Sport er ikke min store interesse, knapt nok interesse i det hele tatt. Og i alle fall ikke fotball. Likevel velger jeg å lese en fotballbiografi for andre gang i Moshonistas Biografilesesirkel. I februar er temaet sport. Sist sport var på tapeten, leste jeg biografien om Zlatan. Den likte jeg veldig godt. Jeg har også hørt mange skryte om selvbiografien til Claus Lundekvam, og derfor valgte jeg å lese om en fotballfyr enda en gang.
![]()
Jeg hadde knapt nok hørt om Claus Lundekvam før denne boka kom. Det sier nok mye om min manglende fotballinteresse. Han er visstnok meget kjent som en veldig god fotballspiller på fortrinnsvis engelsk lag.
Han vokste opp på Austevoll og ei anna mindre øy, Bekkjarvik og flytta til England for å spille fotball for Southampton i 12 år.
Han gjorde stor suksess som fotballspiller, men førte også et mørkt baksideliv som narkoman, alkoholiker og sexavhengig. Han beskriver i boka dette livet helt ærlig og oppriktig. Hvordan han levde, hvordan han ruset seg og førte andre bak lyset og hvordan han kom seg ut av det. Og at han fortsatt må kjempe en kamp, hver eneste dag.
Første gang han var full var han 14 år, hjemme i Bekkjarvik, sammen med den fire år eldre broren Robert og kompisene hans.
Foreldrene var flittige, sindige vestlendinger. Pappa var lærer i ungdomskolen, mamma frisør på en av øyas to frisørsalonger. Helt normale vanlige folk, som han sier.
Han gikk i en problemklasse på skolen, alltid uro. Mange endte opp som kriminelle. Noen som rikinger.
Han så mye TV som barn , mye fotball som han var veldig fascinert av, når han ikke var ute med faren . De var mye på havet. Favorittlaget var Liverpool. han sparket mye fotball og ballen med overalt. Det ble stablet sammen et lag da han gikk i 7. kasse. Han scoret masse mål som 14-åring. 15 år gammel debuterte han på A-laget i 3.divisjon.
17 år gammel flyttet han til Bergen. Gikk handel og kontor på vg.skole, men var ikke særlig ivrig. En dag fikk han et brev fra Brann med tilbud om treningsleir for lovende talenter. Etter det ble han tilbudt kontrakt.
Det ble bare mer og mer fotball, og han droppet ut fra skolen.
I 1992, da han var 19 år, ble han flyttet opp på A-laget. Deretter der det historie som man sier, stor suksess i England, før han måtte legge opp midt i 30-årene på grunn av skader.
I løpet av fotballkarrieren; 18 ganger på operasjonsbordet. Diverse brudd, skulder ut av ledd, ødelagt ankel, hjernerystelser, flenger etv Smertestillende, morfin, kortison. Han likte det, tunge tanker seilte avgårde på en rosa sky, han slapp å føle, ville file av alle skarpe kanter (s.25)
Det fulgte med festing, ofte var de ute etter kampene, etter trening. Det var alkohol, det ble dop, det ble etterhvert mye kokain og piller.
Claus Lundekvam digget kokain ; han følte fullkommen frihet, følte han var seg selv, at livet var slik det skulle være. Det ble for mye, han ble paranoid, han ble innlagt på avrusing, på psykiatrisk, han prøvde å ta livet sitt, det var ut og på`n igjen, helt til en dag han virkelig tok grep og la seg inn for siste gang . En del av livsstilen var damer, mange damer, mye sex. Han var notorisk utro i 19 år.
Nina og døtrene slet med ham. Han sier at han prøvde å skjerme døtrene, men også de fikk se ham i rusa tilstand. Det gikk for langt og en dag orket ikke Nina mer og tok med seg jentene og flytta hjem til Norge.
I dag er Claus og Nina skilt, men gode venner. Han har akseptert at han alltid vil være en spenningssøker, en som må ta sjanser.
Han sier han har diagnose: Alkoholiker. Narkoman. Sexavhengig.
