Quantcast
Channel: Artemisias Verden
Viewing all 1620 articles
Browse latest View live

Dødstimen av Jaran Dammann: Dødsbra!

$
0
0
Siden jeg bodde og arbeidet i Valdres i nesten et år i 2013, ble jeg veldig nysgjerrig på den nye kriminalromanen fra Cappelen Damm som har handling fra Valdres, nærmere bestemt Fagernes-området. Jeg begynte å lese boka som kom i posten i dag, etter at jeg kom hjem fra jobb, og greide rett og slett ikke å stoppe før jeg var ferdig. Kun avbrutt av matpauser etc. En bok som fenger så til de grader kan man i høyeste grad kalle en pageturner.


Dødstimen starter dramatisk med en fest, en uteligger som observerer at en jente blir dratt etter hårene utenfor lokalet og gjennom skogen. Valdresekspressen som passerer Begna ved et bratt stup og mister kontrollen fordi noen faller ned fra fjellet over. Politiet får raskt mistanke at det er noe kriminelt som ligger bak fallet fra fjellet, og kobler det til andre uløste drapssaker i området.

Georg Bråten er leder på politikammeret på Fagernes. Han får nok å henge fingrene i. Lite bemanning, samt en underordnet; Arild Andersen, som er ute etter å ta Georg etter at han selv følte seg forbigått i den stillingen som Georg fikk. Georg begynner å sliter med kroppslige stressymptomer og er bekymret for at han skal bli sykmeldt igjen. Han ble langtidssykemeldt etter en stressende periode i Oslopolitiet kombinert med samlivsbrudd, og søkte seg til Valdres for å få en bedre hverdag. Jommen sa han smør.

Uteliggeren Claus får befatning med drapssaken på flere måter og blir etterlyst av politiet. Han er en mester i å gjemme seg og kjenner marka og fjellet ut og inn. På et tidspunkt blir han også reelt truet, fordi han vet noe han ikke burde vite.

Vi blir med på en heseblesende jakt på drapsmenn og mistenkte som etterhvert spriker i mange retninger i et miljø med vakker og eventyrlig natur. Historien er også knyttet til et gammelt sagn om Hulabaken og det gir det hele et litt småskummelt nifst preg. Hulabaken var en tyv som til slutt ble lynsjet ihjel og druknet i Flyvatnet, I det han ble senket i vannet raste han ut en forbannelse over de som var med på å ta livet av ham og deres slektninger. På hvilken måte har sagnet en tilknytning til drapssaken og andre uløste saker kan vi lure lenge på.

Dødstimen er en lettlest  og velskrevet kriminalroman som bruker alle virkemidler på å få til en spennende thriller. Det skjer mye, det skjer hurtig, man bare må bla videre og videre.Litt humor er det også her, men ikke overdrevet, noe forfatteren sikkert har passet seg for ikke å overdrive siden han har skrevet fem humorbøker tidligere.

Det er vanskelig å unngå krimklisjeer, som politietterforskeren med problemer på en eller annen måte, konflikter på kammerset, sære bygdefolk osv, men hva gjør vel det når det er så godt snekret sammen og jeg ble underholdt hele veien til mål? Ingen verdens ting.

At jeg kjenner området fra Valdrestunet- Fagernes og naturen deromkring gjorde det ikke mindre interessant. Jeg har vært mye på Fagernes og Bagn. Jeg bodde og jobbet i ei lita fjellbygd, Hedalen, ca en halvtime fra Bagn- en time fra Fagernes og har kjørt langs Begna massevis av ganger.  Jeg prøvde å lete etter der Valdresekspressen mistet kontrollen på kartet, og ble påminnet mange turer i området. Det er utrolig mye skog og fjell her, og milevis av natur for en som Claus uteligger å gjemme seg. ( Jeg fikk forresten assosiasjoner til den svenske uteliggeren Tom i Børjlinds krimserie.)

Jeg synes Dødstimen var dødsbra og anbefaler den gjerne videre. Denne må da bli en en klar påskekrimsuksess?

Tine har også rukket å lese den blodferske Dødstimen.

Andre anmeldelser:
VG

Om forfatter Jaran Dammann her 
Han er født i 1966 og har utgitt flere bøker, derav en spenningsroman før Dødstimen. Dammann er tømrer og økonom.
Jeg lurer på om han er i slekt med naturverner Erik Dammann. Det står på wiki at han skrev Familiens store påskebok! Med Tom Egeland, Birger Baug, Bjørn Dæhlie, Erik Dammann og Gert Nygårdshaug - Underholdning, i 2016.

Om Sagnet om Hulabakken her, som også er satt opp som teaterstykke, mer om det her




Foto: Cappelen Damm

Jaran Damman: Dødstimen, 350 s
Cappelen Damm 2018
Leseeksemplar








Diktlesesirkel januar-18: NIKE av Caspar Eric

$
0
0
Som den første boka i diktlesesirkelen har jeg valgt å lese NIKE av Caspar Eric. Det er en av flere samlinger som har stått ulest i bokhylla mi en stund. Tema for januar er: Les en ulest diktsamling fra hylla. Boka, som er et langdikt, er på 88 sider samt et etterord på fem sider av gjendikter og poet Dan Andersen.


NIKE er som sagt et langdikt. Det vil si at det en sammenhengende historie, fortelling eller lignende. Erics langdikt er et brev til en ekskjæreste.  Han har kjærlighetssorg, han er sint, han er fortvilt. I brevet raser han over sin situasjon som handicappet ung mann, (han er født med Celebral Parese), han savner kjæresten og minnes forholdet, stunder de har hatt sammen, han skriver mye om SEX, om popmusikk, TV-serier, spill, filmer, om hvordan det er å være ung, om dop med mer.

Det som slår meg mest ved første gjennomlesing er det påfallende sinnet. Sinnet og sorgen. Diktet er skrevet i en slags stream-of-conciousness, han avbryter sin egen tankerekke i stadige assosiasjoner til andre opplevelser eller andre tanker som slår ham der og da. Han hopper fort frem og tilbake. Det gjør det likevel ikke vanskelig å henge med. I det ene øyeblikket er han bitter på verden, i det andre kjefter han litt på seg selv når han tenker på en annen gutt, Mark, som var mye mer handicappet enn ham, og lurer på om han noen gang har hatt sex, i det neste øyeblikket er han opptatt av at staten sponser sex som de sponser barn og i det neste igjen er temaet prostitusjon før det tar av i en slags dopdebatt eller i et sangrefreng, men han kommer hele tiden tilbake til forholdet som tok slutt og det å være handicappet.

Det kroppslige står naturlig nok sentralt. Han reflekterer over sin rolle som funksjonshemmet:

..
de som forsøker å være
hengivne og ømme
holder oss fast
i noen bestemte roller
på samme måte som navnet ditt..
... (s.69)

Han vil ikke ha noen rolle, spille helt fordi han greier seg eller være et offer hvis ikke, som Dan Andersen skriver i etterordet.

jeg har en generell motvilje
som har installert seg i meg
mot å skulle utfylle en bestemt
funksjon i andres liv
som en personlig mood-fix
så nei jeg gidder ikke spille
en rolle i livet ditt hvis
det skal være på den måten
.. (s. 42/43)

og her hopper han videre:

We are history actors
sa rådgiveren Karl Rove
om Bush-administrasjonen
men jeg har faan meg aldri
bestilt billetter
til den dritten der
.. 43)

Dette er et ganske så rått skrevet dikt, direkte, ærlig, litt bittert og sårt, interessant.

jeg kan ha en følelse
av å ikke burde finnes
som jeg ofte forsøker
å overvinne fx fordi
min svært tidlige fødsel
også er en svært sen abort
som jeg godt kunne tenke meg
å ha vært
som en svært konkret
og avsluttet tilstand
i perioder
hvor jeg ikke har noen penger og deg
... (s.4)

Han har også tanker om samfunnets utvikling:

it`s a shame she won`t live
but then again who does
det er slik vi blir
noen som kan sørges over
truet av terroristen og nazisten
jeg tror ikke det er robotene
vi er redde for
når vi er redde for fremtiden
men for at de skal kopiere
vår egen hensynsløshet
... (s. 76)

og så det triste igjen når han tenker på kroppen sin og på kjæresten:

jeg er så ferdig
med å drømme om
det perfekte liv
i en uperfekt kropp
det knuste håpet
skal være min
eneste crossfit
selv om jeg savner deg
og ofte står og gråter
og er sur på universet
mens jeg hører Boys Don`t Cry
med The Cure
på repeat
and I try to laugh about it
haha
det kunne ha vært
vår sang
selv om det er noen andres
og ingenting helt er noens
jeg vil vel ikke være vennen din
(s87)

Jeg anbefaler selvsagt å lese hele langdiktet for å få riktig inntrykk, men dette er da noen smakebiter av hva man kan forvente. Det er som sagt mange popkulturelle referanser her og ifølge Dan Andersen er Caspar Eric den av de danske poetene som er mest opptatt av den nåtidige popkulturen.
Han er også en av de unge eksponentene i den danske nye bølgen av poesi som startet for alvor i 2015. Utenfra kan det se ut som det startet med Yahya Hassan i 2013, mener Andersen og det kan jeg være litt enig i. Det skjedde noe med diktinteressen her på bjerget også da Hassans langdikt nådde ut til de lesende massene.  Ifølge samme Andersen fløt denne bølgen sammen med den selvfiksjonelle bølgen i Europas samtidslitteratur, representert av blant annet Karl Ove Knausgård og franske Edouard Louis.
Jeg vil absolutt anbefale å lese etterord også. Her lærte jeg nye ting og fikk nytt å reflektere over. Her lærte jeg også at Caspar i sitt langdikt brukertiraden som form.

Caspar Eric er født i 1987 og har gitt ut flere diktsamlinger og regnes for en av Danmarks fremste yngre poeter.

Tittelen Nike henspeiler til Nike - den greske seiersgudinnen og skomerket Nike.


Andre som har blogget om Nike:
Beathe
Tine
Elikken

Flere innlegg i diktlesesirkelen kan du finne her


Foto: Gyldendal



Caspar Eric: Nike, 93 s
Tiden forlag 2017 (original 2015)
Leseeksemplar



Kitty-rapporten 1: Lærling av Anonym

$
0
0

En lekker innpakket bok kom i posten siste uke. Rosa silke, en hjertesjokolade og en Pukka godnatt-te. En bok for sengekanten dette altså, tenkte jeg... Ikke helt min stil, ikke akkurat de bøkene jeg velger å lese. Nuvel, mens jeg satt med boka og bladde under middagen, ble jeg faktisk litt hektet. Side etter side, jeg bladde og fant den faktisk litt artig. Han der Alfred, læreren, var da litt av en kar. Helt alminnelig, med sikkert alminnelige, eller ikke, drømmer. Det jeg leste fikk meg interessert i å lese mer.




Det handler om Alfred, 45 år, fraskilt lærer. Flink i jobben, men ensom. Noen damer å snakke om siden han ble skilt, har det ikke vært. Litt sjenert er han også. Alfred virker som en rolig, stille, anonym kar, en som lever for jobben og datteren Ada. En av hans kolleger foreslår for ham å legge inn en annonse i et kontaktforum. Nei, det er ikke noe for Alfred.
Men etter den heftige drømmen, så gjør han det bare for moro skyld, det kan jo ikke skade å se hva det er for noe. Uten bilde, lite tekst, ingen skryting.
Han får faktisk svar, og blant annet fra en dame som kaller seg Kitty.  De avtaler et møte på Lillehammer, der Kitty selvsagt ikke dukker opp. Alfred tror noen gjør gjøn med ham, kanskje en av elevene?
Hun tar kontakt igjen og beklager, hun skriver at hun vil være hans lærer og han skal være hans sexlærling. Halleluja hva er dette for noe.
Men Alfred biter faktisk på og heretter får han praktiske oppgaver han skal utføre, stadig med større utfordringer..

Det blir ganske vilt etterhvert. Den trauste stødige Alfred har andre sider, det er helt tydelig at det bor mye i ham som han har gjemt godt bort.
Boka er lettlest, velskrevet, språket flyter lett. Det jeg liker best er humoren. Det er så mange viltre absurde komiske situasjoner her at jeg humrer og ler rett som det er. Alfred som er lærer er også en kunnskapsrik mann, og i besvarelsene han sender Kitty får vi stadig nye leksjoner i historien til diverse trender og elskovskunst, hvordan ting oppsto og hva romerne og grekerne for eksempel forlystet seg med i gamle dager.  Om for eksempel Marques de Sade og gruppeerotiske samkvem på gamle Kreta.
Partier bærer preg av teaterfarsen, slik som episoden der Alfred og partneren gjemmer seg inne i Ibsens leilighet og blir innestengt der. En utenlandstur får vi også bli med på, samt turer i naturen.

Det er fornøyelig, det er morsomt, det er underholdende.

Og hvem forfatteren er kan man bare spekulere på.
Forlaget skriver bak på boka at Anonym er en norsk dramatiker, velkjent samfunnsdebutant, kulturformidler og forfatter av flere bøker.

Jeg har en mistanke, jeg synes jeg kjenner igjen noe av stilen, men jeg kan selvsagt ta feil.  Men vil han/hen/hun være anonym, så får man bare respektere det.

Jeg ser frem til fortsettelse av historien om Alfred, kollegene, damene og Kitty. Hvem vet, hva de finner på neste gang?

Beathe har også blogget om boka

Romanen kommer i salg 5. februar. Jeg har lest et ukorrigert forhåndseksemplar.


Anonym: Kitty-rapporten 1. Lærling, 328 s
Juritzen forlag 2018
Forhåndseksemplar



Norsk Pop-Poesi av Mona B. Riise

$
0
0
Forleden tikket det inn en e-post med nyhet om at Mona B. Riise har samlet sine favoritt-poptekster i en bok som nå  er gitt ut. Det synes jeg virket interessant.
Bok kom og bok er lest. Bladd i, knadd i, diskutert med sønnen som kan mye om særlig hiphop-tekster og deretter lest fra perm til perm.
Pop-poesi er en koselig bok som vekker musikalske minner .



Å lese sangtekster gir ofte ikke det samme inntrykket som å høre hele sangen. Ikke alt fungerer som ren tekst, siden det er skrevet for å bli en sang med musikk og som skal passe sammen. Likevel er det forbausende mye som fungerer også som tekst i denne samlingen. Kanskje fordi det er skrevet i den rammen som Mona B. har valgt å gjøre.

Hun har delt inn boka i emner, som feks Karpedammen hvor det handler om bydelen hun vokste opp i, og mest om tekstene til hip-hop-gruppa Carpe Diem. Deretter handler det om Mot byen,Men størst av alt er kjærligheten , Livet og alt det der, med mer..

Mona B. ha vokst opp i Oslo i en drabantby, i en blokk, på Hovseter. Hun ble tidlig veldig glad i musikk og vi kjenner henne i dag best som musikkjournalist og en i juryen i Stjernekamp.
Tekstsamlingen er hennes utvalgte låter, tekster som har betydd noe for henne, og hun skriver en innledning til hvert kapittel om hvorfor.

