Jeg får nesten prestasjonsangst når jeg tenker på at jeg skrive noe litt vettugt om denne boka, som har fått så mange knakende gode, kunnskapsrike og reflekterte anmeldelser. Ikke kan jeg så mye om Dag Solstads forfatterskap heller (har kun lest denne serien, samt 16.06.41- samt en bok om ham og mange artikler her og der oppgjennom årene) . Så jeg må tenke meg om, og senke skuldrene, terskelen. At trilogien og historien om Bjørn Hansen er over, er i alle fall sant. Såfremt det ikke skjer et mirakel, Med så mange absurde krumspring som Solstad finner på, så kan jo hva som helst skje. Skjønt jeg tror vi er ferdige med Bjørn Hansen. Hvis ikke historien føres videre av sønn og sønnesønn?
![]()
(har nå hatt matpause, hørt litt på lydbok og kjøpt en kinobillett til Wild Rose. Har senket skuldrene med kaffe og sjokolade)
I Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen har Bj.Hansen, som han nå blir kalt, blitt 77 år, og er en olding ifølge ham selv, eller forfatteren. En olding som nærmer seg dødens terskel.
Tankene i første del av romanen kretser mye om døden. Om døden, livet som har vært, den store bragden da han ble falskt lam og ble avslørt som svindler og havnet i fengsel. Om sønnen og det mislykka besøket i Bø, der sønnesønnen hang i barnehangglider over fjell og dal, og Bjørn Hansen stakk av uten å si fra, før han rakk å møte barnebarnet Wiggo face-to-face.
Bjørn Hansen er fortsatt lidenskaplig opptatt av litteratur, han har tusenvis av bøker i den lille ettromsleiligheten sin på Grønland, den slitte leiligheten, med vegger dekket av bøker sirlig organisert i et eget sorteringssystem som vi blir innviet i. Det leses Camus og Kierkegaard, to favoritter som går igjen i trilogien og livet til Bj.Hansen.
Bj.Hansen er som sagt opptatt av døden og forbereder seg på et vis, og er også redd. Han tror jo ikke på Gud, men blir hjemsøkt av barndommens skremsler om Helvete og Dommedag. Han snakker med sine døde foreldre foran Perleporten, i sitt indre altså. Han har jo ikke så mange andre å snakke med, alene som han er, kanskje med unntak av folk i butikkene og kafeene, en dyd av nødvendighet.
I del to skjer det et brudd. Dette er også første gangen i løpet av de tre bøkene vi får noe som ligner et nytt kapittel.
En dag står Thea Nielsen, svigerdatteren på døra med sønnen Wiggo, nå 20 år. Wiggo skal studere litteratur på Blindern og trenger et sted å bo, og Thea Nielsen har bestemt at han skal bo hos sin bestefar som han riktignok ikke kjenner, men det bryr hun seg ikke noe om. Hun gir Bj.Hansen 10 000,- til diverse utgifter, men sier at Wiggo også skal betale husleie.
Bj.Hansen blir litt forferdet, for hvor skal han gjøre av guttungen- det lange rekelet.
Men han blir også fylt med liv, en ny energi av det ungdommelige som nå dukker opp i livet hans. Han strener ut og kjøper en madrass som Wiggo kan sove på, som "limes" til veggen (foran bøkene?) når den ikke er i bruk. Selv sover han på en sovesofa, som han ikke kan gi fra seg pga ryggvondt og andre vondter og stivheter som en eldre mann / olding foran dørens terskel plages med.
Bestefar/nei, farfar og barnebarn prøver å finne tonen, men ingen av dem er særlig snakkesalige, men det tør litt opp etterhvert, særlig da Wiggo blir litt opphisset fordi farfaren ikke snakke med ham om bøkene sine, han studerer jo tross alt litteratur- og da får jo Bj.Hansen startskuddet og motet til holde det gående med litteratur som tema og vise frem bøkene som han mener Wiggo bør lese, og det er da riktig fint.
