Are you the publisher? Claim or contact us about this channel


Embed this content in your HTML

Search

Report adult content:

click to rate:

Account: (login)

More Channels


Channel Catalog


Channel Description:

Bokblogg, reiseblogg, bilder. Min verden. Velkommen på reisen.
    0 0

    Forlagene reiser landet rundt (mest sør for Sinsenkrysset meg bekjent, men Trondheim får være med) for å besøke bokhandlere og bibliotekarer hver høst.  Noen ganger får noen av oss bokbloggere også bli med. Jeg har vært med på flere forlags -bokmøter i noen år. Det som er viktig å vite, er at vi som bor ute i periferien ikke kan delta på pressekonferansene som forlagene arrangerer hvert år i Oslo, fordi vi - rett og slett - ikke bor der. Bokbloggere blogger om bøker som hobby når de har tid, og har som regel andre jobber og forpliktelser som holder dem der de er.

    Ok. Det er veldig hyggelig å få muligheten til å delta på forlagenes høstmøter, for å presisere det, og jeg har alltid blitt inspirert i møte med forlagenes presentasjoner av sine kataloger, men også av forfatterne som de har engasjert til å fremsnakke sine bøker.  Det kan ofte gjøre en forskjell, eller gi meg noe ekstra enn min nøye gjennomlesing av en forlags katalog, hvor jeg nitidig tenker og vurderer, tusjer og understreker ; - aj, denne boka må jeg sjekke ut. Denne boka vil jeg lese.!



    God mat, men ikke bare fysisk mat, ble tilbudt. Denne er laget på Sellanraa Bok & Bar, helt nydelig. 




    Jeg er en vitebegjærlig person, og selv om jeg vil mye og og har mye kapasitet på det jeg interesserer meg for, som for eksempel litteratur, så makter selv ikke jeg alt.  Jeg jobber stadig med denne prioriteringen. Hva skal jeg bruke tiden på? I bloggsammenheng; hva skal jeg skrive om? 


    Velkomst. Forlaget ved Cecilie Nessheim og Knut Gørvell, samt Per Egil Hegge, biograf av Kongen,  (Harald altså) , som han presenterer straks. Ps.. Hegge er fra Levanger!


    Nå det gjelder forlagsmøter og presentasjonen på blogg, så har jeg bestemt meg for å gi plass til tre bøker og forfattere som vekket følelser i meg, pluss en bok jeg ønsker skal ha oppmerksomhet.  Så enkelt vil jeg gjøre det, og jeg henviser ellers til at resten leses i katalogen hvor du/de/dere kan finne dine favoritter.

    Cappelen Damm er et meget
    stort forlag. Jeg har som nevnt et sted bladd gjennom katalogen på nett.  Det er utrolig mange bøker der jeg ønsker å lese. Som jeg vet jeg vil lese.

    Pillebefinnende  av Hans Chr, Geelmyudien.  Feks. Jeg har lest både Sannheten på bordet, og Sannheten i glasset , og synes at dette er en journalist som er grundig til verks, og ønsker å trosse makta i kampen for sannhet og sunnhet. Angående Pillebefinnende handler det om legemiddelindustri og den syke forbruken av legemidler samfunnet har beveget seg inn i.. LES!!!¨


    Jeg har alltid vært skeptisk og kritisk til bruken av legemidler, så målgrupppa er ikke først og fremst slike som meg, selv om det selvsagt gir oss enda mer kunnskap til å begrunne vår skepsis. Jeg synes det er niftst hvordan dette misbrukes, samt hvor kynisk denne industrien er.


    Nu vel..
    Katalogen til Cappelen Damm er gedigen. Nå har de til og med økt vekta med å innlemme Bazar, som har Dan Brown i sin portefølje. Jeg er fan av Dan Brown, men hans bøker trenger vitterligen ikke mer reklame. Og ingen vet noe om den den nye boka som kommer i oktober, så vi får nå vente å se okkesom.

    Jeg vil helller snakke om Didrik Morits Hallstrøm, Torgrim Eggen og Roy Jacobsen før jeg legger meg.



    Men så nevnte de Pornofobia- eller noe sånt.. For unge lesere, av krimforfatter Eirik Husby Sæther, also policeman. Jeg leste hans forrige krim; Det blå barnet, og den likte jeg godt.




    Torgrim Eggen.
    Jeg har lest noen av hans bøker, fra Cuba, bla. Eggen har utgitt flere reisebøker og nå en om musikk,  han skriver om den musikken som definerte den tiden jeg vokste opp i, og fremover..
    Jeg har vært og er genuint interessert i musikk. Say no more. Denne boka er Et Must Have!
    Vi fikk et soundtrack med Roxy Music, Kraftwerk og David Bowie.

    Seff , meg i en annen sfære med en gang.
    (At jeg brente et bilde av Brian Ferry og klistret det i min  dagbok da jeg var ca 12 år, gidder ingen å bry seg om, -  Jeg gjorde det fordi jeg synes Brian Ferry var så jævlig mot han. (har fortsatt beviset)
    Men jeg tipper at Torgrim skjønner hva jeg snakker om. Tipper at konflikten (ikke meg, men den i bandet) omtales i boka Kunstrock. Jeg skal i alle fall sjekke ut det. Og så kommer Torgrim til Rockheim før jul . I`ll be there---)




    Torgrim ! Æ heie på dæ!




    Interessant bok som lurte seg meg i mitt innlegg.. #flyktinger innvandrere og sånt..





    Didrik. Lysår. Bor i Trondheim akkurat nå. More to come. Krø, hans forrige roman, var så bra. Digger Didrik.!
    ..



    Rigel, kysten, Ingrid, Roy Jacobsen.




    Knut Gørvell og Roy Jacobsen. Begge er flinke til å verbalisere, snakke, og liker det, virker det som..



    Men boka til Jacobsen, Rigels øyne, er det som er interessant.




    Jepp, det var noe om disse presentasjonene; fordi: Det treffer noe i meg. Gåsehud. Som i Rigels øyne.
    Fremover skal jeg, tenker jeg nå, som bokblogger, bruke mer følelser i bloggingen enn intellekt fordi  jeg tror det er viktig i litteratur-forståelsen. (Men jeg kan tenke noe annet i morgen.)

    Altså:
    Disse tre skriver i veldig forskjellige genre; sakprosa, roman tuftet på krigen/etterkrigstiden/helgelandskysten og sci-fi.

    Wtf?

    Ikke heng dere opp i navn, genre etc..

    Det mest uvante kan berøre.

    Skjønt for meg, så er verken sci-fi eller en sakprosasbok som kalles Kunstrock, uvant eller fremmed. Jeg vokste opp med Roxy Music, Kraftwerk og David Bowie. They were the soundtrack of my life, på mange måter.
    Mer enn mange - jenter? - i min generasjon , var jeg nok dedikert til interessen for pop- og rockmusikk,  og i ettertid er det veldig lett å se hvor vanskelig det var for jenter å hevde seg innenfor dette på 70-og 80- tallet.  I just tell.. Bittert ? Selvfølgelig..
    Jeg fikk forresten antatt en musikkanmeldelse av at sært album i Det Nye på 70- tallet. Jeg skulle ha fortsatt med det.. Standhaftig kunne jeg i dag ha vært kollega med Torgrim Eggen.  Men jeg var nok ikke like tøff og flink som Hege Duckert. 
    Uansett: Spill Avalon, spill Starman..  For unge lesere som roter seg hit: YouTube og Spotify og sånt.. VinyLPLATENE HAR JEG DESSVERRE SOLGT PGA UTALLIGE FLYTTINGER.Gjett om jeg angrer. Jeg visste jeg ville gjøre det, gjorde det med åpne øyne. Tragisk.

    Roy Jacobsen.
    Man trenger ikke å si noe mer enn at han nå kommer med bok tre om Ingrid på denne øya på Helgelandskysten. Og når han står der og snakker om krigen og Ingrid fra Lurøy, og denne russeren som antagelig er far til barnet hennes, og alt det som ikke er så enkelt likevel etter rettsoppgjør og krig, og følelser så stritter hårene på mine armer.. Og han nevner Helgeland, Trøndelagskysten og Skorovatn, og jeg mister tråden og forsvinner...
    Skorovatn?
    Men jeg snakker med ham etterpå. Han sa det er så mye historie i Skorovatn, og noe er med her.
    (søstra mi har feriehus der, og jeg skal dit ei helg snart for å plukke tyttebær og gå på Puben til Inge Stallvik)

    Litteratur, romankunst, intuisjon, fortellinger, inspirasjon--
    Jeg tror ikke at forfattere engang alltid kan forklare hvor det kommer fra.

    Og så er det yngstemann; Didrik Morits Hallstrøm, som skriver science-fiction, noe som ikke har noe særlig utbredelse i norsk litteratur etter Bing & Bringsværd.

    Seriøst:
    Ikke heng dere opp i sci-fi-stempel . Jeg har lest hans forrige roman; Krø, og likte den godt. Den ble klassifisert som en gotisk grøsser.
    Men du må like å lese noe som er litt spennende, litt sånn frremtids-rettet-skrekk- og gru  (ikke så vanskelig vel i disse klimakatastrofe- og Trump-tider ?)

    I sin nye roman er det snakk om utenomjordisk kontakt.
    Enten interesserer det deg eller ikke, les  hvis du er nysgjerrig, vit , her har vi en dyktig norsk forfatter som fortjener oppmerksomhet!
    Jeg leste i en anmeldelse at det kan er litt vanskelig å genredefinere boka.


    Det var en artig kveld.=)
    Med bokbloggervenner Reading-Randi og Lattermild _ Ragnhild.:.:)

    Randi har blogget om arrangementet her






    0 0

    Trondheim var den første byen som fikk besøk av Kagge og Stenersen denne høsten, og det på selveste valdagen. Randi og meg var så heldige også i år å få delta på dette hyggelige arrangementet, solid og trygt ledet av forlagsredaktør Anne Gaathaug og Salgssjef Bjørn Fredrik Dragsholt. Forlaget hadde også med seg en knippe forfattere til å presentere sine bøker- noe som alltid er spennende, samt at en del bøker ble presentert med videoer.



     Anne Gaathaug og Bjørn Fredrik Dragsholt ønsker velkommen til en drøss med bokhandlere, bibliotekarer, respektive forfattere og to bokbloggere. Stedet er Byscenen i Trondheim, hvor vi fikk servert en varm og mettende linsegryte fra Almas med drikke og kaffe og twist i pausen.




    Katalogen til Kagge og J.M. Stenersen er stor. De er solide på sakprosa av alle slag , men har også noe skjønnlitteratur .  Her får vi høre Geir Lundestad presentere sin bok om Nobels fredspris fra 1901 frem til i dag.  Lundestad har vært direktør for Nobelinstituttet i 25 år og også sekretær for Nobelkomiteen. Han bør vite hva han han har skrevet om. Interessant å høre på, Drømmen om fred er en bok jeg kan tenke meg å lese. 



    Neste kvinne ut er en debutant Hilde Vesaas, som jobber på Ski videregående skole. Hun har skrevet historien om en operasjon under krigens dager som reddet tusenvis av mennesker.
    Carl Fredriksens transport virker å være en spennende fortelling. I Norge er det mange som elsker å lese om krigen, og disse bøkene fortsetter å komme, år etter år. Det er fortsatt mange historier å fortelle.



    Petter Uteligger er det nok mange som har blitt kjent med gjennom TV og film. Eivind Hofstad Evjemo, kjent for flere romaner og priser, har skrevet historien om Petter Nyquists møte med alle de han møtte i tiden han levde som uteligger i Oslo. Dette er en bok jeg helt sikkert skal lese. Også fordi jeg vet at Evjemo skriver så godt.



    Noen bøker ble presentert via video. Blant annet boka Alt jeg vet om planter av Anne Hope Jansen, en bok jeg absolutt skal lese og fikk med i bokbagen, noe jeg ble veldig glad for. Jansen er forsker og har skrevet om sin kunnskap om plantene liv i en personlig tone.



    De yngre leserne blir også tilgodesett av Kagge forlag. Thomas Enger er krimforfatter som nå kommer med en krimroman for unge voksne; Killerinstinkt. Presentasjonen gjorde meg veldig nysgjerrig og jeg skal sjekke ut om jeg er ung nok til å la meg fenge av denne boka, eller om jeg greier å se om den er det for de som er unge voksne. Om et drap på en videregående skole og en kjæreste som blir mistenkt. Med i bokbagen.



    Maj-Britt Aagaard er kjent for Kjøttfri mandag, en bok jeg selv har hatt stor glede av og har blogget om her. Nå er hun ute med Den store kosekokeboka, og her er det mange oppskrifter på mat til kos, samvær og helg. Hun sier selv at dette er en ultimate helgekokeboka. Maj-Britt driver bloggen Spiselandslaget.com  Hun la merke til at hun hadde spesielt mange treff i helgene, noe som ga ideen til denne boka. Maj-Britt var artig å høre på, et sprudlende vesen som solgte seg inn til meg i alle fall, og sikkert resten av salen.



    Disse bøkene tror jeg mange burde hatt, disse bøkene tror jeg mange vil ha glede og nytte av. Tenk å lære matte på en ny måte som gjør at du forstår, slipper å slite som mange gjør.  Har du barn i skolealder, sjekk ut disse. Forfatteren, Vibeke Gwendoline Fængsrud,  har selv en skolefortid med slit, fravær og uro i ræva, men en dag bestemte hun seg fra å ta rev i seilene for å lære seg matte. Hun knekte en kode og deler erfaringene med andre gjennom utviklingen av disse bøkene.



    Petter Skjerven er også en artig kar å høre på og de fem minuttene om Kroppsspråk gikk alt for fort. Han vil kulturmytene til livs, det han kaller psykologisk folklore, mytene om at feks 90 prosent av det vi sier kommer gjennom kroppsspråket. Det er feil, sier han. Det går ikke an å måle hvor mye kroppsspråk vi bruker. Det går heller ikke an å lese om folk lyver ut fra kroppsspråk. Bl.a. Men man kan godt lære seg å bruke kroppsspråket i visse sammenhenger.. Dette høres ut som en interessant bok, som settes på ønskelisten.



    Neste matbok ut presenteres med en video. Truls og Hellstrøm er på tur og har laget en kokebok sammen. Hellstrøm skal gjøre Truls til kokk. Hvordan i alle dager skal det gå? Hvordan gikk det? Videoen var i alle fall veldig artig.
    Truls ala Hellstrøm, heter boka. Et must have for me! For den som vil ha mer tradisjonelle kokebøker har Kagge noen av dem i katalogen også, som Våre beste julekaker og Mat hjemmefra.



    Fotball har en plass i folkets hjerter, om ikke i mitt. Men Birger Løfaldi var der, og han må også få bli med. Han har skrevet boka Landslaget. Antar at dette blir en ønsket julegave under mange trær i år.



    Erika Fatland kommer med ny bok fra sine reiser, denne gangen i Russland og omegn. Gaathaug mener at dette er boka for de som liker Tørbjørn Færøvik og Risnes sine bøker. Jeg har faktisk et par bøker av Fatland i hylla, Englebyen og Året uten sommer. Sistnevnte kjøpte jeg på litteraturfestivalen på Lillehammer et år da jeg hørte på henne. Jeg må få lest dem snart. Jeg må også lese Grensen. 



    Her har vi også en bok som virker kjempeinteressant. Skuespiller Svein Tindberg snakker om og leser fra Bibelfortellinger for barn. De er ikke skrevet på tradisjonelt vis, men han har ikke skrevet om Bibelen, men gjort historiene levende slik han opplevde å få dem fortalt som barn som han igjen har fortalt for sine barn. Det kan hende han har fylt ut noen hull, sier han.. Boka har også med noen sanger og et par skuespill. Presentasjonen fikk meg til å ønske meg denne boka. Jeg tipper denne blir å finne under mange juletrær i år.



    Her kommer det en bok det lenge var i tvil om ble til. Gaathaug røper at nå er det sikkert. Dømt til døden i Kongo forteller historien om Tjostolv Moland og Joshua French gjennom Fredrik Græsviks dypdykk og skarpe journalistiske penn. Boka kommer antagelig i slutten av oktober. Følg med!



    En annen aktuell mediasak blir også bok. Torgrim Eggen leser fra manuset og forteller om prosessen med skrivingen om en sakprosabok om Eirik Jenssen og hans sak. Forbindelsen heter boka. Eggen har hatt mange samtaler med Jenssen. Får vi nå sannheten?




    Katalogen inneholder ellers en drøss med bøker om strikking, håndarbeid, mer om krigen, noen biografier, enda flere polarbøker, barne- og ungdomsbøker, dikt, med mer. Stalins datter er en bok jeg merket meg. Ingvild Tennfjord er ute med en ny vintipsbok av samme type som i fjor. Jeg blogget om den hun ga ut i fjor , her.  I år inneholder Norges beste vinkjøp 2018  et minikurs om smaking.



