Artemisias Verden

Mitt første litterære møte med Rune Christiansen var med hans forrige roman Ensomheten i Lydia Ernemans liv. Det synes jeg var en nydelig roman og jeg nominerte den til Bokbloggerprisen det året. Om Fanny blir nominert av meg får tiden vise. Christiansen skriver veldig fint, han skriver kunst, men Fanny berørte meg ikke like mye som Lydia. Skjønt jeg tror dette er en roman som kan vokse i ettertid. Etter at jeg leste den ferdig i går, gikk jeg gikk tilbake og skummet en del av boka på nytt for å få med meg ting jeg muligens hadde gått glipp av, for å tenke mer grundig gjennom denne merkelige historien. Her er det nok flere lag og mye symbolikk som man godt kan grunne litt over.

Rammefortellingen handler om Fanny, 17, som mister foreldrene sine i en bilulykke. Hun er enebarn. Hun får lov av barnevernet til å bo for seg selv i huset til familien. Hun går på skolen, men virker ganske alene. Hun treffer en annen jente/kvinne, Karen, som hun får et nært forhold til. Og så hjelper hun presten Tobias Alm i i kirken med forskjellige oppgaver. Alm gir henne også bøker og tips om lesestoff og filmer. Han er ganske filosofisk og alvorlig av seg og mye av det han snakker om går over hodet på Fanny, men mye tar hun til seg og grunner over. En del forstår hun i ettertid. Det er også en gutt, Janos, i klassen Fanny har et godt øye til. Hun er nok som ungdommer flest der, hun vil ha en kjæreste og tilhørighet.

Fanny lever i sorg og er mye alene og hennes tanke-og følelsesliv får en del særegne uttrykk. Hun lever seg inn i eventyr og beveger seg tidvis i en annen virkelighet, samt at drømmene får stor plass i romanen. Midtveis i romanen får vi en historie om den rettferdige skilling. Ærlig talt så går den historien helt utenpå det jeg kan se har en tråd i romanen, det er et totalt brudd med logikken, slik jeg oppfatter det, og jeg forstår ikke hva Christiansen vil med den. Dermed der det ikke sagt at jeg synes historien er uinteressant, for det gjør jeg ikke, jeg bare skjønner ikke hva forfatteren , eller Fanny kanskje? vil med den.

Det virker til å begynne med at Fanny takler hverdagene godt, tross alt, men på et tidspunkt hender det saker som gjør at det blir for mye for henne. Det er ganske sterkt å lese om, og det var etter dette jeg måtte bla tilbake for å se om jeg kunne se frempekene hun selv grunnet på.
---
Spoiler allert! Ikke les mer hvis du ikke vil jeg skal røpe for mye av slutten.
---
Det handler om Alm, vennen hennes, presten.
Hun tenkte jo tidligere at han kanskje hadde et sammenbrudd, slik hun opplevde ham ved en anledning. Så Fanny har nok fanget opp at han slet med noe, og det er det hun blir vitne til da hun finner ham hengt.
Dette blir naturlig nok for tøft for henne, og hun glemmer faktisk å ringe nødhjelpen, men prøver å få liv i ham. Til slutt kommer hun på det, og blir selv innlagt på sykehuset.
Fanny går ut og inn av virkeligheter og vil ha kontakt med Alm i underverdenen, og her er vi over i det mytiske, og hva er hva av virkelighet. Det er ikke godt å si, sikkert er at Fanny er i grenseland, og beveger seg ut og inn av hva vi vanligvis betegner som en sunn tilstand, som om hun har en realitetsbrist, som det kalles på fagspråket. Men som for henne kanskje også er den prosessen hun må gå gjennom for å bli helet. Hvem vet, for noen ganger kan det også bare bli alt for mye for et ungt menneske, for mange sorger på kort tid, for mye å bære og jeget finner andre veier for å håndtere smerten.

Det var ganske spesielt å lese denne siste delen av romanen, siden jeg også de to siste dagene har gått på VIVAT-kurs om selvmordsforebygging gjennom jobben, og så fikk jeg Alms selvmord i litterær form på senga bokstavelig talt. Det var jeg ikke forberedt på, siden jeg ikke har lest noen omtaler og anmeldelser grundig nok til å fange det opp.

-----
Spoiler slutt!
---

Romanen er absolutt verdt å lese, selv om den ikke grep meg like mye der og da som romanen om Lydia, men denne vokser nok mer dess mer jeg tenker på den. Det kan absolutt hende dette er en roman jeg vil lese om igjen, da det umiddelbart ikke er en roman så veldig lett å forstå uten at man jobber litt med å trenge gjennom lagene. Tror jeg.

Mitt innlegg om Ensomheten i Lydia Ernemanns liv

Andre bloggere:
Tine, Beathe, Kleppanrova, Rose-Marie

Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen, 213 s
Forlaget Oktober 2017
Leseeksemplar

Oppdatert: Olaug Nilssen vant Brageprisen i sin klasse. Gratulerer så masse! Så vel fortjent!

I kveld får vi vite hvem som vinner Brageprisen 2017. Olaug Nilssens Tung Tids Tale er en av de nominerte. La oss begynne med den. Hun har skrevet en roman om en mor som heter Olaug som har en sønn med autismespekterdiagnose, som det heter i dag. Alfred Fidjestøl har skrevet en biografi om kjendisapen Julius. Begge bøkene er verdt å lese, bare så det er sagt.

Olaug Nilssen: Tung tids tale, 156 s
Samlaget 2017
Leseeksemplar

Man kan være fristet til å kalle Olaug Nilssens siste bok for en selvbiografisk fortelling, men selv insisterer hun på at det er en roman. Jeg deltok på et arrangement med henne på Litteraturhuset i Trondheim 2.november, hvor hun sa dette. Hun var ikke interessert i å gå inn i en diskusjon om virkelighetslitteratur i denne settingen, naturlig nok, da hun har et budskap som hun ønsker skal nå ut. Hun erkjenner etiske dilemmaer i å utlevere sin sønn på denne måten, for det er ingen tvil om at hun har en sønn med autisme og det er de utfordringen hun skriver om, både familiært, som mor og som en som kjemper og har kjempet lenge for hjelp for seg og sine i apparatet.

Sønnen er kalt Daniel. Han er ni år da romanen starter. Fra Daniel var liten, ca 3-4 år har han hatt en diagnose. Autismen ble oppdaget sent. Daniel har også søsken og en far.
Olaug beskriver en familie som gjør det de kan for å hjelpe Daniel, men familien blir sliten og det er mange kamper både med han og hjelpeapparatet. De søker avlastning og pleiepenger, men for å få det de trenger vil kommunen at han skal vurderes som psykisk utviklingshemmet, noe Olaug og far ikke vil, siden de mener at han ikke er det. Daniel passer ikke inn i boksene til de forskjellige etatene som skal innvilge den hjelpa han og familien trenger.
I tillegg opplever Olaug en gutt som begynner å slå henne. Hun blir mer og mer sliten, men mest sliten av å kjempe mot byråkratiet.

Olaug Nilssen har skrevet en sterk roman som belyser hvordan det kan være å ha et sterkt funksjonshemmet barn i en familie og hvor krevende det kan være å kjempe for å få det man trenger av hjelp. Det er en stund siden jeg leste boka, men det jeg satt igjen med var hvor vondt det var å lese om denne kampen, om denne sorgen, om volden. om de åpenhjertige følelsene hun beskrev, om forventingene fra apparatet, siden de var så ressusrsterke. Akkurat som ikke ressursterke også kan trenge hjelp når utfordringene blir for store, kan stange hodet i veggen og bli utslitt av det.

Språklig flyter det lett og Nilssen er god på å få frem en historie de fleste kan ha godt av å lese. Hun ønsker også at politikerne skal lese boka, og det ble sagt på arrangementet at flere politikere har fått den tilsendt av forlaget i posten. Jeg håper virkelig at de gjør det og gjør noe med tilbudet til disse barna og familiene deres.

Lykke til med Brageprisen Olaug Nilssen.:)

Olaug Nilssen (t.h) i samtale med Ida S. Knutsen som er mamma til et multihandikappet barn og leder av brukerrådet for avlastning og initiativtaker for #Kodeknekkerene. I regi av Litteraturhuset i Trondheim 9.november. (eget foto)

Bloggere:
MeretheGranlund, EliseCatrin, Tine
Ingen flere?

Gode anmeldelser finnes på Google, btw.. Ikke uten grunn at boken har fått en Brageprisnominasjon.
Brageprisen blir utdelt kl. 17.30 i dag. Følg med!

Olaug Nilssen vant Brageprisen. Begrunnelse her. Gratulerer igjen!

Alfred Fidjestøl: Nesten menneske, biografien om Julius, 223 s (pluss kildelister)
Samlaget 2017
Leseeksemplar

Går det an å skrive en biografi om en sjimpanse? Alfred Fidjestøl har gjort det. Han har basert seg på kildene som var tett på Julius i Kristiansand dyrepark, samt avisartikler og generell sjimpanseforsking, spesielt Jane Goodal sin.
Julius ble født i dyreparken i 1979 og fikk en trasig start på livet. Han ble avvist av sin mor og faren var voldelig. Han flyttet inn til Edvard Moseid, leder av dyreparken, med familie og vekselvis legen Billy Glad med familie. Han tilpasset seg lett, var svært mottagelig for omsorg og lærte mange menneskelige fakter. Men siden en sjimpanse helst bør være sammen med andre sjimpanser og han ble mer og mer aktiv dess eldre han ble, kanskje farlig også, ønsket de å reintegrere ham i sjimpanseflokken.
Boka tar for seg alle forsøkene opp gjennom årene, på godt og vondt, mest vondt for Julius sin del, kjendishysteriet, pengegaloppen rundt merkevaren Julius, brutaliteten blant sjimpansene og utviklingen av dyreparker spesielt og generelt. Flotte bilder illustrerer også boka godt.

Boka var absolutt interessant og lærerik, men det var også vondt å lese om hvor ensom Julius må ha vært til tider der han satt alene på øya si, eller i et bur, hvor utsatt han ble da de forsøkte å ha ham sammen med de andre sjimpansene. Sjimpanser kan være ganske brutale dyr, noe vi får lære i denne boka. Flere hendelser ble også unntatt offentligheten for å bevare et annet bilde av Julius og apene.
Jeg lærte også mye om sjimpanser generelt, en nå truet dyreart som er rødlistet. Snart er det vel bare de som er i dyreparkene igjen hvis utviklingen fortsetter som den gjør. Det er ille.

Julius virker å ha det bra i dag, og det er godt å vite. På sine eldre dager greide de/han å få en plass som leder av flokken, etter at Champis døde, og han har make og barn som har levd opp.
Edvard Moseid har gått av som leder pga alder og jobber som frivillig i reservatet til Jane Goodal i Afrika.

Anbefales!

Andre bloggere:
Moshonista og Elida
Begge likte boka godt, andre har jeg ikke funnet. Ellers gode anmeldelser på google.

Jeg har lest de fleste bøkene av Dan Brown, og jeg liker de stort sett godt. Det er spenning, interessante steder, kultur- og kunsthistorie og religion i skjønn forening. Vi vet stort sett hva vi får, i alle fall når det gjelder konseptet, i en Robert Langdon-thriller. I Opprinnelse- Origin- som er hans siste thriller havner vi i noen av Spanias mest spektakulære byer og steder. Vi får også en tur til Budapest via en av karakterene. I Opprinnelse har vitenskapen og fremtiden også en stor rolle.

Det er ikke lett å skrive et kort resyme av denne innholdsrike romanen, men jeg skal forsøke:

Robert Langdon ankommer Bilbao og Guggenheimmuseet etter en invitasjon av en tidligere student av ham; Edmond Kirsch. Kirsch, 40, har blitt mangemilliardær og genierklært IT-grunder. Han vil vise verden en oppdagelse som vil rokke ved bestående religiøse oppfatninger og besvare to grunnleggende spørsmål: Hvor kommer vi fra og Hvor går vi?

Invitasjonene har gått ut til en visst antall prominente gjester og skal streames live til verden.

Museets direktør Ambra Vidal, som også er kronprins Julians forlovede, er tilstede ved den fasjonable eventen. Vidal er også god venn av Kirsch og de har tilbrakt mer tid sammen i det siste enn kronarvingen liker.

Under presentasjonen går noe riv ruskende galt og den fascinerende sendingen blir avbrutt før hemmelighetene blir fortalt. Kirsch blir drept av en snikskytter og Vidal og Langdon må forlate Bilbao i en rykende fart. De får hjelp av datavesenet Winston, en kunstig intelligens som var Kirsch sin personlige assistent. Winston var også personlig guide for Langdon og de andre gjestene i museet via nyteknologske headset.

Kirsch hadde også noen få dager før arrangementet et møte med tre høytstående ledere av de tre største verdensreligionene på klosteret Monserrat utenfor Barcelona. Han viste dem videoen for å sjekke reaksjonene, eller for å forberede dem på det som skulle komme?. I alle fall satt de sjokkskadde tilbake og ønsket å stoppe denne visningen da den kom til å bli veldig skadelig for trossamfunnene og verden ifølge dem selv.

Videre er det som i alle Langdonthrillere en heseblesende kamp mot klokka. Det er springing gjennom korridorer, opp og ned trapper, over stillaser, helikopterflighter, reiser med båt- og bil etc. Konspirasjoner i øst og vest og hvem kan man i grunn stole på? Egentlig skulle de til Madrid, men så ble det Barcelona der Kirsch hadde bosted og arbeidsplass. Vi føres inn i de svært populære attraksjonene i Gaudis by; Parc Guel, Casa Mila, La Sagrada Familia. Samt noen kirker, slott og festninger lenger unna. Vi blir også kjent med den Palmerianske katolske kirke som visstnok er en sær sekt. Vi får også innblikk i en del av Spanias blodige mørke historie, men mest av alt mye prat om vitenskapen rundt spørsmålet om opprinnelsen og hvor vi går, om hvor langt teknologien har kommet og i hvilken rasende fart den utvikler seg.

Jeg synes Opprinnelse var en fascinerende leseopplevelse. Jeg liker at Dan Brown mikser sammen en spennende historie i fantastiske byer og spinner plott rundt de temaene han gjør. Det skal også sies at det er mye kunst- og litteraturhistorie her, noe Brown forøvrig har med i de andre bøkene også, men kanskje mer i denne? Foruten William Blake, Antoni Gaudi og Paul Gaugin er også mange andre nevnt.

Det er også gøy å lese boka fordi jeg selv har vært i Barcelona, ikke i alle bygningene han nevner, men jeg har i alle fall vært utenfor. Barcelona er en fantastisk herlig by som jeg vil tilbake til og denne romanen ga meg lyst til å dra igjen snart. Jeg har også vært på Montserrat, et helt magisk sted. Jeg tok en turbuss opp og husker ikke at jeg så noen taubane eller tog, men det kan godt hende at det er det. Nevnes må også vakre Budapest. En av de tre religiøse lederne Kirsch traff bor der, han er jøde og vi får en tur i synagogens område og jødekvartalet blant annet.

Hvis jeg skal påpeke noen innvendinger så er det at romanen kunne vært strammet inn noe, særlig på slutten. Det er mye prat om teknologi og vitenskap og andre ting som kan virke noe dempende på spenningen, muligens, selv om jeg ikke opplevde dette som noe egentlig problem, men det handler vel mest om jeg at jeg synes de temaer han tar for seg er veldig interessante, bortsett når det blir for detaljert på IT-fronten om bits ditt og datt og sånt.

Avslutningsvis må jeg si at det er skremmende fremtidstemaer han tar opp der ift hvor langt vi har kommet teknologisk og at datamaskiner snart kan ta over alt. Jeg kom også til å tenke på roboten Sophia som nettopp ble ny innbygger med stasborgeskap i Saudi-Arabia og skal bidra til mer empati, samt at hun kan destruere alle mennesker ifølge seg selv. Kunstig intelligens høres fremmed ut, men det er her allerede. Ja, så hvor går vi?

