Siden jeg fikk så lyst til å lese Dag Solstads siste roman om Bjørn Hansen, Norges mest vanlige navn, så måtte jeg skynde meg å lese de to frøste bøkene i serien også. Jeg kjøpte en pocket med to-i-en, det var veldig greit. Skriften var også i lesbar størrelse. Takk til forlaget for det, ikke alle pocket-utgivelser er like lese-vennlige for oss med svekket gammelmanns-syn. Vel, nok om det. Jeg trenger ikke utbrodere alt som faller meg inn, slik som Bjørn Hansen har en hang til gjøre, i Solstads penn. Eller er det Solstad som har denne hangen, det er nok helst det.
![]()
Jeg har tenkt at dette innlegget først og fremst skal være et notat til meg selv, slik at jeg husker hva som skjer og hva jeg tenker om bøkene, før jeg leser neste roman i serien. Hvis andre får noe ut av det, er det bare et bonus. Det hender jo at det stikker noen lesere innom bloggen min, samt noen medbloggere, og takk for det altså.
Ellevte roman, bok atten, 173 s.
Oktober forlag 1992
Kjøpt boka selv
Hovedperson Bjørn Hansen er i denne bokas start femti år. Han reiste fra samboer Turid Lammers for fire år siden. De hadde levd sammen i mange år etter at han forlot sin kone og deres to år gamle sønn Peter i Oslo. Bjørn Hansen hadde Turid Lammers som elskerinne på si, mens han jobbet i departementet om dagene. Hansen er utdannet i sosialøkonomi.
Hansen ble egentlig glad da Turid fikk seg ny jobb og flyttet til Kongsberg, så slapp han dette dobbeltspillet mer. Helt til han begynte å kjenne på en slags tomhet eller noe, bestemte seg for å skille seg og reiste etter Turid til Kongsberg. Turid Lammers synes det var helt ok, og han flyttet inn til henne i hennes stor villa.
Sønnen sin hadde han ikke noe særlig kontakt med i årene som kom, omtrent ingenting, helt til han som tyveåring kom som student til Kongsberg og spør om å få bo hos sin far til han finner noe for seg selv.
Men tilbake til Kongsberg:
Turid Lammers har drevet mye amatørteater før hun flyttet til Oslo og ville gjenoppta denne hobbyen da hun kom tilbake. Bjørn Hansen ble også med i dette miljøet, siden Turid brukte så mye tid på det. Hansen hjalp til bak scenen, men etterhvert sa han også ja til roller.
Hansen fikk seg jobb som kemner i kommunen, en jobb som han var overkvalifisert for, men som han likevel synes var helt grei. Han var anonym og gjorde jobben tilfredstillende nok.
I amatørteatermiljøet fikk de mange venner og Bjørn omgikkes også med noen av dem etter at det ble slutt mellom han og Turid Lammers etter en scene, bokstavelig talt, på scenen, der laget spilte Vildanden, noe de gjorde fryktelig dårlig, og for å redde stykket begynte Turid Lammers å sjarmere og improvisere på scenen og satte Bjørn Hansen som tross alt spilte Hjalmar Ekdahl, riktignok til under pari, men likevel, i forlegenhet. Bjørn Hansen opplevde Turids eneshow som et svik og forlot henne, begeret var fullt, forholdet var likevel på randen av brudd. Turid Lammers hadde mistet sin unge glød, og Bjørn Hansen var ikke lenger attraktert av hennes utseende.
Bjørn Hansen fomler med en ide som han drøfter med sin venn dr. Schøtz, som viser seg å være narkoman. Ideen tar helt av, da doktoren er villig til å spinne videre og gå vel langt. På en måte mister vel Bjørn Hansen kontrollen over sitt eget innfall, for å få noe til å skje i tilværelsen. Hvorfor han lar det gå så langt, får vi ikke vite før neste bok. Kanskje skjønner han det aldri helt selv heller.
Angående sønnen, så har de en distansert form for kontakt.
Bjørn Hansen vil gjerne være en god og riktig far, men det hender han også misliker sider med sin sønns noe rare adferd. Han er sosialt klønete og kanskje ikke så godt likt, og så snakker han alt for høyt, og er litt blærete rett og slett. Det er blant annet en trist scene der sønnen får låne sin fars bil for å kjøre noen medstudenter på konsert i Oslo, der de nekter å betale bensinpenger.
Det foregår veldig mye inne i hodet til Bjørn Hansen, som han helt klart ikke greier å dele med andre, og det medfører også en del uheldige situasjoner, noe vi også skal se mer av i neste bok.