    En del av titlene ble lagt ut slik at vi kunne studere dem. Til sist ble bøkene loddet ut. Jeg var dessverre ikke av de heldige denne kvelden, men jeg er uansett veldig fornøyd med bøkene som ble med i bokbagen vi fikk. Der var også Tennfjords vinbok.





    Helt til slutt fikk vi hilse på forfatterne. Jeg ble litt stresset når jeg tok bilde fordi det var så lite strøm igjen på mobilen min, så det ble litt uklart. Medblogger Randi har sneket seg inn i gjengen, ved siden av Eivind H Evjemo helt til venstre.  En flott gjeng med flotte bøker på gang!

    Her er Randis innlegg med flotte bilder fra høstmøtet på Byscenen. Etter møtet dro vi hver til vårt på valgvake.





    0 0

    Jeg har lest tre korte bøker i det siste. De er i grunn veldig forskjellige både genremessige og innholdsmessige, men omslagene på bøkene fikk meg til å fundere på hva de hadde til felles. Omslagene matcher hverandre. Jeg ser det ofte; at bøker jeg leser som jeg legger inn på menylista til høyre på bloggen, matcher på en snedig måte, i farger, i mønster, eller noe annet. Med disse tre bøkene gikk det i design; blomster og blader sirlig formet,  i Lysår er det hjortehorn, men formet på lignende måte som blomstene og bladene i Dam og Verda er ein skandale.
    Og blomster, blader, horn, hva er det? Jo, det er natur. Der har vi fellestegnet; naturen. Hornene på Lysår kan også symbolisere døden, døde horn. Hornene er grå mot en svart bakgrunn. Naturen er død.







    Bøkene har ikke den samme designeren, bøkene er fra forskjellige forlag. Nok om det, nå litt om bøkene:

    DAM av Claire- Lousie Bennett, 186 s
    Pelikanen 2017
    Kilde: Kjøpt på Eldorado, Oslo

    Jeg ble nysgjerrig på boka etter at det var en del snakk om den i forbindelse med Litteraturfestivalen på Lillehammer i vår. Forfatteren var der og deltok i flere arrangementer, og jeg så henne i et av dem. Hennes forlegger, Karl Over Knausgård var også der.
    Dam er en debutroman som har fått mye oppmerksomhet, og slikt blir man nysgjerrig av, også av at Knausgård har knyttet romanen og forfatteren til seg.
    Jeg kan forstå det etter å ha lest boka.

    Romanen handler kort sagt om en kvinne som flytter ut i skogen. Hun lever et ensomt liv, men et sterkt indre liv. Dagene går, beskrives i en lett suggerende form, detaljrikt, og i en litt til tider lett akademisk tvangspreget stil. Det er litt vanskelig å forklare. Boka skrives i jeg-form, til en leser, og personen virker litt tvangspreget, spør du meg. Naturen kommer henne tett inn på livet, men det er noe truende over dette, isolasjonen er ikke bare bra. Hun skriver om en mann, en elsker, hun drikker en del og liker frihetsfølelsen alkoholen gir henne.
    Jeg er litt ambivalent til denne boka; likte jeg den eller ikke? Jeg er usikker. Bennett skriver godt, og utmeislingene av tanker og følelser, er så detaljert at den kan minne om Knausgård i stil, men likevel på en annen måte. Det blir litt messende og monotont, men innimellom viser det seg en svart humor og man kan dra litt på smilebåndet. Kanskje er dette en bok som kan vinne seg på å bli lest en gang til.

    Andre bloggere:
    Beathe, Rose-Marie


    Verda er ein skandale av Agnes Ravatn, 95 s
    Samlaget 2107
    Kilde: Leseeksemplar

    Agnes Ravatn er gullende god forfatter og satiriker. Jeg har lest andre bøker av henne; bl.a Fugletribunalet som hun vant Bokbloggerprisen for i 2013. Verda er ein skandale er helt annerledes. Dette er en samling essays fra Dag og Tid der hun er spaltist.
    Agnes Ravatn flyttet med mann og barn til den vestlandsbygda Valevåg etter ti år i hovedstaden for å bo på en slektsgård, et småbruk som trenger mye oppgradering, og det er dette hun skriver om. Hvordan passe inn, pusse opp, om hverdagene, om besøkene og samtalene med naboen Einar Økland, om forskjellene mellom Oslo og Valevåg, om alt hun trodde hun ville savne, men likevel ikke gjør.
    Dette er ingen bok som romantiserer lykken på landet. Essayene skildrer livet på landet nakent, ærlig med det skråblikket som bare Agnes kan.
    Jeg lo masse, humret og storkoste meg med denne.
    Anbefales!

    Andre bloggere:
    Beathe, Rose-Marie, Tine, Elida


    Lysår av Didrik Morits Hallstrøm,150 s
    Cappelen Damm 2017
    Kilde: Leseeksemplar

    Hallstrøm var nylig i Trondheim på Cappelen Damms høstmøte , og det var veldig artig å høre ham snakke om sin nye bok. Jeg leste Krø for et par år siden, en roman jeg likte svært godt.
    Lysår blir beskrevet som en sci-fi-roman. Det er den forsåvidt, men den er også en dystopi hvor mye av handlingen foregår på jorden i ganske nære dager.
    Solstormer herjer, det tynne skjøre osonlaget har gjort solen livsfarlig, solen er noe man unngår. Sør for og i Europa flykter folk dit det er levelig, der det er mat og vann. Det begynner man også å gjøre sør i Norge.
    Han som kaller seg Norge på romskipet Vita husker tilbake til tiden før han måtte dra ut i verdensrommet. Han var en av de utvalgte astronautene, men han ble ikke tvunget til å dra, sånn egentlig, men den håpløse tilstanden tvinger han på en måte til det.
    På jorden lever han med datteren Miriam og kona Helene, før hun dro fra dem. Han trekker stadig mer og mer ut i skogen. Til slutt er det der han og datteren havner, på flukt.
    Det er den tiden han beskriver på jorden som er skremmende. Klimaflyktningene, mennesker som kan gjøre hva som helst for å skaffe seg mat og vann, tørken, døden.
    Jeg har nettopp lest Blå av Maja Lunde. Den har ikke kommet ut enda, så jeg kan ikke si at annet enn at Lysår har noe noe til felles med Blå mtp klimaproblematikk, en far og en datter på flukt, hva man er villig til å gjøre for sine nærmeste, tørke og vannmangel.
    Sekvensene i romskipet er mer tekniske på en måte, noe som jeg ikke er like glad i å lese om, men det hører med.

    Jeg synes også at det er spennende at det kommer sci-fi på norsk. Likevel synes jeg ikke man skal henge seg opp i sjangerbetegnelsen sci-fi her. Denne boka handler like mye om tiden her og nå på jorden og det som kan komme ganske så snart.

    Gode anmeldelser i:
    VG, Aftenposten




    Noe de har til felles; naturen, skogen. Foto: Anita Ness

    0 0

    Da jeg satt på toget nordover etter jobb i ettermiddag tikket det inn en melding fra min datter i Lofoten. - Har du fått med deg hva som har skjedd med Frode Granhus? - Nei, det har jeg ikke. Jeg har midlertidig deaktivert faceboksiden min og ikke lest nyheter i dag, før jeg fikk denne meldingen. Sjokket var stort da jeg googlet. - Frode Granhus er død, varslet både VG, NRK, Dagsavisen,  Nordlandsavisa og Lofotposten.
    Han døde i sitt eget hjem i morges, brått og uventet. Frode Granhus var en av våre mest populære krimforfattere, kjent for sin egen særegne Lofotkrim. Frode har skrevet fem kriminalromaner om etterforsker Rino Karlsen, og var i gang med sin sjette. Han har også skrevet to som ikke handlet om Rino K. Frode Granhus ble 52 år gammel.


    Frode Granhus i sitt hjem på Leknes . Foto: Anita Ness
    Jeg har har hatt/har stor sans for Granhus sine krimromaner og har gledet meg til hver bok som har kommet ut, siden jeg leste Malstrømmen for noen år siden.
    I påska  2014 hadde jeg gleden av å møte Frode Granhus i forbindelse med at jeg gjorde et intervju med ham i hans hjem på Leknes. Det ble en lang samtale med en engasjert forfatter og en trivelig mann med mye på hjerte. Intervjuet kan du lese på bloggen min her.

    Frode Granhus jobbet på NAV i Leknes og skrivingen var hans hobby. Flere av hans romaner ble nominert til priser, bl.a. Brageprisen, og de ble oversatt og solgt til flere land.
    Jeg hadde også gleden av å treffe Frode Granhus i Lofoten året etter mens jeg var og besøkte datter og svigersønn, hvor jeg fikk et rykende signert eksemplar av hans siste bok; Kistemakeren.



    Norge har mistet en dyktig og spennende krimforfatter. Han vil bli savnet av meg og mange. Jeg synes det er forferdelig trist. Varme tanker går til hans nærmeste familie, venner og kolleger på NAV og forlaget Vigmostad & BJørke. Granhus etterlot seg samboer, deres felles datter og to stebarn.


    Hvil i fred Frode!



    Frode Granhus og hunden. Leknes 2014. Foto: Anita Ness


    Hedre hans minne. Bøkene om Rino Karlsen lever videre.

    Mine omtaler av hans bøker:





    Foto: Anita Ness

    0 0
  • 09/21/17--14:49: Guden av Jørgen Jæger
  • Jørgen Jæger er ute med sin tiende krim om lensmann Ole Vik (nå eks-lensmann) og politioverbetjent Cecilie Hopen i kystbygda Fjellberghavn. Fantasien til Jæger er det intet galt med, men denne gangen virker boka litt lite gjennomarbeidet. Jeg må dessverre være den bloggeren som heller litt
    salt i såret. Dette ble litt ujevnt og langtekkelig, Jæger.



    I Guden skjer det masse. Det starter med et attentat på torget i Fjellberghavn hvor ordfører Janne Wold skal holde en tale . Politisjef Marte Mellingsen (Ole Viks kjæreste) er også på scenen samt varaordfører Tor Siem.  Noen fra folkemengden roper "Allahu Akbar!". Tre skudd fyres av, og begge blir skutt.Varaordføreren, en usympatisk fyr, berger.
    Dramatikken etterfølges av en serie bankran.
    Etterforskerteamet får nok å gjøre. Er dette islamistisk terror ?  Mye peker i den retningen...
    Flere personer blir avhørt, og da det viser seg at mange har slekts- og familieforbindelser til hverandre, må enda flere personer gåes i sømmene. Det dukker opp spilleavhengige personer, en russisk båt er på vei, en torpedo med en liten datter gjør en fatal tabbe, noen driver med illegale spill på lukkede nettforum etc etc.
    Cecilie Hopen får nok å henge fingrene i, hun savner Bernhard i tillegg til at en positiv relasjon til kollegaen Jostein, med diamanten i tanna, utvikler seg. Ole Vik får også mye å bale med da Marte ligger livstruende skadd på sykehuset.

    Jørgen Jæger er innom mye i sin nye roman. Til tider går det over stokk og stein og persongalleriet er en forviklingsfarse verdig, men i store deler av boka ble det for meg dessverre for langtekkelig. Jeg brukte over 100 sider for å hekte meg sånn noenlunde på.  Plottet er finurlig, men enkelte ting henger ikke helt i hop.  Det er vanskelig å påpeke akkurat hva det gjelder uten å røpe for mye, men jeg kan stikkordsmessig nevne:
    Helikopteret på slutten, hva skjede egentlig?
    Husbrannen, hvem, hvordan, samarbeid, hvorfor går den ene inn og den andre ut? Lureri eller planlagt samarbeid?


    Språket er ujevnt og historien hadde tjent på å bli strammet inn.  Jeg har likt Jægers tidligere bøker, men denne gangen synes jeg romanen bærer preg av for lite gjennomarbeiding. Dette er den  svakeste jeg har lest av Jægers bøker så langt. Da går det forhåpentligvis bedre neste gang. Jeg vil gjerne følge Ole Vik, Cecilie Hopen, Marte og Jostein videre.

    Sorry Jørgen Jæger!

    PS: En artig sak; Forfatterkollegaen Jan- Erik Fjell har skrevet en sekvens om pokerspill i boka. 

    Andre bloggere; flere har likt boka mye bedre enn meg, andre er lunkne som meg:
    Bjørnebok, My Criminal Mind, Betraktninger, Tine sin blogg,  Leffeslab, Lillasjel

    Mine omtaler av andre Jægerkrim:
    Fortielsen
    Monster
    Stemmen
    Skyggejakten



    Jørgen Jæger: Guden, 494 s
    Juritzen 2017
    Leseeksemplar/forhåndsseksemplar- signert.



    0 0

    Forlagenes høstmøter ruller og går. I kveld kom turen til Juritzenforlagene (som de nå kaller seg) og Vega forlag (som har blitt litt mindre siden sist?) . Begge har interessante kataloger, om enn de er aldri så små målt mot de store. Randi og meg var så heldige å få delta på dette arrangementet i kveld. Som et ekstra stort pluss var vi på Sellanraa Bok & Bar, i stemningsfulle bokfulle omgivelser, med et kresent kjøkken med et særdeles dedikert personale som tydelig elsker å snakke om mat og vin. Kortreist. Maten. Vinen ikke, men den var søye så god, den hvite spesielt , fra Catena familia i Mendoza, Argentina. Men dette skulle ikke handle om vin, men bøker. Spol tilbake..



     Vega har stillt ut noen av bøkene sine på disken på Sellanraa.


    Nå kjører jeg en del kjappe snapshots, kjapt redigert og kommentert, slik at jeg kan legge meg i rimelig tid etter at innlegget postes. Linker til forlagenes sider og kataloger legges inn sist i innlegget. Der kan den interesserte leser studere nærmere.


    Sellanraa er en koselig restaurant, kafe, bar- og det er viktig at noe av stemning og interiør vises, tenker jeg. Her er det stadig vekk arrangementer i regi av Litteraturhuset i Trondheim, samt andre ting, og vanlig kafe med kortreist god mat, håndtverkerøl og nøye utvalgte viner. Nok om reklamen, (som jeg ikke får betalt for) men ikke glem det altså når du kommer til Trondheim.. I bildet nede til høyre er min medbloggervenninne Reading-Randi



     Vega forlag åpner med ULV!



    Sarah Natasha Melbye (forlagssjef i Juritzen) og Eline Oppebøen (Vega ) ønsker velkommen.



    Vega forlag er et forlag for sakprosa og bruksbøker. Strikking er hot for tiden, og ved å bli introdusert for disse bøkene får jeg nesten lyst til ta opp strikketråden igjen. 25 år siden sist, og nå har jeg jo fått barnebarn.. (strikking og lydbok skal visst være tingen har jeg hørt.)


    Interessant. Fremskritt handler om at alt ikke er så dystert som det kan virke som i disse dager. Forfatter Johan Nordberg har gjort et dypdykk i tidens dystre spådommer, og funnet mye som kan gjøre oss mer optimistiske. Kanskje er det det vi trenger nå for ikke la oss hengi oss i en langvarig depresjon med tanke på Trump, Nord-Korea, klimakrise, global oppvarming, terror etc etc.. Skille fakta fra tabloide fremstillinger.


    Mye å lære, mye å vite.. Want to know, need to know. Atlaset fikk vi i bokposen..



    Og om alt virker trist og leit, så vit at alt er ikke så ille som det ser ut til:)



    Vegas forlagsmann overtar roret og snakker om en bok om fisk.. Han lurer på om han vil slutte å fiske av denne boka..




    Mens jeg er opptatt av maten. Suppa fra Sellanraa er aldeles nydelig. Jeg var så sulten at jeg ikke rakk å ta bilde før jeg kom ned i andre porsjon. Håper det gir et positivt inntrykk selv om jeg har kuttet poteter og halveis spist og survet med denne..
    Kortreist høne og ganske frittgående fra Inderøy, kortreiste gode råvarer, litt soyasaus for å kontrollere saltmengden ( og tro meg, her trengte jeg ikke et eneste saltdryss attåt) Mandelpoteten er trøndersk og her blir råvarene som vokser i jorda mye søtere enn andre steder.. nam! (kjøkkensjefen har jobbet på Credo og andre anerkjente spisesteder)



    PUNK! Historie vi som vokste opp på den tiden må ta et tilbakeblikk i, i tillegg til andre musikkinteresserte...



    Vega er blant flere forlag som har mange bøker om krigen, i år også. Blir det aldri nok? Det virker ikke slik. Akkurat denne boka av Alf R. Jacobsen kan jeg faktisk tenke meg å lese.. Nord- Norge. Der det virkelig dramatiske skjedde, i tillegg til Trøndelag.. alle de brente byene  med mer..



