Are you the publisher? Claim or contact us about this channel


Embed this content in your HTML

Search

Report adult content:

click to rate:

Account: (login)

More Channels


Channel Catalog


Channel Description:

Bokblogg, reiseblogg, bilder. Min verden. Velkommen på reisen.
    0 0

    En helt ny bok, på norsk, av Carlos Ruiz Zafon kommer snart ut på Juritzen forlag. Jeg har vært så heldig å få et forhåndseksemplar, som jeg kastet meg over med det samme den kom inn i døra her. De som har lest Vindens skygge og Engelens spill vet godt at denne forfatteren kan skrive gode historier. Det var Tåkens hersker også.



    Vi befinner oss i Spania i 1943.
    Unggutten Max flytter med familien sin, mor og far samt to søstre til en landsby ved kysten. Foreldrene har kjøpt et stort gammelt hus og faren har tenkt å innrede et verksted der. Huset med den gamle eiendommen viser seg å huse hemmeligheter av det skumle slaget.
    Lenger bort på stranda bor den litt eldre Ronald i ei hytte og bestefaren hans bor i Fyrtårnet. Ronald elsker å dykke ned til et gammelt skipsvrak og lete etter skatter. Max blir kjent med Ronald ved en tur i landsbyen og de begynner å henge sammen. Både Max og søsteren Alicia vil bli med Ronald og dykke. Trekløveret har det mye moro sammen.

    Max har imidlertid en del merkelige opplevelser hjemme. I den store hagen ligger det en park med mystiske statuer innhyllet i tåke. Lillesøsteren har også fått lov til å ta med seg en hjemløs katt på flyttelasset, en katt som skremmer Max.  Max forteller Ronald om opplevelsene og det viser seg at også han har opplevd ting.

    Så begynner enda skumlere ting å skje...

    Jeg ønsker ikke å fortelle mer nå. Å spoile for mye er bare dumt.

    Tåkens hersker skal være en slags grøsser. Romanen blir klassifisert som Young Adult noen steder. Forfatteren selv mener disse bøkene er like aktuelle for ungdommelige lesere som lesende ungdom.
    Dette er den første romanen Zafon skrev, da han var 27 år, men det er først nå den kommer ut på norsk.

    I min alder så skal det noe til for at jeg synes noe blir skummelt i litteraturen, og det synes jeg ikke denne boka er heller. Men likevel synes jeg den er spennende og godt skrevet. Historien flyter lett avgårde, og jeg koser meg hele veien. Tåkens hersker er en roman for den som liker velskrevne eventyrlige historier med mystikk og spenning. Denne er mye enklere i sin konstruksjon enn Vindens skygge, men i høyeste grad lesverdig også for en voksen leser. Anbefales!

    Det kommer to bøker til i serien til høsten som heter Midnattspalasset og Skogens skygge. Jeg gleder meg til dem også.


    Carlos Ruiz Zafon: Tåkens hersker, 231 s
    Juritzen forlag 2017
    Kilde: Forhåndseksemplar








    0 0

    Jeg lever. Kategorien i Moshonistas biografilesesirkel i juni er Jeg lever. Å finne en biografi om en levende person er ganske lett. Det finnes mange. Utfordringen kan være å bestemme seg. Som vanlig har jeg latt hyllebøkene stå for valgte mitt. Jeg hadde flere mulige, Robert Plant, Robert Eriksson, Samuel Massige, Gerd Liv Valla, Vladimir Putin, Toralf Maurstad, Frid Ingulstad, Mick Jagger, Neil Young,  pluss noen til. Ganske raskt innsnevret jeg valgte til Robert eller Robert. Rockeren eller politikerrebellen? Langt eller kort hår/nesten ikke hår ? Trønder eller brite?  Valget endte på verdalingen og politikeren. Rockern har fortsatt langt hår og kan vente til desemberkategorien som er Hårete. Eriksson passer ikke inn der, det er i alle fall sikkert. Robert Eriksson har i sin selvbiografiske Bare gjør det, med undertittel: Trofast rebell for Siv og Erna, skrevet om sitt liv som politiker  fra sin spede ungdom i FrPu til sin tid som stortingsrepresentant og statsråd i Høyre/FrP-regeringen. Boka kom ut  i 2016 på Kagge forlag. Interessant lesing om sosialpolitikk og politisk spill, og veien til toppen i politikken, fra en "liten gutt fra bygda", som han selv har titulert seg i boka.



    Biografilesing i hjembygda til Robert Eriksson.  Verdal Hotell skimtes gjennom vinduet. Her ble 15-årige Robert Eriksson "kastet ut" av Carl I Hagen.  Best å holde seg på lang avstand fra "ondskapens hotell" .(foto: Anita Ness)



    Vel. Min mor jobbet på Verdal Hotell som kokk fra 1974 og langt inn i pensjonsalderen. Hun ler når jeg forteller om Erikssons opplevelser på hotellet som han benevnte som Ondskapens hotell, i sin galgenhumoristiske tone som preger deler av selvbiografien. I dag kan navnet gi mening, sier hun. Det har gått nedenom og hjem med det velrennomerte hotellet siden et lederskifte for noen måneder siden.
    Om det samme har skjedd med Robert Eriksson, tror jeg ikke, skjønt det gikk rykter om han selv måtte gå på NAV etter å ha fått avskjed i nåde som NAVs minister.

    Når det gjelder Eriksson var hans inntreden i politikken på Verdal Hotell sentral. Det var i 1989 og han gikk siste året på ungdomsskolen, 15 år gammel. FrP med Carl I Hagen skulle stifte styre i Verdal FrP. Robert meldte seg til tjeneste for partiet. Han har så lenge han kan huske vært samfunnsengasjert og politisk interessert. Hagen spurte hvor gammel han var. Robert kunne ikke lyve. - 15 år. Hvor da partilederen ser stramt på ham og ber ham forlate lokalet.

    "Jeg har lyst til å svare frekt tilbake. Det er urettferdig, jeg er klar for å stille opp for partiet , og så vil ikke Carl ha meg med, tenker jeg før jeg stormer ut." ( s. 10)

    Den andre episoden han skildrer fra Verdal Hotell er fra 2013. Eriksson befinner seg på valgvake 9. september sammen med partikolleger fra Nord-Trøndelag. Eriksson har sittet i Stortingets arbeids- og sosialkomite i åtte år, og er mer enn klar for å fortsette i rikspolitikken. Dette var en kveld preget av stor spenning. Eriksson var plutselig inne, så ute.  Da den 9. ble til den 10. var han ikke med . Det føltes tungt. I taxien hjem tenkte han dette:

    " I taxien på vei hjem den natten lurte jeg på hva det var med Robert Eriksson og Verdal Hotell. Jeg startet FrP-karrieren min der med å bli vist døra av partiets store høvding, og nå hadde det norske folk tuppet meg ut av rikspolitikken. Var det ondskapens hotell? 
      Det føltes godt å le litt av seg selv. " (s. 35)




    Verdal Hotell på andre siden av jernbanen, der mesteparten av sentrums servicefunksjoner og butikker nå befinner seg. En grå og regnfull lørdag i juni.  (foto: Anita Ness)

    Robert Eriksson ble født i 1974 på Levanger (det er der sykehuset er). Hans foreldre var arbeidere. Faren var yrkessjåfør og bergverkssarbeider, moren sekretær i en bedrift og en del år i skranken i Fokus bank. Ifølge wikipedia skal han ha vokst opp i Lysthaugen i Verdal, men ifølge andre kilder har han vokst opp i Inndalen. I boka sier han ikke akkurat hvor, bare at han har bodd på Stiklestad (i sitt voksne liv) og har slekstforbindelser til Vera, ei fjellbygd i Verdal.
    Verdal har sterke AP-tradisjoner. Aker Verdal, hjørnsteinsbedriften, ble etablert i 1973. Fra før var Verdal ei rik jordbruksbygd. I dag er Verdal i tillegg kjent for Lottomillinærer, Spelet om Heilag Olav på Stiklestad, et rikt kulturliv innenfor teater og musikk; Paul-Ottar Haga, Hildegunn Eggen, Anitra Therese Eriksen, Ståle Bjørnhaug, Gjermund Larsen, Nord-Trøndelag Teaterhøgskole, LasseLom med instagramberømmelse, fotballstjerna Tina Svendsen, alt som gikk galt på 90-tallet; rusmisbruk, overdoser, selvmord, ulykker på topp i landsstatistikken, villmannskjøring, råning, Marte Hallem og I Skyggen av oljeeventyret. med mer..

    Robert Eriksson er Verdals første statsråd. Han er i godt selskap med partikamerat Per Sandberg fra Skogn i samme fylke. Eriksson var også ung på 90-tallet og mistet mange han kjente i rusmisbruk.

    Når det gjaldt valg av parti, følte han seg ikke hjemme i AP, heller ikke Høyre. Han leste partienes programmer opp og ned. Han var inspirert av Jens Bjørneboe, og synes Bjørneboes forakt mot formyndermennesker. var fascinerende (kred!) Han landet på FrP som det partiet som han følte seg mest hjemme i. Han kaller seg en hverdagsliberalist.
    Etter nedturen med Carl I på Verdal Hotell, satte han seg på mopeden og kjørte hjem og engasjerte seg enda mer i idretten. Ifølge seg selv var han god i fotball og var aktiv også i andre idretter i oppveksten; hopprenn, skirenn, kombinert og skiskyting. Han var en kreativ og aktiv gutt, sier han.
    Eriksson skjønte fort at politikk ikke var for sarte sjeler. Han merket som unggutt stigmatiseringen FrP ble utsatt for. Han fikk høre mye sjokkerende av voksne folk når han sto på stand med partiet og delte ut løpesedler, som at han ikke måte dele ut løpesedler for det rasistpartiet etc.  Det var ikke lett å være FrPer i AP-kommunen Verdal. Men han ville noe, og kom langt. På tross av dysleksi og skjellsord.


    Verdaln.  Øragatan. Kor e råneran ? (foto: Anita Ness)

    Han forteller om mange år som aktiv i et parti som har måttet tåle mye både av ytre press og indre konflikter. Fra lokal- og fylkespolitikk ble han innvalgt på Stortinget i åtte år, og deretter var han som nevnt statsråd i ca to år i Erna Solbergs regjering til hun skiftet ut en del i regjeringen høsten 2015. Bergunnelsen var en hestehandel. Justisdepartmentet var for stort, og det skulle opprettes et eget innvandringsdepartement, som Sylvi Listhaug skulle lede. Da ville Høyre ha tilbake Sosial- og arbeidsdepartmentet. FrP kunne ikke si nei til et eget innvandringsdepartement, het det. Så da måtte Eriksson ofres. Det kom som et sjokk på Robert Eriksson. Han var i gang med politiske prosjekter som han gjerne ville gjennomføre. I den tiden han var sosial- og arbeidsminister var han støtt og stadig ut i media i forbindelse med NAV- arbeidsplikten, få unge ut i arbeid, Uførereformen, Pleiepengesaken, Nordsjødykkerne, med mer. I boka fremstår han som en politiker med hjerte og stort engasjement for de vanskeligstilte i samfunnet og mot urettferdige ordninger. Det gjelder både barn, voksne og eldre.

    Det var spesielt interessant å lese om å være politiker på regjeringsnivå, hvordan samarbeidet med de andre i regjeringen var, samt med embetsverket som han mener er et veldig tungt system, som han til tider følte seg sterkt motarbeidet av. Det er ikke rart det tar tid å få gjennom endringer når saker treneres, slik han opplevde det. Angående de politiske samarbeidspartnerne sier han rett ut hva han mener.  Både på godt og vondt. Erna får ros for å være rettskaffen og en god leder, også Siv. Per Sandberg dolket han i ryggen ved en anledning, men de er likevel gode venner. Trine Skei Grande er trivelig, men alt for godtroende. Knut Hareide er også veldig trivelig, men prater for mye uten handling, og er mer sosialdemokrat enn kristenkonservativ. Jonas Gahr Støre har han ikke så mye til overs for, han er Tåkefyrsten, og som ventet levner han ikke SV noe særlig kred. LO følte han seg også svært motarbeidet av. Media er på godt og vondt. Grafsende og grådige ulver ute etter sensasjoner, men også viktige som vaktbikkjer.

    Når det gjelder det politiske innholdet synes jeg det var mest interessant å lese om sosial- og arbeidspolitikken, da det ligger meg nærmest. Innvandringspolitikken skriver han også en del om, selv om det ikke var hans department, men det er et viktig område for FrP. Jeg synes han skriver mye vettugt og bra om sine tanker og planer i på velferd- og sosialpolitikk, mye mer enn det vi får inntrykk av gjennom å lese avisene og hvordan ting slås opp og blir vridd. Men når det gjelder innvandringspolitikken til FrP rygger jeg mer.
    (Jeg presiserer at jeg ikke er noen FrP-tilhenger partipolitisk, ei heller SVer, og jeg har egentlig prøvd å lese boka uten å være farget av partipolitiske synspunkter -sympatier/antipatier) 

    Det som kom frem i media ved lanseringen av boka høsten 2016, var ryktene om forholdet Robert Eriksson skal ha hatt til sin politiske rådgiver, Ulrikke Holmøy, som han har skrevet en del om i boka. Han hevder selv at de ikke hadde et forhold selv om mange ville tro det. Sladder var det nok av i regjeringen og departementet, og media hengte seg på. Hva som er sant eller ikke, vet bare de to, og jeg har ikke tenkt å mene noe som helst om det. Jeg kjenner heller ikke Robert Eriksson personlig, selv om jeg har truffet ham et par ganger i familiære sammenkomster. Han var samboer med min kusine Elin som bor på Verdal.

    For meg er boka først og fremst ei politisk bok hvor Robert Eriksson beskriver sin vei inn i politikken, hva som har motivert ham, hvorfor han valgte som han gjorde, og hans redegjørelser for sine hjertesaker og arbeidet med dem i samarbeid med andre. Om motbakker og motbør, om trump og seier. Om sitt privatliv skriver han ikke så mye, annet enn noen oppvekstskildringer og forholdet til familien, om en bror som døde så alt for ung og om sine to brutte forhold med Aashild og Elin, med to barn fra hvert  av dem og om forholdet til sine barn i et liv som pendlerpolitiker.
    Man kan tenke seg at han kanskje forherliger seg selv, at det er et forsvarsskrift fordi han måtte gå av, men jeg tenker ikke slik. Jeg tenker mer at det er et slags manifest over hva han tenker politisk og hva som skal til for å få til de nødvendige endringer når det gjelder å bevare en fremtidig velferdsstat for de som trenger det, blant annet. Jeg har ikke lest så mange andre politikerbiografier, faktisk kun to andre også  de om FrP-ere, en om Carl I Hagen og en om Per Sandberg. At jeg har valgt dem, jeg som ikke sympatiserer med det partiet i det hele tatt, handler nok mest om at fenomenet FrP er interessant i norsk politikk, det inneholder mye konflikt og har flere sterke markante medlemmer.
    Jeg har også lest en bok om Gerd Liv Valla og en om Reiulf Steen (AP), men det er lenge siden. Jeg tror jaggu meg jeg må lese en bio fra et annet partis ståsted også, snart.

    Boka er forøvrig ganske lettlest, men en bør være interessert i politikk og i velferdsstaten for å få noe ut av den, tenker jeg. Den er skrevet av en mann som tydelig har satt seg inn i tingene, noe han også sier har vært viktig for ham som politiker. I tillegg er han rett på sak og har et friskt språk. (Itj verdaling ferr itjnå. )

    Innlegg om Per Sandberg og Carl I Hagen

    Status etter biografien:
    Robert Eriksson har nylig tiltrådt som toppleder i Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL) med hovedkontor i Trondheim. Før dette var han manager i Manager i MSLGROUP Norway.
    Han forlovet seg med Ulrikke Holmøy i februar d.å.  De bor i en leilighet på Grunerløkka i Oslo. Eriksson har også hus i Verdal, Stiklestad.
    Han sitter fortsatt i FrPs sentralstyre.

    Du kan lese om andre biografier i Moshonistabloggen her







    Robert Eriksson: Bare gjør det Trofast rebell for Siv og Erna, 381 s
    Kagge forlag 2016
    Kilde: Leseeksemplar




    0 0

    Noen ganger hoper det seg opp med leste bøker jeg ikke får blogget om der og da. Jeg liker imidlertid å ha skrevet noen ord om bøkene jeg har lest. Så husker jeg dem bedre og har et slags kartotek for meg selv. Om det kan gi andre noen tips er det også veldig fint. Nå har jeg lest fem bøker som alle har fått veldig gode kritikker. Sto de til forventningene? Både og. Det som blir et tydelig skille er språket, men også om historien er godt fortalt og om det fenger meg. Denne gangen gir jeg terningkast selv om det er sjelden jeg gjør det.




    Myrkongens datter av Karen Dionne, 316 s.
    Juritzen thriller 2017
    Kilde: Leseeksemplar


    Myrkongens datter ble utgitt før planlagt lansering på grunn av de gode anmeldelsene den fikk i hjemlandet, USA, nylig. Kjente forfattere blurber boka med "sensasjonell", "jeg elsker denne boka" etc. VGs Tom Egeland ga den terningkast fem og mener den kommer til å bli sommerens snakkis.
    Klart man får forventinger. Jeg synes dessuten boka virket interessant og spennende ut fra hva den skulle handle om:

    En ung pike blir kidnappet og lever mange år i skogen i Upper Peninsula med en mann av indianeravstamning.  Hun blir voldtatt og gravid. De får datteren Helena som bor  12 år i skogen med dem. Mor og datter greier å rømme og faren blir satt i et høyrisikofengsel. Han  erk jent som Myrkongen. En dag greier han å stikke av, og den eneste som kan få tak i ham er datteren Helena.  Hun kjenner faren sin veldig godt, skogen og myrlandskapet ut og inn.

