Artemisias Verden

Jeg er ikke helt i modus for å skrive grundige bokanmeldelser for tiden, men ønsker likevel å komme med en anbefaling av de bøkene jeg har lest og likt, og noen kortere vurderinger i samleinnlegg av andre. Det kommer senere.. I går leste jeg ferdig Mimir Kristjanssons eminente reiseskildring fra Island. Den må dere bare få med dere, både bokbloggere som skal nominere og andre som liker å lese om andre land.

Mimirs far er fra Island, men Mimir har vokst opp i Norge. Som cirka tredveåring flytter han til Island, uten jobb, men med penger på kreditt, og soser rundt for å bli kjent med landet sitt på nytt. Vi får bli med Mimir på en interessant reise, både i hans indre som ytre landskap. Bokas undertittel er "En saga om en mann og et land i krise".

Island har vært i økonomisk krise de siste årene, men har reist seg sakte. Men ut fra det Mimir forteller er det ikke så mye håp. Islendinger flykter landet, da det ikke er jobber eller god lønn å få. De må jobbe mye for å klare seg. Mange reiser til Norge for å jobbe, enten i ferier eller for alltid. Været er dårlig, jorda karrig og truslene om vulkanutbrudd og flom henger alltid over landet. Men så lenge turistene kommer er det liv laga. Mimir tror dog det ikke er bærekraftig på sikt.

Mimir tar oss med i Islands historie, gjennom faktisk historie og egne dikta sagn. Det er noe på Island som heter skaldeløyve, retten til å lyve for en god historie, og det er en menneskerett.
Det er viktig for islendingene, som heller ikke kjenner til begrensingens kunst, desto mer man overdriver, dess bedre. De er altså helt motsatt av nordmenn som er pedanter. I Norge kan man bli internettkjendis ved å debattere bruken av i forhold til, eller pirke på andres tegnsetting. Slikt går ikke på Island.

Videre tar Mimir oss med på alle turistplassene når han har besøk hjemmefra, men også andre mer skjulte perler, og viser oss drikkeplassene med Happy Hour-tilbud i Reykjavik og andre tradisjoner. Håkarl og brennivin, Svartadaudi. (ja, jeg har selv smakt det den gangen jeg var på Island, råtten hai som stanker pyton, og sterkt brennevin som det er best bare å styrte ned mens man klemmer over nesa) De politiske partiene er et kapittel for seg. Nå har Piratpartiet den største oppslutningen.

Mimir har nå også sitt å bale med, som kjærligheten, damer og sånn. Helst vil han være helt fri, men hva er nå egentlig frihet når det kommer til stykket?

Det var en fornøyelse å lese denne boka. Den er morsom, velskrevet, tankevekkende, lærerik. Hva mer kan man forlange? At forlaget slurver litt med korrekturen tilgis så vidt siden bokas sjarmerende sider overdøver.. Og så må jeg nok lese Haldor Laxness, som forfatteren skriver så varmt om som en rød tråd gjennom boka. (Laxness is the good guy and Knut fra Hamsund the bad one. Hamsun var "venn" med Adolf med barten og Vidkun svikeren.. min anm.)

Bak i boka er det konkrete tips om badeplasser, severdigheter, drikkeplasser, ordliste med islandske ord og setninger, kart etc etc)

Jeg hørte forfatteren lese fra denne boka på et arrangement sist helg. Det kan du lese om HER
Mer om boka på forlagets side HER

Intervju med forfatteren i Dagbladet HER
Mimir skriver i VG HER

Anmeldelser? Har ikke funnet noen på nett.... men vet at Line har lest og likt.

Anbefales!

Om forfattern på wikipedia
Født 1986, norsk samfunnsdebattant og forfatter, journalist i Klassekampen, vært redaktør for Manifest tidsskrift, har vært leder for Rød Ungdom.

Mimir leser fra boka si (i midten) Trond Åm og Erlend Loe lytter. Eget foto.

Mimir Kristjansson: Frihet, likhet, Island, 231 s (inkl. ordlister, faktasider, tips, kart)

Forlaget Manifest 2015

Kilde: Kjøpt selv

Bøker leses i rekordfart, i papir, på mobil, på lydbok, hentes på biblioteket, ramler i postkassa, i epost-boksen. Jeg hadde ingen planer om å gjenta fjorårets maratonlesing av norske bøker frem mot Bokbloggerprisnominering, men nå er jeg midt i det likevel. Så mange bøker, så mange fristelser, en basill har bitt meg. Mye midt på treet, godt nok, er pløyet gjennom, men lite gull. Blant disse 7 bøkene er det minst et gull, i tillegg til Islandboka til Mimir Kristjansson som jeg skrev om i går. La meg begynne med gullet, først som sist:

Jeg tenker det er bedre å skrive noe kort, enn å ikke skrive, så her er mine vurderinger. Trykk på tittel hvis du vil ha forlagets omtale av boka.

Marit Eikemo: Alt inkludert , 320 s
Samlaget 2015
Kilde: lånt på biblioteket

Denne boka har jeg lest ymse meninger om blant bloggere, samt noen gode avisanmeldelser. Sprik i meninger gjør meg nysgjerrig. Tematikken i Alt inkludert fenget også. Samtid, tidsånd, forbruk, overflod, kontrast mellom de som intet og alt har.
Eikemo tegner et skarpt portrett av Agnes, enslig mor til Maja, 6 år, og mennesker hun møter i jakt på møbler og det hun trenger på Finn.no, samt naboene i hybelhuset og nabolaget. Eikemo tegner også et gjenkjennbart portrett av dagens Norge.

Jeg ble sugd inn i boka ved første stund. Eikemo skriver godt, er morsom, skarp, karikerer, men likevel er det en sår brodd under det hele. Jeg humrer og ler over situasjoner og mennesker; den intense mammabloggeren (minner meg om Yvonne i #hæsjtag på tv2), den drikkfeldige hjelpsomme naboen Frøydis, den hasjrøykende medisinstudenten Arild som liker å be folk på middag mens de diskuterer et medisinsk dilemma, den stakkars tilårskomne glemte forfatteren Eva som bor på kvistrommet, politimannen Rune som ga henne et dansk designerbord, han som hun forelsker seg i, organisten Arnfinn som hun treffer på kirkegården, med mer.
Men så er det noe sårt over fattigdommen til Agnes og jenta, alt de ikke har, og alt de ikke kan, fremmedfølelsen. Og hva har de rømt fra? For de har vel rømt, eller flyktet fra noe? Om det vet vi intet.

Jeg har lest andre bloggere irritere seg over dette at vi ikke vet noe om Agnes sin fortid og hennes beveggrunner, samt Agnes`tafatthet. Ja, vi skulle så gjerne visst mer, men dette er forfatterens privilegium. Vise oss noe, uten at vi vet alt. Og jeg ser også hvor lett det er å fordømme et menneske som henne, som ikke "tar seg sammen og skaffer seg arbeid og penger til å gi dattra et bedre liv". Men hva vet vel vi...Kanskje hun er på flukt fra barnevernet, tenkte jeg, men kanskje er hun bare en nomadenatur som vil leve fritt og enkelt? Og kan ikke en bok være god selv om vi ikke liker hovedpersonen? Det er så lett å dømme noen som er annerledes, som ikke følger våre normer. Jeg synes Eikemo har skrevet en glimrende roman som gir ettertanke, den utfordrer, den er både morsomt skrevet og har et samfunnsmessig alvor over seg.
Anbefales!(En god kandidat til å bli nominert)

Andre bloggere:
Tine, Beathe, Gro, Lena, Åslaug

Rekviem av Øystein Wiik, 12 timer 25 minutter (krim)
Lydbokforlaget/Aschehoug 2015
Lytteeksemplar fra Lydbokforlaget