Anmeldelser og blogger:

VG v/Sindre Hovdenakk synes dette var slapt og seigt

NRK synes heller ikke at den er god

Bloggeren Lilla Sjel likte den godt, synes det er fornøyelig underholdning

og så finnes det jo en del på Bokelskere som liker den godt, da

Andre bøker av Brown jeg har blogget om:
Inferno
Det tapte symbol

La Sagrada Familia har en sentral plass i Opprinnelse. (foto: Anita Ness)

Her en tur til Montserrat hvor Edmond Kirsch og tre religiøse ledere møtes i starten av romanen.

T.h. Meself.. her kan du se hvor høyt klosteret befinner seg..og enda er det litt høyere opp enn på dette utkiktspunktet. Et nydelig sted. (fotos: Anita Ness)

Dan Brown: Opprinnelse, 489 s

Bazar forlag 2017

Leseeksemplar

Nå har jeg lest ferdig samtaleboka til Kaja Schjerven Mollerin med Vigdis Hjorth og Fri vilje, Helga Hjorths tilsvarsroman til fjorårets Arv og Miljø av søsteren Vigdis. Hva skal man si? Noe må jeg vel si før bøkene havner langt bak i minnet. Fri vilje er det faktisk et par-tre uker siden jeg leste ferdig. Vigdis, del for del leste jeg ferdig i går, men har brukt noen uker på den sånn dann og vann. Arv og miljø leste jeg i fjor før den store debatten om virkelighetslitteratur med utgangspunkt i denne romanen, tok av. Så kanskje jeg skal starte med Fri vilje.

Fri vilje av Helga Hjorth, 307 s
Kagge forlag 2017
Leseeksemplar

Siden det er skrevet så mye om disse bøkene nøyer jeg meg med et meget kort resyme.

Helga Hjorth er Vigdis Hjorths lillesøster og jurist. Hun har sagt at hun har skrevet denne boka som et motsvar til søsterens Arv og miljø, for foreldrenes og familiens skyld, for å rette opp et inntrykk skapt gjennom Vigdis sin roman.
Hjorth har likevel kalt dette en roman, selv om det er tydelig at hun gjennom sin historie prøver seg på en form for bevisføring for at det som fortelles i Arv og miljø ikke er sant.
Allerede med det utgangspunktet skurrer det for meg, men jeg forsøker å gå til verket med et åpent sinn.
Så hvordan skal man vurdere en slik roman som Fri vilje?
Vi får høre om arvetvisten om de to hyttene, vi får høre om den vanskelige storesøstrene Vera som er forfatter, en eksentrisk dramaqueen som ikke levnes særlig ære. Vi får høre om den nye boka til Vera og påstandene om overgrep fra deres felles far, og Ninas hardnakkede tro på at det handler om falske minner.
Jeg har lett for å leve meg inn i bøker såfremt de har en viss flyt og troverdighet i sin måte å bli fortalt på. Det synes jeg Fri vilje har. Helga Hjorth skriver godt nok og jeg forstår inderlig vel at det ikke er greit å være i familie med en kjent forfatter som bruker av eget liv og sin familie i sitt forfatterskap, slik det her blir fremstilt. Forfatteren lykkes i å tegne et demonisk bilde av en forfattersøster som vi ikke får videre sympati med, men i akkurat det ligger det noe problematisk. En svart-hvit-karaktertegning og det levens heller ikke opp til noe særlig nyansering i forhold til forfatteren, ei heller i forhold til overgrepsproblematikken.

Strengt tatt så bekrefter vel Helga Hjorth mye av det Vigdis Hjorth tar opp i sin roman. Om hvordan familien er, oppfører seg, rotter seg sammen mot henne etc etc. Hadde Helga Hjorth latt være å skrive denne romanen hadde man fortsatt kunne tenkt at det meste i Arv og miljø er oppdiktet, det kan man ikke etter å ha lest Fri vilje. Av debatten som har rast har også Vigdis Hjorth sagt at hun brøt med familien for tredve år siden, så at det ligger mye begravet her, kan man trygt anta. Ingen bryter med sin familie uten gode grunner.
Hvordan man ville lest Fri vilje uten Arv og miljø og debatten, er umulig å si. Det går rett og slett ikke an å holde Arv og miljø utenfor.
Interessant er det selvsagt, men også på en måte ubehagelig. Interessant er det hvor forskjellige syn man har på ting som skjer i en familie, noe som det alltid vil være. Etter mitt skjønn er det viktigere å innse det, enn å forsøke å forvalte sannheten, for det finnes ikke kun en sannhet i en familie. Ting oppleves forskjellig, man blir i en søskenflokk behandlet og oppdratt forskjellig.

Angående overgrepsproblematikken , så hjelper det ikke hva Nina i Fri vilje mener om dette. Nina kan umulig vite hva som har skjedd, om noe har skjedd. Når det gjelder overgrep trenger ikke andre i en familie å bli utsatt for det, en den ene, de andre trenger ikke å vite om det . Å prøve å føre bevis for at det ikke har skjedd ved å klandre en søster for at det handler om falske minner, eller ved for en mor å ta parti med sin mann , er noe mange overgrepsofre dessverre opplever gang på gang. Fortielse og avvisning. Og slik jeg leser Arv og miljø er det dette som er et av de store temaene i romanen, prosesser og mekanismer i en familie når slikt skjer, ikke om det beviselig har skjedd slik Nina/Helga vil ha dementert. Det er her Nina/Helga havner skikkelig i baret. Vel er det beundringsverdig å ville "renvaske" sine foreldre, men det hele blir bare så kleint, på en måte. Å bruke jussen slik Nina gjør blir for meg merkelig:

"Skal det ikke være mulig å gå til forsvar for faren min uten å bli beskyldt for å fornekte at overgrep skjer? Selvfølgelig skjer det, selvsagt gjør det det, selvfølgelig vet jeg det. Men Vera har ikke blitt utsatt for overgrep selv om overgrep er noe som skjer. Skulle jeg stille meg åpen for at Vera hadde rett, selv om jeg ikke trodde på henne et eneste sekund, skulle jeg se bort fra prinsippet om uskyldspresumpsjonsen som jeg hadde lest om på jusstudiet, en av rettstatens aller viktigste prinsipper, skulle bevisbyrden snus akkurat i denne saken, som gjaldt min egen far? " ( s. 176)

Vigdis, del for del av Kaja Schjerven Mollerin, 233 s
Gyldendal 2017
Leseeksemplar

Fra desember 2015 til september 2017 har Kaja S Mollerin og Vigds Hjorth møttes for å snakke om Hjorths forfatterliv. Det har blitt en interessant samtalebok med flere temaer. Debatten etter Arv og Miljø, samt søsterens bok Fri vilje får naturlig nok en del plass, selv om det nok ikke var planlagt fra starten av. For hvem visste vel da hva Arv og Miljø skulle avstedkomme av suksess og debatt.
Angående denne tematikken, synes jeg Vigdis reflekterer godt og svarer bra for seg.
Boka tar også opp Vigdis som et politisk menneske, reisene, drikkingen, familiemenneske med mer.
En liten skuffelse var det å lese at hun ikke var i Dubrovnik ifb med boka hun skrev om den byen. Jeg har lest den boka og så for meg hotellet der Vigdis bodde, samt flere ting fra den boka da jeg selv besøkte byen i 2013. Og så var det bare diktning, omtrent. At hun selv ikke forsto helt hva det innebar å skive sakprosa den gangen hun fikk oppdraget, er visst forklaringen.
Hun diktet opp en sakprosabok (dvs leste seg til en del, men brukte erfaringer fra Montenegro der hun bruker å være samt annen reising) og skriver sant i romaner, man kan jo le av det nå, men altså; Dubrovnik, boka, er ikke noen god guide å rette seg etter, men veldig morsom å lese da.

Vigdis Hjorth er et intellektuelt menneske, hun leser svært mye og en del av de favorittforfatterne som hun har skrevet og sagt mye om før er også med her, som Brecht, Gombrowicz, filosofene Kirkegaard og Wittgenstein, med flere. Woody Allens film DeconstructingHarry, også.
Ellers er vi innom mye av det Vigdis har snakket om i forskjellige sammenhenger; Lorry, Dag Solstad, hunden Emma, egen barn, og selvsagt forfatterskapet og bøkene hennes.

Jeg liker å lese slike bøker som dette, (har tidligere lest et par av Alf van der Hagens samtalebøker med Dag Solstad og Kjell Askildsen) og det er mange interessante refleksjoner om mye og mangt. Hun er absolutt et tenkende og undersøkende menneske, men også lekende og ærlig med et imponerende forfatterskap bak seg.
En bok absolutt verdt å lese som supplerer hennes essays (Fryd og fare) og diverse intervjuer hun har gitt.

Mitt innlegg om Arv og miljø her

Merethe Granlund har en fyldig anmeldelse i Klassekampen om Vigdis, del for del

Halla!
I morgen er det 1.desember og i dag får du oppsummering av november. Fort og gæli. Skal reise til Gran Canaria i natt, så dette blir kort. 9 bøker lest, bra det synes jeg. Totalt 90 i år. Av dem 21 i Åpen klasse og 27 romaner.

Olaug Nilssen, Brageprisvinner for årets beste roman, Tung tids tale, t.h. Litteraturhuset Trondheim. (foto: Anita Ness)

Bøker lest:
1. Ankomst av Gøhril Gabrielsen: norsk2017, leseeks, 170 s
2. Leo av Bror Hagemann: norsk2017, leseks, 140 s
3. Lewismannen av Peter May: krim, Skottland, leseeks, 310 s
4. Fri vilje av Helga Hjorth: norsk2017, leseeks, debutant, 307 s
5. Fanny om mysteriet i den sørgende skogen av Rune Christiansen: norsk2017, leseeks, 213s
6. Nesten menneske av Alfred Fidjestøl: biografi, norsk2017, leseeks, 224 s
7. Opprinnelse av Dan Brown: thriller, Spania, Ungarn, leseeks, 489 s
8. Vigdis, del for del av Kaja Schjerven Mollerin: sakprosa, norsk2017, leseks, 233 s
9. Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar: norsk2017, debutant, leseeks, 430 s (omtale kommer)

SUM: 9 bøker

5 norske romaner 2017
2 sakprosa norsk 2017 (hvor en biografi)
2 krim
9 leseeksemplarer
2 debutanter

Land besøkt: Spania, Ungarn, Skottland

Beste roman:
Leo av Bror Hagemann

Beste krim:
Lewismannen

Beste sakprosa:
Julius-nesten menneske

Tante Ulrikkes vei var god. Spennende å lese om de to guttene fra Stovner som var så forskjellige, hadde så forskjellig utgangspunkt. den fenget meg ikke hele veien og jeg vurderte å legge den fra meg før 100 sider lest. Jeg er glad jeg leste den likevel. Tankvekkende roman som gir innsikt. Lurer på hvordan det går med Mo og Jamal i fortsettelsen. Kanskje vi får en fortsettelse?

Litterære arrangement:
Roet seg noe i november.

Det eneste jeg var på : Olaug Nilssen på Litteraturhuset i Trondheim, hvor jeg hjalp til.
Og så deltok jeg på et skrivekurs - Skriv deg innover- med Kristin Flood og Merle Levin i Sarpsborg i starten av november. Det var veldig fint.

Film fra bok/serier:
*Outlander Sesong 3, episode 8-11, Viaplay (2 episoder igjen)
*Alias Grace av Margaret Atwood- Netflix

*Grenseland- norsk spenningserie, TV2

Jeg starter desember med en uke ferie og har med meg en bunke bøker, som vanlig. Skal lese Heksen av Camilla Lackberg og noen få til, det jeg rekker. Har begynt på Brageprisnominerte Cecilie Løveids diktsamling Vandreutstillinger på eBokBib.

Med dette ønsker jeg dere alle en riktig fin desember med kos og snø og gode bøker:)

Trondheim en vakker novemberdag 2017 (foto: Anita Ness)

Jeg dro med meg 8 bøker i kofferten. Fire er lest (to av dem var tynne diktsamlinger) og en avbrøt jeg etter 100 sider. De skal jeg si noe om til slutt. Den boka som reddet som reddet leselysten som holdt på å gli inn en tilstand av resignasjon, var nord-norske Asbjørn Jaklin med Hvite løgner. Jeg leste hans forrige kriminalroman; Rød sone, som jeg likte veldig godt. Den leste jeg på kafeer rundt i Krakow. Hvor jeg kommer til å lese Svart frost, vet jeg ikke. Den må jeg også lese, derom ingen tvil.

Kos med bok og kaffe på Cafe Ritz

I Hvite løgner møter vi igjen Nordlys-journalisten Alexander Winther, en kjekk kar med bakgrunn som tidligere spesialsoldat blant annet i Afghanistan. At han fortsatt bærer med seg noen traumer, det blir vitne til også i denne boka. Alexander blir stoppet i en sikkerhetskontroll på flyplassen og kroppsvisitert samt ganske ubehagelig behandlet, han får skikkelig flashbacks. Han blir også etterforsket i forbindelse med en tidligere sak hvor NATOs norske soldater i Afghanistan drepte noen mennesker.
Men det er egentlig ikke dette boka handler om, det er bihistorier og Alexanders historie, men det handler om krig. Gammel krig, etterkrigstid, kald krig, ny krig og spionasje.

Et lik blir funnet i havnebassenget utenfor den gamle marinebasen Olavsvern i Tromsø. Det viser seg å være en russisk statsborger som har navngitt Alexander i sine papirer. Dette er saken de begynner å grave i, samt at det snart er valg og redaktøren maser om valgstoff.

Parallelt blir vi kjent med Jurij og hans kone Nina, russiske agenter som tok seg over grensen til Norge i 1943. De gled inn i det norske samfunnet, fikk seg jobber, men stadig nye ordrer fra KGB/FBS og måtte forflytte seg fra Tromsø til Bodø. De fikk en sønn som de kalte Lillegutt. Lillegutt vokser opp til å bli en tøff, dyktig mann som kaller seg Malenkij.

Det har skjedd mye i Bodø opp gjennom årene. Flyplassen har hatt en særdeles strategisk viktig posisjon. Det ble bygd en hangar i fjellene som skulle være sikret mot atombomber, blant annet. Det ble sagt at valget av ny hovedflystasjon var en politisk deal i et større spill. Hm, enn om det er slik. Ørlandet, ikke langt fra der jeg bor, enn hvis, enn om..

Vi følger Jurij og familien fremover i tid, samtidig som vi deler Alexanders etterhvert farlige hverdag hvor han som journalist har fått snusen i noe som ikke tåler dagens lys. Mye av dette har en forbindelse med den parallelle historien vi blir kjent med.

Dette er skikkelig spennende. Jaklin utbroderer ikke noe særlig, det er renskåret og effektivt hele veien. Det er storpolitikk i nordområdene og jeg tar meg i å spekulere; var det virkelig slik? Er det så mye spionasje i vårt land, er det virkelig så mye storpolitisk aktivitet i våre være nord-norske byer Bodø og Tromsø, med infiltrasjoner i lokalpolitikk og rikspolitikk, gjøres det slik? Så mye nærvær av russere og amerikanere?
Jeg husker jo den kalde krigen, men jeg var nok ikke gammel nok til å få med meg alt, eller skjønne så mye av det store spillet som var høyaktivert på 70- og 80-tallet, selv om jeg godt husker atomtrusselen. Og alt det andre, var det mye snakk om det?
Vi husker Treholtsaken. Den er også er nevnt i denne boka. Arne Treholt ble siktet og dømt, selv om han nektet for at han var den spionen det ble påstått at han var. Jeg måtte google opp Treholtsaken igjen i går. Interessant.

Dette er en krimroman å anbefale.
Jeg startet å lese Heksen av Camilla Lackberg da jeg dro hit. den slet jeg veldig med, den fenget meg overhodet ikke. Den var alt for ordrik og bablende, kjedelig. Jeg la den bort etter 100 sider.
Hvite løgner er alt det Heksen ikke er; stramt komponert, renskåret, effektiv, ikke noe utenomprat som ikke er viktig for helheten.
Det kan godt hende noen vil mene at Hvite Løgner en en mye mer macho bok, og det er den kanskje, selv om jeg absolutt synes den like godt kan leses av kvinner.

Jaklin har brukt en del faktiske hendelser i boka, noe han skriver om i etterordet, men boka er likevel fiction.
Jaklin er journalist i Nordlys og historiker, og ble Rivertonnominert for Rød sone.
Jeg ser allerede frem til neste bok av den nord-nordske forfatteren.

