I morges leste jeg et intervju med Beate Grimsrud på Adresseavisens boksider. Hun snakker om den siste boka si Evighetsbarna, om oss/de som aldri blir helt voksne, som aldri blir helt fornøyde, som strever etter lykke og selvrealisering, et evig jag. På samme side er det en anmeldelse av Marit Eikemos siste roman, Alt inkludert, som også handler om et oppgjør med tidsånden, med jaget, med forbruksmentaliteten. Det slo meg da at det er flere norske forfattere som kommer med romaner denne høsten som tar tak i tidsåndstematikken på forskjellig vis. Jeg har tidligere blogget om Heidi Lindes Norsk sokkel. Nå har jeg lest Helga Flatlands Vingebelastning, som personifiserer tidsånden gjennom Andreas 30 år.
![]()
OBS! Noen spoilers kan forekomme:
Vingebelastning handler som sagt om Andreas 30 år, fra Skien. Han er samboer med Hanna som han traff som ny student på Blindern. Andreas har master i mediavitenskap og jobb i et kommunikajonsbyrå. Hanna er opptatt av karierre, å klatre oppover, og ønsker det samme for Andreas. Han bør bli seniorkonsulent. Når de tjener nok penger skal de ha hus og hytte, bil og barn. Men Andreas har ikke nok motivasjon. Etter en ulykke hvor han havner på sykehus med brukket ribbein, skriver legen i journalen til fastlegen at de bør følge opp hans psykiske tilstand, etter observasjoner de har gjort. Andreas er tydelig tvangsnevrotiker, og har flere tvangsritualer som hjelper ham å ha kontroll på seg selv og verden.
Fastlegen henviser han til DPS, og etter en kort vurdering/utredning blir han diagnostisert med klinisk depresjon og får time til psykolog og starter et seks måneders behandlingsløp.
Andreas er veldig fornøyd med dette og omfavner behandlingen, og er så glad fordi han endelig skal få hjelp til å forstå hva som har plaget ham, at noe som har plaget ham har et navn, en diagnose, selv om det som kommer frem under behandlingen er ting han aldri har tenkt på før som noe problem. Hans oppvekst og foreldrene som sviktende omsorgspersoner får stor plass, og selvopptatthet er et tema som går igjen.
Forholdet til Hanna blir også satt på prøve.
Romanen dreier seg om dette terapiforløpet i 2014, med tilbakeblikk til barndomstid, tenårene og tiden som ung voksen. Flatland skriver med særdeles god penn og dyp innsikt, og med snert av humor. Hun griper tidsånden aldeles nydelig. Andreas er en av Dessertgenerasjonen, som har vokst opp med alle muligheter, med foreldre som har støttet og lagt tilrette, med forventinger om å skape seg en lykkelig fremtid, kreative jobber, selvrealisering. Men for Andreas har det oppstått et tomrom:
"Det er som om noen har lovet meg en overraskelse jeg går og venter på, men som jeg gradvis innser at aldri kommer"
Vingebelastning ga meg tanker om mye som preger samfunnet og dagens unge. Om terapisamfunnet , om diagnosesamfunnet, blant annet. Jeg stusset over hvor lett Andreas ble diagnostisert, på hvordan behandlingen ble lagt opp, hvor alt for lett han fikk medisiner , slik den fremsto fikk jeg tanker om klientskapende terapi. Den hjalp ham ikke i forhold til hans nære relasjoner, den skapte større avstand og kanskje bidro til å konstruere problemer. Noen ganger må terapi skape avstand, men i utgangspunktet lå ikke det opp i dagen her. Kanskje var roten til Andreas manglende motivasjon og tap av livsglede som faren hans sa; at han hadde havnet på feil hylle jobbmessig. Riktignok hadde Andreas tvangsnevrotiske trekk, men de virket det jo som han faktisk kunne leve ganske greit etterhvert.
Kanskje er Andreas i romanen et symptom på en generasjon som har fått for mye lagt opp i hendene, kanskje er han et symptom på forventningssamfunnet, alle kravene, eller mangelen på krav som han bebreider sine foreldre for, (de har aldri brydd seg med hva jeg har gjort, mine valg, de har kun vært opptatt av seg selv ) statusjaget, som han gjør en stille protest mot. Slik som han misunte Espen, den eneste i klassen fra ungdomskolen som tok yrkesfaglig studieretning og jobber med veier og tunneler. Mens han selv har det som andre tenker er en kremjobb, men han selv ikke trives med. Andreas er jo ikke kreativ, han trives med å jobbe med tall og strukturer, men gikk på noe med media fordi alle andre gjorde det.