Jeg har tidligere hørt Casanovasyndromet av Øystein Wiik, og den likte jeg veldig godt. Det er noe med den sprudlende stilen til Wiik jeg liker, og så leser han innmari godt også. Han er jo både skuespiller og operasanger, så dette kan han. Et multitalent, siden han også kan dikte og skrive godt i tillegg.
I forrige bok var vi med Tom Hartmann til Venezia, nå er vi på på vei til Røros fra Ås. Det handler om Black Metal, en berømt gruppe med Wotan Wagner i spissen og et hevngjerrig bandmedlem fra fortiden. Trusler, utpressing, groteske drap og et gisseldrama i Røros kirke hvor urfremføringen av verket Rekviem skal oppføres.
Dette var en utrolig spennende bok å ha på øret. Jeg lyttet i bilen, når jeg laget middag, under middagen, når jeg lå på sofaen. Jeg ble ferdig forrige fredag den 13.november kl. 20.00. Et par timer etterpå smalt det i Paris. Et gisseldrama fra virkeligheten under en rockekonsert i Paris, samt andre steder i byen, sjokkerte en hel verden. Det ble ganske absurd, ekkelt, og derfor greide jeg ikke å skrive om denne boka den helga. Terrorbildet er fortsatt høyaktuelt, men det må jo være lov å lese litt krim fremover alikevel.

Berit har blogget om boka, det har også S.Rolfssøn i bloggen Psykt opptatt
Anmeldt av Elin Brend Bjørhei i VG

Historien om et godt menneske av Birger Emanuelsen , 336 s
Tiden forlag 2015
Kilde: lånt på biblioteket

Her kopierer jeg det jeg skrev på Bokelskere.no.

Emanuelsen skriver godt og har noen glitrende passasjer i denne romanen. Det er en helt annerledes roman enn hans forrige. Jeg er dog i tvil om jeg synes denne romanen er like godt gjennomført som hans forrige. Det er mange personer, mange episoder, mye bevegelse mellom fortid og nåtid, og det blir kanskje for springende? Tematikken er viktig og interessant på flere plan her, så han skal ha kred for forsøket. Dette er en roman som gir noe å tenke/tygge på, og det liker jeg.

Har blogget om hans forrige roman, Fra jorden roper blodet, HER

Andre bloggere:
TIne, Gro, Lena

Det som en gang var jord av Simon Stranger, 167 s
Tiden forlag 2015
Kilde: Kjøpt selv

Jeg likte godt Strangers ungdomsromaner Barsakh og De som ikke finnes, men denne imponerte meg ikke like mye. Jeg kjøpte boka etter et arrangement i Litteraturhuset i Trondheim forrige helg. Det kan du lese om HER
Om boka skrev jeg dette på bokelskere.no:

En helt grei historie, men ikke så mye mer. En historie om okkupasjon ( det er lett å tenke på Gaza/Vestbredden her uten at det sies) og hva det gjør med en familie, om å håpe om en bedre tilværelse som fører til at man gjør ting man ellers ikke ville ha gjort, noe som fører til konflikt i ekteskapet og enda værre ting. Dessverre tilfører ikke romanen meg noe nytt verken innholdsmessig eller litterært. Den blir litt enkel, rett og slett. Stranger skriver lett og greit, men jeg synes boka mangler både undertekst og dybde, - den mangler kompleksitet i forhold til tematikken som er reel flere steder i verden nå. Litt spenning på slutten gir ekstra pluss. Men alt i alt kan boka kanskje betraktes som det man kaller et hvileskjær i forfatterskapet?

Andre bloggere:
Tine, Astrid Terese, Elikken, Beathe, Åslaug

Fortellingen om Øde av Ida Hegazi Høyer, 220 s
Tiden forlag 2015
Kilde: lånt på eBokBib, lest på mobilen

Høyer ble nominert til Bokbloggerprisen for Unnskyld i 2014. Det følger visse forventinger med slikt, akkurat som med Simon Stranger som også ble nominert samme år for De som ikke finnes. Som med mange andre ble jeg oppslukt både av språk og historie i Unnskyld, men i hennes nye roman, haltet dessverre språket for mye til at jeg lot meg overbevise om at dette er en av årets beste romaner. Historien var dog fascinerende, men den er bygd på en sann historie og således ikke sugd av eget bryst. Likevel: Kred for å skrive om noe annet enn egen navle og norsk samtid.

Dette skrev jeg på bokelskere.no:
Historien er fascinerende, og den drev meg videre. Jeg liker nok godt å lese litt absurde historier, samt villmarkshistorier med mye dyr og natur. Men her synes jeg språket ble haltende. For mye ord- og setningspynt som ikke hørte hjemme når man nærleste, og det ble det for meg siden jeg tidlig stusset på grunn av det. Historien hadde tjent på en strammere komposisjon språkmessig og rydding av ord, setninger, metaforer, begrep, - som ikke henger helt sammen.. Pluss for omslaget. Det er vakkert. Og at hun beveger seg bort fra navlebeskuende norsk samtidslitteratur.

Andre bloggere:
Moshonista, Tine, Beathe, Elisabeth, Monica

Vennskapets pris av Kjell Askildsen, 100 s, noveller
Oktober 2015
Kilde: Lånt på eBokBib, lest på mobilen to ganger

At det kommer en ny novellesamling av nesten blinde Kjell Askildsen er nær en sensasjon. Novellemesteren over alle i alle år. Riktignok er ikke novellene nyskrevne, derimot samlet i skuffen i perioden 1998-2004 og oppfordret til utgivelse av venner.

Jeg likte godt novellene Thomas F` nedtegnelser til allmenheten og Carl Lange. Særlig førstnevnte står i særstilling blant hans noveller. De som er samlet i Vennskapets pris er kortere, og kan ikke måle seg med med Thomas F`, men likevel liker jeg godt å lese dem. Alle er ikke like gode, noen mangler gode slutter og poeng, mens andre har det. Det er noe med stemningen, undertonen i det kortfattede, de rare personene og situasjonene som blir hogd frem som tiltaler meg. Disse novellene handler mye om ensomhet, om å være annerledes, utenfor, om avstand, forholdet kvinne-mann, og så er det mye øldrikking her. Askildsen likte å drikke, det leste jeg om i biografien som Alf der Hagen skrev om ham. Den kan du lese om HER

Andre bloggere:
Marianne, Tine , Beathe?

Hybrid av Emma-Lisa Namløs & John McMenamin,
Fredløs forlag 2015, sakprosa/bilder og tekst
Kilde: Leseeksemplar

Hybrid er sikkert en av høstens rareste bøker.
Jeg fikk tilbud om å motta leseeksemplar i en mail fra forlaget, og synes denne boka virket interessant så jeg takket ja.
Jeg har bladd i boka mange ganger, studert de rare hybridene , dyr kryssset med hverandre. Katter med gås, duer og fisk, sjødyr med landdyr, edderkopper med ender og ugler, fugler med andre dyr,- ja , her er så mye rart at en både må le og grøsse.
Dette er en påminner om hva som kan skje hvis man tukler for mye med naturen, slik Margaret Atwood advarer om i sin dystopiske trilogi om crakerne (Oryx og Crake, Flommens år og MaddAddam) Men dette er også en bok man kan ha på bordet, ta frem sammen med familie og venner eller på jobben, le og humre av. Min sønn lo i alle fall godt av å bla gjennom denne merkelige boka. Julegavetips?

Du kan se noen av bildene og versene boka består av HER

"Tre og en halv milliard år skulle det ta fra det første primitive livet utviklet seg i havet, til Hugo Aasjord ringte meg en sen lørdagskveld i juli mens jeg var i et livlig middagsselskap i Oslo sentrum."

Slik starter Morten A. Strøksnes nye bok Havboka eller kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Og hvilken bok!