Tillegg: Løgner. Manipulator. Egoist. Rævhull. Risikosøker. (s.23)
Etter fotballkarrieren og rusbehandlingen (som han forteller detaljert om), fikk han jobb som trener og kommentator i TV2. (i skrivende stund er han oppsagt som trener for Bønes, av hvilken grunn vites ei) Det har også vært andre skandaler med Lundekvam i 2016 og 2011, blant annet ble han arrestert for vold mot kvinne, noe han benektet.
Hva synes jeg om boka?
Vel- jeg ble ikke helt fenget. Jeg synes det ble for mye fotballprat, for mange kampreferatgreier og fotballnavn og det interesserer meg ikke i det hele tatt. Det som interesserte meg var hans historie om livet han levde utenom, med rusmisbruk og hvordan han opplevde det, hvordan han gravde seg mer og mer ned, hva det gjorde med andre, spesielt Nina og ungene, og hvordan han gjennomgikk behandling og ble rusfri. Jeg synes vi får et ærlig, usminket bilde av slik han har opplevd dette. Og usympatisk så det holder. En rusmisbruker tenker stort sett bare på seg selv og rusen , og det ser vi et godt eksempel på her. Hva som lå under behover for rus er ikke så godt å si. Kanskje er Lundekvam en type som genetisk er disponert for å bli avhengig og med lett tilgang til rusmidler gjennom livet som proffspiller og mye penger så var han temmelig utsatt og det bare tok helt av. Alle operasjonene ga ham også feelingen for hvor behagelig den smertestillende medikamentelle rusen var.
Som fotballbiografi som sådan, likte jeg nok historien om Zlatan mye mye bedre.
En kamp til- kjedet jeg meg delvis gjennom (fotballpratsidene), dessverre. (Heia Rosenborg!)
Jeg angrer litt på at jeg ikke leste om Marco Elsafadi eller Sonja Henie istedet.
Andre har likt En kamp til mye bedre enn meg og har skrevet mer inspirerte innlegg:
BokBloggBerit , Tine, Silje- Så rart , Groskro, Elisabeth
Moshonista har også lest boka, men har hun blogget om den? Det kan jeg i alle fall ikke finne..
Men her er uansett en link til Biografisirkelen. Der kan dere finne linker til blogginnlegg om andre sportsutøver.
Og mer om Lundekvam på wiki her, (fødselsår, meritter etc)
![]()
Claus Lundekvam : En kamp til , 252 s
Fortalt til Thomas Karlsen
Cappelen Damm 2015
Kilde: lånt på bib
Jeg hadde knapt nok hørt om Claus Lundekvam før denne boka kom. Det sier nok mye om min manglende fotballinteresse. Han er visstnok meget kjent som en veldig god fotballspiller på fortrinnsvis engelsk lag.
Han vokste opp på Austevoll og ei anna mindre øy, Bekkjarvik og flytta til England for å spille fotball for Southampton i 12 år.
Han gjorde stor suksess som fotballspiller, men førte også et mørkt baksideliv som narkoman, alkoholiker og sexavhengig. Han beskriver i boka dette livet helt ærlig og oppriktig. Hvordan han levde, hvordan han ruset seg og førte andre bak lyset og hvordan han kom seg ut av det. Og at han fortsatt må kjempe en kamp, hver eneste dag.
Første gang han var full var han 14 år, hjemme i Bekkjarvik, sammen med den fire år eldre broren Robert og kompisene hans.
Foreldrene var flittige, sindige vestlendinger. Pappa var lærer i ungdomskolen, mamma frisør på en av øyas to frisørsalonger. Helt normale vanlige folk, som han sier.
Han gikk i en problemklasse på skolen, alltid uro. Mange endte opp som kriminelle. Noen som rikinger.
Han så mye TV som barn , mye fotball som han var veldig fascinert av, når han ikke var ute med faren . De var mye på havet. Favorittlaget var Liverpool. han sparket mye fotball og ballen med overalt. Det ble stablet sammen et lag da han gikk i 7. kasse. Han scoret masse mål som 14-åring. 15 år gammel debuterte han på A-laget i 3.divisjon.
17 år gammel flyttet han til Bergen. Gikk handel og kontor på vg.skole, men var ikke særlig ivrig. En dag fikk han et brev fra Brann med tilbud om treningsleir for lovende talenter. Etter det ble han tilbudt kontrakt.
