Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole

Tåpenes sammensvergelse ble gitt ut 10 år etter forfatterens død. John Kennedy Toole begikk selvmord i 1969, bare 32 år gammel.  Forleggeren skriver i forordet at det var Tooles pågående mor som kom med manuskriptet. Forlegger Walker Percy var svært skeptisk i utgangspunktet, (han fikk jo slike manus hele tiden)  men ble mer og mer fascinert og overrasket dess mer han leste.  Dette var en forfatter med talent så han raskt. Bare så synd at forfatteren selv ikke fikk oppleve utgivelsen, og at verden ikke fikk oppleve flere bøker fra hans hånd.  Tåpenes sammensvergelse er juliboka i Lines lesesirkel, en lesesirkel hvor vi leser 1001-bøker. (1001 bøker du må lese før du dør)



I omtaler av boka mener mange at dette er en av etterkrigstidens mest morsomme romaner. Tåpenes sammensvergelse skal være en satirisk roman, med handling fra New Orleans.

Boka handler om Ignatius, en godt studert ung mann, men som i 30-årsalderen fortsatt bor hjemme hos sin mor, hvor han bedriver skriving i kladdebøker om livet og verdens vederstyggeligheter, spiser en hel masse og passer på sin portner (fordøyelsessystemet). En dag krasjer mor bilen inn i naboens eiendom og får en klekkelig bot  som hun ikke aner hvordan hun skal betale. Den drikkefeldige moderen som ifølge Ignatius griller vinen sin i stekeovn, i hvert fall finner han stadig vekk vinflaskene hennes gjemt der, finner ikke annen råd enn at hun kommanderer sin voksne sønn ut i arbeidssøken. Ignatius er i grunn ganske arbeidssky, og ikke har han selv noen tro på at noen vil ta han i arbeid slik hans forfatning er fysisk. Han greier å få seg en slags jobb på et kontor til klesfabrikken Levys Pants, hvor han ganske kjapt ønsker å revolusjonere hele greia. Men det går jo over stokk og stein og til slutt får han sparken. Etter dette nedverdiger han seg til å bli å bli pølseselger, noe han finner ut at er ganske ok i grunnen, siden han kan spise mange deilige pølser i arbeidstiden og stikke seg bort for å studere folkelivet og skrive i sine kladdebøker.

Mens Ignatius bedriver arbeid og bedriver sine  andre sysler, skjer det mye også på andre fronter. Hans mor begynner å pleie omgang med en annen dame, Santa,  og et par til , til Ignatius store fortvilelse. Vi møter også lugubre personer i en strippebar, samt andre spesielle personer i New Orleans. Her er det ingen kjære mor, og Ignatius får virkelig prøvd seg på den ene og den andre måten, samtidig som han gjør sitt beste for å utmanøvrere sin brevvenninne  "tøsen" Myrna Minkoff.  Hvem som redder Ignatius ut av det salige rotet han har stelt i stand, skal jeg ikke røpe, men at mange vil han noe, det skal være sikkert.

Eksempel på hans tanker om Myrna:

Denne gang skal jeg til de grader forvirre tøsen Myrna. Opplegget vil få den bokstavelige liberale tøse-hjernen, som sitter fast i et klaustrofobisk grep av klisjeer, til å miste pusten.....

Vil M- Minkoff ha sex i politkken? Jeg skal gi henne sex i politikken- og det i overflod! Hun vil utvilsomt bli for overveldet til å tenne på det originale i mitt prosjekt. Men hun vil  det minste koke av misunnelse. (Jenta må settes på plass, Hun kan ikke uten videre fornærme meg) (s. 240)

Og så skal jeg sikkert skrive noe fornuftig om meningen med denne romanen og hva jeg selv synes. Vel, det er ikke så lett..
I starten av boka lo jeg mye. Jeg lo godt fem ganger i løpet av første kapittel.  Det er fordi språket er utrolig frodig og bildene helt elleville. Det er rett frem, og intrikat. Ignatius er en veldig lærd og skolert mann med en  spesielt skarpt skråblikk på verden rundt seg. Han hater og forakter, kjefter og brilljerer, og evner å sette ord på det meste imellom alle rapene. Ignatius er særdeles overvektig og lider av store fordøyelsesproblemer, noe som er beskrevet inngående på en slik måte at en både kan føle avsky, vemmelse men også medynk.

Boka går stort sett i samme toneleie, men det akser på til tider, og Ignatius blir bare sprøere og sprøere, mer og mer desperat, noe hans mor også synes. Men hvem som er mest desperat kan man jo undre seg over . Er det moren det er mest synd på? Eller er det sønnen? Er de like brutale mot hverandre begge to? En ting er i alle falle sikkert, at samspillet er destruktivt og at Ignatius burde flyttet for seg selv for  lenge siden.

Sett fra morens venninnes Santa Battaglia sin side:

" Men åssen liker du at den gærne gutten til henner stakkars Irene ligger i rennesteinen som en stranda hval? Ærre ikke fælt?  Jenta er nødt til å få satt bort gutten. Du kan da ikke tro at en mann vil gifte seg med Irene så lenge hu har den digre slampen liggende rundt i gatene?.."  (s. 301)

(Jeg humret godt over dette faktum at mor og Santa stadig stadig snakker om å "få satt bort gutten"  . Setter man bort sine 30-årige voksne sønner? ;) Det sier nokså mye om deres syn på Ignatius, og det er i grunnet temmelig trist, selv om man også kan le av det)

Ignatius ble vel tidlig en ensom sjel, en utstøtt, en feit liten gutt, og det skjedde ingen endring til det bedre, kun til det værre.  Hvordan kan et menneske sløse bort sine ressurser slik, ja det er en gåte. Men det skjer jo, og kanskje kan en del av forklaringen ligge i dårlige skoleerfaringer.

