Quantcast
Channel: Artemisias Verden
Viewing all 1714 articles
Browse latest View live

Oppsummering april -15

$
0
0
April er straks over og det er på tide med en liten oppsummering. Jeg fikk faktisk lest en del tidlig i måneden, men de siste to ukene har det gått tregt, grunnet mye jobbing og eksamenslesing innimellom. Har lest noen nydelige bøker, og noen litt under pari i forhold til mine interesser. Tvangslesing har vi også bedrevet, som seg hør og bør. Here we go!


Flyktningekrisen i Middelhavet har vært i fokus i april, og jeg har lest disse bøkene. To av dem i april.


Oppsummering:


1.Skamtegnet av H.K.Fauskanger - krim, Belgia, Tyskland, Sveits, leseeksemplar, norsk2015,
2.Årets krim 2015 av diverse forfattere - norsk2015, leseeksemplar, krim
3.Kunsten å være den man er  av Jan-Philipp Senker - Burma, USA, giveaway fra Beathes   Bokhylle,.kombinert lydbok/papirbok, bokfrahylla
4.Det vi kan stå for av Geir Lippestad - lydbok, memoarer/samfunn, lånt på biblioteket
5.Nattevandreren av Aurstad & Westberg - krim, norsk2015, lånt på biblioteket
6. Din, alltid av Gøhril Gabrielsen - norsk2015, leseeksemplar
7. Et sted skinner det av Vibeke Riis-Larsen - norsk2015, leseeksemplar, debutant
8. Marcus Thrane- forbrytelse og straff av Mona R. Ringvej - biografi,  leseeksemplar, lesesirkel, bokfrahylla
9. I havet er det krokodiller av Fabio Geda - Afghanistan, Pakistan, Iran, Italia, Hellas, Tyrkia, samfunn, kjøpt
10. Krystallslottet av Jeannette Walls - USA, lesesirkel, lånt bok
11. Eldorado av Laurent Gaude - Italia, vunnet bok, frahylla
12. Da himmelen falt av Nazish Khan - Pakistan/Norge, debutant, dokumentar/sakprosa, 2015, leseeksemplar
13. Hvis du vil av Helle Helle - Danmark, Tyskland, 2015, leseeksemplar

Sum: 13 bøker.

Omtaler kommer på de jeg enda ikke har blogget om.

Kategorier:
3 krim.  3 fra hylla. 4 lånte bøker. 6 leseeksemplar. 3 kjøpt/fått i gave/vunnet.
5 norske bøker fra 2015 som kan konkurrere om Bokbloggerprisen.

Land besøkt:
Danmark, Belgia, Tyskland (2) , Sveits, Burma, Afghanistan, Pakistan (2) , Iran, Italia, Hellas, Tyrkia, USA, Italia.

Etter å ha lest Da himmelen falt ned (om tvangsekteskap og arrangerte ekteskap) ble jeg inspirert til å velge dette som tema for eksamensoppgaven min i Innvandringsfaget som jeg tar i vår på NTNU.

Beste norske ikke-krim roman:
Din alltid av Gøhril Gabrielsen.

Beste utenlandske roman:
Krystallslottet av Jeanette Walls, Eldorado av Laurent Gaude en god nummer to.

Beste krim:
Skamtegnet av Fauskanger

Beste sakprosa:
Da himmelen falt av Nazish Khan




Månedens nedtur:
Et sted skinner det av Vibeke Riiser-Larsen og Hvis du vil av Helle Helle. (sorry ass)

Jeg har også hatt et intervjuinnlegg på bloggen i april, med krimforfatter Frode Granhus fra Lofoten:

Intervju med Frode Granhus

samt et:

Reiseinnlegg:
Krakow


Wavelborgen i Krakow. (eget foto)


I mai er det en del fridager, men jeg skal også jobbe med å skrive en eksamensoppgave. Jeg skal også i to konfirmasjoner, samt at det skjer andre familiære ting. Så hvor mye jeg får lest, aner jeg ikke. Jeg har som mål å lese Atwoods trilogi , Oryx og Crake, Flommen og Madd Addams, fordi jeg skal på Litteraturfestivalen på Lillehammer ultimo mai. Jeg skal også lese Sara Stridsbergs Darling River i den forbindelse. Og så har vi Den blå engel av Heinrich Mann i lesesirkelen. Spørs om det blir noe mye mer enn det… men noe lydbok på øret blir det vel. Jeg holder fotsatt på med Kunzelmann & Kunzelmann og Sanger til Willow Frost. Det tar sin tid…

Jeg vil også gjøre dere oppmeksom på samlesing til Bokbloggerprisen i mai, hvor Ida Jacksons flotte personlige sakprosabok Morfar, Hitler og jeg skal leses. Jeg har ansvaret for samlesingen denne måned, og innlegg kan linkes og leses i bloggen Norske bokblogger fra og med i morgen. Lykke til!



Da himmelen falt av Nazish Khan - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med

$
0
0
Sist uke fikk jeg en liten bok i posten som jeg startet å lese med en gang. Da himmelen falt av Nazish Khan er en dokumentarisk bok om tvangsekteskap og arrangerte ekteskap. Den er interessant, lettlest og opplysende. Forfatteren er utdannet sosionom, og skrev bacheloroppgaven sin om emnet, og har siden forsatt å interessere seg for dette.



Forlaget skriver dette om boka:


Da himmelen falt oppsøker Nazish Khan unge voksne som forteller sine historier. En mann forteller om frustrasjonen i et uønsket ekteskap. En kvinne forteller om sjokket og sviket etter å ha blitt tvangsgiftet, men også om tilgivelsen. En far forteller om angeren over at han presset sin datter til å gifte seg. Khan viser hvordan storfamilien, men også egne erfaringer, preger foreldrenes perspektiv. Og hun viser de unges fortvilelse over at foreldrene ikke forstår hva de gjør når de legger press på sine barn. Khan har også oppsøkt en rekke mennesker som ønsker å bidra til å forhindre at ungdom i Norge blir presset inn i ekteskap de ikke ønsker. En psykolog forklarer nødvendigheten av en bedre dialog mellom generasjonene. To imamer viser hvorfor islam ikke er forenlig med press i forbindelse med ekteskap. Og en «matchmaker» forteller om hvordan hun hjelper de unge med å finne den rette. 
Khan mener tvangsekteskap er et samfunnsproblem vi må løse i fellesskap. Men for å løse det må vi forstå hva det er og hvorfor det skjer. Tvangsekteskap er vesensforskjellig fra arrangerte ekteskap. Religion kan aldri legitimere tvang. Og nøkkelen til å forhindre press, er å øke bevisstheten om hva retten til å velge hvem man skal gifte seg med egentlig betyr.
mer HER
Jeg synes det var sterkt å lese historiene i boka. Å tvinges til å gifte seg med noen man ikke elsker, eller har valgt selv, er forferdelig, slik historiene vitner om. I noen tilfeller ødelegger det familier totalt, hvis en av partene forlater ekteskapet, slik vi får lese om i boka. Foreldrene som valgte å gifte bort sitt barn etter press fra storfamilien, i frykt for å miste dem, gjorde nettopp det; mistet dem alikevel til slutt. Igjen sto de med skammen og et liv i ruin.
Khan bygger opp boka på en fin måte, ved å skildre enkelthistorier hvor hun knytter egne refleksjoner til, samt at hun til slutt går inn i hva som gjøres og kan gjøres mot problemet, samt at hun trekker frem flere debattanter som har forskjellige meninger om tvangekteskap og arrangerte ekteskap. Noen mener at arrangerte ekteskap er det samme som tvang, men det er Khan uenig i. Hun lever selv lykkelig gift i et arrangert ekteskap. Hun sammenligner arrangerte ekteskap med vår tids datingtjenester, da hun mener de har mye til felles. I arrangerte ekteskap leter foreldrene frem kandidater de mener kan bli en god match for sine barn, men barnet får selv velge. I datingtjenestene finner byråene frem partnere som matcher på interesser og  egenskaper med mer, og de får selv velge etter å ha truffet partneren om de vil fortsette.
Khan sier at mange såkalte arrangerte ekteskap i realiteten er tvangsekteskap hvis det utøves følelsesmessig press på den unge. De har ikke et reelt valg hvis de føler sterke forventinger til at de skal velge en av dem foreldrene har funnet til dem.  Her er det en del misforståelser ute og går, mener Khan. Foreldrene mener det beste, men de forstår ikke sine barn og hvordan de har utviklet seg i en flerkulturell virkelighet.
Boka anbefales, den er lett å lese, og er viktig innlegg i samfunnsdebatten.Tvangsekteskap er ulovlig i Norge og det jobbes på flere fronter for å forebygge , samt hjelpe unge mennesker som er utsatt for det. Khan mener nøkkelen ligger i å jobbe med foreldrene. Det kommer også gjentatte ganger frem at i Koranen står det at unge skal ha rett til å velge den de vil gifte seg med. Tvang er uakseptabelt i islam. Foreldre som hevder noe annet, tar feil. Tvangsekteskap er tuftet på tradisjoner og kultur, som ikke har noe med islam å gjøre, selv om de kan bruke religion som argument.

Andre som har blogget om boka er:
Om forfatteren:
NAZISH KHAN (1975) er oppvokst og bosatt på Stovner utenfor Oslo. Hun er utdannet sosionom og har jobbet som sosialveileder på NAV, bydel Gamle Oslo. Hun har mange års erfaring fra frivillig arbeid med barn og ungdom med minoritetsbakgrunn. I dag arbeider hun som tolk. Da himmelen falt er hennes første bok.  (fra forlagets hjemmeside)

Foto: Pax.no
Nazish Khan: Da himmelen falt ned, 124 s (inkl. litteraturliste)
Pax forlag 2015
Kilde: Leseeksemplar



Smakebit på søndag (117 ) Eldorado av Laurent Gaude

$
0
0
Nå er det allerede mai. Det er en hektisk måned . I morgen skal jeg i konfirmasjon til min niese, og neste helg til min nevø. Jeg har bakt sjokoladekake etter en oppskrift i Trines matblogg, og fyllet ble aldeles nydelig. Jeg er trøtt, skal straks legge meg, men tenker å dele en smakebit alikevel. Ikke fra kaka dessverre, men fra en bok. I de siste ukene har det vært mye mediadekning om flyktningekatastrofen i Middelhavet. Utrolig mange har dødd på havet. Jeg har lest flere bøker om temaet, og ønsker å gi en smakebit fra en av de litterært beste bøkene;  Eldorado. Den ble nå så aktuell da den handler om en kaptein på en vaktbåt fra Catania på Sicilia, hvor en del av nyhetssendingen gikk fra. Han skal stanse illegale flyktninger. På havet er sjøfolk redningsmenn, men når de har fått dem i land blir de arrestert og sendt hjem igjen.







Fra forlaget:
Gaudé har denne gangen satt fokus på den stadig økende flyktningstrømmen fra Afrika til Europa. Mennesker som risikerer livet og det lille de har i håpet om et nytt og bedre liv i Europa.
Salvatore Piracci er kommandant på en fregatt som patruljerer farvannet foran Lampedusa, en av inngangene til det forjettede land. Han stopper utallige båter med levende, døde og halvdøde flyktninger, og bidrar til at de desperate og hjelpeløse menneskene blir sendt i retur til Afrika. Så en dag skjer det noe som får ham til å stille spørsmål ved legitimiteten av sitt eget arbeid. Han møter blikket til en kvinne som har mistet alt, og ønsker hevn. Styrken, raseriet og besluttsomheten i kvinnens blikk forandrer livet hans.
Den unge Suleiman i Sudan samler nok penger nok til å legge ut på den risikable reisen til et bedre liv. Suleiman vet ikke hvor vanskelig det vil bli, en reise full av farer og trusler, men underveis skal han også få oppleve stunder fulle av brorskap og håp.

Min smakebit:
"Nå var kapteinen våt. De hadde fortsatt videre gjennom nattemørket i over en time. Det hadde ikke noen hensikt. Han visste det. De kom ikke til å finne noen. Salvatore Piracci tenkte på mennene om bord i de tre manglende livbåtene. På de siste øyeblikkenes fortvilelse når båten kantrer og det ikke er noen som kan se livet kjempe for siste gang. Han tenkte på kroppene som styrtet ut i vannet og gestikulerte en stund, helt til de ble gjennomtrukket av kulde og ga seg over til uendeligheten. Han så dem forsvinne fra overflaten for så å drive videre med de undersjøiske strømmene som store fugler, med sprikende armer og åpen munn, langt fra overflatens tummel. Hvor mange menn var i ferd med å dø på denne måten i natt, uten et rop, uten et vitne, med frykten som eneste følge? (s.79)



Eldorado er en av mange sterke bøker om tematikken, men det som sæpreger denne boka er språket. Det er vakkert, musikalsk som bare fransk kan være det. Men norsk er jo ikke det, så oversettelsen gir den kanskje ikke full rettferdighet, men boka er alikevel verdt å lese. 





Vil du lese flere smakebiter, ta en titt inn i bloggen til Mari , Flukten fra virkeligheten, da vel. Ha en fin søndag!

