Artemisias Verden

Jeg startet på Bilder i ord av Roald Ellingsen tidligere i mars, men greide ikke da å lese så mye dikt av gangen fordi konsentrasjonen min har vært laber. Det jeg leste likte jeg veldig godt. Roald skriver veldig fint, han er en sann poet. Nå har jeg lest resten av samlingen, og deler smakebiter fra den under her.

Litt om forfatteren og bakgrunn:
Jeg traff Roald Ellingsen på et skrivekurs i Marrakech i 2009. Kurset ble arrangert av reisemagasinet Vagabond og det dreide seg om reiseskriving/reiseskildringer. Roald viste også der sin lyriske åre. Siden har vi fulgt hverandre på instagram og facebook og jeg var så heldig å få et eksemplar av hans diktsamling Bilder i ord, som han ga ut på eget forlag i 2019. Han har fått publisert noen dikt i Dagbladet og er aktiv på Diktkammeret og andre dikt-nettsteder. Roald er utdannet siviløkonom fra Bergen, er oppvokst i Flekkefjord og Stavanger. I de siste årene har han utviklet seg til å bli en dyktig naturfotograf. Jeg liker veldig godt bildene av spesielle og vakre fugler som han poster på instagram .

Diktene hans bærer også preg av kjærlighet til naturen, men også av kjærligheten mellom mann og kvinne. Det er en overvekt av kjærlighetsdikt i samlingen. De er vare, gode, dirrende, det er gode vakre møter , men også dikt som sier noe om savn og lengsel.
Roald skriver også om reiser, blant annet er det et dikt fra Marrakech i boka som fører meg tilbake dit, jeg kjenner igjen lukter, lyder, stemningen som han skildrer så fint.

Ordlek i Marrakech

det er søndagslek
i marrakech -
jeg går og driver
gatelangs
hører medinaens
mange tungemål
jeg som europeer
ikke skjønner
smaker på lyder
jeg likevel liker
fremmedartede
som de er

..

agdz
berber
bou azzer
..

djemaa el fna
kasbah
m`hamid

..
ord med smak av
arabisk mystikk
og ettersmak av
myrra og honning
..

(s.118-120)

Og her et et dikt om kjærlighet:

Lengsel

det finnes tider
jeg ikke tenker
på deg og
tankene
tar fri -
finnes tilmed
timer jeg ikke
lengter hvert
minutt

(s. 15)

Han skriver også om flyktninger, flukt og om Kina:

Chao Ling

I Chao Ling flyg
dei framleis, sommerfuglane
Her heime sit eg slått
ut av verknaden
Sansar hausten si triumferande ferd
blant lauv og avkledde
menneskesinn

(s. 33)

Roald Ellingsen skriver både på nynorsk og bokmål. Noen ganger gir det nynorske språket et ekstra lyrisk preg, synes jeg.

Avslutningsvis tar jeg med et dikt som jeg synes passer ekstra godt i disse social distancing- koronatider:

Alene

Trøtt av å være tapper
Er ikke blant de tapre
I krig er mennesker tapre

Jeg er ikke i krig

Bare her i
armene
mine

(s. 129)

Hele samlingen er på 157 sider ( 3 deler) og kan med fordel lese porsjonsvis. Ellingsen skriver vakkert, det er mange fine dikt her som er på like høyt nivå som mye annet innen lyrikk jeg har lest. Om dikteren har forsøkt å få sine dikt antatt hos et vanlig forlag, vet jeg ikke, men det synes jeg han burde prøve hvis ikke.

Hvis du vil lese mer om Roald Ellingsen er bloggen hans her

Litt på siden , for spesielt interesserte:
Jeg gjorde meg også noen tanker om hvor vanskelig det kan være å få noe utgitt på vanlige forlag ut fra den kjennskapen jeg har til skriveglade flinke skrivere fra mange skrivekurs jeg selv har deltatt på, samt mange bloggere jeg har blitt kjent med i årenes løp . Siden jeg startet å blogge i 2006 har flere bloggere gitt ut bøker, de fleste har gitt ut selv.
Fra VGB-tiden; MillaVanilla (Kolofon), Marita Synnestvedt, Thea Kristine Bye (dikt), Randi Lind (barnebok), Berit Helberg (diverse, hun var også forfatter da hun startet å blogge), Ann Lill Grendahl Elshaug (Lilly Kraft, eget forlag), Jan Martin Fongen, Gunn Marit Nisja (har utgitt flere bøker og blitt antatt på Juritzen og nå Cappelen Damm), Magni Iren Moan Grlj (Commentum).
Fra Bokbloggermiljøet: Geir Tangen (krim på Gyldendal), Ann Helen Kolaas (debuterer nå på Samlaget med ungdomsroman), Lise Forfang Grimnes (Ungdomsroman, Aschehoug).
Fra skrivekurs jeg har gått på: Roald Ellingsen (dikt, eget forlag), Linda Tangen (dikt, eget forlag), Toril Knutsen-Øy (Kolofon).
Kan hende jeg har glemt noen, eller det er noen jeg ikke vet om. Litt morsomt å reflektere over.

Flere Smakebiter fra bokbloggere her

Roald Ellingsen: Bilder i ord, 157 s
Rex forlag 2019
Gave fått av forfatteren

Jeg har lest flere romaner av Sara Stridsberg. Jeg liker bøkene og skrivemåten hennes veldig godt. Det er tøffe ting hun skriver om, så også her i Darling River. Dette er just ingen feelgood, heller så langt fra det går an komme. Mørkt, vondt, dysfunksjonelt og dystert, men skrevet i et poetisk vakkert språk og det finnes en del sprekker av lys innimellom.

Forlaget skriver om boka:
"Romanen er delt inn i fire historier om tre kvinner. Den ene historien handler om den morløse Lo som kjører med sin far gjennom brennende skoger, mens faren plukker opp prostituerte. Den andre kvinnen er Dolores Haze, Nabokovs Lolita, som føder et dødfødt pikebarn. Den tredje er en kvinne som har forlatt mann og barn og drar ensom ut på landeveien. Den fjerde historien er om apehunnen i Jardin des Plantes som trenes av en vitenskapsmann."

Før jeg leste denne romanen hadde jeg en forestilling om at dette handlet om Lolita i Nabokovs roman, en versjon som Stridsberg selv har diktet på basis av hans roman. Jeg har ikke lest Nabokovs Lolita, og undret meg underveis på om jeg burde ha gjort det, men konkluderte med at Darling River står støtt på egne bein. Jeg var litt forvirret i starten på grunn av de stadige skiftene av sekvenser/kapitler med forskjellige damer i forskjellige aldre og situasjoner som lignet hverandre. Var den samme damen dette handlet om? Den samme mannen; stefaren, faren, Richard? Og hva hadde historien med apen i buret og akademikeren/forskeren å gjøre i denne historien? Og hva med de små saklige snuttene, temaer, i Encyklopedien på slutten av hver sekvens?

Altså, jeg måtte virkelig ta meg på tak etterhvert, bla litt fram og tilbake, sjekke innholdsfortegnelsen (viktig!) med jevne mellomrom for å få sammenhengen eller mangelen på en sådan.
Om dette virker forvirrende, så skjønner man etterhvert- (obs! innholdsfortegnelsen) at romanen er nøye komponert og strukturert over historien til Lo, Dolorez Haze, den tredje kvinnen- moren/morkartet og apehunnen i buret.

Kapitlene som går igjen i disse sekvensene; Skjebnen, Tiden, Speilet, Sykdommen og Ensomheten- er inndelt i følgende scener: Darling River (Lo) , fra morkartet (diverse steder i Europa) , De dødes bok (Dolores), Jardin des Plantes og ENCYKLOPEDI.

Måten jeg startet lesingen på var å flyte inn i språket, bildene og jeg ble betatt, men jeg kom til et punkt jeg måtte prøve å forstå, og da var innholdsfortegnelsen og det å bla tilbake noen ganger til hjelp. Jeg må medgi at hodet mitt for tiden ikke er helt skjerpet for såpass avansert litteratur som dette. Jeg innbiller meg at jeg kunne fått mye mer ut av denne boka, skjønt mer av hva alle lagene skal bety, hvis jeg hadde orket å analysere på en mer dyptgående måte. Men jeg er ingen litteraturviter, så det får bare være. Jeg tror uansett man kan lese denne boka på flere måter.
Jeg fikk også for meg underveis at dette kunne vært satt opp som et moderne eksperimentelt teaterstykke, slike som Avant Garden hadde før i tiden. Strukturen innbyr til det. Den kunne også vært en eksperimentell film.
Så er jo også Sara Stridsberg dramatiker, og i det perspektivet så er ikke det at hun bruker slike virkemidler hinsides.
Kanskje er dette en like bra måte å lese romanen på; som en collage, et bredt lerret av flere kvinneskikkelser som er skikkelig ute å kjøre, de som selger og gir bort sine kropper, som vemmes over seg selv, som er avhengig av menn som misbruker dem- for det gjør de alle som en, også hunnapen i buret.

Det med tid og sted er også et slags tema i boka. Om stedene; jeg følte omtrent hele tiden at jeg reiste rundt i Amerika, særlig med Lo og faren der de kjørte rundt omkring. Det var veldig amerikansk. Han forer henne med gotterier, hun er ung og handicappet pga en øyesykdom og som alt for ung gir hun seg bort, selger seg til "brødrene" ved elven. En tid hvor hun ser tilbake til med glede, men som denne leseren ser på med vemmelse, et misbrukt barn, et barn som misbrukes, en far som lar det skje. Vi ser ikke at faren misbruker henne, han beskytter henne så godt han kan, selv om det er noe forkvaklet over dette også. Når hun vokser til eser kroppen ut, slik at både hun og de rundt vemmes.
Det er mye vemmelse her, kvinnen Celeste, hora apeprofessoren hadde seg med, fet, gravid og hva med han selv som folk rundt skydde, et unormalt utseende, men mest følte han det bare, og jobbet iherdig etter anerkjennelse gjennom sine eksperimenter med apen. Forgrep han seg på apen, utover det selvsagte overgrepet å ha henne som et eksperiment?
Dødfødselen var det værste enkelthendelsen i boka, den var fæl å lese. Og så har du den gravide som vil rømme fra hissige Richard, der de kjører mot Alaska.
Men det er også kjærlighet her. Kjærlighet mellom Lo og faren. Og en voksende kjærlighet, en underlig en som et lys på slutten. Professoren og apen. Men hva med apen? Kan det for apen være et slags Stockholmsyndrom?

Det er i grunn en av de fæleste bøker jeg har lest på lenge. Jeg finner ikke et bedre ord enn fæl.
Just ingen feelgood som sagt, men hun skriver jo så bra! Utilslørt og rett på det vonde og mørke så det holder, men også poetisk og vakkert.

Moshonista har også blogget om boka

Jeg leste boka som bidrag i Heddas bokhyllesirkel i april tema: Forfatter som har vunnet Nordisk Råds pris. Sara Stridberg vant i 2007 for Drømmefakultetet.

Mer om forfatter og bøker her på forlagets side

Andre bøker av Sara Stridsberg jeg har blogget om:
Beckomberga
Drømmefakultetet
Kjærlighetens antarktis

Sara Stridsberg: Darling River, 287 s
Aschehoug 2010
Kjøpt selv

Nifs hyttetur med skumle menn i buskene, skygger som beveger seg bak trær i en landsby i Pyreneene, en ekkel bestefar i norske Hell, spooky reise med Bergensbanen i snøkaos og kun annen person i kupeen, uvær på en oljeplattform i Nordsjøen og sist men ikke minst et forrykende drama i en østerriksk landsby med skiturister i Alpene. Kan man forlange mer av en påskekrim? Franske Bernard Minier er ute med sin fjerde krim om etterforsker Martin Servaz og den livsfarlige seriemorderen Julian Hirtmann. Spenn deg fast!

Martin Servaz blir hardt prøvet også i denne boka. Men først, så skal vi bli kjent med norske Kirsten Nygaard, politikvinnen fra Kripos i Oslo som blir beordret til et oppdrag i Bergen, der en kvinne blir funnet drept i den gamle Mariakirken.
Nygaard skildres som en iskald, men vakker og blond kvinne. Hun kan tidvis minne om Sara i Broen. Nygaard har sine skjeletter i skapet, blant annet vonde barndomsminner fra besøk hos sin bestefar på Hell i Trøndelag. Det var noe med en hund og en lite empatisk bestefar som har gnagd seg fast i hukommelsen. Men først av alt blir vi kjent med Kirsten på Bergensbanen en mørk uværsnatt og i Bergen, der hun finner spor som leder til en oljeplattform og noen fotografier som igjen får henne til å tro at Julian Hartmann er på ferde. Det fører til at hun kontakter etterforsker Martin Servaz i Toulouse.