Her husker han i et glimt en forlatthetsfølselse fra barndommen, når han blir forlatt av sine politiske venner Dorian i et lenge planlagt møte (som dessverre Ignatius la mye mer i en Dorian og hans venner som bare ville ha en gedigen fest):

Og der sto Ignatius som gutten på et brennende dekk.   Musikken steg atter opp til tabernaklet. Dorian flyktet for å snakke med en gruppe av sine venner, og avsvor seg Ignatius, som alle de andre i rommet gjorde det. Ignatius følte seg like forlatt som den dagen på kjemien da hans eksperiement hadde eksplodert, svidd av øyebrynene hans og skremt ham. Sjokket og redselen hadde fått ham til å væte i buksene, og ingen i laboraoriet ville ha noe med ham å gjøre, aller minst læreren som hatet ham oppriktig for lignende eksplosjoner tidligere. Resten av dagen da han vandret våt rundt på skolen, hadde alle latt som om han var usynlig. Ignatius følte seg like usynlig der han stod i Dorians stue, han begynte å angripe en imaginær motstander med sin huggert for å gjenvinne selvtilliten. (s. 282) 

Tåpenes sammensvergelse er en roman jeg tror man kan lese veldig forskjellig ut fra hvilken sinnstilstand man selv er i. Jeg tror dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger, eller lese deler av den flere ganger. Dette er ikke bare en komisk morsom roman. De har mange undertoner av samfunnskritisk karakter, i tillegg til at den er en studie  i dysfunksjonelle samhandlingsmønstre i nære relasjoner. Ignatius er en slags grotesk versjon av Ambjørnsens Elling. Den sier også mye om mennesker i en slik del av verden, samfunnets bakside, grøftekant, skyggeside.  Hvor rått det kan være, hvor lite hjertevarme som finnes. Hvem hjelper Ignatius der han ligger i rennesteinen?  Folk snur seg i avsky, folk ler, folk står og glor.  Men også Ignatius lever i  forakt for folk, så er noen her bedre enn de andre?

Jeg fikk en slags medfølelse med Ignatius, et misforstått monster, en freek, en frekk faan, men ikke uten brodd og uten engasjement som han riktignok ikke greier å tøyle konstruktivt, og det ble vel hans tragedie. Bokas slutt muliggjør en annen løsning, men den reisen får ikke vi bli med på.

Alt i alt likte jeg boka, i all sin tragedie. Det er vel ikke ukjent at komedien og tragedien er søstre, og at de er svært nær hverandre. Det viser denne boka til fulle. Godt og frodig språk gjør den til en fryd å lese, men hvis man selv er sliten eller er i feil modus i forhold til  til en slik bok, tror jeg det kan bli too much, og at den heller bør leses i små porsjoner. I alle fall merket jeg stor forskjell på min mottagelighet ut fra når jeg satte meg ned og leste i boka. Var jeg veldig trøtt og sliten etter jobb, kunne den bli litt masete, selv om jeg ønsket å lese videre for å få vite hva som skjedde.  Var jeg opplagt og uthvilt synes jeg at jeg fikk med meg mye mer av poengene, og kunne fryde meg over formuleringene og de visuelle skildringene på en annen måte. Dette er faktisk en bok jeg tror jeg vil ta frem og lese i, igjen.

Jeg ble også veldig nysjerrig på forfatteren og hvilken sammenheng boka kan ha med hans eget liv, samt grunnen til selvmordet så jeg googlet litt og fant fyldige artikler samt en del  på Wikipedia:

Wikipedia skriver at han var eneste sønn av to foreldre. Moren var vitterligen narsissist, og mor-sønn -forholdet var tidvis meget vanskelig. Toole måtte opptre på scenen fra han var 10 år, som et ledd i en kulturell oppdtagelse.  Toole var homofil, men strevde også med denne identiteten.  Han var i militæret, studerte til ingeniør, og litteratur og underviste,. Etter en krangel med moren reiste han bort, og etterlot seg et selvmordsbrev som moren tillintetgjorde. Ingen vet hva det sto der. Han drepte seg ved hjelp av en slange i eksosrøret, og ble kvalt.
Ignatiusfiguren skal være basert delvis på en professorvenn og delvis han selv og forskjellige erfaringer han gjorde seg.

Jeg ser at det finnes tråder mellom Tooles liv og relasjon til sin mor (hvis vi skal tro det som er skrevet ) i Tåpenes sammensvergelse.  Men å dømme Tooles mor ut fra beskrivelsen om Mrs. Reilly er vel å dra det alt for langt. Til det vet vi alt for lite om hvordan det egentlig var.
At Toole slet psykisk og ikke orket å leve mer, vet vi- og at han var et stort talent vet vi også.  Men hvorfor han slet og ville dø, vet ikke jeg nok om. Menneskets psyke og beveggrunner er ikke alltid lett å forstå. Vi kan kun gjøre vårt beste. Til orientering så har jeg siden ung alder vært interessert i selvmord og hvorfor noen gjør det, så derfor er det naturlig for meg å dvele litt med dette også her. Svært mange forfattere og kunstnere har tatt sitt eget liv. Om det er deres følsomhet og mer dypgående utforsking av verden rundt seg som gjør dem ekstra utsatt og sårbare, er et tema jeg stadig undrer meg over)

Mer om forfatter John K Toole HER

Mer om boka Tåpenes sammensvergelse HER

Les diskusjon om boka og flere innlegg i Lines Lesesirkel