    Romanen som blir karakterisert som en thriller, har en interessant historie, men for meg blir den for treg og språket er haltende. Noen ganger flyter det bra, og vi får fine naturskildringer. Andre ganger halter det og det blir, ja, for enkelt? Boka fortelles gjennom Helena i jeg-person, og det er lange tilbakeblikk til tiden i fangenskapet.  Om vold, om å lære naturen å kjenne, om jakt, om et spesielt far-datter-forhold. Selv om faren tukter henne og plager moren, elsker Helena ham. 
    For meg blir tilbakeblikkene for lange. de dreper drivet i historien. Det er mest på slutten jeg føler det er en thriller.
    For det meste er dette en oppvekstskildring om en spesiell familie, en spesiell livssituasjon, om jakt, leve enkelt utenfor samfunnet, om hvordan et menneske formes av en sær og utrygg oppvekst, om hvor sterke familiebånd kan være på tross av vold. Og om psykologien mellom en sterk far og en like sterk datter. 
    Jeg tenkte også på Natascha Kampusch da jeg leste boka. Situasjonen er ikke helt lik mellom henne og Helena, eller moren, men for begge handler det om bli kidnappet av en overgriper. Om hva som da kan skje med en.

    Jeg føler når jeg skriver at det kan virke som jeg likte boka ganske godt. Men eh, det vet jeg ikke om jeg gjorde. Jeg kan forstå at den kan bli en snakkis, temaet tatt i betraktning. Men jeg syntes som sagt den var i tregeste laget og den kjedet meg dessverre enn del. Antagelig er det pga mangel på driv, de lange tilbakeblikkene og språket som jeg ikke likte spesielt godt, og for mye detaljer kanskje? Jeg ville så gjerne likt den bedre.  Myrkongens datter kunne blitt så mye bedre med strammere redigering, bedre språk og større fremdrift.

    Bjørn og Ann-Christin har også blogget om boka.

    Terningkast: 3 +



    Pax forlag 2017
    Kilde: Leseeksemplar

    Han Kang vant Man Booker-prisen for The vegetarian (kommer på norsk i 2018).
    Levende og døde handler om folkeopprøret i Sør-Korea i 1980 som ble brutalt slått ned av hæren. 
    14 år gamle Dong-Ho leter etter sin beste venn blant de døde. 
    Historien blir fortalt fra flere synsvinkler. Det skifter mellom tider og år, mellom levende og døde.
    Forfatteren legger ikke noe imellom når hun skildre den grusomme massakrens konsekvenser. Skjendete lik, tortur, blodig vold på sitt grusomste.
    Forfatterens styrke er språket. Det er vakkert, selv om det er brutalt rett på sak. For meg ble det tungt å lese fordi det var så enormt grusomt og massivt voldelig. Jeg leste boka i porsjoner, la den fra meg en stund, leste litt. På den måten mister jeg en del av flyten, men jeg fant aldri tidspunktet til å lese om all den volden mer sammenhengende. Det ble for tøfft rett og slett. Det er ikke alt man orker, eller trenger å ta inn så direkte.

    Mange har blogget om boka, bl.a:

    Terningkast: 4 +





    Om våren av Karl Ove Knausgård, 187 s
    Forlaget Oktober 2016
    Kilde: Kjøpt sjæl

    Nydelig bok fra Knausgård som jeg leste ferdig på toget på vei mot Lillehammer litteraturfestival.
    Jeg har ventet litt med å lese disse årstidsbøkene til Knausern etter Min Kamp-epidemien. Jeg var også usikker på om jeg var såå begeistret for årstidsprosjektet om å skrive brev til sin ufødte og etterhvert fødte datter, selv om jeg liker Knausgård som forfatter veldig godt.
    Da Munchboka; Så mye lengsel på en liten flate,  kom i vår, så jeg et intervju med ham og Ole Torp hvor han snakket en del om Om våren, og han også skriver om denne kornåkeren av Munch som han er så begeistret for. Han skriver også om kona Linda, hennes sykdom/bipolare lidelse, om hvor mye hun lå og ikke gjorde noe fordi hun var så deprimert, og om hvor lei han ble av at hun ikke greide å ta seg sammen. Knausgårds styrke er at han er så ærlig og at han vil bruke det litterært, hvordan det er å være menneske med alt slitet det kan innebære. Han beskriver hvordan han som far må ta så mye ansvar for barna og hvor vanskelig det er å være mannen til en periodevis svært syk kone.  Og så skriver han så godt og har et meget høyt refleksjonsnivå og en dybde som jeg liker.

    Om våren er en roman som berørte meg på mange måter og som jeg tenkte mye på etterpå, en bok jeg måtte snakke om da jeg var på Lillehammer.
    Boka er nydelig illustrert av Anna Bjerger.
    Anbefales!

    Andre bloggere:
    Rose-Marie

    Terningkast: 5+




    Forlaget Oktober 2017
    Kilde: Leseeksemplar

    Dette er den første boka jeg leser av Linda Bostrøm Knausgård, nå eks-kona til Karl Ove.
    Wow, som hun også kan skrive!
    Romanen er ikke lang, kun 93 sider, men den er knapp og konsis og rommer så mye. Skulle jeg savne noe, så er det noen sider til for mer utdyping, selv om det strengt tatt ikke er nødvendig. Kanskje er det slik Linda må skrive for i det hele tatt å få skrevet? Fire barn, en berømt forfattermann, periodevis syk og innlagt, når skal man rekke seg selv?
    Romanen er mørk. Den handler om en liten familie. Mor, far avdød, datter og bror. Jeg-forteller som  er datteren, her som i Myrkongens datter. Også her skildres et far-og-datterforhold som er vanskelig. Ellen var redd sin far. Han kunne være voldelig, han var uforutsigbar, han drakk, han var syk, han var høyt opp, dypt nede. Han godtok ikke at moren kastet ham ut. Ellen tenkte at hun ville drepe ham, hun ønsket ham død, så døde han. Han oppsøker henne på sengekanten.
    Ellen slutter å snakke. Broren spikrer igjen døra til rommet sitt , pisser i flasker og lever i musikken sin. Moren er skuespiller og sier ofte at de er en lys familie. En lys familie. Mens Ellen lever i mørket.
    Ser hun ungene? Er det morens måte å overleve på? Ellen vil bare at moren skal være glad. Men snakke vil hun ikke.

    Når jeg leser en så god roman som dette etter Myrkongens datter som jeg leste ferdig i natt, ser jeg veldig tydelig hvor mye språket har å si for leseopplevelsen. Hvor tydelig skillet mellom godt og mindre godt- dårlig er.
    Selv om jeg ikke er helt i lesemodus for tiden, så leste jeg ut denne i et jafs i dag med unntak av nødvendige pauser. Det sier ganske mye. 

    Anbefales!

    Terningkast: 6

    Andre bloggere:
    Rose-Marie, Åslaug (medbokogpalett)





    Flamme forlag 2016
    Kilde: Kjøpt sjæl

    Jeg leste en knallgod og fristende anmeldelse i Adresseavisen i fjor av Wunderkammer. Forfatteren hadde jeg knapt hørt om, selv om dette ikke er hans første diktsamling. Tematikken virket å være mørk, om døden, om livet, om universet m.m. Jeg måtte bare lese denne boka. Flere gode anmeldelser kom. Nominert til Brageprisen. I mai også debattert på Litteraturfestivalen i posten Kritisk ettertanke som en av fjorårets mest kritikerroste bøker.

    Jeg har lest diktene i etapper. Wunderkammer er et massivt verk, et svært ambisiøst verk. Diktene består av tre linjer på hver side, organisert i 27 kataloger. Verket rommer det meste; fysikk, genier, oppfinnelser, metafysikk, krigene, reiser, døden, sykdom, smerte, kjærlighet, universet, religion.
    Repstad spenner opp et bredt og svimlende lerret gjennom århundrer, landegrenser, fra det innerste i kroppen til det personlige og det store universet. Ambiøst. ja. Begripelig. Både og.

    Dette er en bok man godt kan lese i flere ganger. Repstad skriver vakkert, godt. Gir noe å tenke på. Jeg liker det. Jeg liker formen, språket, selv om jeg ikke forstår alt. Jeg mener man godt kan lese dikt uten å forstå alt , man fornemmer likevel noe. Det er fornemmelsene, stemningen, hvordan ord settes sammen, som er det unike med poesi. Noe taler til sjelen, selv om man ikke kan forklare helt hva det er. Som musikk kan gjøre, som billedkunst, som natur.

    Noe som går igjen i boka er kroppen, sykdommen, lidelsen. Repstad ble selv lam etter en stupeulykke i ung alder. Han skriver også om dette i Svalestupkatalogen for viderekommende (18). Som jeg har skjønt er dette noe av det mest personlige/selvbiografiske i diktsamlingen. 

    Det er vanskelig å plukke ut noen dikt, fordi de best leses i en helhet, en sammenheng, men her er et par smakebiter:

    Jeg lå lydig i sengen det første året, men det er ikke vanskelig å si at Gud
    har tatt årstider fra meg, og ønsker meg død i flere tilfeller; jeg forurenser
    tilværelsen for biene og englene, tar hverken på meg skyld eller arveskyld (s.511, Svalestupkatalogen)

    Jeg senker deg ned i et skogsvann som ligner øyet: når solen
    står høyt, ser jeg hele kroppen din gjennom et filter av alger
    ingenting annet levende ser deg  (s.392, Venusbergkatalogen)

    Anbefales hvis du ønsker å lese en fascinerende og ambisiøs diktsamling med åpent sinn. Ta deg god tid, denne raser man ikke gjennom. Kan med fordel leses om igjen, kanskje ta en katalog og noen dikt nå og da. 

    Jeg finner ingen blogger om diktsamlingen, men her er noen anmeldelser fra andre media:

    Intervju med Repstad  i Dagbladet. Han måtte ha hjelp fra legen til å fullføre samlingen.

    Terningkast: 5+




    Foto, snapshot: Anita Ness




    0 0

    Knapt en uke igjen av samlesingen av Du er så lys. Hvordan går det med dere? Har dere lest den før, men har lest noe annet istdet? Hvis ikke- det er fortsatt tid! Selv har jeg funnet et skuespill jeg skal lese; Femti flotte år med Frode Kommedal. Biblioteket har også mange bøker av Tore Renberg.


    Jeg anbefaler også å se programmet med Tore Renberg i serien Hvem tror du at du er? som ligger på nrk.no.  samt et intervju med ham i Brenner og bøkene om romanen Du er så lys, som er på kortlisten til Bokbloggerprisen.

    Link til omtaler på Norske bokbloggeres blogg her



    0 0
  • 06/30/17--14:33: Oppsummering juni -17
  • Siste dagen i juni. 26 grader på verandaen i kveld. Jeg tenkte å lese ferdig Elena Ferrantes Svikne dagar, men har surfet på nettet istedet, sosiale medier, blogg, facebook. Jeg har bestillt meg en ferieuke til Kreta i august etter mye søking og vurdering mellom alternativer. Mange har startet ferien, ikke jeg. Jeg venter til august. Da blir det Lofoten og Kreta.  Jeg har også bestillt meg tur med hurtigruta opp til Stamsund i Lofoten. Inspirert av Tine. Ser virkelig fram til det. Det er utrolig hektisk på jobb for tiden. Sliten. Godt med helg. Lesemåneden juni har vært så som så. Har ikke vært helt i lesemodus, vanskelig å finne den rette boka som matcher, men likevel har jeg lest mye bra, faktisk. Det ser jeg når jeg oppsummerer.


    Foto: Anita N

    Jeg hadde egentlig tenkt å lage oppsummeringen i morgen, men siden jeg ikke orker å gjøre noe annet nå, kan jeg like så godt gjøre den ferdig. I morgen kan jeg betale regninger, ferie og lese. Da er hodet klarere. Mer opplagt. Her er oppsummeringen fra juni:

    Leste bøker:
    1. Om våren av Karl Ove Knausgård: Sverige, kjøpt, 188 s
    2. Skinnet bedrar av Agnes Lovise Matre: krim, norsk2017, leseeks, 350 s
    3. Levende og døde av Han Kang: Sør-Korea, leseeks, 243 s
    4. Tåkens hersker av Carlos Ruiz Zafon: Spania, grøsser, leseeks, 231 s
    5. Bare gjør det av Robert Eriksson: biografi/selvbiografi, lesesirkel, leseeks, fra-hylla,381 s
    6. Myrkongens datter av Karen Dionne: Thriller, USA, leseeks, 316 s
    7. Wunderkammer (27 kataloger) av Nils Chr. Moe-Repstad: dikt, kjøpt, fra-hylla, 739 s
    8. Velkommen til Amerika av Linda Bostrøm Knausgård: Sverige, leseeks, 93 s
    9. Lille linerle av Myriam H. Bjerkli: krim, norsk2017, leseeks, 383 s (omtale kommer)

    SUM: 9 bøker

    3 krim/thrillere
    1 grøss, young adult
    1 diktsamling
    1 sakprosa/biografi ift med lesesirkel
    2 fra-hylla
    7 leseeksemplarer/2 kjøpt
    3 Norsk 2017

    Land besøkt: Sverige (2), Sør-Korea, Spania, USA

    Beste krim:
    Lille Linerle
    Skinnet bedrar er en god nummer 2

    Månedens nedtur:
    Myrkongens datter

    Beste roman (ikke-krim):
    Om våren
    Velkommen til Amerika er en god nummer to

    Mektigste verk:
    WUNDERKAMMER!

    Litterære arrangment:
    Litteraturfestivalen på Lillehammer (30 mai) 1-4 juni

    Ingeborg Senneset i samtale med Peder Kjøs på Litteraturhuset i Trondheim 28.juni. - fullt hus, veldig interessant og fin samtale.



    Foto: Anita Ness

    Film/serie fra bøker:
    The Handmaids tale av Margaret Atwood: episode 8-10, HBO Nordic 2017 : Knallbra! Må ses!
    Outlander av Diana Gabaldon : episode 10-19, sesong 2, Viaplay : Ser frem til neste sesong. Har bøkene her hvis savnet blir for stort. Flott musikk og filming med vakker natur.

    Bøker lest totalt første halvår 2017:
    52   (14 norske 2017-bøker,  7 fra-hylla) 


    Da gjenstår det å ønske dere alle en fortsatt riktig fin sommer og en god lesemåned! :)


    0 0

    Samlesingen av Tore Renbergs Du er så lys er over. Jeg håper riktig mange har lest den fine, spennende og gode boka. Her følger et knippe av bokbloggeres meninger om romanen.  I september faller dommen: Vinner Tore Renberg Bokbloggerprisen for årets roman?



    Foto: Oktober forlag/ Tommy Ellingsen


    Kleppanrova skriver:
    "Renberg har komponert denne boka veldig spesielt. Han starter opp og vi blir dradd inn i storryen. Han forteller alltid i sine bøker veldig nøye om folkene som er med i historiene, men når han begynner å beskrive hele slekta blir dette et dødpunkt i romanen, litt kjedelig. Jeg vil så gjerne vite mer om Steinar og sitter på pinebenken litt lenge, synes jeg en liten stund før det braker løs .....

    Boka sin andre del, er veldig oppklarende og er til å gråte over. Den er i dagbokstil og Steinar sin historie  blir fortalt.  3 del er nå og man ser tilbake og fremover.

    Handlingen sier så mye om hvor lite som skal til av litt godhet og det å bli sett. Uten å røpe hva som skjedde blir dette en annen slutt en det man trodde. Hvor mye løgn og spinn kan man klare, skriver Steinar?

    Reflekter og flott roman!

    En veldig bra bok! "


    BokbloggBerit gir romanen terningkast 6 og mener:
    "Boka kom ut i dag, men lydboka har alt vore tilgjengeleg nokre dagar. Ho er skriven på nynorsk, men det at forfattaren har endra skriftspråk er knapt merkbart når ein lyttar til bøkene. Renberg les bøkene sine sjølv, på ein storarta måte og på si eiga dialekt - ei dialekt som ligg nærare opp til nynorsken enn bokmålet. Så valet av nynorsk burde vera heilt naturleg. Renberg sjølv seier til bok365.no at det har vore befriande å skriva nynorsk. Ei slik melding gledar ein nynorskbrukar.

    Du er så lys kjem heilt sikkert til å bli nominert av meg i samband med Bokbloggerprisen 2016. Eg er ikkje enig med Brynjulf Jung Tjønn i VG som meiner at boka er ujamn. Etter mi meining er avslutninga "riktig" og logisk - og ikkje minst; til ettertanke."

    Beathes bokhjerte hadde en stor leseopplevelse:
    "Dette var en roman som gjorde veldig inntrykk på meg og som jeg føler vokser på meg ennå.Det er definitivt en sterk og gripende roman, og så absolutt til ettertanke.
    Det var et godt driv gjennom hele romanen og jeg følte på karakterenes bekymring underveis. Det er mye hverdagsliv som blir beskrevet her, og til tider var det litt småmorsomt, dette var en fin balanse til det ubehagelige som lå og ulmet gjennom hele romanen. De som ikke har lest denne ennå «bør» gjøre det med tanke på bokbloggerprisen og for meg personlig ble dette en av de beste bøkene jeg har lest i år. "

    "Jeg har likt Renberg fra første roman, og har lest de fleste. Dette er en frittstående roman, visstnok bygd på opplevelser og ekte personer. Renberg skriver alltid med innlevelse og empati for mennesken i romanene sine, og dette er så absolutt ikke noe unntak. En gripende roman, som holder leseren i ånde fra første side. Spennende som en kriminalroman. "

    Tulleruska ble berørt, men slet litt med historien. Alle kan ikke like en bok like godt:
    "Jeg ble berørt av historien. Det gjorde vondt når det kom til Finn og Steinar (og hans familie). Men det føltes litt som om det var en vegg mellom meg og historien hele tiden. Det er slitsom følelse å ha."

