Artemisias Verden

I Elidas 1001-books lesesirkel i februar er temaet: Les en forfatter som er helt ukjent for deg.
I hylla mi har jeg hatt stående en for meg ukjent forfatter i et par år, Jeffrey Eugenides. Boka fikk jeg av Line på et bokbloggertreff i Oslo, det var i 2016, da Havboka/Strøksnes og Slik skal vi velge våre ofre/Bjørn Vatne vant Bokbloggerprisen. Vi var på Litteraturhuset i Oslo og fortsatte på Lorrys etterpå. Nå ble jeg helt mimrete, og legger like så godt inn en link fra begivenheten her. Den er ikke helt uvesentlig med tanke på boka jeg skal si noe om, siden det er bilde av den i innlegget sammen med andre bøker jeg fikk med/vant fra bokbordet. Nu vel, over til verket..

Jomfrudød/Virgin Suicides er Eugenides`debutroman. Den vakte oppsikt da den kom.
Boka handler om søstrene Lisbon som i tur og orden tar livet sitt på en drastisk og tragisk måte. Dvs det er den 13 år gamle Cecilia som først tar selvmord. Hun forsøker å kutte pulsårene og har lagt seg i badekaret for å dø, men blir oppdaget og sendt på sykehuset slik at hun overlever. Under en fest familien holder for henne og jentenes venner, naboer og skolekamerater, mange gutter, ser hun sitt snitt til å kaste seg ut av vindu/balkong og lar seg spidde av et gjerde med jernstakitt.
Foreldrene er i sjokk, det er også hele gata og alle som kjenner dem. Det blir mediasak. Alle spør seg hvorfor.

Vi følger de andre søstrene; Lux (14), Bonnie (15), Mary (16) og Therese (17). De blir nitidig påpasset av foreldrene, de får ikke dra ut å treffe gutter, kun en eneste fest får de delta på, før foreldrene omtrent stenger dem inne. Lux begynner å utagere på taket, stikker avgårde når foreldrene sover og har seg med gutter i fleng.
Guttene er forelsket i jentene, som er omhyllet av et slør med mystikk. De er vakre og midt i sin blomstring.

Året etter skjer en ny tragedie. Noen av guttene har avtalt med Lux at de skal hente dem mens foreldrene sover og hjelpe dem med å rømme. Men de kommer for sent, akkurat for sent. Jentene ha tatt livet av seg ved hjelp av forskjellige metoder som blir skildret i boka.

Historien blir fortalt i tilbakeblikk av guttene/ en av dem, en del år senere. Hva skjedde og hvorfor?
Mange hadde sterke meninger, avisene var fulle av teorier. Kanskje var det et tegn på samfunnets forfall, kanskje var det en smitteeffekt? Antall selvmord blant unge hadde økt faretruende på denne tiden. Lå det noe genetisk til grunn? Vi får også en kort innføring i datidens psykiatriske teorier og metoder.

Tja, hvordan likte jeg denne boka?
Jeg delvis presset meg gjennom, det må jeg ærlig innrømme. Mens jeg skriver virker den mer interessant enn det jeg syntes da jeg leste den. Jeg har forsøkt å finne ut hva det var jeg slet med. Jeg tror det handler om stilen, at historien fortelles med en avtandstaken, en distanse til de alvorlige hendelsene, vi kommer jo aldri inn på jentene eller guttene. Delvis er det også en slags ironisk distanse til problematikken, som jeg sliter litt med like, eller forstå. Kanskje er det bare det at jeg liker bøker som går mer i dybden på karakterer og følelser, her er historien fortalt fra et metaperspektiv, med tilbakeblikk til noe som skjedde for lenge siden som har satt sine spor.
Jeg skjønner at dette nok er poenget med boka, men det betyr ikke at det er noe jeg fenges av.
Uten tvil er språket godt og det er en del herlige formuleringer, men jeg er usikker på hva jeg egentlig fikk ut av å lese denne romanen. Men det var noe jeg reflekterte over, og det var denne selvmordsbølgen blant unge mennesker. Man skulle jo nesten tro det var skrevet i vår tid, jfr 13 Reasons why, og de mange selvmordene blant unge også i Norge de siste årene, men dette er fra ca 60-70-tallet (hvis jeg tolker tidsmarkørene rett) - noe som forteller meg noe om samfunnsperspektivet- hva er det som gjør at unge mennesker i sin fortvilelse ikke orker å leve lenger? Hva er det i tiden som gjør alt så vanskelig? Og samtidig; er det mulig at det finnes en smitteeffekt, slik forfatteren problematiserer, både individuelt- søstrene skal ha blitt smittet av Cecilia, dvs det er en av teoriene, og den dysfunksjonelle familie som muliggjør det, en familie som frarøver jentene frihet når de trenger å utfolde seg innenfor visse grenser, eller kan"smitten" være av mer kollektiv art? (selvmordspakter, internettforum i våre dager, TV-serien 13 reasons why)? Hvem vet..
Det har blitt meg fortalt ( av Moshonista) at hans andre to romaner er bedre, så hvem vet om jeg plukker opp dem en dag, men det blir ikke med det første.

Les Lines innholdsrike omtale her:
Lines bibliotek

Se hva andre har lest i Elidas 1001 books- lesesirkel her

Faksimile fra 1001 Books you must read before you die. Bilde av forfatteren som er halvt gresk og halvt irlandsk. Han er født i 1960 og bor i USA, New York. Min utgave fra 2012. Nok et kryss. x

Jomfrudød av Jeffrey Eugenides, 221 s
Cappelen Bokklubb 1994
Fått av Line

Februar er ~~plutselig~~ straks over. Snøen har lavet ned i dag, det er sikkert marsria. Håper det, så vi blir ferdig med vinteren. Bøker har jeg lest en del av i februar, ellers er det ikke så mye å skryte av, bortsett fra et par filmer på Netflix og en film på kino. Har hatt influensa, og hangler enda selv om det er fire uker siden (i morgen) det brøt ut. Jeg har også hatt et par feriedager og vært og besøkt mine kjære i Lofoten, noe som alltid er koselig. Det ble minus en kveld pga uvær, jeg ble værfast i Bodø den kvelden jeg dro fra Trondheim. Men sånt skjer i et land med mye vær. Det ble litt mer lesetid da, på hotellrommet i Bodø.
Nå over til bøkenes verden:

To av de beste bøkene jeg leste i februar. Influensasyke ga også litt lesetid, når det værste hadde gitt seg. Reising også.

Bøker lest:
1. Så mye hadde jeg av Trude Marstein: norsk2018, Gran Canaria, leseeks, 432 s
2. Tarmstyrkende lavFODMAP-mat av Julianne Lyngstad: sakprosa, kjøpt, norsk2018, 181s
3. Jeg ser deg av Michael Winger: selvbiografisk, kjøpt, frahylla, 281 s
4. Svartstilla av Susanne Skogstad: debut, norsk2018, vunnet, 155 s
5. Heim av Johan B. Mjønes: norsk2018, leseeks, 253 s
6. Kjærlighetens antarktis av Sara Stridsberg: Sverige, leseeks, 302 s
7. Kinderwhore av Maria Kjos Fonn: Norsk2018, leseeks, 231 s
8. Jeg skal beskytte deg av Birger Emanuelsen: Norsk2018, Zimbabwe, leseeks, 316 s
9. Når jeg drikker av Martin Svedman: Dikt, debutant, norsk2019, leseeks, 128 s
10. Jomfrudød av Jeffrey Eugenides: 1001books, lesesirkel, USA, frahylla, fått, 221 s
11. Vindu mot en annen verden av Anne-Kristine Augestad: selvbiografisk, USA, kjøpt, frahylla, 321 s

SUM: 11 bøker/ 2821 sider

6 norsk2018
7 romaner/3 sakprosa- hvor 2 er selvbiografier/1 diktsamling
3 frahylla
6 leseeks/4 kjøpt/1vunnet

Land besøkt:
Spania (Gran Canaria), Sverige, Zimbawe, USA (2)

Det ble for min del litt fokus på spurtlesing frem til nominering til Bokbloggerprisen som hadde frist 17. februar. Jeg hadde ikke tenkt å spurtlese, men det ble sånn likevel, siden jeg har så mange bøker liggende fra 2018, og har som mål at de skal leses før sommeren. Så hvorfor ikke ta et jafs nå, liksom. Kinderwhore er en god roman, men ikke den beste jeg har lest i år, og ikke noe nytt eller sjokkerende for mitt vedkommende. Da synes jeg Marsteins Så mye hadde jeg var en mye bedre roman i all sin kompleksitet. Begge disse to romanene kom med på kortlista til Bokbloggerprisen. Du kan lese mer om de nominerte her.

Ellers likte jeg Marting Svedmans diktdebut Når jeg drikker veldig godt. Den leste jeg i Lofoten, tok heldigvis bilder av en del dikt, for jeg la igjen boka til utlån der. Jeg har enda ikke blogget om den, men det kommer. Jeg har vært litt umotivert for blogging i det siste (kun småskravlet i kommentarfelt), og det merkes en nedgang i leselyst også. Forhåpentligvis er det bare en naturlig fjære, en bølge på nedtur, en måne i ne. Jeg (tvangs) leste meg gjennom 1001-boka Jomfrudød, men synes det er gøy at det ble en del diskusjon og kommentarer etterpå. Det beriket lesingen.
Jeg er langt på etterskudd med Biografien i biosirkelen til Moshonista- jeg leser Merete Morken Andersens Blodet i årene om Amalie Skram og hennes samtidige (Kristianiabohemen, Vincent van Gogh, Strindberg, Hamsun m.fl.) (jeg har nå lest 300 av 550 sider) . På en eller annen måte fenger den meg ikke like godt hele tiden, den fenger meg ujevnt, og så er det små skrift, tung bok å lese på senga, mye folk og jeg tar meg i å skumlese litt innimellom. De to siste kveldene har jeg ikke lest så mye da jeg har vært mer opptatt av å oppdatere meg på info om diverse eteriske oljer, en interesse jeg hadde på 90-tallet spesielt, men som nå ble rusket liv i takket min datter som har blitt hekta via DoTerra som er populært for tiden.
Jeg har bestilt meg diffuser og noen oljer, og har tatt i bruk noen jeg har fått og kjøpt og masserer vond mage og tett bryst. Det er herlig! Herlig med disse naturens gaver! Jeg fant også den gamle boka mi om aromaterapi som Shirley Price skrev tidlig på 90-tallet og den er så fin, og det er akkurat den jeg trenger nå. Jeg fant også novellene Bestemødrene av Doris Lessing som jeg skrev om inne hos Tine forleden.
Ja, så der er jeg. Nå.
Hylleboka i sirkelen til Hedda har jeg ikke rukket, men den skal leses når jeg er ferdig med Amalie.

Film/Tv-serie fra bok:
1. Birdbox av Josh Malerman. (Lukk øynene på norsk - omtalen min i linken) Netflix 2018. God og spennende film, og tidvis gripende. Godt spill.
2. The Best Exotic Marigold Hotel , 2011. Basert på boka These foolish things of Deborah Moggach, 2005/2012. Netflix. Artig, søt film, fornøyelig.

Datteren baker alltid kaker når jeg er nordafor. Vi koser oss med kake når vi ser på Netflix etter at barnet er lagt. Dette er en saftig sjokoladekake med et slags ostefyll. (Marcapone?)

Jeg har også sett Kapernaum på kino, den var veldig bra!

Selfie fra Svolvær, men været er akkurat likedan her i Trondheim i dag. I morgen er det 1. mars, og jeg håper vi ser andre bilder fra måneden som kommer.

Med dette ønsker jeg deg takk for februar og gode leseønsker for mars!

Kategori: Forfattere
Den enkleste av alle kategorier kanskje, for de fleste av oss. Det er nok å ta av, men det å velge kan være like vanskelig uansett kategori.
Jeg har flere forfatterbiografier i hylla, som bare venter på å bli lest. Noen har ventet lenge, som Olav Duun (kjøpt på Mammut), er par Bjørneboe-bios skrevet av slekt/familie (kan passe inn i Familie-kategorien), Obstfelder, Sigrid Undset (Slapgård), Tor Jonsson (Kolloen, nettopp kjøpt), Virginia Wolff og to om Amalie Skram (Liv Køltzow- om den unge Amalie, og Merete Morken Andersen- om hele Amalie og hennes tid). Jeg samler biografier, og de hoper seg opp. Enda godt vi har denne biografilesesirkelen, så bøkene kan bli lest etterhvert.
Jeg valgte Merete Morken Andersens biografi om Amalie Skram, siden jeg var veldig spent på den. Jeg var også på foredrag med MMA om boka i høst. Det var veldig interessant. Andersen har jobbet med prosjektet i ti år og har gjort et formidabelt arbeid.

Arbeidet med boka og hvordan boka er laget er imponerende. Det er ingen tvil om det.
Men fungerte boka for meg som leser? Både og.

Som undertittelen viser, så handler ikke boka bare om Amalie og hennes familie, men også om hennes samtidige. Og de er mange, veldig mange. Amalie levde mellom 1846 -1905. (wikipedia)
Hun ble født i Bergen og døde i København. Hun bodde også i Oslo og i Halden. Men for det meste får vi inntrykk av hennes liv i denne biografien fra Bergen, Oslo, Paris og København.
Hun levde samtidig med Kristianiabohemen, og var vel en del av den på en måte, i alle fall pleiet hun omgang med flere av dem innimellom. Men også andre samtidige. Bjørnstjerne Bjørnson var en nær venn. Og de andre var venner av hennes menn, eller av sønnene hennes, eller av henne, eller av hennes venninner eller svigerinner osv.
Vi snakker om Hans Jæger, Oda og Christian Krogh, Knut Hamsun (ung forfatterspire som skriver Sult), Henrik Ibsen med kone, Bjørnstjerne med kone Karoline og barn, August Strindberg, Georg Brandes, Victoria Benedictsson som skriver og som tar livet av seg. Jæger er forelsket i Oda, og har syfilis, så noe fri sex blir det ikke der i gården.
Victoria og Georg har et forhold, selv om de begge er gift. Sånn er det på den tiden. Leve ut kjærligheten, leve ut sannhet, søke sannhet og frihet. Amalie greier ikke det med frie forhold. Ikke for seg selv. Hun er sjalu. Hun er gift to ganger, med August Muller og med Erik Skram og får to sønner med August og en datter med Erik. Erik er litt av en donjuann, litteraturkritiker og dansk. Det er til han hun flytter i København.
I de samme kretsene finnes billedkunsterne Vincent van Gogh, Edvard Munch og Paul Gauguin.
Vincent og Paul er venner, men de ryker uklar på etterhvert. Paul bor i lange perioder på Tahiti hvor han har unge elskerinner og tar en ung kone han får barn med selv om han er gift hjemme. Bigamist med andre ord. Han har også syfilis, men kona på Tahiti blir ikke smittet, som vi vet. Kanskje den brøt ut senere.