Wiggo bruker å reise hjem til Bø i helgene, men en dag viser det seg at han istedet har vært hos en ny kjæreste; N.N.
N.N. blir introdusert for Bj.Hansen på slutten, men mot Bj.Hansens vilje, for han vil ikke ha noen ukjente inn i den slitte trange leiligheten sin, som til og med Wiggo har kalt for drittleilighet. N.N. bor i høyden på Enerhaugen, i en penthouseleilighet, og hun må nok tjene en del siden hun har vært toppidrettsutøver og nå har en treningsblogg ved siden av sine litteraturstudier.
Wiggo er veldig forelsket og han blir mer snakkesalig, sier også at farfaren er en slags "opprører" noe som gleder Bj.Hansen veldig dess mer han tenker på det. At hans livs bragd blir omtalt slik, liker han veldig godt.
Bj. Hansen gjør i det hele tatt veldig mye ut av det meste som opptar ham, der han spinner og spinner, og tankene hans får stadig konsekvenser for adferden.
I denne siste roman om Bjørn Hansen skjer det en scene på slutten da N.N. er hjemme hos ham og snakker nedsettende om boksamlingen hans. Det hun er opptatt av er hvordan greier han å holde det rent med så mange bøker? Bj.Hansen blir stående å stirre på henne og hun begynner å rope, se Wiggo, han stirrer på puppene mine, den gamle grisen. Og hun farer ut døra.
Jeg tenkte at dette må være et slags nikk, eller spark til #Metoo. Det er intet i teksten som tilsier at han nistirrer på hennes pupper, men Bj.Hansen som forteller er jo ikke akkurat helt pålitelig, så hva vet jeg.
Farfar og sønn er begge litt fra seg, så de drar opp til N.N. Det blir et slit for den gamle som må gå så mange trapper og motbakker, men enda værre blir det hjemme hos N.N. Farfar har fått for seg en fiks ide. Han har med gave og en overraskelse, og ja det her kan jeg faktisk ikke røpe, men det er ganske så vilt, og ender ikke så bra.
Inntrykket jeg får av N.N. er ikke godt. Hva er det med disse kvinnemenneskene i Bjørn Hansens liv? Jeg leste for en stund siden at en anmelder mente kvinneskikkelsene i Dag Solstads bøker er flate. Om de er, skal jeg ikke svare på, men de er i alle fall karikerte i denne trilogien.
Thea Nielsen, Turid Lammers, N.N. Bestemte, styrende og N.N; en ung kvinne av sin tid.
Dag Solstad har skrevet en dypt eksistensiell roman om en eldre mann, et liv, som også kommenterer samfunnsutviklingen gjennom en mann, en sær einstøing som har meldt seg ut av samfunnet. På en måte så har denne romanen/serien også noe til felles med den forrige boka jeg leste; Ida Hegazi Høyers roman ENE/Barnet- med en kvinne i hovedrollen som også har meldt seg ut/ønsker å være utenfor samfunnet. Det er begge introverte romaner, med introverte hovedpersoner som tenker svært mye på seg selv og sin plass i eksistensen, i verden. Og litteratur er noe som også binder dem sammen.
Om temaet alderdom, død, eksistens, religion, etc er alvorlig, så har Dag Solstad så mye tørrvittig humor at det blir aldri tungt å lese. Han skriver lett, men dybden ligger hele tiden under på lur, og det kommer stadig små vittige kommentarer til den ene og det andre. Blant annet om at han bare kunne ha så mye sukker i teen som han ville, siden han var så gammel gjorde det ikke noe, det samme med LOFF! Det kunne han spise så mye han ville av nå som han var blitt så gammel. Jeg reagerte imidlertid på at han hele tiden kalte seg olding, en mann på dødens terskel. Så gammel er da ikke en mann på 77 år, men Bj.Hansen følte seg vel slik, så da så.
