Jeg har gått i villrede om at det er 1.mars i morgen, men det viste seg at det er neste uke. Har gått en stund og tenkt på hva jeg skal lese i diktsirkelen i mars, kategori: Klassiker. Skal jeg velge noe jeg har i hylla (store norske klassiske lyrikere som Børli, Hauge, Hagerup, Jonsson) eller Shakespeare, Ezra Pound, en antologi fra romantikken eller noe annet? Men så var jeg innom biblioteket i forrige uke og fant et par interessante gamle slitte diktsamlinger i lyrikkavdelingen. Jeg lånte med meg Fernando Pessoa og Marta Tikkanen hjem. Tikkanen leste jeg ferdig i går. Dette er sterke saker. Jeg tror jeg leste den da den kom i 1979, men er ikke helt sikker. Kanskje jeg tror det fordi det var så mye snakk og skriving om den på den tiden.
![]()
Århundrets kjærlighetssaga er selvbiografisk. Det er historien om Martas ekteskap med berømte Henrik Tikkanen. (1924-1984) Henry Tikkanen var en kjent avistegner og forfatter. Marta skriver om sitt ekteskap med en alkoholiker og hustyrann. Hun var yrkesaktiv, prøvde selv å skrive og ekteparet hadde barn, som hun tok seg mest av, både fordi han enten jobbet eller drakk. Boka er delt inn i tre deler, hvor jeg synes den første er den sterkeste, den som berører mest. Det er hennes opplevelse av å være gift med en alkoholiker, hva det gjør med henne, hva det gjør med barna. Om fortvilelsen, angsten, svingningene man lever med. Hans perioder, der han er edru og jobber, der det bygger seg opp mot drikking, der han har drukket så mye at demonene overtar, han må medisineres og bortimot pleies. Abstinenser, raseri, utskjelling for den minste ting. Og etterhvert så slår han. Hun står på pinne for ham dag og natt. Han undervurderer alt hun gjør, nedverdiger henne. Og likevel elsker hun han. Han lover bot og bedring, skal slutte, hun tror på det, gang etter gang... Men det blir bare værre. Hvorfor går hun ikke? Om det skriver hun og om sin uendelige kjærlighet til ham , men også hatet som oppstår. Om tilgivelse som ikke nytter. om valg.
Del to handler mest om kjærligheten hennes til ham, og del tre om arbeidet, være en kvinne i kvinnefrigjøringens tid, kampen for likestilling, selvverd, det å kunne jobbe selv om man har barn og mann.
Her er noen utdrag:
Jeg ringte til
en psykiater
for å høre om det var hjelp å få
for meg og barna
så vi kunne redde oss selv
før alt var for sent
også for oss
Psykiateren bladde bekynret
i de rettroendes adresser
og så sa han
at han hadde funnet to
som visstnok var riktig bra
Den beste, sa han, burde vi
spare
til mannen deres
hvis han vil ha
hjelp engang. (s.42)
...
Hvis jeg ikke hadde elsket deg
så grenseløst
og alltid trodd
på løftene
om at dette var siste gang
absolutt og uigjenkalleig
aller siste gang
du drakk
så hadde det kanskje vært lettere
å holde ut med
de gangene som kom etterpå (s. s.56)
.....
......
Så var det altså
min likegyldighet
du behøvde
mens min kjærlighet åpenbart
bare var til skade. (s. 60)
...
Teksten er skrevet i en direkte dirrende form, konsist, knapt, og berører sterkt. Anbefaler å lese hele samlingen, siden noen få snutter ikke greier å vise nok. Diktene (eller diktromanen som noen kalte den da de kom ut) har en fin rytme, er enkel- men tøff- å lese og er like aktuell i dag. Det å leve med en alkoholiker, en rusavhengig, endrer seg ikke, det er mye til felles vil jeg tro, ut fra det jeg har hørt og lært, selv om det er individuelt hvordan man takler det i perioder. Og kanskje er det mer hjelp å få for pårørende. I alle fall er det mye mer fokus på barn av rusavhengige.
Det som jeg la merke til som antagelig er litt utdatert, eller ikke, mulig det varierer med legene, men det ser ut som det var mye lettere å få medisiner (sovepiller, beroligende) da enn i dag. Vi snakker 60- og 70-tallet. I dag er legene veldig strenge med å gi ut dette, og rusavhengige får det nesten ikke, kanskje det har gått for langt den andre veien?. Men der er det nok forskjell på pasienter og leger. Mange greier å skjule sin alkoholisme for legene. Og er man berømt, så er det kanskje lettere å finne leger som skriver ut slike medisiner? Kvinnekampen som skildres i siste del, er et tidsbilde. Dette er en modig bok, med tanke på når den ble skrevet. Han var fortsatt i live da. Hun skrev notater lenge og samlet dem til dette som ble en bok.
Anbefales!
Har lest denne som mars-bok i diktsirkelen. Kan godt hende jeg leser Pessoa også, antar det. Om diktsirkelen her.
Gyldendal om Marta Tikkanen og Århundrets kjærlighetssaga:
"Märta Tikkanen er forfatter, journalist, feminist og filosof, og regnes som en av Nordesn aller fremste kvinnelige forfattere. Gyldendal har utgitt en lang rekke av bøkene hennes. I 1979 ble hun tildelt «Nordiske kvinners litteraturpris» for diktsamlingen Århundrets kjærlighetssaga, en bok som regnes som en moderne klassiker (min utheving) og stadig finner veien inn i nye leseres hjerter." Mer her
Marta Tikkanen ble født 3.april 1935 (86 år) i Helsingfors. Hun er en finlandssvensk forfatter, journalist, feminist og filosof som debuterte som forfatter i 1970. Tikkanen har en magistergrad i filosofi. Hu har gitt ut en rekke bøker og er mest kjent for Århundrets kjærlighetssaga som hun også fikk Nordiske kvinners litteraturpris for i 1979. Mer om henne her
Marta Tikkanen. Foto: Gyldendal
Marta Tikkanen: Århundrets kjærlighetssaga, 185 s
Gyldendal 1979 (original 1978)
Lånt på biblioteket