Boka er en biografisk collage som består av bruddstykker av bøker, Amalies romaner, andres romaner, biografisk stoff om både Amalie og de andre, sitater. Det veksler fort mellom fakta og fiksjon, mellom personer, men det skal henge sammen på noe vis.
Boka er organisert i emnene Frihet, Slekt, Kjærlighet, Galskap og Død.
I den første delen får vi innsikt i Amalies oppvekst og som ungdom og gift. Hennes forsøk på å bli forfatter. Deler av Hellemyrsfolket preger teksten, senere Constance Ring og de andre romanene.
Amalie var sterkt knyttet til sin bror Ludvig, han får vi høre mye om. Amalies far reiste fra dem da hun var ganske ung. Det var nok et savn der. Han dro til Amerika. Amalie hadde søsken som døde da de var små.
Hun var en viljesterk ung dame, og trivdes ikke i det første ekteskapet. Det gikk bra en stund, men ikke etterhvert, selv om hun lærte og observerte mye da hun var med August på sjøen. Hun brukte mye av det hun erfarte og observerte i sine romaner.

Også sine ekteskap, sine venners fohold, sine innleggelser. Amalie var innlagt på Gaustad en gang og på et dansk psykiatrisk sykehus.
Hun fikk sammenbrudd, ble deprimert, oppfarende, hadde perioder med mye oppstemthet hvor hun etterpå falt helt sammen, men hun hadde også perioder hvor hun var helt i balanse. I perioder hun ikke fikk til å skrive, kunne hun falle sammen. Hun kunne også drikke en del. Mest rødvin, ifølge hennes selv, men ikke så mye, selv om hennes mann Erik mente hun drakk for mye til tider.

På den tiden var hysteri en moderne diagnose. Legen i København mente hun hadde hysteri.
Han hadde flere teorier inspirert fra Paris, men han trodde ikke på snakkekurer. Amalie ønsket å snakke, men det fikk hun ikke der.
Doktor Pontoppidan trodde hysteri kunne ha sin årsak i eggstokkene, han var ikke alene om det. De brukte noen belter for å spenne rundt eggstokkområdet, og flere roet seg med det.
Andre, de værste , fikk kalde bad , der de satt i badekar, med trelemmer over seg hvor bare hodet stakk opp. (jeg har sett sånne badekar på Rotvoll-psykiatrisk museum) Amalie fikk ikke sånn behandling, så vidt jeg vet, men Vincent van Gogh fikk det i Frankrike. Men så var han veldig langt ute i perioder, stakkars.

Amalie skrev to romaner basert på sine innleggelser, og de fikk mye omtale og solgte godt. Hun var sterkt kritisk til behandlingen hun fikk hos Pontoppdian og han ble innklaget og mistet jobben sin etterhvert. Han var rasende på Amalie og skrev forsvarskrift noe som forverret hans posisjon.
Amalie var faktisk medvirkende til at psykiatrien etterhvert ble mer human.

Galskaps-kapitlet er det mest interessante i boka. Her blir vi også kjent med Sigmund Freud, og det er artig å lese om hvordan han, og de andre store på feltet tenkte og jobbet på denne tiden. I motsetning til Pontoppdian og franske doktor Charcot, så utviklet Freud tidenes snakkekur; psykoanalysen. Han synes det var rart at de store legene ikke brydde seg med å stille spørsmål om pasientenes familie blant annet, om de hadde opplevd noe som var årsaken til deres plager, og han stusset over at de ikke snakket med pasientene. Alt kunne vel ikke bare ligge i eggstokkene eller andre kroppslige organer. Freud utviklet, som de fleste vet, teoriene om det ubevisste, om fortrengning, med mer.
Det er en veldig interessant passasje i dette kapitlet, hvor Freud går bort fra en retning i sine teorier for å beskytte en kollega og venn, det er ganske skremmende egentlig. Det går ut over en av hans pasienter, hvor Freud tillater vennen å operere henne i nesen ut fra en teori vennen har om at det er her årsaken til hennes hysteri ligger og dessuten onanerer hun sikkert også for mye, noe mange på denne tiden mener er skadelig. Freuds teori om pasientens problemer begynner å forme seg som mistanke om tidligere seksuelle overgrep, men det er ikke helt god tone å komme med noe sånt enda, så han lar seg overtale av denne vennen, som ikke akkurat er en kyndig kirurg til å operere henne. Hun får komplikasjoner, og går siden til sak.

Ja, og så var de veldig opptatt av hypnose i denne tiden, alle var det, også Bjørnstjerne Bjørnson. Det synes jeg er interessant, som selv har utdanning i hypnoterapi.
Men her dro de det litt langt, ved å bruke pasienter i eksperimenter, stille dem ut for publikum med mer. Det ble også gjort et berømt eksperiment med å plante falske minner. Det går absolutt an, og det er skummelt. (jfr en debatt som gikk her for noen år siden vedrørende noen betvilte behandlingsmetoder)

Jeg synes tidvis boka var seig å lese. Det handler om et enormt persongalleri, mange hyppige skift, blanding av romanstoff og biografisk materiale, for mye romanstoff etter min smak. Og historiene til alle de andre synes jeg ikke var like interessant. Jeg merker fort når det er noe som interesserer meg, da blir jeg påkoblet prompte, som de delene som handlet om Vincent van Gogh (som jeg leste en bio og så en film om for ikke så veldig lenge siden) og kapitlet om galskap. Da var jeg veldig påkoblet. Ellers hendte det at jeg skumleste deler av boka, faktisk.
Jeg kom frem til det etterpå, at jeg faktisk er ferdig med en del av det jeg leste, det var gjentagelser av mye jeg har lest før om Kristianiabohemen spesielt. Jeg var veldig engasjert i dem som ung voksen, leste alt jeg kom over, leste bøkene til Amalie Skram, Albertine av Christian Krogh, Hans Jægers bøker, Kjetil Bjørnstads bok om Oda og Kristianiabohemen. Det var da, jeg er ikke der nå. Om Strindberg har jeg også lest mye, men det var likevel interessant det som sto om ham, han var jo helt forrykt til tider, særlig like før han skrev Inferno.
Men alt det detaljerte om kjærlighetsaffærene alle seg imellom, ble ganske langdrygt.

Amalie Skram døde da hun var 58 år. Ifølge Andersen var hun nok utslitt, hun slet med helsa de siste årene, og hun var påvent medisiner som kloral (søvnproblemer), morfin og opimusdråper blant annet.
Andersen skriver på slutten av boka om generasjonstraumer og prøver å forstå hvorfor Amalie strevde som hun gjorde, ikke bare i lys av sin tid, men også mer psykologisk ut fra tilknytningsteori og traumeteori (flergenerasjons)- om skyggene som virvler seg nedover i generasjonene, traumer som ikke blir satt ord på, som senere generasjoners barn kan bli bærere av. Amalie hadde et mørke i seg, og Andersen forsøker å sette ord på hva som kan ha vært opphavet i lys av en del nyere forsking på området. Ikke alle psykologer vil stille seg bak dette, men noe kan det nok være her. Den arven (også den vi ikke vet så mye om) vi bærer på, hva vet vi om hva den kan gjøre med oss.

Konklusjon:
Absolutt et spennende prosjekt, men krevende å komme gjennom på et vis. Jeg tror man med fordel kan bruke mye mer tid, og surfe rundt på Tidsånd for å få mer ut av boka, siden det er så utrolig mange personer involvert, innviklet i hverandre på forskjellig vis.

Pluss for grundig kildeliste.

Tine har også blogget om boka

Anmeldelser:
Klassekampen
DN
Aftenposten (betalingsmur)

Her kan du finne masse materiale og linjer som følges følges Tidsånd.no

Les om flere biografier i Moshonistas biografilesirkel her

Merete Morken Andersen: Blodet i årene, 571 s
Spartacus forlag 2018
Kjøpt

Jeg har lest flere bøker av Yrsa Sigurdottir tidligere, men to av de siste bøkene hennes har blitt liggende litt for lenge. Hun er nå aktuell for Krimfestivalen og det førte til at hun ble trukket frem fra hylla. På tide, for dette er spennende bøker, selv om de er litt fæle.

Forlaget om boka:

Fortidens forbrytelser får nye ofre i Yrsas siste dragsug av en thriller.

Tolv år etter at en ung jente ble voldtatt og drept i Hafnarfjörður, blir en tidskapsel gravd opp i Reykjavik. I kapselen ligger ti år gamle brev fra skolebarn, der de har skrevet ned sine forestillinger om Island anno 2016. Men blant brevene finnes også en usignert liste med initialer, med beskjed om at disse menneskene skal drepes. Når så først ett, så to lemlestede lik blir funnet, er det ikke tvil om at brevet må tas på alvor.

Politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja blir stadig trukket lenger inn i saken og i morderens verden, men det viser seg at ingenting er som de tror, og ingenting går som planlagt.

Det er en stund siden jeg leste DNA, den første boka i serien om Huldar og Freyja. I denne boka er det en isfront i mellom dem, det er det også mellom Huldars sjef Erla og ham i tillegg til Yrsa. Huldar er usikker på om det handler om sjalusi, eller om det bare er at de to ikke liker hverandre. Huldar er degradert og Erla har fått avdelingslederstillingen.

Huldar får i oppdrag å undersøke denne listen fra tidskapselene, et kjedelig arbeid, men etterhvert får den en betydning i alvorlige hendelser som fører Huldar og Freyja sammen igjen, i alle fall arbeidsmessig, og kanskje litt til- helt til han roter det til på en utekveld med kollegene hvor det blir alt for mye øl.

Huldar, Erla og Freyja er artige karakterer, rufsete (ikke Erla) og noe utenom det vanlige. Huldar har også fått en ny ung kollega, Gudlaugur, som virker litt skjør for det tøffe politiyrket, og han irriterer Huldar med alle sine spørsmål over skilleveggen mellom pultene deres i det åpne landskapet.

Spenningen bygger seg sakte, men sikkert opp. Det er en del prat, men det er interessant og spennende nok til å jeg hele tiden leser videre. Jeg liker karakterene og det gjør absolutt ikke noe om det ikke er heseblesende, samtidig synes jeg at boka med fordel kunne vært strammet noe inn på overflødige ord.

Det ante meg ganske tidlig hvem gjerningspersonen kunne være, men det var flere tråder det ikke var så lett å gjennomskue før til siste slutt. Og så er det helt grusomt å lese om slike tilfeller der små barn blir misbrukt, tragiske skjebner, omsorgsvikt og rus, og hvilke konsekvenser det kan få. men det er mer her; mennesker i dyp sorg, hevntanker, menn i høye posisjoner som beskytter hverandre.

Det islandske landskapet får dessverre ikke noen vesentlig plass i denne boka. Det har Yrsa brukt mer i tidligere bøker, men det er ikke snev av det her. Kanskje kommer det.. kanskje føler hun at det er noe oppbrukt? Hva vet jeg. Hun kommer på Krimfestivalen i mars, dit skal også jeg, så kanskje får jeg spurt henne om det.

Terningkast 4.

Blogginnlegg om bok 1 i serien her: DNA , 2016

Andre Yrsa-bøker jeg har blogget om: De uønskede , 2014

Andre bloggere om Dragsug:

BokBloggBerit, Tine, Heartart, BenteBing

Anmeldelser:

Aftenbladet- 3

VG- 5

Adressa - 5

Foto: Kagge

Yrsa Sigurdardottir er aktuell som deltager på Krimfestivalen 2019, les mer her samt bok nr 4 i serien; Galgen (her virker det som det er mer vær og islandsk natur)

Syndsforlatelse er bok nr 3 i serien og den skal jeg lese straks.

Dragsug av Yrsa Sigurdardottir, 438 s
Kagge forlag 2017
Leseeksemplar

Jeg har lest bok nummer 3 om etterforsker Huldar, barnepsykolog Freyja, sjefen Erla og de andre på det islandske politikammeret. I Dragsug slet Huldar med de to damene, noen karer på kammeret og intern etterforskning på grunn av uhørt tjenesteadferd. I Syndsforlatelse er fortsatt disse konfliktene betent. Huldar er parkert til å gjøre latterlige oppgaver, men da en grusom drapssak ryster byen, må nok Erla bite i det sure eplet og ta ham inn i varmen, i alle fall innimellom.

Freyja derimot er ikke interessert i å ta ham inn i varmen. Likevel må hun forholde seg til Huldar, siden hun trengs som barnepsykolog for å bistå i avhør av ungdommer som var venner av drepte Stella. Hun får også tidlig mistanke om at drapet handler om mobbing, og vonde minner fra egen oppvekst blir påtrengende.
Stella, en tenåring som har jobb på kinoen, blir på uhyggelig vis slått ned og drept da hun har stengt kiosken og skal en tur på toalettet før hun drar hjem. Inn kommer en person og stiller seg utenfor toalettdøra, noe som skremmer henne voldsomt, siden lokalene skal være tømt og dørene stengt.
Hun har all grunn til å bli skremt, det er ingen gode hensikter hos denne personen.
Han slår henne ned, drar henne med seg og dumper henne et stykke fra åstedet.
De fleste ungdommene har bare godt å si om Stella, unntatt en; Adelheidur. Det sitter langt inne, men Freyja skjønner at hun ikke har det godt, og får lokket det ut av jenta som har vært utsatt for stygg mobbing med selvmordsforsøk som resultat. Har dette noe med saken å gjøre?

Drapspersonen har lagt igjen en lapp, med tallet 2 på. Finnes det flere lik? Og filming av ugjerningen av Stella sendes fra hennes telefon på snapchat til venner og familie, på kroppen står tallet 2.
Litt senere skjer det samme med en gutt, som har fått tallet 3.
Nå haster det å finne morderen, teorier og spor spriker i alle retninger.
Erla har ikke tro på mobbesporet, mens Huldar likevel har det i mente uten å utbasunere det for kollegiet.

Freyja oppsøker også en ekspert på mobbesaker, psykologen Kjartan, som hun hadde en greie med for mange år siden. Hun er åpen for et nytt forsøk, da han viser seg å være en kjekk mann. Hun passer også brorens datter Saga i "pappahelgene" siden han fortsatt sitter i fengsel. Huldar treffer også Saga på slutten av boka, og han viser seg å ha et godt barnetekke. Vil det mildne Freyjas holdning til ham?