Rammen:
Morten og Hugo reiser til Skrova, hvor Hugo skal sette i stand Aasjordbruket som har vært i familiens eie i lange tider. Mens Morten er på besøk har de planer om å fange ei Håkjerring fra en gummibåt i Vestfjorden utenfor Skrova. Hugo bor til vanlig i Steigen, på fastlandet på andre siden av Skrova. Morten bor sørpå. Morten besøker Hugo flere ganger i løpet av dette året hvor de forsøker å fange denne beryktede Håkjerringa. Hugo har hatt drømmen siden han var liten.

Innholdet:
Morten og Hugo er på sjøen de gangene det er mulig på grunn av værforholdene. Været i Lofoten skifter fort og det er mye vær. Strømmene er skumle, det er undervannskjær overalt som for ukyndige sjøfolk kan koste livet. Hugo kan sjøen, han er erfaren, og det har godt bra alltid. Kanskje for godt, tenkte Morten den gangen de ble overrasket av et virkelig uvær med dårlig sikt i en liten plastbåt full av skrei fordi gummibåten måtte inn på reparasjon. Men det gikk jo bra, for ellers hadde det jo ikke blitt noen bok.
Når de ikke er på sjøen fikser Hugo på bruket eller maler, mens Morten går tur på det idylliske Skrova eller skriver og leser seg opp på historie om havet og kystfolk. Det deler han villig med oss i denne boka, samt filosoferinger og betraktinger over dette og hint. Hans vennskap med Hugo, utviklingen, lunene, når går det godt, når går de hverandre på nervene,- blir også formidlet. Og fester de er på, som VM i skreifiske og en heller vill bygdefest på øya.

Det interessante:
Alt er egentlig interessant med denne boka. Det er mye fakta som smis inn i rammen av en guttetur. Det er en slags reiseskildring av Lofoten, Skrova, Vestfjorden. Man kan lære om fiskene, de mange rare artene og skapningene på havets bunn, om spekkhoggerne med sine barn og intelligente vesen, og torskens ferd fra gyting i Lofothavet og den lange vandringen til Barentshavet, og returen for å gyte ved fødestedet syv år etterpå. Skrevet med stor innlevelse som ga meg sterk medfølelse. Tenk for en skjebne, dra tilbake etter syv år bare for å bli fisket, spist, sendt til Italia eller Afrika hvis de ikke er primo eller secunda vare. Om kjempeblekkspruter, om hvorfor Lofoten har perfekte forhold for å lage tørrfisk og klippfisk, om Lofotveggens tilblivelse, om jordas undergang og gjenoppstandelse mer enn en gang, og faren for at vi igjen har startet på den nye undergangen, om viktigheten av alt livet i havet, planktonet, korallrevene som stortrålerne rafser over og ødelegger, om den globale oppvarmingen som nå viser seg også der.

Om to menn og gode venner som jobber hardt for å fange den skumle og giftige Håkjerringa, en gedigen hai på 200 kilo, som islendingene fermenterer og serverer som en stinkende aperitif i lystig lag, en fare for sovende seler på havets bunn og andre havets dyr. De lokker den med råtne kadaver og annet snacks, og biter den på? Den som leser får se..

Det er ikke like interessant å lese alt om de som fant opp de første fyrene eller om alt Olaus Magnus drev med, selv om det er artig å lese om havmonstrene som han skrev om i Carta Marina fra 1539 (s.146)
Om to menn som durer avgårde til Svolvær for å kjøpe en kagge vin, som de drikker i gummibåten en vindstille natt mens stjernene speiler seg i den blanke sjøen.

Ekstra fascinerende:
Skildringene av været på sjøen, på land, kystfolket nå og før, torskens vandring, hvalenes liv, de andre merkelige skapningene på havets dyp. Havet i seg selv.

Imponerende:
Bortsett fra det å levere ei slik utrolig flott bok, så er det å dra ut på havet og fiske i en liten båt i uforutsigbart vær i seg selv imponerende. Jeg skal vel egentlig ikke bruke meg selv som målestokk, for jeg er livredd på sjøen. Jeg har kjørt fra Bodø og rundt via Fauske og E6 for å ta ferga fra Bognes til Lødingen for å komme meg til Leknes i Lofoten for å unngå å ta ferga Bodø-Moskenes over ytterste Vestfjorden med litt dårlig værvarsel fordi jeg ikke takler det. Der har du meg. Tilbake tok jeg ferga Svolvær-via Skrova- Skutnes. Da fikk jeg sett Skrova for andre gang. En gang bodde jeg der et døgn, på Fotobrygga, gikk turer, tok bilder, speidet etter ørn. Men ute på havet... Jeg foretrekker nok å se på det fra land, eller på film, eller lese om det.

Det gode med boka:
Måten den er skrevet og sydd sammen på. Strøksnes skriver som en gud. Språket flyter så lett, han er så god til å veve fakta inn i rammefortellingen, gjøre det interessant og levende. Dette er sakprosa, ingen roman, men mer spennende og fascinerende enn mye av det jeg har lest på lenge. Naturskildringene er fantastiske, metaforbruken dyrebar. (en nominasjon til BBP verdig)

(Jeg kan nesten ikke vente med å lese Tequilladagbøkene som jeg har i hylla på vent.)

Andre bloggere:
Entusiastiske Moshonista
Tine, litt mer blandet

Andre anmeldelser:
DN , NRK , Morgenbladet , snutter på Oktober side

Nominert til Brageprisen 2015 (vinnere offentliggjøres 9.desember)
Solgt til flere land.

Om Morten på wiki
født 1965 i Kirkenes, journalist, idehistoriker, forfatter av ni bøker, fotograf, eventyrer, nylig blitt småbarnsfar

Foto: Oktober

Morten A. Strøksnes:
Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider, 303 s

Illustrert av Hugo Aasjord

Oktober forlag 2015

Kilde : Anmeldereksemplar

Fra en fergetur Bognes-Lødingen , stille slik jeg liker det. Tysfjord og Stetind gjemt i front, Vestfjorden bakom (eget foto)

Årets mørkeste måned (ja, for desember har mye ekstra lys i gater og vinduer) er straks over. Jeg har lest mye, har faktisk slått leserekord. Mye fordi det har vært en rolig måned, og jeg har hatt lite energi til så mye annet, og at jeg har kombinert lyd, eBokBib på mobil, papirbøker og variert. Jeg fikk startet på en murstein, Ketil Bjørnstads Sekstitallet, men ellers er vel de fleste bøkene på 200-300 sider. Noen litt under, noen litt over. Det har blitt lest mye norsk, men nå ser jeg en ende på bunken, så vi kommer nok i havn før året er omme. Kanskje. Her kommer månedens oppsummering:

1. Uglen av Samuel Bjørk: krim, norsk2015, leseeksemplar
2. Historia om det nye namnet av Elena Ferrante: Italia, 2015, leseeksemplar
3. Sjarmen med tarmen av Giulia Enders: Sakprosa 2014/2015 (norsk oversettelse), lånt på biblioteket
4. Naturhistorie av Marte Huke: norsk2015, lånt på biblioteket, romandebutant
5. Liljekonvallpiken av Anne Oterholm: norsk2015, lånt på biblioteket
6. Lev vel, alle av Hilde K. Kvalvaag: norsk2015, leseeksemplar, Canada
7. Samtaler med onkel Nica og tante Viola av Pedro Carmona-Alvarez: dikt, norsk2015, leseeksemplar, Latin-Amerika
8. Rekviem av Øystein Wiik: krim, norsk2015, lytteeksemplar
9. Historien om et godt menneske av Birger Emanuelsen: norsk2015, lånt på biblioteket
10. Det som en gang var jord av Simon Stranger: norsk2015, kjøpt
11. Fortellingen om Øde av Ida Hegazi Høyer: norsk2015, Galapagosøyene, lånt på eBokBib
12. Vennskapets pris av Kjell Askildsen: norsk2015, noveller, lånt på eBokBib
13. Frihet, likhet, Island av Mimir Kristjansson: Island, norsk2015, sakprosa/reiseskildring, kjøpt
14. Hybrid av Emma-Lisa Namløs & John McMenamin: norsk2015, sakprosa, leseeksemplar
15. Alt inkludert av Marit Eikemo: norsk201, lånt på biblioteket
16. Håpet og festen av Kjersti Rorgemoen: norsk2015, lånt på eBokBib, 90s
17. Havboka av Morten A. Strøksnes: norsk2015, sakprosa, leseeksemplar
18. Opp fra avgrunnen av Kristian Hall: norsk2015, sakprosa/selvhjelp, psykologi/terapi, leseekseksemplar (omtale kommer)

SUM: 18 BØKER LEST = REKORD!!!!