Her er innlegg om andre bøker jeg har blogget om av Solstad:
Ellevte roman, bok atten og 17.roman (1. og 2. roman om Bjørn Hansen)
16. 04. 41
Andre blogger/anmeldelser av Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen:
Reading-Randi
Leselukke
NRK
VG- terningkast 6
Dagbladet- terningkast 6
Aftenbladet- terningkast 6
Adresseavisen - terningkast 5
Dag Solstad: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, 107 s
Forlaget Oktober 2019
Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget
(har nå hatt matpause, hørt litt på lydbok og kjøpt en kinobillett til Wild Rose. Har senket skuldrene med kaffe og sjokolade)
I Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen har Bj.Hansen, som han nå blir kalt, blitt 77 år, og er en olding ifølge ham selv, eller forfatteren. En olding som nærmer seg dødens terskel.
Tankene i første del av romanen kretser mye om døden. Om døden, livet som har vært, den store bragden da han ble falskt lam og ble avslørt som svindler og havnet i fengsel. Om sønnen og det mislykka besøket i Bø, der sønnesønnen hang i barnehangglider over fjell og dal, og Bjørn Hansen stakk av uten å si fra, før han rakk å møte barnebarnet Wiggo face-to-face.
Bjørn Hansen er fortsatt lidenskaplig opptatt av litteratur, han har tusenvis av bøker i den lille ettromsleiligheten sin på Grønland, den slitte leiligheten, med vegger dekket av bøker sirlig organisert i et eget sorteringssystem som vi blir innviet i. Det leses Camus og Kierkegaard, to favoritter som går igjen i trilogien og livet til Bj.Hansen.
Bj.Hansen er som sagt opptatt av døden og forbereder seg på et vis, og er også redd. Han tror jo ikke på Gud, men blir hjemsøkt av barndommens skremsler om Helvete og Dommedag. Han snakker med sine døde foreldre foran Perleporten, i sitt indre altså. Han har jo ikke så mange andre å snakke med, alene som han er, kanskje med unntak av folk i butikkene og kafeene, en dyd av nødvendighet.
I del to skjer det et brudd. Dette er også første gangen i løpet av de tre bøkene vi får noe som ligner et nytt kapittel.
En dag står Thea Nielsen, svigerdatteren på døra med sønnen Wiggo, nå 20 år. Wiggo skal studere litteratur på Blindern og trenger et sted å bo, og Thea Nielsen har bestemt at han skal bo hos sin bestefar som han riktignok ikke kjenner, men det bryr hun seg ikke noe om. Hun gir Bj.Hansen 10 000,- til diverse utgifter, men sier at Wiggo også skal betale husleie.
Bj.Hansen blir litt forferdet, for hvor skal han gjøre av guttungen- det lange rekelet.
Men han blir også fylt med liv, en ny energi av det ungdommelige som nå dukker opp i livet hans. Han strener ut og kjøper en madrass som Wiggo kan sove på, som "limes" til veggen (foran bøkene?) når den ikke er i bruk. Selv sover han på en sovesofa, som han ikke kan gi fra seg pga ryggvondt og andre vondter og stivheter som en eldre mann / olding foran dørens terskel plages med.
Bestefar/nei, farfar og barnebarn prøver å finne tonen, men ingen av dem er særlig snakkesalige, men det tør litt opp etterhvert, særlig da Wiggo blir litt opphisset fordi farfaren ikke snakke med ham om bøkene sine, han studerer jo tross alt litteratur- og da får jo Bj.Hansen startskuddet og motet til holde det gående med litteratur som tema og vise frem bøkene som han mener Wiggo bør lese, og det er da riktig fint.
Wiggo bruker å reise hjem til Bø i helgene, men en dag viser det seg at han istedet har vært hos en ny kjæreste; N.N.
N.N. blir introdusert for Bj.Hansen på slutten, men mot Bj.Hansens vilje, for han vil ikke ha noen ukjente inn i den slitte trange leiligheten sin, som til og med Wiggo har kalt for drittleilighet. N.N. bor i høyden på Enerhaugen, i en penthouseleilighet, og hun må nok tjene en del siden hun har vært toppidrettsutøver og nå har en treningsblogg ved siden av sine litteraturstudier.
