Artemisias Verden

Jeg har likt en del av de historiske romanene til Victoria Hislop, særlig de fra Hellas, men også den fra den spanske borgerkrigen (Hjemkomsten) og Kypros (Soloppgang) som også hadde et krigstema. Hislop er dyktig på research og bygger romanene sine på historisk dramatiske begivenheter. Så også i hennes siste; De som er elsket, hvor vi får innblikk i Hellas vanskelige tid fra 2.verdenskrig og til Hellas ble et demokrati igjen i 1975. Men denne siste boka synes jeg var mer flat og langdryg.

Forlaget om romanen:
Ny, frodig familiesaga fra Victoria Hislop. En nydelig historie om kjærlighet, splittelse og forsoning.

Athen, 1940. Themis er 14 år idet Tyskland okkuperer Hellas. Okkupasjonen lammer landet og fører til mat- mangel og store lidelser i befolkningen. Deretter splittes innbyggerne ytterligere av borgerkrig.

I Themis' egen familie er de politiske motsetningene bitre og ødeleggende. Familiemedlemmene står på hver sin side i konflikten.

Themis slutter seg til den kommunistiske hæren. Innen hun blir tatt til fange og sendt i fengsel på øya Makronisos, har hun hatt et kort kjærlighetsforhold til kapteinen for den militære enheten. Hun oppdager senere at hun er gravid, og sønnen fødes i fangenskap. Hun får hjelp av Aliki, en kvinnelig medfange som fikk sin egen sønn fratatt etter fødselen. Themis forstår at de hjerteskjærende historiene deres er sammenfiltret på en måte som hun ikke en gang kan snakke om, og når Aliki dør, bestemmer Themis seg for å finne gutten Aliki mistet.

Victoria Hislop erobret bestselgerlistene internasjonalt med debutboken Øya, som utkom på norsk i 2007. Hun har senere utgitt flere bestselgende romaner. Forfatteren bor i England og på Kreta.

Vi følger Themis fra hun er lita jente til hun blir bestemor i 70-årene. Vi følger henne gjennom krig, borgerkrig, militærkupp og frigjøring. Themis er den yngste og roligste blant familiens fire barn. Søsteren er opptatt av å ta seg ut og er ganske egoistisk, broren Thanasis er regimevennlig, det samme er søsteren. Broren Pavros deltar i motstandskampen, noe Themis også velger å gjøre når hun blir eldre. Under borgerkrigen etter 2.verdenskrig blir hun tatt til fange og det er hjerteskjærende og rått hvordan de blir behandlet som krigsfanger. Kommunister skal fengsles, straffes, tortureres og presses til å avgi trosløfte mot regjeringen og gå fra sin kommunistiske tro. Noen gjør det for å overleve, andre er så steile at de ofrer alt, også livet.

Themis føder Angelos, barnet hun ble gravid med som soldat. Hun er totalt avmagret, men får hjelp av Aliki som ammer han. Aliki har måttet gi fra seg sin sønn.
Senere i romanen, som tar seg opp, etter 300 sider, blir det mer temperatur hvor vi følger Themis eget familieliv med flere barn og mann. Hun holder sin fortid som soldat og krigsfange hemmelig for barna, men har bevart sin tro inne i seg, selv om hun mer eller mindre har resignert av hensyn til familien. Hun lever for dem.
Barna er veldig forskjellige og under militærkuppet kommer fortiden tilbake i en annen variant. En av hennes barn ønsker å delta i motstandskampen, noe Themis i sitt hjerte fryder seg stolt over, samtidig som hun vet hvor farlig det kan være.

Jeg liker å lese om det greske, siden jeg er veldig glad i Hellas. Jeg synes det var interessant å lese om utviklingen fra 2.verdenskrig og frem til nyere tid. Jeg kan ikke huske at Hellas var under militærjuntaen så lenge, landet er sannelig prøvet med mange store og dyptgående konflikter. Jeg synes også det var sterkt å lese om de kvinnelige soldatene og deres krigføring og opphold som krigsfanger på de forskjellige øyene.
Ellers synes jeg romanen var ganske tam og flat, det spennende stoffet tatt i betraktning. Kanskje ble det for mye å gape over et så stort tidsspenn? Språket er flatt, det er mye ord, lite intensitet og inderlighet og jeg hadde lyst til å legge den fra meg flere ganger, men det gjorde jeg ikke. Jeg skummet litt fort over enkelte passasjer istedet. Likevel tok det meg over en uke å lese ferdig boka. Heldigvis tok det seg opp etter ca 300 sider, da var det 250 igjen.
Dette er nok den dårligste av romanen jeg har lest av Hislop.

Andre bøker jeg har blogget om av Hislop:
Soloppgang
Tråden
Hjemkomsten
Øya (Spinalonga, Kreta, Hellas)
Postkort fra Hellas
En aften på Kreta

Andre bloggere:
ElinAvEnAnnenVerden, MedBokogPalett

Mer om Hellas , kriger og politisk utvikling her

Victoria Hislop: De som er elsket, 556 s
Vigmostad og Bjørke 2019
Mottatt Leseeksemplar fra forlaget

Jeg kjøpte et par av bøkene til Patrick Modiano, i fine nyutgivelser, etter at han vant Nobelprisen 2014. De har dessverre stått i hylla frem til nå, og det er litt dumt, for denne forfatteren skriver så fint. Gater i mørke er en spesiell roman på mange måter, men den ga mersmak til å lese mer.

Kort fortalt handler romanen om en mann, kalt Guy Roland , som har fått hukommelsestap. Han er ansatt i et privatdetektivbyrå i Paris og vennen som driver byrået; C.M.Hutte, forbarmet seg over han med ved å gi ham jobb, nytt navn og identitetspapirer.
Hutte skal gi seg og Roland begynner jakten på sin opprinnelige identitet, sine røtter, hva hendte.
Han får et navn av Hutte og han forsøker å finne denne personen. Han leier en drosje og starter jakten. Denne personen leder han videre til nye personer og i løpet av boka får vi et bilde av hvem han kan ha vært. Han har både hatt et forhold, han måtte flykte under et okkupert Frankrike under 2.verdenskrig, han er opprinnelig fra et annet land, han hadde venner, og han endte i en snørik liten landsby i Sveits der det skjedde noe.

Ispedd detektivmetoder, særegne samtaler, vandringer, bilturer, barbesøk, merkelige episoder, nøstes saken opp, men jeg synes ikke vi får det helt klare svaret til slutt. Det er enda ubesvarte spørsmål jeg ønsker svar på, spesielt om vennen Freddie, selv om romanens løsning og Rolands identitet som sådan er funnet. Men det viktigste med romanen er nok det som skjer på det indre planet; hva er igjen etter et menneske?

Romanen er vakkert skrevet, med noen nydelige filosofiske funderinger, levende miljøskildringer, mørkt, men også med en viss snev av humor. Det er en del gatebeskrivelser og telefonnummer som er litt uinteressante for en som ikke er kjent i Paris, men det tåles.

Jeg gleder meg til neste bok av Modiano som jeg har i hylla.

Andre bloggere:
Beathe, Reading-Randi, Rose-Marie, MedBokogPalett

Dagbladet, NRK

Mer om Heddas bokhyllesirkel her

Patrick Modiano: Gater i mørke, 197 s
Cappelen Damm
Kjøpte boka i 2015

Olga Tokarczuk var et ukjent navn for meg før hun fikk Nobelprisen i litteratur for noen få uker siden. Etter det kom hennes andre roman ut på norsk; Før plogen din over de dødes knokler. Etter å ha lest litt om henne ble jeg fryktelig nysgjerrig på forfatterskapet. Det ble flere andre også, blant annet Beathe som tok initiativet til en samlesing av hennes romaner, og primært denne siste romanen. Jeg leste boka ferdig i går og likte den veldig godt. Les videre under bildet om romanens innhold og hvorfor den er så god.

I denne romanen møter vi jeg-personen Janina, som er hobbyastrolog og pensjonist. Hun bor på Høysletten i sørvestre Polen, på grensa til Tjekkia. Janina er en av dem som har meldt seg mer eller mindre ut av samfunnet, og minnet meg noen ganger om damen i skogen i Sverige som Doppler møtte i sin siste bok, eller andre særinger som har gjort det samme. Jeg synes faktisk jeg stadig vekk leser om slike, uten at jeg akkurat nå kan komme noen flere.
Janina har eget hus og en nabo; Duglaus som også er fastboende. Andre naboer bor der kun på sommeren og i ferier og reiser hjem utenom. Janina har påtatt seg å passe husene deres når de er borte.
Janina liker ikke navnet sitt, og heller ikke andres vanlige navn hvis de ikke passer dem, så hun har funnet på sine egne. Blant annet er en av hennes nærmeste naboer, en ekkel fyr, kalt for Store Fot. Han blir funnet død og det er Janina og Duglaus som finner han. Kvalt av et bein av et rådyr som han har spist. Politiet blir tilkalt, og Janina har en teori om at det er dyrene som gjør hevn. Det er en jegerforening i bygda og noen derfra blir også funnet døde av mistenkelige årsaker. Janina er mer og mer intens og sikker på at det er rådyrene som hevner seg. Det er også krypskyttere på gang og noen har også drept hennes to kjære hunder for en tid tilbake, hundene hun kaller Jentene sine.
Hun konsulterer stadig vekk horoskopene og finner sammenhenger.
I livet til Janina finner vi også unge Dyzio, som jobber som IT-konsulent hos politiet. Han har tidligere vært Janinas elev da hun jobbet som lærer. Han elsker å oversette Blake, og de drar rett som det er til en bokhandel over grensa for å kjøpe bøker, blant annet av Blake. Hun har også blitt venn med en dame som jobber i en brukthandel, som hun kaller Godt Nytt. De viser seg å være venner som hun vil ha god nytte og støtte av utover i handlingen.
For det blir trøbbel for Janina som er en frittalende og kritisk kvinne, som mange mener oppfører seg som en skrulle. Hvorfor er hun stadig på åstedet for dødsfall? Hva babler hun om når hun snakker om at dyrene gjør hevn, at dyrene har drept disse mennene, og hva er det for noe tull med disse horoskopene? Og døde disse mennene av naturlige årsaker, ulykker, eller har noen drept dem?

Jeg ble slust inn i denne romanen ved første stund. Jeg elsket språket, historien, stemningen, karakterene, de levende skildringene. Det er en mangfoldig roman med mange sider, fasetter, plan. Det er et mordmysterium, det er en historie om en eldre dame som greier seg selv i ødemarken og lever sitt sære liv på kanten av samfunnet, delvis utenfor samfunnet. Hun er en del av det, hun jobber som lærer i engelsk et par timer i uka, hun snakker med folk, men trives best alene og forakter folk flest. Hun er venn med naturen og dyrene og sterkt kritisk til samfunnet og hykleriet, og drap av dyr. Hun sliter med sine Plager og hun ser sin døde mor i kjelleren rett som det er, og hun har merkelige drømmer. Dette er en roman som kombinerer det metafysiske med det helt jordnære, iflettet strofer av William Blake- som forøvrig innleder hvert kapittel i boka med et par setninger. Når det gjelder astrologien, kan den sikkert være rar og fremmed for mange, men jeg synes det var et snedig sammentreff at i de siste to ukene har jeg truffet to mennesker som nettopp har utdannet seg innenfor esoterisk astrologi, samt at jeg selv var på et foredrag om dette like før jeg leste boka. Det ga jo romanen en ekstra dimensjon.
I tillegg til dette, så tenker jeg at budskapet med denne romanen er mer enn tydelig nok; mennesket vs naturen. Hva gjør vi med dyrene og naturen, på grunn av fornøyelse, maktbegjær. Vi tukler med den naturlige orden og har rett og slett ødelagt den. Nå tar naturen hevn.

Før plogen over dine dødes knokler (tittelen er fra et dikt av Blake)- er rett og slett en fantastisk god roman, en lesefest, en tankevekker. Olga Tokarczuk er en modig stemme som jeg gleder meg til å lese mer av.