    Bentebing har bare lest bildebøker av Renberg før. Du er så lys gjorde inntrykk:
    "Dette er en roman som gjør inntrykk. Først og fremst fordi Renberg legger ut spor og advarsler gjennom halve romanen, slik som på side 13:
    «Det er ikke så enkelt å få auge på sitt eige liv, sjølv om du er den einaste som lever det» og når uroen brer seg «Vi har ikkje tilgang til det som står like framfor oss» (s.19)
    For det ligger en katastrofe og venter og spenningen stiger. Fortelleren vet hva som har skjedd og vi som lesere får del i uroen som Jørgen fører oss inn i. Denne romanen er som en krim, men etter side 200 snur romanen og jeg som leser vet nesten ikke hva jeg skal tro: det er en slags forklaring på hva det er med Steinar, men er det samtidig et forsøk på beskrivelse av et veldig mørkt sinn? .. Språket er nydelig, rett fram og elegant. Vakker nynorsk som går over til bokmål i del to, det er kanskje et grep for å skille historiene fra hverandre, men var det egentlig nødvendig? Portrettene Renberg tegner av storfamilien er kjærlige og fornøyelige, selv de som bare omtales veldig kort trer tydelig fram og det er godt gjort. Renberg kan tydeligvis mer enn å lage fine bildebøker…"
    Jeg vet at mange andre bokbloggere har lest, likt og blogget om boka. Noen linker finner dere i innleggene til de bloggene det er linket til over. Dere andre; det er fortsatt lov å legge inn link i samlesingsinnlegget her.
    Andre innlegg om Renberg i junis samlesing:
    Det er fortsatt lov å lese Du er så lys selv om den offisielle samlesingen er over.
     I juli leses: To søstre av Åsne Seierstad som er nominert i Åpen klasse. Silje med bloggen Så rart har ansvaret for samlesingen av To søstre.



    Ha en riktig god lesesommer!





    0 0

    Jeg har lest Myriam H. Bjerklis debutkrim; Lille Linerle. Boka har fått massevis av superlativer, men jeg har også skjønt at den er vond å lese. Det kan det fort bli når det er barn inne i bildet i en krim. Jeg stålsatte meg litt, men ble temmelig raskt revet med av handlingen og lot meg suge inn i den gripende, grusomme og spennende historien om lille Mari som forsvinner.



    Jeg jukser litt med handlingsreferatet denne gang og viser tilforlagets omtale på sin hjemmeside:
    Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes - som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet - en dag skal komme på besøk.

    – Pappa? Er det deg?
    Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke
    stort mer enn et lite håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.

    – Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa. 

    Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?


    Ettersøkningen av Mari går for fullt, men politiet og søkemannskapet gir snart opp håpet. Det blir funnet en bamse på stranda, et skjerf, en jakke i vannet. Mari er nok død.
    Moren gir ikke opp håpet, og får mye støtte av kjæresten Petter i starten. Men han blir en annen når de gifter seg og Sissel blir gravid på nytt.
    Petter har mørke sider, men Sissel finner trøst og glede i å tilbringe tid med hans søster som bor i samme hus. Hun har også mistet et barn.
    Eiendommens gartner er også en positiv person, som har sin sorg, etter å ha mistet en sønn på grunn av narkotika. Det er det Sissel får vite.

    Imens kjemper lille Mari sitt livs kamp mot en barnekidnapper og overgriper.
    Hvordan dette ender og hvem som er ugjerningsmann kan jeg selvsagt ikke røpe. Vi får flere kandidater underveis, og spenningen og usikkerheten holder seg på topp hele veien.
    Dette er en grusom bok på mange måter, om hva enkelte får seg til å gjøre, om vold, syke sinn og om hva det å bli innestengt kan gjøre mot et barn. Det er vondt og brutalt.
    Underveis fikk jeg assosiasjoner til Natasja Kampuch-saken. Dessverre finnes det flere barn som har opplevd å bli kidnappet og holdt innestengt, og foreldre som leter i årevis og ikke gir opp.

    Myriam Bjerkli har skrevet en utrolig sterk kriminalroman som er drivende spennende hele veien. Den er også veldig godt skrevet med en stødig hånd og har en god flyt. Forfatteren fortjener all den ros hun har fått. Jeg ser virkelig frem til flere krimbøker av Bjerkli.  Slutten på denne boka kan borge for en oppfølger. Jeg håper det.

    Denne boka anbefaler jeg virkelig videre, og jeg sendte den nettopp med sjefen min på ferie.

    Mer om forfatter og bok her
    Boka er gitt ut på det lille forlaget LIV som Bjerkli er grunnlegger av. Hun har skrevet flere bøker, men ikke krim.

    Andre bloggere:
    BokBloggeir, AstridTerese/Betraktninger, MyCriminalMind, Bjørnebok, MedBokogPalett, Groskro`s verden, Denkriminellebokverden, Rita Leser, Stjernekast, Tones bokmerke, Ibokhylla, Tjuetre06, Overtenkning

    Dagbladet gir terningkast 4: - en lovende, men tematisk blytung krimdebut..




    Foto: Forlagshuset i Vestfold


    Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli, 383 s
    Liv forlag 2017
    Kilde: Leseeksemplar



    0 0

    Det er alltid spennende med nye krimforfattere. Som flere debutanter som blir oversatt til norsk får også Katrine Engberg mye ros for sin nye krim. Boka har fått fem stjerner fra flere danske aviser og lovende ord. Rise or fall? Det er ikke alltid det lever opp til forventingene mine, men denne gangen gjorde den omtrent det. Krokodillevokteren er stort sett spennende, selv om den ikke er heseblesende (heldigvis trenger ikke all krim være det), og den er særlig velskrevet.


    Forlaget sier om boka:
    En tidlig morgen i en liten bygård i København finner pensjonisten Gregers Hermansen det blodige liket til en ung kvinne. I kvinnens ansikt er det laget et mønster. Hva betyr det? Er det en siste hilsen fra morderen? Politibetjentene Jeppe Kørner og Anette Werner fra Københavns politi fåransvaret for etterforskningen av saken. Underveis avdekker de en forbindelse mellom drapsofferet og husverten, Esther de Laurenti. Morderen har fått tilgang til det uferdige krimmanuset til Laurenti og etterligner historien. Da det skjer et nytt mord kjemper Jeppe og Anette mot tiden for å oppklare fortiden og hemmelighetene til begge kvinnene som av ukjent årsak har vært skjult i så mange år. Bevisene tyder på at både Esther og ofrene er brikker i en gal morders hevngjerrige spill. Hvem er denne personen som står bak og hvorfor skjer disse uhyrlighetene? Krokodillevokteren er Katrine Engbergs kriminaldebut og den første boken i en ny serie hyllet for sin kunstneriske kvalitet. 
    Mer HER

    Jeg ble nysgjerrig over begrep som "kunstnerisk kvalitet". Hva betyr det i en krim?
    For å ta det først, så er boka velskrevet. Språket er godt hele veien, det flyter lett avgårde, skildringene er gode, også metaforene og similesene. Det er også en snerten lett humor her. Korrekturen er også bra. Kun en gang registerte jeg en ordleif. 
    Forfatteren er danser og koreograf. Mye i handlingen er knyttet til kunstmiljø, både billedkunst, teater og også en tidligere danser møter i i boka, selv om det kun er en birolle.

    Karakterene er interessante.
    Politimannen Jeppe Kørner er kanskje en klassisk krimetterforsker; sliten, tar for mye piller og drikker, men han er ikke alkoholiker. Han har et traumatisk ekteskapsbrudd bak seg og har så vidt kommet seg i jobb igjen. Han har mistet potensen og savner sin kone som svek han for en annen fyr, veldig. De strevde med å få barn og gjennomgikk strevsomme runder med kunstig befruktning. Barn er et gjennomgangstema i denne boka, uten at jeg vil si mer om det. Jeppe er igjen på grensen av sammenbrudd i denne saken. Han sover for lite, jobber for mye, sluker for mye piller, glemmer sine venner, føler seg empatiløs overfor faren, Christian Stender, som har mistet sin datter og bryter sammen i krakilsk gråt under beskjeden.
    Under etterforskningen møter han en kvinne som gir ham reising for første gang på mange måneder. Det gir ham ny energi.

    Kompanjongen Anette Werner er en jordnær og effektiv politikvinne, trygt gift med Svend og hun trives med familie og mann. Hun og Jeppe er et radarpar som av og til går hverandre på nervene. Hun  er ganske rå i kjeften, men det er han også. Jeppe synes nok hun er litt for tjukk, og reagerer når hun spiser for mye snop. Selv har har gått ned mye siden bruddet.

    Gjengen på kammerset møter vi også i mindre roller.

    Huseieren der drapet ble begått heter Esther de Laurenti. Hun har nylig gått av med pensjon fra en akademisk stilling. Esther lar ikke så mange komme for nær, men hun føler mye omsorg for en ung sanglærer, Kristoffer, som har blitt en nær venn. Hun føler også omsorg for de to studentene som bor i huset, Julie, som er drept, og Caroline. Og nå hun ta seg av gamle Gregers Hermansen som ikke har andre nære. Hun som flere i denne boka, bærer på dype hemmeligheter.
    Ellers møter vi en vrang og spesiell kunstner og forfatter; Erik Kingo og  den smekre Anna Harlov som er i Esthers skrivegruppe, med flere som kan ha sine svin på skogen.

    Etterforskningen er kronglete, og det går ganske lang tid før jeg får et hint om hva det kan dreie seg om. Og når jeg aner det, avdekkes det noen nye overraskelser, men jeg skjønner mer og mer uten at det ødelegger for spenningen som har tatt seg opp underveis.

    Krokodillevokteren er ingen pageturner i vanlig forstand, og innimellom tenker jeg at den kunne vært strammet inn. Det et varierende vekslende driv, men det er partier som er skikkelig spennende og da særlig mot slutten.

    Kriminalromanen er den første i en serie med Jeppe og Anette. Jeg vil gjerne treffe dem igjen.
    Anbefales!

    VG har anmeldt boka, og gir den terningkast fire. Vi er ganske enige, ser jeg. 
    Ellers har jeg ikke funnet noen blogger og andre anmeldelser av boka.





    Foto: Forlaget/Timm Vladimir


    Krokodillevokteren av Katrine Engberg, 379 s
    Goliat forlag 2017
    Kilde: Leseeksemplar





    0 0

    Endelig fikk jeg somlet meg til å lese Den tredje stemmen av Børjlindparet, som har stått i hylla i evigheter. I alle fall så lenge at den har blitt litt gul i bladverket. Jeg likte Springflo veldig godt og så også på TV-serien med glede og fornøyelse. Tidligere i sommer (sommer?) bestemte jeg meg igjen for å lese Den tredje stemmen og kjøpte Svart daggry på tilbud også. Tror det var etter at bloggeren Bjørnebok hadde blogget om dem og jeg atter ble påminnet svenskene.  Nå tok jeg begge i ett jafs, selv om den første av disse besto av en meget lang leseøkt på nesten to uker, det vil si ikke egentlig et stort jafs, men mange små munnhuller. Svart daggry derimot, ble slukt i to store jafs i helga som gikk.


    Cilla & Rolf Børjlind: Den tredje stemmen, 464 s, 2014. Svart daggry, 416 s, 2015.
    Forlag: Gyldendal
    Kilde: Leseeksemplar og kjøpt





    Først litt om Den tredje stemmen:
    (som jeg brukte lang tid på. Ikke grunnet boka i seg selv, men grunnet min manglende leselyst og lesekapasitet som for tiden har vært nede. Selv om krim nesten er det eneste som funker for tiden, tok det sin tid)

    Forlaget skriver om boka:
    Marseille. En blind kvinne blir funnet drept og partert. Hun har tidligere jobbet på sirkus som levende målskive for en knivkaster. Mordet går hardt inn på en venn av den tidligere politimannen Tom Stilton. De bestemmer seg for å reise til Frankrike for å finne ut hvem som står bak det brutale mordet.

    Samtidig blir tolltjenestemannen Bengt Sahlmann funnet hengt i sitt eget hjem like utenfor Stockholm. Politiet finner raskt ut at det er snakk om et fingert selvmord. Og at det har noe å gjøre med et stort parti narkotika som tolltjenestemannen har beslaglagt.
    Olivia Rønning er nabo med Bengt Sahlmann og hans etterlatte datter, og dras ufrivillig inn i etterforskningen. Sporene hun følger, krysser saken til Tom Stilton, og de slår seg sammen om etterforskningen. Det blir snart klart for dem at de står overfor mektige og farlige kriminelle.
    Tom Stilton , forhenværende politimann som i mange år har vært uteligger, ble i forrige bok Springflo uvenner med Olivia fordi han røpte noe om hennes mor og fødsel som kom som et sjokk på henne. Hun følte seg sveket.
    I denne boka blir de venner igjen fordi deres veier krysses i en kompleks sak som handler om et bestialsk mord på Abbas tidligere kjæreste fra hans tid som sirkusartist samt et fingert selvmord hos en nabo av Olivia.

    Jeg synes boka er god, men den halter litt i oppbyggingen her og der. Det vises mer at det er to forfattere som skriver, enn jeg kan huske fra Springflo. Noen små sekvenser, delkapitler, er stadig innskutt i de store kapitlene, som forøvrig er for lange i seg selv, og virker tydelig konstruert. Legger man slikt tilside, så kan man la seg fornøye av et nytt møte med Tom Stilton, Olivia Riviera (hun har skiftet navn og sluttet i politiet), Abbas, politisjef Mette Olsaker i Rikskrim og hennes mann Mårten, den pensjonerte barnepsykologen. 
    Mette har hatt et infarkt, og må passe på helsa, men gjør hun det? Mer om det i neste bok.

    Jeg koser meg med denne gjengen, og synes også deres utradisjonelle bidrag i oppklaringen er fornøyelig. Her er det vilt så det holder, men ikke absolutt over alle støvleskaft. Abbas er virkelig ute å kjøre, og hvordan det går med den hevnlystne sta unge mannen får den som leser vite.

    Tematikk ellers er kynisme, eksibisjonisme, pengesult.

    Godkjent!



    Svart daggry!

    Forlaget skriver:
    Olivia Rönning har valgt å vende tilbake til politiet og har fått jobb på det lille tettstedet Arild i Skåne. Der blir hun dradd inn i etterforskningen av et grusomt barnemord. Noen dager senere skjer et nytt barnedrap rett utenfor Stockholm. Rikskrim kobles inn, og Mette Olsäter blir satt på saken. Mistanken rettes mot rasistiske miljøer. Samtidig får Tom Stilton en utklippsbok om det uoppklarte mordet på en tidligere luksusprostituert. Tom ble i sin tid presset ut av etterforskningen, men har aldri klart å glemme saken.
    Da det viser seg at et DNA-spor knytter de to barnedrapssakene sammen, tar det hele en uventet vending. Tom Stilton, Mette Olsäter og Olivia Rönning må jobbe sammen for å bekjempe skruppelløse drapsmenn.
    Det er lettere å skrive om bøker når de nylig er lest, og jeg får absolutt mer ut av leseopplevelsen når jeg får tid til å lese sammenhengende, som jeg gjorde i helga. Sol og veranda, bok og kaffe, spenning så det holder.

    Svart daggry er en bok som berørte meg. Det er en sterk bok, en grusom bok, en ekkel bok.
    Det handler om to barnedrap, men de utbroderes heldigvis ikke ut. Det er ikke det som blir det ekleste. Det ekleste og det mest skremmende er lerretet forfatterne spenner opp med nynazismen og høyreekstremismens oppblomstring i Sverige og Europa forøvrig og hvilke forferdelige konsekvenser det kan få når gale mennesker med disse holdningene lever ut sin fanatisme og begår drap i "misjonens tjeneste". Her er en gjerningsmann også inspirert av Anders B Breiviks manifest og gjerninger og ser opp til ham, slik mange på det mørke nettet dessverre gjør. Vi blir kjent med den ekstreme foreningen Arisk Motstand, en rasistcelle hvor en av medlemmene også er politiker for i Sverigedemokratene, og får et innblikk i hvordan dette nettverket kan operere og hvilke avskyelige holdninger de uttrykker på diverse debattforum. Ekkelt og skremmende!

    På den andre siden; vennene våre:
    Tom har flyttet i en kahytt i  lekteren til Luna, noe han forresten gjorde i forrige bok. Det tenderer til noe følelsesladd mellom de to.
    Olivia har begynt å jobbe i Åland i Skåne, fordi Ove bodde der, men nå har han dratt til Guatemala. Hun vil bort fra de holdningene hennes arbeidskolleger har ift rasisme og fremmedfrykt, og når de får dette barnedrapet i hendene, blir hun også truet på livet fordi hun går i klinsj med noen av mennene fra Arisk motstand. (jeg tror det var det den gruppen het. Jeg finner det ikke igjen, og minner meg selv på at jeg heretter må notere slike ting underveis så jeg husker det når jeg skal skrive om det)
    Etter en stund "tvinger" Mette henne til Rikskrim, både for å få henne bort, få hjelp av henne i etterforskiningen og ha selskap i huset sitt da Mårten har reist på tur til Marrakech med Abbas og Jolene.

