I Vanære møter vi professor i språk; David Lurie, 51 år. Han er ekspert på romantikkens diktere og har en ambisjon om å skrive en bok eller en opera om Byron. (artig, siden jeg og mine medbloggere i diktsirkelen nettopp har fordypet oss i romantikkens lyrikere) Han er også ekspert på Wordsworth, naturlyrikeren fra Romantikken. Imidlertid er fagene endret på universitetet han jobber på i Cape Town, fra språk til kommunikasjon, noe som gjør ham desillusjonert. David er skilt, han har en datter som bor på bygda sammen med en dame. Moren hennes er fra Nederland.
Når vi møter David har han et slags forhold til en prostituert som heter Soraya. Dvs han tror de har et slags forhold, han møter henne en gang i uka, betaler for det selvsagt. De har møttes et års tid. Han er fornøyd med det, synes at de har en slags samhørighet og han innbiller seg at han også betyr noe for henne. Han vet ingenting om hennes liv ellers. En dag blir hun borte, syk får han beskjed om, Men hun kommer ikke igjen. Han er fortvilet. Oppsøker henne, men hun ber ham holde seg unna. Hun har barn og er gift. David Lurie er avhengig av kvinner i passe doser, men vil ikke bo sammen med en fast. Langvarige forhold er ikke for ham. Han erkjenner at årene går, at han blir eldre og ikke er like attraktiv lenger.
Han blir tiltrukket av en av elevene sine; Melanie Isaacs. Hun har kommunikasjon som et valgfag, men går på drama. Hun er ikke spesielt engasjert eller flink, men veldig pen. Hun er ung, bare 20 år. Men hva så? Hans begjær og lyst er sterkere enn fornuften. Han innbiller seg at også hun er tiltrukket av ham. De innleder et slags forhold, men scenene viser at hun ikke liker det seksuelle samværet deres. Det er dødt, hun er passiv, bare ligger der mens han gjør sitt. Han ser det ikke, eller han tenker at det er fordi hun er ung og uerfaren at hun er så passiv. Han tenker at det ikke er voldtekt, så han har vel en slags følelse av at dette er på grensen kanskje. Det må jo ta slutt...
En dag blir han innkalt til rektor. Det har kommet klage på han. At han har hatt upassende omgang med en student, og at han har har skrevet falskt om hennes oppmøte og deltagelse på en prøve. David Lurie får flere anledninger til å forklare seg, men er ikke interessert. Han aksepterer klagene og vil ta sin straff. Mennene i komiteen vil hjelpe han, komme til en ordning, mens kvinner mener han har gjort noe utilgivelig. David Lurie tar sin hatt og går, sier opp og forlater universitetet og Cape Town. Han synes det er helt greit å ikke jobbe der mer. Men vanæren sliter han med. Han drar til sin datter Lucy på bygda. Kvinnen hun bodde med har reist for godt. Lucy driver gården med hundepensjonat, har litt jord, grønnsaker, blomster å stelle med og trives med det. Naboen Petrus har kjøpt en bit av tomta og skal bygge hus med sin familie ved siden av. Han har vært hennes hundemann, men nå er han selvstendig. Petrus har to koner, han er svart.
David og Lucy har litt problemer med å forstå hverandre noe som forsterker seg med tiden, særlig etter at de blir overfalt og Lucy brutalt voldtatt av tre afrikanske menn. Hun vil ikke snakke om det, ikke anmelde det. Han har anmeldt tyveriet, men får ikke lov å anmelde voldtekten. Han vil så gjerne hjelpe henne, men får ikke lov. Som forelder kan man godt forstå farens fortvilelse og formaninger, men fra Lucys perpektiv får vi en annen forståelse. Hun føler seg underdanig, hun er den hvite kvinnen, som de svarte har hatet lenge. Hun føler på en måte at de har en slags rett til å hate henne, selv om hun er sjokkert og ødelagt av hendelsen. Men hun vil verken anmelde eller flytte derfra. Boka ble skrevet 5 år etter at apartheid ble opphevet, og bør nok leses i lys av dette. Faren gir seg ikke, og etterhvert åpnet Lucy opp for sine tanker. Men ikke helt som han ønsker.
David Lurie glir også inn i rollen som hjelper på gården, samt hjelper for Bev Shaw som driver en slags frivillig dyrevernklinikk som også avliver syke hunder. Det er en del ganske grusomme scener i denne forbindelse og Davids reaksjoner på dette arbeidet er interessant å lese om. I tillegg driver han hele tiden og forsøker å skrive opera om Byron og hans unge elskede Teresa. Operaen skal hete Byron i Italia. Byron døde kun 36 år gammel i Italia. Men skrivingen står i stampe. Løsner det til slutt mon tro?
Vanære er en interessant og sterk roman . Lurie greier ikke å se sitt eget misbruk av den unge studenten Melanie i sammenheng med voldtekten av datteren. For meg som leser blir dette paralleller; den hvite eldre herre som tar for seg, og synes han er i sin fulle rett, som rasjonaliserer seksuelle forhold som i bunn og grunn er maktmisbruk, også der han kjøper sex av prostituerte, som er slaver som gjør dette for å overleve økonomisk. Som den hvite mann, den hvite rase, som har hersket over de svarte i Sør-Afrika under apartheid. Når svarte menn forgriper seg på datteren hans evner han ikke å se sin egen rolle. Og kanskje er det ikke så lett heller? Men for leseren blir det tydelig, tankevekkende. Coetzee skildrer også de sosiale forholdene uten at de blir overtydelige.
Vanære er en god roman som jeg ikke vil glemme med det første.
Om J.M. Coetzee: Født 9.februar 1940 i Cape Town, Sør-Afrika. Han har flyttet litt frem og tilbake, studerte i Cape Town, England, USA, ble professor i litteratur, oversetter, essayist, forfatter med mange priser. Jobbet også i voksen alder i Cape Town som professor, flyttet til Australia i 2002 og ble australsk statsborger i 2006. Vunnet Bookerpris to ganger (blant annet for Vanære/Disgrace) , Nobelprisen i 2003, samt en rekke andre priser. Mer om han og hans liv og virke, bibliografi her
