Are you the publisher? Claim or contact us about this channel


Embed this content in your HTML

Search

Report adult content:

click to rate:

Account: (login)

More Channels


Channel Catalog


Channel Description:

Bokblogg, reiseblogg, bilder. Min verden. Velkommen på reisen.
    0 0

    Høstens siste forlagsmøte. Randi og meg var på plass i god tid. Bokhøsten er for lengst i gang. Denne kvelden kom Aschehoug til Trondheim med fem flotte forfattere og en mektig sterk katalog i bagasjen. Jeg har lest flere av Aschehougs bøker allerede og legger ved link til mine omtaler i løpet av presentasjonen under.


    I år som i fjor ledet salgsavdelingen showet. Her med Vegard Bye t.v, Asbjørg Engebø Rystad i midten og Kjersti Myre t.h. En veldig proff og dedikert trio sørget for en godt gjennomført presentasjon av høstens bøker.

    Før presentasjonen fikk vi deilig tapas fra Dokkhusets restaurant og noe å drikke til. Maten var nydelig, akkurat som jeg kan huske den fra i fjor. Randi og meg var skjønt så enige.


    Første kvinne ut er Gudrun Skretting. Hun er ute med sin andre bok om Anton, Anton og andre flokkdyr. En bok for eldre barn og ungdom.
    Hun  er i godt selskap i med andre forfattere som har skrevet barne- og ungdomsbøker som Jørgen Brekke, Jo Nesbø, Maja Lunde, Hans Jørgen Sandnes, David Williams, Johan B. Mjønes, med flere.


    Aschehoug har også andre bøker enn romaner og lyrikk, blant annet en sangbok med forbudte tekster fra mange land samlet av artisten Moddi. Den virket interessant, synes jeg.



    Bjørg Thorhallsdottir var et friskt pust på scenen, så annerledes og spesiell med sitt budskap om å følge drømmer, gi håpet og lyset plass, å være god nok som en er, med mer. Kunstneren presenterte sin rykende ferske bok Du er sterkere enn du tror, basert på hennes dagbokskisser de siste to årene.
    Nydelige tegninger og fin tekst. Jeg har allerede lest boken og blogget om den her.




    Etter pausen var det Helga Flatlands tur til å snakke om sin nye roman En moderen familie. En roman om et voksent ektepar som skilles og hav det gjør med deres voksne barn. Jeg leste den for en god stund siden og har blogget om den her. Dette er en veldig god og velskrevet roman.


     Som sagt er høstkatalogen meget sterk. Jeg tar ikke med alle bøkene her, men jeg ønsker å trekke frem noen ekstra fristende bøker, som Berge av Jan Kjærstad. Den har jeg i hylla og den gleder jeg meg til å lese. Romanen har fått meget gode kritikker og handler om flere drap. Noen tror det er en terrorhandling. Dette skal være en roman bygget opp som en thriller/krim.

    T. h: Randi får signert En moderne familie av Helga Flatland.


    Aschehoug har noen av mine favoritt-krimforfattere på laget, blant annet Øystein Wiik. I år er han ute med Dødsrytteren, en utrolig underholdende og spennende krim fra Svalbard med Nord-Koreas regime i en sentral rolle. Aktuell, skremmende, fornøyelig. Her er mitt blogginnlegg om Dødsrytteren.



    Maja Lunde hadde stor suksess med Bienes historie. Den lå 31 uker på bestselgerlistene i Tyskland. Det er helt spesielt og veldig stort for en norsk forfatter.  I Blå handler det om det livsviktige vannet. Om noen år blir det sannsynligvis mangel på rent vann. Stor klimaflukt fra rammede områder med tørke og vannmangel, særlig fra sør i Europa og Afrika kan bli resultatet. Dette er et et realistisk scenarie. Maja Lunde har rørt ved en bekymring mange deler med Bienes historie. Blå kan gjøre det samme og forhåpentligvis bli en like stor vekker som forgjengeren.
    En bekjent av meg fortalte nettopp at hennes datter som forsker på alternativ energi mener at mangel på rent vann i årene fremover vil bli en større trussel for menneskeheten og klimaet enn global oppvarming. Den som lever får se..


    Lunde forteller at Blå er en av fire i en tenkt klimakvartett . I bok tre vil vi se en sammenheng med Blå, i bok fire vil alle bøkene knyttes sammen på et vis, hvis det blir slik hun tenker nå.

    Jeg har lest Blå, mitt innlegg er her

    Maja Lunde har gjort mye research til Blå. Bakerst i boka er det en kildeliste, verdt å ta en titt på.  (foto t.v)




    Jeg har også lest Carl Frode Tillers siste roman, Begynnelser. Den er veldig sterk og handler også om klimaet på et vis. Hovedpersonen Terje er miljøvernkonsulent hos Fylkesmannen og er lidenskaplig opptatt av artene som forsvinner. Han sliter også med et mørkt sinn noe som gjennomsyrer historien hans. Romanen har likevel mye rå humor i seg. Dette er en veldig sterk roman. Mitt innlegg er her



    Roskva Koritzinsky har skrevet en novelllesamling som har høstet mange gode kritikker. Om kjærlighet. Jeg har enda ikke sett verden. 
    Jeg har lyst til å lese denne.



    Trude Teige er en dreven journalist og forfatter. I sin siste roman om Kajsa Koren drar hun til Dikemark psykiatriske sykehus. Teige forteller om arbeidet med Pasienten. At hun hørte om en pasient kalt Krøsus som bodde størsteparten av sitt liv på Dikemark. Han var sær, men ikke gal. Han skapte diamanter av stein, parfyme av urin, han samlet på skatter, og har en sentral rolle i den nye boka.



    Her viser Teige frem noen av bildene hans som hun fant i kjelleren på Dikemark. Krøsus var en virkelig person, men handlingen i boka er et fiktivt kriminaldrama om psykiatri, grådige eksperimenter med syke mennesker, med mer.
    Jeg har lest boka og likte den veldig godt. Dette er en interessant og lavmælt krim.
    Her er mitt innlegg



    Unni Lindell som var med på bokturneen i fjor med en ny kriminalroman har i år skrevet en bok om sin  katt Knut. Den virker søt. Den har jeg lyst til å lese. Lindell var i år med på en video.

    Mange flere bøker ble presentert og flere finnes på nettsiden/ katalogen her

    Jeg vil også nevne Gøhril Gabrielsen  med Ankomst. Den har jeg i hylla og ser frem til å lese. Jeg likte hennes forrige roman veldig godt, Din alltid. Den har jeg blogget om her.

    Jeg ser også frem til Tom Egelands siste krim om albinoen Bjørn Beltø; Lasaruseffekten. Den har jeg også på vent.
     Det samme med Mudderhund av Inge Schilperood, en bok i Sidespor-serien. Den venter også .
    Ketil Bjørnstad er ute med Åttitallet- nummer tre i serien om flere tiår. Skitten poesi er også verdt å nevne for den som liker lyrikk, en oppfølger av den populære Ren Poesi.
    Johanne Hildebrandt er ute med en ny roman i serien om Valhall; Estrid. Jeg har falt av lasset på denne serien etter at jeg leste Frøya, Idun og Saga, men jeg har veldig lyst til å hekte meg på igjen. Hildebrandt skriver godt og levende om våre formødre.
    Erik Bye er viet en biografi denne høsten, skrevet av Asbjørn Bakke.  Den tipper jeg blir å ligge under mange gavetrær til jul. Og Lars Petter Sveens nye kritikerroste roman Fem stjerner om flyktninger fra Somalia må heller ikke glemmes.
    Tja, var det noe mer da?
    Å jo, en bok om Huden. Og en krim om Sveriges kjente helkopterran; Helikopterranet av Jonas Bonnier. Den har jeg visst et forhåndseksemplar av også.
    Og så skjønner jeg at noen vil bli fornærmet hvis jeg ikke nevner Aslak Nores Ulvefellen, i samme slengen. Den har også fått mye bra kritikk.
    Herlighet, for en høstkatalog dette forlaget har i år.
    La november komme. Les Les Les!



      Signert bok  fra Bjørg Thorhallsdottir



     Og Maja Lunde..



    Jeg måtte bare be om en selfie av Maja Lunde og meg. Det er tatt av en dame i køen, så selfie er det vel strengt tatt ikke.  Jeg er stor fan av Maja Lundes prosjekt. Ser frem til de neste bøkene hennes.

    Fotoene er tatt av meg. Copyright. Anita Ness






    0 0

    Tove Nilsen er kjent for Kretadøgn og Skyskraperengler , blant annet. Hun er den av våre norske forfattere som virkelig har brakt Kreta ut i litterær form til folket. Når man leser Tove skrive om Kreta så er man der. Hun skriver frem den vakre store spesielle øya så levende for oss at vi faktisk er der på et blunk. Så også med sin nye roman; Himmelske tilstander.


    I Himmelske tilstander har Tove nettopp mistet sin far. Hun har også truffet en ny mann i godt voksen alder, en mann hun er nyforelsket i.
    Døtrene er voksne, men likevel nære. Men huset er tommere enn noen gang. Tove gjør som hun bruker når ting blir vanskelig, hun reiser til Kreta. Det er billig å fly fra Oslo. Det begynner å nærme seg tur nummer femti til den frodige øya i Middelhavet.
    På Kreta tar hun inn på hotell i Agia Marina. Hun oppsøker Manolis, restauranteieren hun kjenner etter mange år der nede. Han er annerledes nå, han har vært på sykehus i Athen, de vet ikke hvordan det går. Selv er han optimist, men helt frisk er han ikke.  Tove som nettopp har mistet sin far, vil ikke miste Manolis også, så hun avbestiller returflyet og blir lenger enn den uka hun hadde planlagt.  Hun spør også Yannis, som er Manolis sin sønn om han vet om et rom hun kan leie. Han gjør og hun flytter inn i det store huset til enkemannen Orestis, som driver gård med høns og kalkun. Her bruker Tove dagene til å skrive, lese, drikke Retsina, gå turer, spise hos Manolis.

    Tove skriver seg gjennom farens siste dager, sin nye forelskelse, det gamle forholdet, og sin store kjærlighet til Kreta og folkene der. Hun reflekterer over livet, det som var, er og kommer, om seg selv, om alt hun ser. Kakkerlakken på rommet hennes, som hun er redd for,  vies flere avsnitt, det gjør også kattemor med sine syv nyfødte. Hun trekker inn Doris Lessings On Cats, som hun trekker inn andre forfattere og mytologi med mer. Hun har med seg tre tykke bøker i kofferten, blant annet Vincent van Gogs Å skrive livet. En bok jeg selv har stående ulest i hylla, og jeg blir inspirert til å ta fatt på den snart. Jeg humrer av at hun drar med seg disse tykke bøkene, hun er værre enn meg, eller like ille, (i vekt) som har med fem-seks tynnere bøker på en uke. Jeg kjenner også godt igjen disse observasjonene man gjør når man reiser alene, ting som får mye plass som man legger så godt merke til. Både hos folk, insekter, planter og dyr.

    Det er vart og varmt skrevet. Innimellom er hun veldig opptatt av alle flyktningene som har dødd i Middelhavet, alle mobiltelefonene som ligger på havets bunn, meldingene som ikke ble besvart.Det er sterkt å lese hennes betrakninger om dette.

    Hun går en tur til Kato Stalos, der jeg også har vært.  Hun får være med på en biltur med utleieren til Paleochora der jeg var en uke i august.  Tove Nilsen har skrevet om Paleochora også i andre bøker. Men Manolis liker ikke sørsiden av Kreta. Der er det bare fisk, stein og hasjis, mener han, ikke jordbruk.
    Gjensyn, det er gjensynsglede å lese Tove Nilsens nye bok, og en lengsel etter en ny tur til Kreta.
    Men skal man greie det hun har gjort, bli kjent med restauranteiere og få det forholdet hun har til dem som bor der, må man nok dit ofte og ha evnen til å finne dem, de man kan komme under huden på.  Samtalene hun har med Yannis, Manolis og Orestis er interessante, morsomme, tankevekkende. Hun er god til å skildre dette, Tove Nilsen.

    Himmelske tilstander et en vakker, varm roman (?), selvbiografisk, delvis essayistisk og dypt personlig. Den kan være noe ordrik her og der og ikke alle tankesprangene er like interessante, men det kan jeg leve godt med, siden jeg alt i alt koste meg med boka. Anbefales for alle Kretafarere, men også andre som liker denne type bøker.


    Anmeldelser:
    Dagbladet- fire. Kunne vært strammere, for ordrik, men god der det brenner.
    Aftenposten - litt slapp i stilen


    Andre blogginnlegg om Tove Nilsens bøker:
    Skrivefest
    Øyer i hjertet

    (jeg har lest Kretadøgn og Skyskaperengler også, men de har jeg ikke blogget om, muligens også flere bøker av Tove Nilsen som jeg ikke husker nå)


    Foto: Forlaget oktober


    Tove Nilsen: Himmelske tilstander, 329 s
    Forlaget Oktober 2017
    Kilde: Leseeksemplar





    Kato Stalos/Daratsi 2016 (foto: Anita Ness)




    0 0

    Jeg har hatt mye glede av Jane H. Johansens forrige bok; Veganmat på sitt beste. Jeg var derfor uhyre spent på hennes nye kokebok Kjøttfrie burgere. Johansen sier hun har fått så mange positive tilbakemeldinger på burgeroppskriftene på bloggen sin, samt at folk stadig ville ha mer, så hun bestemte seg for å lage en kokebok bare om burgere. Det har blitt en delikat og fristende kokebok som jeg har bladd mye i, samt at jeg har testet en del av oppskriftene. Og sånn gikk det:



    Min sønn Andreas har villig vært forsøkskanin, og det er alltid hyggelig å invitere ham på vegandinner med jevne mellomrom.  Andreas har vært veganer i noen år, men det er ikke jeg. Jeg spiser både kjøtt og fisk, men er glad i grønnsaker og vegetariske retter, og jeg ønsker å spise mer plantebasert.


    Det første jeg laget var Falafelburger. Til den kjøpte jeg ferdig burgerbrød og potetchips, samt en salsa som dressing. Nam nam. Poden var også fornøyd, men vi begge er enige om at burgeren ble ganske tung. For mye kikertmel? For å binde veganburgerne er kikertmel fint å bruke, ellers bruker Jane mye havregryn og ris i oppskriftene sine.  (Hvis man er ikke er veganer, kan man jo prøve å bytte ut noe av gryn og mel med egg )



    Neste oppskrift jeg testet var  blomkålvegister.  Jeg elsker blomkål og denne var godt krydret, nesten for mye etter min smak. Hun har fire varianter av vegister i boka, men jeg valgte denne siden jeg hadde blomkål i kjøleskapet. Vegister er ganske godt, men jeg moste dessverre massen for mye.  dets tår tydelig i boka at man skal passe seg for ikke å mose massen til grøt, men her blingset jeg, altså og sto for lenge med stavmikserene i bollen. Jeg kunne ha tenkt meg litt mer tyggemotstand.  Min feil altså, bedre lykke neste gang. Til vegisteren man bruke små burgerbrød , men jeg valgte å ha dem på skiver av rugbrød til kveldsmaten.





    Rødbeter som grønnsak er også blant mine favoritter. Jeg elsker rødbetekaker. Denne gangen ville jeg teste ut rødbetfalafel. Boka inneholder ikke bare oppskrifter på burgere, men også forskjellige typer boller, tilbehør som brød, søtpotetchips, pesto og dressinger.  Her laget jeg også tilbehør og valget falt på Solsikkedressing og hvetetortillas




    Dressingen ble veldig god, om en litt tynn, men det kan jo justeres. Falafelene var også gode, men jeg synes det også her ble litt mye "fyllmasse" som havregryn og kikertmel. Dette ønsker jeg å redusere neste gang. Jeg liker nok best at det er mer råvaresmak og mindre "fyllmasse". Spørsmålet er om man får det til å henge godt nok sammen hvis man reduserer dette. Mer krydder kan man med fordel bruke, men det er selvsagt smak og behag.

    Hvetetortillaen ble jeg ikke fornøyd med, den smakte for mye hvetemel. Neste gang kjøper jeg ferdig istedet for å kjevle og kjevle og så blir det likevel ikke helt bra. Mulig jeg ikke fikk den tynn nok, siden jeg ikke fant kjevla og måtte bruke glass til å kjevle med. Ja, man tager det man haver. 




    I dag prøvde jeg meg på søtpotetburger og chiabrød og inviterte Andreas på middag igjen.
    Burgeren var god, men den tok sin tid å steke, og sønnen klagde over for lite salt. Ja, jeg bruker ikke mye salt i maten, men det ble litt lite krydder her, det skal jeg være enig i, selv om jeg kjente den røkte paprikaen.  Jeg hadde igjen solsikkedressing og den funka bra.

    Chiabrødet var godt, synes jeg, men jeg måtte bruke mye mer mel enn det sto i oppskriften, og det tok lengre tid å steke enn 20 minutter. Der er jo ovnene forskjellige så slikt kan skje.  Jeg brukte også speltmel, aner ikke om det gjør en forskjell i forhold til om man må bruke mer enn  vanlig hvetemel.
    Man må bare prøve seg frem.

    Jeg bruker også ganske lang tid på å lage disse rettene, det er mange ingredienser som skal letes frem, ris skal kokes (man kan bruke rester), noen grønnsaker også, søtpotet og løk skal freses etc.. Jeg må passe på å legge inn mer tid enn det jeg gjør. I dag ble ikke maten ferdig før en time etter at jeg tenkte den skulle være ferdig, men mye kom av at det tok lengre tid å steke brød og burgere enn jeg trodde.

    Jeg synes generelt at man kan være mer raus med krydder enn det som står i oppskriftene, og som sagt synes jeg det er for mye "fyllmasse". Det hadde vært interessant å høre hva andre mener om det?

    Boka Kjøttfrie burgere er i alle fall en flott bok med masse tips, fine oppskrifter og nydelige bilder. Jeg vet at dette blir en bok jeg kommer til å bruke mye, med visse justeringer av oppskriftene.

    Jane driver bloggen veganmisjonen.no




    Kjøttfrie burgere av Jane H. Johansen, 133 s
    Cappelen Damm 2017
    Leseeksemplar

    0 0

    Da jeg var i Svolvær og besøkte mine kjære for litt over en uke siden så jeg at Tine hadde et innlegg på bloggen sin om Skulpturlandskap Nordland i anledning 25-årsdagen. Det inspirerte oss til å ta en søndagstur til skulpturen Uten tittel, som lå i nærheten. Jeg har sett to av de andre skulpturene i Lofoten, men ikke dette.








    Uten tittel av Dan Granham,  i Vågan kommune. (foto: Anita Ness)

    Søndagen var preget av regn og skyer, men det lyste opp med gløtt av sol innimellom. Det gjorde kunstmerket absolutt mer interessant, siden været endret seg hele tiden. Speilingene i glasset endret seg også i forhold til hvor man sto. Til tider fikk landskapet i speilet til se å se ut som en landskap fra Tolkiens univers.



    På forsiden av skulpturen.



    En annen vinkling.



    Omgivelsene er jo spektakulære i seg selv.