    Mette har dårlig helse etter hjertesvikten og er sykmeldt, men hun greier ikke å holde fingrene fra fatet. Hun har også fått aldersdiabetes og har måttet legge om kostholdet. Hun har gått ned 17 kilo. Mårten elsker god mat og drikke og han fortsetter som før selv om hun sitter der med sin skrinne mat.
    Da han er bortreist, tar Mette og Olivia seg en skikkelig vinkveld og det er fornøyelig lesing. Blant annet er Mette helt fortvilt fordi hun har tatt livet av Mårtens edderkopp Kerouac, ja han som elsker Mårtens jazzmusikk. Må bare leses. Humre, humre..

    Tom har også noen besøk på hjemlige trakter og gamle demoner fra fortiden dukker opp.
    Det gjør også en religiøs sekt fra et kollektiv fra 70-tallet.  Fanatisme i lange baner og lik i lasten. Say no more.

    Jeg tror dette er en den beste av de tre bøkene så langt. Nå skal jeg ha litt pause før jeg går løs på bok fire og foreløbig den siste; Sov du vesle spire. 

    Anbefales!

    Noen andre som har blogget om bøkene:



    0 0
  • 07/31/17--14:55: Oppsummering juli - 17
  • Kjapp, kjappere , kjappest.. innlegget skal krotes ned på en halvtime. Juli gikk som en røyk. Kan ikke huske å ha hatt en så travel sommer på jobb noen gang. Lite folk på jobb fordi over halvparten har hatt ferie, og ekstra mye å gjøre av mange årsaker. Været startet dårlig som juli i Trøndelag ofte gjør. Men de siste to ukene har det vært knallvær. Mildt, varmt, godt, mye sol, mange sommerdager over 20 grader. Om en uke går jeg endelig ut i ferie. Håper å få lest mer da, for lesemåneden juli var ikke noe å skryte av. Foruten jobb, har jeg vært en del sosial eller bare sovet, slumret foran skjermen, sett The Garden of Bronze på HBO  (argentinsk krim) , og ordnet med planter og krukker til verandaen.

    Mange fine godværsstunder som borget for litt lesing på balkongen. Og særlig krim funket.



    Bøker lest:
    1. Svikna dagar av Elena Ferrante: Italia, leseeks, 221 s
    2. Postkort fra Hellas av Victoria Hislop: Hellas, England, leseeks, 431 s
    3. Krokodillevokteren av Katrine Engberg: krim, debutant, Danmark, leseeks, 379
    4. Den tredje stemmen av Cilla & Rolf Børjlind: Sverige, Frankrike, krim, leseeks, frahylla,457 s
    5. Svart daggry av Cilla & Rolf Børjlind: Krim, Sverige, kjøpt, 416 s
    6. Biter av lykke av Anne Ch. Østby: Fiji, leseeks, 284 s

    SUM: 6

    Omtaler kommer på de tre jeg ikke har skrevet om. Jeg likte Hislops Postkort fra Hellas veldig godt. Det var skikkelig koselesing med mange små historier flettet sammen. Illustrert med bilder fra vakre Hellas.
    Jeg likte også Svikne dagar av Ferrante godt. Om et rasende kvinnfolk da mannen forlater henne. Drivende godt.
    Biter av lykke var også ok, fint skrevet, masse å humre av, men også å bli berørt av, men den berørte meg ikke på samme måte som de to andre over her.

    Ellers har jeg lest tre stykker krim: Svenskt og dansk. Svart daggry var best av dem, men alle er absolutt godkjent. Må få lest Børjlinds siste også snart.

    Da ble det:
    3 krim
    3 andre romaner
    5 leseeks/1 kjøpt
    1 fra-hylla

    Land besøkt: Italia, Hellas, England, Danmark, Sverige (2), Frankrike, Polynesia(Fiji)

    Ellers er det ikke noe annet å melde akkurat nå. Annet enn at min datter har termin i morgen den 1.august, og jeg venter spent. Drar nordover neste helg, og da håper jeg gutten har kommet uten videre strabaser.:) 


    En del av min nyopprettede balkonghage.:) Det blir nok mer frodig etterhvert.


    Da ønsker jeg dere alle en riktig god august med gode bøker og annen trivsel.:)

    0 0

    Endelig ferie!
    En særdeles travel arbeidssommer er over, og jeg går ut i senferie. 3 uker med turer til Lofoten og Hellas/Kreta. Det har blitt litt lesing så langt i sommer, men langt fra så mye som jeg pleier å lese. Det har også blitt mindre blogging, så jeg har bestemt meg for å skrive et kort samleinnlegg i stedet for å ha hengende over meg at jeg burde skrevet om disse bøkene for lenge siden.  Jeg vet at det er vanskeligere å skrive om bøker i ettertid. Inntrykkene er ikke lenger ferske, detaljer er glemt, men hovedinntrykket vil likevel sitte igjen. Om enn det blir omtaler med færre ord, så får det bli slik noen ganger. 




    Postkort fra Hellas av Victoria Hislop, 431 a
    VB forlaget 2014
    Leseeksemplar

    Boka fikk jeg som forhåndseksemplar fra forlaget etter eget ønske. Den nylig utgitte boka inneholder nydelige fargebilder av postkort fra Hellas. I min utgave er de i svart/hvitt. Likevel ga boka meg en nydelig leseopplevelse. Jeg elsker Hellas, og hovedpersonen Ellie reiser rundt i fotsporene til en mann som har sendt postkort og en notisbok hjem til hennes adresse, der en kvinne han møtte skal ha bodd. Ellie blir nysgjerrig på hvem avsenderen er, samt landet, så hun drar avgårde på en lengre ferietur.
    Postkort fra Hellas er en nydelig kosebok med mange små historier fra de stedene hun oppsøker,  godt iblandet myter og gresk historie, som Hislop er så god på. Jeg savner å ikke kunne lese den for første gang.
    Anbefales!

    Åslaug har også blogget om boka



    Svikne dagar av Elena Ferrante, 221 s
    Samlaget 2017
    Leseeksemplar

    Elena Ferrante er godt kjent fra den bejublede Napoli-kvartetten. Tidligere i år kom en eldre utgivelse ut på norsk. Den er mye kortere og strammere i formen enn Napolibøkene. En kvinne blir sveken av sin utro mann som går fra henne og hun sitter igjen med to døtre og skammen og er mildt sagt særdeles vonbroten og rasende.
    Dette er fornøyelig og sterk lesing som aldri blir kjedelig, ja til tider er den nesten morsom i all sin tragedie.  Ferrante skriver så det ryker fra boksidene. Her er det mye ild!
    Anbefales!

    Mange har blogget, sjekk google. 


    Biter av lykke av Anne Ch. Østby, 284 s
    Font forlag 2016/pocket 2017
    Leseeksemplar

    Østbys roman om venninnegjengen i 60-årene som møtes på Fiji for å starte opp med sjokoladeproduksjon i Kat`s kakaoplantasje gjorde suksess her i landet i fjor og er solgt til utlandet. Jeg var litt småskeptisk til boka da. Har jeg ikke lest nok slike feel-good-finn-deg-sjøl-følg-drømmen-bøker liksom.. Men så var det noe som likevel tiltrakk meg da jeg leste mer om boka.
    Reise, Fiji, elder damer som gjør noe morsomt sammen og bryter opp sitt gamle liv i Norge. Joda, det kunne være noe der..

    Og det var det.
    Østby har skrevet en sjarmerende roman, en slags krysning av Tirsdagdamene og andre bøker i sjangeren, men likevel særegen på sitt vis. Østby skriver bra. Det vises godt at hun har god kjennskap til Fiji (hun har bodd der), hun skildrer damene og innbyggerne med varme og humor. Her er mye å le av , men også å berøres av, selv om den ikke er like intens hele veien. Men absolutt verdt å lese. Feelgood i sommersola! Herlig bok med et nydelig forfriskende cover.
    Anbefales!

    Mange har blogget, sjekk google. 



    Jeg var på Robbie Williamskonsert i Granåsen Arena 1. august. Amazing! Foto: Anita Ness



    Nye bøker kom i posten i går. De skal bli med på ferie.


    Ønsker dere fortsatt god sommer!


    0 0

    Første feriebok som ble utlest på Hurtigruten i dag, før jeg ankom Bodø, ble Den moderne familie av Helga Flatland. Den startet jeg på i går i bistroen på MS Nordlys rett etter at jeg dro fra Trondheim. 12 timer tok reisen, med måltider, søvn, vandring på dekk, i ganger, trapper, lesing, instragramming og annen surfing på nett. Den moderne familie er en interessant roman, mest fordi Helga Flatland kan å skrive frem så gode karakter. Hun makter å gå i dybden, gi dem liv og skildre samspill mellom familiemedlemmer på en ypperlig måte.  Handlingsmessig er den ikke så spesiell, faktisk ganske ordinær, bortsett fra et et par på 70 år skiller seg.


    Kos med bok, kake og kaffe på hurtigruta

    Romanen handler om en familie, som tittelen indikerer,  sågar en moderne en. Så moderne at de sytti år gamle foreldrene velger å skille seg til de voksne barnas store forskrekkelse. Liv, Ellen og Håkon er deres voksne barn. Liv, 40,  er gift og har to barn med Olaf. De lever et temmelig streit familieliv. Ellen, 30, er samboer med Simen og de to sliter med å få barn, noe som tærer på forhold og Ellens selvfølelse. Håkon er attpåklatten som bodde hjemme til han var 23 år, en frilynt kar, singel på starten av boka, noe vi etterhvert skal finne ut at hører med til hans frilynte holdninger  om ekteskap og faste forhold som samfunnsinstitusjon.

    Olaf feirer 70 år med familien i Italia, en tur han har spandert på dem. Og etter et par dager i Roma, hvor Liv senser at det er noe, foreldrene vandrer for eksempel hver for seg; Sverre i Vatikanet og Torill på kunstmuseum, reiser de videre til en landsby noen mil unna den italienske hovedstaden.

    Scenene fra Roma er gjenkjennelige og morsomt beskrevet. Køen utenfor Colosseum feks. Mor Livs overbeskyttende holdning overfor sin 13-årige sønn Agnar som vil inn alene i Colosseum, faren som vil gi ham friheten til å gjøre egne erfaringer.

    I bursdagmiddagen til Sverre smeller bomben, Ellen reagerer på at moren ikke vil holde tale for sin mann, og deretter konfronterer hun dem med spørsmålet om hva det er de skjuler, hva er det med dem, hvorfor er moren så unnvikende, merkelig, osv?
    Sverre sier det da rett ut: Vi skal skilles. Vi har ikke mer å hente fra hverandre. Vi har vokst fra hverandre.

    Vokst fra hverandre, i en alder av sytti?
    Barna skjønner det ikke, og særlig Liv tar det tungt, ja, sågar føles hele livet hennes som det faller i grus, basert på en løgn. Ellen og Håkon takler det bedre. Håkon får sågar bekreftet at monogamiet ikke holder i lengden.

    Vi blir med barna i deres prosess, sett fra hovedsaklig Liv og Ellens synsvinkel, annethvert kapittel, med Håkons stemme som avsluttende kapittel. Blir kjent med deres forhold til foreldrene, hverandre, til partnere, hvordan dette rusker tak i dem og påvirker livene videre.

    Det er interessant og utrolig velskrevet. Som hun kan borre og flette sammen en historie, Helga Flatland. Det er gjort fremragende når jeg etter endt lesing også får forståelse for hvorfor de alle reagerer sånn som de gjør, spesielt Liv, som jeg ærlig talt syntes overreagerte voldsomt, umodent, egoistisk. Hun følte seg sveket av foreldrene, rett og slett. Men også hennes måte å oppleve ting på var logisk, når man får hele perspektivet.

    Håkon er den radikale fritenkeren. Skjønt radikal og radikal. Tankene er velkjente fra min ungdomstid, slikt diskuterte vi mye, en del av mine venner og jeg på 70- og  80-tallet. Drømmen om å leve fritt uten tvangslenker som et ekteskap og A4-liv så ut til å være.
    Det er morsomt å observere hvor slike ting går i bølger og sirkler. Fra Sartre og Beavouars tid og frem til nå.

    Jeg synes Helga Flatland har levert en veldig god roman, en samtidsskisse med mange vinklinger og det brokete samspillet som en familie består av, så mye gjennkjenbart selv om familier er så ulike.
    Det jeg savnet var at Håkon ikke kom på banen i egne kapittel før på slutten, men kanskje var det meningen fordi han vanligvis ikke ble hørt? Han skriker det ut omtrent på slutten, dere har jo aldri hørt på meg.. Lillegutten, lillebroren, kun bra nok når Liv og Ellen ikke pratet med hverandre. Men hans tanker orket de ikke å ta alvorlig, lytte til..

    Btw så har jeg erfaring med å bli skilsmissebarn i voksen alder. Mine foreldre skilte seg da de var ca 60. Jeg synes også det var vanskelig, ikke fordi jeg ikke forsto det, ikke fordi jeg ikke synes de ikke skulle det, men fordi det dukket opp så mange greier; som hvem skal invitere hvem til jula, lojalitetsproblematikk, med mer. Det er noe med det.. men det er deres liv.

    Jeg likte også Flatlands forrige roman Vingebelastning godt, blogginnlegg her
    En moderne familie vil nok også hevde seg årets bokhøst!

    Andre som har blogget om boka:
    BjørnebokBeathes bokhjerteTine SundalMy first, my last, my everything




    Helga Flatland: En moderne familie, 239 s
    Aschehoug 2017
    Leseeksemplar






    0 0

    Kosekrim av beste merke. Tønsberg, Ankerholmen. Privatdetektiven Olivia Henriksen er i aksjon igjen i Lene Lauritsen Kjølners fjerde skjærgårdskrim. Denne gangen adskillig bedre komponert enn forgjengeren; Dakota Rød.



    Ferielatskapen har tatt over og jeg siterer forlagets omtale av boka:


    Olivia er i ferd med å avslutte et herlig opphold i England, da hun blir kontakten av en ny klient. Samtidig mottar hennes politikjæreste Torstein, melding om et drap begått på friluftsteateret utenfor Tønsberg. Olivia bestemmer seg raskt for å holde seg unna saken. Hun ønsker ikke å skape problemer for Torstein, og kaster seg inn i utroskapssaken hun har tatt på seg, med sedvanlig nysgjerrighet og kreative metoder. Det blir etter hvert klart at de to sakene har noen felles berøringspunkter, og Torstein har vanskelig for å tro Olivia når hun dukker opp både her og der i nærheten av hans egen etterforskning. Samboerskapet Olivia har sett for seg i det nye, koselige lille skipperhuset, virker med ett uoppnåelig - men Olivia er ikke en som gir opp uten kamp. Jo fortere hun løser saken sin, jo fortere vil alt komme for en dag, og Torstein og hun kan nok en gang sitte på brygga med et glass vin og nyte sommerkvelden sammen.

    Hva jeg synes om boka?
    Jo, det skal jeg fortelle deg.
    Jeg synes denne er mer spennende, interessant og adskillig bedre komponert enn forgjengeren Dakota Rød, som jeg synes var tregere og hadde alt for mye utenomsnakk om negler og sånt i seg.  Å legge dramaet til et teatermiljø gjør det også særlig interessant. Her er det virkelig rom for mye drama, store egoer som kjemper om roller, primadonnanykker etc.. Og midt i det hele står Olivia med en mulig utroskapssak hun detektiverer for sin klient.
    Olivia greier ikke helt å holde snuta unna Torsteins drapssak, men det er jo ikke hennes skyld at deres saker har berøringspunkter heller.  Hvem ville ikke ha blitt mer nysgjerrig av det?
    Den kjempestore neglebitende spenningen har dog romanen ikke, men som et hyggelig gjensyn holder den absolutt mål, samt at historien lover for fortsatt god utvikling. Spennende blir det å se om bøkene skifter noe karakter når forfatteren skifter forlag til Juritzen fra neste bok,

    Jeg har blogget om tidligere bøker her

    Andre som har blogget om Ingen til bords:
    Beathe, MinBokogMaleblogg, MyCriminalMind


    Lene Lauritsen Kjølner: Ingen til bords, 301 s
    Vigmostad og Bjørke 2017
    Leseeksemplar


    0 0

    Ond, gal, eller begge deler? I august er kategorien i Moshonistas biografilesesirkelOndskap og galskap. Enten eller, eller begge deler?  Ikke godt å si. Hva er ondskap? Finnes ondskap? Er onde handlinger resultat av galskap, hva er galskap? Spørsmålene er mange og både filosofien, psykiatrien, religionshistorien og rettsvesenet har befattet seg med disse i årevis.  Jeg synes også dette er kjempeinteressant , men har langt i fra kommet opp med et endelig svar om hva jeg selv tror og mener om dette. Annet enn at jeg synes det er vanskelig å tro at det finnes ren ondskap i form av onde mennesker. Jeg tror mennesket rommer både ondt og godt, og at det er mange ting i oppvekst og miljø som kan føre til de handlinger mennesker utøver. Men jeg lar nå filosofien ligge, og prøver å konsentrere meg om boka jeg har valgt i kategorien ond-gal i biosirkelen denne måned som handler om seriemorderen Thomas Quick.


