For å slå an tonen sånn i starten her, så er jeg litt pissed, fordi det trådløse nettet ikke funker på rommet. Så har jeg da også vært i resepsjonen og klaget min nød. Hun sa at det funker veldig dårlig på de tre rommene ut mot veien (der jeg bor), men jeg kan få låne kabel. Så tar jeg heisen opp med kabelen og tester, men den passer jo ikke inn i min lille flate Macbook Air. Så ned igjen.. - Har dere andre rom? Nei, det har de jo ikke. (jeg fikk jo billig rom gjennom booking.com og det er vel en grunn til det da.min anm.) - Men du kan jo spørre i morra. - - Ja vel . Så da kjøper jeg et glass rødvin i baren og tar med Macbooken ned. De har bare St.Julia, den billigste vinen vi får fra Mendoza på Polet hjemme, altså ikke den beste. Men ok. Da. Nå har jeg i hvertfall nett.
Hotellet,
Condor Suites Apart Hotel er ellers greit nok det. Leilighetshotell, rent og pent, og inkludert frokost.
Kort vei ned til downtown, og siden det var så kort, tok jeg like godt svippturen rundt hele sentrumskjernen, akkurat som om jeg ikke burde passe meg for å få enda mer vondt i kneet.
Men før det altså, så har jeg busset 17 timer fra Buenos Aires til Mendoza. Det startet kl.15.00 i går. Jeg hadde god tid, siden jeg er ukjent og vet det blir mye stress hvis jeg får dårlig tid når jeg er ute og reiser og trenger tid til å finne ut av ting. Og Buenos Aires er ikke akkurat lite, heller ikke busstasjon. Man må spørre seg frem og får du napp på noen som snakker engelsk brukbart, er du heldig. Det tok sin tid men jeg kom på rett sted til slutt. I god tid.
![]()
Jeg er egentlig redd for veldig mye, særlig når jeg er ute og reiser. Jeg er redd for å sitte på bil, på buss, noen ganger tog, særlig nattog, og med båt. Når det gjelder disse store bussene var jeg redd for at de skulle bikke, så da tenkte jeg at det best å sitte i første etasje sånn i tilfelle. Det var egentlig ikke så lurt, for det var det en utrolig bråkete vifte som sto og durte hele natta. Jeg var oppe i andre etasje og kikket for å se hvordan de hadde det der, og der så det mye bedre ut, bedre utsikt blant annet. Hm, men gjort var gjort, plassene var jo bestillt på forhånd og bussen var full.
Pampas, fra bussvinduet.. ser dere kyrne?
Så for å holde nervene i sjakk så tok jeg frem
Bose noisecancelling-headsettet mitt og fant frem en hypnose cd på iPoden. Jeg hadde også greid det kunststykket i fommelet med pikkpakket mitt å velte Bodum-termoskoppen min med glovarm kaffe over høyrefoten min, så det gjorde vondt som f.. Aloe Veraen var i kofferten som var innelåst i bussen, så jeg hadde bare en flaske kaldt vann å hjelpe med med, som jeg skylte over for å kjøle ned. Så kom jeg på etterhvert at jeg kunne ta skallet av en banan og legge på, og forbinde det med skjerfet mitt, og vet dere - det funka faktisk. Rart så det ut, men pytt .. Jeg satt alene ganske lenge på mine to seter og håpet det skulle bli slik, men dog.. Etter noen timer mens jeg prøvde å høre på hypnose som ikke funka siden jeg tross alt ville se ut på omgivelsene, så skrudde jeg over på musikk og hørte gjennom tre album med Nightwish- det funker alltid på skrale nerver- og deretter på Egil Fylling fordi jeg ville lese litt i den diggeste krimboka på lenge:
Det henger en engel alene i skogen..
..som jeg fortsatte med når jeg kom frem.
Men før det, så kom det altså på en mann, en tjukkas. Det var kaldt i bussen og med ham kom det varme, mye kroppsvarme, som la seg rundt meg på min venstre side. Det var faktisk ganske godt det. Utrolig hvor mye varme som kan komme fra en kropp.