Syndsforlatelse har et interessant plott, med et vondt bakteppe. Som før liker jeg karakterene godt, selv om de sliter med sine konflikter i forhold til hverandre. Som før synes jeg også det er for mye prat, og innimellom er språket preget av mye unødig rusk. Syndsforlatelse har også noen ganske langdryge, mer stillestående partier uten at det skjer noe særlig. En strammere redigering og språkvask hadde nok absolutt tjent seg. Jeg ser at neste bok Galgen er under 400 sider, så det er håp i alle fall når det gjelder innstramming.
Den- Galgen- gir jeg forøvrig meg i kast med straks, siden jeg er så godt i gang med serien.
Btw- været er mer ruskete islandsk i Syndsforlatelse enn i Dragsug, her er vi definitivt på Island.

Andre bøker av Yrsa jeg har blogget om:
Dragsug (Huldar og Freyja - 2)
DNA (Huldar og Freyja- 1)
De uønskede

Andre bloggere om Syndsforlatelse:
Tine, Lillasjel

Dagbladet - terningkast 4
Adresseavisen- terningkast 5

Foto: Kagge forlag

Syndsforlatelse av Yrsa Sigurdardottir, 411 s

Kagge forlag 2018

Leseeksemplar

Nå er det tid for diktlesesirkel igjen. Jeg har fått et inntrykk av at kategorien for mars kan virke utfordrende, men hvis man tenker seg om, så har vi mange norske kjære klassikere i denne gruppa.
Vi skal lese klassikere- dikt fra perioden 1850-1950.
Jeg har valgt den irske dikteren W. B. Yeats med Selected poems.
Hva leser du? Har du ikke funnet noe? Bare si fra, så skal jeg komme med noen tips.

For noen år siden var jeg i Dublin og kjøpte et par bøker av bl.a. dikteren W.B.Yeats. Jeg var innom Writers museum og James Joyce sitt hus, blant annet. Disse museene har også butikker man kan kjøpe bøker i. Dublin er et eldorado når det kommer til kjente forfattere og diktere.
Da jeg trakk frem denne boka fra hylla, som jeg ikke har lest, husket jeg ikke helt hvorfor jeg kjøpte en diktsamling av akkurat Yeats, annet enn at han er av de virkelig store irske poetene og forfatterne. Han har skrevet en mengde diktsamlinger, artikler, bøker, teaterstykker m.m. Han var også litteraturkritiker.
Jeg gikk inn på wikipedia for å prøve å huske mer, samt for å få en bakgrunn før jeg begynte å lese diktene. Samlingen har riktignok et lang introduksjon, som jeg begynte å lese, men det var litt tungt å komme gjennom, så wikipedia ble redningen. Angående wikipedia så var det stor forskjell på den norske og den engelske- sistnevnte er mye mer fyldig og nyansert.
I den norske versjonen sto det blant annet at Yeats dikt i unge år bar preg av svermeri, romantiske følelser og okkult inspirasjon, mens det i hans senere år ble diktene mer fysiske og realistiske. Som om han gikk bort fra det okkulte. Det gjorde han ikke.
I den engelske wiki-versjonen deler skribenten diktningen inn i tre faser, hvor han i den siste fasen går mer tilbake til stilen , preget av spirituell og mystisk inspirasjon fra unge år.
Yeats var veldig opptatt av myter og mytologi- noe Irland har masse av- og det okkulte. Han var blant annet involvert i Rosenkorsordenen, teosofien og The Hermetic order of Golden Dawn, en kjent orden for mange samtidige kjente okkultister som Madame Blavatsky, Dion Fortune, Israel Regardie, vennen MacGregor Mathers. I senere år da han giftet seg, eksperimenterte han og kona Georgie Hyde Lees med automatskrift. Diktene han skrev i senere år var også inspirert av spiritualismen han trodde på. Yeats var også politisk interessert, noe også en del av diktene preges av. Han var irsk nasjonalist, som ifølge wikipedia vekslet mellom å være aristokrat og republikaner tidlig i livet, men etter den første verdenskrigen- tilhenger av Benito Mussolini og de autoritære og fascistiske strømningene i Europa på 30-tallet.

Han var også en teatermann, noe man kan se i en del av diktene, som har en dramatisk struktur med dialoger. Han skrev dramatikk og han var en periode også teatersjef.

William Butler Yeats ble født 13 June 1865 og døde 28 January 1939.
I 1923 mottok han Nobelprisen i litteratur, som den første ire, for sin poesi.

Wikipedia om Yeats

1908.

Jeg har lest 40 sider av boka, dikt fra den første perioden, samt at jeg har bladd gjennom og lest en del dikt her og der. Foruten introduksjon, har boka flere sider bak med noter med mer bakgrunn for de enkelte diktene. De slo jeg opp i etter å ha lest hvert dikt. Da ble de lettere å forstå. Flere av diktene henviser til keltiske og andre myter, samt historie, som jeg ikke umiddelbart hadde kjennskap til. Det henvises også til en del navn, som det er kjekt å vite noe om for å kunne forstå hva diktet refererer til.
Med tanke på hans okkulte inspirasjon og kunnskap, så ligger det nok også en del referanser her i forhold til det, noe skjønte jeg, annet må jeg nok tygge mer på.
Senere i samlingen skriver han dikt som påvirkes av den første verdenskrigen, noe han skriver om blant annet i samlingen The Tower, et av hans største verk. ( 1928) Der har jeg bare lest sporadisk, men skal lese mer etterhvert.

1903

De diktene jeg har lest er både romantiske, men også mytologiske. Det er korte dikt, lange dikt, som oder, om døden, kjærligheten, alver, fullmånen, om det irske landskapet med mer.
De er stemningsfulle, og i flere av dem henføres jeg til det irske grønne, dunkle og tåkete landskapet der alver gjemmer seg. Jeg har tidligere vært på rundreise i det keltiske Irland og ser det lett for meg. Dikt som bærer preg av en melankolsk, litt trist, mollstemt stemning.

Det er også store følelser, i de tidlige diktene, både overfor den utvalgte og for landet Irland.
Som her:

Red Rose, proud Rose, sad Rose of all my days!
Come near me, while I sing the ancient ways:
Cuchulain battling with the bitter tide;
The Druid, grey, wood-nurtured, quiet- eyed,
Who cast round Fergus dreams, and ruin untold;
...
(fra To the Rose upon the Rood of Time), s 21)

Rosen har også en sterk symbolsk betydning. Irland kan kalles rose. Det kan også handle om rosen i Rosenkors-ordenen.

Noen strofer til slutt av et dikt som heter The Stolen Child, med fine naturskildringer, her "refrenget":

Come away, O human child!
To the waters and the wild
With a feary, hand in hand,
For the world`s more full of weeping than you can
understand.

(s. 19)

Kona Georgie t.v, Yeats i senere år og en ukjent kvinne. 1930.

Dette er en bok jeg må jobbe mer med, det ligger mye her, men det krever mer tid å gå skikkelig inn i dikterskapet til mangfoldige Yeats. Jeg har likt det meste av det jeg har lest så langt, det er fine stemningsbilder og mye som ligger under.

Legg gjerne inn link til det du har lest, eler en kommentar om det du skal lese i kommentarfeltet.
Du kan lese mer om diktsirkelen og også legge link her.

Chantry House. Her skrev Yeats mange av diktene sine i de senere årene.

Fotos: Wikipedia- lovlig fritt nedlastet.

Nå har jeg faktisk lest 3 stk Yrjakrim om etterforsker Huldar og barnepsykolog Freyja på rappen. Galgen er nok den strammeste og den mest spennende i serien. De siste 150 sidene var omtrent umulige å legge fra seg.

Den fysiske utformingen av boka er også annerledes enn de tre første. Papiret er tynnere, omslaget er i dusere farger, og typene på kapitteloverskriften er annerledes. Den er lekrere rett og slett. Mer lesevennlig.
Oversetteren er også en annen enn i de to forrige bøkene. Jeg tenker at også det har mye å si. Språket virker bedre, er bedre, selv om noe av pratsomheten og omstendeligheten fortsatt er der, men det norske språket i seg selv flyter bedre- da tenker jeg at det må ha noe med oversettelsen å gjøre.
Boka virker også noe strammere, den er faktisk under 400 sider denne gangen.

Om selve innholdet så skriver forlaget dette:

Drivende spenning blant islandske lavaklipper.

En ung investor blir funnet død – hengende fra en planke i naturområdet Galgahraun. Når politiet oppdager restene av en papirlapp festet med spiker til brystkassen hans, blir det tydelig at det ikke er snakk om et selvmord.
Politietterforskeren Huldar blir satt på saken og oppsøker den døde mannens luksusleilighet på jakt etter svar. Der er også barnepsykologen Freyja, på oppdrag for å hente en liten gutt. Gutten kan ikke gjøre rede for hvorfor han befinner seg i leiligheten og har tilsynelatende ingen forbindelse til den avdøde – og foreldrene hans er ikke å finne.
Nok en gang blir Freyja og Huldar involvert i samme etterforskning. Deres felles fortid er broket, men de blir nødt til å samarbeide. Hva er sammenhengen mellom drapsofferet, et tidligere ilandskylt kvinnelik og den lille gutten? Og finnes det flere ofre – som ennå kan reddes?

Relasjonelt sliter Huldar fortsatt med damene ; sjefen Erla og barnepsykologen Freyja. Freyja har også sett seg hag i barnevernskonsulenten som dukker opp i denne boka. Det går ikke Huldar hus forbi, og han setter inn noen ekstra sjekkestøt.

Med Erla ser det til tider ut som det går bedre, men hun er jo helt avhengig av Huldars kompetanse og erfaring i denne saken som blir veldig vanskelig. De tråkker i blindspor mens de avhører alle som har hatt en slags relasjon til den drepte. En stor gåte som forblir uløst ganske langt ut i boka er hvor foreldrene til gutten er, og hvem er de?

Galgen handler om finanser, mørke, hemmeligheter, vold, sjalusi, sex og internettes mørke kroker- samt et forlatt lite barn.

På slutten dukker et opp en finurlig overraskende tvist, som hun også hadde i Syndsforlatelse.

Galgen er som sagt spennende, har godt driv og den beste i serien så langt. Dette lover bare godt for fortsettelsen!

Foreløbig har ingen andre bloggere skrevet om denne boka, så vidt jeg vet.

Andre bøker av Yrsa jeg har blogget om:

Syndsforlatelse

Dragsug (Huldar og Freyja - 2)
DNA (Huldar og Freyja- 1)
De uønskede

Yrsa Sigurdardottir er aktuell som deltager på Krimfestivalen i Oslo kommende helg.

Mer om det her

Skal du dit?

Galgen av Yrsa Sigurdardottir, 384 s

Kagge forlag 2019

Leseeksemplar

Kriminelt, nifst og blodig. Eller interessant og lærerikt. Eller morsomt. Eller litt av alt. Mest det. Både og.
For første gang har jeg vært tilstede fysisk på Krimfestivalen i Oslo. Jeg har hatt lyst i flere år, men det har bare ikke passet. Nå passet det med andre ærend jeg har i hovedstaden kommende dager. Jeg avspaserte fredag og fikk med meg noe program fra fredag og lørdag. Samt noe på streaming torsdag. C.J. Tudor bl.a.

Gullungen er på Oslos tak. Tudors forrige roman Krittmannen var kjempebra, det kan det godt hende oppfølgeren er også. Krittmannen ble tildelt Gullkulen for beste oversatte krim i 2018.

Temaet for årets festival var nordisk krim. Men det var også forfattere representert fra England og USA. De utenlandske forfatterne var i ilden torsdag og fredag, mens lørdag inneholdt kun programposter med norske forfattere, som tross alt var i flertall. I alt 64 krim- og thrillerforfattere gjestet årets festival.

Årets festivalforfatter var Torkil Damhaug, kritikerrost for en rekke psykologiske krim/thrillere, ofte med ungdom i rollene. Camilla Lackberg var også et sterkt trekkplaster, men henne møtte jeg ikke.

Jeg kom midt inn i et bokbad med Lahlum, Tangen og Jæger, i en stappfull sal i Cappelen Damm-huset der det mest foregikk. Pent prydet med aktuelle krim- og thrillerbøker, blomster, drepte personer(dukker) med mer. Satt man langt fra scenen kunne man følge arrangementet via storskjerm. Genialt.

Deretter fulgte jeg en post om Thrilleren som den nye oljen. Interessant om forskjellen mellom thriller og krim, og om at det er så få som skriver thrillere i Norge, mens det er veldig stort i utlandet. I en krim er det en forbrytelse som skal etterforskes og oppklares, mens i thrilleren vet man som regel hvem som er gjerningspersonene, men det handler om å forhindre at forbrytelsen skal skje. Et kappløp med tiden, høyt tempo og action. Britene er gode på thrillere, ble det sagt. Thrillere har et stort potensial for å nå nye yngre lesere.
I panelet satt Aslak Nore, Sigbjørn Mostue, Eystein Hanssen og Gard Sveen, som alle har skrevet thrillere. Jeg ble spesielt nysgjerrig på Mostues siste bok om et flykaprerdrama. Jeg er likevel usikker på om jeg vil lese den, i frykt for å få mer flyskrekk. Men den hørtes unektelig spennende ut.

Mord og mysterier er overskriften på neste post med internasjonale stjerner: Robert Dugoni (US), Araminta Hall (GB), Yrsa Sigurdardottir (Island), Cara Hunter (GB) og Joseph Knox (GB). Det mest interessante her synes jeg var Knox skildringer fra Manchester, om uteliggere og nytt farlig dop. Jeg fikk veldig lyst til å lese hans bøker, særlig den siste; Mannen som smilte (nå på Capitana). Jeg leser Araminta Halls bok akkurat nå, Vår egen grusomhet, spennende psykologisk thriller- domestic noir. Yrsa sine siste bøker er jeg nettopp ferdig med (les om dem her) . Hunter skriver fra Oxford, et helt annet miljø enn Manchester, men også verdt å ta en titt på. Dugoni og Yrsa snakket om føtter som kom til overflaten i elver og sjøer. Yrsa kunne så mye om det at jeg måtte lukke ørene en stund. De har visst begge skrevet om dette fenomenet. (Jørn Lier Horst snakket også om dette i en annen post.)

Appetittlig måltid i Seierherrene, festivalrestauranten. Hva ligger i kurven? Hm..