    Hvorfor valgte jeg Thomas Quick?
    Svaret er i grunn så enkelt som at jeg hadde den i hylla og at den har stått der en stund. Jeg kjøpte den på Mammutsalg et år, men som så mange bøker jeg kjøper på salg blir de stående på vent. Flere av dem har jeg faktisk fått ut av hylla og lest på grunn av biografilesesirkelen.
    Det betyr ikke at jeg ikke hadde lyst til å lese andre biografier; som feks Larsons Djevelen i den hvite byen (om bl.a. en amerikansk seriemorder, dog ikke en ren biografi- men hvor streng skal man være?) , noe av Hitler, Stalin, dr. Mengele, Saddam (kona har skrevet ei bok om han). Hitler og de andre kjente nazistene flommer det jo over av bøker om.  Jeg vurderte også en biografi om Aleister Crowley (har også en om han i hylla) , som gikk under kallenavnet Verdens ondeste mann i sin tid i britisk presse. Kun pga kallenavnet, ikke fordi jeg tror han var ond, for det gjør jeg ikke.  At han likte tilnavnet og spilte opp til det, fordi det ga masse blest, det er nå så, men ond var han nok ikke.  Ikke spesielt gal heller så vidt jeg vet, ikke ut fra psykiatriske termer, men kanskje- i noens øyne-  hvis man definerer det mer folkelig?

    Nuvel..
    Thomas Thomas, Quick, kvikkere, kvikkest..
    Undertittelen; En seriemorder blir skapt, sier egentlig det meste.
    Journalist Råstam kom i kontakt med Sture Bergwall alias Thomas Quick flere år etter at TQ hadde bestemt seg for å tie. Råstam ønsket å lage en dokumentar for SVT, og prøvde å få en samtale med ham uten at han hadde for store forhåpninger. TQ hadde de siste årene avvist kontakt med presse og andre utenforstående. Grunnen var at flere hadde begynt å stille spørsmålstegn til tilståelsene. TQ hadde gjennom noen år tilstått 39 drap, hvor mange skal ha blitt gjennomført på en bestialsk måte.  Han skal ha partert lik, spredd dem utover, spist deler av dem, med mer. Han skal ha voldtatt og drept både gutter, jenter, menn og kvinner.

    Barndommen
    Versjon 1. TQ skal ha fortalt i terapisamtaler at han ble grovt mishandlet og misbrukt som barn. Hans far var overgriper, og han husker det første overgrepet fra da han var tre år. Han hadde seks søsken. Faren var streng og ond, moren også. Moren skal ha drept TQs lillebror Simon etter fødselen og begge foreldrene gravde han ned, noe som Thomas var vitne til. Fordi Thomas var vitne til denne grusomme handlingen fikk han skylden  og ble et hatet barn. Han ble bl.a. straffet med at moren holdt hodet hans under en råk i isen en vinterdag.
    Thomas skal ha blitt utsatt for grove seksuelle overgrep av begge foreldrene etter dette, helt frem til han ble gammel nok til å ta igjen, ca ved fjorten års alder.
    Familien skal ha vært lukket, et hjem der ingen kom på besøk eller noen så barn leke, ifølge avisene.

    Versjon 2. Fremkommet i avhør og intervjuer med søsknene etter foreldrenes død.
    Broren Sten-Ove Bergwall har også skrevet bok om sin bror og familien, Min bror Thomas Quick. . der han spurte seg hvem den gale lillebroren egentlig var. Han sier at de sikkert ikke var en perfekt familie, men de var en åpen familie som ofte dro på besøk til andre, en ganske vanlig familie i grunn. Flere av søsknene har høyere utdanning. Foreldrene var arbeidere. Faren arbeidet bl. a. på en kassefabrikk og moren som vaktmester på en skole. For søsknene var TQ påstander om ondskap og overgrep i familien helt ubegripelige. Sten-Ove skrev at han aksepterte at broren kunne oppleve det slik, siden falske minner kunne fremkomme i terapi, men selv stilte familien seg helt uforstående til påstandene. Søsknene opplevd en lys, trygg og kjærlig oppvekst. Sten-Ove kom frem til at Thomas hadde utviklet et uhyrlig vesen inne i seg, et vesen som bare ofrene hadde fått se.  Han advarte mot den manipulerende siden av Thomas, en side familien forøvrig ikke hadde sett noe til.
    Broren Ørjan husket Thomas som en begavet, kreativ og meget handlekraftig gutt, men noe umotorisk i sin bevegelser.  Han var utpreget selvstendig allerede som liten. Faren skal ha vært litt autoritær og streng, men hadde en god humor og moren som kjærlig, trygg og stødig omsorgsperson som tok seg av alle barna. Barna ble ikke straffet fysisk.
    Broren Torwald skildrer omtrent den samme oppveksten. Thomas var kanskje litt annerledes, han lespet litt, slet med motorikken, snudde om ord, andre kunne le av ham og han ble muligens mobbet i skolen.  De andre søsknene beskriver nogelunde det samme. Alle stiller seg helt uforstående til påstander om vold og overgrep.

    Ungdomstiden/tidlig voksen
    Thomas skle nok ut i ungdomstiden. Helt hvorfor og hvordan fremkommer ikke helt tydelig, da boka mest handler om det som har skjedd etter at Thomas ble straffet og lagt inn på psykiatrisk. Han begikk overgrep /antastet yngre gutter i ungdomstiden, 1969,  og han var med på et ran i 1990. Førerkort strevde han med å ta, etter flere forsøk. i 1973 ble han prøveutskrevet fra Seter, men stakk ned en mann, så han ble lagt inn igjen i 1974.  Utskrevet på nytt i 1977, det samme året som faren døde.
    Han slet med seg selv og ønsket å gå i behandling og få psykoterapeutiske samtaler. Han hadde også et rusproblem.
    Moren døde 1983.

    Innlagt i psykiatrisk sykehus
    Det er mye som tyder på at Sture/Thomas følte seg ubetydelig og liten. Søsknene hadde gjort fine akademiske karrierer, han selv hadde havnet på skråplanet. Han likte å snakke med folk hvor han fikk brukt sitt intellekt. Derfor var det nedtur at han ikke fikk psykoterapi. Han var nok ikke interessant nok som pasient. Da han forsto det, startet det hele.
    Siden han ikke ble prioritert til psykoterapeutisk behandling, fikk han noen samtaler med overlegen. Thomas likte godt å prate med ham og det utviklet seg til flere ganger i uken, hvor Thomas åpnet seg. Han begynte etterhvert å fortelle om grusomme ting i barndommen, som han først ikke husket så mye fra, i alle fall ikke noe interessant. Han merket at legens interesse økte da han "husket" noen fæle ting, som seksuelle overgrep. Og etterhvert "husket " han mye mer. Legen fikk veiledning av en mentor i faget, Margit Norell,  ekspert på objektrelasjonsteori, som var rådende i visse psykologiske kretser på den tiden. 80-90-tallet.
    I 1980 forsvant gutten Johan Asplund. TQ var da utskrevet fra psykiatrisk.  Det skjedde også flere drap i den tiden TQ var utskrevet, som han senere påtok seg skylden før. Både Trine Jensen, Gry Storvik, Yenon Levi, Charles Zelmanovits, Therese Johannesen ble sentrale saker fremover, samt to somaliske gutter som forsvant fra et asylmottak i Oslo i 1989.

    I 1991 begikk Sture Bergwall et bankran. Han ble dømt  for ranet og grov vold i 1991 og ble igjen lagt inn på Seter.  I 1992 ble det planlagt utflytting i egen leilighet. Han skiftet navn til Thomas Quick og reiste med overlege Persson til Bosvedjan. I 1993 traff han psykolog Birgitta Ståhle. Ståhle var også ivrig tilhenger av objektrelasjonsteorien. Slik de tenkte med bakgrunn i denne teorien var at pasientene gjenskapte sine forferdelige barndomstraumer, som feks overgrep, ved å gjøre det selv mot andre. Objektrelasjonsteorien er en variant i den psykodynamiske tradisjonen som igjen springer ut fra den psykoanalytiske tradisjonen.  Det Ståhle også etterhvert brukte var en form for regresjon, der hun førte pasientene tilbake til både barndomshendelser og hendelsene der drapene skulle ha skjedd for å få frem fortrengte minner. I samtaler med henne tilsto han drapet på Johan Asplund, og resten er historie som det heter. Han kom naturlig ikke ut i egen leilighet etter denne tilståelsen. Befaringer, etterforskning, flere tilståelser, mer terapi, etc etc fulgte i årene som kom.

    En seriemorder blir skapt
    Det er nå det virkelig sjokkerende begynner å skje.
    Da de epokegjørende minnene til Thomas Quick strømmet på, begynte stadig flere å fatte interesse for pasienten. Som belønning for å bli dratt med på befaringer på angivelige åsteder, samt fortelle om sine minner til etterforskere og etterhvert en hukommelsesekspert, traumatiske opplevelser som medførte sterk angst og skriketokter, be han "belønnet" med stadig større mengder med benzodiazepiner som Stesolid, Xanor, Sobril med mer.. Og det ville han jo ha.
    Det tette teamet besto av psykolog Ståhle (overlege Persson ble sykmeldt og kom aldri tilbake etter at sjefsoverlegen begynte å så tvil om "terapien" til overlegen), etterforsker Seppo Penttinnen, etterforskningsleder Christer van der Kwast, hukommelsesekspert psykolog Sten Åke Christiansson . Pleiere og teknikere var også med på åstedsbefaringer som det ble mange av og som kostet millioner.  Totalt sett kostet vel Quicksaken bortimot 200 millioner ifølge Råstam.  Quick greide heller ikke å fortelle/dikte opp /skrøne om sine grufulle ugjerninger uten å være i benzorus.

    TQ fremkalte sine minner i stadig mer ruset tilstand fremført i tvilsom regresjon som ble brakt videre til en overivrig etterforsker som tok minnene for sannhet og dessuten fisket med ledende spørsmål. At Quick "husket" minner etter at han hadde vært på biblioteket og lest seg opp, samt lest aktuelle aviser og ble matet med info av etterforskere, var det ingen som brydde seg om så lenge kartet passet med terrenget i den grad at de kunne føre saken for retten.  De som etterhvert begynte å tvile ble skjøvet vekk. Avhørsprotokoller ble også borte, som feks avhøret av Stures lillesøster Gun og informasjonen om at han var i hennes konfirmasjon den dagen Johan Asplund ble drept. Ergo; Quick hadde vanntett alibi for et drap han påsto å ha utført. Boken skreller lag for lag vekk alt grunnlag for alle drapene TQ ska ha gjort.
    Hvordan kunne dette skje?
    Til og med advokaten til Thomas gjorde alt han kunne for at klienten hans skulle bli dømt, fordi han selv ville det.
    Og hva med retten?
    Retten forholdt seg til materialet som ble lagt frem, verken mer eller mindre, og at det var mangler og feil der, kunne de ikke rå med, slik jeg har forstått det.

    Summa summarium
    Et overivrig korps av etterforskere og psykologer, en advokat som tjente gode penger, en presse som kastet seg mer enn villig på sensasjonen Thomas Quick, Sveriges første seriemorder, en trist rusmisbruker som endelig blir et interessant kasus og roter seg inn i noe han ikke greier å komme seg ut av. En neddopet pasient blir fraktet land og land strand rundt som en sirkusartist, med et ekslusivt team av høyt utdannede mennesker på jakt etter nedgravde lik, dog uten særlige funn av beviselig karakter.
    Det er så drøyt og sjokkerende at jeg tror nesten ikke det går an. Men det gjør det.
    Jeg vet ikke hvordan det gikk med teamet etter at saken raknet, det står det lite om, men så døde Hannes Råstam av kreft før boken ble ferdig, dessverre. Han fikk laget tre TV-dokumentarer om saken og skrevet mesteparten av boka, som ble satt sammen og utgitt etter hans død.
    Jeg hadde virkelig skjemtes om jeg hadde vært den psykologen, den etterforskeren, den ansvarlige for  påtalemakta- virkelig. Jeg hadde skiftet navn og funnet meg en helt annen jobb. Kanskje er det det noen av dem gjorde? (Jeg har googlet opp Birgitta Ståhle, men hun er som sunket i jorden. Sten-Åke Christiansson har jeg faktisk vært på kurs med, om avhør av barn, men jeg husker ikke når det var )

    Hannes Råstam har skrevet en meget grundig og troverdig biografi- dokumentar om Thomas Quicksaken som jeg anbefaler alle som har interesse for samfunn, rettstat, psykiatri etc å lese.
    Det er også et etterord med en liten biografi om forfatter og journalist Hannes Råstam som er verdt å få med seg.  Boka er velskrevet og spennende, men skjemmes litt av en del gjentagelser og en litt uferdig struktur, noe man skjønner årsaken til når man leser at forfatteren døde før boka var ferdig.
    Men likevel, mer enn leseverdig!

    Mer om Hannes Råstam her  prisbelønt journalist, 1955-2012. Døde av kreft 56 år gammel. Han var også musiker og turnerte bl.a. sammen med Bjørn Afzelius.

    Thomas Quick/Sture Bergwall  på wiki her, født 1950.
    Her er et intervju med Sture Bergwall i Aftenposten fra 2014 hvor han bekrefter mye av det som står i Råstams bok, samt forklarer hvorfor han begynte med løgnene og hvordan det kunne skje.  Bl.a. skal en journalist i aftenposten ha sendt ham informasjon om drap som hadde skjedd i Norge.
    Bergwall ble skrevet ut fra tvungen psykisk helsevern i 2014. Han ble frikjent for alle drapene han tilsto. Det ble satt igang gransking av saken, men jeg har enda ikke funnet ut hvordan det gikk med de ansvarlige.
    Bergwall sa i intervjuet at han skal skrive tre bøker, sin versjon. Ser frem til dem når/hvis de kommer.

    Dagbladet 2015, en artikkel og intervju med/om Bergwall som er fri fra åpen psykiatrisk soning også, og hvor det står at han skriver på sin selvbiografi.  Fri fra dop.

    Om dokumentaren The Confessions of Thomas Quick fra 2016 - en dokumentar jeg ikke har sett, men gjerne gjør hvis jeg får tak i den.

    Les om mer galskap og ondskap i Moshonistas biografilesesirkel fra den 15.august. Jeg er spent på hvem de andre bloggerne skriver om.



    Hannes Råstam, forfatterbilde.



    Hannes Råstam: Thomas Quick - en seriemorder blir skapt, 446 s
    Aschehoug 2012
    Kilde: Kjøpt selv



    0 0

    Den siste gode mann er den første boka i serien om Niels Bentzon, forhandler i Københavnpolitiet. Jeg har lest de to to siste; Den gjenfødte morderen og Drømmetyderens død. Jeg synes forfatterduoen Kazinski leverer noe av det beste og mest interessante innenfor krimgenren, og vil derfor lese alt av dem. De har gitt ut fire, så nå har jeg bare en igjen.  Den siste gode mann er også en fengslende og godt skrevet krim, men det er også godt å se at de har utviklet seg til å bli enda bedre med de siste bøkene.




    Fra baksideteksten:
    En desemberdag tikker det inn en advarsel via Interpol: En rekke mord er begått på gode mennesker overalt i verden. Likene har tall brent inn i huden på ryggen.
    Det hele synes å ha tilknytning til den gamle religiøse myten om de 36 
    rettferdige som skal beskytte oss alle. Og pilen peker mot København.
    Politimann og forhandler Niels Bentzon får i oppdrag å finne og advare gode mennesker i Danmark.

    Niels Bentzon er den eneste som tror på denne mytens sammenheng med flere drap, sammen med inspektør Tomasso de Barbera i Venezia. Og det haster. Atter et drap skal snart bli begått i København eller/og Venezia. Bentzon fikk saken i fanget som en hvilesak, fordi han egentlig er litt ute å kjøre psykisk ifølge sjefen sin og andre på kontoret. Hans samboer Kathrine er i Sør-Afrika og vil at Niels skal komme, men han har så sterk flyskrekk at han greier ikke. Omsider manner han seg opp med medisiner og greier, for hvis han ikke drar er det fare for at forholdet sprekker. 
    I flyet får han hetta og må av. Det har også gått opp et lys for ham i forhold til drapsgåten han holder på med. Han tror i alle fall det, selv om det kan virke å være et manisk alibi for å slippe å fly. 
    Imidlertid- han oppsøker Gustav Lund, en berømt matematiker som skal ha noe med det gode å gjøre. Gustav er ikke å finne hjemme, men det er eks-kona Hannah.. Gustav har flyttet ut. Hannah er et geni, astrofysiker, og tenker i systemer og tall. Niels forteller henne om drapsgåten og myten og hun begynner å tenke..
    Hun tenker videre etter at Niels har dratt, og de holder kontakten. En kontakt som utvikler seg, og Hannah blir også helt besatt av systemet i gåten, og blir etterhvert til stor hjelp for Niels. Sammen går de omtrent over lik for å stoppe drapet som skal skje i København under eller like etter klimatoppmøtet desember 2009. Det er dramatikk på et høyt plan, en skikkelig røverhistorie. Og Hannah Lund får vi se mer til i de neste bøkene.
    Den siste gode mann er godt skrevet, spennende så det holder, men jeg har ikke like lett for å svelge premissene for denne gåten, denne gangen. Det setter en liten demper i starten. Men bevares, morsomt er det likevel. 
    Et sammensurium av bibelske gåter, religiøse myter, terrortrusler, toppolitikk, personlige tragedier og problemer og to skakkjørte superhelter som Niels og Hannah. Her er også en slags sidehistorie om livet etter døden eller nær-døden-opplevelser som boka starter og slutter med. Interessant tema i høyeste grad. Moody er nevnt , en jeg husker har skrevet om temaet på 70-tallet. Tror faktisk jeg har en bok av ham . 
    Hadde jeg ikke lest de to siste bøkene skulle jeg ha sagt at jeg virkelig frem til å følge dem videre i serien.   Det gjør jeg jo forsåvidt også, selv om jeg har lest nummer tre og fire. Men toern har jeg enda tilgode.
    Andre som har blogget om Den siste gode mann:

    A. J. Kazinski: Den siste gode mann, 513 s 
    Gyldendal pocket 2012
    Kilde: Kjøpt



    0 0

    Kristin Storrusten, født 1986 har debutert med dikt om barselstid og de første månedene i et barns liv, sett ut fra en mors perspektiv.  Den som tror at dette kun handler om lykke og lovprisninger over nytt liv tar grundig feil. Å være nybakt mor handler om akk, så mye mer, det strevet, den usikkerheten, tilkortkommenheten som sikkert de fleste føler på, men som det kanskje ikke skrives så mye om..