Hun intervjuer også en del av tekstforfatterne for å få deres ord om hvorfor de skriver og hvordan de skriver og hva de enkelte tekstene har kommet fra.  Blant annet har hun snakket med Lillebjørn Nilsen, Odd Nordstoga, Lars Vaular, Kari Bremnes, Kjartan Kristiansen og Kaja Gunnufsen.

Fells for de fleste er at de startet å skrive tidlig. Noen begynte å skrive fordi bandet de spilte de trengte en låtskriver, eller at musikken de lagde trengte tekster. For noen begynte det med skrivingen av dikt og tekster. Noen mener skrivingen ikke er selvterapeutisk- som Kjartan Kristiansen. Han synes det er painå sitte alene og skrive, da han egentlig er veldig sosial. Andre føler at skrivingen gir utløp for det de har inne i seg og at det er mye egenterapi det, som Kaja Gunnefsen.

Lars Vaular mener det er skille på lyrikk og sangtekster og jobber for å ikke blande det, siden han også skriver dikt, og likså godt kunne ha skrevet lyrikk, men synes han må bestemme seg for det ene eller det andre. Sangtekster i kombinasjon med musikk skal kommunisere med publikum, mener han.
Stein Torleif Bjella mener at sangtekster bryter med poesien fordi det er trommisen som definerer rytmen. I poesi kan man legge fra seg boka etter et par setninger og tygge på dem, slik er det ikke med musikk. Han sier at det er trommisen i bandet hans som avgjør hvordan teksten skal bli.

Interessante tanker fra mange etablerte låtskrivere. Men hva med tekstene som presenteres? I mine øye er det en del her som også fungerer som poesi for meg; som Tyven Tyven av Kjartan Kristiansen /Dum Dum Boys, noen av låtene til Kari Bremnes, en del av strofene til rappere som Cezinando og Pål Tøyen/OnkelP,  og ikke glem Alf Prøysen, Lillebjørn Nilsen, Åge Aleksandersen med flere.

Det slår meg at det er en stor andel hip-hop-tekster i boka. Og ved nærmere ettertanke er ikke det så rart. Rapperne er opptatt av tekst. På mange måter har de kanskje overtatt for de gamle visesangerene våre? Skjønt lyden , uttrykket og intensiteten i en rappelåt er helt annerledes enn i en visesang.
I rocken er det også mye god tekst, som hos Åge Aleksandersens med band sine tekster (i en særklasse, spør du meg), samt hos Dum Dum Boys, De Lillos, Jokke og Valentinerne.

Ikke alle tekstene fungerer løsrevet uten musikken, synes jeg. Mange sanger kan man jo helt eller delvis og da dukker musikken opp inne i hodet mitt når jeg leser. Da er det ok. Jeg er forøvrig slik at jeg ofte ikke får med meg tekstene når jeg hører musikk. Jeg får med meg bruddstykker, refreng, og det er det jeg som regel husker . Jeg hadde stor nytte av å sitte med tekstene foran meg den gang jeg kjøpte LP-plater og CDr med teksthefter.  Nå har streaming og digitale kjøp overtatt, og jeg må lete frem teksten på nett. Det går det også, men jeg savner de gamle tekstheftene, faktisk.

Man kan alltids savne sine egne favoritter i en slik bok, men siden det er Mona B. sitt prosjekt får man bare godta det.

Alt i alt er dette en koselig samling som man godt kan ta frem flere ganger alene eller sammen med andre og mimre. Jeg synes også det er et pluss at vi får presentert samtaler med en del av låtskriverne og deres tanker om skriving, musikk, tekst, poesi.

Til slutt vil jeg avslutte med en tekst av unge Cezinando, som har gjort suksess som rapper. Den synes jeg var fin:


Botanisk hage

Her blir det ikke noe bedre eller verre
Vi legger fra oss alt foran gjerdet
Bærer ingenting i brystet eller hjernen
Ingen kan ta på seg skyld
Det er`ke noen helt du kan spørre
Hvis du mot sannsynlighet skulle tørre
Og med nettene blir toppene større
Resten mister all idyll

Der er alle kloner som blir klona ifra kloner
Alle plenene klippes i pene formasjoner
Oppå takene ligger det engler og demoner
Og de speiler seg i speilinger av egot til personer
Kom og se tilbake på nåtid
Eller vi kan grave opp et måltid
Løpe ut igjen med grønske på henda
Før de røttene forsvinner med en årstid

Kristoffer Cezinando Karlsen/Cezinando



Mer om Mona B her



Foto: Kristin Svarte/ Pax forlag

Mona B. Riise: Pop-poesi, 175 s
Pax 2018
Leseeksemplar

Oppsummering januar- 18

$
0
0
Endelig er januar på hell, den svarteste, mørkeste måneden i tillegg til november og desember. Jeg ser frem mot februar på alle måter. Det beste med januar, for å finne noe positivt, er at det blir tid til en del lesing da det ikke er noe særlig utevær akkurat. Ikke etter arbeidstid i alle fall. (selv om noen ivrer etter å legge ut de fineste skibilder fra marka i sol og gnistrende føre på Insta og Fb. Dem om det, men det skal sies at det har vært en del fint vær i helgene de få timene sola har vært oppe).
  Jeg har faktisk lest 17 bøker. Når jeg begynner å nærme meg det tallet trer konkurranseinstinktet mitt inn, ikke overfor andre, kun overfor meg selv og mine egne mål. Jeg tror min rekord er 17 bøker på en måned, men den rekorden greide jeg ikke å slå. Det har da skjedd andre ting også enn lesing.


Skumringstime

Foto: Anita Ness



Bøker lest:
1. Du bestemmer deg for at dette er et minne av Marianne Teie: dikt2017, eBokBib, debutant, 128 s
2. Grensen av Erika Fatland: sakprosa /reise, norsk2017, Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland, Nordøstpassasjen, Russland ,leseeks, 601 s (pluss etterord, kilder, oversikt over Russlands historie
3. Nye sonetter fra innsjøen av Karin Haugane: dikt, norsk2017, eBokBib, 70 s
4. Oder til Fenn av Karin Haugane: dikt, 2013, sonetter, lånt på Bib, 91 s
5. Anna Wunderlichs sang av Karin Haugane: dikt, 2015, sonetter, lånt på Bib, 77 s
6. Lasaruseffekten av Tom Egeland: krim, Italia, USA, leseeks, norsk2017, 546 s
7. Rigels øyne av Roy Jacobsen: norsk2017, lånt på bib, 231 s
8. Annas familieeligier av Karin Haugane: dikt, 2011, lånt på Bib, 71 s
9. Amerikansk vinter av Karin Haugane: dikt, 2007, lånt på Bib, USA, 61 s
10. Mor om natten av Niels Fredrik Dahl: norsk2017, Venezia, leseeks, 226 s
11. Nike av Caspar Eric: dikt, lesesirkel, leseeks, Danmark. 93 s
12. Kitty-rapporten av Anonym: norsk2018, leseeks, Hellas/Kreta, 327 s
13. Dødstimen av Jaran Dammann: krim, norsk2018, Valdres, leseks, 350 s
14. Statsministerboka av Einar Økland: frahylla, dikt, norsk2014, leseeks, 47 s
15. Norsk Pop poesi av Mona B. Riise: sakprosa, norsk2018, leseeks, 175 s
16. Jenta med dødningehode av Mona Høvring: dikt, norsk2017, lånt på bib, 68 s
17. Den siste av Alexandra Olivia: psykogisk thriller, USA, debutant, leseeks, 334 s

SUM: 17 bøker ,    3496 sider


Fra i år skal jeg begynne å telle sidene i måneds-oppsummeringene mine. Jeg har fått et Excel-ark med oppsett av Linn, men enda ikke tatt det i bruk, men det skal jeg altså. Nå sitter jeg med kalkulator. Regner ikke Excel slikt sammen av seg selv?

Med tanke på at jeg i de siste månedene i 2017 stort sett leste 6-8 bøker pr.mnd er 17 bøker utrolig høyt. Men, det handler nok mye om at jeg har lest mange diktsamlinger på under 100 sider.  7 av bøkene er under 100 sider og 2 bøker over 500 sider. Jeg har startet Diktlesesirkel med utrolig bra respons, og det inspirerer meg til å lese enda mere dikt. Jeg er godt i gang med å lese de uleste samlingene i hylla. I tillegg så har jeg lånt en del på biblioteket. 
Når det gjelder de andre utfordringene, så henger jeg litt etter. Den gule boka jeg skulle les i Heddas hyllesirkel har jeg ikke fått begynt på, men det gjør jeg i morgen.  Israelboka i bibliotekets leseutfordring i januar, er heller ikke lest, men derimot februarutfordringen med bok med omslag med person sett bakfra, lest. Den siste har et slikt oppslag og den blir jeg ferdig med i kveld.

Ellers er statistikken slik:
10 diktsamlinger (inkl. pop-poesi)
1 (2 med Pop-poesi) ) sakprosa
3 krim/thriller
3 andre romaner

3 norske 2018

3 debutanter
8 lånt på bib/eBokBib / 9 leseeksemplarer
* 1 frahylla

Land besøkt:
Italia (2), Danmark, Hellas, USA,  Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland, Nordøstpassasjen, Russland


Filmer/serier fra bøker:
1. Girl on the train av Paula Hawkins, 2016.Viaplay
 Jeg synes nok boka ver adskillig mer spennende en dette her. Det irriterte meg at de- jentene Rachel, Anna og Megan kunne være så dumme og gå i fella gang etter gang. Og psykiateren, det ble bare for dumt, å inngå det forholdet, å la seg friste, gang på gang.. Her er min bokomtale
2. Glace, 2017. 6 eps. Netflix. Basert på Bernard Miniers sterke kriminalroman Hvis helvete var av is.


Niels Fredrik Dahl på Folkebiblioteket.

Litterære arrangement:
*Boksamtale  mellom Niels Fredrik Dahl og Gøril Branzæg på Folkebiblioteket i Trondheim.
*Terje Tvedt på Litteraturhuset i Trondheim, med påfølgende paneldebatt etterpå. Podcast her


Annet:
Jeg har begynt på tangokurs med min teatervenn Pål og så har jeg så vidt startet på yoga igjen (hadde en prøvetime i dag. Kroppen er deprimerende stiv og utrent. Det er flere år siden jeg drev med yoga sist. Her må jeg virkelig bruke viljen for å komme i gang og få det inn i mine ukentlige rutiner. Jeg trenger virkelig dette)

Kortlista til Bokbloggerprisen er klar og samlesing starter 1.februar, lese mer her
Jeg skal ha ansvar for samlesingen av Grensen  av Erika Fatland i juni, og det blir stas. I februar har Moshonista ansvar for samlesingen for Anorektisk av Ingeborg Senneset.

Konsert med Huun-Huur- Tu, fra Mongolia, fin konsert på Byscenen med mongolsk strupesang.



I februar det det Biografilesesirkel hos Moshonista igjen med kategori Uoppdragne piker. Jeg har enda ikke bestemt meg, men tror jeg skal lese Simone Beauvoirs En veloppdragen pikes erindringer eller Bitch av Elizabeth Wurzel.  I tillegg skal jeg lese Madame Bovary av Gustav Flambert i Heddas hyllesirkel.  2 tvangsbøker pr. mnd må jeg vel greie. Biblioteksutfordringene leser jeg bare hvis det passer inn blant det andre jeg har tenkt å lese likevel. Og den andre lesesirkelen her i byen , de bøkene leser jeg hvis jeg får tak i dem og at det er noe som appellerer til meg. Det viktigste er leselysten, tross alt.

Da ønsker jeg dere alle en riktig god februar!


Den siste av Alexandra Oliva - småcreepy postapokalyptisk thriller

$
0
0
Tenk deg at du er med i en realityserie. En villmarksserie, ala Robinsonekspedisjonen, Farmen eller 71 grader Nord, og at du må operere en del alene ute i skogen. Uten at du vet det er spillet over, og du forsetter i den troen at det fortsatt pågår. En verdensomspennende katastrofe truer med å utslette all sivilisasjon, mens du går og går gjennom stadig mer øde landskap. Slik er opptakten til amerikanske Olivas ganske så spennende debutroman.




Den siste (The Last One) er en ganske spesiell thriller. Jeg er ikke så glad i realityserier, men jeg har da sett noen av dem, blant annet som de jeg nevnte over. Robinson er den jeg har likt best, frem til jeg ble lei av den. Det er på en måte nok med 2-3 sesonger.
Den siste handler om noe av det samme; å overleve med lite og på lite. Vinner du får du noen goder som hjelper deg over sult og tørst og til å finne mat eller klare deg på andre måter. Deltagerne er bevisst satt sammen for å få frem konflikter, spille noen roller slik at det blir god underholdning for TV-seerne. Vi får skildret det som foregår i realiteten (i boka) og det som klippes og vises for seerne.

I denne serien skal deltagerne klare seg i villmarka med få hjelpemidler, lite mat og drikke. Først jobber de på lag hvor de må samarbeide, etterhvert blir de sendt ut alene i skogen hvor de skal finne forskjellige mål og gjøre noen oppgaver.
Hovedpersonen heter Zoo. Det er henne vi følger etter at de andre har dratt hjem eller er døde av en slags pest som truer hele verden. I annethvert kapittel følger vi utviklingen og konkurransen i gruppa og Zoo på vei hjem som er målet for den siste etappen. Zoo går seg på døde mennesker og forlatte butikker, men hun tror det er rekvisitter og en del av spillet. Helt til hun treffer en tenåring som babler om død og fordervelse (hun tror at han er en kameramann) som hun må drasse på.

Den siste er en ganske spennende thriller, som kryper sakte, men sikkert inn. Det er lett å se for seg spillet og de forskjellige typene, og Zoo som går og går i ørska, utsultet, såret, men med en utrolig sterk overlevelsesevne.
Og slutten, den er ... den gjør inntrykk.

Jeg synes boka var litt tung å lese til å begynne med. Det kan ha noe med å gjøre at det er en detaljert fortelling med mange karakterer å bli kjent med (folk med rare nicknames) og en veksling i fortellerperspektiv, fra tredjeperson til førsteperson- jeg  (Zoo). Men jeg synes bryet med å komme meg gjennom boka tross alt, var verdt det. Jeg tok meg i å tenke på hvordan det gikk med Zoo og den ekle Exorcist, feks , mellom leseøktene.


Boktimmy har blogget om Den siste

Forfatterens hjemmeside  - Oversatt til flere land, sjekk omslagene her



Foto: Lynn Paul /forlaget


Alexandra Oliva: Den siste, 335 s
Cappelen Damm 2018
Leseeksemplar


Anarchy in the UKR av Serhij Zjadan - Bokhyllesirkel januar

$
0
0
Temaet i Heddas bokhyllesirkel i januar var Les en bok med  Gult omslag.
Den guleste boka jeg fant, som jeg ikke har lest, var Anarchy in he UKR. Boka kom ut  på norsk i 2017, men siden den har stått i hylla mi over et halvt år, synes jeg den kvalifiserer som Ut-av-bokhylla-bok.
Boka fikk jeg fra Pax etter eget ønske, men etter å ha prøvd å lese den i sommer, la jeg den fra meg. Den var like tung i starten nå, men jeg tvang meg gjennom og periodevis var den interessant og lettere å lese.