Andre omtaler/anmeldelser:
VG: - "noe så sjeldent som en eksistensiell økokrim"
NRK- ber oss glemme det vi forestiller oss av en Nobelprisvinner-roman skal være
Dagbladet- Om Grønn terror... terningkast fem

Kronikk av Nina Witoszek om Olga T, Nobelprisen, bårker og den politiske situasjonen i Polen

På bloggen til Beathe vil det nok komme linker til flere innlegg her

Litt om Olga her

Foto: Forlaget

Olga Tokarczuk: Før plogen din over de dødes knokler, 291 s
Gyldendal 2019
Leseeksemplar fra forlaget

For en lesefest! Jussi er endelig tilbake med en ny krimithriller om Avdeling Q, som det spruter skriveglede av. Dette er den åttende i rekken og jeg håper virkelig det kommer mer.

Boka er mottatt som leseeksemplar fra Aschehoug forlag.

I Offer 2117 handler det om terrorisme, flyktninger, familetilhørighet eller mangel på sådan, ensomme ulver, fundamentalistiske islamister, hevn og atter hevn.

I Barcelona ønsker en mislykket og fattig journalist å ta livet av seg. Mens han tenker på å drukne seg i havet utenfor stranden i Barceloneta, dukker det opp scener på TV-skjermen på kafeen der han sitter og depper over sitt mistrøstige liv, som sjokkerer folk rundt ham i den grad at han selv blir vekket opp av sine tunge tanker. Nyhetene viser sjokkerende bilder av døde lik som har dukket opp på en strand på Kypros, ende flere ofre for flyktningekrisen. Bildene er så sterke at de setter i gang noe hos Joan Aiguader. Han vil dra til Kypros å dekke saken, dette er hans nye sjanse. Han tyvlåner 1600 Euro av eks-kjæresten og drar avgårde helt uvitende om hva han setter i gang.

I Danmark ser en ungdom det groteske bildet av en eldre kvinne som er skylt i land på Kypros. Han blir fylt av trang til å hevne henne, hevne Vestens likegyldighet, hans egen foreldres likegyldighet og selvopptatthet der penger, fasade og karriere betyr mer enn menneskelige behov og lidelse. De har heller aldri brydd seg noe særlig om ham, Alexander, deres egen og eneste sønn. Han har forskanset seg på gutterommet og nekter å komme ut eller la de komme inn. Han forlater rommet for å hente mat og det han trenge kun når de er borte, og det er de ofte. Hans plan er å ta livet av dem med et samuraisverd når han har vunnet 2117 kamper i det dataspillet han holder på med, for å sette søkelyset på denne tragedien og kvinnen som mistet livet i havet utenfor Kypros. (Tallet 2117 representerer at hun er nummer 2117 av døde flyktninger så langt det året.) Deretter skal han gå ut i gatene å drepe flere.
Dette ringer han med jevne mellomrom inn til politiet og forteller noe om. Det er Gordon og etterhvert Rose som tar imot disse telefonene og de skjønner snart at de må ta gutten alvorlig for å unngå en større katastrofe. Utfordringen er hvordan i all verden skal de finne ham? De har ingen mulighet til å spore de utallige kontantkortene han ringer fra.

Rose er fortsatt sykmeldt, men etter en episode med Assad kommer hun tilbake. Hun får besøk av Assad hvor han ser bildet av den døde kvinnen på Kypros hvor han går helt i sjokk. Rose er hans sjelesørger og herfra får vi Assads historie. Kvinnen har en forbindelse til hans egen familie.
Avdeling Q rystes også av en kollegas bortgang som også fører Assad ut av likevekt. Jens Bjørn var viktig for Assad og Assad viktig for ham og hans bror i Midt-Østen og vi blir vitne til grusomme skildringer fra krigshandlinger. Den gangen røk Assad ut i en vond konflikt med den irakiske islamisten Ghaalib. Ghaalib er besatt av to ting; hevn over Assad og sette i gang en storstilt terroraksjon i en større by Europa med hjelp av sitt team av hellige krigere.

Vi føres avgårde til den ene destinasjonen etter den andre; Barcelona, Kypros, Frankfurt, Berlin, Syria, Irak, København, you name it. Scenene skifter raskt, og dagene telles ned til ragnarokket i et forrykende tempo. Det er mye å holde styr på, men Jussi Adler-Olsen mestrer dette briljant slik at jeg aldri mister tråden av syne. Fordelen er jo selvsagt at vi som har fulgt serien, kjenner Carl, Assad, Rose, Gordon og resten av kammerset så godt.
Boka er i typisk Jussi-stil med sine overdrivelser og humor (ikke så mye Assad-humor denne gangen naturlig nok) og noen klisjeer, men de er tilgitt. (feks er ikke trikset med å legge inn en viktig person i handlingen på sykehus mens de blir hentet av fienden hvor politivakten og sykehuspersonalet blir lurt trill rundt , rimelig oppbrukt?) .
Men du verden så morsomt og spennende!

Jeg har fått med meg at noen har stusset over nødvendigheten av sidehistorien med "den ensomme ulven" Alexander. Jeg selv har tenkt og tenker at det handler om å vise at det er flere former for terror. Vi kan ha like mye å frykte fra de unge ensomme ulvene som sprenger seg ut av gutterommene for å skyte vilt rundt seg på skoler, eller får vonde og farlige ideer som feks den norske Philip Manshaus nylig da han gikk til angrep i en moske, som islamske terrorister. For ikke å snakke om ABB. Jeg tenker at som samfunn er det like viktig for å ta problemet med de vestlige unge mennene som går berserk på alvor, hva kan vi gjøre for å forebygge, gjøre livet bedre for disse slik at de ikke trenger å gå til så drastiske skritt? Alexander er forøvrig den karakteren jeg får mest medfølelse for, så skakkjørt som han har blitt, selv om han til tider trer over i det karikerte så er det noe så til de grader sårt og skjørt der, som dessverre ikke mangler rot i virkeligheten. Det er mange som ham, selv om de ikke er truende til å begå grusomme drap.
Hellige krigere og islamske fundamentalister er dessverre ikke noe nytt, men det er noe Vesten i fler år har hatt fokus på og som det fortsatt jobbes iherdig med for å unngå terrorangrep. Mulig at forfatteren ved å vise at det er ikke bare muslimer som bedriver terror, at han ved det også ønsker å unngå å bidra til ytterligere stigmatisering av muslimer som sådan.

Litt snedig at jeg brukte et bokmerke jeg kjøpte i Berlin mens jeg leste denne boka, uten at jeg ante at den hadde en del handling fra Berlin og attpåtil var innom denne kirka. NB! Ikke les teksten fra boka hvis du er redd for spoliers.

Andre bloggere og anmeldere:
Bjørnebok (terningkast fem), Beroene (terningkast fem)

VG- terningkast 5
Dagbladet- terningkast 4

Jussi Adler-Olsen: Offer 2117, 510 s
Aschehoug 2019

November-runden for diktsirkel er i gang. Jeg vet noen har lst og blogget, og at andre er i gang. Tema i november er: Vi hedrer de døde. Ideen er Alle helgens dag eller Halloween litt på etterskudd. Det er så mange mange fine poeter, diktere som fortjener å minnes. Velg din favoritt, eller en ny en du er nysgjerrig på.

Selv har jeg valgt å hedre Sissel Bjugn med en samling utgitt av Samlaget. Den inneholder seks av hennes diktsamlinger og en del tegninger og trykk. Sissel Bjugn døde i 2011, 64 år gammel. Hun blir beskrevet som en nyskapende forfatter og en fornyer av den norske surrealismen. Jeg har lest tre av de seks diktsamlingene i boka.

Her er den originale forsiden til en av diktsamlingene hennes.

Hvis jeg rekker det skal jeg også lese greske Jannis Ritsos diktsamling Vitnesutsegner. (se bilde av boka øverst i innlegget).

Legg link under i kommetatfeltet når du har blogget om en diktsamling, eller en dikter. Du kan også lese mer om diktsirkelen her . du kan delta selv om du ikke har blogg. Legg bare igjen en kommentar om hva du har lest og litt om boka og dikteren.

Husk at det blir loddtrekning før jul basert på følgende kriterier:
* Alle som linker til min blogg i innlegget sitt deltar i trekning om premier. Alle deltagelser med linker gjelder som et lodd. De som ikke har blogg er unntatt krav om linking, men har dere instagramkonto kan dere tagge med @artemisia_60 #diktlesesirkel og/eller like min facebookside Artemisias Verden.

Ser frem til å lese hva dere har lest :)

Agnes Ravatn har med sin nye roman, skrevet en av årets mest fornøyelige psykologiske thrillere, eller er det en krim? Mest av alt er det en god roman slik bare Ravatn kan skrive den.

Agnes Ravatn: Dei sju dørene, 249 s
Samlaget 2019
Leseeksemplar fra Samlaget

Ravatn følger godt opp sin forrige roman, Fugletribunalet i sin siste bok. Dei sju dørene er bygd opp som en krim, med en forsvinning og en etterforskning. Men det er ikke en vanlig krim i tradisjonell forstand dette her. Vi snakker tross alt om Agnes Ravatn. Satiremakeren, ordsmeden, essayisten, den skarpe iaktageren.
Romanen handler om litteraturprofessor Nina Wisløff. Hun er gift med en politisk ambisiøs lege, som også er byråd. De bor i et hus som de er ekspropiert og de ser sorgtungt etter en ny bolig. De har en datter, Ingeborg som også er lege, gift og gravid med barn nummer to.
I en familieeiendom de har arvet leier de ut ut til en enslig mor med en sønn på fem år. Hun er en tidligere berømt musiker, en meget begavet sådan. Ingeborg med mann er også på jakt etter ny bolig. De selger sin, men må ha noe midlertidig frem til de finner en ny bolig, eller kanskje de skal pusse opp denne? Mor og datter besøker leieboeren, legedatteren oppfører seg noe bryskt, er rett på sak og ber henne flytte så snart hun kan.
Dagen etter drar leieboeren og sønnen til foreldrene og samme dag forsvinner hun sporløst.
Nina og datteren får sterk skyldfølelse, i alle fall Nina. Hun begynner å etterforske litt på egenhånd. Dessuten har hun sagt på et bokpanel nylig at litteraturvitere burde jobbe i politiet da de er godt egnet til å forstå den menneskelige psyke, relasjoner, og gode til å undersøke/etterforske. Selv er hun ganske lei i jobben sin, synes ikke faggruppen er så relevant lenger, og nå får hun sjansen til å bryne seg på sine egne utsagn. Hun ringer stadig til politiet med sien "funn" og hypoteser og vikler seg inn i den ene teorien etter den andre, og jeg kan vel si at ikke alt helt henger på greip, samtidig så er hun virkelig inne på noe rett som det er. Hun har en venninne som er gift med ektemannens kollega som hun innvier i sine tanker, og det brenner i noen tråder her rett som det er.

Dei sju dørene er en spennende, snerten krimish psykologisk thriller slik bare Agnes Ravatn kan skrive den. Humor, skarpe iaktagelser, absurde vendinger, ispedd greske tragedier, noen filosofers tankegods, freudianske teorer om oveføring/motoverføring og forvarsmekanismer, italienske musikkassosiasjoner og norsk samtids samlivsdrama. Sidene fløy unna, dette var fornøyelig lesing.

Tine har også blogget om boka. I hennes innlegg linkes det også til Elida og Åslaug sine innlegg.

