Hvordan skal jeg kunne skrive noe fornuftig om en slik roman som allerede er så mye omtalt og bejublet? En roman som også jeg fant veldig god, bra, gripende, sterk, interessant, velskrevet, tankevekkende osv. Vel, et sted måtte jeg jo begynne og det ble slik.
![]()
Så mye hadde jeg er romanen om Monika, født 1960, som vi følger fra hun er 13 år gjennom puberteten og tenårene til hun er i sitt 58-nde år. Monika er yngst av tre søstre; Elise og Kristin. Elise er sykepleier, giftet seg tidlig med tannlegen Jan Olav, tre sønner. Kristin er jurist, gift, to sønner. Og mor og far levde sammen til døden skilte dem ad. Tante Liv og hennes sønn Håvard- ca jevngammel med Monika- er også sentrale i livet hennes. Samt vennene, kollegaene og kjærestene/samboerne.
Monika har et ufullendt hovedfagstudie i litteraturvitenskap, oppgaven som aldri ble ferdig skulle handle om Vanskelige kvinner i litteraturen. (et aldri så lite metatema her?)
Hun jobbet som freelance-journalist, reklame-tekstforfatter og lærer.
I tidlig tenår hadde hun sin seksuelle debut med hestetreneren Gard, tyve år eldre enn henne. Monikas beskrivelse av hans edlere deler skal jeg ikke sitere, men de glemmes ikke. Forøvrig virker det ikke som episoden med Gard er noe tenker tilbake på med spesiell glede. Ikke forholdet til kjæresten Frank heller. Hun var stormforelsket, trodde de skulle flytte sammen, leve sammen, men han sviktet henne. Han mente han var for ung til å binde seg og forlot henne i dyp kjærlighetssorg. Så smertefull som bare en ungdoms-kjærlighetssorg kan være.
Var det her noe brant seg fast for Monika?
Brent barn osv.. i forhold til å tro på varig kjærlighet, å tro på det å kunne binde seg, eller kanskje det ikke har noe med det å gjøre. Hva vet jeg. Man kan spekulere på så mye, uansett. Noen er opptatt av tidsånden.
60-og 70-talet var en brytningstid. Monikas foreldre og søstre valgte å leve på en tradisjonell måte, med stabile ekteskap, tilsynelatende harmoniske liv, faste jobber, hus, heim og hytter, feriested på Gran Canaria, opptatt av interiør, huslige ting, som veldig mange andre.
Monika ville noe annet. Monika ble ikke tilfreds med det som resten av familien forventet av henne. Monika var redd for å stivne i et forhold der man visste alt om den andre, hva den andre ville si, gjøre, der man sluttet å snakke med hverandre eller snakket på repeat. Der man ikke ga hverandre nok rom, frihet. Monika ville ha ha frihet, men visste ikke helt hva hun skulle bruke den til. Hun ville heller ikke ha barn.
Monika hadde mange kjærester og samboere gjennom årene. Øystein, Tollef, Roar, Bob, Geir, Trond Henrik, Terje, Lars. Det håpløse forholdet til den eldre og gifte Roar, som hun alltid vender tilbake til, som hun er evig svak for.
Geir er faren til Maiken som de har i lag, og som hun lengst sammen med. Akkurat det forholdet skjønner jeg ikke at hun brøt ut av. Det var trist. Jeg ville det skulle vare. Hvorfor? Hun mente de ble for like i lengden, at de passet best som venner.
Monika følte seg alltid underlegen i familien, at de ikke respekterte hennes valg, hennes måte å leve på. Moren ga henne sjelden anerkjennelse, Monika savnet det, moren ga stadig negative stikk. Monika reflekterer over at moren aldri virket lykkelig. At det også for faren var vanskelig å leve med henne. Tante Liv var den som ga Monika det hun trengte i oppveksten.
Så mye hadde jeg er en innholdsmettet roman som jeg brukte ganske lang tid på å lese. Lesehastigheten var på det halve av normalt. Riktignok har jeg også vært syk mens jeg har lest, men likevel. Jeg følte romanen krevde pauser, at jeg satte ned tempoet. Det er mye som skjer på det indre planet når jeg leser en sånn roman som dette. Det er også så mye detaljer man må ha med seg for å få med hele bildet, alle refleksjonene, tilbakeblikkene. Dette er en roman som jeg tror, i alle fall gjorde den det med meg, man ikke kan lese uten at man også ser på seg selv, sitt eget liv, og det kan gjøre det ekstra krevende å lese av denne grunn, uansett på hvilken måte den berører.
Det kan være forholdet til partner, ekspartnere, foreldre, søsken.
Det er også en vemodig grunntone gjennom romanen. Monika er ikke så veldig fornøyd, om enn hun er lykkelig innimellom.
Jeg synes det er vanskelig å sette helt fingeren på hva det er Marstein gjør i denne romanen til forskjell fra andre lignende romaner (hvis de finnes?) som gjør at det blir så sabla vellykket. Hun borrer. Hun sirkler og borrer, gjentar, går fremover, bakover, borrer.. går dypere og dypere.
Velykket er det i alle fall.
Så mye hadde jeg er en roman jeg uten en eneste innvendig gjerne anbefaler videre!
Andre bloggere:
Tine , Beathe , Beritbok , MedBokogPalett , Hedvigs bokhjønre , Kleppanrova , Pervolato , Bjørg-mellomlinjene , BokelskerJane
De fleste likte boka godt.