    Boka er en av flere høstens nye bøker som har havnet i postkassa mens jeg var på ferie i Nord-Norge. Min datter fikk sin førstefødte den dagen jeg kom til Bodø og jeg fikk flere dager sammen med den lille familien, mor-far-baby- før jeg kom hjem til Trondheim i går. Boka Barsel var derfor meget treffende sånn tidsmessig, så jeg leste den før jeg la i meg i går kveld. Jeg husker også godt hvordan det selv var å være i barsel, etter å ha født tre barn. Mye glemmer man, men mye ble gjenopplivet da jeg leste diktene i tillegg til at jeg nettopp har besøkt datter og barnebarn hvor alt handlet om å få i gang amming, pumping, koke utstyr, stilne gråt, skifte bleier.

    Nattevåk, mageknip, barnet som gråter og ingen ting hjelper, amming, såre bryster, melkespreng, for lite melk, for mye melk, pumping, følsomheten, å gråte for ingenting, føle seg mislykket, alle som skal gi råd, osv. I tillegg handler diktene om mor og baby i samspill med barnefaren, eldre søsken, de andre utenfor.

    Storrusten skriver mest om det såre, de vanskelige følelsene, og ved ettertanke er det vel det som slår meg; at det var lite glede og positive opplevelser her, mest slitet. Og kanskje var det slik for henne?

    Folk synes jeg er morsom/Når jeg sier/Det er godt at det ikke finnes mennesker som går fra dør til dør  og/spør om du har noen barn å adoptere bort/ Jeg ville ha svart ja/ Folk synes jeg er morsom/Men jeg ser det i øynene til dem som ikke ler (s. 39)

    Kanskje er det mer som en fødselsdepresjon det hun skriver om, enn "bare" en sliten nybakt mor som strever med alle forventingene og følelsene, hva vet jeg. Men jeg savner noe om gleden, man opplever jo mye glede også, alt det som skjer, utviklingen hos barnet, gleden når man fikser ammingen og barnet går opp i vekt, når det begynner å sove lengre om natta feks. Eller så har hun bare samlet alt det som er strevsomt i en bok, for det er det også, og derfor er det så gjenkjennbart så mye her.  Jeg tipper dette kan være en god bok å ha som trøst når man sliter; at man kan føle at man ikke er alene når man føler det slik og sånn.

    Diktsamlingen er lettlest, rettfrem skrevet og bør ikke være noen bøyg for den som vanligvis ikke leser dikt.

    Andre som har blogget om Barsel:
    Tine, Astrid Terese

    Avisartikkel med intervju med Kristin Storrusten som skrev av seg fødseldepresjon og laget en diktsamling av det hun skrev (googlet etter at jeg skrev innlegget)

    mer om boka på Tiden forlags side



    Kristin Storrusten: Barsel, 63 s
    Tiden forlag 2017
    Kilde: Leseeksemplar mottatt som overraskelse fra forlaget


    0 0

    Min venn pingvinen har stått ulest i hylla siden fjorårets bokhøst. Det er en av de bøkene som lett blir glemt, men som jeg alltid vil lese når jeg husker den. Jeg plukket den med meg i kofferten rett før jeg dro nordover for et par uker siden, og jeg leste den ferdig på toget hjem i går. Historien om engelskmannen som reddet en pingvin fra oljesøldøden er riktig så rørende.


    Tom Michell var ung og ville oppleve verden. Han ble født i trygge England og var full av eventyrlyst. Valget falt etter hvert på den gang så turbulente og politisk urolige Latin-Amerika. Han dro avgårde i 1975, fikk en lærerjobb på en internatskole like utenfor Buenos Aires i Argentina. Landet var på den tiden preget av uro, misnøye og stor inflasjon.  På en ferie i Uruguay oppdager han pingviner som ligger døde i fjæra, kvalt i øljesøl. Plutselig ser han at en av dem beveger seg. Er det liv?  Han greier ikke å gå før han får sjekket om det er liv i en av pingvinene. Det viser seg at det er det, og han bestemmer seg for å ta med fuglen dit han bor og vaske av den oljesølet. Han har ingen erfaring med slikt, men har hørt at man kan fjerne olje med smør. Han bruker det han har av smør og vaskemidler, når han omsider får med seg den ustyrlige og aggressive magellanpingvinen hjem i et bærenett.

    Etter en god stund får han rengjort pingvinen, men dessverre er den naturlige impregneringen av fjærene forsvunnet i vasken. Tom vet ikke hva han skal gjøre videre. Skal han slippe den ut blant andre pingviner? Levere den i en dyrehage? Eller..?
    Pingvinen nekter å svømme ut i havet igjen, og enden på visen blir at Tom tar med seg fuglen til Buenos Aires. Han smugler den med seg i tollen, men blir oppdaget, men greier å overtale tolleren til å få den med seg; den er jo tross alt argentinsk, fra Patagonia, Rio Gallegos, må vite.

    Videre i boka blir vi kjent med den søte pingvinen som sjarmerer alle som kommer i dens nærhet. Tom gir ham navnet Juan Salvador. Ungdommene på skolen elsker den og hjelper Tom med mating og pass. Det gjør også andre ansatte.  Pingvinen er lyttende, artig, vennlig og langt fra den aggressive fuglen Tom plukket opp fra oljesølet i Uruguay.
    Tom gjør også undersøkelser om han kan være i dyrehagen i BsAs, og han reiser sørover til kysten der pingvinene bor for å se om han kan ta ham med dit.
    Innimellom i boka gir Tom også oss et bilde av det fantastiske landet Argentina, og da Buenos Aires spesielt, og han sveiper innom historie, politikk, mat og vin og annet. På en måte blir boka også en reiseskildring. Han reflekterer også over kommunikasjon mellom mennesker og dyr, om hva dyr virkelig forstår, og at det er mye vi mennesker enda ikke vet om dette.

    Min venn pingvinen er en fantastisk fortelling som jeg anbefaler på det sterkeste. En rørende bok, lett skrevet og en historie jeg er glad ble skrevet.

    Andre bloggere:
    Bente Bing, Erik Valebrokk



    Tom Michell reiste tilbake til Argentina ca førti år senere, Han besøker bl. a. et havsenter som redder pingviner som  er utsatt for oljesøl, Mundo Marino. Bildet er lånt fra denne artikkelen


    Tom Michell: Min venn pingvinen, 245 s
    Aschehoug 2016
    Kilde: Leseeksemplar



    0 0

    Akkurat nå befinner jeg meg på Kreta. Jeg har overvært en fantastisk konsert ved havna med et gresk worldpoprockfolkband og er ganske matt. (som i Matt) Jeg som skulle tidlig hjem til hotellet for å skrive blogginnlegg. Det er jo bloggturne for den nye krimromanen som Font i disse dager gir ut; Seks historier, og mitt innlegg skal postes i dag. Om noen timer når folk våkner. Vel, sånn får det bli. Jeg leste ferdig boka på rommet i dag før jeg dro ut, fordi jeg kun har PDFèn tilgjengelig med meg på tur, og en laptop er ikke akkurat noe å dra med på stranda. Men sidene raste avgårde, så det var ingen sak. Oj, for en bok, sier jeg..



    Da jeg fikk spørsmålet fra forlaget om å delta i dette stuntet, trengte jeg ikke lang betenkningstid. Boka virket spennende og det å delta på en bloggturne, en form for samlesing, var en utfordring jeg synes virket artig. 

    Litt om handlingen i boka:
    Romanen presenteres som en podcast med seks historier. For tyve år siden forsvant en ung gutt på 16, og ble funnet død i ei myr et år etterpå . Det ble spekulert i drap og selvmord, men ble henlagt som en ulykke. Tom Jeffrey som unggutten het, var på villmarksleir sammen med flere andre ungdommer da han forsvant en tidlig morgen. Han var sammen med en gjeng som kalte seg Vandrerne, kjernen besto av Charlie- en tøff langhåret alfahantype, Brian - en følger, en usikker ungdom som gjorde alt han kunne for å bli akseptert, men som kunne irritere de andre sterkt, Eva- sterk jente, sønn av leirens leder Derek, Anyu, en sterk stille og gåtefull jente av Inuittisk avstamning, samt Tom som kom med i gjengen senere enn de andre, og som ønsket å ta ledelsen, noe han gjorde ved å manipulere. Alle var outsidere på sin måte. Men de hadde en felles interesse, å det var å være med i villmarksgjengen Vandrerne, og å delta i frilufsliv i skog og mark. Samt å røyke dop og feste.
    Det verserte noen fæle myter om skumle skapninger i området de brukte å være. Bl.a om Nanna Wack, en slags myrheks som har vist seg for flere, og Udyret fra Belkeld, et myrområde der Tom ble funnet. I Scarlawheia der leiren deres var , fantes det også noen nedlagte gruvesjakter, som ungdommen fikk vite om gjennom en sær mann, autisten Harris Novak. Han ble mistenkt for drapet, men ble sjekket ut av saken. 

    I podcastserien som ledes av Scott King får vi høre seks historier , seks versjoner av den samme saken. Ungdommene og lederen samt noen andre blir intervjuet. King ønsker å finne sannheten samt at han er opptatt av dynamikken blant ungdommene. Hva ledet til hva?

    I løpet av serien kommer det opp ulike synspunkt, vinklinger, momenter. Saken er gammel, mye er glemt og ønskes glemt, men det ulmer..
    Slik boka er lagt opp, kommer det stadig nye drypp, lag på lag skrelles av, og det blir riktig så ekkelt etterhvert, ja nesten litt skummelt faktisk, før det hele blir ganske trist. 
    Forfatteren skildrer ungdoms usikkerhet, behov for aksept, råhet, dumskap, utprøving av dop og annet på en glitrende måte, samt de  prosesser man ofte ser i ungdomsgrupper. 
    Det er spennende, rått skrevet, levende, originalt, og spenner på hele følelsesregisteret. En bok det var vanskelig å legge fra seg når jeg først var kommet skikkelig i gang. Det er også veldig interessant å se hvordan mennesker som er med på det samme kan oppleve ting så forskjellig, og hvordan man tror folk er, stemmer så dårlig med virkeligheten.
    Jeg tipper at dette blir en av høstens høydare for lesere som ønsker krim og spenning. Søk pledd og stearinlys, dra for gardinene og les bok!


    Andre bloggere i turneèn:

    (jeg har ikke lest deres innlegg før jeg skrev mitt)


    Om forfatteren Dette er hans første roman





    Matt Wesolowski: Seks historier, 266 s
    Font forlag 2017
    Kilde: leseeksemplar




    0 0
  • 08/31/17--14:02: Oppsummering august - 17
  • Er sommeren virkelig over? I år igjen? Like fort? Ja, fortere. Definitivt. Har vi lest noe i august? Joda, ikke så værst. Har da hatt ferie. Kunne ha lest mer, men har vært mye sosial også, og mer en i de siste månedene faktisk, sidetall tatt i betraktning. Og så har jeg lest mye bra. I tre uker hadde jeg ferie, og var både i Bodø, Lofoten- ble mormor for første gang- og deretter en uke på Kreta. Så på jobb igjen sist mandag. Jeg kom hjem til Litterær Hagefest i Adrianstua; årets happening i Ringvebukta, der jeg fikk med meg en interessant samtale med Selma Lønning Aarø, som ga ut den mye omtalte "Hennes løgnaktige ytre"i fjor; en av de bedre norske bøkene jeg leste i i 2016.


    Selma Lønning Aarø bokbades på hagefesten i forfatterboligen Adrianstua.  (foto: Anita Ness)


    Så til månedens oppsummering:

    Bøker lest:
    1. Ingen til bords av Lene Lauritsen Kjølner: krim, norsk2017, leseeks, 294 s
    2. En moderne familie av Helga Flatland: norsk2017, leseeks, 238 s
    3. Tilfellet Thomas Quick - En seriemorder blir skapt av Hannes Råstam: biografilesesirkel, sakprosa,  frahylla, 446s
    4. Den siste gode mann av A.J. Kazinski: Danmark, Italia, Sør-Amerika, frahylla, krim, kjøpt, 513 s
    5. Min venn pingvinen av Tom Michell: Argentina, Uruguay, biografi/sakprosa/beretning, frahylla, leseeks, 245 s
    6. Barsel av Kristin Storrusten: dikt, norsk2017, leseeks, debutant, 62 s
    7.Varm melk av Deborah Levy: Spania, Hellas, leseeks
    8. Seks historier av Matt Wesolowski: England, leseeks, thriller/krim, 266 s
    9. Dødsrytteren av Øystein Wiik: Norsk2017/Krim, Svalbard, Nord-Korea, leseeks, 569 s

    SUM: 9 bøker

    9 bøker er innafor, selv om jeg trodde jeg skulle lest ferdig en bok til i løpet av denne siste uka, men det har jeg ikke hatt overskudd til. Har hatt to lange reisedager på jobb også. 
    Jeg er fornøyd med leseopplevelsene i august. Mye bra faktisk.



    Leser i Min venn pingvinen på Egon i Bodø mens jeg venter på toget hjem.

    Spesielt Min venn Pingvinen, Varm melk og Dødsrytteren. Sistnevnte var fornøyelig og spennende og litt skummel.  Veldig aktuell også i disse Nord-Korea-trusseltider.  Tilfellet Thomas Quick var også en særdeles interessant leseopplevelse. Sjokkerende i grunn. Seks historier må også nevnes, en ganske nifs historie, en thriller/krim i original innpakning.




    Fra Varm melk.. på en taverna i Hellas. Hvorfor ikke pugge alfabetet?

    Ja, resten av bøkene er også gode og verdt lesinga.

    4 krim
    1 biografi/true crime
    1 biografi/personlig beretning om en pingvin
    1 diktsamling
    1 Man Booker- nominert 2016
    4 norske 2017
    4 debutanter roman/dikt
    7 leseeks/2 kjøpt
    3 fra-hylla (JIPPI!)






    Bunken jeg hadde med meg til Bodø/Lofoten. 
     Leste Tilfellet Thomas Quick, Den siste gode mann , En moderne familie og Min venn pingvinen , som ikke lå i bunken, men som jeg slengte ned i kofferten like før jeg dro.
    Har startet på, men lagt til side inntil videre: Anarchy in the UKR og Den forbudte elven.








    Bøkene som ble med til Kreta:
    Leste Dødsrytteren, Varm melk og startet på Blå, som jeg er halvveis i nå. Jeg leste også Seks historier på laptopen/PDF. Har også så vidt startet på Lysår.

    NOTE TO SELF! Konklusjon: Kreta: Her hadde jeg med minst en bok for mye. Jeg kunne også kuttet ut en ifb med Nord-Norgeturen. Jeg liker å ha noe å velge i, men jeg trenger ikke dobbelt så mange som jeg faktisk greier å lese. 






    Litterære arrangement:
    Litterær hagefest Adrianstua 27.august 2017






    Da vil jeg bare ønske dere alle en riktig fin høst. 

    Bokhøsten er i full gang og bøkene har fylt min postkasse i det siste og mer vil komme.. Det er så mye spennende i vente. Høsten blir nok ikke kjedelig i år heller, så gråt ikke om vi går mot mørkere tider. En bokvenn har alltid noe å glede seg over, uansett hvordan været er.


    (alle fotoene er mine; Anita Ness, copyright)



    0 0


    Øystein Wiiks nye krim var med i feriekofferten til Hellas. Det var en fornøyelse å lese Dødsrytteren. Selv om dette er den type krim som kan gå over alle støvleskaft og er ganske så eventyrlig og actionfyllt, så er Wiiks siste bok også tuftet på skremmende aktualitet som har ført til at det en en av de bøkene jeg har lest i det siste som jeg har tenkt mest på  og snakket mest om til andre.




    Forlaget om boka:
    Det er oktober 2016. Tom Hartmann er på sitt avgjort siste oppdrag for etterretningstjenesten. Nå sitter han utålmodig i operaen i Linz i Østerrike. På scenen spilles «Blodsjøen», et gjestespill fra Nord-Korea, ment for å myke opp Vestens inntrykk av det koreanske diktaturet. På samme rad sitter en representant for den nord-koreanske regjeringen, samt han de kaller «Generalen». Tom venter på signalet. Nå er det like før han og hans kolleger går til aksjon. 

    Samtidig svever den store, nakne kroppen til forretningsmannen Wilfred Standlie ned fra en av de øverste balkongene på Grand Hotell i Oslo, treffer kanten på en baldakin før den deiser i Karl Johan-asfalten med et guffent klask. Selvmord, konkluderer politiet. Men Cathrine Price får mistanke om at Strandlie fikk litt hjelp til svevet.

    På samme tid står nord-koreaneren Kang i Longyearbyen på Svalbard og venter på containerskipet med utstyr til Nord-Koreas første fiskemottak på Svalbard. Kang er nervøs og klam i hendene. Han vet at sjefene hans har større planer for Svalbard enn et skarve fiskemottak. Mye større planer.


    Siden jeg leste ut boka for over en uke siden, og ikke skrevet om den før nå, kopierer jeg forlagsomtalen over her.
    Det er også en del andre sentrale karakterer med i boka enn de som nevnes der, og jeg har tidligere notert noen stikkord  til hjelp.

