Endelig fikk jeg en roman mellom hendene som holdet meg fanget fra første til siste side. Det føles som det er en stund siden. Jeg leste ikke Begynnelser i et jafs, det hadde jeg ikke tid til, og like bra er nok det, tenker jeg. Denne boka kan med fordel leses i porsjoner, både for å holde på lesenytelsen og på grunn av lesefordøyelsen. Som med annet godt.
![]()
Namsosforfatter Carl Frode Tiller (nå bosatt i Trondheim med familie) har blitt en meget anerkjent romankunstner her til lands. Han har fått priser i bøtter og spann, helt fra debuten med Skråninga. Hans siste roman før dette var nummer tre i Innsirklingstrilogien, et mektig litterært verk som han har fått mye positiv oppmerksomhet for.
Det er stas når Tiller nå har kommet med en ny roman.
Begynnelser er en enkeltstående roman, en videreføring av teaterstykket med samme navn som gikk på Trøndelag Teater med musikk av Motorpsycho i fjor. Stykket var veldig sterkt, noe av det sterkeste jeg har sett på scene de siste årene. Som i teaterstykket starter romanen med at hovedpersonen Terje har tatt livet av seg. Han ligger på sykehuset med mor og søsteren Anita rundt seg. Han beveger seg ut og inn av livet, virker det som.
Videre i romanen føres vi bakover i tid.
Vi vil forstå; hvorfor gikk det som det gikk med Terje? Hvem var han? Hvorfor tok han livet av seg? Hvem er mor og søster?
Terje jobbet i miljøavdelingen hos Fylkesmannen i Trøndelag. Terje gikk helt opp i jobben sin, han var dyktig og særdeles dedikert til alle artene i skog, mark og til vanns. Han holdt foredrag om sjeldne arter, om arter som har forsvunnet; både av planter og insekter og dyr. Lange foredrag, selv lærer jeg som leser mye som jeg ikke visste fra før; som at det er regnskog i Trøndelag, og særlig viktig regnskog på Fosen, blant annet. Om slimsoppen som verken er sopp eller insekt, en en art som kan bevege seg meget langt og danne et nettverk av tråder, kjappere enn japanerne greide å lage et metronettverk med lærde ingeniører. Og mye mye mer.
Terje er oppriktig bekymret for naturens ve og vel, klimaforandringene, arter som dør ut mye kjappere enn godt er. Terje er depressiv av seg, sliter sosialt, sliter med sin egen utilstrekkelig, sliter med mørke i seg, noe han har gjort siden han var ungdom.
Og vi ser tilbake; til et samliv med Turid, far til Marit, en ungdom som kunne bli skikkelig ekkel, en bror som ikke tåler sin søster selv om han elsket henne da de var barn. Søsken som delte felles skjebne med en mor som drakk.
Om dette høres trist ut, så er det jo det. Men romanen er ikke bare trist, den er faktisk ganske morsom også til tider. Jeg lo og humret i alle fall flere steder. Tiller har en underfundig humor, men også en ram sarkastisk humor. Eller han gjør Terje til den store sarkastiske drittsekken, tar det ganske mye ut, men ikke uten at det er en type vi kan kjenne igjen. Jeg får sympati med Terje, tross alt. Han har omtanke for Turid og Marit, for naturen, men lite for seg selv.
Tiller er ram til å skildre det psykologiske spillet mellom mennesker som ikke er så snille med hverandre, så også i denne boka, noe vi får mange eksempler på.
Jeg var nylig på boklanseringen av Begynnelser der Tiller sa at dette faktisk er den lyseste boka han har skrevet. Kanskje er den det, selv om den starter med et selvmord. Det var kanskje tyngre å lese Innsirkling, selv om det emosjonelt kan være tungt å ta innover seg Begynnelser også. Men for all del, dette er stor litteratur, les! Dette er fabelaktig litteratur, den beste norske jeg har lest så langt i år!