En krim for de som ikke leser krim, skriver VGs anmelder her

Om Fugletribunalet her
Operasjon sjøldisplin
Verda er ei skandale

November er over. Det har vært en tung måned på mange måter, men den har også bestått av noen koselige opplevelser og gode bøker. Her er min oppsummering:

Beste norske boka i november (foto:Anita Ness)

Bøker lest:
1. De som er elsket av Victoria Hislop: Hellas, USA, leseeks, 556 s
2. Gater i mørke av Patrick Modiano: Frankrike, frahylla, lesesirkel, kjøpt, 197 s
3. Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarozuk: Polen, Tjekkia, leseeks, 291 s
4. Offer 2117 av Jussi Adler-Olsen: Krim, Danmark, Kypros, Midt-Østen, Tyskland, Berlin, Spania, Barcelona, leseks, 510 s
5. Dei sju dørene av Agnes Ravatn: psykologisk thriller/krim, norsk2019, leseeks, 250 s
6. Helvete av Erlend Loe: norsk2019, lånt på eBokBib, 132 s
7. Lavterskeltilbud av Jens M. Johansson: norsk2019, leseeks, 341 s
8. Bevisets stilling av Chris Tvedt: Krim, lånt bok, 384 s
9. Full spredning av Nina Lykke: norsk2019, leseeks, 383 s
10. Sjonglering og bjugnlering av Sissel Solbjørg Bjugn: Dikt og tekster i utvalg, leseeks, diktlesesirkel, leseeks, 464 s
10.1: Den første avisa på Lofotveggen (1978)
10.2: Spenn beltet kring livet og hald lampa tend! (1981)
10.3: Den magre narsisissten (1984)
10.4: Bye, bye (1989)
10.5: Depp (1990)

SUM: 10 (14- hvis en teller diktsamlingene i boka med Bjugns dikt og tekster hver for seg). 3508 sider

2 krim/ 7 andre romaner (hvor 3 er ganske krimish)
1 (5 ) diktsamlinger- i en bok

7 leseeks/1 lånt privat/ 1 lånt på eBokBib/ 1 kjøpt
1 fra hylla

Deltagelse i 2 lesesirkler-Diktlesesirkelen og Heddas Fra-hylla-sirkel.
Jeg leste en bok med dikt med og tekster av Sissel Bjugn, en tidligere ukjent dikter for meg. Omtale kommer. Frahylla leste jeg Patrick Modianos Gater i mørke - som jeg likte veldig godt.
Jeg har også deltatt i samlesing av Olga Tokaruzuk sin Før plogen din over de de dødes knokler i Beathes bibliotek , som jeg også likte veldig godt.
Så jeg har faktisk lest 2 Nobelprisvinnere i november.
0 deltagelse i 1001-sirkelen. Håper å ta igjen noe der i desember.

Jeg har ikke rukket å blogge om alle bøkene denne måneden. Jeg skal komme med omtaler av Lavterskeltilbud og Full spredning i alle fall. Begge de likte jeg godt. Full spredning leste jeg ut i natt. Den var veldig fornøyelig, selv om jeg var/er syk og ukonsentrert. Lettlest.
Chris Tvedts krim er også av den type som glir lett unna. Den leste jeg på toget og på senga i Bodø sist helg da jeg var der i barnedåp. Bevisets stilling er absolutt en god krim som kan anbefales videre. Om hvor lett det er å forhåndsdømme, om bevis og mangel på sådan, og hvordan feil personer kan dømmes, og om tvil.
Erlend LoesHelvete er også av det lette slaget. Satire i Loes naive stil om en skilt kvinne som finner en luke i hagen og det viser seg at det er inngang til helvete. Her treffer hun Satan selv som hun blir forelsket i og innleder et forhold til. Og da blir Satans søster Gud veldig sjalu og sint, og det fører til komplikasjoner. Kvinnen/hovedpersonen mister helt gangsynet. Hun har større barn, som seiler sin egen sjø en periode. Gøyal harselas med religion og ensomme kvinner i rekkehus, men ikke uten kritisk religionsbrodd.

Jeg har også lest ca 200 av ca 300 sider i Jan KjærstadMr.Woolf. Den greide ikke å fenge meg noe særlig, jeg slet meg så langt gjennom, men la den fra meg da Lykkes Full spredning kom i posten. (Takk for god legeroman) Jeg satser på å skumme gjennom resten senere, selv om jeg ikke har noen tro på at jeg vil like den bedre når den ikke har truffet så langt. Ikke er jeg særlig nysgjerrig på hvor søsteren Liz har gjort av seg heller. Jeg driter rett og slett i det.. Ikke noe godt utgangspunkt for en slags spenningsbok. Ikke får jeg lyst til å dra til Hong Kong heller, slik forfatteren håper vi skal etter å ha lest boka. Not for me.

Mimir Kristjansson på sakprosafestival i Trondheim (foto: Anita Ness)

Litterære arrangementer:
1. Sakprosafestival 2.november, litteraturhuset i Trondheim. Fikk med meg disse:
* Mamma på trygd av Mimir Kristjansson
* Det var ikke voldtekt
* Spermadeggon med Niels Chr. Geelmyjden
* Hvorfor er vi så stressa med Anne Gunn Halvorsen

Podcaster kan høres her

Niels Chr. Geelmyiden på saksprosafestival. Han skildrer skremmende perspektiver angående at forplantningsevnene reduseres. Spesielt hos gutter/menn, men det skjer også hos dyr. (foto: Anita Ness)

2. Krimkveld 13.november på Litteraturhuset i Trondheim - med bl.a. Lene Lauritsen Kjølner, Roar Ræstad og Jan-Boris Stene

Lene Lauritsen Kjølner bokbades av Jan Boris Stene om sin sprudlende prosecco-krim. (foto: Anita Ness)

3. Agnes Ravatn om Det tragikomiske livet på Litteraturhuset i Trondheim 14.november

Agnes Ravatn om Det tragikomiske livet . Det er alltid interessant og fornøyelig å høre på henne. (foto:Anita Ness)

Annet:

Vinnere av Bokbloggerprisen 2018 er nettopp kåret. resultatet kom faktisk i dag, og mer om det kan du lese her

Vinnerne ble:
Simon Stranger med Leksikon om lys om mørke
Steffen Kverneland med En frivillig død
Line Baugstø med Vi skulle vært løver

Jeg stemte på Stranger og Kverneland, Kverneland var på topp hos meg.

Gratulerer så masse!

Desember er i gang. Det synes jeg er en mørk og tung måned. Satser på å komme gjennom den med gode lettleste bøker, noe kos og minst mulig fast program, slik at jeg kan ta det som det kommer. Desember er måneden jeg har lyst til å gå i hi, men man kan ikke det helt. Jula skal feires med datter, svigersønn med familie. barnebarn og en sønn i Bodø. Det ser jeg frem til og så får vi ta med det som er koselig. Jeg måtte avlyse min årlige GranCa-tur forleden pga sykdom, men håper å få tatt den igjen i januar.

Foto: Andreas NK

Denne boka skal jeg lese i denne måneden. Ønsker dere alle en finest mulig desember med gode bøker og kos, og minst mulig stress. Senk kravene. En spesiell hilsen til dere som sliter og/eller ikke trives så godt med desember-advent-jul.

Før snøen kom.. (foto: Anita Ness)

Omtrent samtidig som jeg begynte på denne boka, fikk den Brageprisen. Utrolig gøy, for dette er en fest av en roman.

Full spredning har undertittel En legeroman, og det er lett å assosiere til de gamle dagers romantiske seriene kalt Legeroman, men den som kjenner Nina Lykke, vet at det ikke er akkurat sånne hun skriver. Stikkord her er samtid og satire. I denne romanen handler det riktignok om en lege som hovedperson, en spesialist i allmennmedisin, som jobber som fastlege. Elin er gift med Aksel som er treningsnarkoman og også lege (ortoped), men ellers er han snill og grei og "lettstelt". Uforbederlig på huslige sysler og daglige innkjøp, så det det har hun gitt opp, men smøre ski, det kan han. Synd for Elin som ikke går på ski på fritiden, men trives best med sofa, TV-serier og vin. Mengder av vin.
Elin og Aksel er i femtiårene og samlivet går sin gang, selv om det virker noe inntørket. De har det egentlig ganske greit.
En dag Elin sitter og surfer på Facebook, ser hun en venneforespørsel fra en gammelkjæreste fra for 30 år tilbake. Altså, det er ikke en venneforespørsel, men en du kanskje kjenner, Elin vet ikke akkurat forskjellene, trykker, han svarer og så er det hele i gang. De treffes for en kaffe som ender i et lidenskaplig forhold som varer et år, før Aksel oppdager det. Da er det rett ut.

Elin bor et døgn på legekontoret sitt, sover i en IKEA-seng som kan slås sammen og innimellom hviler hun seg i undersøkelsesstolen.
Elin forteller sin historie som startet for et år siden med den facebook-forespørselen, men egentlig startet den før. Historien veksler mellom dagene på kontoret, pasientene, skildringer av episoder, og Elins mer og mindre frustrerte utbrudd og slitenhet, og livet med Aksel og forholdet til Bjørn og hans trasige ekteskap med den sjalu Linda.
Elin er lei lei lei av kravstore pasienter aller mest, av mas og fasadeliv og er vel et lett bytte inn i en forelskelse som etterhvert tar all plass. Hun er som en fjortis som må sjekke mobilen hvert femte minutt etter livstegn fra kjæresten. Elins desperasjon og skildringer av dette forholdet er glimrende. Jeg liker ikke spesielt godt å lese om utroskap, men i denne boka glemte jeg helt at det var det det var.
Lykke skildrer også noen uforglemmelige episoder fra fastlegehverdagen hvor hun ikke greier å dempe seg, men blir som en ufiltrert sil som sier det hun tenker med de konsekvenser det medfører av klager fra Tjukken (kanskje ikke han klaget, men reaksjoner ble det), det barnløse paret, hun som vil ha abort pga en lenge planlagt utenlandstur med mer. Og imellom alt snakker hun med plastskjelettet Tore som har blitt hennes beste venn.

Nina Lykke har skrevet en alle tiders herlig samtidsroman. Her er skarpe observasjoner, en frekk penn, absurde situasjoner, gjenkjennbare situasjoner, mye moro og mer til. Jeg storkoste meg med boka, som fløt raskt avgårde i en nydelig språkstrøm.

Les, les, les!

Andre som har blogget:
Kleppanrova, Pervulato

Jeg har også blogget om Nei, og atter nei av Nina Lykke og Oppløsningstendenser, her.

Nina Lykke: Full spredning, 283 s
Oktober forlag 2019
Leseeksemplar mottat av forlaget

Heddas bokhyllesirkel. Kategori: Rød bok.
Like godt å starte på lesesirkelutfordringen først som sist når måneden kommer. Men saken er som regel den at boka må friste der og da. Det gjorde Winterkrigen som jeg hadde plottet ut til denne månedens hylleboksirkel. Rød bok, med juletema og greier.
Noen bøker er slike at de har bare godt av å godgjøre seg i bokhylla over tid. Så kommer plutselig dagen da den treffer veldig bra. En slik bok er Winterkrigen, som har stått i hylla siden i 2018 en gang, ikke så veldig lenge riktignok, men lenge nok. Men ikke lenge nok til å bli uaktuell. Morsom, litt trist, men med en fin slutt. Nesten litt feel-good.

Winterkrigen er Janne S. Drangsholt sin tredje roman i serien om Ingrid Winter. Bøkene kan fint leses uavhengige av hverandre, står det. Jeg opplevde det helt uproblematisk å starte med denne fjerde boka i serien. Hvordan det blir å lese meg bakover nå, lurer jeg på, men aner ikke. Jeg har i alle fall lyst på mer om Winter og har nummer to i hylla (den er lyseblå).

Ingrid Winter har en travel hverdag med tre barn, mannen Bjørnar, en overenergisk positiv nabo som er instagram-avhengig og starter blogg på Ingrids bekostning. Ingrid bekymrer seg for datteren Alva som faller litt utenfor med sine særegenheter. Hun tåler ikke papir, er sosialt litt klønete, fikser ikke reglene på fotballbanen med mer. Skolen er også bekymret og har henvist henne til BUP og PPT, men det reagerer Ingrid negativt på. Så ille er det ikke, stakkars ungen, skal hun bli en diagnose-unge nå da..og gå til sykilog, som Alva selv kaller det.. Ingrid føler seg helt klart mislykket i forhold til den perfekte naboen og når hun sier det hun mener om ditt og datt, så blir naboen helt forferdet og dunker henne i hodet med positivt-snakk.
Det er advent og kalendergaver skal lages, det er ørti avslutninger, julefrokoster, julelunsjer, treninger etc og kabalen går ikke opp. Det er til å bli helt svett av. Men for naboen er ingenting vanskelig, og den dagen Ingrid sier hun må lage blogg, gjør hun det. Med tips for hverdagen, barneoppdragelse, interiør og sånt. På bekostning av den negative naboen Ingrid, selvsagt.
Jula innebærer også et kjempedilemma for Ingrid, siden hennes masete foreldre forventer at de får komme til dem og feire, selv om det er utenom ruta, og det er Bjørnars foreldres tur i år, og så har søsteren Erle ekteskapsproblemer og spør om å få komme med sine to hyperaktive barn, og den ene og den andre dukker opp, og det blir et salig kaos, det skal jeg love deg, både under planleggingen og etterpå.