Mitt innlegg om Rød sone her

(Resten av bøkene jeg snakket om innledningvis, skriver jeg mer om senere. Nå ble jeg så trøtt.)

Asbjørn Jaklin: Hvite løgner, 320 s
Vigmostad og Bjørke 2017
leseeksemplar

Hva har disse to norske romanene til felles? Jo, de er fra Oslo og har fortvilte innvandrerungdommer i hovedrollen. Begge er skrevet i et direkte språk og skildrer en virkelighet de fleste ikke kjenner noe særlig til og som det er noe å lære av. Shakar er debutant og Ferrer er ute med sin andre roman. Begge har skrevet noen av årets beste norske romaner. Begge er utgitt på Gyldendal.
Begge har avbildet en boligblokk på omslaget.

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, 430 s
Gyldendal 2017
Leseeksemplar

Denne romanen var litt treg i oppstarten, men den kom seg og i ettertid har den vokst seg stadig bedre. At Shakar kan skrive godt er det ingen tvil om. det jeg slet litt med i forhold til flyten var fortellerstemmene som skiftet skriftlig bokmål ( Mohammad) og det muntlige "kebabnorske" språket til Jamal. Noen mener det gir romanen autensitet, og det kan så være, selv synes jeg Mos språk gir vel så mye autensitet, siden Shakar skriver med god innlevelse.

Romanen er bygd opp som en slags brevroman, der ungdommene Mo og Jamal deltar i en undersøkelse om å være unge innvandrere på Stovner. Mo skriver en slags dagbok og Jamal leser inn på bånd som han sender inn til Lars som leder forskningsprosjektet.
Guttene kommer fra to forskjellige familier og har veldig forskjellig motivasjon og innstilling til livet.
Mos foreldre er opptatt av at han må få seg en god utdanning. Mo er skoleflink og får et stipend. Han får seg også kjæreste når han begynner på Blindern. Han får en kompis, Michael fra Valdres på Blindern. Begge føler seg litt utenfor i universitetsmiljøet. De drikker og fester sammen og Michael vil stadig å sjekkern uten at det lykkes. Da Mo får seg dame, blir Michael enda mer utenfor.

Jamal sliter hjemme med en syk mor og han må ta mye ansvar (alt for mye) for sin yngre bror. Han har høyt skolefravær og barnevernet er bekymret for lillebroren. Jamal prøver å jobbe litt for å tjene penger til familien, og han ruser seg en del. Han er blant de som henger på senteret og har ikke så mye tro på fremtiden. Han har et par kamerater som får han med i moskeen hvor han får penger mot å hjelpe til.

Romanen gir et godt og realistisk bilde av livet til to innvandrerungdommer i en drabantby i Oslo. På de fleste områder er de som andre ungdommer, de er opptatt av det samme, damer, skole, kamerater, familien, musikk, av å høre til, men de er også annerledes da det skal mer til for å lykkes i det norske samfunnet. Romanen viser også hvordan de preges av nyhetsbildet om innvandrere , terrorisme, radikalisering. Mo skjemmes og synes det er vanskelig, han føler seg stemplet. Jamal kan skjønne hvorfor islamister begår terror siden Vesten har bedrevet terror mot muslimske land i årevis, slik han og noen av hans venner ser det.

Alt i alt en viktig og god roman med godt språk, er godt skrudd sammen og som gir innsikt . Mo og Jamal er ungdommer som sakte kryper inn under huden og blir der. En roman om utenforskap, om å kjempe for en plass i verden/Norge, om integrering, om ungdom og familier på godt og vondt.

Romanen har fått veldig gode anmeldelser og noen, blant annet Adresseavisen i dag, har kåret den til en av årets beste romaner.

Bloggere som har skrevet om boka:
Beat he og Åslaug

Krater av Marlen Ferrer, 336 s
Gyldendal 2017
Leseeksemplar

I fjor leste jeg Ferrers debutroman De bortkomne som jeg likte godt. Ferrer har en røff skrivestil som jeg har sans for. Jeg var derfor nysgjerrig på hennes siste roman. Den gikk raskt å lese, selv om stoffet er noe mørkt. Også i Krater møter vi personer som er desillusjonerte . Det er noe fandenivoldsk og trist også her.

I Krater møter vi Bo, en forfatter rundt ca 40 som bor i en blokk i Oslo. En dag går han på butikken. Hans one-night-stand Leonora er igjen i leiligheten. Når han kommer tilbake er leiligheten sprengt og Leonora borte.
Hans nære venn Aldin som bodde i leiligheten under, døde i sprengningen og vi skjønner raskt at det er han og noen andre som står bak bombingen.
Krater ruller opp historien om Aldin og Bos relasjon via tilbakeblikk. Bo går rundt i Oslo i sorg og forsøker å oppsøke Leonora som også har kjent Aldin. Hva skjedde og hvorfor? Og hvorfor mistet de kontakten, hvorfor ville ikke Aldin ha mer kontakt med Bo? Bo var veldig glad i Aldin, men det var noe som gjorde at kontakten ble brutt og har det noe med Bo å gjøre? Og hvorfor ble han radikalisert? Aldin som var så reflektert og ressursterk?
Aldin var innvandrer, flyktning fra Kososvo, og en del år yngre enn Bo. men han gjorde noen feil, måtte i fengsel og han rusa seg. Aldin og Bo delte ofte dop og de bare var sammen, hørte på musikk i leiligheten.
Mens Bo rusler rundt i Oslo i kulden, uten ting og penger, møter han en eksentrisk eldre professor i norrønt som tilbyr han å bo på loftet, i en bod over den gamle leiligheten sin som han delte med eksen. Professoren er sikker på at verdens undergang er nær. Bo roter det også til for seg selv i avhør med politiet og er redd han selv blir mistenkt. Vi får også innblikk i Bos oppvekst gjennom et spesielt forhold til en syk mor, som han pr tiden skriver en biografi om.

Ferrer har skrevet en interresant roman som berører og gir noe å tenke på. Den har også tidvis en besk humor. Hun har en skrivestil som jeg liker, og det at hun skriver litt utenfor det som er vanlig i dag, synes jeg er et pluss. Karakterene er spesielle, har sine særtrekk og lever på kanten av det som er vanlig, samt at de på en måte forakter kulturelite og mainstream levesett. . Bo tenker også mye over sin karriere som forfatter og har noen interessante samtaler med Leonora om dette, som også er forfatter. Han forakter kvinnelige lavakademikere, som han har erfart at flere ganger henger seg på ham fordi de vil smykke seg med at han er forfatter. Han er ikke interessant i seg selv, men fordi han skriver. Kanskje var det akkurat det som gjorde at relasjonen til mennesker som Aldin og etterhvert Leonora ble så viktige. De var ærlige på en helt annen måte.
Det er i det store og det hele mange refleksjoner, mange tanker i Bos hode. Krater er en eksistensiell roman på mange måter.

Ferrer er absolutt et friskt pust i norsk samtidslitteratur og jegs er frem til å lese mer av henne.
Anbefales!

Andre bloggere:
Elise-Cathrin, Littkritikk, Åslaug

Anmeldelse i Dagbladet, som gir den en firer, her

Krater leste jeg i sola på Gran Canaria i forrige uke. (eget foto)

Jeg har nettopp hatt en uke ferie og da leste jeg fire fine diktsamlinger, alle norske av 2017. Diktene er skrevet av både anerkjente, erfarne, helt ferske og en litt mer ukjent poet. Jeg leste på reise, jeg leste til frokost, og erfarte at det faktisk var veldig koselig å starte dagen med en diktsamling. Diktene var både politiske, samfunnsmessige, relasjonelle og noen handlet om gårder og bygdesamfunn. Her er noen få ord om diktsamlingene:

Juleroser er ikke tema i dette innlegget, men poesi kan også være roser. Linda Tangens ferske dikt er i alle fall som små roser i forskjellige farger. (foto: Anita Ness)

Hjerteslag av Linda Tangen, 73 s
Nordlysriket forlag 2017
Leseeksemplar

Linda Tangen bor i Alta, er født i 1974 og er debutant. Hun har gitt ut sin diktsamling på eget forlag; Nordlysrikets forlag. Linda har hatt suksess i Alta med salg, signeringer og diktopplesinger.
Jeg ble kjent med Linda Tangen på et skrivekurs på Sommarøy i fjor sommer og det er virkelig gøy at hun har kommet ut med en bok.

Linda skriver om følelser, relasjon til en mann, relasjon til seg selv, om naturen, om å leve.
Det er forholdsvis korte, rytmiske dikt. Det er når man finner rytmen at diktene blir skikkelig fine å lese. Smatt på dem, trill dem i munnen, ordene. Det er hjertevarme dikt, men også om kulde. Og om mørke, inne i seg selv og ute. Jeg synes Linda har skrevet en fin debut, og jeg er spent på fortsettelsen.

Her er et par smakebiter:

Jeg unngår blikket mitt om dagen/Om natten sover jeg med åpne øyne/
Ikke godt å si hva jeg kan finne på/Når jeg sniker meg inn/På meg selv (s.41)

Tårene fyller bøtta/over/hjertedøra/Om du kommer nå/
Vær snill/Ikke kom/Kom! (s.57)

Maspalomas (foto: Anita Ness)

Anbefales!

Her kan du leser om Linda Tangens vei til å utgi boka si og etter.

Krigeren på fanget av Hege Voxen, 72 s
Tiden forlag 2017
Leseeksemplar

Denne boka fikk jeg overraskende tilsendt fra forlaget. Jeg har ikke hørt om Hege Woxen før, men hun har faktisk skrevet tre bøker. Woxen er født i 1975.

Diktene handler om de små øyeblikkene, men også om å skrive dikt og særlig om kinesere og om kjoler. Det er tilløp til at noe griper meg her og noe som bringer frem smilet, men denne diktsamlingen ble for meg litt for ujevn med hensyn til hva jeg fikk ut av den, hva som grep meg eller ikke.

Siden jeg la igjen boka på hotellet på Gran Canaria (jeg legger ofte igjen bøker når jeg er ute og reiser, og håper andre kan få glede av dem, men Linda Tangen sin bok hadde jeg med meg tilbake, siden den er signert), så får dere utdrag tatt med mobil:

Det er faktisk tilfeldig, men også litt pussig, men jeg ser nå at Beathe også har trukket frem dette diktet i sitt innlegg.

Voxen skriver også om hverdagene, om at hun helst vil være alene og lese, hun skriver om forfattere hun leser, som Proust. Det er ganske interessant. Det er ting å kjenne seg igjen i her.

Beathe har som nevnt blogget om boka og du kan lese hennes mer omfattende omtale her

Vandreutstillinger av Cecilie Løveid, 78 s
Kolon forlag 2017
Lånt på EBokBIB

Cecilie Løveid, født i 1951, på Mysen, er en meget erfaren poet , forfatter og dramatiker og har skrevet i mange år. Hun debuterte i 1974 med Most og har skrevet en rekke bøker og skuespill.
For Vandreutstillinger fikk hun nylig Brageprisen og samlingen er rost av mange kritikere. Flere anmeldere har fremhevet Vandreutstillinger som en av årets beste bøker i disse dager. Jeg har ikke helt oversikt over alt som er gitt ut av lyrikk i år, men av det jeg har lest, så skjønner jeg at denne er blant de beste, om ikke den beste slik Brageprisen har talt.

Jeg leste samlingen på flyplassen mens jeg ventet på avgang til Gran Canaria. Det var knalltidlig om morgenen, men det jeg leste fenget meg så mye at jeg ikke greide å stoppe før jeg var ferdig.
Løveid har fokusert på flere kunstverk og skrevet dikt om inntrykkene hun fikk ved å se på dem. Det er en ganske så original vri.
Her er i stor grad dikt om politikk, samfunn, om terror spesielt, både om Baader Meinhof/Ulrikke Meinhof, men også om vår egen ABB. De om ABB og det som dreide seg om 22.juli, var det som berørte meg sterkest.

STRAFF
En fantasi
Jeg er glad han fikk straffen han fikk./Som kjent skal han leies/frem til hver eneste grav/Han skal legge en kurv med fortid og en/kurv med/
fremtid på graven/Han skal ha på seg gallauniform./ Han skal i tillegg tømme/ oppvaskmaskinen/til alle foreldrene, gjøre sønners og døtres plikter/ (s. 87 av 157)
...

Og hun beveger seg fra land til land, folk til folk i diktene, og går inn i deres tanker, følelser, uttrykk. Som hos Peggy Guggenheim i Venezia feks.

Flyttegondol
Samleren Peggy
1
Alle byer vi kommer til og nesten alle/steder/vi kommer til å komme, er steder vi har/vært før.
Da Peggy Guggenheim/kom til Venezia, hadde hun vært der før,/i et tidligere liv,/tenkte hun/og tok brystene sine ut av Max Ernst/hender (s. 130 av 157 eBokBib)

Jeg ønsker meg denne boka i papirutgave for den må leses igjen, og igjen.

Anbefales veldig!

Jeg har ikke sett noen blogge om denne, men her kan du lese VGs anmeldelse og flere kan googles.
Flere snutter finner du på forlagets side her

Playa del Ingles (foto: Anita Ness)

Jordsjukantologien av Stein Torleif Bjella, 78 s
Oktober forlag 2017
EbokBib og pdf fra forlaget

Denne boka lastet jeg ned fra EBokBib og var helt oppslukt da jeg oppdaget at det var en feil på ebok-utgaven. Ingen andre å melde til enn kontakten på forlaget, siden jeg satt der nede på den vakre Kanariø, langt fra norske bokhandlere og bibliotek. Hun var så grei og sendte meg en Pdf så jeg fikk lest ferdig boka.
Bjellas diktsamlingdebut har blitt møtt med mye oppmerksomhet og boka har solgt godt. Gode kritikker har den også fått. Bjella er musiker og kjent for å være en god låtsnekrer. Jeg har ikke noe forhold til Bjellas musikk, men jeg ble veldig nysgjerrig på denne boka på grunn av all oppmerksomheten.

I Jordssjukantologien får vi en historie om jordeling og kjærlighet i ei lita bygd. Vi møter mennesker som de er, om sjalusi, uvennskap, allianser, om brudd, ensomhet, og ikke minst skog, jord og en gard eller to.

Den er faktisk veldig bra. For dere som liker fortellende dikt, historier som er skrevet i diktform, så er dette midt i blinken. Det er sterkt, vakkert, trist, og tildels morsomt. At Bjella har en god lyrisk åre er det ingen tvil om. Denne boka ønsker jeg meg også i papirutgave.
Det eneste jeg savnet med boka, er at den ikke er lenger. Jeg ville ha mer, den sluttet så brått. Så for meg ble det litt ufullendt.
Men at man vil ha mer er jo ikke noe dårlig skussmål, egentlig. Jeg venter tålmodig på mer, jeg.

Det er vanskelig å ta ut en liten smakebit fra en såpass sammenhengende diktsamling, men jeg prøver meg likevel:

Eg vart uvenn med mine sysken
Då garden endelig var min/flytta dei alle frå bygda./No har ryggen knekt meg/
sjølv om eg hadde investert i /dobbeltseng/Eg veit ikkje kva som mangla./
Eg var vel ikkje akkurat lynkjekk./Ikkje at eg såg/etter dei mest populære./
Det var andre verdiar for meg:/arbeidsam/triveleg/god skalle/samarbeidsvillig/darling companion/
berre å få vera to om det.....

Anbefales absolutt!

Stein Torleif Bjella er født i 1968, i Ål i Hallingdal. Han bor i Øvre Ål. (der oppe på fjellet har jeg jobbet i mine unge år, faktisk. Da var dikteren bare 12 år)

Jeg har heller ikke sett noen blogge om denne, men tyr igjen til VGs anmelder Arne Hugo Stølan som selv er lyriker. Aftenposten sin anmeldelse er også verdt å lese
I BOK365 får du også et av diktene servert

Dette er bøkene jeg hadde med til Grand Canaria. Jeg leste alle unntatt Rom for stillhet, og jeg leste 100 sider av Heksen, og startet på Hagen for nye begynnelser på flyet hjem. Den er ferdiglest nå.