    Jeg har lest romanen Menn som hater ulver av Lars Lenth. Her har han skrevet en faktabok om ulvestriden, sammen med to fagfolk. Hva er det med denne ulven og striden? Det er bare 60 ulv i Norge sånn ca. Og så mye den får skylden for..
    Nå må vi sette oss inn i fakta! Det tror jeg er viktig,



    Øl har blitt kjempetrendy de siste årene, så også hos meg. Elsker å smake godt øl, nye sorter. Dette er guiden i år!



    Forfatter snakker entusiastisk om boka si og om ølet..




     Og om den andre boka som han har laget med en annen kollega- en quiz. Kult! Denne fikk vi med i posen og jeg har allerede bladd en del i den. Gavetips!



     Randi knipser i øst og vest, men egentlig ville jeg ta bilde av hvitvinen, Catenas Chardonnay fra Mendoza i Argentina. Den var nydelig!

    Etter en pause over til JURITZEN forlagene!



    Barna skal også ha sitt. Nydelige bokomslag. Kattekrigerne, en populær serie.




    Nå med en biografisk bok om alle karakterene. Ble veldig nysgjerrig, faktisk.. Noe for biosirkelen  (Moshonistas) jeg er med i? Jeg har faktisk foreslått dyrebiografier som en kategori, next year? Nå har vi mer å velge i enn Gatekatten Bob, apen Julius og pingvinen Juan. Faktisk.


    Kidsa skal fortsatt ha sitt. Gikk meg på disse to gutta i Bodø i sommer, faktisk..


    Her kommer noe virkelig interessant. For barn, ungdom, barnlige voksne også kanskje?
    Zombier, spenning, overnaturligheter av ymse slag. Nok til å gjøre meg som ikke leser barn- og ungdomslitteratur i særlig grad, nysgjerrig. Nei, forfatteren er ikke i slekt med meg. Han heter Næss, jeg Ness.



    Robert Næss justerer mikrofonen og snakker om boka med Sarah Natasha Melbye.



    Ny serie om havet, Nord-Norge, episk, den nye Wassmo?
    Den første lå i bokposen. Spent.



    Oj, har denne ikke kommet ut enda? Jeg fikk et forhåndseksemeplar som er lest og blogget om her. Spennende, kozy grøss. Tåkens hersker av forfatteren av Vindens skygge, for de unge av hjerte.



    Nå, Jæger, nå.. endelig på besøk i Trondheim for å presentere sin siste og tiende kriminalroman om Ole Vik og Cecilie Hopen; Guden.


    Jæger har gjort kjempesuksess med bøkene sine og blitt nominert til Bokhandlerprisen flere ganger. At populariteten er høy er det ingen tvil om.


    Det samme er tempoet til forfatteren. Her er signeringsferden, og dette er i tillegg til forlagsmøtene rundt omkring.. Regner med at han droppet innom noen bokhandlere da også.

    Jeg har lest Guden og ble litt skuffet denne gangen. Det må jeg ærlig si. Noe jeg også snakket med Jørgen Jæger om etter møtet var ferdig. Jeg har likt tidligere bøker så godt. Jeg håper det tar seg opp igjen senere.. med en strammere redaktørhjelp forhåpentligvis? Historien og karakterene er det intet å si på..
    Btw- det var utrolig trivelig å få treffe Jørgen Jæger, Takk for praten!

    Min omtale her


    Strikkedilla? Haha.. Prøv deg på disse.



    Matbøker av ymse slag tar visst aldri slutt. Thorvald Stoltenberg er en allsidig mann som elsker sild. Det ble det bok av.
    Glem sildesuppa med bein i halsen fra barndommen. Osen av stekt sild. Finn gledene med denne sunne fisken, havets sølv. Som vi hørte den ble kalt, en gang.. (mens beina satt fast i det trange barnesvelget) Men jo, sild kan være godt, riktig tilberedt. Bare spør svenskene og danskene. Og Thorvald. (mon tro hva Jens mener? Hvem rensket silda for småbeina der i familien?)




    Populære Cecilia Samartin er tilbake igjen, med ny roman og nytt besøk i Norge. Jeg har truffet henne før, i Trondheim og i Oslo. Hun er en særdeles sympatisk forfatter.



    Etter et grundig og interessant bokbad leser Samartin fra sin nye roman Skjønnhet og aske. Må lese, snart.. Jeg har lest og likt mange av hennes romaner.



    Randi snakker med Cecilia Samartin om Cuba-turen vår i 2016, mens hun signerer bøker.



    Min tur til å få signert bok. Starstruck:)



    En alle tiders kveld med andre ord.:) Takk for i aften Vega og Juritzen, forfattere, kokker og servitører på Sellanraa:) 

    Les mer om bøkene her:



    Beathe og Tine var på høstmøtet til Vega og Juritzen i Bergen forleden.  Les hva de fikk med seg ved å trykke på linkene på navnene deres.



    0 0

    Trude Teige er ute med en ny krim om journalist Kajsa Koren. Jeg har lest Svik før, som handlet om kjærlighet fra krigens dager, norske jenter, tyske soldater.
    I Pasienten har også plottet tråder tilbake til fordums dager. Vi føres tilbake til gamle Dikemark psykiatriske sykehus i Asker hvor den spesielle mannen som kalte seg Krøsus var innlagt, samt til et nedlagt nervesanatorium i Kistevika i Losvika på Sunnmøre, Kajsas hjemplass, etter at et drap som er begått skal oppklares i 2016.






    Forlagets omtale:
    En krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet.  

    Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia.

    Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre.

    Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted.

    Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.  Mer her

    Pasienten er en intrikat thriller. Jeg synes det var litt saktegående til å starte med, men den tok seg kraftig opp etterhvert. Vi får vekselvis lese stemmen til Krøsus gjennom hans skriverier, en annen stemme som vi etterhvert gradvis skjønner hvem er, og hopping mellom Kistevika og Oslo/Asker. Kajsa er stadig her, stadig der. Hun og familien har bodd på hjemstedet hennes en stund. Kajsa har hatt permisjon og har blitt nedgradert på jobben pga innskjæringer. Hun får også påvist en kul i brystet i denne boka, og sliter med redsel for at det kan være alvorlig. Hun engasjerer seg likevel i hendelser rundt drapet i bygda som kaster nytt lys over forsvinningen til unge Julia.  Undersøkelsene fører henne inn i psykiatriens mørke kroker. Julias mor; Marianne Winther er nevrokirurg og forsker og arbeidet på Dikemark for mange år siden før hun og kollegaen Eivind Bull åpnet et psykiatrisk senter på Sunnmøre. Kajsa får tilgang til det nedlagte sanatoriet og hun oppsøker også det nedlagte Dikemark. Her er mange hemmeligheter gjemt.

    Det viser seg at noen drev med forskning på noe som kalles 
    DBS - dyp hjernestimulering , et kirurgisk inngrep i hjernen som kunne hjelpe Parkinsons pasienter, men også muligens dypt deprimerte pasienter. Winther og Bull dro nok den strikken et stykke lenger.
    Dette er fascinerenede og uhyggelig lesning. Jeg har googlet meg opp på DBS etterpå, og ser at metoden er brukt her til lands de siste ti - femten årene. Jeg fikk assosiasjoner til både lobotomi og elektrosjokk, og alt det grusomme som er gjort i psykiatrien mot sårbare og syke mennesker. Det Bull og Winther driver med er sentralt i romanen og er noe av det som virkelig gir romanen nerve.
    Så også historien om Krøsus, som egentlig var for frisk til å være kronisk pasient, men som selv ønsket å være på Dikemark med malingen, steinene og parfymelagingen sin, fordi han følte seg altfor utrygg ute i samfunnet. Krøsus er en person jeg ble skikkelig glad i.
    Figuren Krøsus i romanen er bygd på en virkelig person.

    Alt i alt en god krim, spennende og interressant, men det er ikke hektisk spennende før på slutten. Der er det noen virkelig nervepirrende scener som en god krim bør inneholde, selv om det er helt greit at det ikke er slik hele boka igjennom, siden romanen likevel er såpass interresant og godt skrevet.
    Og så er det gøy at en roman, selv en krim, har med noe man kan lære noe nytt av. DBS var feks ukjent for meg, og det førte til noen googlesøk.

    DBS - artikkel fra Tidskriftet for den norske legeforening
    Intervju med en pasient med Parkinson Her sies det at den også kan ha effekt på alvorlige depresjoner og epilepsi
    En nyansering av begrepet psykokirurgi som også er verdt å ta med seg

    Andre bloggere:
    Bjørnebok

    +  en God anmeldelse i Aftenposten


    Min omtale av Svik


    Foto: Aschehoug

    Pasienten av Trude Teige, 380 s
    Aschehoug 2017
    Kilde: Leseeksemplar



    0 0
  • 09/30/17--16:42: Oppsummering september -17
  • Jeg sitter i sofaen og hører på musikk av Kari Rueslåtten, som jeg var på konsert med sist helg. Hun har en vakker stemme og er en utrolig dyktig artist. Trondheims godt bevarte hemmelighet som muligens er mer kjent ute i verden enn her hjemme. I kveld var jeg på konsert med Susanne Sundfør i Olavshallen, et ganske mye større format enn Byscenen hvor Rueslåtten var, men med et helt annet type show. Sundfør fremførte et musikalsk verk med videoinstallasjoner og flere musikere på scenen. Helt fantastisk.  Jeg hadde tenkt å lese mer i Begynnelser av Carl Frode Tiller da jeg kom hjem i kveld, men begynte å lytte til musikken til disse damene istedet. Sundførs siste Music for people in trouble er et mektig verk som passer godt sammen med Begynnelser, men jeg greier ikke lese mens jeg hører musikk hjemme. Tematisk har de også noe til felles; undergang, klimakrise, det mørke, men det er også noe lyst der. Jeg har ikke utforsket lyset i Sundførs siste album enda, jeg må høre mer på tekstene, men jeg har lest at hun har sagt at låtene kom mens hun hadde en skikkelig nedtur etter Ten love songs, hennes siste album som gjorde stor suksess. Det ble for mye av mye og hun gikk inn i en depresjon. Men i det depressive vokste kreativiteten og musikken. Det kunne jeg merke sterkt da jeg hørte forestillingen i kveld. Men over til bøkene, tallene, det andre..


    Et av septembers høydepunkt: Carl Frode Tiller snakker om Begynnelser på Litteraturhuset i Trondheim. Foto: Anita Ness





     Det er mye om natur og miljø i bøkene for tiden, som også i Rueslåttens og Sundfør musikk 


    Det virker som jeg leser ca 60 prosent av det jeg leste før i tiden, for tiden. Etter at det ble veldig hektisk med ny jobb som  er veldig travel og tar mye av kapasiteten min. I tillegg er jeg med på en  del andre ting også. Da blir det unektelig mindre tid og ork til lesing. Nu vel, her er tallene.

    Bøker lest:
    1. Blå av Maja Lunde : norsk2017, Frankrike, dystopi, leseeks, 366 s
    2. Verda er ein skandale av Agnes Ravatn: norsk2017, essay/sakprosa, leseeks, 95 s
    3. Dam av Claire-Louise Bennet: England, kjøpt, 186 s
    4. Lysår av Didrik Morits Hallstrøm: norsk2017, sci-fi/dystopi, leseks, 150 s
    5. Guden av Jørgen Jæger: krim, norsk2017, leseks, 494 s
    6. Pasienten av Trude Teige: krim, norsk 2017, psykiatri, leseeks, 380 s

    SUM: 6 bøker

    2 krim
    1 essaysamling
    2 sci-fi/dystopi
    5 norske2017
    1 kjøpt/5 leseks

    Land besøkt: Frankrike, England



    Kari Rueslåtten på Byscenen 23.10.17. (foto: Anita Ness) Mørkt, mystisk, melankolsk.




    Biografikongen Ingar Sletten Kolloen på Litteraturhuset i Trondheim

    Bøkmøter:
    1. Cappelen Damm i Rådhussalen, Hovedbiblioteket  7.09
    2. Kagge og Stenersen på Byscenen 11.09
    3. Juritzen og Vega på Sellanraa 26.09.17

    Andre litterære arrangement:
    * Carl Frode Tiller om Begynnelser-  kjempeinteressant. Litteraturhuset
    * Berre kjærleik og død, om Tor Jonsson. Ingar Sletten Kolloen snakker om biografiskriving og om Tor Jonsson, samt at det ble vist en snutt av teaterstykket basert på Tor Jonssons forhold til Ruth Alvsen. Veldig bra!  Litteraturhuset.

    Teater:
    * Panikk i kulissene, Trøndelag teater. Generalprøve sammen med Pål. (Sånn passe..)

    Kino:
    * Thelma Ganske så bra. Thriller om løsrivelse, klam oppvekst, sterke krefter ..(Husk Psykogene ikke-epileptiske anfall)



    Susanne Sundfør i Olavshallen 30.09.17. Music for the people in trouble

    Konserter:
    * Kari Rueslåtten, Byscenen 23.09.17
    * Susanne Sundfør, Olavshallen 30.09.17.

    Alt i alt en måned med mange kulturelle høydepunkter! I tillegg var jeg på helgetur i Skorovatn til den ene søstra mi. Vi besøkte den kjente puben Skjenkestova eid av Inge Stallvik og var på tyttebærtur på dagtid. Jeg var også på soppkurs med Sopp-og nyttevekstforeningen ei helg noe som var kjempegøy. Forrige helg hadde jeg besøk av Randi. Ikke rart det har blitt mindre lesing, men så har jeg fått med så mye annet bra.

    Med dette ønsker jeg dere en toppers oktober!



    Leser nå..


    0 0

    Årets happening med Gyldendal; Forfatterne kommer har gått av stabelen i Trondheim i kveld. Forlaget med stjerneforfattere som Herbjørg Wassmo, Cecilie Enger, Heidi Linde, Levi Henriksen, Ørjan N. Karlsson og Sara Døscher inviterte. I år kom ikke Jørn Lier Horst, men han har signert 800 bøker til turneen og deltok gjennom en video for anledningen der han snakket om sin siste William Wisting- bok; Katharinakoden. Bokbloggerne Reading -Randi, Ragnhild/ Lattermild og jeg var der.



    Dyktige og behagelige Mona B. Riise leder Forfatterne kommer i år som i fjor og år før det igjen. (foto: Anita Ness)
    Etter en deilig middag, sterk curry&kyllinggryte fra Almas med drikke, ønsker Mona B. Riise oss velkommen til nok en spennende aften med bokbad med flere av Gyldendals beste forfattere i forbindelse med bokhøsten.



    Før bokbadene tar til går forlagsmannen gjennom en del highlights fra katalogen. Denne gangen nøyer jeg med å nevne Den grønne maten av Aicha Bouhlou, en kokebok med grønne retter som  er  veldig i vinden for tiden. Forfatteren er ikke vegetarianer, men har alltid brukt mye grønnsaker i kostholdet sitt.  Det at folk spiser mer grønt er en veldig bra trend både for helsa og miljøet, og så er det veldig godt.
    Ellers kommer Berit Nordstrand med en tarmbok : Tarmens medisin, og  Jamie Oliver med en bok om Supermat for hele familien. Verdt å merke seg.
    Det er også Vigdis Hjorths samtalebok ført i pennen av journalist Kaja S Mollerin; Vigdis Del for del. Den skal jeg lese.
    Katalogen til Gyldendal er på 342 sider, så her er det forøvrig noe for enhver smak for barn, unge, voksne, skjønnlitteratur, sakprosa, kokebøker, strikkebøker, hobby, you name it.



    Heidi Linde fikk mye oppmerksomhet for Norsk Sokkel som hun ble nominert til Bokhandlerprisen for.  I år er hun ute med Talte dager, en bok jeg absolutt ble nysgjerrig på. Om en mor som sier noen uvettige ord til sin datter i sinne, og de ordene ble de siste.



    Linde leser fra Talte dager. Gripende..



    Ørjan N. Karlsson er kjent for sine krimromaner. I år har han slengt seg på barne- og ungdomsbokbølgen og kommer med bok nummer en i en serie på fire fantasybøker fra Landet Bifrost. Karlsson forteller om sin oppvekst som nerdete Tolkienfan og det har nok ligget  og murret i hans forfattersinn helt til nå. Jeg ble nysgjerrig også på denne; Nattspeilet



    Cecilie Enger har gjort suksess med Mors gaver. Jeg har ikke lest noen av hennes romaner enda, men hennes siste; Pust for meg, skal jeg virkelig lese. Om legen Clara, 60 år, som ikke greier å redde livet til Synne som er passasjer i hennes bil når hun utsettes for en bilulykke, om tre generasjoner kvinner, om et vanskelig mor-datter-forhold, om det man vil i sine forhold, men ikke helt får til.