    Fine Ollie poserer gjerne.  (instagram @ollie.wws) 




    Alle foto av Anita Ness copyright. Sony Xperia.

    med unntak av dette som ble tatt av min datter med min mobil:


    Meg og skulpturen



    Før har jeg sett Hodet i Vestvågøy kommune, og Laurbærblad i Moskenes, begge i Lofoten.





    0 0
  • 10/29/17--09:30: Berge av Jan Kjærstad
  • Romanen Berge har allerede fått mye velfortjent god kritikk og er blant de ti nominerte til Bokhandlerprisen i år. (seks av dem er fra Aschehougs særdeles sterke høstkatalog). Jeg hadde selvsagt ganske store forventninger til Jan Kjærstads nye roman, også fordi jeg likte hans forrige; Slekters gang, veldig godt. Det må sies med en gang at Berge er en helt annerledes roman enn Slekters gang. Mange har skrevet at Berge handler om 22.juli uten at den egentlig gjør det, eller at forfatteren tar for seg mye av det som skjedde rundt 22.juli uten at 22.juli nevnes. Med den forforståelsen ble det litt skurr i lesingen for min del.



    Det er ikke alltid bra at man går inn i lesingen av en bok med en slik forforståelse, men det er nesten uungåelig, tenker jeg, så lenge man hører og leser om bøker som kommer ut som får en del oppmerksomhet, så lenge man er en bokelsker. Så får det heller bli noe skurr, forventinger som ikke slår til eller slår til, alt etter som.

    Berge:
    Berge er en av karakterene, fortellerne i denne tredelte romanen.
    Berge er sønn av Olaf Berge, en respektert toppolitiker i Arbeiderpartiet, på den ene fløyen. Berge har vært kjæreste med datteren, Gry, av den andre toppolitikeren i Arbeiderpartiets andre fløy, Arve Storefjeld, i flere år. De tilbrakte år og tid i AUF, på Utøya, hjemme hos hverandre, på Storefjelds hytter i Nordmarka og på Dovre. Nicolai Berge skulle bli en av lederne i AUF med en lysende karriere i politikken, det ble forventet av alle.  Det var bare det at Nicolai Berge selv, ikke hadde særlig til talegaver. Han stotret og stammet og greide ikke å få frem det han tenkte når han var på talerstolen. Derimot hadde han andre begavelser. Han kunne tenke, filosofere, lese, skrive. Han fikk antatt to novellesamlinger, riktignok som svært få leste.

    Boka starter med journalist Ine Wangs fortelling. Hun er ca 40, og føler seg totalt akterutseilt. Hennes glansdager er forbi, idetørken har inntrådt, hun har mistet gløden.  Helt til drapene på Arve Storefjeld og fire andre personer, deriblant Gry og hennes nye samboer, på Storefjelds hytte i Nordmarka skjer.  Da hun får vite om det, begynner kverna å gå. I hodet spinner setninger fra Pretenders sine låter,  I`m so special, oh so special..
    Hun har faktisk skrevet en biografi om AP-lederen og i sitt kyniske journalist-sinn begynner hun igjen å gløde ved å tenke på at akkurat nå er tiden hennes her, biografien kommer til å selge i bøtter og spann, her må det smis mens jernet (likene) er varmt.  Hun prøver også å få gjort et intervju med Nicolai Berge, som var kjæreste med Gry Storefjeld. Gjennom Berge kan hun lage et portrett av Gry.

    Den andre personen vi blir kjent med i romanen er tingrettdommer Peter Malm, 55 . Han trives best med en anonym tilværelse som ungkar hvor han kan frekventere Limelight Bar på Grand Hotel, snakke med bartender Edgar, vennen Zev eller spise på Cafe Engebret og Stattholdergaarden, se engelske dokumentarserier, lese eller lytte til klassisk musikk. Jobben sin gjør han godt, han er opptatt av rettferdighet.

    Alle disse tre har sitt forhold til ugjerningen som i media blir slått opp som terror.  Hvem har angrepet vårt demokrati? Hvem vil Ap til livs? 
    Ine Wang er journalist og forfatter og skal skrive om personene i saken, Nicolai Berge blir intervjuet og forteller om sitt forhold til familien Storefjeld i sin fortelling, og Peter Malm må, selvsagt, bli dommeren i den store rettsaken mot tiltalte.

    Berge er en kompleks roman. Og den vrir og vrenger på alle mine forutinntatte forestillinger om det jeg trodde denne boka skulle handle om. Det som kretset rundt 22.juli uten å være 22.juli. Det som skulle være en slags krimish historie, noe den forsåvidt er, men ikke slik vi er vant til.

    Jeg slet med den første delen om Ine Wang. Er dette er en parodi? tenkte jeg. Jeg greide ikke helt å se for meg den lett maniske bråkjekke Ine Wang som en virkelig journalist. Mer som en parodi på en journalist som øyner et kupp, ja. Kjærstad skriver morsomt og her har han virkelig tatt av.
    Det havner litt mer nedpå på slutten av fortellingen, da blir det mer spennende og jeg ser et sårbart menneske i alt det eplekjekke, parodiske. Stort sett så synes jeg romanen appelerer mer til hjernen enn til følelsene. Så også i de to neste fortellingene.

    Historien om Peter Malm er interessant og utrolig godt portrettert. Man ser han virkelig for seg der han spaserer, flanerer, i Oslos gater, på Limelight der han nipper til Edgars himmelske coctails, boken han skriver på, i dommersetet med sitt pokerfjes. Og hans undringer på slutten av saken..
    Nicolai Berge er også en interessant og misforstått type. Hva kan feil og for store forventinger gjøre med et ungt menneske? Og gradvis skjønner vi desperasjonen, hva som har skjedd, det går sakte men sikkert opp for han , for leseren, for dommeren..

    Romanen tar for seg mange ting. Eksistensielle spørsmål, samfunnskritikk, politisk skittent spill, medias rolle, massehysteri, individet mot massen. menneskers dårskap, den vanskelige og irrasjonelle kjærligheten, ondskap vs galskap, rettsstaten, rettferdighet med mer.
    Jeg tenker lett at Arve og Olaf skal forestille Jens og Jonas, man får lett assosiasjoner til det vi vet om  det politiske livet slik det blir fremstillt i media.
    Ja, det er virkelig en sammensatt roman dette. Det er strødd kraftige dryss av både popkulturelle og litterære referanser fra verdenslitteraturen her, noen kan sikkert synes at det er for mye, jeg er usikker.  Der jeg selv kjenner referansene er det jo artig og beriker lesingen. Men jeg gjør det ikke alltid, og da kan det virker for anmassende hvis det blir mye av det.  Men siden både Malm og Berge er opptatt av dette og det virker beskrivende for deres karakterer, så er det jo viktig.
    Og det viktigste spørsmålet er det som skjer like før og under rettssaken. Hvordan kan man få frem sannheten om en sak? Hva påvirker, hvem påvirker, hvordan virker massesuggesjon, og i siste instans, hvordan kan et menneske bli fremstillet så til de grader feil når man går inn med media og massenes briller? Hvordan forhåndsdømming og tilfeldigheter kan slå helt feil. Og hva er rettferdighet? For hvem..

    (jeg kan ikke si mer uten å spoile)

    Jan Kjærstad har skrevet en tankevekkende roman om vårt samfunn i vår tid som jeg garantert vil komme til å tenke mye på. Dette er en roman som kommer til å ha den ettergløden som forfatteren selv mener er essensiell i summen av de kriterier som avgjør hvor god en roman er.
    At den vred rundt på mine forestillinger, som nevnt innledningsvis, bidro til at den krevde mer av meg, men også at den ga meg mer å tenke på.  Og det er jo ikke negativt.

    Andre om Berge:
    Bjørnebok, BeritBok, Kleappanrova  (hvis flere har blogget, legg gjerne link i kommentarfeltet)

    VG ; En av Kjærstads beste, bokhøstens vinner, terningkast 6
    Aftenposten,  Morgenbladet, Dagbladet : terningkast fem
    Dagsavisen, NRK : presis samtidskritikk
    Merete Granlund/Dag og tid: kritiske innvendinger


    Fint intervju med Kjærstad her, hvor han også snakker om Berge, vg.


    Min omtale av Slekters gang


    Foto: Aschehoug



    Berge av Jan Kjærstad, 379 s
    Aschehoug forlag 2017
    Kilde: Leseeksemplar




    0 0
  • 10/31/17--12:02: Oppsummering oktober -17
  • Det er nesten ikke til å tro. I morgen er den 1. november, en måned til jeg skal ha ferie og dra til Gran Canaria, og to måneder til 2018. Og før det blir det jul. Det går fort, fortere for hvert år som går. Og jeg har lest mindre bøker i år enn i fjor, (81 så langt) kanskje like greit det. I oktober leste jeg 8 bøker.  Mye bra norsk og en svensk selvbiografi. Har vært på to høstmøter med forlag og en del andre kulturelle arrangementer. Greit at det roer seg litt nå. (hrmhg..)  Norskelesinga skal fortsette inn i november dog. Her er en liten oppsummering av oktober:

     Best i test!



    Bøker lest:
    1. Begynnelser av Carl Frode Tiller: norsk2017, leseeksemplar, 341 s
    2. Den som ser av Herbjørg Wassmo: norsk2017, København/Danmark, leseeksemplar, 474 s
    3. Food Junkie av Mons Kallentoft: Sverige, Japan, Australia, Spania, USA, Italia, Indonesia (Bali),   Thailand, Lånt på bib,  318s
    4. Du er sterkere enn du tror av Bjørg Thorhallsdottir: norsk2017, sakprosa, leseeksemplar, 160 s
    5. Himmelske tilstander av Tove Nilsen: norsk2017, Hellas/Kreta, leseeksemplar, 329 s
    6. Kjøttfrie burgere av Jane H. Johansen: norsk2017, kokebok, leseeksemplar, 139 s
    7. Berge av Jan Kjærstad : norsk2017, leseeksemplar, 379 s
    8. Tung tids tale av Olaug Nilssen: norsk2017, leseeksemplar, sakprosa, 155 s (omtale kommer)

    SUM: 8 bøker

    *7 av bøkene er norske av året. En er selvbiografisk ifb Moshonistas biografilesesirkel.
    *3 er sakprosa, resten romaner
    * Virkelig ingen krim? Nope. Imidlertid er det spenning i både Begynnelser,Berge og Den som ser, men på en annen måte.
    * Land besøkt: Danmark, Hellas, og en drøss land nevnt i Food Junkie.

    *Beste bok: Begynnelser av Carl Frode Tiller. Resten er gode de også, så alt i alt en god lesemåned.
    *Koseligste bok: Himmelske tilstander av Tove Nilsen
    * Herligste bok: Du er sterkere enn du tror
    * Vondeste bok: Tung tids tale
    * Mest nyttige bok: Kjøttfrie burgere
    * Mest dramatiske bok: Den som ser
    * Mest kvalmende bok: Food Junkie
    * Mest tankevekkende og aktuelle bok: Berge og Begynnelser

    * Bokmøter og litterære arrangement:
    1. Forfatterne kommer, Gyldendals høstmøte på Byscenen 3.10.17
    2. Aschehougs høstmøte på Byscenen 17.10.17
    3. Simen Ekern om Høyrepopulismen på Litteraturhuset i Trondheim, Sellanraa  26.10
    4. Helga Flatland og Lars Petter Sveen på Litteraturhuset i Trondheim, Sellanraa  9.10.

    Jeg rekker ikke å blogge om alle arrangement jeg er på, men bruker å legge ut bilder og noen setninger på min instagramkonto @artemisia60 Følg gjerne kontoen:)

    Som frivillig hjelper på Litteraturhuset i Trondheim har jeg tilgang på mange arrangementer, så blir da en del. Bare denne uka er det tre arrangementer jeg gjerne skulle vært på, men jeg tror det holder med Olaug Nilssen fk torsdag. Da skal jeg også hjelpe til med innslipp, rigging etc.


    Teater:
    1. Søndagsskolen , Trøndelag teater. Et stykke basert på Bibelen. Utrolig bra laget, morsomt, dramatisk og gripende. Musikkinnslag med salmesang. Godt laget, anbefales!
    2. Berre kjærleik og død av Ingar Sletten Kolloen, Trøndelag teater 20.10.17. Om Tor Jonssons diktning og liv og forholdet til Ruth Alfsen. Veldig veldig bra!

    Film/Serie:
    1. Mindhunter, Netflix, basert på bok av John Douglas, sesong 1- episode 1-10: veldig veldig bra.
    2. Outlander sesong 3, episoder 4-7 (begynner å bli litt lei..)
    3. Monster nrk.no/nrk1 episode 1-7. Spesiell, men ganske bra serie. Godt spilt.

    Da ønsker jeg dere alle en riktig god november! Selv skal jeg lese enda mer norske bøker av året, men jeg satser også på å starte på Sigrid Undsets Olav Audunsson ifb Heddas hylleboklesesirkel.



    Fra Sterkere enn du tror av Bjørg Thorhallsdottir


    0 0

    I 2015 kom Gabrielsens roman Din, alltid ut. Det var en roman jeg ble utrolig betatt av, så jeg var spent på hennes siste roman; Ankomst, som er hennes femte roman. Gabrielsen har en god penn, som maler frem stemningsfulle historier, men Ankomst  nådde nok ikke helt opp til mine forventninger. Mange bokbloggere har derimot trykket den til sitt bryst.


    Romanen handler om en kvinnelig forsker som skal overvintre ved et fuglefjell i karrige kår og hardt vær langt oppe i nord. Hun forsker på sjøfugl og klimaendringers påvirkning. Hun har et samlivsbrudd bak seg og vi skjønner fort at hun er redd for sin eks og at motivet for å reise langt avgårde også handler om å komme lengst mulig unna ham, som hun kaller S. Sammen har de datteren Lina, som er igjen hos sin far.
    Hun har innledet et nytt forhold til Jo, som har en datter; Maria. Planen er at han skal komme og være  sammen men henne, men han kommer ikke, ikke når han skulle, hun venter. De skyper, en sjelden gang ringes de, etter avtale, men det er alltid noe i veien for at han kan komme. Han må passe datteren, fordi mora er så opptatt med eget firma, blant annet.

    Hun, forskeren, bor i et gammel lite hus med utedo. Huset ble bygd etter en brann, en brann der et par; Borghild og Olaf bodde, med sine tre barn, en sønn som de mistet i brannen, på slutten av 1800-tallet.  En tragedie som langsomt avdekkes, i forskerens fantasi, eller de faktiske forhold kjenner hun etter å ha lest om det, men det er som om hun ser Borghild og Olaf, stadig fornemmer mer av deres tilstedeværelse. Som om hun opplever det som henger igjen i veggene.

    Vi blir vekselvis trukket med i denne paralell-historien, den som gradvis trer frem mer og mer levende for henne og for oss.
    Noe er rart, merkelig, hun begynner å tvile på sine sanser. Kapteinen kommer med mat og forsyninger en sjelden gang, han bekymrer seg. Kjæresten Jo begynner å se rart på henne når de skyper. Hun får en ekkel melding. Hun hører lyder, fornemmer berøringer, gufs..

    Det er en ganske creepy historie vi etterhvert blir trukket inn i. Det handler mest om fornemmelser. Er det hun som holder på å bli skrudd fordi hun har vært så lenge alene i ødemarka? Eller er det noe annet som banker på, som truer? Noe fra fortiden, eller hennes eks, eller kapteinen? Eller er det bare hennes egen angst? Og hvem er Jo, egentlig?

    Tidvis synes jeg den detaljerte historien om forskerlivet er kjedelig. Det er mer nerve når fortellingen om Borghild, Olaf og barna dukker opp, det er vondt og vakkert, særlig om forholdet mellom Olaf og Niels.
    Det er noe intens over hennes forhold til S og eksen også, noe som ikke er helt bra.
    På slutten, eller etter side 100, så tetter det seg til, til tider er det veldig nervepirrende og temperaturen stiger når angsten skrus til. Jeg blar fort videre, da..

    Gøhril Gabrielsen skriver godt, men for meg ble ikke denne romanen så god og berørende som jeg håpet, selv om den absolutt er leseverdig. Ankomst føyer seg inn i rekken av etterhvert flere norske romaner om kvinner som drar ut i ødemarka, gjerne i råk og fåk og is.
    I fjor hadde vi Nikolai Houms BBP-vinner Jane Ashlands gradvise forsvinning og i 2014 kom Tina Åmot med det blir aldri lyst her, for å nevne et par bøker..
    Gabrielsen er også en av dem som skriver om klimaendringer i sin nye roman. Sjøfuglene hun forsker på er truet.

    Årets beste? Nei. BBP? Usikker, det får ettergløden vise


    Andre som har blogget, de fleste begeistret og panegyriske, om Ankomst:
    Tine, SolgunnKleppanrova, Elikken, Åslaug, Ina, Tone
     Beathe og jeg er nok mest på linje når det gjelder denna boka.
    Lillasjel likte den ikke særlig godt og synes hun fikk en "halv bok"

    Min omtale av Din, alltid her


    Ankomst av Gøhril Gabrielsen, 170 s
    Aschehoug 2017
    Lesekeksemplar






    0 0

    Når jeg leser korte bøker så kan innleggene hagle på løpende bånd. Vurderte en samleomtale, men da blir noe av det ferske, nære borte. Såfremt det ikke skrives fortløpende i kladd. Men det får bli en annen gang.
    Nå skal det handle om Bror Hagemanns siste roman; Leo. Om syttenåringen , outsideren, som blir utsatt for så mye svik. Det ble en veldig sterk leseopplevelse for meg, la meg si det med en gang. Om handling og andre meninger, les videre etter bildet.


    Leo er sytten år, en ungdom, men ikke som alle andre ungdommer. Han har sitt å slite med fysisk og psykisk. Han virker å være det vi kaller en enkel sjel. At han har vært utsatt for omsorgssvikt i oppveksten kan vi ane, at han er en sårbar ungdom som er lett å ta, lett å lure, skjønner vi også. Leo er en roman om hvordan et lite samfunn, her manifestert i Gjøvik, håndterer og behandler en gutt som han.
    Leo går ikke på vanlig skole eller har noen vanlig jobb. Han hjelper kordirigenten med småjobber og får litt betalt for det. Han har også noe annet praktisk arbeid på stedet, litt her og der, når han får. Han har vært avisbud, men mistet jobben etter omorganisering. Mest så går han og slenger og besøker Yvonne, en alenemor som han er ganske betatt av. Han passer ofte det lille barnet hennes. Yvonne har ei venninne; Margret som han treffer et par ganger. Hun er den som viser bekymring for ham på en omsorgsfull måte, kanskje den eneste.

    Kordirigenten, Rodney er høyt ansett i grenda. Guttekoret synger så vakkert, alle liker å høre på det. Leo ser noe som andre ikke ser, han ser at små gutter deler noe vanskelig med ham, han kaller dem fugleguttene.  Leo blir utsatt for grove overgrep fra korlederen, det ene er så stygt og vondt beskrevet at det gjør vondt langt inn i sjela. Leo kan ikke si nei, han kan ikke fortelle noen om det,  ingen vil vel tro på en sånn som han. En dag får han nok, siden han mener at andre mindre gutter opplever det samme. Han vil ha med seg Yvonne, fortelle det til noen som kan gjøre noe med det. Men det er bare det at Yvonne har mer enn nok med seg selv. Hun er en av de få Leo kan snakke med, men akkurat nå er hun ikke tilgjengelig for ham. Når det sprekker for Leo, sprekker det til gangs.

