Linn Ullmann er etterhvert en meget kjent og kritikerrost forfatter som har bevist gang på gang at hun står støtt på egenhånd som kunstner, ikke i skyggen av sine berømte foreldre. Jeg har lest og likt flere av bøkene hennes. Når det gjelder Jente, 1983, som er bejublet og ligger høyt på bestselgerlistene, så er jeg mer lunken.
Jente, 1983, er en roman basert på Linn Ullmanns minnearbeid om en vanskelig ungdomstid, en periode i livet hun helst har ønsket å glemme, fortrenge. Episoder og deler av seg selv som hun har gjemt godt bort. Men man vet, at det man prøver å dytte ned i glemselens dyp, har en tendens til å trenge seg frem, boble opp, innimellom eller etterhvert som et alt for påtrengende smell.
For Linn medførte dette timer hos psykologer, andre plager, det ene og det andre- og nå en ny roman som håver inn i bøtter og spann.
Rammen for Jente, 1983, er Karin, 16 år som vil dra til Paris for å bli modell. Hun hadde truffet A i New York, der hun bodde sammen med sin mor. A er fotograf og så et potensiale i henne. Karin (som Linn er døpt), er lei av skolen, skulker mye, forfalsker advarsler og brev fra skolen, så mor vet ingenting. Hun fester og er litt på skliplanet, kanskje. Faren hennes, Ingmar, sier et sted i boka at hun har i seg å komme gjennom dette, at hun er en sånn som vil klare det, men at hun har en skyggesøster, som den sterke må ta seg av. Noen klarer det ikke, andre klarer det.
Mor Liv nekter datteren å reise, så ung som hun er, men ingenting kan stoppe Linn, så hun drar. Med løfter om ringeavtaler med mor etc etc. Som hun bryter allerede første kvelden. Man kan jo bare ane hvordan mor hjemme i New York har det når hun ikke hører fra datteren, ei heller får kontakt andre ganger hun ringer.
Fortellingen om Karin, 16 år, i Paris, er fortellingen om en ung jente som drømmer om modelljobb, som plutselig får omgi seg med andre jenter som drømmer om det samme, andre som er godt i gang, en modellmamma, berømte fotografer og andre i bransjen. Det er historien om en ung jente som gir seg hen til en eldre mann på 45, fotografen A, som ikke kan si nei, men vil hun det, egentlig? Usikkert, men skal hun være med i dette gamet, er det vel ganske opplagt at hun ikke kan si nei. Hun blir klådd og tafset på, på dansegolvet, språket de bruker, andre jenter som sier" dette må du tåle". Det var den tiden, det var andre tider, noe Linn skrive flere steder i boka. Ja, det var andre tider, men likevel ikke greit. Som mange andre som vokste opp på 70,- 80,- 90,- tallet vet, og gjenopplevde under #metoo-debattene og avsløringene, alt vi måtte godta, tåle, hvordan vi ble behandlet, det var ikke greit, men hjalp det å si fra? Og A beskrives som langt fra en sympatisk mann, han er en kynisk drittsekk, noe unge Linn/Karin ikke greide å se, men som dagens Linn ser, selv om det gjør vondt. Det er sånne scener man kan bli harmdirrende av. Linn skildrer også sex-scener rått og direkte. Ikke så ofte, men de kommer brått. Språket er ellers - dissosiativt? (et ord som ramlet ned her, usikker om det kan brukes), vekslende mellom det rå, men mest ømt og terapeutisk.
Romanen kretser mellom tiden i Paris, Linn i dag, Linn som datter, som mor, gravearbeidet som minnearbeidet er., frem og tilbake, vekselvis.
Linn Ullmann skriver godt, og med all respekt for minnearbeidet og hennes personlige traume fra denne tiden, så sitter jeg igjen med en litt lunken følelse etter å ha lyttet til denne boka. Den hadde nok fortjent å bli lest i papir, men det er ikke noe poeng for meg å gjøre det nå etter å ha lyttet til boka. Kanskje er det hypen også, alle de gode kritikkene, superlativene. For store forventninger. Jeg leste forøvrig at en anmelder skrev at hvordan hadde denne romanen blitt vurdert hvis det ikke var for at det var Linn Ullmann som hadde skrevet den, men en mindre kjent forfatter, og med ikke så berømte foreldre? Hun satt igjen med en følelse at denne leste hun pga kjendisfaktoren, for såå god syntes hun ikke denne boka var. Jeg er litt tilbøyelig til å være enig med henne. Hvordan hadde vi vurdert denne romanen hvis det hadde vært Mari Hansen som hadde skrevet den? Og tilfører romanen egentlig noe nytt nå etter alle #metoo-historiene som er delt i media og i andre romaner etter at bobla sprakk? Annet enn at Linn Ullmann også opplevde dette? Hun har selvsagt rett til å komme med sin historie i romans form, men noe sensasjonelt er det ikke.
Jeg har likt de andre bøkene hennes mye bedre. I Jente, 1983, synes jeg også hun tilstreber en litterær form på historien, som blir litt mye, eh, påtatt? Tilfører den noe eller bidrar den til å dekke over? Det bidrar til distanse, samtidig som historien er veldig personlig (men grenser til å bli privat). Men nå er det sikkert ikke så lett å skrive om så personlige og vonde opplevelser slik at det kan bli allment og god litteratur. Har forfatteren det nok på avstand til å omdanne stoffet til litteratur eller bærer det preg av en selvterapeutisk prosess? Jeg tror Ullmann greier det, hun er profesjonell, men jeg er likevel usikker på i hvilken grad hun greier å lage stor litteratur ut av det. Ullmann legger selv premissene for det selvbiografiske tidlig i boka; dette er hennes opplevelser og per se selvbiografisk, selv om hun skriver om sine opplevelser som en roman, vil alle skjønne det. Like greit å si det.
Jepp, dette var mine umiddelbare raske tanker lille julaften. Nå skal ribba gnis en gang til. Jeg så en video med Hellstrøm i går om hvordan han preppet ribba, og han brukte mye mer salt og pepper enn meg, samt hvitløk, så jeg får ta en ny runde. Hellstrøm på IGTV er min helt. (helt usaklig i denne sammenhengen, men det er jo jul straks)
Tine og Ingun likte boka mye bedre enn meg.