Quantcast
Channel: Artemisias Verden
Viewing all 1713 articles
Browse latest View live

Smakebit på søndag (125): Jeg tør ikke dø av Erica Jong

$
0
0
Denne søndagen er siste dagen av sommerferien min. Den har gått alt for fort som vanlig. Jeg har stort sett vært på reise. Til Verdal for å hjelpe faren min med pakking i forbindelse med flytting, til Lofoten for å besøke datter og samboeren, til Korfu for å nyte varme og sol og deilig gresk mat, til Frøya for å besøke sønn og venner. Jeg har lest en del bøker også, og en av dem skal dere få smakebit på her. Det er Erica Jongs Jeg tør ikke dø, som straks kommer i bokhandelen. Jeg leser for tiden en memoarbok om Dag Solstad,  forbindelse med Moshonistas biografilesesirkel, men jeg ønsker heller å dele en smakebit fra Jongs bok.




Jeg har skrevet om boka i et samleinnlegg HER, og her er det jeg skrev:

Jeg tør ikke dø av Erica Jong
Erica Jongs roman handler om Vanessa, en 60 år gammel skuespillerinne som savner sex selv om hun elsker mannen sin, og hun føler også at livet har blitt tommere etter at hun ikke lenger får gode roller på grunn av alderen.  Hun setter inn en annonse på en nettsted og får svar fra alle mulige rare og gale menn. Men mest av alt handler boka om at foreldrene hennes ligger for døden, at mannen ble alvorlig syk, at hunden Belinda dør, at datteren føder barn og hun blir bestemor, at hun tar ansiktsløftning som "alle" amerikanske damer gjør, og med tilbakeblikk og refleksjoner fra en moden kvinne.
Dette var en utrolig fengende, frisk og tankevekkende bok, og en modig en sådan, når det gjelder temaet sex for eldre kvinner i alle fall, og ellers om døden som også er tabu.  Jong skriver lett og med humor så jeg mer enn gang lo for meg selv og dro på smilebåndet, en bok vanskelig å legge fra seg, med mange både rørende, ville og morsomme scener.  Anbefales!

Her er en smakebit:
"De gamle grekerne trodde at man kunne bli kurert av drømmer. Hvis man sov i Askleipios`helgenskrin kunne man drømme seg frisk. Men foreldrene mine blir ikke friske igjen. De er langt inne i dødsprosessen. Det å se dem dø gjør at jeg innser hvor lite forberedt jeg selv er på døden.
  Det spiller ingen rolle hvor gamle de er. Du er aldri forberedt på å miste dine foreldre.
  Selv søstrene mine har forgjeves prøvd å forsone hverandre nå som vi er kommet til det siste stadiet. Vi drar sjelden til en tilstelning hvor ikke en eller annen aldrende bekjent blir hjulpet ut på båre.
  Ikke underlig at jeg annonserte etter Eros. Jeg annonserte etter livet. "

Åslaug har skrevet en fin og fyldig omtale av boka HER

Erica Jong: Jeg tør ikke dø, 283 s
Juritzen 2015
Kilde : Leseeksemplar

Ønsker du å lese flere smakebiter ta gjerne en titt i Maris blogg . Ha en fin søndag! Håper det er sommer og sol også hos deg. Endelig har den kommet til Trøndelag også.



Biografilesesirkel: Dag Solstad Uskrevne memoarer av Alf van der Hagen

$
0
0
Moshonista innførte biografiuke denne gangen, siden nesten ingen greide fristen til den 15.august. Ikke så rart, med ferie bak og godvær etc.  Fint for meg også, fordi jeg nettopp var ferdig med tre ukers travel ferie sist søndag. Boka om Dag Solstad var så tung at den orket jeg ikke dra med til Hellas. Men den var med til Lofoten uka før det, det var så vidt at jeg rakk å starte på den da, for å legge den på vent. Etter å ha lest Alf van der Hagens bok etter samme oppskrift om Kjell Askildsen, hadde jeg forventinger til denne. Men jeg synes denne var tyngre å lese. Det kan ha med feriemodus, mye reising og jobbstart gå gjøre, eller det kan handle om boka og intervjuobjektet himself.


Jeg startet å lese denne boka uten å markere med postit-lapper, og tenkte at jeg skulle lese og skrive om den etterpå kun basert på det jeg husket. Men så fant jeg frem postit-lappene likevel til slutt. Det er så mye man vil markere, huske, selv om jeg sannsynligvis ikke skriver alt i bloggen. For det blir for mye.  Mannen er jo tross alt over 70 år, et langt liv.

Dag Solstad er født 16.07. 41. Han har vokst opp i Sandefjord med to foreldre og en bror , Cato. Faren hans døde da han var 11 år. Mora drev butikk. Faren beskrives som en fin far som betydde mye for ham og mora som streng og temperamentsfull. Hun strevde for å holde hodet over vannet økonomisk da faren døde. Solstad sier han aldri vil skrive om sin mor. Han vil helst ikke uttale seg om henne, men det kommer tydelig fram at han ikke har så mye godt å si om henne. Han mener hun ikke skulle hatt barn, at hun ikke så barns egenverdi. Humøret hennes var vanskelig. Han sier at hvis de hadde vært rike hadde hun sikker vært sånn som hadde knust porselen i sinne.
Han beskriver Sandefjord som en småborgelig uinteressant by, som han ville bort fra da han ble ferdig med skolen. I ungdomsårene var han en pøbel, vanlig ungdomsopprør, mener han. Han var heller ikke spesielt glad i skolen, men hadde talent både i idrett, skriving og for tall. Han kunne blitt bankmann hvis noen hadde gitt ham læreplass der. Men da hadde det ikke blitt noe skriving.

Da han var 16 år leste han Hamsun og ble så fengslet at han bestemte seg for å bli forfatter.
Da kunne han ikke ha vanskelige jobber som krevde ham. Han begynte på universitetet etterhvert, men var en dårlig student, han tok idehistorie og kom seg gjennom noen fag, halvhjertet, for å beholde studenthybelen på Sogn. Før det så jobbet han som journalist i lokale aviser og i Arendal . Han forlot Sandefjord i 1960, og besøkte sjelden byen etter det. Solstad startet som lærer i Kabelvåg og var der et år. Han trivdes godt som lærer og vurdert å bli, men var da redd for at han ikke kunne bli forfatter så han reiste sørover igjen. Han blir imidlertid lærer senere igjen, et år, lengre nord.

Etter kapitlene om barndom og ungdom starter de mest interessante kapitlene i boka. Han har flere jobber, som lærer, han skriver eller forsøker å skrive, han er journalist, han studerer,  han blir kjent med en del radikale menn i Oslo, som blir hans forfattervenner. Jan Erik Vold, Espen Haavardsholm, Georg Johannessen, Edvard Hoem, Jon Michelet  (han har skrevet flere fotballbøker sammen med Michelet) - og også Kjell Askildsen blir nevnt senere i boka, som en respektert mann i det samme miljøet. De er kommunister og medlem av AKP-ml.  De er en gubbegjeng. Ingen kvinner, med unntak av Liv Køltzov blir nevnt som skrivende og aktive denne tiden. Solstad er fortvilt over at Liv og Espen (Haavardsholm) har en ordning hvor de skriver annenhver dag. Han synes det er sløsing med evnene til den talentfulle Haavardsholm at han skal la sin kone skrive mens han passer barna.  Han skjønte ikke da at også Liv hadde talent, noe han forsto etterhvert.

Solstad treffer sin første kone, Erna , gifter seg og får to jenter. Solstad er hjemme og passer barna og synes det gikk greit i forhold til skrivingen. Barna sov mye. Og så skrev han om kveldene. De er mye sammen med Espen og Liv og et annet par, og sammen flytter de til Spania for en periode.
Senere reiser Solstad mye, i Russland og Europa. Han er trist fordi han ikke følte noe da han var i Aten og Roma, antikken er borte for hans generasjon, mener han. Han følte seg mye mer hjemme i Jerusalem, faktisk, noe han antar  har å gjøre med at vi har fått inn mye kunnskap om Bibelhistorien.

Selv er Solstad ateist, men likevel drøftes religion og trosspørsmål en del i boka.
Det er mange refleksjoner om alt mulig, politikk, litteratur, kultur, samfunn, filosofi, og det er mye snakk om bøkene og karakterene i bøkene hans.
Solstad har hatt stor suksess som forfatter og anses som en av våre mest betydningsfulle forfattere i dag.
Han er opptatt av språket, presisjon, skriver ikke selvbiografisk. Han mener det er to typer forfattere, de som bruker sitt eget liv sterkt i skrivingen, som Mykle og Knausgård, og de som ikke gjør det , som han selv. Han sier han ikke har noe imot at Knausgård og Mykle har skrevet om selvbiografisk stoff, bare at det ikke ligger for ham, da han er alt for privat av seg. Han synes også det er trist å se at amatørismen og populærkulturen brer om seg i våre dager, og at folk omtrent ikke leser klassikerne lenger. Han mener ikke det er noe galt med underholdningslitteratur i seg selv, og mener folk bare må få ha krimbøkene sine i fred. Men det er trist at folk ikke leser klassikerne lenger, men heller velger samtidslitteratur eller underholdning.  Alt for mye samtidslitteratur dreier seg om egen smerte, mener han. Man bør ta vare på kulturarven, nå er vi blitt så amerikaniserte. Drittlandet Norge er nå så, vi er barbarer, mener han, men når Tyskland og Frankrike også har blitt underholdningsamfunn som nå, ja da har Europa gått under.
Dag Solstad har i det hele tatt mange sterke meninger som det er interessant å lese om, og han er heller ikke like tydelig i svarene sine alltid. Alf van der Hagen greier imidlertid å stille nye spørsmål, og lar ham ikke vike unna med utydeligheter.

Dag Solstad har to ekteskap/samboeskap etter Erna, og lever i dag sammen med Therese Bjørneboe (datter av Jens Bjørneboe) .  At han er alkoholiker får også en del plass i boka. Det er Dag Solstad selv som sier han er det. Han har alltid vært avhengig av å drikke en del, og har likt å drikke. Men når han drikker seg full, kan han ikke arbeide dagen etter, så han innførte et regime med å drikke tre dager, jobbe tre dager osv. Han har aldri brukt å drikke mens han skriver. Han har også tatt det roligere med drikkingen dess eldre han har blitt, da han merker at det ikke er så bra for kroppen hans. Trykket er nok heller ikke det samme lenger.

Alf van der Hagen har brukt to år , 2011-2013, på samtalene med Dag Solstad, og hadde tilsammen 80 timers lydbåndopptak han skrev boka på bakgrunn av, samt noe research og samtaler med andre viktige personer rundt Solstad.
Boka er lettlest i formen, men den hadde nok blitt mer interessant hvis jeg hadde lest flere bøker av Dag Solstad, siden det brukes mye tid på å snakke om dem . Men jeg fikk absolutt lyst til å lese flere av dem, strengt tatt har jeg vel ikke lest annet enn Gymnaslærer Pedersen.


Les flere omtaler av forfatterbiografier hos Moshonista.

Om denne boka mer HER Boka fikk Kritikerprisen i 2013.
Fakta om Dag Solstad med bibliografi etc på wikipedia og forlaget Oktober  .  Solstad fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1989 for Roman 1987.







Alv van der Hagen: Dag Solstad uskrevne memoarer, 485 s
Forlaget Oktober 2013

Kilde: Kjøpt






En uke på KORFU - Hellas (tips og fotos)

$
0
0
Jeg fikk tak i en billig flytur direkte fra Værnes tur/retur Korfu tidlig i august, og slo til. Hotell ordnet jeg via Booking.com. Valget falt på Hotel Konstantinopoulis i Korfu by. Jeg tenkte det kunne være kjekt å bo i byen for å ha muligheten til å se og oppleve mer, samt at man lett kan ta bussen til andre steder på øya derfra. Man kan også ta båten til Albania, andre greske øyer og fastland , samt Italia (Bari). Mange muligheter med andre ord. Men du verden så varmt det ble, og hva gjør man da en uke?


Bader.
Korfu by med den gamle venetianske festningen (foto: Anita Ness)

Korfu by , Kerkyra, er en vakker, spennende liten by med en sjarmerende gamleby med venetiansk preg. Riktignok veldig slitt, utenfra sett, men inne i restauranter, kafeer, tavernaer, museer, hotell, butikker, var det fint nok. Siden det var så varmt, mellom 35-40 grader, og lite vind, orket ikke jeg så mye. Matlysten var det også så som så med.