    Levi Henriksen er ute med Her hos de levende. Henriksen har skrevet en roman fra sin familiehistorie, om sin far blant annet. Han får spørsmål om hvordan familien hans har tatt det, han har tross alt flere søstre. Levi svarer med å si at han gikk seg på den ene søstra i gangen til Gyldendal, der hun gikk med en bunke manus og skulte skyldig på ham. - Å hei, hva gjør du her, liksom... og hun sier at hun skal levere  manus med tittel " Min bror Levi!"
    Alle i salen skjønner jo hva han sikter til..*latter*

    Men nei da, som den tullebukken han er, så beroliger han oss med at det nok blir familiemiddag til jul i år også. Selv om søsknene har helt forskjellige opplevelser av deres felles far, så har de også sagt at dette er hans beste bok.
    Må leses.


    Så går vi over til sakprosa og Sarah Døschers nye vinbok; Vin til folket.  Hun er sommelier og vinentusiast og har jobbet med vin hele sitt yrkesliv.  Sarahs budskap er at vin er for alle, det er ikke jålete eller vanskelig, det er druer tråkket til saft og gjæret til vin. Blant annet. I boka lærer hun oss om vidruesorter, om kunsten å smake, hvitvinsdruer, rødvinsdruer etc . Det er veldig artig å høre på. Jeg er selv glad i vin og har faktisk en liten eksamen i vinlære fra den gangen jeg gikk på servitørskole, og har siden vært mer enn gjennomsnittlig interessert i vin, uten at jeg kan så altfor mye av den grunn. Temaet er enormt og har utviklet seg masse siden 1980 da franske, italienske og tyske viner var standarden.



    Vi får et mikrovinsmakekurs med henne. To sorter hvitvinsdruer; Chardonnay og Sauvignon Blanc, lukt, smak forskjellen, se fargen. Hva lukte den? Hva smaker den? Hvilken farge har den? Å sammenligne to viner gjør det lettere å lære, sier Sarah. Den lukkede Chardonnay og den mer åpne friske Sauvignon B.


    Jeg var så heldig å vinne boken hennes og fikk meg også en hyggelig prat med henne etterpå. Om hvordan bli sommelier, om vinland som Argentina og Hellas (hvor jeg har vært på vingårds/barbesøk) , ja om litt av vinhvert.

    Jeg sier som Sarah: Vin til folket!



    Og til selveste rosinen i bokpølsa: Herbjørg Wassmo, vår fantastiske nord-norske forfatter kjent for Torabøkene og Dinatrilogien, blant annet. I år er hun ute med bok fire om Dinas etterkommere; Benjamin og Karna, men først og fremst om Karna, som hun ikke fikk fred for.
    Da måtte det bli en ny roman. Wassmo følte hun hadde sviktet Karna, lot henne i stikken med en slik slutt som den siste boka fikk.
    Karna er i gravferden til Dina og forteller den mørke hemmeligheten om at farmoren Dina tok livet av to menn. Karna greier ikke å bære dette og blir stum. Hun blir innlagt på psykiatrisk i København. Stemoren Anna som  er lege prøver å hjelpe henne. Året er 1890.
    Jeg fryser allerede. Før jeg har lest boka. Boka starter jeg med i kveld. Bare må.. Køsniking.

    Etterpå fikk vi hilse på den blide og flotte Herbjørg Wassmo og få signert leseeksemplaret som var med i posen. Det gikk veldig kjapt og jeg rakk ikke å ta bilde av Ragnhild, men fikk med et bilde av Randi og Herbjørg.



    Randi får signert Herbjørg Wassmos siste roman Den som ser.



    Randi tok bilde av meg og forfatteren med min mobil. Jeg brukte et filter på dette bildet og gjorde oss like mørkeromaktige som om det var på 80-tallet, da jeg leste Tora-bøkene.



    Helt til slutt fikk vi en video med Jørn Lier Horst som har brukt å være trofast gjest på Forfatterne kommer. Han er ute med både barnebøker og sin siste William Wisting-krim. Tenk, han har signert 800 eks av Katharinakoden til oss som kom på turneen. Her ser vi hvordan det gikk for seg:







     Dette fikk jeg med meg hjem i kveld: Bokpose med katalog, bøker og notatblokk, samt gevinsten Vin til folket.




     Dette blir noe å se frem til i mørke høst- og vinterkvelder. På med talglys og pledd.




    0 0

    Endelig fikk jeg en roman mellom hendene som holdet meg fanget fra første til siste side. Det føles som det er en stund siden. Jeg leste ikke Begynnelser i et jafs, det hadde jeg ikke tid til, og like bra er nok det, tenker jeg. Denne boka kan med fordel leses i porsjoner, både for å holde på lesenytelsen og på grunn av lesefordøyelsen. Som med annet godt.



    Namsosforfatter Carl Frode Tiller (nå bosatt i Trondheim med familie) har blitt en meget anerkjent romankunstner her til lands. Han har fått priser i bøtter og spann, helt fra debuten med Skråninga. Hans siste roman før dette var nummer tre i Innsirklingstrilogien, et mektig litterært verk som han har fått mye positiv oppmerksomhet for.

    Det er stas når Tiller nå har kommet med en ny roman.
    Begynnelser er en enkeltstående roman, en videreføring av teaterstykket med samme navn som gikk på Trøndelag Teater med musikk av Motorpsycho i fjor. Stykket var veldig sterkt, noe av det sterkeste jeg har sett på scene de siste årene. Som i teaterstykket starter romanen med at hovedpersonen Terje har tatt livet av seg. Han ligger på sykehuset med mor og søsteren Anita rundt seg. Han beveger seg ut og inn av livet, virker det som.
    Videre i romanen føres vi bakover i tid.
    Vi vil forstå; hvorfor gikk det som det gikk med Terje? Hvem var han? Hvorfor tok han livet av seg? Hvem er mor og søster?

    Terje jobbet i miljøavdelingen hos Fylkesmannen i Trøndelag. Terje gikk helt opp i jobben sin, han var dyktig og særdeles dedikert til alle artene i skog, mark og til vanns. Han holdt foredrag om sjeldne arter, om arter som har forsvunnet; både av planter og insekter og dyr. Lange foredrag, selv lærer jeg som leser mye som jeg ikke visste fra før; som at det er regnskog i Trøndelag, og særlig viktig regnskog på Fosen, blant annet. Om slimsoppen som verken er sopp eller insekt, en en art som kan bevege seg meget langt og danne et nettverk av tråder, kjappere enn japanerne greide å lage et metronettverk med lærde ingeniører. Og mye mye mer.
    Terje er oppriktig bekymret for naturens ve og vel, klimaforandringene, arter som dør ut mye kjappere enn godt er.  Terje er depressiv av seg, sliter sosialt, sliter med sin egen utilstrekkelig, sliter med mørke i seg, noe han har gjort siden han var ungdom.
    Og vi ser tilbake; til et samliv med Turid, far til Marit, en ungdom som kunne bli skikkelig ekkel, en bror som ikke tåler sin søster selv om han elsket henne da de var barn. Søsken som delte felles skjebne med en mor som drakk.

    Om dette høres trist ut, så er det jo det. Men romanen er ikke bare trist, den er faktisk ganske morsom også til tider. Jeg lo og humret i alle fall flere steder. Tiller har en underfundig humor, men også en ram sarkastisk humor. Eller han gjør Terje til den store sarkastiske drittsekken, tar det ganske mye ut, men ikke uten at det er en type vi kan kjenne igjen. Jeg får sympati med Terje, tross alt. Han har omtanke for Turid og Marit, for naturen, men lite for seg selv.

    Tiller er ram til å skildre det psykologiske spillet mellom mennesker som ikke er så snille med hverandre, så også i denne boka, noe vi får mange eksempler på.

    Jeg var nylig på boklanseringen av Begynnelser der Tiller sa at dette faktisk er den lyseste boka han har skrevet. Kanskje er den det, selv om den starter med et selvmord. Det var kanskje tyngre å lese Innsirkling, selv om det emosjonelt kan være tungt å ta innover seg Begynnelser også. Men for all del, dette er stor litteratur, les! Dette er fabelaktig litteratur, den beste norske jeg har lest så langt i år!

    Andre bloggere:
    Reading-Randi, som også har blogget om lanseringen
    Kleppanrova

    Mine innlegg om Innsirkling (linker til Innsirkling 1 og 2 samt bokmøter i innlegget)



    Carl Frode Tiller i samtale med Siv Gøril Brandtzæg på Litteraturhuset om Begynnelser september 2017 (foto: Anita Ness)

    Carl Frode Tiller: Begynnelser, 340 s
    Aschehoug 2017
    Kilde: Leseeksemplar





    0 0
  • 10/05/17--11:29: Varm melk av Deborah Levy
  • Denne romanen hørte jeg om i forbindelse med Bookerpris-nominasjonene i 2016. Mange bokbloggere har en greie hvor de leser Bookernominerte romaner. Det gjør ikke jeg sånn systematisk, men jeg leser innleggene deres og noterer meg de bøkene som interesserer meg slik at jeg kan huske dem når de kommer ut på norsk.  Varm melk (Hot milk) ble utgitt på Solum/Bokvennen forlag i vår. Romanen var med meg til Kreta i august.




    Det dumme med å ikke skrive blogginnlegget mens boka er fersk i minnet, er at ting glemmes. Jeg husker veldig godt at jeg likte boka. Jeg synes den både var morsom, trist og fengende, samt godt skrevet. Jeg har nettopp skummet fort gjennom boka på nytt for å hente frem minner fra handlingen, og jeg ser raskt hvorfor jeg likte den så godt. Karakterene, situasjonene, dramaet, skrivestilen.

    Sofia , som har studert antropologi, og moren Rose drar på en behandlingsklinikk i Almeria. Mor Rose har vært syk så lenge datteren kan huske. Rose kan ikke gå, beina svikter uten at noen helt vet hvorfor. Rose er ganske hjelpeløs uten datterens hjelp, og herser med henne om alt mulig. Sofia fungerer som morens pleieassistent. De har en ganske usunn mor-datter-binding.
    Klinikken til dr. Gomez er ganske alternativ og kostet flesk. Han starter med å ta av henne medisiner som hun tar alt for mye av . Han finner på en del andre spesielle behandlingsmetoder også.
    Sofia drar på stranda og prøver å leve et eget liv. Hun treffer en hyggelig badevakt, og en tysk jente som heter Ingrid som hun innleder et forhold til. Sofia vikles inn i noe som blir ganske komplisert etterhvert. Og hvordan går det med henne, med forholdet, med oppdagelsene av egen seksualitet, med moren, med klinikken som blir påklaget?

    Varm Melk er en fornøyelig, men også tankevekkende roman. En roman jeg faktisk kan tenke meg å lese på nytt.  Og så gjorde det seg å lese den på Kreta i varmen, siden Rose og Sofia-Zoffi også var i Syden i Spania.  Strender, brennmaneter/medusaer (ikke på Kreta, men i Almeria) samt en tur til Athen. Anbefales!

    Andre bloggere:

    Anmeldelser/omtaler andre steder:




    Fra Varm Melk. Sofie skal lære seg gresk for å kunne besøke sin far i Athen. Tenkte at det passet bra for meg også å lære meg det greske alfabetet. Foto tatt på Kreta av meg, Anita Ness.


    Deborah Levy: Varm melk,  293 s
    Solum Bokvennen 2017
    Kilde: Leseeksemplar



    0 0

    Det er en god stund siden jeg leste Dinas bok, Lykkens sønn og Karnas arv.  At det skulle komme en oppfølger så mange år senere var det vel ikke så mange som ventet. Men nå er den her og det gleder meg å se at mange nye lesere har tatt frem Dina-trilogien for å forberede seg på Den som ser. Flere bokbloggere har også lest dem om igjen. Det har ikke jeg gjort, og det føler jeg heller ikke at trengs etter å ha lest denne boka. Viktige momenter fra trilogien kommer frem i denne siste boka og så husker man hvordan det var. Hvem mektige Dina var, hun som gjennomsyrer sine partnere og sine etterkommeres liv på godt og vondt. Den som ser starter med slutten. Brannen på Reinsnes i Nordland hvor Dina mistet livet, den som Karna så, det Karna hørte, det Karna måtte vitne om farmor Dinas begravelse.  Året er 1890.


    Karna vitnet i begravelsen om at Dina hadde tatt livet av to menn. Den ene; Leo, russeren, hun skjøt ham.
    Etter dette ble ikke Karna seg selv igjen, hun gled inn i en psykose, så alvorlig at Anna, faren Benjamins kone, Karnas stemor, ville ta henne med til København for at hun skulle få profesjonell pleie på psykiatrisk sykehus. Hele livet har Karna slitt med epilepsi (fallesyken), men dette er noe annet. Hun  prøver å ta livet sitt med kniv, hun slutter å snakke, hun hallisunerer.
    Det skurret også i ekteskapet mellom Benjamin og Anna. Wilfred Olaisen, Peders bror, røpet for Anna at Benjamin hadde vært utro med Hanna. Noe gikk i stykker mellom dem og for Anna var det god grunn til å få en pause og reise avgårde til sine foreldre i København og ta med seg Karna.
    I København får Anna ualminnelig god kontakt med reservelegen Joakim Klim som får et godt lag med Karna. Han greier sakte, men sikkert, å få henne tilbake  (delvis eller helt) til virkeligheten (vår virkelighet). Karna som sluttet å snakke etter vitnemålet, åpner til slutt munnen, men det tar sin tid og med bruk av nye, utradisjonelle metoder.
    Hjemme i Nordland jobber Benjamin mye som distriktslege og han har også mye å annet å bestyre. Blant annet Verftet, arven etter Dina. Gode Peder Olaisen som fortsatt er glad i Karna får et stort ansvar, men han plages av sin bror Wilfred, en maktsyk og voldelig mann som slår både koner og bror og den som måtte komme i veien for ham.
    På et punkt i terapien til Karna er det ønskelig at Benjamin kommer ned til København. Han vil først bare besøke henne, men bestemmer seg etter en tur hjemme igjen for å reise ned for å bli og ta spesialisering i samme slengen.
    Hvordan påvirker dette forholdet til Anna? og til Joakim?

    Det er en krevende følelsesmessig drama vi blir vitne til i Den som ser. Et drama om skyld, skam, fortielse, tilgivelse og forsoning. Om hvor mye et menneske er villig til å forsake. Om trangen til frihet personifisert gjennom Anna, hun som vil gå sin egen vei og ikke bare være noens kone. Hun er sterk, Anna. Det er også Benjamin, den tålmodige, gode, sterke mannen, stødigheten selv, kontrasten til kollegaen og rivalen Joakim som på en måte aldri finner fred. En mann ikke så lett å bli klok på.

    Karnas lidelse, hun bærer på så mye, generasjoners byrder, farmorens svik. Drapene. Hun ser russeren. Russeren er den hun prater med på sykehuset, russeren er den som kommer når det fatale skjer. Karna orker, vil ikke, kan ikke leve med alt, den genetiske arvesynden, kanskje vi kan snakke om det. Innenfor en metode som heter familiekonstellasjoner heter det seg at traumet kan gå igjen gjennom generasjoner, det kan godt hende at barnebarn vil bli bærer av det som skjedde, selv om han/hun ikke vet noe om det.

    Det vakreste i romanen er scenene med Peder og Karna, alt hva han vil gjøre for henne, troa hans, styrken han legger for dagen, han gir aldri opp. Den som ser er like storslått som de foregående bøkene om dette folket. Den nord-norske naturen, ramsalt hav, vindfullt, fjellan og havet danner en sterk kontrast til livet i København, i salongene, kafeene, barene, på Hospitalet. Innimellom tar jeg meg i å synes at det kan bli litt mye, men det ødelegger ikke, sånn egentlig. Det er historien om menneskenes forhold til seg selv og hverandre som er det sentrale i romanen, og om deres plass i verden.
    Som feks: Hvor hører Benjamin hjemme?
    Når det som betyr noe er at han trengs.
    Og mye mye mer..

    Jeg ble ikke så glad for slutten. Den trakk dessverre ned helhetsinntrykket for meg. (Ja, jeg synes rett og slett det var slemt gjort å skrive en sånn slutt. Det måtte ikke gå slik.) Jeg ville ikke at det skulle ende slik, og med det håper jeg ikke at jeg røper for mye. Uansett er det flere løse tråder her, så kan hende kommer den en bok til?
    Og hva med epilogen? Interessant og ikke så overraskende, kanskje, når man får tenkt seg om. Men den virker noe påklistret, hvorfor trenger vi å vite dette?


    Bokbloggere om boka :
    BeritBøker &Bokhyller, Åslaug/Med bok og palett, Kleppanrova

    Den har fått flere gode anmeldelser.
    VG- fem, NRK, Adresseavisen - fem,

    Herbjørg Wassmo deltok på Gyldendals høstmøte i Trondheim nylig, les mitt innlegg om det her
    Mer om Herbjørg Wassmo (f.1942) her




    Herbjørg Wassmo i boksamtale med Mona B Riise i Trondheim 3.10.17. (eget foto)
    T.v. Signering, meg og Wassmo (foto: Randi J. Åsheim) . T.h.: Signert roman. (eget foto)










    Herbjørg Wassmo: Den som ser,  473 s
    Gyldendal 2017
    Kilde: leseeksemplar



    0 0

    Jeg leste et forhåndseksemplar av BLÅ i månedsskiftet august/september. Som alltid er det ikke like lett å huske alt av handlingen når det er flere uker siden jeg leste boka, men grunnstemningen sitter igjen. Blå er en dystopi, nummer to i Maja Lundes serie om klimakrisen spunnet rundt historier om nære relasjoner.