Kategori: Hårete
Jeg har plottet ut biografiobjektet for lenge siden og valgt Robert Plant fra rockegruppa Led Zeppelin. Få er vel mer kjent for hårmanken sin enn Robert Plant i rockeverdenen. Selv om mange hadde langt hår på 60- 70- og 80- tallet , blir de mest langhåra fra 70-tallet stående. Husket. Noen har klippet seg siden da, andre er døde, men noen har bevart den lange hårmanken, som Robert Plant. Langt, blondt og krøllete. Å ha langt år på 60- og tidlig 70-tall ble betraktet som opprørsk av det gode borgerskapet. Det provoserte, noe også Plant fikk merke da han var skolegutt og var i vanlig jobb.
Nok om hår, over til bioen.

Oppvekst:
Robert Plant vokste opp i Black Country, utenfor Birmingham. Han ble født den 20.august 1948 i East Bromwich i den industrialiserte engelske regionen som kalles Midland,
Faren het også Robert. Han var sivilingeniør og tjenestegjorde i flyvåpenet under andre verdenskrig. Før det var han ivrig fiolinist. Han skal ha vært en rettskaffen og rettlinjet mann med sans for klassisk musikk, men ikke mer konservativ enn andre fedre på den tiden. De musikalske genene lå nok i familien. Far og sønn var også glad i fotball.
Moren het Annie og tok seg av husholdningen som de fleste mødre på den tiden. Hun kalte Robert for "den lille rakkeren" sin. Familien var katolikker og ble oppdratt sådan. Robert har en yngre søster; Alison.
Robert vokste opp i et hjem med musikk, bestefaren var også glad i musikk og oldefaren hadde spilt i hornorkester.
Black Country og Birmingham var blant de mest multikulturelle områdene i England. Her var det mange folk fra Irland, Karibia, India og Pakistan. Familien Plant hadde det godt og var en del av voksende middelklassen i Storbritannia. Det betyr ikke dermed at Robert levde fett i årene fremover da familien ikke forsørget han lengre.

Skole og arbeid, unge år
Foreldrene ville at Robert skulle ta en ordentlig utdanning. Robert begynte tidlig å interessere seg for musikk og skulket timer på skolen for å høre på musikk og etterhvert spille musikk med kompiser. Han visste ganske tidlig at det var musikk han ville holde på med. Han ble råfascinert av skiffle, rock`roll og alt som rørte seg og som førte han til blues og den svarte folkemusikken i USA. For å gjøre en lengre historie kort, så fullførte ikke unge Robert utdanningen og skuffet sine foreldre stort.
Han ville etterhvert starte band, og gjorde det. Band of Joy og The Honeydrippers bl.a. Han laget musikk, men det tok aldri skikkelig av. Han møtte mye motstand, men var så sterk i viljen og troen på seg selv at han ikke ga seg.

Familien på tur. Karac, Maureen, Robert og Carmen,

Familiefar
Robert møtte Maureen Wilson og giftet seg med henne 9 November 1968, samme året som de fikk datteren Carmen. Han var da tyve år. Han tok farsoppgaven seriøst, men ville også drive musikk. For å kunne forsørge familien måtte han også ta andre jobber. Siden det ikke gikk så bra med musikken ga han seg en tidsgrense på to år, så skulle han gi seg hvis han ikke lyktes. Han fikk gitt ut noe, men det tok ikke av.

Musikken tar av
Han traff flere folk han ble inspirert av, blant annet Jimmy Page, som han senere skulle danne Led Zeppelin med. Jimmy var noen få år eldre (født 1944) , og var godt i gang med sitt band. Han møtte også trommisen John Bonham som hadde en enorm kraft og talent bak trommene. På et tidspunkt traff han Page igjen og de bestemte seg for å danne band sammen, og Page trengte en vokalist. De fikk med Bonham og John Paul Jones. De ble Led Zeppelin. Disse fire hadde en magisk kraft sammen og de visste alle at dette ville bli helt spesielt og det ble det. Britene var trege, men det tok av til gangs i USA da de begynte å holde konserter og slapp sin første plate; Led Zeppelin 1 (den kom ut i 1969) Resten er historie som det heter. De ga ut 10 album som Led Zeppelin.

Led Zeppelin er en av tidenes største rockeband. Musikken ble inspirert av blues og en del folkemusikk, samt den psykedeliske bølgen de ble en av på 70-tallet. Plant og Page reiste en del og plukket opp mye inspirasjon både i Asia og Afrika. Særlig i Marokko og India. Plant reiste ofte til Marokko i løpet av årene som kom.

Men som med mange av de store rockebanda fra 70- og 80-tallet førte livsstilen til mange myter om vill festing og dop, Mye var nok sant, mye er overdrevet. I biografien fortelles det om flere episoder:
John Bonham var si`på flaska og kunne bli veldig aggressiv. Han brukte også sterkere stoffer etterhvert, visstnok. I sine aggressive anfall kunne han kaste TVer o.l. ut av vinduet og rasere rom. Det kunne også Jimmy Page gjøre, skjønt han blir ikke fremstilt så aggressiv, men som mer innesluttet. Zeppelin ble så store etterhvert at de måtte ha massevis av livvakter og egne hotellfløyer da de var på turne i USA. Det fortelles om at de ofte ikke kunne gå utenfor hotellet på grunn av horder med hylende fans. Jimmy Page brukte da å kjøre rundt på en Harley i korridorene. Noe skulle men jo bedrive tiden med. Jimmy Page hadde også en interesse for Aleister Crowley og okkultisme og kjøpte etterhvert også Crowleys hjem i England. Page begynte visstnok også med heroin . All drikkingen og dopingen begynte å tære på bandet. Når det gjelder Robert var han også med på festingen, men det virker ikke som han var så ute å kjøre som de andre, mulig han hadde mer kontroll. Han var ofte med, men var ikke alltid like deltagende i alt det tullete som skjedde. Plant hadde en annen svakhet og det var damer. Han var svak for dem og de for ham. Han kunne velge og vrake og var en rundbrenner av rang fra tidlig av.
Rart at ekteskapet holdt så lenge det gjorde.

Jimmy og Robert. Øverst er de sannsyligvis på en turne i det kalde nord.. Russland kanskje? (ps. er det noe rart at jentene dånte?)

Tragedier
Maureen og Robert fikk også en sønn, Karac, som døde i 1977 av en infeksjon. Han ble syv år. Robert var på reise da det skjedde og han ble totalt knust. Bandet hadde hatt store problemer en stund og så skjer dette med sønnen. De måtte avlyse mange konserter. Robert slet nok med mye skyldfølelse etter sønnens død. Kanskje følte han at han skulle vært mer hjemme, vært der og forhindret at det skjedde, sånne ting. De fikk en ny sønn, Logan i 1979. Det begynte etterhvert å skrante mellom paret og de skilte seg i 1983.
Da John Bonham døde i 1980 ble det slutten for Led Zeppelin. De ga riktignok ut et par album etter det, men det ble aldri det samme som før. John Bonham drakk tett døgnet før han døde. 40 alkoholenheter vodka skal han ha hatt i seg og han druknet i sitt eget oppkast.

Rockeguden

Solokarriere
Etter Bonhams død går Page og Plant hver til sitt. Deres forhold har også blitt temmelig frynsete. Robert er hele tiden genuint opptatt av å fornye seg, finne og bruke nye ting og han lager 9 plater som soloartist. Han lager 3 plater sammen med Jimmy Page. De to har sterke bånd selv om det er temmelig anstrengt til tider. De lager også to nye plater som Led Zeppelin. Den største suksessen utenfor Zeppelin hadde Plant med Raising Sand sammen med Alison Krauss. (2007) Den fikk enormt gode kritikker og gikk til topps i USA og Europa. Plata var mer countryinspirert, og helt annerledes enn Zeppelins musikk. Plant var veldig opptatt av at han ikke skulle lage Zeppelinmusikk da han startet for seg selv, han ville helst ikke spille de gamle låtene heller. Det ble forøvrig med denne plata med Krauss. Etter dette traff han Patti Griffin, de laget musikk sammen, fikk følelser og ble et par.

Plant har i sin senere karriere likt å spille på små steder, tilbake til musikkens røtter og ønsket ikke alt det som fulgte med det å være en superstjerne. Han har takket nei til mange store tilbud og reunions. Et par reunions har det blitt, bl.a. Live Aid i USA og en senere i London.

Robert Plant har fortsatt god kontakt med Maureen og ungene og har ofte i årenes løp trukket seg tilbake til eiendommen han kjøpte i landlige strøk i England. Privat så liker han å ha ro rundt seg, selv om han også er en utadvendt type. Han fikk også en sønn til, Jesse Lee. I boka står det at han ikke ville si hvem som var moren. på Wiki står det at moren er Shirley, søsteren til Maureen som han hadde et forhold til etter skilsmissen.

Mer om Robert Plant på wikipedia her

Min favorittsang av Led Zeppelin, fra albumet Physical Graffiti (1975) Den går også for å være en av deres beste låter. Kashmir. Jeg kalte dette dobbeltalbumet "HUset med vindaugan" på grunn av det fascinerende coveret. Jeg elsket den plata og har angret fælt på at jeg solgte den i forbindelse med den nest siste flyttingen min..

Vurdering av biografien
Historien om Plant og Led Zeppelin er magisk spennende, men boka er ikke spesielt godt skrevet. Det kan hende at oversetteren har mye av skylden, for det var mye rar oversetting.
Feks: Heter det mordersanger på norsk? Drapssanger?
Jeg har aldri hørt om det. Antar det er dirkete oversatt fra Killersongs, e.l. som en hvilken som helst googleoversettelse.

Det er også en del dårlig korrektur. Ikke bra.
Men ellers gikk det jo greit å komme gjennom den, men man finner vel like mye fakta på wikipedia som her. Og helt innpå Robert Plant kommer man ikke i denne boka, selv om man får et inntrykk av hvem han var. Ikke alle biografer har den evnen.

John Paul Jones, Robert Plant og Jimmy Page i sine eldre år

Det ser nå ut som de faktisk fortsatt kan ha det gøy sammen. Robert og Jimmy.

Også en av mine største favoritter: All my love fra albumet In Through the Out Door. (1979) Den ble skrevet til minne om Plants sønn Karac, som døde så alt for ung. Det visste jeg ikke den gangen jeg spilte låta gang etter gang, men den grep veldig. Det er vel noe med den følelsesladde intensiteten og varheten Robert synger med det som er så inn i hjerterota sterk.. Og jeg har allerede spilt den fem ganger nå i kveld. Memories.. Dette klippet er fra en livekonsert i Berlin i 1980, litt skurrete, men skal du ha ren versjon hør på albumet.

Du kan lese om flere biografier i bloggen til Moshonista her

Paul Rees: Robert Plant og Led Zeppelin , 313 s
Libretto forlag 2014
Kilde: Kjøpt

(Bildene har jeg frekt tjuvlånt på google. Umulig for meg å ha egne fotos her, faktisk)

Torkil Damhaug har vunnet Rivertonprisen to ganger. Det er litt av en bragd. Han kan godt vinne den tredje med Glasshjerte. Ikke mye annet av norsk krim av året overgår denne, om noe i det hele tatt. Damhaug skriver godt, har komplekse plott, det er spennende og innsiktsfullt skrevet. Også denne gangen. Han bruker av sin erfaring som psykiater og skildrer mørke og arr i mennesker på en ypperlig måte.

Robin er en psykisk funksjonshemmet gutt, med en hjerneskade. Han kan knapt snakke. Han skriker, blir desperat og slår lysene av og på når han er livredd. hermer etter andre, snakket et meget enkelt språk og greier ikke å uttrykke det han tenker i særlig grad. Robin opplever noe i skogen. Amina, 16, kusinen, ligger på bakken. Hun blør og vil at Robin skal ha noe, et glasshjerte. Hun greier ikke å reise seg og Robin er fortvilet. Men han er også redd. Når han hører noen stemmer komme gjemmer han seg. Han kan ikke gjøre noe, stemmen slår henne med stein. Hun er helt stille etterpå, og Robin springer hjem siden han ikke får henne til å våkne igjen. Amina sover. Han vil hjelpe, men han greier det ikke.

Mikkel, 19, er broren til Robin og student. En følsom ungdom som er flink til å tegne. Amina har lenge vært betatt av Mikkel og vil kle av seg for han. Hun har gjort det før og da ble de oppdaget av hennes bror. Siden har han hatet Mikkel og kalt han pedo. Aminas mor har konvertert til islam.
Mikkel blir stadig oppsøkt og plaget av en jente med navn Boel Knutson. Hun er sjalu på Amina, og sjalu på Inga, den nye jenta som Mikkel blir kjæreste med. Mikkel har lovt Boel noe på bursdagen hennes den 30. november. Mikkel ble kjent med Boel da han var innlagt på ungdomspsykiatrisk en periode for tre år siden.
Denne dagen nærmer seg og hun blir mer og mer plagsom.

Imens letes det etter Amina. Amina er forsvunnet, avisene skriver. Robin vil vise Inga noe i skogen, Mikkel drar henne bort fra det. Den andre gangen blir hun med og hun ser en arm stikke opp på det stedet Robin stopper. Det er Amina. Mikkel blir siktet. Kunstermora og skuespillerfaren er fortvilte.

Inga er jusstudent og datter av advokat Natvik som leder firmaet der Mikkels forsvarsadvokat, den hypokondre og stressete Elton jobber. Inga leker litt detektiv på egenhånd og slumper stadig borti viktige spor. Hun går til forsvarets assistent, advokaten Rivers som har sittet inne for drap i åtte år og nettopp har sluppet ut.
Det er forsvaret og Inga som driver saken videre. Politiet er med, men de har ikke så stor plass i romanen. Chris Tvedt har vært konsulent ifølge etterordet.

Mer kan jeg ikke røpe, annet enn at dette er forrykende krim, dog ikke alt for heseblesende, med mange vrier og et utsøkt persongalleri. Selv om det aner meg ganske tidlig hvilken vei det går, demper det absolutt ikke noe av spenningen. Noe av spenningen ligger jo også i å få vite om det du aner går den veien eller ikke.

Absolutt anbefalt! Damhaug er en ener på sitt felt når det gjelder kriminelle psykologiske thrillere.
Jeg slukte Glasshjerte forleden. Jeg har ferie på La Gomera og har spart denne boka til jeg har godt med lesetid. Og en ting til; Damhaug åpner for at vi kan møte Rivers i senere bøker. Det håper jeg vi får. Denne karakteren virker han ikke ferdig med, ikke vi heller..

Andre bloggere:
Tine, Bjørnebok, BokBloggBerit
Anyone? Bare legg inn link i kommentarfeltet.

Andre bøker av Damhaug som jeg har blogget om:
En femte årstid
Ildmannen
Sikre tegn på din død
Døden ved vann
Se meg, Medusa

Glasshjerte av Torkil Damhaug, 417 s
Cappelen Damm 2017
Kilde: Leseeksemplar

Lesing på verandaen i San Sebastian de la Gomera.

Dette skal bli en kort oppsummering for desember, siden det er nytt år i dag og jeg også skal lage en års-oppsummering for 2017 som jeg vil bruke lengre tid på. Desember bar preg av at jeg var to uker på Kanariøyene og fikk sugd i meg masse lys og sol og samtidig lest mye. Det er godt for helsa og jeg slapp å forholde meg så mye til julemaset/stress/styr hjemme denne månedene. Jeg har allikevel fått kost meg med lutefisk med venninner og julebord på Litteraturhuset. Totalt sett leste jeg 16 bøker i desember.

Omtrent alt lest, mua Heksen som jeg avbrøt, og Rom for stillhet som jeg skal lese i januar. Den hadde uansett passet bedre å ha med seg på La Gomera enn Gran Canaria.