Look to Norway: Heine Bakkeid, Thomas Enger, Terje Bjøranger, Chris Tvedt bokbades av Kari Birkeland. Norsk krim på internasjonalt nivå, flere er oversatt og solgt til utlandet. Bjøranger jobber i Kripos og skriver om Oslos underverden. Han sa at det er så mye som foregår som folk flest ikke aner noe om, det er en brutal verden og det går faktisk ikke an å skrive om alt som det er heller. Tematikk: Overgrep, misbruk/grooming, menneskehandel/smugling.
1800 personer forsvinner i Norge hvert år, noen tar livet sitt, noen reiser til utlandet for å komme bort fra noe, mange handler om kriminalitet.
Tvedt skriver rettsalsdrama. I Bevisets stilling (siste bok) handler det om en familietragedie, en mann med paranoid schizofreni sitter inne for drap på familien. Skjæringsfelt rus/psykiatri- her fokus på jussen. Denne har jeg ikke lest, men jeg har lest og likt mye av Tvedt, så denne må jeg få med meg.
Bakkeids to krimromaner har jeg lest og likt veldig godt. Han er dessuten nominert til Riverton for den siste boka; Møt meg i paradis Heia heia!

Utpå ettermiddagen droppet jeg mer program og dro på tvangslesing i baren på Hotell Bristol etter å ha spist på Olivias på Oslo S. Der var det så bråkete og fullt - dvs hele Østbanehallen- så vi måtte finne et roligere sted. Fire bloggere; Moshonista, Bokstavelig talt-Elisabeth, Books &Monica og meg.

Tvangslesing i mørket. Ingen kan se hva vi leser. 1001-bøker, hyllebøker, Booker-bøker eller smuglesing av krim?

Lørdag 24. mars.
Lang frokost på rommet, leste litt i Halls bok, leste aviser på nett, dro avgårde til arrangement om Fiksjon eller virkelighet med Jørn Lier Horst, Thomas Enger, Terje Bjøranger, Trude Teige og Ingar Johnsrud. Bokbadet av Marte Spurkland.
Alle er inspirert av virkeligheten, ting de har jobbet med eller er opptatt av i samtiden. Men de skriver ikke om saker de har jobbet med, det ble presisert. Både Horst og Bjøranger er politimenn, Enger, Teige og Johnsrud journalister. Det var her Horst kom inn på det med føtter som flyter opp av vannet, noe han skrev om i Bunnfall.
Virkeligheten er ofte værre enn fiksjonen, værre enn de fleste krimbøker, mener panelet. Hvem kunne vel ha skrevet en krim som saken om Ubåt-Madsen eller feks Knutbysaken og fått folk til å tro på det?
Krim handler ofte om noe i samtiden, samfunnet, noe som skal belyses. At folk liker å lese krim kan handle om å få innsyn i noe man ellers ikke vet noe om, i tillegg til spenningen man får i en ellers forholdsvis trygg hverdag.

I Teaterkjelleren foregikk det et arrangement om Det ondes problem, som jeg fulgte på skjerm, med Torkil Damhaug, Chris Tvedt og Hans Olav Lahlum.
Hva er ondskap? Finnes det ren ondskap?
Samtale rundt- født sånn? biologisk? sosialt? ideologisk/religiøst? (som i terror), sadistisk? Dette er nok ganske komplekst, og fasiten fikk vi selvfølgelig ikke.
Tvedt snakket om Fusadrapene i 1987 som han ble inspirert av i sin siste bok; Bevisets stilling. Bet meg merke i at han sa at psykotiske mordere finnes det svært få av, uten at jeg helt husker koblingen. Men siden det handler om jus og psykiatri, er det vel noe med det.
Fikk meg ti å tenke på rettsaken som går i Trondheim nå hvor en ung flyktning (18) fra Afghanistan er tiltalt for å ha drept to kamerater (17 og 19) og skadet en tredje (18) , alle enslige mindreårige flykninger. I media (Adressa.no og nrk.no følger saken tett, dag for dag)) står det at de sakkyndige mener han var psykotisk i gjerningsøyeblikket og fortsatt er psykotisk. Familiene til de drepte mener han ikke kan ha vært det, at han lyver for å slippe straff. Uten å dra dette for langt (siden det er en sak jeg som kommuneansatt er berørt av), hadde det vært interessant om det kom frem mer om kulturenes forskjellige holdninger til hva psykose/galskap er- i tillegg til skjæringsfeltet rus/psykatri som vi forøvrig nok får mer innblikk i i morgen da de sakkyndige skal i retten. Ikke alle land tar hensyn til utilregnelighet pga psykiske lidelser, slik Norge gjør.

Jeg var også så heldig å få med meg første episode av Wisting, en norsk serie basert på Lier Horst sine bøker Hulemannen og Jakthundene. Her er det omtale- og anmeldelsesforbud, så dere får bare leve i spenning frem til den slippes på Viaplay og TV3 11.april.

Fra programmet:

Hanne Kristin Rohde og Jørn Lier Horst blir quizet av Sarah Natasha Melbye i Teaterkjelleren. Hva kan de om sine egne bøker? Fornøyelig.

Blodig Bokbad skrevet av Knut Nærum fremført på Centralteatret. Fornøyelig med flere aktører som dukket opp på scenen; Lisbet Salander, Sherlock Holmes, Poirot, Saga Noren, Ero Tikkanen...

Var der sammen med Moshonista . Vi fikk også med oss avslutningspanelet etterpå. Fengslende samtale med Tom Egeland, Ruth Lillegraven, Torkil Damhaug, Hans Olav Lahlum, Aslak Nore, intervjuer: Asbjørn Slettemark. Futten hadde nok gått ut av de fleste, inkludert Slettemark, for så veldig fengslende ble det ikke.

Oslo by night Bar Jazz. Rolig og koselig sted.

Oslo i dag: Utsikt fra takterassen på hotellet i Møllergata.

Kafelesing på W.B. Samson i Teaterpassasjen med frokost ankomstdagen.

22. juli midlertidig minnesmerke. Like bortenfor Cappelen Damm -huset i Akersgata. Spesielt å gå her, stå her, tenke på hva som skjedde. Noen forfattere snakket om 22. juli på festivalen- at det ikke er så lett å skrive om det enda, alt for mange ble berørt, en voldsom tragedie som sitter så sterkt i.

Araminta Hall har frem til nå, vært et ubeskrevet blad her på bjerget . Hun er aktuell med den psykologiske thrilleren Vår egen grusomhet. Hun besøkte også Krimfestivalen i Oslo sist helg, som en av flere britiske forfattere. Jeg har lest romanen, som jeg likte godt.

Forlaget om boka:
En skarp, aktuell og forførende psykologisk thriller om kjærlighetens og lidenskapens mørke sider

Mike og Verity hadde en lek de kalte Suget. De lekte den for å bevise at Verity elsket Mike. At hun trengte Mike. Nå når Verity er gift med en annen mann, tar leken en dødelig vending.

Mike Hayes har hatt en vanskelig oppvekst med omsorgssvikt og en mor som var rusmisbruker. Han måtte flytte i fosterhjem, men var heldig med sine fosteforeldre, som viste seg å være omsorsgfulle voksne som ikke ga ham opp, men valgte å følge ham inn i voksenlivet. De så den sårbare gutten gjennom det harde panseret og sto i tøffe utfordringer med ham. Mike utdannet seg på høyt nivå, skaffet seg en bra jobb og tjener mye penger i finansbransjen. Hans kjæreste Verity kommer fra et pent og rikt møblert hjem som enebarn og gjør suksess i IT-bransjen,
Historien fortelles gjennom Mike og starter etter at han har kommet hjem fra to års jobb i New York. Ifølge Mike så ville Verity at han skulle ta den jobben slik at han kunne tjene dobbelt så mye penger og at det ville føre til enda mer fart på karrieren. Hun fikk seg ikke jobb der, og ble igjen i London.
Når han kommer tilbake har V (som han kaller henne) fått seg ny kjæreste, Angus og de skal gifte seg. Mike er sikker på at det for V er et nytt trekk i spillet Suget og at hun egentlig hevner seg på ham for at han hadde en en-natts-saffære med en kvinne i USA. Hun gjorde det nemlig slutt etter at han fortalte det.
Mike virvler seg inn i stadig sterkere vrangforestillinger, gjør flere merkelige og desperate handlinger i den tro at V elsker ham, at de elsker hverandre, at de har en helt spesiell kontakt som ingen andre skjønner osv. Hvordan dette ender, er i grunn ganske sjokkerende og man frå brynet seg på tanker og holdninger angående skyld, medskyldighet og kjønnsperspektiver når det gjelder dette.
Romanen fikk mye oppmerksomhet i England da den kom i kjølvannet av #MeToo.

Jeg synes dette var en velskreven roman, en spennende og interessant roman om hva dyp kjærlighet og begjær kan gjøre med et menneske som har noen sår i sin kjærlighetsevne. Språket er veldig bra, og det er noen gode formuleringer verdt å smatte litt på.
Innimellom kan det bli en del gjentagelser som hemmer fremdriften, men alt i alt er dette en psykologisk thriller verdt å få med seg.

Foreløbig har ingen andre bloggere , som jeg har sett, omtalt boka.

Araminta Hall har skrevet tre romaner inkludert denne. Hun er ellers lærer og journalist.

Araminta Hall (nr 2 fra venstre) sammen med andre internasjonale gjester under Krimfestivalen sist helg. (foto: Anita Ness) Link til innlegg om festivalen her

Araminta Hall : Vår egen grusomhet, 286 s
Cappelen Damm 2019
Leseeksemplar

C. J. Tudor slo gjennom med debutromanenKrittmannen i 2018. Den likte jeg veldig godt. Boka fikk også nylig Gullkulen for beste oversatte utenlandske krim nylig.
Oppfølgeren Gullungen er ikke dårligere, men kanskje litt tregere i oppstarten. Boka følger samme oppskrift med en voksen med vonde opplevelser i fortiden som han blir konfrontert med ved å vende tilbake til hjembyen der det vonde skjedde. Det nifse, grøssende elementet er også med her, og det er virkelig til å få gåsehud av til tider.

Forlaget om boka:
En lærer med en skjult agenda vender tilbake til sitt hjemsted for å bistå som sensor på en skole han selv gikk, bare for å avdekke en enda mørkere hemmelighet enn han noensinne kunne ha forestilt seg.

Joe ønsket seg aldri tilbake til Arnhill. Etter det som hendte gjengen hans; forræderi, selvmord, drap, og at hans egen søster forsvant, var det siste han ville å komme til alle spøkelsene. Men Joe har ikke noe valg. Det skjer igjen. Og bare Joe vet hvem som tar grundig feil.

Å lure til seg en lærerjobb ved sin tidligere videregående skole er den enkle delen. Å konfrontere gamle venner fra fortiden, som ikke er særlig begeistret over å se ham – i tillegg til å forsøke å unngå sine fiender – er verre. Men de vanskeligste er å se igjen den forlatte gruven der hvor alt gikk galt, og livet hans forandret seg for alltid, og til slutt måtte forholde seg til den grufulle sannheten om Arnhill, hans søster og seg selv. Men for Joe var ikke den verste dagen i livet da søsteren hans forsvant.

Det var dagen hun kom tilbake. Mer fra forlaget her

Forlagets intro sier i grunn ganske mye om handlingen i boka. Den toucher også innom grov mobbing, noe Joe som lærer raskt kjenner ferten av blant sine elever. Og historien gjentar seg. Minner fra hans egen oppvekst, den gjengen, barna de til de værste mobberne fortsetter der foreldrene slapp. Så stygg og systematisk mobbing er det vondt å lese om. Og hva gjør skolen? Unger som mener det blir værre å si fra, av erfaring. Foreldre til mobbere med makt, også over skoleledelsen. Et dysfunksjonelt samfunn, en småby hvor ting helst skal forbli som det alltid har vært.

Noe svært dystert hviler over både skolen, byen, og ikke minst leiligheten der Joe bor. En lærer og hennes sønn døde på en grufull måte der. Joe lurer på hva som ligger bak hendelsene. Joe blir motarbeidet fra første dag, selv om rektor faktisk ser ut til å like ham. Man hva hjelper det når andre vil ha ham bort? Han finner en alliert i den unge læreren Beth, som er den eneste han kan snakke ganske åpent og vennskapelig med. Joe strever også med alvorlig gjeldsproblematikk og har kreditorer på nakken.

Sentralt i handlingen ligger en gammel gruve, der de likte å leke som barn. Noe hendte der som blir avdekket etterhvert, selv om vi ikke kanskje ikke får vite hele sannheten. Som om det hviler en slags forbannelse over stedet, noe som ikke vil røres. Det er ekkelt, spooky og jeg blir litt nervøs bare av å skrive om det..

Språket er godt, snertent, lett sarkastisk. Boka har godt driv, historien er levende skildret, karakterene er skadeskutte, småskrudde, rare. Når historien tok fart så ble boka nesten umulig å legge fra seg. Jeg ser virkelig frem til nye bøker fra Tudor, en ny spenningsforfatter i toppklasse.

Er du ute etter en spennende, knallgod og lettlest påskekrim, er dette et godt valg. Anbefales !

Gullungen på tur i Oslo #1 sist helg ifb Krimfestivalen. Utsikt fra Hotel Comfort Xpress Youngstorget, mot Grunerløkka og Grønland, tror jeg. Oslo øst. (foto: Anita Ness)

Gullungen på tur i Oslo #2, for noen dager siden. Utsikt til Operaen fra Hotel Comfort Børsparken. (foto: Anita Ness)

Mitt innlegg om Krittmannen her

Om forfatteren her
C.J. Tudor er bosatt i Nottingham med mann og datter.
Hun besøkte nylig Oslo i forbindelse med Krimfestivalen der hun også mottok Gullkulen for Krittmannen.

Forlagsfoto

Gullungen av C.J. Tudor, 377 s

Cappelen Damm 2019

Leseeksemplar

Mars er straks over, klokka stilt over til sommertid, og vi mistet en lesetime, tenk det. Jeg vil ha normaltid hele året, apropos diskusjonen som går om akkurat det. I mars har jeg lest mye krim, inspirert av Krimfestivalen i Oslo som jeg besøkte sist helg. Jeg leste meg opp på aktuelle forfattere på forhånd, underveis og etter. Det var veldig artig å være der. Mens snøen lavet ned i dag, har jeg lest ferdig svenske Anders de la Mottes Vinterild, en fantastisk god krim-thriller som sugde meg helt inn fra første stund. En klar ny favoritt hos meg, omtale kommer.

En ny favoritt! I dag måtte jeg laste ned Storytel slik at jeg kunne lytte til boka mens jeg laget og spiste middag. Så bra var denne boka!