Gresk salat, et must i Hellas.

Den første dagen ble det gresk salat og en øl til lunsj. Her smaker råvarene så mye mer enn hjemme. Nydelig. Og siden varmen varte hele uka, var det ikke mye annet enn salat og fisk jeg greide å få ned, i tillegg til øl, vann og kaffe. På restauranten på badekaia var det ganske dyrt sammenlignet med spiseplassene inne i byen. Her kostet salaten 9 euro, og andre steder fra 5-7 Euro. Men noen ganger er det veldig trivelig å sitte ved sjøen, og hvis du ligger her og soler deg, så betaler man gjerne litt mer for å spise her også, istedet for å gå opp i byen.


 Et Tempel på den gamle festningen.

Siden jeg kom så tidlig om morgenen måtte jeg finne på noe før jeg fikk lov til å sjekke inn på hotellet. Jeg var jo der før klokken seks om morgenen, og nattevakta synes visst det var alt for tidlig. Jeg fikk hvile meg litt i stua der en times tid, men måtte sette meg opp da de laget til frokost. Da fant jeg ut at det var like greit å gå seg en tur i byen, finne ei strand eller noe gress å legge meg ned på.
Det var enklere sagt enn gjort. Den lille stranda fløt av søppel og gamle damer som tok morgenbadet, og kloakken rant rett ut i sjøen der.



Utsikt fra den gamle festningen. The old fortress, Paleo Frourio.


Jeg skjønte senere at badestedet byfolket drar til er der jeg senere skulle spise lunsj.  Jeg tusla litt i parken der hundeierne møttes for å lufte hundene og det var et morsomt skue. Hunder sloss, noen prøvde å parre seg, atter andre plasket i vann fra vanning av planter. 
Jeg så at den gamle festningen skulle åpne kl.08.00. , så jeg betalte meg inn dit da tiden kom. Det koste vel en 4-5 euro. Absolutt verdt å ta en tur. Der er det kafe, bibliotek, museum, museumsbutikk, og anlegget er fint ordnet. Jeg gikk også til toppen og hadde fantastisk utsikt over byen. Nedenfor festningen er det en marina med en liten strand, som jeg lå en stund på. Dit kommer man kun med båt eller via festningen. Der er det også en restaurant. Vannet var varmt også for en pingle som meg. Nydelig å dukke seg i varmen.



Det er mange vakre bygninger i Korfu. Her inne er det museum og galleri, og en flott park rundt. Dette bygget ligger mellom festningen og bystranda.





Her er fra andre siden av bygget og portalen mot havet. Bak meg nå har jeg Spianada, den store plassen og parken hvor det kryr av folk utover dagen.


Nå er Spianada i front. Korfu by er ikke stor. det går fint å vandre rundt, og man går seg vanskelig vill. Byen har ca 45 000 fastboende innbyggere, men i turistsesongen er det utrolig masse mer folk.


Enda et bilde av museumsbygget, Museum for asiatisk kunst. Jeg var inne der og så en flott fotoutstillling av The other Corfu, bilder mest av gamle damer i svart-hvitt tatt av fotografen Adrian Ginsberg. Veldig fin egentlig. I andre etasje var det asiatisk kunst fra mange land, og en del gammel artig erotisk kunst fra India og Kina blant annet.  De var ganske grove i gamle dager faktisk. Inngangspenger: 4 euro. Verdt det.




Det jeg brukte masse tid på var å gå rundt å kikke på fasadene. Den gamle slitte stilen kjenner jeg igjen fra Venezia, og den minnet meg også om Lisboa. Litt forfallent her og der, og jeg lurer på om det handler om den greske elendige økonomien. Det var også mye forfall lenger utpå bygda, det så jeg da jeg tok buss ut til noen strender et par dager.





 Men det har jo sin sjarm, da.


Kveldslyset og solnedgangene var jo bare nydelige. Her kveldsol over festningen.



Den første kvelden kom jeg over denne skulpturen av gudinnen Nike i en liten butikk som jeg ikke greide å si nei til. Og den berget i sekken min som håndbagasje helt hjem.  Nike for seier.




Det er utrolig masse spisesteder i Korfu by, spesielt i gamlebyen. Mange hadde masse folk hele tiden. Jeg går stort sett der det er mye folk, da jeg tror det er god mat der, og i alle fall er det omløp på råvarene. Denne restauranten Bellissimoskrøt av at de lager alt selv. siden jeg skulle spise lunsj ville jeg ha noe lite. Servitøren anbefalte en tallerken med diverse Meze, forskjellige små retter ala tapas. Det skulle være forrett, men jeg greide ikke mer enn en tredjedel.  Jeg opplevde ofte å ikke greie å spise mer enn cirka en tredjedel. Alt for store porsjoner med andre ord, for en småspist frøken.



Litt mer shopping. Jeg ble allergisk om kvelden, på grunn av varme, teppegolv og sikkert mer til, og måtte dra på apoteket. Hun på apoteket sa det var mye allergener på Korfu. Det er frodig der og masse vegetasjon.  Jeg kjøpte A. Vogels naturpreparat, urteallergimedisin som man ikke skulle bli trøtt av, og det funka bra.  Sikkert nok dyrere enn annen medisin, men bedre for kroppen.

Solkrem og aftersun kjøpte jeg også , naturlig kosmetikk uten parabener.  Og noen natursvamper for å ta med hjem.  Det er flere butikker som fører naturlig og økologisk hudpleie i Korfu by. Blant annet så fant jeg den fine Bioselect-serien fra Kreta, som jeg handlet med meg noe hjem fra.




Den første kvelden spiste jeg fisk, dorado tror jeg dette er, eller er det seabass? Husker faktisk ikke helt, men nydelig var det. Jeg spiste denne på Taverna Veranda på veien fra bystranda på veien over strandkanten mot hotellet i gamlebyen som lå ved den gamle havna. Her får man fin solnedgang, men vær tidlig ute for å få plass nærmest sjøen.



Jeg liker også godt å gå i bokhandlere i utlandet, selv om jeg ikke forstår språket. Her fant jeg Jeg er Pilegrim av Terry Hayes, en bok jeg hadde med meg og storkoste meg med på norsk. Omtale HER.



Dagen etter gikk jeg meg en tur til havna der båtene og fergene går ut. Her lå masse små fiskebåter og jeg tenkte det er ikke rare greiene fiskerne må greie seg med når de drar ut for å livnære seg.



En av fergene. De går i ett utenfor, til greske øyer, til Aten, Parga, Paxos, til Albania og Italia og andre steder.



Byvandring. Jeg viser her noen bilder av fasader, gater, smug. Artig å gå rundt her.






En restaurant jeg leste om i Guideboka mi (Turen går til Korfu, Politikens forlag) , et roligere strøk med mange fine spisesteder. Her spiste jeg moussaka.  Porta Remouda, kalt Barbas. Helt ok. På andre siden av gata ligger det en vinbar, hvor kelneren sang i vilden sky etter en låt de spilte om og om igjen, mens de gjorde i stand for å åpne for dagen, og det ble jeg så utrolig godt humør av å høre på. Det var masse livsglede i den gaulinga.






Nå  er vi ved Spianada igjen, Her ligger gamle fashonable Cafe Liston, som jeg besøkte et par ganger. Veldig god kaffe her og fin utsikt til livet på gata.  Mye lyd fra folk og sikader.



Cafe Liston med utrolig hyggelig betjening også.


Med kaffen får du også en søt liten sjokoaldeis. Nice.:) Og du kan titte på det som skjer på gata når du ikke leser..




 Hovedgata i gamlebyen som ender ved Liston og Spianada. Folkeliv hele tiden. Fin stemning.




Trange smug med masse små gater som minnet meg om soukene i Marrakesh. Her bak den berømte kirka Agios Spiridonos.















Deilig sverdfisk fra en av de beste restaurantene jeg spiste på, Aegli. Denne ligger også på samme stripa som Liston, men nærmere sjøen. Men man kan også sitte i den mindre støyete paralellgata bak. Der satt jeg, men jeg tror det var noe varmere, mindre luftig der. God mat og hyggelig service. Et annet sted jeg spiste fisk, fikk jeg også anbefalt på tripadvisor, og det heter Anthos. Absolutt nydelig lite sted, familiedrevet, nydelig mat og særdeles hyggelig betjening. Lurt å bestille bord der, så jeg, selv om jeg var heldig som fikk bord da jeg kom dit spontant.




Det var også veldig deilig å ligge på solsengene ved bystranda, og her var duene veldig tamme. Den ville nok ha av mine nøtter og rosiner. For å kunne ligge på solsengene må man kjøpe noe fra baren. Kelnerne kommer og tar opp bestilling, og så kan du bare ligge der og chille`n til de kommer med drikken, og høre på den herlige musikken i bakgrunnen. Med øl og kald drikke får man en liten boks med nøtter, tørka frukt og rosiner. Godt med litt snacks. Det synes også duen.

Annet jeg gjorde på Korfu foruten å spise, sole meg i skyggen, lese, drikke, gå rundt, gå på festningen, se på museet, gå i butikker, - var å ta bussen ut til et par strender; Gilfada og Paleokastritsa. Det skal jeg blogge om en annen dag.

Fakta:
Euroen var dyr i forhold til den norske krona nå. Den lå nærmere på nærmere ti kroner, med gebyr ble det faktisk det.  Så jeg synes faktisk det var ganske dyrt på Korfu. Det er riktignok variasjon i prisene, så man må jo følge med, men et vanlig måltid (lunsj/middag) kosta ca 10-15 Euro, en øl ca 4 euro, en kaffe ca 3 euro. En halvliters flaske vann 0,50 euro i kiosken.

Busser:
Det går masse busser fra Busstasjon. Det er to busstasjoner, en for bybussene (de blå) og en for de som går rundt på øya (de grønne). Jeg betalte 2,40 for å ta bussen til Paleokastritsa, så det er i alle fall billig. Bussene er fine, med air-condition, og sjåførene kjørte rolig.

Taxi:
Den eneste drosja jeg tok var til/fra flyplassen og den kostet 14 Euro en vei.

Ferger/båter:
De går som sagt hele tiden, prisene finner du på nettet. Det tar en halvtime til Sarone, Albania, og flere timer ala danskebåten til Bari, Italia. Mange drar visst til Albania via Korfu, det er billig der og hotellene popper opp.


Bøker fra Korfu:


Bildene har jeg tatt med mobilkamera, iPhone 4s. 




Smakebit på søndag (126) : Svik1938

$
0
0
av Kjell Westø. Boka fikk Nordisk Råds litteraturpris 2014. Jeg har prøvd å starte på denne i over et år, men har enda ikke lest den ferdig. Tror det litt dystre omslaget og handling fra rundt verdenskrigsdagene har gjort at jeg stadig satte boka på vent. Nå er jeg i gang, og har lest 100 sider sånn cirka. I løpet av søndagen er jeg forhåpentligvis ferdig. Varmt vær, sol, og tid til å lese skal det bli.


Foto: askerbibliotek.no



Om boka:


Helsingfors, 1938. Adolf Hitlers ekspansjonspolitikk i Europa vekker både sinne og beundring, ikke minst i den såkalte Onsdagsklubben, et uformelt diskusjonsforum som består av et knippe gamle venner av advokaten Claes Thune. Men Europas splittelse merkes også i Onsdagsklubben, og Thune mister etter hvert troen på at det er noen nytte i samtalene. Han engasjerer seg i utenrikspolitikken, men ikke i mye annet. Han er nyskilt og trist, og legger heller ikke særlig krefter i advokatbyrået sitt. Heldigvis har han god hjelp i sin nyansatte sekretær, den skikkelige og dyktige fru Wiik.
Men fru Wiik kjenner seg ikke så dyktig. Hun plages av vonde minner fra ungdomstiden under borgerkrigen, og prøver så godt hun kan å glemme. Men under et av Onsdagsklubbens møter kjenner hun brått igjen en stemme fra fortiden. De smertefulle minnene blir brakt til overflaten – og Matilda må fatte et vanskelig valg.
Kjell Westö har gitt oss en ualminnelig velskrevet og velkomponert roman, med et spenningsmettet plott som driver leseren frem mot den dramatiske slutten.     Mer HER

Romanen har fått utrolig mye ros både av kritikere og bloggere.

