Journalist, forfatter, politiker, far, kjæreste og sønn Mimir Kristjansson er en produktiv forfatter som nå er ute med en bok om trygd, med utgangspunkt i sin egen mor. Mamma er trygda har fått supre kritikker, og det er jeg helt enig i. Dette er en varm, personlig, tankevekkende bok som berørte meg og bør berøre mange.
![]()
Det er noen dager siden jeg leste boka og den har surret i hodet mitt, hva skal jeg skrive om denne liksom. Det er ikke så lett å si noe om den i korte drag. Forlaget skriver dette om boka:
Det er noen dager siden jeg leste boka og den har surret i hodet mitt, hva skal jeg skrive om denne liksom. Det er ikke så lett å si noe om den i korte drag. Forlaget skriver dette om boka:
Vi snakker om de trygda hele tida. Hver uke på statskanalen sitter et begeistret publikum og roper «Stay trygda!» i kor. De har til og med fått sitt eget verb. Å nave, jeg naver, han navet, hun har navet.
318.244 mennesker hever uføretrygd i Norge. En av dem er Marit Wilhelmsen. Hun er et trygdebeist, en udetonert bombe under velferdsstaten, en trussel mot alt det vi har kjært. I denne boka forteller sønnen, den profilerte forfatteren, politikeren og samfunnsdebattanten Mimir Kristjansson, den rørende historien om sin mor. Det er en fortelling om tiår med en alvorlig kreftsyk mamma, om drømmer som brast, en familie som går i oppløsning, om å foreta en klassereise bratt nedover. Det er en fortelling om å leve med en mor som har så store smerter at tenåringssønnen ikke ser noen annen mulighet enn å kjøpe hasj til henne i skolegården.
Varmt, inderlig og ofte humoristisk – samtidig med den hardtslående politiske retorikken som kjennetegner forfatteren – gir Mamma er trygda både en rystende familiehistorie og en innsideskildring av en samfunnsgruppe som ofte omtales, men som sjelden kommer til orde selv.
Mimir er bare ti år da mora får kreft. Hun er lærer og elsker å jobbe. Men kreften ødelegger henne, behandlingen ødelegger henne. Hun får flere typer kreft og en drøss med bivirkninger og stråleskader og må ta flere medisiner. Hun endrer personlighet, og faren greier ikke å leve sammen med henne lenger, reiser tilbake til Island, og unge Mimir og hun blir alene. Han får veldig mye ansvar for henne, noe som berører meg sterkt. Uten tvil blir det for mye for ham til tider. Når han blir voksen reiser han bort fra byen, men foretar pliktbesøk til Stavanger med jevne mellomrom.
Boka skildrer hvordan det kan være å være pårørende med alt det medfører på en ærlig og brutal måte. Det skildrer også hvordan det er å være et menneske som blir avhengig av trygd, helsevesen og medisiner, av andre, - fornedrelsen, smertene, systemet.
Marit er et herlig menneske, (ja, jeg er enig med faren til Mimir om det, slik hun skildres) men har også sine krevende sider, i alle fall for de nærmeste. Mimir viser frem flere sider av et helt menneske og han har helt sikkert fått lov til det.
Dette er også en bok som bør innvie til debatt om velferdsstatens trygdevesen NAV, hvordan systemet fungerer for de syke og holdninger som NAVere blir tildelt. NAV har blitt et tunggrodd system og Navere har blitt et negativt begrep. Fokus er flyttet fra at NAV skal være et tilbud, et sikkerhetsnett for de som trenger det, til at folk som "går på NAV" er potensielle misbrukere av systemet. Problemstillinger rundt dette tas opp i boka, med utgangspunkt i mamman og de hun vanker sammen med. Man mister jo etterhvert nettverket man hadde som arbeidstaker, men noen finner likesinnede som også er trygdede.
Å være en trygdet er også en heltidsjobb, mener Mimir. Man har jo selvsagt ikke den samme energien og funksjonsnivået som en som er frisk, det sier jo seg selv. At det "å gjøre ingenting" kan medføre mye negativt stress tenker folk flest kanskje ikke særlig over. Dagene går til å holde styr på medisiner, legebesøk, Nav-møter, regninger som blir uoverkommelige etc etc.
" Man skulle kanskje tro at det var avslappende å være uføretrygda. Et liv i sofaen med en halvspist hamburger på magen, slik Frp ser for seg unge på Nav, det virker vel behagelig? Men så enkelt er det nok ikke.
Akkurat som mange forteller at det er en fulltidsjobb å være arbeidsløs, der det å være uføretrygda ofte et liv fullt av stress. ... Maria Kjos Fonn:
" Kronisk sykdom har ikke åttetimers arbeidsdag, ferier og tariffavtale. Det er ingen jobb med anstendige arbeidsvilkår som kan sammenlignes med belastningen det er å leve i årevis med sykdom. Bedring skjer stort sett ikke i en rett linje, men med bølger, knuter og U-svinger"" (s.s.72)
Det er veldig mye annet jeg kunne sitert, men jeg anbefaler alle å lese denne boka istedet. Et viktig bidrag i debatten om velferdstaten, men også viktig om det å være kronisk syk og om å være pårørende. Man skal ikke måtte skamme seg over å få hjelp fra NAV. Det er der fordi man trenger det. Et sikkerhetsnett.
Anbefales på det sterkeste!
Tidligere bøker fra Mimir K som jeg har lest og blogget om:
Frihet, likhet, Island
Tidligere bøker fra Mimir K som jeg har lest og blogget om:
Frihet, likhet, Island
Mimir Kristjansson: Mamma er trygda, 189 s
Kagge forlag 2019
Leseeksemplar