Quantcast
Channel: Artemisias Verden

Oppsummering desember-23

0
0
 Her kommer en kjapp oppsummering av desember, på årets siste dag. Er på besøk hos familie i Lofoten. Her er det vakkert vær og koselig med barnebarn og hund. Akkurat nå en stille stund, så jeg kan blogge litt. Leste ferdig Den tause fuglen i går kveld, den var kjempebra, og en av Lotten sine krimfavoritter for 2023 . Det hadde den nok blitt hos meg også, hvis jeg hadde lest den før vi i Krimlitteratur-gjengen skulle sende inn våre topp fem- favoritter for 2023. Mine favoritter her. De andre anmeldernes favoritter kan du lese om på samme side, men hold deg gjerne her til du får lest oppsummeringen min : 


Noen bøker jeg har med meg på reisen til Lofoten. Alltid kjekt å ha noe å velge i. Boka om Ambjørnsen starter jeg med i dag, samt at jeg skal lese ferdig den lille grønne av Lev Tolstoj , som blir min sjette og siste 1001-bok i år. 

Bøker lest: 

2. Bukkene Bruses kokebok av Bjørn F. Rørvik og Gry Morsund: barnebok, sakprosa, leseeks, norsk23, 86 s 
3. Mummitrollet, Mine første 100 ord av Tove Jansson: barnebok, pekebok, leseeks, 14 s
4. Magisk pekebok for de minste av Siri Pettersen og H.L.Phoenix: Barnebok, norsk23, leseeks, 21 s
5. Julemysteriet på Sjøfryd  av Lene Lauritsen Kjølner: Juleroman, leseeks, hyggekrim,382 s
6. Jul på Petronellas pensjonat av Lene Lauritsen Kjølner: Feelgood, leseeks, lyd(bookbites) og papir-kombo, 443 s
7. Stemninger av Monica Evaldsdatter Dahlskjær : Dikt, debutant, leseeks; 72 s
8. Super-Steins museumstivoli av Endre Enghaug og Marius Henriksen: barnebok, leseeks, norsk23, 50s
9. Forfatterskolens Juleantologi 2023: Diverse forfattere, leseeks/e-bok, norsk23, 158 s
10. Saltstøtten av Petter Fergestad: Thriller, leseeks, norsk23, Jordan, Israel, 368 s
11. Krigens modigste menn av Solgunn Solli: Debutant, leseeks, 2.verdenskrig, sakprosa, barn, norsk23,103 s (omtale kommer) 
12. Farvel, Farah Diba av Karin Fossum: Krim, leseeks, norsk23, 316 s
13. En dag skal du dø av Gard Sveen: Krim, norsk23, leseeks, 366s
14. Madrid av Sarah Selmer: Dikt, norsk23, lånt på bib, Spania, 63 s
15. Jeg plystrer i den mørke vinden av Maria Navarro Skaranger: norsk23, lydbok Bookbites, 189 s
16. Bukk og sigd av Martin Ingebrigsten: Dikt, norsk23, kjøpt, 152 s
17. Då Ivan Iljitsj døydde av Lev Tolstoj: 1001-bok, lesesirkel, kjøpt, Russland, 98 s
18. Den tause fuglen av Mohlin & Nystrøm: Krim, Sverige, leseeks, 462 s (omtale kommer)

SUM: 18 bøker / 3535 sider 

5 barne og ungdomsbøker
4 romaner (ikke-krim)
5 krim
3 diktsamlinger
1 antologi

1 1001-bok (ferdig i dag)

14 leseeks / 2 kjøpt/ 2 lånt på biblioteket
Ingen frahylla
2 juleromaner/1 juleantologi

En bra måned, selv om den absolutt ikke levde opp til de målene jeg satt med i slutten av november. Da hadde jeg som mål å lese mursteiner fra hylla, noe jeg ikke gjorde i det hele tatt. Andre prioriteringer slo føttene under denne målsettingen, akk sann. Krim måtte leses for å få lest flere av de jeg antok var gode, i forbindelse med min deltagelse i Krimlitteratur.com. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg ville.  Jeg hadde også et rush med andre leseeksemplarer som jeg ønsket å prioritere, spesielt barnebøker, et par debutanter og diktsamlinger. Sånn er det. Mål er retningslinjer, men føler jeg for det, legges alt til side. Angående Krimlitteratur skal jeg si litt mer om det i årsoppsummeringen. Deltagelsen der har lært meg noe om hvordan jeg velger å lese krim, hva jeg velger og hvordan jeg bør endre prioriteringene mine. Det kom veldig tydelig opp for meg. Jeg har hatt en tendens til å spare på "godbitene", med den følge at flere av dem ikke ble lest i år. Det skal jeg gjøre noe med. Spis konfekten mens den er varm, liksom. Det gjelder også bøker jeg kjøper. De blir ofte liggende/stående i hylla lenge, fordi leseeksemplarer og bibliotekbøker går foran. 






Min siste 1001-bok i år. Litt treg å komme inn i, det er noe med den russiske stilen og navnene. Men boka er kort, så det går nok fint.  (kjøpt)






Film/serie fra bøker:
1. Elskede barn av Romy Hausmann, Netflix 2023, 6 eps.
2. The Crown, eps  Netflix
3. Inocense av Harlan Coben, Netflix (spansk), 6 /8 eps - fortsetter på nyåret. 
4. Bukkene Bruse på badeland . Svolvær kino 30.12. 
-
4. (ikke fra bok:) The Seed, NRKtv. Meget bra!



Trønderske forfattere har julemarked og selger sine bøker. Der kjøpte jeg Bukk og Sigd av Martin Ingebrigtsen.  Spennende og spesiell diktsamling, veldig personlig om liv og diktning.


Martin Ingebrigtsen signerer bok til meg

Litterære arrangementer:
1. Lansering av Riss, Litteraturhuset 13.12.
2. Fortellerkveld lys i mørket, Streif kafe 14.12.



Kabelvåg i går. Det er mørketid i Lofoten, men lyst et par-tre timer hver dag, og dagene blir nå stadig lysere fremover. 


Ønsker dere takk for følget så langt og et riktig godt nytt år. Lysere tider er i vente! 





Den tause fuglen av Mohlin & Nystrøm . Spennende, infløkt krimdrama fra det nye svenske krimparet . Adderley #3

0
0

 Jeg er stor fan av bøkene til Mohlin & Nystrøm og deres nye krimhelt John Adderley. Eks-politimannen fra FBI, med hemmelig identitet jobber nå på et lokalt politikammers i Karlstad, men hvor lenge kan han være i fred der før noen puster han i nakken? Han får en ny sak på fanget, en liten beinrest blir funnet i et fuglereir som har falt ned. Mye tyder på at det er fra et menneske. Kan det knyttes til en eldre forsvinning fra området?



Forlaget om boka: 

En beinbit fra et menneske blir funnet i et fuglerede. Tretti år tidligere forsvant tvillingene Brodin på mystisk vis fra en lekeplass i det samme området. Den forhenværende FBI-agenten John Adderley kobles på saken.

I gata der tvillingene bodde tar spekulasjonene ny fart. Når en mann som har vært borte lenge vender tilbake, spres en ubehagelig stemning i nabolaget. Noe er i gjære.

Den tidligere FBI-agenten John Adderley – nå politietterforsker i Karlstad – får den nyåpnede etterforskningen på sitt bord. Men han slites mellom ulike hensyn. Å ha ansvar for en mordetterforskning og samtidig ta hånd om sin niårige niese, setter ham på helt nye prøver.

Den tause fuglen er den tredje boka i serien om John Adderley – en pageturner som byr på halsbrekkende spenning og berører dypt. De varme menneskeportrettene og den godt sammenskrudde intrigen, gjør boka umulig å legge fra seg.


Jeg synes boka var litt rolig til å begynne med, uten at det gjorde noe. John Adderley har senket tempoet siden han har sin niese på 9 år i midlertidig fostring etter broren Billy sin død. Etterhvert får han nok å gjøre. Saken med beinet i fugleredet fører til mange spekulasjoner både hos politiet og i nabolaget. Vekselvis med etterforskingen blir vi kjent med Torgny og Bea som bor i nabolaget. Det gjør også flere andre familier, blant annet Sussi og Hamil. Hamil jobber på et asylmottak, og Sussi er verge for demente Solveig, som bor med datteren Linnea, som har en psykisk funksjonshemming. Solveigs sønn Pål, flyttet hjemmefra for mange år siden. Nå har han kommet hjem for å hjelpe moren med salg av huset og han overtar vergeoppgaven til Sussis store fortvilelse. Ingen kan gjøre jobben så godt som henne, mener hun. Kanskje ligger det noe annet under her også. 
Ja, det er ikke nok med beinresten, det er flere hemmeligheter i nabolaget også, som påvirker saken og trådene som etterhvert nøstes , vikles inn og ut av. I tillegg dukker Johns tidligere sjef Mona opp, og tar over lederjobben. Hun mener bestemt at hun og John hadde en avtale om at han skulle forlate landet. Hun presser gjennom at det skal skje snarest. Hva skal da skje med Nicole, Johns niese? Hun trives hos John. Da barnevernstjenesten finner et fosterhjem som hun hastplasseres i, skjer ikke det uten dramatikk heller. 

Her er det spenning på mange plan, og jeg skal si jeg ble lurt. Når noe virker åpenbart, trenger det ikke være det, men det kan også være det. Eller? Flere suspekte personer dukker opp, og vi kastes hit og dit til løsningen ligger på bordet.  
Dette er en utrolig godt sammensnekret kriminalroman, med gode karakterbeskrivelser, miljø, plott og alt. Språket flyter som bare det.  Og det er flere enn meg som ble lurt i denne boka. Også en kvinne, noe jeg mistenkte hele tiden, og irriterte meg over. Men manipulatorer kan sikkert lure de fleste, hvis de er åpne for det i en sårbar situasjon og lar seg friste. 
Jeg gleder meg til neste bok om John Adderley. Dette er en serie som har festet grepet etter en liten nedtur i bok 2. John Adderley er min svenske favoritthelt, sammen med Sebastian Bergmann.  Faktisk så blandet jeg dem litt sammen denne gang, selv om de er forskjellige, så har de noe til felles som typer. Men Bergmann er nok mer drittsekk og så er han profiler, ikke politimann. 

Anbefales!
Terningkast 5.

Andre bøker av Mohlin & Nystrøm jeg har blogget om:





Mohlin & Nystrøm: Den tause fuglen, 462 s
Kagge 2023
Leseeksemplar fått av forlaget



Oppsummering av leseåret 2023 og mål for 2024

0
0
Det har tatt sin tid å skrive denne oppsummeringen. Jeg har skrevet litt nå og da, men ble syk midt i ompakkinga fra Lofoten til Kanariøyene i forrige uke, og ble helt ute av drift noen dager. Nå begynner hodet å komme på plass igjen, så jeg kan fullføre. 2023 har vært et spesielt år på mange måter, med dyrtid, renteøkning, kriger i Midt-Østen og Ukraina, alt dette preger mange av oss. Men vi her i landet er heldigvis priviligerte tross alt, selv om forskjeller øker og det som skjer der ute også påvirker oss på forskjellig vis. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at 2024 blir bedre og det viktigste er fred. Her hjemme kan vi kose oss med bøker, enten til flukt, eller til læring og utdyping. Ingen selvfølge for store deler av verden, bare det.  Jeg har ellers gått av med pensjon, noe som  også merkes på lommeboka, men sammenlignet med mange andre, så greier jeg meg bra. Nå er det på tide med oppsummering av årets leste bøker og andre høydepunkt og viktige hendelser på hjemmebane:


Ute på tur med barnebarn en av årets siste iskalde dager i Loften.

Bøker:

134 leste bøker
fordelt på:

Krim: 38 
Andre romaner: 33 
Sakprosa: 34
Dikt: 20
Noveller/antologier: 4
Barne og ungdomsbøker (både sak og skjønn): 5.  

Frahylla: 1
1001-bøker: 6 




Jeg orker ikke å velge ut årets beste, værste osv  denne gang.  Jeg har en liste på årets fem på topp i norsk og oversatt krim for 2023, men jeg har nevnt mine  Top 1 et annet sted her. Det får holde. Her er årets siste ferdigleste bok. Likte den godt, veldig bra. Nummer to i serien. Les anmeldelse her


Deltakelse i 1001-sirkelen til Elida: 6 av 12.Det er jeg fornøyd med. I starten av året er jeg mer ivrig, så dabber det av når vår- og høstnyheter kommer, og andre prioriteringer dukker opp.

Diktsirkelen har det på samme måte. Noen starter bra ut, men så dabber det av. Vi var tre som deltok i alle rundene, inkludert meg selv. Vi leser i grunn en del dikt ellers også, vi som er mest ivrige. Les mer her og kategorier og deltakelse
Om diktsirkelen skal fortsette i 2024, har jeg enda ikke bestemt meg for, trenger litt mer tenketid. det er ikke så mye jobb, men alt tar litt tid, og i år må jeg stramme inn på en del andre ting. Samtidig er det gøy å lese dikt sammen med andre, og vi gir hverandre gode tips til nye diktsamlinger og poeter.

Anmelder i Krimlitteratur.com
Nytt av året er deltakelse som anmelder i nettsiden Krimlitteratur.com initiert av forfatter og krimblogger Geir Tangen. det startet i høst, og vi har samlet sett anmeldt 50 bøker. Vi leverte også inn en liste med våre fem på topp av norske og oversatte krimbøker fra 2023, som ble presentert i romjula. I dag ble de to med mest stemmer kåret til årets beste fra siden. Les mer om det her. Artig, særlig når to av mine favoritter vant. Hitra av Samuel Bjørk og Skygger av Sara Strømberg; gratulerer.  Også gøy at begge bøkene har handling et par timers kjøring fra der jeg bor, Hitra mot havet og Skygger over fjellet til Åre og over grensen. 

Jeg har lært av de ukene jeg har deltatt der, at jeg ikke skal spare på det jeg tror er gode krimbøker, men lese de så snart de kommer. I år rakk jeg ikke å lese alle. Hadde jeg rukket det, kunne mine favorittlister sett annerledes ut. Men slikt vet man jo aldri helt. Og med de mengdene krim som gis ut hvert år, rekker man uansett ikke alt. jeg merket meg også at flere av mine favoritter er såkalt slowcrime, og det tyder nok på at jeg liker denne type krim, med litterær og relasjonell dybde, med gode miljø,- natur- og karakterskildringer.

Jeg har også lest mye sakprosa, både fordi jeg liker det, men også som research for egetbokprosjekt. jeg skrev ferdig et råmanus i 2023, ved hjelp fra Forfatterprogrammet av Tina Holt, som jeg avsluttet i oktober. Manuset skal jeg jobbe mer med i 2024, og målet er utgivelse, enten indie eller på forlag. Hva vil tiden vise. Med intensivering av egen skriving, må jeg være mer målrettet når det gjelder lesing og blogging, men jeg skal fortsette med det og, selv om det vil gå opp og ned i perioder. 
Takk til testlesere og heiagjeng så langt. Dere er gode!

Reiser
* Rhodos mai-juni , en uke- 1 innlegg
* Malaga (5 innlegg juni/juli)
* Hotel Borge Tønsberg 
* Villajoyosa, Alicante, Benidorm (2 innlegg fra Benidorm, Alicante påbegynt--kommer) 
* Oslo, linker under arrangement pluss her (Munchmuseet og Deichman- august)



Fra et av flere strålende arrangementer, Nor Awards i Oslo. Her er konferansier Maria Holand Tøsse som avslutter det hele.



Litterære høydepunkter, arrangement, festivaler, kurs
* Feelgoodfestivalen i Oslo/Cappelen Damm, april
* Skriveferie Hotel Borge Tønsberg ved Tekstuniverset (2. gang jeg deltar) , juli, og Olivia Tour med Lene Lauritsen Kjølner
* Forlagenes høstmøter; Bonnier,Kagge, Gyldendal, Cappelen Damm , august-september
* NorAwards Oslo, med Forfatterskolen og NorCommunity, september
* Skriveretreat Villajoyosa med Bernt Roald Nilsen og Toril Berg  oktober (2. gang jeg deltar på dette)
* Miss Saigon og treff med skrivevenner Oslo, november
* Forfatterskolens mentormøter - digitalt, hele året
* Forfatterprogrammet februar- oktober, digitalt
* Reprisekurs Jornalistskolen digitalt (fortsetter til høsten 24)
* Fotokurs, digitalt ved Journalistskolen, fortsetter til sensommer 24
* Diverse podcaster, digitale småkurs, bokbad- hele året
* Lansering av Glasgow Kiss av Roar Ræstad, Macbeth Trondheim

Det ser ut som jeg har hatt fullt opp med digitale kurs. Det har jeg på en måte, men på en annen måte ikke. Det som er så kjekt med digitale kurs, er at man tar ting i eget tempo, og man må ikke være med på direktesendingene, siden man kan se alt i opptak når det passer.  Og det har jeg tatt som det kommer. Føler jeg det blir for mye, setter jeg noe på vent, og vurderer det som jeg føler er mest aktuelt og viktig der og da. 
Angående skrivereiser, kurs og lignende: Jeg synes det er viktig å bygge nettverk som skrivende. Det er inspirerende og lærerikt. Jeg har truffet mange fine skrivevenner gjennom å reise på kurs, skriveferier og arrangementer, noe som er utrolig givende. Jeg har også i årenes løp tenkt det samme når det gjelder bokblogging, og har derfor søkt å møte andre bokbloggere og deltatt på diverse bokbloggertreff både organiserte og uorganiserte.  I 2023, traff jeg noen på Feelgoodfestival (Anne Lise,Mariann- Lillasjel, Hilde - Hildes bokblogg) , og så traff jeg Anne Lise (Hverdagsnett) i Sandefjord da jeg var på besøk hos min søster i sommer.  Husker ikke om jeg traff flere i 2023, for det ble ikke noe av Krimhelg på Osterøy for min del, eller Trondheim Krimfestival (som jeg var med på å planlegge) . Andre ting skjedde, så jeg måtte kansellere.  2024, håper jeg virkelig det går i boks. Jeg har booket helg på Osterøy  (link fra 2023) i september. 

September var definitivt den travleste måneden, og der tok jeg meg nok litt vann over hodet, siden det tok meg hele oktober å komme meg litt ovenpå igjen energimessig. Noen ganger er det sånn at ting hoper seg opp, og det får briste eller bære.



Denne gule boka brukte jeg nesten to uker på mens jeg var på reise til og i Costa Blanca i oktober. Her på verandaen i Benidorm. Håper jeg kommer med nedover igjen i 2024. Definitivt den boka jeg brukte lengst tid på i 2023.


* Bokstøttene 
Må også nevnes. En skrivergruppe som skriver hver for seg, men ikke sammen. Vi møtes for å dele erfaringer og inspirere og heie på hverandre. Nå teller vi ca 29 medlemmer i en facebokgruppe, men vi er ikke så mange når vi møtes en gang ca per måned. De fleste av oss har gått/går på på Forfatterskolen .no eller Skriveakademiet. Noen har gitt ut bøker, noen er i prosess i utgivelse og noen skriver på bøkene sine. Vi ser frem til mange lanseringer i årene fremover. 



Jeg bokbader Marte Munkhagen Eggan på Cafe Løkka i november. Marte er debutant med novellene Desemberfloker, og er med i Bokstøttene. Flere av bokstøttene var tilstede. Gøy at vi kan støtte hverandre også på denne måten. 

* Hjertesak
Natur, miljø, klima
For meg henger alt sammen. Hva er poenget å oppnå klimamål hvis man fortsetter å rasere kloden?
Før jul var jeg så forbanna over saken om gruvedrift på havbunnen, som regjeringen har åpnet for undersøkelser på. De aner ikke hva de gjør, eller ? Raseres havbunnen, livet i havet, dør resten av verden også. Ferdig snakka!
Jeg kan ikke gjøre så veldig mye med det, men jeg kan jeg bidra til at de som kan gjøre noe med det, de som kan påvirke politisk,  får mer ressurser til å jobbe med dette og andre ting som er viktig for natur og miljø.
Dessverre fikk vi i går høre den triste saken om at Naturvernforbundet og miljøbevegelsen tapte saken mot Staten om dumping av gruveavfall i Førdefjorden. Jeg håper virkelig de får donert penger fra noen med mye av dem, så de kan ta en ankesak.  

