Tema: Psykiatri i etterkrigstiden. Familien/pårørendes opplevelser.
Portnerboligen er basert på en sann historie. Forfatterens onkel led av en alvorlig psykisk lidelse og var innlagt på Østmarka psykiatriske sykehus og Rotvoll i Trondheim fra han var ung voksen og mer eller mindre resten av livet. Det er en særdeles sterk historie Hellen har skildret med synsvinkel fra far, søster og en pleier. Mors perspektiv er også med.
![]()
Forlagets omtale:
Romanen veksler litt frem og tilbake i tid og mellom de forskjellige fortellerstemmene; Svanhild, faren Johan og pleieren Stig.
Einar er en artig type med masse humor og sprell og en særs gløgg ungdom og etterhvert mann. Men i tidlig ungdomstid begynner han å få rare ting for seg, snakker mer og mer med seg selv, begynner å se og høre ting og foreldrene begynner gradvis å stusse over adferden hans. Han sliter med å få seg/holde på jobb og foreldrene og han selv tror og håper at ting vil gå seg til når han begynner i militæret. Han erklæres stridsdyktig med en intelligens og fysikk over gjennomsnittet.
Einar blir ikke lenge i militæret før han blir dimitert. Fire måneder går så er han hjemme og foreldrene får aldri vite den egentlige grunnen til at han dimmes.
Særlig mor føler gradvis, ganske tidlig, at det er noe som ikke stemmer med sønnen sin og hun lider stort under det. Faren er mer rasjonell og håper på det beste. Einar blir mer og mer kranglete, tåler ikke lyder, alt er "bråk" og foreldrene går etterhvert på tå hev.
Jobber greier ikke Einar å holde på. En dag forteller Einar at han har fått seg jobb som han går til hver dag og mestrer bra, ja sågar ligger det an til forfremmelse.
Plutselig en kveld kommer han ikke hjem , og når han dagen etter heller ikke dukker opp, blir foreldrene alvorlig bekymret. Mor er redd for at han har gjort seg noe.
De får en telefon fra overlegen på Østmarka sykehus som sier at Einar er innlagt, frivillig. Han kom selv. Faren blir bedt om å komme å skrive under samtykke til innleggelsen.
Faren er skeptisk, men blir overtalt av overlegen om at det ikke er noe å frykte siden Einar selv ønsker det og at de har de beste behandlingsmetodene som finnes i Norge for tiden, og at han nok skal bli bra.
Det blir han ikke. Behandlingen består av insulinsjokk, elektrosjokk og senere kommer lobotomi inn som en lovende behandlingsmetode i Norden, også til Østmarka sykehus.
Einar stritter imot behandlingen, som er smertefull og siden han protesterer med sinne, får han desto mer behandling. Pleieren Stig er representanten for den som er kritisk innad i systemet. Han stiller spørsmål om nødvendigheten av den brutale behandlingen for en ung mann som tross alt ikke virker å trenge det, det gjør han heller sykere. Og det er helt på grensen av kroppens tåleevne og forsvarlighet. Stig får beskjed om å ikke legge seg opp i legens behandlingsplan.
Portnerboligen er en sterk roman, et tidsvitne fra den gangs psykiatri, ca 1950-70-tallet. Om overgrep som ble gjort mot syke mennesker, om syke som ble værre av manglende kunnskap, respekt, sterk bruk av tvang og metoder vi i dag har forlatt. (mua elektrosjokk/ECT , som i en moderne og forbedret versjon er tilbake som behandlingsform)
Det er så vondt å lese om. Det er vondt å lese om Einars lidelse, hvordan han ble behandlet, men også om familien store sorg, maktesløshet og fortvilelse som er utrolig godt formidlet. Vekslende håp og maktesløshet. Og som fra hva skal du gjøre når overmakta (overlegen) er den som vet best? Du vil det beste for din sønn, men aner ikke hva som er det beste, selv om du er skeptisk til den behandlingen som blir tilbudt.
