En bønn for Venezia av Marina Fiorato. Nydelig, lærerik og spennende.:) (med fotos)

En bønn for Venezia er Fioratos siste roman på norsk. Vi befinner oss i Venezia i år 1576 og fremover. Jeg fikk sansen for Fioratos historiske romaner etter å ha lest Botticellis hemmelighet og Glassblåseren fra Murano. Bokomslagene kan gi litt feil inntrykk. Her vises kjoledamer uten hode i lyse farger, og tankene går til alle de dameromanene det går ørten på dusinet av. La deg ikke lure av det. Fioratos bøker har historisk substans, og dama kan skrive.



Boka handler om tyrkiske Feyra som får avslørt hemmeligheter på sin mors dødsleie. Feyra velger å rømme fra landet, ved å dra med et skip til Venezia. Hennes far er kaptein. Det Feyra ikke vet er at Tyrkia har tenkt å angripe Venezia med dette skipet, ved å slippe en pestsyk mann løs i gatene der. Angrepet er en del av en større krigsplan mot Venezia.  Feyra ligger i lasterommet sammen med den pestsyke, og det går sakte opp for henne hva som  er i ferd med å skje. Selv er Feyra utdannet lege, og kan mye. Hun kan derimot ikke redde denne mannen, eller stoppe ham.
I land i Venezia har Feyra med seg en beskjed til dogen, og hilsner til en kjær venn av hennes mor. Feyra får hjelp av mors tidligere venn, og via ham kommer hun i kontakt med den berømte arkitekten Palladio.

Palladio har fått i oppgave å bygge en stor og spesiell kirke, for å please Gud, som har straffet dem så hardt med den stygge pesten.  Palladio lider av idetørke og frustrasjon, men blir inspirert av samtalene med Feyra og kommer i gang. Feyra på sin side er forfulgt, og noen har snappet opp hvor hun, muselmaman, bor, så hun må igjen legge ut på flukt.  Palladios livlege, Annibale Cason, som skal holde han frisk for pesten, har tatt en øy i besittelse og bygd sykehus for de pestrammede. Feyra får komme dit. Ganske snart oppdager han hvor kunnskapsrik Feyra er, og hun blir hans assistent og nære venn. I Venezia er det ikke vanlig at kvinner får utdanne seg til leger som i Tyrkia på denne tiden, så hun får være sykepleier.  Feyra lurer seg likevel til å bruke sine legekunnskaper, og lager medisiner av det hun finner og får tak i.  Urter og legende planter er vanlig i medisinen på denne tiden, og Feyra kan mye om dette.


Foruten å kjempe mot pesten, blir også Venezia utsatt for storbrann i denne tiden. Og ikke nok med det, et stort angrep fra sjøsiden er på vei.

Dette var en meget interessant og spennende bok å lese. Romanen er bygd på faktiske hendelser og steder. Palladio var en kjent arkitekt, og bygde Redentorekirken med kuppelen på Giudecca. Øya, Vigna Murada,  hvor dr. Cason bygde Lazaretto Novo er også virkelig. Forfatteren har skrevet om de historiske fakta i merknader bakerst i boka.  Medisinen Feyra utviklet (Teriaca) ble også en av de mest populære medisinene under renessansen.  Vi får også innblikk i forløpet til dagens vaksineringspraksis (varialasjon) .  Feyra har sine kunnskaper fra ottomansk medisin, som forfatteren har gjort research i.  Fiorato syr sine historiske kunnskaper fint sammen i romanen, og det er både fornøyelig, underholdende og lærerikt. En interessant konflikt bringes frem gjennom det sterke vennskapet tyrkiske og muslimske Feyra gjør med katolske venetianske Annibale, Palladio med flere. Disse godtar henne, mens nonnene gjerne vil omvende denne vantro kvinnen. I boka får vi også både romantikk og spenning, og flere rørende scener. Jeg digger Fioratos bøker, og etter å ha lest denne boka; En bønn for Venezia spesielt.


Siden jeg var i Venezia sist høst, synes jeg det var ekstra artig å lese boka. Jeg så for meg alt så levende mens jeg leste, og hadde og har så lyst til å dra tilbake til den vakre byen. Da skal jeg ta meg en tur på øyene og besøke både Murano med glassblåserne, Giudecca og Palladios Redentorekirka og hvis noen vil båte meg, en tur ut til Lazaretto Nova og San Lazarro degli Armani (en liten øy oppkallt etter de spedalskes skytshelgen Lasarus)

Forfatterens hjemmeside forteller oss at Mariana Fiorato er utdannet i historie og kunst. Hun er halvt venetiansk, men er født og bosatt i England. Jeg har tidligere tenkt at hun har et visst genremessig slesktskap med Dan Brown og Tom Egeland. Spesielt når jeg leste Botticellis hemmelighet, fikk jeg den følelsen. Forleden oppdaget jeg hennes blogg, hvor hun har skrevet om akkurat dette. Hun har listet opp flere koderomaner, og sier selv at hennes koderoman er Botticellis hemmelighet.
Det finnes gåter også i En bønn for Venezia, men dette er en roligere og mindre vill roman en Botticellis hemmelighet som jeg har skrevet om HER. Og HER er om Glassblåseren fra Murano.

Maskene med de store spisse nesene, var opprinnelig pestmasker.  Dr. Annibale gikk  med en slik. (til høyre i bildet) Foto: Anita Ness


Andre som har blogget om boka:
Tine

Mitt innlegg om boka i En smakebit på søndag

Takk til forlaget for boka.:)

P.S.: Ang kjolen på omslaget, så er det en venetiansk kjole fra den tiden, som har en viktig rolle i boka.