Her er en liten smakebit:
" Han holder på å dø, for det gjennom Milja Matildda. Da så hun ansiktet hans og kjente det igjen.
   Faren hennes lå på siden med kinnet mot kjerrehåntaket, stirret i hennes retning med tomt blikk, kjente henne ikke igjen, så henne ikke. " (s.95)

Har du lest Svik1938?

Ønsker deg en fin søndag, og vil du lese flere smakebiter, ta gjerne en titt inn i Maris blogg Flukten fra virkeligheten.

Kistemakeren av Frode Granhus : He did it again!

$
0
0
Det er alltid gyselig spennende å starte på en ny bok av en yndlingsforfatter. Forventingene er høye etter å ha lest flere knallgode kriminalromaner av Lofotforfatter Frode Granhus.
 I sommerferien var jeg på besøk i Lofoten hos min datter og samboeren, og jeg var så heldig å få et kort møte med Frode Granhus og fikk den rykende ferske boka hans. Den kastet jeg meg over temmelig kjapt, og den var jo nesten umulig å legge fra seg. Godt at vertskapet var på jobb, så jeg kunne vie dagen til lesing. Det er nå 3-4 uker siden jeg leste boka, men jeg husker enda stemningen godt. Kistemakeren skuffet ikke.



Kistemakeren er ei bok det ikke er så lett å skrive om uten å røpe for mye. I korte trekk handler det om  et funn av en gammel videokassett med et uhyggelig innhold. Ei ungjente ble for noen år siden kidnappet og sperret inne i en kiste.  Jenta sliter i dag med store psykiske problemer og få i bygda tror henne på det hun har fortalt. Etterforsker Rino Karlsen er tilbake på Reine som lensmann og får kassetten i sine hender. Og værst av alt , det viser seg at opptaket er helt nytt. Attpåtil dukker det opp en fastfrosset lik i en sprekk i fjellet.

Vi virvles inn i en heseblesende jakt på offer og gjerningsmann, og tråder legges ut her og det. Det er mulige forbindelser til en gammel institusjon for tuberkuløse på ei øy utenfor Reine, kalt Tullingøya. Vi blir kjent med flere familier, tråkker i fjell og fjære, mens tiden begynner å løpe ut for Rino Karlsen, som også stadig tenker på Guro i Bodø som han forlot. Gammelensmannen på Reine blir også en god hjelper for Rino, selv om han er pensjonist, og kristne sekter får også en plass i denne boka.

Styrken til Frode Granhus er blant annet et godt språk. Det er lett skrevet, her er overflødigheter og løst prat skrellet bort. Det var det første som slo meg som veldig befriende. I tillegg er miljøskildringene veldig gode, og han har absolutt ikke brukt opp Lofoten som kulisse. Det er så mye å ta av. Jeg vet han er er redd for å skape klisjeer, men det trenger han ikke å frykte enda, i alle fall. Plottet er smart, og jeg kan som sagt ikke si noe mer uten å ta brodden av spenningen, og de aha-opplevelsene jeg selv fikk. Han makter også å skape god variasjon i bøkene sine. Man kan få assosiasjoner til både Keplers Sandmannen og Jussi Adler-Olsens Kvinnen i buret når det gjelder jenta i kisten, men det er kun en assosiasjon jeg selv gjør meg. Ellers ligner det ikke. Frode Granhus har maktet å skape krimbøker med en spesiell etterforsker og et eget miljø, med sin helt egen særegne Lofotvri. Ekstra kred for at han greier å holde seg til cirka 300 sider.

Frode Granhus har levert nok en fulltreffer. Jeg er temmelig sikker på at han stikker av med Rivertonprisen en dag, kanskje med Kistemakeren? Det ville ikke forundre meg det minste.

Boka leste jeg ut på en dag. Pår tur til Moskenes dagen etter at jeg var ferdig med boka, greide jeg ikke å la være å studere landskapet og spekulere på hvor hva skjedde; her gikk de kanskje, her var hun begravd, her sprang de og lette  og så videre.

 Den undersjøiske Nappstraumtunnelen som har en plass i Kistemakeren.  (eget foto)


Søk pågår.. (eget foto)



Mer om boka på forlagets side HER, hvor du også finner linker til anmeldelser og intervju med Frode Granhus i Dagbladet Magasinet 22.08.15.

Mine tidligere innlegg om bøkene til Granhus:
Djevelanger
Stormen
Malstrømmen

Intervju jeg har gjort med Frode Granhus HER

Andre bloggere:
Min bok- og maleblogg



Frode Granhus hjemme i Leknes. (Foto: Anita Ness)


Frode Granhus: Kistemakeren, 332 s
Schibsted forlag 2015

Kilde: Fått av forfatteren


Kistemakeren kommer i bokhandleren 27. august. Gled deg!

Mere blod av jo Nesbø - minikort anmeldelse

$
0
0
Da jeg var på biblioteket forleden sto Mere blod av Jo Nesbø ledig for ukeslån, så jeg rasket den med meg. Den forrige retrokrimmen hans, Blod på snø, var veldig fort lest, så jeg tenkte at denne kunne gå like raskt. Forsåvidt gjorde den det, selv med noen flere sider. Som Blod på snø, var denne også enkel, litt småmorsom, stemningsfull på sin måte, men ikke så veldig blodig. Og det synes jeg er like greit. Et pluss faktisk.



Kort om handling:
Med "Blod på snø" og nå oppfølgeren "Mere blod" har Jo Nesbø beveget seg over i en ny krimgenre, svært godt mottatt av både kritikerne og leserne. 

I august 1977 går en mann av bussen i ei øde bygd på Finnmarksvidda. Han kaller seg Ulf, har ingen bagasje og hevder at han er kommet for å gå på jakt. Blant læstadianere og samer møter han en kultur som både er gjestfri og ekskluderende, hjelpsom og fremmed. Bygdas klokker, Lea, låner ham en rifle og en jakthytte hvor midnattssola holder ham våken mens han hvileløst vokter det storslåtte, men monotone viddelandskapet. Og det går etter hvert opp for Lea og hennes sønn Knut at Ulf ikke er jeger, men bytte. Og at jaktlaget er på vei.     (fra forlagsomtalen, mer HER)


Min mening:
Boka er lettlest, med et godt språk, passe godt driv. Jeg blir engasjert i personene Ulf, Lea og gutten Knut, men også samen Mattis, og kan levende forestille meg livet til Ulf når han møter den kalde og øde Finnsmarksvidda befolket med læstadianere, fordrukne voldsmenn og promiskiøse damer, samer og andre skapninger. Til og med en reinbukk får en plass i romanen. Hvor leste jeg om en bukk før? Jo nettopp i en annen roman om flukt til Finnmark, våpen og rein, Tina Åmots roman Det blir aldri lyst her fra i fjor. Litt av den samme stemningen dukker opp, selv om det er en helt annen historie.
Men så veldig spennende, som krimbok tatt i betraktning, er ikke denne boka. Så kanskje er det mer en annen type historie, en annen type roman enn en typisk krim. Det har jo ikke skjedd noe som oppklares i den forstand, det er kanskje mer en slags thriller, noen er etter Ulf og han har stukket av til Finnmark. Men artig lællOg så blir han forelsket, og tenker mye på de han har elsket og savner. 
Boka er verdt å bruke et par kvelder på. Og det eneste fæle blodige i denne boka var det om dyret. Say no more!


Kilde: Lånt på biblioteket

Min omtale av Blod på snø

Andre bloggere:
Beathe, Bokbloggeir, Min bok og maleblogg

Krimklubben har anmeldelse og intervju av Bernt Roald Nilsen , samt snutter av avisanmeldelser, HER


Jo Nesbø: Mere blod, 236 s
Aschehoug 2015






KORFU (2) Hellas - strendene (The beaches)

$
0
0
I min lille uke på Korfu tok jeg to dager bussen til to strender, cirka 45 minutter unna Korfu by.
Jeg har sett så masse fine bilder av Paleokastritsa, så det var et selvsagt mål for meg. Jeg fikk også anbefalt Glyfada (Glifada) av damen i respesjonen, fordi det var en lang og fin sandstrand der. Mesteparten av dagene badet jeg og lå på "bystranda" i Korfu by, nedenfor Museet for asiatisk kunst, midt imot  Den gamle festningen. Korfu har mange strrender, og hadde jeg hatt mer tid og det ikke hadde vært så varmt, hadde jeg villet besøke Sidari i nord, og Kassiopi og de andre småbyene med strender på østkysten.

Paleokastritsa, en populær strand, et populært sted

Paleokastritsa
Paelokastritsa er et vakkert sted, preget av klipper og grotter.  Ved bussens endestopp kan man gå til to strender, og det er også noen få butikker og spisesteder, snackbarer og kafeer der.


Jeg gikk først innom den minste stranda hvor det var tilrettelagt for en del vannaktiviteter.


Det virket litt roligere her enn på den større stranda, men jeg var kaffetørst, og gikk tilbake dit kafeene var. Der lå det også en kai hvor man kunne booke båtturer til grotter og strender. Jeg hadde jo sett så masse flotte bilder av de grottene, og det hadde jeg lyst til, selv om jeg ikke er særlig glad i å være ute i båt når det blåser. Og det blåste ganske friskt denne dagen.



Vel, etter å ha akkedert med meg selv frem og tilbake, tenkte jeg skitt au! Nå eller aldri. Turen kosta 15 euro, og båten ble fullstappa, og jeg angra flere enn en gang at jeg ble med. 




Akkurat her inne i bukta var det ikke noe problem. Vi prøvde å komme inn i den første grotta, men der var det båter på vei ut og når det ble vår tur støtte båten inn i en klippe, men noe fikk vi da sett.



Trangt om saligheten.



Vannet er krystallklart, nydelig.



Det er ikke lenger unna land enn at folk svømmer hit og tar seg en dukkert inne i grotta.



Vel, ute igjen, fort gjort egentlig, så bærer det avgårde ut i mer åpent farvann. Og det merkes etterhvert ganske mye på båten. Skvulp, bølger, nå og da en hylende meg, og jeg ber inni meg til han jeg ikke tro noe særlig på og vurderer å be skipperen hive meg i land ved nærmeste neste strand.



Men jeg holder ut, og belønningen er ei ny grotte med mye fisk.



Folk er helt ville med fotograferingen. Jeg sitter inneklemt, så det er ikke akkurat blinkskuddene jeg får knipset, men mange rygger og hodebunner.



Igjen er vi ute på bøljan den blå, og selv om det ikke ser sånn ut, blåser det faktisk ganske kraftig når vi drar over sundene og rundt klippene.



Nå nærmer vi oss Paradistranda (Paradise Beach) og der hopper de fleste av. Her kommer du deg kun med båt. Skipperen sier han kommer og henter dem igjen klokken 16.00.  Så da får de et par timer å sole seg der. Men ikke jeg, nei, jeg vil tilbake, til fastland med mulighet til å ta bussen Hjem når jeg vil, landkrabbe som jeg nok er.






At Paradistranda er vakker er det ingen tvil om, og det er nok fredelig her, men for meg får det bli en annen gang at jeg strander her.









Nå nærmer vi oss Paleokastritsa igjen, stranda, stedet, og jeg er så lettet, og glad for at jeg atter en gang gjennomførte en ting jeg hadde veldig lyst til, men egentlig ikke tør. Det gikk bra denne gangen også.





 

Paleokastritsa kan anbefales som utflukt, men vær forberedt på at det er mye folk der.  Jeg hadde ikke kunne tenkt meg å bodd her en uke. Hotellene ligger rundt omkring i vegetasjonen rundt/over klippene. Det er bratt ned hit.


Glifada


På busstasjonen i Korfu by er det oppslag over alle stedene og tidstabeller  bussen går til og fra. Du betaler på bussen. Praktisk. Til Paleokastritsa og Glifada betalte jeg 2, 40 euro hver vei. Bussene har aircondition. Vær ute i god tid på returen, for der blir det kø.



Glifada er en nydelig strand. Her kan du leie solsenger nedenfor tavernaen, men da jeg var der var det fullt. Noen hoteller har også solsenger på området nedenfor. Jeg valgte å gå bort fra det mest befolkede området, og la meg der med boka mi.


Det var også helt nydelig å bade her. Intet grums i vannet, bare sand. Langgrunt var det også.  Det var så godt å ligge her å lese at jeg ble solbrent på ryggen.
Glifada anbefales også for en dagstur. Hvis du vil bo her, kan det bli kjedelig hvis du ikke kun vil ha strand, fred og ro. Det er bratt og svingete vei oppover herfra, og med buss til Korfu by tar det cirka 45 minutter.