Mot slutten av boka reiser Bjørn Hansen og noen kolleger på en konferanse til Vilnius, og der skjer det fatale. Hansen har avtale med en lokal lege, avtalt av dr. Schøtz, om en slags operasjon. Hansen kommer hjem som lam i rullestol med full forpleining fra kommunes helsetjenester og oppfølging fra sin venn dr.Schøtz.
---
(obs på videre spoilere i neste bok)
----
17.roman, 153 s
Oktober forlag 2009
Kjøpt boka selv
Da romanen starter har Bjørn Hansen forlengst sluppet ut fra 3,5 års soning for forsikringsvindel.
Han prøver å gå under jorda hvor på han føler seg uønsket, "også i denne beretning" (ifølge forfatteren med sin tørre humor). Han bebreider seg selv for at han var så skjødesløs at han ble oppdaget av denne hjemmehjelpen. Men angre, det gjør han ikke, egentlig.
Men nå skal han starte et nytt liv i Oslo. I fengselet nektet han besøk, åpnet ikke brev etc og var i det hele tatt lite samarbeidsvillig.
I Oslo står han på bar bakke, men har fått leilighet og en jobb gjennom en fangevenn han ble påprakket på slutten av soningen.
En dag treffer han en av de få medfangene han hadde sosial kontakt med i fengselet, og blir tilbudt en jobb - kontant betaling og vi skjønner jo snart at dette er litt i gråsoneland, det skjønner jo Bjørn Hansen også, men han synes det er greit nok. Hansen bedriver økonomisk rådgivning og det baller på seg. Det kommer til et punkt da dette ikke går lenger, dessuten nærmer han seg pensjonsalderen og får til sin overraskelse en god pensjon etter mange år i det offentlige.
Han har fått brev fra sin sønn, som han ikke har turt å åpne, det tok åtte år, da han fikk et nytt brev som han følte han måtte åpne siden det kunne jo være viktige nyheter. Og det viste det seg å være naturligvis. Sønnen var skuffet fordi faren ikke hadde svart på det forrige der han skrev at han hadde blitt bestefar til en liten gutt.
Nå var Willy 9 år.
Bjørn Hansen er ikke den kjappeste i avtrekkeren, så det tok tid før han fant på at han skulle besøke den lille familien, som bor i Bø i Telemark, hvor sønnen Peter driver optikerforretning.
Kona heter Thea Nilsen. Det skal dog sies at farfaren sendte bursdagskort til sitt barnebarn årene imellom.
Bjørn Hansen var hjertelig velkommen, og tok toget på helgebesøk til Bø. Det hele blir litt rart fordi lille Willy er på leir den helga, men Bjørn Hansen bes om å bli over til mandag så kan Willy få fri fra skolen. Det vil Hansen gjerne. Han er svært opptatt av å få tid sammen med barnebarnet sitt.
Mens sønnen er på jobb, vandrer Bjørn Hansen rundt på Bø og vi får inngående kjennskap til gater, kryss, bygninger og natur.
Noe skjer lørdag før de skal spise middag. Bjørn Hansen konstruerer enormt mange problemer i sitt hode, så det blir svært vanskelig for ham å delta i denne middagen.
Hva som skjer videre får vi forhåpentligvis vite mer om i den siste boka.
Jeg synes slutten var trist, for å si det rett ut. Hvordan reagerer sønnen, kona og barnebarnet på det han gjorde, mon tro?
Bjørn Hansens innbilte scenarier er litt slitsomt å lese om, men i mindre grad kan vi kanskje kjenne oss igjen i denne tendensen til å tenke hva-hvis-hvorfor gjorde jeg det?- de tenker sikkert sånn om det, så da må jeg gjør det eller ikke det, eller jeg kan ikke ditt når de antageligvis tror datt osv..
Skrivestilen til Solstad i disse bøkene er ganske omstendelige og repeterende, nesten på grensa til litt kjedsommelig, men så skjer det noe som bryter dette, humoristiske innskytelser, litt action eller noe helt absurd. Man blir jo også ganske så godt kjent med Bjørn Hansen, særlig hans indre liv. Jeg er jo spent på hvordan det går videre med han, men like mye hvordan det går i forhold til sønnen og barnebarnet, hvis de i det hele tatt ønsker mer kontakt med ham.
Forholdet til Turid Lammers og teatermiljøet på Kongsberg var det morsomt å lese om, da jeg har drevet med amatørteater selv i min ungdom. Mye å kjenne igjen der.
Konklusjon: Bjørn Hansen er en merkelig mann, ikke lett å bli klok på, og jeg vet ikke om jeg forstår så mye av ham egentlig, til det gjør han for mye rart. Men jeg får jo noen tanker om at dette er en mann full av angst som blir forsterket av et særdeles kronglete tankeverden. Sosialt ensporet er det helt klar att han er, og at han trives best med bøkene.