Bøker lest:
1. Blodet i årene av Merete Morken Andersen: Biografi, lesesirkel, Norge/Danmark/Sverige/Frankrike, kjøpt, 571 s
2. Dragsug av Yrsa Sigurdardottir: Island, krim, 2017, leseeks, frahylla, 438 s
3. Lærerinnens sang av Vigdis Hjorth: Hellas, leseeks, 234 s
4. Syndsforlatelse av Yrsa Sigurdardottir: Island, krim, leseeks, frahylla, 411 s
5. Selectes Poems av W.B. Yeats: dikt, lesesirkel, Irland, frahylla, kjøpt, 40/301s
6. Galgen av Yrsa Sigurdardottir: krim, Island, leseeksemplar, 384 s
7. Vår egen grusomhet av Araminta Hall: Psykologisk thriller, England, leseeks, 286 s
8. Gullungen av C.J.Tudor: krim, England, leseeks, 384 s
9. Vinterild av Anders de la Motte: Krim, Sverige, leseeks, 474 s (omtale kommer)

= 9 bøker / 3222 sider

1 biografi
I diktsamling
6 krim/psykologisk thriller
1 vanlig roman

3 frahylla
2 kjøpt, 7 leseeksemplarer

Land besøkt:
Danmark, Sverige (2) , Frankrike, Island (3) , Irland, England (2), Hellas

Jeg har lest mye bra krim, men vil spesielt fremheve Anders de la Mottes Vinterild. Kjempebra! han skal jeg lese mer av. Gullungen av Tudor var også bra, og Yrsas serie om Huldra og Freyja, likeså, på tross av vekslende kvalitet. Jeg likte også Vigdis Hjorts siste roman, men rakk ikke å blogge om den, før jeg leste meg videre og dro til Oslo. Nå husker jeg knapt hva den handler om, men hvis jeg leter.. Jo, om Tage Bast, filmstudenten som filmer lærerinnen sin, noe som setter hele hennes tilværelse og selvfoståelse på hodet.

På tur i Oslo en uke.

Diktlesesirkelen og andre lesesirkler:
Kategori: Klassikere 1850- 1950.
4 deltagere- en del mindre enn i tidligere runder. Ble det for vanskelig, eller hadde folk annet å gjøre enn å lese dikt?
Les innlegg om bøkene her

Ellers fikk jeg ikke lest de bøkene jeg skulle delta med i andre lesesirkler som Elidas 1001-lesesirkel og Heddas hyllesirkel. Jeg har ikke gitt dem opp, men tar dem med for lesing senere i tiden som kommer.

Anne Iversen intervjuer Petter Wallace og Peder Kjøs om deres nye bok Aldri gi opp! på Vigmostad og Bjørkes Vårslipp i Oslo sist uke. Den vil jeg lese. Har lastet ned lydboka på eBokBib. (foto: Anita Ness)

Vibeke Løkkeberg på litteraturhuset i Trondheim, Sellanraa 7. mars. Fortsatt en levende og slagkraftig kvinne. 8. mars holdt hun appell i Trondheim ifb 8.mars-markeringen. (Foto: Anita Ness)

Litterære arrangementer:
1. Vibeke Løkkeberg. Frokost på stupet. Litteraturhuset i Trondheim 7.mars. (hjalp til som frivillig)
2. Vigdis Hjorth. Jeg er avslørt for meg selv. Foredrag på litteraturhuset i Trondheim 11.mars.
3. Krimfestivalen 2019, Oslo. 22-23 mars. Blogginnlegg her
4. Vårslipp med VigmostadBjørke, Oslo 28.mars

Film:
Gloria Bell- kino. Herlig film.

På krimfestivalens siste post.

For dette bildet vant jeg en brunch for to på Funky Fresh Foods på Grunerløkka sist helg. Artig.:)

Nå håper jeg vi får vår i Trøndelag, med en fin påske og masse godt å lese på. Selv drar jeg på en ukes ferie i april, men kommer hjem til helligdagene og satser på sol og mange gode bøker. Jeg har samlet masse god ny krim, men håper også å få lest en del hyllebøker til både 1001-sirkelen, Heddas hyllesirkel og Moshonistas biografilesesirkel. Jeg må også få lest en del pensum.
George Sand, Jørn Lier Horst, bio om Salvador Dali eller Adele (tema er funny), Nicole Krauss skal leses, men også nye spenningsbøker, og her er det mye å velge i: Hjorth og Rosenfeldt, Bernard Minier, Peter May, Øistein Borge, Murakami, Michael Niemi, Anne Mette Hancock, Filip Lundhaug, Odd Harald Hauge, Yokoyaha (64), Mads Peder Nordbo og mer til.. kanskje april må utvides? Og så har jeg visst et mål om starte på Don Quijote også.;)

Noen nye bøker ankommet i mars og noen ganske nye bøker fra i fjor, spesielt krim som jeg tenkte å lese ifb Krimfestivalen. Av disse har jeg nå lest: Vinterild, Galgen, Dragsug, Syndsforlatelse, Gullungen og Vår egen grusomhet..
Stablene ser ikke ut til å bli så veldig mye mindre, selv om jeg forsøker å lese unna det gamle. Det er så mye nytt og spennende som også kommer. Sånn er det bare!

Med dette ønsker jeg dere en riktig god april!

Oppsummering februar: 11 bøker/ 2821 sider

Mitt valg i Elidas 1001-sirkel mars- kategori; Kvinnelig forfatter var Kjærlighetens historie av Nicole Krauss, en bok som har stått i hylla lenge. To kryss med en bok. (1001-bok og frahyllabok).
Dette er en bok mange har lest og likt, men noen har også vært heller lunkne. Jeg hadde nok forventinger til denne romanen, men de ble dessverre ikke innfridd.

Gamle Leo Gursky bor i en nedslitt gammel leilighet i New York og prøver å overleve litt til. Han og hans nabovenn Bruno banker i veggen til hverandre daglig for å sjekke at det står til liv.
Leo Gursky har en gammel kjærlighetssorg fra unge år da han bodde i Polen og forelsket seg i Alma. Han skrev også en roman, som ble borte.
Da Alma flyktet til Amerika, ble alle bånd brutt. Han flyktet etter noen år senere, men da hadde Alma giftet seg på nytt i den tro at Leo var død.

Romanen har, uten at Leo har vært klar over det, overlevd og funnet uante veier.
Romanen som han kalte Kjærlighetens historie får en sentral handling i denne boka som jeg har lest som heter Kjærlighetens historie.

Fra scener med Leo, svitsjer det over til scener med en liten familie. Mor Charlotte Singer leser og oversetter bøker. Hun leser og leser. En dag får hun tilbud om å oversette en bok fra spansk som heter Kjærlighetens historie. Ja, nemlig.
Charlotte får godt betalt for oppdraget og går iherdig inn for oppgaven. Barna; Alma på 11-12 år og broren Bird på 10 år er selvsagt nysgjerrrige og stjeler seg til å lese av teksten og blir opptatt av innholdet som etterhvert fører til visse undersøkelser. Hvem er denne Alma i boka som Alma Singer er oppkalt etter?

I en annen scene dør den berømte forfatteren Isaac Moritz, som Leo etterhvert har skjønt er hans egen sønn med Alma, som ble gravid før hun flyktet til Amerika. Og i Chile finnes også en berømt forfatter, Litvinoff, som ga ut en berømt bok, som heter Kjærlighetens historie. Litvinoff giftet seg med Rosa, som også har en viktig oppgave i dramaet som utspiller seg.

Noe mer er det dumt å røpe, for det avdekkes sammenhenger og sammentreff og gamle hemmeligheter som er så essensielle for hele romanens fundament at, at, at..., men de avdekkes sent.
For min del ble det alt for springende sceneskift, for mye input av ting som ikke bandt historien sammen på noen vesentlig måte. Det er flere historier i historien, og man skal være temmelig skjerpet og synes slikt er morsomt for å ha noen glede av å lese en slik roman. For meg ble det ingen gledelig leseopplevelse denne gangen. Jeg kan sikkert skylde på dårlig konsentrasjon for tiden o.l., men det er vel tvilsomt om jeg hadde likt den veldig godt selv om jeg hadde vært mer skjerpet. Jeg vet at på tross av litt slitent hode, så lar jeg meg suge inn i en historie hvis den appellerer godt nok til meg.
Dette er også en bok som skrives på en litt morsom måte, med en del underfundig humor, som noen ganger førte til noen trekk på smilebåndet, men siden jeg ikke egentlig ble så veldig tatt av historien(e) så hjalp denne humoren ikke så veldig. Jeg ser også at grunnhistoriene i seg selv er bevegende, men det hjelper ikke, så lenge måten det her ble gjort på ble alt for springende for meg. (må det gjøres så overdrevent "originalt"/flinkt? Form for formens skyld?) ) Jeg måtte hele tiden bla tilbake for å hente inn tråden.. hvordan var det nå disse relasjonene hang sammen da? Hm.. Jeg måtte tegne et relasjonskart for å greie å henge med.

Og slutten da..
nei, nei, nei..
Her ble jeg mest irritert. Noe så kludrete, noe så utgjort. Og hva er det Bird roter med? Stakkars Leo. (Ja, Moshonista, jeg leste innlegget ditt om igjen nå, og jeg konkluderte med det samme som deg ang Leo)
Historien om Leo var faktisk interessant og jeg fikk medfølelse med ham.
Men ellers..
Not more to say!

Mange har blogget om denne, bare google-
Moshonista advarte meg og ønsket at jeg heller burde lese Siri Hustvedt, som jeg kjøpte i Oslo- men jeg var sta og skulle lese denne som hadde stått så lenge i hylla. I hennes innlegg finnes også link til Lines lesesirkel som en gang hadde denne boka som månedens.. long time ago. Ca 5 år.

Elidas 1001-sirkel mars- kategori: Kvinnelig forfatter

Nicole Krauss: Kjærlighetens historie, 315 s
Cappelen Damm 2008 (pocket)
Fått/vunnet på bokbord Bokbloggertreff

Mitt første møte med Anders de la Motte ble et veldig inspirerende og godt lesemøte. Denne kriminalromanen med et relasjonelt drama tuftet på fortidens spøkelser ble en nydelig leseopplevelse

Vinterild er nummer tre i en årstidskvartett hvor bøkene er uavhengig av hverandre.

Forlagets omtale:
Lucianatten 1987 brenner danseplatting i en skånsk hyttegrend ned til grunnen. En ung kvinne dør i flammene. Under etterforskningen settes venner opp mot hverandre, tillit brytes og familier splittes ¿ inntil en ung mann til slutt tilstår mordbrannen.
Tretti år senere arver Laura Aulin sin tante Heddas forfalne hytte. Som tenåring bodde hun der i feriene, med tanten og vennene som trygge punkt i livet sitt. Helt til brannen forandret alt.

Det er over en uke siden jeg ble ferdig med denne fantastisk gode kriminalromanen. Stemningen og spenningen sitter fortsatt i. Motte skriver godt og levende, har god dybdeinnsikt, og jeg har ingen innvendinger. Dette er spenning, dramatikk, karakterer jeg blir glad i og bryr meg om, interessant småstedmiljø med naturen som viktig element, og vekslingen mellom fortid og nåtid fungerer godt, selv om det etterhvert er et veldig mye brukt grep i alle type romaner.

Jeg skal garantert lese mer av Motte. Vinterild er en slik type kriminalroman som jeg liker. Og har du ikke funnet deg noen krimbøker til påske enda, så har du et veldig godt tips her:

Terningkast 6.

Anders de la Motte: Vinterild, 474 s
Aschehoug 2019
Leseeksemplar

Påsken er her, men jeg har lest krim ganske non-stop nå siden like før Krimfestivalen. Avbrutt av noe annet innimellom for ellers får jeg mareritt og overdose. Katharina-koden leste jeg som Hylle-bok i Heddas lesesirkel (tema: oppfølger). Den likte jeg godt. Husdyret av Grebe slet jeg mer med de 150 første sidene.

Katharina-koden av Jørn Lier Horst, 379 s
Gyldendal 2017
Leseeksemplar
Fra-hylla

Hvorfor denne boka har blitt stående i hylla så lenge. vet jeg faktisk ikke. Ikke annet enn at jeg har hatt så mye annet å lese. Jeg har jo lest de fleste av krimbøkene om William Wisting, bortsett fra noen av de første. Katharina-koden er vel nummer 12 i serien om den trivelige politimannen som nå er festet til film, faktisk. (premiere 11.april- jeg så den første episoden i Oslo under krimfestivalen- og likte den godt)

Fra forlaget:
En sporløs forsvinning er et mysterium i seg selv. Men hva om den som forsvinner etterlater seg noe som gjør mysteriet enda større?

Det er den tiden på året. For 24. gang på rad finner William Wisting frem papirene fra da Katharina Haugen forsvant. Saken ble aldri løst, og hvert år siden har Wisting oppsøkt Katharinas ektemann, som befant seg utenbys på jobb og hadde et solid alibi. Den jevnlige kontakten mellom Wisting og Martin Haugen har etter hvert utviklet seg til et vennskap. Denne gang finner han imidlertid Haugens hus lukket og låst. På årsdagen for sin kones forsvinning er Martin Haugen selv sporløst borte. Samme dag får Wisting besøk på politihuset av den yngre etterforskeren Adrian Stiller, som arbeider med eldre og uløste saker i Kripos, såkalte cold cases. Den gamle Katharina-saken har forbindelse til en annen, gammel forsvinningsgåte. De to må gjøre felles sak, men samarbeidet med den kompliserte Adrian Stiller skal bli en utfordring for den erfarne Wisting. De to drevne etterforskerne må likevel finne et utgangspunkt de kan enes om, og bruke kreftene på å løse saken.

Denne boka likte jeg. Spennende, men også trist på flere måter. Slik som når en en kjede av uheldige omstendigheter kan føre til tragiske forbrytelser.
Lier Horst skriver godt, men litt for omstendelig til tider, synes jeg. Men kanskje er det slik mesteparten av fansen vil ha det? Personlig tenker jeg at jeg ikke trenger at alt forklares like mye hele tiden. Bortsett fra denne innvendingen, så er dette en solid krim som vanlig fra Horst sin hånd. Troverdig. Man vet hva man får, men det har vekslet i forhold til hvor spennende bøkene har vært. Denne er blant de bedre, som også Jakthundene og Hulemannen.
Og så er det noen fine skildringer fra hytte- og fisketur med Wisting og Haugen, selv om samtalene mellom dem er litt rar. Jeg synes Wisting maser vel mye, selv om jeg vet hensikten.

Lest som aprilbok i Heddas bokhylle-sirkel.