Selv om det er en vond bok å lese, er den også veldig fint skrevet, med flere perspektiv, som gjør den til en viktig roman, tenker jeg. I dag tror man nok også at man har den beste behandlingen og tar avstand fra mye av gammel behandlingsmetodikk/gammel psykiatri, selv om man også, opplever jeg, er åpen på at det er mye man ikke vet når det gjelder alvorlige psykiske lidelser når det gjelder hvordan/hvorfor de oppstår og hvordan de skal/kan behandles, hva som virker. Men hva vil man se tilbake til om 50 år og tenke at vi gjorde feil? Noe vil det nok være. Kanskje den store bruken av antipsykotika og andre psykofarmaka som har store bivirkninger, kanskje de korte innleggelsene, eller ikke innleggelser hvor svært mye er overlatt til kommunalt psykisk helsevern med manglende ressurser- jfr tidligere så er dagens psykiatri/psykisk helsevern i den andre enden av spekteret mht til lengde på innleggelser. Hvem vet..
Jeg tenker at det uansett er kjempeviktig å være selvkritisk til den praksis man til enhver tid har som hjelpere og ansvarlig behandler enten det gjelder psykisk helsevern eller andre områder hvor syke og svært hjelpetrengende får behandling.
Jeg har også hatt slektninger som har vært innlagt i den gamle (og den nyere) psykiatrien, faktisk på gamle Rotvoll (nå nedlagt) og Østmarka. Kan hende er det derfor jeg tidlig begynte å interessere meg for psykiatri/psykologi. Det gjør det selvsagt også mer nært når man leser en roman som dette.
Østmarka sykehus brukes den dag i dag. De gamle bygningene er i drift som en del av St.Olavs sykehus, avdeling for psykisk helsevern. Det er en del spesialposter der. Det er også bygget nye bygg til Nidaros DPS som ligger på samme område, et naturskjønt område på Ladehalvøya, i nærheten av der jeg bor. Jeg har også jobbet på området der, og kjenner godt til stedet.
Andre som har blogget om boka:
Tine, Åslaug
Jeg har ikke sett en anmeldelse i avis enda.
Hellen har også skrevet Veien over klippene som jeg har blogget om her. Det er en helt annen type roman.
![]()
Gøril Emilie Hellen: Portnerboligen, 296 s
Cappelen Damm 2019
Boka har jeg fått som leseeksemplar av forfatteren via forlaget
Portnerboligen er basert på en sann historie. Forfatterens onkel led av en alvorlig psykisk lidelse og var innlagt på Østmarka psykiatriske sykehus og Rotvoll i Trondheim fra han var ung voksen og mer eller mindre resten av livet. Det er en særdeles sterk historie Hellen har skildret med synsvinkel fra far, søster og en pleier. Mors perspektiv er også med.
Forlagets omtale:
Ti år gamle Svanhild synes hun bor på verdens tryggeste sted: i portnerboligen ved byens sykehus, der faren Johan har post som portner. Hun forguder den nesten ti år eldre broren Einar, selv om de voksne sier at Einars fantasi har løpt løpsk.
Svanhild skal reise på speiderleir, men hun savner broren som er innlagt på psykiatrisk sykehus. Den dagen Svanhild vender hjem fra speiderleiren, rammer tragedien dem.
Einar er en artig type med masse humor og sprell og en særs gløgg ungdom og etterhvert mann. Men i tidlig ungdomstid begynner han å få rare ting for seg, snakker mer og mer med seg selv, begynner å se og høre ting og foreldrene begynner gradvis å stusse over adferden hans. Han sliter med å få seg/holde på jobb og foreldrene og han selv tror og håper at ting vil gå seg til når han begynner i militæret. Han erklæres stridsdyktig med en intelligens og fysikk over gjennomsnittet.
Einar blir ikke lenge i militæret før han blir dimitert. Fire måneder går så er han hjemme og foreldrene får aldri vite den egentlige grunnen til at han dimmes.
Særlig mor føler gradvis, ganske tidlig, at det er noe som ikke stemmer med sønnen sin og hun lider stort under det. Faren er mer rasjonell og håper på det beste. Einar blir mer og mer kranglete, tåler ikke lyder, alt er "bråk" og foreldrene går etterhvert på tå hev.
Jobber greier ikke Einar å holde på. En dag forteller Einar at han har fått seg jobb som han går til hver dag og mestrer bra, ja sågar ligger det an til forfremmelse.
Plutselig en kveld kommer han ikke hjem , og når han dagen etter heller ikke dukker opp, blir foreldrene alvorlig bekymret. Mor er redd for at han har gjort seg noe.