(jeg vil nok ikke få særlig tid til å følge opp andres blogger i morgen, men vil lese dem på kvelden en gang)



Gutten med Selbulua. Han var båtflyktning, seks år og døde akkurat her. Bildet har vært på forsiden av flere norske aviser i dag. Onkelen hans er flyktning og bosatt på Hitra.


Samlenotat- to bøker (Lyden av ting som faller og Et sted skinner det)

$
0
0
Før det hoper seg opp med leste bøker jeg ikke har blogget om, kommer det her et par korte notater. Lyden av ting som faller er en kjempegod bok, som jeg likte veldig godt. Velskrevet, interessant og spennende fra Colombia fra en for meg ny latin-amerikansk forfatter. Jeg er svak for latinamerikanske forfattere, og Vasquez hilses velkommen som en ny favoritt. Jeg har også lest norske Vibeke Riiser-Larsens debutroman; Et sted skinner det, og den var nok dessverre ikke noe for meg.






Lyden av ting som faller av Juan Gabriel Vasquez

På baksiden av boka står det at den handler om et uventet vennskap som brått tar slutt. Men at det også  er en roman om kjærlighet og storpolitikk- "en spennende, melanskolsk og opprørende historie".

Ja, det kan jeg skrive under på. Dette er en god bok, en nydelig skrevet bok, på mange måter rått, men også vakkert, med fine skildringer av mellommenneskelig samspill, kjærlighet og natur. Her er pasjon, svik, bedrag, vennskap, Columbia, lukt av svette, øl, skog, fly, kjønn, kokainhandel, solidaritetsarbeid, stort og smått. Vi følger juristen Anotonio, som blir venn med Richard Laverde, og da han dør, får han en telefon fra Laverdes datter Maya. Sammen begynner de å nøste i farens fortid.
Vakkert, spennende, nydelig, sårt, trist, og litt skummelt om flykrasj.
Anbefales !

Mer her

Andre bloggere: Rose-Marie, Mohammed, Kleppanrova

Utgitt på Aschehoug 2015. Vinner av IMPAC-prisen. Lånt på blibloteket.





Et sted skinner det av Vibeke Riiser-Larsen

Det er en stund siden jeg leste Riiser-Larsens debutroman. Jeg tenkte en del på boka etter at jeg leste den, men har utsatt å skrive om den fordi jeg ikke visste helt hva jeg skulle skrive. Jeg fikk en del tanker  om debutanter og om hvorfor og om man skal være ekstra forsiktige med dem, som mange stadig hevder. Jeg har selv tenkt at man bør være varsom i sin kritikk av debutanter, det vil si ikke slakte deres bøker. Så har jeg tenkt, at det betyr jo implisitt at vi vurderer dem som sarte kunstnersjeler som ikke tåler det harde møtet med virkeligheten, eller at vi ikke yter dem den respekt de fortjener ved å vurdere dem seriøst for det produktet de har levert.
Når en bok kommer gjennom nåløyet til et forlag, har sikkert forfatteren allerede gått noen runder med seg selv, kanskje han hen også blitt refusert noen ganger, og selv om hen naturlig nok er kjempespent på mottagelse må hen også være forberedt på både ros og ris.

Jeg velger å være ærlig. Siden jeg ikke likte boka særlig godt, kunne jeg valgt å ikke skrive om boka i det hele tatt, "av hensyn til forfatterens følelser, eller på grunn av antagelser om at dårlig kritikk kan ødelegge for forfatterens muligheter fremover". Vel, angående det siste så har jeg ikke så høye tanker om meg selv at jeg tror jeg kan ødelegge en forfatterkarierre. Jeg tror faktisk heller at en omtale, selv om den  er lunken eller dårlig, er bedre enn ingen omtale. Jeg har lest en del artikler og kommentarer om at debutanter drukner, blir usynlige og mange får ingen omtaler i det hele tatt, og dermed forblir i glemselen. Bedre da å bli omtalt enn ikke, selv om det jeg mener ikke er en lovprising, tenker nå jeg. Det blir også feil for meg å lese med ekstra positive briller fordi vedkommende er debutant. Så lenge boka er antatt har den gjennomgått en kvalitetskontroll og må vurderes for det den er, ikke for noe annet, fremtidig potensiale eller lignende, som vi ikke vet noe om.

Jeg er heller ingen litteraturkritiker per se, og har ikke tenkt å gi noen dyptpløyende analyse av denne boka ved å dissekrere den som Sigrid dissikrerte sine mus.  Jeg bare likte den ikke.  Dette skrev jeg på bokelskere.no for tre uker siden:

Denne boka slet jeg litt for å komme i gang med. Språket er enkelt, og for meg ble det dessverre for tregt og uinteressant. Jeg la den bort noen dager, og fullførte den i går kveld. Dramaturgien tok seg opp etter ca 50 sider, og det ble mer spenn i fortellingen, noe som gjorde meg såpass engasjert i hva som skjedde med Sigrid og Snorre videre, at jeg valgte å lese ferdig boka, samt at ting utviklet seg på arbeidsplassen. Det er en trist bok om et ensomt menneske, men også heslig og ekkel bok, med mange utbroderinger om Sigrids sære interesse for å skjære i døde dyr, da mest mus, men også andre dyr.. Noe som tok seg opp da hun hadde det vondt, og minket noe da hun hadde det fint.. Jeg tolker denne sære interessen som et smerteuttrykk siden det vekslet i intensitet av hvordan hun hadde det. For meg som overhodet ikke liker slike ekle greier bli utbrodert i bøker (I denne boka: Sprette opp/dissekrere døde dyr, samt andre scener med blod, oppkast og gørr), overskygget de heslige scenene for mye. Jeg greide ikke å like boka, rett og slett. Selv om forfatteren er debutant, synes jeg det blir feil å late som om jeg likte boka bedre enn jeg gjorde. Jeg har vurdert om jeg skal la være å skrive noe , men føler at fortielse ikke er å ta forfatteren på alvor. Mange andre kan like boka, selv om ikke jeg gjør det, og all omtale viser uansett frem en ny roman. (som ellers kunne blitt gjemt og glemt og ikke omtalt, som vi har lest en del om i det siste. Det utgis så mange bøker, og mange debutanter og andreboksforfattere blir ikke omtalt/anmeldt i det hele tatt)

Boka fikk jeg som leseeksemplar av Aschehoug forlag. Sideantall: 220. Debutant 2015.

Andre bloggere (mange har likt boka mye bedre enn meg):
Beathes bokhjerte, Les mye , Rose-Marie, Bøker & Bokhyller




Oryx og Crake (1) og Flommens år (2) av Margaret Atwood- helt spesielle, velskrevne, fantasifulle, morsomme og skremmende aktuelle dystopier

$
0
0
Jeg har lest de to første bøkene i Margaret Atwoods dystopiske trilogi om MaddAmmerne, crakerne, painballerne, Gartnene og de andre i dette helt særegne litterære universet. Bøkene er så rike på detaljer og historier at jeg grubler litt på hva jeg egentlig skal skrive om dem, uten at det blir for mye, for lite eller for komplisert. Jeg prøver, og lar dette innlegget være et forsøk på en slags oppsummering med noe refleksjon, mer enn en bokanmeldelse som sådan. At bøkene fenget meg, er det ingen tvil om. Bok tre MaddAddam har nettopp utkommet på norsk, og den skal jeg straks i gang med.




Oryx og Crake
Boka starter med at Snømann (tidligere Jimmy) våkner på stranda, der han og crakerne bor. Det kan virke som at de er de eneste overlevende etter den store katastrofen, pesten som rammet i lynfart og drepte mennesker over hele kloden. Crakerne er barn av Crake, Snømanns tidligere bestevenn, som het Glenn da Jimmy var Jimmy, i en annen tid, mens de enda levde trygt som barn og unge i Enklavene hvor de rike og velstående bodde, skjermet for dårlig påvirkning utenfra, fra det såkalte plebland.

Crakerne er feilfrie "mennesker", fredens barn, som ikke vil rekke å bli gamle, og som kun parrer seg mens de er fruktbare. Da blir deres underliv blått. Crake selv er død, og Snømann må dikte opp svar om ham til crakerne. Crake har blitt en Gud for dem, og Snømann deres profet. Snømann går rundt og leter etter mat i sin hvite lakenkjortel, skjeggete og haltende på grunn av en betent fot, og snakker med seg selv.

Vi får tilbakeblikkene via Snømann, om livet hans før den store katastrofen, om vennskapet til Glenn/Crake, den geniale, spesielle, svartkledde sære fyren, og Oryx, den vakre og mystiske jenta som Jimmy oppdaget på et internettfoto for mange år siden og aldri greide å glemme.

Fedrene til Jimmy og Glenn arbeidet i firmaer som drev med genmanipulasjon, blant annet OrganIncFarms.. De skapte blant annet grisonger, gedigne griser som de tok organene fra. Verden består av genmanipulerte dyr (vasskunker, vargunder med mer), grønnsaker og andre planter. Det er mange hemmeligheter som skal beskyttes og SikkerhetsKorpset er noe man bør passe seg for. Alt er overvåket. Mora til Jimmy orker ikke mer av denne kyniske industrien og stikker av.  Utenfor enklavene ligger Plebland, som er strøk for de fattige, de andre som ikke passer inn i Enklavene, for gjenger, kriminelle, her er mye dritt. Enklavebarn går aldri dit. (uten sterk beskyttelse og en god grunn)

Da Jimmy og Glenn blir eldre, utvikler de seg litt forskjellig. Glenn er supergeni og går på skoler for tallmennesker, mens Jimmy går på Marta Graham for andre typer fag. (humanistiske og kreative fag, som er mindre verdt) Glenn er også i opposisjon til sin fars virksomhet, og driver med noe hemmelig litt utenom. Det tar litt tid før vi får vite hvorfor. Og da er alt for sent.

I Enklavene står firmaet HelthWyzer sterkt, og det viser seg at folk blir syke av å ta kosttilskuddet deres. De gjør med vitende vilje folk syke, for så å tilby dem behandling. Folk er forsøkskaniner for firmaer de stoler på. Man kan bli skuggredd av mindre.

Annet som står sentralt i romanen er maten, den er spesiellt fremstillt og får mye fokus, samt historien til Oryx som ble solgt som barn. En sterk og rå historie. Mye er sterkt, vondt og rått i Oryx og Crake, og det  er nesten for mye å ta inn til tider. Jeg synes det var en dyster og tung roman på mange måter. Mye er skremmende aktuelt fordi vi ser at vi tildels er der i dag. Vi har teknologi, det forskes på genmanipulert mat og dyr, vi har en gigaindustri på legemidler og kostilskudd, vi betaler i dyre dommer for å bli "unge" igjen/unngå alderdomstegn, vi betaler også dyrt for perfeksjon av det ytre, vi driver rovdrift på naturen med tanke på mest mulig forbruk og profitt.
Vi har hatt tilnærmet hysteriske tilstander ved utbrudd av svineinfluensa, ekstrem bruk av ikke-nok-utprøvd vaksine i den forbindelse, med mange rapporter om bivirkninger i ettertid (og beklagelser fra myndighetene fordi de ikke visste nok før de satte igang massevaksinering). Vi har ebola, HIV etc.
Kan vi få den tilstand at sykdom spres med vilje via kosten vår eller via tilskudd/medisiner? Hvem vet, man får noe å tenke på etter å ha lest Atwoods bok (bøker). Nettopp det at det er gjenkjenbare elementer, gjør boka skummel og realistisk i det surrealistiske.

Det jeg slet litt med i Oryx og Crake var tildels lange utgreininger om tekonologi og biokjemi, siden det er noe jeg ikke er så veldig interessert i. Men det gjorde ikke så mye for flyten i boka, hvis man greier å skumlese/ikke henge seg opp i at man ikke forstår alt, men lese videre.  Det er litt av et univers Atwood har skapt, en kompleks dystopisk miljøthriller på mange plan.  Og så er den trist som bare f.. Selv om den også har morsomme replikker, bilder, situasjoner. Atwood har humor, det redder boka/bøkene fra å være bare bånn triste.

Jeg slet også litt med å finne blogger om boka på norsk, så legg gjerne igjen ditt innlegg i kommentarfeltet hvis du har skrevet om boka.  DraumeverdA har skrevet et meget godt innlegg om boka, og der fant jeg også link til Hedda og Birthes gode innlegg. Marianne er også begeistret for boka.


Oryx og Crake, 400 s (inkludert ordliste), oversatt av Inger Gjelsvik, Aschehoug 2003. Kilde: Lånt på biblioteket.