Men fikk jeg så mye ut av denne boka som jeg delvis tvang meg gjennom?
Burde jeg underveis ha lagt den fra meg for godt?
Det er et godt spørsmål.
Jeg har en ambisjon å legge fra meg bøker jeg ikke liker spesielt godt, men denne gangen følte jeg at jeg måtte lese ferdig. Jeg ville finne ut av hva som gjorde denne så god. Jeg ville lære mer om Ukraina. Jeg ville lese denne første boka fra Ukraina som er oversatt på norsk. Jeg har også vært opptatt av anarkismen som ideologi, dog mest i yngre dager, og det var også en av grunnene til at jeg ville lese denne.

Hva lærte jeg av å Anarchy in the UKR?
* at de drikker utrolig mye vodka og hjemmebrent der (alle drakk, unge, voksne, eldre, mange var alkoholiserte)
* at hovedpersonen/forfatteren vokste opp i Sovjetunionen og ble ungdom/ung voksen under oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 og at det gjorde noe med ham og med samfunnet rundt ham
* at frihet ikke er en enkel sak
* at frihet i Ukraina er noe helt annet enn frihet i Norge og Vesten forøvrig
* at det virker som et grått land selv om forfatteren skildrer noen grønne lunger her og der
* at politikken der borte er vanskelig å forstå- i/utenfor Sovjet, forholdet til Russland og etterhvert EU
* at Palace Kharkiv er et enormt stort og flott hotell (måtte google det opp, og du får det for i underkant en tusenlapp pr.natt)
* at hovedpersonen tidlig var i fri flyt og ville finne ut av seg selv og livet
* at hovedpersonen tidlig ble glad i musikk, vestlig pop og rock
* at de ikke fant så mye av den anarkismen de søkte da de dro ut på en lang haiketur/ de gamle anarkistiske heltene

Boka er delt opp i fire deler. Den første delen drar han og en kompis på haiketur. Det er mye navn, steder, springende assosiasjoner som gjør at jeg synes den ble tung å lese. Jeg har jo ikke de samme referansene, naturlig nok, siden Ukraina er et ganske ukjent land for oss/meg.
I den andre delen gikk det mye lettere å lese, og å forstå, siden han her går gjennom sitt åttitall og hvert år får sine historier. Det er ganske morsomt å lese om. Det er hans barndom.
I del tre er han i Kharkiv, en stor by nær den russiske grensen. Her er det også en del historie og springende digresjoner. Mye mørkt, alkohol, horer, sex, vinylplater, minnesmerke over " han der jævla" Lenin. Kapitalisme vs kommunisme.
Iblandet hard realisme finner vi små poetiske gullkorn:

" Fra Kharkiv svarte himmel kikket sjelene til døde narkomane ned på oss, men snøen hindret dem i å skjelne ansiktstrekkene våre tydelig. Lenin var fornærmet og snudde ryggen til. " (s 128)

Del fire er litt artig. Lev raskt, dø ung  (ti låter jeg ville likt å høre i gravølet mitt) er tittelen. Essayaktige historier under hver tittellåt, hva han minnes, hva minnene bringer frem når han tenker på, spiller låtene av Stones, Neil Young, Creedence. Lou Reed med mer..  Og var det her han dro til New York?

Del fem er også et slags essay om Frihet. 
Jeg forstår etterhvert at det han skriver om frihet ikke helt kan relateres til det vi her i Vesten opplever og tenker om frihet. Noe, men ikke alt. De har tross alt vokst opp med Sovjetsamveldet og i den vanskelige tiden etterpå, enda i skyggen av det store Russland. Militær tilstedeværelse overalt, kontroller, geværer. Han skriver en del ganger at mange vil har frihet, men ikke ta ansvaret det medfører, eller det ansvaret som er nødvendig. Hva er frihet da?

Ok.
Jeg leste den i alle fall ferdig. Og er på en måte glad for det. Det er en veldig spesiell bok, ikke spesielt lettlest både fordi det er så mange referanser til et fremmed regime/land/navn/steder, men også fordi formen er ganske sær. Forfatteren veksler mellom form, og han hopper hit og dit og jeg som leser må innstille meg deretter. Han er visstnok kjent for det.
Summen av alle puslebitene skal gi et bilde av Ukraina.  Og det gjør det. Men inntrykket er like grått som jeg alltid har tenkt om Sovjetunionen.  (bildene av Hotell Kharkiv modererte bildet noe)


Andre bloggere:
Ann-Christin/My criminal mind
Bokvrimmel

Adressa ga den en femmer
Aftenposten er mer kritisk




Foto: Pax


Serhij Zjadan: Anarchy in the UKR, 256 s
Pax 2017
Leseeksemplar

Ferskenen av Johan Harstad- Spinnvill harselas

$
0
0
Harselas av Harstad, og jeg som trodde han bare var veldig seriøs  alvorlig. Nesten. Ikke at jeg ikke har trodd han har humor, for det tror jeg. Jeg har hørt ham et par ganger på litteraturfestival både i Trondheim og Lillehammer i forbindelse med Max, Mischa & Tetoffensiven. Men det er en helt annen bok, visstnok. Jeg har enda ikke lest den selv om den står i hylla. En pocketutgave som jeg kjøpte i fjor. Den er så tykk, det er derfor den enda er ulest.
Ferskenen er mye kortere, en tynn bok med to tynne skilletråder inni. Og den er morsom, noe av det rareste jeg har lest i bokform.




Ytre sett består boka av en samling kriminalromaner forfattet av avdøde Frode Brandeggen. Han døde ung (1970-2014). Det ballet seg skikkelig til på slutten, han virket veldig trist og deprimert, det vises i de siste romanene hans. Han mistet også kontroll over det han skrev.
Hans hovedperson ble kalt Ferskenen. Først synes jeg det var et rart navn, kalles opp etter en fersken, liksom. Men da jeg skjønte at det var fordi privatdetektiven, helten, alltid tok folk på fersken, falt det hele på plass.
Hele 16 mikrokriminalromaner inneholder samlingen. Her er intet overflødig, alt er skåret til beinet. Minimalisme i sin ytterste konsekvens. Vi skal slippe å bli belemret med ordgyteri og unødvendigheter som skjønnlitteraturen i dag er så full av.

Dette er også en annotert utgave, det vil si at annotør Bruno Aigner har tilført samlingen en rekke fotnoter. Aigner har også gitt ut disse etterlatte romanene. Bruno Aigner bor i Dresden, i tilfelle dere lurte på det. (I Dresden skal Robert Plant ha sin siste konsert på sin turne i 2018.  Skandinavia med Trondheim ble avlyst. Det er så langt årets største nedtur. Nå fikk jeg anledning til å si det. Jeg velger ikke å bruke fotnoter, men parentes i kursiv. Det funker det også)

Altså; ( jeg kan også bruke semikolon)
Ferskenen er en samling med mikrokriminalromaner og en del med fotnoter. Fotnotene kan være korte eller veldig lange, og underveis får vi mye innsikt i hvorfor Brandeggen skrev det han gjorde, hans listige litterære grep, mye om hans oppvekst med den forferdelige faren, den kuede moren og om hans liv som underkjent forfatter. Vi får også innsikt i diverse popkulturelle og litterære storheter via Aigners tankespring (han er nok en svært beslest og kuturell mann, denne annotør Aiger, han ivrer å dele av sinn kunnskap med oss) . Aigner deler også med oss noe av seg selv og sin historie.

Ja, dette er sannerligen en spesiell roman/er.
Boka har lekkert design, like påkostet som Tom Egelands Lasaruseffekten (som jeg har lest, men enda ikke har blogget om, men det kommer), antar jeg (dog er det brukt mindre papir) . Det kan virke som man er inspirert av Egelands bok når det gjelder design og layout med luftige sider, blanke sider, lite tekst, tegn, bilder, ensfargede svarte ark mellom kapitlene/romanene med mer.

I Ferskenen får vi også et dobbeltsidig omslag.
Frode Brandeggen skrev i sin tid en gigantroman på nesten 3000 sider, en avantgarderoman som heter Konglomatorisk pust på Gyldendal forlag. Den ble dessverre ikke anmeldt noen steder og fort glemt. Kun få eksemplarer solgt til bibliotek og den slags.
Omslaget bak omslaget av Ferskenen er nettopp, ja- Konglomatorisk pust. Genialt. (Tro det eller ei. Ja, genialt)

Og så de to skilletrådene da..

Først så hentet jeg meg to lekre bokmerker (rett skal være rett, det ene er en pappembalasje i kjekk størrelse fra Plantasjen på en plantesaks jeg kjøpte i sommer), men da jeg oppdaget de to skilletrådene, slapp jeg å slite ut dem (det fra Plantasjen tror jeg uslitbart).
De hyppige fotnotene (252 i alt) krever at man holder tunga rett i munnen når man leser, hendene også for den sags skyld, ikke i munnen, men i boka. Man får litt gratis trening ved å bla frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake.. Men det må til.

Hva ville Johan Harstad med boka?
Ja, si det. Mange anmeldere har skrevet at dette er en slags kritikk til litteraturkritikken, bokbransjen, krimbøker, etc, at det er ens slags satire. Jeg er ikke uenig med dem i det, men jeg kan heller ikke skrive det som om jeg har tenkt det ut helt selv, siden jeg leste anmeldelsene før jeg fant ut at jeg ønsket å lese boka.
Men det kan også hende at forfatter Harstad bare har hatt det utrolig morsomt og lekt seg med å ha sendt noen piler hit og dit.

Det som er sikkert er at dette var utrolig artig å lese, en fryd, ren lystlesing selv om det etterhvert ble trist å se hvor nedenomoghjem det gikk med unge Brandeggen. Men man kan jo ikke forvente annet med en slik barndom, og en slik ublid forfatterskjebne.
Et talent som gikk til grunne for tidlig, skal vi tro den lærde annotøren Bruno Aigner.


Andre bloggere er Bjørn, Hverdagsnett, Tine. flere?

Gyldendal om boka her


Johan Harstad: Ferskenen, 239 s
Gyldendal 2018
Leseeksemplar








Å GÅ - skritt for skritt (bok) og vårslipp med Kagge forlag i Trondheim

$
0
0
Tirsdag var det duket for vårslipp av Kagges vårkatalog på Thon Hotel Nidaros, samt bokbading av Erling Kagge og Kaja Nordengen i forbindelse med deres nye bøker. Jan Arne Fjørtoft var bademester, en jobb han gjorde veldig bra. Randi og jeg var der. Boka av Erling Kagge har jeg kost meg med i går og i dag, og den skal jeg også si noe om. Men først en liten smakebit av møtet:



Før bokbadene gikk av stabelen loset Kagge og J.M. Stenersens Bjørn Fredrik Drangsholt og Tine Hvistendal oss gjennom den fristende katalogen. Forlaget er kjent for sitt mangfoldige repertoar av sakprosa og de har jaggu meg mye å melde denne våren også.



De har også noe skjønnlitteratur som krim og chic-lit.  Både Yrsa Sigurdardottir, Hanne Kristin Rohde og Eirik Jenssen/Thomas Winje Øljord kommer med nye krimbøker. Jeg skal i alle fal lese Yrsa sin, og antageligvis Rohde sin også.  Yrsas Syndsforlatelse fikk en femmer i Adresseavisen nylig.



Av sakprosa er det vel mange som ser frem til den oversatte boka om Trump, Ild og vrede, ( Fire and fury, ) som er rett rundt hjørnet. Det gjør også jeg.  Boka fikk voldsom mediadekning da den kom for få uker siden i USA.


Suzanna Brøgger har skrevet bok om Norge med et dansk utenfrablikk.  Omelette Norvegienne. Den skal jeg garantert få med meg.  Hun har hatt samtaler med norske kunstnere, forfattere og tenkere og diskuterer aktuelle problemstillinger med dem som hun legger frem i denne boka.




Kathrine Aspaas er kjent for boksuksessen Raushetens tid. Nå er det den emosjonelle revolusjon som står for tur.  Skal tro om denne får like mye blest?

Ellers så rommer katalogen bøker om Iran, krigsveteraner, insekter, Russlands nye krig mot Vesten, Å være bonde i Hessdalen, Triana Iglesias, fotball, dyr, bunader, lykke, vindunderkurer, pust, hjernen, å gå, antibiotika, med mer.. 



Erling Kagge ble bokbadet om den nye boka Å GÅ- skritt for skritt.
Dette er den samme type stillferdige bok som Stillhet i støyens tid som har gjort stor suksess hjemme og ute i verden. Kagge gikk tre veldig lange turer til Antarktis, Arktis og Mount Everest, men det er ikke de turene han primært skriver om i denne boka. Det er de vanlige turene, spaserturene i naturen, i byen, overalt.  Om viktigheten av å gå, bevege seg, i en tid der folk går mindre og mindre. Nytten av å gå; helsemessig, kreativt, man tenker bedre, løser problemer, man tar inn ting på en annen måte når man går enn når man sitter, kjører bil eller reiser fort.

Jeg har lest boka og den er skikkelig fornøyelig. Her flettes egne erfaringer og tanker sammen med historiske snutter om det å gå og gangens betydning. Mennesker har alltid gått og det er noe  av det viktigste vi har gjort.  Tenk bare barnets fryd når det lærer seg å gå..
Her er mye interessant, mye gjenkjennbart, mye til ettertanke og småartige historier.  Om forsking på kreativitet og det å gå. Steve Jobs gikk alltid når han skulle tenke og diskutere viktige ting. Walk and talk. Kanskje kan vi gjøre det mer, ta møtene mens vi går.  Om skogsbading- alt det man får mens man går tur blant trær, i en skog; lukter, fuglesang, sanser, trær og blomsters farger, trærnes hvisking..
Når man leser denen boka får faktisk lyst til å gå seg en tur. Og å gå for å gå, ikke nødvendigvis gå for å komme fra a til b.
Ta den frem om og om igjen, bli inspirert når sofaen eller stolen holde deg fast for lenge.

Jeg vet at ting kan løsne når jeg går meg en tur. Jeg gjør det innimellom på jobb og det er faktisk forunderlig hvordan det virker. Jeg må bare ta meg tid, huske å gjøre det oftere.
Jeg liker også å gå sånn generelt. Når jeg er ute og reiser går jeg mye, både på stedene/byene jeg er, men også i naturen, og gjerne i fjellet. Det gjør så godt.
Jeg drømmer om en ren vandreferie. Pilgrimsvandring, eller vandretur i fjell i Europa.  Jeg har gått mye fra hytte til hytte i fjellet her hjemme, men Europa frister. Jeg ble påminnet det da jeg leste denne boka.