Andre bloggere:
Reading-Randi, som også har blogget om lanseringen
Kleppanrova
Mine innlegg om Innsirkling (linker til Innsirkling 1 og 2 samt bokmøter i innlegget)
![]()
Carl Frode Tiller i samtale med Siv Gøril Brandtzæg på Litteraturhuset om Begynnelser september 2017 (foto: Anita Ness)
Carl Frode Tiller: Begynnelser, 340 s
Aschehoug 2017
Kilde: Leseeksemplar
Namsosforfatter Carl Frode Tiller (nå bosatt i Trondheim med familie) har blitt en meget anerkjent romankunstner her til lands. Han har fått priser i bøtter og spann, helt fra debuten med Skråninga. Hans siste roman før dette var nummer tre i Innsirklingstrilogien, et mektig litterært verk som han har fått mye positiv oppmerksomhet for.
Det er stas når Tiller nå har kommet med en ny roman.
Begynnelser er en enkeltstående roman, en videreføring av teaterstykket med samme navn som gikk på Trøndelag Teater med musikk av Motorpsycho i fjor. Stykket var veldig sterkt, noe av det sterkeste jeg har sett på scene de siste årene. Som i teaterstykket starter romanen med at hovedpersonen Terje har tatt livet av seg. Han ligger på sykehuset med mor og søsteren Anita rundt seg. Han beveger seg ut og inn av livet, virker det som.
Videre i romanen føres vi bakover i tid.
Vi vil forstå; hvorfor gikk det som det gikk med Terje? Hvem var han? Hvorfor tok han livet av seg? Hvem er mor og søster?
Terje jobbet i miljøavdelingen hos Fylkesmannen i Trøndelag. Terje gikk helt opp i jobben sin, han var dyktig og særdeles dedikert til alle artene i skog, mark og til vanns. Han holdt foredrag om sjeldne arter, om arter som har forsvunnet; både av planter og insekter og dyr. Lange foredrag, selv lærer jeg som leser mye som jeg ikke visste fra før; som at det er regnskog i Trøndelag, og særlig viktig regnskog på Fosen, blant annet. Om slimsoppen som verken er sopp eller insekt, en en art som kan bevege seg meget langt og danne et nettverk av tråder, kjappere enn japanerne greide å lage et metronettverk med lærde ingeniører. Og mye mye mer.
Terje er oppriktig bekymret for naturens ve og vel, klimaforandringene, arter som dør ut mye kjappere enn godt er. Terje er depressiv av seg, sliter sosialt, sliter med sin egen utilstrekkelig, sliter med mørke i seg, noe han har gjort siden han var ungdom.
Og vi ser tilbake; til et samliv med Turid, far til Marit, en ungdom som kunne bli skikkelig ekkel, en bror som ikke tåler sin søster selv om han elsket henne da de var barn. Søsken som delte felles skjebne med en mor som drakk.
Om dette høres trist ut, så er det jo det. Men romanen er ikke bare trist, den er faktisk ganske morsom også til tider. Jeg lo og humret i alle fall flere steder. Tiller har en underfundig humor, men også en ram sarkastisk humor. Eller han gjør Terje til den store sarkastiske drittsekken, tar det ganske mye ut, men ikke uten at det er en type vi kan kjenne igjen. Jeg får sympati med Terje, tross alt. Han har omtanke for Turid og Marit, for naturen, men lite for seg selv.
Tiller er ram til å skildre det psykologiske spillet mellom mennesker som ikke er så snille med hverandre, så også i denne boka, noe vi får mange eksempler på.
Jeg var nylig på boklanseringen av Begynnelser der Tiller sa at dette faktisk er den lyseste boka han har skrevet. Kanskje er den det, selv om den starter med et selvmord. Det var kanskje tyngre å lese Innsirkling, selv om det emosjonelt kan være tungt å ta innover seg Begynnelser også. Men for all del, dette er stor litteratur, les! Dette er fabelaktig litteratur, den beste norske jeg har lest så langt i år!
Andre bloggere:
Reading-Randi, som også har blogget om lanseringen
Kleppanrova
Mine innlegg om Innsirkling (linker til Innsirkling 1 og 2 samt bokmøter i innlegget)
Carl Frode Tiller: Begynnelser, 340 s
Aschehoug 2017
Kilde: Leseeksemplar