    Jeg har nettopp sett Maja Lunde på Lindmo, snakke om skrivingen om disse bøkene om klimakrisen. Hun må skrive om det som brenner for henne, sier hun. Bienes historie fikk kjempegod mottakelse og ble oversatt til flere land, og nominert til flere priser, deriblant Bokbloggerprisen 2015.  Hun vil nok selge godt og kanskje få noen nominasjoner for Blå også.

    Blå er bygget opp på nogenlunde samme måte som Bienes historie med parallelle historier i fortid, nåtid og fremtid.  Denne gangen handler det om det livsviktige vannet. Vi tar det som en selvfølge i dag, særlig i Norge. Men i mange steder i verden er det ikke det, ikke rent vann i alle fall. Som en følge av klimatiske endringer vil det sannsynligvis bli mer og mer tørke i sydligere strøk og mangel på vann, rent vann. Hva gjør folk da, hvis de står i fare for å dø av vannmangel? Det er temaet i Lundes nye roman om klimaflyktningene.

    For å hjelpe meg litt med handlingen tyr jeg til forlagets omtale:

    I 2015 tok Maja Lunde verden med storm med Bienes historie. Nå følger hun opp suksessen med en ny roman om menneskenes og naturens sårbarhet. Denne gangen står kampen om det mest livsnødvendige som finnes: vann.

    2017: Signe er snart 70 år, men lar seg ikke skremme av havet. Alene seiler hun vekk fra barndomsbygda på Vestlandet, for å konfrontere mannen hun en gang elsket. Det er bare henne, båten og en underlig last.

    2041: David kjenner seg for ung til å være far, likevel er han blitt alene med sin lille datter. De to er på flukt gjennom et tørkerammet Sør-Europa, hvor nord står mot sør, og det ikke lenger finnes nok vann til oss alle. Alt forandres den dagen de oppdager en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.


    Fortiden, det er Signe som tenker tilbake. På seg selv og sitt forhold til kjæresten som hun nå vil konfrontere. Han som gikk helt andre , kommersielle,  veier enn henne. Han som i hennes øyne er med på å ødelegge miljøet til fordel for kapitalinteresser. Andre verdier enn hennes med andre ord. Og det startet i ungdommen, det slo gnister da de diskuterte slike ting, det ble brudd, og så gikk de hver sin vei.

    David på flukt med sin datter. Han har et håp om å få treffe sin kone og sønn igjen, de måtte splittes under flukten. Han leter, han spør alle han treffer, i alle leire og sykestuer. Han treffer en kvinne som også kommer til å bety noe for datteren. En gnist av nærhet i en kald tørkerammet verden.

    Det er mange fine scener i romanen, men likevel så synes jeg ikke denne kommer opp mot Bienes historie i driv og intensitet. Blå er mer saktegående, ikke fullt så engasjerende. Samtidig er det en roman verdt å få med seg. Den gir rom for ettertanke. 2041 - det er kun 24 år til- klimakrisen, det er så nært. Det er realistisk. Uten vann dør vi. Og vi vet at dette kan skje i store deler av verden. Mennesker på flukt, vi kjenner til det, men av andre årsaker. krig, sult, fattigdom. At mennesker vil flykte på grunn av klimaet er ikke Maja Lunde den første som har spådd.

    Min omtale av Bienes historie her

    Anmelderne om BLÅ:
    VG (4) , DN, NRK, Dagbladet - bak betalingsmur- (5)

    Dagsavisen og Adresseavisen (4) har også anmeldt BLÅ i helga, bak betalingsmur. Kritikkene er litt blandede, stort sett gode, men noen mener denne er svakere enn Bienes historie (VG og Adressa) og NRKs Marta Norheim mener at den har sin misjon selv om det ikke akkurat er stor litteratur. :


      "Men dermed er ikkje alt sagt. Historiene i «Blå» er spennande. Dei er dessutan bygde på kunnskap om emnet og ikkje minst på eit sterkt engasjement. Dette vil sikkert føre boka fram til mange lesarar og kanskje til og med inspirere til dyst og dåd. Det er noko, det også, sjølv om det ikkje er stor litteratur." (Marta Norheim)
      Ruth Lillegraven skriver engasjert om BLÅ på Bokklubbens nettside her

      Foto: Forlaget
      Maja Lunde: Blå, 366 s
      Aschehoug 2017
      Kilde: Forhåndseksemplar



      0 0

      Livet. Maten. Døden. 
      Bokas undertittel.
      Moshonistas biografilesesirkel oktober 2017. Kategori: Mett. Mettere. Mettest. Runde nr 27.
      Matmons. Jeg har lest og skal skrive om matMONS Kallentofts selvbiografiske historie Food Junkie.
      Kort oppsummert er det en ganske kvalmende bok om en mannlig forfatter og journalist sin fråtsing i reiser, gourmetmat , særdeles dyre viner og annen drikke på verdens mest berømte restauranter.  Han åt og drakk seg så mett at han holdt på å dø av det. Der starter boka.



      Mons Kallentoft er kjent for sine krimromaner om Malin Fors og Herkules-serien som han har skrevet sammen med Markus Lutterman. I Sverige er han også kjent som reise- og matjournalist. Type gourmet, skal jeg anta etter det han selv sier om hvem som har gitt ham oppdrag.

      Food Junkie starter med en kveld på Operakjelleren i Stockholm. Mons og en venn er der en kveld og spiser et herremåltid uten like med dertil drikke til, hvor Mons som så ofte ikke greier å styre sitt inntak. Det går en masse enkeltglass med vin, siden kompisen ikke drikker alkohol på grunn av en nylig hjerneblødning. Han blir mer enn full. Det åpnes flere flasker fra den eksklusive vinlisten, deretter fylles det opp med flere glass sprit. Magen er stinn av hummer, av rådyr, burgunder, barolo, kaffe, sprit av beste kvalitet, dog med like høy alkoholprosent som all annen sprit, buksa er kneppet opp, det fylles opp enda mer, med ost, med calvados, åtte glass og noe eldgammel cognac. Deretter må han følges til taxien, han greier ikke å gå. Fyllesjuka dagen derpå er forferdelig, og den gir seg ikke. Han sover, våkner, magen er i ulage, det tyter ut alle åpninger og det gir seg ikke.
      Det blir ambulanse, sykehuset og de finner ikke ut hva som som feiler han med det samme. Han blir bare dårligere, svever mellom liv og død. Virus. Blodforgiftning.
      I denne tilstanden, på sykehuset, minnes han tilbake, slik vi får det fremstilt i denne boka.
      Han takker stadig sin elskede kone, sine to barn, for alt de er for ham.
      Elskede..
      Henne og barna med ham på reiser. Han alene ute på reportasjereiser. På verdens beste og mest eksklusive restauranter i San Sebastian og Barcelona i Spania, i Italia, i Tokyo, på Bali, i New York. De beste vinkjellerne, viner i titusenkronersklassen, måltider til femti tusen, lunsjer fra 4500,- og oppover, alt i jakten på det store mat-kikket, vin-kikket, sprit-kikket.
      Om restauranter og kokkers storhetstid, de som var, som El Bulli, som ikke lenger er, som før. Om kokke-kunstnere i særklasse.

      Mons beskriver matjakten som en jakt etter et nytt fix/skudd, slik som den narkomane har det. Gourmetknarkare er et annet ord han bruker om sånne som seg selv og sine likemenn. For han er ikke alene i jakten på kostbar nytelse.
      Han beskriver en himmelsk lykke når de gastronomiske gleder når sitt klimaks, når han spiser noe han har jaktet på som holder mål, eller bedre. Og det er han villig til å betale enormt mye for. Han skriver for å ha råd til å spise, han spiser for å skrive. Alt går i ett.

      I sykesenga prøver han å tenke tilbake; hvorfor ble det slik, hvorfor gikk det så langt? Han skjønner at det er en avhengighet som fører til destruksjon, selv om han ikke vil oppgi nytelsen, men hva er det egentlig som betyr noe?
      Ble han så hungrig fordi han vokste opp med en enslig mor som ikke ammet ham? Han ble for tidlig født, er det noe der? Savnet etter far?
      Det som kommer frem til slutt er en åpenbaring, gjennom en samtale med hans mor, hennes fortielser som har ligget som en byrde over den lille familien, og helt sikkert lille Mons.
      Det barn kan bli bærere av, forfedrenes synder.
      Hans mor ble utsatt for overgrep av sin stefar (han lever ikke lenger) fra hun var ei lita jente. Først nå da hun er 72 år forteller hun det til sin sønn, og han spør hva har det gjort med deg? Ditt liv?
      Hun har forsaket mye, ødelagte relasjoner med mer.
      Javisst, vil et barn fange opp dette, på et eller annet nivå.
      Kan det ta form i en jagen etter nytelser i form av mat og drikke, en besettelse, en avhengighet? Som andre kan jage etter narkotika, den perfekte kroppen, gevinster i spill, sex. Sult, Hunger,  jakten etter tilfredstillelse. Metthet.
      Mat er følelser. Det er mye følelser i mat. Surrogat. For noen antageligvis.

      Mons ble mett i øyeblikket, både følelsesmessig og fysisk. Der og da, frem til neste herremåltid, neste sjeldne dyre vin, neste reise, den kulinariske orgasmen, den perfekte vinens eksplosjon i ganen med synergien av lukt og smak, men han ble aldri tilfreds. Likevel elsker han den gleden mat og vin gir. Han gjør fortsatt det, lidenskaplig, besatt.

      På tross av haifinnesuppe (dyreplageri som elfenben, uetisk), abeloneslurping, andre afrodiksia, gammel fransk årgangsvin til ti tusen pr flaske, pisket gammel rom-is, langgrillet spedgris av beste frittgående herkomst  (dyreplageri), røktål-gele og andre sjeldne spesialiteter.

      Han slet selvsagt med å holde vekta i sjakk. Etter fete Kobe-biff-måltider i Tokyo sto han timer på tredemølla og sprang. Men holdt det? Han var plaget med ryggen, han gikk til dyre massører i utlandet. Han skrev jo så mye, så det ble nok ubalanse mellom sitting, spising og mosjon, naturlig nok.

      Selv om jeg synes det var ganske kvalmende å lese om dette sære og store inntaket av gourmetmat og  alkohol (jeg stusset over mengder alkohol han inntok- står det i stil med den perfeksjonerte gourmeten? Er det ikke bare en finere og dyrere form for alkoholmisbruk? ) sløseriet med penger som disse måltidene kostet (ja, dette er så fjernt fra min verden som det kan bli), så var det også litt interessant å lese fra de forskjellige mat-mekkaene Tokyo, San Sebastian, New York, Bali (ikke det største mat-mekkaet kanskje, men dog noen interessante skildringer derfra, blant annet fra hotellet de bodde på, en av de fine suitene med utsikt ned mot et oppgravd gammelt budhisttempel, et rom som kostet mer enn en årslønn for de fattige arbeiderne, noe Mons faktisk reflekterer over, men han gir seg over; man kan da ikke tenke på alt det triste hele tiden, vi må ta vare på gledene i denne verden, and the life`s going on), om de fineste restaurantene, vinkartene, vinkjellerne, men samtidig erkjenne at det er er verden som aldri blir min, og aldri kunne den ha blitt, like greit er det.  Jeg setter pris på god mat og vin, men denne tildels uetiske toppligaen kan jeg styre meg for. (ja, ikke tilgi meg min moralske standard, den forblir, det går en etisk grense her, uten at jeg skal utbrodere den. Jeg regner med at du skjønner tegningen. )

      Food Junkie leste jeg på svensk. Jeg tror ikke boka er oversatt til norsk. Jeg har i alle fall ikke funnet den.

      Apropos Kobe-biff , så handlet Truls og Hellstrøm (TV2) om dette da de var i Tokyo i første program i sin nye serie. Før det ante jeg ikke hva Kobe-biff var for noe. Der ble en fyr som passet på kuene og masserte dem og ga dem god musikk i fjøset intervjuet og han forklarte hvor viktig denne pleien var for at de skulle få bra kjøtt uten stresshormoner i. Akkurat det er fint, dyrevelferd tross alt, men det koster mer penger, naturlig nok)


      Om Mons Kallentoft på hans hjemmeside, født 1968 i Linkøbing

      Et intervju med Kallentoft i Aftonbladet der han snakker om matbesettelsen og Food Junkie

      Jeg har lest Zack og Midtvinterblod av forfatteren. Jeg liker stilen hans. Han skriver også tildels veldig lyrisk i denne boka, med sin særegne penn. Det kan bli vel blomstrende til tider, kanskje hadde alvoret best kommet frem med en råere kutting av det poetiske språket? det passer i måltidsskrivelsene, men totalt sett kan det bli for mye etter min mening. Overdådig, som spisingen hans er. Kanskje.

      Vil du lese om flere kandidater til Mett- kikk gjerne inn i på bloggen til Moshonista. Der finner du andre matvrak, en rocker og kanskje flere case.



      Foto: Gyldendal

      Mats Kallentoft: Food Junkie, 318 s
      Forum 2013   forum.se
      Kilde: Lånt på biblioteket

      0 0

      Herlige Bjørg Thorhallsdottir har kommet med en ny praktfull bok proppet av vakre positive bilder og visdomsord i tekst.  Jeg har ikke lest noen av bøkene hennes før, men har blitt glad av å se på kortene hennes som jeg har ofte har kjøpt i forbindelse med gaver. I går fikk jeg oppleve Bjørg i levende live på Aschehougs høstmøte. Hun er et spesielt menneske som berørte meg den korte tiden hun sto på scenen og de minuttene jeg hadde kontakt med henne under signeringen av den nye boka Du er sterkere enn du tror.


      Bjørg Thorhallsdottir på Dokkhuset i Trondheim 17.10.2017. (foto: Anita Ness)

      Thorhallsdottir  fortalte at hun selv har hatt flere store kriser i livet de siste årene. Mennesker som har stått henne nær har hun mistet i dødsfall. Kunsten, skissene, har vært hennes vei ut av mørke og inn i et mer gledesfyllt liv. På et tidspunkt begynte hun å tenke at den tiden hun brukte til å ha det vondt, være bekymret,  tok tid fra de stundene hun kunne glede seg over det gode i livet. Ikke at man ikke skal ha lov til å ha det vondt og fælt, men man trenger ikke bruke unødig mye tid det, slik at man drukner i selvmedlidenhet, klaging og negativitet.. Bjørg er en løsningsorientert person som ikke tillater seg å bruke for mye tid på å være negativ. 

      I boka Du er sterkere enn du tror har hun samlet noen av sine mest personlige skisser og tekster. Hennes misjon er å bringe håp, lys og kjærlighet til mennesker. Hun vil at folk skal tro at de kan følge sine drømmer. Hun blir inspirert av hverdagen, av folk hun møter, en samtale, en sms fra en venn, en tilbakemelding i sosiale medier, med mer. Det som rører seg i hennes indre finner veien ned på skisseblokka, sier hun på baksiden av boka.
      Boka inneholder tekster og skisser fra de to siste årene. Flere fra reiser; Hawaii (der hun bodde en stund), fra Spania, Miami Beach og flere steder i Norge.  Det gjør det personlig. Hun sier at skissene er hennes dagbøker. Hun skriver også tre sider hver dag.



      Boka inneholder oppmuntringsord, påminnelser om å leve, om å danse, gjøre det man drømmer om..

      Men det viktigste av alt er aldri å slutte å danse.



      ord om å våge å starte på nytt, hvis livet går i reprise, reprise på reprise og man egentlig ønsker å gjøre noe annet.  Alt for mange stagnerer og resignerer i feil jobb, i feil forhold, men tør ikke bryte ut. alt for mange setter livet på vent og sier til seg selv at det de drømmer om, som for eksempel å reise mer, skal de gjøre når de blir gamle, når de blir syke- men da er det ofte for sent.
      Det er aldri for sent å endre noe, selv om det ikke er de store endringene. 



      Mange kaver for å rekke alt, for å greie alt, for å bli stadig mer perfekte i egne og andres øyne, slik at de mister seg selv og det er som er verdt noe av syne. Noen ganger holder det bare å være til, bare å puste. 
      Bjørg minner oss om at det er nok, at du er god nok som du er.

      Selv hadde hun perioder det gikk i 200- det går ikke i lengden.



      Også Bjørg, som det positive vesenet hun er, kan bli mørk til sinns av det som skjer i verden. Da dukker slike tanker opp:  Når det ute i verden virker mørkt, og ondskapen truer, så vit at det beste botemiddelet er å selv være et lys, bringe godhet og kjærlighet inn i verden. Hvis ikke det gjøres så vil det mørke og onde vinne. Ondskapen kan bare vokse hvis gode mennesker ikke gjør noe.