Å gå- skritt for skritt, 174 s
Kagge 2018
Leseeksemplar


Kaja Nordengen bokbades om den nye boka si; Hjernetrening.
Hun hadde stor suksess med Hjernen er stjernen.
Her tar hun et skritt lenger og går i dybden. Ved å trene hjernen kan man feks utsette en latent demens. Det er mye vi kan gjøre, og det er ikke vanskelig. Hjernen kan og bør trenes som andre muskler.
Boka har jeg fått og den skal leses, det er i alle fall sikkert.
Kanskje kan man både trene hjernen og gå samtidig?
Ved å gå andre veier enn de vanlige, gå utenfor stien, observere, se, legge merke til nye ting.








Randi får signert boka til Kaja Nordengen. Øverst til venstre: Hotellsjef (?), Jan Arne Fjørtoft, Kaja N, Konserndirektør Morten Thorvaldsen og Erling Kagge. Konserdirektøren hadde en liten sekvens på slutten da han fortalte at de har inngått samarbeide med Kagge. De vil satse på kultur og litteratur. Det hørtes spennende ut. Kanskje vi får flere litterære arrangementer i regi av Thon-hotellkjeden etterhvert.  Og så må jeg få si at Hotellets inventar har blitt skikkelig fint, med herlige møbler i glade friske farger.


Noen av vårens bøker samt katalogen.


Beathe og Tine har også blogget om Kaggemøtene i Bergen. de har også mer utfyllende info om bøkene og linker til enda mer info. (og ikke minst; det ser ut som de har hatt mye bedre lysforhold for bildetaking)




Sekten på Tåkøy av Mariette Lindstein - spennende og gysen thriller

$
0
0
Jeg vet ikke helt om gysen er et ord, men det var det som falt meg inn nå da jeg skal skrive om denne boka. Det er ikke akkurat en grøsser. Jeg synes heller ikke det er en krim i tradisjonell forstand, selv om forlaget har klistret krim på forsiden. Jeg synes dette er mer som en psykologisk thriller, romanen om sekten på Tåkøy, som en nummer en i en trilogi. Jeg kan i alle fall oppsummere med at jeg ser frem til de neste to i serien. Men følg gjerne med videre i innlegget under her:


Sofia Baumann er nettopp ferdig med sin master i litteraturkunnskap da hun deltar på en foredrag med den karismatiske Franz Oswald som driver et senter på øya Tåkøy i den svenske skjærgården.
Hun blir fascinert av Oswalds filosofi, kalt ViaTerra; en slags NewAge-filosofi. Senteret driver egen gård, økologisk, spiser rent, sunt, kortreist, enkelt. Stillhet er viktig.

Sofia blir invitert til et uforpliktende prøveprogram, og reiser dit etter å ha vurdert frem og tilbake. Jobb har hun enda ikke og hun vet ikke hva hun vil med livet sitt.  Programmet består av fire teser som gjestene skal gjennomføre. Sofia gjennomfører dette og får etterpå tilbud om jobb hvor hun blir ansvarlig for å bygge opp det nye biblioteket. Prosjektet tar to år.
Det er en drømmejobb for Sofia. Hun tviler litt, men sier til slutt ja. Hun har sine betenkeligheter med å isolere seg på en stor eiendom på en værhard øy, men tenker at det bare er for to år. Familien og venner er skeptiske. Hun har også et vanskelig forhold bak seg med en Ellis, som hun føler seg truet og forfulgt av. Å komme bort fra ham en stund er også et gode. Hun føler seg også tiltrukket av Oswald på en merkelig måte.

I starten går alt helt fint, men så viser det seg at Oswald har et uberegnelig humør, er veldig kontrollerende og da flere ting går galt viser han seg som en uberegnelig og straffende tyrann. Alt er jo til deres (personalets) eget beste, selvsagt. Sofia er ganske skjermet en stund, men hun merker også etterhvert at det er skummelt å motsi ham. Hun kan etterhvert ikke stole på noen, med unntak av en Benjamin som hun utvikler et nært forhold til.

Parallellt med det som skjer i nåtid får vi tilbakeblikk til en annen historie, en historie om en ungdom kalt Fredrik og jenta Lily som bor på Tåkøy og gjør merkelige, skumle ting.  Det går også en historie om brutale forsvinninger og død og en grevinne som går igjen der ute. Denne historien ønsker Sofia å forske i, kanskje skrive bok om en gang.

Angående paralellhistorien tenkte jeg ganske snart hvilken sammenheng den hadde med hovedplottet, men helt åpenbart er det ikke med en gang.

Jeg likte å lese denne boka. Den er spennende, har godt driv, Jeg liker å lese om den slags tematikk, og selv om dette er klassisk bygd opp med en manipulerende karismatisk person som knytter noen medarbeidere tett til seg, som er lojale, skaper frykt hos resten og kan etterhvert herse som han vil, er det fascinerende og man blir lett dratt inn i historien. Det er vanskelig å forstå hvordan et oppegående menneske som Sofia , og andre, kan innordne seg et slikt system, og boka beskriver godt hvordan det lar seg gjøre. Vi vet jo at det skjer, i sekter, men også i regimer i en del land. Og i mindre skala på enkelte arbeidsplasser og organisasjoner. Det er selvsagt lettere å forlate en jobb og en organisasjon, men folk kan bli ganske negativt påvirket av fryktkultur og dårlig ledelse der også.

Språket er enkelt og til tider overforklarende, utbroderende, men det gjør egentlig ikke så veldig mye,  det irriterer  bare litt innimellom, men jeg hadde for det meste hadde noen gode spennende lesetimer.  Jeg var også på reise og besøk mens jeg leste boka og den var lett å ta frem og lese oppstykket litt her og litt der. Noen ganger trenger man det, noe som ikke krever så mye, noe som er såpass lettlest, men likevel interessant  nok. Boka kunne selvsagt vært kortet ned noe. Over 500 sider er mye. De to neste bøkene er rundt 400 sider, det er da enda bra at de ikke er lengre. Jeg synes jeg ble kjent med karakterene og fikk sansen for tøffe Sofia, snille Benjamin og Simon, irriterte meg over tåpelige personalansvarlige Bosse og sekretæren Madeleine. For ikke å snakke om sjefen selv, Oswald, med flere svin på skogen, en skikkelig ekkel og farlig type.

Jeg gleder meg til de neste bøkene kommer.

Om forfatteren:
Mariette Lindstein, f. 1958,  har selv erfaring fra 25 år som medlem av scientologikirken, fra alle nivåer i organisasjonen i Los Angeles. Hun rømte i 2004.
Romanserien er inspirert herfra.
I dag arbeider hun som forfatter og foredragsholder på heltid, og med sektproblematikk.

Her er et interessant og skremmende intervju med Mariette Lindstein om sin tid i scientologikirken


Ann Christin har også blogget om boka

Dagbladet slaktet boka med en toer : - amatørmessig skrevet, uten skikkelig spenning, slutten er som skrevet for barn, ikke troverdige karakterer...

Trønderavisa er mer positiv og gir boka en firer.  - både irriterende og fascinerende. Kunne gått mer i dybden psykologisk.. mer enn å bare beskrive hva som skjer.



Foto: Gyldendal


Mariette Lindstein: Sekten på Tåkøy, 535 s
Gyldendal 2018
Leseeksemplar

Jenta uten hud av Mads Peder Nordbo - hardkokt så det holder

$
0
0
Å lese romaner fra land jeg ikke kjenner så godt er interessant. Så da det kom en splitter ny kriminalroman med handling fra Grønland ble jeg nysgjerrig med en gang. Jenta uten hud som er skrevet av danske Mads Peder Nordbo fikk også veldig gode anmeldelser i Adresseavisen og VG nylig. Jeg hadde lest storparten av boka  da VG-anmeldelsen kom. Den kom fredag.  Tom Egeland skrev blant annet at det er sant at denne boka ikke er for sarte sjeler. Jeg vet ikke om jeg er så veldig sart, men jeg liker ikke for mye direkte skildret bestialitet i krimbøker. Derfor holder jeg meg borte fra et par-tre forfattere som jeg har skjønt er veldig hardkokte. Denne boka var på grensen for meg, men siden det meste var såpass interessant, leste jeg den ferdig.


For å ta det brutale først, for boka starter nemlig med det.
Et nedfrosset mumifisert lik, en mann de tror kommer fra vikingetiden, blir funnet i isen. Siden det lukter verdenssensasjon av dette, kalles journalist Matthew Cave og fotograf Malik ut sporenstreks.
Matt jobber med overskrifter i hodet og Malik blir helt vill når han tenker på at hans egne bilder med navn kan bli kjent over hele verden.
Mens de venter på at teknikere og arkeologer skal komme med mer informasjon, skjer dessverre at liket forsvinner. Noen har stjålet det og på funnplassen finner de rødt blod og en nylig myrdet politimann, han som holdt vakt.
Han er brutalt slaktet, sprettet opp fra skrittet og opp, tarmer og innvoller er revet ut, som om han var en sel som ble slaktet på grønlandsk vis.

Og det fortsetter. Det kommer flere drap.

Matt reiste til Grønland etter at kona og det ufødte barnet deres ble drept i en bilulykke, noe han sliter med å komme over. Denne saken får tankene hans over i noe annet. Etterforskerne står i stampe, men Matthew begynner å snuse på egenhånd og får god hjelp av den tatoverte kvinnen Tupaarnaq som  nettopp har kommet ut av fengsel for å ha sonet 12 år for drap på sine foreldre og to søstre. En bror overlevde. Matthew får blant annet tak i en notisbok som politimannen Jakob, skrev for mange år siden og vi blir innviet i en grusom historie fra 1973 som viser seg å ha en forbindelse til denne saken. Noen har svært mye å skjule og det er maktpersoner i høye stillinger og embed involvert.

Det er et kompleks drama vi blir introdusert for. Det er alt for mye av drap, vold og overgrep, men det indikerer at det er flere gjerningspersoner involvert.  Forfatteren greier fint å bygge opp en logisk historie selv om grusomhetene nesten ikke er til å tro på.  Jeg måtte faktisk distansere meg en del for å komme meg gjennom boka og det gjør noe med min innlevelse.

Bokas styrke er miljøskildringene fra Grønland, det isende kalde og tøffe landskapet, naturen, de interessante karakterene som Matthew, Tupaarnaq, Jakob spesielt. Tupaarnaq er en tøff ung kvinne, men vi kan ane en skjør sårbarhet dypt innenfor skallet. Hun kan minne om Lisbet Salander. Her er også besk samfunnskritikk av maktpersoner, hva de kan være villige til for å bevare sin makt, samt at konflikten mellom Danmark og Grønland også blir belyst indirekte. Vi får også innblikk i grønlandske fangstmetoder. Blant annet så må Matthew bli med Tupaarnaq på selfangst og her gjelder det å ikke være pyse. Skikken er blant annet at de må spise varm lever av det døde dyret, noe jeg forstår godt at Matthew vegrer seg veldig for. Noe annet interessant som må nevnes er troen på ånder blant inuittene. Malik snakker en del om det, samt noen andre gjennom boka, og det gir et eksotisk og interessant bidrag til å forstå mer av det grønlandske samfunnet, samt at det gir liv til historien.

Jenta uten hud er en helt spesiell krim, for den som tåler litt, må jeg få lov til å tilføye, og jeg tror faktisk, på tross av bestialiteten, at jeg ønsker å følge Matthew og Tupaarnaq videre i serien.  Neste bok trenger vel heller ikke å bli så grusom? Eller?

Mer om forfatteren; født 1970,  og hans arctic noir, på hjemmesiden hans her
Her står det også litt om andre bok i serien; Kold angst, som kommer på dansk medio mars


Anmeldelser:
VG - en femmer
Adresseavisen - en femmer  (under betalingsmur)

Bloggeren Heartart



Foto: Gyldendal


Mads Peder Nordbo: Jenta uten hud, 372 s
Gyldendal 2018
Leseeksemplar

Marilyn av Gloria Steinem og George Barris . Moshonistas biografilesesirkel februar -18

$
0
0
Kategori: Uoppdragne piker. Valgt av Mari.

Litt om valget: Jeg hadde flere aktuelle kandidater og enda flere dukket stadig opp da jeg kikket i hyllene mine. Primært ønsker jeg å lese noe av det jeg har der. Problemet med et kategorivalg som Uoppdragen pike, er at man ikke helt vet om det er tilfelle før man har lest boka. Dessuten så er det jo et definisjonsspørmsål hva som er uoppdragent. Er det å være frekk? Tøff? Modig? En som går egne veier? En opprørsk person? En person med dårlig oppdragelse, en uhøflig person? En egoistisk drittsekk? Bitch? Eller en som andre, feks voksne har definert som uoppdragen? En som har gått mot konvensjonene og ikke funnet seg i alt?  Ja, si det.
Jeg hadde en antologi; Bitch av Elizabeth Wurtzel, som hadde passet godt. Men det er ikke akkurat en biografi, selv om Mari er åpen for diverse crossovers.  Jeg vurderte Simone Beauvoirs En veloppdragen ung pikes erindringer.  Med en slik tittel måtte det vel finnes noe uoppdragent som gjorde henne veloppdragen? Feminist ble hun også i en tid det var ganske uhørt. Så har vi Gerd-Liv Vallas memoarer, sikkert ikke en pusekatt som ung heller. Samt flere.. Og Blonde av Joyce Carol Oates om Marilyn Monroe. Jeg skummet og fant vel fort ut at Marilyn antageligvis var det motsatte av uoppdragen, og boka er lang som et uår. Med liten skrift, pocket, liten skrift hadde også boka til Simone. Men så fant jeg en gammel bok om Marilyn i hylla, en lekker bok med vakre fotografier av George Barris som jeg kjøpte på salg for mange herrens år siden. Den kostet 44,- . Det var halv pris den gangen, av 88,-. Prislappen sto på. Så ble det den, stor skrift- akkurat det jeg trengte nå.


Mange valg.. vanskelige valg..

Beklager lang innledning, men jeg synes det er greit å grunngi sine valg.
Jeg ante nok at Marilyn ikke var spesielt uoppdragen, men jeg lot det stå til. Hun var akkurat det motsatte. Hun var en pleaser. Hun ga av seg selv til den som ville ha. Hun ville kun ha kjærlighet, nærhet, og hun mente at hun ved å gi kroppen sin til andre ga dem en gave, den gaven hun kunne gi. Hun ønsket at andre skulle føle behag i henne. Særlig menn. Hun ble også forført av en kvinnelig dramalærer, men det følte hun ikke var så greit. Men hun var ikke bare en pleaser, hun var ganske så sammensatt skal vi tro Gloria Steinem. Hun hadde drømmer, ambisjoner, ønsker, men det hadde lite retning med unntak av skuespillerdrømmen. Hun var et skakkjørt menneske, en skjør blomst, et ulykkelig barn som hungret etter den nærheten hun selv aldri fikk som barn. Et åpent sår, et stort verkende hull. 
Jeg skal allikevel prøve å finne noe uoppdragent ved henne, men først litt historikk.