Aviser og nrk er stort sett veldig begeistret, med unntak av et par litt mer lunkne kritikker. (bare google)
Her er min omtale av hennes forrige roman: Hjem til meg
![]()
Trude Marstein: Så mye hadde jeg, 432 s
Gyldendal 2018
Leseeks
Så mye hadde jeg er romanen om Monika, født 1960, som vi følger fra hun er 13 år gjennom puberteten og tenårene til hun er i sitt 58-nde år. Monika er yngst av tre søstre; Elise og Kristin. Elise er sykepleier, giftet seg tidlig med tannlegen Jan Olav, tre sønner. Kristin er jurist, gift, to sønner. Og mor og far levde sammen til døden skilte dem ad. Tante Liv og hennes sønn Håvard- ca jevngammel med Monika- er også sentrale i livet hennes. Samt vennene, kollegaene og kjærestene/samboerne.
Monika har et ufullendt hovedfagstudie i litteraturvitenskap, oppgaven som aldri ble ferdig skulle handle om Vanskelige kvinner i litteraturen. (et aldri så lite metatema her?)
Hun jobbet som freelance-journalist, reklame-tekstforfatter og lærer.
I tidlig tenår hadde hun sin seksuelle debut med hestetreneren Gard, tyve år eldre enn henne. Monikas beskrivelse av hans edlere deler skal jeg ikke sitere, men de glemmes ikke. Forøvrig virker det ikke som episoden med Gard er noe tenker tilbake på med spesiell glede. Ikke forholdet til kjæresten Frank heller. Hun var stormforelsket, trodde de skulle flytte sammen, leve sammen, men han sviktet henne. Han mente han var for ung til å binde seg og forlot henne i dyp kjærlighetssorg. Så smertefull som bare en ungdoms-kjærlighetssorg kan være.
Var det her noe brant seg fast for Monika?
Brent barn osv.. i forhold til å tro på varig kjærlighet, å tro på det å kunne binde seg, eller kanskje det ikke har noe med det å gjøre. Hva vet jeg. Man kan spekulere på så mye, uansett. Noen er opptatt av tidsånden.
60-og 70-talet var en brytningstid. Monikas foreldre og søstre valgte å leve på en tradisjonell måte, med stabile ekteskap, tilsynelatende harmoniske liv, faste jobber, hus, heim og hytter, feriested på Gran Canaria, opptatt av interiør, huslige ting, som veldig mange andre.
Monika ville noe annet. Monika ble ikke tilfreds med det som resten av familien forventet av henne. Monika var redd for å stivne i et forhold der man visste alt om den andre, hva den andre ville si, gjøre, der man sluttet å snakke med hverandre eller snakket på repeat. Der man ikke ga hverandre nok rom, frihet. Monika ville ha ha frihet, men visste ikke helt hva hun skulle bruke den til. Hun ville heller ikke ha barn.
Monika hadde mange kjærester og samboere gjennom årene. Øystein, Tollef, Roar, Bob, Geir, Trond Henrik, Terje, Lars. Det håpløse forholdet til den eldre og gifte Roar, som hun alltid vender tilbake til, som hun er evig svak for.
Geir er faren til Maiken som de har i lag, og som hun lengst sammen med. Akkurat det forholdet skjønner jeg ikke at hun brøt ut av. Det var trist. Jeg ville det skulle vare. Hvorfor? Hun mente de ble for like i lengden, at de passet best som venner.
Monika følte seg alltid underlegen i familien, at de ikke respekterte hennes valg, hennes måte å leve på. Moren ga henne sjelden anerkjennelse, Monika savnet det, moren ga stadig negative stikk. Monika reflekterer over at moren aldri virket lykkelig. At det også for faren var vanskelig å leve med henne. Tante Liv var den som ga Monika det hun trengte i oppveksten.
Så mye hadde jeg er en innholdsmettet roman som jeg brukte ganske lang tid på å lese. Lesehastigheten var på det halve av normalt. Riktignok har jeg også vært syk mens jeg har lest, men likevel. Jeg følte romanen krevde pauser, at jeg satte ned tempoet. Det er mye som skjer på det indre planet når jeg leser en sånn roman som dette. Det er også så mye detaljer man må ha med seg for å få med hele bildet, alle refleksjonene, tilbakeblikkene. Dette er en roman som jeg tror, i alle fall gjorde den det med meg, man ikke kan lese uten at man også ser på seg selv, sitt eget liv, og det kan gjøre det ekstra krevende å lese av denne grunn, uansett på hvilken måte den berører.
Det kan være forholdet til partner, ekspartnere, foreldre, søsken.
Det er også en vemodig grunntone gjennom romanen. Monika er ikke så veldig fornøyd, om enn hun er lykkelig innimellom.
Jeg synes det er vanskelig å sette helt fingeren på hva det er Marstein gjør i denne romanen til forskjell fra andre lignende romaner (hvis de finnes?) som gjør at det blir så sabla vellykket. Hun borrer. Hun sirkler og borrer, gjentar, går fremover, bakover, borrer.. går dypere og dypere.
Velykket er det i alle fall.
Så mye hadde jeg er en roman jeg uten en eneste innvendig gjerne anbefaler videre!
Andre bloggere:
Tine , Beathe , Beritbok , MedBokogPalett , Hedvigs bokhjønre , Kleppanrova , Pervolato , Bjørg-mellomlinjene , BokelskerJane
De fleste likte boka godt.
Aviser og nrk er stort sett veldig begeistret, med unntak av et par litt mer lunkne kritikker. (bare google)
Her er min omtale av hennes forrige roman: Hjem til meg
Foto: Gyldendal/Rolf M. Aagård
Trude Marstein: Så mye hadde jeg, 432 s
Gyldendal 2018
Leseeks