Naturlige norske sorte får (eget foto)


Flommens år
Flommens år er den andre boka i trilogien, og kan leses som en parallellroman til Oryx og Crake. Det er en lettere og mer fornøyelig bok å lese enn den dystre Oryx og Crake, synes jeg. Her møter vi sekten Guds gartnere, som lever utenfor Enklavene, i forskjellige celler i Plebland. Men først starter boka med at Toby og Ren, som overlevde katastrofen, leter etter andre overlevende. De er fortellerne, med tilbakeblikk til sitt tidligere liv blant gartnerne. ( og før det) 

Guds gartnere lever et rent og grønt liv. Man spiser ikke sine venner dyrene, ikke uten i ytterste nød. De dyrker grønnsaker på taket og sopp i kjelleren, og selger sine overskuddsprodukter på markedet. Adam En er lederen, selv om de egentlig ikke skal ha noen leder. Han holder talene ved feiringer og er den alle hører på. Toby ble reddet av gartnerne fra en grusom sjef, Blanco, da hun jobbet på SecretBurger, men greier ikke helt å tro på deres Gud og religion. Hun tilpasser seg likevel og får et godt liv der, noe hun savner når hun en dag mister felleskapet. Hun får et helt spesielt forhold til Pilar, en eldre kvinne, som har ansvar for soppdyrking og å lage medisinske remedier av sopp, urter og grønnsaker. Hun har også ansvaret for biene, og snakker med dem, noe Toby også lærer å gjøre. En annen artig skrue blant gartnerne er Zeb, en muskuløs fyr som lever sammen med Lucerne, som stakk av fra sin kjedelige bissnissopptatte mann og endeløse spa-opphold i Enklavene. Lucerne er mora til Ren, som hun tok med seg. 

Guds gartnere er en dommedagssekt, og de venter på den store vannløse flommen. Da den skjer, greier Toby og Ren ved tilfeldigheter å overleve. 

Jeg fikk en slags godhet for Guds gartnere. De er tilsynelatende snille og fredelige mennesker, og vil det beste for mennesker, dyr og alt liv på jord. De gjenbruker alt og sløser ikke med ressursene. Som sekt er de heller ikke så fanatiske med hensyn til trosløfte. Toby er ærlig på at hun ikke tror nok, men Adam En mener at handling er viktigst, deretter kommer troen.  Menneskene er sære, og det er mye humor i beskrivelser av livene deres. I sterk kontrast til de fæle painballerne, som er onde og bare vil skade og lage bråk.
Gartnerne har en egen muntlig salmebok (alt som er nedskrevet kan misbrukes), de synger sanger etter talene, og Atwood har diktet dem inn i Flommens år. Det er også laget musikk til sangene; Hymns of the God`s Gardeners. Sangene finnes å få kjøpt her

Det er gjenkjenbart når det gjelder grønn livsstil og filosofi, og det er mye fornuft i det Atwood skriver gjennom gartnerne, selv om hun tar det veldig ut. Hun sparker også til selvhjelps- og helse-livstilstrendene på Vestkysten, som overfladiske og egoistiske sysler. 

Flere figurer fra Oryx og Crake dukker opp igjen i Flommens år, og vi får nye perspektiv og vinklinger på den første boka. Jeg skal ikke røpe hvilke, fordi det er så gøy å selv oppdage det.

Atwood har sagt at hun selv foretrekker begrepet speculative fiction enn science-fiction, siden sci-fi mer handler om det som ikke har skjedd enda.

Atwood har også i Flommens år skapt et levende univers av karakterer og miljø, men er som sagt litt lettere å lese , i alle fall for meg, enn Oryx og Crake. Jeg ser enda for meg bildet av den skjeggete Snømann, haltende i en hvit skjortel, på en forhøyning over stranda, med syngende nakne crakere hakk i hæl. 
Jeg gleder meg til å starte på MaddAddam, som jeg har liggende her. Jeg er også sikker på at jeg rekker å lese den ferdig før jeg drar til Lillehammer på litteraturfestval for å høre Margaret Atwood. Noe som har vært målet mitt med å lese trilogien nå.



Birthe, og Hedda har skrevet grundige og gode innlegg av også denne boka. Marianne har også blogget begeistret om boka. Kultursnobben har også skrevet om boka, men synes den er unødvendig, og at Oryx og Crake var mye bedre. Hun skriver også om en del irriterende småfeil i oversettelsen. Jeg reagerte selv på noen slike, men ikke dem hun nevner, For eksempel la jeg merke til at i Oryx og Crake skriver hun KyllinBiter om noe genmanilpulert mat, mens i Flommens år kaller Gjelsvik dem for KyllingBiter ( disse bitene er ikke kylling, derfor blir KyllingBiter misvisende)

Anmeldelser:
 Dagbladet  - en fascinerende og vakker fremtidsvisjon
NRK- uhyggelig fremtidsvisjon

Mer om  boka på forlagets side HER


Flommens år, 445 s, Aschehoug 2011, Oversatt av Inger Gjelsvik. Kilde: Kjøpt boka selv.




Foto: Goodreads.


Om forfatteren:
Margaret Atwood, født 18.november 1939 i Ottawa, Canada. Hun har gitt ut en rekke bøker og fått flere priser. Mer her


Smakebit på søndag (118) : MaddAddam av Margaret Atwood

$
0
0
Forrige søndag hadde jeg ikke noe innlegg i denne spalten, siden jeg var i konfirmasjon i Bodø.  Straks er det 17. mai her, Norges nasjonaldag, men den har jeg tenkt å ta med ro på. Å dra til byen blir bare stress med masse folk og det koster masse penger bare for en liten kaffe på en slik dag. Heller da å tilbringe dagen hjemme, lese og lage noe god mat utpå ettermiddagen til min sønn og venninnen hans. Det er dessuten meldt regn og kaldt. Jeg har nettopp vært sørpå og hentet min sønn siden han var ferdig på folkhøgskolen i går. Jeg har kjørt ca 100 mil på et par dager. Gjennom vakker norsk mai-natur, med sauer og kyr langs veiene, moskus på Dovre og vakre fjell, elver, åkrer, daler, vann og skog. Jeg som har vært i en litterær dystopisk verden med Margaret Atwoods trilogi i det siste, ble så glad av å se at vi enda har en frisk vakker natur og naurlige dyr langs veiene. For slik er det ikke i crakernes verden, og nå er jeg i den tredje og siste boka, som dere skal få en liten smakebit av.


Fra forlaget om boka:
Med "MaddAddam" avslutter Margaret Atwood sin fremtidsvisjon som begynte med "Oryx og Crake" og fortsatte med "Flommens år". Det er uhyggelig, skremmende, gripende - og fullt av svart humor.

Handlingen foregår i en verden der de fleste menneskene er utryddet, der multinasjonale selskaper har tilrevet seg all makt, bioteknologiske nyvinninger har kommet ut av kontroll, og dyrearter har mutert og fått menneskelige egenskaper.
Det har gått flere måneder siden den store katastrofen herjet. Kvinnene Toby og Ren hjelper Amanda når hun blir angrepet av de onde og morderiske painballerne og vender deretter tilbake til leiren. Til deres forskrekkelse følger crakerne dem, disse fredelige, blåhudede vesenene som er skapt av den briljante, nå avdøde Crake. I leiren gjør de så godt de kan for å ivareta sine daglige sysler, skaffe mat og beskytte seg mot de genmanipulerte grisongene og painballerne. Og en dag må de dra ut for å ta den avgjørende kampen.
Atwoods dystopi gir ikke leseren en følelse av desperasjon over menneskehetens feilsteg, men heller ærefrykt over vissheten om menneskets store potensial til å utvikle seg.

Mer HER

En liten smakebit her:

Zeb i mørke
Det er kveld. Toby har lurt seg unna kveldens fortellerstund med crakerne. Det å fortelle for dem gjør henne helt utslitt. Ikka bare må hun ta på seg den idiotiske røde lua og gjennomgå fiskeritualet, men fisken hun må spise er ikke alltid akkurat det man kan kalle stekt, og så er det alt det hun må dikte opp. Hun liker ikke å lyve, ikke med overlegg, ikke direkte, men hun unngår de dystrere og mer innviklede sidene ved virkeligheten. Det er som å hindre brødskiven i å brennes samtidig som hun må få den til å bli toast. (s. 149)

Jeg har blogget litt om de to første bøkene, for den som  er interessert i å lese hva jeg syntes om dem: Oryx og Crake og Flommens år


Ha en riktig fin søndag, 17.mai hvordan du enn velger å feire den eller ikke!

Vil du leser flere smakebiter kan du ta en titt inn til Maris blogg Flukten fra virkeligheten!


Vakker natur, vakker ungdom, Rondane i går. (eget foto)


Rettsstridig forføyning av Lena Andersson- inderlig om forelskelse og håpløs kjærlighet

$
0
0
Jeg har ikke vært så tiltrukket av å lese Rettsstridig forføyning. Jeg tror det handler om tittelen som jeg synes virker så tørr og teoretisk, og dermed har gått i den villfarelsen at dette har vært en tørr og teoretisk bok om kjærlighet . Intervjuer med forfatteren i diverse aviser har heller ikke overbevist meg helt. Men siden jeg hadde denne boka liggende her, og skal på Lillehammer og litteraturfestival neste uke, noe også  Lena Andersson skal, så tenkte jeg at tiden var slagen for en en titt. Boka er kort, bare 184 korte sider. Absolutt overkommelig etter nettopp å ha lest meg gjennom Atwoods trilogi om crakerne, gartnerne og Maddamittene på ca 1300 sider tilsammen. Kort oppsummert: Jeg likte Rettsstridig forføyning veldig godt.


Ester Nilsson er poet og essayist og  lever i et samboerforhold, da hun får et oppdrag om å holde et foredrag om  den berømte billedkunstneren Hugo Rask. Ester har vært beundrer av Rask lenge, og under arbeidet med foredraget faller hun hodestups for ham. Han befinner seg i salen og de treffes etterpå. Hun er så forelsket og fjern at samboeren hennes aner uråd og en dag spør henne rett ut. Det ender med at hun faktisk må flytte rett ut, siden leiligheten er hans.

Boka handler om forelskelsen, den håpløse kjærligheten Ester føler for Hugo Rask. Hun venter, drømmer, greier ikke å tyde tegnene rett, tyder og tolker for mye i den ene eller den andre retningen. Det tar tid før det blir mer enn restaurantbesøk og samtaler, til de havner i seng, som hun håper, for da blir det mer alvor, da må han vel mene noe med dem, forplikte seg ? Men, nei, han gjør ikke som Ester ønsker, han er ikke der, men hun fortsetter å  tolke og venter og etterhvert bebreider hun ham, og skyver han dermed lenger fra seg. Hun pines og plager seg selv og lengter, og når hun omsider får litt fred for sine plager, blir syk av kjærlighetssorg og fortvilelse, får ham litt ute av sinn og sjelero, så hører hun fra ham, og alt starter på nytt, håpet, lengselen. Han må da mene noe med dem, alikevel ?

Romanen er så inderlig skrevet. Andersson har så stødig grep om språket slik at det føles veldig emosjonellt, i den forstand at jeg er der med Ester og føler det hun føler, og gjenkjenner sterkt følelser jeg selv har opplevd, i forelskelsens opp- og nedturer. Joda, selv om jeg ikke er som Ester, ikke så pågående teit og dum, tror jeg, er det likevel nok å gjenkjenne. Jeg tror de fleste som har vært  så hektet på en mann kan kjenne igjen noe av seg selv i Ester og galskapen som en forelskelse reeelt sett kan være. Andersson utforsker forholdet mellom dem og forelskelsens vesen, der en vil mer enn annen, hvor den ene håper videre i selvbedragets maskineri, og ikke greier å se den andre slik han er.

For hva er vel Hugo Rask? Hva vil han med henne? Hun ser nok tegnene, men vil ikke se dem tydelig nok, eller fortrenger dem. Kanskje er han en følelsesmessig tafatt mann, som ikke vil binde seg, er redd for nærhet, som flykter når hun blir for pågående. Eller han er en mann som har flere på gang, men ikke vil være ærlig ovefor henne, siden han liker henne nok til å være venn med noe attåt. Kanskje er han bare et stort ego som vil bli beundret som den kunstneren han er. Kanskje vil han bare ha vennskapet, og ikke er hensynsfull nok til å skjønne hvor vondt han gjør henne ved å stadig helle bensin til hennes følelsers glør hver gang de holder på å slukne.

Jeg vil jo si til Ester, som venninnekoret hennes: Han er ikke noe å samle på, den tosken, kom deg vekk i tide, ikke sull deg bort i drømmer og fantasier. Han er ikke verdt dine følelser. Kvinner som ødsler sin kjærlighet på menn som ikke vil ha dem, osv.. Men hvem er vel jeg til å si det? Jo, - jeg og vi som kan se det utenfra er de som nettopp kan se det og si det, selv om vi ikke greier det når vi står midt oppe i det selv.

Det  er også litt småartig humor i boka. Ester er ganske teoretisk av seg og liker å diskutere, samtale. Hun elsker samtalene, noe som dessverre også går litt i veien for henne. Hun prater seg bort, og hun vil prate gjennom alt, og han vil ikke. Hun vil prate om dem to, om forholdet. Og hun skjønner kanskje til slutt at det ikke er noen vits i, når han ikke vil. Hvor mange damer kan ikke kjenne seg igjen i dette, at de skal prate om alt, prate gjennom alt? Og fører det til noe? Kan de ikke bare se og godta når nok er nok? Andersson har noen fine, gode og tankvekkende refleksjoner, og mange gullkorn som hever denne romanen noen hakk over mange andre bøker om samme tematikk.