Spørsmålet er om vi skjønner mer av ham etter å ha lest neste bok. Jeg er i alle fall spent på det.
Andre bøker av Solstad som jeg har blogget om:
16. 04. 41
Om Dag Solstad:
bok av Alf van der Hagen
Reading-Randi har blogget om 17.roman her
Det har også Rose-Marie, her
Jeg har tenkt at dette innlegget først og fremst skal være et notat til meg selv, slik at jeg husker hva som skjer og hva jeg tenker om bøkene, før jeg leser neste roman i serien. Hvis andre får noe ut av det, er det bare et bonus. Det hender jo at det stikker noen lesere innom bloggen min, samt noen medbloggere, og takk for det altså.
Ellevte roman, bok atten, 173 s.
Oktober forlag 1992
Kjøpt boka selv
Hovedperson Bjørn Hansen er i denne bokas start femti år. Han reiste fra samboer Turid Lammers for fire år siden. De hadde levd sammen i mange år etter at han forlot sin kone og deres to år gamle sønn Peter i Oslo. Bjørn Hansen hadde Turid Lammers som elskerinne på si, mens han jobbet i departementet om dagene. Hansen er utdannet i sosialøkonomi.
Hansen ble egentlig glad da Turid fikk seg ny jobb og flyttet til Kongsberg, så slapp han dette dobbeltspillet mer. Helt til han begynte å kjenne på en slags tomhet eller noe, bestemte seg for å skille seg og reiste etter Turid til Kongsberg. Turid Lammers synes det var helt ok, og han flyttet inn til henne i hennes stor villa.
Sønnen sin hadde han ikke noe særlig kontakt med i årene som kom, omtrent ingenting, helt til han som tyveåring kom som student til Kongsberg og spør om å få bo hos sin far til han finner noe for seg selv.
Men tilbake til Kongsberg:
Turid Lammers har drevet mye amatørteater før hun flyttet til Oslo og ville gjenoppta denne hobbyen da hun kom tilbake. Bjørn Hansen ble også med i dette miljøet, siden Turid brukte så mye tid på det. Hansen hjalp til bak scenen, men etterhvert sa han også ja til roller.
Hansen fikk seg jobb som kemner i kommunen, en jobb som han var overkvalifisert for, men som han likevel synes var helt grei. Han var anonym og gjorde jobben tilfredstillende nok.
I amatørteatermiljøet fikk de mange venner og Bjørn omgikkes også med noen av dem etter at det ble slutt mellom han og Turid Lammers etter en scene, bokstavelig talt, på scenen, der laget spilte Vildanden, noe de gjorde fryktelig dårlig, og for å redde stykket begynte Turid Lammers å sjarmere og improvisere på scenen og satte Bjørn Hansen som tross alt spilte Hjalmar Ekdahl, riktignok til under pari, men likevel, i forlegenhet. Bjørn Hansen opplevde Turids eneshow som et svik og forlot henne, begeret var fullt, forholdet var likevel på randen av brudd. Turid Lammers hadde mistet sin unge glød, og Bjørn Hansen var ikke lenger attraktert av hennes utseende.
Bjørn Hansen fomler med en ide som han drøfter med sin venn dr. Schøtz, som viser seg å være narkoman. Ideen tar helt av, da doktoren er villig til å spinne videre og gå vel langt. På en måte mister vel Bjørn Hansen kontrollen over sitt eget innfall, for å få noe til å skje i tilværelsen. Hvorfor han lar det gå så langt, får vi ikke vite før neste bok. Kanskje skjønner han det aldri helt selv heller.
Angående sønnen, så har de en distansert form for kontakt.
Bjørn Hansen vil gjerne være en god og riktig far, men det hender han også misliker sider med sin sønns noe rare adferd. Han er sosialt klønete og kanskje ikke så godt likt, og så snakker han alt for høyt, og er litt blærete rett og slett. Det er blant annet en trist scene der sønnen får låne sin fars bil for å kjøre noen medstudenter på konsert i Oslo, der de nekter å betale bensinpenger.
Det foregår veldig mye inne i hodet til Bjørn Hansen, som han helt klart ikke greier å dele med andre, og det medfører også en del uheldige situasjoner, noe vi også skal se mer av i neste bok.
Mot slutten av boka reiser Bjørn Hansen og noen kolleger på en konferanse til Vilnius, og der skjer det fatale. Hansen har avtale med en lokal lege, avtalt av dr. Schøtz, om en slags operasjon. Hansen kommer hjem som lam i rullestol med full forpleining fra kommunes helsetjenester og oppfølging fra sin venn dr.Schøtz.