      Dette er bare noen smakebiter av denne flotte boka som jeg hadde stor glede av å lese og se på bildene av. Dette er en slik bok som man kan ta frem om og om igjen når man trenger en liten påminnelse, en oppmuntring, et lite musedytt (som Bjørg kaller det). Hun skriver også om vennskap, om arbeid, om kjærlighet i parforhold, om å miste noen, om å gå i terapi, om å ha levd med en alkoholiker, om møter med mennesker som sliter, om sønnen sin med mer. Dette er en vakker bok som jeg tror mange vil ha glede av å få, enten kjøpe til seg selv eller gi bort til noen som kan sette pris på den.



      Det er mye lys i bildene til Bjørg. De er til å bli glad av. Se denne lille lysfisken for eksempel, som bor på det mørkeste dyp.

      Bildene er tatt fra Bjørgs bok. Vil du se mer kan du titte på bloggen hennes her
      Vil du vite mer om Bjørg Thorhallsdottir finner du mye info på hjemmesiden hennes her

      Bjørg Thorhallsdottir er født på Island i 1974, oppvokst i Norge. Hun er utdannet kunstner i flere retninger og har studert i  ti år, blant annet i Barcelona og Toulouse. Hun mistet mannen sin da hun var 30 år og sønnen Tulli var 2.  Hun har åpnet et galleri i Sandvika i Oslo, Lykkehaven, holder foredrag, har skrevet flere bøker, designet kort, glass og kopper med mer.  Hun har også utdannet seg til relasjonsterapeut de siste årene.  (tre års utdanning) Mer her





      Bjørg Thorhallsdottir: Du er sterkere enn du tror, 160 s
      Aschehoug forlag 2017
      Kilde: Leseeksemplar



      0 0

      Høstens siste forlagsmøte. Randi og meg var på plass i god tid. Bokhøsten er for lengst i gang. Denne kvelden kom Aschehoug til Trondheim med fem flotte forfattere og en mektig sterk katalog i bagasjen. Jeg har lest flere av Aschehougs bøker allerede og legger ved link til mine omtaler i løpet av presentasjonen under.


      I år som i fjor ledet salgsavdelingen showet. Her med Vegard Bye t.v, Asbjørg Engebø Rystad i midten og Kjersti Myre t.h. En veldig proff og dedikert trio sørget for en godt gjennomført presentasjon av høstens bøker.

      Før presentasjonen fikk vi deilig tapas fra Dokkhusets restaurant og noe å drikke til. Maten var nydelig, akkurat som jeg kan huske den fra i fjor. Randi og meg var skjønt så enige.


      Første kvinne ut er Gudrun Skretting. Hun er ute med sin andre bok om Anton, Anton og andre flokkdyr. En bok for eldre barn og ungdom.
      Hun  er i godt selskap i med andre forfattere som har skrevet barne- og ungdomsbøker som Jørgen Brekke, Jo Nesbø, Maja Lunde, Hans Jørgen Sandnes, David Williams, Johan B. Mjønes, med flere.


      Aschehoug har også andre bøker enn romaner og lyrikk, blant annet en sangbok med forbudte tekster fra mange land samlet av artisten Moddi. Den virket interessant, synes jeg.



      Bjørg Thorhallsdottir var et friskt pust på scenen, så annerledes og spesiell med sitt budskap om å følge drømmer, gi håpet og lyset plass, å være god nok som en er, med mer. Kunstneren presenterte sin rykende ferske bok Du er sterkere enn du tror, basert på hennes dagbokskisser de siste to årene.
      Nydelige tegninger og fin tekst. Jeg har allerede lest boken og blogget om den her.




      Etter pausen var det Helga Flatlands tur til å snakke om sin nye roman En moderen familie. En roman om et voksent ektepar som skilles og hav det gjør med deres voksne barn. Jeg leste den for en god stund siden og har blogget om den her. Dette er en veldig god og velskrevet roman.


       Som sagt er høstkatalogen meget sterk. Jeg tar ikke med alle bøkene her, men jeg ønsker å trekke frem noen ekstra fristende bøker, som Berge av Jan Kjærstad. Den har jeg i hylla og den gleder jeg meg til å lese. Romanen har fått meget gode kritikker og handler om flere drap. Noen tror det er en terrorhandling. Dette skal være en roman bygget opp som en thriller/krim.

      T. h: Randi får signert En moderne familie av Helga Flatland.


      Aschehoug har noen av mine favoritt-krimforfattere på laget, blant annet Øystein Wiik. I år er han ute med Dødsrytteren, en utrolig underholdende og spennende krim fra Svalbard med Nord-Koreas regime i en sentral rolle. Aktuell, skremmende, fornøyelig. Her er mitt blogginnlegg om Dødsrytteren.



      Maja Lunde hadde stor suksess med Bienes historie. Den lå 31 uker på bestselgerlistene i Tyskland. Det er helt spesielt og veldig stort for en norsk forfatter.  I Blå handler det om det livsviktige vannet. Om noen år blir det sannsynligvis mangel på rent vann. Stor klimaflukt fra rammede områder med tørke og vannmangel, særlig fra sør i Europa og Afrika kan bli resultatet. Dette er et et realistisk scenarie. Maja Lunde har rørt ved en bekymring mange deler med Bienes historie. Blå kan gjøre det samme og forhåpentligvis bli en like stor vekker som forgjengeren.
      En bekjent av meg fortalte nettopp at hennes datter som forsker på alternativ energi mener at mangel på rent vann i årene fremover vil bli en større trussel for menneskeheten og klimaet enn global oppvarming. Den som lever får se..


      Lunde forteller at Blå er en av fire i en tenkt klimakvartett . I bok tre vil vi se en sammenheng med Blå, i bok fire vil alle bøkene knyttes sammen på et vis, hvis det blir slik hun tenker nå.

      Jeg har lest Blå, mitt innlegg er her

      Maja Lunde har gjort mye research til Blå. Bakerst i boka er det en kildeliste, verdt å ta en titt på.  (foto t.v)




      Jeg har også lest Carl Frode Tillers siste roman, Begynnelser. Den er veldig sterk og handler også om klimaet på et vis. Hovedpersonen Terje er miljøvernkonsulent hos Fylkesmannen og er lidenskaplig opptatt av artene som forsvinner. Han sliter også med et mørkt sinn noe som gjennomsyrer historien hans. Romanen har likevel mye rå humor i seg. Dette er en veldig sterk roman. Mitt innlegg er her



      Roskva Koritzinsky har skrevet en novelllesamling som har høstet mange gode kritikker. Om kjærlighet. Jeg har enda ikke sett verden. 
      Jeg har lyst til å lese denne.



      Trude Teige er en dreven journalist og forfatter. I sin siste roman om Kajsa Koren drar hun til Dikemark psykiatriske sykehus. Teige forteller om arbeidet med Pasienten. At hun hørte om en pasient kalt Krøsus som bodde størsteparten av sitt liv på Dikemark. Han var sær, men ikke gal. Han skapte diamanter av stein, parfyme av urin, han samlet på skatter, og har en sentral rolle i den nye boka.



      Her viser Teige frem noen av bildene hans som hun fant i kjelleren på Dikemark. Krøsus var en virkelig person, men handlingen i boka er et fiktivt kriminaldrama om psykiatri, grådige eksperimenter med syke mennesker, med mer.
      Jeg har lest boka og likte den veldig godt. Dette er en interessant og lavmælt krim.
      Her er mitt innlegg



      Unni Lindell som var med på bokturneen i fjor med en ny kriminalroman har i år skrevet en bok om sin  katt Knut. Den virker søt. Den har jeg lyst til å lese. Lindell var i år med på en video.

      Mange flere bøker ble presentert og flere finnes på nettsiden/ katalogen her

      Jeg vil også nevne Gøhril Gabrielsen  med Ankomst. Den har jeg i hylla og ser frem til å lese. Jeg likte hennes forrige roman veldig godt, Din alltid. Den har jeg blogget om her.

      Jeg ser også frem til Tom Egelands siste krim om albinoen Bjørn Beltø; Lasaruseffekten. Den har jeg også på vent.
       Det samme med Mudderhund av Inge Schilperood, en bok i Sidespor-serien. Den venter også .
      Ketil Bjørnstad er ute med Åttitallet- nummer tre i serien om flere tiår. Skitten poesi er også verdt å nevne for den som liker lyrikk, en oppfølger av den populære Ren Poesi.
      Johanne Hildebrandt er ute med en ny roman i serien om Valhall; Estrid. Jeg har falt av lasset på denne serien etter at jeg leste Frøya, Idun og Saga, men jeg har veldig lyst til å hekte meg på igjen. Hildebrandt skriver godt og levende om våre formødre.
      Erik Bye er viet en biografi denne høsten, skrevet av Asbjørn Bakke.  Den tipper jeg blir å ligge under mange gavetrær til jul. Og Lars Petter Sveens nye kritikerroste roman Fem stjerner om flyktninger fra Somalia må heller ikke glemmes.
      Tja, var det noe mer da?
      Å jo, en bok om Huden. Og en krim om Sveriges kjente helkopterran; Helikopterranet av Jonas Bonnier. Den har jeg visst et forhåndseksemplar av også.
      Og så skjønner jeg at noen vil bli fornærmet hvis jeg ikke nevner Aslak Nores Ulvefellen, i samme slengen. Den har også fått mye bra kritikk.
      Herlighet, for en høstkatalog dette forlaget har i år.
      La november komme. Les Les Les!



        Signert bok  fra Bjørg Thorhallsdottir



       Og Maja Lunde..



      Jeg måtte bare be om en selfie av Maja Lunde og meg. Det er tatt av en dame i køen, så selfie er det vel strengt tatt ikke.  Jeg er stor fan av Maja Lundes prosjekt. Ser frem til de neste bøkene hennes.

      Fotoene er tatt av meg. Copyright. Anita Ness






      0 0

      Tove Nilsen er kjent for Kretadøgn og Skyskraperengler , blant annet. Hun er den av våre norske forfattere som virkelig har brakt Kreta ut i litterær form til folket. Når man leser Tove skrive om Kreta så er man der. Hun skriver frem den vakre store spesielle øya så levende for oss at vi faktisk er der på et blunk. Så også med sin nye roman; Himmelske tilstander.


      I Himmelske tilstander har Tove nettopp mistet sin far. Hun har også truffet en ny mann i godt voksen alder, en mann hun er nyforelsket i.
      Døtrene er voksne, men likevel nære. Men huset er tommere enn noen gang. Tove gjør som hun bruker når ting blir vanskelig, hun reiser til Kreta. Det er billig å fly fra Oslo. Det begynner å nærme seg tur nummer femti til den frodige øya i Middelhavet.
      På Kreta tar hun inn på hotell i Agia Marina. Hun oppsøker Manolis, restauranteieren hun kjenner etter mange år der nede. Han er annerledes nå, han har vært på sykehus i Athen, de vet ikke hvordan det går. Selv er han optimist, men helt frisk er han ikke.  Tove som nettopp har mistet sin far, vil ikke miste Manolis også, så hun avbestiller returflyet og blir lenger enn den uka hun hadde planlagt.  Hun spør også Yannis, som er Manolis sin sønn om han vet om et rom hun kan leie. Han gjør og hun flytter inn i det store huset til enkemannen Orestis, som driver gård med høns og kalkun. Her bruker Tove dagene til å skrive, lese, drikke Retsina, gå turer, spise hos Manolis.

      Tove skriver seg gjennom farens siste dager, sin nye forelskelse, det gamle forholdet, og sin store kjærlighet til Kreta og folkene der. Hun reflekterer over livet, det som var, er og kommer, om seg selv, om alt hun ser. Kakkerlakken på rommet hennes, som hun er redd for,  vies flere avsnitt, det gjør også kattemor med sine syv nyfødte. Hun trekker inn Doris Lessings On Cats, som hun trekker inn andre forfattere og mytologi med mer. Hun har med seg tre tykke bøker i kofferten, blant annet Vincent van Gogs Å skrive livet. En bok jeg selv har stående ulest i hylla, og jeg blir inspirert til å ta fatt på den snart. Jeg humrer av at hun drar med seg disse tykke bøkene, hun er værre enn meg, eller like ille, (i vekt) som har med fem-seks tynnere bøker på en uke. Jeg kjenner også godt igjen disse observasjonene man gjør når man reiser alene, ting som får mye plass som man legger så godt merke til. Både hos folk, insekter, planter og dyr.

      Det er vart og varmt skrevet. Innimellom er hun veldig opptatt av alle flyktningene som har dødd i Middelhavet, alle mobiltelefonene som ligger på havets bunn, meldingene som ikke ble besvart.Det er sterkt å lese hennes betrakninger om dette.

      Hun går en tur til Kato Stalos, der jeg også har vært.  Hun får være med på en biltur med utleieren til Paleochora der jeg var en uke i august.  Tove Nilsen har skrevet om Paleochora også i andre bøker. Men Manolis liker ikke sørsiden av Kreta. Der er det bare fisk, stein og hasjis, mener han, ikke jordbruk.
      Gjensyn, det er gjensynsglede å lese Tove Nilsens nye bok, og en lengsel etter en ny tur til Kreta.
      Men skal man greie det hun har gjort, bli kjent med restauranteiere og få det forholdet hun har til dem som bor der, må man nok dit ofte og ha evnen til å finne dem, de man kan komme under huden på.  Samtalene hun har med Yannis, Manolis og Orestis er interessante, morsomme, tankevekkende. Hun er god til å skildre dette, Tove Nilsen.

      Himmelske tilstander et en vakker, varm roman (?), selvbiografisk, delvis essayistisk og dypt personlig. Den kan være noe ordrik her og der og ikke alle tankesprangene er like interessante, men det kan jeg leve godt med, siden jeg alt i alt koste meg med boka. Anbefales for alle Kretafarere, men også andre som liker denne type bøker.


      Anmeldelser:
      Dagbladet- fire. Kunne vært strammere, for ordrik, men god der det brenner.
      Aftenposten - litt slapp i stilen


      Andre blogginnlegg om Tove Nilsens bøker:
      Skrivefest
      Øyer i hjertet

      (jeg har lest Kretadøgn og Skyskaperengler også, men de har jeg ikke blogget om, muligens også flere bøker av Tove Nilsen som jeg ikke husker nå)


      Foto: Forlaget oktober


      Tove Nilsen: Himmelske tilstander, 329 s
      Forlaget Oktober 2017
      Kilde: Leseeksemplar





      Kato Stalos/Daratsi 2016 (foto: Anita Ness)




      0 0

      Jeg har hatt mye glede av Jane H. Johansens forrige bok; Veganmat på sitt beste. Jeg var derfor uhyre spent på hennes nye kokebok Kjøttfrie burgere. Johansen sier hun har fått så mange positive tilbakemeldinger på burgeroppskriftene på bloggen sin, samt at folk stadig ville ha mer, så hun bestemte seg for å lage en kokebok bare om burgere. Det har blitt en delikat og fristende kokebok som jeg har bladd mye i, samt at jeg har testet en del av oppskriftene. Og sånn gikk det:



      Min sønn Andreas har villig vært forsøkskanin, og det er alltid hyggelig å invitere ham på vegandinner med jevne mellomrom.  Andreas har vært veganer i noen år, men det er ikke jeg. Jeg spiser både kjøtt og fisk, men er glad i grønnsaker og vegetariske retter, og jeg ønsker å spise mer plantebasert.


      Det første jeg laget var Falafelburger. Til den kjøpte jeg ferdig burgerbrød og potetchips, samt en salsa som dressing. Nam nam. Poden var også fornøyd, men vi begge er enige om at burgeren ble ganske tung. For mye kikertmel? For å binde veganburgerne er kikertmel fint å bruke, ellers bruker Jane mye havregryn og ris i oppskriftene sine.  (Hvis man er ikke er veganer, kan man jo prøve å bytte ut noe av gryn og mel med egg )



      Neste oppskrift jeg testet var  blomkålvegister.  Jeg elsker blomkål og denne var godt krydret, nesten for mye etter min smak. Hun har fire varianter av vegister i boka, men jeg valgte denne siden jeg hadde blomkål i kjøleskapet. Vegister er ganske godt, men jeg moste dessverre massen for mye.  dets tår tydelig i boka at man skal passe seg for ikke å mose massen til grøt, men her blingset jeg, altså og sto for lenge med stavmikserene i bollen. Jeg kunne ha tenkt meg litt mer tyggemotstand.  Min feil altså, bedre lykke neste gang. Til vegisteren man bruke små burgerbrød , men jeg valgte å ha dem på skiver av rugbrød til kveldsmaten.