2 krim, 9 andre romaner, 1 diktsamling, 1 novellesamling, 5 sakprosa,
16 norske bøker fra 2015 - som kan nomineres til BBP
8 lese(og lytte-) eksemplarer, 8 lånt på biblioteket (3 eBokBib), 2 kjøpt

Land besøkt:Island, Italia, Canada, diverse land i Latin-Amerika, Galapagosøyene/Equador

Beste norske roman:
Alt inkludert og Lev vel, alle

Beste sakprosa:
Havboka
Frihet, Likhet, Island- en god nummer to!

Beste krim:
Rekviem av Øystein Wiik- en lyttefest!

Påstartet/leser nå:
- Verden som var min /Sekstitallet av Ketil Bjørnstad, ca 110 av 800 sider inn
- Blindgang av Jørn Lier Horst (lydbok)
- Tiger i hagen av Ari Behn (noveller) - leser på mobil, eBokBib

Avbrutt:
Tellemarck av Morten Øen, lest 50 sider. Fenget meg ikke nok. Var nok ikke noe for meg. (En annen gang, kanskje, Moshonista..)
Betzy av Frid Ingulstad. Vurderte denne til Moshonistas biofrafilesesirkel i desember. Leste et kapittel på eBokbib- nei.
Over elva av Laila Stien. Noveller, eBokBib. leste nesten to noveller om oppvekst, som kjedet meg..

Litterært arragement:
Politikk i litteraturen ved Litteraturhuset i Trondheim, med Erlend Loe, Simon Stranger og Mimir Kristjansson.

Erlend og Jeanette skuer utover Lofothavet... Hva befinner seg der nede i havets dyp? Kanskje Havboka kan gi svar? (eget foto)

Jeg ønsker dere alle en riktig fin desember, gode leseopplevelser og en fin førjulstid!

Jeg ser at det er en stund siden jeg har fått blogget om bøkene jeg har lest. Jeg har vært på ferie en uke på Gran Canaria med en stabel bøker (hvorav jeg fikk lest 3,5 av 6), og før det var det travle dager. Da er det bare en ting å gjøre; skrive et samleinnlegg så godt jeg kan etter hukommelsen, før minnene forsvinner i førjulsting og annet. Jeg starter med den sist leste og beste boka først; Sommerfuglene i Armero av Jon Magnus. Den grep meg sterkt, men den har også sine lystige sider. Bipolar Superstar av Stig Mass Anderson er også en bok jeg anbefaler, om å leve med bipolar lidelse, morsomt skrevet med alvor under. Har også lest et par krim, de nyeste novellene til Ari Behn og en ganske morsom liten roman av Kjersti Rorgemoen, Håpet og festen.

Fire av 6 bøker jeg hadde med til Gran Canaria. Har lest alle disse.

Sommerfuglene i Armero av Jon Magnus

Fortellinger om et liv på reise, 239 s

Aschehoug 2015

Kilde: Forhåndseksemplar fått på bokmøte

Sommerfugl i Valle Agaete, Gran Canaria. foto: Anita Ness

Denne boka leste jeg ut i går kveld. Sommerfuglene i Armero er VG-journalist Jon Magnus sine erindringer fra 40 år som utenriksreporter. Han har reist tilbake til flere av de stedene som gjorde mest inntrykk på ham. Å lese om det gjorde også sterkt inntrykk på meg.

Han har reist i katastrofe- og krigsområder, etter et gedigent jordskjelv i Mexico City, ekstremt jordskred i Colombia/Armero, krigen på Balkan. Han leter etter sporene til Butch Cassidy og Sundance Kid i Argentina og Bolivia, sporer opp historier om en nordmann skutt i Spania for mange år siden, han jakter på Knut Hamsuns ukjente datter Victoria, og synger norske folkeviser og Grieg med det filippinske eksilpresidentparet på Hawai. Vi får også bli med ham til det lukkede Nord-Korea, hvor han pliktskyldigst må ha med gave til kjære leder Kim Jong-il. Et vikingeskip i tinn blant annet, som så mange før hadde gitt, derav mange NKP-ere fra Norge. Dette visste han selvsagt ikke om på forhånd.

Jon Magnus skriver lett og ettertenksomt om sine opplevelser, hva det har gjort med ham og kollegene på godt og vondt. Flere av historiene er så sterke at de er til å gråte av, spesielt den om jordskredet i Armero som tok 30 000 menneskeliv og om jordskjelvet i Mexico og den grusomme krigen på Balkan tidlig på 90-tallet. Å være journalist i disse områdene med så mange døde, så mange tragedier og rop om hjelp uten at du kan gjøre annet enn å rapportere til verden, og selv med livet som innsats, er nok sterke saker. Det er beundringsverdig. Og hvordan greide de å leve med det? Som Magnus skriver på slutten av boka, så gråt de ofte på hverandres skuldre, de snakket mye sammen med hverandre; kollegene som var ute i felten, de drakk, de forsøkte å glemme. I dag får journalister med slike oppdrag tilbud om å snakke med psykolog etterpå. Slik var det aldri for Magnus sin generasjon. Når det ble vanlig, hadde de ikke bruk for det, de følte ikke de ble forstått.

Sammen med Jon Magnus går gamle Abel Castell med ham gjennom boka. Han er en slags skygge, eller en metafysisk figur, eller en litterær? Samme det. Magnus angrer i et tidlig kapittel all hetsen/sarkasmen mot Martha Lousie og hennes engler, han har da selv følt nærvær, særlig fra sin avdøde kone.

Sommerfuglene i Armero har hentet tittelen fra en latinamerikansk myte om at de dødes sjeler tar bolig i sommerfugler. På De dødes dag 2. november drar de i tusenvis til Mexico.

" Og mens vi står der ved graven, Erik og jeg, får jeg svar på alle mine rare tanker om sommerfuglene som danser så lydløst og lystig rundt oss:

To unge mødre, som kanskje selv var små overlevende den forferdelige natten i 1985, kommer gående gjennom gresset med sine egne barn.

- Mamma, mamma, hvorfor er det så mange sommerfugler her? roper en av de små ivrig, mens hun løper etter en stor, blå, og ufattelig vakker mariposa som flagrer lett over engen.

- Jo, vennen min, svarer mammaen,- sommerfuglene rundt oss er sjelene til alle de barna som døde her i Armero. Du kan snakke med dem hvis du vil. " (s.36)

Denne boka anbefales sterkt. En bok jeg gjerne leser om igjen. Flere historier var så sterke at jeg måtte la det gå en del tid før jeg leste neste. En bok som ga mye ettertanke.

Forlagets omtale HER

Boka er en nominasjon til Bokbloggerprisen verdig.