Jeg meldte meg på nytt inn i Naturvernforbundet, så i Fremtiden i våre hender (ble oppringt etter å ha signert et opprop om å få ned forbruket), og deretter ble jeg havfadder hos WWF etter at jeg så en annonse på fb eller ig. Nå har jeg byttet ut DNT-kalenderen min på veggen med en nydelig kalender fra WWF.
Fra før støtter jeg Folkeaksjonen mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen , noe jeg har gjort i mange år.
Mitt natur- og miljøengasjement er noe jeg har hatt siden jeg var barn i 1970, det store naturvernåret.  Det er ikke lett å være det i et land som i Norge, hvor vi forbruker over en lav sko, noe som har økt enormt siden jeg var barn. Det går ikke i lengden og det ender med et smell, uansett hvor mye grønt skifte vi driver med så lenge Norge og resten av verden tror man skal fortsette å ha vekst inn i evigheten.
Nok om det. 
Ingen kan redde verden alene, men vi kan alle gjøre litt.


* Mål for 2024
* Delta iElidas 1001-sirkel.  Jeg er fornøyd med 6/12, alt over er bonus. 
Det hjelper meg å lese klassikere
* Vurdere en runde til med Diktsirkelen
* Skrive, skrive , skrive. Ferdig bok, få den publisert.
* Starte på/gjennomføre et års digitalt fordypningskurs Forfatterskolen. Dette hjelper meg å få ferdig boka, da det er inkludert redaktørhjelp
* Satse på noe frilansjournalistikk, skrive artikler, - =  ekstra inntekt. Både gjennom reiser og kortreiste  menneskemøter, samt noe skrivebordssaker.  Med mer inntekt kan jeg reise, og med mer reiser kan jeg skrive mer. Kroppen min fungerer også mye bedre når jeg er i varmere strøk. Jeg får gått mer, puster lettere og har mindre vondt i kroppen.
* Reiser planlagt: La Gomera januar, (avlyst pga covid- sykdom, forsøke ta igjen senere)  Berlin april, Sør- England juni, Lofoten innimellom, Lahlums krimfestival i Tvedestrand februar, Krimhelg Osterøy september. Skriveferie Hotel Borge vurderes. Spørs hva jeg får råd til.  To turer til Oslo ifb med fordypningskurs Forfatterskolen mai og september.
* Selge bilen for å få bedre økonomi.
* Lese og blogge det jeg rekker. Ha primært fokus på skriving.  Men det er litt hånd i hanske dette her. Å ha mål om antall bøker lest, er irrelevant for meg, da jeg leser mye uansett. 
* Ha fokus på gode krimbøker, mtp min deltagelse som anmelder i Krimlitteratur.com.  
* Melde meg inn i Trondheim Kameraklubb, ev. Biofoto. Ble ikke tid til det i høst. Trenger miljø for å lære å bruke mitt nye kamera mer. 
* Fjelltur i norske / svenske fjell (Hva annet må ofres for å få det til i år?) 



 

 Meg på topptur i Alicante, på Castillo Barbara. Den  fineste turen jeg hadde på Costa Blanca denne gang.


Mål for 2024 er også å reise til Costa Blanca igjen. Antagelig på høsten en gang.



Likte meg ganske godt i Benidorm, tro det eller ei. Her på en litt mindre Castello, med flott utsikt begge veier med kilometer lange strender.

Jeg vil takke dere alle for følget i 2024 og ønsker dere et godt nytt år!



Dag fra natt av Vidar Sundstøl . Nydelig liten roman!

0
0

 Vidar Sundstøl er en mangfoldig forfatter, som skriver vanvittig bra. Da denne korte romanen som foregår ei natt, med tilbakeblikk på de tre siste årene og litt til, dumpet ned i postkassa, var jeg ikke sen med å bestemme meg for å lese den etter den boka jeg holdt på med da. I dag leste jeg den i ett strekk, for en vakker bok, nydelig skrevet, om sorg, og ja, jeg leste sakte. Jeg leste flere setninger og avsnitt et par ganger for å ikke gå glipp av noe.




Forlaget om boka:
Hvor lenge varer en natt?
En mann oppsøker barndomshjemmet sitt etter morens bortgang. I et av rommene finner han en stor billedvev. Moren var en ivrig vever, men dette bildet har han aldri sett før. Motivene er fra Draumkvedet, middelalderdiktet om Olav Åsteson som sovnet på juleaften og våknet først etter tretten døgn.
Mannen er fortsatt preget av stor sorg etter en tragedie som rammet det samme huset tretti år tidligere. Kan veven om Draumkvedet ha noe med dette å gjøre?
Med stor billedlig kraft skriver Vidar Sundstøl om sorg, om å sitte fast, om å drømme, men også om å våkne opp og skille dag fra natt.

Sundstøl fanger meg inn fra første setning. Jeg vet at dette er en bok som handler om sorg, noe som gradvis meisles ut med en særdeles følsom penn. 
Han i den lille romanen, er en godt voksen mann , den hjemvendte sønn, som befinner seg i barndomshjemmet etter moras begravelse, en natt, hvor han gjennomgår hendelser som gjorde at han valgte familien bort. Til hans mors sorg, og andres, det får vi vite.
Han mistet sin to-årige sønn i en ulykke for tredve år siden, et tap så stort at han ikke maktet å bære sorgen, og flyktet bort fra alt som kunne minne ham om det.

Da han ser sin mors billedvev med tema fra Draumekvedet, undrer han seg hvorfor hun lagde det, og hvorfor han ikke har sett det før?  Er det noe mora ville fortelle han med det bildet? 

Vi får tilbakeblikk fra hva som hendte den ettermiddagen og den kvelden da den lille sønnen ble hentet i ambulanse, foreldrenes håp og tvil da de var på sykehuset, så varsomt og fininnstilt skrevet, som om jeg kan kjenne den umulige smerten de befinner seg i. Noe jeg selvsagt ikke kan, men en anelse, ja, har man barn har man ofte kjent den redselen man ofte kan leve med, i alle fall.

Romanen har korte kapitler og jeg anbefaler sakte lesing. Det er så vakkert, hver en setning. 

" Denne natten var det vinter, nedover innsiden hans rant ulykken i svarte strømmer mens stjernene over ham gnistret tørt i kulden. " (s.45) 

Naturen er en sentral billedlig kraft i romanen, han som sanser, han som ser på stjernene, den mørke natta, stavkirkene på åsen, snøen. Så nært som alt blir når man er alene i natta.

Vi befinner oss i Vest-Telemark, i innlandet. Her overlever også gammel folketro. Han tenker på dette når han undrer seg over moras billedvev:

" Det ser ut som føesheimen og auromheimen, denne verden og åndeverdenen, ikke er adskilt, men heller fremstår som en dobbelteksponering, sånn man kan se på gamle fotografier." (s. 51)

Romanen bærer preg av et drømmeskinn, slik natta kan gi oss innsikter vi ikke ser i dagslyset.

Han oppdager også de tre romanene han skrev etter at han forlot bygda, i bokhylla til mora, en lapp som faller ut, og erkjenner at han aldri tenkte at bøkene handler om sorgen, om tragedien. Men kanskje gjorde den det, på sitt vis. Han skrev om stjerner, tid, avstand, verdensrommet, kulde.
Jeg tenker at dette er en mann som har lidd stort og lever med fastfrosset sorg. Kanskje er bildet og moras død en vei til å å tine den opp? Kulda , vinteren, natta, og avstanden til stjernene, er sterke symboler for hans tilstand. 

Anbefales varmt!

Beathe og Tine har også lest og likt boka. 

Jeg har lest flere bøker av Vidar Sundstøl, men det ser ut som jeg kun har blogget om Djevelens giftering


Vidar Sundstøl: Dag fra natt, 100 s
Tiden norsk forlag 2024
Leseeksemplar fra forlaget


 

Det du eier evig av Inger Johanne Øen . Fortreffelig krimdebut!

0
0
Inger Johanne Øen er et rykende fersk krimblad i den norske forfatterfloraen. Hun debuterer med en nydelig krim som drev meg fremover i akkurat passe tempo. Skjønt i siste halvdel hadde jeg problemer med  legge den fra meg.  Det du eier evig, er vel en såkalt slowcrime, det er ikke en heseblesende thriller dette her, men innholdsmessig byr den på mye annet interessant
.

Forlaget om boka:

Silja Frost hadde aldri tenkt å flytte fra hovedstaden, men en syk bestemor tvinger politietterforskeren hjem til Åsa utenfor Hønefoss. I barndomsbygda er det som om tida har stått stille. Vennene, naboene og festene er de samme – og Leo har fortsatt en farlig tiltrekningskraft.

Siljas gamle bestevenninne, Ann, er fortsatt savnet etter at hun forsvant på vei hjem fra en fest for 19 år siden. Traumet har hengt over bygda siden.

Så blir liket av en kvinne funnet i en tønne på en nedlagt gård. Det viser seg raskt at det er Ann. Etterforskningen vekker uro i bygda, og gammelt grums kommer til overflaten. For Silja blir det personlig – så personlig at flere ønsker henne av saken. Jo nærmere hun kommer svaret, dess farligere blir jakten på morderen. Kan det være en hun kjenner?

Det du eier evig er første bok i en troverdig og velskrevet krimserie om Silja Frost og hennes kolleger på Hønefoss politistasjon.


Som ved de fleste bøker i starten av en serie brukes det en del plass på å tegne opp karakterene, gi de kjøtt og blod, samt på miljøet de hører hjemme i. Så også her, og det må til, tenker jeg. Hovedpersonen; etterforsker Silja Frost, viser seg å bli et annerledes og interessant bekjentskap. Hun er et mangfoldig menneske av kjøtt og blod, men sine styrker og svakheter, og vanskelige minner i bagasjen, Hun er ingen umenneskelig maskin eller tøff actionheltinne, og det er en styrke. Silje er en enslig kvinne i 30-årene, som har et vanskelig brudd bak seg, og vanskelig- for tiden- , et ikke-eksisterende forhold til sin mor. Hennes far som forsvant ut av bildet da hun knapt var født. Silja vokste opp hos sine besteforeldre i Åsa, og hun flytter hit igjen da bestemoren har blitt stadig mer syk, glemselen tar henne sakte, men sikkert. 

På kammerset i Hønefoss glir hun godt inn i teamet med Rafael som nærmeste overordnede og Niklas som nærmeste kollega i felten. Sjefen over Rafael, Vibeke, er en kald type som tydeligvis ikke liker Silja. Vibeke er motstander av at Silja blir satt på saken der et kvinnelik blir funnet i en gammel tønne, og at det viser seg at levningene er Siljas gamle venninne fra oppveksten, Ann. Rafael ser hennes styrker, siden hun kjenner saken og bygda godt fra før, selv om det er lenge siden. 19 år har gått, og for Silja vekker saken mange gamle minner, også vanskelige minner.  Kan hun egentlig jobbe med denne saken? Hun er i tvil selv, men ønsker så gjerne å bidra. Det er ingen tvil om at hun har mye å bidra med, men hvor går grensen?

Silja møter ganske raskt Leo Ask, en gammel flamme, som er bygdas Don Juan, noe han tydeligvis fortsatt tror han er. Han gjør fremstøt overfor Silja, og hun merker motvillig at hun fortsatt er svak for ham. Hun gjenopptar også kontakten med Kath, som nå er gift og har barn. Kath, Ann og Silja var et trekløver da de vokste opp, men vennskapet mellom de tre, var det i grunn så sterkt når det kom til alt? Andre karakterer som dukker opp, som trigger Siljas minner, er bølla Stig Martinsen, som plaget og mobbet henne da hun var barn og tidlig ungdom. Alt dette og mer kommer opp i minnet hennes, og Stig har ikke forbedret seg det spøtt. Han er også blant dem som ikke liker at hun kommer og grafser i den gamle saken om Ann. Kan de ikke bare la det ligge, det er da en annen, en utenfra som sto bak, mener han og resten av bygda, fra den gangen. 

Rafael viser seg også å ha sitt å streve med, han faller ofte bort i samtaler. Hva er det med han, tenker Silja? Det viser seg at han har en sorg å bære.
Niklas er imidlertid en lett type å være sammen med, men han deler ikke noe om seg selv og sitt privatliv.

Mange folk skal avhøres på nytt, spor og tips skal ettergås. Hvem har noe å skjule? 
Det du eier evig,  er en spennende, velskrevet krim av den mer langsomme typen som sakte bygger seg opp. Korte kapitler veksler mellom 1990 og 2009 , og fra forskjellige synsvinkler . Øen har en fabelaktig evne til å male omgivelsene og naturen i bygda, det er nydelige skildringer her, uten at det går ut over fremdriften. Det kan minne om noen av de svenske krimbøkene fra Nord-Sverige, bygdekrim hvor karakterer og miljø spiller like stor rolle som selve krimgåten.  ( Liza Marklund, Stina Jackson, Sara Strømberg, Ulrikka Rolfsdotter for å nevne noen). 
Halvveis i boka kom det et vendepunkt og farten ble skrudd opp, i alle fall virket det sånn, jeg ville bare lese videre og greide ikke å legge den fra meg etter at jeg hadde lagt meg. Det kastes spor i alle retninger og løsningen er ikke så opplagt som man kan tro. Dette likte jeg. Heldigvis er ikke dette krim som ga meg mareritt, men andre scener førte til andre drømmer. Særlig den med Leo og Silja i starten. Say no more, annet enn at det var en mer behagelig og annerledes startscene i en kriminalroman som det dampet litt av. 

Skal jeg pirke på noe, så er boka ganske lang med sine 400 sider. Det kan med fordel strammes noe her og der, men siden dette er første boka i en serie, og noe mer må brukes på å sette karakterer og miljø, er det godkjent. 

Anbefales varmt ! Jeg gleder meg til å følge Silja Frost og de andre videre:)

Terningkast : 5 

Andre som har blogget om boka er Henning og Anne Lise (Hverdagsnett).

Intervju med Øen i Krimlitteratur

Inger Johanne Øen er født i 1971. og er fra Åsa utenfor Hønefoss. 


Inger Johanne Øen: det du eier evig, 396 s
Gyldendal 2024
Leseeksemplar fra forlag/forfatter

Å isbade blant fjellene av Karin Herjegård . Årets Feelgood i Sverige .

0
0

 Jeg er nok ikke en dedikert feelgood-leser, men jeg kan kose meg med noen bøker i denne sjangeren en gang i blant. Mine favoritter er Syv Søstre-serien av Lucinda Riley og Jenny Colgans Mure-serie. Og jeg er svak for sånne type bøker fra Italia. Da tåler jeg en del romantikk og sånt som hører med. Jeg skal ikke påberope meg så stor kjennskap til svensk feelgood, og aner ikke derfor hvorfor denne ble kåret til årets beste feelgoodbok i nabolandet. Jeg vet at feelgood er ganske stort i Sverige, ifølge forfatter Lene Lauritsen Kjølner, som også har et marked der, og reiser på feelgood-festivaler i grannelandet. Jeg lot meg friste av et lekkert cover, en frisk tittel , en handling fra fjellene over grensa, og forlagsomtalen om at dette er noe litt annerledes og er "kvalitetstung", hva nå det betyr i feelgood-sammenheng. Jeg var også så heldig å få delta på et feelgoodmøte med vafler med forlag og forfatter for litt over en uke siden i Trondheim, noe som førte til at mine forventninger steg. Om boka sto til mine forventninger, kan du lese om lenger ned i innlegget.



Forlaget om boka:

Vinneren av “Årets feelgood” i Sverige er en sterk roman om å finne tilbake til seg selv etter at livet har kollapset. Karin Härjegård har skrevet en gripende fortelling om sorg og nye muligheter – og om lykken ved å bade i iskaldt fjellvann.

Helena er i full gang med å forberede ektemannen Martins bursdagsmiddag i det hun mottar en telefonsamtale som skal forandre alt; Martin har hatt et forhold til en annen kvinne i årevis – og Helenas liv revner.

I en lånt tømmerhytte på fjellet gir Helena seg hen til sorgen og mørket, til tross for de lyse sommernettene som innhyller henne. Men når innehaveren av vaffelstua i fjellheimen overtaler henne til å bli med på isbading, vekkes livsgleden hennes igjen litt etter litt, og et håp begynner å spire.

Å isbade blant fjellene er en gripende og klok roman hvor frisk fjelluft, kalde bad og varme menneskemøter gir både livshåp og leseglede.

Jeg tenker ikke å lage noe stort handlingsreferat, det holder å lese det over, eller omtalene til Tine og Beathe lenger ned her.

Kort fortalt, så synes jeg det er mye dveling ved sorg i boka. Ikke bare de hundre første sidene med sorg over utroskapen til Martin etter et 30 års ekteskap, men også andre sorger, både Helenas og andre sine i løpet av boka. Jeg synes ikke det er så mye feelgood i det, selv om tap, brudd, sorg ofte er en ingrediens i denne type bøker, så tar det vanligvis ikke så stor plass som her. Dette ligner mer #Feelsad (jeg lette etter ordet, og fant det til slutt.;))  Det ble litt langdrygt for meg, selv om det er troverdig nok. At forfatteren kan mye om dette, er hevet over enhver tvil. Hun jobber som prest i Åre, og treffer mange mennesker som har sorg i forskjellige faser i livet. 
Jeg synes heller ikke det er så interessant å lese om kvinner som utsletter seg selv i et ekteskap og må bli rundt 50 før de får et sjokk som rister dem ut av grunnvollene og gjennom det finner seg selv igjen. Ikke misforstå meg, jeg synes det er bra at Helena greier det og virkelig gjennomlever sorgen selv om den er grusom, og at hun tar fatt på livet sitt og starter på ny frisk. Det står det respekt av, og kan være fint for andre i lignende situasjon å lese om. Jeg synes det er fint å lese om hennes vennskap med Sonja, en eldre kollega som låner henne hytta på fjellet, og om den yngre Louise som hun blir kjent med der oppe, og som lokker henne med på isbading og fest. Det er også en forsoning etter hvert i boka, med Helenas foreldre, som berører.

Og så lurer jeg på om svenske kvinner løser kriser med å hengi seg til flaska? Dette er den tredje boka jeg leser på kort tid om svenske kvinner i disse fjellområdene (inkludert  Åre)  hvor flaska blir en god trøst etter brudd. (Sara Strømberg, Viveca Stens Åre-serie) . Jeg har ingen grunn til å tro at svenske kvinner er mer drikkfeldige enn norske, men jeg synes ikke norske forfattere skriver så mye om det. Hm, bare en fundering. Mulig det er typisk i kulturen på bygda der borte, noe som ikke er noe ukjent på denne siden av fjellgrensa heller.. (Ja, æ e trønder) 

Jeg liker å lese om fjellet, vandringer, folket, og kjenner veldig at jeg vil dra dit til sommeren. Jeg har alltid en lengsel etter fjellet i meg. og i fjor ble det ingen fjelltur. Nå har jeg sjekket kjøreruter og områder, og det er helt overkommelig å reise til både Tenndalen og Funesdalen, områder jeg ikke har vært i, selv om jeg har vært mye på Røros. På ca 3 timer kommer jeg meg dit fra Trondheim. Isbading blir nok uaktuelt, jeg er en vandrer. Men jeg kjenner mange som driver med isbading, selv om det aldri har fristet meg. 

Språkmessig er også denne boka preget av overtydelighet, mye ord, mangel på undertekst, det er jo sånn denne sjangeren er, men noen ganger kan det kjede meg.  Mye tell, not show. 

Sett bort fra mine innvendinger, som er preget av at feelgood heller ikke er min favorittsjanger, er det mye fint i denne boka. Det håper jeg også kommer frem, og at du som leser ikke bare "ser" det jeg ikke liker like godt.

Slutten av boka gjør meg nysgjerrig på hva som skjer videre med Helena, og jeg ser ikke bort fra at jeg også vil lese den, når den kommer på norsk. Kanskje blir det noe romantikk også? Å isbade blant fjellene er nummer en i serien om Helena, og at Kagge følger opp med flere oversettelser, regner jeg med. 

"Jeg går et lite stykke og setter meg på kne igjen. Fingrene føler seg frem over bærene. Etter hvert blir spannet fullt. En leilighet i Tenndalen. Hvorfor ikke , egentlig? Hvor skal jeg ellers ta veien? Slik det er akkurat , har jeg ingen alternativer. Fremtiden min strekker seg så langt som lånet av hytta til Sonja varer. Deretter er livet et spørsmålstegn. " (s. 192) 



Fra feelgoodfeiring på Mormors stue i forrige uke. Karin Herjegård og meg. Flere  bilder på min ig-konto her



Vi fikk gode vafler. Jeg fikk også veldig lyst på vaffel under lesing av boka, med fløte, ikke miks,  jfr Helena, og det kan godt hende jeg drar på et vaffelsted i morgen, på søndagstur.


Veien til Tenndalen tar ca 3 timer , et kvarter lenger til Funesdalen, via Ås i Tydal. Absolutt overkommelig. 


Andre som har lest,  og er mer begeistret enn meg, og som har blogget om boka: Tine og Beathe


Karin Herjegård: Å isbade blant fjellene , 380 s
Kagge forlag 2024
Leseeksemplar fått på feelgoodfeiring i Trondheim


Stormberget av Liza Marklund. Punktum for Polarsirkelen-trilogien, trådene blir samlet.

