Brudelisten er Lindells 10. krimbok med Cato Isaksen. Det er en stund siden jeg leste krim av Lindell. Jeg leste de fire-fem første, og så startet filmene på TV, og så ble det mindre lesing av hennes bøker. Jeg har vel også en tendens til å gå litt lei av samme forfatter med de samme hovedpersonene etter en stund. I Brudekisten har Lindell lagt handlingen til Gaustad sykehus og blant pasienter, personale og andre som hadde et forhold til stedet før det ble lagt ned. Psykiatri før og nå interesserer meg, så derfor ble jeg nysgjerrig på denne boka.
![]()
Forlagets omtale:
Min lytteopplevelse av boka:
Jeg synes starten var litt treg. Det tok litt tid før det skjedde noe. Det tar selvsagt tid å etablere karakterer og miljø, og her er det en del personer å forholde seg til. Tidligere pasienter som Werner Hagg som var innlagt for å ha drept kona si med øks og John Johnsen. Deres barn Maike, Piet, Jan og Aud har også en sentral rolle i boka, samt psykiater og overlege Carl Hammer og hans datter Emmy som var jevngammel med Aud og Maike. Hammers læregutt Ole Porat, presten Norma Winther, sekretæren Berit Amundsen har også sentrale roller. (beklager hvis jeg staver navnene feil, men jeg har bare lydboka og ikke den skrevne boka tilgjengelig)
I tillegg synes jeg dessverre at oppleseren leste for sakte. Jeg synes Ramstad med fordel kunne økt lesetempoet sitt. Dette er tross alt en krim. Jeg har generelt ganske høyt lesetempo, så dette ble i tregeste laget for meg. Jeg sovnet et par ganger når jeg hørte på den etter jobb. Det tok noe av piffen på spenningen. Jeg skulle nok hatt en slik funksjon på iPhonen min som finnes på Storytel hvor man kan guffe opp tempoet med 0.25 prosent eller mer. Men det har jeg ikke.
Vel, jeg kom meg videre, og spenningen tok seg opp den. Bokas siste halvdel suste avgårde, så da måtte jeg finne på mye hjemme som tillot meg å bruke tiden på lydboklytting. Så jeg fikk ryddet en del blant annet. Enkel rydding som ikke krever særlig tankevirksomhet. Så god multitasker er jeg dog ikke at jeg kan gjøre flere konsentrasjonsting samtidig.
Det som også irriterte meg litt var min opplevelse av litt lettvint bruk av faguttrykk fra psykiatrien og annet . Blant annet så sa Marion Dahle i boka at hun hadde fått diagnosen Særlig sensitiv av psykiateren hun gikk i terapi hos. Før det første er ikke Særlig sensitiv en diagnose. Det er et karaktertrekk, som , rett skal være rett, Lindell nevner via Marion senere i boka, med bruk av andre ord som høysensitiv eller higly sensitiv . Begrepene er riktige de, det er ikke det. Men noen diagnose er det ikke, og det er heller ikke begrep som er anerkjente som faguttrykk i forhold til karaktertrekk i psykiatri/psykologi i Norge i dag, selv om det er gitt ut bøker her i landet av og basert på den amerikanske psykologen Elain Aron som har fått stor utbredelse. Lindell sier i etterordet at hun tar seg friheter, men bestreber seg på å være korrekt. Det er vel og bra det. Men når man jonglerer med fagbregreper og diagnoser og forsøker å gi dem forklaringer, blir jeg generelt skeptisk til troverdigheten når jeg oppdager feil, og det gjør noe med den totale leseopplevelsen min. Her brukes schizofreni, bipolar, dissositive lidelser, lobotomi etc om hverandre, så en bør vel minne seg selv om at dette ikke er noen lærebok i psykiatri og ikke ta opplysningene for god fisk. Det er jo bare en krim. Selv om jeg tenker at god og nøyaktig research, og hvordan man bruker det i historien, er en del av et godt håndtverk.
Jeg ble også forundret over den logiske bristen over Marions temmelig uproffe håndtering av en truende situasjon senere i boka.
Lindell er en god spenningssnekrer, det skal hun ha. Man aner og tror hvem morderen er og snører legges ut i den ene og andre retningen, men man skjønner ikke helt svaret før på slutten. Selv om det var spennende mens det sto på sitter jeg likevel igjen med en følelse av litt oppbrukte klisjeaktige løsninger, men her skal og kan intet røpes. Å snekre god spenning er vel hovedpoenget med krim , selv om jeg foretrekker det lille ekstra i forhold til språk , skikkelig research, originalitet, gjerne med en velfundert samfunnskritikk eller god psykologi .Men det er nå meg.
Men pluss for lite av grusomme og utbroderende voldsdetaljer. +
Forlagets omtale:
Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet.
Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes 25 år senere for å snakke om det som egentlig skjedde med venninnen den gangen. Foreldelsesfristen for drap nærmer seg. Møtet blir farlig; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. En kvinne blir drept, den andre jaget.
Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det psykiatriske sykehuset trer sakte frem; noe hviler i skyggen av noe annet. Psykiatrien ble politisk endret på nittitallet; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut.
Mer fra Lydbokforlaget om boka HER
Min lytteopplevelse av boka:
Jeg synes starten var litt treg. Det tok litt tid før det skjedde noe. Det tar selvsagt tid å etablere karakterer og miljø, og her er det en del personer å forholde seg til. Tidligere pasienter som Werner Hagg som var innlagt for å ha drept kona si med øks og John Johnsen. Deres barn Maike, Piet, Jan og Aud har også en sentral rolle i boka, samt psykiater og overlege Carl Hammer og hans datter Emmy som var jevngammel med Aud og Maike. Hammers læregutt Ole Porat, presten Norma Winther, sekretæren Berit Amundsen har også sentrale roller. (beklager hvis jeg staver navnene feil, men jeg har bare lydboka og ikke den skrevne boka tilgjengelig)
I tillegg synes jeg dessverre at oppleseren leste for sakte. Jeg synes Ramstad med fordel kunne økt lesetempoet sitt. Dette er tross alt en krim. Jeg har generelt ganske høyt lesetempo, så dette ble i tregeste laget for meg. Jeg sovnet et par ganger når jeg hørte på den etter jobb. Det tok noe av piffen på spenningen. Jeg skulle nok hatt en slik funksjon på iPhonen min som finnes på Storytel hvor man kan guffe opp tempoet med 0.25 prosent eller mer. Men det har jeg ikke.
Vel, jeg kom meg videre, og spenningen tok seg opp den. Bokas siste halvdel suste avgårde, så da måtte jeg finne på mye hjemme som tillot meg å bruke tiden på lydboklytting. Så jeg fikk ryddet en del blant annet. Enkel rydding som ikke krever særlig tankevirksomhet. Så god multitasker er jeg dog ikke at jeg kan gjøre flere konsentrasjonsting samtidig.
Det som også irriterte meg litt var min opplevelse av litt lettvint bruk av faguttrykk fra psykiatrien og annet . Blant annet så sa Marion Dahle i boka at hun hadde fått diagnosen Særlig sensitiv av psykiateren hun gikk i terapi hos. Før det første er ikke Særlig sensitiv en diagnose. Det er et karaktertrekk, som , rett skal være rett, Lindell nevner via Marion senere i boka, med bruk av andre ord som høysensitiv eller higly sensitiv . Begrepene er riktige de, det er ikke det. Men noen diagnose er det ikke, og det er heller ikke begrep som er anerkjente som faguttrykk i forhold til karaktertrekk i psykiatri/psykologi i Norge i dag, selv om det er gitt ut bøker her i landet av og basert på den amerikanske psykologen Elain Aron som har fått stor utbredelse. Lindell sier i etterordet at hun tar seg friheter, men bestreber seg på å være korrekt. Det er vel og bra det. Men når man jonglerer med fagbregreper og diagnoser og forsøker å gi dem forklaringer, blir jeg generelt skeptisk til troverdigheten når jeg oppdager feil, og det gjør noe med den totale leseopplevelsen min. Her brukes schizofreni, bipolar, dissositive lidelser, lobotomi etc om hverandre, så en bør vel minne seg selv om at dette ikke er noen lærebok i psykiatri og ikke ta opplysningene for god fisk. Det er jo bare en krim. Selv om jeg tenker at god og nøyaktig research, og hvordan man bruker det i historien, er en del av et godt håndtverk.
Jeg ble også forundret over den logiske bristen over Marions temmelig uproffe håndtering av en truende situasjon senere i boka.
Lindell er en god spenningssnekrer, det skal hun ha. Man aner og tror hvem morderen er og snører legges ut i den ene og andre retningen, men man skjønner ikke helt svaret før på slutten. Selv om det var spennende mens det sto på sitter jeg likevel igjen med en følelse av litt oppbrukte klisjeaktige løsninger, men her skal og kan intet røpes. Å snekre god spenning er vel hovedpoenget med krim , selv om jeg foretrekker det lille ekstra i forhold til språk , skikkelig research, originalitet, gjerne med en velfundert samfunnskritikk eller god psykologi .Men det er nå meg.
Men pluss for lite av grusomme og utbroderende voldsdetaljer. +
Takk til Lydbokforlaget for lydfil.
Unni Lindell: Brudekisten, Spilletid: 13:23:29
Aschehoug/ Lydbokforlaget 2014