Marilyn Monroe er kunstnernavnet Hollywood ga henne. Hun ble født Norma Jeane (Mortenson) Baker (Du har vel hørt Elton Johns sang Goodbye Norma Jeane? Originalen; før den ble omgjort til Lady Dianas sang) Norma Jeane kom til verden 1. juni 1926 og døde 5.august 1962. Hun ble 36 år. Hennes mor var alene med henne, siden faren stakk av. Mora hadde to barn far før, som en tidligere ektemann hadde tatt med seg. Mora jobbet dag og natt for å prøve å forsørge seg og datteren, men hun greide ikke det i tillegg til å ta seg av lille Norma Jeane, så hun satte henne bort til et par i nabolaget; Bolenders, som fikk betalt for det. Mora kom og besøkte datteren i helger og ellers når hun hadde anledning. Paret var svært strenge og tukt inngikk i oppdragelsen, slag med lærrem når hun gjorde noe galt, som å velte en skål med cornflakes eller ta trehjulssykkelen til en sønn i huset. Normas bestemor bodde i nærheten og en dag tok hun med seg Norma fordi hun ikke greide at fosterfaren ga henne juling.
Hos mormor kunne hun heller ikke være så lenge, da hun slet psykisk med sterke depresjoner og mani. Marilyn har fortalt om et minne fra den tiden at hun våknet med en følelse av å bli kvalt, som om noen hadde holdt en pute over hennes ansikt.  Steinem skriver at det kan ha skjedd, men det finnes ikke noe bevis. At mormor var uberegnelig og kanskje trodde hun reddet jenta på det viset, kan være en hypotese.
Mormor ble innlagt på psykiatrisk hvor hun kort tid etter døde av hjerteattakk som følge av en manisk fase.

Norma bodde etter dette i flere fosterhjem, et barnehjem og en stund hos sin mor som så gjerne ville ha henne, men ikke greide det mer enn et par år, før hun også knakk sammen psykisk og ble innlagt.
Mor hadde korte opphold ute før hun ble innlagt for alltid.
Marilyn skal også ha blitt utsatt for overgrep da hun var åtte år av en mann som leide i huset der hun bodde, men det er noe uklart hvem og om det kan ha vært en av fosterfedrene.  Noen av biografene hennes skal ha betvilt overgrepshistorier, fordi hennes første ektemann som hun giftet seg med da hun var 16 år skal ha fortalt at hun var jomfru. Det Steinem problematiserer i boka er blant annet at mennene som hadde skrevet biografiene ikke greide å tenke seg at det fantes andre former for overgrep og voldtekt enn samleie når det gjelder så små barn. Det tror jeg Gloria Steinem kan ha veldig rett i.
Vi snakker tross alt om en tid da kunnskap om dette ikke var særlig utbredt. Og holdningene var veldig mannsdefinert.

Boka til Steinem og Barris er fra 1987, og Steinem var en kjent feminist. Barris var en anerkjent fotograf som ble veldig glad i Marilyn. Han tok bildene som er i boka noen få uker og dager før hun døde. Planen var at de skulle bli en bok sammen med en selvbiografi som Marilyn jobbet med. Så langt kom de aldri. Barris var helt knust etter hennes død og prosjektet ble lagt på is, men bildene ble tatt frem 25 år senere da han traff Gloria Steinem.

Bildene er nydelige, og det er lett å se hvor magnetisk utstråling Marilyn hadde, også når hun var midt i 30-årene.  Marilyn startet karrieren sin som fotomodell. Hun ble giftet bort da hun var 16 år fordi moren, vergen og fosterhjemmet som måtte gi opp pga flytting ikke ønsket at hun skulle på barnehjem igjen.  Mannen hennes ville ha en vanlig kone, men Marilyn var ikke spesielt huslig av seg og hun likte å arbeide ute. Hun jobbet på fabrikk og ble tatt bilde av der i en forbindelse og ble snappet opp av modellspeidere. Hun var på flere auditions, men fikk høre at hun hadde for mye sexappell til å være modell for vanlige klesfirma.  Badedraktmodell derimot, det kunne passe. Hun var brunette den gangen. Gradvis våknet skuespillerdrømmen hos Marilyn. Hun likte å holde på med rollelek også som barn, men å kunne ha dette som yrke ble en realitet for henne nå. Hun fikk gå på modellskolen gratis, men brukte mye av sine egne penger til å ta timer i drama og sang.  Mannen hennes likte ikke at hun hadde egne drømmer, eller han skjønte det ikke, så det ble etterhvert bare krangling når han var hjemme.  Hun ba etter få år som gift om skilsmisse.  Marilyn jobbet hardt for å komme seg inn i filmbransjen og selv med et godt utseende var det ikke lett å få jobber. Hun fikk statistjobber og det løsnet etterhvert. Hun ble bedt om å farge håret blondt - noe hun egentlig ikke ville- og hun måtte lære seg det spesielle smilet, en egen måte å gå på, og hun lå med filmfolk for å få roller, som "alle på den tiden gjorde", ifølge hennes utsagn. Det tror jeg nok.

Marilyn var gift med sportshelten Joe diMaggio i to år, med den intellektuelle Arthur Miller i 4-5 år, og hadde forhold til flere kjente menn i showbiz og politikken, blant annet Frank Sinatra og Kennedybrødrene John og Bobby.

Boka tar for seg Marilyns forhold til menn, seksualitet, jobben, pillemisbruket, ensomheten, med mer. Hun var omsvermet, hun var som en magnet. Hun var ofte utro da hun var gift. Hun var redd for å være alene, hadde store søvnproblemer og etterhvert et omfattende bruk av piller av ymse slag samt at hun drakk stadig mer. På slutten hadde hun et forhold til John F. Kennedy som var blitt president, men det var nok ikke noe nært følelsesmessig forhold, antageligvis kun fysisk og noe vennskap. Kennedybrødrene var visstnok oppdratt til at det var helt ok å ha elskerinner, men Marilyn ønsket seg først og fremst nærhet og trygghet, noe som Bobby til dels kunne gi henne selv om han var gift. Ellers virker det som hun lette etter både far og mor og den omsorgen hun aldri fikk som barn gjennom forholdene sine, noe intet vanlig menneske kunne gi henne. Kroppen sin kunne hun gjerne gi bort, men hun hadde også vist protester mot at hun kun ble sett på som sexobjekt og dum blondine. Hun var opptatt av politikk på sitt vis, hun leste mye, både Tolstoi, Rilke, Keats og tyngre ting, hun ville gjerne lære. Hun skal ha sagt at hun drømte om å studere i New York og bli jurist. Ganske utenkelig på den tiden, så man kan undre seg over hvor hun fikk disse tankene fra.  Selv hadde hun ikke engang gjennomført ungdomsskolen.
Marilyn glemte aldri hvor hun kom fra. Hun led med de fattige, var opptatt av menneskerettigheter, urettferdighet, raseforskjeller etc. Hun var veldig glad i dyr og hadde godt lag med barn. Hun ønsket seg barn selv, men det passet ikke inn når hun skulle være skuespiller. Filmbransjen godtok ikke det. Hun hadde flere aborter, og sterke menstruasjonssmerter, antageligvis på grunn av det. Abort var illegalt på den tiden, så det ble vel deretter.  Da hun ble eldre, prøvde hun å bli gravid med Arthur Miller, men det lyktes ikke. Marilyn følte seg aldri fullverdig kvinne før hun fikk barn, har hun på forskjellig vis uttrykt.  Det kan også være at pillemisbruket startet med de sterke smertene. Og det ene fulgte det andre. På den tiden fikk kvinner piller for alt mulig, for å roe seg, for å holde det gående etc. Også skuespillerne fikk piller for å holde ut.  Marilyn gikk også til psykiater. Pyskiaterne på den tiden var Freudianere på sin hals og det feminine skulle være passivt. Gloria Steinem mener at hun ikke fikk noe hjelp der, heller det motsatte, at hun ble fanget i en stereotypisk kjønnsrollemønster som et passivt kvinnevesen.  Akk, kvinne ditt navn er depresjon. Sannere kan det ikke bli for et menneske som Marilyn, sårbar, som et barn, med morsarv og mormors arv, et forsømt barn fra hun var veldig liten. Utnyttet, harsellert med, en kvinne som andre kvinner følte seg truet av fordi de var redde for sine menn som ble fascinert av Marilyn. En kvinne som andre kvinner ignorerte, eksluderte, baksnakket. En folk egentlig ikke tok særlig alvorlig. Bortsett fra menn som gjerne ville smykke seg med henne. Hun var en slik type som de kunne få lov til å være sterk mann sammen med. Men de tok nok heller ikke hennes intellekt og drømmer så veldig alvorlig de heller. Som skuespiller viste hun også et komisk talent.

Jeg skulle finne noen uoppdragne trekke ved henne. Noe har jeg vært innom. Et annet er at hun likte å kle av seg. Som barn gjorde hun det, noe som kan handle om at de pietistiske fosterforeldrene hennes absolutt ikke tålte det. Kanskje var det et slags  stille ubevisst opprør. Hun fortsatte med å kle av seg. Da hun var voksen elsket hun å gå naken i leiligheten sin og hun  brydde seg ikke om at det var andre der. For henne var det ikke noe seksuelt i det. Hun følte seg vel fri, det var naturlig. Så om det startet med noe uoppdragent over seg, så ble det en vane for henne.

En ting som også må nevnes er omstendighetene rundt hennes død. Det har vært mange konspirasjonsteorier om dødsfallet, noe Steinem også refererer til. Alt fra at det var filmindustrien som drepte henne, mafiaen (som Frank Sinatra var koblet til), Kennedy-familien eller noen som stod  dem nær siden hun begynte å bli en politisk belastning pga sin uberegnelighet. FBI, CIA eller andre for å dekke over noe? Kennedy selv? Kommunistpartiet?
Jeg tror nok det er mest sannsynlig at hun døde ulykkelig på egen hånd. Kanskje var det ikke villet, kanskje var det det. Fakta er at hun døde av en overdose med sovepiller i sin egen seng.
I tiden før hadde hun det dårlig. Hun var skilt for tredje gang. Hun ønsket seg en ny mann, ikke bare være elskerinne. Hun følte seg mislykket som kvinne som ikke fikk barn. Hun mistet rollene. Hun ble betraktet som bortimot arbeidsufør på grunn av stadige forsentkomminger og et økende rusmisbruk, hun glemte replikker, hun var livredd, full av angst.  Hennes liv endte tragisk.

Denne boka grep meg. Historien om Marilyn Monroe grep meg. Kombinasjon tekst og bilder var særlig sterkt. Det er ekstra interessant at den er skrevet av Gloria Steinem som har et feministisk perspektiv. Hun drøfter, reflekterer, viser Marilyn fra flere vinkler. Fabulerer over hvem Marilyn kunne vært i dag, hvem hun kunne blitt hvis hun hadde levd. Da boka ble skrevet hadde Marilyn vært 60 år hvis hun hadde levd. (og i dag 90 år) Hadde hun greid å leve med en aldrende kropp og ansikt? Hadde hun greid å komme ut av pillemisbruket slik som Elizabeth Taylor? Kunne hun greid å skape seg en karriere som en mer seriøs skuespiller som Shirley Maclaine? Jane Fonda? Who knows..

Da boka ble skrevet på midten av 80-tallet, var det allerede gitt ut ca 40 bøker om Marilyn Monroe. Hvor mange som har kommet etterpå, vet jeg ikke.

Mer om Marilyn Monroe på wiki her

Her kan du se noen av George Barris sine bilder som også er i boka

Om andre uoppdragene piker finner du i Moshonistas blogg her





Gloria Steimen og George Barris: Marilyn, 182 s (store sider)
Det norske samlaget 1987



Unike kunstnerportrett: Charlotte av David Foenkinos og Jeg, Unica av Kirstine Reffstrup. Og litt om Berlin og om Gunnar Berg.

$
0
0
For en stund siden var jeg i Svolvær og ble nysgjerrig på en billedkunstner derfra som døde alt for ung. Han het Gunnar Berg og er kjent som en av Lofotkunstnerne. Han levde fra 1863 til 1893. I forbindelse med at jeg begynte å finne ut mer om ham, ble jeg også nysgjerrig på noen andre bøker om billedkunstnere som var skrevet i romans form. Jeg er også intunet på billedkunstnere for tiden siden jeg har valgt dem som kategori i Moshonistas biografilesesirkel i april. I en artikkel
i Klassekampen 13.januar i år skrev Karin Haugen om trenden med at stadig flere biografiske romaner ser dagens lys, at det har gått fra det selvbiografiske til det biografiske- fra autofiksjon til exofiksjon. Der dukket de to kunstneromanene jeg nå har lest, opp. Jeg la dem på minnet, og summen av alt dette er grunnen til at jeg skaffet meg dem og fikk et driv til å lese dem.



Noe som er snedig er at begge romanene har handling fra Berlin. Det var jeg faktisk ikke bevisst på, selv om jeg sikkert hadde lest det, men uten at jeg hadde vært oppmerksom nok på det. Gunnar Berg var mye i Berlin i slutten av livet sitt. Han gikk kunstakademiet i Dusseldorf, etter det vekslet han mellom å bo i Svolvær og i Berlin. Han var også en del i Paris. Berg døde i Berlin. Jeg har lenge hatt lyst til å reise til Berlin, og sist helg ble det lagt ut billigbilletter til Berlin med SAS og jeg slo til. Så kan jeg også gå litt i Gunnar Bergs fotspor, andre kunstnere og forfattere, samt David Bowies, tenkte jeg.

Jeg lånte en del bøker om Berlin på biblioteket og har endt opp med å bestille tre Berlin-bøker på en nettbokhandel også. Jeg ble kjempefascinert av å lese spesielt Knut Hoems bok Berlin- en veiviser., som skriver mye om litteratur, forfattere og kunstnere som har bodd i Berling og/eller skrevet om byen. Og når jeg starter å lese Charlotte, starter den også i Berlin. Så også Jeg, Unica. Her er det sammentreff som jeg liker og tar som tegn på at jeg absolutt skal til Berlin, at det er på tide. Jeg navigerer som Foenkinos, etter min vage intusjon. Nok om det, det kommer nok mer om Berlin senere. Turen går i juni.
Nå litt om bøkene:

Charlotte av David Foenkinos,  229 s
Solum/Bokvennen 2017
Kjøpt selv

Om Charlotte Salomon, født 16.april 1917 i Berlin - død 10.oktober 1943 i Auswitch

Charlotte er en særdeles sterk bok.
Forfatteren ble fascinert av henne etter å ha fått nyss om henne ved en tilfeldighet. Han var svært opptatt av en kunsthistoriker ved navn Aby Warburg. Det var Charlotte også, og der var linken som førte Foenkinos videre i sin søken om den unge jødiske billedkunstneren. Han skulle egentlig studere Warburg og fikk et stipend for å skrive en bok om henne, men han ble stadig mer opptatt av Charlotte.  Det ble så besettende, gripende, han gikk i hennes fotspor og fikk stadig en følelse av å ha gått her før, vært her før.  Det ble en intuitiv reise for han, han elsket Tyskland, språket, Berlin og det var det han navigerte etter og så "møtte" han Charlotte. Han syntes det var vanskelig å skrive, og det tok ham flere år før han fant formen han greide å skrive i. Han måtte puste etter hver setning, og da fant han ut at det var slik han måtte skrive boka.