Stemningen i boka minner meg litt om den i Rune Christiansens Ensomheten i Lydia Ernemanns liv. Kanskje er det noe med måten de begge bruker språket på som de har likt, og at det ligger en lett melankoli der.

Rettstridig forføyning er et lite kunstverk av en roman, og jeg skjønner godt at mange har trykket denne forfatteren til sitt bryst. Jeg kan nesten ikke vente med å lese hennes siste bok. Jeg må bare skaffe meg den først.

Massevis av gode kritikker og anmeldelser finner du ved å google, med og uten betalingsmur.

Og hva sier bloggerne?
Tine , Lesende Skrivende/Miriam, Mettemor, Heartart

Jeg vet at flere har lest boka, men har dere skrevet om den? Legg gjerne igjen link i kommentarfeltet, for jeg finner ikke mer på Googles første fem sider..

Boka fikk jeg på Gyldendals bokmøte i Trondheim i høst. Mer om boka HER


Lena Andersson: Rettsstridig forføyning, 184 s
Gyldendal pocket 2015


Samlesing mai : Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson

$
0
0
I anledning Bokbloggernes samlesing av nominerte til Bokbloggerprisen for norske bøker utgitt 2014, reposter jeg mitt innlegg om Ida Jacksons personlige bok. Vi har nominert seks bøker, tre (voksen) romaner og tre i Åpen klasse (barne/ungdomslitteratur, sakprosa, lyrikk, med mer). Nederst i innlegget kan du lese mer om samlesing av boka og Bokbloggerprisen. Bokbloggere som enda ikke har lest, les, ikke har skrevet innlegg og linket, skriv og link. Dere andre, kos dere med lesingen!


Sterkt om en elsket morfars rolle som SS-mann under 2.verdenskrig!

Ida Jackson  er barnebarn av Peder Pedersen Tjøstland , som var SS-mann, frontkjemper, redaktør og journalist for avisa Germaneren under den 2.verdenskrig. Jackson kom tilfeldigvis over informasjonen om morfarens fortid som nazist ved et googlesøk. For henne hadde han alltid vært en kjærlig morfar, og fortiden som nazist var det ingen som snakket om i hennes familie. Sjokket var stort, og Ida har skrevet om sine opplevelser, sin søken etter svar ved historiske dypdykk og graving i familien. Boka har blitt et sterkt og personlig dokument om Per Pedersen og den andre verdenskrig.



Per Pedersen var en flittig journalist og redaktør i SS-avis Germaneren under 2.verdenskrig.  Han var også soldat på Østfronten et par år, med kjæresten Gerd ventende hjemme i Norge.  Per og Gerd var Idas besteforeldre.

Etter krigen ble Per Pedersen dømt for landssvik, og etter endt soning flyttet han og Gerd til et gårdsbruk på sørvestlandet , noe han alltid hadde drømt om. Å drive gård, jobbe med jorda, være selvforsynt med grønnsaker, frukt og kjøtt lå sterkt i Pedersens fremtidsdrøm som ung.  Det å drive med jorda, var også en sentral ide i den nasjonalsosialistiske troen Per bar med seg.

Tilbake til krigen:
Jackson skildrer hvordan krigen artet seg for Per, slik hun tenker det, og har funnet ut av faktiske opplysninger, hvor tiden på Østfronten har en sentral plass. Hvordan kunne hennes snille morfar være en del av dem som sto bak og gjennomførte et så grusomt blodbad og folkemord?
Hva visste han om etnisk rensking?

Jackson veksler mellom å beskrive faktiske forhold rundt NS og SS-ideologi, gjennomføring av Hitlers prosjekt, krigføringen mot den jødisk-frimuriske verdenskonspirasjonen, og hennes morfars rolle og plass i det hele, hennes minner om ham i lys av hvem han kunne ha vært da, og sine egne reaksjoner i prosessen mens hun gjorde research, snakket med familien og skrev boka, Hun bruker også seg selv for å forstå Per Pedersen. Hun skriver at hun kan kjenne seg igjen i ham på noen måter, spesielt når det gjelder det å være ekstrem. Ida Jakson var selv aktiv i Rød Ungdom i tenårene, meget radikal og meldte seg senere inn i AKP-ml, og beskriver seg som ekstrem. I det kan hun forstå sin morfar.

Hun belyser også ekstremisme som sådan, noe som jeg synes er veldig interessant i det det gir en bredere forståelse av hvorfor mange ble nazister eller  ofret seg for saken, for SS, eller for revolusjonen via AKP-ml, for den sags skyld. I dag kan vi se denne ekstremismen i høyreekstreme grupperinger,  i religiøs ekstremisme som IS, eller selvmordsbombere  i Midt-Østen for eksempel.

Jeg fikk også assosiasjoner til Anders Behring Breivik og 22. juli flere ganger under lesingen, i forbindelse med beskrivelser av det nazistiske tankegodset og ekstremismen. Jackson kommer selv innpå denne sammenligningen et stykke ut i boka, og sier at forskjell på den paranoiaen som nazistene og Brevik forsåvidt hadde, handlet om en konspirasjon hvor man fryktet at noen der ute skulle ta over verdensherredømme, kontra den psykiatriske paranoian hvor man føler seg personlig forfulgt. Og så er det en stor forskjell at Breivk handlet alene (selv om han hadde meningsfeller på internett) mens nazistene handlet i en organisatorisk ramme.

Jackson skriver også om familiehemmeligheten som har ligget i luften som en tung, litt diffus bør i oppveksten. Hva ligger i veggene, hvordan preges man av slikt , det usagte, generasjonshemmelighetene? Dette synes jeg også er veldig interessant.

Jeg synes at Ida Jackson har skrevet en modig, ærlig og svært personlig bok. Jeg tenker også at det er en viktig bok. Den gir ingen svart-hvit fremstilling av en morfar som et ondt monster, eller noe som skal bortforklares, eller unnskyldes. Hun har gjennom skrivingen bearbeidet sine følelser og forhold til bestefaren. Hun har hylt, grått, hatet det han har gjort, men står igjen med at han faktisk gjorde det han gjorde, var den han var på godt og vondt, men at det ikke tar fra henne minnene om den gode morfaren, for han var det også. Mye mer kunne vært sagt om denne boka, men jeg anbefaler deg virkelig å lese den selv.  Boka er dessuten veldig godt skrevet. En god kandidat til neste års Bokbloggerpris.

"Det viktigste,"- sier mamma, "er å lære seg å tåle det. Å tåle sannheten om hva han gjorde, uten å føle at vi må be om unnskyldning. Uten å slutte å være glad i ham." (s. 38)

Du kan lese mer om boka på forlagets hjemmeside HER. Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Andre bloggere:
Berit- bøker og bokhyller - synes dette var en veldig god bok

I forbindelse med Bokbloggerprisen2014 (som skal deles ut september 2015) er det i mai denne boka som skal samleses. På Norske Bokbloggeres blogg, kan du lese mer om bok, forfatter og andres bloggeres innlegg om boka.  Her kan du også finne andre samlesingsinnlegg samt innlegg om prisen for 2013 og 2014.

Ida Jacksons blogg hvor hun skriver om boka og har linket til intervjuer og anmeldelser. Jackson ble også intervjuet på NRKs Brenner og Bøkene nylig. Innslaget kan ses HER


Foto: Erik Dyrhaug



Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg, 254 s

Aschehoug 2014




Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis - sosialrealisme på sitt mørkeste, en oppvekstroman om vold, fattigdom og identitetssøken

$
0
0
Debutanten (22)  Edouard Louis har fått mye oppmerksomhet både i Frankrike og andre land for sin selvbiografiske roman Farvel til Eddy Bellegueule. Forfatteren kommer også til Norge neste uke, blant annet til Litteraturrfestivalen på Lillehammer, noe som er grunnen til at jeg leste boka akkurat nå. Tidligere har jeg lest trilogien til Margaret Atwood og Lena Anderssons Rettstridig Forføyning av samme grunn. Louis roman grep meg ikke på samme måte som Atwood og Andersson, og kanskje ble det litt urettferdig overfor den unge debutanten (som er like gammel som min yngste sønn) å lese hans bok rett etter enorme litterære kanoner som Atwood og Andersson. Nuvel, Louis har likevel levert en bok verdt å lese, vond, rå, mørk, realistisk. naken og brutalt ærlig som den er.


Eddy er en gutt, litt annerledes enn de andre guttene i landsbygda. Han er femi. Han får fort et stempel som homse, femikladd og lignende og skjellsordene hagler, både ute i skolegården, på fritiden og hjemme. Foreldrene sliter med å få endene til å møtes. Faren er forsørger, slik menn og fedre skal være. Mødrene er helst hjemmeværende og føder unger. Mora til Eddy mener selv at hun er intelligent og er fortvilt over at hun ikke fikk den utdanningen som kokk som hun ønsket seg, men tidlige barnefødsler satte en stopper for det. Faren jobber på fabrikken, men er ofte sykmeldt på grunn av en vond rygg. Smertene døyver han med mye alkohol. Han er vulgær, slem og tildels sadistisk overfor egne barn. Han utøver både fysisk og psykisk vold. Men innimellom både sier han og viser han at han  er glad i Eddy, selv om Eddy ikke tror noe på det.
Det  er hjerteskjærende å lese hvor lite foreldrene evner å se barnet sitt, og det er hjerteskjærende å lese om hvor ille Eddy blir mobbet av andre unger.

Voldsskildringene er direkte, intet blir overlatt til fantasien:

"Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen. Jeg mener ikke at jeg aldri i løpet av disse årene har følt lykke eller glede. Men smerten er totalitær: Alt som ikke passer inn i dets system, luker den vekk.
  I korridoren dukket det opp to gutter, den ene høy og rødhåret, den andre liten og lutrygget. Den høye rødluggen spyttet meg i fleisen. Her ! Ta imot!
  Spyttklysene rant langsomt nedover ansiltet mitt, gul og tyktlflytende….  " (s.11. Dette er åpningen av romanen)

Det er en del slike ekle skildringer, som jeg personlig tenker ikke er nødvendige, vi skjønner jo hva som skjer likevel, uten å få det gnidd inn, hvordan spyttet ser ut og oppfører seg.

Romanen er skrevet gjennomført direkte, rått, brutalt ærlig. Det gjelder også sexscener som beskrives, hvor unge gutter utforsker hverandre etter å ha sett på pronofilmer sammen.

Når det gjelder Eddys homofili, er det helt klart et gjennomgående tema i boka, Hvor sterkt han prøver å være som de andre guttene, hvor sterkt han prøver å like jenter, men han greier det ikke.  Hva som skjer når Eddy flytter og begynner på skole et annet sted, vet vi ikke så mye om, men at det er redningen for ham på mange måter, er det ingen tvil om.

Romanen er både en oppvekstroman om søken etter identitet, både seksuelt og ellers i forhold til den man er, men også en roman om klasse. I Eddys barndom, i hans familie, i landsbyen er det tradisjonelle kjønnsroller som gjelder, det er fattigdom, mye vold, alkohol, man skal ikke stikke seg frem, alle som prøver å være bedre ann andre, eller annerledes, blir hånet, satt utenfor eller holdt nede. En gutt skal bli til Machomann, en jente til mor, basta! Det som  er overraskende å tenke på at dette er Nord-Frankrike for 10-15 år siden, men når jeg leser får jeg følelsen av at det tilhører en annen tid, kanskje hundre år siden, ut fra de reaksjonære holdningene og knappheten som rår. Men det er det ikke..

"Det er nesten som om kvinnene utenfor skoleporten begynner å lure, Hu har ikke fått unger ennå, i hennes alder, hu kan ikke være helt normal, hu må være flatbanker, eller frigid, det har blitt for lite puling på`a. (s.48)"


Du kan lese mer om boka hos forlaget HER

Andre bloggere:
Tine, Leseriet, Tones bokmerke, Rose-Marie, Heartart

Foto: lånt fra dn.no

Edouard Louis: Farvel til Eddy Bellegueule, 173 s
Aschehoug 2015

Kilde: Leseeksemplar

Vil du lese flere smakebiter fra andre bøker, kan du ta en titt inn i Maris blogg Flukten fra virkeligheten. Dette innlegget linkes dit, så flere blir oppmerksom boka.  Ha en fin søndag!



Den blå engel av Heinrich Mann (1001-bok)- miniomtale

$
0
0
eller: Professor Unrat, oder das Ende eine Tyrann. (Originaltitel)

I mai leser vi Den blå engel av Heinrich Mann i lesesirkelen jeg er med i her i Trondheim. Vi møtes som regel på Krambua, for der er det ikke bråkete musikk og det går an å snakke. Hvem som tar med bøker som vi velger blant går på rundgang.  Denen boka leste jeg ferdig i går  kveld. Den er kort, og vi skal diskutere den i morgen. Et fint pluss med boka, som var ganske fornøyelig, er at det er en 1001-bok også.