0
0
 Stormberget er den siste i trilogien Polarsirkelen, fra bygda Stentresk i Norrbotten. Jeg ble veldig betatt av den første boka i serien, men synes ikke at nummer to; Kallmyren, fløt like godt. Jeg var spent på denne som har navnet til etterforsker Wiking Stormberg i tittelen, noe vi får grundig forklart i løpet av boka. Stormberget er et slekstnavn fra området. Jeg fikk litt samme følelsen her som da jeg leste Kallmyren, at det er mange navn, mye historie og hendelser som bremser fremdriften, og jeg tenkte noen ganger; er dette en krim? Det kan jeg svare ja på at det er, men jeg skal forklare det mer under bildet.




* Leseeksemplar* 

Fra forlaget om boka:

Stormberget er siste del i Liza Marklunds kritikerroste og bestselgende «Polarsirkelen»-trilogi, med handling fra Stenträsk i Norrbotten, like ved polarsirkelen. Marklund vokste selv opp i dette området, og bruker historiene hun hørte på den tiden i handlingen.

Marklund skriver om lengsel og hemmeligheter, om hensynsløs utnyttelse av mennesker og natur og om vold og tvang, i det store, og i det små. Bøkene hopper frem og tilbake i tid, fra 80- og 90-tallet og frem til i dag.

Stormberget er en episk familiekrønike der politimester Wiking Stormberg og hans familiehistorie står i sentrum – men også stedet, jorden, elva, selve Stormberget har stor betydning for handlingen.

Under midtsommerfeiringen i Stenträsk flyter en kropp opp i Kallmyren. Det antas at det er Wiking Stormbergs druknede kone som endelig er funnet. Men mennesket i myra viser seg å være en mann, og han har ikke druknet. Kroppen hans har blitt festet til bunnen av myra med en stake gjennom hjertet, som en vampyr.

For Wiking betyr funnet en svimlende reise tilbake til hans egen familiehistorie. Til slutt vet han ikke hva som er sannhet og hva som er løgn, hvem som egentlig er hva – eller hvem han selv er. 

At det er en krim, er det ingen tvil om. Det blir funnet et lik i myra, en mann med en stake i hjertet. Symbolsk? Levningene er mosegrodd, noe det gjøres et poeng av. Etterforsker Wiking Stormberg kommer til stedet, selv om han er sykemeldt etter kreftbehandling. Han har også nettopp mistet sin mor Karin i covid. Wikings kone Helena forsvant for mange år siden, og mange tror det er henne som er funnet. Wiking vet at det ikke er hun, også før de ser at det er en mann, jfr det som ble oppklart i Kallmyren. Wikings nåværende kjæreste Alice er nemlig den gamle Helena som forsvant. Har dere ikke lest de to forrige bøkene i serien, så er dette en spoileradvarsel. Stopp å les!
Helena alias Alice var nemlig en illegat ( Fremmede makter som sendes ut til land der etterretningen i respektive land, her Russland, har interesser.  Kopiert fra anmeldelsen min av Kallmyren). Hun har hoppet av og lever med ny identitet og endret utseende i Luleå. Hun og Wiking er sammen så mye de kan. De vet aldri hvor lenge dette vil vare. Russerne har spioner overalt. Wiking ønsker at deres voksne barn Markus og Elin skal få vite hvem hun er, men Alice mener det er alt for farlig. Det kan sette barnas liv i fare. 
Karins dødsfall og begravelse , samt rydding i boet, setter i gang mange følelser og tanker i Wiking. Hvem var hun egentlig? Hva vet han om henne fra før han kom til verden?  Det er denne reisen jeg oppfatter som sentral i romanen. Vi hopper fram og tilbake i tid fra da Karin var barn og fremover i hennes liv samt alt som skjer i Stentresk og området der de vokste opp, myra, anlegget myndighetene bygde, vannkraft, som ødela bebyggelsen, og alt det andre med kjernekraft, ødeleggelsen av naturen i området. Det sto to slekter mot hverandre i bygda; Stormberg og Langstrøm. Konflikten dem imellom er sentral i handlingen, og for de valg som ble gjort, noe som påvirker liv i dag. 
Det å lese Karins historie er sterkt, det er kjærlighet, glede, sorg, tap, tragedier fra ende til annen, fra en tid da kvinner skule være hjemme og ikke fikk ta utdanning. Karin var skoleflink, men å ta gymnaset fikk hun ikke lov til. Dette gjorde Karin noe med senere i livet. Da hun ble gift tok hun saken  i egne hender og utdannet seg til sosionom. Hun jobbet etterhvert som sosialsjef i Stentresk. 
Wiking er som sagt sykmeldt, mens etterforskingen av liket i myra går sin gang. Han er tildels med fra sidelinjen og får informasjon fra fungerende sjef Roland. Noe med DNA-testen gjør Wiking overrasket og hans søk videre fører til oppklaring av dystre familiehemmeligheter og et stort uoppklart ran med mer. 
Det er en mangfoldig kriminalroman dette. Jeg tenker at dette er mer en familiekrønike som forlaget kaller den, enn en krim. Selv om det er en krim, er krimgåten tonet ned til fordel for sleksthistorien og alt det andre som skjedde i bygda for en del tiår tilbake. Marklund er journalist og har selv vokst opp i området, og at hun har gjort en grundig jobb med researchen er hevet over tvil. Jeg blir likevel ikke helt enig med meg selv hvor godt jeg synes dette fungerer.  På den ene siden er det interessant, spennende og gripende, på den annen side synes jeg ikke teksten flyter like godt hele veien. Noen steder tar forfatteren noen kjappe grep og forteller hastig i referatform hva som skjer med den og den i krøniken, før hun hopper over til nåtiden eller noe annet. Akkurat de grepene stusset jeg på. Det er særlig i slutten av boka vi ser dette.  Noe av historien virker også oppramsende. Jeg tenker også at det er en fordel at man ikke går inn i boka med en tro på at dette er en actionpreget krim med etterforskning i fokus, for den er som sagt tonet ned, selv om Wiking driver med sin egen etterforskning som handler om hans egen familiehistorie. 
Alt i alt en serie verdt å lese, med disse forbehold tatt i betraktning. 
Terningkast 4.


Jeg synes det er morsomt å sjekke kartet når jeg leser bøker, spesielt fra områder jeg ikke kjenner så godt, og får lyst til å reise til . Jeg ser Stentresk, Jokkmokk og de stedene som omtales i boka ligger på breddegrad Mosjøen og Mo i Rana, og da ser jeg for meg en liten omvei når vi kjører til Lofoten neste gang. Dvs på sommertid. Vi har kjørt via Trofors , inn i Sverige og over til Mo i Rana et par ganger, for å kjøpe snus, flesk og vin. Da har vi ikke vært så veeldig langt unna....  Luleå ligger nærmere kysten. 


Blogginnlegg om de andre i serien: Polarsirkelen #1, Kallmyren #2 (se litt lenger ned i innlegget)

Liza Marklund: Stormberget, 269 s
Cappelen Damm 2024
Leseeksemplar fått av forlaget


Er jeg på jorden som de sier? av Marie Næss

0
0
 Jeg har lest en del bøker, både sakprosa og romaner om å være innlagt i psykiatrien opp gjennom årene, eller psykisk helsevern som det heter i dag. Med jevne mellomrom kommer det slike bøker, men det er ikke ofte det kommer innsideberetninger fra samtiden. Marie Næss ble lagt inn akutt første gang som 18-åring, etter noen tenår hvor hun slet, men ikke ble sett, forstått eller fanget opp. Helsesøster mente hun  bare hadde "en psykisk forkjølelse". At det var noe mer alvorlig på trappene, så ingen ,- selv om hun tok kontakt for å få hjelp. Marie skulle måtte gjennomgå noen år som ung voksen med flere innleggelser, og er nå 28 år. Ikke gamle jenta nå heller, men heldigvis har hun det bedre. Hennes historie er vond, og nesten ikke til å holde ut. 


Fra forlaget om boka: 
 18 år gammel lar Marie seg frivillig legge inn på akuttpsykiatrisk på Blakstad. Derfra blir det verre. En rystende sterk fortelling fra stedet ingen ønsker å være.

Ressurssterke foreldre, enebolig i Bærum. Men noe er galt. Marie begynner å sulte seg, hun selvskader. Etter hvert lærer hun seg å skyte heroin på YouTube – alt for å dempe stemmene i hodet. Men stemmene slutter ikke å prate. Hun sendes inn og ut av lukket avdeling, legges i belter og får elektrosjokk – ingen.ting hjelper. Systemet sliter, hun sliter. Og midt i alt kaoset finnes det humor, håp og enkeltmennesker som blir avgjørende når systemet svikter. 


Forlagsteksten over sier vel ganske mye om hva denne boka handler om. Marie blir lagt inn flere ganger på tvang på skjermet avdeling. Hun blir gjentatte ganger lagt i belter, noe hun føler som et overgrep, og får elektrosjokk (ECT) tre ganger uka i flere uker under den første innleggelsen. Jeg tror det var den første. Jeg ble så oppslukt av boka fra start, og hendelsene står i kø utover, så om jeg husker alt i korrekt rekkefølge er ikke sikkert. Det som er sikkert at Maries historie er så sterk og vond, at den må leses porsjonsvis. Jeg leste maks 50 sider av gangen før jeg la den fra meg og tok den frem neste dag.  Å lese om hennes smerte og fortvilelse over å ikke bli bedre, heller stadig verre, at folk behandlet henne som dritt, ikke så hvor redd hun var, men kun så den ytre tøffe utagerende jenta som måtte roes ned. Noen unntak fantes det heldigvis, personal og leger som hun møtte underveis, som hun følte ville hjelpe henne, som så henne, som gjorde det lille menneskelige ekstra. Uten dem, hadde hun nok vært helt fortapt, som hun skriver på slutten av boka.

Hun skriver om den avmakten hun føler over å ikke bli forstått, sett, at hun ikke passer inn, og at hun utredes flere ganger uten at det kommer noe ut av det.

" Noen ganger virker det som behandlerne konstruerer sin egen virkelighet, et "case" som passer bedre inn i systemene deres enn krevende, atypiske meg". (s. 118)

Boka er en hjerteskjærende fremstilling av å være pasient, pasi ent, en som kjenner insekter kravler over kroppen, som ingen andre ser, om Max, stemmen i hodet som truer både henne og de hun har kjær hvis hun ikke gjør som han sier, men som ingen andre hører. Om medisiner som ikke virker, som gjør at kun rusen er det som hjelper henne å få en flukt og bedøvelse fra alt det vonde, om selvskadingen som flytter smerten til kroppen, så alt det indre kaoset i hodet stilner for en stund. Om rusing som hun holder skjult for de nærmeste, rusmidler som øker i omfang og type, når ting ikke virker lenger, må noe annet prøves. 

Boka er også systemkritikk. Jeg tenker at alle som er interessert i hva som foregår innen psykisk helsevern nå til dags, bør lese boka. Innsideberetninger er alltid viktige, de gir en annen dimensjon og viktig informasjon til de som jobber i feltet, men også politikere som skal bestemme. 

Det er mye i denne boka jeg kunne tenkt meg å diskutere. Jeg ble både forbannet og trist under lesingen. Jeg trodde faktisk ikke det Marie beskriver som behandling på Blakstad og Lier var lov eller vanlig i dagens psykiske helsevern. Jeg trodde at så hyppig beltelegging , tvangsmedisinering og bruk av tvang var noe som hørte fortiden til. Jeg vet at det er strengt å bruke tvang. Og det skal det være. Her virker det som det er normen. Er det i det hele tatt lov med så unge mennesker? Da mener jeg omfanget av det, som her beskrives.  Jeg kjenner personlig flere som har vært innlagt i psykisk helsevern før og nå, men har aldri hørt om at det har vært så ille som det Marie beskriver nå for tiden.  Er dette spesielt for Blakstad og Lier?
En ting Marie også tar opp, er profesjonsstrid og effektivisering innen psykisk helsevern som også går utover pasientene. Kan det være at vi går verre tider i møte? At gårsdagens psykiatri kommer tilbake på grunn av mangel på ressurser og at profesjonene ikke greier å samarbeide men tviholder på sine posisjoner og syn? Jeg har fulgt med noen debatter om dette som gikk i avisene i fjor, og ser ikke bort i fra at dette også virker inn.

Nå må jeg stoppe. 
Jeg anbefaler boka sterkt, men ikke til hvem som helst. Du må tåle å lese en så sterk og grusom historie som dette, skildringer av rusing, om selvskading, om selvmordsforsøk, om et ungt redd menneske som utsettes for tvang, beltelegging, elektrosjokk , med mer. Om avmakt og makt.

Marie Næss skriver lett og levende. Noe av det som har holdt henne oppe, er skrivingen. Hun har skrevet hele tiden, siden hun var ung tenåring. Hva som hjalp henne til å bli bedre, da alt så som svartest ut, får vi høre om på slutten av boka. Den overraskelsen vil jeg ikke røpe, men kan si at det handler mye om å bli sett og hørt, om medmenneskelighet, og å få følelsen av å være verdt noe. 
Jeg håper og ønsker at Marie også får det bedre i årene fremover og at hun fortsetter å skrive. 




Marie Næss: Er jeg på jorden som de sier, 203 s
Kagge forlag 2023
Leseeksemplar fra forlaget







Skred av Sara Strømberg . Nydelig kriminalroman fra Åre- traktene

0
0
 Jeg leste Skygger før jul. Forfatter Sara Strømberg er et nytt stjerneskudd på den svenske krimhimmelen. Hun har også fått en solid posisjon i Norge etter sine to bøker Skygger og Skred.  For Skygger vant hun prisen for beste krimdebut i hjemlandet, og for SkredÅrets beste svenske krim. Strømberg tilfører noe nytt med sin unike skrivestil, men føyer seg også inn i tradisjonen til de siste bøkene fra Liza Marklund (Polarsirkelen #1-3) og en del andre kvinnelige forfattere som skriver fra nord i Sverige. Kan nevne Åsa Larsson, Ulrikka Rolvsdotter, Tove Alsterdal og Stina Jackson. Ja, da vet dere hvor i landskapet denne serien ligger. Det er ikke action- og thrillerpreget, mer som slow crime, som det nå kalles. Jeg har lest at Skred er bedre og har mer fart i seg enn Skygger, og det er jeg enig i. For å ikke så noen tvil, jeg likte boka veldig godt. Les mer om hvorfor under bildet:


Forlaget om boka: 

Skred ble kåret til «Årets beste svenske kriminalroman 2022», og er oppfølgeren til den kritikerroste og prisbelønte bestselgeren Skygger. Med andre bok i serien om Vera Bergström befester Sara Strömberg sin posisjon som en av Nordens fremste krimforfattere.

Sommeren regner bort i Åre, men gravemaskinene fortsetter å grave i fjellet for å bygge nye eksklusive feriehus. Når det går et alvorlig jordskred rives nye sår opp i det lille samfunnet, og mørke hemmeligheter kommer for dagen.

Vera Bergström har fått tilbake jobben som lokalreporter i Jämtlandsposten og forsøker å stille politikerne til ansvar for jordskredet. Samtidig, på en gate i Stockholm, blir et armbånd funnet, som tilhører den savnede sauebonden Jonte Andersson. Hvorfor dukker armbåndet opp i byen nå, når han forsvant på fjellet for nesten to år siden? Vera begynner å grave i saken, og etter hvert som brikkene faller på plass, skrider en skremmende sannhet fra fortiden fram, som snart vil innhente alle involverte.  



I forrige bok ble vi godt kjent med journalisten Vera Bergstrøm. Hun slet med sitt, både jobben som hun hadde mistet på grunn av omorganisering og et samlivsbrudd grunnet utroskap. Hun følte seg dobbelt sviktet. Vera er ikke så god til å ta vare på seg selv verken når det gjelder kosthold eller alkohol. Hun har tonet ned drikkingen i denne boka, men det var mye av sorten i Skygger, noe hun drev på med for å komme seg gjennom krisa. Vi fikk også høre om ungdomskameraten Thomas, som hun har et nært forhold til, og sjefen i lokalavisa, som ga henne noen frilanse-oppdrag i ny og ned. Vera bor i en nedlagt stasjonsbygning  i Ånn, noen mil sørvest for alpindestinasjonen Åre. Ånn er et sted man bare kjører forbi på vei til og fra norskegrensa. 


To timer til Ånn, og en halvtime  lenger til Åre. 



Vera har nå fått tilbake jobben sin, og når det dukker opp en mystisk krimsak, så kjenner hun blodet bruse. Hvorfor dukker armbåndet til Jonte som forsvant i Åre for et år siden opp nå? Hun begynner å grave, får god kontakt gjennom flere besøk hos Jontes søster og mann, samt onkelen Henning som er en del på besøk hos dem. Henning har bodd i Trondheim i mange år, og driver innen oppdrettsnæringen. Litt gøy at vi i løpet av boka også får en liten tur til Trondheim; Brattøra og Bakklandet. 
Det er også andre interessante karakterer som dukker opp, blant annet et par fra Stockholm som ligger i skilsmisse og har feriested i Åre. Claes er programleder i TV og Vicky en litt avdanket sanger. De er i Åre med sine to sønner. Det er også en forbindelse her til en tidligere kjent alpinist som driver business med bygging av hytter, samt noen personer på et utested der Jonte jobbet som DJ. 

I tillegg til det som rulles opp om familien til Jonte, er et sentralt tema i boka naturens vilkår kontra mektige næringsinteresser som utbyggere har, godt støttet av kommunens ordfører. Utbygging på et feriested som Åre er viktig for bygdas inntekter og arbeidsplasser. Men kan det fortsette i alle evighet på bekostning av skadene det medfører i naturen?
Et skred som går tidlig i boka, er et tegn på at noe er galt. 
Tematikken er dessverre sørgelig aktuell. Gjennom NRK-serien Oppsynsmannen blir vi vitne til hvor mye natur som ødelegges hvert år på grunn av forskjellige typer utbyggingsprosjekt. Hyttebygging er en del av dette bildet. Forleden så jeg på nyhetene at ordføreren i Oppdal (en alpin destinasjon som kan sammenlignes med Åre) uttrykte stor fortvilelse over at de som lokale politikere ikke makter å stå imot de mektige kreftene som stadig ønsker mer utbygging, hvor hun ba Staten gripe inn. Konflikten står mellom arbeidsplasser og inntekter og naturen. Hvordan skal lokaldemokratiet greie å stå imot dette? 

Denne problematikken synes jeg Sara Strømberg så godt belyser i sin kriminalroman, uten at den blir påtrengende eller moralistisk. Hun bygger opp krimplottet som seg hør og bør og tematikken veves nennsomt inn. Miljø- og naturskildringene i boka er også en stor styrke, samt karakterbeskrivelsene.  Jeg synes alt dette er så levende gjort og godt gjort. Vera er også litt lysere til sinns i denne boka, men nå opplever hun å slite med at vennen Thomas har fått seg dame på en tur til Buenos Aires . Hennes følelser for ham er nok dypere enn hun har villet innrømme. Det er også litt trist å lese om hennes lengsel og Tinderdating , og hvordan det røsker i de tørre eggstokkene når hun ser visse menn, men det er så sabla troverdig skrevet, at det er bare å gi seg over, selv om jeg absolutt ikke tror eller mener det er slik for alle damer i slutten av femtiårene. Men Vera har det nå sånn.  

Anbefales absolutt.  Jeg gleder meg til neste bok. 
Terningkast 5. 




" Jeg stivnet. Vannet dempet seg, den tette skogen krøp nærmere. Herregud.
" Hva er det du sier? Var det Martin som slo Jonte?"
Stille nikking. Kroppen hennes luktet sterkt av sau, og pusten av noe annet, metallisk."(s. 162) 



Sara Strømberg: Skred, 426 s
Kagge forlag 2024
Leseeksemplar fått av forlaget



Oppsummering januar -24

0
0

Januar har gått ganske fort tross sykdom og en del dårlig vær. Noen kjedelige dager har det vært pga utmattelse etter covid, hvor jeg ikker orket å gjøre noe, og ble lei av å lese og se på TV.  Jeg sliter fortsatt med utmattelsen etter covid, men det virker som jeg orker litt mer. I alle fall har jeg adspredt meg med noen kulturelle aktiviteter og sosialt samvær de siste 8 dagene. Håper det stadig bedrer seg, særlig til jeg reiser til GranCa i februar. Turen jeg hadde i januar, måtte kanselleres fordi jeg ble syk dagen før jeg skulle reise. Bøkene og alt annet var pakket ned. Og jeg gadd ikke pakke alt ut igjen heller, jeg skal jo snart reise igjen. Bøkene må byttes litt om, siden det nå bare blir en uke og ikke to. Januar har blitt en ganske bra lesemåned tross alt. Jeg teller leste 10 bøker . Mens jeg venter på at stormen Ingunn skal feie over kysten og Trondheim, den merkes allerede, men økningen til rødt farevarsel og orkan opp mot 50 ms/s ventes i kveld og natt, og muligens utpå formiddagen i morgen, oppsummerer jeg meg ferdig. Jeg har rydda verandaen for løse ting som kan bli tatt av vinden, og satt alle greiene mine på lading i tilfelle strømbrudd. Bra jeg har nok papirbøker - og leselampe med batteri og talglys og fyrstikker- i alle fall:) Tensio sa i dag at i værste fall med store ødeleggelser , kan det ta tid før det blir fikset igjen. Here we go:


Det har strømmet på med nye bøker i januar. De fleste i bunken er leseeksemplarer, men den øverste av Jan Kjærstad har jeg kjøpt på salg. Ketokokeboken har jeg lest, det kommer anmeldelse om litt. De andre skal leses utover. Flere pocketbøker her, som skal bli med på reiser i februar. Jeg har også fått andre nye bøker, og lånt en del på biblioteket og en privat.