Bøker lest i desember:
1. Vandreutstillinger av Cecilie Løveid: Dikt, norsk2017, eBokBib, 76 s
2. Hjerteslag i ord av Linda Tangen: Dikt, norsk2017, debutant, leseeks, 73 s
3. Krigeren på fanget av Hege Woxen: Dikt, norsk2017, leseeks, 70 s
4. På motorveiene av Runa Fjellanger: debutant, norsk2017, Spania, leseks, 137 s
5. Hvite løgner av Asbjørn Jaklin: krim, norsk2017, leseks, 320 s
6. Jordsjukantologien nr.1 av Stein Torleif Bjella: dikt, leseeks, 78 s
7. Krater av Marlen Ferrer: norsk2017, leseeks, 336 s
8. Hagen for små begynnelser av Abbi Waxman: Fra hylla, USA, leseeks, 383 s
9. Rober Plant og Led Zeppelin av Paul Rees: Biografi. lesesirkel, England, USA, Marokko, kjøpt, frahylla , 313 s
10. Så faller jeg av Rebecca Wexelsen: dikt, norsk2017, debutant, leseeks, 62 s
11. Glasshjerte av Torkil Damhaug: krim, norsk2017, leseeks, 417 s
12. Ruindikt av Jo Eggen: dikt, Irland, norsk2017, eBokBib, 87 s
13. Og det blir lyst blir det helt fantastisk av Kristin Berget: dikt, norsk2017, eBokBib, 61 s
14. Nærvær av Kristin Flood: sakprosa/selvutvikling, 2015, kjøpt, 284 s
15. Hele livet på en dag av Alyson Richman: Tjekkia, Polen, Tyskland, USA, kjøpt, frahylla, 304 s
16. Søvnen og døden av A. J. Kazinski: Danmark, krim, frahylla, kjøpt, 510 s

SUM: 16 bøker

Jeg har lest 11 bøker som er norske av året og kan nomineres til Bokbloggerprisen. Av de er det 7 diktsamlinger og noen av dem meget gode. Nevnes spesielt : Vandreutstillinger av Cecilie Løveid, Jordsjukantologien av Stein Torleif Bjella og Kristin Bergets Når det blir lyst blir det helt fantastisk. Debutantene Rebecca Wexelsen og Linda Tangen må også nevnes.
Som dere skjønner, det er svært vanskelig å velge ut en vinner her. Men at en eller to blir nominert av meg, det vet jeg. Jeg har heldigvis e uke til å tenke på.

4 av de andre norske var romaner, og to av dem svært god krim. Torkil Damhaugs Glasshjerte jolder høy standard og det gjør også Asbjørn Jaklins Hvite løgner. De er forøvrig veldig forskjellige.
Krater av Marlen Ferrer er også en roman som jeg likte godt.

Ellers har jeg totalt sett lest 3 krim denne måneden, 4 frahylla (jippi!), 2 sakprosa: selvutvikling og en bio i lesesirkelen til Moshonista, 4 romaner (ikke-krim).
Krimbøkene jeg leste er jeg meget fornøyd med. Kazinski og Damhaug er enere. Jaklin også når det gjelder nord-norsk krim med historisk tilsnitt.

9 leseeksemplarer/3 lånt på eBokBib/4 kjøpt

Jeg har ikke lest de bøkene jeg hadde planlagt i Heddas hylleboksirkel. Det har skjært seg, men jeg trøster meg med at jeg har lest noen hyllebøker alikevel.

Jeg har heller ikke fått lest alle de norske bøkene fra 2017 som jeg hadde ønsket å lese. Grensen av Fatland er jeg dog i gang med. Og Lasaruseffekten av Egeland skal jeg også begynne på nå. Spørs hva mer jeg rekker. Det kan hende det ligger noe på posthuset og venter..som må leses.

Nå går jeg over til å lage en års-oppsummering, to be continued..

Takk for i år og til lykke med det nye året!

Meg selv på La Gomera i romjula - selfie. Det er kjølig i høyden. Her i Garajonay nasjonalpark, nær toppen av øya.

Nå et det dagen for å lage en oppsummering av året 2017 på bloggen. Lest liv, reist liv, levd liv, litterært liv, bloggende liv. Jeg ser at min årsoppsummering fra 2016 var grundig og omfangsrik, og det blir ikke denne på samme måte. Jeg strever litt med å finne bildene mine nå, de er lagt på en ekstern harddisk. Jeg trodde jeg ryddet plass til nye bilder på min Macbook, men der er det enda fullt og hvorfor vet jeg ikke. Så jeg får ikke lagt inn bildene mine fra det siste halve året og redigert dem uten at det blir for mye arbeid. Her har jeg et stort forbedringspotensiale for det nye året. Bruke tid på å få til et bildelagring- og sorteringssystem som fungerer bra for meg. (har du et bra tips? ) Det har jeg ikke nå. Jeg må ha noe som er raskt, funksjonelt og effektivt, ellers gidder jeg ikke bruke det og så blir det som nå. Tungvint og rotete. Nåvel, men lest har jeg. Om ikke fullt så mye som i 2016, men fortsatt ganske mye. I 2016 leste jeg 121 bøker, i 2017 105 bøker.

En av de beste krimromanene i 2017. Kanskje den beste norske?

Leste bøker i 2017 finner du her

Tallenes tale:

Totalt lest 105 bøker som fordeler seg slik:

Krim: 35

Andre romaner: 36

Lyrikksamlinger: 13

Novellesamlinger: 3

Biografier: 8

Annen sakprosa: 11

av disse er det totalt lest 59 norske av året. 28 som kan nomineres i Åpen klasse til Bokbloggerprisen og 31 romaner.

Det er faktisk 3 flere norske av året enn i 2016. Og jeg som hadde planer om å lese mindre nye norske, ikke flere.

I forhold til andre lesemål, så har jeg kun lest 1 stk 1001-bok (Margaret Atwoods Tjenerinnens beretning) .

Jeg har lest 9 frahylla, mot 13 i 2016.Her kan jeg altså fortsatt bli meget bedre.

**Mål og oppsummering fra 2016 finner du her

Dramaet om Vigdis, Helga og virkelighetslitteraturen fortsatte også i 2017.

Biografier

Jeg har deltatt i alle de seks rundene i Moshonistas biografilesesirkel og det skal jeg fortsett med i 2018. Jeg har forøvrig lest 8 biografier i 2018 (de som defineres som biografi, ikke selvbiografiske eller biografiske romaner)

Den beste biografien jeg leste i 2017 var Hannes Råstams Tilfellet Thomas Quick. Det er like mye en true crime, som en ren biografi, da den tar for seg saken fra alle sider.

Av norske sakprosa- og biografier synes jeg Alfred Fidjestøls historie om apen Julius gjorde mest inntrykk.

Krim

Det ble utgitt mye bra norsk krim i 2017.

Torkil Damhaugs Glasshjerte er nevnt, men også Jørgen Brekke - med Avgrunnsblikk og Frode Granhus med Forliset, som dessverre døde plutselig i høst, leverte gode krimromaner. Det gjorde også krimdebutantene Agnes Matre og Myriam Bjerkli med henholdsvis Skinnet bedrar og Lille Linerle. Det lover godt for tilveksten av gode norske krimforfattere.

Av utenlandsk krim har jeg fortsatt å lese danske A.J. Kazinski dette året. Jeg har lest de tre andre av de fire de har skrevet. Søvnen og døden leste jeg ferdig i går og den var også kjempebra, selv om jeg føler at jeg leste noe av det samme i Den gjenfødte morderen. Men bare noe, historiene er ganske forskjellige selv om de begge tar for seg sjelens udødelighet og er innom nær-døden-opplevelser og reinkarnasjon. Jeg har kun lest en bok av John Hart i 2017, og resten skal jeg lese i 2018. Årets overraskelse når det gjelder utenlandsk krim er helt klart Peter Mays bøker Svarthuset og Lewismannen. De rager i en klasse for seg selv. Årets beste helt klart!

Bernard Minier leverte også en knakende velskrevet og spennende krim; Hvis helvete var av is.

Norske romaner, lyrikk og sakprosa

Jeg har ikke rukket å lese alle de romanene jeg ønsket i år. Det kom noen som skudd her på tampen, men jeg fikk dem ikke i hus i tide, så derfor..

Jeg skulle ha lest Niels Fredrik Dahls Mor om natten, Sveens Fem stjerner, Faldbakkens The Hills, Steens Badehuset, m.fl. Men man rekker ikke alt. Ikke rakk jeg James Franco som spytter heller.. Eller Ørstaviks nye. Hvis ingen av disse kommer på langlista får jeg lese dem senere.

Likevel har jeg lest mye, og det beste av det er:

* Begynnelser av Carl Frode Tiller

* Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar

* Leo av Bror Hagemann

* Dette livet eller det neste av Demian Vitanza

* Himmelske tilstander av Tove Nilssen

* Tung tids tale av Olaug Nilssen

Det er mye annet bra også, som Berge av Kjærstad, Blå av Maja Lunde feks.

Noveller:

* Jeg vet hva du driver med av Jakob Arvola

Dikt:

* Stein Torleif Bjella: Jordsjukantologien

* Cecilie Løveid: Vandreutstillinger , og de andre nevnt her

Sakprosa:

* Nesten menneske av Alfred Fidjestøl

* Verda er ein skandale av Agnes Ravatn

* Anorektisk av Ingeborg Senneseth

Denne er jeg i gang med og den lover godt. Elsker å lese slike reisebøker. Erika Flatland er en steintøff dame og skrive kan hun også.

(det forundrer meg at jeg ikke har flere gode sakprosabøker her, men det er nok mest biografier blant de jeg har lest, samt en kokebok, veganske burgere av Jane H. Johansen, som jeg har hatt mye glede av, og noe annet)

Utenlandske bøker

Bortsett fra krimmen og biografiene jeg har lest og omtalt, så har jeg lest noen (ikke-krim) romaner også. Den beste er nok gode gamle Atwood sin Tjenerinnenes beretning.

Det var ekstra artig at TV-serien også kom i 2017, og den er knallgod!

Varm melk av Deborah Levy var også en bok jeg hadde glede av å lese, men ellers var det så som så.. Bortsett fra Linda Bostrøms Velkommen til Amerika, da. Den var sterk.

Linker til omtaler finner du ved å søke i søkefeltet oppe til venstre eller på oversikten her

Konserter ble det også noen av: Deep Purple, Robbie Williams, Susanne Sundfør, Kari Rueslåtten

Andre begivenheter , reiser og ting verdt å oppsummere i 2017:

* Lillehammer litteraturfestival mai/juni

* Frivillig hjelper i Litteraturhuset i Trondheim begge sesongene. Jeg hjalp til på ca 9-10 arrangementer og var tilstede på flere enn dem også. Høydepunkt: Carl Frode Tiller, Olaug Nilssen.

* Har deltatt på flere forlagsmøter; Cappelen Damm, Aschehoug, Gyldendal, Juritzen og Vega, Kagge. Håper ikke jeg har glemt noen...
* Den årlige litterære hagefesten i Adrianstua i august

* Ferie på Gran Canaria januar og desember, samt en uke på La Gomera/Tenerife i desember.

* Ferie i Bodø og Lofoten i august og ble bestemor for første gang! Stort, stort, stort! Var også en tur oppover senere i høst.

* TV-serier: The Handmaids tale, Alias Grace, Mindhunter, Outlander, samt noe norsk krim som Grenseland og Monster.

Min gode venn Ollie, her utenfor Svolvær i høst.

Mål/ønsker/planer for 2018:

* Lese mer fra hylla, minst to pr mnd.

* Lese mer klassisk litteratur - 1 pr mnd?

* Lese mindre norsk 2018

* Skrive andre ting enn blogg

Med dette ønsker jeg dere alle takk for det gamle året og lykke til med det nye:)

Peace & Love!

Plaza Americanas, San Sebastian , La Gomera desember, like ved der jeg bodde (foto: Anita Ness)

Mirador Abrante, La Gomera, Teide i bakgrunnen (foto: Anita Ness)

På tur til Alto Garajomay og rundt, La Gomera (foto: Anita Ness)

Gå, gikk, har gått... Los Cristianos, Tenerife (foto: Anita Ness)

Erika Fatland har foretatt en reise langs Russlands grense og skrevet en fantastisk bok om det. For det første er det imponerende å foreta en slik reise gjennom disse områdene hvor flere av landene er diktatoriske regimer. For det andre er det imponerende å skrive en helstøpt reiseskildring om møter med folk og land og integrere de respektive lands brokete historie i den. Jeg bøyer meg i støvet med hatten av.

Det kan være lett å bli veldig oppramsende når man skal skrive om en slik omfattende bok, men jeg skal prøve å ikke bli det. Sitatfaktoren er stor, men siden jeg vanligvis ikke liker å sitere, ei heller å lese så mange sitater i en tekst, så tror jeg at jeg skal unngå den fella selv om markeringene i boka er mange. Det viktigste er at lesere blir nysgjerrige nok til å ta fatt på denne (lese)reisen selv og at jeg selv får notert ned det som jeg er synes er viktig av inntrykk.

Erika Fatland er utdannet sosialantropolog og er forfatter av flere bøker. Hun har beviselig også gode historiske kunnskaper, for det hun refererer til i Grensen er skrevet på en lettfattelig måte slik at jeg får tillit til at hun kan det hun skriver om.
Hun har tidligere reist i en del av disse landene og gjorde feltarbeid om Beslan.

Grensen rundt Russland er på over tyve tusen kilometer, altså 2000 mil. Den norske grensen til Russland er i underkant av 200 kilometer. (196 km). Landene hun har vært gjennom i denne boka er:
Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen.

Hun brukte over 2 år på reisen og tre år på å skrive/jobbe med boka.

Det er til å bli svimmel av.
Land jeg vet lite om. Lukkede land, land i en del av verden jeg selv ikke har reist (med unntak av nærområdene som Finland (Wasa med ferge fra Sundsvall) og Latvia (Riga på jobbtur inkludert sightseeing) samt Polen (Krakow) så vidt.)

I den første delen av boka tar hun oss med på en sjøtur i Nordøstpassasjen, med en gruppe utlendinger som har ventet lenge på en slik tur. Man må sette seg på liste tidlig, disse gruppeturene går ikke så ofte i Nordishavet fra øst til vest. De startet i Anadyr i øst, passerte det berømte Beringstredet, lærte om Bering og hans strabaser, videre ut på åpent hav i råk og fåk og is. Innom havner på øyer full av gammelt rustent søppel, øyer med veldig lite mennesker som var der kun for å passe på, permafrost, noen få sjødyr, kaldt, hardt , ubarmhjertig, med fare for ekstremt dårlig vær, noe jeg synes det virker som Fatland ble spart for, altså det værste været. Litt ruskig sjø man man jo regne med opp i isødet. Sa hun, som selv er livredd ruskete sjø. Nei takke meg til, denne sjøreisen er nok ikke noe for meg. Men det er fascinerende å lese om at andre gjør det. Og det er artig å lese om de folkene hun møter.

På fastlandet står Nord-Korea for tur, også der er hun på en gruppereise. Det er ikke bare bare å få komme inn i Nord-Korea, og å reise rundt der på egenhånd kan man bare glemme. Man må ha guide enten man reiser alene eller i gruppe. Gruppen til Erika har to guider, den pertentlige Miss Ri og Mister Kim. Her passes de ville vestlendingene på som i en barnehage. Ikke gjør ditt, ikke gjør datt. Ikke ha genseren rundt livet, det er respektløst, ikke ha slipset skjevt, det er respektløst. Når de besøker det store Gavemuseet, som ingen turister slipper unna, er det masse å passe på: Ikke ha armene i kors, det er respektløst..ikke ha solbriller på hodet, det er respektløst.. osv. Kameraene kontrolleres stadig, kun det som er vakkert
kan man ta bilde av. Ellers tar Miss Ri og sletter dem.
Jeg tror jeg hadde fått mark av å være der. Ærlig talt. Nord-Korea er vel verdens mest kontrollerte og lukkede regime, og jeg tror ikke jeg har tenkt meg dit.