Andre bloggere:

Tine sin blogg- utrolig begeistret og berørt

Lese- og reiselyst -koste seg med boka

BokBloggerBerit - deler en sterk smakebit

Artikkel om Jon Magnus og boka i Amta

Foto: eventsbook.net

Bipolar Superstar av Bipolar Superstar (Stig Mass Andersen), 265 s

Tigerforlaget 2015

Kilde: anmeldereksemplar

Stig Mass Andersen er romandebutant, og jobber for å spre informasjon om å leve med bipolar lidelse, som han selv har strevd med i mange år. Han har også vært opptatt av hva han kan lære av å ha så stort spenn i følelsesregisteret og har utviklet måter å mestre det på.

I boka Bipolar Superstar møter vi Oliver, 25, som er rockestjerne. Dvs,- han tror nok han er større enn han er. Det tar helt av etter at bandet har spilt oppvarming for favorittene CC Cowboys. Foreldrene til Oliver har nok med seg selv og sitt fasadeliv, spesielt moren, og broren Nicolay døde av selvmord.

Oliver blir tvangsinnlagt på Lovisenberg psykiatriske sykehus etter å ha forsøkt å ta scenen på Telenor Arena, eller var det før? Historien til Oliver spilles i nåtid og fortid om hverandre, og slutter kanskje der den begynte, avhengig av hvilken slutt man velger.

Bortsett fra to alternative slutter (jeg måtte selvsagt lese begge), og en del uklarheter rundt forholdet til Elin som Oliver møter på Lovisenberg, så likte jeg boka godt. Den er skrevet i en lett og svart-humoristisk tone, med et alvor under, og viser godt hvor manisk det er mulig å være i en slik tilstand, og hvordan tankemønsteret kan fungere. Boka kan også leses som et spark til rådende psykiatriske system, med mangel på brukermedvirkning eller forsøk på å sette seg inn i pasientenes ståsted, samt et overdrevent fagadekvat språkbruk. Oliver opplevde en svært ovenfra nedlatende holdning , spesielt fra den overlegne Overlegen.

De som har lest og likt Beate Grimsruds En dåre fri eller Karin Fossums De gales hus, vil antagelig også finne Bipolar Superstar interessant.

Anbefales!

Andre bloggere:

Tine sin blogg

Forlagets omtale HER

Englefjær av Frode Eie Larsen , 362 s (trykk på tittel for forlagsomtalen)
Liv forlag 2015 (krim)
Kilde: Anmeldereksemplar

Englefjær er Frode Eie Larsens femte krimroman, og er ganske vellykket.
I denne boka handler det kort fortalt om barmhjertighetsdrap. På Rekkevik sykehjem dør Borgny Larsen, og etterforsker Eddi Stubb står foran henne og ser en liten hvit fjær i munnen hennes. De ansatte sier hun døde av alderdom, men Stubbs magefølelse sier noe annet. Like etter blir en jente bortført, et barn dør. Oskar Myhre, som vi kjenner fra tidligere bøker, sitter ved sengeleie til kona Jessica som ligger i koma. mens noen har tatt på seg å leke Gud for å befri mennesker for lidelser.

Englefjær er velskrevet og ganske spennende, men dessverre litt for forutsigbar. Jeg forsto litt for tidlig hvem gjerningpersonen var, selv om det ble lagt ut flere snører.. Og det tar ganske mye av spenningen bort for min del. Kanskje har jeg bare lest for mye krim? Men for all del, boka er verdt å lese, og Frode Eie Larsen skriver bedre og bedre.

+ Pluss for flott cover.

Andre bloggere:
Beathes bokhjerte, Tine sin blogg, Bokbloggeir, Rita Leser, BokBloggBerit

Solefall av Knut A. Braa , 302 s (krim)
Vigmostad og Bjørke 2015
Kilde: Anmeldereksemplar

Dette er første boka jeg leser av Knut A. Braa, selv om jeg lenge har tenkt å lese noen fra hans penn. Braa bor i Trondheim og har tidligere erfaring som soldat i Libanon blant annet. Han har skrevet flere bøker om eks-etterretningsagent Tom Falck og noen med kritisk blikk på forvarspolitikken og hva som gjøres for de norske soldatene når de kommer hjem med traumer. Jeg har lest flere intervjuer med ham i Byavisa når han har kommet med bøker, men ellers er han lite omtalt i rikspressen. Han har gitt ut syv bøker om Tom Falck.

Ifølge forlagsomtalen har "Knut A. Braa har på ny skrevet en spenningsroman i skjæringspunktet mellom storpolitikk, store penger og tragiske feilgrep. Alltid med en stor dose virkelige hendelser som bakteppe. "

En ung jente forsvinner, fem år senere varsler en mann om sin egen død.
Tom Falck begynner å nøste i en sak som har forgreininger til Ørlandet og F35-flyene, sikkerhetsoppdrag og storpolitikk. Geografisk befinner vi oss i Trondheim (Byneset, Tiller, Byåsen mm)

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne boka. Jeg slet med å komme meg gjennom den. Mulig at det ble for macho, mulig det ble for mange springende tråder som ble vanskelig for meg å holde oversikten og tråden i. Jeg ble ikke fenget, dessverre, selv om jeg synes det er interessant når forfattere belyser storpolitiske temaer og korrupte systemer.

Andre bloggere:
Tine sin blogg

Knut Braas hjemmeside

Tiger i hagen av Ari Behn, 96 s (fortellinger/noveller)
Kolon forlag 2015
Kilde: Lånt på eBokBib, lest på mobilen

Jeg har lest Trist som faan og Talent for lykke tidligere, samt Vivian Seving etc. Jeg liker på en måte å lese hans noveller og bøker, men de er ikke av det aller beste jeg har lest. De gjør ikke inntrykk på samme måte som for eksempel Kjell Askildsen eller Ingvild Rishøis noveller gjør, men det er likevel noe med dem. Mens Askildsen og Rishøi skriver om de nære ting, om menneskjebner på en stillferdig måte, er Ari Behn mye ute i den store verden og skriver om helt andre ting.

I Tiger i hagen handler det om vold og død, om å leve i offentligheten, om å være på bar i Tokyo, på et hotellrom i Las Vegas, om ensomhet og tap med mer. Vi er med både til USA, Tokyo, Afrika, London, Norge. De som sitter best igjen hos meg er den om et kjærlighetsmøte i Las Vegas, der hun som han møtte for mange år siden , skal dø. Den heter Rio Hotel. Samt den siste Døden er en avsporing fra Senja. Yakuza er også en spesiell historie, som jeg tror må være inspirert fra TV-serien Behn og Heimly lagde fra forskjellige steder i verden. Her fra Tokyo.

Tekstene er korte og konsise skildringer som man godt kan bruke et par timer på, eller lese nå og da. Og kanskje lese om igjen.

Anmeldelser:
Mange---just google it.. her er NRK sin

Håpet og festen av Kjersti Rorgemoen, 92 s
Kolon forlag 2015
Kilde: Lånt på eBokBIb, lest på mobilen

Kjersti Rorgermoen er et nytt bekjentskap for meg. Dette er hennes andre roman, og en ganske så vellykket liten bok.
Stikkordsmessig så handler dette om en kvinne midtveis i 30-årene med en lang humanistisk universitetsutdanning bak seg. En ubrukelig utdanning. Hun jobber som mellomleder på Fretex sin makuleringsavdeling og sjefer over ansatte som er på tiltak. Kvinnen bor på en nedslitt studenthybel og har bare blitt der. Gjennom kvinnen møter vi mange spesielle personer både på hybelhuset og gjennom jobben.
Rorgermoen skriver effektivt og morsomt, med brodd. I stil kan vi plassere henne sammen med Marit Eikemo.
Klassekampen skriver i sin flotte anmeldelse av boka 5.12.15 at hun også har likesinnende i Agnes Ravatn, Gunhild Øyehaug og Ragnar Hovland. Det har de aldeles rett i.

