Vigdis Hjorth skriver lysende og innsiktsfullt om et ungt liv, om å oppdage løgn og velge å leve sant.
Det er en rytme i unge Paulas liv som gir barndommen en klarhet – måltidene ved bordet hjemme, skiturene i marka, somrene på hytta, besøkene hos mormor på øya. Mor, far, søster og bror er de viktigste menneskene i livet hennes. Og så har hun Karen, som er bestevenn.
Roen brytes den sommeren Paula oppdager en bunke med brev som moren har skrevet til mormor. Familielivet som beskrives i dem er ikke til å kjenne igjen, det er fullt av løgn. Morens forstillelse blir et sjokk for Paula. Hvordan skal hun bære det hun plutselig vet? Hun står på terskelen til å bli voksen, og verden åpner seg for henne som et forferdelig og et vidunderlig sted. Hun vil ikke begynne å lyve om livet sitt.
Femten år er en stillferdig, lavmælt roman som foregår over et forholdsvis kort tidsrom. Paula er elev på ungdomsskolen og skal snart konfirmeres. Vi er med henne, moren og lillebror Lasse på besøk hos den strengt religiøse mormoren på Rødøy et par uker på sommeren. Før det har Paula avslørt at moren har løyet til mormoren, og lyver om ting for å holde fasaden, eller for å ikke skuffe mormor. Paula er sjokkert over dette, og begynner å se et mønster. Slik vil ikke hun leve. Men hun erfarer at det er umulig å snakke om det usagte, om løgn, og hun vikles selv inn i fortielse og løgn. Når hun går for presten får hun lettet på trykket og snakket om sine kvaler. Det gjør henne godt, og her syns jeg boka får mer temperatur, med fine dialoger.