---
(obs på videre spoilere i neste bok)
----
17.roman, 153 s
Oktober forlag 2009
Kjøpt boka selv
Da romanen starter har Bjørn Hansen forlengst sluppet ut fra 3,5 års soning for forsikringsvindel.
Han prøver å gå under jorda hvor på han føler seg uønsket, "også i denne beretning" (ifølge forfatteren med sin tørre humor). Han bebreider seg selv for at han var så skjødesløs at han ble oppdaget av denne hjemmehjelpen. Men angre, det gjør han ikke, egentlig.
Men nå skal han starte et nytt liv i Oslo. I fengselet nektet han besøk, åpnet ikke brev etc og var i det hele tatt lite samarbeidsvillig.
I Oslo står han på bar bakke, men har fått leilighet og en jobb gjennom en fangevenn han ble påprakket på slutten av soningen.
En dag treffer han en av de få medfangene han hadde sosial kontakt med i fengselet, og blir tilbudt en jobb - kontant betaling og vi skjønner jo snart at dette er litt i gråsoneland, det skjønner jo Bjørn Hansen også, men han synes det er greit nok. Hansen bedriver økonomisk rådgivning og det baller på seg. Det kommer til et punkt da dette ikke går lenger, dessuten nærmer han seg pensjonsalderen og får til sin overraskelse en god pensjon etter mange år i det offentlige.
Han har fått brev fra sin sønn, som han ikke har turt å åpne, det tok åtte år, da han fikk et nytt brev som han følte han måtte åpne siden det kunne jo være viktige nyheter. Og det viste det seg å være naturligvis. Sønnen var skuffet fordi faren ikke hadde svart på det forrige der han skrev at han hadde blitt bestefar til en liten gutt.
Nå var Willy 9 år.
Bjørn Hansen er ikke den kjappeste i avtrekkeren, så det tok tid før han fant på at han skulle besøke den lille familien, som bor i Bø i Telemark, hvor sønnen Peter driver optikerforretning.
Kona heter Thea Nilsen. Det skal dog sies at farfaren sendte bursdagskort til sitt barnebarn årene imellom.
Bjørn Hansen var hjertelig velkommen, og tok toget på helgebesøk til Bø. Det hele blir litt rart fordi lille Willy er på leir den helga, men Bjørn Hansen bes om å bli over til mandag så kan Willy få fri fra skolen. Det vil Hansen gjerne. Han er svært opptatt av å få tid sammen med barnebarnet sitt.
Mens sønnen er på jobb, vandrer Bjørn Hansen rundt på Bø og vi får inngående kjennskap til gater, kryss, bygninger og natur.
Noe skjer lørdag før de skal spise middag. Bjørn Hansen konstruerer enormt mange problemer i sitt hode, så det blir svært vanskelig for ham å delta i denne middagen.
Hva som skjer videre får vi forhåpentligvis vite mer om i den siste boka.
Jeg synes slutten var trist, for å si det rett ut. Hvordan reagerer sønnen, kona og barnebarnet på det han gjorde, mon tro?
Bjørn Hansens innbilte scenarier er litt slitsomt å lese om, men i mindre grad kan vi kanskje kjenne oss igjen i denne tendensen til å tenke hva-hvis-hvorfor gjorde jeg det?- de tenker sikkert sånn om det, så da må jeg gjør det eller ikke det, eller jeg kan ikke ditt når de antageligvis tror datt osv..
Skrivestilen til Solstad i disse bøkene er ganske omstendelige og repeterende, nesten på grensa til litt kjedsommelig, men så skjer det noe som bryter dette, humoristiske innskytelser, litt action eller noe helt absurd. Man blir jo også ganske så godt kjent med Bjørn Hansen, særlig hans indre liv. Jeg er jo spent på hvordan det går videre med han, men like mye hvordan det går i forhold til sønnen og barnebarnet, hvis de i det hele tatt ønsker mer kontakt med ham.
Forholdet til Turid Lammers og teatermiljøet på Kongsberg var det morsomt å lese om, da jeg har drevet med amatørteater selv i min ungdom. Mye å kjenne igjen der.
Konklusjon: Bjørn Hansen er en merkelig mann, ikke lett å bli klok på, og jeg vet ikke om jeg forstår så mye av ham egentlig, til det gjør han for mye rart. Men jeg får jo noen tanker om at dette er en mann full av angst som blir forsterket av et særdeles kronglete tankeverden. Sosialt ensporet er det helt klar att han er, og at han trives best med bøkene.
Spørsmålet er om vi skjønner mer av ham etter å ha lest neste bok. Jeg er i alle fall spent på det.
Andre bøker av Solstad som jeg har blogget om:
16. 04. 41
Om Dag Solstad:
bok av Alf van der Hagen
Reading-Randi har blogget om 17.roman her
Det har også Rose-Marie, her