Martin innleder samarbeid med Kirsten når hun kommer til byen, selv om han stusser litt over at de skal trenge assistanse fra det norske Kripos. Men så var det noe med den mulige koblingen til Hirtmann da. Martin står også midt oppe i en annen sak, der en gammel kjenning mistenkes for voldtekter og mord, som han har alibi for, men Martin kobler han sammen med en annen sak under etterforskningen som får han opp i en kjeppjakt hvor de begge ender oppå taket av et tog i regnvær, noe som absolutt ikke går bra. Martin havner på sykehuset og redder livet med et nødskrik, det første av to sykehusopphold i denne boka. Gjerningsmannen overlever og havner på en hyttetur med en gjeng som er på rehabilitering, med sine lyster intakt. Denne turen er skikkelig skummel, uvær, knirk, menn i busker, slibrige kommentarer, soveposer på golvet, lyder og alt som hører med, noe man lett kan se for seg, og selv om jeg bor i blokk med masse folk rundtomkring så blir jeg vàr på knirkelyder også her mens jeg leser og tenker, hva med naboene hvor er de - det er så stille her. Likedan da Martin er oppe i Saint Martin og skal møte denne mannen, som heter Jensen, men som ikke dukker opp, annet enn som bevegelser i skyggene i mørket. Martin kjører de to timene tilbake igjen, og man sukker litt lettet ut, men det varer ikke lenge før Martin igjen hengir seg til egenrådige handlinger med livet som innsats.
Han er truet fra mange kanter. Hirtmann dukker opp et godt stykke i boka, og det gjør også et barn, Gustav. Hvem er dette barnet? Barnet blir etterhvert et hovedtema, og nå er det kanskje best jeg ikke sier så mye mer i denne omgang.

Jawohl- en tur til Østerrike blir det også, som Moshonista skrev; enda coronafritt, men vi har vel alle bildene i hodet vårt nå, de skituristene som kom hjem etter vinterferien og smittet ~~halve~~ Norge.

Natt er ganske lenge en forholdsvis rolig krim, den er mer interessant fordi man kjenner karakterene. Fordi det norske er sentralt, fordi Hirtmann lurer et sted der fremme, og fordi det er noen interessante fabuleringer over ditt og datt, ja? Det er jo noe med det. Minier skriver godt, litt over gjennomsnittet godt, krydret med filosofi og klassisk musikk, litt mer intellektuell kanskje? Og jeg trenger ikke en heseblesende krim heller, det er greit med sånn passe driv. Så den potensielle hjertestansen blurben frempå boka antydet, slapp jeg heldigvis.
Mot slutten drar det seg derimot skikkelig til med så mange innviklede faktorer, at jeg ser for meg hvordan forfatteren sliter med å holde styr på alle disse trådene/karakterene/hendelsene- på en stor tavle foran seg, her må han passe skikkelig på så det henger sammen på en logisk måte. Og det gjør det jo, selv om det er ellevilt, men såpass må det være, synes jeg, når Hirtmann og Servaz jager hverandre.

I takkekapitlet får vi et frempek til en annen destinasjon i en senere bok, et av mine favorittland, ikke så mye snøkav der akkurat, men likevel, det ser jeg virkelig frem til. Og så er det spesielt en person til som jeg lurer på hvordan det går med.

Godt jobba Minier, du holder koken og måtte det vare.

Terningkast 5.

Andre bloggere:
Moshonista, Tine, Bjørnebok

Mine innlegg om de andre bøkene jeg har lest:
Hvis helvete var av is
En sang for druknede sjeler

(nummer tre har jeg enda ikke lest)

Bernard Minier: Natt, 523 s
Aschehoug 2020
Leseeksemplar fått av forlaget

Gå med meg er den tredje krimromanen til journalist Sonja Holterman. Jeg har lest Frostgraven tidligere, en bok jeg likte veldig godt. Spent tok jeg fant på denne. Mulig at det å lese denne var som å hoppe etter Wirkola, siden jeg nettopp er ferdig med Bernard Miners Natt. La oss si det slik: Det er to helt forskjellige krimbøker. Skjønt slutten/oppklaringen er litt i samme gate når det gjelder overraskelser og action.

Ellers er dette en mye kortere roman og enklere når det gjelder språk og plott. Nesten litt kjedelig ganske langt på vei, men interessant nok til at jeg ville fortsette.

Handlingen tar utgangspunkt i et russetreff i Kongeparken i Rogaland. (Jeg måtte google og det er Rogalands største turistattraksjon, noe jeg ikke visste. Jeg trodde den lå i Stavanger eller i Sandnes. Jeg er ikke særlig kjent i de traktene)

På en høyde over parken ligger en død kvinne i myra, med russedress fra 1990 på seg. Gammelrussen har også hatt treff. Det er journalist Ira Torgrimssom som finner henne, på leting etter noe moro å skrive om. Drap, som det viser seg at det er, er definitivt ikke noe moro og snart tar det av med en journalist og kompani som leter etter svar parallellt med politiet.

Det fører Ira ut i en del situasjoner med sære bygdefolk og skumle episoder. Hun blir advart om at ikke alle er så ufarlige som de kan virke som, men hvem vil henne vondt?

Ira blir mer nysgjerrig en vanlig og dess mer hun finner ut om Kristine; den drepte kvinnen, dess mer vil hun vite.

Kristine har bakgrunn fra et kristent miljø på Jæren og det ligger noe i denne oppveksten og ungdomstiden som fortjener oppmerksomhet for å finne svaret på drapsgåten.

Vi blir dratt inn i en historie om klam religion, streng tro, skam og foreldres forventinger. Statskirke vs bedehusmiljø.

Jeg hadde ventet noe mer sekterisk av en eller annen grunn, skjønt kristen praksis i Bibelbeltet kan være ille nok, ut fra det jeg har hørt og det bekrefter denne boka også. Mest av alt er dette en ganske ordinær kriminalroman , type journalistkrim, med et kristent miljø som bakteppe. Men det er mer her enn kristentroen som skaper trøbbel for de involverte. Vi får også et oppgjør med tabloidpressen og hvor langt enkelte vil gå for å skape klikk og lesere, kontra det etiske som Ira får problemer med. Ingen ny problemstilling, men det har nok sin plass i jourmalistkrimsjangeren.

Holterman skriver enkelt og greit uten fiksfakserier. Jeg synes dette er en helt grei krim, men jeg synes nok Frostgraven var mye bedre. Som nevnt likte jeg veldig godt. Liker forøvrig at noen skriver litt kortere krimbøker innimellom alle de lange tykke. Overflødighet av ord skal jeg ikke beskylde Holterman for.

Andre bloggere :

Boktimmy (hvis navn er det samme som en politimann i boka- Simen Ingemundsen)

Tine

Åslaug

Min omtale av Frostgraven her

Fra bokbad i Trondheim 2014

Sonja Holterman: Gå med meg, 230 s
Forlagshuset i Vestfold, Liv, 2020
Leseksemplar fått av forlaget

Etter at jeg nylig leste en anmeldelse av en nyoversatt utgave av Pesten i Dagbladet, ble jeg så fristet til å lese boka at jeg bestilte den prompte, men i påvent av fysisk bok, lånte og lastet jeg den ned på Bookbites. Jeg har lest den ferdig, litt av gangen. Jeg ble betatt av språket, de realistiske skildringene, refleksjonene. I tillegg er den slående virkelighetsnær.

Handlingen foregår i byen Oran i Algerie (der forfatteren selv vokste opp). Først trodde jeg det var i Frankrike, pga de franske navnene som brukes, deretter tenkte jeg det måtte være sør i Spania siden det stadig ble henvist til Alger som ikke var så langt unna. Men nei, det er i Algerie, ifølge informasjonen om romanen.

Vi møter legen Bernard Rieux, som romanens hovedperson. Han bor sammen med sin mor, og er ung og dedikert til legegjerningen. En dag finner han en død rotte. Så oppdages flere døde rotter og folk begynner å lure på hva det er det. Så blir folk syke, de får byller, feber, sår, det går i lungene. Folk dør, flere og flere og snart er pesten i full gang og tiltak iverksettes. Portforbud, karantene, hamstring, rasjonering, vakthold ved bygrensa, ekstra lasaretter og isolat må opprettes. Serum prøves ut.
Mieux jobber mye sammen med en annen lege; Tarrou, ateisten som gjerne vil bli helgen når det røyner på. Vi bli kjent med journalisten Rambert, som ønsker å flykte til sin kjære i en annen by. han prøver i desperasjon å bestikke vaktene.
Vi møter en prest som ikke får annet enn å gravlegge folk, gi den siste olje. Vi møter en kriminell, en dømt, som blomstrer opp under krisen, Cottard og andre. Vi møter gamle Grand, kontoristen som skriver på en roman og leter etter perfekte setninger.
Alle takler de krisen på sitt vis.
Med benektelse, med realisme, men frykt og engstelse, med håp og tålmodighet, med forferdelse, sjokk og vantro.

Språket er en fryd og skildringene likeså. Det er så virkelighetsnært mye av dette, med tanke på korona-pandemien verden står oppe i nå, som vi står midt oppe i. Menneskelige reaksjoner, tiltak som iverksettes, hvordan folk forholder seg til tiltakene, hvor de fleste hører etter, men en del trosser og driter i eller prøver å lure seg unna. Velkjent.
De hadde aviser og ivret etter å lese daglig, hvor mange syke, hvor mange døde, når snur dette, når kan vi leve som normalt, når kan vi møte våre kjære i andre byer, som bor andre steder. (men internett og mobiltelefoner hadde de ikke)

"..Rotter dør på gaten, og mennesker på soveværelset. Og avisene bryr seg bare om gaten. Men prefekturet og kommunene begynte å bli bekymret. Så lenge bare en lege bare hadde sett to, tre tilfeller, var det ingen som tenkte på å gjøre noe. Ikke før noen fant på å legge sammen tallene. Summen var illevarslende. I løpet av få dager var dødstallene mangedoblet, og for dem som var opptatt av denne merkverdige sykdommen, var det klart at det var snakk om en reell epidemi. Nå valgte Rieux`betydelige eldre kollega, Chastel, å avlegge ham et besøk.
" Du vet selvfølgelig hva dette er , Rieux," sa han.
" Jeg venter på analyseresultatene."
" Men jeg vet det. Jeg trenger ingen analyser. Jeg har tilbrakt en del av min yrkeskarriere i Kina, og jeg har sett noen tilfeller i Paris for rundt tjue år siden. Det er bare ingen som har turt å sette det rette navnet på fenomenet, foreløbig. Den offentlige mening er hellig: Ingen panikk, takk. "

Anbefales på det sterkeste!

Forlaget om romanen her

Dette er en 1001-bok, og jeg velger den som Juni-bok i Elidas lesesirkel.

Deltar også med denne i Smakebit på søndag i dag.

Litt om romanen på wiki her
Albert Camus vant Nobels litteraturpris i 1957. Født 1913- død 1960. Han døde i en ulykke, 47 år gammel. Mer om han her

Albert Camus: Pesten, 350 s
Solum bokvennen 2020 (original 1947)
Lånt ebok på Bookbites

Mai kommer plutselig på. I morgen er det selveste 1.mai, og i dag tid for å skrive en oppsummering for april. April i Trøndelag har vært skiftende som vanlig. Mye snø, regn, vind, surt vær, ja faktisk har vi hatt den kaldeste april på mange år frem til det kom noen soldager for en ukes tid siden. Litt sol kan vi vente i helga, men i dag har det vært en kald vind. Jeg snufser, er tørr og sår i øynene, og innimellom renner det fra dem også, er det allergi, er det forkjølelse, er det korona, ja det spørsmålet har jeg vel stilt meg siden tidlig i mars. Og jeg har lest ørten artikler hvor vi skal lære å skille mellom hva som er hva, men likevel synes jeg det er vanskelig hver gang jeg begynner å snufse litt ekstra. Men nok om det, la oss glede oss over at leselysten er tilbake.

Noen nye bøker i april. Det har kommet enda flere i posten, samt at jeg har kjøpt en i dag (Om pesten av Hanne-Vibeke Holst). Pesten av Camus har jeg lest, jeg synes den er utrolig bra, de andre ser jeg frem til å lese.

