Erich Maria Remarques klassiker Intet nytt fra Vestfronten er en sterk skildring fra skyttergravene under 1.verdenskrig, hvor unge gutter og voksne menn døde i massevis, men mest unge gutter. Romanen er filmet og utgitt i flere versjoner og utgaver, og nå i en utgave på Gyldendal i anledning 100-markeringen for starten av 1.verdenskrig .
![]()
I romanen følger vi Paul Baumer som kastes ut i den første verdenskrig som 19-åring. Han holder sammen med kompisene Tjaden, Albert, Kat med flere i tykt og tynt. Fra å være naive unge gutter med optimisme og ære, forvandles de til desillusjonerte traumatiserte vrak, hvis de da ikke mister livet, noe veldig mange gjør etter hvert. Fra en bataljon på 150 mann, reduseres gruppen til 35 etter få år i krigens herjinger. Remarque via Paul beskriver levende krigens nådeløshet og brutale ansikt gjennom sult, matorgier, skyting, angrep, forsvar, granater som sprenger i filler kropper, glupske rotter som springer over ansiktene deres om natta, tyverier av gårdsdyr og gronnsaker for å få seg en matbit med mer.
Vi får innblikk i sykesalenes trøstesløshet , hvor noen blir helet for sine skuddsår, andre overlever ikke amputasjonen eller de andre alvorlige skadene, og angsten lurer hvert øyeblikk. Paul får komme hjem på perm, men opplever at han har blitt en annen. Han blir inderlig lei alle spørsmålene om krigen og ønsker å dekke over, vil ikke fortelle hvor ille det i virkeligheten er. For hvem vil vel tro det? De er helter, de slåss for fedrelandet, noen synes det sikkert er spennende, men for Paul og kompisene er det et helvete, intet mindre. Det eneste positive Paul får ut av det, er et sterkt samhold og felleskap.
"Ensformig vugger bilene, ensformig lyder skrikene, ensformig siler regnet. Det siler ned på hodene våre og på hodene til de døde der foran, på den vesle rekrutten med såret, som er altfor stort for hoften hans, det siler ned på Kemmerichs grav, det siler ned på våre hjerter. " (s-47)
Remarque skriver godt, nakent , ærlig, brutalt- intet er lagt i mellom, men de grusomme skildringene av krigens konsekvenser og handlinger fra skyttergravene, mykes opp med til tider et svært poetisk språk.
" Det er kanskje folkeviser han spiller, for de andre nynner med. De er mørke som åser, fra hvis dyp en underjordisk nynning trenger frem. Fiolintonen beveger seg som en slank pike over dem og er lys og alene. Stemmene tier, men fiolinen fortsetter- den lyder så tynn i natten, som om den frøs. " ( s.113)
Det er et vemod i teksten som utvider seg, til en voksen erkjennelse av hva krigen har gjort med dem. Og et solidarisk vemod for de stadig nye unge rekruttene som kastes ut i krigen og dør som fluer som offer for sin manglende erfaring.
Innledningsvis skriver forfatteren dette :
Denne boken skal hverken være en anklage eller en bekjennelse. Den er bare ment som et forsøk på å berette om en generasjon som ble ødelagt av krigen - på tross av at den unnslapp granatene.
Krig har vel aldri ført noe godt med seg. En generasjon krigsoverlevende blir sterkt preget av dette, påført traumer som andre rundt dem har vanskelig for å forstå.
Remarque ville også vise at i krig blir mennesker som dyr.:
"Det er blitt farlige dyr av oss. Vi slåss ikke, vi forsvarer oss mot tilintetgjørelsen" ( s. 171)
Jeg synes romanen viser godt hva krig gjør med de impliserte, den stiller spørsmål via Pauls apati og resignasjon, hans endring gjennom de årene han er i ilden og på lasarettet.
Forfatteren ble anklaget for å drive venstrevridd antikrigspropaganda med denne romanen og flyktet fra Tyskland da Hitler ble utnevnt til rikskansler i 1933. Han levde i eksil først i Sveits og deretter i USA.
Intet nytt fra Vestfronten er en av verdens mest leste bøker, og ble filmet i 1930 hvor den fikk fikk en Oscar.
Jeg synes absolutt boka er leseverdig den dag i dag, og at den fortjener sin plass på 1001-bok-lista.
Personlig liker jeg egentlig ikke å lese krigsbøker, nettopp fordi jeg synes krig er totalt meningsløst og grusomt, men skal man først gjøre det, er denne boka et godt valg for å få innblikk i hvordan det var å være ved fronten og hva det gjør med de unge soldatene. Språkmessig er den en fryd å lese.
I min utgave er det også et interessant etterord skrevet av Helge Jordheim vel vedt å få med seg.
Vil du lese flere omtaler kan du besøke bloggen Lines bibliotek og hennes lesesirkel for 1001-bøker-du-må-lese-før-du-dør.
Gyldendal har mer om boka HER og forfatteren ( 1898-1970) HER
Takk til forlaget for leseeksemplaret.