Jeg gjør alt det som er forbudt der når jeg er ute og reiser. Solbriller på hodet, genser rundt livet, knipser i øst og vest.. hele tiden. Nuvel. Mange av de andre landene er også strengt kontrollerte og krever visum og nøye gjennomgang av papirer og bagasje. Fatland tenger et levende bilde av tøff og interessant reise. Hun har gjort nøye forberedelser, blant annet så har hun gjort avtaler med mange mennesker som kan fortelle henne om hvordan det er å bo i disse landene og å være nabo til Russland. Alle kan eller tør ikke snakke fritt. Mange gjør det. Hun beskriver fattigdom, kummerlige levekår, nye byer som tar opp kampen med Vesten. Kina blant annet, er et land det virker interessant å komme til, selv om det er overbefolket. Her er det rent og ordnet, og greit for å turister.
Georgia er også et land jeg kan tenke meg å reise til. Det har jeg faktisk tenkt før jeg leste Fatlands bok. Georgia er forresten favorittlandet hennes, skriver hun. Her får hun skikkelig god mat, her er hyggelige åpne folk, naturen vakker.
Reisen gjennom Mongolia var også interessant, et sært og kaldt land, med en rik historie. Folk bor enda i jurter, runde telt, selv om de flytter inn mot de store byene. I Ulaanbatar har det oppstått jurteforsteder. Problemer med det er luftforurensningen. De fyrer med kull og det legger seg tykke lag av forurensing over byen. Det med religion er interessant der, deres form for buddhisme, ganske likt som i Tibet.

Mens vi reiser gjennom disse landene, gjennom Kasakhstan- som også er et særdeles kontrollert diktatur, Asarbadsjan, over sjøer, med tog, med fly, med bil med tvilsomme sjåfører og veier, Ukraina, Balkan, mot Norge og Grense Jakobselv, får vi mye historie om kriger, generaler, sjefer, presidenter, konger, dronninger, hvordan land ble erobret og tapt, grenser flyttet og land endret. Mye av dette er viktig og interessant, men en del er også litt langdrygt og alt fenget meg ikke like mye. Men jeg henger ikke like godt med når det blir for mange navn, land og årstall survet sammen . Jeg tror kanskje det minner litt for mye om historietimene på skolen. Noe går inn, mye går gjennom og ut.

Noe veldig bra med boka er alle kartene. Helt nødvendig for min del i alle fall. Mens vi reiste studerte jeg stadig kartene, hvor er vi nå, hvor i forhold til hva? Det er også noen bilder i boka, også veldig bra å se.

Noe som grep meg spesielt var turen til Tsjernobyl dag er det det et turistmål. De fleste her til lands som er født rundt 1970 og før det, husker vel den kraftige atomkraftulykken som rammet så hardt i 1986. Også landet vårt ble rammet i form av radioaktivt nedfall som påvirket helsen negativt til mennesker og naturen. Moltebær, dyr og fisk.

Jeg visste heller ikke hvor forferdelig dårlig sovjetiske krigsfanger fra Norge ble behandlet da de kom tilbake til Sovjet etter andre verdenskrig. De ble brukt som slaver i norsk næringsliv, blant annet i NSB for å bygge jernbane. De ble elendig behandlet her, men også da de kom hjem til eget land, fordi de ikke sto nok i mot. Ja sågar ble en del betraktet som landsforrædere. Russerne klaget forøvrig på hvordan minnegravene til soldatene ble tatt vare på, så det ble bestemt at det skulle lages en fellesgrav ved Kjøtta. Alle likene ble flyttet og det var stykkpris som betaling, og Fatland sier at det sannsynligvis bare ble med mange skaller og at rester av mange kropper ble igjen. Det er grusomt å lese, så respektløst og skamløst. En annen ting her er at Norge har flere svin på skogen, som mye annet som ikke har kommet godt nok frem i etterkrigsoppgjøret; hvordan norsk nærlingsliv tjente på krigen og brukte folk som tyskerne har plassert her.

I den siste delen av reisen får Erika følge av sin far og må utfordre seg selv på noe hun ikke kan. Padling med kajakk langs grensen i Jakobselva. Ikke bare bare det, når strømmene ikke går den veien man vil og motvind gjør det vanskelig i tillegg til den nitidige myggen.

Oj, for en bok, for en dame. Jeg må bare få si det til slutt, for ei tøff dame altså! For en reise. Den er jo absolutt ikke risikofri.

Jeg kommer garantert til å lese flere av bøkene hennes. Jeg har Året uten sommer her men mest har jeg lyst til å fordype meg i flere bøker fra disse områdene. Så da blir det vel Sovjetistan og Englebyen, da. Og de hyllebøkene jeg har av Svetlana Aleksijevitsj og Anna Politkavskaja skal gjennomgås dette året. 2018 skal bli et leseår med fordypelse i Russland og de gamle Sovjetstatene. Et nytt lesemål er født, takket være Erika Fatland.

Jeg har ikke sett bloggere skrive innlegg om boka enda, men den er omtalt her og der av bl,a, Elisabeth med bloggen Bokstavelig talt og Ingalill , Moshonista i alle fall.

Anmeldelser ellers har vært gode:
VG
Aftenposten
Klassekampen
Dagbladet (under betalingsmur)

Her er et intervju med Fatland under Stavanger sakprosafestival om Grensen

Grensen av Erika Fatland, 601 s (pluss etterord, oversikt over Russlands historie, kilder)
Kagge forlag 2017
Leseeksemplar

PS: Jeg ser i etterordet at hun skrev boka på flere steder, blant annet på La Gomera. Da ble jeg kjempenysgjerrig. Hvor på La Gomera skrev hun? Jeg har nettopp vært der...

Jeg har lest flere diktsamlinger i det siste som jeg ikke har skrevet om her i bloggen. Noen har fått noen umiddelbare ord på Goodreads og de vil jeg kopiere over hit. De andre skal også få noen ord så de ikke glemmes og kan hende får andre også lyst til å lese noen av dem. Det er ganske kjekt å få tak i nye diktsamlinger nå siden man kan låne på eBokBib. Selv om papir er å foretrekke så går det utmerket også å lese dikt på mobilen.

Så faller jeg av Rebecca Wexelsen, 62 s
Tiden 2017
Leseeks

Fine dikt. Min kommentar fra Goodreads:
denne var overraskende fin. vemodig, trist, fint skrevet. en historie om en mor og datter, en aldrende mor som minnes, ser tilbake, noe med et barn som ikke klarte seg så bra. og burde mor ha skjønt det? en historie i diktform, lettfattelig å lese. (4 stjerner)

Fra boka:
Jeg ser deg for meg/blodårene dine er tydelige
..
fingre som trommer mot armlenet/du får heller ikke sove/har aldri egentlig kunne sove/
vi er like sånn/det er en gjennomtrekk i kroppen/og noe som kryper/som mark bak øyelokka
(s.16)

Rebecca Wexelsen er debutant, født 1986 i Oslo

Andre bloggere:
Beathe, Elikken, Tine, Åslaug/medbokogpallett

Ruindikt av Jo Eggen, 88 s
Aschehoug 2017
Lånt på eBokBib

Denne samlingen ble jeg nysgjerrig på fordi jeg oppdaget at flere anmeldere fremhevet denne som en av årets beste i årsoppsummeringene i avisene før jul. I tillegg handler den om å være på reise i Irland, noe som tiltrakk meg i tillegg.
Jeg synes at en del av diktene var fine. Jeg gjenkjente stemning, natur og ruiner. Jeg har selv vært på en del av de historiske plassene ved en rundreise for noen få år siden. Newgrange feks, som han nevner.
Men likevel tok den meg ikke helt, denne samlingen. Jeg vet ikke hvorfor, for lite følelser kanskje? Kanskje er det noe i det som Aftenpostens anmelder sier, at poesien blir et påskudd for å reise for Jo Eggen.

Mine ord på Goodreads:
morgenlesing på Værnes. dikt om Irland, det grønne. ruinene, øyene. fortidsminner, Yeats og politikk. ganske ok, kjente igjen det irske.. Men det grep meg ikke, mer enn sånn passe (3 stjerner)

Her er noen tilfeldig utvalgte linjer:

Speil, Antrim
Det lyser lydløst, den svære grønne/innsjøen/borte hos, nede hos den/
beveger folk seg langsommere/står nesten stille, er nesten der/
den forsvinner utover, innover/flater ut, glipper avgårde/
glir unna tom hvit//edru rus av mjølk/
På den andre sida, langt bortafor/

glinser det i svart i poeten Seamus/Heaneys myrdronning/

oppsøkte klissenheten kristenheten som/barn/
i lokalhistoriehyllene dukker han frem/på Antrims folkebibliotek.......

Jo Eggen, født 1952, Lillehammer, har gitt ut 8 diktsamlinger før og noen gjendiktninger

Og når det blir lyst blir det helt fantastisk av Kristin Berget, 64 s
Cappelen Damm 2017
eBokBib
* Bragenominert i 2017 for denne samlingen*

Mine Goodreadsord:
dystopisk, en kvinne med nyfødt barn. mennesker på randen. ørken, sand, knokler.. miljødikt, fremtiden uten mat, vann, pga klimaendringer. Berget skriver suggererende og fint, rytmisk. Jeg leser høyt inne i meg på flyet. har lyst til å lese disse diktene høyt, men må nok vente med det..
(4 stjerner)

Noen linjer:
Jeg må gjøre opp et bål fukten trekker/gjennom veggene Kornet er hugget ned/
til ankelhøyde åkrene brer seg gulspettet/der ute i utsikten
Jeg setter en brøddeig ved det åpne/vinduet Nå må ingenting forhastes/
havet kan reise seg når som helst

Dette er en diktsamling jeg skal skaffe meg i papir, sammen med flere av de andre gode jeg har lest i 2017. Den kan med fordel leses om igjen og om igjen Jeg kjenner at jeg blir berørt når jeg igjen blar gjennom diktene på eBokBib. Det er en fin rytme, en fin, men dyster stemning, blant annet om hvordan overleve med nyfødt barn i miljøkrisen..

Kristin Berget, født 1975, har gitt ut fem diktsamlinger og en roman, bosatt i Drøbak

Andre bloggere.
Beathe

Aftenposten, Morgenbladet

Du bestemmer deg for at dette er et minne av Marianne Teie , 128 s
Cappelen Damm 2017
eBokBib

Denne diktsamlingen ble jeg oppmerksom på i siste stund før nomineringsfristen til bokbloggerprisen gikk ut og jeg satte i gang med å lese den i uka som gikk. Dikteren er debutant.

Mine ord på Goodreads:
historien berørte meg. for en sorg over å miste så mange. tenker på så lite de hadde, berte som sydde klær av gardiner, de spiste brød av bark fordi avlingene frøs eller tørket ut. og på all fråtsingen i dag, hundre år etter. skammelig. men om historien er sterk, så er minuset mangel på noe rytme og poesi.. det finnes noen gode lyriske formuleringer, men mest er dette en kortfattet historiefortelling, en essens av liv. det har sterk effekt det, men likevel.. ( 4 stjerner)

Linjer fra samlingen:
det hun følte/hadde hun alltid følt det slik/

alle de andre forsvinner/du er den eneste som vet hvordan alt/burde være
de andre vet hvordan det ble/du liker ikke fotografier på veggene (s. 202/224)

Slutten er også ganske spesiell, Den får nesten et metafysisk preg, altså man kan velge å tolke den inn i en slik konteks. Han, som ikke forlater kroppen før han blir funnet. Hun, oldebarnet som husker sin egen fødsel. Man kan tenke at dette er minner, liv etter liv, generasjoners hukommelse, minner som går i arv.

Jeg husker lyset/verdenen gjennom glasset/den grønnfargen man bare finner i /operasjonssaler/
stålet/jeg husker hendene mine nmed de tynne blodårene/slanger/jeg husker lydene/alt som fikk meg til å skvette ... (s.213/224)

Marianne Teie, født 1978, bosatt i Oslo. Debutant

Andre bloggere:
Beathe, Elisabeth

Littkritikk (nettsted)

Nye sonetter fra innsjøen av Karin Haugane , 72 s
Gyldendal 2017
eBokBib

Denne samlingen og dikteren ble jeg nysgjerrig på da jeg nylig leste Arne Hugo Stølans oversikt over, etter hans mening, beste lyrikksamlingene i 2017. Stølan er selv lyriker og har god greie på lyrikk. Her er oversikten i VG

Haugane har skrevet tre samlinger med sonetter som henger sammen, og dette er den siste. Jeg har kun lest denne, men har skjønt at de ikke absolutt må leses i sammenheng. Etter å ha lest denne ønsker jeg å lese de andre, og har nå lastet ned den første; Oder til Fenn, fra eBokBIb.
Jeg har ikke så mye greie på sonetter, men har forstått det slik at opprinnelig så var det svært strenge krav til sonetteformen og at det som regel handlet om kjærlighet, men at moderne poeter har utviklet dette videre.
Da jeg leste samlingen i dag måtte jeg bruke litt tid på å stille meg inn på den rette frekvensen for å finne rytmen og å prøve å forstå hvordan sonettene var bygd opp. Noen steder var det lett å finne, andre steder ikke. Noen dikt hadde klare rim de første fire linjene, men senere ikke, selv om det var en slags takt og rytme.
Jeg ønsker å lære mer om sonetter og kommer til å utforske flere av disse samlingene, samt annet i undersjangeren.

Men man skal ikke bare være opphengt i form, men også innhold.
Karin Haugane har opplevd grusomme tap i livet sitt. Hennes mor ble drept av hennes far som deretter tok livet av seg da hun var liten. Hun har skrevet om dette i diktene sine, også i denne samlingen kommer det opp, selv om det ikke bare handler om det store tapet.
Hun skriver om naturen, om dyr og fugler, om å leve i hytta i skogen , om jakt, om reiser til Afrika og India. Dette hele er sydd sammen med en rød tråd, om hverdagen, sorgen som alltid ligger der, men også lyset, det å gå videre og om kjærligheten til Fenn, som hun også mister hvis jeg har lest det riktig.
Haugane har et nydelig levende og billedlig språk som jeg ønsker å lese mer av.

Noen linjer:
47
Hvitt av nattsvermere på ruta i kveld/Hva er det han vil, stupe inn i lyset/
Kom han inn ville han krepere i karmen/ Av heten, mangel på luft og utvei/
Hva er det han må, sverme i mørket/Bare sitte og glo inn til mennesket/
Henge et øyeblikk før han flakser bort/Kjenne et rykk ved melent vingeslag/
Jeg var selv en nattsvermer i ensomhet/Satt natt etter natt, søkte tegn fra èn/
Lengtet så lenge at jeg skiftet farge/Nattsvermeren flyr i det stumme koret/
Skremmer og ber under en lodden kappe/Han sitter alene og tar nattverden der

og her er de siste linjene til Fenn i sonette 38:
...
Jeg holder deg hvert sekund, bror, mann/
Inn i din finstemte avgang til stjernene/

Hvordan kan du forlate meg her alene?

Er det ikke utrolig sårt og vakkert?

(5 stjerner fra meg på Goodreads)

Om Karin Haugane, født 1950, i Haugesund. Hun har skrevet 11 diktsamlinger og tre gjendiktninger. Jeg skjønner ikke at jeg ikke har hørt om eller lagt merke til henne før..

Mer om sonetteforma og denne diktsamlingen her

Vi leser dikt! Vi leser poesi! Vi leser lyrikk!
Kjært barn har mange navn. Mange har en formening om at dikt er så vanskelig, men det trenger det ikke å være. Det finnes dikt for alle anledninger, morsomme, alvorlige, vanskelige, svevende, enkle, konkrete. Noen dikt er på rim, noen er som små historier- langdikt som noen kaller det- andre er mer abstrakte. Det virker som at poesien har fått en renessanse her i landet i de siste årene, og det inspirerte meg til å starte en lesesirkel der vi leser dikt! Har du lyst, har du lov. Les mer om opplegget under bildet.

Selv har jeg likt å lese dikt siden jeg var tenåring. Jeg var også medlem i noe som på 70- og 80-tallet het for Bokklubbens lyrikkvenner og ble gjennom den kjent med mange fantastiske lyrikere. Jeg husker ikke når den ble lagt ned. Mine gamle favoritter er blant annet Tor Jonsson og Rolf Jacobsen. Så var det noen år at det var ganske labert med diktlesing. Andre interesser kom foran. Jeg tror at jeg ble vekket på nytt da norske bokbloggere i 2013 (2014) stemte fram Ruth Lillegraven som vinner av Bokbloggerprisen med diktsamlingen URD. Etter det kom det flere slike diktfortellinger og norske bokbloggere ble for alvor mer tent på å lese dikt, men mange vegret seg for å blogge om diktene de leste. Jeg tror at mange legger lista for høyt, da de tror de må forstå så mye og får prestasjonsangst fordi de tror de ikke kan noe om dikt.

