To bøker, et samleinnlegg. Bøker om tap, mørke, men også om kjærlighet. Om å skrive, om kunst, om å leve. Dø.
Flammen og mørket av Roskva Koritzinsky, 167 s
Aschehoug 2015
Kilde: lånt på biblioteket, innbundet
Flammen og mørketer en spesiell roman. Mørkt, eksistensielt. Hovedpersonen drar tilbake til øya der filmskaperen Hedda tok livet av seg for fire år siden. Hun var ung, i midten av tyveårene. Senere får vi tilbakeblikk fra livet før Hedda, med hennes mor, mennene, jobbene. Små sekvenser viser oss det onde, psykopaten, volden. Kan noe av dette utløst det mørke, har det ligget i genene, er det mor som overfører til barnet, eller faren? For jeg-fortelleren forstår egentlig ikke
hvorfor Hedda tok livet sitt. Men hun forstår heller ikke seg selv så godt.
Romanen er tildels poetisk, godt skrevet, men også tidvis fjern og utilgjengelig. Drømmerisk. Scener, brokker, sammenhengen er ikke så tydelig, men den kommer. Forfatteren bruker filmens virkemiddel, tenker jeg. Sveiper som et kamera over bruddstykker, tablåer. Den litt eksperimentelle filmen, (den norske, svenske, danske, finske mørke) ikke den Hollywoodske.
Men det er en ting jeg stusser på her. At en så ung (29) filmskaper skal ha rukket så mye, blitt så stor som jeg-personen påstår. Er det mulig?
Imot naturen av Tomas Espedal, 164 s
Gyldendal 2011
Kilde: lånt på biblioteket, innbundet
Dette er min første bok av Tomas Espedal. Etter mange flammende innlegg og kommentarer fra Marianne, og andres påtrykk satt jeg det som lesemål for dette året å lese minst en roman av Tomas Espedal. Det hadde jeg nesten helt glemt, inntil jeg gikk gjennom årsinnlegget fra i fjor. Jeg fikk anbefalt Imot naturen, og lånte den på biblioteket. I går greide jeg ikke å legge den fra meg før langt på natt. Jeg startet nok for sent å lese den, men det fenget voldsomt. Særlig det kapittelet som handlet om ham og Agnete, reisen til Nicaragua, det destruktive forholdet de hadde. Jeg ble vel ekstra engasjert i akkurat det siden jeg selv vurderte å dra på solidaritetsarbeid til Nicaragua på 80-tallet, men siden jeg hadde en datter slo jeg det fra meg. Faren min mente det var galskap. Kanskje det var det. I ettertidens lys slik Espedal skildrer det, var det ikke noen kjære mor. Men når man er ung bryr man seg ikke like mye om slikt.
Starten i romanen er sterk, der det skildres et forhold mellom ung kvinne - eldre mann. Refleksjoner rundt skam, alderforskjellen, hvor han også trekker inn forholdet mellom Abelaid og Heloise fra 1100-tallet, han som ble kastrert da de ble avslørt. Men på et punkt ble det for mye for meg. De rå sexskildringene mellom Tomas og den unge jenta, var de nødvendige? Det var da jeg tenkte ; enda en gammel griskaills fantasier. Gadd jeg lese videre?
(Funfact: Det er en av disse skildringene som førte til at Espedal havnet på en internasjonal prisliste for den kleineste sexskildringene tidligere i år. I et intervju i VG lover han at etter dette skal det aldri mer skal komme sexskildringer fra ham) )
Jo, det gjorde jeg, og bortsett fra dette var det en sterk roman som henger sammen som en roman om kjærlighet, sorg, tap. Om arbeidet, og arbeide på fabrikken som ung, om arbeidet med å skrive, om arbeidet med kjærligheten.
I Nicaragua greide han ikke å skrive. Han leide seg rom i et hotell under ombygging, men satt helt uvirksom der, var redd, drakk, mistrivdes, ville hjem. Forholdet til Agnete var allerede dødt da de dro dit, men de hadde jo en datter.
"Det var tilløp til borgerkrig i Nicaragua. Men urolighetene i landet ble overskygget av den krigen som utspilte seg i huset vårt. Det var krig i huset og i landet; vi hørte nyhetene i radioen, vi hørte skytingen i fjellene, men skuddsalvene ble overdøvet av skrik og rop, av dører som smalt, flasker som knuste og møbler som ble smadret" (s. 97)
Etter at de kom hjem, han kjøpte amerikanske dollar på svartebørsen, røk forholdet. Agnete kjøpte seg et hus med hage, dyrket grønnsaker og urter, levde i pakt med naturen. Hun døde etter noen år, av hva, vet vi ikke, annet ett at Tomas nevner et sted at hun strevde sånn med å leve med naturen at hun døde av det. Hva nå det måtte bety.
Han gikk sånn opp i sin datter. Da hun flyttet ut som nittenåring sørget han igjen. Han satt igjen som en patetisk gammel mann:
"En mann på snart femti som blir forlatt av sin datter; hva skal han gjøre, hva skal han ta seg til?" (s.162-3)
Skjønt gammel, det er han vel egentlig ikke, men han følte seg nok slik.
Det er mange sterke scener i boka, mye som berøres, som volden Agnete utsatte Tomas for, hans kjærlighetshunger, hans vandringer i Roma etter henne, hjemmefødselen, og den lille boka om lykken, det lykkelige forholdet han hadde med den yngre Janne, som romanen starter med og slutter med. Om arbeidet på fabrikken som ødela hans ansikt, så grusomt for et ungt menneske. Om alkoholen, det tarvelige i å stenge seg inne, drukne sine sorger i alkoholen, drikke dag og natt i senga, røyke. Den uutholdelige smerten. Forsøket med å skrive om seg seg selv som går imot naturen. Han kan jo død av det.
Vi vet at Tomas Espedal bruker mye av seg selv, skriver selvbiografisk, om ikke alt, så mye.
Jeg liker det når forfattere blir så ærlige, når de skildrer det tarvelige, det ekle, sorgen, det ulykkelige, ikke bare det vakre og lykkelige. Om å være menneske på godt og vondt. Men som han sier; å skrive en bok om lykke, det blir en kort bok.
Jeg skulle bare skrive noen få ord om denne boka, men det ble visst mye mer. Det betyr nok at den gjorde inntrykk på meg, at den har så mye med seg som må bearbeides, tenkes gjennom, noteres. Mine notater er denne bloggen, selv om også jeg har disse bøkene som han nevner, med permer på, som jeg kan notere i.
Og at jeg sikkert vil lese mer av Espedal, selv om jeg har vært provosert over utsagnet hans om at han kan betakke seg de middelaldrende kulturkjerringene som lesere. Uten oss vil han vel ikke ha så mange lesere igjen? Haha..
Andre bloggere:
Rose-Marie, Tones bokmerke, Marianne, Reading-Randi om foredrag Espedal har om boka, Groskro, Mette, Kulturbloggen til Guffen, Thauke2read