Leste bøker:
1. Ønsk meg heller god tur av Alf van der Hagen og Ingvar Ambjørnsen: Kjøpt/gavekort, sakprosa, Tyskland, 404 s
2. Det du eier evig av Inger Johanne Øen: Krim, debutant, norsk24, leseeks, 396 s
3. Dag fra natt av Vidar Sundstøl: norsk24, leseeks, 100 s
4. Å isbade blant fjellene av Karin Herjegård: Sverige, leseeks, feelgood, 380 s
5. Er jeg på jorden som de sier? av Marie Næss: sakprosa, leseeks, norsk23, 203 s
6. Stormberget av Liza Marklund: Krim, Sverige, leseeks, 2024, 269 s
7. Skred av Sara Strømberg: Krim, Sverige, leseeks, 425 s
8. Ketokokeboken av Sofie Hexeberg og Stina Natalia Nilsen: Kokebok, helse, leseeks, norsk24, 176 s
9. Skylden man bærer på av Hjorth & Rosenfeldt: Krim, Sverige, leseeks, 407 s
10. Feberdrøm av Samanta Schweblin: Argentina, lånt på bib, 108 s

SUM: 10 bøker/ 2868 sider

Ikke så mye i antall sider, men 10 bøker er da bra uansett.

4 krim
3 andre romaner
3 sakprosa

8 leseeks
1 kjøpt/ 1 lånt på bib

Land besøkt: Tyskland, Sverige (4), Argentina

Ingen 1001-bøker eller frahylla, så på nyåret satt ikke mine mål så langt inne i grunn. Jeg har funnet frem 1001-bok som også er fra hylla, men heller mot å lese en jeg har lånt på biblioteket istedet, en spøkelseshistore av Henry James . (Tommeskrustikken)  Bedre lykke i februar.

Jeg leste mye bra krim:
* Inger Johanne Øen overrasket med en meget bra krimdebut.
* Skred av Sara Strømberg innfridde , veldig god bok.
* Sebastian Bergman #8 og Polarsirkeltrilogien #3, hadde noen lettvinte løsninger , og slutten er svak på begge. Skal kommer tilbake til anmeldelse av HjorthRosenfelds mulige siste bok om Sebastian Bergmann kommende dager.

* Dag og natt av Sundstøl er en nydelig liten roman.
* Boka om Ingvar Ambjørnsen er også veldig god. Koste meg skikkelig med den, særlig den tidlige historien hans, der var det en del gjenkjennelser fra egen ungdomstid, samt minner fra bøkene jeg leste av ham som ung voksen. 
* Ketokokeboken er kjempebra.  Informativ for de som vil starte for første gang. Inspirerende for de som også har gått på lavkarbo og/eller keto, lekre oppskrifter. Omtale kommer. 
* Feberdrøm har jeg lest halve av, like den godt så langt selv om den var forvirrende i starten, men det skal vel være  litt sånn feberaktig. Nysgjerrig på resten, det har bare gått i andre ting noen dager nå. Leser ferdig i kveld.


Ellers:


Lillebjørn Nilsen døde for noen få dager siden, 73 år gammel. Jeg var på biblioteket og lånte denne fine boka om han, skrevet av Ranja Bojer. Har begynt å lese den. Minner om mannen og musikken. 

Det har pågått en stor debatt om det litterære råd og hvem som skal kunne sitte i rådet og  tildeling av stipend med steile fronter mellom Forfatterforeningen og Forfatterforbundet. Folk har gått amok i kommentarfelt i sosiale medier. 

Nyttårsbord med Bokstøttene, skrivegjengen min. Vi var 9 stykker ute og koste oss. Vi er flere i gruppa, men mange kunne ikke komme.



Maten er fra en annen dag, men fra samme sted; San Sebastin, tapasrestaurant. Nydelig tapas. Flere av oss spiste tapasplanker. Bilde av gjengen t.h. tatt av Lillian. Blant gjengen er det 2 som har gitt ut bøker (Karen Marie Oma- dikt og Merethe Kvam- barne-og ungdomsbøker) og en som kommer med barnebok på Spartacus i mars. (Marina Gjørtz, ved vinduet t.h.) Gleder meg veldig til den. Vi andre jobber på med våre prosjekt. Vi har det veldig hyggelig når vi møtes. Nettverk og kunne dele erfaringer er kjempeviktig. 


I bakgrunnen sitter Lillian som tok bildet over, samt meg og Siri. Tatt av Karen Marie. Matbestilling på appen i gang. 



Serier/film basert på bøker: 
1. Inocense /Den uskyldige av Harlan Coben, Netflix. 7-8/8 (så de 6 første i desember)

Kino:
1. Poor Things, Trondheim kino, 30.01.  Spesiell, absurd, meget godt spilt. Visuelt lekker. Komisk . Meget god film , hvis du liker noe annerledes og litt sært. Gikk sammen med Åse B.



Litterære og kulturerelle arrangement: 
2. Linn Ulmann på litteraturhuset. 18.januar . Foredrag om - hva er det viktigste? Gikk sammen med noen i Bokstøttene. 



3. Bokåret 2023 på Trondheim folkebibliotek, 23.januar. Linn Strømsborg (bokhandler og forfatter), Sindre Hovdenakk (kulturjornalist og bokanmelder i VG, Mariann Rostad Pedersen (bibliotekar) , ledet av Hanna Malene Lindberg (NTNU). Gikk sammen med Pål.


4. Fosse for dumskallar med Linda Eide og Sjur Hjeltnes, Litteraturhuset i Trondheim 27.januar. Sammen med Pål. Hysterisk morsomt , men også lærerikt. 


Fosses meritter er mange, og om livet hans fikk vi også høre mye. Mannen, vestlendingen, bøkene/dramatikken og livet. 



De leser replikker på Nokon kjem til å komme


Nå gjenstår bare å ønske dere alle takk for følget i januar og ønske dere en god februar. Håpe på sol og lysere dager. 
Jeg har i alle fall en masse nye bøker å glede meg til, samt at jeg skal ta i et tak og lese en 1001-bok. Jeg skal også skrive på boka mi . Jeg har startet på et fordypningsår på Forfatterskolen og får tildelt redaktør jeg skal samarbeide med, i neste uke. Det blir spennende. Men antagelig blir det mindre lesing og blogging i i perioder med mer skriving. 

I tillegg ser jeg fram til en uke på GranCa, og en tur til Lahlums krimfestival i Lyngør. Etter det skal jeg nordover og være sammen med barnebarn og datter/samboeren i deres vinterferie siste uka i februar. 

Igjen, ha en fin februar!


Castello Barbara, Alicante. Costa Blanca, oktober -23.

0
0
 Hei, nå er det en stund siden jeg begynte på dette innlegget, og nå må jaggu meg se til å få det ferdig. Jeg trenger ikke å legge ut såååå mange bilder, sier jeg til meg selv. Jeg tar jo alltid mye bilder og alt skal dokumenteres. Begrensingens kunst er ikke noe jeg er så god til, men jeg skal prøve.  Denne turen er så fin, at den bør nå ut til alle som ikke har vært der, og som skal til Alicante og omegn. Festningen som ruver over hovedstaden  på Costa Blanca kan nås flere veier. Jeg gikk fra gjestehuset og bakveien opp, og tok heisen ned til siden på kysten da jeg var ferdig. Her er noen glimt fra turen.


                                   Topptur til Castello Barbara med en formidabel utsikt alle veier. 

Det blir nok en del bilder, likevel, siden jeg tar med noen fra gjestehuset, og kvelden i Alicante på vei hjem. Litt hulter til bulter, de legger seg så rart her. Må finne ut av det, men skal prøve å organisere det så det ser litt bedre ut. 





Fra det koselige Antonio Guesthouse ikke så langt fra Plaza Luceros , gikk jeg opp en sidegate og oppdaget Plaza Mayo, der det var en minneplate over 300 drepte sivile under et bombeangrep under Francotiden, av italienske fascister i 1938. Snedig at det har samme dato som Argentinas nasjonaldag, 25. mai, der de også har Plaza Mayo. I Buenos Aires der mødrene samles for å demonstrere og gråte som falt under kuppet. (Mødrene på mai-plassen) Men nå er vi altså i Alicante. Spania har også en brutal fortid.



Minnetavla t.v.

Jeg gikk videre og gikk meg inn på hovedveien mot festningen som Google Maps viste meg. Det sto et skilt ved trappen på veien opp. Det går også an å kjøre et stykke, men jeg gikk. Mer om det litt lenger ned. Først ser vi noen bilder fra Alicante , nede ved veien ved kysten, der jeg kom ned etter turen opp.  Det er ikke så dumt å vise dette nå, fordi du kan gå denne veien for å komme til heisen som kan ta deg med opp.




Gå videre opp herfra et stykke.


Like ved der jeg kom ut fra heisen, der du også kan den opp.



Det er et stykke å gå inn i tunnelen før man går på heisen. Husker ikke om dette var oppe på toppen, eller nede der du kommer ut/ går inn.



Vi kan jo late som vi tar denne veien opp. Det er så bra tilrettelagt for folk med funksjonshemminger, rullestoler eller svake bein. Det er mulig å komme seg opp på kafe også med lift.



Oppe på toppen er det mange fine blomster langs murer og vegger.








Det er laget flere utstillinger så vi kan se for oss hvordan det var det før da festningen var i aktiv bruk.



Helt på toppen er det en fantastisk utsikt over havet, kysten, byen, fjellene og langt bort. 



Det er en av de fineste festningene jeg har sett, og jeg har sett en del. 




Lykke.



Ved en utkikkspost. Her hadde de kontroll over fienden.




Ser ned på havna.



Det spanske flagget vaier i vinden.




Kanoner strategisk plassert i alle retninger. 






















I et av byggene var det utstillinger over kunst og håndtverk, med god informasjon om hvilke materialer som ble brukt og hvordan de ble laget, og når. 



Mye historie her.












Det er to kafeer. Dette er den ene, og jeg var på den andre.



Det er flere platåer, og siden jeg gikk oppover fra baksiden fikk jeg en del trim.










Jeg måtte ta en del pustepauser underveis.









Utsikten fra kafeen der jeg satt. Der nede er det en souvenirbutikk med mye fint, som man kommer til når man kommer gjennom inngangen fra den siden jeg gikk. Til høyre på plassen er det inngang til der heisen går ned/opp.



Fantastisk utsikt fra kafeen.



Jeg var tørst og sulten da jeg kom opp, og nøt en stund her med utsikt til alle kanter.



Heisinnretning ( lift) til rullestoler.  Godt tilrettelagt for rullestolbrukere. Hit kunne jeg tatt med faren min som bruker rullesstol. 



Før inngangen der jeg kom opp, er det et slags galleri/utstilling fra et slag utenfor Villajoyosa. Hvert år har de et spel om det der.



Bilder fra spelet.



Gamle program og lignende. Skulle gjerne ha sett spelet. Så litt på en film der inne.




Kostymer som er brukt.






Kart over alt.



På veien ned eller opp, alt hvilken vei du tar. På baksiden av kystveien, for å kalle den det.




Nordover mot Benidorm.



På vei inn i borgen, fra der jeg gikk opp.




Så nå går vi bakveien, for å si det sånn.




Med utsikt mot fjellene. 


Det var flere veier og runder, noe som forvirret meg litt , så jeg måtte spørre meg frem .










Nærmere og nærmere byen , der man går trapper opp eller ned. Man kan også kjøre en vei opp fra denne siden. 




Klar for trappetrening.







Noen bilder fra Alicante, ved kysten, strandpromenaden. Alicante er en fin by. Jeg liker den godt. Var her to netter denne gang. Kom sent med flyet, fikk kjøpt meg litt mat i en delikatessebutikk, la meg og leste og sto opp dagen etter for å gå til festningen. Noe som tok dagen. Det mørknet da jeg kom derfra og ned til sentrum igjen. Tuslet rundt og fant meg et sted å spise, og shoppa litt.






Maten jeg kjøpte kvelden jeg kom. Herlig tapas og organisk vin fra delikatessebutikken borti gata.




Rommet på Guesthouse Antonio var godt ustyrt. Inne i skapet var det også en vannkoker og mikrobølgeovn.



.
Herlig seng var det også. Rommet lå vendt mot bakgården, så det var stille og rolig. Til å være så sentralt, var det veldig stille . Vekk fra hovedgata, inn en sidegate,  og kort vei til Lucero stasjon, der jeg tok Trammen videre til Villajoyosa. Jeg bor gjerne her igjen.

Takk for følget!

Fra samme tur:
Benidorm #1 - Castello
Benidorm #2 - byen, strendene 
Villajojosa, skriveferie (innlegg fra en bok vi samleste_ Samlede verker) Lest alle steder mens jeg var på Costa Blanca. 




Skylden man bærer av Hjorth og Rosenfeldt. Sebastian Bergmann #8

0
0

 Jeg har lest alle bøkene i serien om kriminalpsykologen Sebastian Bergmann, og serien har seilet opp som en av mine topp tre favorittserier. At det kommer en ny bok er en begivenhet, forventningene er høye, og de ble ikke mindre av en del lovende leser- og blogguttalelser.  Etter å ha lest boka selv, vurderer jeg å slutte å høre på andres meninger, ikke la meg påvirke, ikke forvente noe, ikke lese dem. Uansett om jeg prøver å ikke la meg påvirke. så siger det inn likevel, og forventingene stiger. Jeg bruker ikke å lese anmeldelser eller bloggomtaler når jeg selv skal lese i nær fremtid, men noe siger uansett inn, man ser terningkastet og skummer kanskje litt.. I denne tilfellet ramlet Sebastian Bergmann og HjorthRosenfeldt ned fra pidestallen. Kanskje hadde han gjort det likevel, vanskelig å si..  Les mer under bildet.



Forlaget om boka:
Hjorth & Rosenfeldt er tilbake med den åttende boken i serien om kriminalpsykologen Sebastian Bergman og politifolkene på Riksmord, som hittil har solgt over sju millioner bøker og blitt oversatt til 34 språk.

Riksmord-avsnittet står i fare for å bli nedlagt, etter at en av gruppens egne etterforskere ble arrestert for drap. Under et krisemøte om hvordan avdelingen kan reddes, blir det varslet om et nytt mord. En kvinne i sekstiårsalderen er funnet drept på en grisegård utenfor Västerås- og det finnes spor som tyder på at drapet utført med nettopp Riksmord i tankene. Vanja Lithner som leder arbeidet, kaller inn de gjenstående medlemmene, blant dem sin biologiske far, den profilerte kriminalpsykologen Sebastian Bergman, som har bidratt til å løse en rekke saker.

Bergman har sitt å stri med, også utenfor politihuset. Nylig døde Tim, en klient som også mistet et barn i tsunamien i 2004. Kan hende så Tim Sebastians datter Sabine i kaoset? Sabine ble aldri funnet, og nå vil Bergmann aldri få vite hva Tims hukommelse rommer fra de traumatiske timene. Men kanskje Tims datter Cathy husker noe? Etter farens død planlegger hun flytting til Australia. Rekker Sebastian å snakke med henne før hun flyr til andre siden av jorden?


Det er noen dager siden jeg leste ferdig boka, og jeg har tenkt en del på den, på hva jeg synes skurret og som begynte å irritere meg mer og mer, dess mer jeg tenkte på det.  For å ta det beste først, så synes jeg Hjorth og Rosenfeldt skriver innmari bra. De har bygd opp karakterer som står fjellstøtt, de er levende. Det er nok materiale i dem som gjør at alt kan skje, det er friksjoner og konflikter så det holder. 
Stjerna sjøl, Sebastian Bergmann, har vært herlig ufyselig til tider, men det ser vi lite til i denne boka, bortsett fra et par passiarer med kollegaen Carlos og noen slengere her og der som Vanja sukker litt oppgitt over. Men hun har lært ham å kjenne, og er mer overbærende enn før. Sebastian er nedtonet, en tammere versjon av seg selv, noe har skjedd med han nå da han har blitt bestefar. Han tar oppgaven med henting og bringing i barnehagen alvorlig, det har blitt veldig viktig for han. Han ønsker også sterkt å få et godt forhold til Vanja. Han sliter også med skyldfølelse over at kollegaen Billy ble arrestert for flere drap. Han kunne ha grepet inn før, tenker han, han så jo tegnene på at noe var riv ruskende galt. Han besøker Billy i fengselet nå og da, men ikke uten baktanke. Han skal skrive bok om Billy. 
En annen sak Sebastian er opptatt av , er at en pasient; Tim, døde uten at de fikk avsluttet det de holdt på med, og en Cathy , datteren hans, har prøvd å få tak i Sebastian. Tim ønsket at de skulle treffes. Jeg aner ganske kjapt hva som ligger under her, men det skal jeg selvsagt ikke røpe. 

Krimgåten, drapssaken Riksmord nå får på fanget, gir mange hint til Sebastian Bergmann. Sebastian jobber ikke der lenger, men han anses viktig som en del av etterforskningen siden morderen stadig hinter til ham. Sebastian må ha gjort et eller annet som har trigget drapsmannen. Bergmann får henge med på sidelinja, og Vanja oppdaterer han, Men når ting lekker ut i media, ønsker sjefen Rose-Marie å kvitte seg med Sebastian en gang for alle. Det er kaos på kammerset, mildt sagt, med to nye kolleger blir det både bra og dårlig, og det skaper ny friksjon i gruppa.
Drapsmannen er vanskelig å få tak på, og det skjer flere drap. Det haster. Sebastian får også besøk av en gammel kjenning. Han har mer enn nok å styre med.

Det er akkurat det, at Sebastian har så mye greier i privatlivet sitt, som gjør hele boka. Det er greit nok det, men det er ganske rolig, i krimmessig forstand, helt frem til det er ca 1/4 igjen av boka. Jeg hadde nok forventet mer fart og spenning tidligere, men det er det ikke, såfremt man ikke synes spenningen ligger i Sebastians gjøren og laden, bekymringer og tanker om dette og hint. 
På slutten, dvs siste fjerdedel blir det fart i sakene. Drapsmannen snøres inn, Sebastian utsetter seg for fare, han tar på seg  å være agn, selvfølgelig gjør han det. Ingen spoiling i det akkurat, det har han da også gjort før. Det går over stokk og stein, og slutten er åpen med alt for mange løse tråder her og der med tanke på de andre relasjonene i boka. 

Det er noe med denne slutten, som kan tolkes i flere retninger. Slutter det her? Det er antydet at dette er siste bok i serien. Mange har ment at det kan det ikke være, med en slik slutt, den åpner for mer. Det kan vi ønske oss, men etter en del ettertanke, ender jeg opp med å tenke at det er like greit. Jeg kan godt være ferdig med Sebastian Bergmann, 8 bøker er nok. Jeg hadde ønsket meg en bedre slutt, men samme kan det være, tenker jeg nå. Takk for noen enormt bra bøker, men denne siste kunne forfatterparet jobbet bedre med, det mener jeg. 
En annen ting som irriterte meg var de stadige gjentakelsene, repetisjoner av ting vi vet og har hørt mange ganger før i serien og som gjentas flere ganger i løpet av denne boka. Er ikke det litt slapt av forfatterne? Jeg trenger ikke høre flere ganger i den siste boka at Ursula er så utrolig god i jobben sin, liksom. Det vet jeg. Flere lignende repetisjoner er det noen av. Det hadde blitt en strammere og bedre bok uten alt dette skurret. Jeg forventer mer av så dyktige forfattere som Hjorth og Rosenfeldt. Hadde de hastverk? 

Jeg landet på en svak femmer da jeg var ferdig med boka, men det har ikke blitt bedre i dagene mens jeg har tenkt. Noen ganger kan det være på sin plass å la en bok synke inn for å ta en vurdering i en anmeldelse, man blir mer nøktern og lar seg ikke prege av øyeblikket. Her må jeg faktisk gå ned et hakk, fordi svakhetene svekker inntrykket såpass mye.

