Koke Bjørn har fått unisont gode anmeldelser. Det førte til at også jeg måtte lese den etterhvert. Man kan jo ikke gå glipp av en særdeles god bok? I utgangspunktet lar jeg meg ikke så lett friste av bøker med handling fra 1800-tallet med bygdemiljø, men har var det så mange andre rare og spesiell ingredienser. La meg si det med en gang; også jeg likte boka på tross av noen små innvendinger.
![]()
Så mange har skrevet lange og grundige anmeldelser av Koke Bjørn, så jeg skal prøve å være kort, og henviser til at dere leser de fine blogg- og avisanmeldelsene som jeg har linket til under.
Romanen starter sommeren 1958 i bygda Kengi langt oppe i nord-Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius`åndelige vekkelse treffer samer og andre beboere med stor kraft. Vi blir vitne til at frelsen tar tak i menigheten med fysiske skjelvinger og høylytte stønn og utrop. Jussi, er samegutten, som prosten finner utsultet og skitten i ei grøft. Han tar til seg denne arme guttungen og lærer han etterhvert å skrive og lese.
Det skjer en forsvinning i bygda, ei ungjente er savnet. Hun blir funnet i ei myr, drept. Lensmannen og hans betjent mener hun har blitt utsatt for en slagbjørn og hele bygda går manngard for å få dusøren som blir utlovet. Prosten tror jenta har vært utsatt for noe annet, at andre mørke krefter er løs i bygda. Han tror ikke på slagbjørnteorien. Sammen med Jussi, som han stiller de riktige spørsmålene til og dermed lærer opp, opererer de som to detektiver ala Sherlock Holmes og Wattson.
Det skjer flere fæle ting i bygda og det er fornøyelig å lese hvordan prosten og Jussi går til verks for å finne forbryterne. Å prøve å legge frem noen av sine teorier til lensmannen er derimot helt fåfengt.
Vi får et solid innblikk i bygdekulturen i dette samfunnet på denne tiden langt mot nord, mens Kautokeino-opprøret foregår på andre siden grensen. Det er fattigdom og elendighet, satan og helvete, himmel og blomster, blod og vold, drukkenskap på lokalet og mannfolk som tar for seg. Det er mishandling av utstøtte, som Jussi, hittebarnet, som svært få vil ha med å gjøre. Vi blir også delaktige i Prostens historie om tap av barn, om Jussis tragiske oppvekst med alkoholiserte foreldre og mora som var slem som en utyske. Jussi er en stakkars traumatisert gutt som får en god omsorg hos prosten og kona, hvor han lærer å lese og finne glede i bøkene. Det er flere fine samtaler mellom prosten og Jussi om bøker. Prosten er også en ivrig botaniker og samler planter til herbariet sitt. Fint krydder til den ellers elendige historien. Ja, for det er mye elendighet, og det er mye ekkelt å lese om, skildringer av vold, av situasjoner med kroppsvæsker og ting jeg ikke liker å lese om når jeg spiser. Advarsel: Er du følsom for slikt, ikke spis når du leser denne boka.
Samtidig er det veldig realistisk skildret, og språket er aldeles nydelig med formuleringer og skildringer av miljø, karakterer og situasjoner som gjør romanen særdeles levende.
Positivt er det at historien bygger på faktiske hendelser, og at Læstadius var en virkelig person. Forfatteren selv vokste opp i Pajala i Nord-Sverige der han fortsatt bor.
Noen andre bloggere:
Solgunn sitt (anmeldt også i Altaposten), Tine, Reading-Randi, BokbloggBerit, Steinars bok- og matblogg, MedBokogPalett, Kleppanrova
Aviser/TV:
VG- terningkast 6. Sitat: Slik blir «Koke bjørn» en bok som kan leses på flere plan: Både som en ren spenningsroman, som en litterær studie i menneskets ondskap og moralske forfall eller som en idéroman der lesningens under er et hovedmotiv. Som Jussi sier til presten et sted: «Men hvis bibliotekene finnes. Trenger vi da kirkene?»