    Det er et par overgrepscener i romanen som er helt forferdelige, men de må kanskje til for at vi skal forstå. Å bli utsatt for overgrep, avvisninger over tid, bli beskyldt for selv å gjøre noe med andre, sladderen som spres og Leo er helt maktesløs- hva skjer med et slikt menneske?

    Bror Hagemann skriver om en av dem, det finnes mange som Leo, men vil vi se? Hvem vil vi høre på? Hva ligger bak en ungdoms fortvilelse? Hvorfor hadde han ikke noen som kunne gå i bresjen for han?

    Hagemann skriver godt. I denne romanen bruker han det spesielle språket til en ungdom som Leo, dialekt og slang, et enkelt språk. Det kan ta litt tid å komme inn i det, men så blir det veldig riktig. Det er slik vi kan leve oss i en som Leo, gjennom språket.
    Gjennom skjønnlitteraturen får vi også slike viktige historier som kan gi oss en helt annen innsikt, innlevelse, enn det faglitteraturen kan.
    Bror Hagemann har visstnok skrevet flere romaner med utgangspunkt i sosiale forskjeller og de sårbare som havner utafor samfunnet, han er en forfatter som målbærer de sårbares stemmer og er en av våre viktige forfattere som fortjener mange lesere.

    Ja, Leo er i sannelighet en sterk roman som slår hardt inn i følelsessystemet, det kjennes fysisk.  Jeg drømte til og med om Leo i natt.


    BBP-nomineres? : Helt klart.

    Andre bloggere:
    Beathe, Silje/Så rart


    Min omtale av Syng meg vekk, hans forrige roman som jeg likte så godt at jeg nominerte den til BBP


    Boktrailer om Leo

    Bror Hagemann: Leo, 140 s
    Tiden norsk forlag 2017
    Leseeksemplar


    0 0

    Lewismannen er nummer 2 i Peter Mays Lewistrilogi. Lewis er en øy i Ytre Hebridene utenfor Skottland. Jeg likte Svarthuset, bok nummer 1 utrolig godt, og så veldig frem til denne. Om den ikke hektet meg på samme måten som Svarthuset , så er dette også en veldig god kriminalroman. Det handler om forfatterens evne til  å skildre stemninger, miljø og generelt skrive godt, samt å fortelle en god historie som berører.




    Om boka, fra forlagets omtale:
    Etterforsker Fin Macleod har sluttet i Edinburgh-politiet. Ekteskapet med kona er også over. Han returnerer til Isle of Lewis, den stormherjede øya i Ytre Hebridene hvor han vokste opp. Her begynner han å bygge opp igjen ruinene etter det som en gang var barndomshjemmet hans. Fin vil lage et nytt hjem og reparere forholdet til barndomskjæresten Marsaili og sønnen de har sammen, Fionnlagh. 

    Fins planer blir satt på vent da noen torvkuttere finner et godt bevart lik av en ung mann. Faren til Marsaili, Tormod Macdonald, er på vei inn i demensens mørke - hva er forbindelsen mellom ham og liket i torvmyra? Og hvordan er det mulig å kaste lys over Tormods historie når han selv ikke kan fortelle? 

    Fin går inn i etterforskningen og avdekker godt skjulte hemmeligheter, hemmeligheter som fortsatt kan føre til grufulle konsekvenser for mennesker som står ham nær. 


    Historien veksler mellom tredje-persons forteller og jeg-person. Jeg-personen er Marsailis far som har blitt dement og minnes tilbake samtidig som hans perspektiv fra nåtiden og det som skjer rundt ham fortelles. Jeg hadde i starten litt problemer med å godta dette perspektivet. Hvordan kan han som er så syk fortelle og huske på denne måten?  Jeg skjønner jo at dette er et fortellergrep fra forfatterens side, men likevel forstyrret det meg noe i min lesing. Det er den kritiske sansen som slår inn.  Etterhvert som historien rulles opp så sluttet jeg å bry meg om det. For det som gradvis avdekkes er så vondt og grusomt. Vi får en historie om et foreldreløst brødrepar og ei ungjente som ikke har så mye å stille opp med da noen ungdommer rotter seg sammen for å avdekke brudd på bestemmelser på  det ungdomshjemmet de bodde på.

    Fin har også sitt å stri med. Han har sagt opp jobben sin som etterforsker i Edinburgh og planlegger å finne seg en annen jobb, sette i stand barndomshjemmet på øya Lewis. Han bor i telt på den forblåste øya, og blir dratt inn i kontakten med Marsaili, gammelkjæresten, gjennom liket som  er funnet som har en forbindelse til hennes far. Fin er også, viste det seg i forrige bok, far til hennes unge voksne sønn. Han har litt å ta igjen.

    Miljøskildringene er fantastiske. Jeg får veldig lyst til å reise til Lewis igjen. Jeg var der et par døgn for noen år siden, et nydelig sted.
    Peter May skriver sjeldent godt til krimforfatter å være . Det bør ikke dempe spenningsnivået og gjør det heller ikke, men jeg anbefaler at man ikke sluker sidene, for dette språket fortjener at man bruker litt tid. Nyt!

    Jeg ser frem til siste bok i trilogien, som kommer våren 2018
    Forlaget om bøkene her

    Svarthuset fikk glimrende anmeldelser, flere ga den en sekser. Lewismannen er ikke langt unna, men enda har jeg ikke sett andre anmeldelser i norske media om denne boka.
    Svenskene derimot:
    Johannas Dekckarhjørna

    Mitt innlegg om Svarthuset her. I innlegget står det også noe info om forfatteren.



    Peter May: Lewismannen, 311 s
    Goliat forlag 2017
    Leseeksemplar


    0 0

    Mitt første litterære møte med Rune Christiansen var med hans forrige roman Ensomheten i Lydia Ernemans liv. Det synes jeg var en nydelig roman og jeg nominerte den til Bokbloggerprisen det året.  Om Fanny blir nominert av meg får tiden vise. Christiansen skriver veldig fint, han skriver kunst, men Fanny berørte meg ikke like mye som Lydia. Skjønt jeg tror dette er en roman som kan vokse i ettertid. Etter at jeg leste den ferdig i går, gikk jeg gikk tilbake og skummet en del av boka på nytt for å få med meg ting jeg muligens hadde gått glipp av, for å tenke mer grundig gjennom denne merkelige historien. Her er det nok flere lag og mye symbolikk som man godt kan grunne litt over.


    Rammefortellingen handler om Fanny, 17, som mister foreldrene sine i en bilulykke. Hun er enebarn. Hun får lov av barnevernet til å bo for seg selv i huset til familien. Hun går på skolen, men virker ganske alene. Hun treffer en annen jente/kvinne, Karen, som hun får et nært forhold til. Og så hjelper hun presten Tobias Alm i i kirken med forskjellige oppgaver. Alm gir henne også bøker og tips om lesestoff og filmer. Han er ganske filosofisk og alvorlig av seg og mye av det han snakker om går over hodet på Fanny, men mye tar hun til seg og grunner over. En del forstår hun i ettertid. Det er også en gutt, Janos,  i klassen Fanny har et godt øye til. Hun er nok som ungdommer flest der, hun vil ha en kjæreste og tilhørighet.

    Fanny lever i sorg og er mye alene og hennes tanke-og følelsesliv får en del særegne uttrykk. Hun lever seg inn i eventyr og beveger seg tidvis i en annen virkelighet, samt at drømmene får stor plass i romanen. Midtveis i romanen får vi en historie om den rettferdige skilling. Ærlig talt så går den historien helt utenpå det jeg kan se har en tråd i romanen, det er et totalt brudd med logikken, slik jeg oppfatter det, og jeg forstår ikke hva Christiansen vil med den. Dermed der det ikke sagt at jeg synes historien er uinteressant, for det gjør jeg ikke, jeg bare skjønner ikke hva forfatteren , eller Fanny kanskje? vil med den.

    Det virker til å begynne med at Fanny takler hverdagene godt, tross alt, men på et tidspunkt hender det saker som gjør at det blir for mye for henne. Det er ganske sterkt å lese om, og det var etter dette jeg måtte bla tilbake for å se om jeg kunne se frempekene hun selv grunnet på.
    ---
    Spoiler allert! Ikke les mer hvis du ikke vil jeg skal røpe for mye av slutten.
    ---
    Det handler om Alm, vennen hennes, presten.
    Hun tenkte jo tidligere at han kanskje hadde et sammenbrudd, slik hun opplevde ham ved en anledning. Så Fanny har nok fanget opp at han slet med noe, og det er det hun blir vitne til da hun finner ham hengt.
    Dette blir naturlig nok for tøft for henne, og hun glemmer faktisk å ringe nødhjelpen, men prøver å få liv i ham. Til slutt kommer hun på det, og blir selv innlagt på sykehuset.
    Fanny går ut og inn av virkeligheter og vil ha kontakt med Alm i underverdenen, og her er vi over i det mytiske, og hva er hva av virkelighet. Det er ikke godt å si, sikkert er at Fanny er i grenseland, og beveger seg ut og inn av hva vi vanligvis betegner som en sunn tilstand, som om hun har en realitetsbrist, som det kalles på fagspråket. Men som for henne kanskje også er den prosessen hun må gå gjennom for å bli helet. Hvem vet, for noen ganger kan det også bare bli alt for mye for et ungt menneske, for mange sorger på kort tid, for mye å bære og jeget finner andre veier for å håndtere smerten.

    Det var ganske spesielt å lese denne siste delen av romanen, siden jeg også de to siste dagene har gått på VIVAT-kurs om selvmordsforebygging gjennom jobben, og så fikk jeg Alms selvmord i litterær form på senga bokstavelig talt.  Det var jeg ikke forberedt på, siden jeg ikke har lest noen omtaler og anmeldelser grundig nok til å fange det opp.

    -----
    Spoiler slutt!
    ---

    Romanen er absolutt verdt å lese, selv om den ikke grep meg like mye der og da som romanen om Lydia, men denne vokser nok mer dess mer jeg tenker på den. Det kan absolutt hende dette er en roman jeg vil lese om igjen, da det umiddelbart ikke er en roman så veldig lett å forstå uten at man jobber litt med å trenge gjennom lagene. Tror jeg.

    Mitt innlegg om Ensomheten i Lydia Ernemanns liv

    Andre bloggere:
    Tine, Beathe, Kleppanrova, Rose-Marie


    Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen, 213 s
    Forlaget Oktober 2017
    Leseeksemplar






    0 0

    Oppdatert: Olaug Nilssen vant Brageprisen i sin klasse. Gratulerer så masse! Så vel fortjent!

    I kveld får vi vite hvem som vinner Brageprisen 2017. Olaug Nilssens Tung Tids Tale er en av de nominerte. La oss begynne med den. Hun har skrevet en roman om en mor som heter Olaug som har en sønn med autismespekterdiagnose, som det heter i dag.  Alfred Fidjestøl har skrevet en biografi om kjendisapen Julius. Begge bøkene er verdt å lese, bare så det er sagt.


    Olaug Nilssen: Tung tids tale, 156 s
    Samlaget 2017
    Leseeksemplar

    Man kan være fristet til å kalle Olaug Nilssens siste bok for en selvbiografisk fortelling, men selv insisterer hun på at det er en roman. Jeg deltok på et arrangement med henne på Litteraturhuset i Trondheim 2.november, hvor hun sa dette. Hun var ikke interessert i å gå inn i en diskusjon om virkelighetslitteratur i denne settingen, naturlig nok, da hun har et budskap som hun ønsker skal nå ut. Hun erkjenner etiske dilemmaer i å utlevere sin sønn på denne måten, for det er ingen tvil om at hun har en sønn med autisme og det er de utfordringen hun skriver om, både familiært, som mor og som en som kjemper og har kjempet lenge for hjelp for seg og sine i apparatet.

    Sønnen er kalt Daniel. Han er ni år da romanen starter. Fra Daniel var liten, ca 3-4 år har han hatt en diagnose. Autismen ble oppdaget sent. Daniel har også søsken og en far.
    Olaug beskriver en familie som gjør det de kan for å hjelpe Daniel, men familien blir sliten og det er mange kamper både med han og hjelpeapparatet.  De søker avlastning og pleiepenger, men for å få det de trenger vil kommunen at han skal vurderes som psykisk utviklingshemmet, noe Olaug og far ikke vil, siden de mener at han ikke er det. Daniel passer ikke inn i boksene til de forskjellige etatene som skal innvilge den hjelpa han og familien trenger.
    I tillegg opplever Olaug en gutt som begynner å slå henne. Hun blir mer og mer sliten, men mest sliten av å kjempe mot byråkratiet.

    Olaug Nilssen har skrevet en sterk roman som belyser hvordan det kan være å ha et sterkt funksjonshemmet barn i en familie og hvor krevende det kan være å kjempe for å få det man trenger av hjelp. Det er en stund siden jeg leste boka, men det jeg satt igjen med var hvor vondt det var å lese om denne kampen, om denne sorgen, om volden. om de åpenhjertige følelsene hun beskrev, om forventingene fra apparatet, siden de var så ressusrsterke. Akkurat som ikke ressursterke også kan trenge hjelp når utfordringene blir for store, kan stange hodet i veggen og bli utslitt av det.

    Språklig flyter det lett og Nilssen er god på å få frem en historie de fleste kan ha godt av å lese. Hun ønsker også at politikerne skal lese boka, og det ble sagt på arrangementet at flere politikere har fått den tilsendt av forlaget i posten. Jeg håper virkelig at de gjør det og gjør noe med tilbudet til disse barna og familiene deres.

    Lykke til med Brageprisen Olaug Nilssen.:)


    Olaug Nilssen (t.h)  i samtale med Ida S. Knutsen som er mamma til et multihandikappet barn og leder av brukerrådet for avlastning og initiativtaker for #Kodeknekkerene. I regi av Litteraturhuset i Trondheim 9.november. (eget foto) 


    Bloggere:
    MeretheGranlund, EliseCatrin, Tine
    Ingen flere?

    Gode anmeldelser finnes på Google, btw.. Ikke uten grunn at boken har fått en Brageprisnominasjon.
    Brageprisen blir utdelt kl. 17.30 i dag. Følg med!

    Olaug Nilssen vant Brageprisen. Begrunnelse her. Gratulerer igjen!





    Alfred Fidjestøl: Nesten menneske, biografien om Julius, 223 s (pluss kildelister)
    Samlaget 2017
    Leseeksemplar

    Går det an å skrive en biografi om en sjimpanse? Alfred Fidjestøl har gjort det. Han har basert seg på kildene som var tett på Julius i Kristiansand dyrepark, samt avisartikler og generell sjimpanseforsking, spesielt Jane Goodal sin.
    Julius ble født i dyreparken i 1979 og fikk en trasig start på livet. Han ble avvist av sin mor og faren var voldelig. Han flyttet inn til Edvard Moseid, leder av dyreparken, med familie og vekselvis legen Billy Glad med familie. Han tilpasset seg lett, var svært mottagelig for omsorg og lærte mange menneskelige fakter. Men siden en sjimpanse helst bør være sammen med andre sjimpanser og han ble mer og mer aktiv dess eldre han ble, kanskje farlig også, ønsket de å reintegrere ham i sjimpanseflokken.
    Boka tar for seg alle forsøkene opp gjennom årene, på godt og vondt, mest vondt for Julius sin del, kjendishysteriet, pengegaloppen rundt merkevaren Julius, brutaliteten blant sjimpansene og utviklingen av dyreparker  spesielt og generelt. Flotte bilder illustrerer også boka godt.

    Boka var absolutt interessant og lærerik, men det var også vondt å lese om hvor ensom Julius må ha vært til tider der han satt alene på øya si, eller i et bur, hvor utsatt han ble da de forsøkte å ha ham sammen med de andre sjimpansene. Sjimpanser kan være ganske brutale dyr, noe vi får lære i denne boka.  Flere hendelser ble også unntatt offentligheten for å bevare et annet bilde av Julius og apene.
    Jeg lærte også mye om sjimpanser generelt, en nå truet dyreart som  er rødlistet. Snart er det vel bare de som er i dyreparkene igjen hvis utviklingen fortsetter som den gjør. Det er ille.

    Julius virker å ha det bra i dag, og det er godt å vite. På sine eldre dager greide de/han å få en plass som leder av flokken, etter at Champis døde,  og han har make og barn som har levd opp.
    Edvard Moseid har gått av som leder pga alder og jobber som frivillig i reservatet til Jane Goodal i Afrika.

    Anbefales!

    Andre bloggere:
    Moshonista og Elida
    Begge likte boka godt, andre har jeg ikke funnet. Ellers gode anmeldelser på google.




    0 0

    Jeg har lest de fleste bøkene av Dan Brown, og jeg liker de stort sett godt. Det er spenning, interessante steder, kultur- og kunsthistorie og religion i skjønn forening. Vi vet stort sett hva vi får, i alle fall når det gjelder konseptet, i en Robert Langdon-thriller. I Opprinnelse- Origin- som er hans siste thriller havner vi i noen av Spanias mest spektakulære byer og steder. Vi får også en tur til Budapest via en av karakterene. I Opprinnelse har vitenskapen og fremtiden også en stor rolle.


    Det er ikke lett å skrive et kort resyme av denne innholdsrike romanen, men jeg skal forsøke:
    Robert Langdon ankommer Bilbao og Guggenheimmuseet etter en invitasjon av en tidligere student av ham; Edmond Kirsch. Kirsch, 40, har blitt mangemilliardær og genierklært IT-grunder. Han vil vise verden en oppdagelse som vil rokke ved bestående religiøse oppfatninger og besvare to grunnleggende spørsmål: Hvor kommer vi fra og Hvor går vi? 
    Invitasjonene har gått ut til en visst antall prominente gjester og skal streames live til verden.
    Museets direktør Ambra Vidal, som også er kronprins Julians forlovede, er tilstede ved den fasjonable eventen. Vidal er også god venn av Kirsch og de har tilbrakt mer tid sammen i det siste enn kronarvingen liker.
    Under presentasjonen går noe riv ruskende galt og den fascinerende sendingen blir avbrutt før hemmelighetene blir fortalt. Kirsch blir drept av en snikskytter og Vidal og Langdon må forlate Bilbao i en rykende fart. De får hjelp av datavesenet Winston, en kunstig intelligens som var Kirsch sin personlige assistent. Winston var også personlig guide for Langdon og de andre gjestene i museet via nyteknologske headset. 
    Kirsch hadde også noen få dager før arrangementet et møte med tre høytstående ledere av de tre største verdensreligionene på klosteret Monserrat utenfor Barcelona. Han viste dem videoen for å sjekke reaksjonene, eller for å forberede dem på det som skulle komme?. I alle fall satt de sjokkskadde tilbake og ønsket å stoppe denne visningen da den kom til å bli veldig skadelig for trossamfunnene og verden ifølge dem selv. 