En liten artig perle av en bok. Og kjapt lest. Hadde det ikke vært for at boka nå er slust tilbake av eBokBib, så skulle jeg sitert noen herlige setninger og situasjoner. Men les de andres blogginnlegg og anmeldelsene så finnes nok noe der..

Andre bloggere:
Moshonista (som tipset meg om boka) , Elisabeth, Gro samt Kulturguffen

Anmeldelser av andre:
NRK, Morgenbladet

Hattedamen.
Tema i desembers biografilesesirkel er Damer med hatt. Lenge vurderte jeg Sigrun Slapgårds Sigrid Undset-biografi siden jeg har den i hylla mi. Eller Patti Smiths Just Kids, siden den også enda står ulest i hylla mi. Men også denne gangen ble jeg fristet av noe annet en det som står i hylla. (der står de jo så godt uansett) Jeg har lest Torbjørg Ørjasæters Sigrid Undset-biografi tidligere, og føler jeg kjenner henne litt. Da jeg etter å ha surfet litt på biografier om damer med hatt her i høst, kom jeg på at jeg hadde lest om Louise Zeuthens Suzanne Brøgger-biografi som kom i 2014. Men den har enda ikke kommet på norsk, så jeg bestilte originalen på dansk fra adlibris. Jeg hentet den på lørdag og nå er den lest. Fascinerende, intens, interessant, vond og god. For ei dame! Og så har hun mange hatter i tillegg! Bedre hattedame kunne jeg vel ikke ha fått.

Det er mye man kunne sitert fra denne boka, som fikk mye oppmerksomhet da den utkom, men hvis jeg skal bli ferdig til jul, tror jeg at jeg nøyer meg med å gi et lite referat, drodle, mene, vurdere litt, som best jeg kan.

Hvem husker Suzanne Brøgger?

Selv er jeg så gammel at jeg har vokst opp med 70-tallets kvinnefrigjøring, anarkistisk hippieinspirasjon, debatter om kjønn, og feministisk litteratur i De Norske Bokklubbene.
Suzanne Brøgger var en spesiell dame som utmerket seg. Riktignok kom hennes første store bok; Fri oss fra kjærligheten (1973) før jeg ble opptatt av å lese filosofisk litteratur av dette slaget, men mest var opptatt av å springe etter gutter, danse og klistre opp pop-bilder av Donny Osmond og David Jackson på pikerommet. Men det kom flere bøker av henne etter hvert, som ble snakkiser som jeg husker. Både Ja (1984) og Creme Fraiche (1978) var slike bøker, som også jeg fikk i Bokklubben. Kanskje ligger de i en av mine bokkasser enda, kanskje er de gått til Fretex. Artig hadde det uansett vært å ha lest noe av det igjen etter å ha lest Krukke.

Louise Zeuthen ble spurt av Suzanne Brøgger om å skrive hennes biografi og hun fikk tilgang til alle dagbøker, brev og notater. Suzanne skrev tidlig dagbok og har en omfattende brevsamling.

Barndom/oppvekst
Suzanne Brøgger ble født 18.november 1944 i København . (altså bare fire år yngre enn min mor) Hun vokste opp mange plasser, i Silkeborg, i Bangkok, Colombo, Sri Lanka.
Hennes foreldre var Lillian Henius og Ove Preis. Foreldrene ble skilt da Suzanne var 6 år. Suzanne fikk en stefar Svend, som hadde en jobb i FN som medførte flyttinger og arbeid i utlandet.
Moren Lillian beskrives som en nevrotisk ikke-tilstedeværende mor, som drakk mye og misbrukte piller. Hun ville stadig vekk ta livet av seg, og de fortvilte barna og mannen gjorde det de kunne for å lappe henne sammen. Flere ganger forsøkte de å tvangsinnlegge henne, men moren nektet og holdt familien i jerngrep med sine psykiske problemer. Suzanne var den sterke datteren som tok ansvar både for moren og de to mindre brødrene. Hun hadde også en søster nærmere henne i alder, men de hadde ikke spesielt godt forhold.
Suzanne støttet sin stefar Svend så godt hun kunne, og skriver en del om ham i dagbøkene sine. Moren kommer mindre frem der, mer som den som ikke er der.

Kjærligheten
Suzanne er ung tenåring da de bor i Bangkok, og som 15-åring treffer hun den 31-årige franske diplomaten Philippe Baude som hun innleder et forhold til. Han er gift med Diana. I kretsen rundt Baude som Suzanne begynner å vanke i, er de opptatt av fri seksualitet, gruppesex og partnerbytte er dem ikke fremmed. Suzanne blir oppdratt av Baude og blir hans lille "slave", og hun er forelsket. Sammen med ham utvikler hun seg til å bli kvinne og de inspirerer hverandre gjensidig både seksuelt og intellektuelt. Suzanne bryter konvensjoner, sprenger grenser og får sin mors bifall. Etter cirka et år må Suzanne reise tilbake til Danmark for å gå gymnasiet og bo på kostskole. Hun brevveksler med Philippe, hyppig og intens. Nesten hundre sider i biografien tar for seg brevvekslingen og kontakten med Philippe. De stjeler seg til treff i ferier, og har bestemt seg for at hun skal innlemmes i familien hans når hun blir ferdig med skolen. Han sender og tipser henne om bøker, Historien om O, Fanny Hill, Anais Nins dagbok og denslags erotisk litteratur. Lolita blir også nevnt.
Philippe ber Suzanne utforske livet og kjærligheten med andre, også jenter, og at hun skriver utførlig til ham om det. Suzanne viser seg å ha vanskelig for å ha forhold til andre når hun elsker Philippe, men tester ut og skriver om det til ham. Etter en stund får hun et seksuelt forhold til ei jente, Dorte, på skolen og de lurer seg til å ha sex på rommet rett som det er. Philippe sender en dildo til henne som de deler på, og alt blir behørig skrevet ned og sendt til Philippe. En dag går dildoen i stykker og de to jentene går på butikken for å kjøpe agurk, kun for å bli møtt med at agurksesongen er over. Philippe sender en agurk i posten. De utvikler et trekantforhold pr brev. Philippe er temmelig spesiell, han sender henne også sæd i posten. Som har størknet når brevet kommer frem, selvsagt, men det virker opphissende på Suzanne, kostskolepiken.
Sånn går no dagan.

Det ble litt langdrygt å lese gjentagende elskovssitater fra de intense kjærlighetsbrevene, og kan hende kunne biografen kuttet noe her . Samtidig viser det intensiteten i deres forhold over flere år, og Suzannes utvikling og frigjøringsprosjekt som vokser frem. De skriver til hverandre og treffes innimellom over en periode på 24 år. Suzanne kommer til et punkt i slutten av tenårene at hun må gjøre det slutt med ham, men vet at de trenger hverandre som venner, så de holder kontakten. Han fortsetter å være en slags mentor for henne.

Hattene, bilde fra boka pluss rosa postit-lapper

Voksen/yrkesliv/forfatterskapet
Suzanne vil bli forfatter. Hun starter på universitetet, men finner ut at akademia ikke er noe for henne. Hun må stille kritiske spørsmål til alt og alle, hun må bryte grenser, hun kan for alt i verden ikke stivne fast i dogmer og mønster. Hun er den fødte anarkist, born to break rules. Hun må utfordre konvensjonene, og da spesielt ekteskapet, kjønnsrollene og kjærligheten.