      Rødbeter som grønnsak er også blant mine favoritter. Jeg elsker rødbetekaker. Denne gangen ville jeg teste ut rødbetfalafel. Boka inneholder ikke bare oppskrifter på burgere, men også forskjellige typer boller, tilbehør som brød, søtpotetchips, pesto og dressinger.  Her laget jeg også tilbehør og valget falt på Solsikkedressing og hvetetortillas




      Dressingen ble veldig god, om en litt tynn, men det kan jo justeres. Falafelene var også gode, men jeg synes det også her ble litt mye "fyllmasse" som havregryn og kikertmel. Dette ønsker jeg å redusere neste gang. Jeg liker nok best at det er mer råvaresmak og mindre "fyllmasse". Spørsmålet er om man får det til å henge godt nok sammen hvis man reduserer dette. Mer krydder kan man med fordel bruke, men det er selvsagt smak og behag.

      Hvetetortillaen ble jeg ikke fornøyd med, den smakte for mye hvetemel. Neste gang kjøper jeg ferdig istedet for å kjevle og kjevle og så blir det likevel ikke helt bra. Mulig jeg ikke fikk den tynn nok, siden jeg ikke fant kjevla og måtte bruke glass til å kjevle med. Ja, man tager det man haver. 




      I dag prøvde jeg meg på søtpotetburger og chiabrød og inviterte Andreas på middag igjen.
      Burgeren var god, men den tok sin tid å steke, og sønnen klagde over for lite salt. Ja, jeg bruker ikke mye salt i maten, men det ble litt lite krydder her, det skal jeg være enig i, selv om jeg kjente den røkte paprikaen.  Jeg hadde igjen solsikkedressing og den funka bra.

      Chiabrødet var godt, synes jeg, men jeg måtte bruke mye mer mel enn det sto i oppskriften, og det tok lengre tid å steke enn 20 minutter. Der er jo ovnene forskjellige så slikt kan skje.  Jeg brukte også speltmel, aner ikke om det gjør en forskjell i forhold til om man må bruke mer enn  vanlig hvetemel.
      Man må bare prøve seg frem.

      Jeg bruker også ganske lang tid på å lage disse rettene, det er mange ingredienser som skal letes frem, ris skal kokes (man kan bruke rester), noen grønnsaker også, søtpotet og løk skal freses etc.. Jeg må passe på å legge inn mer tid enn det jeg gjør. I dag ble ikke maten ferdig før en time etter at jeg tenkte den skulle være ferdig, men mye kom av at det tok lengre tid å steke brød og burgere enn jeg trodde.

      Jeg synes generelt at man kan være mer raus med krydder enn det som står i oppskriftene, og som sagt synes jeg det er for mye "fyllmasse". Det hadde vært interessant å høre hva andre mener om det?

      Boka Kjøttfrie burgere er i alle fall en flott bok med masse tips, fine oppskrifter og nydelige bilder. Jeg vet at dette blir en bok jeg kommer til å bruke mye, med visse justeringer av oppskriftene.

      Jane driver bloggen veganmisjonen.no




      Kjøttfrie burgere av Jane H. Johansen, 133 s
      Cappelen Damm 2017
      Leseeksemplar

      0 0

      Da jeg var i Svolvær og besøkte mine kjære for litt over en uke siden så jeg at Tine hadde et innlegg på bloggen sin om Skulpturlandskap Nordland i anledning 25-årsdagen. Det inspirerte oss til å ta en søndagstur til skulpturen Uten tittel, som lå i nærheten. Jeg har sett to av de andre skulpturene i Lofoten, men ikke dette.








      Uten tittel av Dan Granham,  i Vågan kommune. (foto: Anita Ness)

      Søndagen var preget av regn og skyer, men det lyste opp med gløtt av sol innimellom. Det gjorde kunstmerket absolutt mer interessant, siden været endret seg hele tiden. Speilingene i glasset endret seg også i forhold til hvor man sto. Til tider fikk landskapet i speilet til se å se ut som en landskap fra Tolkiens univers.



      På forsiden av skulpturen.



      En annen vinkling.



      Omgivelsene er jo spektakulære i seg selv.



      Fine Ollie poserer gjerne.  (instagram @ollie.wws) 




      Alle foto av Anita Ness copyright. Sony Xperia.

      med unntak av dette som ble tatt av min datter med min mobil:


      Meg og skulpturen



      Før har jeg sett Hodet i Vestvågøy kommune, og Laurbærblad i Moskenes, begge i Lofoten.





      0 0
    • 10/29/17--09:30: Berge av Jan Kjærstad
    • Romanen Berge har allerede fått mye velfortjent god kritikk og er blant de ti nominerte til Bokhandlerprisen i år. (seks av dem er fra Aschehougs særdeles sterke høstkatalog). Jeg hadde selvsagt ganske store forventninger til Jan Kjærstads nye roman, også fordi jeg likte hans forrige; Slekters gang, veldig godt. Det må sies med en gang at Berge er en helt annerledes roman enn Slekters gang. Mange har skrevet at Berge handler om 22.juli uten at den egentlig gjør det, eller at forfatteren tar for seg mye av det som skjedde rundt 22.juli uten at 22.juli nevnes. Med den forforståelsen ble det litt skurr i lesingen for min del.



      Det er ikke alltid bra at man går inn i lesingen av en bok med en slik forforståelse, men det er nesten uungåelig, tenker jeg, så lenge man hører og leser om bøker som kommer ut som får en del oppmerksomhet, så lenge man er en bokelsker. Så får det heller bli noe skurr, forventinger som ikke slår til eller slår til, alt etter som.

      Berge:
      Berge er en av karakterene, fortellerne i denne tredelte romanen.
      Berge er sønn av Olaf Berge, en respektert toppolitiker i Arbeiderpartiet, på den ene fløyen. Berge har vært kjæreste med datteren, Gry, av den andre toppolitikeren i Arbeiderpartiets andre fløy, Arve Storefjeld, i flere år. De tilbrakte år og tid i AUF, på Utøya, hjemme hos hverandre, på Storefjelds hytter i Nordmarka og på Dovre. Nicolai Berge skulle bli en av lederne i AUF med en lysende karriere i politikken, det ble forventet av alle.  Det var bare det at Nicolai Berge selv, ikke hadde særlig til talegaver. Han stotret og stammet og greide ikke å få frem det han tenkte når han var på talerstolen. Derimot hadde han andre begavelser. Han kunne tenke, filosofere, lese, skrive. Han fikk antatt to novellesamlinger, riktignok som svært få leste.

      Boka starter med journalist Ine Wangs fortelling. Hun er ca 40, og føler seg totalt akterutseilt. Hennes glansdager er forbi, idetørken har inntrådt, hun har mistet gløden.  Helt til drapene på Arve Storefjeld og fire andre personer, deriblant Gry og hennes nye samboer, på Storefjelds hytte i Nordmarka skjer.  Da hun får vite om det, begynner kverna å gå. I hodet spinner setninger fra Pretenders sine låter,  I`m so special, oh so special..
      Hun har faktisk skrevet en biografi om AP-lederen og i sitt kyniske journalist-sinn begynner hun igjen å gløde ved å tenke på at akkurat nå er tiden hennes her, biografien kommer til å selge i bøtter og spann, her må det smis mens jernet (likene) er varmt.  Hun prøver også å få gjort et intervju med Nicolai Berge, som var kjæreste med Gry Storefjeld. Gjennom Berge kan hun lage et portrett av Gry.

      Den andre personen vi blir kjent med i romanen er tingrettdommer Peter Malm, 55 . Han trives best med en anonym tilværelse som ungkar hvor han kan frekventere Limelight Bar på Grand Hotel, snakke med bartender Edgar, vennen Zev eller spise på Cafe Engebret og Stattholdergaarden, se engelske dokumentarserier, lese eller lytte til klassisk musikk. Jobben sin gjør han godt, han er opptatt av rettferdighet.

      Alle disse tre har sitt forhold til ugjerningen som i media blir slått opp som terror.  Hvem har angrepet vårt demokrati? Hvem vil Ap til livs? 
      Ine Wang er journalist og forfatter og skal skrive om personene i saken, Nicolai Berge blir intervjuet og forteller om sitt forhold til familien Storefjeld i sin fortelling, og Peter Malm må, selvsagt, bli dommeren i den store rettsaken mot tiltalte.

      Berge er en kompleks roman. Og den vrir og vrenger på alle mine forutinntatte forestillinger om det jeg trodde denne boka skulle handle om. Det som kretset rundt 22.juli uten å være 22.juli. Det som skulle være en slags krimish historie, noe den forsåvidt er, men ikke slik vi er vant til.

      Jeg slet med den første delen om Ine Wang. Er dette er en parodi? tenkte jeg. Jeg greide ikke helt å se for meg den lett maniske bråkjekke Ine Wang som en virkelig journalist. Mer som en parodi på en journalist som øyner et kupp, ja. Kjærstad skriver morsomt og her har han virkelig tatt av.
      Det havner litt mer nedpå på slutten av fortellingen, da blir det mer spennende og jeg ser et sårbart menneske i alt det eplekjekke, parodiske. Stort sett så synes jeg romanen appelerer mer til hjernen enn til følelsene. Så også i de to neste fortellingene.

      Historien om Peter Malm er interessant og utrolig godt portrettert. Man ser han virkelig for seg der han spaserer, flanerer, i Oslos gater, på Limelight der han nipper til Edgars himmelske coctails, boken han skriver på, i dommersetet med sitt pokerfjes. Og hans undringer på slutten av saken..
      Nicolai Berge er også en interessant og misforstått type. Hva kan feil og for store forventinger gjøre med et ungt menneske? Og gradvis skjønner vi desperasjonen, hva som har skjedd, det går sakte men sikkert opp for han , for leseren, for dommeren..

      Romanen tar for seg mange ting. Eksistensielle spørsmål, samfunnskritikk, politisk skittent spill, medias rolle, massehysteri, individet mot massen. menneskers dårskap, den vanskelige og irrasjonelle kjærligheten, ondskap vs galskap, rettsstaten, rettferdighet med mer.
      Jeg tenker lett at Arve og Olaf skal forestille Jens og Jonas, man får lett assosiasjoner til det vi vet om  det politiske livet slik det blir fremstillt i media.
      Ja, det er virkelig en sammensatt roman dette. Det er strødd kraftige dryss av både popkulturelle og litterære referanser fra verdenslitteraturen her, noen kan sikkert synes at det er for mye, jeg er usikker.  Der jeg selv kjenner referansene er det jo artig og beriker lesingen. Men jeg gjør det ikke alltid, og da kan det virker for anmassende hvis det blir mye av det.  Men siden både Malm og Berge er opptatt av dette og det virker beskrivende for deres karakterer, så er det jo viktig.
      Og det viktigste spørsmålet er det som skjer like før og under rettssaken. Hvordan kan man få frem sannheten om en sak? Hva påvirker, hvem påvirker, hvordan virker massesuggesjon, og i siste instans, hvordan kan et menneske bli fremstillet så til de grader feil når man går inn med media og massenes briller? Hvordan forhåndsdømming og tilfeldigheter kan slå helt feil. Og hva er rettferdighet? For hvem..

      (jeg kan ikke si mer uten å spoile)

      Jan Kjærstad har skrevet en tankevekkende roman om vårt samfunn i vår tid som jeg garantert vil komme til å tenke mye på. Dette er en roman som kommer til å ha den ettergløden som forfatteren selv mener er essensiell i summen av de kriterier som avgjør hvor god en roman er.
      At den vred rundt på mine forestillinger, som nevnt innledningsvis, bidro til at den krevde mer av meg, men også at den ga meg mer å tenke på.  Og det er jo ikke negativt.

      Andre om Berge:
      Bjørnebok, BeritBok, Kleappanrova  (hvis flere har blogget, legg gjerne link i kommentarfeltet)

      VG ; En av Kjærstads beste, bokhøstens vinner, terningkast 6
      Aftenposten,  Morgenbladet, Dagbladet : terningkast fem
      Dagsavisen, NRK : presis samtidskritikk
      Merete Granlund/Dag og tid: kritiske innvendinger


      Fint intervju med Kjærstad her, hvor han også snakker om Berge, vg.


      Min omtale av Slekters gang


      Foto: Aschehoug



      Berge av Jan Kjærstad, 379 s
      Aschehoug forlag 2017
      Kilde: Leseeksemplar




      0 0
    • 10/31/17--12:02: Oppsummering oktober -17
    • Det er nesten ikke til å tro. I morgen er den 1. november, en måned til jeg skal ha ferie og dra til Gran Canaria, og to måneder til 2018. Og før det blir det jul. Det går fort, fortere for hvert år som går. Og jeg har lest mindre bøker i år enn i fjor, (81 så langt) kanskje like greit det. I oktober leste jeg 8 bøker.  Mye bra norsk og en svensk selvbiografi. Har vært på to høstmøter med forlag og en del andre kulturelle arrangementer. Greit at det roer seg litt nå. (hrmhg..)  Norskelesinga skal fortsette inn i november dog. Her er en liten oppsummering av oktober:

       Best i test!



      Bøker lest:
      1. Begynnelser av Carl Frode Tiller: norsk2017, leseeksemplar, 341 s
      2. Den som ser av Herbjørg Wassmo: norsk2017, København/Danmark, leseeksemplar, 474 s
      3. Food Junkie av Mons Kallentoft: Sverige, Japan, Australia, Spania, USA, Italia, Indonesia (Bali),   Thailand, Lånt på bib,  318s
      4. Du er sterkere enn du tror av Bjørg Thorhallsdottir: norsk2017, sakprosa, leseeksemplar, 160 s
      5. Himmelske tilstander av Tove Nilsen: norsk2017, Hellas/Kreta, leseeksemplar, 329 s
      6. Kjøttfrie burgere av Jane H. Johansen: norsk2017, kokebok, leseeksemplar, 139 s
      7. Berge av Jan Kjærstad : norsk2017, leseeksemplar, 379 s
      8. Tung tids tale av Olaug Nilssen: norsk2017, leseeksemplar, sakprosa, 155 s (omtale kommer)

      SUM: 8 bøker

      *7 av bøkene er norske av året. En er selvbiografisk ifb Moshonistas biografilesesirkel.
      *3 er sakprosa, resten romaner
      * Virkelig ingen krim? Nope. Imidlertid er det spenning i både Begynnelser,Berge og Den som ser, men på en annen måte.
      * Land besøkt: Danmark, Hellas, og en drøss land nevnt i Food Junkie.

      *Beste bok: Begynnelser av Carl Frode Tiller. Resten er gode de også, så alt i alt en god lesemåned.
      *Koseligste bok: Himmelske tilstander av Tove Nilsen
      * Herligste bok: Du er sterkere enn du tror
      * Vondeste bok: Tung tids tale
      * Mest nyttige bok: Kjøttfrie burgere
      * Mest dramatiske bok: Den som ser
      * Mest kvalmende bok: Food Junkie
      * Mest tankevekkende og aktuelle bok: Berge og Begynnelser

      * Bokmøter og litterære arrangement:
      1. Forfatterne kommer, Gyldendals høstmøte på Byscenen 3.10.17
      2. Aschehougs høstmøte på Byscenen 17.10.17
      3. Simen Ekern om Høyrepopulismen på Litteraturhuset i Trondheim, Sellanraa  26.10
      4. Helga Flatland og Lars Petter Sveen på Litteraturhuset i Trondheim, Sellanraa  9.10.

      Jeg rekker ikke å blogge om alle arrangement jeg er på, men bruker å legge ut bilder og noen setninger på min instagramkonto @artemisia60 Følg gjerne kontoen:)

      Som frivillig hjelper på Litteraturhuset i Trondheim har jeg tilgang på mange arrangementer, så blir da en del. Bare denne uka er det tre arrangementer jeg gjerne skulle vært på, men jeg tror det holder med Olaug Nilssen fk torsdag. Da skal jeg også hjelpe til med innslipp, rigging etc.


      Teater:
      1. Søndagsskolen , Trøndelag teater. Et stykke basert på Bibelen. Utrolig bra laget, morsomt, dramatisk og gripende. Musikkinnslag med salmesang. Godt laget, anbefales!
      2. Berre kjærleik og død av Ingar Sletten Kolloen, Trøndelag teater 20.10.17. Om Tor Jonssons diktning og liv og forholdet til Ruth Alfsen. Veldig veldig bra!

      Film/Serie:
      1. Mindhunter, Netflix, basert på bok av John Douglas, sesong 1- episode 1-10: veldig veldig bra.
      2. Outlander sesong 3, episoder 4-7 (begynner å bli litt lei..)
      3. Monster nrk.no/nrk1 episode 1-7. Spesiell, men ganske bra serie. Godt spilt.

      Da ønsker jeg dere alle en riktig god november! Selv skal jeg lese enda mer norske bøker av året, men jeg satser også på å starte på Sigrid Undsets Olav Audunsson ifb Heddas hylleboklesesirkel.