Ikke at jeg ønsker å bagatellisere Andreas sine problemer. Depresjon er alvorlig nok. Og Andreas har det vondt, ingen tvil om det. Jeg synes også romanen belyser godt hvor vanskelig det kan være for omverdenen å forstå psykiske problemer, at de mener han bare kan ta seg sammen, som igjen føler at han føler seg lite forstått, ikke sett. Men det går for langt i terapien uten at de kommer noen vei, til og med psykologen virker oppgitt på slutten og sier til Andreas; at deres generasjon har sånt enormt behov for å bli sett. Og det blir visst aldri nok. Sånn sett synes jeg kanskje terapeuten skaper problemer, mer enn å hjelpe. Jeg synes Flatland så fint greier å problematisere mange sider av dette, både på det individuelle, relasjonelle og samfunnsmessige planet.
Jeg må også nevne noe annet tidstypisk, noe som jeg humret godt av. Andreas har en kompis; Joachim som er hekta på dataspill. Da Andreas har kommet inn på Blindern ønsker han å overtale Joachim til å flytte på hybel sammen med ham i Oslo, så han slipper å flytte alene.
"Du kommer til å bli så ensom, sier jeg til ham, uten Marte eller meg eller Espen eller noen av de andre. Det er jo ingen som blir igjen her, sier jeg. Han trekker på skuldrene, er ikke avhengig av et fellesskap utover de tusen gamerne han planlegger verdensherredømme med online hver dag" ( s.87)
Noe lignende kommer også senere, da Andreas har lyst til å reise hjem til Skien en tur, men så er foreldrene og broren borte, og Joachim har forsvunnet blant Orcher og Night Elfs i World of Warcraft..
Det er bare så treffende og godt skrevet.
(Nå skal det nevnes at Joachim kommer seg ut av WoW etterhvert da..)
Og så er det Facebook, andre sosiale medier, nettsurfing, Andreas som er mer enn normalt hekta på fly og flyuuykker, og kan sitte i timesvis og studere konspirasjonsteorier og annet stoff om det malaysiske flyet MH370 som styrtet og forsvant.
Helga Flatlands roman er fornøyelig, tankevekkende, litt trist og alvorlig, men ikke tung, en fryd å lese. Og så er det så godt gjort at hun greier å skrive seg inn i en gutts, en ung manns sinn.
Andre bloggere om Vingebelastning:
Elida
Tine
Forlaget om boka HER
Og så finnes det drøssevis av gode kritikker i aviser etc, bare google..
![]()
Helga Flatland: Vingebelastning, 268 s
Aschehoug 2015
Kilde: leseeksemplar
***Klar potensiell kandidat til Bokbloggerprisen 2015!
OBS! Noen spoilers kan forekomme:
Vingebelastning handler som sagt om Andreas 30 år, fra Skien. Han er samboer med Hanna som han traff som ny student på Blindern. Andreas har master i mediavitenskap og jobb i et kommunikajonsbyrå. Hanna er opptatt av karierre, å klatre oppover, og ønsker det samme for Andreas. Han bør bli seniorkonsulent. Når de tjener nok penger skal de ha hus og hytte, bil og barn. Men Andreas har ikke nok motivasjon. Etter en ulykke hvor han havner på sykehus med brukket ribbein, skriver legen i journalen til fastlegen at de bør følge opp hans psykiske tilstand, etter observasjoner de har gjort. Andreas er tydelig tvangsnevrotiker, og har flere tvangsritualer som hjelper ham å ha kontroll på seg selv og verden.
Fastlegen henviser han til DPS, og etter en kort vurdering/utredning blir han diagnostisert med klinisk depresjon og får time til psykolog og starter et seks måneders behandlingsløp.
Andreas er veldig fornøyd med dette og omfavner behandlingen, og er så glad fordi han endelig skal få hjelp til å forstå hva som har plaget ham, at noe som har plaget ham har et navn, en diagnose, selv om det som kommer frem under behandlingen er ting han aldri har tenkt på før som noe problem. Hans oppvekst og foreldrene som sviktende omsorgspersoner får stor plass, og selvopptatthet er et tema som går igjen.
Forholdet til Hanna blir også satt på prøve.
Romanen dreier seg om dette terapiforløpet i 2014, med tilbakeblikk til barndomstid, tenårene og tiden som ung voksen. Flatland skriver med særdeles god penn og dyp innsikt, og med snert av humor. Hun griper tidsånden aldeles nydelig. Andreas er en av Dessertgenerasjonen, som har vokst opp med alle muligheter, med foreldre som har støttet og lagt tilrette, med forventinger om å skape seg en lykkelig fremtid, kreative jobber, selvrealisering. Men for Andreas har det oppstått et tomrom:
"Det er som om noen har lovet meg en overraskelse jeg går og venter på, men som jeg gradvis innser at aldri kommer"
Vingebelastning ga meg tanker om mye som preger samfunnet og dagens unge. Om terapisamfunnet , om diagnosesamfunnet, blant annet. Jeg stusset over hvor lett Andreas ble diagnostisert, på hvordan behandlingen ble lagt opp, hvor alt for lett han fikk medisiner , slik den fremsto fikk jeg tanker om klientskapende terapi. Den hjalp ham ikke i forhold til hans nære relasjoner, den skapte større avstand og kanskje bidro til å konstruere problemer. Noen ganger må terapi skape avstand, men i utgangspunktet lå ikke det opp i dagen her. Kanskje var roten til Andreas manglende motivasjon og tap av livsglede som faren hans sa; at han hadde havnet på feil hylle jobbmessig. Riktignok hadde Andreas tvangsnevrotiske trekk, men de virket det jo som han faktisk kunne leve ganske greit etterhvert.
Kanskje er Andreas i romanen et symptom på en generasjon som har fått for mye lagt opp i hendene, kanskje er han et symptom på forventningssamfunnet, alle kravene, eller mangelen på krav som han bebreider sine foreldre for, (de har aldri brydd seg med hva jeg har gjort, mine valg, de har kun vært opptatt av seg selv ) statusjaget, som han gjør en stille protest mot. Slik som han misunte Espen, den eneste i klassen fra ungdomskolen som tok yrkesfaglig studieretning og jobber med veier og tunneler. Mens han selv har det som andre tenker er en kremjobb, men han selv ikke trives med. Andreas er jo ikke kreativ, han trives med å jobbe med tall og strukturer, men gikk på noe med media fordi alle andre gjorde det.
Ikke at jeg ønsker å bagatellisere Andreas sine problemer. Depresjon er alvorlig nok. Og Andreas har det vondt, ingen tvil om det. Jeg synes også romanen belyser godt hvor vanskelig det kan være for omverdenen å forstå psykiske problemer, at de mener han bare kan ta seg sammen, som igjen føler at han føler seg lite forstått, ikke sett. Men det går for langt i terapien uten at de kommer noen vei, til og med psykologen virker oppgitt på slutten og sier til Andreas; at deres generasjon har sånt enormt behov for å bli sett. Og det blir visst aldri nok. Sånn sett synes jeg kanskje terapeuten skaper problemer, mer enn å hjelpe. Jeg synes Flatland så fint greier å problematisere mange sider av dette, både på det individuelle, relasjonelle og samfunnsmessige planet.
Jeg må også nevne noe annet tidstypisk, noe som jeg humret godt av. Andreas har en kompis; Joachim som er hekta på dataspill. Da Andreas har kommet inn på Blindern ønsker han å overtale Joachim til å flytte på hybel sammen med ham i Oslo, så han slipper å flytte alene.
"Du kommer til å bli så ensom, sier jeg til ham, uten Marte eller meg eller Espen eller noen av de andre. Det er jo ingen som blir igjen her, sier jeg. Han trekker på skuldrene, er ikke avhengig av et fellesskap utover de tusen gamerne han planlegger verdensherredømme med online hver dag" ( s.87)
Noe lignende kommer også senere, da Andreas har lyst til å reise hjem til Skien en tur, men så er foreldrene og broren borte, og Joachim har forsvunnet blant Orcher og Night Elfs i World of Warcraft..
Det er bare så treffende og godt skrevet.
(Nå skal det nevnes at Joachim kommer seg ut av WoW etterhvert da..)
Og så er det Facebook, andre sosiale medier, nettsurfing, Andreas som er mer enn normalt hekta på fly og flyuuykker, og kan sitte i timesvis og studere konspirasjonsteorier og annet stoff om det malaysiske flyet MH370 som styrtet og forsvant.
Helga Flatlands roman er fornøyelig, tankevekkende, litt trist og alvorlig, men ikke tung, en fryd å lese. Og så er det så godt gjort at hun greier å skrive seg inn i en gutts, en ung manns sinn.
Andre bloggere om Vingebelastning:
Elida
Tine
Forlaget om boka HER
Og så finnes det drøssevis av gode kritikker i aviser etc, bare google..
Foto. dn.no
Helga Flatland: Vingebelastning, 268 s
Aschehoug 2015
Kilde: leseeksemplar
***Klar potensiell kandidat til Bokbloggerprisen 2015!