Korfu by
I Korfu by finnes det noen små strender og badebrygger. Jeg var mest på badebrygga nedenfor det asiatiske museet. Der var det chill å ligge å lese på ei solseng mens kelnerne vartet meg opp, og deilig musikk sto på i bakgrunnen. Selv om det var fullt her hver dag, så fant jeg alltid ei ledig seng.


De deilige solsengene på kveldstid, før de rydder bort sengene og lager restaurant for kvelden.. Her er badebrygge med trapp ned til vannet og dusj. Bar med drikkemeny og snacks, toast og småretter på dagtid.



Det var flott å ligge her, med det vakre utsynet til den gamle festningen , Paleo Frourio , og båter som gikk forbi.



Nedenfor den gamle festningen, inne på området er det en mariana med en liten strand og et grøntområde. Der kan man også bade. Jeg gjorde det første dagen da jeg var en tur på festningen.  Man må betale for å gå inn på festningen. Her ved marinaen er det også en restaurant/kafe.


Mitt første innlegg fra Korfu finner du HER

NIGHTWISH - again a wonderful concert!

$
0
0
Tidligere i dag orket jeg nesten ikke tanken på å dra på utekonsert på Sverresborg , med regnvarsel og ganske kaldt på gradestokken, en helt annerledes værtilstand enn sist helg da Pstero-festivalen gikk av stabelen i varmt drømmevær. Og digger jeg egentlig Nightwish lenger? Vokste jeg ikke fra dem når Tarja forlot bandet for noen år siden? Sitter ikke sorgen fortsatt i? Og den nye vokalisten hvordan vil hun fungere?


Det er faktisk nesten et år siden jeg kjøpte billettene til konserten, og man vet at mye kan forandre seg i løpet av ett år. Men før når vi bestillte billetter til Nightwishkonserter, da med Tarja og spesielt de i Oslo ble utsolgt på et blunk. Så det handlet om å være føre var her også, selv om Sverresborg arena tar adskillig mye mer folk enn Sentrum Scene og Rockefeller i Oslo. Men jeg har også hørt dem på Hell (Stjørdal- avskjedsturneen med Tarja, The end of an area), og i Borggården i Trondheim med svenske Anette.

Det var et stort tap å miste Tarja, men konserten med Anette i Borgården var bra okkesom, fordi Marco sang såpass mye. Jeg likte aldri popdama Anette. Så jeg var spent på hun nye, Floor Jansen.

Floor Jansen, helt rå.

Nuvel- over til konserten. For det første så var innhyring av The Sirens som oppvarmingsband et sccop. Jeg har vært fan av Theatre of the Tragedy og Liv Kristines soloalbum , samt Leaves`Eyes, og henne gledet meg veldig til å se og høre. Sammen med Kari Rueslåtten (Third and the Mortals) og Anneke van Giersbergen har de vært på turne, og heldigvis nå på Sverresborg. Utrolig bra. De spilte låter fra gammelt materiale og noen få nye de har laget sammen. Jeg skulle gjerne hørt mer fra ToT.:)  Rå damer, med nydelige stemmer som jeg håper vi hører mer fra. Tenk så utrolig bra at tre metaldamer med de råeste stemmene slår seg sammen i den mannsdominerte metalverdenen.:)



Liv Kristine, fra Stavanger. Jeg er stor fan av henne.


The Sirens; Liv Kristine, Kari, Anekke. Utrolig bra!


NIGHTWISH!
Det nye albumet med Floor Jansen har jeg hørt et par ganger, og jeg synes det er mye av det samme, gammelt Nightwish, men uten hittene og særpreget når de har skapt nye album. Låtmaterialet med Anette, Dark Passion Play og Imagenarium.  var faktisk mye bedre enn dette albumet. men Floor er adskillig bedre som vokalist i Nightwishkonseptet. Under konserten følte jeg at hun var helt perfekt. Hun passer dem så bra! I stil, vokal, type, hun har det genuine metalpreget som trengs. Men dessverre så kom stemmen hennes bort under konserten, den ble periodevis for svak. Om det er fordi hun har en for sped stemme eller om det hadde med lydreguleringen å gjøre vet ikke jeg.



Vi flyttet oss fra nært scenen og til lenger bak, og da ble lyden bedre, og Floor kom til mer til sin rett.
Av låtmaterialet var det mye gammelt fra Tarjatiden og noe fra Dark Passion Play, og Imagenarium bl.a. Amarant, og innimellom fra det nye albumet der Floor er vokalist. men det er ikke like sterkt som de gamle slagerne. Så en periode følte jeg det gikk litt på tomgang og jeg tror at Nightwish må bygge opp nytt materiale med Floor som vokalist for å komme seg videre. 
Floor greier ikke å gi de gamle låtene som Tarja sang samme magien, og det er heller ikke å forvente. Ingen kan det. Kun en gjenforeningskonsert mer Tarja kan makte det.
Men jeg har tro på at at Nightwish kan skape nye flotte album med Floor Jansen som ny vokalist. Da kommer jeg gjerne på flere Nightwishkonserter… 



Plenty folk og brukbart vær på Sverresborg arena i Trondheim.



Mykji pyro

Og totalt sett, så var dette et fantastisk konsertopplevelse! 

Noe også folk rundt meg som har vært på flere Nightwishkonserter kunne skrive under på.

Dette var min sjette - 6- Nightwishkonsert! Og min 3. sammen med Anne Marie, og min 4. sammen med søstra mi Vivian.

Anmeldelse av min forrige i Borggården finner du HER

Konserten på Sverresborg ga adskillig mer for pengen. Prisen var omtrent den samme som i 2012 (da 625,- ), nå i 2015 650,- (inkl. topp oppvarmingsband , samt 1 time og 50 min med Nightwish)

Adresseavisens anmeldelse av konserten HER


Litt av musikk og stemning kan du få med deg her:





Oppsummering august -15

$
0
0
August har vært preget av 2,5 ukers ferie, jobbstart, valgkamp, konserter og litterær hagefest. Etter en kald uke i Lofoten, en varm uke på Korfu , noen dager hjemme, en tur på Frøya, så fikk vi to uker med deilig sommervarme i Trøndelag. Typisk nok, etter skolestart og jobbstart, men godt likevel. Det ble et par turer på stranda med bok, og et par flotte musikkfestivaler/utekonserter også. I august leste jeg 3 veldig tykke bøker (Hayes, Adler Olsen, Van der Hagen) og en del middels store, så da ble antallet mindre, men kvaliteten var bra.

Meget spennende feriebok.




Bøker lest:
1. Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre: Debutant, 2015, leseeksemplar
2. Eclipse i mai av Gert Nygårdshaug : 2015, spenning, leseeksemplar, Tyskland, Tyrkia, England
3. Jeg tør ikke dø av Erica Jong: USA, India, leseeksemplar
4. Jeg er Pilegrim av Terry Hayes: Thriller, USA, Syria, Afghanistan, Saudi-Arabia, Tyrkia. Tyskland, leseeksemplar
5. Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår av Haruki Murakami: Japan, Finland, leseeksemplar
6. Dag Solstad Uskrevne memoarer av Alf van der Hagen: Spania, Italia, Tyskland, Biografi, lesesirkel, kjøpt
7. Svik1938 av Kjell Westø : leseeksemplar, Finland, fra-hylla
8. Mere blod av Jo Nesbø : Krim, 2015, lånt på biblioteket
9. Den grenseløse av Jussi Adler-Olsen : krim, lånt på biblioteket, Danmark, Sverige, 2015

SUM: 9 bøker

4 krim/spenning, 1 biografi, 4 andre romaner,  1 debutant, 3 norske 2015-bøker som kan nomineres til Bokbloggerprisen (Sætre, Nygårdshaug, Nesbø)
6 leseeksemplarer, 1 kjøpt, 2 lånt på biblioteket
1 frahylla

Land besøkt litterært:
Tyskland (3), Tyrkia (2), England, USA (2) , India, Syria, Afghanistan, Saudi-Arabia, Japan, Finland (2),  Italia, Spania, Danmark, Sverige


Beste thriller: Jeg er pilegrim 
Beste krim: Den grenseløse (likte den veldig godt, omtale kommer)
Morsomst: Knuste hjerter og halve sannheter
Beste roman: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår
Største skuffelse: Svik1938 (enten passet den meg ikke da, ellers så forventet jeg for mye)


Film fra bok:
Liza Marklund: En plass i solen, 2012, Netflix. .----litt tam
Liza Marklund: Den røda vargen, 2012, Netflix --ganske bra
Liza Marklund: Livstid, 2012, Netfix  -- best

Reiseinnlegg:
Korfu- strendene
Korfu by

Konsertanmeldelse:
Nightwish på Sverresborg arena 29.august.


Litterært arrangement:
Litterær hagefest i Adrianstua, Trondheim 30.august, med Erlend Loe, Bjørn Vatne, Kristin Ribe, Marte Huke, Rakel Solstad, Harald Northun, Erik Postmyr bl.a.

Gode minner å ha når høsten står for døren. (due på boka mi på Korfu)


Den grenseløse av Jussi Adler-Olsen: Fornøyelig!

$
0
0
Jeg var spent på Den grenseløse siden den har fått som forskjellige kritikker. Mange har likt den, andre synes den er noe av det svakeste de har lest av Jussi. Noen synes til og med den var kjedelig. Men det synes altså ikke jeg. Jeg koste meg veldig med Den grenseløse, Jussi Adler-Olsens 6. bok om Carl og co.


Romanen handler kort fortalt om et drap på en ung jente med navn Alberte, på 70-tallet. Hun ble funnet påkjørt i et tre, og saken ble henlagt som en ulykke. En kollega av Carl Mørck trodde ikke det var en ulykke og ga aldri opp å finne svaret på mysteriet.  Like før han døde ringte han til Carl og ba ham se på saken. Carl brydde seg ikke om det akkurat da, men gjorde helomvending da kollegaen skjøt seg under en seremoni hvor han skulle takkes av tjenesten og gå over til pensjonisttilværelsen. Carl, Assad og Rose skjønner også snart at det er noe muffens med ulykken, og leter iherdig etter spor. De føres til en mann som het Frank, en hippieaktig fyr med en lidenskap for gamle kulturer som tilba solen. Han skulle ha hatt noe med Alberte å gjøre. I tillegg foregår det en paralellhistorie hvor en kvinne med navn Pirja og hennes mann Atu som driver et alternativt senter, også driver med noe muffins. Jenter forsvinner. På et tidspunkt blir Carl og co oppmerksom på dette senteret etter lang søking gjennom alternativmiljøer og andre miljøer.

Det var deilig å lese Jussi Adler-Olsen igjen. Det er noe godt, kjent og kjært med disse bøkene om Avdeling Q. Humoren sitter løst, typene er fortsatt gode, og Carl, Assad og Rose er veldig tilstede i Den grenseløse, i motsetning til i Marco-effekten der det tok sin tid før de kom på banen. Jeg synes også Jussi balanserte fint stoffet om alternative miljøer. Det skinner jo gjennom en stor skepsis her, men ikke bare. Ikke alt blir latterliggjort. Hypnoterapeuten de oppsøker får faktisk honnør av Carl selv om han er ytterst skeptisk til det hele. At de blir så dårlige etterpå virker dog rart. Ut fra min kjennskap til hypnoterapi skal man ikke bli det på denne måten. Men det kan jo hende akkurat denne mannen kjørte litt vel kraftig. Og et sånt senter som beskrives i boka med stormannsgale karismatiske ledere finnes nok.. De kan være farlige, sekteriske, som alle sekter kan være. De som mener de besitter den eneste sanne riktige lære..
Slutten er temmelig heftig . Det som skjer der, samt noen episoder tidligere, kan i alt minne om  slutten på Shakespeares Hamlet. Jeg så Hamlet i går, derfor sammenligningen, den bare slo meg… Jussi Adler- Olsen har blitt kalt overdrivelsenes mester med denne boka, og det kan jeg forsåvidt være enig i. Men mange har gjort lignende før ham, det er en  tråd bakover her til de gamle klassikerne faktisk.