Hun får jobber som journalist, mannekeng, skuespiller og reiser omrking i verden som reporter. Hun kan like så godt skrive fra krigsområder i Libanon for avisa Politiken som for damebladene Eva og Elle. Hun er krigsreporter, motejournalist, intervjuer berømte personligheter fra Hollywood og annet. Hun markerer seg som samfunnsdebattant, og hennes prosjekt er å bevise at frigjøring kan skapes gjennom sex og sanselighet, at hun som kvinne kan ha rett til å leve ut seg selv, at både menn og kvinner er fastlåst i konstruksjonen som kjønnsrollene og ekteskapet er, og at det er en samfunnsmessig ønsket og lønnsom konstruksjon som må brytes for å bli fri. Men bedre alternativer greier hun ikke å finne.

Hun lager lister med menn hun har hatt sex med, eksperimenterer med egen seksualitet og skriver om det. Hennes første bok, essaysamlingen Fri oss fra kjærligheten skapte rabalder i Danmark. Suzanne ble bejublet, hetset, stalket, latterliggjort, men også tatt seriøst. Hun ble en trussel for mange , også de mer konservative feministene og likestillingsforkjemperne i sitt syn på sex og sanselighet, slik hun tok for seg.

Suzanne var en sylskarp analytiker og skapte store debatter. Det som imidlertid skjedde etter at hun ble ferdig med Fri oss fra kjærligheten var at hun selv ble så forelsket i Sigge som hun var sammen med da og bare hadde lyst å være monogam med han, stifte familie og få barn. Hun sa selv da at å skrive den boka var det som måtte til for at hun ble fri. Sigge tok det derimot ille opp at hun skrev den boka mens de var sammen, og mistet tilliten til henne slik hun skrev imot kjærligheten. Han var lege og skjønte ikke egentlig Suzannes tanker, ideer og prosjekt.

Hun hadde fortsatt støtte hos Philippe og sin mor. Moren støttet alt det Suzanne gjorde som var grenseoverskridende.

Suzannes foreldre kjøper en gammel skole i Løve i Danmark som de pusser opp og bruker som base når de er hjemme i Danmark. Etterhvert tar Suzanne over det stedet, og bor der den dag i dag. Tilbaketrukket fra offentligheten , stille og rolig.

En dame for sine hatte.. (bilder fra Krukke)

Biografien Krukke var en intens bok å lese. Jeg synes det var hjerteskjærende å lese om Suzannes oppvekst med en alvorlig psykisk syk mor og hva det gjorde med Suzanne og resten av familien. De levde i konstant frykt for at hun skulle ta livet av seg. Suzanne bestemte seg tidlig for at hun måtte være den som var glad og oppmuntret både mor og de andre i familien, hun var deres gledespike, noe hun fortsatte med videre i livet om enn i en annen form. Hun kunne ikke la seg selv drukne i selvmedlidenhet og depresjon. Hun hadde en periode på kostskolen hvor hun fikk et sammenbrudd, noe hun skrev mye om til Philippe, men han ville ikke ha henne slik. Hun kom seg også gjennom det, og ble en sterkere person.

Suzanne kunne også oppleves som arrogant med forakt for andre som ikke var på hennes nivå, noe som også kommer frem i brevene. Hun følte seg hele tiden annerledes og var nok ganske ensom. Hun var en som iscenesatte seg selv i stor grad gjennom sitt offentlige liv, men kanskje var hun en annen bakom.

Suzanne Brøgger var uten tvil en markant skikkelse i sin samtid, en kvinne som kjempet for frihet, frigjøring og provoserte det bestående og skapte mye blest. Hun var en viktig foregangskvinne på mange måter.

I dag lever Suzanne Brøgger med mann og en datter i Danmark.

Louise Zeuthen (1970) som er ph.d. i nordisk litteratur og lektor på København universitet har gjort en formidabel jobb med å sammenfatte Brøggers liv fra en enorm mengde brev, notater og dagbøker, til en levende bok, som gir et levende bilde av Suzanne Brøgger, hennes levde liv (dog de første 40 årene), tanker og ideer.

Klassekampen brakte tidligere i år et langt intervju med Suzanne Brøgger ifb med biografien. Den må du gjerne lese HER

Louise Zeuthen: Krukke - en biografi om Suzanne Brøgger, 418 s + kildelister etc

Gyldendal dk 2014

Kilde: Kjøpt

Les om flere hattedamer i Moshonistabloggen HER

Fra intervjuet i Bokmagasinet, Klassekampen:

"– Representerer denne myten som er bygget rundt deg også noe produktivt?

– Jeg kan se at den betyr noe for andre. At jeg er en krukke. Det er vel også på grunn av det bildet at du sitter og intervjuer meg nå, så mange år etter.

– Hva har det kostet, å være en slik krukke?

– Når man har sittet ved dreieskiven og dreiet sine krukker, så får man litt slitte hender.

Hun holder hendene framfor seg, strekker fingrene ut.

– Men det koster også å ikke ha mot. Å bare holde seg tilbake, å følge sin angst. Det koster å ikke satse livet, sier Suzanne Brøgger. "

Etter å ha hørt et par timer på en for meg litt for kjedelig opplest krimbok på øret, svitsjet jeg over til Slekters gang av Jan Kjærstad. Boka har jeg både i lyd og papir. Lydboka lest av Ingrid Vollan tok meg virkelig, den fenget skikkelig, og Vollan leser fantastisk. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til en lydbok på 20 timer, men i kombinasjon med papir fungerte det fint. Det var nesten så jeg syntes det var bedre å høre på Ingrid Vollan enn å lese selv, og det sier mye om innleserens kvalitet, samt at romanen med sin dramatikk og konstruksjon også egner seg godt til å bli lest høyt. Slekters gang er en dramatisk fortelling over 6 slektsledd, og jeg merket at jeg har savnet den store fortellingen blant de bøkene jeg har lest i det siste.

Undertittel:
Fortellingen om et glemt land.

Kort resyme:
I Kina i år Y-1040 forteller tre historikere om den norske slekta Bohre, som ledet frem til Long-dynastiet. Fortalt 2000 år senere.
Rita Bohre er den sentrale skikkelsen i slekta og romanen. Hennes mor het Agnes. Hun traff sin mann, den spanske Miguel på en pilegrimstur i Spania. Hun hoppet over et gjerde vekk fra stien mot Santiago de Compostela, hun kom aldri dit, men traff sin mann. Miguel forsvant senere i Jotunheimen. Han var besatt av Henrik Ibsen, særlig stykket om Peer Gynt. Rita dro dit for å lete etter ham.
Rita og Otto Keller fikk tre barn, Harald og Sigurd, samt den skjøre datteren Bjørg som gikk ut og inn av Gaustad psykiatriske sykehus. Harald og Sigurd beiler til Maud Evensen, og hun blir gravid med en av dem. Selv dør brødrene under og rundt krigen. Maud blir journalist, en tøff dame.
Vi treffer også Laila Berger, fotomodell, skuespiller, en skjønn kvinne. Vi treffer Bård Berger som ble berømt som B.B. i USAs musikkmiljø på 60- og 70-tallet. I voksen alder treffer han en liten foreldreløs jente som tar ham i hånden og ikke vil forlate ham. Bård trodde til ganske nylig at han hadde barn spredd rundt omkring etter alle sine affærer og forhold helt til han ble oppfordret til å teste seg og fikk vite at han var steril. Han tok seg av Vesle Grønn, eller Joan, som sitt eget barn. Senere begynte Vesle Grønn å samle informasjon om slekta og det er på disse skriftene og notatene kineserne baserer sin fortelling . Vi treffer Roar, som ble vinskribent og det er hans skyld, eller han var sterkt delaktig i, at nordmenn begynte å drikke mer vin.

I tillegg ser de, kineserne, på Norge i retroperspektiv, hvordan kulturen var, kunst, litteratur, politikk, næringsliv, hva gjorde nordmenn, på det urnorske, OL på Lillehammer, Dovregubbens hall, fjellheimen, Nordmarka, skogene, hvordan de ødslet bort sine muligheter og ble late og selvgode i sin rikdom og tro på at oljen varte evig. Noe den ikke gjorde, og Norge gikk etterhvert under som sivilisert samfunn.

