Da jeg var på biblioteket forleden sto Mere blod av Jo Nesbø ledig for ukeslån, så jeg rasket den med meg. Den forrige retrokrimmen hans, Blod på snø, var veldig fort lest, så jeg tenkte at denne kunne gå like raskt. Forsåvidt gjorde den det, selv med noen flere sider. Som Blod på snø, var denne også enkel, litt småmorsom, stemningsfull på sin måte, men ikke så veldig blodig. Og det synes jeg er like greit. Et pluss faktisk.
![]()
Kort om handling:
Med "Blod på snø" og nå oppfølgeren "Mere blod" har Jo Nesbø beveget seg over i en ny krimgenre, svært godt mottatt av både kritikerne og leserne.
I august 1977 går en mann av bussen i ei øde bygd på Finnmarksvidda. Han kaller seg Ulf, har ingen bagasje og hevder at han er kommet for å gå på jakt. Blant læstadianere og samer møter han en kultur som både er gjestfri og ekskluderende, hjelpsom og fremmed. Bygdas klokker, Lea, låner ham en rifle og en jakthytte hvor midnattssola holder ham våken mens han hvileløst vokter det storslåtte, men monotone viddelandskapet. Og det går etter hvert opp for Lea og hennes sønn Knut at Ulf ikke er jeger, men bytte. Og at jaktlaget er på vei. (fra forlagsomtalen, mer HER)
Min mening:
Boka er lettlest, med et godt språk, passe godt driv. Jeg blir engasjert i personene Ulf, Lea og gutten Knut, men også samen Mattis, og kan levende forestille meg livet til Ulf når han møter den kalde og øde Finnsmarksvidda befolket med læstadianere, fordrukne voldsmenn og promiskiøse damer, samer og andre skapninger. Til og med en reinbukk får en plass i romanen. Hvor leste jeg om en bukk før? Jo nettopp i en annen roman om flukt til Finnmark, våpen og rein, Tina Åmots roman Det blir aldri lyst her fra i fjor. Litt av den samme stemningen dukker opp, selv om det er en helt annen historie.
Men så veldig spennende, som krimbok tatt i betraktning, er ikke denne boka. Så kanskje er det mer en annen type historie, en annen type roman enn en typisk krim. Det har jo ikke skjedd noe som oppklares i den forstand, det er kanskje mer en slags thriller, noen er etter Ulf og han har stukket av til Finnmark. Men artig læll…Og så blir han forelsket, og tenker mye på de han har elsket og savner.
Boka er verdt å bruke et par kvelder på. Og det eneste fæle blodige i denne boka var det om dyret. Say no more!
Kilde: Lånt på biblioteket
Min omtale av Blod på snø
Andre bloggere:
Beathe, Bokbloggeir, Min bok og maleblogg
Krimklubben har anmeldelse og intervju av Bernt Roald Nilsen , samt snutter av avisanmeldelser, HER
Jo Nesbø: Mere blod, 236 s
Aschehoug 2015
Kort om handling:
Med "Blod på snø" og nå oppfølgeren "Mere blod" har Jo Nesbø beveget seg over i en ny krimgenre, svært godt mottatt av både kritikerne og leserne.
I august 1977 går en mann av bussen i ei øde bygd på Finnmarksvidda. Han kaller seg Ulf, har ingen bagasje og hevder at han er kommet for å gå på jakt. Blant læstadianere og samer møter han en kultur som både er gjestfri og ekskluderende, hjelpsom og fremmed. Bygdas klokker, Lea, låner ham en rifle og en jakthytte hvor midnattssola holder ham våken mens han hvileløst vokter det storslåtte, men monotone viddelandskapet. Og det går etter hvert opp for Lea og hennes sønn Knut at Ulf ikke er jeger, men bytte. Og at jaktlaget er på vei. (fra forlagsomtalen, mer HER)
Min mening:
Boka er lettlest, med et godt språk, passe godt driv. Jeg blir engasjert i personene Ulf, Lea og gutten Knut, men også samen Mattis, og kan levende forestille meg livet til Ulf når han møter den kalde og øde Finnsmarksvidda befolket med læstadianere, fordrukne voldsmenn og promiskiøse damer, samer og andre skapninger. Til og med en reinbukk får en plass i romanen. Hvor leste jeg om en bukk før? Jo nettopp i en annen roman om flukt til Finnmark, våpen og rein, Tina Åmots roman Det blir aldri lyst her fra i fjor. Litt av den samme stemningen dukker opp, selv om det er en helt annen historie.
Men så veldig spennende, som krimbok tatt i betraktning, er ikke denne boka. Så kanskje er det mer en annen type historie, en annen type roman enn en typisk krim. Det har jo ikke skjedd noe som oppklares i den forstand, det er kanskje mer en slags thriller, noen er etter Ulf og han har stukket av til Finnmark. Men artig læll…Og så blir han forelsket, og tenker mye på de han har elsket og savner.
Boka er verdt å bruke et par kvelder på. Og det eneste fæle blodige i denne boka var det om dyret. Say no more!
Kilde: Lånt på biblioteket
Min omtale av Blod på snø
Andre bloggere:
Beathe, Bokbloggeir, Min bok og maleblogg
Krimklubben har anmeldelse og intervju av Bernt Roald Nilsen , samt snutter av avisanmeldelser, HER
Jo Nesbø: Mere blod, 236 s
Aschehoug 2015