Det er mange som har blogget om denne boka. Her er noen :
Beritbok, Bokbloggeir, Tine

Ellers kan du lese mer her på Bokelskere


Jussi Adler-Olsen: Den grenseløse, 564 s
Aschehoug 2015

Kilde: Lånt på biblioteket

Fotturar i Norge av Gaute M. Sortland

$
0
0
Ei vanskeleg bok å kategorisere, men må alt kategoriserast?
Eg likar å gå Fotturar i Norge. Men no er Fotturar i Norge daud, så kva skal eg gjere då?
No er hausten her, og før brukte vi å gå Fotturar i Norge om hausten. I år må eg visst byrja på kajakkurs, sa Den norske turistforening. Eg lurar på kva dei skal gjere med alle hyttene i den norske fjellheimen når Fotturar i Norge er borte?
Hvis du trur eg tullar, så gjer eg ikkje det. Eg har lest om det i boka Fotturar i Norge. Les mer under billedet.



Fra forlaget:
Gaute M. Sortlands nye kortprosasamling kretsar om kvardagen i alle fasettar, frå små, daglegdagse glimt til meir dramatiske hendingar av livsendrande karakter. Det handlar om einsemd og kjærleik, og familie, barn og om nye møte. Tekstane spenner frå små dikt via lengre anekdotar og forteljingar og til kartlegging av heile livsløp. Felles for alle tekstane er den gjenkjennelege vekslinga mellom melankoli og humor som pregar forfattarskapen hans. 

Fotturar i Norge er sniglegift og draumar, beatlitteratur og avbestilte feriar. Fotturar i Norge er sjølve livet, på godt og vondt, full av humor, melankoli, trass og pågangsmot.     Meir HER

Fotturar i Norge er ei snedig bok, ei samling med historiar kretsa kring Fotturar i Norge og nokon av venane hans, og nokre som berre kom innom. Vi møter Fotturar i Norge som ung, som vaksen, som gammel, som kompis, som far, som kjærest, som sjuk, og som ein drikk, sneglegift og pub. Fotturar i Norge er mykje og litt tå kvart.

Her er ein smakebit:
"Ute ligg fotturar i Norge i regnet og blir ete opp av sniglane. Dei sniglane som et Fotturar i Norge , blir sjuke og drar seg inn i buskane for å døy. Dei sniglane som kjem etter for å ete daude slektningar, får då også i seg Fotturar i Norge og vil også dra seg til ein stille stad for å døy. Det er denne synergieffekten som har gjort Fotturar i Norge så populær. " (s. 31)

Det er ikkje så enkelt å skrive om Fotturar i Norge, særleg fordi eg ikkje er så god i å skrive på nynorsk. Det er lenge siden eg gjekk på skulen og måtte tvangslese og skrive nynorsk, det er over 30 år sia. Dykkar som freista retta på meg må berre gjere det. Eg brukar ikkje google translate for dette innlegget, der går grensa. Eg er mest oppteken av at dykkar ska freista å lesa Fotturar i Norge. Det fortjener boka. Den er både trist, artig, tankevekkjande og velskreven, så her er litt tå kvart for einkvar smak. Så kan alle smakar foreinas og vurdere den til Åpen klasse i Bokbloggerprisnomineringa neste år.
Det tykkjer eg hadde vore fint,  som eit minne over Fotturar i Norge, som no kun finnes i bok og fotoalbum. Moshonista har og skrive om boka.

Boka har eg lånt på biblioteket, og den er utgjeven hos Det norske Samlaget i 2015.

Forfatter;
Gaute M. Sortland, f. 1981. 
Dette er hans tredje bok. Boka har 93 s





Høstmøte med Cappelen Damm i Trondheim

$
0
0
I kveld var jeg på bøkmøte med Cappelen Damm som presenterte høstens bøker. Det var meget hyggelig, med deilige wraps og dertil drikke, full sal med bokfolk og presentasjon av høstkatalogen. Jeg traff også medblogger Isabella (Gråblekkas blogg) , som var et hyggelig gjensyn. Ute blåste det surt og regnet, og jeg måtte kjøpe meg vanter og ørevarmere etter jobb for å holde ut høstens inntog. Da var det deilig å komme inn i varmen på Scandic Nidelven hvor det ble servert varmt og kaldt og gode boktips for en lang bokhøst.


 Maria Sindre-Bjelke presenterer den nye boka si om hårfletting. Maria jobber i Trondheim som blbiotekar.


Cappelen Damm har en rikholdig katalog, og kun en utvalgt del ble presentert for publikum. Den ble presentert på en morsom måte gjennom videoer og bilder. Blant annet så snakket Hans Olav Lahlum om sin nye bok, på en videosnutt og Arne og Carlos om sin. Sistnevnte kreative menn har laget bøker av ting de ikke greier å kaste, som bilder, kort, fint gavepapir med mer. De sydde bøkene sammen på en gammel Singer-maskin. Man kan bli nostalgisk av mindre. Min farfar samlet på Singer-maskiner i min barndom.

 Roy Jacobsen kom på besøk og snakket om Hvitt hav.


I tillegg til Maria/Flettemia, så kom Roy Jacobsen for å snakke om oppfølgeren til De usynlige. Hvitt hav har allerede fått glimrende kritikker. Boka skal også være mer plottdrevet enn De usynlige har jeg lest i intervju med forfatteren. Jeg likteDe usynlige, som også ble nominert til kortlista i Bokbloggerprisen 2013, så jeg er faktisk litt spent på Hvitt hav. Den fikk vi som leseeksemplar. Jacobsen da at han ikke har sett den utgaven vi fikk på møtet, så han håper versjonen er riktig og har likt innhold som  den som selges i butikkene, litt bekymret. I Hvitt hav følger vi Ingrid på Barrøy, den utrolige sterke jenta som blir så sterk at det blir hennes sårbarhet, sier Jacobsen. 

 Roy Jacobsen signerer bøker etter møtet er ferdig. 

Jeg hadde lest katalogen et par ganger tidligere på nettsiden til Cappelen Damm , så jeg har sett meg ut noen bøker jeg vil lese, som:

- Michel Houllebecq: Underkastelse
- Lars Saabye Christensen: Magnet
- Sigrun Slapgård: Maleren
- Erlend Loe: Slutten på verden slik vi kjenner den (ny bok om Doppler)
- Roy Jacobsen: Hvitt hav
- Beate Grimsrud: Evighetsbarna
- John Williams: Butchers crossing

Under presentasjonen fikk jeg også lyst til å lese disse:

- Jonathan Franzen: Renhet
- Ren Poesi
- Dorthe Nors: Kantslag (noveller)
- Knut Nærum: Voodoo på vestkanten (kommer)
- Claus Lundekvam og Thomas Karlsen: En kamp til (ja, enn det du)
- Lars Lillo Stenberg og Yngve Knausgård: DeLillos
- Vegard Sæther: Frontsøstre
- Jane H. Johansen: Veganmat på sitt beste (kommer)
- Julia Døhlen Edin: Magevennlig mat
- Niels Christian Geelmyuiden: Sannheten i glasset
- Audun Myskja: Jeg skulle ha sagt at jeg elsker deg
- Anne- Lise von der Fehr og Fredrik Solstad: Drømmen om den engelske landsbygda (fotos, landsbyer, puber, herskapshus)

Du kan lese om bøkene på nettsiden til CD HER



Bøker vi fikk på høstmøtet. Med unntak av Underkastelse som jeg fikk i posten etter forespørsel.

Som dere ser så har Cappelen Damm alene så mange interessante bøker, så jeg forelår at vi forlenger bokhøsten med et par måneder.;)

Slik gjør det det: FORFATTERE … 20 forfattere deler sine beste tips- en artig liten tipsbok

$
0
0
Det nystartede forlaget Rawforlag har gitt ut sin første bok i en serie; Slik gjør de det. Den første handler om forfattere som deler sine beste tips. Dette er en bok for deg som selv ønsker å skrive eller andre som er interesserte i lese om hvordan forfattere tenker og jobber.


Sakset fra forlagets side/baksideteksten:
Er du en av dem som går med en forfatter godt gjemt inni deg? En godt skjult drøm innpakket i overbevisning om at du aldri vil kunne klare å skrive den boka? 
Eller kanskje er du i gang med en bok, de første famlende stegene på veien mot et ferdig manus? I gang med drømmen om å få gitt ut de ordene som bare må ut?
Eller kanskje liker du rett og slett å lese om folk som lykkes, som når målene sine? Som inspirerer oss andre ved å bane vei, vise hva som er mulig og utvide horisontene våre. Som velger å følge håpet og drømmen, og som beviser for oss at joda, det ER mulig!

Mer HER

Flere kjente forfattere gir sine tips, som Tom Egeland, Karin Fossum, Ingvar Ambjørnsen, men også forfattere som har gitt ut færre bøker som Sissel Færøyvik, Lena Roer, Karin Bjørset Pedersen og Gunn Narit Nisja. 

Boka er bygd opp over en enkel lest, med spørsmmål og svar om temaer som hvordan komme i gang, inspirasjon, innflytelser, kombinere med egen jobb eller ikke, hvordan få tid til å skrive, skrivesperren, om talent, om hvordan de forbereder seg og hvor mye de har klart av historie og karakterer før de begynner å skrive, generelle tips og mer. 

Her er mye å hente for den som vil i gang med å skrive, dessuten synes jeg det alltid har vært interessant å lese om hvordan forfattere gjør det, hvordan de tenker, hvordan de får det til.

De rådene og erfaringene som går igjen i boka er:
1 Skriv, skriv, skriv
2. Les mye
3. Inspirasjon er oppskrytt
4. Vær forberedt på hardt arbeid og mye omskriving
5. Omtrent ingen plages av skrivesperre

Boka har også mange sitater, både av de som intervjues, men også av eksterne forfattere fra fjern og nær, som krydrer boka og kan gi inspirasjon.  Anbefales!

Ikke prøv å finne ut av hva andre vil lese om - finn ut av hva de har å fortelle. Det er det eneste du kan tilby. Barbara  Kingsolver


Jeg må vite hva som skal skje på slutten, ikke nødvendigvis hvordan. Resten av historien blir egentlig til mens jeg skriver. Jan-Erik Fjell 

Det å skrive eller det å lese…nærmere trolldom er det ikke mulig å komme. Tor Åge Bringsværd

En vane jeg har plukket opp fra Stephen King er å prioritere å lese, og å lese variert. Gunn Marit Nisja

Det mest skremmende øyeblikket er like før du setter i gang. Stephen King

Hvis jeg hadde vært sngel skulle jeg invitert damer heim for å se på refusjonsbrevene mine. Tor Martin Leines Nordaas

De trenger ikke vite at du må lære deg å skrive. La dem tro at du var født til det. Ernst Hemingway



----
Sæter og Kontochristos: Slik gjør de det: Forfattere. 20 forfattere deler sine beste tips, 138 s
Rawforlag 2015

Kilde: Leseeksemplar

Om Rawforlag: De satser på nettbutikk. Startet av to grundere, Linda Persen og Inger Lise Kontochristos i Kjøllefjord. To damer som elsker bøker og tilbyr et tett samarbeide med potensielle forfattere. Les mer om forlaget HER


Høstmøte med Aschehoug forlag i Trondheim

$
0
0
Flere forlag reiser rundt i byene og holder høstmøter for bokhandlere, bibloitekarer og noen bokbloggere. I går var det Aschehougs tur til Byscenen i Trondheim. Aschehoug hadde med seg åtte forfattere som presenterte sine bøker og leste fra dem. Forlagets folk presenterte et utvalg fra sin rikholdige høstkatalog.  Selv om jeg hadde lest katalogen på forhånd på nett, og sett meg ut noen bøker jeg ville lese, ble jeg likevel oppmerksom på enda flere fristelser. (Surprise)


Jeg liker at forlagene har med seg forfattere. Det gjør presentasjonen mye mer levende og vi får førstehåndsinformasjon om bøkenes tilblivelse og innhold. Og som regel er de veldig interessante å høre på, de presenterer jo tross alt sine egne litterære babyer.

Noen som gjorde inntrykk 
(jeg hadde kun med meg mobilkamera, og bildene er ditto svake, men dere får et inntrykk, spesielt gjennom Powerpointene):


 Jan Kjærstad som forteller om sin nye generasjonsroman Slekters gang. Visstnok en folkerik og litt innviklet historie med reiser i mange land, både i fortid og fremtid. Jeg ble i alle fall fristet til å glefse i meg denne snart. Kveldens mest positive overraskelse for meg.