Værre var det med fyren bak meg som hostet og snøt seg stadig vekk. Det er også en av de reisefobiene jeg har, syke smittsomme mennesker bak meg i timesvis... Da går jeg inn og gjør noen mentale ritualer;
jeg holder meg frisk etc.. Ja, så du skjønner, det er da noe å deale med når man er ute og reiser, så nevrotisk som jeg er. Men reise må jeg jo, likevel...Sånt skit skal ikke hindre meg.;)
Vel, jeg sovna etter hvert og sov godt mellom stoppene, på tross av den kakerlakkligenende billen som krøp opp og ned i vinduskarmen en periode på kvelden.. mentale ritualer tas i bruk igjen:
Fjern deg dyr, f
jern deg- jeg ser deg ikke (jeg vet jeg ikke skal si
ikke, det har jeg lært på hypnoterapistudiet, men så kom jeg ikke på noe annet i farta, men prøvde meg på litt EFT- litt sånn banking, og det roet seg- man må jo huske å bruke de teknikker man har lært seg og jeg har jo et helt arsenal, bare jeg husker å ta det i bruk.)
Det finnes milongas, tangodanseplasser her også...sånn just in case.;)
Jeg var utrolig heldig da jeg kom til Condor- hotellet litt over kl.08.00, etter å ha betalt drosjesjåføren skarve 20 pesos/kr, og spurte om å få sette inn bagasjen. Innsjekktiden var kl.15.00. - Bare vent litt, så skal vi ordne rommet til deg... Yes! Jeg kjøpte frokost og fikk rom før jeg var ferdigspist. Nydelig. Da ble det rett i dusjen og så et par timer på senga for å lese mer krim.
Ute var det knallsol, og jeg gikk ut med bukse og skjorte, men måtte ta av føttene på zip-buksa og skjorta ganske fort. 32 grader målte instagram da jeg tok bilde senere mens jeg lunsjet. WoW! Og ingen gikk i shorts! Bare meg, med mine bleke bein. Nuvel, dem om det.
Jeg traska rundt i Mendoza by og synes egentlig den var ganske kjedelig. Ikke noe å se. Ikke noe liv. Men hallo- det var jo siesta, nesten alt var stengt til 16.30-17.00 Haha!
Likevel- etter lunsj, så gikk jeg inn i en av butikkene ved Plaza Independecia og spurte etter turer til Bodegas (vingårder). Der fikk jeg kjøpt heldagstur til Bodegas i morgen, og til fjellene torsdag. Veldig ok altså, til litt over 500,- (sparte litt på å betale cash istedet for kredittkort, av en eller annen grunn)
Så skulle jeg finne postkontor for å poste kortene jeg kjøpte i BsAs og endelig hadde skrevet ferdig. Men her, kjære familie, må dere smøre dere med tålmodighet. På posthuset tok de ikke mot postkort med frimerker kjøpt andre steder (det var sånne DHL-merker jeg hadde kjøpt i BsAs), men ba meg gå til et annet sted. Det stedet fant jeg ikke.. Spurte meg frem og fikk flere forklaringer og gikk flere steder.. nei, jeg gir opp, å poste kort er en prøvelse noen steder. Først lette jeg lenge i BsAs etter frimerker, og her etter sted å poste dem..
Ja ikke vent dere mange postkort venner...
Kanske jeg jeg må ta dem med til Europa og kjøpe nye frimerker der..?
Når jeg gikk og tuslet rundt i Mendoza tenkte jeg mye på BsAs og folka der. De var så annerledes, så åpne, så vennlige, så hjelpsomme.. Hvor mange ganger ble jeg ikke stoppet og tilsnakket på gata av fremmede hvis jeg fomlet med noe? Hvis jeg sto med kartet på et gatehjørnet og så rådvill ut, eller tullet med noe på metroen? Mange.. Hun som ga meg adressen til en venninne av seg når jeg lette etter hostel, hun som spurte om jeg trengte hjelp da jeg sto med kartet, han kjekkasen som fortalte meg hvor jeg skulle trykke kortet i metroen- han som hadde vært i Italia og ga meg websiden og epostadressen sin på metroen, han malern.. alt livet, all pulsen, alt det fine og det rare..
Alle klemmene, varmen, den personlige kontakten de ga, folka på skolen, lærerne, gjestehusfolka, kafeene..
Mendoza er helt annerledes..
Trangt, masse trær , endeløst med gater, biler, butikker.. Gågata ser ut som Nordre gate i Trondheim. Men det er jo ingen spennende bygninger eller fargerike folk, ingen demonstrajoner, trommetog, konserter og dans i parkene..
Jeg vil ikke være negativ, men det er en overgang. Sikkert som å komme fra Oslo til Mosjøen, eller noe sånt..
Så vi får se. Det er nok omgivelsene mange drar hit for, vingårdene og fjellene.
Det blir nok likar i morra.:)