De får en telefon fra overlegen på Østmarka sykehus som sier at Einar er innlagt, frivillig. Han kom selv. Faren blir bedt om å komme å skrive under samtykke til innleggelsen.
Faren er skeptisk, men blir overtalt av overlegen om at det ikke er noe å frykte siden Einar selv ønsker det og at de har de beste behandlingsmetodene som finnes i Norge for tiden, og at han nok skal bli bra.
Det blir han ikke. Behandlingen består av insulinsjokk, elektrosjokk og senere kommer lobotomi inn som en lovende behandlingsmetode i Norden, også til Østmarka sykehus.
Einar stritter imot behandlingen, som er smertefull og siden han protesterer med sinne, får han desto mer behandling. Pleieren Stig er representanten for den som er kritisk innad i systemet. Han stiller spørsmål om nødvendigheten av den brutale behandlingen for en ung mann som tross alt ikke virker å trenge det, det gjør han heller sykere. Og det er helt på grensen av kroppens tåleevne og forsvarlighet. Stig får beskjed om å ikke legge seg opp i legens behandlingsplan.
Portnerboligen er en sterk roman, et tidsvitne fra den gangs psykiatri, ca 1950-70-tallet. Om overgrep som ble gjort mot syke mennesker, om syke som ble værre av manglende kunnskap, respekt, sterk bruk av tvang og metoder vi i dag har forlatt. (mua elektrosjokk/ECT , som i en moderne og forbedret versjon er tilbake som behandlingsform)
Det er så vondt å lese om. Det er vondt å lese om Einars lidelse, hvordan han ble behandlet, men også om familien store sorg, maktesløshet og fortvilelse som er utrolig godt formidlet. Vekslende håp og maktesløshet. Og som fra hva skal du gjøre når overmakta (overlegen) er den som vet best? Du vil det beste for din sønn, men aner ikke hva som er det beste, selv om du er skeptisk til den behandlingen som blir tilbudt.
Selv om det er en vond bok å lese, er den også veldig fint skrevet, med flere perspektiv, som gjør den til en viktig roman, tenker jeg. I dag tror man nok også at man har den beste behandlingen og tar avstand fra mye av gammel behandlingsmetodikk/gammel psykiatri, selv om man også, opplever jeg, er åpen på at det er mye man ikke vet når det gjelder alvorlige psykiske lidelser når det gjelder hvordan/hvorfor de oppstår og hvordan de skal/kan behandles, hva som virker. Men hva vil man se tilbake til om 50 år og tenke at vi gjorde feil? Noe vil det nok være. Kanskje den store bruken av antipsykotika og andre psykofarmaka som har store bivirkninger, kanskje de korte innleggelsene, eller ikke innleggelser hvor svært mye er overlatt til kommunalt psykisk helsevern med manglende ressurser- jfr tidligere så er dagens psykiatri/psykisk helsevern i den andre enden av spekteret mht til lengde på innleggelser. Hvem vet..
Jeg tenker at det uansett er kjempeviktig å være selvkritisk til den praksis man til enhver tid har som hjelpere og ansvarlig behandler enten det gjelder psykisk helsevern eller andre områder hvor syke og svært hjelpetrengende får behandling.
Jeg har også hatt slektninger som har vært innlagt i den gamle (og den nyere) psykiatrien, faktisk på gamle Rotvoll (nå nedlagt) og Østmarka. Kan hende er det derfor jeg tidlig begynte å interessere meg for psykiatri/psykologi. Det gjør det selvsagt også mer nært når man leser en roman som dette.
Østmarka sykehus brukes den dag i dag. De gamle bygningene er i drift som en del av St.Olavs sykehus, avdeling for psykisk helsevern. Det er en del spesialposter der. Det er også bygget nye bygg til Nidaros DPS som ligger på samme område, et naturskjønt område på Ladehalvøya, i nærheten av der jeg bor. Jeg har også jobbet på området der, og kjenner godt til stedet.
Andre som har blogget om boka:
Tine, Åslaug
Jeg har ikke sett en anmeldelse i avis enda.
Hellen har også skrevet Veien over klippene som jeg har blogget om her. Det er en helt annen type roman.
Foto: Forlaget
Cappelen Damm 2019
Boka har jeg fått som leseeksemplar av forfatteren via forlaget