For ca 40 år siden leste jeg Glassklokken av Sylvia Plath. Den gjorde sterkt inntrykk på meg den gangen. Nå har Sylvia Plath fått en renessanse. Jeg vet at hun etter sin død har appellert til stadig nye lesere, men akkurat nå kommer det nye bøker. Blant annet en diktsamling på Tiden forlag ( Jeg er loddrett) og Eufori av svenske Elin Cullhed. Jeg har også lånt noen diktsamlinger av henne på biblioteket som jeg holder på å lese. Tre kvinner, lest jeg i høst, de er av eldre dato. Eufori er en roman, en litterær fantasi og ingen biografi. Om det er helt vellykket, er jeg usikker på. Hvordan kan man lese denne boka og ikke tenke at det er Sylvia Plath dette dreier seg om?
.jpg)
Romanen handler om Sylvia Plath, hennes liv det siste året før hun døde. Hun er gravid med Nicolas, og har datteren Frieda på ett år med ektemann poeten Ted Hughes. De har flyttet ut på landsbygda i Devonshire. Sylvia elsker hagen, huset og ideen om familieidyll på landet. Hun elsker å være mor, hun elsker å skrive og hun elsker Ted. Hun har et besværlig forhold til sin harde, kalde mor som bor i Boston. Faren døde da hun var åtte år. Sylvia er amerikaner og flyttet til England av grunner jeg ikke helt fikk med meg, men jeg tror det er fordi Ted var engelsk. Boka skildrer livet i huset, i hagen, i ekteskapet, i forfatterskapet, moderskapet, noen få reiser, noen besøk og på slutten Sylvia som prøver å leie leilighet i London etter bruddet.
Det er for det meste Sylvias indre liv vi leser om, hennes tanker og følelser i forhold til Ted, barna, de andre menneskemøtene, skrivingen, hagen etc. Det er Sylvias synsvinkel vi ser gjennom. Til tider er det ganske anmasende, til tider vondt og smertefullt, ja, jeg ventet lenge på euforien, jeg synes for det meste det er mørkt, depressivt og fortvilt. Jeg synker ned i hennes mørke, hennes fortvilelse, må passe meg for ikke å bli værende der. Jeg kommer meg opp med å veksle mellom lydbok og papirbok og å ta pauser. Ikke lese for mye på en gang. Det som også gjør det spesielt, er at jeg som leser vet at den reelle Sylvia Plath tok sitt eget liv 30 år gammel og det farger min lesing av boka, jeg vet at det vil skje. Det skrives også innimellom at hun tenker mye på å dø, døden ligger som en skygge over hele romanen, selv om de få lyspunktene dukker opp. Litt eufori, mest mot det maniske, masete, hysterisk hypomane, storhetstankene om å bli en verdensberømt forfatter, den beste. Det er dette som gjør det noe problematisk for meg, å lese denne boka som en litterær fantasi, når man vet at Sylvia og Ted og barna eksisterte og at Sylvia tok sitt liv, og at mye i boka antagelig er hentet ut fra biografisk materiale. Likevel kan vi ikke vite hvordan Sylvia tenkte og følte og hvordan hun oppførte seg mot Ted, annet enn det andre kunne observere og det hun slev har skrevet ned. Men hva har forfatteren brukt av dette og hva dikter hun opp, si det vet vi ikke. Et annet ankepunkt som slo meg er terapispråket, eller selvutviklingsspråket hvis jeg skal kalle det det, som ble brukt i boka, neppe var slik Sylvia tenkte i 1960-63. Mye av språket, måten hun tenker på, er slik det tenkes og brukes i dag, og det stusset jeg på. Det samme om det som sies/tenkes om kjønnsroller.
At Sylvia slet med sin rolle som kunstner, forfatter, mor, hustru sammenlignet med menn og fedre, les Ted, er det ingen tvil om. Kvinner hadde det ikke enkelt slik rundt 1960, det var ikke bare bare å realisere seg selv, det vet vi mye om. Når skulle hun få tid til å skrive, hun som først og fremst måtte ta seg av barna? Det var forventet, og det har vel kvinner erfart i flere tiår etter dette. Han kunne stikke av, dra på fisketur, si at han måtte skrive, han tok den tiden. Han var viktigere. Noen utbrudd som Sylvia har i boka er nok også ganske preget av vår tids måte å tenke på når det gjelder feminisme, og kanskje er det en sterkere trang hos Cullhed som svensk forfatter å markere dette enn hos andre? Bare en tanke som slo meg. Men uansett, så er denne delen absolutt allmenngyldig nok, dette med å problematisere kunstnerrollen, morsrollen og likestillingsperspektivet (eller mangel på sådan) . Som vi vet hadde ikke kvinnefrigjøringen kommet så langt i 1960, selv om det var på gang, og noe tematikk fortsatt er aktuell.
At Sylvia Plath slet psykisk med alvorlige depresjoner vet vi og det gjennomsyrer boka. Det synes jeg forfatteren får godt frem med en god innlevelse og forståelse. Ikke akkurat flatterende, det vises i alle fasetter. Det er mange følelser her, også slikt man kan kan kjenne igjen uten å slite slik som Sylvia gjorde, som sterk sjalusi, kjærlighet, fortvilelse og sinne. Sjalusien tok stor plass i Sylvia og i boka, den åt henne opp, og det viste seg at hun hadde grunn til det også, men om det var det som drev dem fra hverandre til slutt, er ikke så godt å si. Kranglene i starten av romanen var slitsomme å lese om, jeg liker ikke å lese om krangler i detalj. Det var også mye om barnestell i starten som ble litt kjedelig og monotont. Men det var andre ting/scener som var veldig bra, som fødselen av Nicolas blant annet.
Elin Cullhed skriver veldig bra og jeg nøt for det meste språket. Alt i alt en roman jeg synes det er verdt å lese, selv om jeg nå ser at flere anmeldere ikke helt forstår hva denne boka skal tilføre historien om Sylvia Plath. Det kan ikke jeg svare på. Jeg har lest boka som fiksjon, slik forfatteren har bedt om, selv om det ble litt forvirrende. Skal jeg bli mer kjent med Sylvia Plath, tror jeg at jeg finner det i diktene hennes og selvsagt Glassklokken , men siden jeg har lest den, så trenger jeg ikke det. Jeg kan også lese fakta på wikipedia og eventuelle biografier, brev, dagbøker som. er publisert og annet hun har skrevet. Eufori er ingen biografi, og skal ikke leses biografisk, presiserer forfatteren. Betyr det at dette heller ikke er en biografisk roman? Kanskje gjør førsteperson synsvinkelen det umulig?