      Fra Sterkere enn du tror av Bjørg Thorhallsdottir


      0 0

      I 2015 kom Gabrielsens roman Din, alltid ut. Det var en roman jeg ble utrolig betatt av, så jeg var spent på hennes siste roman; Ankomst, som er hennes femte roman. Gabrielsen har en god penn, som maler frem stemningsfulle historier, men Ankomst  nådde nok ikke helt opp til mine forventninger. Mange bokbloggere har derimot trykket den til sitt bryst.


      Romanen handler om en kvinnelig forsker som skal overvintre ved et fuglefjell i karrige kår og hardt vær langt oppe i nord. Hun forsker på sjøfugl og klimaendringers påvirkning. Hun har et samlivsbrudd bak seg og vi skjønner fort at hun er redd for sin eks og at motivet for å reise langt avgårde også handler om å komme lengst mulig unna ham, som hun kaller S. Sammen har de datteren Lina, som er igjen hos sin far.
      Hun har innledet et nytt forhold til Jo, som har en datter; Maria. Planen er at han skal komme og være  sammen men henne, men han kommer ikke, ikke når han skulle, hun venter. De skyper, en sjelden gang ringes de, etter avtale, men det er alltid noe i veien for at han kan komme. Han må passe datteren, fordi mora er så opptatt med eget firma, blant annet.

      Hun, forskeren, bor i et gammel lite hus med utedo. Huset ble bygd etter en brann, en brann der et par; Borghild og Olaf bodde, med sine tre barn, en sønn som de mistet i brannen, på slutten av 1800-tallet.  En tragedie som langsomt avdekkes, i forskerens fantasi, eller de faktiske forhold kjenner hun etter å ha lest om det, men det er som om hun ser Borghild og Olaf, stadig fornemmer mer av deres tilstedeværelse. Som om hun opplever det som henger igjen i veggene.

      Vi blir vekselvis trukket med i denne paralell-historien, den som gradvis trer frem mer og mer levende for henne og for oss.
      Noe er rart, merkelig, hun begynner å tvile på sine sanser. Kapteinen kommer med mat og forsyninger en sjelden gang, han bekymrer seg. Kjæresten Jo begynner å se rart på henne når de skyper. Hun får en ekkel melding. Hun hører lyder, fornemmer berøringer, gufs..

      Det er en ganske creepy historie vi etterhvert blir trukket inn i. Det handler mest om fornemmelser. Er det hun som holder på å bli skrudd fordi hun har vært så lenge alene i ødemarka? Eller er det noe annet som banker på, som truer? Noe fra fortiden, eller hennes eks, eller kapteinen? Eller er det bare hennes egen angst? Og hvem er Jo, egentlig?

      Tidvis synes jeg den detaljerte historien om forskerlivet er kjedelig. Det er mer nerve når fortellingen om Borghild, Olaf og barna dukker opp, det er vondt og vakkert, særlig om forholdet mellom Olaf og Niels.
      Det er noe intens over hennes forhold til S og eksen også, noe som ikke er helt bra.
      På slutten, eller etter side 100, så tetter det seg til, til tider er det veldig nervepirrende og temperaturen stiger når angsten skrus til. Jeg blar fort videre, da..

      Gøhril Gabrielsen skriver godt, men for meg ble ikke denne romanen så god og berørende som jeg håpet, selv om den absolutt er leseverdig. Ankomst føyer seg inn i rekken av etterhvert flere norske romaner om kvinner som drar ut i ødemarka, gjerne i råk og fåk og is.
      I fjor hadde vi Nikolai Houms BBP-vinner Jane Ashlands gradvise forsvinning og i 2014 kom Tina Åmot med det blir aldri lyst her, for å nevne et par bøker..
      Gabrielsen er også en av dem som skriver om klimaendringer i sin nye roman. Sjøfuglene hun forsker på er truet.

      Årets beste? Nei. BBP? Usikker, det får ettergløden vise


      Andre som har blogget, de fleste begeistret og panegyriske, om Ankomst:
      Tine, SolgunnKleppanrova, Elikken, Åslaug, Ina, Tone
       Beathe og jeg er nok mest på linje når det gjelder denna boka.
      Lillasjel likte den ikke særlig godt og synes hun fikk en "halv bok"

      Min omtale av Din, alltid her


      Ankomst av Gøhril Gabrielsen, 170 s
      Aschehoug 2017
      Lesekeksemplar






      0 0

      Når jeg leser korte bøker så kan innleggene hagle på løpende bånd. Vurderte en samleomtale, men da blir noe av det ferske, nære borte. Såfremt det ikke skrives fortløpende i kladd. Men det får bli en annen gang.
      Nå skal det handle om Bror Hagemanns siste roman; Leo. Om syttenåringen , outsideren, som blir utsatt for så mye svik. Det ble en veldig sterk leseopplevelse for meg, la meg si det med en gang. Om handling og andre meninger, les videre etter bildet.


      Leo er sytten år, en ungdom, men ikke som alle andre ungdommer. Han har sitt å slite med fysisk og psykisk. Han virker å være det vi kaller en enkel sjel. At han har vært utsatt for omsorgssvikt i oppveksten kan vi ane, at han er en sårbar ungdom som er lett å ta, lett å lure, skjønner vi også. Leo er en roman om hvordan et lite samfunn, her manifestert i Gjøvik, håndterer og behandler en gutt som han.
      Leo går ikke på vanlig skole eller har noen vanlig jobb. Han hjelper kordirigenten med småjobber og får litt betalt for det. Han har også noe annet praktisk arbeid på stedet, litt her og der, når han får. Han har vært avisbud, men mistet jobben etter omorganisering. Mest så går han og slenger og besøker Yvonne, en alenemor som han er ganske betatt av. Han passer ofte det lille barnet hennes. Yvonne har ei venninne; Margret som han treffer et par ganger. Hun er den som viser bekymring for ham på en omsorgsfull måte, kanskje den eneste.

      Kordirigenten, Rodney er høyt ansett i grenda. Guttekoret synger så vakkert, alle liker å høre på det. Leo ser noe som andre ikke ser, han ser at små gutter deler noe vanskelig med ham, han kaller dem fugleguttene.  Leo blir utsatt for grove overgrep fra korlederen, det ene er så stygt og vondt beskrevet at det gjør vondt langt inn i sjela. Leo kan ikke si nei, han kan ikke fortelle noen om det,  ingen vil vel tro på en sånn som han. En dag får han nok, siden han mener at andre mindre gutter opplever det samme. Han vil ha med seg Yvonne, fortelle det til noen som kan gjøre noe med det. Men det er bare det at Yvonne har mer enn nok med seg selv. Hun er en av de få Leo kan snakke med, men akkurat nå er hun ikke tilgjengelig for ham. Når det sprekker for Leo, sprekker det til gangs.

      Det er et par overgrepscener i romanen som er helt forferdelige, men de må kanskje til for at vi skal forstå. Å bli utsatt for overgrep, avvisninger over tid, bli beskyldt for selv å gjøre noe med andre, sladderen som spres og Leo er helt maktesløs- hva skjer med et slikt menneske?

      Bror Hagemann skriver om en av dem, det finnes mange som Leo, men vil vi se? Hvem vil vi høre på? Hva ligger bak en ungdoms fortvilelse? Hvorfor hadde han ikke noen som kunne gå i bresjen for han?

      Hagemann skriver godt. I denne romanen bruker han det spesielle språket til en ungdom som Leo, dialekt og slang, et enkelt språk. Det kan ta litt tid å komme inn i det, men så blir det veldig riktig. Det er slik vi kan leve oss i en som Leo, gjennom språket.
      Gjennom skjønnlitteraturen får vi også slike viktige historier som kan gi oss en helt annen innsikt, innlevelse, enn det faglitteraturen kan.
      Bror Hagemann har visstnok skrevet flere romaner med utgangspunkt i sosiale forskjeller og de sårbare som havner utafor samfunnet, han er en forfatter som målbærer de sårbares stemmer og er en av våre viktige forfattere som fortjener mange lesere.

      Ja, Leo er i sannelighet en sterk roman som slår hardt inn i følelsessystemet, det kjennes fysisk.  Jeg drømte til og med om Leo i natt.


      BBP-nomineres? : Helt klart.

      Andre bloggere:
      Beathe, Silje/Så rart


      Min omtale av Syng meg vekk, hans forrige roman som jeg likte så godt at jeg nominerte den til BBP


      Boktrailer om Leo

      Bror Hagemann: Leo, 140 s
      Tiden norsk forlag 2017
      Leseeksemplar


      0 0

      Lewismannen er nummer 2 i Peter Mays Lewistrilogi. Lewis er en øy i Ytre Hebridene utenfor Skottland. Jeg likte Svarthuset, bok nummer 1 utrolig godt, og så veldig frem til denne. Om den ikke hektet meg på samme måten som Svarthuset , så er dette også en veldig god kriminalroman. Det handler om forfatterens evne til  å skildre stemninger, miljø og generelt skrive godt, samt å fortelle en god historie som berører.




      Om boka, fra forlagets omtale:
      Etterforsker Fin Macleod har sluttet i Edinburgh-politiet. Ekteskapet med kona er også over. Han returnerer til Isle of Lewis, den stormherjede øya i Ytre Hebridene hvor han vokste opp. Her begynner han å bygge opp igjen ruinene etter det som en gang var barndomshjemmet hans. Fin vil lage et nytt hjem og reparere forholdet til barndomskjæresten Marsaili og sønnen de har sammen, Fionnlagh. 

      Fins planer blir satt på vent da noen torvkuttere finner et godt bevart lik av en ung mann. Faren til Marsaili, Tormod Macdonald, er på vei inn i demensens mørke - hva er forbindelsen mellom ham og liket i torvmyra? Og hvordan er det mulig å kaste lys over Tormods historie når han selv ikke kan fortelle? 

      Fin går inn i etterforskningen og avdekker godt skjulte hemmeligheter, hemmeligheter som fortsatt kan føre til grufulle konsekvenser for mennesker som står ham nær. 


      Historien veksler mellom tredje-persons forteller og jeg-person. Jeg-personen er Marsailis far som har blitt dement og minnes tilbake samtidig som hans perspektiv fra nåtiden og det som skjer rundt ham fortelles. Jeg hadde i starten litt problemer med å godta dette perspektivet. Hvordan kan han som er så syk fortelle og huske på denne måten?  Jeg skjønner jo at dette er et fortellergrep fra forfatterens side, men likevel forstyrret det meg noe i min lesing. Det er den kritiske sansen som slår inn.  Etterhvert som historien rulles opp så sluttet jeg å bry meg om det. For det som gradvis avdekkes er så vondt og grusomt. Vi får en historie om et foreldreløst brødrepar og ei ungjente som ikke har så mye å stille opp med da noen ungdommer rotter seg sammen for å avdekke brudd på bestemmelser på  det ungdomshjemmet de bodde på.

      Fin har også sitt å stri med. Han har sagt opp jobben sin som etterforsker i Edinburgh og planlegger å finne seg en annen jobb, sette i stand barndomshjemmet på øya Lewis. Han bor i telt på den forblåste øya, og blir dratt inn i kontakten med Marsaili, gammelkjæresten, gjennom liket som  er funnet som har en forbindelse til hennes far. Fin er også, viste det seg i forrige bok, far til hennes unge voksne sønn. Han har litt å ta igjen.

      Miljøskildringene er fantastiske. Jeg får veldig lyst til å reise til Lewis igjen. Jeg var der et par døgn for noen år siden, et nydelig sted.
      Peter May skriver sjeldent godt til krimforfatter å være . Det bør ikke dempe spenningsnivået og gjør det heller ikke, men jeg anbefaler at man ikke sluker sidene, for dette språket fortjener at man bruker litt tid. Nyt!

      Jeg ser frem til siste bok i trilogien, som kommer våren 2018
      Forlaget om bøkene her

      Svarthuset fikk glimrende anmeldelser, flere ga den en sekser. Lewismannen er ikke langt unna, men enda har jeg ikke sett andre anmeldelser i norske media om denne boka.
      Svenskene derimot:
      Johannas Dekckarhjørna

      Mitt innlegg om Svarthuset her. I innlegget står det også noe info om forfatteren.



      Peter May: Lewismannen, 311 s
      Goliat forlag 2017
      Leseeksemplar


      0 0

      Mitt første litterære møte med Rune Christiansen var med hans forrige roman Ensomheten i Lydia Ernemans liv. Det synes jeg var en nydelig roman og jeg nominerte den til Bokbloggerprisen det året.  Om Fanny blir nominert av meg får tiden vise. Christiansen skriver veldig fint, han skriver kunst, men Fanny berørte meg ikke like mye som Lydia. Skjønt jeg tror dette er en roman som kan vokse i ettertid. Etter at jeg leste den ferdig i går, gikk jeg gikk tilbake og skummet en del av boka på nytt for å få med meg ting jeg muligens hadde gått glipp av, for å tenke mer grundig gjennom denne merkelige historien. Her er det nok flere lag og mye symbolikk som man godt kan grunne litt over.


      Rammefortellingen handler om Fanny, 17, som mister foreldrene sine i en bilulykke. Hun er enebarn. Hun får lov av barnevernet til å bo for seg selv i huset til familien. Hun går på skolen, men virker ganske alene. Hun treffer en annen jente/kvinne, Karen, som hun får et nært forhold til. Og så hjelper hun presten Tobias Alm i i kirken med forskjellige oppgaver. Alm gir henne også bøker og tips om lesestoff og filmer. Han er ganske filosofisk og alvorlig av seg og mye av det han snakker om går over hodet på Fanny, men mye tar hun til seg og grunner over. En del forstår hun i ettertid. Det er også en gutt, Janos,  i klassen Fanny har et godt øye til. Hun er nok som ungdommer flest der, hun vil ha en kjæreste og tilhørighet.

      Fanny lever i sorg og er mye alene og hennes tanke-og følelsesliv får en del særegne uttrykk. Hun lever seg inn i eventyr og beveger seg tidvis i en annen virkelighet, samt at drømmene får stor plass i romanen. Midtveis i romanen får vi en historie om den rettferdige skilling. Ærlig talt så går den historien helt utenpå det jeg kan se har en tråd i romanen, det er et totalt brudd med logikken, slik jeg oppfatter det, og jeg forstår ikke hva Christiansen vil med den. Dermed der det ikke sagt at jeg synes historien er uinteressant, for det gjør jeg ikke, jeg bare skjønner ikke hva forfatteren , eller Fanny kanskje? vil med den.

      Det virker til å begynne med at Fanny takler hverdagene godt, tross alt, men på et tidspunkt hender det saker som gjør at det blir for mye for henne. Det er ganske sterkt å lese om, og det var etter dette jeg måtte bla tilbake for å se om jeg kunne se frempekene hun selv grunnet på.
      ---
      Spoiler allert! Ikke les mer hvis du ikke vil jeg skal røpe for mye av slutten.
      ---
      Det handler om Alm, vennen hennes, presten.
      Hun tenkte jo tidligere at han kanskje hadde et sammenbrudd, slik hun opplevde ham ved en anledning. Så Fanny har nok fanget opp at han slet med noe, og det er det hun blir vitne til da hun finner ham hengt.
      Dette blir naturlig nok for tøft for henne, og hun glemmer faktisk å ringe nødhjelpen, men prøver å få liv i ham. Til slutt kommer hun på det, og blir selv innlagt på sykehuset.
      Fanny går ut og inn av virkeligheter og vil ha kontakt med Alm i underverdenen, og her er vi over i det mytiske, og hva er hva av virkelighet. Det er ikke godt å si, sikkert er at Fanny er i grenseland, og beveger seg ut og inn av hva vi vanligvis betegner som en sunn tilstand, som om hun har en realitetsbrist, som det kalles på fagspråket. Men som for henne kanskje også er den prosessen hun må gå gjennom for å bli helet. Hvem vet, for noen ganger kan det også bare bli alt for mye for et ungt menneske, for mange sorger på kort tid, for mye å bære og jeget finner andre veier for å håndtere smerten.

      Det var ganske spesielt å lese denne siste delen av romanen, siden jeg også de to siste dagene har gått på VIVAT-kurs om selvmordsforebygging gjennom jobben, og så fikk jeg Alms selvmord i litterær form på senga bokstavelig talt.  Det var jeg ikke forberedt på, siden jeg ikke har lest noen omtaler og anmeldelser grundig nok til å fange det opp.

      -----
      Spoiler slutt!
      ---

      Romanen er absolutt verdt å lese, selv om den ikke grep meg like mye der og da som romanen om Lydia, men denne vokser nok mer dess mer jeg tenker på den. Det kan absolutt hende dette er en roman jeg vil lese om igjen, da det umiddelbart ikke er en roman så veldig lett å forstå uten at man jobber litt med å trenge gjennom lagene. Tror jeg.

      Mitt innlegg om Ensomheten i Lydia Ernemanns liv

      Andre bloggere:
      Tine, Beathe, Kleppanrova, Rose-Marie


      Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen, 213 s
      Forlaget Oktober 2017
      Leseeksemplar