Husdyret av Camilla Grebe, 491 s
Gyldendal 2018
Leseeksemplar/forhåndseks
Fra-hylla

Som nevnt innledningsvis slet jeg med denne i starten. Det var vanskelig å få tak på handlingen og folka. Det skal sies at jeg lyttet til svensk Storytelutgave i tillegg til å lese, og jeg tror jeg kan skylde på den svenske innleseren, for det ble rett og slett kjedelig og søvndyssende, og det skal vel ikke krim være.
Jeg kuttet ut lydboka etter 150 sider og prøvde å få leste litt mer sammenhengende og da tok boka seg opp, selv om jeg fortsatt mener dette ikke er en høydare.

Malin er etterforsker som får en sak å løse i hjembyen Ormberg. Hanne er en kollega av henne som sammen med Peter dro dit først for å etterforske et brutalt mord i en steinrøys i skogen. Hanne har fått tidlig demens og sliter med hukommelsen og kan ikke forklare så mye etter at Peter forsvant.
Jake, er en tenåring, 15 år, som fant dagboka til Hanne og han blir mer og mer fascinert og skjønner etterhvert at dette kan bli farlig.
Et nytt lik er funnet, og hans far en er av de mistenkte.
Jake vil gjøre sitt for å finne morderen før politiet setter faren i fengsel.
Jake og søsteren Melinda har bare faren, som sliter med alkoholen, men er snill. Mora døde i kreft for noen få år siden.

Malin bor hos sin mor og har også kontakt med sin tante Margreta og hennes litt evneveike sønn Magnus.

Det hviler uhygge over Ormberg, og flere skylder på asylsøkerne på mottaket.
Det er noen interessante diskusjoner i boka om hva folket i bygda mener om asylsøkere og innvandring generelt. Malin forstår dem, men får motbør av kollegaer. Det er ikke så lett å være politisk ukorrekt i Sverige.

Historien fortelles av vekselvis Malin, Jake og Hanne.

Plottet utvikler seg ganske vilt og avslutningen er litt sjokky, men kan kan få noen ledetråder tidlig som legger opp til dette. I alle fall tenkte jeg litt i de banene, men ikke at det ble fullt så vilt.
Ellers har boka litt Frøken Detektiv-preg, eller Bobsey-barna- særlig når Jake skal leke detektiv på egenhånd. Alt for lang og til tider for ordrik og gjentagende, men som sagt, så tok den seg opp, og ble spennende nok på slutten.

Siden jeg er på ferie på Madeira nå, blir dette et kjapt innlegg . Rekker ikke å linke til noen eller mine egen en gang. Kanskje jeg gjør det senere. Ellers et det bare å google..:)

God påske folkens!

I fjor kom debutanten danske Anne Mette Hancock ut med Likblomsten på norsk. Den likte jeg godt, og ville veldig gjerne lese oppfølgeren som kom nå i vår. Forlaget ga den like godt ut rett i pocket, og det fungerer veldig bra som reisekrim. Rett og slett pocketutgaven var grunnen til at jeg tok med akkurat denne boka på ferie av alle krimbøkene som nylig er utkommet. Valget viste seg også å være bra, for boka er drivende god. Journalist Heloise Kaldan og etteforsker Erik Shafer er et bekjentskap og stilen er frisk.

Bok på tur i gamlebyen i Funchal, Madeira i går. (foto: Anita Ness)

Fra forlaget:

En nervepirrende psykologisk krim om hevn, synsbedrag og arr i hjertet.

En gutt er forsvunnet fra skolen Lukas ser ut til å ha forsvunnet i løse luften. I skolegården møter journalisten Heloise Kaldan sin nære venn og etterforsker Erik Schäfer. Lukas mobil blir funnet, og viser at gutten var besatt av pareidoli: et fenomen der man ser mønstre i tilfeldige ting. Særlig et foto av en låvedør, som ligner et ansikt, blir interessant i etterforskningen. Er det her Lukas er?
Heloise blir beordret til å stoppe en artikkel om soldater som er rammet av posttraumatisk stresslidelse for å dekke saken om den forsvunne gutten. Men da det dukker opp fakta i Lukas-etterforskingen som peker i retning av traumatiserte soldater, trenger Schäfer hjelp fra Heloise for å finne vei i virvaret av spor som finnes.

Mer her

Lukas sin far er lege og blir helt knust da han blir oppringt fordi gutten ikke har møtt opp på SFO. Det er en del kaos tidlig i boka før de forskjellige aktørene knyttes til hverandre på snedig vis. Skjønt Heloise er venn av Shafer, og nysgjerrig som hun er greier hun å snoke til seg informasjon. Hun blir imidlertid formanet om å holde seg unna å skrive noe om dette i avisen, selv om avisen selvsagt ønsker at hun skal gjøre det. Hun skulle egentlig skrive en stor sak om PTSD, men sjefen hennes vil hun skal ta fatt på Lukas-saken og bruke sitt vennskap med etterforskeren for det det er verdt. Moralsk dilemma, med andre ord. Heloise begynner også å streve med forholdet til Martin Duvall. Det begynner å bli tydelig for henne at de ønsker forskjellige ting. Han vil ha familie og barn, hun får angst ved tanke på et slikt liv. Hun føler seg ødelagt følelsesmessig og mener hun aldri kan greie å ta det ansvaret som det å ha barn medfører.
Heloise's private drama går som en rød tråd gjennom romanen, selv om den ikke overdøver på noe vis.
Krimplottet er snedig og alle muligheter for løsning er lenge åpne. Slutten har også en dreining som overrasker.
Tittelen Mercedes-snittet hentyder til et snitt i hjerteområdet, der det kan finnes arr. Arr i hjertet. Som soldater fra krigsområdet ofte har. De er også et tema i boka. Afghanistan, Irak. Syria. Danmark har hatt mange FN-soldater.
Boka er godt skrevet, har bra driv og er nok spennende hele veien. Jeg leste den ut på en dag; på bassengkanten, på kafeer, på senga. En god reisebok. En god påskekrim. Terningkast 5.
Well Done Hancock!

Innlegg om Likblomsten her.

Åslaug og Bjørnebok har lest, likt og blogget om boka

Anne Mette Hancock: Mercedes-snittet, 368 s
Vigmostad & Bjørke 2019
Leseeksemplar

Herlig å lese i sola. I går var det veldig fint vær og rundt 20 grader. De andre dagene var det kaldere. På vei hjem nå, til fin bypåske forhåpentligvis.

Rønnaug Kleiva er en moden forfatter som har skrevet flere bøker; prosa og lyrikk , for barn, ungdom og voksne. Jeg har lest de tre siste bøkene hennes som jeg har likt godt. Det er spesielt det at hun reiser i bøkene sine jeg liker, at hun reiser alene som godt voksen kvinne, hennes refleksjoner og skildringer om dann og vann. Så også i denne siste romanen hvor hun reiser i Hellas i to tidsparalleller og skildrer aldring, minner, kjærlighet, lengsel og død.

Hovedpersonen, et sted kalt Rena, et annet sted kalt noe annet, reiser til Athen i 1990 og møter en eldre mann som hun innleder et forhold med. Hun blir med ham ut på en øy hvor han var internert etter 2. verdenskrig fordi han deltok i motstandskampen mot tyskerne.Motstanderne ble betraktet som fiender også av det nye høyreorienterte regimet etter krigen, forstå det den som kan, men slik blir det forklart.
Hun opplever en mann som har mareritt om natta mens de er på øya, og han gjør noe fælt, men ellers har de det bra, mener hun. Han er så inderlig. Hun forteller han om sitt liv, der hjemme i Norge. Han forteller om sitt.
De drikker en del, særlig drikker hun en del.
25 år etter reiser hun tilbake, skjønt det kan virke som hun har vært der hvert år, men det er nå hun møter sin gamle elsker igjen. Han er ca 85, hun rundt 60? Ikke godt å si.
Etter å ha truffet ham i Athen, tar hun en båt ut på en av øyene og treffer en dame som hun har det hyggelig sammen med, og en nederlandsk basehopper i 40-årene.
Underveis på reisene observerer hun folk rundt seg, snapper opp samtaler, noterer dem ned.
Hun drikker, til tider ganske mye. Hun forteller om sine menn, sine elskere, hun mimrer- og hun sliter med hukommelsen sin. Demens er et tema, hennes mor er dement?
Hvorfor glemmer hun så mye selv. Det er noe urovekkende her, som blir avdekket i romanens siste kvart-del. Psykisk helse(vern?) blir et tema.
I grunn så kan man tenke at hadde hun vært mann, så hadde dette vært en slags rock`roll-roman med mye sex og alkohol, en slags roadmovie med buss, fly og båt.
Men romanen er på mange måter veldig stillferdig, selv om den er rå, direkte, intens, korthugget.
Er det det nynorske språket som gjør at inntrykket mildnes på noe vis? Men det er likevel noe som hugger til her. Som berører. Alderdommen, døden. Scenen hun skildrer da hennes far døde, angeren over hvorfor hun og de andre døtrene ikke bar kista. Og jeg er der i livet at jeg det hugger i meg, hva når min far, min mor dør?

Jeg liker å lese Rønnaug Kleivas bøker. Det er noe med det å reise, det å være voksen kvinne alene på reise, opplevelsene hennes. Kanskje fordi jeg selv reiser en del alene, og kan identifisere meg med det- uten sammenligning forøvrig når det gjelder hva Rønnaugs kvinner gjør i hennes bøker.

Jeg leste nettopp et intervju med Rønnaug i Sunnmørsposten som jeg fant da jeg googlet hvor hun sier noe om at hun dikter vilt og blander inn egne erfaringer. Hun liker å reise alene. Jeg tenkte på akkurat det der, hva er selvopplevd, hva er ikke.. Hun sier at hun bevisst valgte en eldre kvinnelig reisende i Armenia, Albania, Argentina- fordi det er annerledes å reise alene som eldre kvinne enn en ung kvinne eller en mann. Det er nok mer fare forbundet med å reise alene som ung kvinne feks.

Liljene på stranda er en fin roman, anbefales.

Les intervjuet her

Andre anmeldelser:

Dagbladet- terningkast 5
Vårt land- en interessant og godt reflektert anmeldelse

Har ikke funnet noen bloggomtaler enda..

Omtaler av andre bøker jeg har lest av Rønnaug Kleiva:
Armenia, Albania , Argentina
Western Desert (noveller)

Foto: Samlaget

Rønnaug Kleiva: Liljene på stranda, 194 s

Samlaget 2019

Leseeksemplar

Ny bok av Haruki Murakami er alltid en begivenhet som gir meg lesefryd og spenning. Hva har han funnet på denne gangen, mon tro? Drapet på kommandanten Bok 1, slutter med en cliffhanger som gjør at man bare må vente spent på neste bok, på tross av at jeg synes Bok 1 var litt både og.

Kort fortalt så handler romanen om en mann på 36 år som er nyseparert etter 6 års ekteskap. Han mister fotfestet, sier opp jobben som portrettmaler på ubestemt tid og legger ut på en reise med ubestemt mål. Han har tjent godt på sine særegne portretter, men har egentlig alltid ønsket å male "ordentlig kunst".
Kanskje dette blir åpningen for det, en ny mulighet.
Underveis holder han kontakt med sin gamle venn fra Kunstakademiet, M Amada, sønn av en berømt kunstmaler; Tomohiko Amada, som nå er dement og bor på sykehjem. Amada sier han kan bo i farens hus for en billig leie. Mannen takker ja til det og flytter opp i fjellene nær en liten landsby og tenker han kan leve en stund der på oppsparte midler.
Han får tilbud om å jobbe noen timer pr uke som lærer for et par grupper kunstelever, noe han lar seg overtale til.
Etter en stund begynner han å høre ringlende bjeller på natters tid, noe som plager ham. Er noen innesperret et sted? Hva er lyden? Hans nye nabo; den underlige Menshiki, som bor i en gedigen bolig på andre siden av åsen blir innviet i mysteriet og han tilbyr seg å betale gravemaskin og folk som kan flytte noen kampsteiner som ligger over ei ur der lyden kommer fra.
Menshiki bestiller også et portrett av maleren og tilbyr en meget høy sum. Det er forresten slik de blir kjent. Maleren ønsker ikke å male portretter lenger, men lar seg overtale.
Underlige ting skjer etterhvert, både med hensyn til maleprosessen, bjellene og bekjentskapet, i tillegg til at maleren finner et gjemt billed av Amada på loftet med et voldsomt maleri av en kommandant som bli drept av et sverd i en duell. Både maleriet, Menshiki og et par andre sentrale personer som dukker opp får viktige funksjoner i dette dramaet, som jeg enda ikke vet utgangen av, siden fortsettelse følger i neste bok.

Det er spennende nok til at jeg vil følge historien videre. Surrealistisk som en Murakami-roman kan være, skjønt litt mindre enn jeg forventet. Språket er vakkert, suggererende og lett å lese, men det er også partier som jeg synes et litt kjedelige, som de som handler om utbrodering av japanske malerteknikker som Adama og han selv bruker. For en spesielt kunstinteressert kan dette nok være ev bedre interesse. Det jeg liker er de filosofiske betraktningene, gåten, mysteriet, men også det de eksistensielle karakterene baler med på hvert sitt vis, da spesielt maleren og Menshiki, og det absurde som er så spesielt for Murakami.

Kommandanten får også en spesiell plass som sagt og bildet viser seg å ha røtter i både historiske hendelser, men også i privatsfæren til den berømte Adama. Ting begynner å gli over i hverandre, og hvordan dette ender til slutt gjenstår å se. Kvinner, malerens søster, eks, nye elskerinner og en ung elev, Marie på 13 år, som skal sitter modell, får også en sentral plass som jeg regner vi får høre mer om.

Anmeldelser:
Dagbladet- terningkast 5
VG- terningkast 6
NRK : "for deg som liker diskusjoner om kunsten og livet med en vinylplate surrende i bakgrunnen"
Adresseavisen - terningkast 5 (under betalingsmur)

Flere omtaleklipp på forlagets side her

Bloggere:
Tine

Legg gjerne link i kommentarfeltet hvis du har blogget om boka.

***Andre bøker av Murakami som jeg har blogget om:
Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping
Hør vinden synge og Flipperspill, 1973
Fargerike Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår
IQ84
Kafka på stranden
Menn uten kvinner

Foto: Forlaget

Haruki Murakami: Drapet på kommandanten Bok 1, 408 sider
Pax forlag 2019
Leseeksemplar

Madeira er en frodig og vakker øy, langt ute i Atlanterhavet mellom fastlands-Portugal og Kanariøyene, utenfor Marokko. Jeg har i mange år hatt lyst til å reise dit, og anledningen bød seg da en hagegruppe på facebook inspirerte til en fellestur for litt over et år siden. Noen falt av etterhvert, og da reisedagen nærmet seg, var vi fire damer som dro avgårde. Jeg kjente (Reading-) Randi fra før, de to andre ble jeg godt kjent med i løpet av uka. Det er så rart med det, når man har felles interesser så går praten lett. Vi gjorde noe sammen og noe hver for oss, det var glimrende slik at vi også kunne følge egne lyster og behov. Jeg ønsket blant annet å gå Levadaturer, noe det ble to av. I dette første innlegget fra Madeira, skal jeg fortelle litt om levadaturene sammen med bildene.