Boka er spesielt skrevet. Enkel i formen på en måte, minner meg om langdikt, men det er en roman, og den er ikke spesielt lyrisk, men prosaisk.
Det er kun en setning på en linje. Og det funker, man trenger å puste når man leser denne boka. Den er vond, sterk.

Charlottes tante tok livet av seg da hun var 18 år. Familien led lenge under dette og Charlottes mor ble også så deprimert at hun endte sitt liv. Besteforeldrene holdt det skjult, de ville ikke snakke om det. Charlotte visste ikke dette før hun fikk vite det av sin bestefar mange år etter, under krigen, da det holdt på å rable for ham. I morslinjen bakover var det flere om tok livet av seg. Dette tunge bar Charlotte på uten å vite det. Faren var kirurg. Etter morens død ble han gift med Paula, en kjent sangerinne. Charlotte ble forelsket i Alfred, Paulas sangpedagog. De hadde et slags forhold, men han skuffet henne, han var alt for flyktig og greide ikke å binde seg. Dette gikk hardt innpå henne.
Charlotte viste tidlig talent for tegning og maling og hun var en av få som fikk komme inn på Kunstakademiet i Berlin. De ville helst ikke ha jøder der. Da Charlotte fikk en pris for beste arbeid, måtte en annen ta imot prisen for henne. Charlotte nektet å gå på skolen etter dette.

Charlotte beskrives som en stillferdig og introvert jente. Etter at hun ble sendt til Frankrike til besteforeldrene, fordi det var for utrygt å være i Tyskland, gikk hun mer og mer inn i seg selv. Hun boddeh os en dame som hjalp og huset tyske flyktninger og hun skaffet papir, maling, farger og lerret så Charlotte kunne male og tegne. Det var ingen tvil om hennes talent.
Bestemoren ble etterhvert psykisk syk og Charlotte fikk ansvar for å passe på henne, men en natt lurte bestemoren seg til å hoppe ut av vinduet, akkurat som den ene datteren. Etter dette ble bestefaren vanskelig å ha med å gjøre.

Charlotte ble venn med vertinnens elsker, Alexander og da vertinnen dro til USA, inngikk de to et forhold. Inntil et visst punkt var de beskyttet her i Frankrike, men krigen og Hitlers soldater kom stadig nærmere og en dag måtte jødene melde seg. Det betyr slutten for Charlotte og Alexander.

Det er rystende sterkt. Selv om vi har hørt, lest, sett historier om jødeutryddelsene mange ganger, gjør det alltid sterkt inntrykk.  Forfatteren fletter også seg selv inn i romanen, blant annet der han beskriver hvordan han bestemte seg for å skrive boka, og motivene hans for det. Jeg tenkte, at det skal en sikker forfatter til for å gjøre dette på en så selvsagt og naturlig måte, uten at vi faller ut av historien om Charlotte.
Foenkinos har skrevet en rekke bøker.

Dette er en roman jeg anbefaler på det sterkeste.

Om Berlin: Charlotte bodde i Charlottenburg (der jeg faktisk har booket hotell). Nevnes gjør også Wannsee- en idyll hvor berlinere ofte drar til på utflukt. Dessverre var det også her Hitler og co la planene for Jødeutryddelsene; den endelige løsning på Wannseekonferansen i Villa Marlien. Det skal visstnok være en slags minnemuseum der i dag.

Andre steder jeg skal være obs på: Savignyplatz

Mer Om Charlotte på wiki her her kan du også se noen av hennes bilder
Utstilling av hennes bilder på jødisk museum i Amsterdam frem til 25.mars i år 

Om forfatteren, født 28.oktober 1974 i Paris

Andre bloggere:
Tine, Beathe inkl. videosamtale med faren og Paula, Rose-Marie





Jeg, Unica av Kirstine Reffstrup, 201 s
Forlaget Oktober 2016
Lånt på biblioteket

Å hoppe etter Foenkinos` Charlotte til Reffstrups Jeg, Unica var ikke helt enkelt.
Det tok litt tid før jeg kom inn i boka.
Den starter ganske enkelt og trivielt. Forfatteren skriver enkle korte setninger. Det handler mye om å sy. Hun, Unica, som syr og syr, trer nålen og syr.
Unica og Hans har trukket seg tilbake fra livet i Paris og Berlin til et hus i den lille franske byen Ermenomville.
Hans er billedkunstner og har fått et oppdrag om å lage en dukke i menneskestørrelse. Unica syr dukkens frakk og mens hun syr trekkes tråder tilbake til Berlin, før krigen, under krigen, etter krigen, en by i ruiner. Hennes by, tristheten om å gå der når byen ligger i grus. Og mye mer.
Unica var ikke jøde, men derimot var hennes foreldre redskap for Hitler. Det var nok også noe å leve med.
Unica Zuhn var forfatter og tegner og levde mellom 6.07.1916-19.10.1970. Hun tok livet av seg da hun var 54 år.
Hans Bellmer var billedkunstner og levde fra 1902 - 1975.

Dette er etterhvert en ganske forvirrende bok. Jeg synes jeg fikk vite lite om Unicas egen kunstnerkarriere. Mest av alt er hun en skygge av Hans. Hun minnes tiden i Berlin, turer til Wannsee, SS, til slutt er det som om alt går i oppløsning. Jeg er usikker på om det er hun som går i oppløsning, om hun er død, gal, eller hva som skjer etter at Hans dro avgårde med paret som hadde bestilt dukken, til Paris. Han blir borte noen uker.
I mellomtiden:
Hvem er det som ser, hvem er det som snakker? Er det sjelen, dukken eller Unica som er deprimert og usynlig fordi han dro? Rotter gnager på hennes føtter. Husvertinnen kommer innom og ser henne ikke.
Romanen vekslet mye frem og tilbake i tid og ble også veldig surrealistisk på slutten.
En spesiell roman, men den gjorde ikke like sterkt inntrykk som Charlotte, men den er verdt å lese. Den er den mørkeste av dem. På tross av Charlottes tragedie, var det mer lys i det mørke i romanen om Charlotte.

Det ble litt tungt å lese tre bøker om død, selvmord og galskap etter hverandre, så nå må jeg ha noe annet, noe lysere, lettere.

Jeg har ikke funnet noen bloggomtaler av Jeg, Unica, men et par anmeldelser i blant annet Morgenbladet og Aftenposten.
Littkritikk s anmelder har en lengre analyse om boka.
Utdrag fra anmeldelser på forlagets side er mange og gode, og de fleste trekker frem forfatterens evne til å skape stemninger, at hun maler med ord, gir oss innblikk i et sinn på vei inn i en sinnslidelse.
Natt og dag mener den er årets beste bok (2016)

Romanen beskrives som en litterær fantasi.
Jeg forstår mer av romanen etter å ha googlet litt om Unica og Hans på wiki.

Om Unica Zuhn, wiki her, født i Grunwald i Tyskland, død i Paris
Her står det blant annet at hun opplevde en psykose i 1960, og etter dette var hun innlagt på psyk flere ganger. Hun fikk diagnoser på schizofreni, etterhvert depresjon og bipolar lidelse.
Bilder på wiki her

Samlaget har oversatt en av bøkene til Unica Zurn; Mørk vår
Den ble jeg nysgjerrig på.

Om Hans Bellmer, wiki, født i Kattowitz, før Tyskland, nå Polen. Han døde av kreft. Paret er gravlagt sammen i Paris


Steder i Berlin nevnt er bl.a:
Ehrenfeldtsstrasse (Hans hadde studio og leilighet der)
Bahnhof Zoo
Wannsee
Potsdamer Platz
Tiergarten



Byste av Gunnar Berg på Svinøya i Svolvær, februar 2018 (foto: Anita Ness)





ARR av Audur Ava Olafsdottir

$
0
0
Arr er den første boka jeg leser av forfatteren. Hun har gitt ut flere bøker, derav to til som er oversatt til norsk. (Stiklingen og Regn i november)
For få dager siden ble Arr nominert til Nordisk Råds litteraturpris sammen med Norges Carl-Frode Tillers Begynnelser og novellesamlingen Jeg har enda ikke sett verden av Roskva Korizinsky. Jeg har bare lest Begynnelser av disse. Og i et slikt selskap får man forventninger til Arr.
Jeg likte boka veldig godt, så  det er sagt.


Forlaget om boka her:


Jónas Ebeneser er en mann på snart 49, «fraskilt, heterofil, uten makt, uten sexliv». Imidlertid er han en «gjør-det-selv»-type, som gjerne fikser og reparerer ødelagte ting. Han har tre kvinner i livet sitt: moren, ekskona og datteren, alle med navnet Gudrún. Men Jónas har mistet livsgnisten, og reiser fra Island. I kofferten har han en drill og noen gamle dagbøker. Han kommer til et krigsherjet land, der han lar seg innlosjere på det nedslitte Hotel Silence. Han planlegger å bruke en uke på det dystre oppdraget han har gitt seg selv: selvmordet. Men de han møter i det nye landet, og møtet med hans yngre selv i dagbøkene, gir Jónas nye perspektiver på tilværelsen. Og på grunn av hotellets ustanselige behov for reparasjoner, blir det stadig vanskeligere for ham å avslutte livet.
Dette kan jo virke dystert. Mann i midtlivskrise, fraskilt, ubrukelig, deprimert, og hadde det ikke vært for at jeg leste bakpå boka at den var skrevet med en underfundig humor, hadde jeg nok ventet med å lese den. Særlig fordi jeg nettopp har lest tre bøker hvor selvmord har vært sentralt i handlingen.
Og romanen er faktisk litt morsom i all sin tristesse. Den er litt som En mann ved navn Ove. Den er absolutt ikke lik, men den har noe av den samme tonen. Romanen er lun og varm , den inngir håp. Jonas styrte mye med hvordan han skulle ta livet sitt. Han lånte et gevær av naboen Svanur, som han ofte hadde samtaler med om så mangt. Det vil si, det var Svanur som pratet. Jonas har etterhvert blitt en stille mann, og han fikk vite at datteren som han hadde med Gudrun, ikke var hans. Han vurderte alle faktorer rundt selvmordet, og ville ikke at dattra skulle finne ham ihjelskutt, så derfor reiste han bort. Og hva var vel  bedre enn å dra til et krigsherjet land? Kanskje ville landet ta ham av dage også, så han slapp å gjøre det selv.
På hotellet Silence var han en av tre gjester og hotellet som ble drevet av et søskenpar ble veldig nysgjerrig på hvorfor han var der. Og hvorfor han hadde med seg en drill. Her er mange snedige situasjoner. Han kan ikke fortelle dem at han har tenkt å feste en krok i taket , en krok som han skal henge seg i.  Det feiler hotellet mye etter krigens herjinger, og Jonas som er en handyman blir bedt om å hjelpe til, og han fikser det meste; tette rør, slarkete dører etc og  det baller på seg og det går rykter om den handy mannen med verktøy. 
Kontrasten mellom det trygge samfunnet han kommer fra og Jonas med selvmordstanker satt opp mot et krigsherjet land hvor de mangler så mye og strever for å bygge opp ting igjen, er stor. I dette landet får Jonas tilbake selvrespekten og livsgleden. Noen har bruk for ham og han slipper ikke unna. Han får aldri tid til å gjennomføre det han kom for.
Arr er en herlig skrevet bok med varme som gir ettertanke. Den er lun og har en fin god humor. 
Anbefales!

Foto: Pax forlag
Audur Ava Olafsdottir: Arr, 208 s
Pax forlag
Leseeksemplar


Sitt hos meg av Kristian Bergquist og Soloppgang i nord av Siri Amalie Oftestad (dikt)

$
0
0
Forlaget Oktober har flere diktsamlinger i vårkatalogen sin, og jeg har lest to av dem. Kristian Bergquist ble jeg oppmerksom på på Instagram der flere av diktene er lagt ut, noe som gjorde meg nysgjerrig på hele samlingen. Oftestad sin leste jeg om på nettsiden til forlaget og synes den virket interessant. Av disse to liker jeg nok Bergquist sin best, selv om jeg synes den kunne være i mørkeste laget akkurat da jeg leste den første gang.



Soloppgang i nord av Siri Amalie Oftestad, 76 s
Forlaget Oktober 2018

POESI-ØVELSER
Den Fantastiske blir sint fordi han
ikke klarte å få kakestykket
til å stå på tallerkenen
jeg står ved siden av
og Den Fantastiske svetter tårer
huden lyserosa som på en fantastisk gris
han roper: «ååå, han klarte ikke
å få kakestykket til å stå ha, ha, ha,
han klarte det ikke ha, ha!»
han peker på meg og alle ler
og jeg tenker døden: et kakestykke som ligger
liv: et kakestykke som står
man blir veldig flink med metaforer
sammen med Den Fantastiske

Oftestad skriver lett og lekent om Den store Leder og den Fantastiske, om folket, om underkastelse, om å leve i et diktatur. Det er litt morsomt og det er litt rart og man får assosiasjoner til Nord-Korea og gamle kommunist-Kina. At det blir litt absurd er nok fordi det er så fjernt fra oss i den vestlige individualistiske verden.
Fint å lese, men ikke noe som gjorde så veldig varig inntrykk.

Siri Amalie Oftestad, født 1976, bor i Oslo,  debuterte med diktsamlingen De andre sirkler og en strek i 2005. Soloppgang i nord er hennes fjerde diktsamling.


Forlaget Oktober 2018

skogen har lært å snakke 

fint
du kom
her er noe
uforstyrra
og bare
til deg
har jeg
lagt ut et
tjern

Diktsamlingen er delt opp i flere sekvenser. Gjennom alle går en rød tråd. Jeg-personen har flyttet ut i skogen som en enstøing, bort fra folk, alt. Han skriver om naturen, dyrene, ensomhet og familien sin, særlig om faren som er alvorlig syk. Jeg blir bekymret for faren mens jeg leser; hvordan går det med ham? Bakerst i boka får vi svar i et lite etterord.

Kristian skriver mye om det å være deprimert, om å ønske å ta livet sitt, om å ikke ville leve. Det er disse diktene jeg synes er tunge, mørke, man suges inn i mørket sammen med dikteren. Alle vil nok ikke gjøre det, men jeg gjør det. 

Andre dikt er korte fine strofer som sier noe glupt om en situasjon eller det kan være et gullkorn av flere slag. Det er noen av disse gullkornene som er vist på instagram, som dette:

om du sier det som det er

det sitter en hjemløs
på gata i New York
med kopp
møkket jakke
og et håndskrevet pappskilt

why lie
I need a beer

(s.80)

Enkelt og presist og veldig billedlig.