Om boka:
Boka handler om gymnaslærer Ditten, kalt "Dritten". Hans muligheter til å ta igjen overfor elevene er små, og det er ham selv som rammes hardest når han omsider vil ta hevn. Han rammes av forelskelse i kabaretsangerinnen Rosa Frølich. Historien om den borgerlige lektors fall og moralske oppløsning er en satire over forfatterens samtidige Tyskland. Filmatisert i 1930, med Marlene Dietrich i en av hovedrollene.   (bokelskere.no)


Boka var som sagt ganske fornøyelig, og den minnet meg ganske ofte om en gammel farse, slike som vi har sett på teater og film, mange av oss. Og boka er riktignok filmet også. Språket er litt gammelmodig, uten at det gjør noe. Boka er tross alt skrevet i 1905.  Karakterene er rikt og levende skildret , dynamikken mellom dem og miljøet likeså.  Jeg føler litt sympati med Ditten som blir herset med av elevene sine, men han gjør ikke så mye for å unngå det annet enn ved å bruke sin makt. Han fryder seg også over det når han får gjort hevn. Som også originaltittelen viser til, så handler boka om en tyrann, og hans fall. Fallet blir stygt, uten at jeg skal si så mye mer enn det, men veien dit er kostelig. Heinrich er bror av Thomas Mann.

Anbefales. Lest på et par -tre timer.

Heinrich Mann: Den blå engel, 139 s
J.W. Cappelens forlag A.S  1976 (føste gang utgitt på norsk 1939, original 1906)

Kilde: Lånt på biblioteket





Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne- sterk og ubehagelig debut om en enslig far og blogging på det mørke nettet

$
0
0
Bjørn Vatne har skrevet den hittil desidert mest spennende debutromanen i år. Boka lå og dirret på kjøkkenbordet mitt et par dager etter at jeg fikk den i posten, og det betydde ikke annet enn at jeg måtte lese den, nå, lese den før alle de andre bøkene i den lange lesekøen min. Boka var nesten umulig å legge fra seg. Spennende, interessant, ubehagelig, velskrevet, aktuell, trist.


Boka er skrevet i jeg-form via Kjetil. Kjetil og Aina treffes da de er unge. De blir et par og flytter sammen i en trang ettroms leilighet. Aina drømmer om å flytte i et økologisk samvirke, og får Kjetil med seg, og planen er at de skal flytte til USA. Så blir Aina gravid og planene legges bort. Aina føder Ingrid, men dør selv under fødselen.
Kjetil blir alenepappa og gjør så godt han kan. Han jobber med reklame i Ålesund. Han trives egentlig dårlig med tingenes tilstand, men er veldig glad i Ingrid. Kjetil begynner å blogge om sin misnøye med samfunnet og det å ikke passe inn, og det baller på seg med det ene og det andre. Hatet og misnøyen får et utløp og finner et felleskap på nettet.

Romanen er skrevet med vekselvise kapitler fra ungdomstiden da Kjetil og Aina traff hverandre, den gryende foreskelsen, tiden frem til Aina dør- og tiden etterpå.
Det er hele tiden et godt driv i boka, og jeg synes forelskelsen og karakterene er skildret levende, det gryende forholdet, den litt keitete Kjetil og den sikre idealistiske Aina. Kjærligheten de utvikler til hverandre. Katastrofen, sorgen, fortvilelsen da Aina dør.
Kjetils slit for å få hverdagene til å gå rundt. Skildringer av en hverdag hvor det huslige ikke står så høyt i kurs, men hvor datteren har høyeste prioritet.  Kjetil er en tilstedeværende omsorgsfull far. Om alt han får til og ikke får til. Fritiden som han bruker til å sitte på nettet og blogge og diskutere med meningsfeller. Og hvordan ting går ut av kontroll. Kjetil mener det ikke så alvorlig det han skriver, men det gjør andre. Han erkjenner til slutt at det han skriver kan hvem som helst bruke til hva de vil. Han eier ikke ordene kan skaper.

Dette er en roman som rommer mye, både om det å være alenepappa, vanskelig nok i seg selv, med andre argusøyne på den rollen han gjør, men også om hvordan et menneskes skyggesider får utløp på det mørke nettet med uante konsekvenser. Det er også en roman om sorg og fortvilelse, og hva en i utgangspunktet rolig og sindig mann som Kjetil kan finne på å gjøre. Det er et par skikkelige ekle scener lenger ute i boka, som jeg ikke vil røpe. Kjetil er tydeligvis truende til litt av hvert, la oss si det slik, og det er ikke hyggelig å lese. Denne romanen gir meg noe av det samme ubehaget som Bjarte Breteigs Mine fem år som far, ga meg. Både Vatne og Breteig evner å skildre to mannspersoner som fedre med sine skyggesider. De viser begge god psykologisk innsikt og har gitt oss litteratur til ettertanke.

Slik skal vi velge våre ofre anbefales på det sterkeste, og anses som en god kandidat til nominasjon til Bokbloggerprisen neste år. Watch out!



Mer om boka HER

Intervju med Bjørn Vatne i Dagsavisen

Bjørn Vatne er født 1976 og bor i Ålesund. Han har skrevet litt her og der, blant annet dette debattinnlegget i Dagbladet nylig; Dritten i kulturen.


Foto: Journalisten.no



Bjørn Vatne: Slik skal vi velge våre ofre, 352 s

Gyldendal 2015

Kilde: Leseeksemplar


Norsk Litteraturfestival på Lillehammer torsdag- lørdag (notat 1)

$
0
0
Litteraturfestivalen på Lillehammer er i full gang, for noen også på tampen, men enda er det en ettermiddag, en kveld og en dag igjen av dette fantastiske litterære arrangmentet i den skjønne grønne , akk for tiden så våte byen. Jeg skulle liksom blogge litt hver dag, tenkte jeg, men den gang ei. Det har sin grunn i for stort interessant program rett og slett og sosiale treff med medbloggere innimellom. Det er jo det viktigste, så får rapporteringen komme etterhvert, skjønt noe rapport er avgitt med bilder på facebook. Min  mobil funker ikke på instagram for tiden, så publiseringen der ligger brakk inntil videre. Hva har jeg så langt fått med meg? Masse… Jeg kommer til å skrive litt fyldigere senere, men her er et kjapt  notat så langt.


Margaret Atwwod var høydepunktet, headlineren jeg absolutt måtte, skulle se, og fikk med med. Jeg kom torsdag kveld med toget, akkurat en halvtime for sen til Festaftens start på Maihaugen. Men jeg tok sjansen likevel, praiet en taxi og fikk med meg halve samtalen med Lena Andersson, som jeg gjerne skulle ha hørt mer av. Dama er både interessant og morsom. Da det ble spørsmål om venninnekoret til Ester Nilsson, fortalte Andersson at hun har brukt utrolige mange timer med å høre på venninners utlegninger om sine forelskelsesobjekter, og noe måtte hun da kunne bruke det til. (humring og latter i salen)

Etter en pause, hvor jeg forøvrig traff Elisabeth, kom Margaret Atwood på scenen. Den kvikke kloke damen er 75 år, liten og vever, og har skarpe replikker, selv om hun taler rolig og lett forståelig. Jeg likte vesenet hennes. Temaet var selvsagt den nyeste boka MaddAddam og forøvrig resten av trilogien , om biovitenskap, verdens tilstand etc.. Mer av det fikk jeg høre på Nansenskolen i går, hvor hun ble intervjuet av Karin Haugen. Jeg fikk også med meg oversetterforedraget med Atwoods oversetter Inger Gjelsvik i Søndre Park, noe som var meget interessant . Gjelsvik sa at mye av det som  er beskrevet i Oryx og Crake, som ble skrevet i 2003, allerede har skjedd. Og at mye av det som er beskrevet i bøkene om genspleisete dyr og mat allerede er gjort, noe hun fikk vite av en biokjemivitenskapsmann som hun konsulterte i oversettelsen. For Gjelsvik var det nødvendig å forstå hva som var virkelig, hva som er mulig og hva som var ren fiksjon av de begrep om mat og vesener som Atwood har beskrevet.  Er det mulig å skape grønne kaniner? Ja, det er allerede gjort, sa forskeren, med et fargestoff fra en manet.  Og så videre..
Jeg skal skrive mer om Atwoodforedragene senere..

Om kvelden deltok vi på Litteraturquis. Det var gøy selv om vi ikke vant. Jeg er fornøyd med at jeg greide å komme på tittelen til biografien Morgen ved midnatt, om unge Rudolf Steiner som Kaj Skagen har skrevet, men misfonøyd med at jeg bommet på sitatet som Edouard Louis har skrevet…  Men vi  tre på laget fikk da til noe tilsammen, riktignok.

Stemningsbilde fra Kunstmuseet hvor Edouard Louis ble intervjuet. Knapt ståplass å oppdrive.

Gårsdagen, torsdag, gikk i ett kjør, med masse på programmet. For mye å skrive om akkurat nå, men kort fortalt så var jeg blant annet på Lunsj i parken i Søndre Park, kjempekoselige arrangement . Der hørte jeg først Gjelsvik, og deretter var det opplesinger av de ti beste norske unge forfattere under 35 som ble kåret tidligere på dagen. Den som gjorde sterkest inntrykk på meg var Anne Helene Guddals dikt fra debuten i fjor; Også det uforsonlige finnes . Ida Hegazi Høyer  leste også fra Unnskyld, boka som er nominert til Bokbloggerprisen.

Christiansen og Guddal intervjues av Cathrine Strøm.

Jeg valgte derfor å dra å høre på temaet Ensomheten i litteraturen med Anne Helene Guddal og Rune Christiansen på biblioteket. Jeg synes det var en interessant samtale, med forskjellige vinklinger siden bøkene deres er veldig forskjellige. Etterpå måtte jeg bare kjøpe diktsamlingen hennes, selvsagt signert. Christiansen roman, Ensomheten i Lydia Ernemans liv har jeg fra før, den er også meget god. Guddal kommer også med roman til høsten.

Etter dette sprang jeg til Kunstmuseet hvor den franske kometen Edouard Louis skulle ha en samtale med Ane Farsethås. Der var det stappfullt, men ei snill dame fikk presset inn en stol til meg. Intervju med Louis kan dere lese i Aftenposten i dag.
Han var virkelig engasjert, lett å høre på, sterkt, rørende, og så var han så søt og lo masse innimellom, og beklaget engelsken sin fordi han var så sliten. I`m sorry for my english, but I am a bit tired.. Men kjære Edouardo, det gikk så fint så.. Hans litterære forbilder er Marguerite Duras, William Faulkner og Simone de Bevoire, blant annet- og så er han veldig begeistret for Knausgård.

I går kveld dro jeg sammen med Moshonista , Solgunn og Elisabeth på Poesislam. Det var bare knallartig. Siden det visstnok var tiårsjubileum, så ble det en kavalkade av vinnerne. Her var lett bladning av rap, dyp poesi, stev, samfunnsskrik og sang. Med musikk attåt. Jeg tenkte at noe sånt må vi få til i Trondheim også.  Interesserte meld dere, så setter vi i gang!
Deretter  dro vi ut i Lillehammernatta for å slippe unna alt støyet på Banken. Det var ganske mye roligere lenger oppi gata, kan man si. Ikke noen stor festby, Lillehammer akkurat, men det er ikke noe som bekymrer meg for tiden for å si det sånn.



Lunsj i parken med Jon Michelet og flere..

I dag har jeg vært på Lunsj i parken og hørt Lars Mytting, Katja Kettu, Jan Kjærstad, Kjersti Skomsvold  og Jon Michelet lese fra bøkene sine. Det var stappfullt der også, som i de fleste arrangementene jeg har vært på.
Mye regn og paraplyene ble brukt -

Nå må jeg løpe til Teltet for å se Mestermøte mellom Kjell Westø og Tove Nilsen. I kveld pub-til-pub med Vigdis Hjorth…

more to come…
og så må jeg beklage dårlige mobilbilder, men jeg har ikke hatt tid til å legge inn de andre bildene enda.. kommer.


Oppsummering mai- 2015

$
0
0
Kort oppsummering denne siste dag i mai.
Jeg er fortsatt på Lillehammer litteraturfestival og har tenkt å få med meg et arrangement med Jan Erik Vold i Søndre park, før jeg tar toget hjem. Jeg blogget et referat fra festivalen i går, og jeg skal skrive resten på toget senere i dag.  Inntil videre, får dere en kort oppsummering av månedens lesing og litterære happenings. Mye bra er lest, lange bøker, mange sider, men ikke så mange bøker i antall. Jeg hadde som mål å lese meg opp til Lillehammer. Margaret Atwood, Lena Andersson, Edouard Louis har jeg lest, men Kjell Westø rakk jeg ikke. Imidlertid hørte jeg på Kjell Westø i går, noe som inspirerte til å ta frem boka, Svik 1938,  når jeg kommer hjem.

Ane Farsethås og Edouard Louis på Litteraturfestivalen på Lillehammer i går.