    Blant annet introduseres vi for IT-arbeideren Kai Goli (jeg får assosiasjoner til Jarl Goli, Portveien 2, noe du kanskje skjønner når du leser boka) , som jobber på Grand Hotell i Oslo der Strandlies endelikt skjer. Kai Goli kjeder seg som regel litt i jobben. Han er eslet til helt andre oppgaver med sin kompetanse, enn å passe på IT-systemet på hotellet. Noen ganger morer han seg med å hakke seg inn på rommene til gjestene og ser hva de holder på med. Denne gangen ser han litt for mye, da han blir vitne til Strandlie i aksjon med en yngre kvinne, samt leiemorder Sol Alsaker på hans rom.
    Etter en tid aner han store muligheter til å presse leiemorderen for penger. Han kan jo ikke gå til politiet med det han har sett for da setter han seg selv i saksa.

    For å komme nærmere Sol Alsaker søker han på jobb som barnevakt for sønnen hennes, siden hun mister barnehageplassen for lille Konrad.  Hans entre som jobbsøker fra bygda med dialekt er så fornøyelig at jeg lo flere ganger i ettertid bare ved å tenke på disse scenene. Det gjorde jeg også da jeg så for meg den iskalde leiemordersken Sol på tokt med et offer hun skulle kvitte seg med etter at hun drepte det, og da det fører til uventete utfordringer, mister hun en av hælene på skoene sine som forsvinner i møkka på en gård. Og tenk det bildet; leiemorder med et lik på slep med høyhælte sko og parykk. Sol Alsaker er en spennende karakter med fortid som leiesoldat i Afghanistan og nå enslig mor og leiemorder som får oppdrag via det Mørke nettet, Tor, og betalt i bitcoin. Tor var også sentral i Wiiks forrige bok, Skorpionen, så jeg antar ar her har forfatter gjort en del research som kan gjenbrukes.

    (hvordan omsetter de bitcoin til hard valuta forresten? )

    Ellers så møter vi Cathrine Price, Toms eks, som er i sitt livs krise. Hun har antagelig ALS og sliter med symptomer, men nekter å la det gå utover jobben. Imidlertid skjønner kollega Falch at det er noe galt og spør henne rett ut. Her kommer det noen rørende scener.

    Ellers er det store dramaet Nord-Koreas invasjon på Svalbard, og her snakker vi storpolitikk som truer verdensfreden. Dette er skikkelig spennende, og tenk om, tenk om ...dette kan jo faktisk skje?
    Ja, det blir virkelig skummelt, med tanke på Nord-Koreas plass i mediebildet for tiden, forholdet til USA med Trump som president, Japan og Russland, missiler som skytes over Japan, mens Kim Jong Un og kompani sitter og ler. Senest i dag sto det en lang artikkel i VG om en Nord-Koreas atomvåpen, prøvesprengninger og nå det nye fra deres side; Hydrogenbombesprengning. Og denne kan sendes ut med missil. Ekkelt så det holder.. Og her en også fersk artikkel hvor de bekrefter atombombeprøvesprengninger

    Nord-Korea Generalen, Den store lederen, Min-Ki (to sønner Anson og Kang- erkefiender)- her er det duket for mange intriger og konflikter og overraskende vendinger. Kang er den viktige personen  i dramaet som okkupasjon av Svalbard er, siden han er den som besitter den overlegne teknologiske kompetansen til å skyte ut raketter og hakke seg inn på datasystemer som kan true det ene og det andre. La oss si det sånn at da jeg nylig satt i et fly og kapteinen presenterte seg og annenpiloten som hadde et asiatisk navn, så ble jeg en smule nervøs.
    Kangs sårbarhet er at regimet holder hans kjæreste og barn "fanget" og deres ve og vel avhenger av hva Kang gjør for dem.

    Det er så mye man kunne ha referert fra boka, men jeg sier heller; les  den selv.
    Den er fantastisk spennende, særdeles levende formidlet, med masse humor og fart.
    Som nevnt var det mange rare bilder her, som jeg lo og humret godt av, på stranda, på kafeer, når jeg gikk for meg selv, faktisk lenge etterpå også.

    Leiemorder Sol på tokt i høye hæler, hvor hun mister den ene i møkkabingen der hun lempet liket.

    Kai Goli, Barnevakta, liksom, som trives i promperommet sitt, språket hans,  for en type..

    Kai som leker spill med Konrad da de er i livsfare på Svalbard, på samme måte som faren i den italienske filmen La vita e bella. (far og sønn havner i Auswitch)

    Og så de herlige Isbjørnene da. Isbjørnene invaderer Longyearbyen, de er så utsulta og lukter menneskekjøtt da koreanerne griller kjøtt. Say no more.

    Er dette den beste Tom Hartmann-boka? Jeg har ikke lest de første bøkene hans, men av de jeg har lest, så tenker jeg nok at den er det.
    Nå må nordmenn virkelig få øynene opp for Øystein Wiik.

    Bøkene hans kan ligne de av: Lars Lenth, galgenhumor og satire, Gert Nygårdhaug (Fredrik Drum)- i forhold til sanselighet, galskap, humor.
    Drum har maten, osten, vinen- Hartmann musikken/operaen.
    Internasjonalt så kan man sammenligne med Indiana Jones, James Bond og heltene til Dan Brown.

    Dødsrytteren er syvende bok om Tom Hartmann. Jeg har blogget om disse fra før:
    Casanovasyndromet, Rekviem, Skorpionen


    (Men en ting må jeg få si fy! til. Det heter ikke barnehagetanter og skammekrok i barnehagen i 2016, Øystein Wiik)

    Andre bloggere:
    Mariann Lillasjel blogg

    Ingvar Ambjørnsen ga Dødsrytteren terningkast 3 i Dagbladet i går. Jeg er ikke helt enig med ham. Dessuten tror jeg ikke han var i rett lesemodus. Han lo på feil steder, skriver han.


    Foto: Aschehoug


    Øystein Wiik: Dødsrytteren, 569 s
    Aschehoug 2017
    Kilde: Forhåndseksemplar



    0 0

    Forlagene reiser landet rundt (mest sør for Sinsenkrysset meg bekjent, men Trondheim får være med) for å besøke bokhandlere og bibliotekarer hver høst.  Noen ganger får noen av oss bokbloggere også bli med. Jeg har vært med på flere forlags -bokmøter i noen år. Det som er viktig å vite, er at vi som bor ute i periferien ikke kan delta på pressekonferansene som forlagene arrangerer hvert år i Oslo, fordi vi - rett og slett - ikke bor der. Bokbloggere blogger om bøker som hobby når de har tid, og har som regel andre jobber og forpliktelser som holder dem der de er.

    Ok. Det er veldig hyggelig å få muligheten til å delta på forlagenes høstmøter, for å presisere det, og jeg har alltid blitt inspirert i møte med forlagenes presentasjoner av sine kataloger, men også av forfatterne som de har engasjert til å fremsnakke sine bøker.  Det kan ofte gjøre en forskjell, eller gi meg noe ekstra enn min nøye gjennomlesing av en forlags katalog, hvor jeg nitidig tenker og vurderer, tusjer og understreker ; - aj, denne boka må jeg sjekke ut. Denne boka vil jeg lese.!



    God mat, men ikke bare fysisk mat, ble tilbudt. Denne er laget på Sellanraa Bok & Bar, helt nydelig. 




    Jeg er en vitebegjærlig person, og selv om jeg vil mye og og har mye kapasitet på det jeg interesserer meg for, som for eksempel litteratur, så makter selv ikke jeg alt.  Jeg jobber stadig med denne prioriteringen. Hva skal jeg bruke tiden på? I bloggsammenheng; hva skal jeg skrive om? 


    Velkomst. Forlaget ved Cecilie Nessheim og Knut Gørvell, samt Per Egil Hegge, biograf av Kongen,  (Harald altså) , som han presenterer straks. Ps.. Hegge er fra Levanger!


    Nå det gjelder forlagsmøter og presentasjonen på blogg, så har jeg bestemt meg for å gi plass til tre bøker og forfattere som vekket følelser i meg, pluss en bok jeg ønsker skal ha oppmerksomhet.  Så enkelt vil jeg gjøre det, og jeg henviser ellers til at resten leses i katalogen hvor du/de/dere kan finne dine favoritter.

    Cappelen Damm er et meget
    stort forlag. Jeg har som nevnt et sted bladd gjennom katalogen på nett.  Det er utrolig mange bøker der jeg ønsker å lese. Som jeg vet jeg vil lese.

    Pillebefinnende  av Hans Chr, Geelmyudien.  Feks. Jeg har lest både Sannheten på bordet, og Sannheten i glasset , og synes at dette er en journalist som er grundig til verks, og ønsker å trosse makta i kampen for sannhet og sunnhet. Angående Pillebefinnende handler det om legemiddelindustri og den syke forbruken av legemidler samfunnet har beveget seg inn i.. LES!!!¨


    Jeg har alltid vært skeptisk og kritisk til bruken av legemidler, så målgrupppa er ikke først og fremst slike som meg, selv om det selvsagt gir oss enda mer kunnskap til å begrunne vår skepsis. Jeg synes det er niftst hvordan dette misbrukes, samt hvor kynisk denne industrien er.


    Nu vel..
    Katalogen til Cappelen Damm er gedigen. Nå har de til og med økt vekta med å innlemme Bazar, som har Dan Brown i sin portefølje. Jeg er fan av Dan Brown, men hans bøker trenger vitterligen ikke mer reklame. Og ingen vet noe om den den nye boka som kommer i oktober, så vi får nå vente å se okkesom.

    Jeg vil helller snakke om Didrik Morits Hallstrøm, Torgrim Eggen og Roy Jacobsen før jeg legger meg.



    Men så nevnte de Pornofobia- eller noe sånt.. For unge lesere, av krimforfatter Eirik Husby Sæther, also policeman. Jeg leste hans forrige krim; Det blå barnet, og den likte jeg godt.




    Torgrim Eggen.
    Jeg har lest noen av hans bøker, fra Cuba, bla. Eggen har utgitt flere reisebøker og nå en om musikk,  han skriver om den musikken som definerte den tiden jeg vokste opp i, og fremover..
    Jeg har vært og er genuint interessert i musikk. Say no more. Denne boka er Et Must Have!
    Vi fikk et soundtrack med Roxy Music, Kraftwerk og David Bowie.

    Seff , meg i en annen sfære med en gang.
    (At jeg brente et bilde av Brian Ferry og klistret det i min  dagbok da jeg var ca 12 år, gidder ingen å bry seg om, -  Jeg gjorde det fordi jeg synes Brian Ferry var så jævlig mot han. (har fortsatt beviset)
    Men jeg tipper at Torgrim skjønner hva jeg snakker om. Tipper at konflikten (ikke meg, men den i bandet) omtales i boka Kunstrock. Jeg skal i alle fall sjekke ut det. Og så kommer Torgrim til Rockheim før jul . I`ll be there---)




    Torgrim ! Æ heie på dæ!




    Interessant bok som lurte seg meg i mitt innlegg.. #flyktinger innvandrere og sånt..





    Didrik. Lysår. Bor i Trondheim akkurat nå. More to come. Krø, hans forrige roman, var så bra. Digger Didrik.!
    ..



    Rigel, kysten, Ingrid, Roy Jacobsen.




    Knut Gørvell og Roy Jacobsen. Begge er flinke til å verbalisere, snakke, og liker det, virker det som..



    Men boka til Jacobsen, Rigels øyne, er det som er interessant.




    Jepp, det var noe om disse presentasjonene; fordi: Det treffer noe i meg. Gåsehud. Som i Rigels øyne.
    Fremover skal jeg, tenker jeg nå, som bokblogger, bruke mer følelser i bloggingen enn intellekt fordi  jeg tror det er viktig i litteratur-forståelsen. (Men jeg kan tenke noe annet i morgen.)

    Altså:
    Disse tre skriver i veldig forskjellige genre; sakprosa, roman tuftet på krigen/etterkrigstiden/helgelandskysten og sci-fi.

    Wtf?

    Ikke heng dere opp i navn, genre etc..

    Det mest uvante kan berøre.

    Skjønt for meg, så er verken sci-fi eller en sakprosasbok som kalles Kunstrock, uvant eller fremmed. Jeg vokste opp med Roxy Music, Kraftwerk og David Bowie. They were the soundtrack of my life, på mange måter.
    Mer enn mange - jenter? - i min generasjon , var jeg nok dedikert til interessen for pop- og rockmusikk,  og i ettertid er det veldig lett å se hvor vanskelig det var for jenter å hevde seg innenfor dette på 70-og 80- tallet.  I just tell.. Bittert ? Selvfølgelig..
    Jeg fikk forresten antatt en musikkanmeldelse av at sært album i Det Nye på 70- tallet. Jeg skulle ha fortsatt med det.. Standhaftig kunne jeg i dag ha vært kollega med Torgrim Eggen.  Men jeg var nok ikke like tøff og flink som Hege Duckert. 
    Uansett: Spill Avalon, spill Starman..  For unge lesere som roter seg hit: YouTube og Spotify og sånt.. VinyLPLATENE HAR JEG DESSVERRE SOLGT PGA UTALLIGE FLYTTINGER.Gjett om jeg angrer. Jeg visste jeg ville gjøre det, gjorde det med åpne øyne. Tragisk.

    Roy Jacobsen.
    Man trenger ikke å si noe mer enn at han nå kommer med bok tre om Ingrid på denne øya på Helgelandskysten. Og når han står der og snakker om krigen og Ingrid fra Lurøy, og denne russeren som antagelig er far til barnet hennes, og alt det som ikke er så enkelt likevel etter rettsoppgjør og krig, og følelser så stritter hårene på mine armer.. Og han nevner Helgeland, Trøndelagskysten og Skorovatn, og jeg mister tråden og forsvinner...
    Skorovatn?
    Men jeg snakker med ham etterpå. Han sa det er så mye historie i Skorovatn, og noe er med her.
    (søstra mi har feriehus der, og jeg skal dit ei helg snart for å plukke tyttebær og gå på Puben til Inge Stallvik)

    Litteratur, romankunst, intuisjon, fortellinger, inspirasjon--
    Jeg tror ikke at forfattere engang alltid kan forklare hvor det kommer fra.

    Og så er det yngstemann; Didrik Morits Hallstrøm, som skriver science-fiction, noe som ikke har noe særlig utbredelse i norsk litteratur etter Bing & Bringsværd.

    Seriøst:
    Ikke heng dere opp i sci-fi-stempel . Jeg har lest hans forrige roman; Krø, og likte den godt. Den ble klassifisert som en gotisk grøsser.
    Men du må like å lese noe som er litt spennende, litt sånn frremtids-rettet-skrekk- og gru  (ikke så vanskelig vel i disse klimakatastrofe- og Trump-tider ?)

    I sin nye roman er det snakk om utenomjordisk kontakt.
    Enten interesserer det deg eller ikke, les  hvis du er nysgjerrig, vit , her har vi en dyktig norsk forfatter som fortjener oppmerksomhet!
    Jeg leste i en anmeldelse at det kan er litt vanskelig å genredefinere boka.


    Det var en artig kveld.=)
    Med bokbloggervenner Reading-Randi og Lattermild _ Ragnhild.:.:)

    Randi har blogget om arrangementet her






    0 0

    Trondheim var den første byen som fikk besøk av Kagge og Stenersen denne høsten, og det på selveste valdagen. Randi og meg var så heldige også i år å få delta på dette hyggelige arrangementet, solid og trygt ledet av forlagsredaktør Anne Gaathaug og Salgssjef Bjørn Fredrik Dragsholt. Forlaget hadde også med seg en knippe forfattere til å presentere sine bøker- noe som alltid er spennende, samt at en del bøker ble presentert med videoer.



     Anne Gaathaug og Bjørn Fredrik Dragsholt ønsker velkommen til en drøss med bokhandlere, bibliotekarer, respektive forfattere og to bokbloggere. Stedet er Byscenen i Trondheim, hvor vi fikk servert en varm og mettende linsegryte fra Almas med drikke og kaffe og twist i pausen.




    Katalogen til Kagge og J.M. Stenersen er stor. De er solide på sakprosa av alle slag , men har også noe skjønnlitteratur .  Her får vi høre Geir Lundestad presentere sin bok om Nobels fredspris fra 1901 frem til i dag.  Lundestad har vært direktør for Nobelinstituttet i 25 år og også sekretær for Nobelkomiteen. Han bør vite hva han han har skrevet om. Interessant å høre på, Drømmen om fred er en bok jeg kan tenke meg å lese. 



    Neste kvinne ut er en debutant Hilde Vesaas, som jobber på Ski videregående skole. Hun har skrevet historien om en operasjon under krigens dager som reddet tusenvis av mennesker.
    Carl Fredriksens transport virker å være en spennende fortelling. I Norge er det mange som elsker å lese om krigen, og disse bøkene fortsetter å komme, år etter år. Det er fortsatt mange historier å fortelle.



    Petter Uteligger er det nok mange som har blitt kjent med gjennom TV og film. Eivind Hofstad Evjemo, kjent for flere romaner og priser, har skrevet historien om Petter Nyquists møte med alle de han møtte i tiden han levde som uteligger i Oslo. Dette er en bok jeg helt sikkert skal lese. Også fordi jeg vet at Evjemo skriver så godt.



    Noen bøker ble presentert via video. Blant annet boka Alt jeg vet om planter av Anne Hope Jansen, en bok jeg absolutt skal lese og fikk med i bokbagen, noe jeg ble veldig glad for. Jansen er forsker og har skrevet om sin kunnskap om plantene liv i en personlig tone.