Trude Teige berørte meg sterkt da hun fortalte om tilblivelse av sin nye roman Mormor danset i regnet om tyskertøsene og deres barn. Basert på virkelige historier og sanne hendelser. Denne boka fikk vi også et forhåndseksemplar av, og den leser jeg nok ganske snart. Jeg leste Svik av henne, og den bygger på det samme temaet. Mormor danser i regnet er dog ingen kriminalroman.



Helga Flatland, kjent for mange gjennom trilogien om guttene som reiste til Afghanistan. Nå aktuell med Vingebelastning, en roman om Andreas 30 år, dessertgenerasjonens sønn, hektet på lesing om flyulykker, en ung mann uten retning. Den fikk jeg veldig lyst til å lese.

I tillegg hørte vi:

Arnhild Skre som har skrevet en biografi om Th.Kittelsen- Askeladden og troll  . Skal leses, et naturlig valg til en eller annen kategori i Moshonistas biografisirkel.

Harald Utter om Gutten som likte Gestapo. For den som fortsatt liker å lese bøker fra krigens dager.

Roskva Koritzinsky om romanen Flammen of mørket.  En roman jeg ble fryktelig nysgjerrig på, som  jeg garantert skal lese.  Det handler om et selvmord, om pårørende, men mest er det en slags undersøkelse av det å sette barn til verden/ eller ikke.

Maja Lunde om Bienes historie. Denne boka har allerede fått mye omtale og gode kritikker, og den ser jeg virkelig frem til å lese. Har den på bordet her. Ideen startet med at Lunde så en dokumetar om bienes død og fikk vite at hvis de pollinerende insektene forsvinner så får ikke menneskene nok mat, og mange vil dø.

A. Audhild Solberg snakket om den andre boka om Superbitchene, Superbitchene driter seg ut, en barnebok for barn/unge fra 9 år og oppover. Virket veldig morsom, så til og med jeg kan tenke meg å lese den.

I katalogen til Ashehoug er det også andre titler jeg er nysgjerrig på, som det er verdt å merke seg:

- Ketil Bjørnstad: Verden som var min Sekstitallet (1.bind i en serie som tar for seg hvert tiår fremover, selvbiografiske romaner, denne har jeg)

- Runar Mykletun: Repetisjonsøvelse , debutant. Om sorg, tap, en sønn, en bror,  har begått selvmord..

- Christelle Ravneberget: Jeg gidder ikke leve uten deg , om barliv, fest, drugs and rock`n roll..

- Kari Brænne: Himmelfall , en visstnok utrolig historie om Tsarens datters flukt og skjebne

- Peter Høeg: Jakten på Susan (denne kjøpte jeg på dansk i København da en kom, men den er enda ulest, og den virker veldig spennende, dette er en spenningsroman om ærlighet i familien, i vitenskapen og i samfunnslivet)

- Sidsel Dalen: Nødhjelp , Dalens tredje thriller. Nå må jeg få lest dem..

- Carl Frode Tiller: kven er redd? - Tiller har skrevet et nytt drama for scenen. Det vil jeg lese.  Stykket kommer på det Norske Teatret i november.

- Tom Egeland: Den store spøkelsesboka.  ….uhuuu….. for små og store barn..(9+)

- Sindre Kartvedt: DumDumBoys. OBS! BIOGRAFI! med masse bilder.

- Stubberud, Strømmen og Belgaux: Dødsarkiv. Historien om Blackmetalbandet Mayhem, fotodokumentarbok

-Jon Magnus: Sommerfugler i Armero. En reisebok, en bok for meg, absolutt for meg og deg som elsker å reise, eller lese om andres reiser.. Drøm deg bort.

Og enda er det mye mer i katalogen; Nesbø (har lest) , Strikk Votter, Kjos, Lindell, AllerVærste, Vidar Busk, enda flere krigsbøker, med mer..

Så her skal man ikke gå tom for julegaveideer når tiden kommer.

Mer info finner du i nettkatalogen hos Achehoug HER


Etter bokmøte signerte Jan Kjærstad og Trude Teige bøkene sine som vi fikk leseeksemplarer av. Her står Isabella fra Gråblekkas bokblogg sammen med Kjærstad.


Isabella sammen med Trude Teige. 




Jan Kjærstad signerer sin bok til meg.





Bøkene vi fikk i posen med oss hjem. Mye snacks her.


En ting er sikkert; høsten blir ikke kjedelig i år heller.


Kort om Norsk sokkel av Heidi Linde

$
0
0
Dess lenger tid det tar fra jeg har lest ut en bok til jeg får skrevet om den, dess vanskeligere er det å skrive. Fordelen er kanskje at det blir et kortere innlegg, at essensen kommer bedre frem. Lindes roman om velferdsstaten har fått mye god kritikk. Forventingene var der. Innfridde de?


Norsk sokkel er en roman med flere historier. Noen er knyttet sammen ved at personene går igjen. Andre har ikke slike forbindelser. Det alle har til felles er at de viser et bilde av vår norske velferdsstat. Vi møter familier og enkeltpersoner med sine drømmer, forventinger, skuffelser, gleder, sorger og bekymringer på Lillehammer, i Trondheim, i Sogndal, i Skien, på Jessheim og på Kreta. En familefar er redd for at han har kreft, et par får tilbud om fostervannsdiagnostikk, en medavhengig kvinne mister sin identitet da hennes alkoholiserte mann slutter å drikke, en voksen sønn prøver å få sin mor på sykehjem, en NAV-arbeider reiser på ferie til Kreta og synes synd på alle.

Hvert kapittel starter med utdrag av en aktuell lovtekst,  forskrift eller offentlige retningslinjer .
Så følger historien.
Jeg liker ideen ved å dele inn boka slik, og knytte den sammen med historier under velferdsstatens honnørord og målsetninger. Men ble det vellykket?  Tja.. Ifølge fler kritikere er den det.
Men for meg ble dette en for langsom bok, en for triviell bok. Sikkert mye å kjenne seg igjen i for de fleste, men hvor interessant er dette litterært sett? For meg ble det litt kjedelig med alle hverdagsbeskrivelsene. Noen historier har mer dramatikk og nerve, som historien om NAV-arbeideren på ferie på Kreta (nest sist), samt historien om det alkoholiserte paret, eller den siste om fostervannsdiagnostikk. Den er rørende. Eller om sønnen som ser sin gamle mor blir dårligere og dårligere...
Men Norsk sokkel er nok ikke den boka jeg vil sette høyest av norske romaner i 2015. Beritbok  og Bea likte den nok bedre enn meg. Det gjorde også Kleppanrova. Braut med bok sier noe av det jeg også mener:
"Ho problematiserar ikkje velferdsstaten, men skildrar korleis det er å vera ein del av den. " 
Og den vet vi jo hvordan er. Jeg føler i alle fall at jeg vil ha mer ut av en bok enn en skildring av tingenes tilstand.

Om Heidi Linde , f. 1973, har utgitt flere romaner og barne- og ungdomsbøker. Hun har gått på forfatterstudiet i Bø.

Mer om Norsk sokkel HER





Heidi Linde: Norsk sokkel, 293 s
Gyldendal 2015

Kilde: Leseeksemplar



Nådegiveren av Jan Boris Stene - en hederlig krimdebut

$
0
0
Trondheimslege og firebarnsfar Jan Boris Stene har tatt seg tid til å skrive en klassisk krim som ble  antatt og utgitt av VigmostadBjørke denne høsten. Åstedet er ved Vår Frues kirke midt i Trondheim sentrum. Tiden befinner seg i 1916. Vi har altså med en historisk krim å gjøre, og for meg som bor i Trondheim er det ekstra morsomt at det kommer en ny krimforfatter fra Trondheim med byen som åsted. Skjønt helt lokal er ikke denne boka, da både riks- og utenrikspolitiske begivenheter har sin plass i handlingen.



En vinterdag med snøfillene dalende over Trondhjem  (som det het på den tiden) by finner doktor Wilberg den tyske konsulen Reimers myrdet i parken ved Vår Frues Kirke.  Wilberg får følelsen av at Reimers ville si ham noe før han døde, og han fant en lapp med noen kallenavn i hans hånd. Wilberg begynner å etterforke saken på egenhånd etter at han var i avhør hos politiet som raskt konkluderte med rovmord, noe Wilberg ikke tror det var.  Det var noe med frykten i Reimers ansikt som ikke kunne slippe taket i ham, samt lappen.  Etterhvert kommer han i kontakt med privatoppdager Astor Falkener og sammen får de i oppdrag av enkefrue Reimers å etterforske drapet, siden politiet er for treige. De føres inn i Trondhjems beste borgerskap, i mørke avkroker og kneiper, spionasje og hemmelig renkespill. Det er krig i Europa og Trondhjem preges også av dette.

Nådegiveren er en klassisk krim, en detektivroman, som noen sammenligner med Sherlock Holmes. For meg er den også i samme gate som Agatha Christies detektivromaner, men også Maria Langs.
Språket er gammelmodig, kledd for datidens stil, noe jeg synes kler romanen. Jeg liker å lese bøker med slikt gammelmodig og litt omstendelig språk. I starten er det det som fenger meg mest med romanen. Det gjør også at jeg leser saktere enn jeg ellers ville har gjort med en krim. Språket er godt. Karakterene blir grundig presentert, og miljøet er også levende. Særlig for meg kanskje siden jeg kjenner Trondheim sentrum og Møllebergsiden ut og inn. Det er artig å lese hvordan det var i Trondhjem for hundre år siden, hvilke bygninger og steder som var der da og ikke nå.  Bakerst i boka er det prentet inn et kart over den gangs Midtbyen, noe som er gansek lurt for å se for seg hvor aktørene befinner seg til enhver tid. Historiske fakta er behørig og sømløst spunnet inn uten å bli påtrengende.

"Jeg trakk meg tilbake fra glipen. Det var meg de snakket om! Svetteperlene piplet frem i pannen - angsten hogg tak i nakken og presset meg ned mot gulvet.
  Wexelsen fortsatte:
 - Hva om han har tenkt å avsløre organisasjonen? Er det ikke bedre å uskadeliggjøre ham først som sist? Det er tross alt nasjonens sikkerhet som står på spill." (s. 53)

Når det gjelder selve plottet så er det intrikat og overraskende. Vi føres inn i i et storpolitisk spill og lar oss tro at svaret på gåten finnes her, og det kan hende. Men en annen side har også plass, en familetragedie under avdekking som utledes av et brev Falkener finner i enkefru Reimers soverom.

Nådegiveren er en kriminalhistorie fra en tidsepoke preget av utrygghet og krig, om spionasje, renkespill, men også om familiehemmeligheter og galskap.  Det er opprullingen som berører meg sterkest. Midtpartiet er litt flatt og langtekkelig og trekker ned helhetsinntrykket, men for det meste er dette er solid debutroman som lover godt for videre bøker i serien om Falkener og Wilberg. I neste roman er det begått drap på Fjeldsæter Turisthotel i Bymarka. Jeg gleder meg allerede.

Andre bloggere:
Tine, Reading-Randi var på lanseringen

Ranheimsavisa om boka

Jan Boris Stene , født 1978, er fra Ranheim i Trondheim og arbeider som lege på St.Olavs hospital, er gift og har fire barn.



Foto: Adressa.no

Jan Boris Stene: Nådegiveren, 333 s
Vigmostad & Bjørke 2015

Kilde:Leseeksemplar




Underkastelse av Michel Houllebecq - en litt uhyggelig, dyster, litt småprovoserende eller latterlig? roman

$
0
0
Underkastelse av Michel Houllebecq er en av årets mest omdiskuterte romaner, den har skapt furore i Frankrike, men også mye debatt her hjemme. Underkastelse er derfor en bok man helst ikke bør glipp av hvis man ønsker å holde seg orientert om snakkisene i den litterære verden, særlig fordi den skaper debatt om samfunnsutviklingen her og nå og fremover. Politikk, religion og litteratur hånd i hånd. Er Underkastelse en viktig bok?


Det er jeg usikker på, og mens jeg forsøker å tenke, la meg gi et kort referat fra handlingen:

Vi er i nær fremtid, 2022. Den middelaldrende akademikeren og professoren Francois er i livskrise. Han synes livet blir mer og mer meningsløst, depresjonen kommer snikende, tanker om selvmord, sexlysten er avtagende, foreldrene døde, eks-kjæresten flytter, og det skjer mye på den politiske arenaen i Frankrike. Presidentvalget nærmer seg. Sosialistene taper første runde, og kampen står mellom det høyreekstremistiske partiet og det Muslimske brorskap og hans kandidat Mohammet Ben Abbes. Ben Abbes er en moderat muslim.