Jeg tenker at dikt i stor grad handler om følelser og stemninger, om tanker de gir. Det er ikke alltid så lett å sette ord på hva man får ut av å lese dikt. I denne lesesirkelen skal det være lav terskel for å delta. Du trenger heller ikke ha egen blogg, eller blogge om bøkene. Hvis du vil, er det fint, men det er ikke noe krav for å delta.

Hva skal til for å delta?
Det eneste du trenger er lyst til å delta.

Du skriver i kommentarfeltet hvilken diktsamling du ønsker å delta med. Har du blogg, skriv gjerne noen ord om hva du synes om boka der. Det trengs absolutt ingen dypsindige analyser. Har du ikke blogg, eller ikke vil skrive innlegg, skriv gjerne noen ord om hva du synes og/eller fikk ut av den i kommentarfeltet til den kategorien/måneden du har lest. Skriv i alle fall om du har lest boka du tenkte å lese.

Jeg kommer til å følge malen for andre lesesirkler jeg deltar i, som Moshonistas biografilesesirkel og Bokhyllelesesirkelen til Hedda.

Opplegget blir som følger:
Les en diktsamling i følgende kategori:

1. Januar: Les en ulest diktsamling fra bokhylla di. (har du ingen der, så kan du låne av noen)

2. Mars: Les en diktsamling av en debutant.

3. Mai: Les en samling av en prisbelønnet lyriker.

4. Juli: Les en diktsamling av en utenlandsk lyriker.

5. September: Les en norsk diktsamling fra 2018.

6. November: Les en klassiker.

Jeg legger ut innlegg om månedens kategori ca den 20 i de aktuelle månedene. Frist for å blogge, eventuelt skrive i kommentarfeltet, før jeg oppsummerer, er den siste dagen i måneden av temaet.

Du kan også legge inn valg av bøker du vil lese i kommentarfeltet på siden Diktlesesirkel her.

Jeg håper noen synes dette virker interessant og at det kan stimulere til mer diktlesing. Og kanskje vanker det en bokpremie her ved årets slutt også. Et lodd for hver runde man deltar i. Lykke til!

Å DIKTE

Å dikte er å vera

det vesle som ein vart

og sleppe kvite fuglar ut

i nattesvart.

Å leva er å vera

det store som ein er

og stå i einsleg undring

og høyre fuglar flyge inn

frå ukjend verd.

Tor Jonsson

Januar er måneden for å legge planer og kanskje sette seg noen mål også. De gamle nyttårsforsettene har jeg sluttet med, men å lage seg rettesnorer og planer for det nye året kan være fruktbart. I alle fall er det morsomt mens det står på. I tillegg er det viktig å ikke bli for frustrert om målene ikke nås, planene brytes eller endres. Livet er dynamisk, det er også leseplaner. Go with the flow!
Jeg har meldt meg på to lesesirkler på blogg, dvs de er fortsettelser av lesesirkler jeg har deltatt i før. Jeg starter selv en diktlesirkel i år, og jeg skal delta i samlesing av Bokbloggerprisen frem til august. Jeg skal også hive meg med i Månedens utfordring som Trondheim folkebibliotek arrangerer, så langt jeg synes det er givende. Jeg er også med i en lesesirkel med folk face-to-face i Trondheim, med varierende oppmøte. Der velger vi bok for hver gang og det går på rundgang å ta med bøker som vi stemmer over.

Bunken med bøker som skal leses i årets lesesirkler så langt. Her ligger minst tre meget tykke bøker, som verken kan slenges i veska eller leses på senga på en enkel vanlig måte.

Her er lesesirklene:
Moshonistas biografilesesirkel
Sirkelen har eksistert siden 2013 og jeg har deltatt aktivt siden oppstart.
Årets kategorier er ikke helt klare enda. Noen aktive medlemmer, derav undertegnede er utfordret til å velge årets kategorier. Jeg har valgt Billedkunstnere og skal lese Vincent van Goghs "Å skrive livet". Det er ikke en tradisjonell biografi, men en samling brev og notater bl.a. som viser oss mange sider av den berømte kunstneren.

De kategoriene som er klare er:
1. Februar: Uoppdragne piker (Mari). Jeg (tror) skal lese Simone Beauvoirs selvbiografiske En veloppdragen ung pikes erindringer eller Elizabeth Wurtzels Bitch. Jeg har også vurdert Blonde av Joyce C Oates om Marilyn Monroe, men for det første er den veldig tykk og for det andre er jeg usikker på hvor uoppdragen Marilyn egentlig var.

2. April : Billedkunstnere (Artemisia/Anita) . Jeg skal lese Vincent van Goghs Å skrive livet
3. Juni
4. August
5. Oktober - isødet, polarfarer? (siden det er en viss mulighet, så plukket jeg frem en bok om Hjalmar Dale, se bildet)
6. Desember: Gretne gamle gubber (Hedda). Jeg vurderer Putin, men er han gammel nok?

Bokhyllelesing på bloggen til Boktanker (Hedda)
Denne sirkelen startet bloggeren Bjørg (Mellom linjene), men jeg er ikke helt sikker på når Hedda tok over. Jeg har deltatt sporadisk, dvs ikke hver måned, men planene har vært der. I år satser jeg på en ny frisk og jeg har lett frem bøker som har stått i hylla lenge til alle kategoriene. Bunke 1 på bildet og den øverste i bunke 2 tilhører mine valg til Bokhyllesirkelen 2018.

JANUAR: Gult omslag: Anarchy in the UKR av Serhij Z Jadan.
FEBRUAR: Bok fra 1700-1850 : Madame Bovari av Gustav Flambert (den er fra 1857, men det ble godkjent)
MARS: Noveller: Ein gong var dei ulvar av Therese Tungen
APRIL: Om en familie: De håpefulle av Nicolai Houm
MAI: Boka bak filmen : Rebecca av Daphne de Maurier
JUNI/JULI: Tjukk bok som jeg lenge har utsatt: Stillitsen av Donna Tart.
AUGUST: Ikke-europeisk land: Øya under havet av Isabel Allende
SEPTEMBER: En oppfølger: Min kamp 6 av Karl Over Knausgård
OKTOBER: Skandinavisk bok utgitt 1960-2000: Hva er det med mor av Vigdis Hjorth (alt. Hekseringene av Kerstin Ekman)
NOVEMBER & DESEMBER: Nobelprisvinner: Kelterens drøm av Mario Vargas Llosa

Diktutstilling på Norli i Nordre gate, Trondheim, fredag 12.01.2018.

Diktlesesirkel (Artemisias verden)

Denne la jeg ut innlegg om i går. Jeg var så spent og nå er jeg helt overveldet over responsen jeg fikk både på facebook og på bloggen. Vi leser en diktsamling etter fritt valg innenfor en gitt kategori hver annen måned. Også ikke-bloggere er velkomne til å delta.

Kategoriene er her:

1. Januar: Les en ulest diktsamling fra bokhylla di. (har du ingen der, så kan du låne av noen)

JJJeg skal lese Nike av Caspar Eric fra 2017, en dansk debutant. Jeg leser kan hende også Eim av norske Margrethe Aas (2017)

2. Mars: Les en diktsamling av en debutant.

3. Mai: Les en samling av en prisbelønnet lyriker.

4. Juli: Les en diktsamling av en utenlandsk lyriker.

Melk og honning av Rupi Kaur (2017) USA. ??

5. September: Les en norsk diktsamling fra 2018.

6. November: Les en klassiker.

Gjenlesing av Tor Jonsson eller Erling Christie kanskje, eller noe helt annet..?

Ellers velger jeg bøkene etter hvert siden det varierer hva jeg får lyst til å lese til enhver tid.

Samlesing Bokbloggerprisen 2017

Prisen ble stiftet i 2013. Jeg har deltatt hvert år. Langlista for 2017 er stemt frem, men vi får ikke vite kortlista før 22. januar. Det er kortlista som skal samleses i tillegg til en joker fra langlista som vi også kan stemme frem når kortlista er klar.

Jeg har lest 10 av 12 bøker på langlista, men jeg skal lese En sånn jente av Monika Flatabø som er nominert på langlista, da jeg hadde planer om å lese den før fristen gikk ut. Det blir spennende å se hvilke bøker som kommer på kortlista.

Det er åpent for alle å delta i samlesingen.

Ruth Lillegraven vant Bokbloggerprisen 2013, Åpen klasse, for diktsamlingen URD. (eget foto, Anita Ness)

Månedens leseutfordring Trondheim folkebibliotek
Fredag var jeg på biblioteket for å låne et par diktsamlinger. Der oppdaget jeg at de har noe som heter Månedens leseutfordring. Dette initiativet har de tatt for å hjelpe folk til å lese mer. Akkurat den utfordringen trenger ikke jeg, siden jeg leser veldig mye, men likevel synes jeg det var interessant. Særlig januarutfordringen som er å lese en bok fra et land som du ønsker å reise til, som du ikke har vært i. Jeg synes det er gøy å lete frem bøker til diverse lesesirkler og utfordringer og jeg skal i alle fall delta med januarbok.

Januar:Israel. Landet som lovet alt av Sidsel Wold. Jeg skal også lese en bok fra Palestina siden jeg skal dit i mars, men vet ikke om jeg rekker den i januar. Det er Det blå mellom himmel og hav av Susan Abulhawa.

Biblioteket har laget sånne små søte lapper som man kan notere bokvalgene sine på. Når året er over kan man registrere bøkene man har lest og delta i en loddtrekning.

I tillegg er biblioteket flinke til å lage aktuelle utstillinger med tips.

Utover disse planene er mine mål for året å lese flere bøker fra hylla og flere tykke bøker og det har jeg inkludert i valgene jeg har tatt. Mer om mine mål i oppsummeringen fra 2017- mål 2018 her De andre målene må jeg sørge for på annen måte.

Mål/ønsker/planer for 2018:

* Lese mer fra hylla, minst to pr mnd, eller en av de veldig tykke (Max, Micha og Tetoffensiven, VangGogh-skrive livet, Stillitsen, Morgen ved midnatt/Skagen, Det syvende barnet)
* Fordype meg i litteratur om og fra Russland og nabolandene (Fatland, Aleksijevitsja, Politkovskaja, Dostosjevskij m.m.)

* Lese mer klassisk litteratur - 1 pr mnd?

* Lese mindre norsk 2018

Er du med i en lesesirkel eller deltar i leseutfordringer av andre slag?

Den tredje boka om Ingrid fra Barrøy, øya på Helgelandskysten, kom i 2017. Jeg fikk ikke lest den da, men deltok på et bokmøte med Roy Jacobsen i Trondheim hvor han snakket om romanen. Sist fredag så jeg boka var tilgjengelig som ukeslån på biblioteket og rasket den med meg. Nå er den ferdiglest.

Her er det jeg skrev etter bokmøtet:

"Roy Jacobsen.
Man trenger ikke å si noe mer enn at han nå kommer med bok tre om Ingrid på denne øya på Helgelandskysten. Og når han står der og snakker om krigen og Ingrid fra Lurøy, og denne russeren som antagelig er far til barnet hennes, og alt det som ikke er så enkelt likevel etter rettsoppgjør og krig, og følelser så stritter hårene på mine armer.. Og han nevner Helgeland, Trøndelagskysten og Skorovatn, og jeg mister tråden og forsvinner...
Skorovatn?
Men jeg snakker med ham etterpå. Han sa det er så mye historie i Skorovatn, og noe er med her.
(søstra mi har feriehus der, og jeg skal dit ei helg snart for å plukke tyttebær og gå på Puben til Inge Stallvik)

Litteratur, romankunst, intuisjon, fortellinger, inspirasjon--
Jeg tror ikke at forfattere engang alltid kan forklare hvor det kommer fra. "

Gamle bygninger i Skorovatn (foto: Anita Ness)

Vel, og så gikk det fire måneder før jeg fikk lest romanen. Men det får man skylde den rikholdige bokhøsten for. Too much books, too little time etc..

Så mange har anmeldt boka, både i aviser og på blogger at jeg velger ikke å referere så mye av bokas innhold og dra linjene til de to forrige. De kan du lese om her og her

Som de andre to bøkene i serien, så er denne også ganske langsom og stillferdig, i alle fall i starten. Eller; mer i starten enn senere.

Likevel er det så mye dramatikk og lidenskap her. Det er sterke naturskildringer og møter med mennesker.

Ingrid tar med seg datteren Kaja, 10 mnd, på reise for å lete etter Kajas far, russeren Alexander som overlevde forliset på Rigel og havnet på Barrøy, reddet av Ingrid.

Ingrid reiser med båt, til fots, med tog, og underveis får hun hjelp av så mange gode folk. Hun får mat, hun får overnatting, hun får råd og tips om hvor Alexander dro videre.

Hun treffer noen som har møtt ham , som hjalp ham videre på flukten, noen som vet noe om hvem som kan ha møtt ham. Men mange holder tilbake ting, og Ingrid som værer, føler, - hva er det de ikke vil si? Narrer de henne? Lyger de?

Ingrid besøker Skorovas, gruvebygda i Nord-Trøndelag. Her treffer hun Herman Vollheim og datteren Mariann i Stallvika og får bo der på tross av en vanskelig start i kontakten, får hjelp videre av Mariann og en klokke av Herman som blir glad i Ingrid og ungen. Med båt over Tunnsjøen, forbi Gudfjelløya, et hellig fjell hvor det skjedde ofringer, videre til Nordli og Røros for å treffe han som Alexander flyktet sammen med. Her blir hun også noen dager. Han godt skjult, enda, fordi etterkrigstiden ikke er like lett for alle. Han med sine traumer, hun med sin ungdommelige lengsel. Men en dag må hun videre. Hun vet nå hvor Alexander dro, Henrik sa det som det va. Enden på reisen er i Mysen, leiren for krigsfanger. Han er ikke lenger der, men noen kanskje vet noe mer.

Va det hær ho Ingrid gjekk? spør søstra mi.. Skorovatn (foto: Anita Ness)

Det er skildringen av den målbevisste , naive, men sterke Ingrid, bærende på en ti måneder gammel baby gjennom Norge, det er det sterke med fortellingen. Hun fortsetter selv om hun er motløs, utslitt, sulten, fortvilt, selv om Kaja gråter og folk møter henne med stor undring, men mest med godhet.

Og så er det alt det andre, som ligger under, som vi får et lite glimt inn i; etterkrigstiden, hvem som var på hvilken side, gråsoner, arrene etter en krig, og ikke minst hva som skjedde med de russiske soldatene da de kom tilbake til Sovjet. Den infoen får vi i etterordet, men dog. Underveis kan vi håpe at det gikk bra med Alexander, at de treffes igjen, at hun får vite, skjønt vi aner at håpet er fåfengt-- og jeg tar meg i å ønske at hun blir hos Herman, eller Henrik. La jentungen få en trygg oppvekst, en stefar som vil ha henne.

Skildringene av Kajas reaksjoner på morens følelser er virkelig gode. Ingrid som er så "borte" at hun ikke hører Kajas gråt, men mest av alt Ingrids kjærlighet og omsorg for henne. Om å vaske og tørke bleier på sekken, det daglige stellet, matingen.

Ekstra artig er det å lese at de går i Trøndelag, steder jeg har et forhold til, steder jeg har vært. Spesielt Skorovas(s/tn) hvor jeg har vært et par ganger det siste året, siden min søster har feriested der. Sist kjørte vi til Tunnsjøen og jeg fikk høre sagnet om Gudfjelløya. I dag bor det to brødre der som driver gård og loser turister over vannet og opp på fjellet.

Dette ble visst ikke så kjempekort likevel. Men vil du lese enda mer, så har blant annet Rose-Marie, Tine og BokbloggBerit skrevet om boka, samt en del anmeldere som kan googles opp.

Mine innlegg om:

Hvitt hav og De usynlige

Roy Jacobsen: Rigels øyne, 231 s

Cappelen Damm 2017

Kilde: Lånt på biblioteket

Ingrid fra Barrøy, like sterk som Bjørnen i Skorovatn (foto: Anita Ness)

Jeg er så glad for responsen etter at jeg la ut innlegg om å starte en diktlesesirkel på bloggen tidligere i måneden. Veldig mange ønsker å delta, - fast, eller som drop-in-gjester, noen også med solbriller og skyggelua på sidelinjen. Alle er velkomne! Poenget er å inspirere hverandre til å lese mer dikt, dele tips, samt refleksjoner rundt det man leser. På hvilket nivå man ønsker å utfordre seg selv, er opp til hver enkelt.