Terningkast 4. 


" OPPKLAR DETTE ; SEBASTIAN BERGMANN sto det på veggen i grisefjøset. Han tok opp fotografiet og studerte det. Det betydde ikke at drapsmannen trodde at han ikke ville greie å oppklare det. Det var bare en oppfordring". (s. 226)


BokbloggBerit også, terningkast 5


Mine innlegg om Sebastian Bergmann:


HjorthRosenfeldt: Skylden man bærer, 407 s
Aschehoug 2023
Leseeksemplar fra forlaget

Presidenten og frosken av Carolina De Robertis. Bokanbefaling fra Latin-Amerika

0
0

 Jeg har et lite leseprosjekt gående, inspirert av et webinar med oversetter og forlegger Signe Prøis, som snakket om de yngre kvinnelige forfatterne i Latin-Amerika, hvordan de bruker sine stemmer i romaner for å belyse og prøve å endre samfunnsforholdene. Vi snakker om forfattere født siden 70-tallet, flere fra 80- og 90-tallet. Isabel Allende ble også nevnt, selv om hun er av den eldre garde. Prøis har også oversatt noen av hennes romaner. Allende er niese av tidligere president Salvador Allende fra Chile, og hun har også skrevet om kuppet og en del grusomme forhold i hjemlandet. Men nå er det Carolina de Robertis roman jeg ønsker å tipse om. Jeg har lest tre romaner av henne før, som jeg likte veldig godt, men Presidenten og frosken er helt annerledes i form. 



Forlaget om boka:
En aldrende mann sitter utenfor et lite, enkelt hus på landsbygda et sted i Sør-Amerika. Han ser utover sin elskede hage, full av vakre blomster og grønnsaker han selv har dyrket frem. Det er et godt liv. Med sin kjære Sofía, den lojale, trebeinte hunden Angelita og utallige kopper med livgivende mate-te, har han alt han trenger. 
Men nysgjerrige journalister fra hele verden kommer stadig tråkkende over dørstokken. De undrer seg over hvordan han, en forhenværende president, kan leve så fattigslig, omgitt av så få goder og materielle ting. Og de vil høre historien om hvordan han, den tidligere geriljasoldaten, overlevde årene som fange i et hull i bakken, i sin tid som politisk opponent og regimekritiker. Men hvor mye av sannheten ønsker den gamle mannen å avsløre? 
En dag dukker det opp en kvinnelig journalist fra Norge. Et bånd oppstår mellom de to, av gjensidig respekt og fortrolighet. Mannen tas tilbake til en tid han trodde han hadde fortrengt. Han innser at tiden er inne for å fortelle alt – også om frosken. 
Presidenten og frosken baserer seg på livet til den tidligere presidenten i Uruguay, José Mujica, og er en stillferdig meditasjon over menneskets iboende styrke. Med verdens urolige politiske landskap som bakteppe, maner den til optimisme på planetens vegne. Vi må aldri slutte å tro på verken friheten, de gode kreftene, eller på kjærligheten.


Dette er en roman som foregår på to tidsplan, men minnene strekke seg over flere. Den aldrende presidenten tenker tilbake på de fjorten årene i fangenskap, fire av dem i et forferdelig hull med grusomme forhold. Han og andre unge revolusjonære ville endre verden og det diktatoriske styret de levde under, som mange land i Latin- Amerika har lidd under.  Da den norske journalisten kommer på besøk, forteller han mye mer til henne enn andre journalister. Men en ting holder han for seg selv; minnene om samtalene med Frosken i hullet han satt i.  

Til og begynne med tenkte jeg at dette minner meg om en slags fabel om en president og en frosk, men etterhvert som jeg leste fikk jeg et annet helhetsbilde. Historien om frosken og han, når han var på det svarteste, kan både leses som et innslag av magisk realisme, men også tolkes som et sammenbrudd, noe han trengte for å overleve. Han sier jo et sted, eller tenker, at han også hadde gått fra forstanden en stund. 

Men uansett hva det er, gir det oss en god skildring av hvordan han hadde det i fangenskap og hva som førte dit, siden denne frosken stadig stilte spørsmål som han måtte svare på. Man kan også kalle det et fortellergrep, et virkemiddel for å fortelle en grusom historie. 

Til journalisten i nåtid snakker han om hvordan han har det nå, hva han er opptatt av, hvordan han har greid det han har greid, hvorfor han lever så enkelt, hva som er gledene i livet hans, og hva som skremmer han.  Han er en filosofisk og klok mann, og journalisten stiller dyptgående spørsmål, er mer varm og lyttende enn alle de andre.  Han snakker om makt, hvordan synes på makt endrer seg når man selv kommer i en maktposisjon, men at man også har mindre makt enn folk tror, fordi alt henger sammen med et nasjonalt og globalt nettverk (edderkoppspinn) , samarbeidspartnere i regjeringen og utenfor, og hva som skjer i verden. Man kan gjøre så godt man kan, men det er utrolig mye man ikke rår over , selv om man er president. 


Jeg synes denne samtalen dem imellom var utrolig interessant å lese, og det ga meg noen tanker om verden og den politiske situasjon vi ser i dag, både nasjonalt og internasjonalt. Hva kan man egentlig forvente av en politiker, en statsminister egentlig? Og mens politikerforakt og misnøye stadig øker, baner det vei for farlige krefter, noe vi ser i mange land for tiden. Dette er et tema de også snakker om, ikke i klartekst med navn og sånt, men vi skjønner alle hva de snakker om, spesielt tiden med Trump i USA. Presidenten ble intervjuet da han kom til makten, og sa Hjelp! Han utdyper overfor journalisten hva han mente med det. Interessant samtale. Nasjonale traumer er de også innom, også vår norske fra Utøya og Regjeringskvartalet, som også presidenten fikk med seg.


Vi får se hvilken vei det går ved neste valg i USA. Når det gjelder Latin-Amerika ser vi igjen skremmende tendenser, med den erkekonservative og ultrahøyreekstreme Miley som ny president i Argentina, samt Bolsanero i Brasil.  (Pluss flere i europeiske  land)  Meg bekjent, så har Miley allerede rukket å gjøre mye ugang med sitt lederskap. det greier disse typene.  

Presidenten og journalisten snakker også om jordkloden og klimaspørsmålet, og akkurat det er vel noe av det som skremmer Presidenten mest.


Boka har et enkelt språk, i den forstand at det ikke brukes noe særlig fremmedord, men innholdet kan være krevende nok. Setningsoppbyggingen er noe annerledes enn vi er vant til,  noe som krever en våken leser.  Jeg undret meg over et ord; Autoritarlisme. Tok det opp med min sønn, som leser mye nyheter fra USA og England, og han sa det brukes mye der, men han hadde aldri sett det på norsk. Jeg skjønte sammenhengen da jeg leste det, men det er jo greit å vite hva det betyr eksakt. Han mener det er synonymt med fascisme, noe som gir mening. 


Jeg anbefaler denne boka varmt. Den er viktig og gir innsikt både i latin-amerikanske forhold, men også om politikk og verden i dag, samt at den er litterært interessant. 


Andre bøker av de Robertis som jeg har blogget om:

Perla (om den kalde krigen i Argentina)

Det usynlige fjellet  (Om den politiske situasjon i Uruguay 1900-tallet og fremover, og fengsling av tre generasjon kvinner) 

* The Gods of tango (ikke blogget om)


Carolina de Robertis , født 1975, jobber med menneskerettigheter og er selv opprinnelig fra Uruguay, nå bosatt i USA. 


Presidenten, Josè Mujica,  som boka er inspirert av, lever fortsatt og er 88 år. Mer om han her . Han bor i Montevideo i Urugyay.



Josè Mujica. Ønsker å ære ham med bildet over. Lånt fra Wikipedia (se linken over) 


Carolina de Robertis: Presidenten og frosken, 186 s
Camino forlag 2023
Boka er lånt på bilioteket



Befrieren av Tina Martin. En skikkelig sidevender av en debutantkrim.

0
0
 Da jeg leste om denne boka på nyåret, ble jeg umiddelbart nysgjerrig. Jeg fikk bestilt og lånt den rykende ferske boka på mitt lokale bibliotek, og begynte på den for et par dager siden. Jeg var spent på om jeg rakk å lese den før jeg reiser til Gran Canaria lørdag, siden den er på 537 sider. Det er i utganspunktet for lang krim for meg, men jeg så at boka hadde mye luft, korte kapitler og blanke sider mellom kapitlene . Netto sideantall er ergo ikke så høyt som det kan se ut til. Jeg greide å lese den ferdig, så jeg kan levere den før jeg drar, for her føyk sidene unna.


Forlaget om boka:
Tina Martin har gjort stor suksess med første bok om politietterforsker Idun Lind. Befrieren er en svært velskrevet og ekstremt spennende kriminalroman, om konsekvensene av å vokse opp med en voldelig og kontrollerende forelder.
Lærer Eva Vendel blir funnet død, hengende i en takkrok. Det er spektakulært drap, noen har spikret to tykke spikre gjennom hendene hennes etter å ha tatt livet av henne. Hvorfor myrdes en kvinne, som tilsynelatende ikke har fiender, på denne måten? Kort tid etter kidnappes en diabetessyk liten jente fra førskolen.
Politietterforsker Idun Lind settes på saken, og må finne svarene på hvorfor Eva Vendel ble drept. Sammen med sin nærmeste kollega på avdelingen for alvorlige forbrytelser, den alltid like skeptiske Calle Brandt, begynner hun å grave i noe som er langt mer komplisert enn det først ser ut som. Samtidig som etterforskningen pågår, starter en kamp mot klokka for å finne den kidnappete jenta.


Befrieren er en bok som var vanskelig å legge fra seg. Da klokka var halv tre i natt, måtte jeg gi meg over til søvnen , selv om jeg hadde femti sider igjen. 
Etter noen roligere krimbøker og en annen roman, var det nesten som en befrielse (unnkyld ordspillet) å lese en mer tradisjonell politikrim med høyt tempo, som kun hadde fokus på etterforskning, og ikke private relasjoner og familieliv. Det finnes nok riktignok familie her også, det er mest etterforsker Idun Lind sin søster og far vi blir litt kjent med. De spiser middag sammen en gang i blant.  Vi får vite at Iduns mor døde da hun var liten, at hun selv lever ganske strengt med tanke på kosthold, alkohol og trening, mens søsteren Mika er mye mer løsere i kantene, en livsnyter kan man si. Hun er også religionsviter, noe Idun med fordel bruker i jobben sin.  Faren Per er pensjonert psykiater.  Det er vel stort sett det vi får vite om Idun. Hennes kompanjong Calle er en brysk person, direkte type i avhør og i felten, men Idun liker han godt. Sammen er de krutt. 
Siv Liv er en dame på kammerset som ordner det meste, og sjefen Anders er en mann med humor. Ellers utbroderes ikke noe særlig mer om dem. Likevel blir de ikke pappaktige, men får etterhvert litt liv og blir levende etterforskere uten den store bagasjen eller lytene. Flere av de siste krimromanene jeg har lest i det siste har vært sterkt karakterdrevet, men ikke denne. Miljøbeskrivelsene er også sparsomme. Handlingen foregår i Luleå og omegn, enda en krimserie fra Nordbotten i Nord-Sverige altså, men manglende miljøskildringer gjør at dette kunne ha vært hvor som helst.  

Som nevnt er det etterforskningen som er i fokus. Vi blir introdusert for en del karakterer fra 70-tallet som vi følger fram til i dag. Korte kapitler beskriver situasjoner og mennesker og vi skjønner at de har noe med hovedplottet å gjøre, men hva og hvordan tar det tid før vi får vite. Etterhvert går det jo opp noen lys, men heldigvis ikke for raskt. I sin essens, for ikke å røpe for mye, blir vi vitne til grov partnervold og barnemishandling tidlig i boka. De to barna; Tommy og Ingrid blir fanget opp av en nabo, som tilkaller nødetater etter å funnet Tommy grovt mishandlet. Barnevernet koblers på, faren blir arrestert og mor med barn plassert i et familiehjem hos et religiøst par. Jeg trodde det først var et slags beredskapshjem eller krisesenter, siden mor også er med, men de blir boende her i flere år. Finnes det ordninger i Sverige hvor de plasserer en hel familie permanent i et familiehjem? 
Ja, sånt kan jeg lure på, antagelig fordi jeg selv kjenner det norske barnevernet godt etter å ha jobbet med fosterhjem og annet i årevis. Og det gjør vi ikke her. 
Ellers fyker sidene unna og det er ikke så mye å henge seg opp i. Det er veldig spennende, lettlest, med korte kapitler, cliffhangere , et effektivt språk, selv med litt mye ord til tider. Forfatteren har virkelig greid å skru sammen en god og spennende historie. Det er også flere scener som er skikkelig vonde, med grov vold, det handler spesielt om hvordan barn blir behandlet, men også kvinner. Og om en sekt som bryter folk ned. 
Den eneste innvendingen jeg har, er at boka er lang, og at det kan bli en del ord, som er unødvendige her og der.  Men dette er første boka til Tina Martin, og hun kan forhåpentligvis få strammere bøker når hun får mer trening. Idun og Calle kan bli interessante å følge med fremover. 

Anbefales!

Terningkast 4+ . (5 for spenning og godt skrudd sammen plott)


Befrieren av Tina Martin, 537 s
Kagge forlag 2024
Lånt på biblioteket





Tapasaften i San Fernando . Gran Canaria, Playa den Ingles, 11.februar -24

0
0
 Lørdag ankom jeg Gran Canaria og Playa del Ingles, for en ukes sol- og varmeterapi etter en kald,  vindfull og variert vinter. Været her er godt, har vært mellom 22-25 grader her jeg holder til, et stykke opp i byen, i grensa til Maspalomas og San Fernando. Jeg reiser med Ving, og hadde på forhånd booket meg plass på en tapasaften og en tur til regnskogen (senere i uka). Jeg tenkte det kunne være hyggelig å spise tapas sammen med andre, og ikke bare alene denne uka. Jeg har også vært med på lignende før, blant annet en mezeaften på Kreta, noe som ga mersmak. Og så elsker jeg tapas!


Vi fikk et glass sangria som velkomstdrink. 

Etter en rundtur ned på stranda og Las Dunas, fikk jeg det litt travelt, og kom fem minutter for sent. Oppmøte var satt til 18.30, og jeg hastet avgårde etter en lang dusj og rene klær. Det tok 10-15 minutter å gå til restauranten CaPaco i San Fernando. At jeg kom litt sent, gjorde ingenting, fordi det kun var de som ikke hadde transfer som hadde kommet. Vi måtte vente på en buss fra andre steder på øya. 


Det var lett å finne frem med Google maps. Koselig sted både ute og inne. Må være et populært sted, siden flere kom og ikke fikk plass. Men med et busslass med en Ving-gruppe, var det nok ikke mye ledig heller.  det er alltid spennende å se hvem man ender opp med på en sånn kveld. Folka jeg sto sammen med ut var i alle fall ikke så snakkesalige, der de sto og jeg forsøkte meg på litt smalltalk. Kanskje de ikke skjønte trøndersk...Men de kunne i det minste ha smilt.  Vel, ble litt bange anelser der..



Artig motto :=)



Kanskje folk bare var litt sultne og hadde stått ute lenge og ventet. Da bussen med de andre kom, ble vi ropt opp to og to etter at de hadde fått sin sangria, og fikk komme inn til bord de hadde satt av til oss. Jeg ble plassert sammen med en ung mann fra Trondheim, ikke så langt unna der jeg bor, faktisk, og et dansk par på min egen alder. Danskene er utrolig utadvendte og sosiale, og praten gikk lett med dem til bords. Har opplevd det før også med dansker, de er nok mer åpne og utadvendte enn oss nordmenn. 



Vi fikk servert en og en rett. Først kom brød, oliven og alioli, derette selve rettene. Det er sånn de gjør det, sa hovmesteren. En og en rett.

Øverst er den første retten; tomat med ost og god olivenolje. Siden jeg ikke spiser brød, fikk jeg to tomatskiver, og min bordkavaler en skive , men han fikk til gjengjeld alt brødet.

Jeg tok ikke så mange bilder, føltes litt uhøflig når vi satt fire sammen og skulle spise tapas. Sa jeg skulle ta et par bilder og sende til min venninne, noe som også var sant.

Bilde nr to er en rett jeg ikke har smakt før; reker surret i bacon. Hørtes ut som en merkelig kombinasjon, men alt skal prøves. Og det smakte faktisk nydelig. Hemmeligheten var tynn baconskive, at det ble servert varmt og fresht. Baconskiva var crispy, og rekesmaken ble tonet ned. Nydelig.



Av kjøtt fikk vi noen sterke små pølser i hvitløks- og chiliolje, og kyllingspyd med diverse krydderier og små biter av paprika. Veldig godt det også, Til avrunding ble det sau  og geiteost med mandler. Smaken av sau og geit ble for sterk for meg, så jeg spiste kun litt, og sto over resten. Kjøpte meg istedet en mangosorbet til dessert, som var nydelig.  Vi fikk også Potatas Arrugatas med mojosaus,  og små grønne grillete peppers/paprika. De var også nam. Og så var det noe jeg ikke husker.  

Inkludert var også en halv flaske vin eller to øl. Skulle vi ha mer drikke, kunne vi kjøpe til redusert pris. 

Prisene er sånn middels der, og maten er utsøkt, absolutt å anbefale!

Anbefales både for dere som reiser sammen med andre, men også alene, da det er en fin måte å ha en hyggelig sosial kveld på. Selv om det var litt stivt ute mens vi ventet, så ble bordsammensetningen en suksess. 

For denne kvelden med Ving betalte jeg 370,- for 8 tapas (pluss oliven ) og en halv flaske vin og vann. Det er det ikke noe å si på, når maten var så god. 

* NB! Jeg er ikke sponset av Ving. *







Jordmoren i Berlin av Anne Stern . Underholdende, spennende og interessant ny krimserie

0
0
 Jordmoren i Berlin er en ny tysk serie fra 1920-tallets Berlin. Tittelen kan være litt misvisende og assosieres med andre type underholdningsromaner, men dette er er en historisk krim om jordmoren Hulda Gold , en ny serie med 6 bind. En slags Frøken Detektiv for voksne, kan man si. Forfatteren Anna Stern har blant annet studert historie og har satt seg godt inni denne tidsepoken. 
Jeg leste den for noen dager siden og må skynde meg å skrive noen ord mens jeg enda har den godt i minnet.



Forlaget om boka:
Berlin, 1920-tallet: En kvinne blir funnet død, druknet i elva Spree. Politiet tror hun har tatt sitt eget liv - men kan det stemme? Den unge jordmoren Hulda Gold er på jobb hos den druknedes nabo, som nekter å tro at det dreier seg om selvmord. Sammen med kriminalkommissær Karl North, trenger Hulda seg inn i byens skyggeside, steder der folk ikke gjerne snakker med politiet, og hvor grusomme hemmeligheter kan skjule seg blant stor nød.
Dette er den første boken om jordmoren Hulda Gold, en krimserie som utspiller seg i Berlin på 1920-tallet.



Det første som slo meg etter å ha lest noen sider, var stemningen. Jeg ble raskt dratt inn i stemningen jeg kjenner fra denne tiden fra filmer fra denne tiden, og jeg tenkte også på boka og TV-serien Babylon Berlin. Jordmor Hulda sykler rundt til sine gravide klienter og får høre det ene og det andre. I starten av boka opplever vi en fødsel , men ellers er det ikke så mye av det lenger ut i boka, unntatt en til som viser en annen side av dette yrket på den tiden. Den kvinnen hun hjelper til å begynne med er den døde kvinnens nabo. Kvinnen ble funnet i elva Spree, og hun skal ha hoppet fra en bro. Eller, - ble hun dyttet? Den gravide naboen nekter å tro at det var et selvmord, som politiet mener at det var. Kriminalkomissar Karl North viser en slags likegyldighet til å etterforske saken, men press fra andre kvinner og hans kompanjong på kammerset mener saken bør etterforskes grundigere. Hulda blir så nysgjerrig på saken at hun starter undersøkelser på egenhånd, og blir etterhvert litt for nærgående for noen som kan føle seg truet. Den døde var prostituert og folk i det miljøet var ikke å spøke med. Hulda går seg på Karl North flere ganger, og fritter han mer eller mindre ut, samt at hun presser på at han må gjøre mer. Da Hulda får vite av naboen eller noen at den døde kvinnen har jobbet på et lasarett og sinnsykehus, som det het den gangen, prøver hun å finne ut mer om det. Karl har også fått tilgang på kvinnens notater etter husransakelsen, som vi vekselvis blir innviet i. Det er interessant lesing, men også en del grusomme scener om hvordan pasienter ble behandlet.