Bøker lest:
1. Lyden av ting som faller av Juan Gabriel Vasquez - Colombia, lånt på biblioteket
2. Oryx og Crake av Margaret Atwood - lånt på biblioteket, dystopi, Amerika
3. Flommens år av Margaret Atwood - kjøpt, dystopi, Amerika
4. MaddAddams av Margaret Atwood - leseeksemplar, dystopi
5. Rettsstridig forføyning av Lena Andersson - leseeksemplar, Sverige
6. Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis - leseeksemplar, debutant, Frankrike, oppvekst
7. Den blå engel av Heinrich Mann- lånt på biblioteket, lesesirkel, 1001-bok, Tyskland
8. Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne - leseeksemplar, Norge, debutant, 2015

Sum : 8 bøker

Hvis jeg greier å lese ferdig Lena Anderssons Et personlig ansvar på toget hjem, blir det ni, men jeg tviler på det.
Jeg har også to lydbøker gående fortsatt; Marcoeffekten av Jussi Adler-Olsen og KunzelMann & Kunzelmann av Carl Johan Vallgren. De tar sin tid, da jeg hører lite lydbok for tiden.

Av bøkene jeg har lest er 4 leseeksemplarer, 3 lånt på biblioteket, 1 kjøpt.
Jeg har lest en 1001-bok , en fra-hylla, en norsk debutant fra 2015 (aktuell for Bokbloggerprisnominasjon).

Land besøkt: Colombia, USA, Sverige, Frankrike, Tyskland

Høydepunkt:
* Margaret Atwoods dystopiske trilogi. Fantastisk.
* Lena Andersssons Rettstridig forføyning var også en meget god bok.
* Jeg ble også positivt overrasket av Bjørn Vatnes debutroman, spennende, velskrevet, ubehagelig.
* Vasquez og Louis bøker er også absolutt verdt å lese.

Så alt i alt ble dette kvalitetsmessig en meget god lesemåned.


Taro, slampoeten som gjorde inntrykk på Lillehammer

Arrangement:
Litteraturfestivalen på Lillehammer- referat  HER

Marte Michelet på Litterær salong på Trondheim folkebibliotek 5 mai. Reading-Randi har blogget om det, som du kan lese her.


I juni er det ny runde i Moshonistas biografilesesirkel, og jeg føler meg litt på hælene som enda ikke har begynt på Kaj Skagens murstein om Rudolf Steiner, Morgen ved midnatt. Den må jeg starte på når jeg kommer hjem. I lesesirkelen hjemme skal vi lese Hannah Kents Begravelsesriter. Ellers ønsker jeg å lese noe krim og annet som behager.

Bøker kjøpt:
Anne Helene Guddal: Også det uforsonlige finnes (dikt)
Monika Fagerholm: Glitterland (tilbud på Lillehammer)
Marte Michelet: Den største forbrytelsen (maisalg)
Kaj Skagen: Morgen ved midnatt

* Jeg har også mottat noen leseeksemplarer denne måned, men husker ikke i farta hvilke og hvor mange. Det er altså ikke mangel på lesestoff.

Norsk litteraturfestival på Lillehammer lørdag og søndag (notat 2)

$
0
0
Jeg sitter på toget i skrivende stund, på vei hjem til Trondheim.  Jeg er litt sliten og trøtt etter hektiske dager, men mest fordi det ble sent i går på pub-til-pub-runde med Vigdis Hjorth og poeten Torgeir Rebolledo Pedersen. Det var veldig artig, men hektisk. Mer om dette litt lenger ned i innlegget. I dag droppet jeg Lars Mytting, men dro for å høre på Jan Erik Vold på Cafe Stift. Så vidt jeg fikk komme inn da det var stappfullt der også.


Vigdis Hjorth i slaget på Felix

Lørdag:
Kjell Westø og Tove Nilsen:
Jeg avsluttet referatføringen i går med Lunsj i Parken. Det neste på programmet som jeg fikk med meg, var Kjell Westø og Tove Nilsen snakke om sine bøker, familiehistorier, ting som går i arv, krigen som går i arv, selv om man ikke var der. Der var det også stappfullt, og siden jeg var sent ute fikk jeg ståplass helt bakerst. Husk til neste gang, vær ute i god tid. Kaldt var det også i sirkusteltet, godt man enda ikke har skiftet til sommergarderoben. Longs, vanter, lue, skjerf, ja alt må til på slike dager. Og paraply. Westøs roman Svik1938 må jeg se å få lest snart. Jeg ble i alle fall inspirert til å lese den nå. Tove Nilsen er  det også alltid interessant å høre på. Hun sa at forfatteryrket må være en av de få yrkene det bare er fordeler med å bli eldre, med tanke på livserfaring. Så lenge ledd og syn holder så kan de skrive. Tove snakket også om hukommelse, som hun har fått spørsmål om flere ganger før. Om forfattere har bedre hukommelse enn andre. Hun har kommet frem til at det har de ikke, men de er mer opptatt av hukommelsen, fordi de bruker det de husker i forfatterskapet sitt.

Etter dette traff jeg Elisabeth og vi dro på Peppes og spiste pizza. Der traff jeg Anne Gaathaug og to andre damer fra Kagge forlag,  De hadde vært på teater og var mektig imponert over hvor bra det var. Anne sa det var en trønder som sto bak stykket. Hm, at jeg ikke hadde lest programmet godt nok på forhånd kan jeg takke meg selv for, men det stykket, Kinder K, skulle jeg gjerne sett. I programmet kunne jeg etterpå lese at det er en frøyværing, Kristoffer Blindheim Grønskag som har skrevet det, og ja, jeg kjenner foreldrene hans fra den tiden jeg bodde på Frøya. Ergelig… Moralen er: Les nøye også det som ikke handler om forfattermøter.

Pub til pub med Vigdis Hjorth og Torgeir Rebolledo Pedersen.

Etter en hvil på hotellet var det klart for kveldens høydepunkt, Pub til pub med Vigdis Hjorth og slampoeten Torgeir Rebboledo Pedersen.  Vi startet på Felix. Selv om vi var ute i god tid, så var det ganske fullt. Heldigvis traff jeg Jorunn, som jeg kjenner fra min første gang på Litteraturfestivalen og skrivekurs på Nansenskolen. På det bordet var det plass til oss tre bokbloggere Elisabeth, Solgunn og meg. Den fjerde, Ingalill, skulle dukke opp på neste pub, Mikrobryggeriet.
Vigdis var i slaget, og fortalte at hun har tjent mye penger på sine ulykkelige forelskelser og kjærlighetsaffærer. Særlig den første, med Jørgen da hun var ti år.  Hun sa også at mange tror hun har seg så mye fordi det er så mye sex i bøkene, men det jo motsatt. Fordi kroppen mangler dette, må hun skrive om det, bare derfor.
Vigdis er jo ganske frittalende og morsom, og progesjonen utover kvelden var fin den, og hun holdt seg på beina, skjønt noen hadde bange anelser på første pub. Stadig nye ulykker ble utbrodert om kjærlighetens veier og valser. Og før og etter deklamerte Pedersen sine artige dikt, dog ble de litt for dype en del av dem litt utpå, da tankene ikke helt var på det planet. Når man skal stappe seg inn på en pub , være der en halvtimes tid, skynde seg å drikke en øl eller annet, så blir det fort litt hektisk og oppfyllt kan man si. Men artig var det. Siste stopp etter Nikkers var Haakons Pub, som konferansier Anne Gaathaug kalte Ondskapens hotel. Kommer du deg inn, kommer du deg aldri ut , sa hun. Vel, vi kom oss ut, men det tok sin tid for å si det sånn.

På Haakons kom vi igjen i snakk med Anne og Kaggefolket og fikk hilse på krimforfatter Christer Mjåset som kommer med bok til høsten. Han er lege, og har jobbet på Hitra kunne han fortelle meg. Jeg har jo jobbet på Frøya så vi hadde en del felles kjente viste det seg. Han lurte på hvor mange treff jeg hadde på bloggen min, og det synes jeg var litt rart at han spurte om, men han er vel bare nysgjerrig. Til høsten kommer Det er du som er Bobby Fisher, og Anne reklamerte for harde livet og delte ut smakebiter til alle som ville ha.
Enda en bokblogger dukket opp, Kari fra nord, og hun var der med ei hyggelig venninne, som Solgunn sa var en kjent forfatter. Tenk, jeg koblet ikke navnet Sigrid Merethe Hanssen med noen bok da, men da jeg kom tilbake til hotellet, så fant jeg det ut. Hun har skrevet Sofia, og den boka har jeg jo lest. Joda, den kvelden var slik en festivalkveld skal være, men på et tidspunkt må man jo komme seg i seng. Jeg sier som Vigdis Hjorth, slik hun skrev det i jubileumsoppsummeringen sin, at det er forskjell på å være 33 og 53, når det gjelder utholdenhet på nattelivet. Det skal være sant. Men sent ble det likevel og det merkes i dag.


Søndag
I dag skinte sola faktisk , etter høljregn øs og pøs i dagesvis, det var oppholdsvær og egentlig flott vær til å dra på Blomstervandring på Sigrid Undsets Bjerkebæk, men formen var for skral , jeg orket rett og slett ikke. Ikke orket jeg så mye folk rundt meg heller.  Derfor droppet jeg også Lars Myttings foredrag på biblioteket , selv om han er aldri så kjekk. Jeg fikk da noen glimt av han i går, både i Parken og på pubrunden, så det får holde. Akk,ja..


Jan Erik Vold og Kaja Skjerven på Cafe Stift

Jan Erik Vold
Men Jan Erik Vold ville jeg ha med meg. Jeg lusket bort til Cafe Stift til klokka to, og der var det så fullt at de ikke kunne /hadde lov til å slippe inn flere. Skuffelse. Like etter at de startet så fikk vi skuffede etternølere komme inn likevel å stå og henge bakerst ved baren.  Jeg er glad jeg fikk det med meg. Jan Erik Vold har værr forfatter/poet i 50 år, og det var temaet. Kaja Skjerven intervjuet ham.  Han snakket noe om Jens Bjørneboe da jeg kom inn i kafeen, men jeg fikk ikke helt med meg opptakten. Det var noe om stilisme. Han mente at Bjørneboe ikke var noen språklig stilist, at han skrev på det jevne. Men som rettferdighetssøker/skaper var han uovertreffen, derimot. Vold er svært opptatt av stil og form, og språkets muligheter. Når han fikk spørsmål om han ser noen poeter i dag som kan minne om de gode gamle stilistene, ble han svar skyldig. - Ja, det er en, men han  er i himmelen nå, sa han. - Arild Nyquist.  Ellers var det lite imponerende poesi for tiden, mente han. Mye er middels godt, men ingen store stilister. Og han mente også at lyrikken har dårligere kår enn før, det virker ikke som det har noen litterær verdi generelt sett, heller ikke kritikerne bryr seg nevneverdig om lyrikken.
Vold leste en del dikt, og han er bare fornøyelig når han leser.


Her bodde jeg på vandrerhjem og hotell Stasjonen. Veldig sentralt når ma tar toget.

Nå er jeg vel hjemme.  Det ble buss for tog fra Dombås, og jeg rakk ikke så skrive ferdig på toget.  På bussen sov jeg stort sett. Ingen lesing, annet enn bokmagasiner. Jeg har nå lest for andre gang Vigdis Hjorths oppsummering i anledning festivalens 20-årsjubileum, og det er meget fornøyelig.  Det sto en forkortet utgave i Dagbladets bokmagasin forleden. Og hele versjonen finnes i et jubileumshefte festivalstyret har utgitt. Der står det også oversikt over alle festivalene. Jeg fant at at jeg var på festivalen første gang i 2009, og andre gang i 2013. Håper ikke det blir flere år til neste gang. Det er virkelig inspirerende.
 Og; beskjed til meg selv: Husk å booke tidlig så jeg får enerom neste gang. Å dele rom med andre fremmede, er ikke noe ok lenger, da jeg våkner for lett av alle lydene når folk kommer, står opp, legger seg, klokker som ringer etc.

Jeg har tatt en del bilder med Sony-kameraet mitt, som jeg skal legge inn i morgen forhåpentligvis. Enn så lenge får dere ta til takke med dårlige mobilbilder.


Innlegg fra tidligere år:




Uten personlig ansvar av Lena Andersson - kort og fort om en fantastisk roman om håpløs kjærlighet

$
0
0
Jeg likte Rettstridig forføyning av Lena Andersson veldig godt. Jeg likte også oppfølgeren om Ester Nilsson godt. Den var litt stivere i starten, men når jeg kom i siget, ble denne også veldig bra. Jeg trodde jeg skulle mislike Ester mer enn det jeg gjorde.. Hvem jeg ønsket til peppern, kan du lese mer om under her.

(jeg er enig i terningkastet)
I Rettstridig forføyning hadde Ester Nilsson et forhold til Hugo Rask, billedkunstneren. Hun håpet for mye, hun trodde for mye, hun tolket alt positivt, hun ville mer enn ham, men det falt i fisk etter en stund og Ester ble skuffet, såret og fikk dyp kjærlighetssorg opptil flere ganger. 

I Uten personlig ansvar har Ester vært alene i fem år , men så treffer hun skuespiller Olof Sten, og blir temmelig fort forelsket og hudløs igjen. Olof Sten er gift med Ebba, og sier fra første stund at han ikke kommer til å gå fra Ebba. Ester greier ikke å forholde seg til det, det vil si hun tror ham ikke, fordi det hun føler så sterkt og de fine stundene de innimellom har tilsier noe annet, at han en dag vil gå fra Ebba til fordel fra Ester. Hun får også støtte av en venninne, som mener at det gjelder å holde ut. De andre i venninnekoret som mener hun bør kutte ham ut fortere enn svint, hører hun ikke på.