Bøker lest:
1. Klør av Ida Frisch: Debut, leseeks, frahylla, 147 s

2. Bilder i ord av Roald Ellingsen: Dikt, leseeks, debut, 157 s
3. Voksendommen av Bente Egenberg: Sakprosa, psykologi, leseeks, 496 s
4. Darling River av Sara Stridsberg: Frahylla, kjøpt, Alaska, Europa, 287 s
5. Natt av Bernard Minier: krim, Frankrike, Østerrike, leseeks, 523 s
6. Gå med meg av Sonja Holterman: Krim, norsk2020, leseeks, 230 s
7. Pesten av Albert Camus: Algerie, lånt Bookbites/ebok, 1001-bok, 345 s
8. Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg: lånt eBobBib, samlesing BBP, 224 s
9. Søstrene fra Toscana av Lori Nelson Spielman: Italia, USA, kjøpt, 368 s

SUM: 9 bøker, 2777 sider

Jeg hadde trodd at jeg skulle rekke flere bøker, siden jeg leste ganske mye tidlig i april, men de siste par ukene har det vært mye annet som har tatt tid og energi, så da ble det mindre enn jeg trodde. Jeg har imidlertid lest en del flere sider enn de 2777 oppsummert, fordi jeg er halvveis i Lucinda Rileys Solsøsteren som er på 800 sider, og nesten ferdig med Frakoblet av Johann Hari (har 60 sider igjen av ca 350 )

Da ble det slik:
5 romaner (ikke-krim)
2 krim
1 diktsamling
1 sakprosa (psykologi/terapi)

2 frahylla
1 1001-bok
1 norsk2020
5 leseeks/2 kjøpt/2 lånt eBokBib/Bookbites

Beste krim i april

Lesesirkler:
Heddas hylleboksirkel med Klør
Elidas 1001-sirkel med Pesten (junibok- jeg følger ikke helt ruta, men det funker visst best sånn for meg)
Samlesing Bokbloggerprisen med Aldri, aldri, aldri.

Om de ubloggede bøkene:
Jeg likte å lese Voksendommensom handler om flere terapiløp hos en privatpraktisende psykolog. Den brukte jeg tid på for å fordøye alle historiene som ble skildret. Mye å lære her. Omtale kommer.

Klør leste jeg fordi jeg ble inspirert til å lese mer av forfatteren etter å ha lest diktsamlingen hennes om Grønland i mars. Jeg likte Klør bedre, den var mer småcreepy om et forhold som ikke ble helt sunt. Dette skrev jeg på instagram:
"..en ubehagelig thrilleraktig kjærlighetsroman om en ung kvinne i oppløsning og desperasjon . Jeg synes dette var en god debut. "

Aldri, aldri, aldri har jeg heller ikke blogget om. Jeg synes Strømsborg skriver godt og lett, og tenker at dette er en god roman spesielt for de som kjenner at de er i målgruppa, enten som kvinner i fertil alder som har, ikke har, ønsker, ikke ønsker, kan-ikke kan, få barn- deres partnere, venner, foreldre som er opptatt av å få barnebarn. Selv mener jeg at valget om å få barn er noe de unge må få velge selv uten at jeg eller andre skal blande oss inn i det. Valget skal respekteres, og som bestemor mener jeg også at vi som foreldre heller ikke skal legge noe forventningspress på barna våre om å få barn.
Jeg opplevde nok at det var en vanlig forventning da jeg var ung, men siden jeg selv ble mor ganske tidlig følte jeg det aldri personlig. Men da jeg var enda yngre, tenkte og sa jeg at jeg ikke skulle ha barn. Så i det perspektivet kan jeg skjønne hovedpersonen veldig godt. At ting ble annerledes for meg, er en annen sak og jeg er selvsagt glad i barna mine, selv om jeg mente noe annet da jeg var i tenårene.
Interessant og ganske overraskende at presset om å få barn er så stort i våre dager. Jeg trodde faktisk at det var litt rausere rundt slike valg, særlig i dag hvor det virker som det er større toleranse for alle slags liv. Kanskje varierer det i hvilke miljøer man vanker i, jeg velger å tro det.

Etter en del tunge bøker (pest og kolera, krim, seriedrap, galskap og overgrep/misbruk av unge piker som i Darling River) måtte jeg ha noe lett, lett, som i feelgood og dro igang med Søstrene fra Toscanaav Lori Nelson Spielman, en forfatter med et så merkelig navn at jeg nesten tror det er fiktivt. Hun har gitt ut flere bøker og er likt av flere som leser romaner i denne sjangeren. Det er ikke min favorittsjanger, og jeg var også redd for at denne var ganske så sviskete.
Italia, Toscana, Amalfi, en ung barnløs kvinne ca 30 som bor i USA, er den andre søsteren i sin familie. Den andrefødte har en forbannelse over seg, de får ikke mann og barn og blir alene og opplever katastrofer i tur og orden. En dag blir hun invitert til en tur med sin utstøtte tante Poppy på 80 år, til å feire burdagen hennes i Italia. Etter mye om og men takker hun ja, og reiser. Vi får en historie i fortid og nåtid med Poppys dramatiske historie. Jentas kusine blir også med, hun er også andrefødt.
Poppy er en livsglad og annerledes dame og mener at forbannelsen er bare tull og det skal hun vise dem. Hun skal møte sin tidligere elskede som hun måtte skilles fra fordi han måtte hjem til Tyskland og hun måtte dra til Amerika og bli gift med en annen for å overleve. Både Atlanterhavet, Berlinmuren og strenge familietradisjoner skilte dem.
Boka var ganske sviskete, men også sjarmerende og morsom, og faktisk godt skrevet til å være i denne sjangeren. Jeg er svak for Italia-bøker, har lest ganske mange, denne var faktisk ganske god blant de jeg har lest av denne typen,
Anbefales hvis du vil ha noe lett og rørende, med humoristisk snert og drømme deg til Italia for en stakket stund før tragiske koronatider rammet landet som jeg har så kjært.

Samlesing mai av Mamma er trygda
I mai skal jeg ha ansvar for samlesingen i forbindelse med Bokbloggerprisen 2019, av Mimir Kristjansssons eminente bok Mamma er trygda, sammen med Marianne Augusta, som har bloggen Notater.
Det vil komme flere innlegg relatert til bok og forfatter i løpet av måneden. Bli med og les, bli med og hylle og heie på boka.
Mitt innlegg om Mamma er trygda kan leses her
More to come...

Film/Serier:
1. Den fjerde rytter av Agatha Christie. Påskekrim TV2/Sumo. 3 episoder. Spesiell, jeg likte den.
2. Valhalla Murders. Islandsk krim. Netflix. 8 episoder. Utrolig spennende og godt laget. Holdt meg våken. Sett i to jafs.
3. My brilliant friend av Elena Ferrante. Story of the new name. Sesong 2. Episode 1-8 /8 HBO Nordic. Ok, hyggelig gjensyn, men noe treg.
4. Tiger King. Dokumentarserie. Netflix. Episode 1-2/8 Vet ikke helt hva jeg synes.. det stoppet opp, holdt meg en episode av gangen. Ser sikkert flere senere..
5. Outlander av Diana Gabaldon. Sesong 5. Episode 6-10/12. Viaplay.
Jeg holdt på å falle av , den var ikke så engasjerende denne sesongen, men så tok jeg et jafs på to kvelder med 5 episoder i sleng for noen dager siden, og det tok seg alvorlig opp med mye dramatikk og Jamie i noen uforglemmelige scener. Roger også.
6. Hillary. NRK, 1/1-4 - interessant om Hillary Clintons liv. Så en episode i går skal se mer.

Ladestien ved Ladekaia. (eget foto)

Ønsker dere med dette takk for april og ønsker dere en fin-fin mai.:)

Oppsummering mars 7 bøker/ 2200 sider
Oppsummering februar: 13 bøker / 3935 sider
Oppsummering januar -20: 9 bøker/2571 sider

Samlesing mai: Mamma er trygda.

Mamma er trygda av Mimir Kristjansson er nominert til kortlista i Bokbloggerprisen 2019 og skal samleses i mai. Kristjanssons bok tar utgangspunkt i hans mors historie som kreftsyk og uføretrygdet og er et viktig innlegg i en debatt om NAV, såkalte NAVere og velferdsstaten. Jeg synes det passer ekstra godt å hylle denne boka i dag på Den internasjonale arbeiderdagen 1.mai.

Mamma er trygda skildrer hvordan det er å være kronisk syk. Den skildrer hvordan det er å være et menneske som blir avhengig av trygd, helsevesen og medisiner, av andre mennesker, - fornedrelsen, smertene, systemet , samt det å være pårørende med alt det medfører på en ærlig og brutal måte..

Dette er en bok som bør innvie til debatt om velferdsstatens trygdevesen NAV, hvordan systemet fungerer for de syke og holdninger som NAVere blir tildelt. NAV har blitt et tunggrodd system og Navere har blitt et negativt begrep. Fokus er flyttet fra at NAV skal være et tilbud, et sikkerhetsnett for de som trenger det, til at folk som "går på NAV" er potensielle misbrukere av systemet. Problemstillinger rundt dette tas opp i boka, med utgangspunkt i mamman og de hun vanker sammen med.

Å være en trygdet er også en heltidsjobb, mener Mimir. Man har jo selvsagt ikke den samme energien og funksjonsnivået som en som er frisk, det sier jo seg selv. At det "å gjøre ingenting" kan medføre mye negativt stress tenker folk flest kanskje ikke særlig over. Dagene går til å holde styr på medisiner, legebesøk, Nav-møter, regninger som blir uoverkommelige etc etc.

Jeg likte Mamma er trygda veldig godt. Den er gripende, tankevekkende og viktig.

Mimir Kristjansson, f. 17.august 1986, er fra Stavanger, hans mor er norsk og faren fra Island. Mimir ble tidlig politisk aktiv. han har bakgrunn fra AUF, Attac og senere Rødt. I dag er han innvalgt for Rødt i bystyret i Stavanger. Han har bl.a. erfaring som journalist i Klassekampen og har skrevet mange bøker. Han har bodd i Oslo i flere år, men flyttet tilbake til Stavanger med samboer og barn for få år siden. Om dette har han også skrevet i Mamma er trygda.

Kristjansson har gjort seg bemerket i samfunnsdebatten. Han har også deltatt i Farmen Kjendis siste sesong der også hans politiske motstander Per Sandberg (Frp) deltok. Mer på wiki her

Jeg har sett Farmen, lest flere bøker av Kristjansson, følger hans facebookprofil og lest mye av det han har skrevet i Klassekampen. Jeg har også hørt bokbad og foredrag med ham live i forbindelse med boka Frihet, likhet, Island og Mamma er trygda. Han er artig og interessant å høre på, han er en frisk og litt annerledes type i det norske politiske landskapet.

Flere innlegg om bok og forfatter og relaterte tema kommer i bloggen min og Marianne Augustas blogg Notater i løpet av mai. Jeg vil også legge ut drypp på instagram @artemisia60 .

Vil du lese flere innlegg om boka og følge samlesingen kan du ta en titt på Norske Bokbloggeres blogg her

Mitt tidligere innlegg om Mamma er trygda kan leses her

Innlegg om Frihet, likhet, Island finnes her

For dere som er på facebook anbefaler jeg Mimirs appell på 1. mai fra Stavanger her

Den er kjempebra og kraftfull! Han tar også opp temaet NAV og velferdstaten her, som parolen viser.

Mimir Kristjanssom snakker om Mamma er trygda på Sakprosafestivalen i Trondheim høsten 2019. (foto: Anita Ness)

Dagens appell fra meg: Har du enda ikke lest boka, gjør det og bli med på samlesing.:)

Boka er ferdiglest (mandag 11. mai. Se oppdatering med kort omtale lenger ned i innlegget)
Det er søndag og jeg la fra meg Apens år Av Patti Smith for å lese De fremmede av Birgit Alm istedet. Jeg hadde mer behov for noe lystig. Patti kan vente, Patti passer bedre en annen dag. Jeg har hatt besøk i helga så de ble nesten ingen lesing, bortsett fra aviser, noe internett og noen få sider i Apens år. Nå vil jeg gi dere en smakebit av De fremmede. Tine har lest boka og jeg ble nysgjerrig
. ~~Den handler om nordmenn i Spania.~~

~~Nordmenn på solkysten, en egen koloni, nær en liten landsby som ser på dem som fremmede, fremmede som de likevel lever av.~~ Fremmede som drikker mye, fremmede med drømmer om å gjøre noe annet, velferdsflyktninger. Birgit Alm skriver visst en satire- og den gleder jeg meg til å lese ferdig.

