I forrige uke fikk jeg tilsendt novellesamlingen Kart over Canada fra medbloggeren Beathe. Jeg har ikke lest noe av Dorthe Nors, men hørt mye bra om hennes forfatterskap. I går kastet jeg meg over de nye novellene. Jeg måtte bare lese videre, men tok meg gode pauser gjennom dagen. Den gode samlingen fristet meg til å finne fram Kantslag, en annen novellesamling av Nors, som har stått i hylla siden 2015. Den måtte jeg jo bare lese, og så passet den godt inn i Heddas hylleboksirkel for august, som jeg henger etter med. Men nå er også den lest, så da er jeg ajour.
![]()
![]()
Forlaget om Kantslag av Dorthe Nors, 92 s:
Kantslag består av femten uforglemmelige små noveller av den typen man leser og nyter og leser igjen, for så å anbefale til alle man kjenner. De er korte, kontante og hardtslående. Hun har et mesterlig blikk for hverdagslivets drama og mennesker som lever på kanten av samfunnet. Kantslag ble Dorthe Nors internasjonale gjennombrudd. En sort perle av en bok.
Novellene er lett å komme inn i, lett på foten å lese, men de er underfundige så man får noe å tenke på. Flere måtte jeg lese to ganger for ikke å gå glipp av noe. De er som små glimt, skisser av mellommenneskelige møter. Noen ganger er det en person det dreier seg om. Hovedpersonen er i Danmark eller i USA. De er gode presise skildringer av miljø og karakterer.
Noen noveller berører eller treffer mer enn andre, slik er det vel bare, men ingen er uinteressante.
Jeg liker stilen hennes det lett absurde, de merkelige menneskene hun skriver om (ikke alle er det, men mange), det litt urovekkende, det kjærlige, det ensomme, - ja, alt det som mennesket er.
Merete Røsvik har anmeldt. Jeg er enig i at de to novellene hun trekker frem, Kantslag og Buddhisten er veldig gode.
Cappelen Damm 2015
Leseeks
Forlaget om Kart over Canada, 128 s:
![]()
Forlaget om Kantslag av Dorthe Nors, 92 s:
Kantslag består av femten uforglemmelige små noveller av den typen man leser og nyter og leser igjen, for så å anbefale til alle man kjenner. De er korte, kontante og hardtslående. Hun har et mesterlig blikk for hverdagslivets drama og mennesker som lever på kanten av samfunnet. Kantslag ble Dorthe Nors internasjonale gjennombrudd. En sort perle av en bok.
Novellene er lett å komme inn i, lett på foten å lese, men de er underfundige så man får noe å tenke på. Flere måtte jeg lese to ganger for ikke å gå glipp av noe. De er som små glimt, skisser av mellommenneskelige møter. Noen ganger er det en person det dreier seg om. Hovedpersonen er i Danmark eller i USA. De er gode presise skildringer av miljø og karakterer.
Noen noveller berører eller treffer mer enn andre, slik er det vel bare, men ingen er uinteressante.
Jeg liker stilen hennes det lett absurde, de merkelige menneskene hun skriver om (ikke alle er det, men mange), det litt urovekkende, det kjærlige, det ensomme, - ja, alt det som mennesket er.
Merete Røsvik har anmeldt. Jeg er enig i at de to novellene hun trekker frem, Kantslag og Buddhisten er veldig gode.
Cappelen Damm 2015
Leseeks
Forlaget om Kart over Canada, 128 s:
Dorthe Nors skriver fortettede noveller som slår opp dørene til store rom. Samtidig er hun aldri redd for å la sin sans for humor slippe til.
I Kart over Canada treffer vi mennesker som møtes, men som likevel ikke når frem til hverandre. Vi møter dem i Norge, i Los Angeles og i København, men aldri helt hjemme.
En ektemann taper alle kamper, og det er ikke første gang han har kjørt ut i skogen. En kvinnelig forfatter losjerer i påfallende nærhet til sin tidligere elskers mor. En mann må konstatere at det har skjedd en slags dobbeltbooking, han skal ikke i seng med Anja, men være med i hennes tantes bursdagsfeiring.
Kart over Canada utforsker kjærlighet, vold, omsorg og ensomhet, og som alltid hos Dorthe Nors treffes vi av hennes humor akkurat når det er i ferd med å bli bekmørkt. Samlingen er full av originale motiver, samtidig som det er klassisk novellekunst på sitt aller beste.
Jeg kan si det samme om Kart over Canada som med Kantslag, men jeg synes at Kart over Canada var enda bedre. Jeg leste også denne samlingen først og ble veldig begeistret.
Jeg har prøvd meg på et par novellesamlinger de siste månedene, men ikke fått tak på dem. Har tenkt at det ikke har vært tiden for noveller. Det går jo i bølger. Men det handler nok mest om hva som treffer, og disse traff virkelig.
Istedet for å skrive en lang omtale, tar jeg lettvintveien og sender dere til Beathes grundige innlegg her
Jeg er veldig enig med Beathe angående novellen Langs små asfalterte stier, om enslige Einar som har fått kreft og Alice som den "gode hjelper" som ringer rundt til hele omgangskretsen for å formidle nyheter hver gang hun har besøkt Einar eller har hørt noe om ham. På et tidspunkt får hun ikke lov av søsteren hans å komme, men hun oppdaterer seg og later som om hun selv er den som ofrer seg og er hans fortrolige og den som han er avhengig av. En veldig god novelle, men virkelig ubehagelig om hva enkelte gjør for å fremheve seg selv som godheten selv.
Og så har vi Hygge, om hun som hygget seg ihjel. Novellen er publisert i et amerikansk tidsskrift. Samt mange flere, vanskelig å plukke ut noen, men jeg likte også Fryseboksen (vondt om mobbing, og gleden ved å ta igjen) , I et jakttårn (minner litt om Schreiners Beistet), Kaprifolium , Festplassen (sårt erkjennende om et kjærlighetsforhold) , Pershing Square (fint skildring fra L.A. om intelligente kvinner og menns forhold til/syn på dem)
Anbefales på det sterkeste!
Gyldendal 2019
Fått av Beathe, signert av forfatteren
