Artemisias Verden

Først må jeg bare si at denne boka er noe av det mest medrivende jeg har lest på lenge. Det finnes ikke et dødt punkt i denne boka, som handler om den tilknytningskadde jenta Victoria og hennes kamp for å finne veien til et godt voksenliv. Jeg startet torsdags kveld, og leste den ferdig natt til søndag. Kun avbrutt av måltider, handling, helgevask og noe TV-titting. Faktisk så var det godt med litt pauser i lesingen, fordi dette er en særdeles sterk historie, som trengs å fordøyes litt innimellom.

Victoria ble forlatt av sin mor tidlig i livet og vokste opp i utallige fosterhjem og gruppehjem. I USA er det slik at fosterhjem/beredskapshjem kan adoptere barnet etter et år. Ingen familie ville ha Victoria så lenge. Eller hjemmet dugde ikke, så hun måtte flytte uansett. Da Victoria var ni år opplevde hun å komme i et fosterhjem som virkelig brydde seg om henne, som nektet å gi opp, som sto i det. Som den skadete fuglen Victoria var, hadde hun store problemer med å tro på fostermor Elizabeths godhet og vilje til å tåle henne.

Hun testet ut sin fostermor på de mest utfordrende måter. Gradvis fikk Victoria tillit til Elizabeth, og hun lærte seg å ta imot kjærlighet og omsorg. Da ettårsdagen for plasseringen nærmet seg, var også Victoria svært spent. Hun gledet seg til å få sin egen mamma. Så skjedde det noe. Noe veldig dramatisk, og barnevernkonsulenten Meredith som Victoria hadde hatt kontakt med hele livet, mente at det beste for Victoria var at hun måtte flytte i et såkalt gruppehjem. (barnevernsinstitusjon). Den påfølgende rettsak besluttet at Victoria skulle flytte fra Elizabeth og inn i et gruppehjem, hvor hun bodde til hun var 18 år.

Vi følger Victoria fra hennes 18 årsdag, med tilbakeblikk på hennes tilværelse i fosterhjem og gruppehjem, og da spesielt i tiden hos Elizabeth. Victoria får noe penger av barnevernet til å klare seg noen få uker, og deretter er kravet at hun må skaffe seg jobb og sørge for seg selv. Victoria bor ute inntil hun greier å skaffe seg noen timers arbeid hos blomsterhandleren Renata. Renata imponeres av Victorias kunnskap om blomster, og når det viser seg at hun har et spesielt talent for blomsterbinding får hun stadig mer arbeid hos Renata. Victoria har lært mye om blomster og planter hos Elizabeth, samt om blomsterspråket fra Victoriatiden. Dette er en interesse hun har dyrket siden hun flyttet fra Elizabeth.

På markedet for blomstersalg dukker det opp en mystisk ung mann med hettegenser, som viser interesse for Victoria. De begynner å kommunisere med blomsterspråket, og ting utvikler seg. Mannen viser seg å ha en forbindelse til Victorias fortid.

Vanessa Diffenbaugh, har skrevet en særdeles gripende debutroman, om hvor vanskelig det er for en av disse mest sårbare barna å knytte seg, når det gjennom et ufullstendig system blir offer for stadig nye omsorgspersoner av varierende kvalitet. Om hvor vanskelig det er å tørre å ta imot kjærlighet, når man selv intet, eller svært lite, har fått. Men dette er også en roman om håp. Om kjærlighet som kan tåle det meste, og om tålmodighet. Om hva som skal til for å nå inn til barn som mange vil kalle uspiselige, vanskelige, bråkete, slemme, adferdsvanskelige, håpløse..

Jeg jobber selv i barnevernet, med rekruttering, opplæring og oppfølging av fosterhjem. Vi vet ikke om det alltid går bra med slike barn som Victoria. Vi vet at det ofte kan gå veldig galt. Men vi vet også at det noen ganger går bra mot alle odds, men mest kanskje fordi det finnes mennesker som nekter å gi seg med å bry seg, som tåler å stå i det uansett avvisning og utfordrende oppførsel. Selv om denne boka viser amerikanske forhold, som er noe anderledes enn det norske, er mennesker ganske like. Slik Victoria fremstår med sine følelser, oppførsel, vansker med å stole på, få tillit, er det noe jeg kjenner godt igjen gjennom min jobb.

Både i arbeidet med fosterhjem, men også gjennom mange år som miljøterapeut på ungdomsinstitusjoner. Hun er det vi kaller tilknytningsskadet, eller kanskje tilknytningsforstyrret. Det er mange barn også i Norge som har det slik. Som også opplever gjentatte flyttinger fra hjem til fosterhjem, beredskaphjem, nye fosterhjem, institusjon osv. Det er ingen ønskesituasjon, det er noe vi helst vil unngå. For disse barna blir stadig utsatt for nye traumer og nye sår. Jeg opplever boka som troverdig slik den beskriver Victoria.
Forfatteren er selv fostermor, og har også skaffet seg kunnskap om tilknytningsforstyrrelser fra eksperthold, jfr etterordet.

Dette er en av de få gode bøkene jeg har lest om denne problematikken. En annen er Harald Rosenløw Eegs bok Yatzy, som handler om et norsk fosterbarn.

Boka anbefales. Den anbefales til alle som er glad i en god historie, til blomsterelskere, til fosterforeldre, til barnevernsarbeidere og alle som interesserer seg for barn og unges oppvekst. Og selv om jeg sjelden gir terningkast, får denne full score: 6

P.S. Bakerst i boka er det et blomsterleksikon med alle blomstene og betydningene som Victoria har brukt.

Takk til forlaget Aschehoug som ga meg denne boka som leseeksemplar.