Her er en smakebit, fra en scene hvor en diskusjon er i full gang om global oppvarming, klimaendringer, Multinasjonale selskaper, skjulte agendaer etc:

- Og vil du høre min mening om Greta Thunberg, så burde hun ta seg et sinnemestringskurs.
- Oh yeah. Yeah!
Så sier Oscar noe om søppel og hundemøkk. Han synes noen burde gjøre noe med det. Borgermesteren.
- Den sosialisten er en skurk. Har du sett hvordan han fjaser og fjesker seg på Facebook?
Ted vil helle i seg store slurker, men tar seg sammen for ikke å virke alkoholisert.
(s. 48)

Ha fortsatt en fin søndagskveld folkens. Her i Trondheim har det snødd og haglet ganske ofte i dag. Noen solgløtt har det vært og da var vi ute og gikk tur og spiste is.

Flere smakebiter her i bloggen til Mari- Flukten fra virkeligheten

***Mandag 11.mai. Oppdatert omtale:

Om handlingen:
Den handler ikke om nordmenn på Solkysten. Den handler svært lite om nordmenn. Kun Liv er norsk. De andre er i hovedsak briter, og så er noen av karakterene spanske og sigøynere. Fastboende, borgermesteren og resten ar såkalte expats. (britene og norske Liv)
Borgermesteren og de fastboende, samt expats som føler seg som innbyggere i landsbyen/den lille byen, ser ned på de som bor i kolonier ved kysten. Der er det bare turister og ingen fastboende igjen. Borgermesteren har en drøm om å bygge ut flere hoteller og restauranter, samt et stort kjøpesenter utenfor sentrum, og når han utbasunerer dette, grøsser det i de andre, for "da blir det som på Solkysten".

I De fremmede blir vi kjent med flere karakterer. Ted har flyttet ned til sin gamle tante Elsie på 78. Han skriver på en roman og ses ofte på kafe med notatbøkene sine. Liv er forelsket i storsjarmøren Kevin som sjonglerer med flere damer og vil gå tilbake til Selma til Livs store skuffelse. Finn er en håndverker med få oppdrag, deprimert og gift med Lydia. Så har vi Oscar og hunden Bob, Jack som er tørrlagt alkoholiker og bare drikker cola, mens de andre drikker masse øl. Vi har Stan, han er litt ekkel og må "pumpes opp" (les selv, tør ikke gjengi dette, da får jeg bare masse spam på bloggen ) av Ramona, en av landsbyhorene, hans hore.
Vi blir også kjent med Carmen som forsørger sine brødre. Ramona må livnære seg og sine tre sønner med å prostituere seg.
Vi blir vitne til deres betraktninger, hvordan de må slite for å få endene til å møtes, den store kontrasten til utlendingene som ser ut til å ha mer enn nok penger.

Handlingen foregår i løpet av en dag og natt. Etter å ha fått en innføring i karakterenes liv og levned og en skisse over landsbyen med forskjellige blikk, møtes gjengen om kvelden for å diskutere, drikke, snakke, sjekke.. De aller fleste får alene hjem.

Jeg hadde kanskje forventet mer humor, mer snert, siden det står bakpå at det skal være en bitende satire. Jeg synes den er mer vemodig og trist. Og det er noen triste scener her, som blir dratt ut , kanskje i det litt karikerte- om hun som fabulerer om en sexrobotmann. Det er mye ensomhet blant disse folka.
Ja, den er noe karikert, men morsom synes jeg ikke boka er. Jeg har sikkert bare feil forventinger, for ingen har egentlig sagt at den er morsom heller.

Men er boka god?
Som et øyeblikksbilde er den forsåvidt det. Romanen er ikke så veldig spesiell, men grei nok, lett å lese, kort, gjenkjennbar til tider; for vi har vel alle hørt om disse koloniene med langtidsboende i Syden? Om drikkingen, drømmene, det gode livet, som kanskje ikke er så godt likevel, noe som blir problematisert via noen av karakterene. Men er det ikke bedre å være syk i Syden enn på sykehjem i England? tenker Elsie. Eller var det Gunvor.

En innvending kan være at boka kan gi et smalt og stereotypisk bilde av expats. Jeg vet at langtids klimaflyktninger på feks Gran Canaria også gjør mye annet enn å drikke, at mange er opptatt av helsa og har turgrupper, går mye i fjellet etc. Det er det også viktig å ta med seg.

Mer om boka fra forlaget her, som også viser snutter av anmeldelser. Disse ser mer humor og ironi enn det jeg gjorde mens jeg leste boka. Jeg synes ikke humoren og satiren er like tydelig som feks hos Nina Lykke og Marit Eikemo. Men det kan godt hende at Birgit Alm er mer lavmælt, så jeg må lese mer av henne for å finne ut av det.

Birgit Alm ( f. 1967) blir omtalt som en sosialrealistisk forfatter. Hun har gitt ut fem bøker. De fremmede er den første boka jeg leser av henne.
Se link til bloggeren Tines omtale øverst i innlegget. Finner ikke flere som har blogget om boka.

Birgit Alm: De fremmede, 141 s
Tiden 2020
Leseeksemplar

Deborah Levy har rukket å bli en av mine favorittforfattere etter tre norske oversettelser av Bookernominerte romaner. Jeg beundrer stilen hennes, språket, magien, alt det rare med karakterene og handlingen. Mannen som så alt er en helt ny historie som ikke ligner de andre bøkene; Varm melk og Svømme hjem.

Forlaget om boka:

Mannen som så alt er en roman om minner og hukommelse, på mange nivå. Det er en mangefasettert og spennende roman, som beveger seg inn på spørsmål som: Hvor godt kjenner vi vår egen historie? Hva er grensene for vår forståelse av oss selv og andre?

Romanen åpner med at hovedpersonen, historikeren Saul Adler, blir påkjørt i det han er i ferd med å gå over det ikoniske fotgjengerfeltet i Abbey Road i London i september 1988. Han kommer tilsynelatende uskadd fra påkjørselen, men mannen som har kjørt på ham virker svært bekymret for Sauls tilstand. Kontrasten mellom deres reaksjoner er stor, og det blir etterhvert tydelig for leseren at det er noe som skurrer med fortellingen. Dette blir enda tydeligere når Saul ser at mannen har en hvit, firkantet snakkende dings i hånden – leseren gjenkjenner fort dette som en mobil, men Saul aner ikke hva det er, for han befinner seg jo i 1988 …

1988: Saul blir påkjørt i et fotgjengerfelt i Abbey Road. Forholdet mellom Saul og kunstneren Jennifer er underlig. Ikke rart han får kjærlighetssorg slik hun avviser ham når han frir. Etter bruddet reiser han til DDR og opplever igjen vanskelige kjærlighetsaffærer. Han forelsker seg i tolken Walter og innleder også forhold til hans søster Luna. Et tema foruten kjærlighet, legning, svik, sorg, vold, tilhørighet, er overvåking i et øst-europeisk regime.
Gjennom Saul blir vi vitne til tiden før murens fall, hvordan det var å leve på den andre siden underlagt et kommunistisk/sosialistisk regime. Mange år etterpå mens Saul våkner opp på sykehus etter å ha bli påkjørt av bil i det samme fotgjengerfeltet i Abbey Road, reflekteres historien gjennom minner, mennesker som kommer og går gjennom veggen fra den tiden. Ble det bedre av at muren ble revet? Fikk menneskene et bedre liv? Kanskje var det mye bra den gangen også, de hadde det de trengte selv om de ikke hadde Vestens valgfrihet på godt og vondt, skapt av kapitalismens markedsstyrte økonomi.
Saul sin far kjente sin Marx og Saul har også det med seg fra oppveksten, sin fars idealer, ikke bare sin fars autoritære væremåte. Mennesket er mangefasettert. Faren (som Saul begravde i Øst-Berlin) og Sauls bror Matt, plageånden, besøker Saul på sykehuset, men han vil ikke ha dem der.

Jeg likte å lese denne romanen som har så mange lag, lag som spilte gjennom hjernen en god stund etter lesing. Det liker jeg. Språket er nydelig og jeg liker også det absurde smått magiske i romanene til Levy. At det er litt drømmerisk til tider, at vi ikke helt vet. Noe forvirrende kan det være, som da Saul plutselig befant seg flere tiår fremme i tiden, da han er i slutten av femtiårene på et sykehus der minnene strømmer på. Hva er minner, hva er drømmer.

Innlegg om de andre bøkene hennes som jeg har lest:
Svømme hjem
Varm melk

Mer fra forlaget om boka her (med leseutdrag)

I kveld kan Levy oppleves i digitalt bokbad fra Litteraturhuset

Andre bloggere:
Beathe, Tine

Deborah Levy: Mannen som så alt, 250 s
Solum Bokvennen 2020
Leseeksemplar

Nå er mai, du skjønne milde her (eh, nei, her snør og blåser det dag etter dag).
Men diktsirkelen er i alle fall klar fo en ny runde. I mai leser vi gamle favoritter.

Jeg har plukket frem noen av mine gamle diktsamlinger fra Bokklubbens Lyrikkvenner som jeg hadde som favoritter rundt 1980 og fremover. Duken kjøpte jeg i København i en butikk som solgte persiske tepper i 1979.

Jeg har litt lyst til å gjenlese disse, men tror jeg velger meg Tor Jonson, siden jeg også har en nyere versjon med dikt i samling av han. Muligens leser jeg den gamle utgaven av Kvite fuglar først, og så leser jeg det jeg rekker i den andre etterhvert.
Tove Ditlefsens dikt er også veldig fine, det samme med Karin Boyes. Obsfelder er den underfundige, filosofiske, eksistensielle- mens Jan Erik Vold er mye rart, og hvem husker ikke opplesinger av hans gamle dikt, som Kulturuke, feks.

Du har også sikkert også en gammel favoritt. Kanskje et dikt du husker spesielt godt fra du var barn, et av Inger Hagerup; Lille persille eller lignende, eller fra da du var ungdom, eller en dikter du har lest og likt en del av.
I denne kategorien skal det være mulig å finne noe for alle. Har du ikke en spesiell favoritt, har du sikkert noen du har likt godt?

Legg gjerne igjen link til innlegg eller kommentarer om det du leser i kommentarfeltet her eller i samlefanen her. Der står det også mer info om diktsirkelen og linker til tidligere innlegg fra deltagerne.

Jeg vil ønske dere alle en riktig god helg og fin 17.mai-feiring uansett hvordan den blir i disse koronatider.:)

Litt skuffende denne gangen. Eller; den traff meg ikke helt. Jeg gleder meg alltid til en ny bok av Patti Smith, fordi jeg har vært en fan av musikken, poesien og alle de særegne bøkene hennes. Men alt kan ikke treffe like bra, vel?

I Apens år følger vi Patti Smith i det året hun har fyllt 70. Apens år 2016 er hentet fra kinesisk astrologi. Små polaroidbilder av aper preger boka, men det er også andre bilder der. Svart-hvite fotografier som kjennetegner Pattis bøker. Polaroid-kameraet hun alltid har hatt med seg, bilder hun tar frem , så også i denne boka. Bilder hun må lete fram fra gamle esker et eller annet sted. Som et foto fra spillene til Roberto Bolano, fordi Ernest, en venn hun treffer underveis er fan av Bolano, og da hun nevnte det, lovte hun at hun skulle finne det til ham.

I Apens år følger vi Patti på en reise, slik vi ofte gjør. Hun er underveis, hun eldes, hun tenker på de hun har mistet til sykdom og død, nå også Sam og Sandy Pearlman.
Hun liker fortsatt å gå på cafe, drikke kaffe, skrive, fotografere, hun får haik med en dame etter at et par hun avtalte skyss med, kjørte fra henne. Denne damen; Cammie, forteller om de forsvunne barna i USA, stadig vekk, men Patti får aldri helt tak i hva det egentlig dreier seg om.
Jeg blir nysgjerrig, for jeg har lest noen greier om at det forsvinner mange barn i underjordiske tunneler i USA. Det er ganske skremmende, for mye til å være sant, og jeg tror mest det dreier seg om konspirasjonsteorier, men hva vet jeg og vi egentlig. Så jeg lurer på om det er de greiene der Cammie snakker om, men det får verken Patti eller jeg vite.

Patti Smith skifter en del frem og tilbake i tid og skriver en del om drømmene sine og alltid vet jeg ikke om det er en drøm eller ikke, før etter en stund og jeg må bla meg tilbake.
Det var for meg akkurat nå ikke så lett å holde tråden i denne boka, kanskje er det bare nå, kanskje traff hun meg bare ikke helt denne gangen, selv om jeg nå når jeg skriver og tenker, så minnes jeg romanen som en fin liten bok allikevel.
Det er vel det, at Patti Smith, skriver så bra, uansett.

Og jeg fikk veldig lyst til å lese Bolanos 2666 igjen.
Boka ligger her.

