Arv og miljø av Vigdis Hjorth - sterk og intens roman

Hvordan skal jeg åpne dette innlegget? Hva skal jeg skrive? Kjenner at mine ord ikke vil strekke til for å skrive om Vigdis Hjorths siste roman Arv og miljø, men jeg må jo prøve. Litt. Skrive litt, skrive om, men ikke alt som jeg tenker. Denne romanen var for meg en veldig sterk leseopplevelse, intens, ubehagelig, interessant, ærlig, suggererende, litt av en roman egentlig.




I Arv og miljø møter vi Bergljot som er romanens jeg. Hun er eldst av fire søsken, noen og femti, så kommer Bård, Astrid og Åsa. Vokst opp i et bedrestilt hjem økonomisk og materielt, men hun brøt ut av familien for mange år siden.
Faren er død og søsknene skal gjennom en arveprosess. Forøvrig startet den før faren døde, da to hytter ble forfordelt til Astrid og Åsa, noe som skaker opp både Bård og Bergljot. Selv føler de seg avspist med en latterlig lav kompensasjon etter en takst som er satt for lavt.
Bråket starter. Bård leder an og Bergljot støtter ham, og vi blir ført inn i en prosess som er slitsom for alle parter, også for meg, leseren.
Bergljot har kun hatt noe kontakt med Astrid gjennom årene, men ikke de andre. Hun føler seg dypt sveket. De andre, mua Bård, greier ikke å forholde seg til at hun ble utsatt for overgrep av faren da hun var lita jente. De vil ikke tro, de har støtt henne ut, de mener hun fantaserer og dramatiserer for å få oppmerksomhet. Kun Astrid holder seg midt i mellom, men selv ikke hun vil ta stilling.
Det er alt dette romanen dreier seg om.
Bergljots vanskelige følelser, Astrid som vil ha forsoning, som for Bergljot er umulig, mor som vil ha kontakt med henne (for å holde familiens ære i hevd? ), så lenge hun unngår temaet/tabuet.

Jeg synes Arv og miljø er en veldig god roman, selv om den kan være utmattende å lese. Jeg måtte ta pauser. Den er så intens, direkte, ærlig utleverende. Siden den skrives i jeg-form, blir den veldig direkte. Vi kommer så tett på Bergljots følelser, tanker, hvordan hun sliter med å forholde seg til traumet, familierelasjonene, sviket når det vekkes til live igjen gjennom arveoppgjøret. Så lenge hun ikke har kontakt går det rimelig bra, men er det mulig å kutte helt?
Hjorth skisserer opp problemstillinger rundt det å ikke bli trodd, at mor velger henne bort til fordel for far, det å ha blandete følelser for en far som har begått overgrep, overlevelsesstrategier, drikkingen, hvordan selv greie å være en god mot, yrkeskvinne, venninne, hva man arver også sosialt og genetisk med mer..

Måten Hjorth bygger opp romanen, ved gjentagne repetisjoner, vekselvis i fortid og nåtid, gjør den suggererende, man slukes inn i teksten, inn i Bergljots og familiens drama. Det blir nært, det blir personlig. Det skal livserfaring og mot til å skrive slik som Vigdis Hjorth gjør. Vigdis Hjorth er en av dem som bruker seg selv veldig mye når hun skriver, og det gjør hun her også. Jeg mener hun er en av de modigste nålevende norske forfatterne vi har. Jeg antar det har kostet å skrive en slik roman. Hvorvidt hun selv har opplevd alt hun skriver om i denne boka, er ikke så relevant, tenker jeg. (selv om noen spekulerer, ut fra det jeg har lest i anmeldelser og artikler om romanen) Hovedsaken er at hun har formidlet et tema på en svært troverdig måte, her er ikke mye utelatt av gode og dårlige følelser; en intens smerte, fortvilelse, frykt og raseri. Ja, kanskje mest de siste.
Og så har hun en fandenivoldsk ram og herlig humor, også her. I alt det triste og vanskelige.

Jeg tipper Arv og miljø vil hevde seg blant høstens beste norske romaner i år.

(Bokbloggere: meget aktuell som kandidat til Bokbloggerprisen )

Anmeldelser (svært gode):
VG, NRK, Dagbladet(betalingsmur), Aftenposten, Dagsavisen, Klassekampen