Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm

Nicolai Houm er en av flere kritikerroste forfattere i den norske bokhøsten. Jeg har ikke lest noe av ham før, men husker jeg hadde lyst til å lese hans forrige bok, De håpefulle, men det har jeg enda ikke gjort. Nå har jeg lest hans siste; Jane Ashlands gradvise forsvinning, noe som ga mersmak. Dette var en roman som var god å lese, og etterhvert vanskelig å legge fra seg.


Romanen starter med at en amerikansk kvinne våkner alene i den norske fjellheimen, nærmere bestemt Dovrefjell, i et telt og sterk tåke. Hun har det veldig dårlig, og vi frykter det værste. Hun reiste dit med en mann hun traff på flyet fra USA som skulle forske på moskus, men han har tydeligvis forlatt henne alene på fjellet.

Etterhvert rulles hennes historie opp. Hvorfor dro hun til Norge? Hva har skjedd med henne? Hva har hun dratt fra? Hva gjør hun i Norge?
Vi penses mellom forskjellige faser i livet hennes før og etter hun reiste til Norge, og blir mer og mer informert om Janes bakgrunn.
Hun reiser til Norge for å besøke fjern slekt som hun har kommet i kontakt med gjennom slektsforskning, noe hun startet med som en syssel etter at hennes personlige katastrofe hendte. Hennes slektning i Norge har en travel moderne kone og de har en  flink datter på 14 år som driver med RS. (Rytmisk sportsgymnastikk). Det bygger seg opp gnisninger mellom Jane og husets kone, og Jane blir rett og slett kastet ut etter å vært beruset på alkohol og piller i deres hjem. Jane ringer Ulf, mannen hun traff på flyet og kjører for å møte ham på Dovre.

Romanen har på en måte tre scenarier; Janes historie i USA, hennes forhold til foreldrene, ungdomstid og ekteskap med Greg, jobben som forfatter og universitetslærer, perioden hos slektningen i Oslo, og tiden med Ulf på flyet og i fjellet.

Alle er vevd sammen på et finurlig vis, vi blir drevet fremover for å vite hva som skjer, hva som har skjedd. Språket er veldig godt, og det er veldig god flyt, Janes historie er levende skildret.
Jeg leste anmeldelsene på nytt da jeg var ferdig med boka, og ser at noen har ment at romanen har en viss distanse, som gjør at man ikke blir helt berørt. Det er jeg ikke enig i. Jeg hadde ingen problemer med å leve meg inn i historien og den berørte meg og grep meg. Janes krise er så godt beskrevet, hennes desperasjon, hennes smerte, gjennomsyrer hele romanen. Men det er aldri tungt (selv om Jane har det svært tungt, og man kan kjenne hennes smerte og sorg som tung), det er lett skrevet, det er lyspunkt, det er komiske situasjoner og skråblikk.
Det skal også sies at mange kritikere har gitt romanen meget gode anmeldelser.

Det var også morsomt å lese at noen mener Houm er vår mest amerikanske forfatter. Selv synes jeg boka virket veldig amerikansk. Jeg leste to amerikanske romaner før denne, og det slo meg at stilen var ganske amerikansk. Så jeg var altså ikke helt på jordet.
Jeg synes også det var interessant å lese en norsk roman om en amerikansk kvinne som kommer til Norge og ser Norge med utenfrablikk. Hvordan hun reagerer på det skandinaviske familielivet og væremåte, er herlig, likedan er scenen hvor Jane blir med deres datter på RS-trening glitrende beskrevet. Jane reagerer spontant på den harde behandlingen jenta får av treneren , og tar et oppgjør både med trener og mor etter det hun har sett, ingen barn bør gå på slike anorektikeranstalter, mener Jane.

Jane Ashlands gradvise forsvinning var en befriende gjennomført god roman å lese. Anbefales!

Beathe og Gro har også blogget om boka.