    De yngre leserne blir også tilgodesett av Kagge forlag. Thomas Enger er krimforfatter som nå kommer med en krimroman for unge voksne; Killerinstinkt. Presentasjonen gjorde meg veldig nysgjerrig og jeg skal sjekke ut om jeg er ung nok til å la meg fenge av denne boka, eller om jeg greier å se om den er det for de som er unge voksne. Om et drap på en videregående skole og en kjæreste som blir mistenkt. Med i bokbagen.



    Maj-Britt Aagaard er kjent for Kjøttfri mandag, en bok jeg selv har hatt stor glede av og har blogget om her. Nå er hun ute med Den store kosekokeboka, og her er det mange oppskrifter på mat til kos, samvær og helg. Hun sier selv at dette er en ultimate helgekokeboka. Maj-Britt driver bloggen Spiselandslaget.com  Hun la merke til at hun hadde spesielt mange treff i helgene, noe som ga ideen til denne boka. Maj-Britt var artig å høre på, et sprudlende vesen som solgte seg inn til meg i alle fall, og sikkert resten av salen.



    Disse bøkene tror jeg mange burde hatt, disse bøkene tror jeg mange vil ha glede og nytte av. Tenk å lære matte på en ny måte som gjør at du forstår, slipper å slite som mange gjør.  Har du barn i skolealder, sjekk ut disse. Forfatteren, Vibeke Gwendoline Fængsrud,  har selv en skolefortid med slit, fravær og uro i ræva, men en dag bestemte hun seg fra å ta rev i seilene for å lære seg matte. Hun knekte en kode og deler erfaringene med andre gjennom utviklingen av disse bøkene.



    Petter Skjerven er også en artig kar å høre på og de fem minuttene om Kroppsspråk gikk alt for fort. Han vil kulturmytene til livs, det han kaller psykologisk folklore, mytene om at feks 90 prosent av det vi sier kommer gjennom kroppsspråket. Det er feil, sier han. Det går ikke an å måle hvor mye kroppsspråk vi bruker. Det går heller ikke an å lese om folk lyver ut fra kroppsspråk. Bl.a. Men man kan godt lære seg å bruke kroppsspråket i visse sammenhenger.. Dette høres ut som en interessant bok, som settes på ønskelisten.



    Neste matbok ut presenteres med en video. Truls og Hellstrøm er på tur og har laget en kokebok sammen. Hellstrøm skal gjøre Truls til kokk. Hvordan i alle dager skal det gå? Hvordan gikk det? Videoen var i alle fall veldig artig.
    Truls ala Hellstrøm, heter boka. Et must have for me! For den som vil ha mer tradisjonelle kokebøker har Kagge noen av dem i katalogen også, som Våre beste julekaker og Mat hjemmefra.



    Fotball har en plass i folkets hjerter, om ikke i mitt. Men Birger Løfaldi var der, og han må også få bli med. Han har skrevet boka Landslaget. Antar at dette blir en ønsket julegave under mange trær i år.



    Erika Fatland kommer med ny bok fra sine reiser, denne gangen i Russland og omegn. Gaathaug mener at dette er boka for de som liker Tørbjørn Færøvik og Risnes sine bøker. Jeg har faktisk et par bøker av Fatland i hylla, Englebyen og Året uten sommer. Sistnevnte kjøpte jeg på litteraturfestivalen på Lillehammer et år da jeg hørte på henne. Jeg må få lest dem snart. Jeg må også lese Grensen. 



    Her har vi også en bok som virker kjempeinteressant. Skuespiller Svein Tindberg snakker om og leser fra Bibelfortellinger for barn. De er ikke skrevet på tradisjonelt vis, men han har ikke skrevet om Bibelen, men gjort historiene levende slik han opplevde å få dem fortalt som barn som han igjen har fortalt for sine barn. Det kan hende han har fylt ut noen hull, sier han.. Boka har også med noen sanger og et par skuespill. Presentasjonen fikk meg til å ønske meg denne boka. Jeg tipper denne blir å finne under mange juletrær i år.



    Her kommer det en bok det lenge var i tvil om ble til. Gaathaug røper at nå er det sikkert. Dømt til døden i Kongo forteller historien om Tjostolv Moland og Joshua French gjennom Fredrik Græsviks dypdykk og skarpe journalistiske penn. Boka kommer antagelig i slutten av oktober. Følg med!



    En annen aktuell mediasak blir også bok. Torgrim Eggen leser fra manuset og forteller om prosessen med skrivingen om en sakprosabok om Eirik Jenssen og hans sak. Forbindelsen heter boka. Eggen har hatt mange samtaler med Jenssen. Får vi nå sannheten?




    Katalogen inneholder ellers en drøss med bøker om strikking, håndarbeid, mer om krigen, noen biografier, enda flere polarbøker, barne- og ungdomsbøker, dikt, med mer. Stalins datter er en bok jeg merket meg. Ingvild Tennfjord er ute med en ny vintipsbok av samme type som i fjor. Jeg blogget om den hun ga ut i fjor , her.  I år inneholder Norges beste vinkjøp 2018  et minikurs om smaking.



    En del av titlene ble lagt ut slik at vi kunne studere dem. Til sist ble bøkene loddet ut. Jeg var dessverre ikke av de heldige denne kvelden, men jeg er uansett veldig fornøyd med bøkene som ble med i bokbagen vi fikk. Der var også Tennfjords vinbok.





    Helt til slutt fikk vi hilse på forfatterne. Jeg ble litt stresset når jeg tok bilde fordi det var så lite strøm igjen på mobilen min, så det ble litt uklart. Medblogger Randi har sneket seg inn i gjengen, ved siden av Eivind H Evjemo helt til venstre.  En flott gjeng med flotte bøker på gang!

    Her er Randis innlegg med flotte bilder fra høstmøtet på Byscenen. Etter møtet dro vi hver til vårt på valgvake.





    0 0

    Jeg har lest tre korte bøker i det siste. De er i grunn veldig forskjellige både genremessige og innholdsmessige, men omslagene på bøkene fikk meg til å fundere på hva de hadde til felles. Omslagene matcher hverandre. Jeg ser det ofte; at bøker jeg leser som jeg legger inn på menylista til høyre på bloggen, matcher på en snedig måte, i farger, i mønster, eller noe annet. Med disse tre bøkene gikk det i design; blomster og blader sirlig formet,  i Lysår er det hjortehorn, men formet på lignende måte som blomstene og bladene i Dam og Verda er ein skandale.
    Og blomster, blader, horn, hva er det? Jo, det er natur. Der har vi fellestegnet; naturen. Hornene på Lysår kan også symbolisere døden, døde horn. Hornene er grå mot en svart bakgrunn. Naturen er død.







    Bøkene har ikke den samme designeren, bøkene er fra forskjellige forlag. Nok om det, nå litt om bøkene:

    DAM av Claire- Lousie Bennett, 186 s
    Pelikanen 2017
    Kilde: Kjøpt på Eldorado, Oslo

    Jeg ble nysgjerrig på boka etter at det var en del snakk om den i forbindelse med Litteraturfestivalen på Lillehammer i vår. Forfatteren var der og deltok i flere arrangementer, og jeg så henne i et av dem. Hennes forlegger, Karl Over Knausgård var også der.
    Dam er en debutroman som har fått mye oppmerksomhet, og slikt blir man nysgjerrig av, også av at Knausgård har knyttet romanen og forfatteren til seg.
    Jeg kan forstå det etter å ha lest boka.

    Romanen handler kort sagt om en kvinne som flytter ut i skogen. Hun lever et ensomt liv, men et sterkt indre liv. Dagene går, beskrives i en lett suggerende form, detaljrikt, og i en litt til tider lett akademisk tvangspreget stil. Det er litt vanskelig å forklare. Boka skrives i jeg-form, til en leser, og personen virker litt tvangspreget, spør du meg. Naturen kommer henne tett inn på livet, men det er noe truende over dette, isolasjonen er ikke bare bra. Hun skriver om en mann, en elsker, hun drikker en del og liker frihetsfølelsen alkoholen gir henne.
    Jeg er litt ambivalent til denne boka; likte jeg den eller ikke? Jeg er usikker. Bennett skriver godt, og utmeislingene av tanker og følelser, er så detaljert at den kan minne om Knausgård i stil, men likevel på en annen måte. Det blir litt messende og monotont, men innimellom viser det seg en svart humor og man kan dra litt på smilebåndet. Kanskje er dette en bok som kan vinne seg på å bli lest en gang til.

    Andre bloggere:
    Beathe, Rose-Marie


    Verda er ein skandale av Agnes Ravatn, 95 s
    Samlaget 2107
    Kilde: Leseeksemplar

    Agnes Ravatn er gullende god forfatter og satiriker. Jeg har lest andre bøker av henne; bl.a Fugletribunalet som hun vant Bokbloggerprisen for i 2013. Verda er ein skandale er helt annerledes. Dette er en samling essays fra Dag og Tid der hun er spaltist.
    Agnes Ravatn flyttet med mann og barn til den vestlandsbygda Valevåg etter ti år i hovedstaden for å bo på en slektsgård, et småbruk som trenger mye oppgradering, og det er dette hun skriver om. Hvordan passe inn, pusse opp, om hverdagene, om besøkene og samtalene med naboen Einar Økland, om forskjellene mellom Oslo og Valevåg, om alt hun trodde hun ville savne, men likevel ikke gjør.
    Dette er ingen bok som romantiserer lykken på landet. Essayene skildrer livet på landet nakent, ærlig med det skråblikket som bare Agnes kan.
    Jeg lo masse, humret og storkoste meg med denne.
    Anbefales!

    Andre bloggere:
    Beathe, Rose-Marie, Tine, Elida


    Lysår av Didrik Morits Hallstrøm,150 s
    Cappelen Damm 2017
    Kilde: Leseeksemplar

    Hallstrøm var nylig i Trondheim på Cappelen Damms høstmøte , og det var veldig artig å høre ham snakke om sin nye bok. Jeg leste Krø for et par år siden, en roman jeg likte svært godt.
    Lysår blir beskrevet som en sci-fi-roman. Det er den forsåvidt, men den er også en dystopi hvor mye av handlingen foregår på jorden i ganske nære dager.
    Solstormer herjer, det tynne skjøre osonlaget har gjort solen livsfarlig, solen er noe man unngår. Sør for og i Europa flykter folk dit det er levelig, der det er mat og vann. Det begynner man også å gjøre sør i Norge.
    Han som kaller seg Norge på romskipet Vita husker tilbake til tiden før han måtte dra ut i verdensrommet. Han var en av de utvalgte astronautene, men han ble ikke tvunget til å dra, sånn egentlig, men den håpløse tilstanden tvinger han på en måte til det.
    På jorden lever han med datteren Miriam og kona Helene, før hun dro fra dem. Han trekker stadig mer og mer ut i skogen. Til slutt er det der han og datteren havner, på flukt.
    Det er den tiden han beskriver på jorden som er skremmende. Klimaflyktningene, mennesker som kan gjøre hva som helst for å skaffe seg mat og vann, tørken, døden.
    Jeg har nettopp lest Blå av Maja Lunde. Den har ikke kommet ut enda, så jeg kan ikke si at annet enn at Lysår har noe noe til felles med Blå mtp klimaproblematikk, en far og en datter på flukt, hva man er villig til å gjøre for sine nærmeste, tørke og vannmangel.
    Sekvensene i romskipet er mer tekniske på en måte, noe som jeg ikke er like glad i å lese om, men det hører med.

    Jeg synes også at det er spennende at det kommer sci-fi på norsk. Likevel synes jeg ikke man skal henge seg opp i sjangerbetegnelsen sci-fi her. Denne boka handler like mye om tiden her og nå på jorden og det som kan komme ganske så snart.

    Gode anmeldelser i:
    VG, Aftenposten




    Noe de har til felles; naturen, skogen. Foto: Anita Ness

    0 0

    Da jeg satt på toget nordover etter jobb i ettermiddag tikket det inn en melding fra min datter i Lofoten. - Har du fått med deg hva som har skjedd med Frode Granhus? - Nei, det har jeg ikke. Jeg har midlertidig deaktivert faceboksiden min og ikke lest nyheter i dag, før jeg fikk denne meldingen. Sjokket var stort da jeg googlet. - Frode Granhus er død, varslet både VG, NRK, Dagsavisen,  Nordlandsavisa og Lofotposten.
    Han døde i sitt eget hjem i morges, brått og uventet. Frode Granhus var en av våre mest populære krimforfattere, kjent for sin egen særegne Lofotkrim. Frode har skrevet fem kriminalromaner om etterforsker Rino Karlsen, og var i gang med sin sjette. Han har også skrevet to som ikke handlet om Rino K. Frode Granhus ble 52 år gammel.


    Frode Granhus i sitt hjem på Leknes . Foto: Anita Ness
    Jeg har har hatt/har stor sans for Granhus sine krimromaner og har gledet meg til hver bok som har kommet ut, siden jeg leste Malstrømmen for noen år siden.
    I påska  2014 hadde jeg gleden av å møte Frode Granhus i forbindelse med at jeg gjorde et intervju med ham i hans hjem på Leknes. Det ble en lang samtale med en engasjert forfatter og en trivelig mann med mye på hjerte. Intervjuet kan du lese på bloggen min her.

    Frode Granhus jobbet på NAV i Leknes og skrivingen var hans hobby. Flere av hans romaner ble nominert til priser, bl.a. Brageprisen, og de ble oversatt og solgt til flere land.
    Jeg hadde også gleden av å treffe Frode Granhus i Lofoten året etter mens jeg var og besøkte datter og svigersønn, hvor jeg fikk et rykende signert eksemplar av hans siste bok; Kistemakeren.



    Norge har mistet en dyktig og spennende krimforfatter. Han vil bli savnet av meg og mange. Jeg synes det er forferdelig trist. Varme tanker går til hans nærmeste familie, venner og kolleger på NAV og forlaget Vigmostad & BJørke. Granhus etterlot seg samboer, deres felles datter og to stebarn.


    Hvil i fred Frode!



    Frode Granhus og hunden. Leknes 2014. Foto: Anita Ness


    Hedre hans minne. Bøkene om Rino Karlsen lever videre.

    Mine omtaler av hans bøker:





    Foto: Anita Ness

    0 0
  • 09/21/17--14:49: Guden av Jørgen Jæger
  • Jørgen Jæger er ute med sin tiende krim om lensmann Ole Vik (nå eks-lensmann) og politioverbetjent Cecilie Hopen i kystbygda Fjellberghavn. Fantasien til Jæger er det intet galt med, men denne gangen virker boka litt lite gjennomarbeidet. Jeg må dessverre være den bloggeren som heller litt
    salt i såret. Dette ble litt ujevnt og langtekkelig, Jæger.



    I Guden skjer det masse. Det starter med et attentat på torget i Fjellberghavn hvor ordfører Janne Wold skal holde en tale . Politisjef Marte Mellingsen (Ole Viks kjæreste) er også på scenen samt varaordfører Tor Siem.  Noen fra folkemengden roper "Allahu Akbar!". Tre skudd fyres av, og begge blir skutt.Varaordføreren, en usympatisk fyr, berger.
    Dramatikken etterfølges av en serie bankran.
    Etterforskerteamet får nok å gjøre. Er dette islamistisk terror ?  Mye peker i den retningen...
    Flere personer blir avhørt, og da det viser seg at mange har slekts- og familieforbindelser til hverandre, må enda flere personer gåes i sømmene. Det dukker opp spilleavhengige personer, en russisk båt er på vei, en torpedo med en liten datter gjør en fatal tabbe, noen driver med illegale spill på lukkede nettforum etc etc.
    Cecilie Hopen får nok å henge fingrene i, hun savner Bernhard i tillegg til at en positiv relasjon til kollegaen Jostein, med diamanten i tanna, utvikler seg. Ole Vik får også mye å bale med da Marte ligger livstruende skadd på sykehuset.

    Jørgen Jæger er innom mye i sin nye roman. Til tider går det over stokk og stein og persongalleriet er en forviklingsfarse verdig, men i store deler av boka ble det for meg dessverre for langtekkelig. Jeg brukte over 100 sider for å hekte meg sånn noenlunde på.  Plottet er finurlig, men enkelte ting henger ikke helt i hop.  Det er vanskelig å påpeke akkurat hva det gjelder uten å røpe for mye, men jeg kan stikkordsmessig nevne:
    Helikopteret på slutten, hva skjede egentlig?
    Husbrannen, hvem, hvordan, samarbeid, hvorfor går den ene inn og den andre ut? Lureri eller planlagt samarbeid?


    Språket er ujevnt og historien hadde tjent på å bli strammet inn.  Jeg har likt Jægers tidligere bøker, men denne gangen synes jeg romanen bærer preg av for lite gjennomarbeiding. Dette er den  svakeste jeg har lest av Jægers bøker så langt. Da går det forhåpentligvis bedre neste gang. Jeg vil gjerne følge Ole Vik, Cecilie Hopen, Marte og Jostein videre.

    Sorry Jørgen Jæger!

    PS: En artig sak; Forfatterkollegaen Jan- Erik Fjell har skrevet en sekvens om pokerspill i boka. 

    Andre bloggere; flere har likt boka mye bedre enn meg, andre er lunkne som meg:
    Bjørnebok, My Criminal Mind, Betraktninger, Tine sin blogg,  Leffeslab, Lillasjel

    Mine omtaler av andre Jægerkrim:
    Fortielsen
    Monster
    Stemmen
    Skyggejakten



    Jørgen Jæger: Guden, 494 s
    Juritzen 2017
    Leseeksemplar/forhåndsseksemplar- signert.