Karl og Hulda kjekler en del, men skal tro om det ikke også er andre følelser på gang. Hulda har også hatt et forhold til en annen mann, som hun gjorde det slutt med, eller holdt på gress, men hun vil være venn med han, noe som viser seg å bli litt komplisert etter hvert.

I denne boka får vi altså både en spennende krimgåte, 100 år gammel historie fra Berlin og noe romantikk. Forfatteren fletter fint inn tidstypiske hendelser, som for eksempel hvordan det sto til med likestillingen på den tiden. Hulda var opptatt av at kvinner skulle kunne arbeide og stå opp for seg selv, men det var ingen selvfølge blant andre kvinner. Mye interessant her. Selv om kvinner hadde fått stemmerett og kunne arbeide, måtte mannen samtykke i det hvis de var gift. Også om jordmoryrkets status kontra legens.  Mye interessant om dette som er flettet inn i historien. På en måte kan man også lese denne boka som et tidsbilde på tidlig feminisme. Og det er en mer feminin krim enn en del andre krimbøker, hvor mannsperspektivet er mer fremtredende. 

Jeg likte boka godt. Den er spennende, underholdende og interessant, en sann fornøyelse å lese. Karakterene er levende, miljøskildringene likeså. Det er en god underfundig humor her, som vises med replikkvekslingen karakterene i mellom. Språket er kvikt og lett å lese, boka har en god flyt, og jeg koste meg hele veien. Jeg vil ha mer Hulda Gold.

Anbefales!
Terningkast 5. 






Bokelskere på minitreff i Puerto Rico . Jordmora ble med til Gran Canaria denne uka. Nå er det Åslaug , med bloggen Med Bok og Palett sin tur til å lese boka.



Anne Stern: Jordmoren i Berlin, 365 s
Aschehoug 2024
Leseeksemplar fra forlaget





 
D

Vreden av Alex Michaelides . Original og teatralsk psykologisk thriller. Helt etter min smak.

0
0
 Britisk-kypriotiske Alex Michaelides slo gjennom med et brak med Den tause pasienten i 2019. En bok som jeg likte godt, og som jeg synes forsvarte hypen. Etter det kom han med Jomfruene - ikke lest- , og nå med Vreden. Michaelides besøkte også Krimfestivalen i Oslo i 2020,- ja, det året, få dager før lockdown. Jeg var så heldig å få overvære bokbad med han der.
Hva nå med den nye Vreden? Ble jeg vred da jeg leste den her i varmen? Nei, jeg koste meg skikkelig med den rett og slett. Jeg likte boka godt, les mer under her.



Forlaget om boka:

Omtale

«Dette er en fortelling om drap. Eller? Innerst inne er det en kjærlighetshistorie, er det ikke?

Mitt navn er Elliot Chase, og jeg skal fortelle deg en historie ulik noen annen du har hørt.»

Vreden er en følelsesladet, sjokkerende og elegant psykologisk thriller med klassiske ingredienser: kjærlighet, vennskap, skjult hat, besettelse og hevn. Romanen er et labyrintisk mysterium og er satt opp som en gresk tragedie i fem akter.

Vi møter en tilbaketrukket eks-filmstjerne og hennes berømte venner hvis spontane tur til en privat gresk øy blir snudd opp ned av et drap.

Fortellerstemmen glir silkemyk og ytterst forrædersk av gårde. For er dette en fortelling om et drap, eller er det ikke? Kanskje er det som fortelleren Elliot påstår – en kjærlighetshistorie? Hver eneste del, stemning og vending i denne boka er mesterlig utført.


Vreden er en helt annerledes psykologisk thriller enn jeg har lest før. Den er spennende konstruert, som et dramastykke fra teatret. nærmere bestemt som en gresk tragedie . Dramaturgien er bygd opp som om det skal vises på en scene, med prolog, fem akter og en epilog,  med stadig nye vendinger og en slutt som overrasker. Historien er fortalt i jeg-form av Elliot Chase som er forfatter. Han har bodd sammen med den rike kjendisforfatteren Barbara West i mange år. Hun er nå død. Elliot er den store filmstjernen Lara Farrar sin gode venn gjennom mange år. Lara har trukket seg tilbake fra rampelyset, men kan fortsatt ikke gå ut uten at folk vil ha autograf og stimer rundt henne . Hun beskrives om vakker og mild. Hennes beste venninne Kate, er hennes rake motsetning. Hun er også skuespiller. Kate er oppfarende, humørsyk, dramatisk og like mørk som Lara er lys. Andre viktige karakterer i dette dramaet som nå utspiller seg, er Laras nye ektemann Jason, sønnen Leo, 17, fra forrige ekteskap. Hennes eksmann døde og forlot Lara i dyp sorg. Da Jason entret scenen fikk hun livsgnisten tilbake. 

Det Elliot skal fortelle oss er om et drap på en gresk øy. Lara Farrar blir funnet drept på hennes lille greske øy, som hennes eksmann kjøpte til henne i bryllupsgave. Lara inviterer med seg mannen, vennene og sønnen sin på en tur til øya. I tillegg blir husholdersken Agathi med. På øya har hun ansatt en oppasser, Nikos, som bor der fast og passer på hus og hage. 

Gradvis blir vi kjent med de forskjellige personene, og deres bakgrunn, og hva som skjuler seg bak drapet. Elliot vet selvsagt hvem drapsmannen er, noe jeg som leser ikke får vite før i siste akt. Han er fortelleren som ser seg tilbake, og det er mye han vil fortelle før han forteller hva som egentlig skjedde. Vi får glimtvis vite hvem som kan ha motiv, men vi er heller ikke så sikre på om det kan være en inntrenger, eller noe annet, som prologen hentyder til . En gamme myte forteller at øya er hjemsøkt. Vi får også en kort innføring i relevant gresk mytologi i epilogen og første akt, om den lille øya Aura og hennes beskytter. De greske øyene er også preget av sterke vinder, som kan være farlige. Været er et tema i prologen, selv om Elliot vet at man ikke skal snakke om været i åpningen i en bok. Han gjør det likevel, og det har en grunn som snart skal åpenbare seg. Det hele gir meg en slags spooky stemning, gjør meg nysgjerrig, driver meg videre. Etterhvert blir jeg mer opptatt av dramaet karakterene imellom, jeg kastes hit og dit mellom intriger og mulige motiv. Elliot bruker drama- og skrivetekniske begrep og litterære referanser om hverandre. Jeg liker det, men jeg er også interessert i teater og har vært det siden jeg gikk på barneskolen. Jeg har spilt amatørteater i min ungdom, og kan lett henge med på dette. Det tror jeg selvsagt også andre kan gjøre uten en slik bakgrunn gjør, men det ga meg en ekstra dimensjon, som jeg synes var spennende og morsom. Dramaturgi er viktig i alle slags bøker, og kanskje ekstra i krim og psykologiske thrillere? Forskjellen her er altså at forfatteren bruker det åpenlyst, da mer presist; den greske tragedien,  som et virkemiddel.

En stund følte jeg at jeg hadde lest noe lignende før, ikke måten det er skrevet på, men dramaet som foregår på en øde øy i dårlig vær som det er umulig å komme seg til og fra når det står på. Tror det var Øya av Sarah Pearse jeg tenkte på. Men dette er annerledes, helhetlig sett. 

Vel du skjønner nå at jeg likte boka godt, og jeg har heller ikke røpet noe vesentlig om hva som skjer og hvorfor. Dette får holde, for denne gleden ønsker jeg du selv skal ha. Forfatteren skrive også veldig godt, med god flyt og temperament. 

La meg bare avslutte med et sitat:

"Øya het Aura , gudinnen for "morgenluften" eller "brisen". Et pent navn, som sto i motsetning til vindens villskap og gudinnen selv. " (s.33)

"Aura var en mindre guddom, en jegernymfe som ofte var ifølge med Artemis. Hun var ikke særlig begeistret for menn, og hadde for vane å slakte dem ned for moro skyld. Da hun fødte to gutter, spiste hun straks den ene, før Artemis fortet seg og tryllet bort den andre" (s.32.)

Så kan du etterhvert selv legge sammen to og to når det gjelder mytens betydning for øya. 

Artemis er blant annet gudinnen for jakt og er dyrenes og barnas beskytter. 

Anbefales!
Terningkast 5. 




Jeg leste boka på Gran Canaria denne uka. 



Alex Michaelides: Vreden, 302 s
Cappelen Damm 2024
Leseeksemplar fra forlaget




Lucia av Bernard Minier. Heftig start på ny serie fra den franske krimmesteren

0
0
 Jeg er stor fan av den franske forfatteren Bernard Minier som slo gjennom bulder og brak med Hvis helvete var av is. Minier er av de fremste i stil og plott, kombinert med svært gode karakter- og miljøskildringer, samt evne til å skape uhyggestemning, spesielt i dårlig vær. Det samme kan man si om den første boka i hans nye serie; Lucia, som til og med starter med en kort værrapport. Noen greier er det her, som gjør at jeg ikke likevel gir boka full pott.


Forlaget om boka:
I en fjellside utenfor Madrid finner etterforsker Lucia Guerrero sin nærmeste kollega drept og korsfestet, i en scene som ligner et renessansemaleri fra Golgata.
Samtidig komme en gruppe kriminologistudenter ved universitetet i Salamanca, Spania, på sporet av en seriemorder som har operert i det skjulte i flere tiår, når de avslører et grusomt mønster på åstedene.
Ondskap og terror kobles med kunst og mytologi, med det moderne Spania som bakteppe, i denne nye serien fra Frankrikes største krimforfatter.
Konfrontert med sin egen fortid og sin egen største frykt, avdekker Miniers hovedperson Guerrero en sannhet mer skremmende og ufattelig enn både hun og noen andre kunne forestille seg.

Fra prologen:

LYN.
   Torden.
    Uvær.     (s. 7)

Sånn kan det også gjøres. Kort og konsist. Sånn apropos været. Språket ellers er heldigvis mer utdypet og rikt enn dette. Vi blir kjent med UCO, den operative enheten i Guardia Civils etterforskningsavdeling. Vi befinner oss i Spania i denne boka. Meg bekjent så er forfatteren halvt spansk. Han har også vært innom områder ved Pyreneene på spansk side i hans tidligere serie om politimannen Martin Servaz. I den nye serien blir vi kjent med en utradisjonell kvinnelig etterforsker som heter Lucia Guerrero. Omrisset av henne: 1,60 høy, mørk, sta, egenrådig, temperamentsfull, har god teft, tar sjanser og venter ikke alltid på klarsignal for å handle når det trengs. Hun har samværsrett med sønnen Alvarez, men blir stadig forhindret i å ha ham , noe som gir henne dårlig samvittighet og et konfliktfylt forhold til eksen. Hun har en sorg å bære på, og litt vanskelige familiære relasjoner. Hun er i 30-årene. 

I prologen møter vi Lucia på vei til et åsted, der hennes nærmeste kollega Sergio er hengt opp på et kors, det ser ut som han henger i løse lufta. Det virker som et iscenesatt arrangement , men hva skal det bety? Full av sorg og raseri bestemmer hun seg for å sette alt inn for å finne morderen. Flere kolleger mener hun er for nær offeret og at det kan gjøre hennes rolle i saken vanskelig, men det vil hun ikke høre på. 

Lucia og teamet får nok å gjøre da det viser seg at det grufulle drapet er ut å ha en sammenheng med tidligere iscenesatte drap med en del års mellomrom. En mann som var på åstedet og meldte i fra om drapet, blir raskt siktet i saken.  Han er forvirret , en psykiatrisk pasient som viser seg å ha dissosiativ lidelse, type med flere personligheter. Det som før kaltes multippel personlighet i amerikansk diagnosesystem. Lucia og teamet grøsser av å høre på ham. Og det blir ikke første gangen hun grøsser i denne saken. For han kan vel ikke vært alene om drapet?

En professor i kriminologi og rettsvitenskap med navn Salomon Borges fra universitetet i Salamanca kontakter henne for å fortelle at han og en del av hans utvalgte studenter lenge har jobbet med å utvikle et program som skal fungere som en database som kan hjelpe politiet til å koble sammen saker i landet. Det er allerede et samarbeid på gang, hvor Guardia Civil mater programmet med kriminalsaker. Her snakker vi algoritmer og KI over en lav sko.  Nå har teamet funnet en kobling mellom drapet på Sergio og tre tidligere saker på forskjellige steder i Spania, blant annet på Costa del Sol. Det de har til felles er det iscenesatte, og at ofrene er limt sammen i en slags installasjon, det skal se ut som noe, det er inspirert av noe, men hva? 

Salomon og Lucia innleder et samarbeid som blir ganske tett etterhvert og som fører dem rundt til biblioteker , gamle åsteder  og andre steder der ledetråder dukker opp. Lucia har ikke klarert samarbeidet med sine overordnede, noe hun får refs for siden hun må involvere han i etterforskningen , men etter litt overtalelse godtar sjefen en viss form for samarbeid, men at hun ikke røper det viktigste. Det avdekkes snart en kobling til romerske Ovid og hans lange diktepos, samt billedkunst som er inspirert av dette. De ser et mønster, men vet enda ikke hva det skal bety. Lucia er avhengig av beleste Salomons kunnskap, og de fortsetter jakten på morderen. 

Dette er en krim som sugde meg rett inn fra første side. At Minier kan å skrive besettende krim, er hevet over tvil. Jeg hadde med meg boka til Gran Canaria, og begynte på to bøker før denne, da jeg ville ha med denne til flyreisen hjem, men da de andre ikke fenget, var det ingen annen råd enn å starte på denne, og den fenget umiddelbart. Minier er en mester i å skape kompliserte plott, med rått driv og spennende karakter og innhold, og ikke minst masse uhyggestemning. Noe som også er typisk for han, er groteske drap, utført av seriemordere, noe jeg vanligvis ikke er så glad i, da det blir for brutalt og spekulativt. Så hvorfor jeg godtar dette, og liker bøkene så godt, kan man jo lure på. Det er helheten, at det er så mesterlig gjort og har en bakgrunn som er ganske så sofistikert.

Mine innvendinger med denne boka er at det tidvis kan bli mye detaljer fra kunsthistorie, litterære historiske referanser og delvis fysikk. I denne boka har forfatteren faktisk lagt ved en kildeliste bakerst i boka, for den som vil fordype seg videre. At han har gjort grundig research er det ingen tvil om, men noen ganger faller også de beste forfatterene i den fella at de kan bli litt for oppramsende og detaljerte, noe vi ser glimt av her. Jeg synes også slutten er for lang og litt skuffende da drapspersonen forteller Lucia om bakgrunn for de drapene. Dette kunne med fordel ha blitt kortet ned. Jeg ante også ganske tidlig hvem som sto bak, og det er vel en del av leken at jeg som leser er med på å oppklare saken. Det er absolutt ikke åpenbart, jeg vingler frem og tilbake, kastes hit og dit. men man ser noen tegn og lurer på, kan det være.. osv. 

Alt i alt er dette i sin helhet en velskrevet, interessant, spennende og gyselig første bok om Lucia som jeg er spent på å følge videre. La det ikke bli så lenge til neste bok, for den cliffhangeren boka slutter med, den.. 

Terningkast 5.


Andre innlegg , og bøkene til Minier:
Hvis helvete var av is  Martin Servaz #1
Ikke slå av lyset #3 (ikke lest) 
Natt #4
Dalen #6
Jakten #7 (ikke lest) 





Spennende lesing i Spania, men langt fra åstedene jeg leser om , heldigvis . 


Bernard Minier: Lucia, 403 s
Aschehoug 2024
Leseeksemplar fra forlaget



Ketokokeboken av Sofie Hexeberg og Stina Natalia Nilsen

0
0

 Det er gøy når det kommer nye kokebøker om keto og lavkarbo på norsk. Sofie Hexeberg er en kjent lege med mange bøker om lavkarbo bak seg,  hvor også noen av bøkene har fokus på sammenhengen mellom lavkarbokosthold og helse og er skrevet sammen med ektemannen Erik Hexeberg. Legeparet var tidlig ute med kunnskapsdeling om lavkarbo, sammen med indremedisiner Fedon Lindberg. Den gangen var dette omdiskutert.  LCHF-dietter ,  Atkinsdietten og lignende ble møtt med mye skepsis. Andre mat- og helseeksperter mente at alt fettet var usunt, og folk så for seg slurping av smør  og fløte og en diett bestående av bare bacon.  At blodårer tette av alt fetter førte til hjerteinfark og for tidlig død.  Sånn er det jo selvsagt ikke. Heller ikke har det slått til. Varianter av lavkarbo er mange, og ketogent kosthold (keto) er den strengeste varianten som har mest til felles med tidlig LCHF, slik jeg har skjønt det. I dag er keto blitt et populært kosthold, spesielt for mennesker som ønsker og trenger å gå ned i vekt, men det kan også ha gode helsegevinster ved en del sykdommer og plager. 



* Anmelder/leseeksemplar fra forlaget* Reklame* Skriver kun min egen ærlige mening og er ikke pålagt noe annet* 

Hexeberg og Nilsen driver nettsiden lavkarbo omhelse, og har sammen skrevet denne nye boka, med en mengde inspirerende oppskrifter. 

Forlaget om boka:
Kokeboken for deg som vil ha skikkelig god mat med lite karbohydrater.
Bli friskere, spis deg sunnere, og gå ned i vekt med skikkelig god mat! Lege og suksess-forfatter Sofie Hexeberg har sammen med oppskriftutvikler Stina Natalia Nilsen, laget en fristende kokebok for deg som vil prøve ut keto-dietten.
Stadig flere oppdager at et ketokosthold kan gi store helsefordeler, og blant annet være effektivt for vektreduksjon, normalisering av blodsukker og blodtrykk, og for å bli friskere fra kroniske sykdommer. I denne boken guider vi deg gjennom en 6-ukersperiode mot dine mål. Her får du handleliste og en kostplan med alle dagens måltider.
Du får oppskrifter på retter som smaker skikkelig godt, og som hele familien kan spise. Det er frokost, matpakketips, mat på farten, mettende middager og deilige søtsaker! Ja det er helt sant, du kan faktisk spise deg ned i vekt og samtidig unne deg et stykke sjokoladekake, innimellom! Du får også nyttig kunnskap om hvordan et riktig balansert kosthold kan være viktig for din generelle helse, og et verktøy for å nå dine mål.
Sofie Hexeberg er lege og kostholdsekspert, og driver Dr. Hexebergs klinikk sammen med sin mann, Erik Hexeberg. Hun har utgitt en rekke bestselgende bøker om lavkarbomat og helse. Stina Natalia Nilsen er utdannet psykiatrisk sykepleier og jobber i Bergen kommune. Hun er også deleier i omhelse.no og har laget over 600 lavkarbo-oppskrifter og utviklet en lang rekke kostplaner.



Selv begynte jeg på lavkarbo for ca tre år siden, etter å ha gjennomgått et langvarig kurs/program og undersøkelser på Funksjonell medisinsk klinikk i Trondheim. Jeg har slitt med IBS og en del andre kroniske plager i mange år. Det viste seg også at jeg lå i grenseland for å utvikle diabetes. Det ville jeg jo ikke ha. Jeg ble anbefalt lavkarbo kosthold, kutte ut gluten, melkeprodukter (reagerte på melkeprotein) og alt av sukker en periode. Også sunnere sukker og frukt. Sukker er sukker, sa helsecoachen min.  Nå kan jo lavkarbo være så mangt, men jeg leste meg opp og kjørte et ganske strengt kosthold til å begynne med, noe som viste seg å ligge i keto-land, med minimalt med karbohydrater (ca 30 ). Jeg leste nøye på ingredienslister på matvarer og ble overrasket over hvor mye sukker og hvor ofte sukker det er i omtrent alt som er av ferdigprodusert mat, - som pålegg, sauser, med mer. Ja, her var det en jobb å gjøre med å endre handlevaner, matvarer og tankesett. Jeg bestemte meg for at matlaging skal være min nye hobby og gikk inn i dette med liv og lyst. Jeg fant en del gode bøker og nettsider som hjalp med i prosessen, blant annet noen av Sofie Hexeberg sine bøker om lavkarbo. Hennes Friskere og lettere med lavkarbo ble min bibel, med masse enkle og deilige oppskrifter på alt fra frokost, lunsj, middag, kaker og desserter.  Jane Faerbers Keto-bøker brukte jeg også flittig. Faerber er opptatt av ren og enkel mat, med mye grønnsaker, kjøtt og fisk, Det samme med Hexeberg og Nilsen. Likevel opplever jeg at oppskriftene deres har mer av en del fiberprodukter (i erstatning  for mel/kornprodukter ) og kunstig søtning som erytritol og tildels sukralose. Jeg skjønner at dette er nødvendig i en overgangsfase, da de fleste er vant med brød , kaker og søtt i kostholdet sitt. Og å kutte det helt blir for krevende. Selv lagde også jeg en del lavkarbo-brød, knekkebrød og noe kaker i starten (og nå ved spesielle anledninger). Men det kuttet jeg bort etter en stund, da jeg ble mer vant til kostholdet og fant min måte å lage mat og ukeplaner på. Jeg er heller ikke så restriktiv lengre, for eksempel på reiser, kan jeg skeie litt ut, men må passe meg for at jeg ikke overdriver. Det er det ikke verdt, da jeg blir dårlig av det. 