Det ble bare mer og mer fotball, og han droppet ut fra skolen.
I 1992, da han var 19 år, ble han flyttet opp på A-laget. Deretter der det historie som man sier, stor suksess i England, før han måtte legge opp midt i 30-årene på grunn av skader.
I løpet av fotballkarrieren; 18 ganger på operasjonsbordet. Diverse brudd, skulder ut av ledd, ødelagt ankel, hjernerystelser, flenger etv Smertestillende, morfin, kortison. Han likte det, tunge tanker seilte avgårde på en rosa sky, han slapp å føle, ville file av alle skarpe kanter (s.25)
Det fulgte med festing, ofte var de ute etter kampene, etter trening. Det var alkohol, det ble dop, det ble etterhvert mye kokain og piller.
Claus Lundekvam digget kokain ; han følte fullkommen frihet, følte han var seg selv, at livet var slik det skulle være. Det ble for mye, han ble paranoid, han ble innlagt på avrusing, på psykiatrisk, han prøvde å ta livet sitt, det var ut og på`n igjen, helt til en dag han virkelig tok grep og la seg inn for siste gang . En del av livsstilen var damer, mange damer, mye sex. Han var notorisk utro i 19 år.
Nina og døtrene slet med ham. Han sier at han prøvde å skjerme døtrene, men også de fikk se ham i rusa tilstand. Det gikk for langt og en dag orket ikke Nina mer og tok med seg jentene og flytta hjem til Norge.
Han sier han har diagnose: Alkoholiker. Narkoman. Sexavhengig.
Tillegg: Løgner. Manipulator. Egoist. Rævhull. Risikosøker. (s.23)
Etter fotballkarrieren og rusbehandlingen (som han forteller detaljert om), fikk han jobb som trener og kommentator i TV2. (i skrivende stund er han oppsagt som trener for Bønes, av hvilken grunn vites ei) Det har også vært andre skandaler med Lundekvam i 2016 og 2011, blant annet ble han arrestert for vold mot kvinne, noe han benektet.
Hva synes jeg om boka?
Vel- jeg ble ikke helt fenget. Jeg synes det ble for mye fotballprat, for mange kampreferatgreier og fotballnavn og det interesserer meg ikke i det hele tatt. Det som interesserte meg var hans historie om livet han levde utenom, med rusmisbruk og hvordan han opplevde det, hvordan han gravde seg mer og mer ned, hva det gjorde med andre, spesielt Nina og ungene, og hvordan han gjennomgikk behandling og ble rusfri. Jeg synes vi får et ærlig, usminket bilde av slik han har opplevd dette. Og usympatisk så det holder. En rusmisbruker tenker stort sett bare på seg selv og rusen , og det ser vi et godt eksempel på her. Hva som lå under behover for rus er ikke så godt å si. Kanskje er Lundekvam en type som genetisk er disponert for å bli avhengig og med lett tilgang til rusmidler gjennom livet som proffspiller og mye penger så var han temmelig utsatt og det bare tok helt av. Alle operasjonene ga ham også feelingen for hvor behagelig den smertestillende medikamentelle rusen var.
Som fotballbiografi som sådan, likte jeg nok historien om Zlatan mye mye bedre.
En kamp til- kjedet jeg meg delvis gjennom (fotballpratsidene), dessverre. (Heia Rosenborg!)
Jeg angrer litt på at jeg ikke leste om Marco Elsafadi eller Sonja Henie istedet.
Andre har likt En kamp til mye bedre enn meg og har skrevet mer inspirerte innlegg:
BokBloggBerit , Tine, Silje- Så rart , Groskro, Elisabeth
Moshonista har også lest boka, men har hun blogget om den? Det kan jeg i alle fall ikke finne..
Men her er uansett en link til Biografisirkelen. Der kan dere finne linker til blogginnlegg om andre sportsutøver.
Og mer om Lundekvam på wiki her, (fødselsår, meritter etc)
Claus Lundekvam : En kamp til , 252 s
Fortalt til Thomas Karlsen
Cappelen Damm 2015
Kilde: lånt på bib