Spoiler allert! Ikke les mer her hvis du ikke vil vite hva som skjer videre….

Det går mot et Muslimsk styre med den følge at de ansatte på Sorbonne-universitetet mister jobbene sine hvis de ikke konverterer. Francois rømmer Paris og kjører sørover. Det er mye uro i Frankrike, lite blir meldt i nyhetene, og en ren uhyggestemning rår. Francois må stoppe for å fyllle bensin, men benserten er stengt, og det ligger døde folk rundt omkring. Han tar likevel med seg noe mat.

Han treffer tilfeldigvis et vennepar i landsbyen han har strandet, hvor den ene har jobbet i etterretningen, og kona hans har vært kollega på universitetet. De har også flyktet fra Paris. Alain, Marie-Francoise og Francois tilbringer mange timer med å diskutere og analysere tingenes tilstand over deilig mat og drikke. I det hele tatt er god mat og drikke nesten det eneste lysglimtet i livet til Francois for tiden.  Og samtalene med de få vennene.  Han drar tilbake til Paris da valget er over, Ben Abbes har overtatt styret, og Saudi-Araberne universitetet.  Kvinnene er borte, Ben Aassads familie- og utdanningspolitikk går på at jenter kun skal ha grunnskoleutdanning, noen kan få husmorskole på videregående, og kun et lite utvalg får studere videre på humanistiske fag.  Muslimske menn kan ha flere koner. Kvinner er nytelsesobjekt, husholdersker, oppdragere og avlsmaskiner. Ute i gatene er kvinnene nå tildekket, og den pirringen Francis tidligere kunne kjenne av å se på damer i lårkort og  utringete bluser, finnes ikke mer. Alle er tildekket.

Nåvel, dere ser tegningen..

Hvordan man leser denne boka tror jeg avhenger mye av hvordan man selv forholder seg til innvandringspørsmålene og da spesielt i forhold til islam.  Men også i lys av tidens hendelser. Dagen da romanen kom ut skjedde det forferdelige attentatet på satireavisen Charlie Hebdo.
Kan denne romanen spille på latent frykt i befolkningen om islamsk inntog som en trussel? Det er mulig. Eller vil romanen oppfattes som en utenkelig fremtidsdystopi, en satire som setter ting på spissen, et tidsbilde av menneskers iboende frykt i tiden?  Er den en advarsel? Er det forfatterens reaksjonære holdninger som kommer til utrykk, eller leker han seg bare med holdninger i tiden? Eller er det kun en satire over en trist desillusjonert snart impotent manns vei til redning gjennom en vanvittig løsning som det å ha muligheten til å få flere koner, derav også unge jenter på femten år? Er det ønsketenkning fra en enkel mannesjel?

Tja, jeg vet sannelig ikke.
På en måte er romanen uhyggelig, slik den bygges opp i starten, spenningen ved det uvanlige valget bygger seg opp, nyheter kommer ikke ut, det er attentat og opptøyer rundt omkring. Folk mister jobbene sine. Redningen er å konvertere til islam.

På en måte er den provoserende, særlig hvis man leser med et feministisk perspektiv. Kvinnesynet både hos Francois og andre menn i romanen er nedslående. (og hvorfor er det aller mest menn som diskuterer denne romanen i norske aviser? ) Den muslimske trussel vil undergrave alt det som  er bygd opp i likestillingens navn. Er det særlig realistisk? Nope. Eller..? Hvis de som stemmer på muslimene blir mange nok? Ja, slik kan man spille på frykten.. Også jeg blir usikker. For hva vet jeg om det franske samfunnet, annet enn at det har en stor andel innvandringsbefolkning, men også at det er et veldig demokratisk land. Frihet, likhet, broskap. Det er mulig det hadde vært en fordel å ha kunnet mer om fransk politikk og samfunnsforhold som sådan for å forstå hva Houllebecq egentlig vil med denne romanen. Det hadde sikkert vært en fordel å ha lest mer av Houllebecq også. Selv har jeg kun lest Lanzarote av ham før. Og hvor mye er Houllebecq selv tilstede i sine bøker? I denne boka? Slik Francois refererer sin litterære helt Huysman:

---" men en forfatter en først og fremst et menneske , som  er tilstede i sine bøker, om han skriver meget bra eller meget dårlig er til syvende og sist ikke så viktig, hovedsaken er at han skriver og at han er reelt tilstede i bøkene sine).. (s.11)

(Er det slik, så er i alle fall Houllebecq svært opptatt av sex, mat og alkohol. Og jeg har lest meg opp på at Houllebecq ikke er tilhenger av den demokratiet, spesielt ikke den skandinaviske modellen)

Hvorfor hengte jeg meg opp i dette? Jeg er helt klart farget av alle debattinnleggene, kommentarene og analysene jeg har lest om denne romanen, Klassekampen har hatt mye om Underkastelse i lørdagsavisene i flere uker, og jeg lurer på om Houllebecq virkelig er reksjonær, og forfekter høyreekstremistiske holdninger, eller om han bare leker seg med tidsånden. Og det aner jeg ikke.. Men slike ting kan jeg gå og gruble på. Underkastelse er en roman som vanskelig kan leses isolert, til det har romanen fått for stor plass i offentligheten. Et eksempel på det er at boka skal diskuteres i Trondheim Litteraturhus førstkommende torsdag, med tema: Hollebecqs Europa- samtaler om religionens rolle i et liberalt demokrati.

Ja, boka handler også om religiøse grublerier. Ateisten Francois er kansje ikke så ateistisk likevel, og kristendommen er en feminin religion for pingler, og hvor dum kan en menneske kan bli (Jesus Kristus) som ofrer seg i lidelse ved å ta på seg andres synder? For eksempel..

Men slik jeg har skjønt det så er ikke Houllebecq en forfatter det er lett å sette i bås, han er en forfatter som stadig sjokkerer og provoserer. I tillegg til religiøse diskusjoner er også den poltiske ideen til Ben Abbes også grundig skissert; familiepolitikken, utdanningspolitikken, arbeidspolitikken, velferdspolitikken (eller mangel på sådan) , og visjonen om Eurabia, - hørt den før?

På en måte er romanen også latterlig, den ender latterlig, der også Francois gir etter og konverterer. Kan hende er det det fordi han igjen får en mening i livet ved å gjenoppta sin karierre, kanskje er det fristelsen over å få flere koner, en som lager deilig mat og varter opp, en ung til sengesysler, og en til variasjon?  Kanskje er det bare et latterlig bilde over at det primitive vinner når det kommer til stykket? I et slikt perspektiv kan i alle fall romanen kalles en satirisk dystopi.

Om tittelen:
Underkastelse- å underkaste seg Gud i islam, å underkaste seg mannen, som sagt ifølge karakteren Rediger: "- men for meg er det en sammenheng mellom kvinnens absolutte undekastelse under mannen, slik den beskrives i Historien om O, og menneskets underkastelse under Gud, slik islam ser det.  " (s.230)


Andre som har blogget om boka:
Rose- Marie
Tine

Andre anmeldelser:
VG v/Sindre Hovdenakk
Dagens Næringsliv v/Susanne Hedman Hjort
NRK v/Knut Hoem
Dagsavisen v/Mode Steinkjer - intervju med forfatteren om romanen, om satiren, om demokratiet (som han ikke er tilhenger av, spesielt ikke den skandinaviske modellen)
Nattogdag v/Rebecca  Salzmann - en kort og grei oppsummering egentlig
Aftenposten v/Erika Flatland
Vagant v/Cornelius Jakhelln


Forlaget om Underkastelse  , om forfatteren på wikipedia

Min omtale av Lanzarote



Foto: The Guardian.com


Michel Houllebecq: Underkastelse, 264s
Cappelen Damm 2015

Kilde: Leseeksemplar


Nødhjelp av Sidsel Dalen - Helstøpt thriller

$
0
0
Nødhjelp er Sidsel Dalens tredje thriller, og den første jeg har lest av henne. Jeg har fattet interesse for bøkene hennes tidligere, særlig etter at jeg hørte henne snakke om og lese fra 21 dager på Oslo bokfestival i 2013.  Men du vet- det er så altfor mange bøker der ute, og tiden går. Nødhjelp er rykende fersk, og da jeg fikk den i posten sist uke, lot jeg den ikke vente lenge. Det angrer jeg ikke på. Boka er fortsatt ganske fersk i minnet, siden jeg ble ferdig med den i formiddag. Dette er imidlertid en roman jeg tror kan sitte i en stund, med tematikk som får tankene i sving.


Nødhjelp har to historier. På makroplan handler det om storpolitikk, korrupsjon, krigføring, våpenhandel, oljeinteresser. På mikroplan handler det om journalist Mia Mikkelsens 14 år gamle stedatter Søs som havner utpå med hasj og kriminelle venner i narkomiljøet i Oslo.

Stjernejournalist Mikkelsen slutter å jobbe for avisa Reporteren for å gå undercover i Forsvarsdepartementet. Hun jobber for statssekretær Georg Hesse, da Forsvarsministeren blir sykemeldt. Han har tatt seg en "Bondevik" på på grunn av en alvorlig syk kone.  Agent Jack Lee blir funnet drept i Oslo, to uker før han skulle snakke på Fredskonferansen.  Mias samboer Viggo, som er drapsetterforsker lekker til Mia om saken, som ganske raskt finner ut at Lee skulle ha vært en av deltagerene på Fredskonferansen som hun også jobber med å planlegge.
Viggo forlot København der hans datter Søs bor sammen med sin uegnede mor. Etter en fæl voldtekt på en fest hvor hun drakk seg alfor full, en hendelse hun ikke greier å snakke om, blir hun med en venninne til Christiania hvor de røyker hasj. Hjemme møter ikke unge Søs noen forståelse, kun kjeft og avvisning, og hun sklir mer ut og rømmer til slutt til Norge, til en far som også har sveket. På båten møter hun jevngamle Karim fra Oslo, som blir et holdepunkt for henne videre i fortellingen. Problemet er bare at Karims eldre bror Tommy er en slags hasjbaron, tidligere spesialsoldat i Forsvaret og ikke helt god.

Mia begynner snart å forstå at ikke er alt som det ser ut til i Forsvarsdepartementet, og at forberedelser til storkrig for å sikre norske oljeinteresser i Maghrebia er i full gang,  samtidig mens  Viggo jakter på Jack Lees drapsmann og engster seg for datteren Søs.

Det er en del tråder å holde styr på i denne romanen, men det er egentlig ikke noe problem når jeg først får lest meg inn. Jeg synes Dalen skriver lett og godt, har bra driv og mestrer å skildre både livet i storpolitikken, internasjonal business og det mer følelsesladde vanskelige livet til unge mennesker i fortvilelse og på villspor på en god måte. Det som handler om Søs, Karim og Tommy er det jeg synes er det sterkeste i romanen.  Det er troverdig og godt skildret, både i form av miljøets interne språkbruk, men også i forhold til det relasjonelle og psykologiske. Siden jeg selv er sosialarbeider er jeg sikkert i overkant opptatt av av sosialrealistisk tematikk virker troverdig, og det gjør det her.

Når det gjelder hovedplottet med hva som skjer i Forsvarsdepartementet og enkeltpersoners forbindelser til lyssky virksomhet for å få igang en krig, er det skremmende lesing. Altså, jeg tviler ikke på at det ligger store økonomiske interesser i krigføring, at våpenindustrien og oljen er tett sammenvevd, at det finnes grov korrupsjon, at nyhetene ikke viser oss det sanne bildet , men det er likevel noe med å lese en kriminalroman hvor norske politikere er en del av det råtne gamet som blir såpass skremmende lesestoff.
Vi har vel forsåvidt nok av eksempler på at fredsnasjonen Norge ikke kun er opptatt av fred og demokrati og sånn, som vi kanskje tror. Det er ikke lenge siden forsvarsministeren ble presset til å innrømme at Norge var i krig, i Afghanistan. Vi sendte soldater og fly til Libya. Vi produserer våpen på Kongsberg våpenfabrikk.  Så hvorfor skal det ikke finnes et og annet råttent egg i sentrale poltiske posisjoner? Der det er mye penger å hente er det vel også mye å skjule.