Andre bøker av Patti Smith som jeg har blogget om:
Just Kids
Sanka Ull
M Train
Om å skrive

Patti Smith: Apens år, 164 s
Samlaget 2020
Leseeksemplar

I mai samleser vi Mamma er trygda av Mimir Kristjansson i forbindelse med kortlisting av Bokbloggerprisen 2019. Jeg håper dere som ikke har lest den er i gang med boka. Hvis dere har lest den, anbefaler jeg andre bøker av samme forfatter, eller andre bøker med samme tematikk. Jeg har lest Birgit Alms første voksenromaner, som hver på sin måte handler om folk som "går på trygd". I Endelig skal vi le, er mamman på trygd. Hun mottar AAP mens hun studerer og hun er også enslig forsørger. I Ensom planet møter vi Karianne som en gang bodde sammen med Boris i en falleferdig bygård. Boris er trygdet, mens Karianne har fått seg jobb og nyere leilighet siden sist.

Jeg ble nysgjerrig på Birgit Alm etter å ha lest hennes siste roman De fremmede, samt at hun er nominert med disse to romanene til LOs litteraturpris. Alm skriver om samfunnets underklasse (ifølge LO), samfunnets underpriviligerte, de som er avhengig av NAV, de fattige, de ensomme, de som faller utenfor på flere måter. (mer om LOs litteraturpris her)

Endelig skal vi le
handler om Elinor Nor som er alenemor for en gutt på 7 år som i boka kalles Ungen. Hun hadde en jobb tidligere, men kan ikke jobbe med den lenger pga helseutfordringer. Hun mottar AAP og Nav har gitt henne råd om ta en bachelor i religionsvitenskap, siden hun selv ikke har noen klare ønsker og ideer om hva hun skal og bør studere. En bachelor i religionsvitenskap er et dårlig råd, spør du meg. For hvor kan hun få brukt den utdanningen? Hvorfor kunne hun ikke tatt en yrkesretta høgskoleutdanning istedet. Men nok om det.
Vel, Elinor leier en liten sokkel hos Else-Kari, en kristen kvinne med to barn. Leiligheten er skitten, full av mugg og edderkopper. Hun deler sovesofaen med sønnen. Hun kommer i klinsj med husverten etter en kort stund og må ut på leiemarkedet igjen. Sønnen går på Steinerskolen på Nordstrand (på friplass) og hun vil gjerne bo der. Det blir visning i ei gammel rønne som skal rives, og hun får leie leiligheten. Den er større, men kåken bærer preg av at den snart skal rives. Polakker bor i huset, de jobber for huseier, gården er full av vraka hvitevarer etc, leiligheten viser seg å være full av mus og strømmen går i et sett.
Elinor strever hardt for å få endene til å møtes og romanen er full av konkrete eksempler på hvordan hun som mor og forsørger kommer til kort sammenlignet med de andre barnefamiliene i strøket, på skolen, gjennom barnebursdager, hva hun kan ta med på julebasarer med mer. Hun handler First Price-varer, det går mye i knekkebrød og brød med First Price hvitost og syltetøy. Noen ganger må hun få en hundrelapp til å vare i flere dager. Hun sniker på trikken og gjør noen mindre bra ting for å overleve. Fordi hun går på AAP kan hun heller ikke tjene noe i tillegg ved studiene, men bøker og utstyr må hun likevel kjøpe. I tillegg til husleie, mat, klær, inventar etc.

Endelig skal vi le er en sår roman om forskjells-Norge, om de som virkelig sliter økonomisk. Den viser på en tydelig måte hvor mye skam som er knyttet til dette. Skammen ligger tjukt under her. Elinor prøver å fremstille seg som mye mer bedrestilt enn hun er overfor andre, også sine gamle venninner. Hun takker nei til å bli med ut å spise, fordi hun ikke har råd og finner på en unnskyldning. Selvforakt har hun også mer enn nok av og ser seg selv med andres blikk, at hun på en måte kan takke seg selv fordi hun ikke gjorde ting "i riktig rekkefølge", som å ta utdanning og få ting på stell før hun fikk barn, feks.
Nå er nå en gang Elinors situasjon sånn som den er, og like fortvilt er det okkesom. Hun er en varm mor som gjør så godt hun kan, og det er ganske trist at det ofte virker som det ikke er godt nok og at kreftene må brukes til å få hverdagen til å gå rundt økonomisk.

Det er rett på sak i denne boka, en del sleivspark og fandenivolskhet er det, noe må jeg drar på smilebåndet og le av, men det er likevel mørkt og trist så det holder. Slik er også Norge, og forskjellene blir større i miljøer der de fleste har mer enn nok. Også barna merker dette raskt. Der "alle andre" har PlayStation, nye klær og alt de måtte trenge til enhver tid.

Anbefales!

Tiden norsk forlag 2016, 238 sider
Lånt på biblioteket

Ensom planet
er også en mørk trist roman.
Karianne blir kontaktet av Boris`familie i Bodø fordi Boris er død. Boris døde på vei hjem fra Kina. Reisen hadde han drømt om lenge. Boris mottok uføretrygd pga alvorlige ryggproblemer. Karianne møtte Boris like før han dro, men før det hadde de ikke hatt kontakt på lenge. For noen år siden bodde de i samme falleferdige gård og delte do og dusj. Karianne tenker tilbake på det med vemmelse. Hun har også litt bakteriefobi, noe som skildres innstendig og går an å le litt av, men jeg skjønner henne godt.
Siden Boris har snakket så varmt om Karianne, oppfatter familien nordpå at hun er den som bør ta seg av hans etterlatenheter, da han ikke har så mange venner der i sør. Knapt et par stykker som ikke fungerer særlig godt.
Gjennom den korte romanen blir vi kjent med Boris der hun gjennomgår alle tingene i leiligheten, det hun kaster, det hun tar vare på, papirene, dataen, musikkanlegget, naboene som hun møter, de somaliske beboerne, de andre trygdede i gården.
Vi får også et inntrykk av Kariannes liv, gjennom jobben hennes, kollegaene, de hun ikke slipper inn på seg, fordi der antageligvis er for forskjellige, men likevel prøver hun å gjøre sitt for å være en del av dem, og prøver å vise seg frem med et mer interessant liv enn det hun egentlig har. For Karianne, er som Boris var, også ganske alene når det kommer til stykket.
På slutten finner hun noe på soverommet til Boris som setter henne totalt ut av spill. Hun gjør et stunt som utfordrer moralen min på et vis. Men hva er egentlig rett og galt her?
Og hvem var egentlig Boris bak sin fasade?
Hvem går vi rundt og utgir oss for å være?

Anbefales også!

Tiden norsk forlag 2018, 108 sider
Leseeksemplar

Andre om Endelig skal vi le:
Beathe
Merete Røsvik
FriFagbevegelse

Ikke flere bloggere som har lest denne?

Om Ensom planet:
Tine
Beathe
Ellikken

Intervju med Birgit Alm om romanen Endelig skal vi le i Dagsavisen her

Mitt innlegg om De fremmede her

Birgit Alm (f. 1967) er litteraturviter og tekstarbeider bosatt i Oslo. Hun har gitt ut fem bøker.

Jeg har ventet på del 2 av denne romanen en stund. Del 1 av Drapet på kommandanten leste jeg i april 2019, knapt et år siden altså. Det var en sær roman, som Murakamis romaner bruker å være, men likevel litt mer realistisk til et visst punkt enn de andre jeg har lest av ham. Del 2 derimot har noen partier hvor det tar helt av langt inn i absurd surrealisme. Det er fint å lese Murakami, men man må være i riktig modus for det. Denne gangen var jeg nok litt både og.

Det er litt vanskelig å skrive om denne boka. Det kan lett blir for mye, og overraskelsene er ganske mye av poenget her, synes jeg. Spenningen, den som ligger og lurer. Hva er det nå alt dette handler om egentlig.

Ytre sett så fortsetter hovedpersonen, portrettmaleren, å male 13-årige Marie. Hun kommer hver søndag sammen med tanta si atelieret hans. Mens maleren jobber med Marie og maleriet, leser tanta på en bok i to timer.
På den andre siden av åsen bor fortsatt den eksentriske Menshiki, den rike middeladrende mannen, som titter innom maleren dann og vann. Han kjører Jaguar, som tanta til Marie ble veldig fascinert av. Menshiki har en mistanke om eller et håp om at Marie kanskje er hans datter etter en affære med Maries mor for + 13 år siden. Han kommer "tilfeldigvis " innom mens de er der, og inviterer dem hjem. Tanta til Marie blir fascinert av både mannen og bilen .
Mysteriet med det dype hullet i bakken i skogen, bjellene som ringler og kommandanten som hopper ut av maleriet, fortsetter i denne boka.
Og det dras en del lenger.

Vennen til maleren, hvis far er den den berømte maleren Tomohiki Amada ligger på sykehjem, og maleren, vår hovedperson, som nå bor i huset hans, blir invitert til å bli med på et besøk til ham. Det vil vår venn, siden han er svært ivrig etter å finne ut mer om det ekstremt gode maleriet Drapet på kommandanten, som han fant bortgjemt på loftet og som har satt i gang så mye rart. Amada kan dø når som helst og sønnen mener de antagelig ikke får kontakt med ham, men noe skjer når de er på rommet hans.

Boka inneholder også en forsvinning som volder mye bekymring. Vår venn får også høre at hans eks-kone er gravid, og det hopper figurer ut av malerier, ja flere enn kommandanten faktisk. Vår venn skal oppleve store utfordringer og da begynner det å bli virkelig søkt.

Jeg synes det er mer handling i denne boka enn i den første. I den første var det veldig mye snakk om kunstmaling, mye om det tekniske rundt det, litt mindre denne gangene. Murakami sper på med musikkreferanser, alt fra klassisk til gammel pop fra 80-tallet (ABC Look of love, bl.a.) og Bruce Springsteen (The River) , noe litteratur- Dostojevski blant annet- som gjorde meg fristet til å ta frem russer-bøkene igjen. Morsomt også å lese fine passasjer om LPènes fortreffelighet fremfor CD, noe som gjorde meg nostalgisk.
Vår venn har også noen merkelige drømmer og noe av det beveger seg inn i et metafysisk landskap som er en fryd å lese. Hva er mulig, hva er virkelig, hva er tid, hva er rom. Filosofiske refleksjoner, men ikke så utbroderende at de blir trøttende. Ja, dette er et sammensurium av så mye rart som bare Murakami kan det, men til tider får jeg litt følelsen av at det bikker over i litt vel mye vas. Jeg er med på mye, men innimellom glipper det litt for meg. Det hopper fra fysiske fenomener, til drømmer, ideer og metaforer som manifesteres, men likevel ikke er helt til å (be)gripe.

Men dette er glemt når boka er ferdiglest, og jeg ser atter frem til å lese mer av Murakami. Jeg har noen av hans gamle romaner liggende som jeg skal ta fatt på etter en liten pause med mer realistisk litteratur.

Andre om boka:
Tine
VG
Forlaget om boka med snutter av anmeldelser

Jeg fant kun et innlegg fra bokbloggere da jeg søkte. Litt rart, fordi jeg mener at en del har lest boka, eller er de ikke ferdige med den kanskje?
Hvis du har blogget så legg gjerne igjen link i kommentarfeltet.

Mine leste Murakami-bøker:
Drapet på kommandanten 1
Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping
Hør vinden synge og Flipperspill, 1973
Fargerike Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår
IQ84
Kafka på stranden
Menn uten kvinner

Foto: forlaget

Haruki Murakami: Drapet på kommandanten 2, 430 s
Pax forlag 2019
Leseeksemplar fått av forlaget

Det er synd å si det, men jeg har delvis sovet meg gjennom denne boka, og jeg vet ikke om jeg orker å lese den på nytt. Vakkert språk, men det ble nok for mye romantisk lidelse og sturm & drang for meg akkurat nå.

Jeg har en versjon som ble utgitt av Den norske bokklubben. Det gikk ganske greit å lese i starten, jeg liker det gammelmodige og litt svulstige språket og det var en positiv utvkling til å begynne med, da Werther kurtiserte Lotte , eller mer elsket å være i nærheten av henne, og var hennes venn, men så ble det etterhvert for mye, jeg greide ikke å engasjere meg lenge nok av gangen. Det skal sies at mye har skjedd i familien i det siste som tar tanker og energi , samt andre ting, men likevel. Mulig jeg kan skylde timingen noe, men jeg er ikke helt sikker. Hadde jeg lest denne boka i yngre år hadde jeg nok blir mer betatt, levd meg mer inn.