NRK
(Mer finner du bak diverse betalingsmurer....)
Mikael Niemi: Koke bjørn, 446 s
Forlaget Oktober 2019
Leseeksemplar mottatt av forlaget
Så mange har skrevet lange og grundige anmeldelser av Koke Bjørn, så jeg skal prøve å være kort, og henviser til at dere leser de fine blogg- og avisanmeldelsene som jeg har linket til under.
Romanen starter sommeren 1958 i bygda Kengi langt oppe i nord-Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius`åndelige vekkelse treffer samer og andre beboere med stor kraft. Vi blir vitne til at frelsen tar tak i menigheten med fysiske skjelvinger og høylytte stønn og utrop. Jussi, er samegutten, som prosten finner utsultet og skitten i ei grøft. Han tar til seg denne arme guttungen og lærer han etterhvert å skrive og lese.
Det skjer en forsvinning i bygda, ei ungjente er savnet. Hun blir funnet i ei myr, drept. Lensmannen og hans betjent mener hun har blitt utsatt for en slagbjørn og hele bygda går manngard for å få dusøren som blir utlovet. Prosten tror jenta har vært utsatt for noe annet, at andre mørke krefter er løs i bygda. Han tror ikke på slagbjørnteorien. Sammen med Jussi, som han stiller de riktige spørsmålene til og dermed lærer opp, opererer de som to detektiver ala Sherlock Holmes og Wattson.
Det skjer flere fæle ting i bygda og det er fornøyelig å lese hvordan prosten og Jussi går til verks for å finne forbryterne. Å prøve å legge frem noen av sine teorier til lensmannen er derimot helt fåfengt.
Vi får et solid innblikk i bygdekulturen i dette samfunnet på denne tiden langt mot nord, mens Kautokeino-opprøret foregår på andre siden grensen. Det er fattigdom og elendighet, satan og helvete, himmel og blomster, blod og vold, drukkenskap på lokalet og mannfolk som tar for seg. Det er mishandling av utstøtte, som Jussi, hittebarnet, som svært få vil ha med å gjøre. Vi blir også delaktige i Prostens historie om tap av barn, om Jussis tragiske oppvekst med alkoholiserte foreldre og mora som var slem som en utyske. Jussi er en stakkars traumatisert gutt som får en god omsorg hos prosten og kona, hvor han lærer å lese og finne glede i bøkene. Det er flere fine samtaler mellom prosten og Jussi om bøker. Prosten er også en ivrig botaniker og samler planter til herbariet sitt. Fint krydder til den ellers elendige historien. Ja, for det er mye elendighet, og det er mye ekkelt å lese om, skildringer av vold, av situasjoner med kroppsvæsker og ting jeg ikke liker å lese om når jeg spiser. Advarsel: Er du følsom for slikt, ikke spis når du leser denne boka.
Samtidig er det veldig realistisk skildret, og språket er aldeles nydelig med formuleringer og skildringer av miljø, karakterer og situasjoner som gjør romanen særdeles levende.
Positivt er det at historien bygger på faktiske hendelser, og at Læstadius var en virkelig person. Forfatteren selv vokste opp i Pajala i Nord-Sverige der han fortsatt bor.
Noen andre bloggere:
Solgunn sitt (anmeldt også i Altaposten), Tine, Reading-Randi, BokbloggBerit, Steinars bok- og matblogg, MedBokogPalett, Kleppanrova
Aviser/TV:
VG- terningkast 6. Sitat: Slik blir «Koke bjørn» en bok som kan leses på flere plan: Både som en ren spenningsroman, som en litterær studie i menneskets ondskap og moralske forfall eller som en idéroman der lesningens under er et hovedmotiv. Som Jussi sier til presten et sted: «Men hvis bibliotekene finnes. Trenger vi da kirkene?»
NRK
(Mer finner du bak diverse betalingsmurer....)
Mikael Niemi: Koke bjørn, 446 s
Forlaget Oktober 2019
Leseeksemplar mottatt av forlaget