    Videre er det som i alle Langdonthrillere en heseblesende kamp mot klokka. Det er springing gjennom korridorer, opp og ned trapper, over stillaser, helikopterflighter, reiser med båt- og bil etc. Konspirasjoner i øst og vest og hvem kan man i grunn stole på? Egentlig skulle de til Madrid, men så ble det Barcelona der Kirsch hadde bosted og arbeidsplass. Vi føres inn i de svært populære attraksjonene i Gaudis by; Parc Guel, Casa Mila, La Sagrada Familia. Samt noen kirker, slott og festninger lenger unna. Vi blir også kjent med den Palmerianske katolske kirke som visstnok er en sær sekt. Vi får også innblikk i en del av Spanias blodige mørke historie, men mest av alt mye prat om vitenskapen rundt spørsmålet om opprinnelsen og hvor vi går, om hvor langt teknologien har kommet og i hvilken rasende fart den utvikler seg. 

    Jeg synes Opprinnelse var en fascinerende leseopplevelse. Jeg liker at Dan Brown mikser sammen en spennende historie i fantastiske byer og spinner plott rundt de temaene han gjør. Det skal også sies at det er mye kunst- og litteraturhistorie her, noe Brown forøvrig har med i de andre bøkene også, men kanskje mer i denne? Foruten William Blake, Antoni Gaudi og Paul Gaugin er også mange andre nevnt.

    Det er også gøy å lese boka fordi jeg selv har vært i Barcelona, ikke i alle bygningene han nevner, men jeg har i alle fall vært utenfor. Barcelona er en fantastisk herlig by som jeg vil tilbake til og denne romanen ga meg lyst til å dra igjen snart. Jeg har også vært på Montserrat, et helt magisk sted. Jeg tok en turbuss opp og husker ikke at jeg så noen taubane eller tog, men det kan godt hende at det er det. Nevnes må også vakre Budapest.  En av de tre religiøse lederne Kirsch traff bor der, han er jøde og vi får en tur i synagogens område og jødekvartalet blant annet. 

    Hvis jeg skal påpeke noen innvendinger så er det at romanen kunne vært strammet inn noe, særlig på slutten. Det er mye prat om teknologi og vitenskap og andre ting som kan virke noe dempende på spenningen, muligens, selv om jeg ikke opplevde dette som noe egentlig problem, men det handler vel mest om jeg at jeg synes de temaer han tar for seg er veldig interessante, bortsett når det blir for detaljert på IT-fronten om bits ditt og datt og sånt.
    Avslutningsvis må jeg si at det er skremmende fremtidstemaer han tar opp der ift hvor langt vi har kommet teknologisk og at datamaskiner snart kan ta over alt. Jeg kom også til å tenke på roboten Sophia som nettopp ble ny innbygger med stasborgeskap i Saudi-Arabia og skal bidra til mer empati, samt at hun kan destruere alle mennesker ifølge seg selv. Kunstig intelligens høres fremmed ut, men det er her allerede. Ja, så hvor går vi?

    Anmeldelser og blogger:


    Andre bøker av Brown jeg har blogget om:
    Inferno
    Det tapte symbol



     La Sagrada Familia har en sentral plass i Opprinnelse. (foto: Anita Ness)




    Her en tur til Montserrat hvor Edmond Kirsch og tre religiøse ledere møtes i starten av romanen.

    T.h. Meself.. her kan du se hvor høyt klosteret befinner seg..og enda er det litt høyere opp enn på dette utkiktspunktet. Et nydelig sted. (fotos: Anita Ness)



    Dan Brown: Opprinnelse, 489 s
    Bazar forlag 2017
    Leseeksemplar



    0 0

    Nå har jeg lest ferdig samtaleboka til Kaja Schjerven Mollerin med Vigdis Hjorth og Fri vilje, Helga Hjorths tilsvarsroman til fjorårets Arv og Miljø av søsteren Vigdis. Hva skal man si? Noe må jeg vel si før bøkene havner langt bak i minnet. Fri vilje er det faktisk et par-tre uker siden jeg leste ferdig. Vigdis, del for del leste jeg ferdig i går, men har brukt noen uker på den sånn dann og vann.  Arv og miljø leste jeg i fjor før den store debatten om virkelighetslitteratur med utgangspunkt i denne romanen, tok av.  Så kanskje jeg skal starte med Fri vilje.

























    Fri vilje av Helga Hjorth, 307 s
    Kagge forlag 2017
    Leseeksemplar

    Siden det er skrevet så mye om disse bøkene nøyer jeg meg med et meget kort resyme.

    Helga Hjorth er Vigdis Hjorths lillesøster og jurist. Hun har sagt at hun har skrevet denne boka som et motsvar til søsterens Arv og miljø, for foreldrenes og familiens skyld, for å rette opp et inntrykk skapt gjennom Vigdis sin roman.
    Hjorth har likevel kalt dette en roman, selv om det er tydelig at hun gjennom sin historie prøver seg på en form for bevisføring for at det som fortelles i Arv og miljø ikke er sant.
    Allerede med det utgangspunktet skurrer det for meg, men jeg forsøker å gå til verket med et åpent sinn.
    Så hvordan skal man vurdere en slik roman som Fri vilje?
    Vi får høre om arvetvisten om de to hyttene, vi får høre om den vanskelige storesøstrene Vera som er forfatter, en eksentrisk dramaqueen som ikke levnes særlig ære. Vi får høre om den nye boka til Vera og påstandene om overgrep fra deres felles far, og Ninas hardnakkede tro på at det handler om falske minner.
    Jeg har lett for å leve meg inn i bøker såfremt de har en viss flyt og troverdighet i sin måte å bli fortalt på.  Det synes jeg Fri vilje har. Helga Hjorth skriver godt nok og jeg forstår inderlig vel at det ikke er greit å være i familie med en kjent forfatter som bruker av eget liv og sin familie i sitt forfatterskap, slik det her blir fremstilt. Forfatteren lykkes i å tegne et demonisk bilde av en forfattersøster som vi ikke får videre sympati med, men i akkurat det ligger det noe problematisk. En svart-hvit-karaktertegning og det levens heller ikke opp til noe særlig nyansering i forhold til forfatteren, ei heller i forhold til overgrepsproblematikken.

    Strengt tatt så bekrefter vel Helga Hjorth mye av det Vigdis Hjorth tar opp i sin roman. Om hvordan familien er, oppfører seg, rotter seg sammen mot henne etc etc. Hadde Helga Hjorth latt være å skrive denne romanen hadde man fortsatt kunne tenkt at  det meste i Arv og miljø er oppdiktet, det kan man ikke etter å ha lest Fri vilje.  Av debatten som har rast har også Vigdis Hjorth sagt at hun brøt med familien for tredve år siden, så at det ligger mye begravet her, kan man trygt anta. Ingen bryter med sin familie uten gode grunner.
    Hvordan man ville lest Fri vilje uten Arv og miljø og debatten, er umulig å si.  Det går rett og slett ikke an å holde Arv og miljø utenfor.
    Interessant er det selvsagt, men også på en måte ubehagelig.  Interessant er det hvor forskjellige syn man har på ting som skjer i en familie, noe som det alltid vil være. Etter mitt skjønn er det viktigere å innse det, enn å forsøke å forvalte sannheten, for det finnes ikke kun en sannhet i en familie. Ting oppleves forskjellig, man blir i en søskenflokk behandlet og oppdratt forskjellig.

    Angående overgrepsproblematikken , så hjelper det ikke hva Nina i Fri vilje mener om dette.  Nina kan umulig vite hva som har skjedd, om noe har skjedd. Når det gjelder overgrep trenger ikke andre i en familie å bli utsatt for det, en den ene, de andre trenger ikke å vite om det . Å prøve å føre bevis for at det ikke har skjedd ved å klandre en søster for at det handler om falske minner, eller ved for en mor å ta parti med sin mann , er noe mange overgrepsofre dessverre opplever gang på gang. Fortielse og avvisning. Og slik jeg leser Arv og miljø er det dette som er et av de store temaene i romanen, prosesser og mekanismer i en familie når slikt skjer, ikke om det beviselig har skjedd slik Nina/Helga vil ha dementert. Det er her Nina/Helga havner skikkelig i baret. Vel er det beundringsverdig å ville "renvaske" sine foreldre, men det hele blir bare så kleint, på en måte. Å bruke jussen slik Nina gjør blir for meg merkelig:

    "Skal det ikke være mulig å gå til forsvar for faren min uten å bli beskyldt for å fornekte at overgrep skjer? Selvfølgelig skjer det, selvsagt gjør det det, selvfølgelig vet jeg det. Men Vera har ikke blitt utsatt for overgrep selv om overgrep er noe som skjer. Skulle jeg stille meg åpen for at Vera hadde rett, selv om jeg ikke trodde på henne et eneste sekund, skulle jeg se bort fra prinsippet om uskyldspresumpsjonsen som jeg hadde lest om på jusstudiet, en av rettstatens aller viktigste prinsipper, skulle bevisbyrden snus akkurat i denne saken, som gjaldt min egen far? " ( s. 176)


    Vigdis, del for del av Kaja Schjerven Mollerin, 233 s
    Gyldendal 2017
    Leseeksemplar

    Fra desember 2015 til september 2017 har Kaja S Mollerin og Vigds Hjorth møttes for å snakke om Hjorths forfatterliv. Det har blitt en interessant samtalebok med flere temaer. Debatten etter Arv og Miljø, samt søsterens bok Fri vilje får naturlig nok en del plass, selv om det nok ikke var planlagt fra starten av. For hvem visste vel da hva Arv og Miljø skulle avstedkomme av suksess og debatt.
    Angående denne tematikken, synes jeg Vigdis reflekterer godt og svarer bra for seg.
    Boka tar også opp Vigdis som et politisk menneske, reisene, drikkingen, familiemenneske med mer.
    En liten skuffelse var det å lese at hun ikke var i Dubrovnik ifb med boka hun skrev om den byen. Jeg har lest den boka og så for meg hotellet der Vigdis bodde, samt flere ting fra den boka da jeg selv besøkte byen i 2013. Og så var det bare diktning, omtrent. At hun selv ikke forsto helt hva det innebar å skive sakprosa den gangen hun fikk oppdraget, er visst forklaringen.
    Hun diktet opp en sakprosabok (dvs leste seg til en del, men brukte erfaringer fra Montenegro der hun bruker å være samt annen reising) og skriver sant i romaner, man kan jo le av det nå, men altså; Dubrovnik, boka, er ikke noen god guide å rette seg etter, men veldig morsom å lese da.

    Vigdis Hjorth er et intellektuelt menneske, hun leser svært mye og en del av de favorittforfatterne som hun har skrevet og sagt mye om før er også med her, som Brecht, Gombrowicz, filosofene Kirkegaard og Wittgenstein, med flere. Woody Allens film DeconstructingHarry, også.
    Ellers er vi innom mye av det Vigdis har snakket om i forskjellige sammenhenger; Lorry, Dag Solstad, hunden Emma, egen barn, og selvsagt forfatterskapet og bøkene hennes.

    Jeg liker å lese slike bøker som dette,  (har tidligere lest et par av Alf van der Hagens samtalebøker med Dag Solstad og Kjell Askildsen) og det er mange interessante refleksjoner om mye og mangt. Hun er absolutt et tenkende og undersøkende menneske, men også lekende og ærlig med et imponerende forfatterskap bak seg.
    En bok absolutt verdt å lese som supplerer hennes essays  (Fryd og fare) og diverse intervjuer hun har gitt.

    Mitt innlegg om Arv og miljø her

    Merethe Granlund har en fyldig anmeldelse i Klassekampen om Vigdis, del for del





    0 0
  • 11/30/17--14:26: Oppsummering november -17
  • Halla!
    I morgen er det 1.desember og i dag får du oppsummering av november. Fort og gæli. Skal reise til Gran Canaria i natt, så dette blir kort. 9 bøker lest, bra det synes jeg.  Totalt 90 i år. Av dem 21 i Åpen klasse og 27 romaner.


    Olaug Nilssen, Brageprisvinner for årets beste roman, Tung tids tale, t.h. Litteraturhuset Trondheim. (foto: Anita Ness)



    Bøker lest:
    1. Ankomst av Gøhril Gabrielsen: norsk2017, leseeks, 170 s
    2. Leo av Bror Hagemann: norsk2017, leseks, 140 s
    3. Lewismannen av Peter May: krim, Skottland, leseeks, 310 s
    4. Fri vilje av Helga Hjorth: norsk2017, leseeks, debutant, 307 s
    5. Fanny om mysteriet i den sørgende skogen av Rune Christiansen: norsk2017, leseeks, 213s
    6. Nesten menneske av Alfred Fidjestøl: biografi, norsk2017, leseeks, 224 s
    7. Opprinnelse av Dan Brown: thriller, Spania, Ungarn, leseeks, 489 s
    8. Vigdis, del for del av Kaja Schjerven Mollerin: sakprosa, norsk2017, leseks, 233 s
    9. Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar: norsk2017, debutant, leseeks, 430 s (omtale kommer)

    SUM: 9 bøker

    5 norske romaner 2017
    2 sakprosa norsk 2017 (hvor en biografi)
    2 krim
    9 leseeksemplarer
    2 debutanter

    Land besøkt: Spania, Ungarn, Skottland

    Beste roman:
    Leo av Bror Hagemann

    Beste krim:
    Lewismannen

    Beste sakprosa:
    Julius-nesten menneske

    Tante Ulrikkes vei var god. Spennende å lese om de to guttene fra Stovner som var så forskjellige, hadde så forskjellig utgangspunkt. den fenget meg ikke hele veien og jeg vurderte å legge den fra meg før 100 sider lest. Jeg er glad jeg leste den likevel. Tankvekkende roman som gir innsikt. Lurer på hvordan det går med Mo og Jamal i fortsettelsen. Kanskje vi får en fortsettelse?

    Litterære arrangement:
    Roet seg noe i november.

    Det eneste jeg var på : Olaug Nilssen på Litteraturhuset i Trondheim, hvor jeg hjalp til.
    Og så deltok jeg på et skrivekurs - Skriv deg innover-  med Kristin Flood og Merle Levin i Sarpsborg i starten av november. Det var veldig fint.

    Film fra bok/serier:
    *Outlander Sesong 3, episode 8-11, Viaplay (2 episoder igjen)
    *Alias Grace av Margaret Atwood- Netflix

    *Grenseland- norsk spenningserie, TV2


    Jeg starter desember med en uke ferie og har med meg en bunke bøker, som vanlig. Skal lese Heksen av Camilla Lackberg og noen få til, det jeg rekker. Har begynt på Brageprisnominerte Cecilie Løveids diktsamling Vandreutstillinger på eBokBib.

    Med dette ønsker jeg dere alle en riktig fin desember med kos og snø og gode bøker:)





    Trondheim en vakker novemberdag 2017 (foto: Anita Ness)








    0 0

    Jeg dro med meg 8 bøker i kofferten. Fire er lest (to av dem var tynne diktsamlinger) og en avbrøt jeg etter 100 sider. De skal jeg si noe om til slutt. Den boka som reddet som reddet leselysten som holdt på å gli inn en tilstand av resignasjon, var nord-norske Asbjørn Jaklin  med Hvite løgner. Jeg leste hans forrige kriminalroman; Rød sone, som jeg likte veldig godt. Den leste jeg på kafeer rundt i Krakow.  Hvor jeg kommer til å lese Svart frost, vet jeg ikke. Den må jeg også lese, derom ingen tvil.



    Kos med bok og kaffe på Cafe Ritz


    I Hvite løgner møter vi igjen Nordlys-journalisten Alexander Winther, en kjekk kar med bakgrunn som tidligere spesialsoldat blant annet i Afghanistan. At han fortsatt bærer med seg noen traumer, det blir vitne til også i denne boka. Alexander blir stoppet i en sikkerhetskontroll på flyplassen og kroppsvisitert samt ganske ubehagelig behandlet, han får skikkelig flashbacks. Han blir også etterforsket i forbindelse med en tidligere sak hvor NATOs norske soldater i Afghanistan drepte noen mennesker.
    Men det er egentlig ikke dette boka handler om, det er bihistorier og Alexanders historie, men det handler om krig. Gammel krig, etterkrigstid, kald krig, ny krig og spionasje.

    Et lik blir funnet i havnebassenget utenfor den gamle marinebasen Olavsvern i Tromsø. Det viser seg å være en russisk statsborger som har navngitt Alexander i sine papirer. Dette er saken de begynner å grave i, samt at det snart er valg og redaktøren maser om valgstoff.

    Parallelt blir vi kjent med Jurij og hans kone Nina, russiske agenter som tok seg over grensen til Norge i 1943. De gled inn i det norske samfunnet, fikk seg jobber, men stadig nye ordrer fra KGB/FBS og måtte forflytte seg fra Tromsø til Bodø. De fikk en sønn som de kalte Lillegutt. Lillegutt vokser opp til å bli en tøff, dyktig mann som kaller seg Malenkij.

    Det har skjedd mye i Bodø opp gjennom årene. Flyplassen har hatt en særdeles strategisk viktig posisjon. Det ble bygd en hangar i fjellene som skulle være sikret mot atombomber, blant annet. Det ble sagt at valget av ny hovedflystasjon var en politisk deal i et større spill. Hm, enn om det er slik.  Ørlandet, ikke langt fra der jeg bor, enn hvis, enn om..

    Vi følger Jurij og familien fremover i tid, samtidig som vi deler Alexanders etterhvert farlige hverdag hvor han som journalist har fått snusen i noe som ikke tåler dagens lys. Mye av dette har en forbindelse med den parallelle historien vi blir kjent med.

    Dette er skikkelig spennende. Jaklin utbroderer ikke noe særlig, det er renskåret og effektivt hele veien. Det er storpolitikk i nordområdene og jeg tar meg i å spekulere; var det virkelig slik? Er det så mye spionasje i vårt land, er det virkelig så mye storpolitisk aktivitet i våre være nord-norske byer Bodø og Tromsø, med infiltrasjoner i lokalpolitikk og rikspolitikk, gjøres det slik? Så mye nærvær av russere og amerikanere?
    Jeg husker jo den kalde krigen, men jeg var nok ikke gammel nok til å få med meg alt, eller skjønne  så mye av det store spillet som var høyaktivert på 70- og 80-tallet, selv om jeg godt husker atomtrusselen.  Og alt det andre, var det mye snakk om det?
    Vi husker Treholtsaken. Den er også er nevnt i denne boka. Arne Treholt ble siktet og dømt, selv om han nektet for at han var den spionen det ble påstått at han var.  Jeg måtte google opp Treholtsaken igjen i går.  Interessant.

    Dette er en krimroman å anbefale.
    Jeg startet å lese Heksen av Camilla Lackberg da jeg dro hit. den slet jeg veldig med, den fenget meg overhodet ikke. Den var alt for ordrik og bablende, kjedelig. Jeg la den bort etter 100 sider.
    Hvite løgner er alt det Heksen ikke er; stramt komponert, renskåret, effektiv, ikke noe utenomprat som ikke er viktig for helheten.
    Det kan godt hende noen vil mene at Hvite Løgner en en mye mer macho bok, og det er den kanskje, selv om jeg absolutt synes den like godt kan leses av kvinner.