Jobben til Ingrid er et kapittel for seg selv. Hun er litteraturviter som ønsker å bli professor slik at hun kan jobbe mest mulig i fred for alle påfunnene arbeidsgiveren driver med. Nå står de midt i en gedigen omorganisering og skal flytte inn i Open Space- Åpent kontorlandskap, med Clean Desk-policy, noe som fører til ramaskrik naturligvis, det er forskere og lektorer fra humanoria det er snakk om her. Ikke nok med det så skal de slås sammen med kulturfolk og har inngått et samarbeid med Kapittel-festivalen i Stavanger, og får en hyperstilig og positiv sjef derfra med på kjøpet. Ingrid vet ikke hva som er best eller værst, hennes egen sjef som motarbeider henne hele tiden, eller denne nye som de skal samarbeide med. Når de flytter inn i nybygget har de nærmeste kollegene hennes okkupert møterommene frem til januar, så Ingrid må ha veiledning med studentene ved pulten sin som er nær toalettet (dvs mye trafikk), akk o ve.

Alle som har jobbet i/jobber i Åpne kontorlandskap kan fint se for seg utfordringene Ingrid og de andre står i. Det har jeg gjort siden 2004 i forskjellige varianter, også Telenor-versjonen med Clean Desk. Det er så mye å kjenne seg igjen her, og det hylende morsomt å lese. Og alle de fancy moteordene for organisering og ledelse som egentlig ikke sier noen ting, ja, her blir de harselert med til de grader.

I tillegg møter vi noen interessante kolleger, i det hele tatt er Ingrids univers befolket med mange artige karakterer, og hun er vel ikke så alene som hun sikkert føler seg, eller så er det bare det at hun helst vil koble seg av den utviklingen hun ikke makter å henge med på, forståelig nok. Ingrid ønsker det beste for sine barn, sin mann, å jobbe med det hun elsker- litteratur, skrive, lese uten alt det andre tullet som arbeidsgiver finner på.

Forlaget om boka:

Ingrid Winters hverdag er som vanlig preget av utfordringer. På jobben skal de flytte inn i åpent kontorlandskap med clean desk-policy og nye, synergiskapende samarbeidsformer, stikk i strid med Ingrids drømmer om professortittel og sabbatsår. Hjemme har Ingrid stigende bekymringer over datteren Alva, som løper feil vei på fotballbanen, ikke tør å ta på papir og lar seg herse med av klassens dronning Sara. Samtidig nærmer det seg jul, og uten å orientere mannen Bjørnar har Ingrid klart å invitere både foreldre, svigerforeldre, søster med barn, moster Kari og minst et par ekstra til en julefeiring som nærmer seg med stormskritt.

Legg til den hypervellykkete nabodama med sin bloggsuksess på Ingrids bekostning, et par bekymringsvekkende kuler i nakken, en julekalender som aldri blir ferdig, foreldre som aldri er fornøyde og litt generell dødsangst, og du får Ingrid Winters hverdag i et nøtteskall.

Tiden forlag

Winterkrigen var storartet lesing. Intelligent humor på sitt beste, og jeg tok meg i å le flere ganger. En god bok i mørketiden, men ellers også, Drangsholt skildrer godt den galskapen mange sitter fast i, det evige kjøret om alt man skal delta i, forventinger som sliter ut folk, tidsklemma etc etc, samt slitsomme sider ved arbeidslivet slik det fortoner seg for mange av oss, og det gjøres på en utrolig morsom måte. Og så er det mye varme her; Ingrids omsorg for datteren Alva for eksempel, her det det virkelig noen rørende gode scener. Og så må jeg ikke glemme å nevne alle litteratur-referansene; Sylvia Plath, Virginia Woolf, William Blake, Proust (Ingrid mener hun har Proust-traumatisk-stressyndrom)- Og de popkulturelle Kardashians, Star Wars etc.

Anbefales!

Mer om Heddas bokhyllesirkel her.

Intervju med forfatter om boka på NRK.radio her

Andre bloggere:
Solgunn sitt
Pervulato

Adressa- terningkast 5

Janne S. Drangsholt: Winterkrigen, 346 s
Tiden forlag 2018
Leseeksemplar

Novembertemaet i Diktlesesirkelen var Vi hedrer de døde poetene. Alle helgens dag, Halloween etc. Det finnes mange kjente og kjære poeter, både utenlandske og norske, som har forlatt oss. Det er nok å velge i. Jeg valgte en for meg ukjent dikter, som jeg ble nysgjerrig på gjennom forlaget Samlaget sin katalog i fjor. Hun heter Sissel Solbjørg Bjugn, født 1947 og døde 14.juli 2011. Hun skrev dikt og tekster, laget trykk og collage, i perioden 1972 - 1999, som er samlet i denne boka. Sissel Bjugn ble beskrevet som en nyskapende forfatter og fornyer av den norske surrealismen.

I denne samlingen er 6 av hennes diktsamlinger samlet, slik de ble utgitt i sin tid med collager, tegninger, trykk, skriftform og forsider. Gjennom å lese disse har jeg fått et inntrykk av hennes utvikling som dikter og kunstner, men også et inntrykk av hva hun var opptatt av og hva som gledet henne og hva hun slet med. Einar Økland har skrevet et lengre forord.

Den første avisa på Lofotveggen (1978) har tatt navn av de gamle dagers veggaviser, som var populære på 70-tallet. Hun skriver om det å være fisker ved kysten og å jobbe som fiskeriarbeider blant annet, med sine harde kår, filetering, kulde, vått. Men det er også dikt her som handler om andre ting som feks Frø:

Frø
det er ikkje
liv på månen

med det er
bønder på Hitra (s. 24)

(Og under her skulle jeg tatt med illustrasjonen under diktet, men mobilen er akkurat nå ute av drift.)

Sissel Bjugn fikk Tarjei Vesaas`debutantpris for denne samlingen.

Hun er en leken dikter, som sjonglerer med ord og uttrykk, men hun har også har en alvorlig side, en politisk side, noe hun også viser i den neste diktsamlingen Spenn beltet kring livet og hold lampa tend! (1981) som handler om det harde gruvelivet. Mange unge mennesker startet sitt yrkesliv i gruvene rundt i landet og i nord var det også flere av dem, blant annet Sulis, ikke langt fra Bodø. Mange holdt ut så lenge de greide av helsemessige årsaker, andre mistet liv eller ble hardt kvestet og skadet. Bjugn skriver tildels ganske detaljerte dikt fra hverdagen, som her i gruva, og en får kjenne det litt på kroppen. Sterkt er diktet om en 18-åring som ble intervjuet. Han ble hardt skadet i gruva og måtte amputere foten. Livet nordpå var ingen spøk, hardt arbeid både til havs, i fiskeriene og i gruvene, det har Sissel Bjugn satt ord på, som er direkte og lette å forstå. Noen av samlingene er som historier fortalt i diktform, som disse to første samlingene fra fisket og gruva.

(Sissel Bjugn . Hvem er mannen? foto fra Den magre narsissten)

Samling tre; Den magre narsissten, (1984) er en samling med tidl
igere trykte tekster og illustrasjoner fra diverse aviser og tidsskrift, mange er lekne, enkle. Bjugn har også skrevet en del barnebøker, og det kan en forstå når man ser stilen hennes som ofte er ganske så barnlig av seg. Hun dikter også om aktuelle ting i tiden; om Ulrike Meinhof, IRA, Alta-aksjonen, Beatles, Sætrekjeks, Marilyn Monroe- og for meg som var ung på 70- og 80-tallet kan jeg huske mye av dette. Diktene blir som en vandring tilbake, fragmenter av en tid. I denne samlingen avslutter hun med dikt som også er en slags ode til Virginia Woolf.

...
Er dette dagen, Virginia, for suicidale smil?
Ikkje ver redd meir, Virginia!
Virginia, søster mi!

(Ein offiser mindre i verda, s.58)

I Bye, bye (1989) er det mer lek med ord og fantasier om å være i rommet (astronaut), det er litt morsomt noe av det, men i helhet ga ikke denne samlingen meg så mye, selv om det er noen perler her som Heltinnediktet.
Fra og med denne samlingen er det færre tegninger og trykk, ja, faktisk ingen av dem.

I Tornekysset (1992) har Sissel gått i kloster og blir katolsk nonne en stund. Diktene er av religiøs karakter, om klosterlivet, lesing av bibelvers, interessant. Hun bevarer likevel den kritiske siden av seg selv, lurer på om hun har feilkonvertert, hun har bevart humoren og gir seg ikke helt over. Sin feministiske side er fortsatt med i hennes observasjoner:

..
Eg har observert at ein person paulusfull av kvinneforakt
like godt kan skjule seg under ei enkel munkedrakt. (s.72, Pave Julian dør, eit skrekkdikt)

Sissel Bjugn slet også med depresjoner, og den siste samlingen i denne boka er sterkt preget av det, noe tittelen Depp og viser. Det er en mer mistrøstig samling, likevel med humoren og fandenivoldskheten intakt.

Kulturdep., sa høna på
haugen.

Uhu, uhu, uhu! Kven er det
som skrik sånn?Sannelig er
det ikkje eg. Mari Magdal
gret over Jesus-tapet. Ada
gret ikkje, forfattaren seg
klandre. Liv Ullmann græt
i desse dagar helst gjennom
andre. Boo hoo!

(s. 60-61)

Siden William Blake er hedret av en av de andre deltagerne i diktsirkelen, Beathe, så må jeg også ta med at også Sissel Bjugn har nevnt Blake (blant enormt mange referanser) i ett av sine dikt (fra Den første avisa på Lofotveggen) :

(fra Den første avisa på Lofotveggen)

Alt i alt, selv om det var varierende hva jeg fikk ut av disse samlingene, så var det interessant å lese seg opp på en av våre viktige kvinnelige diktere, som dessverre var ukjent for meg før nå. Hun virker som en meget spennende dame, og banebrytende på sitt vis.

Artikkel om Sissel Bjugn og Tor Eystein Øverås som arvet hennes dikt, notater, skrevne etterlatenheter og har laget en biografi av det. De bodde begge i Bodø en del år. Bjugn er opprinnelig fra Setermoen i Bardu. Sissel Bjugn døde av et illebefinnende i Glasshuset kjøpesenter midt i Bodø, 63 år gammel.

Mer om diktsirkelen her

Sissel Solbjørg Bjugn: Sjonglering og bjugnlering, 464 s
Samlaget 2018
Leseeksemplar

I desember skal vi lese en 1001-bok utgitt mellom 1901 og listas ende. (dvs omtrent frem til i dags dato). Jeg har flere nyere 1001-bøker i hylla, men hadde mest lyst til å lese en av de tykke, så jeg får nådd mitt mål om å lese minst (enda) en murstein fra hylla. Det sto mellom Barnas bok av Byatt og Den blinde morderen av Margaret Atwood. Siden jeg er glad i Atwood og har lest en del av hennes bøker, så falt valget, ganske lett, på Den blinde morderen. Barnas bok får altså vente til neste års sirkel-utfordringer. Konkludert så er Den blinde morderen en ganske annerledes bok av Atwood enn de jeg har lest før, skjønt hun har med elementer av det fremtidsrettede her også, da mer i form av ren sci-fi, enn dystopiens versjoner av sci-fi.

Rammehistorien handler om Iris og Laura Chase sin oppvekst, ungdomstid, voksentid- og familierelasjoner i et miljø av økonomisk depresjon, førkrigstid og andre verdenskrig. Iris og den yngre søsteren Laura vokser opp i en rik industrifamilie, faren er eier av en knappefabrikk i en småby i Canada. Moren dør ganske tidlig, mens jentene er unge. Deres hushjelp Reenie betyr mye for dem. Faren lar jentene få gjøre mer eller mindre som de vil, han gjør så godt han kan, men har sitt å stri med i nedgangstidene som kommer. Det er opprør på gang mot kapitalisme og fattigdom, folk mister jobbene sine og sulter. Fabrikken til Chase brenner ned og katastrofen er total. Laura har alltid hatt omsorg for de fattige og syke. Hun har bistått på suppekjøkken og hun har også hjulpet en av opprørerne; fagforeningslederen Alex, da han ble ettersøkt for å ha stiftet brannen på farens fabrikk. Det kan virke som at Laura var forelsket i Alex, men dette er litt uklart. Iris kommer også i en situasjon der hun må støtte Laura i å hjelpe Alex og de får en hemmelighet sammen som ingen må få vite om.