Chaffles med jordbær og krem, inspirert av oppskrift i boka. Det er så mye godt man kan lage.


Hver og en må finne ut av dette selv med prøving og feiling. 
Jeg tenkte også da jeg satte i gang; så mye godt man kan lage, noe også denne boka vitner om. 

Vel, det var litt om min vei, som jeg håper andre kan la seg motivere av. Det som motiverte meg var at jeg raskt merket resultat, vekta gikk ned (selv om det ikke var derfor jeg endret kosthold- men en bonus, det var et resultat av mye vann i kroppen og lavgradig betennelse), magen ble bedre, diabetesfaren forsvant HURRA!, og blodsukkersvingningene jeg har vært plaget med i mange år, ble helt borte.  

Ketokokeboken gir deg nødvendig grunnleggende kunnskap for å sette i gang med ketogent kosthold og en plan for 6 uker. For de fleste er det ikke meningen man skal gå på keto i lange perioder, men en kombinasjon med mer moderat lavkarbo er noe de fleste kan trives med. Her må man kjenne seg selv, sin kropp og hva man greier å leve med i lengden. 

Jeg synes boka er fint og oversiktlig satt opp, og jeg anbefaler alle å lese grundig både en og flere ganger underveis, og bruke oppskriftene som det er mange av. Her kan man plukke og velge litt selv for hvordan man kan sette sammen en plan, men det er også ferdig forslag man kan bruke, eventuelt bytte ut noe, så lenge man holder seg til karbo- og næringsinnholdet som blir oppgitt. 

Her er tips til hvordan komme i gang, handlelister, medbrakt mat, praktiske tips til å lykkes- for eksempel når man skal bort i selskap eller på reise og mye mer.  
Se oversikten her:



Boka er lett å finne fram i.


Da jeg gjennomgikk boka første gang, fikk jeg vann i munnen, og laget meg både chaffels og squashlasagne. Chaffels har jeg lagd mye før, men har glemt det litt. Squashlasagnen har jeg ikke lagd. Etter hvert kommer man jo inn i en tralt der man lett lager det samme om og igjen, For meg gir nye kokebøker, som denne- herlig ny inspirasjon.
Jeg tenker også at jeg skal teste ut planen og ta en keto-kur i mars-april. Så fortsettelse følger....





Denne måtte jeg prøve.



Squahslasagne. Jeg elsker squash, og er opptatt av å spise mer grønnsaker, heller enn å lage erstatningspasta av fibermel ol.
Denne ble kjempegod, men jeg hadde nok i litt for mye væske, så det må justeres neste gang. Av denne formen hadde jeg middag i tre dager og spiste meg stappmett. 





Kos med bok og kaffe. 


Jeg har også brukt oppskriftene på nettsiden omhelse/lavkarbo en del ganger, men opplever at i boka er det en del nye oppskrifter, og/eller at de er fornyet. Det er positivt. I tillegg synes jeg det er fint å ha en fysisk bok å bla i, istedet for å kun lese på nett. I boka kan man også notere. 
Anbefales!


Sofie Hexeberg og Stina Natalia Nilsen: Ketokokeboken, 170 s
Cappelen Damm 2024
Leseeksemplar fra forlaget



Førstegangsreis til Hans Olav Lahlums Krimfestival på Hotell Lyngørporten , Gjeving.

0
0
Jeg liker å reise rundt på litteraturfestivaler og spesielt krimfestivaler. De bruker å være ekstra hyggelige, tematikken tross alt.  Jeg hadde hørt rykter om at Hans Olav Lahlums krimfestival er helt særegen og spesielt trivelig. Folk jeg kjenner har vært der flere ganger. De bor sørpå og da er det naturligvis lettere å komme seg dit, enn for meg som bor i Trondheim. I år ville jeg på enten på krimfestivalen i Oslo eller denne som foregikk 23.-25. februar. De skulle foregå med en ukes mellomrom, så her måtte jeg telle på knappene. I Oslo har jeg vært flere ganger, men aldri her på Sørlandet. At jeg var så heldig å få skyss fra Sandefjord med Fred Are og Anne Lise i Hverdagsnettmagasinetgjorde valget lettere. Returen til Gardermoen ble sikret ved å sitte på med Hilde fra Hildes bokblogg. Likevel ble reisen lang med bil, fly og tog, men det var verdt det og inntrykkene fordøyes fortsatt.  For en flott og trivelig festival på et fantastisk hotell på et fabelaktig sted. Her er noen av mine inntrykk fra helga:



Fire av festivalens fem hovedforfattere presentert av Hans Olav Lahlum. F.v. Heine Bakkeid, Trude Teige, Tom Egeland, Randi Fuglehaug og Lahlum selv. Helene Flood var den femte og kom på lørdag.




Publikum strømmer på. Anne Lise med mann og bokbloggerne har benket oss sammen på første benk. Viktig å få tatt noen gode bilder. 



Jan Kløvstad

Jan Kløvstad ønsker velkommen til festivalen , som medarrangør fra Bokhuset Tvedetstrand. Andre medarrangører er Folkeakademiet og Bokbyen Tvedestrand, samt Lahlum selv. Hotell Lyngørporten sørget for koselige lokaler, hyggelig service , intim atmosfære og god mat. 



Først ute er to lokale forfattere; Knut Frognes og Jan Magne Stensrud. Frognes har skrevet flere bøker og den siste er Operasjon Soria Moria. Stensrud er ute med sin tredje krim Dødelig kjemi. De blir bokbadet av Kløvstad som også selv har skrevet noen bøker, som ikke er krim, men sakprosa. Det finnes en  forfatter i hver bygd og by , sies det. Om ikke det er helt sant, så er det ikke langt i fra. Ikke minst er krim representert rundt omkring i Norges land. Å skrive er noe mange har som hobby ved siden av jobb, som kommunedirektør Rognstad, eller som pensjonister da tiden skal fylles med noe annet meningsfylt eller gamle drømmer. 



John Undsgård

John Unsgård er et navn jeg har hørt og sett i en del kriminelle sammenhenger, men jeg har tilgode å lese en av hans bøker. Her presenterer han sin siste bok, som er nummer to av en tenkt trilogi. Til dyr skal du bli  er med Even Stranger som hovedperson med handling lagt til Sørlandet. Bøkene er lagt til leselista. 



Flere forfattere som var tilstede, men ikke som hovedforfattere, fikk presentert sine nye bøker, så også Agnes Lovise Matre. Fritt Vilt, den fjerde i serien om Bengt Alsaker er rykende fersk og ligger nå på bestselgerlisten. Matre har også skrevet tre andre romaner, og jeg har lest dem alle. Matre skriver knakende godt og krimserien blir bare bedre og bedre, men samfunnsaktuell tematikk. Fritt vilt handler om ungdomsmiljø hvor mindreårige jenter selger nakenbilder, ruser seg og omgås voksne menn. Flere gjør det bra på skolen, er flinke piker og foreldrene vet ingenting. Min anmeldelse av hennes forrige bok.



Matre benyttet også anledningen til å fremheve Hverdagsnettmagasinet til Anne Lise Johannessen som driver det på frivillig basis og som i år vant Messingkniven for årets ildsjel når det gjelder å spre  krimlitteratur. Messingkniven er en nyinnstiftet pris fra festivalen Blodig Alvor i Randaberg ved Simen Ingemundsen i samarbeid med forfatter Geir Tangen - forøvrig Agnes Matre sin ektemann- i den ganske nye nettsiden Krimlitteratur. com.  (der undertegnede og Johannessen er blant anmelderne btw) 



Sven Petter Næss



Sven Petter Næss var også førstereis på festivalen. Han har også en rykende ny krimbok ute i serien om den norsk-indiske etterforskeren Harinder Singh med tittel Løvinnen. Jeg leste den forrige Passasjeren, som jeg likte godt, og skal definitivt i gang med denne. Om Tyv, en av hans bøker som jeg har anmeldt.

Andre forfattere som var tilstede, men ikke på scenen, var Geir Tangen og Silje Ulstein. Tangen kommer med sin nye krim Nattslangen i 2025, og Ulstein med sin nummer to, Store vakre troll,  etter sommeren. Det gleder vi oss til. 

PAUSE








 


I pausen var det anledning til å ta en kikk på det rikholdige bokbordet med lokale og gjestende forfatteres bøker som kunne kjøpes og signeres. Bokhandleren i Tvedestrand var tilstede
, en av de 22 frittstående bokhandlere som fortsatt finnes i Norge, og som ikke er en del av de store kjedene. De er en del av samarbeidet som kaller seg Fri bokhandel. 


Hotellet stilte også opp med en liten bar med forfriskninger, kaffe og snacks for den som ønsket å kjøpe det. 




Heine Bakkeid bokbades

Første bokbad med hovedforfatter var det Heine Bakkeid som ble utsatt for. Han har flyttet tilbake til Nord-Norge etter flere år i Stavanger. Heine er opprinnelig fra Gratangen i Troms, og i serien med den utradisjonelle og mildt sagt frynsete Thorkild Aske, hentes miljøer og steder både fra nord og sør. Bakkeid er også ute med en rykende fersk bok i serien som heter Sorgsankeren. Den ble faktisk sluppet akkurat på denne dagen. Jeg har lest alle bøkene i serien, digger dem og vet at den siste ligger i posten hjemme. Sorgsankeren blir siste bok i serien. Bakkeid sa at det var ganske tungt å være i Askes depressive univers , nå så han frem til å skrive noe annet.  Lahlum er en dreven bokbader med humoristiske spørsmål og det var ikke fritt for en del latter i denne seansen. 

Fredagens program var nå over, og vi fikk en kort pause før middagen.
Under middagen leste noen forfattere utdrag fra sine siste og kommende bøker mellom rettene. 



Randi Fuglehaug leste fra Skallebank, sin helt nye bok , nummer tre i serien om Agnes Tveit. Tonedød, nr 2, anmeldt her. Liker så godt humoren i bøkene til Fuglehaug.



Programmet



Hovedretten, en mektig lammeskank med rotgrønnsaker



Heine Bakkeid leser fra Sorgsankeren



Desserten ; sorbet for meg som ikke spiser melkebaserte desserter som var pannacotta. Nam nam




Tom Egeland leser fra 666



God natt ! En rolig og nydelig kveld over Lyngør. Jeg ble helt satt ut av stillheten her, og over så fint det lå til. Her kunne jeg har vært en uke.



Detalj fra leiligheten, søte bokputer. Rett og slett hjemmekoselig. 


Lørdag:
Lørdag var det program fra klokka 10.00-  middagen var ferdig ca 22.30. En hard dag med andre ord. 
Etter frokost dro de som ville ned til Tvedestrand bibliotek for å høre Hans Olav Lahlum ha foredrag om sin biografi om Reiulf Steen og TV-serien Makta. Det måtte man jo bare få med seg. Jeg elsker den TV-serien. Etter det var det mulighet for en guidet tur gjennom bokbyen, noe jeg selvsagt også ville delta på.  Siden dette var min første gang i Tvedestrand ønsket jeg å få med meg så mye som mulig. Og hva er vel mer gøy for en bokelsker, en en bokby full av antikvariater. 



Hans Olav Lahlum snakker for en fullsatt sal i biblioteket om biografien om Reiulf Steen og norsk politikk fra han vokste opp til han døde. Oppsummeringsvis tar han for seg hva som er korrekt og ikke i TV-serien Makta. Det meste er faktisk riktig fremstilt, men en del er også basert på løgn og dårlig hukommelse, som serieskaperne hevder.  Lahlum har også anmeldt serien noe den kom godt ut av, med noen få unntak.



Vandring i bokbyen. Vi var innom fem antikvariater, Jeg skal lage et eget innlegg om bokbyen senere, men foreløbig kan dere ta en titt på mitt innlegg på instagram her.  Jeg kan i alle fall si at dette var en fornøyelse å delta på, selv om det gikk rundt i topplokket etterhvert av bøker, butikker, hyller og retningssansen som snurret. Tom Egeland og Jan Kløvstad guidet min gruppe. Hans Olav Lahlum den andre.





Tilbake til hotellet rakk jeg så vidt en liten pause med sen lunsj og strekk på kroppen. Skal man holde ut en så lang dag, er det viktig med pusterom. 




Vakre Lyngørporten



Ettermiddagen bød på bokbad med Helene Flood og Randi Fuglehaug, samt foredrag med Trude Teige. Før middag ble det også Forfatterquiz semifinaler. 



Helene Flood bokbades av Lahlum om sine tre psykologiske thrillere, og mest om fjorårets bok Enken.  Hun slo gjennom med et brak med Terapeuten, deretter kom Elskeren og til sist Enken, alle til strålende kritikker. Flood har doktorgrad i psykologi med spesialitet i vold og traumer.



Forfatterquiz mellom Tom Egeland, Helene Flood og Randi Fuglehaug på samme lag. Vinneren gikk til finale lørdag. De fikk spørsmål fra sine tre siste bøker. Hvor godt kjenner de sine egne bøker, hva husker de? Interessant.. Helene og Randi kom likt med vinneren på lag to og gikk videre til finalen.  Til sist vant Randi Fuglehaug. Gratulerer så mye:)



Trude Teige holdt også foredrag. Jeg har lest alle krimbøkene hennes og noen av de andre, som Morfar pustet med havet. Det var en sterk historie fra fangeleire på Java under 2.verdenskrig. Liker også veldig godt bøkene om Kajsa Koren.  Hun skriver nå på enda en bok om Mormor. 



Trude Teige og Heine Bakkeid på samme lag. Her slet de. Trude gikk til finalen med en knapp og tvilsom seier. 


Festmiddag lørdag: 



Gruppebilde med mesteparten av forfatterne som var tilstede. Silje Ulstein bakerst sammen med Hans Olav Lahlum, Geir Tangen ved siden av Randi Fuglehaug i rekke to bakerst, med Helene Flood mellom seg, Ulstein og Lahlum. Resten er presentert på andre bilder i innlegget. 


Menyen lørdag:


Deilig krepsehalesuppe med torsk. 



En liten skål fra mine medsammensvorne . Det er  lagquiz mellom rettene . Nitidig konsentrasjon ved bordet vårt. Hvordan knekke denne nøtta?



Og her ble det jaggu meg blodig biff for blodtørstige folk til hovedrett. Tenker mer på vampyrer enn krim når jeg ser denne retten.  JAFS!!!! Smakte aldeles nydelig. 



Resultatene er lest opp og vinnerne får med seg en bokbunke fra antikvariatene i Bokbyen med seg hjem, som Jan Kløvstad deler ut.  Vårt lag med det geniale navnet Hvor er forfatteren?  ble faktisk nummer to. Vi fikk ikke med forfatter på laget en gang. Derav lagnavnet. - Det er ikke nok forfattere til alle,  sa Lahlum til oss. - Ja, men dere er jo flere bokbloggere.. sa en annen. Okei, da..



Fullmåne over Lyngørporten.


Søndag:


Tom Egeland holder foredrag om 666 og Bjørn Beltø. Interessant fortalt med lun humor. Egeland forteller om research, om hvordan han jobber , om religion, at han selv er ateist, men liker å lese Bibelhistorier, mystikk og mytologi. For hvert bokprosjekt bestiller han en bunke bøker fra Amazon til researchen. Jeg har lest Beltøserien og er stor fan. Her er min anmeldelse av 666. 666 er Dyret i Johannes Åpenbaring . Boka handler om en dommedagssekt i USA som gjerne vil hjelpe naturen og Gud med å fremskynde dommedag. Handlingen fører oss også til den store aktive vulkanen Yellowstone. 



Da er festivalen over. 
Inntrykkene er mange og smaken på mer lagres til neste år. 

Fakta om festivalen:
Dette var nummer 11 i rekken.
50 festivalpass var solgt til denne helga.
61 gjester deltok fredag, mens det var 79 tilstede på lørdag. Man kan kjøpe dagspass, festivalpass med og uten overnatting og middag. 
Det har ofte vært med en utenlandsk forfatter, men ikke i år, uten at vi led av det.
Mange gjester er gjengangere og har deltatt år etter år. Som Agnes Lovise Matre sa fra talestolen: - Det er som å komme på et slektstreff.




Takk for meg for denne gangen. Jeg kommer gjerne tilbake, Alt var utsøkt, servicen, programmet, stemningen, maten og leiligheten. 






Oppsummering februar- 24

0
0

 Det blir en kjapp oppsummering fra meg denne gang, på skuddårsdagen . Jeg har vært mye på reise i februar. En uke på Gran Canaria, en dag i Sandefjord hos min søster før jeg dro til Lahlums krimfestival i Gjeving/Tvedestrand sist helg. Mandag snudde jeg nesa nordover til datter med familie i barnebarnets vinterferie. Her er jeg nå, og har pådratt med forkjølelse eller noe sånt. Sikkert noe med all fartinga, mye smitte rundt omkring. Vel, jeg har lest ni bøker, nesten 10, men jeg tror ikke jeg blir ferdig med den i kveld.  Here we go:



Det ble mye krim i februar


Leste bøker:

1. Feberdrøm av Samanta Schweblin: Argentina, lånt på bib, 108 s
2. På ære og samvittighet av Chris Tvedt: Krim, Brenne#10, lånt på bib, 352 s
3. Presidenten og frosken av Carolina De Robertis: Latin-Amerika/Uruguay, lånt på bib, 186 s
4. Befrieren av Tina Martin: Krim, Sverige, lånt på bib, 537 s
5. Jordmoren fra Berlin av Anne Stern: Krim, Tyskland/Berlin, leseeks, 365 s
6. Vreden av Alex Michaelides : Psykologisk thriller/krim, Hellas, England, leseeks, 302 s
7. Lucia av Bernard Minier: Krim, Spania, leseeks, 403 s
8. Harastølen - heimen for dei utstøytte av Oddrun Midtbø: Sakprosa, 192 s
9. Marzahn, mon amour av Katja Oskamp: Tyskland/Berlin, leseeks, 173 s

SUM: 9 bøker / 2618 sider

3 romaner (ikke-krim)
5 krimromaner
1 sakprosa

4 lånt på bib/ 4 leseeks/1 fått annet sted

0 1001-bok
0 frahylla

Steder besøkt: 
Argentina, Urugyay, Sverige, Tyskland (2), Hellas, England


Bøker fra mitt lille leseprosjekt ; Modige stemmer fra Latin-Amerika 


Det har blitt en del krim, og lysten til å lese krim er ikke blitt mindre etter å ha vært på Lahlums krimfestival sist helg. Flere forfattere er ute med nye bøker og flere av dem har fått gode kritikker de siste dagene. Det virker som om krimsjangeren er i en god stim, både i Norge og ute i Europa.  I dag begynte også Krimfestivalen i Oslo- som foregår i tre dager. Den kan strømmes på Krimfestivalen sin side, noe jeg gjorde i kveld. Dvs jeg så det meste av de tre siste postene. 

* Ikke alt jeg leser får jeg blogget om, derfor noen ord her: 


* Ære og samvittighet av Chris Tvedt: Siste bok om forvsvarsadvokat Mikael Brenne. En noe tammere Brenne enn tidligere. Han har samvær med sin lille sønn og sliter med å oppfylle sine forpliktelser, fordi jobben krever han så mye. Men han prøver. I denne boka handler det mest om Brennes privat- og familieliv, noe han gjorde i fortiden som hjemsøker han, et oppdrag som setter mye på spill. Ikke i retten denne gang, men mye ute i felten, samt noen fengselsbesøk. Tvedt skriver veldig godt, jeg nyter språket. En verdig avslutning på serien, og ja, det går nok fint for Brenne selv om han avslutter praksisen sin. Edvard Matre dukker også opp som etterforsker.  Slutten er god. Dette er den andre boka på rad jeg elser som handler om fedre-forpliktelser og at det er avslutning på serie.  (Sebastian Bergmann #8) 




TV/Serier av bøker:
1. Makta , NRK, eps 10. Delvis basert på biografi om Reiulf Steen og andre bøker om AP, gro m.fl.

Teater og annet kulturelt:
1. Størst av alt er kjærligheten av Jonas Corell Petersen, Trøndelag Teater 2.02. Absurd stykke. Gikk sammen med Pål.


Størst av alt er kjærligheten. En interaktiv forestilling /start som startet i foajeen med sang og prat. 



Hans Olav Lahlum bokbader Helene Flood


Litterært og reise:

Det var kort sagt en fantastisk trivelig festival, noe du kan lese mer om i blogginnlegget over.