Nå ble all denne lidingen pga en dame, som førte til hans endelikt, selvmordet, for mye.

Unge mennesker kan lide voldsomt av kjærlighetssorg, de har ikke den erfaringen som som regel fører til at man vokser og blir sterkere og tåler smerten bedre selv om man ikke får den man elsker. En eldre person har som regel taklet noen kjærlighetssorger på veien, i alle fall har jeg det.

Unge menn er statistisk sett mer sårbare, også godt voksne menn kan dø av kjærlighetssorg i våre dager, det vet jeg.

I etterordet står det at Goethe banet vei for en ny litteratur med denne boka, den startet også sturm&drang-bevegelsen.

Man kan også lese romanen som en studie i en ung manns vei til undergangen, står det.

Jeg hadde det i bakhodet, men jeg ser nok for mye av lidelse rundt meg til daglig, til at jeg orket å la meg bevege så mye denne gangen. Kanskje ble det for fjernt, jeg fikk lyst til å si "ta deg sammen mann". Jeg sier ikke slikt til folk som er nær meg som lider, eller de jeg jobber med, selvsagt ikke- men unge Werther, romantikeren, følelsesmennesket, burde hatt noen som kunne hjulpet han, skjønt han hadde Wilhelm som han skrev til. ja, Hele romanen er jo en slags brevroman. så er det kanskje noe med formen også, brevromanen, som ikke alltid glir like lett hos meg.

Mulig jeg tar den frem igjen mår jeg kommer hjem (er i Lofoten nå) og leser en del av den siste delen på nytt, den jeg hørte på lydbok på reisen i går, da jeg døste av og sovnet innimellom, så jeg fikk ikke alt med meg, men det at jeg sovnet, sier også noe om at den ble litt for langsom og repeterende, dessverre. Men noe skal jeg lese på nytt, da får jeg heller oppdatere her, hvis jeg endrer synspunkt.

Jeg tillater meg å kopiere noen sitater fra bokelskere:

"Jeg gleder meg over at jeg kan føle den samme enkle og uskyldige lykke som den mann der setter på sitt bord det kålhodet han selv har plantet, og han nyter ikke bare kålen, men alle de gode dagene, den vakre morgenstunden da han plantet den, de lune kveldene da han vannet den og gledet seg over at den vokste så fint, – alt dette gjenopplevd i et eneste frydefullt øyeblikk. –"

"Jeg har det ondt, for jeg har mistet det som var mitt livs eneste fryd, den hellige, livgivende kraft, hvormed jeg skapte verdener omkring meg; den er borte! –– Når jeg ser ut av vinduet mot de fjerne åsene, hvor morgensolen bryter gjennom tåken og lyser på de stille engene, og elven bukter seg mot meg mellom de bladløse piletrærne, da står denne herlige naturen for meg som et fernisert lite bilde, og all skjønnheten formår ikke å pumpe en dråpe salighet fra hjertet opp til hjernen på meg, og hele jeg står som en tom brønn,"

"Jeg har så meget, men følelsen for henne oppsluker alt; jeg har så meget, men uten henne blir det intet for meg. "

"Å løfte forhenget og gå inn bak det! – det er alt som skal til. Hva skal det så være godt for å nøle og betenke seg? Kanskje fordi man ikke vet hvordan det ser ut bak forhenget? Og fordi man ikke vender tilbake? Slik er nå engang vår ånd beskaffen at den forestiller seg forvirring og mørke der hvor vi intet sikkert vet."

Til slutt:

Jeg har nettopp lest Ari Behns Inferno, samt Tor Jonssons Dikt i samling. Begge disse forfatterne tok livet sitt, men å lese om deres reiser ble helt annerledes. Inferno leste jeg raskt ut, den var sterk, den er både i ord og bilder.

Ari Behns bok er ganske fersk, det samme er hans selvmord, og han hadde andre grunner, men samtidig så var både han og Jonsson også forholdsvis unge lidende menn, og har noe til felles med Werther, da de gikk inn i lidelsen og greide å formulere den.

Interessant, selv om det ble ganske tungt med så mye lidelse og død på kort tid.

Elidas 1001-sirkel her

Johann Wolfgang Goethe: Unge Werthers lidelser, 251 s

Bokklubben 1991

Nå kommer også finværet til Svolvær, hvor jeg besøker datter, svigersønn og barnebarn i pinsehelga. Mai ble den måneden vi jeg begynte å reise for å besøke familien og nære venner igjen. Jeg har besøkt familie på Verdaln, Frøya og nå her i Lofoten, samt hatt besøk fra en venninne en helg. Livet, i koronasammenheng, begynner å normaliseres. På andre områder er det ting som ikke er helt som det skal, men det lar jeg ligge nå. Jeg har lest ganske bra med bøker, deltatt i flere lesesirkler, lest fra hylla, en 1001-bok, men jeg har ikke rukket å lese noe særlig den siste uka, så antallet ble ikke så høyt som jeg trodde midtveis i mai. Jeg har også hatt ansvar for samlesing av Mamma er trygda, men de ideene jeg hadde fikk jeg ikke realisert pga forskjellige hendelser.

Bøker lest:
1. Frakoblet av Johann Hari: Sakprosa, psykisk helse, kjøpt, USA, Berlin, England, 416 s
2. Solsøsteren av Lucinda Riley: USA, Kenya, England, Sveits, kjøpt, 796 s
3. Svart vann av Joyce Carol Oates: USA, lånt på eBokBib, 1001--bok, 2149 s
4. Mannen som så alt av Deborah Levy: England, Tyskland/Berlin, leseeks, 250 s
5. De fremmede av Birgit Alm: Spania, norsk2020, leseeks, 141 s
6. Det er nok nå av Linn Stalsberg: Sakprosa/debatt, kjøpt, 190 s
7. Apens år av Patti Smith: USA, leseeks, 164 s
8. Endelig skal vi le av Birgit Alm: Lånt på bib, 238 s
9. Ensom planet av Birgit Alm: lessens, frahylla, 108 s
10. Drapet på kommandanten 2 av Haruki Murakami: Japan, leseeks, 430 s

11. Dikt i samling av Tor Jonsson: Dikt, lesesirkel, kjøpt, frahylla, 216 s (omtale kommer)

12. Inferno av Ari Behn: Kjøpt, roman/malerier, 120 s

13. Unge Werthers lidelser av J.W. Goethe : 1001-bok, fått/lånt, frahylla, kombo lyd-Bookbites, 251s
14. Martin Tranmæls metode av Mimir Kristjansson: Sakprosa, leseeksemplar, norsk2020, 240 s (omtale kommer)

SUM: 14 bøker / 3709 sider

3 sakprosa
10 romaner
1 diktsamling

2 1001-bøker
3 frahylla
4 kjøpt/ 3 lånt/6 leseeks

3 lesesirkler ( 2 bøker i 1001-sirkelen pluss diktsirkel)

Jeg har ikke blogget om så mange av bøkene, noe kommer etterhvert, noe ikke.
Her er kort om noen av de ubloggede bøkene:

Svart vann (kopiert fra min kommentar til Tine) :
"Ferdig med boka nå, og jeg synes det jeg allerede har skrevet er like gyldig. Det er noe med disse subtile makt-grepene som gjenspeiles i denne boka, noe som ligger i maktstrukturene og da særlig mektig mann/ung kvinne. Som hun påpekte noen steder; (husker ikke helt ordrett) "Jeg har vekket hans begjær- og da kan jeg ikke si nei/stoppe" (kvinnen tar på seg skyld)- og i og med at hun liker han, er fascinert av ham og føler seg utvalgt lar hun seg overrumple med de brå (og for harde) kyssene- den store tunga som nesten kan kvele henne (de bildene fikk meg til å tenke på Giskesaken btw) og hun synes ikke hun kan trekke seg, det blir som en slags "blir du med på leken får du tåle steken og kjøre hele linja ut", og så tror hun godt om han i det lengste, også når hun ligger i vannet og holder på å dø.
Han er en mektig mann som tar for seg. Hun føler seg beæret og vil opp og frem. Jeg synes ikke hun utnytter situasjonen med ham, heller at hun er fascinert og føler seg utvalgt- ganske likt det som gjelder mange unge ambisiøse kvinner som blir tiltrukket av eldre mektige menn. Er det ikke de mennene som bør være ansvaret sitt bevisst her?
Sånn sett er det svært relevant at #metoo ble nevnt når denne boka ble gitt ut på norsk, synes jeg, nettopp fordi den viser de subtile mekanismene (ikke nødvendigvis de mer åpenbare overtrampene/overgrepene) "
Link til Tines innlegg her

Dette er en bok jeg har tenkt en del på. Den sitter godt i minnet, den er lettskrevet, spesielt bygd opp, interessant. Anbefales!
1001-bok, Elidas 1001-sirkel.

Frakoblet av Johann Hari:
Interessant og lettlest bok om depresjon, med mange gode eksempler, egenerfaring og solid kildemateriale. Jeg synes ikke dette var så nytt, siden jeg har tenkt i de banene, og at vi i Norge hadde mer en slik forståelse i tidligere tider, i alle fall innenfor sosialt arbeid, men jeg husker at den biologiske måten å tenke på kom mer og mer inn utover 80-tallet, og at det ble diskutert en del. Korte terapier som kognitiv terapier på tre måneder, mer og mer medisinering tok over for lengre samtaleterapier og andre måter å forstå depresjon på.
Hari er fra en generasjon som ble møtt med antidepressiva som svar på depresjon. Han gikk på det i mange år fra tenårene, men ble ikke bedre, heller værre på lengre sikt. Det var utgangspunktet for at han som journalist begynte å forske på temaet.
Boka er oversiktlig og peker på mange områder som kan være årsak til depresjon, som arbeidsledighet, økonomisk problemer, tap av ymse slag, lite meningsfull jobb, flere måter man er frakoblet på istedet for tilkoblet, et problem i dag.
Anbefales!

Solsøsteren av Lucinda Riley
Den nyeste boka i serien om de syv søstre, en murstein, som handler om den berømte modellen Electra. Hun sliter med rus, doper seg med alkohol og kokain, har kjærlighetssorg, og går helt på trynet. Etter mye om og men blir hun overtalt til å legge seg inn på en behandlingsklinikk (AA), hun møter sin bestemor som opprinnelig er fra Kenya, og parallelhistorien er en rørende historie derfra.
Jeg var variert engasjert, men totalt sett likte jeg boka.
Jeg stusset litt på behandlingsopplegget hun var på. Der måtte hun dele rom med 1-2 personer bl.a. Jeg trodde kanskje at personer som henne som hadde så mye penger kunne kjøpe seg et mer luksuriøst behandlingssted? Vel, vel, hva vet jeg om klinikkene i USA.

Det er nok nå av Linn Stalsberg
er en liten, veldig interessant og lettskrevet og lettfattelig bok om liberalismen, da spesielt den økonomiske- og hvordan den har påvirket samfunnsutviklingen de siste tiårene, hvor det kuttes i velferdsgoder og hvordan velferden og arbeidsmiljø/fagforeninger etc blir stadig mer truet.
Anbefales!

Film/serie fra bøker:
1. Outlander av Diana Gabaldon, sesong 5. Episode 11-12/12. Viaplay.

-
Jeg har også begynt å se Et sted å høre til på NRK.no, og er helt hekta. Er midt i sesong 2 nå.
Jeg ser også Capture på TV" Sumo sammen med min datter, den er også veldig spennende. Om dataovervåking og manipulering av sådant. (så ferdig i går kveld, fem episoder på rappen)

Unstad i Lofoten i dag, 1.juni. Nydelig vær. (foto: Anita Ness)

Jeg ønsker dere alle en fin juli og vakre sommerdager med gode bøker og skjønt vær:)

Oppsummering april-20. 9 bøker, 2777 sider
Oppsummering mars 7 bøker/ 2200 sider
Oppsummering februar: 13 bøker / 3935 sider
Oppsummering januar -20: 9 bøker/2571 sider

Litt på etterskudd kommer noen ord om mitt valg i diktsirkelen i mai. Jeg har flere favoritter fra yngre år, blant annet Tor Jonsson, Sigbjørn Obstfelder, Tove Ditlefsen, Jan Erik Vold, Karin Boye, Erling Christie. Valget falt på Tor Jonsson. Jeg var med i Bokklubbens lyrikkvenner på 70- og 80-tallet, og har mange fine bøker derfra, blant annet Kvite fuglar, en samling med dikt av Tor Jonsson. Jeg tenkte jeg skulle lese den igjen, men leste heller Dikt i samling som Samlaget ga ut i 2002 i sin helhet, og deler av Kvite fuglar.