Som en strategi, et håp for å få bedriften på fote igjen, arrangerer far Chase et møte mellom en annen rik bedriftseier, Mr Richard Griffen, konkurrenten, som ønsker å gifte seg med Iris. Iris ønsker ikke det, og faren ønsker heller ikke å tvinge henne, men Iris forstår at dette giftemålet er eneste håpet for å få farens økonomi på fote igjen. En håpløs situasjon for dem alle. Iris sier ja, og på kjøpet får hun en overinvolverende svigerinne. Winifred Griffen tar over alt ansvaret for innredning, brullyp, etc, og styrer det meste. Hun ser på Iris som en dum gås. Richard bryr seg katta, han er vel også kuet av sin søster og dessuten mest opptatt av å komme seg frem og pleie sine kontakter for å nå sine ambisjoner. Da faren til Iris og Laura dør, flytter også unge Laura inn til dem. Laura er en fri sjel og lar seg ikke dukke så lett. Hun sprenger seg ut av skolen Griffens sender henne til og hun blir etterhvert sendt på mentalsykehus fordi de mener hun er i mental ubalanse, ja mer som psykisk syk. Griffens manipulerer Iris med en historie Iris synes er tvilsom, men hva skal hun tro? Iris tror ikke Laura er i ubalanse, eller, det er ikke godt å vite, siden Laura alltid har vært ganske sær, men at hun protesterer og er uenig i ting og det blir oppfattet som upassende. Griffens skal ikke ha noen riper i lakken, ikke noe oppstandelse. Dette er tross alt på 30-40-tallet. Iris mistrives i ekteskapet, men har ikke annet valg enn å forbli. Det er ikke bare bare å få skilsmisse i de dager, og Richard vil aldri tillate det heller, pga sine karriereambisjoner.

Flettet inn i historien om Iris og Laura får vi en annen roman; Den blinde morderen. Dette er en roman utgitt etter Laura Chase sin død. Hun døde brått, 24 år gammel, da hun kjørte utfor en bro og rett i vannet. Det var sannsynligvis selvmord. Iris fant manuset og ga det ut posthumt. Romanen ble en stor kritikersuksess og Laura Chase en kultforfatter.
Den blinde morderen handler om et elskende par, fortalt av henne. Hun er gift, han er ettersøkt og må ikke vise seg for folk flest. Han er også mye ute og reiser, og verver seg til krigen i Spania. Han skriver på en bok, en sci-fi-roman, og han forteller henne denne historien og spinner videre på den når de møtes på billige hotellrom. Hun elsker å høre ham fortelle denne historien fra en annen planet hvor unge jomfruer ofres og blinde mordere tar livet av dem. Det er en ganske så grusom og brutal historie dette, som de koser seg med. Historien har røtter i gamle myter fra eldgamle kulturer på jorden. Jordboere blir besøkt av vesener fra andre planeter, både gode og onde.

Romanen til Atwood er bygd opp med vekselvis kapitler hvor Iris er en gammel dame på rundt 80 år som ser tilbake, og kapitler som handler om det elskende paret og sci-fi-historien, altså Lauras roman, samt nyhetsinnslag fra 30- og 40-årene, sladder fra sosietetslivet og opptrapping av opprør og krig.

Til å begynne med er det ikke så lett å se sammenhengen mellom de forskjellige historiene, faktisk tar det ganske lenge før man gjør det, men jeg vet at det er en sammenheng siden det står bakpå boka. Jeg bestemmer meg for å ikke henge meg for mye opp i det, da jeg regner med at det vil åpenbare seg etterhvert, og det gjør det på en nennsom og overraskende måte. Det er først mot slutten den hele og fulle sannhet avsløres, og det ville være veldig dumt av meg å røpe noe av dette for nye lesere. Ja, det flere overraskelser her, noe ante jeg et stykke på meg, men det kom flere.

Det varierte hvor engasjert jeg var i partier av romanen. Periodevis likte jeg historien om Den blinde morderen best, periodevis dramaet til Iris og Laura. Laura er spennende karakter. Iris er den som bærer hele historien og det er et familiedrama av dimensjoner dette, og mye å forarges over og mye å bli rørt av.
Atwood skriver/skrev som alltid godt og det er det som berget lesingen når jeg tidvis synes det gikk vel trått. I ettertid er jeg glad jeg gjennomførte. Romanen ga meg en del å tygge på til slutt og det er nok en bok som vil sitte i en stund, det tror jeg. Kanskje er dette den minst tilgjengelige, eller mest krevende roman av Atwood som jeg har lest, og da handler det om formen som krever at man kan svitsjer både i tid og rom og er på helt forskjellige steder og tider på mange plan på en helt annen måte enn i andre fortid/nåtid-romaner.

Jepp, jeg er ganske så fornøyd med å ha kommet meg gjennom denne mursteinen av dette kaliberet på tampen av året.

I kommentarfeltet under er det lov å spoile og diskutere boka.

Mer om Elidas 1001-sirkel her

Andre bøker av Margaret Atwood som jeg har blogget om:
Alias Grace
Oryx og Crake, Flommens år og Maddaddam
Susanna Moodies dagbøker
Tjenerinnens beretning leste jeg i 2017, men har visst ikke blogget om den.

Margaret Atwood på Lillehammer 2015 jeg var der.:)

Margaret Atwood: Den blinde morderen, 629 s
Aschehoug 2001
Kjøpt

Kort omtale. Jeg leste ferdig denne boka på toget fra Trondheim til Bodø lille julaften. Alle kjenner vi vel villmarkingen Lars Monsen fra TV-serier, intervjuer, Monsen på kryss og tvers med hunder eller ikke. Han ble den kjendisen han tidligere i livet aldri ønsket å bli. Å lese en bok om han gir mer dybde og innsikt i hvem han er, hva som driver han, hva som kreves av slike ufattelige ekspedisjoner som han har foretatt. Virkelig fascinerende om et helt uvanlig liv.

Journalist Kjetil Østli har møtt Lars Monsen over en 2-årsperiode for å skrive denne boka. I tillegg har Østli fått tilgang diverse annet materiale; Monsens egne bøker, manus, notater, dagbøker etc og hatt samtaler med andre som kjenner ham.
Lars Monsen er nr to i en søskenflokk av fire brødre. Han mistet storebror Eirik i overdose da Eirik var i slutten av 30-årene. Faren tok tidlig med ungene ut i naturen, lærte dem om friluftlivets gleder, men han var også hard og krevende. Han var fysisk sterk, utholdende, dristig, men tok aldri unødige sjanser. Han utfordret ungene fysisk. For Lars var det positivt, for Eirik som var den følsomme mer kreative typen med andre talenter, slo det feil ut. Han nådde aldri opp til farens idealer.
Mor var av sameslekt, hennes familie kom nordfra. Lars minnes besteforeldregården i Beiarn i Nordland, en fraflyttet gård som han selv har satt noe i stand og ofte besøker.
Lars var energisk som barn, elsket å være ute, klatre i trær, ligge ute. Han sov ute i marka første gang alene som ni-åring. Mor sa nei, far sa ja. Lars lærte mye av dette, selv om han var skitredd for alt det som kunne gjemme seg i mørket.
Oslomarka ble Lars sin skole som villmarkselev.
Når det gjelder vanlig skole var han skoleflink, men gikk lei i ungdomsskole og videregående. Som ungdom likte han å feste og drakk mye. Han hadde flere drikke"leker" han drev med. Som å ta med seg en kasse pils på t-banen, ta en øl på styrten etter hvert stopp. Eller gå rundt i byen med to poser øl og drikke mens han gikk. Det var hardt miljø i Oslo på denne tiden (70-tallet) og mye rus i omløp. Hasj, amfetamin, andre ting.. Eirik ble hekta på narkotika og avhengig. Han ga broren sitt et råd; Hold deg unna narkotika, ikke begynn med stoff.
Lars sier at han hørte på broren. Han kunne selv ha havnet på kjøret i ungdomstiden, men fant mye glede i utelivet og det holdt han nok på matta, selv om det gikk hardt for seg i forhold til alkoholen i perioder. Han likte å drikke.
I marka drakk han aldri. I marka følte han seg hjemme.

Etterhvert fikk Lars ideer om å gå lange turer. Norge på langs. En ide som kom da han var i marka sammen med vennen Trond som skulle gå sammen med ham. Lars planla godt. Først ville han gå ferdig lærerskolen, deretter legge ut på Norge på langs. Fra Finnmark til Halden. En tur ingen hadde gått før. Før det hadde han gått mye i Oslomarka, med støvler med hull som han teipet igjen, Utstyret den gangen var ikke som nå. Men det tok ikke gleden fra å være ute i naturen. Tenne bål, lage leir, fiske, sove under åpen himmel, eller i telt.

Turen Norge på langs tok et år. Og det var ikke bare bare, med snøstorm på Finnmarksvidda, på fjellet, de gikk tomme for mat da de mætte ligge i ro, spiste av hundematen, ekstrem kulde, farlige elver som skulle forseres, ville dyr som bjørn og ulv.
Etterhvert ble det større og større ekspedisjoner. Canada, Alaska flere ganger, med Marit (eks-kjæreste- som han fikk tak i ved å sette inn en annonse i Villmarksliv, bladet han skrev for)- og alene. Farlige ekspedisjoner, som han holdt på å dø av flere ganger. Isbjørn, bjørn, elvestryk, frost- særlig var det episoder med et angrep fra isbjørn der han bodde i Alaska, samt da han holdt på å fryse ihjel mens han var på hundeløp, som gjorde inntrykk på meg.

Monsen forteller også åpent om opplevelser med det såkalt "overnaturlige". Opplevelser av å ha hjelpere, å bli beskyttet, reddet i farlige situasjoner, noen som er der med ham. Om det å få tegn, lese tegn. Bli ett med naturen. Å være å så i ett med naturen over tid, har lært ham å finstille sansene sine, oppmerksomheten, lytte, sanse dyr og vær, lese naturen. Å komme inn i sivilisasjonen etter lange turer ute er ikke problemfritt. Mye blir støy, å sove i vanlige senger, spise dannet ved pynta bord, blir tilpasningsutfordringer som kan ta tid.

Han forteller også om kvinner, noen har det vært, han er ingen enstøing, selv om han noen ganger føler han er på vei til å bli. For noen år siden traff han kona Trine Rein, episoden har de fortalt om på TV. De har hundeinteressen til felles, og musikken. Lars liker musikk, men utøver den ikke selv. Lars vil kun gjøre det han er best i, ikke det han ikke kan bli kjempegod i. Han sier selv at han er ekstrem. Setter seg vanskelig mål. Planlegger nøye. Bruker lang tid på turer, det skal aldri være stress. God tid er en av suksesskriteriene. Han beskriver hvordan turene legges opp.

Han har vært utsatt for store fysiske skader. Kroppen har ikke hatt godt av de ekstreme turene med tung sekk og frost over tid. Knær har blitt operert. Ryggen har streiket. Men han har gått på tross av. Han har måttet gjennomføre, har jobbet mye med fokuset for å ikke kjenne smerten. Hvis smerten hadde tatt over hadde han ikke greid å gjennomføre en del av etappene på de mest krevende turene. Det kunne ha betydd døden.

Monsen sier at hvis han kan inspirere andre til gleden ved det enkle friluftslivet, naturen, tenne bål, sove ute, sette leit, fiske, har han oppnådd mye ved at han valgte å bli en offentlig person, som han ble ved å lage TV-program. Noe måtte han gjøre for å få inntekt til å leve dette livet som han ønsket og gevinsten er at han også kan lære andre gleden ved å være i naturen. Man trenger ikke dyre klær og utstyr for å være ute, men man må lære seg en del ting, som å tenne et bål feks.

Om dette og mere til har han fortalt i boka, som jeg synes var meget fascinerende å lese. Anbefales!

Dette er mitt bidrag i Moshonistas biografisirkel oktober 2019. Kategori, fjell, frost, snø.