    Jaklin har brukt en del faktiske hendelser i boka, noe han skriver om i etterordet, men boka er likevel fiction.
    Jaklin er journalist i Nordlys og historiker, og ble Rivertonnominert for Rød sone.
    Jeg ser allerede frem til neste bok av den nord-nordske forfatteren.

    Mitt innlegg om Rød sone her

    (Resten av bøkene jeg snakket om innledningvis, skriver jeg mer om senere. Nå ble jeg så trøtt.) 


    Asbjørn Jaklin: Hvite løgner, 320 s
    Vigmostad og Bjørke 2017
    leseeksemplar




    0 0

    Hva har disse to norske romanene til felles? Jo, de er fra Oslo og har fortvilte innvandrerungdommer i hovedrollen. Begge er skrevet i et direkte språk og skildrer en virkelighet de fleste ikke kjenner noe særlig til og som det er noe å lære av.  Shakar er debutant og Ferrer er ute med sin andre roman.  Begge har skrevet noen av årets beste norske romaner. Begge er utgitt på Gyldendal.
    Begge har avbildet en boligblokk på omslaget.





















    Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, 430 s
    Gyldendal 2017
    Leseeksemplar

    Denne romanen var litt treg i oppstarten, men den kom seg og i ettertid har den vokst seg stadig bedre. At Shakar kan skrive godt er det ingen tvil om.  det jeg slet litt med i forhold til flyten var fortellerstemmene som skiftet skriftlig bokmål ( Mohammad) og det muntlige "kebabnorske" språket til Jamal. Noen mener det gir romanen autensitet, og det kan så være, selv synes jeg Mos språk gir vel så mye autensitet, siden Shakar skriver med god innlevelse.

    Romanen er bygd opp som en slags brevroman, der ungdommene Mo og Jamal deltar i en undersøkelse om å være unge innvandrere på Stovner. Mo skriver en slags dagbok og Jamal leser inn på bånd som han sender inn til Lars som leder forskningsprosjektet.
    Guttene kommer fra to forskjellige familier og har veldig forskjellig motivasjon og innstilling til livet.
    Mos foreldre er opptatt av at han må få seg en god utdanning. Mo er skoleflink og får et stipend. Han får seg også kjæreste når han begynner på Blindern. Han får en kompis, Michael fra Valdres på Blindern. Begge føler seg litt utenfor i universitetsmiljøet. De drikker og fester sammen og Michael vil stadig å sjekkern uten at det lykkes. Da Mo får seg dame, blir Michael enda mer utenfor.

    Jamal sliter hjemme med en syk mor og han må ta mye ansvar (alt for mye) for sin yngre bror. Han har høyt skolefravær og barnevernet er bekymret for lillebroren. Jamal prøver å jobbe litt for å tjene penger til familien, og han ruser seg en del. Han er blant de som henger på senteret og har ikke så mye tro på fremtiden. Han har et par kamerater som får han med i moskeen hvor han får penger mot å hjelpe til.

    Romanen gir et godt og realistisk bilde av livet til to innvandrerungdommer i en drabantby i Oslo. På de fleste områder er de som andre ungdommer, de  er opptatt av det samme, damer, skole, kamerater, familien, musikk, av å høre til, men de er også annerledes da det skal mer til for å lykkes i det norske samfunnet.  Romanen viser også hvordan de preges av nyhetsbildet om innvandrere , terrorisme, radikalisering. Mo skjemmes og synes det er vanskelig, han føler seg stemplet. Jamal kan skjønne hvorfor islamister begår terror siden Vesten har bedrevet terror mot muslimske land i årevis, slik han og noen av hans venner ser det.

    Alt i alt en viktig og god roman med godt språk, er godt skrudd sammen og som gir innsikt . Mo og Jamal er ungdommer som sakte kryper inn under huden og blir der. En roman om utenforskap, om å kjempe for en plass i verden/Norge, om integrering, om ungdom  og familier på godt og vondt.

    Romanen har fått veldig gode anmeldelser og noen, blant annet Adresseavisen i dag,  har kåret den til en av årets beste romaner.

    Bloggere som har skrevet om boka:
    Beat he og Åslaug



    Krater av Marlen Ferrer, 336 s
    Gyldendal 2017
    Leseeksemplar

    I fjor leste jeg Ferrers debutroman De bortkomne som jeg likte godt. Ferrer har en røff skrivestil som jeg har sans for. Jeg var derfor nysgjerrig på hennes siste roman. Den gikk raskt å lese, selv om stoffet er noe mørkt.  Også i Krater møter vi personer som er desillusjonerte . Det er noe fandenivoldsk og trist også her.

    I Krater møter vi Bo, en forfatter rundt ca 40 som bor i en blokk i Oslo. En dag går han på butikken. Hans one-night-stand Leonora er igjen i leiligheten. Når han kommer tilbake er leiligheten sprengt og Leonora borte.
    Hans nære venn Aldin som bodde i leiligheten under, døde i sprengningen og vi skjønner raskt at det er han og noen andre som står bak bombingen.
    Krater ruller opp historien om Aldin og Bos relasjon via tilbakeblikk. Bo går rundt i Oslo i sorg og forsøker å oppsøke Leonora som også har kjent Aldin. Hva skjedde og hvorfor? Og hvorfor mistet de kontakten, hvorfor ville ikke Aldin ha mer kontakt med Bo? Bo var veldig glad i Aldin, men det var noe som gjorde at kontakten ble brutt og har det noe med Bo å gjøre? Og hvorfor ble han radikalisert? Aldin som var så reflektert og ressursterk?
    Aldin var innvandrer, flyktning fra Kososvo, og en del år yngre enn Bo. men han gjorde noen feil, måtte i fengsel og han rusa seg. Aldin og Bo delte ofte dop og de bare var sammen, hørte på musikk i leiligheten.
    Mens Bo rusler rundt i Oslo i kulden, uten ting og penger, møter han en eksentrisk eldre professor i norrønt som tilbyr han å bo på loftet, i en bod over den gamle leiligheten sin som han delte med eksen. Professoren er sikker på at verdens undergang er nær. Bo roter det også til for seg selv i avhør med politiet og er redd han selv blir mistenkt. Vi får også innblikk i Bos oppvekst gjennom et spesielt forhold til en syk mor, som han pr tiden skriver en biografi om.

    Ferrer har skrevet en interresant roman som berører og gir noe å tenke på. Den har også tidvis en besk humor. Hun har en skrivestil som jeg liker, og det at hun skriver litt utenfor det som er vanlig i dag, synes jeg er et pluss. Karakterene er spesielle, har sine særtrekk og lever på kanten av det som er vanlig, samt at de på en måte forakter kulturelite og mainstream levesett. . Bo tenker også mye over sin karriere som forfatter og har noen interessante samtaler med Leonora om dette, som også er forfatter. Han forakter kvinnelige lavakademikere, som han har erfart at flere ganger henger seg på ham fordi de vil smykke seg med at han er forfatter.  Han er ikke interessant i seg selv, men fordi han skriver.  Kanskje var det akkurat det som gjorde at relasjonen til mennesker som Aldin og etterhvert Leonora  ble så viktige. De var ærlige på en helt annen måte.
    Det er i det store og det hele mange refleksjoner, mange tanker i Bos hode. Krater er en eksistensiell roman på mange måter.

    Ferrer er absolutt et friskt pust i norsk samtidslitteratur og jegs er frem til å lese mer av henne.
    Anbefales!

    Andre bloggere:
    Elise-Cathrin, Littkritikk, Åslaug

    Anmeldelse i Dagbladet, som gir den en firer, her



    Krater leste jeg i sola på Gran Canaria i forrige uke.  (eget foto)





    0 0

    Jeg har nettopp hatt en uke ferie og da leste jeg fire fine diktsamlinger, alle norske av 2017. Diktene er skrevet av både anerkjente, erfarne, helt ferske og en litt mer ukjent poet. Jeg leste på reise, jeg leste til frokost, og erfarte at det faktisk var veldig koselig å starte dagen med en diktsamling. Diktene var både politiske, samfunnsmessige, relasjonelle og noen handlet om gårder og bygdesamfunn. Her er noen få ord om diktsamlingene:


    Juleroser er ikke tema i dette innlegget, men poesi kan også være roser. Linda Tangens ferske dikt er i alle fall som små roser i forskjellige farger. (foto: Anita Ness)

    Hjerteslag av Linda Tangen, 73 s
    Nordlysriket forlag 2017
    Leseeksemplar

    Linda Tangen bor i Alta, er født i 1974 og er debutant. Hun har gitt ut sin diktsamling på eget forlag; Nordlysrikets forlag. Linda har hatt suksess i Alta med salg, signeringer og diktopplesinger.
    Jeg ble kjent med Linda Tangen på et skrivekurs på Sommarøy i fjor sommer og det er virkelig gøy at hun har kommet ut med en bok.

    Linda skriver om følelser, relasjon til en mann, relasjon til seg selv, om naturen, om å leve.
    Det er forholdsvis korte, rytmiske dikt. Det er når man finner rytmen at diktene blir skikkelig fine å lese. Smatt på dem, trill dem i munnen, ordene. Det er hjertevarme dikt, men også om kulde. Og om mørke, inne i seg selv og ute. Jeg synes Linda har skrevet en fin debut, og jeg er spent på fortsettelsen.

    Her er et par smakebiter:

    Jeg unngår blikket mitt om dagen/Om natten sover jeg med åpne øyne/
    Ikke godt å si hva jeg kan finne på/Når jeg sniker meg inn/På meg selv (s.41)

    Tårene fyller bøtta/over/hjertedøra/Om du kommer nå/
    Vær snill/Ikke kom/Kom! (s.57)




    Maspalomas (foto: Anita Ness)


    Anbefales!

    Her kan du leser om Linda Tangens vei til å utgi boka si og etter.





    Krigeren på fanget av Hege Voxen, 72 s
    Tiden forlag 2017
    Leseeksemplar

    Denne boka fikk jeg overraskende tilsendt fra forlaget. Jeg har ikke hørt om Hege Woxen før, men hun har faktisk skrevet tre bøker. Woxen er født i 1975.

    Diktene handler om de små øyeblikkene, men også om å skrive dikt og særlig om kinesere og om kjoler. Det er tilløp til at noe griper meg her og noe som bringer frem smilet, men denne diktsamlingen ble for meg litt for ujevn med hensyn til hva jeg fikk ut av den, hva som grep meg eller ikke.

    Siden jeg la igjen boka på hotellet på Gran Canaria  (jeg legger ofte igjen bøker når jeg er ute og reiser, og håper andre kan få glede av dem, men Linda Tangen sin bok hadde jeg med meg tilbake, siden den er signert), så får dere utdrag tatt med mobil:



     Det er faktisk tilfeldig, men også litt pussig, men jeg ser nå at Beathe også har trukket frem dette diktet i sitt innlegg. 


    Voxen skriver også om hverdagene, om at hun helst vil være alene og lese, hun skriver om forfattere hun leser, som Proust. Det er ganske interessant. Det er ting å kjenne seg igjen i her.


    Beathe har som nevnt blogget om boka og du kan lese hennes mer omfattende omtale her



    Vandreutstillinger av Cecilie Løveid,  78 s
    Kolon forlag 2017
    Lånt på EBokBIB

    Cecilie Løveid, født i 1951, på Mysen,  er en meget erfaren poet , forfatter og dramatiker og har skrevet i mange år.  Hun debuterte i 1974 med Most og har skrevet en rekke bøker og skuespill.
    For Vandreutstillinger fikk hun nylig Brageprisen og samlingen er rost av mange kritikere. Flere anmeldere har fremhevet Vandreutstillinger som en av årets beste bøker i disse dager.   Jeg har ikke helt oversikt over alt som er gitt ut av lyrikk i år, men av det jeg har lest, så skjønner jeg at denne er blant de beste, om ikke den beste slik Brageprisen har talt.

    Jeg leste samlingen på flyplassen mens jeg ventet på avgang til Gran Canaria. Det var knalltidlig om morgenen, men det jeg leste fenget meg så mye at jeg ikke greide å stoppe før jeg var ferdig.
    Løveid har fokusert på flere kunstverk og skrevet dikt om inntrykkene hun fikk ved å se på dem.  Det er en ganske så original vri.
    Her er i stor grad dikt om politikk, samfunn, om terror spesielt, både om Baader Meinhof/Ulrikke Meinhof, men også om vår egen ABB. De om ABB og det som dreide seg om 22.juli, var det som berørte meg sterkest.

    STRAFF
    En fantasi
    Jeg er glad han fikk straffen han fikk./Som kjent skal han leies/frem til hver eneste grav/Han skal legge en kurv med fortid og en/kurv med/
    fremtid på graven/Han skal ha på seg gallauniform./ Han skal i tillegg tømme/ oppvaskmaskinen/til alle foreldrene, gjøre sønners og døtres plikter/  (s. 87 av 157)
    ...

    Og hun beveger seg fra land til land, folk til folk i diktene, og går inn i deres tanker, følelser, uttrykk. Som hos Peggy Guggenheim i Venezia feks.

    Flyttegondol
    Samleren Peggy
    1
    Alle byer vi kommer til og nesten alle/steder/vi kommer til å komme, er steder vi har/vært før.
    Da Peggy Guggenheim/kom til Venezia, hadde hun vært der før,/i et tidligere liv,/tenkte hun/og tok brystene sine ut av Max Ernst/hender  (s. 130 av 157 eBokBib)


    Jeg ønsker meg denne boka i papirutgave for den må leses igjen, og igjen.

    Anbefales veldig!


    Jeg har ikke sett noen blogge om denne, men her kan du lese VGs anmeldelse og flere kan googles.
    Flere snutter finner du på forlagets side her



    Playa del Ingles (foto: Anita Ness)






    Jordsjukantologien av Stein Torleif Bjella, 78 s
    Oktober forlag 2017
    EbokBib og pdf fra forlaget

    Denne boka lastet jeg ned fra EBokBib og var helt oppslukt da jeg oppdaget at det var en feil på ebok-utgaven. Ingen andre å melde til enn kontakten på forlaget, siden jeg satt der nede på den vakre Kanariø, langt fra norske bokhandlere og bibliotek. Hun var så grei og sendte meg en Pdf så jeg fikk lest ferdig boka.
    Bjellas diktsamlingdebut har blitt møtt med mye oppmerksomhet og boka har solgt godt. Gode kritikker har den også fått. Bjella er musiker og kjent for å være en god låtsnekrer.  Jeg har ikke noe forhold til Bjellas musikk, men jeg ble veldig nysgjerrig på denne boka på grunn av all oppmerksomheten.

    I Jordssjukantologien får vi en historie om jordeling og kjærlighet i ei lita bygd. Vi møter mennesker som de er, om sjalusi, uvennskap, allianser, om brudd, ensomhet, og ikke minst skog, jord og en gard eller to.

    Den er faktisk veldig bra. For dere som liker fortellende dikt, historier som er skrevet i diktform, så er dette midt i blinken. Det er sterkt, vakkert, trist, og tildels morsomt. At Bjella har en god lyrisk åre er det ingen tvil om. Denne boka ønsker jeg meg også i papirutgave.
    Det eneste jeg savnet med boka, er at den ikke er lenger. Jeg ville ha mer, den sluttet så brått. Så for meg ble det litt ufullendt.
    Men at man vil ha mer er jo ikke noe dårlig skussmål, egentlig. Jeg venter tålmodig på mer, jeg.

    Det er vanskelig å ta ut en liten smakebit fra en såpass sammenhengende diktsamling, men jeg prøver meg likevel:

    Eg vart uvenn med mine sysken
    Då garden endelig var min/flytta dei alle frå bygda./No har ryggen knekt meg/
    sjølv om eg hadde investert i /dobbeltseng/Eg veit ikkje kva som mangla./
    Eg var vel ikkje akkurat lynkjekk./Ikkje at eg såg/etter dei mest populære./
    Det var andre verdiar for meg:/arbeidsam/triveleg/god skalle/samarbeidsvillig/darling companion/
    berre å få vera to om det..... 

    Anbefales absolutt!

    Stein Torleif Bjella er født i 1968, i Ål i Hallingdal. Han bor i Øvre Ål. (der oppe på fjellet har jeg jobbet i mine unge år, faktisk. Da var dikteren bare 12 år)

    Jeg har heller ikke sett noen blogge om denne, men tyr igjen til VGs anmelder Arne Hugo Stølan som selv er lyriker. Aftenposten sin  anmeldelse er også verdt å lese
    I BOK365 får du også et av diktene servert




    Dette er bøkene jeg hadde med til Grand Canaria. Jeg leste alle unntatt Rom for stillhet, og jeg leste 100 sider av Heksen, og startet på Hagen for nye begynnelser på flyet hjem. Den er ferdiglest nå.



    0 0

    Kategori: Hårete
    Jeg har plottet ut biografiobjektet for lenge siden og valgt Robert Plant fra rockegruppa Led Zeppelin. Få er vel mer kjent for hårmanken sin enn Robert Plant i rockeverdenen. Selv om mange hadde langt hår på 60- 70- og 80- tallet , blir de mest langhåra fra 70-tallet stående. Husket. Noen har klippet seg siden da, andre er døde, men noen har bevart den lange hårmanken, som Robert Plant. Langt, blondt og krøllete. Å ha langt år på 60- og tidlig 70-tall ble betraktet som opprørsk av det gode borgerskapet. Det provoserte, noe også Plant fikk merke da han var skolegutt og var i vanlig jobb.
    Nok om hår, over til bioen.


    Oppvekst:
    Robert Plant vokste opp i Black Country, utenfor Birmingham. Han ble født den 20.august 1948 i East Bromwich i den industrialiserte engelske regionen som kalles Midland,
    Faren het også Robert. Han var sivilingeniør og tjenestegjorde i flyvåpenet under andre verdenskrig. Før det var han ivrig fiolinist. Han skal ha vært en rettskaffen og rettlinjet mann med sans for klassisk musikk, men ikke mer konservativ enn andre fedre på den tiden. De musikalske genene lå nok i familien. Far og sønn var også glad i fotball.
    Moren het Annie og tok seg av husholdningen som de fleste mødre på den tiden. Hun kalte Robert for "den lille rakkeren" sin.  Familien var katolikker og ble oppdratt sådan. Robert har en yngre søster; Alison.
    Robert vokste opp i et hjem med musikk, bestefaren var også glad i musikk og oldefaren hadde spilt i hornorkester.
    Black Country og Birmingham var blant de mest multikulturelle områdene i England. Her var det mange folk fra Irland, Karibia, India og Pakistan. Familien Plant hadde det godt og var en del av voksende middelklassen i Storbritannia. Det betyr ikke dermed at Robert levde fett i årene fremover da familien ikke forsørget han lengre.




    Skole og arbeid, unge år
    Foreldrene ville at Robert skulle ta en ordentlig utdanning. Robert begynte tidlig å interessere seg for musikk og skulket timer på skolen for å høre på musikk og etterhvert spille musikk med kompiser. Han visste ganske tidlig at det var musikk han ville holde på med. Han ble råfascinert av skiffle, rock`roll og alt som rørte seg og som førte han til blues og den svarte folkemusikken i USA. For å gjøre en lengre historie kort, så fullførte ikke unge Robert utdanningen og skuffet sine foreldre stort.
    Han ville etterhvert starte band, og gjorde det. Band of Joy og The Honeydrippers bl.a. Han laget musikk, men det tok aldri skikkelig av. Han møtte mye motstand, men var så sterk i viljen og troen på seg selv at han ikke ga seg.