Randi og meg på tur gjennom Paradise Valley, i en pause litt over halvveis.

Tur 1: Paradise Valley, 5,5 km.

Det er mange turoperatører som arrangerer turer til levadaene, med eller uten guiding og skyss. Man kan også ta lokalbuss eller leie bil selv, men det anbefales at man tar et par turer med guide før man begynner å vandre på egenhånd. Hvorfor vet jeg ikke, men man får en del informasjon som kan være verdt å få med seg når man har en guide med seg.

Det er mange turer å velge mellom og jeg fant ut at det kunne være greit med en halvdagstur før jeg vurderte om jeg var klar for en heldagstur. Paradise Valley virket som en greit valg. Turen var utsolgt på nettsiden, men siden Lido Tours kontor lå ved inngangen til hotellet vårt spurte jeg om de kunne finne noe ledig, og det gjorde det. De hadde en guide de brukte som også jobbet for et annet selskap som hadde to ledige plasser. Kjempebra og god service!

Her er vår guide Alvaro. Han var kjempeflink, kunnskapsrik og morsom, spøkte med det meste. Visstnok en populær guide fikk jeg høre av noen jeg snakket med.

Han hadde mye å fortelle om planter, trær, levadaenes historie og området vi gikk i.

Det var lett å gå. Paradise Valley er klassifisert som en lett vandretur med stort sett flat bakke. Likevel er det noe kupert og man må se seg for så man ikke snubler i røtter og steiner.

Levada er et vanningssystem som fører vann ned til jordbruksområdene. Det er gravd grøfter/diker som fører vannet nedover. Det er mange mil med slike levadaer på Madeira og det er gjort en kjempejobb over lang tid for å lage disse, lenge før man hadde moderne hjelpemidler.

Vakkert er det, med masse blomster og grønne planter og trær. Våren var sen på Madeira i år, og det var ikke full blomstring enda. (9-16.april)

Små landsbyer, små og store hus, mye er fraflyttet.

Alvaro hadde draget på hunder og traff flere av sine venner, som han kalte Bandidos, underveis . Men ikke alle fikk løpe ut på stien. (t.h)

Jeg husker ikke nå hva alle plantene vi fikk høre om heter, så dere får bare nyte bildene som de er. Som vi ser er det mye grønt enda, med noen hvite, gule, røde, blå blomster innimellom.

Etter 3 km var det tid for en pause i en liten landsby der det var en kafe og en mann som solgte frukt på gata. Noen av oss hadde med oss litt niste, siden det ikke var sagt noe om denne kafeen på forhånd. Jeg hadde med kaffe og noe sjokolade så jeg orket ikke å gå på kafeen.

Det er masse frukt å få tak i på Madeira, også noen sorter jeg ikke har sett før, blant annet bananananas, som jeg fikk smake på. En underlig frukt, men den smakte ganske godt, som ja, nettopp en blanding av ananas og banan.

Det er mye kork på Madeira. Jeg så flere butikker med korkprodukter, som solgte sko, vesker, belter med mer. Alvaro viste oss treet korken kommer fra. Det ser sånn ut. (over).

Videre ser vi vakre planter, hager og utsikter .

Her bor en mann som tar vare på alt og lager "kunst" av det. Et gjerde av sykler? Ja, hvorfor ikke. Underholdende.

Alvaro prater og forteller. - Disse støvlene har visstnok en meget berømt portugiser eid i sine yngre år. Han heter Ronaldo.. (gjengen blir stille, før de begynner å le. Det er selvsagt tull..)

T.v. Inni planten er det en postkasse. Den artigste postkassa jeg har sett noen gang.

Snakk om perfekt parkering og maksimal utnyttelse av plassen. Det er temmelig trangt på dette veipartiet vi nå går gjennom, og skal du ha bil her, må det være mulig for andre å komme forbi. Men hva hvis noen tar bort steinen som holder det høyre bakhjulet på plass? Synes jeg ser bileierens ansikt da..

Det er mye å ta bilde av. Rare vekster, fine hus.

Paradise Valley er absolutt en vandring verdt å ta, og den er lett å gå og det er mye fint å se. Vi ble hentet kl. 09.00 ved hotellet og var tilbake kl. 13.00. Turen kostet 27 euro. Vi var 16 deltagere med på denne vandringen i tillegg til guiden som også var sjåfør. Vi var nordmenn, svensker, dansker, nederlendere, tyskere, belgiere, skotter, engelskmenn.

Den neste turen jeg skal ta deg med på, er veldig annerledes.

Tur 2. Levada do Rei. Hidden corners.

Fulldagstur 08.45- 17.00 . 11, 5 km.

(det står 10 km på siden, men det stemmer ikke helt.)

Denne turen valgte jeg fordi den var var klassifisert som lett å gå selv om den er ganske lang. Jeg har hatt problemer med hoftene de siste årene og prøver ikke å gape over for mye, da blir det fort trøbbel igjen. Jeg valgte den også fordi det sto at det var en tur hvor vi skulle se på medisinske planter og urter i Madeiras regnskog. Det er noe som interesserer meg. Akkurat når det gjaldt denne biten, ble jeg litt skuffet, siden guiden fortalte svært lite og snakket kun om en håndfull urter som jeg kunne fra før, med unntak av en merkelig utvekst på trær som visstnok er et universalmiddel mot det meste. Folket på Madeira lager te av planten og drikker den hver dag om vinteren. Guiden sa den het noe med Loro. (minnet meg om chaga - ikke utseende- eller noe sånt når det gjelder bruksområder)

Vår guide Elena forteller om tradisjonelle matretter på Madeira. Det står en plansje ved inngangen til stien, over veien for kafeen vi parkerte ved. Hun hadde også med en annen lokal guide og sjåføren var en mann.

Guiden forklarer hvor vi skal gå ved å vise stiene på kartet.

Her er kafeen med den vakre hagen. Vi kunne kjøpe oss noe å drikke her før vi begynte å gå, og da vi kom tilbake. På denne turen var det ingen kafe underveis.

Kjekt med skilt underveis. Denne turen kunne man fint ha gått på egenhånd. Det var få muligheter til å gå feil underveis og siden guiden ikke fortalte så mye uansett, kunne man spart seg de pengene.

Det var veldig lyst og åpent til å begynne med, etter at man hadde unnagjort eucalyptusskogen. Som du ser er det bratte stup og dype daler så det holder. Selve stien var også temmelig smal store deler av turen og det var viktig å være oppmerksom.

Der det var brattest, var det heldigvis gjerde. Tipper det ikke hadde vært noe særlig å ramle nedover skråninger og stup her.

T.h.: Et nytt skilt, ca halvveis forteller hvilken retning vi skal gå.

Noen steder var det gravd små huler som arbeidsfolkene som lagde levadaene hadde materialer i. De brukte dem også til pauser i dårlig vær, og noen ganger sov de over her.

Her er det mye fuktighet og flotte store bregner.

Mektige gamle trær. Mye å se. God frisk luft, fint å gå. På en måte var det veldig greit at guiden ikke snakket så mye, så kunne vi gå i mest mulig stillhet og ta inn inn naturen og lytte til fugler og trærnes sus.

Endelig ved turens ende og matpause er påkrevet. Hadde heldigvis smurt med meg et rundstykke om morgenen, som smakte helt fantastisk. Kaffe i koppen hadde jeg også med. Her inne var det et fossefall og en liten dam med en fisk som noen av oss matet med småsmuler. Dette er også en populær tur for lokalbefolkningen og vi møtte flere av dem på veien og her ved rasteplassen.

Selfie. Det ble fort kaldt å sitte i ro her, så pausen varte ikke så lenge. Vi gikk samme veien tilbake.

Gress som vokser fra bergveggen. En foss vi måtte passere.

Bussturen opp hit tok 45 minutter fra hotellet. Vi var 8 stykker som deltok. 4 tyskere, 3 svensker og meg. Pluss de to guidene. Den kostet 35 euro. Vi kom ned en time før planlagt tid, siden vi gikk så fort tilbake i eget tempo. (liten gruppe)

Jeg må si at jeg tenkte mye på de tyske turistene jeg gikk sammen med da jeg fikk høre om den forferdelige bussulykken på Madeira 17. april, da 29 tyske turister omkom.

Bussturen oppover i fjellene var ganske svingete og bratt, slik det er på Madeira. Dette firmaet kjører gode minibusser som det var behagelig å sitte i. Jeg var aldri redd når jeg satt på, selv om det var ekkelt når vi kom nær kanten og så ned de bratte stupene.

Levada do Rei var en fin tur å gå, selv om jeg ikke lærte noe særlig om de medisinske plantene i Madeiras regnskog, med unntak av den Loroen.

Jeg synes i det hele tatt det var veldig gøy å gå levadaturer og kunne tenkt meg å gå flere. Da kan jeg tenke meg å gå mer på egenhånd, men det blir en vurdering om man er alene eller sammen med andre om man har råd til å leie bil, eller om det går lokalbusser dit man vil gå. Det finnes også turselskap som har rimeligere turer enn de vi tok, så det er også et alternativ. Hva som er med i prisene kan variere, så det bør man sjekke. Viktig at selskapet har forsikring blant annet. Og er det med guiding eller er det bre skyss?

Har du noen erfaring med levadaturer du vil dele? Vær velkommen i kommentarfeltet under.:)

Mer om levadaer her (norsk wiki) Det er et 1400 km langt nettverk av levadaer på Madeira. Ellers er det bare å google så dukker det opp masse om levadaer og levadaturer.

Firmaet Randi og meg booket turer med heter Lido Tour. Jeg har bare gode erfaringer med dem. De var også et praktisk valg siden de lå ved hotellet.

Jeg fant også brosjyrer på Walking with Emanuel, som virket interresante. De var litt rimeligere, men jeg oppdaget det først på slutten av reisen. Har noen erfaring med ham, så del gjerne. I tillegg var jeg i kontakt med Madeira Happy Tour, som også virket hyggelige, men de hadde ikke ledig på den turen jeg ønsket meg da jeg kunne dra. De to andre i reisefølge tok en levadatur booket gjennom Ving, og det funket bra det også.

Jeg kommer tilbake med flere innlegg fra ferien vår på Madeira. Blant annet var vi i Botanisk hage i Funchal, samt at det var mange andre hager, parker og mye fint å se rundt omkring i Funchal.

Andre innlegg fra Madeira:
2. Botanisk hage og noen parker i Funchal

Alle fotos: Anita Ness (copyright)

Madeira er frodig og grønn. En blomstrende øy. Derom ingen tvil. Funchal- hovedstaden på øya- er en eneste stor botanisk hage, spør du meg. Den første hele dagen vår, etter ankomstdagen, valgte vi fire damene å dra til den kjente store botaniske hagen i Funchal. Vi tok lokalbuss til sentrum fra Lido der vi bodde, og en ny lokalbuss opp til hagen. Det var temmelig bratt opp gjennom og da bussen stoppet for å slippe av passasjerer underveis var det ikke fritt for at noen av reisefølget lurte på om bremsene holdt, og hva hvis ikke.. Vel, opp kom vi, men ned valgte vi å ta en taxi rett ned i gamlebyen. Det kostet oss 10 euro, mot bussen som kostet 2 euro pr pers. Ikke noe å si på det, og mer behagelig var det også, i alle fall for oss som satt i baksetet. Her kommer noen bilder fra botanisk hage i Funchal og litt fra noen andre parker og omgivelser.

Botanisk hage i Funchal. Klikk på bildene hvis du vil se dem klarere og eventuelt forstørre dem.

Her er vi ved veien foran inngangen til Botanical Garden/ Jardin Botanico da Madeira. Randi, Trine, Veronica og meg, glade og trivelige blomsterelskere.

Innenfor var det et bra oversiktskart over den 80 000 m2 store hagen. Det er generelt kupert på Madeira og hagen befant seg på flere høyder, med et mangfoldig nettverk av stier rundt omkring som bandt de forskjellige temaområdene sammen.

Denne oasen er blikkfanget som også pryder en del postkort fra Madeira. Den er så flott, og man få forskjellig inntrykk alt etter hvilken vinkel man ser den fra.

Meg selv på den ene oversiden av hagen, vendt mot inngangen. Nedenfor til venstre finner vi en stor kaktus- og sukkulenthage,

Langsmed oasen prydes veggene av nydelige blomster.

Delvis inne i sukkulenthagen. Mange av kaktusene og agavene hadde store edderkopper som spant sitt nett. de prøvde jeg å ikke ta bilder av, men om noen er med, kan jeg ikke garantere.

Merksnodige planter fantes det en del av.

Kaktusfest!

Nede i oasen.

En av de hagene jeg ønsket å se var urtehagen med medisinske planter. Her er et oversiktskart.

Det var stort sett urter jeg kjenner fra før, men ganske mange varianter av mynte. Urtene smakte veldig sterkt, de var kraftige og fine.

Så nå er vi her igjen. Det er lett å gå litt i ring.

Bak treet her er det en artemisia absinthium. (malurt) Blant mine favoritter, så klart.

Ved toalettet og kafeen hvor vi spiste lunsj. Jeg spiste en quiche med salat.

Litt bortenfor var det et område med et lite vann og mye grønt slik at vi får en illusjon av en slags regnskog. Ved kafeen var det også flere så dammer med kvekkende frosk.

Bregnene og en del av plantene er utrolig store her. Gode vilkår.

Litt oppover i høyden igjen med den flotte utsikten over Funchal og omegn. Det er nesten til å bli svimmel av.

Mange fagre vakre blomster trives godt her.

Litt oppi lia var det mer som villniss, med masse liljer her og der. På toppen var det mulig å ta kabelbanen videre opp til Monte og ned til sentrum, men det gjorde vi ikke.

Søte lille salamandervennen. Det er mange slike å se, men ikke så mange så store som denne.

Her er vi vel nede igjen etter en flott tur i botanisk hage. Oppgjørets time er her.

Kabelbanen går jevnt og trutt opp og ned til Monte, men den fristet ikke meg. Tenk deg hvordan den dingler når det er litt ruskete vær. Lenger oppgjennom er det ganske langt ned til bakken.