Imens strømmer det flyktninger fra Syria og andre krigførende land mot Europa, mot Skandinavia. Alle vil hjelpe, men få snakker om å stoppe krigen . Hvorfor ikke?

Sidsel Dalen skriver thrillere, en "ikke-høyverdig" form for litteratur . Noen kaller det formelpreget undeholdningslitteratur. Javisst skal krim og thrillere underholde, men som flere spenningsforfattere påpeker, som Dalen, så er denne formen for litteratur utmerket til å belyse aktuelle samfunnsproblemer. De kan faktisk også få oss til å tenke, til å lære noe.

Dalen skriver i en kronikk i Klassekampen 26.september dette i et tilsvar til Aslak Sira Myhres uttalelser om at det ikke finnes oljeromaner i Norge :

"Penger, politikk og hemmelighold. De fire ordene beskriver olja, og gjør krim til en egnet form når forfattere velger å bore ned i oljefeltet. ….  I olja er det mange store temaer: Industri og teknologi, børs og finans, korrupsjon og maktmisbruk, forurensing og brudd på menneskerettigheter, krig og konflikter. Dette er grunnlaget for drivende historier som er skrevet, publisert og gjort tilgjengelig. … Noen av forfatterne ovenfor er bredt anmeldt ( Inger Marie Spange, Tom Kristensen, Ulrik Imtiaz Rolfsen, Hogne Hongset, Eirik Wekre, Ole Kristian Ellingsen, Eystein Hanssen er noen av dem) , og her er noen karakteristikker som dukker opp: Brennbare samfunnsproblemer. Velskrevet. Historisk og politisk refleksjon. " 

Det å belyse et brennbart og aktuelt tema er det Dalen har gjort. Jeg kan ikke la være å tenke på det nye F-35 flyet som nettopp er ferdig, dritdyrt.. og det er bare det første av flere. Og korrupsjonssaken i Bergen mot ordfører og havnesjefen tilsier at det finnes korrupsjon i toppolitikken, (med forbehold om at de enda ikke er dømt). Men nå skal jeg ikke spekulere mer..
Jeg vil bare si til slutt at Dalens thriller er av det slaget som får meg til å tenke, jeg antar at det også får andre til å tenke.
Sidsel Dalen er en tøff forfatter. En som vi vil måtte regne med fremover. Go girl!

Anmeldelser:
*Nødhjelp er anmeldt i VG v/Sindre Hovdenakk som ikke lar seg berøre av sosialrealisme som han har lest om før, men som synes det som skjer  på høyt nivå i romanen fungerer best.

Mer om boka på forlagets hjemmeside HER  og Dalens hjemmeside finner du HER

Foto: Aschehoug.no


Sidsel Dalen: Nødhjelp, 381 s
Aschehoug 2015

Kilde: Leseeksemplar


Ps: Vil du lese smakebiter fra andre bøker så ta gjerne en titt inn i Maris blogg Flukten fra virkeligheten


Kledd naken av Agnes Lovise Matre - en forbannet ekkel og spennende thriller

$
0
0
Kledd Naken er Agnes Matres andre roman. Hun har tidligere skrevet boka Stryk meg over håret om spiseforstyrrelser. Kledd naken tar utgangspunkt i en stygg voldtekt i en ganske nær relasjon og konsekvensene av denne. Temaet er alvorlig, mer utbredt enn vi kanskje tror, og få kvinner anmelder. Kledd naken er bygd opp som en psykologisk thriller, og jeg skal love deg at den fikk meg til å bite negler og holde pusten.


Handlingen befinner seg i den lille idylliske bygda Øystese i Hardanger. Epletrær og moreller, vakker natur. Her tar folk vare på hverandre, alle kjenner hverandre, men det finnes også et Bygdedyr. Sladder hvor to pluss to blir syv og så videre.

Iselin og Tore, et par i tredveårene med to barn, en 14 år gammel datter og en 6 år gammel sønn, drar en kveld på bygdefest sammen med venner og andre folk i lokalsamfunnet. Iselin drikker alt for mye, blir alt for full og dårlig. Hun vil hjem, mens Tore vil fortsette festen. Hun går hjemover, og blir snart tatt igjen av en i omgangskretsen som sier han har fått beskjed av Tore om å følge henne hjem. Det ender med at han brutalt voldtar henne. Hun forsøker å gjøre motstand, men greier det ikke. Hjemme skjuler hun blåmerkene og skammen. Iselin var i utgangspunktet litt husredd og angsten øker.  Hun blir også truet til å tie om hendelsen på en subtil måte. Mannen er ansett i bygda, og begynner etterhvert å sette ut rykter om Iselin. Hun blir gradvis fanget i et nett og både hun og ekteskapet holder på å gå til grunne.

Agnes Matre har skrevet en creepy og god roman, som holdt meg fanget til siste slutt.  Det tok litt tid med etablering av karakterer og miljø i starten, men når det var på plass og hendelsen skjedde, akselrerte spenningsnivået med flere hakk, og på slutten holdt jeg på å få åndenød. Temaet voldtekt i nære relasjoner er alvorlig, og få anmelder.
Jeg tar meg den frihet og låner Mariannes data fra hennes blogginnlegg om temaet (takk Marianne):

"En studie fra 2014 gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress vitner om en sterk realisme i situasjonen til forfatterens hovedperson, Iselin i Øystese. Ifølge studien er det få av kvinnene som blir utsatt for voldtekt som går til medisinsk undersøkelse den første tiden etterpå (så få som 11%). Nesten en tredjedel forteller heller aldri om voldtekten til noen andre. En annen skremmende statistikk når det gjelder gruppene av overgripere er at det er venner, bekjente, naboer, kollegaer eller kjærester/partnere som representeres i den aller største gruppen av voldtektsmenn. " 


Agnes Matre har sagt i intervjuer at hun ønsker å belyse tabutemaer i samfunnet og skape debatt. Jeg tipper at denne boka kan gjøre det. Det er vanskelig å unngå å la seg bli berørt av et såpass sterkt tema. Hva hadde man selv gjort i en slik situasjon? Hvordan hadde man reagert? Hva burde man ha gjort med mannen? Hvordan kunne han gå så langt? Hvorfor anmeldte hun det ikke med en gang? osv osv..

At Matre kan bygge opp en spennende roman, hvor man skikkelig settes i stemning og kjenner angst, sinne  og fortvilelse på kroppen når man leser, er hevet over enhver tvil. Dette må hun bare fortsette med. Skal jeg sette fingeren på noe, så er det at det innimellom kan bli mye ord, mange forklaringer. Alt trenger ikke å beskrives så nøye. Synes jeg. Noen innstramminger kunne gjort boka enda bedre.


Andre begeistrete bloggere:
Ebokhylla
Tine sin blogg
Beathes bokhjerte
My Criminal Mind

Mer om boka HER 
Mitt blogginnlegg om Stryk meg over håret HER

Agnes Matre er født i 1966, jobber som lærer og bor i Haugesund sammen med Geir Tangen (Bokbloggeir)




Agnes Lovise Matre: Kledd naken
Comino forlag 2015

Kilde: Leseeksemplar fått av forfatteren  (takk)


Oppsummering september -15

$
0
0
September ble en travel måned med flere opptatte helger , reiser og annet på plakaten. I starten av måneden ble det lite tid til lesing.  Men de siste par ukene har jeg lest litt mer. Når det blir så travelt at jeg ikke har tid til å lese, kommer det snart et sug etter å ha tid og ro til å synke ned i en bok. Oktober blir nok roligere slik. Her kommer en oppsummering av lesemåneden september, samt aktuelle arrangement:


Et knippe av høstens mange bøker



Det jeg har lest:

1.Fotturar i Norge av Gaute M. Sortland: 2015, kortprosa, lånt på biblioteket
2.Slik gjør det det: Forfattere av Sæter og Kontochristos: sakprosa, 2015, leseeksemplar
3.Dommedagsprofetien av Scott Mariani: (460 s), thriller, USA, Hellas, Israel
4.Norsk sokkel av Heidi Linde: 2015, leseeksemplar
5.Nådegiveren av Jan Boris Stene : Krim, leseeksemplar, 2015
6.Underkastelse av Michel Houllebecq : Frankrike, leseeksemplar
7.Nødhjelp av Sidsel Dalen: krim2015, leseeksemplar
8.Bebo av Anne Helene Guddal: 2015, leseeksemplar (omtale kommer)
9.Kledd naken av Agnes Lovise  Matre: 2015, leseeksemplar

SUM: 9 bøker

Av disse er 7 norske bøker fra 2015, 7 er leseeksemplarer, 1 kjøpt og 1 lånt på biblioteket.
4 krim/thrillere, 2 kortprosa, 1 sakprosa, resten andre romaner. Ingen fra-hylla denne måned, tydelig at bokhøsten er i gang og satsing på nye norske bøker blant annet. Her leser man seg opp for å ha noe å nominere til Bokbloggerprisen 2015.  Her kan man ikke gå glipp av noe stort.

Land besøkt: Frankrike, USA, Hellas, Israel.


Mest spennende bok:Nødhjelp av Sidsel Dalen. En god nummer to: Kledd naken Agnes Matre. (Jentene ruler.)

Artigste bok:
Fotturar i Norge av Gaute Sortland

Mest tankevekkende, omdiskuterte roman:
Underkastelse av Michel Houllebecq

Beste debutant (obs, obs):
Nådegiveren av Jan Boris Stene - godt skrevet klassisk krim, lover bra for fortsettelsen

Størst skuffelse:
Norsk sokkel av Heid Linde

Desidert dårligst:
Dommedagsprofetien av Scott Mariani- kommer aldri til å lese mer av Mariani, vær du sikker.


*Jeg har lest 34 norske bøker fra 2015 så langt i år, og har lest totalt 100 bøker den 29.09.

Leser på:
*Magnet av Lars Saabye Christensen - denne har jeg lest cirka 200 sider av, men lagt fra meg inntil videre. Den er litt morsom, men den er så ordrik så det blir litt too much for meg, vet ikke om den fenger meg helt, men jeg skal fortsette sånn innimellom andre bøker.
*Kunzelman og Kunzelman av Carl- Johan Vallgren - blir jeg noen gang ferdig? Må ta meg på tak og lese ferdig de siste 150 sidene en dag.
*Outlander, Under jegermånen av Diana Gabaldon (mest lydbok på Storytel) - har vel ikke kommet helt i siget, men har tro på denne. Ren underholdning.
*Hvitt hav av Roy Jacobsen - rakk ikke lese denne helt ferdig i går, har cirka 50 sider igjen som jeg skal lese ferdig i kveld. God bok.


Bøker fått på Cappelen Damms bokmøte, blant annet


Arrangementer og aktiviteter:
Skrivekurs på Sommarøy i Troms med Torkil Damhaug og Bernt Roald Nilsen. Kjempeartig og bra. En fortsettelse eller fordypning av det første kurset jeg deltok på  i Firenze i 2013. På Sommarøy jobbet vi med egne påstartede prosjekter. Det som  er så artig med disse kursene er at kurslederne foruten å være dyktige er veldig sosiale, morsomme, rause, oppmuntrende og konstruktive. Anbefales.

Torkil Damhaug, Kursbevis og meg, Bernt Roald Nilsen



Roy Jacobsen signerer boka Hvitt hav til meg


Jan Kjærstad signerer Slekters gang til meg

Teater:
Hamlet av Shakespeare på Trøndelag teater- veldig bra

Jeg skulle også ha vært på NM delfinale i Poesislam i september, men jeg ble syk, så det fikk jeg dessverre ikke med meg. Snufs.. En som kaller seg Paro vant, han er kjempeflink, jeg hørte ham på en teaseraften i august.

Bokbloggerprisen 2014:
Jeg fikk ikke deltatt på treffet den 12. siden jeg var på Sommarøy, men kan meddele om at Aina Basso vant prisen for årets roman for Finne Ly, og Ingvild Rishøi vant åpen klasse for Vinternoveller. Gratulerer til begge to, vel fortjent.

OKTOBER:
I oktober satser jeg på å lese ferdig en murstein, enten av Kjærstad eller Bjørnstad, hvis jeg ikke får fart på Magnet. Ellers blir det nok mye norsk og annet av høstens bøker. Jeg skal også på et bokmøte med Gyldendal, Forfatterne kommer. Det ser jeg frem til. 


Ønsker dere alle en fin lesehøst!




Viewing all 1713 articles
Browse latest View live