Ester er uforbederlig romantisk, og i starten blir jeg frustert over hvor dum hun er. Den skarpe dyktige yrkeskvinnen er håpløst dum når det gjelder sitt følelsesliv og valg av menn. Kan hun ikke bare ta ham på ordet, ta ham bokstavelig, og ikke overfortolke alt i beste mening? Hun hadde i alle fall spart seg mye sorg hvis hun hadde gjort det, og ikke vært så tålmodig og funnet seg i så mye.  Men hun er ingen svak kvinne, hun står selv på, og tar initiativ. Selv når Olof gjør det slutt, noe han gjør noen ganger, kontakter hun ham etter en stund. Også han gjør det, særlig når hun har innstillt seg på at nå er det over, og nå har hun slikket sine sår. Da kommer han med en slags diffus invitasjon og alt starter igjen, med opprørende følelser, hjertebank, venting på telefon, avtale møter, bortreiser og så videre..
Hele boka handler om dette, samt analyser, dialoger. Boka er også ganske morsom til tider, situasjoner og replikkveksling kan være ganske komiske, og jeg humret og lo her og der.

Det som gjør denne romanen til noe annet enn en vanlig kjærlighetsroman er Andersson evne til å analysere, skildre alle fasettene, gå i dypet, vri og vende på alle tanker, eventualiteter, muligheter, i deres adferdsmessige, følelsesmessige og kognitive tilstand. Det er nesten til å bli sprø av. Samtidig er det en fryd å lese noe som er så velskrevet og dissekrerende. 
Etterhvert får jeg mer og mer medfølelse for Ester, selv om hun er dum som ( ei gås) ikke kuttet ham ut på et tidlig stadium. Ester elsker for mye, og elsker feil mann og det fører ikke til noe bra i lengden, det blir hennes tragedie igjen. Hun er også et ærlig menneske, hun vil leve oppriktig og forstår ikke mennesker som ikke gjør det. Det er også et interessant perspektiv i romanen, synes jeg. 

Slutten av boka gjør meg skikkelig forbanna på Esters og kvinners vegne, for hvem står igjen med svarteper på alle mulige måter? Jo, henne. Skjøgen, fristerinnen. horen, psykopaten som har forført den stakkars mannen.. (han har jo sine drifter som han ikke greier å stå i mot, som "alle vet") Idioten.
Han ga henne ikke fred, han tok ikke konsekvensen av sine handlinger, han visste hvor mye Ester ønsket og ville ha ham og håpet. Selv om han sa det var uaktuelt å gå fra Ebba, så lot han henne ikke være i fred, men tråkket på hennes følelser og brukte henne. Pose og sekk, det var det gubben ville ha.

Boka bekrefter bare det jeg alltid har sagt og ment om å ha forhold til gifte menn. Styr unna, hvorfor ville seg selv så vondt.

Mer om boka HER


Andre bloggere: 
Tine, MereteGranlund,   anyone? Bare link det i kommentarfeltet .

Anmeldelser:


Boka er lånt på biblioteket.

Lena Andersson: Uten personlig ansvar, 331 s
Gyldendal 2015








Smakebit på søndag (120 ) : Blod på snø av Jo Nesbø - OPPDATERT MED MIKROOMTALE!

$
0
0
Det byr meg egentlig imot å reklamere for Jo Nesbø, siden han får så mye oppmerksomhet uansett. Men siden det faktisk er den boka jeg leser akkurat nå, og siden det er søndag, så er det den jeg vil legge frem en smakebit av. Jeg leser/hører også en annen krim for tiden, på lydbok, Jussi Adler-Olsens Marco-effekten,  men den ligger litt på vent nå, siden jeg ikke har hatt anledning/ork til å lytte til lydbok for tiden. Jeg skal også i gang med en biografi om Rudolf Steiner, men det blir i morra. Blod på snø har jeg lånt på biblioteket, etter å ha stått lenge på vent, og det er kort lånetid. Så derfor er jeg i gang med den.


Forrige helg ble det ingen smakebit, siden jeg var på Lillehammer, norsk Litteraturfestival som var meget interessant, givende, sosialt og fornøyelig. Da jeg kom hjem har jeg innimellom lange arbeidsdager lest ferdig svenske Lena Anderssons Uten personlig ansvar. Hun var også forfattergjest på Lillehammer, og jeg fikk med meg noe av samtalen med henne. Jeg har blitt veldig begeistret for hennes to siste bøker, og føler ekstra for å nevne det, siden det er mange svenske bloggere som deltar i denne søndagsmakebiten. Hva synes dere om Lena Andersson? Hey??


Jepp, da går vi til norske Nesbø, som bør være kjent for de fleste. I alle byer jeg har vært i, i Europa, har jeg sett oversatte bøker av Jo Nesbo i bokhandlerne. Ingen tvil om at han er populær. Men jeg skiter i om jeg banner i kjerka, når jeg forteller at jeg faktisk ikke har kommet meg gjennom en eneste Jo Nesbø-krim . Jeg har prøvd på et par, men la dem bort.
Blod på snø skal være en annerledes Nesbø-krim, ikke en Harry Hole-sak, og dessuten mye kortere. Så vi får se. Det går greit så langt.

Handling:
Etter ti Harry Hole-bøker, "Hodejegerne" og "Sønnen" har Jo Nesbø skapt enda et nytt romanunivers. 

Hovedpersonen i Jo Nesbøs nye thriller er Olav Johansen, en ordblind leiemorder som har det med å forelske seg. 
Vi er i Oslo, desember 1975, den kaldeste vinteren i manns minne. Samtidig som Olav sliter med å få ferdig et langt kjærlighetsbrev, jobber han som leiemorder for Daniel Hoffmann, som kontrollerer hovedstadens heroinmarked. Hoffmanns bande blir utfordret av Fiskeren, en narkoselger som bruker butikken sin på Youngstorget som dekkoperasjon. Hoffmann kjenner seg truet fra alle kanter og lover Olav femdobbelt honorar og evig juleferie for et siste oppdrag: Han skal ekspedere kona, den vakre og forføreriske Corina. (fra forlagets side)


Smakebit:
    Han slo henne.
    Først ble jeg så forbløffa at jeg tenkte at jeg ikke hadde sett riktig. Men så gjorde han det en gang til.Slo henne hardt i ansiktet med flat hånd. Huet hennes ble kasta til side, og det blonde håret filtra seg inn i fingra hans. Jeg så på munnen hennes at hun skreik.
Den ene hånda hans klemte rundt strupen hennes mens den andre dro av henne kjolen. ( s.29) 

Da ønsker jeg dere alle en riktig god søndag, og ta gjerne en titt inn i bloggen til Astrid Terese som vikarierer for Mari (Flukten fra virkeligheten) med smakebitene i dag.

OPPDATERT MED MIKROOMTALE :
Jeg leste ferdig boka i kveld. Den er veldig lettlest, språket er friskt, enkelt for det meste, nesten naivt- eller Olav Johansen er ganske naiv. 
Til tider er det fine miljøskildringer, til tider er det litt artig, nesten komisk, leser jeg en parodi? - til tider er det småkjedelig. Men slutten er snerten, og ikke helt forventet. 
Passe grei nok bok , men ingen høydare. 



Smakebit på søndag (121): Begravelsesriter

$
0
0
I dag har det omsider vært litt oppholdsvær (lørdag) og jeg har høstet inn masse rabarbra. Nå har jeg lett etter oppskrifter for hva jeg kan gjøre med den, og i morgen blir det safting, sylting, juicing og frysing. Selv om det har vært mye regn og kaldt i mai og juni, så har det vokst som bare det her i Trøndelag, og rabarbraplanten har blitt veldig stor. Travelt har det også vært siste uka, og jeg har lest lite. Jeg har rukket å lese ferdig en biografi om Rudolf Steiner i forbindelse med Moshonistas biografilesesirkel og nå leser jeg Hannah Kents Begravelsesriter i forbindelse med en annen lesesirkel. Og etter det ser jeg frem til kun lystlesing resten av sommeren.



Omtale fra forlaget:

Island, 1829. Agnes dømmes til døden for medvirkning til et dobbeltdrap, og blir i påvente av henrettelsen plassert hos en bondefamilie. Fulle av frykt og avsky unngår de henne som best de kan. Den eneste som prøver å bli kjent med henne, er en ung prest som er ute etter å frelse hennes fortapte sjel. Mens sommer glir over i vinter, og elementene tvinger hele husholdningen til å jobbe side om side, begynner Agnes' fatale historie om lengsel og svik å rulles opp. Og mens dødsdagen kryper stadig nærmere, står ett spørsmål og dirrer: Gjorde hun det, eller ikke?

Begravelsesriter er en sterk og gripende roman. I et vakkert, krystallklart språk skildres Islands dramatiske natur, hvor hver dag er en kamp for tilværelsen. Romanen er basert på en sann historie.



Boka er veldig interessant, og den grep meg fra første side. Jeg har lest cirka 80 sider og her er en smakebit:

"Noen ganger undres jeg om jeg ikke allerede er død. Dette er ikke noe liv. Å vente i mørket, i stillhet, i et rom som  er så skittent at jeg har glemt lukten av frisk luft. Nattpotten er så full at den snart kommer til å flyte over, hvis ingen kommer og tømmer en snart.
  Når var de her sist? Ale er bare en eneste lang natt nå. (s.28)"


Vil du lese flere smakebiter fra andre bøker, ta en titt inn i Maris blogg Flukten fra virkeligheten da vel.:) Ha en fin søndag!





Moshonistas biografilesesirkel- Vitenskapsmenn: Rudolf Steiner

$
0
0
Mitt valg i kategorien Vitenskapsmenn falt på Rudolf Steiner. Jeg har kjøpt Kaj Skagens ferske biografi om unge Steiner, Morgen ved midnatt, men rakk ikke å lese den før fristen. Den er på nesten tusen sider, og det var alt for travelt i mai og frem til nå medio juni til at jeg rakk det. Men jeg hadde en kortere biografi i hylla, skrevet av Gary Lachman, som jeg har lest. Jeg vurderte også Ragnar Kvams biografi om Thor Heyerdahl (bok en eller to), men holdt på Steiner. Lachmans biografi var kort, 250 sider, men velskrevet og innholdsrik og veldig interessant. Ja, så interessant at min nysgjerrighet på Skagens verk er blitt ytterligere skjerpet.


Jeg synes ikke det er lett å skrive et kortfattet blogginnlegg om denne boka, som er så spekket av innhold. Jeg hadde markeringslapper på nesten annenhver side, og plenty understrekinger og uthevinger i margen på hver side, omtrent. Jeg skal si noe om hva jeg ble nysgjerrig på, og gi et slags subjektivt referat. Hvem var Rudolf Steiner?
Men først tar jeg latskapens vei og velger å sitere forlagets omtale:

Omtale fra forlaget
Rudolf Steiner (1861-1925) var en av 1900-tallets mest innflytelsesrike personligheter, kjent for sitt banebrytende arbeid innen pedagogikk og biodynamisk jordbruk. Han var en lynbegavet unggutt med en besettende interesse for matematikk og vitenskap, som også hadde overnaturlige erfaringer. Boken viser hvordan skjelsettende opplevelser formet Steiners søken etter en filosofi som kunne forene den ytre verdens lovmessighet med indre, åndelig erkjennelse.
Gary Lachman . amerikansk filosof og grunnlegger av 70-tallsgruppa Blondie . skriver om Steiner fra sitt ståsted som en sympatisk, men kritisk utenforstående. Lachman tar leseren med på en fascinerende reise gjennom de ulike åndsstrømningene som Steiner kom i berøring med. Han viser hvordan antroposofien vokste frem som en motsats både til vitenskapens materialistiske menneskesyn og til teosofiens innadvendthet. Forfatteren drøfter også Steiners betydning i dag.