![]()
Erich Maria Remarque: Intet nytt fra Vestfronten , 176 s
Gyldendal 2014 (denne utgave) / original: 1929
I romanen følger vi Paul Baumer som kastes ut i den første verdenskrig som 19-åring. Han holder sammen med kompisene Tjaden, Albert, Kat med flere i tykt og tynt. Fra å være naive unge gutter med optimisme og ære, forvandles de til desillusjonerte traumatiserte vrak, hvis de da ikke mister livet, noe veldig mange gjør etter hvert. Fra en bataljon på 150 mann, reduseres gruppen til 35 etter få år i krigens herjinger. Remarque via Paul beskriver levende krigens nådeløshet og brutale ansikt gjennom sult, matorgier, skyting, angrep, forsvar, granater som sprenger i filler kropper, glupske rotter som springer over ansiktene deres om natta, tyverier av gårdsdyr og gronnsaker for å få seg en matbit med mer.
Vi får innblikk i sykesalenes trøstesløshet , hvor noen blir helet for sine skuddsår, andre overlever ikke amputasjonen eller de andre alvorlige skadene, og angsten lurer hvert øyeblikk. Paul får komme hjem på perm, men opplever at han har blitt en annen. Han blir inderlig lei alle spørsmålene om krigen og ønsker å dekke over, vil ikke fortelle hvor ille det i virkeligheten er. For hvem vil vel tro det? De er helter, de slåss for fedrelandet, noen synes det sikkert er spennende, men for Paul og kompisene er det et helvete, intet mindre. Det eneste positive Paul får ut av det, er et sterkt samhold og felleskap.
"Ensformig vugger bilene, ensformig lyder skrikene, ensformig siler regnet. Det siler ned på hodene våre og på hodene til de døde der foran, på den vesle rekrutten med såret, som er altfor stort for hoften hans, det siler ned på Kemmerichs grav, det siler ned på våre hjerter. " (s-47)
Remarque skriver godt, nakent , ærlig, brutalt- intet er lagt i mellom, men de grusomme skildringene av krigens konsekvenser og handlinger fra skyttergravene, mykes opp med til tider et svært poetisk språk.
" Det er kanskje folkeviser han spiller, for de andre nynner med. De er mørke som åser, fra hvis dyp en underjordisk nynning trenger frem. Fiolintonen beveger seg som en slank pike over dem og er lys og alene. Stemmene tier, men fiolinen fortsetter- den lyder så tynn i natten, som om den frøs. " ( s.113)
Det er et vemod i teksten som utvider seg, til en voksen erkjennelse av hva krigen har gjort med dem. Og et solidarisk vemod for de stadig nye unge rekruttene som kastes ut i krigen og dør som fluer som offer for sin manglende erfaring.
Innledningsvis skriver forfatteren dette :
Denne boken skal hverken være en anklage eller en bekjennelse. Den er bare ment som et forsøk på å berette om en generasjon som ble ødelagt av krigen - på tross av at den unnslapp granatene.
Krig har vel aldri ført noe godt med seg. En generasjon krigsoverlevende blir sterkt preget av dette, påført traumer som andre rundt dem har vanskelig for å forstå.
Remarque ville også vise at i krig blir mennesker som dyr.:
"Det er blitt farlige dyr av oss. Vi slåss ikke, vi forsvarer oss mot tilintetgjørelsen" ( s. 171)
Jeg synes romanen viser godt hva krig gjør med de impliserte, den stiller spørsmål via Pauls apati og resignasjon, hans endring gjennom de årene han er i ilden og på lasarettet.
Forfatteren ble anklaget for å drive venstrevridd antikrigspropaganda med denne romanen og flyktet fra Tyskland da Hitler ble utnevnt til rikskansler i 1933. Han levde i eksil først i Sveits og deretter i USA.
Intet nytt fra Vestfronten er en av verdens mest leste bøker, og ble filmet i 1930 hvor den fikk fikk en Oscar.
Jeg synes absolutt boka er leseverdig den dag i dag, og at den fortjener sin plass på 1001-bok-lista.
Personlig liker jeg egentlig ikke å lese krigsbøker, nettopp fordi jeg synes krig er totalt meningsløst og grusomt, men skal man først gjøre det, er denne boka et godt valg for å få innblikk i hvordan det var å være ved fronten og hva det gjør med de unge soldatene. Språkmessig er den en fryd å lese.
I min utgave er det også et interessant etterord skrevet av Helge Jordheim vel vedt å få med seg.
Vil du lese flere omtaler kan du besøke bloggen Lines bibliotek og hennes lesesirkel for 1001-bøker-du-må-lese-før-du-dør.
Gyldendal har mer om boka HER og forfatteren ( 1898-1970) HER
Takk til forlaget for leseeksemplaret.
Foto: Gyldendal
Erich Maria Remarque: Intet nytt fra Vestfronten , 176 s
Gyldendal 2014 (denne utgave) / original: 1929