De fleste av forfatterne som var tilstede, enten som gjester på scenen, eller som publikum. 



Ønsker dere alle takk for følget i februar, og en fin mars:)



Har 100 sider igjen av denne.

Liksteinen av Marit Reiersgård

0
0
Marit Reiersgård er ute med sin femte bok om etterforskerparet Bitte Røed og Verner Jacobsen. Jeg har faktisk lest kun de to siste, som jeg dessuten likte veldig godt. Bra er det da at jeg har de tre forrige tilgode, selv om jeg må lese meg bakover. Det går vel det og, når Liksteinen og det de døde vet var såpass gode.



I Liksteinen foregår handlingen delvis i Drammen og delvis i Flå i Hallingdal. En eldre dame i en blokk i Drammen melder fra til politiet om vond og mistenkelig lukt hos en nabo i oppgangen. Hun frykter det værste, at det ligger noen der, sånne som man leser om i avisen som ingen har besøkt på flere uker. De som dør i ensomhet. Politiet tar seg en tur og kjenner umiddelbart en lukt de vet hva er. De dirker seg inn siden ingen åpner.
Det de finner er de åpenbart ikke helt forberedt på. En rosemalt gammel kiste står på golvet og av den lekker det både en grusom stank og annet jeg ikke vil tenke på. 
Det viser seg at det  sannsynligvis er en mannen som bor der; Gunder Rotefoss, men de må selvsagt få dette stadfestet og liket obdusert. Verner og Heiki har saken.

Bitte Røed har fått en invitasjon fra en gammel venninne fra oppveksten som har flyttet til Flå i Hallingdal. Siri Sørsdal har hatt et turbulent liv med mye rus og menn, og veien deres skiltes i ungdomstiden. Siri er hemmelighetsfull i telefonen, men sier hun skal fortelle mer når de treffes. Hun sier hun har truffet en mann, og at det nå er alvor. Bitte stusser på at hun tar kontakt etter så mange år, og tar heller ikke det med ny mann så alvorlig. Hun bestemmer seg likevel for å reise og besøke henne. Bitte føler at hun sviktet Siri da hun hadde det som verst i ungdommen, og hun vil gjerne rette det opp igjen. Hun har også behov for å komme seg bort fra tankene om forholdet til Verner, eller det som kunne ha blitt. Verner valgte å bli hos kona Ingrid da det viste seg at hun var gravid. 
Bitte kjører til Flå på vinterføre og tar inn på Bjørnehotellet for en helg. Da hun drar til Siri, oppdager hun en melding fra henne der hun ber henne komme en annen helg i stedet.. Bitte synes dette er merkelig, og blir bekymret for henne. Siri er ikke å treffe i huset der hun bor, og Bitte begynner å forhøre seg om hvem som kan vite noe. Siri har visst både en bror og bestemor som bor i bygda, og Bitte oppsøker dem begge. Jonny er veterinær og ber henne inn. Han er ikke bekymret, og sier Siri bruker å stikke vekk innimellom. Alva sier det samme. 

I Drammen går etterforskningen på mannen i kista sin gang. Det viser seg at han tilhørte et jaktlag som jaktet en del i Hallingdal. Da de skal finne ut av resten av jaktlaget, viser det seg at den ene som het Einar, tok livet av seg for ikke så lenge siden. Han ble funnet på noe de lokale kaller Liksteinen i fjellet i bygda. Det er knyttet en del myter til denne steinen, og omstendighetene rundt selvdrapet var litt merkelige. De finner ut at Einar var en spesiell type og slet med med store psykiske problemer etter at noe skjedde på jakt. Han var også svært opptatt av okkultisme og overnaturlige/alternative ting. Noe han hadde har til felles med både Alva og Siri, da de tildels livnærer seg på blant annet astrologi og spådom. 

Etterhvert knyttes drapet på Gunder til jaktlaget og Hallingdal, samt noen utenlandske arbeidere som muligens driver med lyssky aktiviteter. Det er mye å finne ut av , men ikke så lett å finne svar. Bitte blir også koblet på etterforskningen etter frihelga si, og hun får igjen jobbe med Verner, som ikke bare er lett. 

Været drar seg til og de sporene de har, fører inn i fjellet, der det ikke er tilrådelig å dra akkurat nå.

Håper dere henger med selv om dette ble litt langt om handling og relasjoner, men her måtte det til, synes jeg. Når det gjelder hva jeg mener, som de fleste tross alt er opptatt av, så er konklusjonen at jeg likte boka veldig godt. Jeg storkoste meg med den. Marit Reiersgård har en lett og god penn og hun skriver med et driv og tempo som drar meg videre og holder meg våken. Det er passe mange karakterer å holde styr på. De er levende beskrevet, noe også miljøet er. Jeg kjenner godt uværet og det skumle i de hallingdalske skoger og fjell mens jeg leser. Jeg har selv bodd og jobbet et år i Ål i Hallingdal i min ungdom, og vet godt hvordan vinteren der kan være. Ikke noe problem å kjøre seg fast eller av veien i snøstorm for eksempel. Når denne gjengen her begynner å få det travelt mot slutten, kan alt skje. Jeg synes også tematikken var spennende, og det tok sin tid før trådene ble samlet og motiv og gjerningsperson ble avslørt. Dette var så godt gjort at jeg hadde ingen aning, kun vage umotiverte mistanker, helt til like før oppklaringen. Jeg vet at Reiersgård har sagt at hun er en intuitiv forfatter, mer enn en plottmaker, men her henger det i alle fall meget godt i hop. Slutten derimot, uten at jeg skal si mer om den, ga meg en del å tenke på. Hva vil forfatteren med dette, tenkte jeg. Jeg må nok spørre henne. 

Alt i alt, meget bra. Anbefales varmt og skummelt ! Ska du ta med en bok på hytta i påska, er dette et godt valg.

Terningkast 5. 


Andre innlegg om Reiersgård sine bøker her:


Marit Reiersgård (f. 1965) har skrevet bøker i forskjellige sjangere. Hun er bosatt i Lier, og jobber utenom forfatterskapet, også som webinarmentor på Forfatterskolen. Det skal opplyses at jeg kjenner Marit litt derfra. Jeg prøver uansett å gi boka en så nøytral anmeldelse som mulig.  


Boka på  besøk hos familie i Lofoten



Boka på Bodø flyplass mens vi venter på flyet hjem til Trondheim. Hvem er den mystiske mannen med ryggen til, mon tro? Utenlandsk språk høres. Er det Sergej på flukt? 



Marit Reiersgård: Liksteinen, 364 s
Gyldendal 2023
Leseeksemplar fått av forfatter/forlag



Samiras død av Myriam H. Bjerkli . Mørk sosialrealisme og en emosjonell berg- og dalbane.

0
0
 Myriam H. Bjerkli fra Larvik er ikke redd for å dykke ned i de mørkeste rommene når hun skriver sine krimromaner. Samirad død er heller intet unntak. Fra før har hun skrevet om overgrep mot barn og vold mot kvinner. Begge deler er også temaet her, men i en annen variant. Hovedtemaet er vold mot kvinner og menneskehandel. En gutt på ti år er også sentral i handlingen. Spennende, tankevekkende og grusomt, fordi dette er en del av virkeligheten for en del kvinner og barn. 




Poitietterforsker Håkon Haakonsen, som vi har blitt kjent med i tidligere bøker, står i sitt livs drama da kjæresten Sigrid og hennes sønn David forsvinner. Sigrids ekskjæreste Mohammad har rømt fra fengselet, og det er god grunn til å mistenke at han kan ha noe med det å gjøre. Han har også ringt sønnen David og sagt han skal hente ham en dag. David blir stygt mobbet på skolen av noen eldre gutter og er redd for å gå på skolen. Det er også rasistiske handlinger i tillegg, noe som også gjør meg eitrende sint og trist. 
På samme tid blir en eldre dame kjørt ned og drept på en øde vei utenfor Sandefjord. 

Tiden går og Håkon skjønner etterhvert at han vet lite om Sigrid, kjæresten han har hatt i to år, og som han elsker høyest av alle. Håkon får ikke delta i etterforskningen på grunn av følelsesmessig tilknytning, dessuten blir saken snart overført til Oslo siden Mohammad har rømt og anses som farlig. Håkons kollega tror endog at Sigrid har blitt med Mohammad frivillig. 
Det nekter Håkon å tro, men overvåkingsmateriale kan tyde på at hun har blitt med han frivillig inn i en bil og stukket av. Kan det være slik at Sigrid har levd et dobbeltliv? Eller har hun blitt truet og manipulert til å bli med Mohammad og lokket i en felle?

Håkon kan ikke la være å gjøre sine egne undersøkelser, han tror også at sakene med påkjørselen av den eldre damen og forsvinningen kan ha noe med hverandre å gjøre.

Bjerkli skriver knakende godt og lett om et tungt tema. I starten er det noen fæle mobbescener, men ellers en rolig start, før det skjer en heftig vending etter ca 75 sider, da Sigrid og David forsvinner. Fremover drives vi raskt videre fra den ene spenningstoppen etter den andre, avbrutt av noen minneglimt fra Samiras flukt med familien fra Somalia, gjennom Kenya og grusomme flyktningereire i Libya og etterhvert en farlig ferd over Middelhavet til Europa. Dette er troverdig skildret, og det er tydelig at forfatteren har satt seg inn i tematikken med fluktruter, hvordan det foregår og hvordan mennesker i flukt blir behandlet. 

Det er vanskelig å si så mye mer uten å røpe for mye av handlingen i boka, men vi får også innblikk i hvordan mekanismene mellom offer for menneskehandel også blir misbrukt og utsatt for grov vold. Noen scener som illustrerer dette kan man bli dårlig av å lese. Slikt skjer i virkeligheten, det er det som er det verste. 

Samiras død er først og fremst en kriminalroman, men kriminallitteraturen egner seg godt til å belyse samfunnsaktuelle temaer, noe Myriam Bjerkli er en mester i. Som krimroman er den meget spennende. I andre halvdel i boka sluttet jeg nesten å puste og pulsen gikk høyt. Jeg ble rett og slett søvnløs og overstimulert, men det kan jeg skylde meg selv for fordi jeg leste boka på senga og ikke greide å legge den fra meg. Boka var rett og slett en emosjonell berg- og dalbane. 

Slutten vet jeg ikke om jeg vil si så mye om. Vil ikke si helt hva jeg mener om den. Den virker rolig etter at kjeltringene får som fortjent, nesten litt happy ending, men den som leser får se. 

Ønsker du en god påskekrim, kan denne absolutt anbefales!  (og ellers også, selvsagt)

Terningkast 5


Andre bøker jeg har lest og blogget om av forfatteren:


Andre om Samiras død:


Myriam H. Bjerkli: Samiras død, 270 s
Bonnier forlag 2024
Leseeksemplar fra forfatteren






Solens sønn av Hilde Susan Jægtnes. Forløper til Sagaen om Isfolket, inspirert av Margit Sandemo.

0
0
 Da jeg så at det skulle komme en ny roman om Isfolket, inspirert av Margit Sandemos sagnomsuste serie, var jeg ganske kjapp til å takke ja til boka. Dette måtte jeg få med meg. Jeg var en en mange som var stor fan av serien den gang den ble utgitt. Spenning, magi, mystikk, romantikk, hekser og demoner; hva mer kunne man ønske seg. Å lese en bok som følger i Sandemos fotspor så mange år etter, kan slå ut begge veier. Blir det for dumt? Greier forfatteren å skape den samme magien som jeg opplevde den gangen, for flere tiår siden? Vel, det skal du snart få vite.


Forlaget om boka:

Nyskrevet forløper til Margit Sandemos fantastiske serie, Sagaen om Isfolket. Hanna er en av Isfolkets mest myteomspunne og fryktede skikkelser. Hvordan ble hun slik? Som en av slektens rammede er Hanna født med fysiske særtrekk og spesielle evner. Hun er vrang og hissig, men også vitebegjærlig og livstørst. Og så vil hun så gjerne elske og bli elsket. Da hun forelsker seg i høvdingsønnen Emil, ønsker hun mest av alt å være normal. Samtidig ankommer en fremmed fra nord. Onde ting begynner å skje, og Hanna blir dratt inn i den fremmedes uhyggelige planer. Nå må hun finne ut hvem hun vil kjempe for – og hva slags menneske hun vil være.


Sagaen om isfolket har blitt lest av millioner. Nå har Hilde Susan Jægtnes skrevet en frittstående forløper til Margit Sandemos populære serie.



Vi blir raskt kjent med Hanna, ungjenta som er rammet av slektens forbannelse. Hanna er etterkommer av Tengel den onde. Hun er 18 år og en stri jente, som leker seg med magi, og lager urtemedisin for å hjelpe andre.  Hun vil bli dyktig i faget. Hun har også kjent seg annerledes i mange år og merket i økende grad at hun blir sett på som rar, spesiell, skremmende. Også hennes mor og far skjemmes av henne til tider, de greier ikke helt å hanskes med henne. Høvdingssønnen Emil har et godt øye til henne, og hun til ham, men hun har ikke selvtillit til å tro at det noen gang kan bli noe mellom dem. Hun føler seg stygg og så har hun denne forbannelsen, som gjør at mange ser på henne som en heks, og gir henne skylda for vonde ting som skjer. Hennes to slektninger; Tobba og Vega forstår henne, men de er mye lengre ute med sin magi , heksekunster og utstøtte tilværelse enn hun. 
Da den fremmede skridfinnen Ante`kommer til bygda, opplever hun en samhørighet og nysgjerrighet, samtidig som hun blir dratt mot noe hun ikke helt forstår. Kampen inne henne dras i flere retninger . Kan og vil hun tro på at det kan bli noe med henne og Emil, eller skal hun bli med den fremmede inn i hans verden? 

I romanen er det mer enn nok av intriger og spenning. Det er lett å lese, og jeg drives raskt videre. Mye skjer. Vi får også innblikk i de storpolitiske konfliktene på slutten av 1400-tallet. Jeg liker spenningen, magien og alt som skjer med Hanna og de rundt henne. Det er underholdende, og setter fantasien i sving. Nå er dette en roman på over 400 sider, og i et annet format enn det Margit Sandemo skrev Sagaen om Isfolket i. Den ble skrevet som serieromaner (kiosklitteratur), og kom ut flere ganger i året. Jeg mener å huske at Sandemo skrev 8 bøker i året. 
En annen ting er tiden det er skrevet i. Det var mye romantikk og erotikk også den gangen, men ikke så voldsomt som det er i Jægtnes sin roman. Jeg har nettopp lest et intervju med Sandemo fra 90-tallet. Der sa hun at hun ikke likte å skrive om sex, men forlaget ville hun skulle gjøre det. Det var sikkert noe med konseptet denne type serielitteratur forventer. 
Hos Jægntes damper det, og ganske ofte. Både i Hannas drømmer, åndereiser, men også i skildringene av det som skjer i virkeligheten, men det er mer nedtonet og realistisk. Kan de voldsomme sex-scenene i denne boka være et resultat av vår tids mye økende toleranse for slike scener? (tenker på eksponering i media, TV-reality-show med mer) . Dette er husmorporno over en lav sko. 
Vel man kan bare skumme over hvis man ikke liker det. Ellers synes jeg boka som sagt er morsom, underholdende og litt trist. Jeg blir berørt av Hannas skjebne. Romanen handler også om utenforskap, som kan overføres til lignende i dag. Hendelsene står i kø, og jeg vil ikke røpe så mye. Jeg leser gjerne neste bok i serien, som skal bli en trilogi. 

Anbefales, hvis du ønsker en underholdende lesestund med spenning og magi:)


Hilde Susan Jægtnes: Solens sønn, 429 s
Vigmostad&Bjørke 2024
Leseeksemplar fra forlaget


Aldri være trygg av Hanne Gellein #3 . Forrykende krim med nynazistisk bakteppe fra Trøndelag

0
0
"Hanne Gellein har skrevet en meget god oppfølger, og fremtiden for vår nye krimforfatter lover godt hvis hun holder denne stimen" 

Dette skrev jeg i mitt innlegg om bok nr 2 i serien om patolog Silje Andersen og hennes gode venn gamer og hacker Luca Stellander. I Gelleins nye krimroman er det Silje og Luca det handler mest om. De er utsatt for store prøvelser og er begge i fare på hvert sitt vis. Og holder Gellein stimen også denne gang? Det kan jeg love deg at hun gjør.



Forlaget om boka:

Omtale

Aldri være trygg er en psykologisk krim med thrillerens heftige tempo. Hanne Gelleins tredje krimroman om rettspatologen Silje Andersen, der fortidens skygger er i ferd med å ødelegge livet for både Luca og Silje på hvert sitt grufulle vis.

Da Silje Andersen våkner opp, er hun lenket fast i en mørklagt og illeluktende kjeller. Hvordan ble hun fanget her, og hvem vil henne så vondt? Hun kjemper for å komme seg løs og i frihet, men hvordan skal hun klare det? Omverdenen tror hun har reist på ferie. Det er kun én person som er mistenksom nok til å undersøke – bestevennen Luca Stellander. Men nå sitter han varetektsfengslet etter at det har kommet nye opplysninger i en gammel drapssak.

Fem år er gått siden lederen i Nordisk Front ble drept, og et sentralt vitne hevder å ha sett at det var Luca som slo ham i hjel. Forgjeves har Luca Stellander forsøkt å ta avstand fra sin fortid i det høyreekstreme miljøet. Men nå henter skyggene ham inn. Hva skjedde egentlig den kvelden for fem år siden i Falstadskogen?



Silje våkner i en mørk kjeller, fanget. Omverdenen tror at hun har reist på ferie i fire uker. Luca begynner å føle en uro, han har ringt henne noen ganger uten å få svar. Litt ulikt Silje å ikke svare, men det har nok sine grunner, tenker Luca helt til han blir innbrakt til avhør i en fem år gammel drapssak. Han får beskjed om å holde seg hjemme, men Luca blir etterhvert så bekymret for Silje at han må gjøre egne undersøkelser. Han besøker leiligheten hennes som han har tilgang til og får sine mistanker forsterket. Han er også ganske sikker på hvem som stå bak, og melder henne savnet. Erlend, politimannen som Silje gjorde det slutt med i forrige bok, tar Luca på alvor, men sier de må vente litt med å melde henne savnet. De må ha mer enn en bekymret venn og eks-kjæreste liksom. Luca har også mer enn nok med å bli mistenkt  i den gamle drapssaken, hvor hans venn Magne i Nordisk Front ble drept på en leir på Falstad utenfor Levanger. Luca er ganske sikker på at han ikke har drept Magne, men noe er litt uklart fra den kvelden det skjedde. Vekselvis med kapitler om Lucas kamp for å renvaske seg i avhør og jakten på Silje, kommer minner til overflaten. Hva skjedde egentlig den kvelden på Falstad?

Vi virvles inn i et mørkt drama hvor unge mennesker lever i en sterk tro på at den hvite rase er overlegen og at Norden står i fare for å bli overtatt av muslimer og andre som ikke hører hjemme her. Samholdet er sterkt, og prisen for å hoppe av, er høy, noe Luca smertelig får erfare. 
Det er knapt noe som skremmer meg mer enn høyreekstreme krefter og nynazisme, som dessverre får stadig mer fotfeste både i Europa og Amerika. Jeg synes Gellein mestrer å vise frem mekanismene i et slikt miljø, hvorfor blir man med, hva skjer, hvorfor er det vanskelig å forlate, hvordan man blir indoktrinert og hjernevasket. Som i en sekt. Dette gjør hun mesterlig i rammen av en kriminalroman, som er forrykende spennende på flere plan. Det er velskrevet uten dødpunkter og med skumle scener. Det er neglebitende og søvnforstyrrende (advarsel!), en bok det er vanskelig å legge fra seg. Scenene fra Falstadskogen er også av det skumle slaget. De hører lyder, det tasler og rasler, det hviskes... 
Jeg har ikke vært i Falstadskogen, stedet som var fangeleir under andre verdenskrig  (i dag museum), men jeg kjører forbi avkjørselen hver gang jeg drar for å besøke mine foreldre på Verdal. Hver gang tenker jeg at jeg må sette av tid å dra dit snart. Jeg kjenner folk som har vært i skogen som merker at det er noe der, avtrykk, en spesiell stemning, som om man hører de dødes smerter og lidelse fra krigens dager. For den som er følsom for slikt, for den som tror på sånt. At det er et spesielt sted, kan det ikke være tvil om. 
Gellein skriver dette levende fram, slik at det føles om å være der. Da er det godt å vite at man sitter trygt i egen leilighet med folk rundt seg på alle kanter. 

Anbefales. Ypperlig tips til påskekrim. Terningkast 5.


Andre av Hanne Gellein jeg har blogget om:



Hanne Gellein: Aldri være trygg, 286 s
Cappelen Damm 2024
Leseeksemplar fra forlaget