Kvite fuglar har mange av de samme diktene, men ikke alle diktene. Den er bygd opp etter tematikk, som Grågrenda, Bygd og verd , Vår og haust m.m. Dikt i samling er kronologisk og innehar alle diktsamlingene han ga ut, samt en del løsrevne dikt publisert andre steder.
Jeg tenkte at det kunne være nyttig å lese diktene kronologisk for å se utviklingen. Kvite fuglar har jeg lest før, men jeg tenker også lese den sammenhengende på nytt, for å se hvilket inntrykk det gir å lese diktene på den måten etter nå å ha lest dem kronologisk.
Begge bøkene har forord/etterord som forteller om dikt og dikter, alltid nyttig å lese slikt. I Kvite fuglar har Otto Hageberg skrevet forordet.

Tor Jonsson (1916- 1951) kom fra Lom i Gudbrandsdalen, han var en fattiggutt og kjente klassehat, arbeidsledighet og slitet for å overleve på kroppen.
Han var ungdom i de harde tredveåra, og opplevde krigsårene som ung voksen.
Diktene hans bærer preg av det.
Han skriver også mye om bygda, om å føle seg annerledes, om det trange, trangen til å komme ut, reise bort, om slitet for å overleve som han så rundt seg. Det vokste frem en vilje til strid, til endring, med ord som våpen. Han ville noe med diktninga si.
Han debuterte i 1943, altså midt under krigen.

Diktene er allsidige, det er er mye om kjærlighet og om død, men også om samfunnet han så rundt seg, grenda, krigen, urettferdigheten, naturen. Han hadde også en sterk dødsdrift og skrev dikt om å ønske å dø. Det mørket han hadde i seg, trer frem med jevne mellomrom, men mest i hans siste samling; Ei dagbok for mitt hjerte. Den er tildels smertefull å lese.
Kontrastene er store i Jonssons diktning, for det er veldig ofte vakre dikt, vakkert om kjærlighet og natur, hardt om urett, sårt og mørkt om døden.

Jeg var for noen måneder siden på et foredrag med Ingar Sletten Kolloen og et tema var om man burde/kunne forutse selvmordet i diktningen hans. I ettertid er det lett å se, men samtidig har flere skrevet om psykiske problemer, ensomhet, selvmordstanker uten å ta livet av seg. Vanskelig tema.

Tor Jonsson tok livet av seg i 1951, noen måneder før han fylte 35 år.
Han hadde også en karriere som journalist og bodde og jobbet i Oslo noen år.

Det er vanskelig å trekke frem noen dikt, av så mange bra, så jeg tar med et par utdrag som jeg alltid har likt veldig godt.

Eg er ikkje diktar
Ordet skal rope all urett ut.
Ordet skal vekkje dei veike.
Ordet er reiskap.
Eit ljosare liv er vårt mål.
(fra før debuten)

Du eig ikkje lykka
Du eig ikkje lykka einsleg.
Lykkja er ikkje for to.
Ropet frå verda skal altid vera
eit vårbrus gjennom ditt blod.

Å dikte
Å dikte er å vera
det vesle som ein vart
og sleppe kvite fuglar ut
i nattesvart.

Å leva er å vere
det store som ein er
og stå i einsleg undring
og høyre fuglar flyge inn
frå ukjend verd.

Og alle kjenner vel dette vakre kjærlighetsdiktet:

Når du er borte
Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik -
eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgjøymd tone,
og dirrar imellom oss.
(Lause dikt)

Strofer fra dikt om mørket, spesielt fremtredende i Ei dagbok fra mitt hjarte:

Kom ikkje nær mi dør,
du som er glad i livet.
Her møte du berre døden.
I einsemd skal skuggane svive
der eg trør..
(utdrag fra et langt dikt, del VII. Dagbok for mitt hjarte)

Innholdet i Dikt i samling:

Mogning i mørket (1943)
Berg ved blått vatn (1946)
Jarnetter (1948)
Ei dagbok for mitt hjarte (1951)
Lause dikt

Ettermæle:
Etterskrift om diktaren Tor Jonsson av Tore Ørjasæter
Minnedikt av Jan Magnus Bruheim

Begge diktsamlingene anbefales.
Tor Jonsson var et stort talent, som vi dessverre mistet for tidlig.

Jeg har også Kolloen biografi om Tor Jonsson liggende, den heter Berre kjærleik og død. Trøndelag teater har laget en forestilling om Tor Jonsson og en kvinne han hadde et heftig kjærlighetsforhold til, med samme navn. Jeg har sett utdrag av forestillingen.

Andre bidrag i diktsirkelen her

Tor Jonsson: Dikt i samling, 217 s
Det norske samlaget 2006
Kjøpt

Tor Jonsson: Kvite fuglar, 92 s
Den norske bokklubben/Bokklubbens lyrikkvenner 1978
Kjøpt 1978

Undertittel:
Da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre og hvordan vi kan gjøre det igjen.

Forfatter Mimir Kristjansson er kortlista for sin bok Mamma er trygda, og i mai samleste vi den. Siden jeg har lest den tidligere, valgte jeg å lese den nyeste boka til Kristjansson. Å gi forfatteren ekstra blest er også en måte å hedre Mamma er trygda på.
Martin Tranmæls metode er en annerledes bok, en mer historisk bok og ikke så personlig bok som Mamma er trygda.

I denne lille boka på 239 sider (inkludert kildeliste) er det en minibiografi om aktivisten, maleren, politikeren, bondesønnen Martin Tranmæl, en historisk oppstilling av arbeiderbevegelsens kamp i de harde tredveåra, skildring av den vanskelige situasjonen i Norge og verden forøvrig, med økende fascisme, fattigdom, stor arbeidsledighet og situasjonen slik den ser ut i dag. Slutten av boka skisserer Kristjansson fire lærdommer som han foreslår vi kan ta i bruk i dag for å motvirke utfallet av de krisetegnene vi ser, og krisene som er i oppblomstring.

Martin Tranmæl (1879-1967) var fra Melhus i Trøndelag.
Han var ifølge forfatteren den store veiveiseren i norsk arbeiderbevegelse i mellomkrigstida. Tranmæl var aktivist, radikal og en spydspiss i å nedkjempe ytre høyre og la grunnlaget for den norske arbeiderbevegelsen slik vi ser den i dag.

Vi lever igjen i urolige tider, med stadige økonomiske kriser, en global økonomi vi ikke kan skjerme oss mot, som også Norge er en del av. Ytre høyre er også på fremgang i mange land, noe de har vært en god stund.
I det siste har økonomien fått nye skudd for baugen med korona-krisen som har rammet mange land hardt. I USA er det stadig opptøyer, andre land følger etter.
De harde tredveåra er et begrep som igjen har dukket opp. Er det historien som gjentar seg?

Noe av det mest interessante i boka var å lese om det politiske spillet i disse årene. Hitler kom til makta i 1933. Vi vet alle hva det førte til, men hvordan det kunne skje er kanskje ikke like tydelig.
I Norge stiftet Vidkun Quisling Nasjonal samling.
Og det er her Martin Tranmæl kom inn i bildet. Tranmæl kjempet for en sterk fagbevegelse, arbeidernes rettigheter, for mer rettferdig fordeling. Han som flere likesinnede så nok hva som var i ferd med så skje, da Nasjonal samling fikk stadig mer oppslutning og tok grep.
Tranmæl og co greide å nedkjempe Nasjonal Samling ved valgene før krigen, heldigvis.

Kristjansson skriver også om hvordan ytre høyre stadig vekk stjeler venstresidens begrep for å få gjenklang i folket, det ser vi også i våre dager. Før krigen var det "arbeid for alle", og en kan se lignende utspill nasjonalt og globalt også nå for tiden. Han drøfter også dette med "sidespørsmål", og fryktpolitikk, hvor høyresida spiller på frykt for romfolk, innvandrere (særlig muslimer), og får dreid spørsmål og sinne over økonomiske og sosiale problemer over mot andre grupper som feminister, Greta Thunbergs klimakamp, kulturarbeidere, eliten, etc etc og slik nære oppunder fremmedfrykt.
Det samme så vi da Donald Trump ganske kjapt under korona-krisen startet å skylde på kineserne, og kalte/kaller konsekvent koronaviruset for "the China virus". De spiller på frykt for fremtiden og da ved å bruke andre grupper, folk som føler seg truet økonomisk kan falle for slik retorikk.

Velgerne er heller ikke så trofaste som de har vært med tanke på en tradisjonell venstre/høyreakse. Det er stadig flere flytvelgere, som velger ut fra verdisaker, enkeltsaker. Noe av det kan forklare Trumps fremgang, det kan være disse velgerne som avgjør valg. Som feks når innvandrere oppleves som en trussel, kan denne ene saken være det som gjør at en del stemmer på det partiet/den presidenten som sier i klartekst at han vil gjøre noe med det. (eks. Trump som ville stenge grensa til Mexico med en mur).

Mye mer handler denne boka om, som godt kan brukes i en studiesirkel eller lesesirkel, siden det er en fin liten opplysende bok, men også en debattbok.
Kristjansson skriver godt og har en lett språkføring, men det er mye historie og politikk her, som det i utgangspunkt er en fordel om man er interessert i, for å kunne ha utbytte av boka.
Jeg har også sett en del debattartikler om boka, naturlig nok, fordi hvor man heller politisk vil prege hva man tenker om den og analysene og de mulige løsningene på det vi står oppe i for tiden.
Kristjansson er valgt inn for Rødt i Stavanger.

Wiki om Martin Tranmæl

Mer om Mimir Kristjanssoon på wiki her, født 1986 i Stavanger
Han har islandsk far og norsk mor.
Han har skrevet en bok om Island, som jeg har blogget om her
Martin Tranmæls metode er hans 7.bok.

Mimir Kristjansson: Martin Tranmæls metode, 240 s
Forlaget Manifest 2020
Leseeksemplar fått av forlaget

Jeg ble gjort oppmerksom på debutantboka Slakt av forfatteren selv på Krimfestivalen i Oslo i mars. Det var i de dagene vi enda kunne håndhilse. Jeg håndhilste på forfatter Espen Skjerven og fikk boka hans med meg hjem. Noen dager etter kunne vi ikke håndhilse på folk, og slik er det enda. Det er litt absurd hvor fort ting kan endres, og det er derfor jeg nevner det. Tenk noe så enkelt og inngrodd som å håndhilse og så kan vi ikke det lenger. Vel, nå har Slakt ligget i karantene i over tre måneder, men når den ble tatt frem så ble den lest ganske fort.

Slakt er førtse bok i en ny serie om politietterforsker Tom Grayston som jobber i Sandnes sammen med blant annet kollega Dagny Stokka.

De to får en brutal drapssak i fanget. To forretningsfolk blir drept på en makaber måte og investor Erik Hoff blir siktet og dømt for drapet. Indisene er klare, alt peker i den retningen, men er det nok bevis? Noe skurrer for Tom Grayston, så når det kommer inn et nytt tips i saken som gir Hoff alibi forsterkes Tom sin magefølelse om at det er noe som ikke stemmer. Når han og kollegaen begynner å nøste i dette, vikles de inn i en mørk og bedriten underverden av prostitusjon, overgrep på mindreårige og menneskehandel.

Hendelser er knyttet til en nattklubb som kalles Panzer hvor mennesker med spesielle lyster og behov kan treffe likesinnede.

Underveis blir vi kjent med Toms historie, han har en broket bakgrunn med en tøff oppvekst, en far som er alkoholiker, en mor han ikke har noe god forhold til, en søster, Cecilie, som han er glad i. Hun er invalid etter en ulykke som moren laster ham for. Tom er skilt fra Heidi som bor i Oslo med de to barna deres.

Tom splittes mellom hensynet til barna og søsteren Cecilie, som bor i Sandnes, og valgte det siste. Tidligere bodde også Tom i Oslo og han har en bakgrunn fra militæret og Delta. Tom har sterk rettferdighetssans og liker også jakten når han skal oppklare brutale forbrytelser.

Forfatter Espen Skjerven skriver lett og godt og er dyktig på å bygge opp spenningen. Kapitlene er korte, og boka har et godt driv fra starten av. De første par hundre sidene går sånn passe fort fremover, men etter at forfatteren han innført flere elementer i saken tar det helt av og jeg får virkellig problemer med å legge boka fra meg. Til tider har jeg åndenød og får lyst til å hoppe over setninger fordi jeg nesten ikke greier å vente på å se hva som skjer fordi det er så spennende. Jeg tenker også underveis, mens Tom og co leter etter den/de skyldige - at å nei, ikke la det være noen av dem i systemet...