    Familien på tur. Karac, Maureen, Robert og Carmen,


    Familiefar
    Robert møtte Maureen Wilson og giftet seg med henne 9 November 1968, samme året som de fikk datteren Carmen.  Han var da tyve år. Han tok farsoppgaven seriøst, men ville også drive musikk. For å kunne forsørge familien måtte han også ta andre jobber.  Siden det ikke gikk så bra med musikken ga han seg en tidsgrense på to år, så skulle han gi seg hvis han ikke lyktes. Han fikk gitt ut noe, men det tok ikke av.




    Musikken tar av
    Han traff flere folk han ble inspirert av, blant annet Jimmy Page, som han senere skulle danne Led Zeppelin med. Jimmy var noen få år eldre (født 1944) , og var godt i gang med sitt band. Han møtte også trommisen John Bonham som hadde en enorm kraft og talent bak trommene. På et tidspunkt traff han Page igjen og de bestemte seg for å danne band sammen, og Page trengte en vokalist. De fikk med Bonham og John Paul Jones. De ble Led Zeppelin. Disse fire hadde en magisk kraft sammen og de visste alle at dette ville bli helt spesielt og det ble det.  Britene var trege, men det tok av til gangs i USA da de begynte å holde konserter og slapp sin første plate; Led Zeppelin 1 (den kom ut i 1969) Resten er historie som det heter. De ga ut 10 album som Led Zeppelin.

    Led Zeppelin er en av  tidenes største rockeband. Musikken ble inspirert av blues og en del folkemusikk, samt den psykedeliske bølgen de ble en av på 70-tallet.  Plant og Page reiste en del og plukket opp mye inspirasjon både i Asia og Afrika.  Særlig i Marokko og India. Plant reiste ofte til Marokko i løpet av årene som kom.

    Men som med mange av de store rockebanda fra 70- og 80-tallet førte livsstilen til mange myter om vill festing og dop, Mye var nok sant, mye er overdrevet. I biografien fortelles det om flere episoder:
    John Bonham var si`på flaska og kunne bli veldig aggressiv. Han brukte også sterkere stoffer etterhvert, visstnok. I sine aggressive anfall kunne han kaste TVer o.l. ut av vinduet og rasere rom.  Det kunne også Jimmy Page gjøre, skjønt han blir ikke fremstilt så aggressiv, men som mer innesluttet. Zeppelin ble så store etterhvert at de måtte ha massevis av livvakter og egne hotellfløyer da de var på turne i USA. Det fortelles om at de ofte ikke kunne gå utenfor hotellet på grunn av horder med hylende fans. Jimmy Page brukte da å kjøre rundt på en Harley i korridorene. Noe skulle men jo bedrive tiden med. Jimmy Page hadde også en interesse for Aleister Crowley og okkultisme og kjøpte etterhvert også Crowleys hjem i England. Page begynte visstnok også med heroin . All drikkingen og dopingen begynte å tære på bandet. Når det gjelder Robert var han også med på festingen, men det virker ikke som han var så ute å kjøre som de andre, mulig han hadde mer kontroll. Han var ofte med, men var ikke alltid like deltagende i alt det tullete som skjedde. Plant hadde en annen svakhet og det var damer. Han var svak for dem og de for ham. Han kunne velge og vrake og var en rundbrenner av rang fra tidlig av. 
    Rart at ekteskapet holdt så lenge det gjorde. 




    Jimmy og Robert. Øverst er de sannsyligvis på en turne i det kalde nord.. Russland kanskje? (ps. er det noe rart at jentene dånte?)


    Tragedier
    Maureen og Robert fikk også en sønn, Karac, som døde i 1977 av en infeksjon. Han ble syv år. Robert var på reise da det skjedde og han ble totalt knust. Bandet hadde hatt store problemer en stund og så skjer dette med sønnen. De måtte  avlyse mange konserter. Robert slet nok med mye skyldfølelse etter sønnens død. Kanskje følte han at han skulle vært mer hjemme, vært der og forhindret at det skjedde, sånne ting. De fikk en ny sønn, Logan i 1979. Det begynte etterhvert å skrante mellom paret og de skilte seg i 1983.  
    Da John Bonham døde i 1980 ble det slutten for Led Zeppelin. De ga riktignok ut et par album etter det, men det ble aldri det samme som før. John Bonham drakk tett døgnet før han døde. 40 alkoholenheter vodka skal han ha hatt i seg og han druknet i sitt eget oppkast.



    Rockeguden

    Solokarriere
    Etter Bonhams død går Page og Plant hver til sitt. Deres forhold har også blitt temmelig frynsete. Robert er hele tiden genuint opptatt av å fornye seg, finne og bruke nye ting og han lager 9 plater som soloartist. Han lager 3 plater sammen med Jimmy Page. De to har sterke bånd selv om det er temmelig anstrengt til tider. De lager også to nye plater som Led Zeppelin. Den største suksessen utenfor Zeppelin hadde Plant med Raising Sand sammen med Alison Krauss. (2007) Den fikk enormt gode kritikker og gikk til topps i USA og Europa. Plata var mer countryinspirert, og helt annerledes enn Zeppelins musikk. Plant var veldig opptatt av at han ikke skulle lage Zeppelinmusikk da han startet for seg selv, han ville helst ikke spille de gamle låtene heller. Det ble forøvrig med denne plata med Krauss. Etter dette traff han Patti Griffin, de laget musikk sammen, fikk følelser og ble et par.

    Plant har i sin senere karriere likt å spille på små steder, tilbake til musikkens røtter og ønsket ikke alt det som fulgte med det å være en superstjerne. Han har takket nei til mange store tilbud og reunions. Et par reunions har det blitt, bl.a. Live Aid i USA og en senere i London.

    Robert Plant har fortsatt god kontakt med Maureen og ungene og har ofte i årenes løp trukket seg tilbake til eiendommen han kjøpte i landlige strøk i England. Privat så liker han å ha ro rundt seg, selv om han også er en utadvendt type. Han fikk også en sønn til, Jesse Lee. I boka står det at han ikke ville si hvem som var moren. på Wiki står det at moren er Shirley, søsteren til Maureen som han hadde et forhold til etter skilsmissen.

    Mer om Robert Plant på wikipedia her



    Min favorittsang av Led Zeppelin, fra albumet Physical Graffiti (1975)   Den går også for å være en av deres beste låter. Kashmir. Jeg kalte dette dobbeltalbumet "HUset med vindaugan" på grunn av det fascinerende coveret. Jeg elsket den plata og har angret fælt på at jeg solgte den i forbindelse med den nest siste flyttingen min..

    Vurdering av biografien
    Historien om Plant og Led Zeppelin er magisk spennende, men boka er ikke spesielt godt skrevet. Det kan hende at oversetteren har mye av skylden, for det var mye rar oversetting.
    Feks: Heter det mordersanger på norsk? Drapssanger? 
    Jeg har aldri hørt om det. Antar det er dirkete oversatt fra Killersongs, e.l. som en hvilken som helst googleoversettelse.

    Det er også en del dårlig korrektur.  Ikke bra. 
    Men ellers gikk det jo greit å komme gjennom den, men man finner vel like mye fakta på wikipedia som her. Og helt innpå Robert Plant kommer man ikke i denne boka, selv om man får et inntrykk av hvem han var. Ikke alle biografer har den evnen. 



    John Paul Jones, Robert Plant og Jimmy Page i sine eldre år


    Det ser nå ut som de faktisk fortsatt kan ha det gøy sammen. Robert og Jimmy.






    Også en av mine største favoritter: All my love fra albumet In Through the Out Door. (1979)  Den ble skrevet til minne om Plants sønn Karac, som døde så alt for ung. Det visste jeg ikke den gangen jeg spilte låta gang etter gang, men den grep veldig. Det er vel noe med den følelsesladde intensiteten og varheten Robert synger med det som er så inn i hjerterota sterk.. Og jeg har allerede spilt den fem ganger nå i kveld. Memories.. Dette klippet er fra en livekonsert i Berlin i 1980, litt skurrete, men skal du ha ren versjon hør på albumet. 


    Du kan lese om flere biografier i bloggen til Moshonista her


    Paul Rees: Robert Plant og Led Zeppelin , 313 s
    Libretto forlag 2014
    Kilde: Kjøpt


    (Bildene har jeg frekt tjuvlånt på google.  Umulig for meg å ha egne fotos her, faktisk)

    0 0

    Torkil Damhaug har vunnet Rivertonprisen to ganger. Det er litt av en bragd. Han kan godt vinne den tredje med Glasshjerte. Ikke mye annet av norsk krim av året overgår denne, om noe i det hele tatt. Damhaug skriver godt, har komplekse plott, det er spennende og innsiktsfullt skrevet. Også denne gangen. Han bruker av sin erfaring som psykiater og skildrer mørke og arr i mennesker på en ypperlig måte.


    Robin er en psykisk funksjonshemmet gutt, med en hjerneskade. Han kan knapt snakke. Han skriker, blir desperat og slår lysene av og på når han er livredd. hermer etter andre, snakket et meget enkelt språk og greier ikke å uttrykke det han tenker i særlig grad. Robin opplever noe i skogen. Amina, 16, kusinen, ligger på bakken. Hun blør og vil at Robin skal ha noe, et glasshjerte. Hun greier ikke å reise seg og Robin er fortvilet. Men han er også redd. Når han hører noen stemmer komme gjemmer han seg. Han kan ikke gjøre noe, stemmen slår henne med stein. Hun er helt stille etterpå, og Robin springer hjem siden han ikke får henne til å våkne igjen.  Amina sover. Han vil hjelpe, men han greier det ikke.

    Mikkel, 19,  er broren til Robin og student. En følsom ungdom som er flink til å tegne. Amina har lenge vært betatt av Mikkel og vil kle av seg for han. Hun har gjort det før og da ble de oppdaget av hennes bror. Siden har han hatet Mikkel og kalt han pedo. Aminas mor har konvertert til islam.
    Mikkel blir stadig oppsøkt og plaget av en jente med navn Boel Knutson. Hun er sjalu på Amina, og sjalu på Inga, den nye jenta som Mikkel blir kjæreste med. Mikkel har lovt Boel noe på bursdagen hennes den 30. november. Mikkel ble kjent med Boel da han var innlagt på ungdomspsykiatrisk en periode for tre år siden.
    Denne dagen nærmer seg og hun blir mer og mer plagsom.

    Imens letes det etter Amina. Amina er forsvunnet, avisene skriver. Robin vil vise Inga noe i skogen, Mikkel drar henne bort fra det. Den andre gangen blir hun med og hun ser en arm stikke opp på det stedet Robin stopper. Det er Amina. Mikkel blir siktet.  Kunstermora og skuespillerfaren er fortvilte.

    Inga er jusstudent og datter av advokat Natvik som leder firmaet der Mikkels forsvarsadvokat, den hypokondre og stressete Elton jobber. Inga leker litt detektiv på egenhånd og slumper stadig borti viktige spor. Hun går til forsvarets assistent,  advokaten Rivers som har sittet inne for drap i åtte år og nettopp har sluppet ut.
    Det er forsvaret og Inga som driver saken videre. Politiet er med, men de har ikke så stor plass i romanen. Chris Tvedt har vært konsulent ifølge etterordet.

    Mer kan jeg ikke røpe, annet enn at dette er forrykende krim, dog ikke alt for heseblesende,  med mange vrier og et utsøkt persongalleri.  Selv om det aner meg ganske tidlig hvilken vei det går, demper det absolutt ikke noe av spenningen. Noe av spenningen ligger jo også i å få vite om det du aner går den veien eller ikke.

    Absolutt anbefalt! Damhaug er en ener på sitt felt når det gjelder kriminelle psykologiske thrillere.
    Jeg slukte Glasshjerte forleden. Jeg har ferie på La Gomera og har spart denne boka til jeg har godt med lesetid. Og en ting til; Damhaug åpner for at vi kan møte Rivers i senere bøker. Det håper jeg vi får. Denne karakteren virker han ikke ferdig med, ikke vi heller..

    Andre bloggere:
    Tine, Bjørnebok, BokBloggBerit
    Anyone? Bare legg inn link i kommentarfeltet.

    Andre bøker av Damhaug som jeg har blogget om:
    En femte årstid
    Ildmannen
    Sikre tegn på din død
    Døden ved vann
    Se meg, Medusa



    Glasshjerte av Torkil Damhaug, 417 s
    Cappelen Damm 2017
    Kilde: Leseeksemplar




    Lesing på verandaen i San Sebastian de la Gomera. 




    0 0
  • 01/01/18--06:48: Oppsummering desember -17
  • Dette skal bli en kort oppsummering for desember, siden det er nytt år i dag og jeg også skal lage en års-oppsummering for 2017 som jeg vil bruke lengre tid på.  Desember bar preg av at jeg var to uker på Kanariøyene og fikk sugd i meg masse lys og sol og samtidig lest mye. Det er godt for helsa og jeg slapp å forholde meg så mye til julemaset/stress/styr hjemme denne månedene. Jeg har allikevel fått kost meg med lutefisk med venninner og julebord på Litteraturhuset. Totalt sett leste jeg 16 bøker i desember.














    Omtrent alt lest, mua Heksen som jeg avbrøt, og Rom for stillhet som jeg skal lese i januar. Den hadde uansett passet bedre å ha med seg på La Gomera enn Gran Canaria. 



    Bøker lest i desember:
    1. Vandreutstillinger av Cecilie Løveid: Dikt, norsk2017, eBokBib, 76 s
    2. Hjerteslag i ord av Linda Tangen: Dikt, norsk2017, debutant, leseeks, 73 s
    3. Krigeren på fanget av Hege Woxen: Dikt, norsk2017, leseeks, 70 s
    4. På motorveiene av Runa Fjellanger: debutant, norsk2017, Spania, leseks, 137 s
    5. Hvite løgner av Asbjørn Jaklin: krim, norsk2017, leseks, 320 s
    6. Jordsjukantologien nr.1 av Stein Torleif Bjella: dikt, leseeks, 78 s
    7. Krater av Marlen Ferrer: norsk2017, leseeks, 336 s
    8. Hagen for små begynnelser av Abbi Waxman: Fra hylla, USA, leseeks, 383 s
    9. Rober Plant og Led Zeppelin av Paul Rees: Biografi. lesesirkel, England, USA, Marokko, kjøpt, frahylla , 313 s
    10. Så faller jeg av Rebecca Wexelsen: dikt, norsk2017, debutant, leseeks, 62 s
    11. Glasshjerte av Torkil Damhaug: krim, norsk2017, leseeks, 417 s
    12. Ruindikt av Jo Eggen: dikt, Irland, norsk2017, eBokBib, 87 s
    13. Og det blir lyst blir det helt fantastisk av Kristin Berget: dikt, norsk2017, eBokBib, 61 s
    14. Nærvær av Kristin Flood: sakprosa/selvutvikling, 2015, kjøpt, 284 s
    15. Hele livet på en dag av Alyson Richman: Tjekkia, Polen, Tyskland, USA, kjøpt, frahylla, 304 s
    16. Søvnen og døden av A. J. Kazinski: Danmark, krim, frahylla, kjøpt, 510 s

    SUM: 16 bøker

    Jeg har lest 11 bøker som er norske av året og kan nomineres til Bokbloggerprisen. Av de er det 7 diktsamlinger og noen av dem meget gode.  Nevnes spesielt : Vandreutstillinger av Cecilie Løveid, Jordsjukantologien av Stein Torleif Bjella og Kristin Bergets Når det blir lyst blir det helt fantastisk. Debutantene Rebecca Wexelsen og Linda Tangen må også nevnes.
    Som dere skjønner,  det er svært vanskelig å velge ut en vinner her. Men at en eller to blir nominert av meg, det vet jeg.  Jeg har heldigvis e uke til å tenke på.

    4 av de andre norske var romaner, og to av dem svært god krim. Torkil Damhaugs Glasshjerte jolder høy standard og det gjør også Asbjørn Jaklins Hvite løgner.  De er forøvrig veldig forskjellige.
    Krater av Marlen Ferrer er også en roman som jeg likte  godt.

    Ellers har jeg totalt sett lest 3 krim denne måneden, 4 frahylla (jippi!), 2 sakprosa: selvutvikling og en bio i lesesirkelen til Moshonista, 4 romaner (ikke-krim).
    Krimbøkene jeg leste er jeg meget fornøyd med. Kazinski og Damhaug er enere. Jaklin også når det gjelder nord-norsk krim med historisk tilsnitt.

    9 leseeksemplarer/3 lånt på eBokBib/4 kjøpt

    Jeg har ikke lest de bøkene jeg hadde planlagt i Heddas hylleboksirkel. Det har skjært seg, men jeg trøster meg med at jeg har lest noen hyllebøker alikevel.

    Jeg har heller ikke fått lest alle de norske bøkene fra 2017 som jeg hadde ønsket å lese. Grensen av Fatland er jeg dog i gang med. Og Lasaruseffekten av Egeland skal jeg også begynne på nå. Spørs hva mer jeg rekker. Det kan hende det ligger noe på posthuset og venter..som må leses.

    Nå går jeg over til å lage en års-oppsummering, to be continued..

    Takk for i år og til lykke med det nye året!



    Meg selv på La Gomera i romjula - selfie. Det er kjølig i høyden. Her i Garajonay nasjonalpark, nær toppen av øya.


    0 0

    Nå et det dagen for å lage en oppsummering av året 2017 på bloggen. Lest liv, reist liv, levd liv, litterært liv, bloggende liv. Jeg ser at min årsoppsummering fra 2016 var grundig og omfangsrik, og det blir ikke denne på samme måte. Jeg strever litt med å finne bildene mine nå, de er lagt på en ekstern harddisk. Jeg trodde jeg ryddet plass til nye bilder på min Macbook, men der er det enda fullt og hvorfor vet jeg ikke. Så jeg får ikke lagt inn bildene mine fra det siste halve året og redigert dem uten at det blir for mye arbeid. Her har jeg et stort forbedringspotensiale for det nye året.  Bruke tid på å få til et bildelagring- og sorteringssystem som fungerer bra for meg.  (har du et bra tips? ) Det har jeg ikke nå. Jeg må ha noe som er raskt, funksjonelt og effektivt, ellers gidder jeg ikke bruke det og så blir det som nå. Tungvint og rotete. Nåvel, men lest har jeg. Om ikke fullt så mye som i 2016, men fortsatt ganske mye.  I 2016 leste jeg 121 bøker, i 2017 105 bøker.


    En av de beste krimromanene i 2017. Kanskje den beste norske? 



    Tallenes tale:
    Totalt lest 105 bøker som fordeler seg slik:
    Krim: 35
    Andre romaner: 36
    Lyrikksamlinger: 13
    Novellesamlinger: 3
    Biografier: 8
    Annen sakprosa: 11

    av disse er det totalt lest 59 norske av året. 28 som kan nomineres i Åpen klasse til Bokbloggerprisen og 31 romaner. 
    Det er faktisk 3 flere norske av året enn i 2016. Og jeg som hadde planer om å lese mindre nye norske, ikke flere.