Og her et dikt om det å ville dø:

enkelt og greit/vanskelig og ugreit

jeg er urolig for mye, men ikke for å dø
det kan være den befriende slutten
på sykdom, trøkk fra livet eller det
svarte som gnager hull i meg selv

å se på død er trist, å sitte i kirka,
stå ved grava eller kjempe i
fravær, men den døde er smertefri,
tanketom, ubevisst eller oppi blå skyer

jeg kan lengte etter en sånn presis stillhet

(s. 27)

Jeg tror at diktene til Kristian kan virke som en trøst for andre som har det vanskelig, det å vite at andre kan ha det likedan.  Å skrive slik, rett frem  og ærlig som dette om ensomhet, depresjon, dødstanker, mobbing, sorg - er ikke alle forunt. Og at språket er så ukomplisert gjør at det kan nå frem til mange. 

slukke lyset, bli der

jeg liker
å sove
ser på
søvn som
forsvinning
fra verden

(s.30)


Kristian Bergquist, født 1975 i Lillestrøm har skrevet seks diktsamlinger inkl. denne. Han debuterte i 2007 med Hva nå, kjære? Han ga også ut en roman i 2011; Tenkestjerne, som han vant Gyldendals/Renate-senterets romankonkurranse med.




Oppsummering februar - 18

$
0
0
Februar er straks over. Som vanlig kommer det en oppsummering her på bloggen. 15 bøker er lest. Har også startet på en ny krimserie basert på bøker; Arne Dahl, på Netflix. Det gjorde jeg i Lofoten hos datter og sambo. Vi skal se resten i påska. Lucifers Fall hadde lansering i kveld. Jeg gleder meg veldig til å få boka i handa, den tredje Trondheimskrimmen fra Jan Boris Stene om duoen Falkener og Wilberg. Eller har jeg lest mye bra og har mye spennende i vente i hus.


Svolvær i februarsol. (foto: Anita Ness)




Bøker lest:
1. Sitt hos meg av Kristian Bergquist: dikt, norsk2018, leseeks,   s93
2. Anarchy in the UKR av Serhij Zjadan: Ukraina, leseeks, frahylla, lesesirkel, 256 s
3. Dette er et stille sted av Niels Fredrik Dahl: dikt, 2017, lånt på bib, 187 s
4. Å gå- et skritt av gangen av Erling Kagge: essay/sakprosa, leseeks, norsk 2018,174 s
5. Ferskenen av Johan Harstad: norsk2018, leseeks, 239 s
6. Norsk litteraturhistorie - fritt etter hukommelsen av Knut Nærum: Humor, lånt på bib, 243 s
7. Sekten på Tåkøy av Mariette Lindstein: Krim/thriller, Sverige, leseeksemplar, 535 s
8. Jenta uten hud av Mads Peder Nordbo: Krim, Grønland, leseeks, 372 s
9. Marilyn av Gloria Steinem og George Barris: Biografi, lesesirkel, frahylla, USA, 182 s
10. Charlotte av David Foenkinos: Biografisk roman, Tyskland/Berlin, Frankrike, kjøpt, 229 s
11. Jeg, Unica av Kirstine Reffstrup: Litterær fantasi/biografisk roman, Tyskland/Berlin, Frankrike, lånt på bib, 201 s
12. Arr av Audur Ava Olafsdottir: Island, leseeksemplar, 208 s
13. Soloppgang i nord av Siri Amalie Oftestad: dikt, norsk2018, leseeksemplar, 76 s
14. Gull i grusen av Rebecca Kjelland: Dikt, norsk2018, fått av Beathe, 68 s
15. De polyglotte elskerne: Sverige, Italia, 2018, leseeksemplar, 300 s

SUM: 15 bøker , 3363 sider

4 diktsamlinger
2 krim
3 sakprosa/hvorav 1 biografi
6 andre romaner (to romaner basert på virkelige personers liv)

9 leseeksemplarer/ 3 lånt på bib/ 2 kjøpt/ 1 fått av andre

2 frahylla



Bøker lest, bøker ikke lest enda (øverst til høyre) Mye interessant står i kø nå.


Jeg likte alle bøkene jeg har lest i februar. Unica,Soloppgang i nord og Gull i grusen nådde ikke til topps, men de var også lesverdige og vil huskes.
Høydarne var begge krimbøkene, samt De Polyglotte elskerne (omtale kommer senere), Marilyn som gjorde sterkt inntrykk, det samme med Charlotte. Arr var også en roman jeg likte veldig godt.
Det ble i grunnen mye selvmordstema totalt, i alt 5 av bøkene hadde dette som seriøst tema, og i tre av dem var det reelt levd og avgått liv ved selvmord. (Marilyn, Charlotte og Unica) Akkurat det var tungt.. Og så handlet det om det i Arr også, samt Sitt hos meg.
Hver for seg er det sterkt nok, mye på en gang kan bli litt too much. Så jeg orket ikke å gå over til å lese krim en gang. Heldigvis hadde jeg De polyglotte elskerne i hylla. Det er mye mørkt der også, men det er så burlesk, absurd, svulstig og fantastisk skrevet at den hever seg over hengemyren.

Marilynboka var mitt bidrag i Moshonistas biografilesesirkel i februar.
I bokhyllesirkelen til Hedda, rakk jeg ikke å lese Madame Bovary som jeg hadde planlagt, men det får leses senere. Jeg har uansett lest to stk hyllebøker i februar.


I mars blir det diktlesesirkel igjen og da skal vi lese diktsamling av en debutant. Jeg har enda ikke bestemt meg. I bokhyllesirkelen skal jeg lese Ein gong var dei ulvar av Therese Tungen.
I mars blir jeg også borte på reise en del, så det blir nok en del lettere reiselektyre med i kofferten.

Land besøkt:
Ukraina, Sverige (2), Grønland, USA, Tyskland/ Berlin (2), Frankrike, Island,  Italia.


Litterære arrangement:
1. 2.02.Sporfestivalen: Fra bok til film, og tilbake 
     Samtale mellom Inger Merete Hobbelstad og Torstein Bugge Høverstad , Trondheim folkebibliotek
2. Lansering av Lucifers Fall av Jan Boris Stene på Tulla Fisher. 
Randi har blogget om arrangementet her




Fra lanseringen av Lucifers fall. Jan Boris Stene fortalte om historien bak flere steder som er omtalt i boka .

Kino:
The Post, 20.02.18 med Meryl Streep og Tom Hanks

Fra bok til film/TV:
1. Arne Dahl, Netflix Episode 1-6


Alt i alt en måned som gikk raskt som vanlig og mange bøker lest, mange bøker fått og kjøpt. Det har vært Mammutsalg må vite, og jeg tør ikke si høyt hvor mange bøker jeg har kjøpt der, i tillegg til tre bøker jeg har bestilt på adlibris om Berlin.
Må bare nevne Gry Hammers bok om Fermetering som jeg kjøpte på restesalget og bladde gjennom i kveld. Den er kjempefint. Nå kan til og med jeg prøve meg på fermentering. Du skal se at tarmen får sjarmen tilbake.;)

Med dette ønsker jeg dere alle en riktig god mars og påske.:) Husk påskekrimmen!



Jan Boris Stene gir oss en historieleksjon fra gamle Trondheim og forteller om sin nye bok på Tulla Fischer (gamle Telegrafen) 

Alle kan drepe av Jørgen Brekke - ny krim om Odd Singsaker på trappene. Gled dere!

$
0
0
Jørgen Brekke kommer straks ut med en ny bok om Odd Singsaker. Det er den sjette boka i serien og jeg har vært så heldig og fått lese et forhåndseksemplar. Gled dere! Dette er en frisk, spennende og lettlest krim med to tidsplan i moderne tid og mer nedtonet enn de første bøkene når de gjelder voldsskildringer.





I nåtid har Odd Singsaker akkurat blitt far til lille Anna og skal egentlig ta ut pappapermisjon, men siden det dukker opp et drap i Trondheim, ønsker Singsaker å delta i etterforskningen- fordi noe må han vel kunne holde på med mens mor og barn er på sykehuset.  Selv om sjefen etterhvert beordrer ham til å holde seg hjemme på perm, viser saken seg såpass krevende at han får lov til å delta for hvert femte bleiestell han deltar i.
Den drepte er litteraturprofessor Tore Harran på NTNU og det er få ledetråder å hente siden ektefellen Andrea Harran har solid alibi.  Men vent litt, har hun egentlig det?
Steiner snus. Den drepte var også venn av suksessforfatteren Anthon Bruun som har fått Rivertonprisen to ganger. Bruun er egentlig en seriøs forfatter som plutselig skrev en krim som ble en storselger. Tittelen: Alle kan drepe.

Romanen diskuterer også sjangeren krim kontra annen høyverdig litteratur som flettes nennsomt inn i handlingen. Odd Singsaker var tilfeldigvis også på et bokbad med Anthon Bruun før det første drapet, og får den ære å forfølge det litterære sporet i saken.

Jeg skal ikke røpe mer her, men konkludere med at dette er fornøyelig lesestoff. Jeg likte spesielt godt  tilbakeblikkene til historien om ungdommene i Midtsommerbanden. Det er levende skildret, som om jeg selv er der. Deres lengsler, drømmer, nyfikenhet på livet, kjærligheten, sårbarheten, undringene; er så lett å kjenne seg igjen i. Det er også litt Damhaugs over disse ungdomsskildringene, absolutt ikke til forkleinelse for Brekke, snarere tvert i mot.
Hvordan denne perioden og disse ungdommene er knyttet til ugjerningene Odd Singsaker befatter seg med, avsløres gradvis.

Alle kan drepe er lettlest, lettskrevet, men temaer som Brekke er innom er nødvendigvis ikke lette. Jeg liker at historien befatter seg med både litteratur, filosofi, etikk etc, noe som hever historien til å bli noe annet en en ren drapsgåte.  Jørgen Brekke gjør dette så lekende lett og det er en fryd å lese.

Honnør for at de bestialske skildringene bøkene var preget av i starten er kraftig nedtonet.

Alle kan drepe kommer i butikkene den 4.april. Dere som liker bøkene om Odd Singsaker: Gled dere!

De andre bøker av Jørgen Brekke som jeg har blogget om:
Avgrunnsblikk - som også var mer nedtonet jfr de tidligere bøkene når det gjelder voldsutgreinger
Paradisplaneten
Menneskets natur
Drømmeløs
Nådens omkrets

Lanseringer jeg har blogget om:
Paradisplaneten- på Trondheim Torg
Avgrunnsblikk- på Folkebiblioteket og Bakklandet skysstasjon

*Hvor blir neste lansering mon tro? Dragvoll? Eller en ny runde på Skysstasjonen?


Foto: Børt- Erik Fuglem


Jørgen Brekke: Alle kan drepe, 365 s
Juritzen forlag 2018
Forhåndseksemplar

Diktlesesirkel mars- 18: Les en diktsamling av en debutant

$
0
0
Heisan! Ute er marsria i gang her i Trondheim.  Snø, vind, mildere vær. Den siste krampen før våren kommer. Overganger er fine også poetisk sett. Man kan bli litt poetisk i sinnet, drømme om vår, lengte etter en siste skitur eller den første utepilsen, høre fugler kvitre og isen smelte. Men nå skal vi lese dikt. Noen har allerede lest og valgt. Dette innlegget er ment som en påminner til dere som trenger det eller som trenger tips om hva dere skal velge.


Debutbøker fra i fjor og tidligere. Her er debutsamlinger av Rebecca Wexelsen, Kristin Storrusten, Ida Lorien Ringdal, Anne Helene Guddal og Linda Tangen. Men hva gjør Andre Bjerke her? Joda, i samlede dikt finner man også en som var debutant en gang.



Jeg har enda ikke funnet den boka jeg vil lese. Debutant? Alle har vært debutanter en gang, man trenger ikke lese en bok av en fersk debutant, selv om jegønsker å lese det. Hvis man har en samlede verker, vil man finne en debutsamling også, som i Andre Bjerke sin over her.
Jeg har kikket over vårens forlagskataloger  og foreløbig finner jeg ikke mange debutanter der.
Med et hederlige unntak som fristet (det finnes noen ytterst få til, men ikke noe som appellerte til meg nå); den som Beathe og Ingun/Kleppanrova har lest:

Om nettene brukar mor dråpeteljar av Svanhild Amdal Telnes.

Den virker sterk og så interessant at jeg ønsker å lese den. Mulig jeg ikke får tak i den før påske, siden den ikke finnes verken på eBokBib eller biblioteket her.  Jeg kan selvsagt kjøpe den eller fri til forlaget. Vi får se..
Ellers virker Bendik Vada sin debut fra 2017 interessant. Den heter Vak, og er kort, men krevende, ifølge Beathe. Den finnes i alle fall på eBokBib og er lastet ned.  Det som er interessant med denne debuten er at dikteren er så ung, bare 22 år, og trønder. Jeg hadde en rektor på Verdal videregående skole som het Vada. Kanskje er de i slekt?

Jeg har vurdert å lese Melk og honning av Rupi Kaur også, visstnok en bestselger-debutant, men den hadde jeg egentlig tenkt å lese i den internasjonale runden.

Har dere andre gode tips, så del dem gjerne i kommentarfeltet.

Lykke til med valget og lesing. Legg gjerne inn linken i kommentarfeltet under, eller her i oppsummeringsfanen. Man trenger heller ikke blogg for å delta, men legg gjerne inn en liten kommentar i kommentarfeltet og valgt bok, litt om boka og hva du synes om den.





De som har lest en debutant i mars:
Ingun/Kleppanrova: Om nettene brukar mor dråpeteljar av Svanhild Amdal Telnes (2018)
Beathe: Om nettene brukar mor dråpeteljar av Svanhild Amdal Telnes (2018)
Marianne/Ebokhyllami: Noo gode gnu av Solveig Mette Tjeltveit (2015)
Tine: jonathan og sailor j av Jonathan August Lengali (2018)
Randi: Alene ut av Ketil Bjørnstad (1972)
BeritBok: Min fars kjole er rød som reven av Unni Lindell (1995)
Åslaug: Dette skje ikke av Ida Lorien Ringdal (2017)



Forsvinningen av Frode Granhus - vemodig farvel med Lofotens krimkonge

$
0
0
Jeg vegret meg litt for å lese Frode Granhus sin siste krim som ble gitt ut nylig posthumt. Alle som følger med i norsk krim vet at Frode Granhus døde brått høsten 2017. Manuset til denne boka; Forsvinningen, hadde han skrevet ferdig og sendt forlaget. Forlaget valgte i samråd med Granhus sin familie å gi ut boka. Den var så godt som ferdig og resterende redigeringsarbeid ble gjort av forlaget.
Granhus sin siste bok om politietterforsker Rino Carlsen er absolutt på høyde med de andre han har skrevet.