Vel, uten å røpe for mye så ante jeg sammenhengen en stund, men det skal likevel sies at forfatteren skrudde det til med helt ny overrraskelser på tampen.

Ah, for en spennende leseopplevelse!

Innholdet i boka er mørkt og bedritent, nesten ikke til å holde ut, siden slikt skjer i virkeligheten dessverre. Unge asylsøkere forsvinner sporløst, noen av dem blir offer for menneskehandel, andre barn selges, voldtas, filmes og legges ut på det mørke netttet. Ringer av voksne som misbruker og mishandler barn og unge, også sine egne. Voksne i alle samfunnslag. Maktmisbruk og utpressing.

I går så jeg også ferdig dokumentaren om jeffrey Epstein på Netflix. Slakt ble satt i et virkelighetens lys på en svært aktuell måte.

Tittelen Slakt har jeg spekulert på. På slutten fikk jeg svaret på det. Og det røper jeg ikke.

Les selv!

Smakebiter (lagt inn i spalten Smakebit på en søndag) :

"Det blir i alle hvert fall vanskelig å få jentene i tale nå", sa Sondre. " Uansett, om det er selvmord eller drap, vil frykten stå skrevet i pannen deres". (s.148)

" Hva skjer med de døde hos Frøya?" spurte Tom. (s.186)

"Deep Web?"

"Ja, men for å være presis gikk jeg inn på Dark Web. Det er en liten del av Deep Web. Vet du forskjellen?"

"Jeg har forsøkt å lese meg opp, men det er ikke enkelt", sa Tom. ( s. 187)

Forfatter Espen Skjerven på Kirmfestivalen i mars. Foto: Anita Ness

Espen Skjerven (f. 1974) er utdannet jurist og jobbe rsom dommer i Jæren tingrett. Han har tidligere jobbet i Økokrim og Kripos og som forretningsadvokat. (sitert fra baksidne på boka)

Espen Skjerven: Slakt, 492 sider

Pitch forlag 2019/pocket 2020

Boka har jeg fått av forfatteren

Juni ble en veldig spesiell måned. Derfor ble det lite lest. Familiære hendelser og en langvarig varmebølge, samt oppstart i full jobb igjen, satte bokbunken og leseplaner på vent. Her kommer en kort oppsummering.

Jeg ble inspirert av #Boksalongen på instagram som la ut et bilde av bøker med sommer i tittelen, og jeg fant frem de jeg har lett tilgjengelig for tiden. I esker i kjelleren har jeg i alle fall Sommerdøden av Mons Kallentoft, Sensommer av Anders de la Motte, samt at jeg har Sommer uten menn av Siri Hustvedt på ebok. De tre har jeg lest, med unntak av Hustvedts bok som jeg begynte på en gang, men ikke fullførte. Kanskje jeg skal bruke juli til lese Sommerbøker?

Bøker lest:

1. Når isen brister av Camilla Grebe: Krim, Sverige, kjøpt, 475 s

2. Slakt av Espen Skjerven: Krim, debutant, leseeksemplar/gave, 492 s

3. Dette er ikke et stille sted av Henning H. Bergsvåg: Dikt, norsk2020, lånt på bib, 92 s

4. Ødemark av Stina Jackson: Krim, Sverige, lånt på bib, 382 s

5. Djevelyngel av Myriam Bjerkli: Krim, leseeks, norsk2020, 400 s

SUM: 5 bøker / 1841 sider

4 krim

1 diktsamling

1 kjøpt/2 leseeks/2 lånt på bib

Bøker jeg startet på i lesesirklene ble ikke lest.

I halve juni ble det et helt annet fokus enn å lese. Min kjære søster på 54 år, døde etter en lang stri kamp mot kreft og senskader etter strålebehandling. Hun ble adskillig værre rundt juletider med ny kreft, operasjoner, indre organ-ødeleggelser med mer, slik at kroppen ikke orket mer. Hun døde 16.juni og det var bisettelse forrige uke. Det ble mye rundt dette i familiesammenheng som jeg ikke skal gå inn på her. Vi ønsket ikke å legge ut noe på facebook fordi vi hadde nok med det som skjedde og ikke orket all oppmerksomheten det ville medføre. Hun bodde alene i vår hjemkommune noen mil herfra, med en voksen sønn nordaførr.

Seremonien i bisettelsen ble veldig fin og vi hadde valgt ut fin musikk som hun likte, minnestunden med nærmeste familie og slekt var også veldig fin.

Jeg har hatt gode venner og mange fine samtaler i prosessen med dem og med familien min. Det har vært vondt, vanskelig, trist, sorgtungt, men også veldig fint med mye omsorg og kjærlighet.

Fred over hennes minne!

I tillegg har vi hatt tidenes varmebølge i ca tre uker her i Trøndelag, Tidvis rundt 30 grader, med strandturer og byturer, sykling, se planter og trær eksplodere etter ukesvis med regn, vind og lave temperaturer.

Jeg har også begynt på full jobb igjen etter et års sykmelding helt og og delvis, og er glad for at det ikke er fullt kjør nå, siden det skjer så mye annet. En kollega av meg (65) døde i går etter få års kreftsykdom og det var også en svært trist beskjed å få før man gikk på jobb i morges. Underlige dager.

Dette diktet av Tor Jonsson fant jeg frem før bisettelsen til min søster. Jeg leste det ikke, men jeg hadde en liten tale. Jeg kan ta frem diktet nå:

Det som har funket å lese har vært lette bøker, lett krim. Jeg har begynt på mye annet, men lagt det fra meg. Jeg har lånt et lass med bøker på biblioteket og forlenget innleveringsfristen.

Men det kommer tider etter dette. Lesetid, leselyst og konsentrasjon kommer nok tilbake. Det vet jeg.

Alle de fem krimbøkene jeg har lest var veldig gode. Jeg skal blogge om Djevelyngel litt senere.

Ødemark likte jeg svært godt, den hang i meg en stund. Den er så mye mer enn en lett krim, den har et utrolig godt språk og jeg glemte at det var en krim, fordi jeg ble opptatt av andre ting enn plottet og mysteriet.

Når isen brister likte jeg også, men den var noe treg i partier, selv om det ikke gjorde mer enn at jeg gjerne vil lese Dvalen. De andre solobøkene til Grebe har jeg lest.

Diktsamlingen til Henning likte jeg også, men husker ikke så mye av den nå. Kanskje jeg leser den på nytt før jeg leverer den til biblioteket. Den er litt mørk. Har fine setninger, fin rytme.

Ellers har jeg fulgt med Et sted å høre til på NRK.no. En episode nå mandag-torsdag nå. En god serie i disse tider. Ramlet også over reprisen til Heimebane i forrige uke og ble oppslukt. Det blir den neste jeg skal følge med.

Ønsker dere en god juli alle sammen. Håper ferien blir fin og at bøkene er gode. Ta vare på de gode øyeblikkene, lev og nyt mens dere kan.:)

Her er noen bilder:

Med bøker på byen i godværet.

Lesesirkelen min hadde sommeravslutning på Ni Muser tidlig i juni. Dette var bøkene vi hadde med oss som vi skulle velge mellom. Vi valgte å ikke velge noe felles. Vi leser det vi vil blant disse. Det kan det også bli en fin boksamtale av etter sommeren.

Boka jeg leser nå. Den siste av dyktige Jan-Erik Fjell. At det går litt tregt nå er ikke Fjell sin skyld. I helga måtte jeg ut og finne trær med litt skygge. Det har vært uholdbart på verandaen, og inne har det også vært varmt.

Nå har regnet kommet og det er litt under tyve grader. Slik blir det et par uke. Vanlig trønderjuli med andre ord. Det er greit en stund nå.

***

Oppsummering Mai: 14 bøker / 3709 sider

Oppsummering april-20. 9 bøker, 2777 sider
Oppsummering mars 7 bøker/ 2200 sider
Oppsummering februar: 13 bøker / 3935 sider
Oppsummering januar -20: 9 bøker/2571 sider

Jeg har lest 56 bøker i første halvår 2020. Oversikt her

Det er alltid en begivenhet når Jan-Erik Fjell kommer ut med en ny krim. Jeg har lest og likt Gråsonen, som dog er noe roligere enn de andre bøkene jeg har lest av ham.

Gråsonen er litt annerledes. Den er lokal og har ikke de heftige paralellhistoriene bakover i tid som vi ser i Hevneren og Lykkejegeren for eksempel . Kanskje har de appelert spesielt til meg fordi de også har handling fra utlandet. Las Vegas, Alcatraz, Texas.

I Gråsonen befinner vi oss hovedsaklig i Aremark med masse skog, et sted utenfor Halden, nært svenskegrensa. Det er også spennende på sitt vis, men det er ikke så uvanlige omgivelser i norsk krim. Kanskje derfor føles den mindre eksotisk enn noen av de andre bøkene til Fjell.

Jeg er oppvokst i Halden, så det føles også litt hjemlig, selv om jeg ikke er så veldig kjent i Aremark. Det var et sted vi visste om, kanskje kjørte gjennom noen ganger. Aremark og Ørje, langt på bygda.

Anton Brekke er sliten i denne boka. Hans mentor Harald Uteng, pensjonist, roter med en gammel sak i Aremark. Her var unge Brekke en gang aspirant, senere jobbet han med Uteng i Kripos. Uteng takler ikke pensjonisttilværelse særlig godt, blir ensom, nedfor, drikker, savner jobben. Han får et tips om å sysle med gamle saker, og det er her vi kommer inn. En gammel drapssak plager ham. Ble rett mann dømt? Han avtaler å gjøre en podcast-serie med en lokal journalist, men denne får han ikke gjort ferdig fordi han faller fra båten han bor i og drukner.

Anton Brekke har egentlig ferie, men begynner å snuse i Haralds fotspor. Hva var det Harald oppdaget og ville finne ut? Saken var da vel klar?

I bygda jobber unge Emily i en daglivarebutikk, og føler at noen følger etter henne. Hun jobber sammen med et par litt sære typer, Glenn og Aslak. Det er også noen andre folk i bygda som får fokus, blant annet Adrian som er bygdas millionær og gift med Sandra, tidligere venninne av drepte Malin Rekve. Hva har han å skjule?

Anton og Magnus nøster i saken og befinner seg snart i grenseland, i gråsonen- et tema han også underviser i på politihøgskolen. Hva må til for å bli en dyktig politimann? Brekke mener at man noen ganger må tøye grensen, men aldri gå over.

Det er vel det romanen egentlig handler om, denne grensen, denne gråsonen, som Brekke tøyer, noen ganger til Magnus Torps fortvilelse.

Fjell skriver lett og godt og det er en fryd å lese hans bøker, så også denne. Men skikkelig spennende blir den ikke, bortsett fra i noen partier, men den absolutt verdt å lese og det er en fin sommerkrim. Og vel, gjerningspersonen tok jeg tidlig, det vil si, det ante meg hele tiden. Selv om det var flere aktuelle kandidater, så var denne nummer en hos meg.

Les gjerne innleggene til disse bloggerne:

Bjørnebok , Tine

Andre bøker av Fjell jeg har blogget om:

Gjemsel- sabla bra krim
Lykkejegeren

Rovdyret

Hevneren

Jeg har også lest Skyggerom.

Jan-Erik Fjell: Gråsonen, 351 s

Capitana 2020

Leseeksemplar fått av forlaget

Bilder i ord av Roald Ellingsen (dikt). Med en smakebit på søndag.

Darling River av Sara Stridsberg (Heddas bokhyllesirkel)

Natt av Bernard Minier. En skikkelig påskekrim med masse snø og uvær på Bergensbanen, i Pyreneene og Alpene..

Gå med meg av Sonja Holterman (krim)

Pesten av Albert Camus. En virkelighetsnær roman fra 1947. (1001-bok)

Oppsummering april -20

Samlesing : Mamma er trygda av Mimir Kristjansson

De fremmede av Birgit Alm (oppdatert)

Mannen som så alt av Deborah Levy

Diktsirkel mai -20. Gamle favoritter

Apens år av Patti Smith

Endelig skal vi le og Ensom planet av Birgit Alm. Om et stykke velferdsNorge, en mamma på trygd, uføre menn, og noen innvandrere.

Drapet på kommandanten 2 av Haruki Murakami

Unge Werthers lidelser av Johann Wolfgang Goethe. 1001-sirkel mai

Oppsummering mai- 20 med linker og korte notater om bøkene

Dikt i samling av Tor Jonsson (diktsirkel mai)

Martin Tranmæls metode av Mimir Kristjansson

Slakt av Espen Skjerven. En skikkelig sidevender

Oppsummering juni -20

Gråsonen av Jan-Erik Fjell (krim)