Lars Monsen Mitt liv fortalt til Kjetil Østli, 248 s
Cappelen Damm 2019
Lånt på biblioteket

Jeg har lest og vært veldig begeistret for serien om Niels Bengtson av A.J.Kazinski. Det danske radarparet har skrevet avanserte krimbøker med en religionhistorisk, okkult eller mytologisk ramme. Miraklenes natt føyer seg fint inn i denne trenden, denne gang med en kristent bakteppe.

I Miraklenes nattdreier handlingen seg om Frelseren; Jesus som døde for våre synder på korset, og det fører oss både til pilegrimsbyen Lourdes i Frankrike og Jerusalem i Israel.

En ganske sprø og farlig person tar livet av folk i Danmark på bestialsk vis. En mann blir funnet med skader som hentyder til at han har blitt korsfestet, men korset er borte.

Jakten på morderen starter og det blir snart klart at flere kan være i fare.

Niels sliter med sitt eget livs store drama og har skiftet avdeling. Kona Hannah er dødelig syk av kreft og har forlatt ham for å dø i fred. Hun reiser til Lourdes hvor hun treffer en annen kreftsyk kvinne som hun deler hotellrom med. Tusenvis av pilegrimer og svært syke mennesker oppsøker Lourdes hvert år, mange i følge med sykepleiere og reisearrangører. Grotten der unge Bernadette fikk en åpenbaring og så jomfru Maria vise seg, er erklært hellig og vannet der skal være helbredende. Hannah bader i vannet når det blir hennes tur. Køene er lange. Hannah som er ateist og vitenskapskvinne, er villig til å prøve alt. Det kan ikke skade. Slik veldig mange tenker når de står stilt overfor døden.

Hun har noe kontakt med Niels på telefon. Han er full av sorg, men trenger også hennes skarpe hjerne, hennes hjelp til å finne noen svar på drapsgåten de står oppe i. Hannah snakker om å dra til Jerusalem. Niels tror, har et lite håp om at Hannah kan finne noen ledetråder i nettopp Jerusalem.

Hannah går på Via Dolorosa, i smugene i Jerusalem, overnatter i Gravkapellet og tenker på sin egen død, kanskje dør hun her, hva tenker vakta når han kommer dit om morgenen for å åpne, da.

Romanen er intens, særlig dramaet til Niels og Hannah. Sorgen ligger tjukt på og som leser kan jeg kjenne det. Hannas desperate vilje til å hjelpe Niels, før hun forlater livet. Jakten på drapsgåten er også spennende, intens, innviklet, som disse bøkene bruker å være.

Jeg synes også det var ekstra morsomt å lese om at Hanna var i Lourdes og Jerusalem siden jeg selv har vært der. Gått de samme gatene, besøkt de samme hellige stedene, sett de samme tingene. Alle souvenirbutikkene, hellig nips, Mariafigurer, flasker til å helle hellig vann på, folk bære store tunge kors på Via Dolorosa.

Klagemuren i Jerusalem (foto: Anita Ness)

Dette er igjen en absolutt god krim av A.J.Kazinski . Jeg håper det blir flere, men er tvilende på grunn av det som sto i etterordet om Niels Bengtson. Det var som et slags farvel. Vi får se. Jeg håper på gjensyn, en ny oppstandelse for å si det slik. (Nei, Niels Bengston døde ikke i boka, men jeg bare måtte ta et slikt ordspill likevel, siden det er Kristus det handler mye om her, frelseren, og at en del i boka heter Oppstandelse)

Anbefales!

Andre av A.J. Kazinski som jeg har blogget om:
Den siste gode mann #1
Drømmetyderens død #4
Den gjenfødte morderen #3

Søvnen og døden (#2) er også en del av serien, den har jeg lest, men ikke blogget om

Mer om boka her.

Berit har også blogget om Miraklenes natt.

Miraklenes natt av A.J.Kazinski, 384 s

Gyldendal 2019

Leseeksemplar

Klippemoskeen i Jerusalem (Foto: Anita Ness)

Jeg har lest flere av bøkene til Øystein Wiik om Tom Hartmann. De har vært ville, spennende og morsomme å lese. Nå har Wiik parkert Hartmann (ikke for godt håper jeg) og introdusert Hauk Alving, den nye helten i sin nye thrillerserie. Tja, hva skal man si? La oss si at jeg likte bøkene om Tom Hartmann bedre enn denne, selv om denne også har potensiale, og vi gir ikke opp etter en bok i en ny serie, gjør vi vel? Les mer under bildet, så få du mer kjøtt på beina.

Boka har jeg fått som anmeldereksemplar fra forlaget.

Kjøtt er sentralt i denne boka. Pølser og kjøtt, menneskekjøtt og annet. Slakteri.
Handlingen inneholder også tematikk rundt papirløse flyktninger, kynisk business, torpedoer, kyniske advokater, rikmannsliv, elskerinner, bitcoin, det mørke nettet, og en fallert skuespiller som heter Hauk Alving. Alving driver p.t. som coach og foredragsholder, etter å blitt hengt ut i #metoo-skandaler, og i denne boka roter han seg borti en historie det viser seg veldig vanskelig å komme ut av.
Motivet hans for å komme i nærheten av disse lyssky elementene er at han har en datter på syv år som er døvblind, som han har aleneansvar for, og han vil skaffe penger for å sikre henne en fremtid. Med utpressing. Det går sjelden bra, og i alle fall ikke her.

Jeg brukte lang tid på å få en viss oversikt og tråd mellom scener og karakterer. Det tok sin tid før jeg synes det ble noe særlig spennende, rett og slett, at noe berørte eller engasjerte meg på noe vis. Mulig det var for sprikende, eller jeg hadde for mye annet å tenke på slik at tråden uteble i min konsentrasjonsevne.
Egentlig skriver jo Wiik veldig lett og med en morsom penn, men det var lite jeg fant morsomt. Noen ganger humret jeg og dro på smilebåndet, og i den andre delen av boka mer enn tidligere. Det går jo over i parodien rett som det er, jeg så for meg slike farser som jeg har sett på teatret noen ganger. Wiik er jo teatermann, så ikke unaturlig det om han er inspirert av de gode gamle forviklingsfarsene.

Vel, vel- jeg skal gi Hauk Alving en sjanse til, selv om jeg synes denne boka var langt unna bøkene om Tom Hartmann. Boka var dessuten alt for lang.

Andre bøker av Øystein Wiik som jeg har blogget om:

Dødsrytteren
Casanovasyndromet
Rekviem
Skorpionen

Bjørnebok har blogget mer begeistret enn meg om boka

ØysteinWiik: Tredje gang du dør, 556 s
Aschehoug 2019

Denne boka valgte jeg som novemberbok i Elidas 1001-sirkel. Kategori: Bok med navn i tittel. Jeg kom ikke i gang med den før forleden. Den var litt tung å lese i starten av en eller annen grunn. Tett skrift, ingen kapitler, stream of consciousness. Hva vet jeg.. Da jeg gikk over til lydboka som jeg hadde lånt på eBokBib gikk det mye lettere, veldig lett, det føk avgårde mens jeg laga ertestuing, lutefisk, sennespsaus, stekte bacon, mata katta, etc. Da jeg datt ut litt innimellom fordi jeg måtte sjekke oppskriften på saus og stuing, var det veldig kjekt å kunne ta en titt i papirboka for å hente seg inn igjen.

Min versjon av boka er et eksemplar utgitt av Den norske Bokklubben, som jeg kjøpte i en bruktbutikk, antagelig Fretex eller Sirkulus. Det fine med disse bøkene er også at de har et lærerikt etterord.

Men som sagt, lydboka, den funka veldig bra og det var spennende og lett å følge med, bortsett fra når jeg måtte sjekke oppskriften på nytt, noen multitasker er jeg ikke, dessuten har ikke hjernen godt av det heller, å multitaske altså, en ting om gangen.

Virginia Woolf slo gjennom med Mrs Dalloway, som ble utgitt i 1925, og sammen med James Joyce og Marcel Proust utviklet hun teknikken, eller stilen, Stream of consciousness. Romanen foregår på en dag, som James Joyce sin Ulysses (ifølge omslaget).

Mrs Dalloway er godt gift med en fremstående politiker, liker å holde store fine selskaper i sitt pene hus i London. Hun er opptatt av dannelse og estetikk. Men er hun lykkelig? Peter Walsh, hennes ungdoms kjæreste dukker opp denne dagen, og de begge må ta et oppgjør med den de er, har blitt, den de har vært, den de var. Peter fridde i sin tid til henne, men hun takket nei fordi hun ble skremt av hans lidenskap og eventyrlyst. I dag har Clarissa Dalloway fått dekket sitt trygghetsbehov, i en alder av femti pluss. Ja, kanskje er det blitt litt kjedelig også?
Peter Walsh er tilbake fra mange år i India, og har en skilsmisse bak seg. Han dikter opp en historie overfor Clarissa og forteller at han er nyforelsket ei dame med to barn, hvorfor gjør han det mon tro? Han er ikke lykkelig og forstår seg vel ikke helt selv. Han har store emosjonelle svingninger. Flere i denne romanen sliter med psyken, blant annet Septimus, en mann som har vært i krigen og som vi i dag nok ville diagnostisert med PTST. Hans lege Dr Holmes mener det feiler ham ingenting, selv om han tydeligvis er dypt deprimert, sengeliggende på dagesvis, samt at han ser ting, flashbacks og mer til. Hans kone er fortvilt naturlig nok, og de får tak i en annen lege, en spesialist, men Septimus og kona får etterhvert også mistillit til ham. Ikke rart, da behandlingen som forordnes er hvile i dagevis på et rom på et mentalt behandlingssted, og at familiemedlemmer må holde seg borte da de ikke er bra for behandlingen. Det er vel ikke holde seg ro alene på et rom han trenger. Heller ikke at kona må holde seg unna.
Vi treffer flere mennesker, venner, nære, perifere, som Clarissa og Peter kjenner fra før og nå som blant annet Sally, Clarissas bestevenninne som hun nok også var forelsket i i sin ungdom. Scenene skifter sømløst hvor vi følger Clarissa og de andre gjennom døgnet og det kuliminerer i et storslagent selskap hos Dalloways.

Tematisk er vi innom det å finne seg tilrette eller ikke, kvinnens plass (Woolf var feminist), samfunnsspørsmål i datidens London, psykisk helse/psykiatri, selvmord, med mer.
I etterordet leser jeg at selv om kvinner kjempet for sin plass og bedre rettigheter på denne tiden, var det mye de ikke kunne si, eller skrive om. Woolf skriver mellom linjene, og bruker "dobbeltgjengere" slik Mary Shelley gjorde det med Frankenstein. "Dobbeltgjengeren kommenterer nattsida i oss", følelser som ikke hovedpersonen vedkjenner seg, eller tabubelagte temaer. I denne boka er Septimus en slik dobbelgjenger. Han er den "gale" og indirekte sies det at han hadde forhold til en mann. Clarissa som er motsatsen, vellykket utad, lever i et ekteskap uten seksuelle følelser, hun føler seg alene og forlatt, og tenker tilbake på sine følelser for Sally og Peter.
Jeg tenker at dette har noe Jungiansk over seg, det Jung kaller Skyggen. Det er også flere ting her hvor jeg også tenker på arketypen Masken.
Virginia Woolf slet også med psykiske problemer. Hun fikk et mentalt sammenbrudd etter sin mors død da hun var 12 år, men hun hadde også flere senere. Hun opplevde "manisk sorg" og hørte stemmer og lyder, slik som blir skissert i Mrs Dalloway. (kilde: etterordet)

Romanen er preget av motsetninger, som Clarissa selv, som flere av personene er, som vi alle er. Clarissa var kald, varm, hun var følsom, hun var melankolsk, livsglad, hun isolerte seg, hun søkte selskap og holdt selskap. Det er ingen rettfrem-roman dette, hvor man har en sannhet. Woolf ville skrive om livet, om den komplekse virkeligheten. Folk som får de samme stimuli kan oppleve det helt forskjellig, en leser vil kunne tolke det han/hun leser forskjellig.
Det finnes ingen objektiv eller overordnet sannhet, mente Woolf.