Rudolf Steiner ble født 27.februar 1861 i Kraljevec, den gang Ungarn, senere Jugoslavia, fra 1989 Kroatia. Foreldrene var opprinnelig fra Nedre Østerrike, og Rudolf Steiner følte alltid at hans hjerte var hjemme i flere land. Han snakket alltid tysk med østerrisk aksent, og blant jevnaldrende i Ungarn ble det en ulempe, Han var også en stillferdig drømmerisk gutt og ung mann, med et mildt vesen, og ble tidlig sett på som en outsider.Faren var skogvokter og jeger og hadde tidligere studert og jobbet i et kloster, moren var tjenestejente.Faren viste ingen religiøse tilbøyeligheter, men snakket om tiden i klosteret med hengivenhet, og det virker som dette gjorde inntrykk på unge Steiner, som tidlig ble opptatt av åndelige ting.
Faren og mora ønsket å gifte seg, men det fikk de ikke lov til av greven de jobbet for. Arbeidsgivere hadde enorm makt på den tiden. Da sa de opp for å stifte bo og faren fikk seg jobb som telegrafist i de Syd-Østerriske statsbaner. Steiner tenkte på faren sin som en pliktoppfyllende mann som ikke fikk realisert seg selv. Foreldrene var opptatt av at sønnen skulle få utdanning, som viste et lynskarpt hode selv om han ikke lærte seg å skrive riktig før han var ti år. Steiner var av den type genial begavelse som kjedet seg når han ikke fikk nok utfordringer, og kun brydde seg om det som interesserte ham. Han viste tidlig en tilbøyelighet til å ville forske på ting. 
Han vokste opp i Østerrike og Sveits.
Da han var var seks år hadde han en overnaturlig opplevelse, som satte sine spor i det tenkende og følsomme sinnet. Han så en ukjent dame komme inn på jernbanestasjonens venteværelse der han satt, hun kom mot ham og ga ham en beskjed, deretter forsvant hun. Steiner torde ikke fortelle dette til noen i frykt for å bli beskyldt for å lyve, eller å få bank. Senere på dagen merket han at faren var trist. Og noen dager senere fikk han vite at en tante hadde tatt livet sitt den dagen han så så damen.
Denne opplevelsen tok Steiner med seg videre i livet. Han var svært opptatt av det åndelige, i tillegg til hvordan alt henger sammen. Han fortalte ingen om denne opplevelsen før han var i førtiårene. Han hadde ingen sans for spiritualister eller åndelige svermere, men mente at veien til et åndelig liv gikk gjennom hardt arbeid og klar tenkning. Kun gjennom klar og bevisst tenkning kunne man komme  frem til nødvendige erkjennelser og åndelig utvikling.
Steiner var veldig begavet og likte å lese, Det hadde vært naturlig at han fikk gå gymnasiet og videre på universitetet, men foreldrene mente han burde få en teknisk utdannelse, så da ble det det. Han studerte mattematikk og fysikk, og ble opptatt av geometri. Steiner kom likevel i kontakt med viktige personer slik at han fikk skrevet en doktorgrad etterhvert. Han underviste selv elever fra han var ganske ung, og var opptatt av litteratur, de store filosofene, som NIetzche, Kant, Schwedenborg med flere. 
Steiner var en type som ville til bunns i alt, og det skapte en del problemer for ham, siden han ble misforstått. Han skrev mye og ga ut artikler, essays, bøker, hadde mange foredrag. Hans store forbilde var Goethe. I Goethe fant han en likesinnet, en å strekke seg mot.
Steiner var en multibegavelse, og interesserte seg for litteratur, kunst, arkitektur, teater, naturvitenskap, jordbruk, pedagogikk, medisin med mer. Han var den fødte lærer. Han traff andre intellektuelle på kafeer i Wien og senere Berlin. De dannet et nettverk som ble viktige for Steiner. Han kom etterhvert i kontakt med teosofene , Teosofisk samfunn grunnlagt av Madame Blavatsky. Annie Besant var en av lederne der, og fikk god kjemi med Rudolf Steiner. Steiner selv var ingen teosof, men ble invitert inn som en leder, Han trakk mye folk på foredragene, og ble viktig for samfunnet. Steiner selv så at han der fikk et publikum for sine ideer, selv om de var noe på siden av teosofenes. Teosofene så til Østen, men Steiner selv var opptatt av det europeiske, kristusinspirasjonen i det åndelige. Etterhvert ble det en del murringer, og det kom til konflikt. Steiner ble for populær for de dogmatiske eldre teosofene, og ble sparket. Hans kone Marie og han startet på nytt , og tiden var kommet for å bygge et eget senter, Antroposofisk samfunn. Bygget ble et praktbygg arkitektonisk sett. Navnet var Goetheanum. Den dagen grunnsteinen ble lagt i jorda, tordnet og lynte det og Steiner fikk et mørke i seg, et slags forvarsel antageligvis. Steiner var klarsynt, noe boka viser flere ekempler på. Han så bak menneskelig adferd, han så ting i fortid, men sjelden i fremtid. Men nå var det noe der..

Goetheanum i Sveits
Dessverre , for ti år senere brant livsverket hans til grunnen. Om brannen var påsatt eller ikke, vites ikke. Et nytt byggverk ble reist, denne gangen på betong. Steiner selv døde før han selv fikk brukt det noe særlig.
Hva Steiner døde av, vites ikke med sikkerhet. Han ble utmattet, tok ikke til seg næring, og seks måneder etter at han ble sengeliggende , i en alder av 67 år, døde han. Det kan virke som han brente seg ut rett og slett. Han sa aldri nei. Folk ville stadig ha råd og hjelp , og han sa aldri nei til å høre på deres problemer, han lyttet og ga råd. Til og med på sykeleie tok han i mot folk, han mente selv at å hjelpe andre ville styrke han selv.
Når det gjelder kjønnsliv og damer, virker det som Steiner likte eldre damer. Han giftet seg første gang med en eldre enke med barn, Anna. Han traff Marie før de ble skilt, men Anna døde før de ble det. Marie var en teaterkvinne, som han fungerte ypperlig sammen med.  Han skrev også mysteriespill og hun spilte roller i dem. Men det gjenstår å vite om Steiner levde i platoniske forhold, og om han noen ganger mistet dyden. I sin selvbiografi som denne biografien har hentet mye stoff fra, sier han intet som tyder på noe kjønnslig omgang, eller romantiske vyer overhodet.  Men det har jo ikke noe å si for oss. Steiner var heller ingen dranker eller røyker, men snus likte han visst. Han hadde en visjon som han viet sitt liv for, og var vel det vi kan kalle en arbeidsnarkoman og ildsjel som brant i alle ender.
I dag kjenner kanskje ikke så mange til hans okkulte interesser, men alle vet om Steinerskolen, tuftet på hans ideer, likedan Camphill-samfunnene for funksjonshemmede , biodynamisk jordbruk, antroposofisk medisin (blant annet Weledaproduktene du får hos helsekosten i dag er basert på denne kunnskapen).
Rudolf Steiner- liv og tanker var en utrolig interessant bok å lese. Jeg liker godt å lese om denne kulturelle epoken i Europas historie, og jeg er helt med når jeg leser om kafelivet, samtalene, debattene, foredragene, og de historiske personene. som jeg har lest så mye om før når jeg har lest om Vestlig esoterisk historie, litteratur, vitenskap, filosofi med mer.. Bohemlivet. Steiner trodde på reinkarnasjon og karma. Hvis jeg har levd før, var jeg kanskje blant dem på kafeene i mitt tidligere liv?

Om Rudolf Steiner på wikipedia, en lang artikkel for deg som vil vite mer.
Gary Lachmanns bok  er lett og godt skrevet, og gir en god innføring for den som vil vite noe om denne banebrytende mannen Rudolf Steiner.   Om Gary Lachman/Gary Valentine i Blondie HER . Født i 1955 i New Jersey. Han flyttet til London på 90-tallet, har jobbet som skribent og skrevet flere bøker, i tillegg til sin korte tid i gruppa Blondie. Han har en universitetsgrad i filosofi.

Gary Lachman

Gary Lachman: Rudolf Steiner, liv og tanker, 250 sider (pluss kildehenvisninger, litteraturliste, internettadressliste med mer)
Flux forlag 2009 
Kilde: Kjøpt selv

Den som går sin egen vei , slik som jeg gjør, vil uungåelig bli offer for mange misforståelser. Rudolf Steiner



Begravelsesriter av Hannah Kent - sterk roman om den siste kvinnen som ble dømt til døden på Island

$
0
0
Hannah Kent debuterte med denne romanen i 2012, og den ble oversatt til 20 språk og vant flere litterære priser i hjemlandet. Den ble utgitt på norsk i 2014, og fikk mange lovprisninger også her hjemme blant lesere og bloggere. Det kan jeg forstå. Jeg ble selv grepet av boka, og likte den godt.  Det er en sterk historie om Agnes Magnusdottir som i 1829 ble dømt til døden på Island for medvirkning til et dobbeltdrap.


Agnes, Sigga og Fridrik ble dømt for dobbeltdrap , dommen er henrettelse ved halshugging. I påvente av fullbyrdelsen av dommen får Agnes bo på gården hos lensmann Jon Jonsson og hans familie. Den unge presten Toti blir utnevnt til hennes åndelige veileder og er den eneste som vil ha noe med henne å gjøre.
Agnes har en viss tillit til Toti, og åpner seg gradvis og forteller sin historie. Gjennom denne fortellingen, samt avsnitt med Agnes sine egne tanker rulles forhistorien opp, både Agnes sin triste oppvekst, samt dramaet som førte til drapene. Agnes var husholderske og kjæreste med den ene drepte; Natan Ketilsson, en naturlege.
Men er hun skyldig i drap?
Vi får også et godt innblikk i hvordan familien hun bor hos gradvis nærmer seg henne, og hvordan naboene forholder seg til henne. De er ikke milde i sine fordømmelser.

Begravelsesriter er en sterk og velskrevet roman som gjorde inntrykk på meg. Vi får et innblikk i en tid på Island som er fjernt fra vår egen,  hvor fattigdom , sosiale forskjeller og barske vintre herjet. Romanene er bygd opp med flere fortellerperspektiv, og sekvensene hvor Agnes tenker, er nydelig og poetisk skrevet, mens andre sekvenser er mer direkte prosaiske. Karakter- og  særlig miljøskildringene er knakende gode. Det eneste jeg har å utsette på romanen er at noen av fortellersekvensene, hvor Agnes forteller om sin historie, er litt lange og ikke fullt så spennende, men bærer litt preg av en slags oppramsing, og da daler energien noe. Men det er ikke noe stort problem, men det skiller mellom å kalle romanen bortimot fullkommen til nesten . Fra terningkast seks til fem, kan man si.
Kapitlene innledes med saksdokumener og brev noe som gir romanen et autentisk preg . I etterordet skriver forfatteren om hvilke valg hun har gjort, hva som  er fiktivt og fakta, og dommen ligger ved som tillegg.

Begravelsesriter er en roman verdt å lese, og den er ikke så lett å legge fra seg. Agnes Magnusdottir var den siste personen som ble dømt til døden på Island.

Andre som har skrevet om boka:
Tine, Kari, Ina iBokhylla, Linn, Bokelskerinnen

Innlegg jeg hadde om boka med smakebit sist søndag HER

Hannah Kent (1985) er fra Australia.




Hannak Kent: Begravelsesriter (Burial rites), 364 s (inkl.etterord)
Schibsted 2014

Kilde: Leseeksemplar



Diktanbefaling: Også det uforsonlige finnes av Anne Helene Guddal

$
0
0




Anne Helene Guddal: Også det uforsonlige finnes  (dikt)

Nydelig formulerte dikt både på bokmål og nordnorsk dialekt. Om ensomhet, om livet, psykisk sykdom, noen dikt er som drømmer, noen korte, noen lange. Jeg ble så fascinert av å høre henne lese sine egne dikt fra denne samlingen under Litteraturfestivalen på Lillehammer at jeg sporenstreks kjøpte boka etter et et litterært arrangement hun deltok på. Får du anledning til å høre henne lese med sin kraftfulle stemme og nordnorske dialekt, så gjør det. Og selvsagt fikk jeg boka signert. Anbefales, kjøp, kjøp, les, les! Dette er en bok jeg kan lese i mange ganger, setningene, sammensetningene er så dype, så vakre, så vonde, så sanne.

Jeg hører dem hoie fra de åpne vinduene/som om de ville reddes/fra sin egen glede

Da lyset kom på/i det tilgrisete lokalet,/var livet ikke å finne.

Og livet ble og ble./Utakknemlige beist./Avskjedsfesten var jo ikke for deg!




Anne Helene Guddal under et arrangement hvor hun og Rune Christiansen snakker om tema ensomhet i bøkene sine på Lillehammer mai-2015. Eget foto.


Forfatteren er debutant, født i 1982, medredaktør i Vagant og stipendiat i allmenn litteraturvitenskap i Bergen hvor hun jobber med en avhandling om Holocaust. Hun er fra Kattfjord i Troms, men bor i Bergen. Hun fikk mye oppmerksomhet for debuten, til dikt å være, etter at boka kom ut i fjor.

Anmeldelser og omtaler:
Klassekampen: Enestående debut
Aftenposten: Ukas dikt
Dagsavisen: Kanskje årets beste diktsamling
Morgenbladet : "diktene blottleger skammen og avmakten som føler psykiske lidelser" (betalingsmur)

Bokmerker - med lydfil av intervju
Bloggen MedBokogPalett- sterke dikt
Debutantbloggen - mener anmeldelsene i Klassekampen og Aftenposten er mer kompliserte enn Guddals dikt, og siterer samtidig til hva forfatteren selv har sagt om diktlesing i et intervju:


«Det er ikke opp til forfatteren å avgjøre hva leseren skal tenke om diktene,» sier hun. «Å lese er en fri handling, og kan være en rik erfaring på mange måter, ikke bare fordi man gjenkjenner seg selv i det man leser. Jeg vet hva dikt kan bety for meg, men jeg kan ikke svare for andre.»





Anne Helene Guddal: Også det uforsonlige finnes, 86 s
Kolon forlag 2014

Kilde: Kjøpt selv

Viewing all 1714 articles
Browse latest View live