Gamle Berger Falch, Karlsens tidligere kollega, har gått av med pensjon og sliter med helsa. Datteren Sandra er bekymret for sin gamle far, og får overtalt ham til å ta i mot hjemmehjelp og matleveranse et par ganger i uka. Falch lurer også på om han begynner å bli litt glemsk, men det værste for ham er følelsen av at Sandra ser noe med ham som han selv ikke merker. Han sliter også med hjerteproblemer og må huske å ta medisin.
Det er også en gammel sak som ligger på han. En ung jente, Ruth Kaspersen, forsvant fra øya i 1972 da hun var 17 år. Hun ble aldri funnet. Det ble konkludert med at hun hadde falt på sjøen og druknet.
Falch jobbet ikke som lensmann da, men begynte like etterpå, og han husker godt den gamle saken som aldri ble oppklart. Falch bestemmer seg for å undersøke den gamle saken, siden han ikke greier å slippe den. Han besøker blant annet Ruths gjenlevende mor; Leonora. Leonora er gammel, syk og sutrete. Hun snakker kun om hvor fælt hun har det og at ingen ville høre på henne da Ruth var barn og så syk. Hun bebreider alle og har ikke greid å legge noe bak seg.

På Reine blir en eldre mann overfalt og brutalt mishandlet. Rino Carlsen og hans student; klisje-Curt, tar tak i saken og finner ut at mannen ble anmeldt for dyremishandling for noen år siden. Kan det ha noe med dette å gjøre? Teorien sprekker da atter en ny person, denne gangen en kvinne, forsvinner og  blir brutalt mishandlet. Hun er en tidligere skolesøster og det ligger igjen en beskjed: Den som kunne ha gjort noe .

Hva alt dette dreier seg må Rino og Curt finne ut av og kollegene på Leknes blir snart dratt inn som forsterkninger. Rino holder på å bli gal av Curts stadige klisjeutbrudd (gamle ordtak som han bruker støtt og stadig), samtidig som han må snarest må ta stilling til om han skal flytte sammen med Guro i Bodø. Forholdet deres tåler snart ikke avstanden lenger.

Forsvinningen er en typisk Granhus-krim, med mye vær, vind og sjø, vakker og mektig Lofoten-natur, bratte fjell, holmer og skjær og masse bortgjemte naust og falleferdige hus.
Jeg synes noen av elementene i plottet ligner på de han har brukt før. Da tenker jeg på hvordan personer blir bortført og plaget, uten at jeg skal gå mer i detalj på det her. Det skal vel noe til å finne helt nye originale vrier innenfor konseptet Lofotkrim som var Granhus sitt varemerke. Slutten virker litt uferdig, eller litt brå- men uansett så mener jeg at dette er en fullgod krim som godt tåler utgivelsen selv om Frode Granhus ikke ble med i redigeringsarbeidet helt til siste slutt.
Historien er bygd opp slik at man hele tiden selv jager på gjerningsperson og løsning, og selv trodde jeg at jeg hadde det klart ganske tidlig. Noe tok jeg, men andre ting kom overraskende. Slik som det skal være i en god og spennende krim.
Forsvinningen holdt meg i ånde til lenger ut på natten enn godt var, så ingen klage på spenningen her.

Nå får vi dessverre ikke noen flere krim fra Frode Granhus sin hånd. Det er trist å tenke på.
Rino Carlsen flytter nok til Bodø og får seg jobb der, og kan hende får han et kjærlighetsbarn med Guro og triller barnevogn en stund. Kanskje stikker han innom Melkebaren og tar en kopp kaffe fra Bønner i byen. Joakim tar over den gammel bilen til faren og får seg jobb som mekaniker, mens Guro har fullt opp å gjøre med den lille og arbeid på kammerset etter endt permisjon.
I Lofoten blir det fred for de bestialske forbrytelsene som har herjet en stund. Enn så lenge.. Kan hende må Rino Carlsen hentes inn som ekspert på Reineområdet hvos det skjer nye makabre forbrytelser.

P.S. Akkurat nå sitter jeg på flyplassen i Bodø og skriver. Jeg venter på flyet til Lofoten, denne gang Svolvær. Været er nydelig, stille og skyfritt. slik var det sist jeg var i Lofoten også, i februar. Å fly over Vestfjorden når det er slik er fantastisk. De majestetiske fjellene stikker etterhvert opp fra havet og det er en helt annen stemning enn ruskeværet i Frode Granhus sine bøker gir. men jeg vet at det kan være slik også. Jeg har også opplevd ruskevær og storm her i nord. Da vil jeg jeg verken være i fly eller på sjøen. God påske folkens!

Andre som har blogget om Forsvinningen:
Tine

(flere? )

Andre bøker av Frode Granhus som jeg har blogget om:



Foto: Anita Ness


Frode Granhus: Forsvinningen, 320 s
Vigmostad og Bjørke 2018
Leseeksemplar


Israel: JERUSALEM - Jesus Trail- Påske- Korsfestelsen, Golgata, Oljeberget m.m.

$
0
0
For en og en halv uke siden kom jeg hjem fra en fantastisk reise i Midt-Østen; nærmere bestemt Israel, Palestina og Jordan. Vi reiste i en gruppe på 21 personer, med norsk reiseleder og israelsk guide i Israel og Jordan vs palestinsk guide i de landene. I Israel og Palestina var vi innom de mest kjente historiske plassene der Jesus, Maria Magdalene, Jomfru Maria og Johannes døperen markerte seg. I dag tenker jeg å legge ut noen bilder fra de stedene som har mest med Jesus og påska å gjøre, siden vi er midt i påska. og det er selveste langfredag.


Jesus har en tung bør å bære , der han nesten synker sammen under korset. 




Etter noen dager i Jordan og et bad i Dødehavet, en svipp innom Jeriko og Qumran, kom vi til Jerusalem. Det var nesten et kultursjokk med sitt yrende folkeliv, masse lyd, enormt med kirker og flere religiøse bydeler. Vi skulle overnatte i gamlebyen, på et gjestehus i den kristne bydelen. Etter innsjekking hadde vi en og en halv dag til å henge på guiden gjennom ca tolv kirker og arabisk, kristen, armenisk og jødisk bydel, samt en tur på Oljeberget. 


Den første kirka vi besøkte var Gravkirken, Church of Holy Sepulcure , her Jesus ble korsfestet etter gangen på Golgata.  Kirka inneholder også grava der Jesus skal ha blitt lagt etter sin død og gjenoppstått. 

Kirka var stor og det var flere store grupper der, som også i de andre kirkene og hellige stedene vi oppsøkte.



Fresker som forteller historien henger overalt. Her ligger han, etter han visstnok døde. 



Kirkedetaljer.



Jeg greier ikke å huske alt som vår israelske guide fortalte . Dessuten var det så mye lyd og folk at det var umulig å få med seg alt.
Sikkert er det at det er laget kirker over alt som har med Jesus og de viktigste personene i kristendommen og bibelen, alt fra denne klippen fra Golgata (mulig han lente seg her), fra hans siste fotavtrykk og alt han gjorde som vi kjenner igjen fra bibelhistorien.


Golgata

Jerusalems gamleby var helt surrealistisk å oppleve. Og svimlende, inntrykkene sto i kø. Det er utrolig at de greier å lage så mye kommers religiøs turisme som de har gjort her i Jerusalem, et av verdens fremste pilegrimsmål. Mange religiøse pilegrimer drar hit, selvfølgelig. Hvordan de greier å få frem spirituelle følelser, om de gjør det, er ganske vanskelig å forstå. For meg ble det mest kaotisk og jeg fikk snart mer enn nok av kirkebesøk hvor det krydde av grupper og folk. Men det var også mye rart (interessant) å se.. Russere som stilte seg opp og sang en salme, kinesere med gule hatter for å kjenne igjen gruppa si, bl.a.

På Golgata så jeg et par damer komme slepende på et digert kors. Jeg ble så paralysert at jeg glemte å ta bilde. I ettertid har jeg lest at man kan leie slike kors for å gå den samme ruta som Jesus gjorde med korset. For å oppleve det samme som han.
Guiden vår, Zeb, mente traskingen gjennom Jerusalems labyrinter og kirker var vårt kors å bære, at det var nok. (med en liten latter om munnen)


I dag; langfredag, gikk Jesus den lange veien på Golgata med korset og ble korsfestet.


Etter en del vandring i kirker og trange gater, gjorde det godt å komme litt opp i høyden med luftig utsikt over byen. Jeg tror dette var det bygget hvor romerne holdt til, Herodes og Pontius Pilatus etc, men helt sikker er jeg jaggu ikke. (Venter på en liste over stedene vi var og da skal jeg oppdatere.)
Over hodet mitt ser vi Klippedomen, den er veldig vakker, men dit får ikke vi ikke-muslimer gå.



Utsikt over Jerusalem.



Fra de trange gatene, som soukene i Marrakesh. Her er alle slags boder og butikker, her en fargerik gotteribod. 


Vi vandrer med freidig mot i trengselen. På veggen henger fargerike tepper.



En tur til Klagemuren, Vestmuren, hører til. Her vasker man hendene før man går til muren. Menn må gå til venstre og damer til høyre. Jødiske menn kledd i svart med hatter så vi ofte.



Meg ved klagemuren. Hva skal jeg klage over i dag? Hei hei, men det er visst bønner de ber her.. mange stakk lapper i muren, messing hørtes, noen gråt.



Politiet , eller er det militær ungdom? ved Klagemuren. De passer på overalt. Alt for unge til å håndtere slike maskingevær, spør du meg, men helt vanlig i Israel. Her er verneplikten tre år for gutter og to år for jenter. 



Utsikt fra trappa da vi gikk fra Klagemuren. Man kan komme inn i ruinene fra den eldgamle muren bak her, til visse tidspunkter og hvis man er villig til å stå opp grytidlig og stå veldig lenge i kø. Ingen av oss orket det..



Den vakre Klippedomen. Svært viktig for muslimene.



Noen ruiner jeg så fra gata, med en del malerier, et slags galleri rundt. Aner ikke hva de ruinene var, men bildene var fine.





Dette er nok en armensk ortodoks kirke av noe slag. Mye nips i taket. Her hørte vi et armensk kor som sang veldig vakkert og vi brukte litt tid på å høre på dem. Meditativt. Den armenske kirke var den første kristne kirke.



Vakkert mønster i golvteppet. Jeg fikk ikke med med at det var forbudt å fotografere her, men rakk dette før jeg fikk skjenn av en av kirkas menn.



Jomfru Maria på likstrå. En Maria-kirke, ortodoks av noe slag den også, og/eller katolsk. Det var Maria-bilder overalt.



Tid for lunsj. Vi kjøpte noe gatemat og fikk sitte på noen benker i et hull i veggen hvor vi kunne kjøpe drikke og kaffe. Riktig så trivelig. I arabisk bydel. Den arabiske kaffen med krydder i (kardemomme?) som vi fikk flere steder, var sterk og god.



<

Gatebilde, mens vi venter på å dra til Oljeberget. Like utenfor inngangen til de trange gatene i gamlebyen, Jaffa gate.



Samme gate, annen vinkel.



Vi venter fortsatt...


OLJEBERGET


Utsiktspunkt over Jerusalem fra Oljeberget- Mount Olives.  Høydedraget har fått navn etter alle oliventrærne som vokser her. De eldste som finnes i Getsemane hage skal visst være fra Jesus sin tid, ca 2000 år gamle. I Getsemane hagen oppholdt Jesus seg før han ble hentet til Golgata.


På Oljeberget finnes også mange kirker. Her er vi inne i en som rommer plansjer med Fader Vår på alle slags språk. Her det norske. Vi var også inne i en moske. Moskeen var bygget over stedet der Jesus for til himmelen og visstnok skal komme tilbake. Da muslimene hørte det bygget de igjen taket så han ikke skal kunne komme tilbake.



Utsikt over Jerusalem, med den russisk-ortodokse Maria Magdalena-kirka. Kirka er en kopi av ei kirke i Moskva. 


Veien opp til kirka var vakker, med masse planter og flott hage rundt. Rolig, fredfull, feminint. Spennende at det finnes en del kirker som også hedrer det hellige feminine og Maria Magdalena spesielt, men også Maria fra Nazareth.



Inne i kirka. Relikvier er vanlig i de ortodokse kirkene. Her er noen, men hva det er fant jeg ikke ut av.


Man kan tenne lys hvis man vil.



Freske fra Jesus sitt sist måltid med disiplene før den tunge dagen på Golgata. Han hadde det siste måltidet på det vi i dag kaller skjærtorsdag som har blitt en kristen helligdag og hvor messer til minne om den siste nattverden holdes.



Fra Getsemane hagen hvor Jesus oppholdt seg den siste dagen før han dro til Golgata. Her er det mange gamle oliventrær. Ved siden av hagen finnes Church of all Nations. Vi var inne i den kirka, men jeg har ikke bilde av den her.  (jeg har bilder fra den på systemkamerat mitt, men har ikke fått lagt dem over på datamaskina enda). Det var en tung og mørk kirke og skal vise til de mørkeste timene før Jesus dør. Her skal han også ha bedd før han ble arrestert. - Min Far, min Far hvorfor har du forlatt meg?




Dette er en annen kirke. Så vidt jeg husker skal Jomfru Marias levninger finnes her. Jeg synes jeg husker at vi var i en annen kirke også hvor hun skal ha vært gravlagt, men det er mulig jeg husker feil . Vi var inne i en krypt her hvor det var kø av folk som ville kysse og korse seg.

So long, so far..

Jerusalem et konglomerat av religioner, kirker, labyrinter, språk. Vi så nok en brøkdel av det, men fikk med oss de viktigste kristne stedene, eller de viktigste historiske stedene for Jesus og det som skjedde på Golgata, korsfestelsen, og dagen før i Getsemane hage.
Jeg kunne ha tenkt meg og sett mer av Jerusalem. Ikke kirkene, men av folkelivet, gått mer rundt omkring, gått på kafeer, spisesteder etc, men det får bli en annen gang.

Jeg ønsket å legge ut et innlegg herfra i dag, på selveste langfredag, siden Jesus ble korsfestet da, ifølge historien vi kjenner. Om jeg tror på det eller ikke er ikke så viktig akkurat nå. Det er denne historien som danner grunnlaget for den kristne tro/bevegelse/religion og påskehøytiden som vi feirer den i den kristne delen av verden.

Det har riktignok vært feiret påske før. Jødene gjorde det. De førkristne religionene gjorde det, som en fruktbarhetsfest, noe moderne paganisme har holdt i hevd ved å feire Ostara. Andre kulturer og mytologier har andre navn. I Norge/Nord-Europa er de førkristne og den kristne tradisjonen smeltet sammen, som også julehøytiden er.  Påskeharen feks, har jo ingen ting med den kristne påska å gjøre.

Bildene er lagt inn rett fra mobilkamera, uredigert. Når jeg får bedre tid legger jeg kanskje inn flere bilder, andre bilder. Vi får se..

Andre deler av Midt-Østen-turen kommer senere.

Her er en fersk artikkel  på adressa.no om korsvandring i flere norske byer langfredag og da spesielt i Trondheim, samt kort informasjon om hva som skjedde på de forskjellige påskedagene.

Med dette ønsker jeg dere alle en god påske.:) 


Viewing all 1620 articles
Browse latest View live