For en sylskarp observatør og forfatter Virginia Woolf var. Jeg er glad jeg leste denne romanen, som er min andre av henne, og at jeg har flere igjen i hylla.

Tidligere har jeg lest Til fyret, i Lines 1001-lesesirkel.

Jeg har også The Hours av Michael Cunningham , en roman inspirert av Mrs Dalloway, innlegget kan leses her i Lines 1001-sirkel . Anbefales.

Virginia Woolf: Mrs Dalloway, 176 s
Den norske bokklubben 1994 (original 1925)
Kilde: Kjøpt /lydbok lånt på eBokBib lest av Lena Meieran/2018 (6t 58min)

Desember er straks over og det blir en kort oppsummering denne gang, siden jeg også skal lage en års-oppsummering. Den kommer nok løpet av noen dager. I morgen reiser jeg på fjellet på nyttårsfest og tar toget hjem 1. januar. Tvilsomt om det blir noe blogging da. Jeg har feiret jul i Bodø og ellers har desember gått rimelig fort, med juleavslutninger og diverse som hører med. Jeg styrer minst mulig og det har vært tid til å lese. Here we go:

Moloen i Bodø 25. desember

Bøker lest:
1. Winterkrigen av Janne S. Drangsholt: frahylla, lesesirkel, leseeks, 346 s
2. Den blinde morderen av Margaret Atwood: frahylla, 1001-bok, lesesirkel, kjøpt, Canada, 629s
3. Voksne mennesker av Marie Aubert: norsk2019, lånt på bib, 141 s
4. Når nettene blir litt for lange. Ren poesi julehefte 2019: Julehefte, dikt, prosa, leseeks, 88 s
5. Miraklenes natt av A.J. Kazinski: Krim, Danmark, Israel, Frankrike, leseeks, 382 s
6. Vi er fem av Matias Faldbakken: norsk2019, lånt på bib, 205 s
7. Mitt liv av Lars Monsen, skrevet av Kjetil Østli: Biografi, norsk2019, lånt på bib, Canada, Alaska, 248 s
8. Tredje gang du dør av Øystein Wiik: Krim/thriller, norsk2019, leseeks, 556 s
9. Yahya Hassan 2 Digte: Dikt, Danmark, kjøpt, 113 s
10. Skeiseferd og andre dikt av Gerdur Kristny: Dikt, Island, lånt på bib, 93 s
11. Elsken av Tomas Espedal: norsk2019, leseeks, Frankrike/Norge, 91 s
12. Mrs Dalloway av Virginia Woolf: 1001-bok, frahylla, lesesirkel, England, kjøpt/lånt/lyd, 176s

SUM: 12 bøker / 3068 sider

På årslista mi over leste bøkerså jeg at jeg manglet noen få til 130 bøker lest i 2019, så jeg fikk det for meg at jeg skulle rekke det, og leste noen korte bøker på slutten av måneden. Det gikk akkurat det. Jeg blir litt gira når jeg lager meg slike mål, og sånn fikk jeg også lest et par bøker som jeg har hatt på vent en stund. Jeg starter på en kort en i kveld også, kan hende rekker jeg å lese ferdig den i morgen på toget.

Sortert så har jeg lest:
2 krim
6 andre romaner
1 julehefte/dikt/noveller
1 biografi
2 diktsamlinger

3 frahylla
2 1001-bøker
5 leseeks/3 kjøpt/4 lånt på bib
6 norsk2019

Elsken var en veldig fin bok, selv om den handlet om døden. Jeg tror det er derfor den har ligget en stund, jeg har ikke orket å lese om døden. Det var spesielt å lese boka nå, siden den handler om Jeg som planlegget å dø for egenhånd, spesielt siden Ari Behn avsluttet livet 1.juledag. Espedal skriver ikke tungt, så det blir ikke gjennomtrist, han har humoren som skinner gjennom. Det er også en livsbejagende roman, fordi Jeg (hovedpersonen kalles Jeg) blir så glad i livet i den tiden han har igjen. Så hvorfor skal han dø? Han har bestemt seg. Men så treffer han en ung kvinne på reise, de blir kjærester, går til Paris, drar til Norge sammen. Hva som skjer videre kan jeg ikke røpe, men den omtalte voldtektsanklagen er med. #Metoo.

Yahya Hassans dikt 2, synes jeg var litt skuffende. De var voldsomme, som antatt, men det ble for mye vold, fengsel og fortvilelse og innelåst på sikkerhetsavdeling. Det kunne blitt mer interessant. Kanskje jeg skal lese den igjen en annen gang.

Voksne mennesker og Vi er fem anbefales også. Gode romaner, spesielt Vi er fem var overraskende bra, sær, noe av det rareste jeg har lest..

Kulturelle aktiviteter:
1. Litteraturhuset i Trondheim. Torstein Andersen kåserer og leser Arild Nyquist; Nå er det jul igjen. Jeg deltok som frivillig.

Husker ikke om jeg deltok på mer. Sannsynligvis ikke. Avsluttet på rehabiliteringsopplegget jeg har gått på,. i ca tre måneder dvs jeg har et par treningstimer igjen og en samtale på nyåret, men gruppene er ferdig. Var med på juleavslutning hvor vi sang julesanger, drakk kakao og spiste lussekatter og hadde det hyggelig. Var også på julegrøt på jobben, det var koselig. Viktig å gjøre koselige ting i mørketiden.

Vil med dette ønske dere alle takk for i år og et riktig godt nytt år.:)

*** Og så kommer jeg tilbake med års-oppsummering og leseplaner for det nye året. ***

Omsider har jeg fått gjennomgått lista fra 2019 og trukket vinnere av premier i diktsirkelen. Jeg har valgt å trekke to vinnere som får hver sin diktsamling. Bøkene har jeg selv kjøpt, og jeg vet de er gode. Så håper jeg vinnerne også vil like dem.

Deltagerne fikk et lodd for hver gang de deltok i diktsirkelen. Følg med under for å se hvem som vant.

Men først en liten oppsummering:

* Det har vært 6 runder, 1 annenhver måned.

* Deltagelsen var høyest i januar med 9 deltagere, lavest i november med 3. Resten av året var det 4, 4 og 5 deltagere.

* Kleppanrova deltok i alle 6 runder. Skikkelig bra! Beathe i Beathes bibliotek deltok i 5 runder, og Åslaug i BokogPalett i 4. Det er også veldig bra! Takk til dere og resten av deltagerne.

Kategoriene og linker til deltagernes innlegg kan dere se her

I Januar var humor temaet, og det ser ut til at det traff bredere enn vanlig. Ellers lurer jeg på om en del av kategoriene ble for vanskelige, og om det er grunn til at interessen gikk ned? Eller kan det ha med generelt laber nedgang på bokblogg-aktivitetsfronten i året som har gått. Hva tror dere?

Uansett; spørsmålet er om vi skal fortsette med diktsirkelen eller ikke.

Jeg vet at et par stykker ønsker det, og når et gjelder resten , aner jeg ikke.

Kanskje skal jeg endre det slik at vi kun har en runde hvert kvartal? Fordelen er at det kan bli lettere å delta når det ikke er så ofte, ulempen er at det er lettere å glemme det,- men da er kalender/leseplan et viktig redskap å ha.

Jeg vil også utfordre instagrammere til å delta. Sirkelen har vært åpen for alle uavhengig av blogg eller ei, men det kan kanskje gjøre seg med en sterkere oppfordring.

Avhengig av responsen, tar jeg gjerne imot forslag til kategorier for neste år, hvis sirkelen fortsetter.

Vel, da er sikkert mange spente på resultatet av utlodningen. Here we go:

Tada, trommelilom!

Jeg gikk noen runder i rommet og ristet på skålen med loddene, de er likt brettet, så det skal være så rettferdig som det går an i et lotteri.

Og vinnerne er:

1.premie: Tine

2.premie: BokBloggBerit

Gratulerer så mye til dere! (melding kommer i innboks på messenger, 22 er visst dagens lykketall)

Tenker at jeg tar en kort oppsummering i år, uten masse bilder, linker og slikt som tar masse tid. Selv om jeg liker å holde på med det, så er det så mye annet som har tatt tid og fokus disse dagene, og energien er generelt ganske lav for tiden. Det viktigste er å få gjort det, altså laget en oppsummering og en plan videre. Here we go!

Det fine med snøen er det hvite, rene, det fine med vinteren, det kalde, nakne. Likevel står trærne der, grønne, sterke og vitner om en ny vår. (foto og tekst: Anita Ness)

I 2019 leste jeg 130 bøker.

På tampen av året ble jeg trigget av at det var noen få bøker igjen til 130, derfor leste jeg noen korte bøker for å nå dit. Jeg synes noen ganger det er gøy å konkurrere med meg selv på denne måten. Nå mål. Og det gikk akkurat, før noe annet tok tid og fokus.

***Bøkene er fordelt slik:

* 40 norske2019-bøker
* 29 frahylla
* 8 1001-bøker
* 15 diktsamlinger
15 sakprosa (derav 7 biografier/selvbiografier)
39 krim /57 andre romaner

* 2 mursteiner frahylla

Kjønnsfordeling:
65 bøker av kvinnelige forfattere
64 bøker av mannlige forfattere
1 av begge kjønn (Ren poesi)

Lista mi med bøker fra 2019 er her

Jeg leste 120 bøker i 2018, men hadde ingen mål om å lese et eksakt antall bøker i 2019.

Mine mål for 2019 var disse:

* Lystlesing utenom pensum og deltagelser i biografilesesirkelen og diktlesesirkelen. Dette skal også være lystlesing, men med frivillig tvungen deltagelse. Deltagelse i Heddas hyllesirkel ble ingen suksess for meg i 2018, så jeg tar heller en drop-in-variant enn å satse på å delta fast der. Jeg vurderer også deltagelse drop-in i Elidas nye 1001-sirkel. Jeg har lyst til å lese Don Quijote.

* Fortsatt fokus på hylleboklesing. Øke antallet til minst 20.

* Videreføre målet om hyllelesing av de tykke bøkene. (se over, mål fra i fjor)

* Fortsatt fokus på diktlesing.

* Lese mindre norsk 2019- dvs ikke ha fokus på det, men heller lese det som faller meg inn. Jeg kommer til å fortsette å ha ønske om å lese nye bøker som kommer, men vil også ha like mye fokus på det som står i hyllene på vent.

* Jeg kommer ikke til å rålese norske 2018-bøker frem til fristen for nominering til Bokbloggerprisen selv om den er utsatt til medio februar, selv om jeg har flere uleste norske fra 2018 i hylla. Jeg vil lese det jeg ønsker å lese i min ventebunke. Akkurat nå leser jeg Jordens arvinger av Ildefonse Falcónes på nesten 1000 sider, og det vil nok ta et par uker å lese den ferdig. Jeg har allerede lest 48 norske bøker fra 2018 og jeg tipper det er mer enn det de fleste bokbloggere har lest med unntak av noen få andre storlesere som Beathe, Tine, Åslaug (?) Arrest me if wrong. Forøvrig har jeg fortsatt 44 uleste norske 2018-bøker i min ventebunke av totalt 64 2018-bøker - skrekk og gru) , så det sier seg selv. Ikke ønsker jeg mer utsatt frist heller. Ingen greier å lese alt.

Innlegget for 2018 er her

I forhold til måloppnåelse, så er jeg veldig fornøyd med å ha lest 29 bøker frahylla(målet var 20), hvor 2 var mursteiner (Stillitsen og Den blinde morderen) . Jeg leste 15 diktsamlinger, det er også veldig bra.

40 norske fra 2019 er bra, nye norske bøker har gått ned, mot 48 nye norske i 2018 (da leste jeg også færre bøker totalt)- ergo, fokuset på mer variert, mer fra hyllene, mer utenlandsk, flere elder bøker- har hjulpet!

Jeg tok permisjon fra videreutdanningen fra i høst fordi jeg ble sykmeldt, så det ble ikke noe pensumlesing etter juni, men mer annen lesing.