Etterpå vandret vi litt i gamlebyen og tok oss en herlig Aperol Spritz før vi dro tilbake til hotellet. Det synes vi at vi hadde fortjent. Her er vi ved kirken ved et lite torg på Banana Pub, hvor vi trivdes veldig godt og kom tilbake et par ganger.

Fakta:
Vi betalte 6 euro per pers for å komme inn i hagen. Det er busstopp like over for inngangen og flere drosjer sto utenfor. Sjekk åpningstidene da de varierer for hver sesong. Da vi var der, var det åpent til kl. 18.00.

Madeira har en drøss med hager, offentlige og private som er åpne for publikum. Bare i Funchal er det 35 hager åpne for offentligheten ifølge min guidebok. Det var flere jeg kunne tenke meg å se, men det ble litt overlatt til tilfeldigheter og hva som var tilgjengelig i den løypa jeg/vi gikk til sentrum fra Lido.

Noen glimt her:

Reid`s palace, et fasjonabelt hotell som vi gikk forbi da vi gikk til byen. Det har huset mange berømtheter, som bl.a. Churchill. Det skal være en hage knyttet til hotellet med egen inngang og en butikk, men det var stengt da jeg gikk forbi der.

Lenger ned mot sentrum finner vi en stor hage/park, hvor den ene delen er åpent for publikum og brukes til rekreasjonsted blant annet, med en egen lekepark for barn og to kafeer og en fantastisk utsikt mot havna. Det er også en del som man må betale for å komme inn i, men der var jeg ikke.

Parken heter Parque de Santa Catarina og huser en liten svanedam og også en liten kirke.

Utsikten er fantastisk som så mye annet på Madeira.

Nydelige blomsteranretninger overalt.

Og noen menn på sokkel hører også med. Cristoffer Columbus var naturligvis også her.

Nå er vi nede på havnepromenadan midt i sentrum og jeg tenker å gå til borgen i enden av gamlebyen, for så å returnere til gamlebyen for å lese og spise litt.

Denne promenaden er også veldig flott, og det er mye artig å se.

Disse små kioskbilene var da ganske så hendige.

Tar med litt blomster fra markedet også. Jeg skal si litt mer om det i et senere innlegg.

Herlige engletrompeter ved en trapp opp til Parque de Santa Catalina på vei hjem fra byen.

Jeg var også i Jardin Municipal, en kommunal park hvor det var forskjellige brukskunstnere hadde små boder hvor de solgte tingene sine. Den parken ligger rett overfor Ritz og et par andre kafeer/restauranter.

Andre innlegg fra Madeira:
1. Levadavandringer

More to come..

Alle fotos er tatt av Anita Ness (copyright)

I dag tenker jeg at dere skal få noen glimt av Funchal- Lido-området. Vi bodde i Lido en uke (9.-16.april) . To av damene i følget bodde på Duas Torres, i utkanten av Lido, ganske høyt oppe med utsikt over havet. Randi og jeg bodde på Four Views Monumental, midt i sentrum av Lido, ca 3 km fra sentrum av Funchal. Det gikk en flott strandpromenade nedenfor oss og ut til enden av Lido. Det gikk også greit å gå veien til busstraseen til sentrum. Funchal har mange artige kafeer og en fin gamleby. Her kommer noen bilder:

Den første ettermiddagen gikk Randi og jeg oss en tur etter at vi hadde spist en deilig pastamiddag i nabolaget. Jakarandatrærne var i vakker lilla blomstring, og vi hadde det gøy mens vi ruslet nedover mot stranda. (trykk på bildene for å få dem større og klarere)

Nede ved stranda, dvs strand og strand- det er nå mest klipper og berg. Derfor lager Madeirafolket basseng, friluftsbad, hvor man kan betale seg inn for å nyte herlighetene. Det er tre slike bad bare på strekningen promenaden i Lido- området. Her ser vi Randi henge over kanten til Lido-badet.

Like ved er en flott stor park med rustne skulpturer- av gamle ting. Det er stor lekepark, skatepark og mange kafeer i området.

Dagen etter dro vi til Botanisk hage og deretter ruslet vi rundt i gamlebyen. Her er knippe bilder derfra:

Det er massevis av restauranter i gamlebyen. Utpå kvelden er det også fado-musikk på noen av dem.

Mange dører er prydet med vakre farger og malerier.

MATEN:

Maten var ikke like god overalt, men vi var heldige med minst tre restauranter, hvor det var god service og god mat. Jeg spiste stort sett fisk og reker. Her er vi på Taberna Ruel i gamlebyen. Det var fullt der, men noen gikk akkurat da vi kom forbi andre gang og bankers! der satt vi. Og det var vi glade for.

Jeg spiste scabbard, fersk fisk- delikat tilberedt med tomatris av noe slag.

Trine ba om en liten regning; a small bill, og lo- og de lo tilbake da vi fikk denne. En skikkelig liten regning;) (den hvite)

Etterpå viste den ene kelneren oss fiskene og forklarte mer om scabbard-fisken, som er svart utenpå og kan bli ganske stor. Han var skikkelig dedikert til yrket. Tommel opp!

En av de andre flotte restaurantene vi var på, lå ved enden av strandpromenaden i Lido, ved et utebad:

Akkurat nå husker jeg ikke hva den heter, men den er lett å se når man kommer til enden der promenaden slutter og veien går oppover (se bildet under scampi-bildet) . Det er busstopp her. Restauranten har en rotunde, der vi satt ute. Det går også an å sitte innendørs i etasjen under. Restauranten har en fantastisk utsikt med solnedgangen. Randi og jeg spiste grillede reker, og Trine og Veronica mixed fish. Porsjonene var gedigne. Og så har de en merkelig tilbehørsvane der nede, med kokte grønnsaker og poteter/chips til all slags mat, også grillede reker.

Scampi og kokt kål? Jaja, det gikk da an, men litt uvant det var det..

Badet og restauranten vi spiste på. Det lille hvite og blå runde huset.

Solnedgangen var fantastisk. Vi kunne sluttet innlegget her, men jeg sparer heller et annet solnedgangbilde til slutt.

Vi spiste også godt på et sted som heter O`Drageiro som lå like bak hotellet vårt i en sidegate. Vi valgte turistmeny- treretters- og var fornøyd med det. Over er det bilde av forretten jeg valgte; en avocadosalat som var nydelig.

En dag jeg gikk til byen spiste jeg igjen reker, denne gangen i hvitløksolje. Denne enkle restauranten ligger i gamlebyen like ved Bananas Pub. Det er en karibisk artig plass, hvor jeg også leste en del i den ene krimboka jeg leste ut der nede. Se bildet under.

Hvitløksbrødene de serverer er kjempegode, som en slags pitabrød med hvitløkssmør/olje inni.

To dager spiste jeg quiche med salat til lunsj. Den ene gangen i kafeeen i Botanisk hage, og her spiser jeg en variant med kylling på Lido Beach Club i nabolaget. Der var det godt å sitte. Quichen var også god.

Toast med skinke og ost, med salat og chips. Denne spiste jeg på Arsenal, restauranten/baren ved siden av Bananas Pub. Den var jeg dessverre ikke særlig fornøyd med. Chipsen var fritert ihjel, smakløs, og toasten hadde også stått for lenge i jernet. Tommel ned. Det var mye folk der etterhvert, så kanskje var jeg bare uheldig?

Frokosten er også verdt å nevne, selv om den var av den meget enkle sort og inntatt i leiligheten på hotellet. Brød, tomat, salchicon, juice, et kokt egg og presskannekaffe (medbrakt kaffe hjemmefra) , det samme hver dag. Pluss litt drikkeyoghurt. Jeg er ingen storspiser om morgenen og synes det er best å kunne ordne meg selv når jeg er klar for det.

Kafeer/Puber:

Trine og meg med hver vår Aperol Spiritz på Bananas Pub, et herlig sted på et lite torg i gamlebyen. Dagen etter at vi kom ned fra Botanisk hage.

Jeg fikk anbefalt dette herlige stedet av en venninne som hadde vært her. Stedet heter Hole in one, og er et stemningsfullt sted hvor man får mat, drikke og livemusikk på kveldstid. Jeg var her en ettermiddag, og fikk med damene hit en kveld. Det ligger like ved Lido sentrum, fem minutter å gå fra vårt hotell.

I hagen er det en gammel amerikaner, flere skulpturer og masse blomster.

Det lokale ølet Coral er leskende og mildt.

Litt dans og musikk ble det også på kvelden. Og en Irish coffee som dessert etter at vi hadde spist middag på fiskerestauranten ved Lidos ende.

Jeg leste i guiden min at Ernest Hemingways sin favorittkafe på Madeira var Golden Gate Grand Cafe, så jeg måtte jo ta en tur dit. Det er en virkelig fasjonabel kafe med et historisk sus, og absolutt verdt å besøke. Husk å gå inn, gjerne på toalettet i andre etasjen, så du får sett innsiden også.

Bildet underst viser Ritz, som også er en av de gamle fine kafeene i Funchal. Det ble ikke til at jeg satte meg der, men det kan jeg jo gjøre en annen gang jeg besøker Funchal.

Kaffen vi fikk kjøpt ute var god overalt. Ikke noe å si på den.

Bybilder fra Funchal.

Den store katedralen til venstre, over.

En bokhandel. Jeg synes alltid det er gøy å se hvilke bøker de stiller ut i utlandet. Er det noen jeg kjenner til?

På vei mot/fra sentrum, over.

Markedet i Funchal, ved "inngangen" til gamlebyen.

Inne er det massevis av boder for blomster, planter, frø, frukt, grønt , fisk , gotterier, vesker med mer.

Rare frukter.

Parken ved kabelbanen, nært gamlebyen.

Kabelbanen til venstre. Minneskulptur over falne på havet til høyre.

Hunder og katter og (hunde-katte-)menn i skjønn forening.

Havnepromenaden i Funchal, Den er kjempefin. Med rare fine småbiler som blir kiosker og butikker.

Ved enden av promenaden, ved det gamle fortet. Her det det noen fine restauranter, og et friluftsbad der nede.

Strandpromenaden i Lido:

Tilbake til "hjemlige" trakter igjen. En dag gikk jeg hele promenaden. Ut til der vi spiste den gedigne fiskematen det er bilder av lenger oppe i innlegget. Forbi Lido-badet og noen restauranter, så kommer vi til en molo og et slags gammelt "fort" hvor mange fiskere holder til. Her er også en plansje over fiskene og sjødyrene som finnes her.

Det er som sagt flere bad her, men det var ikke særlig folksomt for å si det sånn. For kaldt. Temperaturen lå på ca 16-18 grader for det meste, og kaldere enn vanlig, som jeg skjønte.

Flott promenade med de vakre flisbelagte stiene innimellom som er så typisk for Portugal.

En seilbåt glir forbi..

Mye å se, vakre planter overalt.

Og en pusekatt.

Nydelig utsikt ove Atlanterhavet. Klipper som bryter. Uendelighet.

Hotellet:

Hotel Four Views Monumental. Veldig stort. Flere nivå og soner i bassengområdet, med god skjerming, slik at det var ly for vind og man fikk inntrykk av at det ikke var så stort allikevel. Hotellet har spa-avdeling, stor restaurant, bibliotek, lekerom, biljardrom med mer.

Og også en fin liten urtehage i bassengområdet, som jeg forsynte meg av.

Basilikum, timian, mynte, salvie, rosmarin med mer.

Ikke all verdens trøkk på disse solsengene heller.

Men de siste par dagene var det godt og varmt her og jeg koste meg med en spennende krim. Herlig!

Leiligheten min hadde et bittelite tekjøkken, bad, en bitteliten balkong og dobbeltseng og skrivepult. Jeg har alltid med meg dette fleecepleddet når jeg er ute og reiser, det kan være litt kaldt om nettene.

Skål Madeira!

Vi reiste med Ving fra Gardermoen som har charteravtale med Norwegian. Transfer t/f flyplassen på Madeira, men det gikk ikke an å forhåndsbestille mat på flyet. Vi fikk derimot kjøpe mat av Norwegians meny. Siden flyet kom så sent til Gardermoen ved retur, måtte vi ha overnatting der siden vi skulle videre til Trondheim, tre av oss.

Madeira anbefales. Særlig likte jeg å gå turer i levadaene, men jeg kunne også tenkt meg og sett mer av øya. Så det kan godt tenkes det blir en tur dit igjen. Da tror jeg at jeg vil bo litt roligere til, ikke midt i sentrum av Lido, der det er mye trafikk. Kanskje litt lenger opp, der Veronica og Trine bodde. Eller i enden av gamlebyen. Men det må man nok betale mer for.
Jeg fikk også anbefalt en en lokal mann som bor i Lido å leie via AirBnb, da det er mye billigere. Kan være verdt å sjekke ut. (Note to self.)

Se gjerne mine andre innlegg fra Madeira:
1. Levadavandringer
2. Botanisk hage og parker.

Bye Bye Madeira!

Jomfrudød av Jeffrey Eugenides - 1001-books lesesirkel

Oppsummering februar-19

Blodet i årene av Merete Morken Andersen. Om Amalie Skram og hennes tid. Moshonistas Biografilesesirkel februar-19.

Dragsug av Yrsa Sigurdardottir. Krim fra Island

Syndsforlatelse av Yrsa Sigurdardottir. Islandsk krim om mobbing og hevn (Huldar og Freyja - 3)

Diktlesesirkelen mars- 19: W.B.Yeats - Selected Poems.

Galgen av Yrsa Sigurdardottir. Spennende islandsk krim med gufsete vær og tråkking i størknet lava . Huldar og Freyja #4

Krimfestivalen 2019 - snapshots

Vår egen grusomhet av Araminta Hall. Interessant, spennende og vond psykologisk thriller

Gullungen av C.J. Tudor. Spennende og småskummel britisk småbykrim. Godt tips til påskekrim.

Oppsummering mars- 19

Kjærlighetens historie av Nicole Krauss. 1001-books lesesirkel

Vinterild av Anders de la Motte. Uhyrlig god krim!

Kort om 2 stk krim: Katharina-koden av Jørn Lier Horst ( Wisting) og Husdyret av Camilla Grebe

Mercedes-snittet av Anne Mette Hancock. Dansk krim på sitt beste!

Liljene på stranda av Rønnaug Kleiva. Stemningsfull og litt urovekkende reise- og memory-roman.

Drapet på kommandanten Bok 1 av Haruki Murakami

MADEIRA 1. Walking Levadas! Levadavandringer

MADEIRA 2. Botanisk hage, parker og blomster i Funchal

MADEIRA 3. Funchal-Lido, diverse snapshots