    I forhold til andre lesemål, så har jeg kun lest 1 stk 1001-bok (Margaret Atwoods Tjenerinnens beretning) . 
    Jeg har lest 9 frahylla, mot 13 i 2016.Her kan jeg altså fortsatt bli meget bedre. 




    Dramaet om Vigdis, Helga og virkelighetslitteraturen fortsatte også i 2017. 






    Biografier
    Jeg har deltatt i alle de seks rundene i Moshonistas biografilesesirkel og det skal jeg fortsett med i 2018. Jeg har forøvrig lest 8 biografier i 2018 (de som defineres som biografi, ikke selvbiografiske eller biografiske romaner)
    Den beste biografien jeg leste i 2017 var Hannes Råstams Tilfellet Thomas Quick. Det er like mye en true crime, som en ren biografi, da den tar for seg saken fra alle sider. 

    Av norske sakprosa- og biografier synes jeg Alfred Fidjestøls historie om apen Julius gjorde mest inntrykk.





    Krim
    Det ble utgitt mye bra norsk krim i 2017.
    Torkil Damhaugs Glasshjerte er nevnt, men også Jørgen Brekke - med Avgrunnsblikk  og Frode Granhus med Forliset, som dessverre døde plutselig i høst, leverte gode krimromaner. Det gjorde også krimdebutantene Agnes Matre og Myriam Bjerkli med henholdsvis Skinnet bedrar og Lille Linerle. Det lover godt for tilveksten av gode norske krimforfattere.

    Av utenlandsk krim har jeg fortsatt å lese danske A.J. Kazinski dette året. Jeg har lest de tre andre av de fire de har skrevet. Søvnen og døden leste jeg ferdig i går og den var også kjempebra, selv om jeg føler at jeg leste noe av det samme i Den gjenfødte morderen.  Men bare noe, historiene er ganske forskjellige selv om de begge tar for seg sjelens udødelighet og er innom nær-døden-opplevelser og reinkarnasjon. Jeg har kun lest en bok av John Hart i 2017, og resten skal jeg lese i 2018. Årets overraskelse når det gjelder utenlandsk krim er helt klart Peter Mays bøker Svarthuset og Lewismannen. De rager i en klasse for seg selv.  Årets beste helt klart!
    Bernard Minier leverte også en knakende velskrevet og spennende krim; Hvis helvete var av is.




    Norske romaner, lyrikk og sakprosa
    Jeg har ikke rukket å lese alle de romanene jeg ønsket i år. Det kom noen som skudd her på tampen, men jeg fikk dem ikke i hus i tide, så derfor.. 
    Jeg skulle ha lest Niels Fredrik Dahls Mor om natten, Sveens Fem stjerner, Faldbakkens The Hills, Steens Badehuset, m.fl. Men man rekker ikke alt. Ikke rakk jeg James Franco som spytter heller..  Eller Ørstaviks nye. Hvis ingen av disse kommer på langlista får jeg lese dem senere. 

    Likevel har jeg lest mye, og det beste av det er:
    * Begynnelser av Carl Frode Tiller
    * Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar
    * Leo av Bror Hagemann
    * Dette livet eller det neste av Demian Vitanza
    * Himmelske tilstander av Tove Nilssen


    * Tung tids tale av Olaug Nilssen

    Det er mye annet bra også, som Berge av Kjærstad, Blå av Maja Lunde feks. 

    Noveller: 
    * Jeg vet hva du driver med av Jakob Arvola

    Dikt:
    * Stein Torleif Bjella: Jordsjukantologien
    * Cecilie Løveid: Vandreutstillinger , og de andre nevnt her

    Sakprosa:
    * Nesten menneske av Alfred Fidjestøl
    * Verda er ein skandale av Agnes Ravatn
    * Anorektisk av Ingeborg Senneseth




    Denne er jeg i gang med og den lover godt. Elsker å lese slike reisebøker. Erika Flatland er en steintøff dame og skrive kan hun også. 


    (det forundrer meg at jeg ikke har flere gode sakprosabøker her, men det er nok mest biografier blant de jeg har lest, samt en kokebok, veganske burgere av Jane H. Johansen, som jeg har hatt mye glede av, og noe annet)


    Utenlandske bøker
    Bortsett fra krimmen og biografiene jeg har lest og omtalt, så har jeg lest noen (ikke-krim) romaner også. Den beste er nok gode gamle Atwood sin Tjenerinnenes beretning.
    Det var ekstra artig at TV-serien også kom i 2017, og den er knallgod!

    Varm melk av Deborah Levy var også en bok jeg hadde glede av å lese, men ellers var det så som så.. Bortsett fra Linda Bostrøms Velkommen til Amerika, da. Den var sterk.

    Linker til omtaler finner du ved å søke i søkefeltet oppe til venstre eller på oversikten her



    Konserter ble det også noen av: Deep Purple, Robbie Williams, Susanne Sundfør, Kari Rueslåtten

    Andre begivenheter , reiser og ting verdt å oppsummere i 2017:
    * Lillehammer litteraturfestival mai/juni 
    * Frivillig hjelper i Litteraturhuset i Trondheim begge sesongene. Jeg hjalp til på ca 9-10 arrangementer og var tilstede på flere enn dem også. Høydepunkt: Carl Frode Tiller, Olaug Nilssen.
    * Har deltatt på flere forlagsmøter; Cappelen Damm, Aschehoug, Gyldendal, Juritzen og Vega, Kagge. Håper ikke jeg har glemt noen...
    * Den årlige litterære hagefesten i Adrianstua i august
    * Ferie på Gran Canaria januar og desember, samt en uke på La Gomera/Tenerife i desember.
    * Ferie i Bodø og Lofoten i august og ble bestemor for første gang! Stort, stort, stort! Var også en tur oppover senere i høst. 
    * TV-serier: The Handmaids tale, Alias Grace, Mindhunter, Outlander, samt noe norsk krim som Grenseland og Monster.


    Min gode venn Ollie, her utenfor Svolvær i høst.


    Mål/ønsker/planer for 2018:
    * Lese mer fra hylla, minst to pr mnd.
    * Lese mer klassisk litteratur - 1 pr mnd?
    * Lese mindre norsk 2018
    * Skrive andre ting enn blogg


    Med dette ønsker jeg dere alle takk for det gamle året og lykke til med det nye:) 

    Peace & Love!






    Plaza Americanas, San Sebastian , La Gomera desember, like ved der jeg bodde (foto: Anita Ness)



    Mirador Abrante, La Gomera, Teide i bakgrunnen (foto: Anita Ness)



    På tur til Alto Garajomay og rundt, La Gomera (foto: Anita Ness)




    Gå, gikk, har gått... Los Cristianos, Tenerife (foto: Anita Ness)


    0 0

    Erika Fatland har foretatt en reise langs Russlands grense og skrevet en fantastisk bok om det. For det første er det imponerende å foreta en slik reise gjennom disse områdene hvor flere av landene er diktatoriske regimer. For det andre er det imponerende å skrive en helstøpt reiseskildring om møter med folk og land og integrere de respektive lands brokete historie i den. Jeg bøyer meg i støvet med hatten av.


    Det kan være lett å bli veldig oppramsende når man skal skrive om en slik omfattende bok, men jeg skal prøve å ikke bli det. Sitatfaktoren er stor, men siden jeg vanligvis ikke liker å sitere, ei heller å lese så mange sitater i en tekst,  så tror jeg at jeg skal unngå den fella selv om markeringene i boka er mange.  Det viktigste er at lesere blir nysgjerrige nok til å ta fatt på denne (lese)reisen selv og at jeg selv får notert ned det som jeg er synes er viktig av inntrykk.

    Erika Fatland er utdannet sosialantropolog og er forfatter av flere bøker. Hun har beviselig også gode historiske kunnskaper, for det hun refererer til i Grensen er skrevet på en lettfattelig måte slik at jeg får tillit til at hun kan det hun skriver om.
    Hun har tidligere reist i en del av disse landene og gjorde feltarbeid om Beslan.

    Grensen rundt Russland er på over tyve tusen kilometer, altså 2000 mil. Den norske grensen til Russland er i underkant av 200 kilometer. (196 km). Landene hun har vært gjennom i denne boka er:
    Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen.

    Hun brukte over 2 år på reisen og tre år på å skrive/jobbe med boka.

    Det er til å bli svimmel av.
    Land jeg vet lite om. Lukkede land, land i en del av verden jeg selv ikke har reist (med unntak av nærområdene som Finland (Wasa med ferge fra Sundsvall)  og Latvia  (Riga på jobbtur inkludert sightseeing) samt Polen (Krakow) så vidt.)

    I den første delen av boka tar hun oss med på en sjøtur i Nordøstpassasjen, med en gruppe utlendinger som har ventet lenge på en slik tur. Man må sette seg på liste tidlig, disse gruppeturene går ikke så ofte i Nordishavet fra øst til vest. De startet i Anadyr i øst, passerte det berømte Beringstredet, lærte om Bering og hans strabaser, videre ut på åpent hav i råk og fåk og is. Innom havner på øyer full av gammelt rustent søppel, øyer med veldig lite mennesker som var der kun for å passe på, permafrost, noen få sjødyr, kaldt, hardt , ubarmhjertig, med fare for ekstremt dårlig vær, noe jeg synes det virker som Fatland ble spart for, altså det værste været. Litt ruskig sjø man man jo regne med opp i isødet.  Sa hun, som selv er livredd ruskete sjø. Nei takke meg til, denne sjøreisen er nok ikke noe for meg. Men det er fascinerende å lese om at andre gjør det.  Og det er artig å lese om de folkene hun møter. 

    På fastlandet står Nord-Korea for tur, også der er hun på en gruppereise. Det er ikke bare bare å få komme inn i Nord-Korea, og å reise rundt der på egenhånd kan man bare glemme. Man må ha guide enten man reiser alene eller i gruppe. Gruppen til Erika har to guider, den pertentlige Miss Ri og Mister Kim. Her passes de ville vestlendingene på som i en barnehage. Ikke gjør ditt, ikke gjør datt. Ikke ha genseren rundt livet, det er respektløst, ikke ha slipset skjevt, det er respektløst. Når de besøker det store Gavemuseet, som ingen turister slipper unna, er det masse å passe på: Ikke ha armene i kors, det er respektløst..ikke ha solbriller på hodet, det er respektløst.. osv. Kameraene kontrolleres stadig, kun det som er vakkert 
    kan man ta bilde av.  Ellers tar Miss Ri og sletter dem.
    Jeg tror jeg hadde fått mark av å være der. Ærlig talt. Nord-Korea er vel verdens mest kontrollerte og lukkede regime, og jeg tror ikke jeg har tenkt meg dit. 

    Jeg gjør alt det som er forbudt der når jeg er ute og reiser. Solbriller på hodet, genser rundt livet, knipser i øst og vest.. hele tiden. Nuvel. Mange av de andre landene er også strengt kontrollerte og krever visum og nøye gjennomgang av papirer og bagasje. Fatland tenger et levende bilde av tøff og interessant reise. Hun har gjort nøye forberedelser, blant annet så har hun gjort avtaler med mange mennesker som kan fortelle henne om hvordan det er å bo i disse landene og å være nabo til Russland. Alle kan eller tør ikke snakke fritt. Mange gjør det.  Hun beskriver fattigdom, kummerlige levekår, nye byer som tar opp kampen med Vesten. Kina blant annet, er et land det virker interessant å komme til, selv om det er overbefolket. Her er det rent og ordnet, og greit for å turister. 
    Georgia er også et land jeg kan tenke meg å reise til. Det har jeg faktisk tenkt før jeg leste Fatlands bok. Georgia er forresten favorittlandet hennes, skriver hun. Her får hun skikkelig god mat, her er hyggelige åpne folk, naturen vakker. 
    Reisen gjennom Mongolia var også interessant, et sært og kaldt land, med en rik historie. Folk bor enda i jurter, runde telt, selv om de flytter inn mot de store byene. I Ulaanbatar har det oppstått jurteforsteder. Problemer med det er luftforurensningen. De fyrer med kull og det legger seg tykke lag av forurensing over byen.  Det med religion er interessant der, deres form for buddhisme, ganske likt som i Tibet. 

    Mens vi reiser gjennom disse landene, gjennom Kasakhstan- som også er et særdeles kontrollert diktatur, Asarbadsjan, over sjøer, med tog, med fly, med bil med tvilsomme sjåfører og veier, Ukraina, Balkan, mot Norge og Grense Jakobselv, får vi mye historie om kriger, generaler, sjefer, presidenter, konger, dronninger, hvordan land ble erobret og tapt, grenser flyttet og land endret. Mye av dette er viktig og interessant, men en del er også litt langdrygt og alt fenget meg ikke like mye. Men jeg henger ikke like godt med når det blir for mange navn, land og årstall survet sammen . Jeg tror kanskje det minner litt for mye om historietimene på skolen. Noe går inn, mye går gjennom og ut.

    Noe veldig bra med boka er alle kartene. Helt nødvendig for min del i alle fall. Mens vi reiste studerte jeg stadig kartene, hvor er vi nå, hvor i forhold til hva?  Det er også noen bilder i boka, også veldig bra å se. 

    Noe som grep meg spesielt var turen til Tsjernobyl dag er det det et turistmål. De fleste her til lands som er født rundt 1970 og før det, husker vel den kraftige atomkraftulykken som rammet så hardt i 1986. Også landet vårt ble rammet i form av radioaktivt nedfall som påvirket helsen negativt til mennesker og naturen. Moltebær, dyr og fisk. 

    Jeg visste heller ikke hvor forferdelig dårlig sovjetiske krigsfanger fra Norge ble behandlet da de kom tilbake til Sovjet etter andre verdenskrig. De ble brukt som slaver i norsk næringsliv, blant annet i NSB for å bygge jernbane. De ble elendig behandlet her, men også da de kom hjem til eget land, fordi de ikke sto nok i mot. Ja sågar ble en del betraktet som landsforrædere.  Russerne klaget forøvrig på hvordan minnegravene til soldatene ble tatt vare på, så det ble bestemt at det skulle lages en fellesgrav ved Kjøtta. Alle likene ble flyttet og det var stykkpris som betaling, og Fatland sier at det sannsynligvis bare ble med mange skaller og at rester av mange kropper ble igjen. Det er grusomt å lese, så respektløst og skamløst. En annen ting her er at Norge har flere svin på skogen, som mye annet som ikke har kommet godt nok frem i etterkrigsoppgjøret; hvordan norsk nærlingsliv tjente på krigen og brukte folk som tyskerne har plassert her.

    I den siste delen av reisen får Erika følge av sin far og må utfordre seg selv på noe hun ikke kan. Padling med kajakk langs grensen i Jakobselva. Ikke bare bare det, når strømmene ikke går den veien man vil og motvind gjør det vanskelig i tillegg til den nitidige myggen. 

    Oj, for en bok, for en dame. Jeg må bare få si det til slutt, for ei tøff dame altså! For en reise. Den er jo absolutt ikke risikofri.

    Jeg kommer garantert til å lese flere av bøkene hennes. Jeg har Året uten sommer her men mest har jeg lyst til å fordype meg i flere bøker fra disse områdene. Så da blir det vel Sovjetistan og Englebyen, da. Og de hyllebøkene jeg har av Svetlana Aleksijevitsj og Anna Politkavskaja skal gjennomgås dette året. 2018 skal bli et leseår med fordypelse i Russland og de gamle Sovjetstatene. Et nytt lesemål er født, takket være Erika Fatland.

    Jeg har ikke sett bloggere skrive innlegg om boka enda, men den er omtalt her og der av bl,a, Elisabeth  med bloggen Bokstavelig talt og Ingalill , Moshonista i alle fall.

    Anmeldelser ellers har vært gode:
    VG
    Aftenposten
    Klassekampen
    Dagbladet (under betalingsmur)


    Her er et intervju med Fatland under Stavanger sakprosafestival om Grensen




    Grensen av Erika Fatland, 601 s (pluss etterord, oversikt over Russlands historie, kilder)
    Kagge forlag 2017
    Leseeksemplar



    PS: Jeg ser i etterordet at hun skrev boka på flere steder, blant annet på La Gomera. Da ble jeg kjempenysgjerrig. Hvor på La Gomera skrev hun? Jeg har nettopp vært der...


    0 0

    Jeg har lest flere diktsamlinger i det siste som jeg ikke har skrevet om her i bloggen. Noen har fått noen umiddelbare ord på Goodreads og de vil jeg kopiere over hit. De andre skal også få noen ord så de ikke glemmes og kan hende får andre også lyst til å lese noen av dem.  Det er ganske kjekt å få tak i nye diktsamlinger nå siden man kan låne på eBokBib. Selv om papir er å foretrekke så går det utmerket også å lese dikt på mobilen.



















    Så faller jeg av Rebecca Wexelsen, 62 s
    Tiden 2017
    Leseeks

    Fine dikt. Min kommentar fra Goodreads: 
    denne var overraskende fin. vemodig, trist, fint skrevet. en historie om en mor og datter, en aldrende mor som minnes, ser tilbake, noe med et barn som ikke klarte seg så bra. og burde mor ha skjønt det? en historie i diktform, lettfattelig å lese. (4 stjerner)

    Fra boka:
    Jeg ser deg for meg/blodårene dine er tydelige
    ..
    fingre som trommer mot armlenet/du får heller ikke sove/har aldri egentlig kunne sove/
    vi er like sånn/det er en gjennomtrekk i kroppen/og noe som kryper/som mark bak øyelokka
    (s.16)

    Rebecca Wexelsen er debutant, født 1986 i Oslo

    Andre bloggere:
    Beathe, Elikken, Tine, Åslaug/medbokogpallett


    Ruindikt av Jo Eggen, 88 s
    Aschehoug 2017
    Lånt på eBokBib

    Denne samlingen ble jeg nysgjerrig på fordi jeg oppdaget at flere anmeldere fremhevet denne som en av årets beste i årsoppsummeringene i avisene før jul. I tillegg handler den om å være på reise i Irland, noe som tiltrakk meg i tillegg. 
    Jeg synes at en del av diktene var fine. Jeg gjenkjente stemning, natur og ruiner. Jeg har selv vært på en del av de historiske plassene ved en rundreise for noen få år siden. Newgrange feks, som han nevner.
    Men likevel tok den meg ikke helt, denne samlingen. Jeg vet ikke hvorfor, for lite følelser kanskje? Kanskje er det noe i det som Aftenpostens anmelder sier, at poesien blir et påskudd for å reise for Jo Eggen. 

    Mine ord på Goodreads:
    morgenlesing på Værnes. dikt om Irland, det grønne. ruinene, øyene. fortidsminner, Yeats og politikk. ganske ok, kjente igjen det irske.. Men det grep meg ikke, mer enn sånn passe (3 stjerner)

    Her er noen tilfeldig utvalgte linjer:

    Speil, Antrim
    Det lyser lydløst, den svære grønne/innsjøen/borte hos, nede hos den/
    beveger folk seg langsommere/står nesten stille, er nesten der/
    den forsvinner utover, innover/flater ut, glipper avgårde/
    glir unna tom hvit//edru rus av mjølk/
    På den andre sida, langt bortafor/

    glinser det i svart i poeten Seamus/Heaneys myrdronning/

    oppsøkte klissenheten kristenheten som/barn/
    i lokalhistoriehyllene dukker han frem/på Antrims folkebibliotek.......