Beste bøker:

Å vurdere hva som var de beste bøkene jeg leste i fjor er som vanlig vanskelig. Noen få som gjorde mer inntrykk enn andre er:

* Når jeg drikker av Martin Svedman (dikt 2019)

* Så mye hadde jeg av Trude Marstein (roman2018, lest januar-19)

* Nini av Lars Lillo Stenberg (biografi 2018, lest januar-19)

* Heim av Johan B. Mjønes (roman 2018, lest januar-19)

* Kjærlighetens Antarktis (roman, svensk 2019)

* Svømme hjem av Deborah Levy (2019)

* Portnerboligen av Gøril Emilie Hellen (roman norsk2019)

* Full spredning (roman norsk2019)

* Mitt liv av Lars Monsen (biografi 2019)

* Den mørke hemmeligheten i Tysfjord av Anne Britt Harsem (sakprosa 2019)

Krim/thrillere:

* Vi skal ikke våkne av Heine Bakkeid (krim norsk2019)

* Den som elsker deg for høyt av Kristine Storli Henningsen (psykologisk thriller norsk2019)

* Sensommer/Høstdåd/Vinterild av Anders de la Motte (svensk krim 2018/19)

Lesesirkler:

Diktsirkelen:

6 av 6 deltagelser.

Sirkelen står jeg selv for og den er gjennomført på andre året. Engasjementet dalte etter januar (fra 9 til +/- 4 deltagere), men flere ønsker å fortsette, så da blir det en ny runde til.

Mer her om Diktsirkel 2019

Moshonistas Biografisirkelen:

5 av 6 deltagelser.

Håper at den fortsetter i 2020 (er visstnok under vurdering).

Heddas bokhyllesirkel:

8 av 12 gjennomført.

* Fortsetter i 2020.

Elidas 1001-sirkel:

8 av 12 deltagelser.

* Forsetter i 2020

Mer om mine lister over mål og gjennomført i sirklene her

Mine mål for 2020:

Jeg satser på å videreføre og justere målene fra i fjor:

* Lystlesing og deltagelser i biografilesesirkelen, diktlesesirkelen, 1001-sirkelen og Heddas bokhyllesirkel. Dette skal også være lystlesing, men med frivillig tvungen deltagelse.

* Samlesing med Beathe : Don Quijote.

* Fortsatt fokus på hylleboklesing. Øke antallet til minst 30

* Videreføre målet om hyllelesing av de tykke bøkene. Lese Blond, Max, Mischa og tetoffensiven, samt Min Kamp 6.

* Lese mer Margaret Atwood, Knut Hamsun, Virginia Woolf og Olav Duun.

* Noen av disse målene nås gjennom min liste i 1001-sirkelen, som finnes her

Liste til de andre sirklene, legges i den samme fanen når de ferdige.

Annet i 2019:

Utenlandsreiser:

Madeira i vår, Hellas i juni.

Gran Canaria september/oktober. Desemberturen ble avlyst pga sykdom.

* Deltok som frivillig på Litteraturhuset i Trondheim både vår og høst. Fortsetter i 2020.

* Noe mindre deltagelse på litterære arrangementer enn tidligere.

* Deltok på Krimfestivalen i Oslo i mars, noe som fristet til ny tur kommende 5-7-mars. Det ble ikke noen tur til Kapittel eller Lillehammer i 2019.

Ønsker med dette dere alle takk for det gamle og lykke til med et godt leseår 2020!

Om ikke akkurat Havanna, så står i alle fall turer til varmere strøk på planen, som La Gomera, Umbria og Kroatia :)

Hei alle diktlesere der ute. Velkommen gamle deltagere i diktlesesirkelen, velkommen nye! Jeg kjører i gang tredje runde med diktsirkel, da flere ønsker å fortsette. Det synes jeg er veldig hyggelig, så da gjør jeg gjerne det. Kategoriene er noe rundere enn i fjor, så det skal være ganske lett å finne bøker.

Her er årets kategorier:

Januar:
En dikter du ikke har lest noe av før

Mars:
Debutant

Mai:
En gammel favoritt

Juli:
Klassiker

September:
Norsk dikter

November:
Utenlandsk dikter

Retningslinjer/regler:
*Post innlegget i løpet av den aktuelle måneden og legg inn link i månedsinnlegget som jeg legger ut eller i samlefanen.
* Du kan også delta uten blogg. Legg da inn en kommentar i kommentarfeltet om boka du har valgt og hva du synes om den. Eller tagg meg på instagram @artemisias_60
* Alle som linker til min blogg i innlegget sitt deltar i trekning om premier. Alle deltagelser med linker gjelder som et lodd. De som ikke har blogg er unntatt krav om linking, men har dere instagramkonto kan dere tagge med @artemisia_60 #diktlesesirkel og/eller like min facebookside Artemisias Verden.

* Dette er en lavterskelsirkel. Ingen krav om analyser etc eller at man skal kunne så mye om dikt. Her er lesegleden i fokus. Man greier alltids å si noe om hva boka handler om, hvordan man likte den eller ikke, hva man fikk ut av den.
* Hvis du føler for det, si gjerne noe om hvorfor du valgte akkurat den boka.

Velkommen og lykke til.:)

Samlefane for 2019 her

Jeg hopper i det med en gang med en diktsamling av Svein Østvik, som jeg fikk lastet med på eBokBib i går. Jeg husker jeg hørte om diktene hans den gang de ble gitt ut i 2014. Den utgaven jeg har lånt, er lydboka hvor Svein selv leser, som kom ut i 2019. Samlingen kalles Sveins Verden og er en samling med 30 dikt og et lite utvalg tekster.

Jeg var i utgangspunktet veldig spent på disse diktene. Jeg har forstått at det viser en mer seriøs og alvorlig side av Svein Østvik, kjent for de fleste som Charter-Svein.

Før han starter å lese diktene sine, forteller han litt om bakgrunnen for at samlingen ble til. Svein begynte tidlig å like å skrive, og skrev om ting som opptok ham både fra eget liv, egne ting og fra sin jobb i psykiatrien. Han er opptatt av psykisk helse og psykiske lidelser og har erfart ting selv og sett hvordan andre kan slite.
Han hadde en drøm om en skrivestue i Portugal, men det ble ikke realisert før en venn av ham som også er forfatter ba om å få lese noe av det han hadde skrevet. Vennen kom en dag og sa at han hadde ordnet et sted i Portugal for ham på sin regning, og vips! Der dro Svein for å skrive sin første diktsamling.
Svein sier at mange dikt kom i rasende tempo der han satt, og ikke hadde han kommet mer enn ned i halve vinflaska heller.

Diktene er skrevet på rim og en del en forbausende bra. Det er ikke så lett å gjengi noe som man hører lest, men inntrykket mitt er at det er en god rytme her, tildels veldig godt språk. Jeg får assosiasjoner til både Arild Nyquist (lek med ord- som diktet om Ester som liker å lage fester, om prester og gjester og late gjester som hater fester og spiller på hester etc) og Ibsen og Shakespeare (dramatiske tekster , dramatisk innlest- som spenner over de mer dramatiske tingene i tilværelsen - det lille menneske vs overmakta)- det kan bli veldig pompøst kanskje, noe av det, men kanskje ikke likevel, mer om at det minner meg om å være på teateret. Da jeg etter dikt-lesingen googlet boka og Østviks bakgrunn, skjønte jeg mer.
Svein Østvik gikk nemlig på Romerik Folkehøgskole- teaterlinja, i sin ungdom og hadde blant annet hovedrollen Peer i Peer Gynt. Akkurat ja, det var det jeg hørte, den stilen, den tonen, den måten å rime på, i et par av diktene. Hvis jeg ikke husker feil så var det blant annet i diktet Janteyngler, et dikt som også var skrevet som en hyllest til Ari Behn da det stormet som værst for noen år siden . Det er også et dikt her om OL-komiteen, om falskhet, manipulering, ekstremt forbruk etc, i samme stilen.

Ellers varierer diktene i intensitet og styrke med evig aktuelle temaer, om å bli sett/se hverandre, om sårbarhet, om Moder Jord, om prolaps og å være i en MR-trommel, om angst, dårlig selvbilde, om frykt for ikke å være god nok, om frykt generelt, om smerte med mer. Noen dikt kan minne om hverdagspoesi som vi kjenner igjen fra nåtidens instagrampoesi, blant annet av Trygve Skaug.

Svein Østvik forteller i etterordet noe om egen bakgrunn, en oppvekst med en far der Svein følte at han aldri ble bra nok . Svein er opptatt av at voksne som ikke bearbeider egne ting overfører dette til barna, barna får ikke være seg selv, kan komme til å slite med dårlig selvbilde, aldri strekke til, blant annet.
Svein erfarte at da han greide å konfrontere sin far med hva han hadde gjort med sin sønn, greide faren å endre seg, og det var en god erfaring å ta med seg. Svein ønsker at folk skal kunne være seg selv, være ærlige, åpne, kunne snakke om de vanskelige tingene, dele med hverandre, lytte, være mennesker, at mennesker trenger hverandre uten fasadeliv, falskhet og masker, greie å leve uten frykt.

Diktene er absolutt verdt å lese. Lydbok kan gi et annet inntrykk enn å lese selv. Jeg synes det er fint å høre diktere lese egne dikt, og Svein Østvik gjør absolutt ingen skam på sine. Han er god til å lese og lser med sterk innlevelse. Knallgodt lest!
Papirboka skal visstnok inneholde bilder fra noen reiser, og designmessig er diktene plassert i vinflasker. Skulle gjerne hatt den også.

Her er noen smakebiter jeg fant på internett:

"Et nytt paradoks:

Tenk at karakterer blir beundret

av langt flere enn sterk karakter…

Søken:

Søken etter perfeksjon er søken

for å mislykkes

Å tørre å mislykkes er veien

til suksess

Å være eller ikke være:

Det å være som alle andre

klarer de fleste

Å være deg klarer bare du… "

(lånt fra en omtale i Dagbladet)

Mer om Svein Østvik på wiki her
Svein Østvik er født i 1961. Har utdannelse innen teater, musikk, psykologi, sang. Han har foruten diverse TV-oppdrag i underholdningsbransjen, jobbet på Black Box teater og i psykiatrien.

***

Det kan godt hende jeg leser flere diktsamlinger i løpet av januar, innenfor kategorien Diktere jeg ikke har lest før. I går var jeg på biblioteket og lånte noe fra verdenslitteraturen; Transtrømer og Frakl, samt Helge Torvund. (et stort spenn fra en norsk debutant, som jeg nå har lest, men spenn liker vi) . Jeg har også en hyllebok av Margret Solberg her, som jeg tenker å lese. Men enn så lenge er Sveins verden mitt bidrag i januar.
Jeg er spent på bidragene fra dere andre.

Mer om diktsirkelen her

Det jeg lånte på biblioteket (minus Solberg som jeg eier selv). Tenker å lese noe av dette i alle fall...

Svein Østvik: Sveins verden, 125 s /0.51 t- lydbok
Prego Mobile 2014 /2019 (lydbok)
Lånt på eBokBib

De som er elsket av Victoria Hislop - flatt om en konfliktfylt periode i den greske historien

Gater i mørke av Patrick Modiano (Hedda bokhyllesirkel november)

Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarczuk - en fantastisk god og kompleks økothriller

Offer 2117 av Jussi Adler-Olsen

Diktlesesirkelen november -19 : Vi hedrer de døde poetene

Dei sju dørene av Agnes Ravatn

Oppsummering november -19

Full spredning av Nina Lykke - ren lykke å lese en slik roman

Winterkrigen av Janne S. Drangsholt. (Heddas hylleboksirkel desember -19)

Sjonglering og bjugnlering av Sissel Solbjørg Bjugn. Diktsirkel november- 19

Den blinde morderen av Margaret Atwood. 1001-lesesirkel desember-19.

Lars Monsen Mitt liv fortalt til Kjetil Østli - fascinerende biografi om villmarkingen

Miraklenes natt av A.J.Kazinski. Danskene leverer kvalitetskrimi som alltid (Bengtson #5)

Tredje gang du dør av Øystein Wiik- kort omtale om en thriller

Mrs Dalloway av Virginia Woolf. 1001-bok lesesirkel

Oppsummering desember-19

Vinnere og oppsummering av diktsirkel 2019- og veien videre. Skal vi fortsette i 2020?

Oppsummering av leseåret 2019 samt leseplaner for 2020

Diktsirkel 2020 - Kategorier

Sveins verden av Svein Østvik (diktsirkelen januar -19)