Mine uleste diktsamlinger i hylla akkurat nå. (jeg har sikkert noen til i esker i kjelleren) Jeg har valgt å lese NIKE.

Mange har meldt seg på på generelt grunnlag. De finner du her.

Månedens valg ser du her:

1. Januar: Les en ulest diktsamling fra bokhylla di.(har du ingen der, så kan du låne av noen)

Elisabeth skal lese: "Alfabet" av Inger Christensen

Beathe: Gull i grusen" av Rebecca Kjelland

Anne Marie: Hans Sande og 'Tigeren talar tydeleg ' .

Ragnhild skal lese: Utsatte strøk/Rasis guovllut av Marion Palmer

Anita skal lese: Nike av Caspar Eric
Marianne skal lese: Foran Orion av Rune Tuverud
Astrid Terese skal lese: Utvalgte dikt av Kolbein Falkeid
Ingun skal lese: Livshus av Haldis Moren Vesaas
Åslaug skal lese: Ren poesi av diverse forfattere
Tine skal lese: The sun and her flowers av Rupi Kaur

Dere andre; legg gjerne inn valgt bok i kommentarfeltet, men det er helt greit om dere legger inn link om lest bok i slutten av måneden også.

I månedsskiftet legger jeg inn innleggene i oppsummeringsfanen her

Dere kan legge innlegg og kommentarer i kommentarfeltet under dette innlegget (januarinnlegget).

Om mitt valg:

Jeg har valgt danske Caspar Erics NIKE. Jeg fikk denne boka overraskende tilsendt av forlaget i høst. Caspar Eric har Cerebral Parese, og han skriver om det å være funksjonshemmet i denne samlingen.

Jeg har tildigere lest Nils Chr Reptad- Moes diktsamling Wunderkammer, som handler om å bli lammet etter en ulykke og leve som funksjonshemmet. Caspar Eric er født med CP. Det blir interessant å se hva deres opplevelser bringer frem av likheter og forskjeller.

Jeg er veldig spent på hva dere vil skrive om bøkene dere har valgt.

GOD LESING FOLKENS!

Jeg har i det siste fordypet meg i en del av Karin Hauganes lyrikk. Jeg ble oppmerksom på henne gjennom en artikkel av Arne Hugo Stølan i VG der han anmeldte diktsamlinger fra 2017 og hvor det han skrev om Karin Hauganes siste diktsamling; Sonetter fra Innsjøen gjorde meg veldig nysgjerrig. Jeg måtte ha mer og heldigvis har vi både eBokBib og fysiske bibliotek.

Jeg startet med fjorårets samling; Sonetter fra innsjøen, (2017) som jeg har blogget om her. Jeg har startet lesingen med den siste og lest meg nesten kronologisk bakover, med unntak av at jeg leste Oder til Fenn før Anna Wunderlichs sang.

De tre siste er en trilogi med sonetter. I Oder til Fenn (2013) er det primært kjærligheten til Fenn som skildres. Hennes vansker med å elske, slippe noen inn på seg, etter det traumatiske som hendte henne ganske tidlig i livet da mor ble drept av far, og deretter faren tok livet av seg.

Hun greier å leve med Fenn, og de holder sammen lenge, får barn, barnebarn, Jakob. Det er skildring av natur, skogen, hytta, men også av reiser. En lovsang til Fenn, utrolig vakkert til tider.

Hendelsen på Utøya 2011 blir også nevnt, den flettes inn i deres liv. Interessant at også 22.juli-tragedien også har nådd lyrikken. Og det tidlig, samme år som det skjedde.

48.

Regn over skogen toogtyvende juli

En kort melding over nattradioen

Syttisju er drept på Utøya og i byen

Du går og ser etter båten ved land

En motorsykkel langt borte på veien

Eller var det et fly rett over hytta?

Uskyldsland, fostrer du mordere?

Spør du: Først jødene, nå barna?

....

Traumet fra familiedrapet går igjen i alle disse bøkene jeg har lest. Det er en kjent sak at Karin Haugane mistet sin mor ved at far drepte henne og deretter seg selv. Det kan virke som Haugane bearbeider tapet ved å skrive om det. Det vi ser gjennom å lese om den tunge sorgen er at den aldri går over, men at man kan leve videre, dog med sår og arr. For henne kommer det jevnlig tilbake, i glimt, minner, men også som en mørk skygge som gjør enkelte dager svært tunge. Også angsten barnet Karin/Anna opplevde, kommer på besøk rett som det er. Hennes mann, Fenn, må tåle det, være tålmodig. For hvordan skal hun greie å ha tillit til en mann, med den faren hun vokste opp med?

I Anna Wunderlichs sang (2015) får vi detaljerte skildringer av drapet.

...

En høst tok han mor til elva bak huset

Holdt steinen i neven mot Else Dal

Senket henne ned i elvas klare vann

I glimt ser hun faren i Fenns ansikt.

47.

Hvem ser jeg, er det deg eller pappa

Vi sitter ved båthuset en sommerdag

Et øyeblikk glir dere sammen til ett

Du rett imot meg endrer et ansiktsdrag

...

Du er en annen, ømskinna og mild

Det var bare at da du satt slik fravendt

I sommer at skyggen hans glei over deg

Kjente den gamle redselen, han kommer

Mens du satt trygg, hørte på fuglesang

Er det slik den avdøde får grep om meg

Hun beskriver en svært tyrannisk og voldelig far:

50.

...

Ville et menneske komme innpå deg

Møtte du redselen skapt av din far

De brå lydene, ordrene han ga

Hodet ditt skjelver som på laus stake

Innrøm nå, han ble sterk av å plage

Han sto på den andre siden av bredden

Hører ham le, lenger borte igjen

En dag sto du på landeveien i drakt

Fjorten år gammel overdøvde du ham

Hva lærte du av en far som slo din mor stum

Denne trilogien er sonetter, en krevende klassisk form, men som mange i vår moderne tid har justert i litt mindre strenge former. Når jeg leser dikt prøver jeg å finne rytmen. Den fant jeg lettere i hennes siste bok, enn i denne. Ofte er det ikke noen klar rytme eller en logisk form som går igjen. Så innimellom måtte jeg bare glemme det med å finne rytmen, fordi den var såpass ujevn til tider. Da gikk det bedre å lese.

Jeg googlet opp disse bøkene i ettertid og det er interessant at det virker som også Aftenposten anmelder mener det er rytmen er vanskelig å få tak på, i en anmeldelse av Anna Wunderlichs sang.

"Forlagets følgeskriv om dikt i "billedsterke, sansede sonetterytmer", blir derfor villedende, det er ikke rytme (eller rim) poeten henter fra sonettetradisjonen, men selve diktformen."les mer her

Annas Familieelegier, er mest viet til denne tragedien. Den beskriver morens liv, farens liv, parets liv og barnas frykt for den humørsyke voldelige faren. Anna som trosset ham. Moren som tok med seg barna og gjemte seg i potetkjelleren når det ble for ille. Han som raserte, truet, beskyldte moren for det ene og det andre, svartsyk sjalusi. Formen er annerledes, diktene er skrevet i strofer på to linjer per vers.

Dette er en meget sterk bok, den var vond å lese.

7. flokkes

og jeg må ta avskjed, vi står som et taust kor

ved det lille kapellet, det er vind og sno i lufta

du bæres ut i stillheten, til klokkene, hører du

barnas stille skjelv, at hjertene og hender åpnes

men ordene dine, mamma, skinner ennå i meg

her i stillheten, i vind og åpen jord, vrengt opp

...

og jeg må gå hjem med skyggen din i meg

tryggheten di synger, men kroppen vakler

...

Det er så dyp en sorg over en omsorgsfull mor, som ikke greide å komme seg bort fra volden.

Hun prøver også å forstå sin far, hvorfor ble han slik?

12. redsel

hva var ditt liv, foldet du sjelen med ensomhet

hva var det du ikke klarte skjøre bort med kniv

så du satt på tunet, begynte å operere seg selv

som om du ikke kjente smerten i hjertet lenger

kan ingen hjelpe selvmorderen med hans svik

går han til de innerste dør, glir livet sidelengs

...

det var den historien du fortalte en gang om han

som ble igjen, det var deg og en annen gjetergutt

bestemoren din var streng, hun ba deg være ute

du var redd, fem eller seks år, langt inne i skogen

du fikk en nabogutt til å være med deg, dere satt

der, hørte ulven ule, fikk ikke sove av skyggene

du skalv, hadde ikke språk, ville fortelle det nå at

du gikk i fra en gjetergutt, de fant ham der ute død

han hadde frosset alene ved steinen, han var liten

du løpt hjem og gjemte deg, sa natta var full av hår

...

så kommer noen strofer om ungdom, jenter, begjær, om å bli oppdaget og mishandlet..

...

hva lovte du da lystens flamme ble kvalt av slag

bare den tørre raslingen i høyet og et hat som gol

Det er heftige saker dette, og jeg tror jeg stopper her. Det gjorde inntrykk å lese diktsamlingene, og det gjør inntrykk å ta dem frem igjen for å skrive om dem, særlig denne siste.

Jeg anbefaler bøkene, men vær forberedt! Dette er smertefull lesing.

I Amerikansk vintermøter vi Anna Wunderlich igjen. Hun er ung og er barndomsvenn med Sam ved Østersjøen. Sam er jøde, og han flykter til Amerika. De blir kjærester, hun elsker ham. Hun blir voldtatt av en gjeng, før hun reiser etter Sam til New York. Sam er sanger, en populær en.

Han er ikke snill med henne, men hun gir ham ikke opp med det første.

Denne diktsamlingen er mer drømmerisk-surrealistisk enn de andre. Diktene veksler mellom kjærlighetserklæringer, angst, skildringer av det vonde. Også her møter vi farens vold mot mor, det er dikt om utroskap; Sams utroskap, men også om farens påstander om mors utroskap. Det er også noen dikt som det virker som hun skriver om faren, gjenopplevd via Sams svik. Dikt som glir over i hverandre, historier som gjentar seg. Det er hardt og brutalt, et uttrykt sinne:

jeg venter på selvmorderen, rebellen

en skitten gud, en stinkende eros

som skurer meg fri for mordgrepet

som sleiker meg som en kalv

jeg venter på mirakelet, oppstandelsen

jeg bærer lemmet ditt hora i meg kasta fra seg

denne redselen kan jeg ikke skrive over

den kalde jernkrampa rundt hjerterøttene

nå når jeg utstøtt av alle skapere

nå når jeg har utstøtt skaperen for alltid (s.49)

Diktene i denne boka varierer i form, er mer eksperimentell. Det er mer sinne her. I trilogien er det mer forsoning, en eldre kvinne som har funnet sin store kjærlighet, om et godt liv med ham på tross av hjemsøkte skygger fra en brutal barndom og oppvekst.

Beathe har også blogget om trilogen- sonettene.

Ellers er det ikke så mange anmeldelser å finne på internett.

NRK har et innlegg her om Karin Haugane der hun sier noe om tragedien og at hun har skrevet om den i over tyve år. (2011)

Litt om Karin Haugane her

Født 1950, Haugesund. Hun har gitt ut 12 diktsamlinger og 3 gjendiktninger.

Foto: Gyldendal

Oder til Fenn, 2013, 92 s

Anna Wunderliche sang, 2015, 77 s

Annas familieelegier, 2011,75 s

amerikansk vinter, 2007, 61 s

Alle bøkene er utgitt på Gyldendal forlag.

Jeg har lånt dem på biblioteket.

Selv om dette er en forholdsvis kort roman, var den ikke så så rask å lese. Kanskje har det med tematikken, kanskje med formen, jeg er litt usikker. At det er en sterk historie Niels Fredrik Dahl serverer i denne boka, kan jeg i alle fall underskrive på. Sterk og svært personlig. Han skriver om moren sin og hans forhold til og påvirkning fra henne fra flere perspektiv.

Utgangspunktet for romanen er at moren ga ham nattboken sin da hun var en eldre kvinne. Han, som har hatt et vanskelig forhold til henne, ønsket ikke å ta imot den, men gjorde det allikevel. Den ble liggende til etter hennes død og det endret en del oppfatninger han hadde. Blant annet så hadde han lenge tenkt at det var sin fars historie han ville skrive om, ikke hennes. Han oppdaget også at hennes liv og hans eget liv hadde forbausende mange likhetspunkter. Hennes mørke, var også hans mørke. Undringen om arvens betydning er sentral.

I Mor om natten møter vi barnet, i en familie med to foreldre og to søstre, samt foreldrenes familier og forfatterens familie i voksen alder, barn, samt noen forhold i voksen alder. Perspektivet skifter, også hovedpersonens alder. Vi får et gløtt inn i en barndom, en ungdom, voksent liv, alderdom, død. Både barnets og mors.

Moren strevde med tung depresjon i perioder, og det kommer frem i nattboken at hun ofte ikke ønsket å leve. Hun hadde også mye migrene og ble liggende. Hovedpersonen slet også med sitt mørke i ungdomstid og voksen alder, og oppdaget tidlig at alkohol hjalp,- inntil et visst punkt. Alkoholavhengigheten ble etterhvert tydelig, og dette mønsteret er skildret godt og ubarmhjertig i boka. Hovedpersonen er også et skrivende menneske, men alkoholen ble det viktigste i lange perioder. Da han var gift likte de som ektepar å holde selskaper og det ble alltid kjøpt inn raust med vin. Han sørget også for å ha nok vin på rommet sitt, under manusbunkene for eksempel, han drakk i mørke kopper så kona ikke skulle se innholdet, han kastet tomflaskene ut gjennom vinduet og ut i pysjet utenfor og tok det med seg i bilen senere.

Skildringen av mor på dødsleiet er også sterk. Sønnen og søstrene deler å være på sykehjemmet med henne, hun skal ikke dø alene. Det gikk også på omgang å passe på henne da hun var hjemme på slutten. Hun ga opp på en måte, eller forsonte seg med å dø, kanskje så hun frem til det? Eller var hun bare svært deprimert da også? Ikke spiste hun, ikke drakk hun, hun kuttet ut radio og alt det hun tidvis brydde seg om.

Jeg var og hørte på forfatteren på Biblioteket for en ukes tid siden. Det var veldig interessant. Han snakket om hvorfor han skrev romanen, om sitt forhold til moren, og om "virkelighetslitteraturen". Det var vel uungåelig at dette temaet kom opp. Han selv mener at han og alle forfattere bruker seg selv i forfatterskapet, så for ham er det ikke noe spesielt tema. Han har alltid gjort det. Hva skal man ellers skrive om? Poenget er at litteraturen er større enn en selv, enn det som faktisk hendte. Poenget er det blir skrivekunst, litteratur, når man greier å omforme levd liv til noe som blir allmengyldig, som kan gjelde for andre, de som leser.

Og det synes jeg jo absolutt at forfatteren har greid, å heve levd liv til stor litteratur, skrivekunst, som viser noe som er allmengyldig i den forstand at vi kan få større innsikt, noen kan sikkert kjenne seg igjen i å drikkeproblemer, eller å ha noen med det i familien, kanskje kan man også nikke gjenkjennende til noe som har med drikkingen å gjøre, man selv har en familie, man har vært barn, noen er foreldre, ektefelle, man har vært ung og usikker osv. Og så er det ganske så ærlig, dette med drikkingen, forholdet til mor, om utroskap, om å forholde seg til døden, dødsleiet.

(at jeg tidvis tenkte på kona Linn Ullmann på slutten der, er en annen sak- kanskje er det uunngåelig når man vet at de er gift?)

Denne romanen er den første jeg har lest av forfatter Niels Fredrik Dahl, født 1957, men det frister absolutt til å utforske mer av forfatteren, som også har skrevet en del dikt, skuespill, hørespill, noveller og manus til TV. Det er også en sterk poetisk penn som har skrevet romanen Mor om natten.

Noen anmeldelser og blogger:
NRK, Aftenposten, VG m.fl

Beathe, Tine - ingen flere? Legg gjerne link i kommentarfeltet, siden jeg ikke fant flere blogginnlegg da jeg googlet.