    Jo Eggen, født 1952, Lillehammer, har gitt ut 8 diktsamlinger før og noen gjendiktninger 


    Og når det blir lyst blir det helt fantastisk av Kristin Berget, 64 s
    Cappelen Damm 2017
    eBokBib
    * Bragenominert i 2017 for denne samlingen*

    Mine Goodreadsord:
    dystopisk, en kvinne med nyfødt barn. mennesker på randen. ørken, sand, knokler.. miljødikt, fremtiden uten mat, vann, pga klimaendringer. Berget skriver suggererende og fint, rytmisk. Jeg leser høyt inne i meg på flyet. har lyst til å lese disse diktene høyt, men må nok vente med det..
    (4 stjerner)


    Noen linjer:
    Jeg må gjøre opp et bål fukten trekker/gjennom veggene Kornet er hugget ned/
    til ankelhøyde åkrene brer seg gulspettet/der ute i utsikten
    Jeg setter en brøddeig ved det åpne/vinduet Nå må ingenting forhastes/
    havet kan reise seg når som helst

    Dette er en diktsamling jeg skal skaffe meg i papir, sammen med flere av de andre gode jeg har lest i 2017. Den kan med fordel leses om igjen og om igjen Jeg kjenner at jeg blir berørt når jeg igjen blar gjennom diktene på eBokBib.  Det er en fin rytme, en fin, men dyster stemning, blant annet om hvordan overleve med nyfødt barn i miljøkrisen.. 

    Kristin Berget, født 1975, har gitt ut fem diktsamlinger og en roman, bosatt i Drøbak

    Andre bloggere.
    Beathe

    Aftenposten, Morgenbladet


    Du bestemmer deg for at dette er et minne av Marianne Teie , 128 s
    Cappelen Damm 2017
    eBokBib

    Denne diktsamlingen ble jeg oppmerksom på i siste stund før nomineringsfristen til bokbloggerprisen gikk ut og jeg satte i gang med å lese den i uka som gikk. Dikteren er debutant.

    Mine ord på Goodreads:
    historien berørte meg. for en sorg over å miste så mange. tenker på så lite de hadde, berte som sydde klær av gardiner, de spiste brød av bark fordi avlingene frøs eller tørket ut. og på all fråtsingen i dag, hundre år etter. skammelig. men om historien er sterk, så er minuset mangel på noe rytme og poesi.. det finnes noen gode lyriske formuleringer, men mest er dette en kortfattet historiefortelling, en essens av liv. det har sterk effekt det, men likevel.. ( 4 stjerner)

    Linjer fra samlingen:
    det hun følte/hadde hun alltid følt det slik/

    alle de andre forsvinner/du er den eneste som vet hvordan alt/burde være
    de andre vet hvordan det ble/du liker ikke fotografier på veggene (s. 202/224)

    Slutten er også ganske spesiell, Den får nesten et metafysisk preg, altså man kan velge å tolke den inn i en slik konteks. Han, som ikke forlater kroppen før han blir funnet. Hun, oldebarnet som husker sin egen fødsel. Man kan tenke at dette er minner, liv etter liv, generasjoners hukommelse, minner som går i arv.

    Jeg husker lyset/verdenen gjennom glasset/den grønnfargen man bare finner i /operasjonssaler/
    stålet/jeg husker hendene mine nmed de tynne blodårene/slanger/jeg husker lydene/alt som fikk meg til å skvette   ...  (s.213/224)

    Marianne Teie, født 1978, bosatt i Oslo. Debutant

    Andre bloggere:
    Beathe, Elisabeth

    Littkritikk (nettsted)



    Nye sonetter fra innsjøen av Karin Haugane , 72 s
    Gyldendal 2017
    eBokBib

    Denne samlingen og dikteren ble jeg nysgjerrig på da jeg nylig leste Arne Hugo Stølans oversikt over, etter hans mening, beste lyrikksamlingene i 2017. Stølan er selv lyriker og har god greie på lyrikk. Her er oversikten i VG

    Haugane har skrevet tre samlinger med sonetter som henger sammen, og dette er den siste. Jeg har kun lest denne, men har skjønt at de ikke absolutt må leses i sammenheng. Etter å ha lest denne ønsker jeg å lese de andre, og har nå lastet ned den første; Oder til Fenn, fra eBokBIb.
    Jeg har ikke så mye greie på sonetter, men har forstått det slik at opprinnelig så var det svært strenge krav til sonetteformen og at det som regel handlet om kjærlighet, men at moderne poeter har utviklet dette videre.
    Da jeg leste samlingen i dag måtte jeg bruke litt tid på å stille meg inn på den rette frekvensen for å finne rytmen og å prøve å forstå hvordan sonettene var bygd opp. Noen steder var det lett å finne, andre steder ikke. Noen dikt hadde klare rim de første fire linjene, men senere ikke, selv om det var en slags takt og rytme.
    Jeg ønsker å lære mer om sonetter og kommer til å utforske flere av disse samlingene, samt annet i undersjangeren.

    Men man skal ikke bare være opphengt i form, men også innhold.
    Karin Haugane har opplevd grusomme tap i livet sitt. Hennes mor ble drept av hennes far som deretter tok livet av seg da hun var liten. Hun har skrevet om dette i diktene sine, også i denne samlingen kommer det opp, selv om det ikke bare handler om det store tapet.
    Hun skriver om naturen, om dyr og fugler, om å leve i hytta i skogen , om jakt, om reiser til Afrika og India. Dette hele er sydd sammen med en rød tråd, om hverdagen, sorgen som alltid ligger der, men også lyset, det å gå videre og om kjærligheten til Fenn, som hun også mister hvis jeg har lest  det riktig.
    Haugane har et nydelig levende og billedlig språk som jeg ønsker å lese mer av.

    Noen linjer:
    47
    Hvitt av nattsvermere på ruta i kveld/Hva er det han vil, stupe inn i lyset/
    Kom han inn ville han krepere i karmen/ Av heten, mangel på luft og utvei/
    Hva er det han må, sverme i mørket/Bare sitte og glo inn til mennesket/
    Henge et øyeblikk før han flakser bort/Kjenne et rykk ved melent vingeslag/
    Jeg var selv en nattsvermer i ensomhet/Satt natt etter natt, søkte tegn fra èn/
    Lengtet så lenge at jeg skiftet farge/Nattsvermeren flyr i det stumme koret/
    Skremmer og ber under en lodden kappe/Han sitter alene og tar nattverden der

    og her er de siste linjene til Fenn i sonette 38:
    ...
    Jeg holder deg hvert sekund, bror, mann/
    Inn i din finstemte avgang til stjernene/

    Hvordan kan du forlate meg her alene? 

    Er det ikke utrolig sårt og vakkert?

    (5 stjerner fra meg på Goodreads)

    Om Karin Haugane, født 1950, i Haugesund. Hun har skrevet 11 diktsamlinger og tre gjendiktninger. Jeg skjønner ikke at jeg ikke har hørt om eller lagt merke til henne før..

    Mer om sonetteforma og denne diktsamlingen her




    0 0

    Vi leser dikt! Vi leser poesi! Vi leser lyrikk!
    Kjært barn har mange navn. Mange har en formening om at dikt er så vanskelig, men det trenger det ikke å være. Det finnes dikt for alle anledninger, morsomme, alvorlige, vanskelige, svevende, enkle, konkrete. Noen dikt er på rim, noen er som små historier- langdikt som noen kaller det- andre er mer abstrakte. Det virker som at poesien har fått en renessanse her i landet i de siste årene, og det inspirerte meg til å starte en lesesirkel der vi leser dikt! Har du lyst, har du lov. Les mer om opplegget under bildet.



    Selv har jeg likt å lese dikt siden jeg var tenåring. Jeg var også medlem i noe som på 70- og 80-tallet het for Bokklubbens lyrikkvenner og ble gjennom den kjent med mange fantastiske lyrikere.  Jeg husker ikke når den ble lagt ned. Mine gamle favoritter er blant annet Tor Jonsson og Rolf Jacobsen. Så var det noen år at det var ganske labert med diktlesing. Andre interesser kom foran.  Jeg tror at jeg ble vekket på nytt da norske bokbloggere i 2013 (2014)  stemte fram Ruth Lillegraven som vinner av Bokbloggerprisen med diktsamlingen URD. Etter det kom det flere slike diktfortellinger og norske bokbloggere ble for alvor mer tent på å lese dikt, men mange vegret seg for å blogge om diktene de leste.  Jeg tror at mange legger lista for høyt, da de tror de må forstå så mye og får prestasjonsangst fordi de tror de ikke kan noe om dikt.

    Jeg tenker at dikt i stor grad handler om følelser og stemninger, om tanker de gir. Det er ikke alltid så lett å sette ord på hva man får ut av å lese dikt. I denne lesesirkelen skal det være lav terskel for å delta. Du trenger heller ikke ha egen blogg, eller blogge om bøkene. Hvis du vil, er det fint, men det er ikke noe krav for å delta.

    Hva skal til for å delta?
    Det eneste du trenger er lyst til å delta.

    Du skriver i kommentarfeltet hvilken diktsamling du ønsker å delta med. Har du blogg, skriv gjerne noen ord om hva du synes om boka der. Det trengs absolutt ingen dypsindige analyser. Har du ikke blogg, eller ikke vil skrive innlegg, skriv gjerne noen ord om hva du synes og/eller fikk ut av den i kommentarfeltet til den kategorien/måneden du har lest. Skriv i alle fall om du har lest boka du tenkte å lese.

    Jeg kommer til å følge malen for andre lesesirkler jeg deltar i, som Moshonistas biografilesesirkel og Bokhyllelesesirkelen til Hedda.


    Opplegget blir som følger:
    Les en diktsamling i følgende kategori:

    1. Januar: Les en ulest diktsamling fra bokhylla di. (har du ingen der, så kan du låne av noen)

    2. Mars: Les en diktsamling av en debutant.

    3. Mai: Les en samling av en prisbelønnet lyriker.

    4. Juli: Les en diktsamling av en utenlandsk lyriker.

    5. September: Les en norsk diktsamling fra 2018.

    6. November: Les en klassiker. 

    Jeg legger ut innlegg om månedens kategori ca den 20 i de aktuelle månedene. Frist for å blogge, eventuelt skrive i kommentarfeltet, før jeg oppsummerer, er den siste dagen i måneden av temaet.

    Du kan også legge inn valg av bøker du vil lese i kommentarfeltet på siden Diktlesesirkel her.


    Jeg håper noen synes dette virker interessant og at det kan stimulere til mer diktlesing.  Og kanskje vanker det en bokpremie her ved årets slutt også.  Et lodd for hver runde man deltar i. Lykke til!


    Å DIKTE
    Å dikte er å vera
    det vesle som ein vart
    og sleppe kvite fuglar ut
    i nattesvart.

    Å leva er å vera
    det store som ein er
    og stå i einsleg undring
    og høyre fuglar flyge inn
    frå ukjend verd.


    Tor Jonsson





    0 0

    Januar er måneden for å legge planer og kanskje sette seg noen mål også. De gamle nyttårsforsettene har jeg sluttet med, men å lage seg rettesnorer og planer for det nye året kan være fruktbart. I alle fall er det morsomt mens det står på. I tillegg er det viktig å ikke bli for frustrert om målene ikke nås, planene brytes eller endres. Livet er dynamisk, det er også leseplaner. Go with the flow!
    Jeg har meldt meg på to lesesirkler på blogg, dvs de er fortsettelser av lesesirkler jeg har deltatt i før. Jeg starter selv en diktlesirkel i år, og jeg skal delta i samlesing av Bokbloggerprisen frem til august. Jeg skal også hive meg med i Månedens utfordring som Trondheim folkebibliotek arrangerer, så langt jeg synes det er givende. Jeg er også med i en lesesirkel med folk face-to-face i Trondheim, med varierende oppmøte. Der velger vi bok for hver gang og det går på rundgang å ta med bøker som vi stemmer over.



     Bunken med bøker som skal leses i årets lesesirkler så langt. Her ligger minst tre meget tykke bøker, som verken kan slenges i veska eller leses på senga på en enkel vanlig måte. 




    Her er lesesirklene:
    Moshonistas biografilesesirkel
    Sirkelen har eksistert siden 2013 og jeg har deltatt aktivt siden oppstart.
    Årets kategorier er ikke helt klare enda. Noen aktive medlemmer, derav undertegnede er utfordret til å velge årets kategorier.  Jeg har valgt Billedkunstnere og skal lese Vincent van Goghs "Å skrive livet". Det er ikke en tradisjonell biografi, men en samling brev og notater bl.a. som viser oss mange sider av den berømte kunstneren.

    De kategoriene som er klare er:
    1. Februar: Uoppdragne piker (Mari). Jeg (tror) skal lese Simone Beauvoirs selvbiografiske En veloppdragen ung pikes erindringer eller Elizabeth Wurtzels Bitch. Jeg har også vurdert Blonde av Joyce C Oates om Marilyn Monroe, men for det første er den veldig tykk og for det andre er jeg usikker på hvor uoppdragen Marilyn egentlig var.

    2. April : Billedkunstnere (Artemisia/Anita) . Jeg skal lese Vincent van Goghs Å skrive livet
    3. Juni
    4. August
    5. Oktober - isødet, polarfarer? (siden det er en viss mulighet, så plukket jeg frem en bok om Hjalmar Dale, se bildet)
    6. Desember: Gretne gamle gubber (Hedda). Jeg vurderer Putin, men er han gammel nok?


    Bokhyllelesing på bloggen til Boktanker (Hedda)
    Denne sirkelen startet bloggeren Bjørg (Mellom linjene), men jeg er ikke helt sikker på når Hedda tok over. Jeg har deltatt sporadisk, dvs ikke hver måned, men planene har vært der. I år satser jeg på en ny frisk og jeg har lett frem bøker som har stått i hylla lenge til alle kategoriene. Bunke 1 på bildet og den øverste i bunke 2 tilhører mine valg til Bokhyllesirkelen 2018.


    JANUAR: Gult omslag: Anarchy in the UKR av Serhij Z Jadan.
    FEBRUAR: Bok fra 1700-1850 :  Madame Bovari av Gustav Flambert (den er fra 1857, men det ble godkjent)
    MARS: Noveller: Ein gong var dei ulvar av Therese Tungen
    APRIL: Om en familie: De håpefulle av Nicolai Houm
    MAI: Boka bak filmen : Rebecca av Daphne de Maurier
    JUNI/JULI: Tjukk bok som jeg lenge har utsatt: Stillitsen av Donna Tart.
    AUGUST: Ikke-europeisk land: Øya under havet av Isabel Allende
    SEPTEMBER: En oppfølger: Min kamp 6 av Karl Over Knausgård
    OKTOBER: Skandinavisk bok utgitt 1960-2000: Hva er det med mor av Vigdis Hjorth (alt. Hekseringene av Kerstin Ekman)
    NOVEMBER & DESEMBER: Nobelprisvinner: Kelterens drøm av Mario Vargas Llosa


    Diktutstilling på Norli i Nordre gate, Trondheim, fredag 12.01.2018.

    Diktlesesirkel (Artemisias verden)
    Denne la jeg ut innlegg om i går. Jeg var så spent og nå er jeg helt overveldet over responsen jeg fikk både på facebook og på bloggen. Vi leser en diktsamling etter fritt valg innenfor en gitt kategori hver annen måned. Også ikke-bloggere er velkomne til å delta. 
    Kategoriene er her:
    1. Januar: Les en ulest diktsamling fra bokhylla di. (har du ingen der, så kan du låne av noen)
    JJJeg skal lese Nike av Caspar Eric fra 2017, en dansk debutant. Jeg leser kan hende også Eim av norske Margrethe Aas (2017)

    2. Mars: Les en diktsamling av en debutant.

    3. Mai: Les en samling av en prisbelønnet lyriker.

    4. Juli: Les en diktsamling av en utenlandsk lyriker.
    Melk og honning av Rupi Kaur (2017) USA. ??

    5. September: Les en norsk diktsamling fra 2018.

    6. November: Les en klassiker. 
    Gjenlesing av Tor Jonsson eller Erling Christie kanskje, eller noe helt annet..?

    Ellers velger jeg bøkene etter hvert siden det varierer hva jeg får lyst til å lese til enhver tid.

    Prisen ble stiftet i 2013. Jeg har deltatt hvert år. Langlista for 2017 er stemt frem, men vi får ikke vite kortlista før 22. januar. Det er kortlista som skal samleses i tillegg til en joker fra langlista som vi også kan stemme frem når kortlista er klar.
    Jeg har lest 10 av 12 bøker på langlista, men jeg skal lese En sånn jente av Monika Flatabø som er nominert på langlista, da jeg hadde planer om å lese den før fristen gikk ut.  Det blir spennende å se hvilke bøker som kommer på kortlista. 
    Det er åpent for alle å delta i samlesingen.


    Ruth Lillegraven vant Bokbloggerprisen 2013, Åpen klasse, for diktsamlingen URD. (eget foto, Anita Ness)

    Månedens leseutfordring Trondheim folkebibliotek
    Fredag var jeg på biblioteket for å låne et par diktsamlinger. Der oppdaget jeg at de har noe som heter Månedens leseutfordring. Dette initiativet har de tatt for å hjelpe folk til å lese mer. Akkurat den utfordringen trenger ikke jeg, siden jeg leser veldig mye, men likevel synes jeg det var interessant. Særlig januarutfordringen som er å lese en bok fra et land som du ønsker å reise til, som du ikke har vært i.  Jeg synes det er gøy å lete frem bøker til diverse lesesirkler og utfordringer og jeg skal i alle fall delta med januarbok.

    Januar:Israel. Landet som lovet alt av Sidsel Wold.  Jeg skal også lese en bok fra Palestina siden jeg skal dit i mars, men vet ikke om jeg rekker den i januar. Det er Det blå mellom himmel og hav av Susan Abulhawa.




     Biblioteket har laget sånne små søte lapper som man kan notere bokvalgene sine på. Når året er over kan man registrere bøkene man har lest og delta i en loddtrekning.




    I tillegg er biblioteket flinke til å lage aktuelle utstillinger med tips.


    Utover disse planene er mine mål for året å lese flere bøker fra hylla og flere tykke bøker og det har jeg inkludert i valgene jeg har tatt. Mer om mine mål i oppsummeringen fra 2017- mål 2018 her De andre  målene må jeg sørge for på annen måte.

    Mål/ønsker/planer for 2018:
    * Lese mer fra hylla, minst to pr mnd, eller en av de veldig tykke (Max, Micha og Tetoffensiven, VangGogh-skrive livet, Stillitsen, Morgen ved midnatt/Skagen, Det syvende barnet)
    Fordype meg i litteratur om og fra Russland og nabolandene (Fatland, Aleksijevitsja, Politkovskaja, Dostosjevskij m.m.) 
    * Lese mer klassisk litteratur - 1 pr mnd?
    * Lese mindre norsk 2018


    Er du med i en lesesirkel eller deltar i leseutfordringer av andre slag?