Wiggo er veldig forelsket og han blir mer snakkesalig, sier også at farfaren er en slags "opprører" noe som gleder Bj.Hansen veldig dess mer han tenker på det. At hans livs bragd blir omtalt slik, liker han veldig godt.
Bj. Hansen gjør i det hele tatt veldig mye ut av det meste som opptar ham, der han spinner og spinner, og tankene hans får stadig konsekvenser for adferden.
I denne siste roman om Bjørn Hansen skjer det en scene på slutten da N.N. er hjemme hos ham og snakker nedsettende om boksamlingen hans. Det hun er opptatt av er hvordan greier han å holde det rent med så mange bøker? Bj.Hansen blir stående å stirre på henne og hun begynner å rope, se Wiggo, han stirrer på puppene mine, den gamle grisen. Og hun farer ut døra.
Jeg tenkte at dette må være et slags nikk, eller spark til #Metoo. Det er intet i teksten som tilsier at han nistirrer på hennes pupper, men Bj.Hansen som forteller er jo ikke akkurat helt pålitelig, så hva vet jeg.
Farfar og sønn er begge litt fra seg, så de drar opp til N.N. Det blir et slit for den gamle som må gå så mange trapper og motbakker, men enda værre blir det hjemme hos N.N. Farfar har fått for seg en fiks ide. Han har med gave og en overraskelse, og ja det her kan jeg faktisk ikke røpe, men det er ganske så vilt, og ender ikke så bra.
Inntrykket jeg får av N.N. er ikke godt. Hva er det med disse kvinnemenneskene i Bjørn Hansens liv? Jeg leste for en stund siden at en anmelder mente kvinneskikkelsene i Dag Solstads bøker er flate. Om de er, skal jeg ikke svare på, men de er i alle fall karikerte i denne trilogien.
Thea Nielsen, Turid Lammers, N.N. Bestemte, styrende og N.N; en ung kvinne av sin tid.
Dag Solstad har skrevet en dypt eksistensiell roman om en eldre mann, et liv, som også kommenterer samfunnsutviklingen gjennom en mann, en sær einstøing som har meldt seg ut av samfunnet. På en måte så har denne romanen/serien også noe til felles med den forrige boka jeg leste; Ida Hegazi Høyers roman ENE/Barnet- med en kvinne i hovedrollen som også har meldt seg ut/ønsker å være utenfor samfunnet. Det er begge introverte romaner, med introverte hovedpersoner som tenker svært mye på seg selv og sin plass i eksistensen, i verden. Og litteratur er noe som også binder dem sammen.
Om temaet alderdom, død, eksistens, religion, etc er alvorlig, så har Dag Solstad så mye tørrvittig humor at det blir aldri tungt å lese. Han skriver lett, men dybden ligger hele tiden under på lur, og det kommer stadig små vittige kommentarer til den ene og det andre. Blant annet om at han bare kunne ha så mye sukker i teen som han ville, siden han var så gammel gjorde det ikke noe, det samme med LOFF! Det kunne han spise så mye han ville av nå som han var blitt så gammel. Jeg reagerte imidlertid på at han hele tiden kalte seg olding, en mann på dødens terskel. Så gammel er da ikke en mann på 77 år, men Bj.Hansen følte seg vel slik, så da så.
Her er innlegg om andre bøker jeg har blogget om av Solstad:
Ellevte roman, bok atten og 17.roman (1. og 2. roman om Bjørn Hansen)
16. 04. 41
Andre blogger/anmeldelser av Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen:
Reading-Randi
Leselukke
NRK
VG- terningkast 6
Dagbladet- terningkast 6
Aftenbladet- terningkast 6
Adresseavisen - terningkast 5
Dag Solstad: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, 107 s
Forlaget Oktober 2019
Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget