Jeg leste den ferdig i går kveld. 485 sider og 60 år med Paulo Coelhos turbulente liv føltes som en stor heisatur. Jeg var helt utmattet. Jeg greide ikke å skrive et ord om boka i går kveld. Jeg startet i stedet på en krim fra Cuba,
Vinter i Havana, akkurat som det skulle hjelpe på den litterære fordøyelsen. Best å holde seg til samme kontinent, tenkte jeg kanskje. Eller ikke. Akkurat som Coelho holdt seg i ro i Brasil, nei- det har han absolutt ikke gjort. Vel, jeg skal forsøke å sammenfatte boka og komme med noen betraktninger så godt jeg kan, selv om det blir kun et utvalg dere får lese, fordi et så innholdsrikt bok og liv vanskelig kan presses inn i et blogginnlegg. Og dere, - selv om dere er av dem som ikke liker Paulo Coelho av en eller annen grunn, biografien skrevet av den anerkjente journalisten og forfatteren Fernando Morais, er uansett virkelig interessant- jeg lover!
![]()
Paulo Coelho var død da han ble født 24 august 1947 i Rio de Janeiro, Brasil. Han ble tatt med tang og hadde fått i seg en giftig blanding mekonim og fostervann som holdt på å ta livet av ham. Legene konstaterte at han var død men det ble forsøkt gjenoppliving, og de lyktes etter tre døgn i kuvøse. Foreldrene Lygia og Pedro var fortvilt og ba til sine katolske helgener.
Paulo vokste opp som en spe og liten, men frisk og nysjerrig, dog astmatisk krabat , med livlig fantasi. Han hadde det ikke så greit på skolen siden han falt igjennom fysisk og ikke var den jentene kikket to ganger på. Han ble ganske tidlig skolelei til foreldrenes store fortvilelse, siden de , særlig far Pedro, så for seg at sønnen skulle bli ingeniør. Foreldrene var velstående, og hadde råd til god skolegang for sønnen. Imidlertid gikk det bare nedover med skolekarakterene dess eldre han ble, og sønnen ble straffet med å bli plassert hos kristne på fritiden slik at han skulle få skikk på seg selv og forbedre sin karakter gjennom botsøvelser og bønn. Dessverre for dem alle, ble Paulo tuktet og skremt så mye av dommedagstalene, helvete og synd at han fikk alt som het katolisisme og kristendom i vrangstrupen.
Paulo fant etterhvert ut at han likte å skrive og at det var et område han kunne hevde seg i, siden han ikke kunne hevde seg fysisk. Han var glad i å lese og leste masse klassikere og annen litteratur, som han førte dagbok over og ga vurderinger med stjerner. (den tidens terningkast). Da han var 24 år bestemte han seg for at han en dag skulle bli verdensberømt forfatter. Paulo skrev masse i årene som kom, men det var mest poesi, sangtekster, artikler, dagbok og andre tekster, men den store romanen fikk han ikke dreisen på. Han kom etterhvert inn i litterære, kulturelle og politiske miljøer for ungdommer, og dette opptok ham så mye at skolen gikk det bare en vei med, nedover. Jentene hadde også begynt å kikke på ham , siden synet på hva som var kult og pent hadde endret seg. Vi var i hippienes 60- år, og langt hår og undergrunnsimage var kult. Paulo trosset foreldrene sine så mye at de tvangsinnla ham på psykiatrisk, Dr.Eiras, tre ganger. De var venn med overlegen og fikk ham lett inn der. Å lese om disse periodene med grove overgrep mot en ung gutt som vel ikke egentlig var psykisk syk i den forstand at det forsvarte tvansginnleggelse er hard kost. Foreldrene ville presse ham inn i et mønster og de godtok ikke at han fulgte sin egen vei og sine drømmer og hadde sine venner, langt utenfor den skoleverdenen de hadde sett for deg. Slik blir det jo opprør og fortvilelse av hos en ung søkende mann. Paulo ble også tvangsbehandlet med elektrosjokk, som på denne tiden var helt på vei ut av psykiatrien ellers, både i Brasil og resten av den siviliserte verden. Han ble selv for en stund som en av de zombiene han selv fryktet han skulle bli som, de som ikke hadde mer å ønske av livet enn å forbli på asylet, uten vilje til noen gang å bevege seg utenfor igjen. Heldigvis kviknet han til og så hvor det bar hen og flyktet fra stedet to ganger. Den siste gangen skjønte foreldrene at tvangsinnleggelser ikke var tingen, at det ikke hjalp noen verdens ting, men at det kanskje gjorde tingene værre for gutten deres. De betalte istedet for privattimer hos psykiater istedet.
Biografien viser at Paulo slet med depresjoner store deler av livet. Om det er et resultat av oppdragelsen og behandlingen han ble utsatt for, eller om det lå latent i hans personlighet, er ikke så godt å si. Han gikk i perioder på antidepressiva og fortsatte jevnlig med samtaler hos psykiateren når det røynet på. Det som utløste nedturene var både kjærlighetsbrudd og det som kom over når han følte seg mislykket siden han enda ikke hadde greid å bli berømt forfatter. Han hadde en stor drøm men han greide ikke å gjennomføre det som skulle til. Å skrive en bok. Han ble aktiv med i teater og gjorde en viss suksess både som skuespiller og dramatiker og satt opp stykker . Han fikk antatt dikt og tekster, men greide ikke å skrive en bok. Han gikk ut og inn av forhold, og eksperimenterte både seksuellt og med dop. I en stor del av livet sitt røkte han mye mariuhuana og hasj, sniffet kokain og eksperimenterte med hallusinogener, som veldig mange andre i denne tidspeoken gjorde. (60- 70- tallet) Han var en søkende sjel og særdeles interessert i esoteriske emner og okkultisme og ble medlem i en magisk orden, O.T.O. tuftet på Aleister Crowleys skrifter og filosofi. Her møtte han djevelen, ifølge biografien, og det skremte ham så mye at han meldte seg ut av ordenen, kort fortalt. Han fortsatte å interessere seg for magi, spiritisme, og andre esoteriske temaer, men tonet det ned, og søkte mer tilbake mot den katolske kjernen etterhvert. Han driver fortsatt med konsultasjoner av det østlige oraklet IChing. Etter noen år traff han en Mester for den kristne mystiske ordenen RAM i Amsterdam, som han knyttet seg til. Gjennom RAM ble han bedt om å dra til Santiago de Compostela i Spania, via pilgrimsveien, noe han til slutt gjorde. Det var først da det løsnet for Paulo Coelho som forfatter. Før det var han blitt kjent som tekstforfatter og som en del av en populær rockeduo i Brasil og tjente seg rik på det. Han hadde også rukket å bli fengslet og avhørt under det strenge diktaturregimet i Brasil på den tiden, reist rundt i USA nesten uten penger, giftet seg, blitt skilt med mer. Han var også svært interessert i vampyrisme og hadde skrevet en liten håndbok sammen med et par venner om det. Det vil si, det var Paulos ide men han fikk aldri tid til å skrive noe særlig i dette samarbeidsprosjektet, så han leide inn en kompis som skrev hans del, noe som førte til en bitter konflikt med vedkommende, som ikke fikk navnet sitt på eller i boka. Dette viser en av Paulo kyniske sider, som det kommer flere eksempler av i biografien. Han kunne være en nådeløs forretningsmann på sitt værste, og med et talent for markedsføring og strategisk tenkning noe som helt sikkert kom han tilgode da han virkelig slo igjennom som forfatter.
![]()
En dag greide han endelig å skrive en bok. Han hadde omsider slått seg til ro med en kvinne over tid, Christina, som han lever med den dag i dag. De startet et lite forlag, og Paulo ga ut en forvirrende liten sak;
Helvetes arkiver og noen andre småting. Han ga også ut
En trollmanns dagbok i 1987, den ble senere kalt
Pilgrimsreisen, om sin vandring på Caminoen i Spania. Dette ble vendepunktet. Boka kom på bestselgerlistene i Brasil, og ble senere toppet av Alkymisten (1988) . Kritikerne starte å slakte den første boka, og så også den neste, og neste... Men folket elsket bøkene hans. Paulo skaffet seg en agent, Monika Rezende Antunes, 20 år gammel, som tok på seg å forsøke å satse på oversettelse og salg til det utenlandske markedet. Monika var helt uerfaren, og Paolo tenkte han måtte ha en agent som hadde erfaring og kunne manøvrere seg i det store vanskelige utenlandske markedet, men Monika nektet å si fra seg jobben, og han ga etter. På en bokmesse i Frankfurt greide hun å forhandle frem en kontrakt med den norske lille forlaget EXlibris ( i dag Bazar). Det ble det første utenlandske forlaget hun gjorde kontrakt med , og siden fulgte mange andre land, også store markeder som Frankrike, Tyskland, England og USA. Monika inngikk også forhold og ble gift med forlagets eier, Øyvind Hagen.
Alkymisten slo alle rekorder og lå på bestselgerlistene i flere land i månedsvis og kom inn på Guiness Rekordbok i Brasil det året den hadde ligget øverst på listene i 208 sammenhengende uker. Andre rekorder sto for tur. Han fikk flere priser og utmerkelser, fikk møte Paven i Vatikanet med mer. Men for kritikerne var og forble han et slakteoffer. Han ble slaktet, kritisert og latterligjort, gang på gang. Spesielt i hjemlandet Brasil, men det spredde seg også andre steder i verden. Da boka
Veronika vil dø (1998) , basert på hans egne erfaringer som psykiatrisk pasient, stilnet kritikken. Kritikerne visste at dette var selvopplevd og de tok hensyn. Paulo ble også invitert til å snakke om sine erfaringer og meninger om psykiatri, da den nye "Antigalehusloven" skulle vedtas i Brasil. Målet med loven var blant annet å trappe med på institusjosjonspsykiatri som i realiteten fungerte som fengsel. Han ble også invitert til, to år etter, å delta i juryen til Russel-tribunalet om psykiatri, som Europaparlamentet har opprettet.
Veronika vil dø ble filmatisert som også flere andre av hans bøker har blitt. Men flere bøker kom , og kritikerne startet igjen med slaktingen, mens bøkene bare fortsatte å selge. Han utforsket sex som temaer (11 minutter og Zahir) og de solgte like godt.
Paulo Coelho var blitt og er en litterær sensasjon. Biografen går ikke inn i noen dypere analyse over hvorfor, men berører spørsmålene. Er det fordi Coelho var så god på markedsføring? Hadde det vært svaret, mener biografen, så hvorfor har ikke andre forfattere fulgt oppskiften? Selv om det kan bidra til noe av forklaringen, så er nok ikke det hele svaret. Jeg tenker at han sannsynligvis har truffet noe i folk med sine enkle åndelige budskap og temaer, og har truffet noe i tidsånden.
Biografien er velskrevet og spennende å lese. Og den er nyansert. Den viser ikke glansbildet Coelho, men viser brysk frem hans mindre flatterende sider og episoder i livet som nok er ukjent for svært mange av hans lesere. Coelho har selv godkjent biografen som har fulgt ham i flere år, og var klar over at hans svake sider også ville komme frem, noe han selv ser på som en nødvendighet også for sin egen utvikling. Det som som er spesielt med biografien er jo også at Coelho fortsatt er i levende live og aktiv i sitt forfatterskap. Etter at biografien ble skrevet har han kommet ut med både Alef og Manuskriptet fra Accra. Og det kommer helt sikkert flere bøker.
Paulo Coehlo bor i dag i landsbyen Farbes ved Pyreneene i Sør-Frankrike med sin kone Christina. De har også leilighet i Rio de Janeiro. Samt et hus i Dubai som de har fått i gave.
Boka er illustrert med en del bilder, den har kart over Brasil og Latin-Amerika på innsiden av permene, den har rik kildeliste og bokliste, publikasjonsliste, liste over priser og utmerkelser med mer. Paulo Coelho- ordenes alkymist er en biografi det var en fryd å lese.
Av Paulo Coelhos bøker på norsk, har jeg lest 10.:Pilgrimsreisen, Alkymisten, Håndbok for lysets krigere, Veronika vil dø, Djevelen og frøken Prym, Elleve minutter, Zahir, Heksen fra Portobello, Brida og Alef.Jeg synes hans beste er:
Veronika vil dø, Djevelen og frøken Prym og Heksen fra Portobello. Det demrer også litt for meg at
Zahir ikke var så værst, selv om jeg husker lite av den. Coelhos bøker er slik at du sluker dem, og da er de også lett å glemme. Når jeg kom til
Alef,merket jeg at jeg var begynt å gå lei av Coelhos bøker. De gikk mye i samme duren når det gjaldt det åndelige og filosofiske grunnlaget. Men jeg merker nå da jeg har lest biografien at jeg mer forstår bøkene ut fra hvilken kontekst de ble skrevet i, og jeg tenkte ofte underveis i lesingen at ja, -her ja, her hentet han inspirasjonen til den og den boka fra...
Disse fem på norsk, har jeg ikke lest:
Valkyriene, Det femte fjell, Ved elven Piedra satt jeg og gråt, Seierherren står alene og Manuskriptet fra AccraPaulo Coelho sin hjemmeside
HER Paulos blogg
HERHer står alt om de norske utgivelsene, om forfatteren selv og biografen på
BAZARs hjemmeside.
Boka er kjøpt.
Jeg skrev også om boka i søndagens smakebitspalte
HERLes om flere forfatterbiografier i Månedens Moshonistas Biografilesesirkel
HER![Fernando Morais]()
Fernando Morais foto: Bazar.noFernando Morais: Paulo Coelho- ordenes alkymist, 485 sider
Bazar 2010
Sofia har fått jobb på den svenske ambassaden i Dhaka, og ektemannen Janne og deres to små barn følger med henne dit. De ser frem til å bo utenlands i noen år, men familiens møte med Bangladesh blir ikke helt som de hadde tenkt seg. De bli overveldet av mylderet av mennesker, den uendelige fattigdommen, korrupsjonen og urettferdigheten.