Det er en del morsomme sekvenser i boka. Vi blir blant annet kjent med inderen Baral som flyttet til Alvdal. Han ble gravlagt ved det hellige fjellet Tronfjell. Dette fjellet og Baral har jeg hørt en del om, men har selv ikke vært der. ( Morsomt er det også at jeg i dag fikk en telefon fra en venn i Alvdal og har avtalt å reise dit nyttårsaften. Da skal jeg prøve å få tatt meg en tur til Tronfjellet og Barals grav også.) De nevner også den indiske yoga-byen Rishikesh ved et par anledninger, dit The Beatles dro i 1968. ( min sønn var der på skoletur i vår, så det var litt gøy at også det dukket opp). Og Laila Berger dro til India, til Kerala.

Vi er også innom AKP, lett satirisk beskrevet, som mye annet i denne romanen.

Jeg likte veldig godt Slekters gang. Siden jeg har hørt en stor del av romanen i lyd, så er det ikke så lett å skrive særlig detaljert om denne boka etterpå. Den er svært innholdsrik, den er tykt befolket. Vi hopper frem og tilbake i tid, selv om det er en viss kronologi i utgangspunktet. Men Rita Bohre dukker stadig opp igjen og de personer som til enhver tid er hovedpersoner tenker også tilbake. Dette kan høres rotete ut, men det er det ikke. Det er absolutt ikke forvirrende, men rimelig lett å følge med. Men jeg skulle likevel ønsket meg et genogram/slektstre bak i boka, for å lettere huske hvem som var hvem i forhold til hverandre. Her er mange tanter, onkler, søskenbarn, barn, foreldre, besteforeldre, oldeforeldre etc.. Jeg greier ikke å ta igjen dette i ettertid. (men jeg kan jo lese boka om igjen;) )

Jeg synes også det er imponerende hvordan Kjærstad greier å beskrive de sterke kvinnene og verden sett og følt fra deres ståsted, hvordan Rita fratas mulighetene sine i enn verden dominert av menn. (fordi hun sa nei til Max, en mann med makt) Men hvor Rita likevel har innprentet i seg; stå oppreist jente, stå oppreist.
I bunn og grunn så handler Slekters gang om oppreiste kvinner, i et tidsperspektiv fra da kvinner virkelig var undertrykt, kjempet for stemmerett og likestilling, frem til den store kampen på 70-talet og til våre dager hvor alle muligheter ligger åpne. (Tror vi.) Romanen er rett og slett en hyllest til sterke kvinner. Men det handler også om kjærligheten, som også Rita fikk oppleve til slutt. Og den handler om et lite land, i utkanten av verden, Norge.

Jeg synes også det er litt snedig at flere av de godt voksne forfatterne våre som har skrevet mursteiner i år, har tatt for seg 60- og 70-tallet, helt eller delvis. Jeg har startet på Lars Saabye Christensens Magnet og Ketil Bjørnstads Verden som var min- sekstitallet, men jeg la dem til side etter cirka 200 sider. (jeg skal ta dem frem igjen). Men det var denne mursteinen, Slekters gang, som fenget meg nok til å fullføre. Noen anmeldere har ment at den er for pompøs. Dem om det. Noen har også lovprist den. Jeg er enig med dem. Jeg synes ideen med å skrive en bok sett fra fremtiden er genial, og jeg mener Kjærstad har greid det med glans, med en lett ironisk distanse som kler romanen og gjør den til et fornøyelig og tankevekkende mesterverk. Jeg liker denne fortellerstilen.

Jeg kunne skrevet så mye mer om denne boka, men nøyer meg nå med å anbefale den videre. Jeg anbefaler deg også å lese de begeistrede omtalene til andre bloggere. De har alle trukket frem andre ting enn det jeg har gjort i sine innlegg, så til sammen får man flere vinklinger ved å lese disse innleggene:
Tine, Kleppanrova, Berit Bøker&Bokhyller

Andre anmeldelser:
VG , DN, NRK

Du kan lese mer om boka på Lydbokforlagets side og Aschehoug sin side.

Jeg var også på forlagets bokmøte i høst hvor Jan Kjærstad fortalte og leste fra boka, og signerte etterpå. Det var der jeg fikk interessen for å lese romanen. Her er link til innlegg om bokmøtet.

Jan Kjærstad signerer Slekters gang til bokbloggeren Gråbekka/Isabella. (eget foto)

Jan Kjærstad: Slekters gang, 620 s

Lydbokforlaget/Aschehoug 2015

Kilde: Lytteeksemplar og anmeldereksemplar fått av forlagene.

Linn Ullmann, en av våre mest anerkjente nyere forfattere her hjemme og i utlandet, har skrevet en roman om sine foreldre Ingmar Bergman og Liv Ullmann, begge internasjonalt berømt for sine prestasjoner innen film og teater. Bergman skrev også noen bøker.
Hun har levert en personlig, litt sår, men sterk roman om to urolige kunstnersjeler som egentlig ikke
hadde tid til å være foreldre. Det er også en vakker roman om et barns kjærlighet til sine foreldre.

Linn og faren hadde et prosjekt om å skrive en bok om ham sammen. Hun tok opp samtalene, som hun avtalte med ham, på bånd. Lydbåndopptakene ble liggende lenge etter farens død før Linn tok dem frem og begynte å sortere dem. Faren begynte å bli syk og gammel da opptakene startet, og det ble spesielle opptak som Linn gjengir deler av i De urolige. De viser hvor glemsk han har blitt , hvor redusert og sliten. Han bor på Fårø, en liten øy i den svenske skjærgården, plassen han fant fred og ro på og elsket mest på jord.

Linn besøkte far ganske jevnt i hans svenske hjem med sine forskjellige koner og husholdersker. Der traff hun også sine åtte andre søsken innimellom. Linns far og mor ble skilt da Linn var tre år. Linns mor, som vi vet er den berømte filmstjernen og regissøren Lv Ullmann, var travelt opptatt med sin karriere, men hun elsket datteren, derom ingen tvil, men hun visste svært lite om å være mor. Jobben gikk foran og Liv kunne være borte i måneder i strekk, selv om hun hadde en regel om at det bare skulle være en måned. Lille Linn ble overlatt til bestemor og utallige barnepiker. Hun beskriver seg selv som et lite greit barn i perioder, vanskelig og redd. Hun savnet mammaen sin og ble hysterisk hvis hun ikke ringte til avtalt tid.
I 13-årsalderen flyttet hun med mora til USA, og mora mente at barn skulle vokse opp med hage og trær, derfor leide hun en leilighet et stykke utenfor New York så Linn kunne bo der med barnepiker, mens moren pendlet til og fra arbeidet New York City. Som tenåring var Linn i opposisjon og beskriver en temmelig ufordragelig og frekk side av seg selv som gikk ut over blant annet barnepikene. Skolen gikk det ikke særlig bra med heller, og en dag lurte hun barnepiken og management til å skaffe seg flybillett til Munchen der faren og mora var for anledningen.

Det hviler en sårhet over romanen, men Linn var et sterkt barn, med sterk vilje, og at hun oppførte seg slik i ungdomsårene var ikke noe rart. Normal reaksjon på en spesiell oppvekst med fraværende foreldre, tenker jeg.

Likevel anklager hun aldri foreldrene på noe vis, hun utleverer heller ingen store skandaler. Hun idylliserer heller ikke. Det er nøkternt, realistisk beskrevet, troverdig. Noen ting er det som ligger der, som moras fortvilelse, eller slitenhet, en periode de bodde i Oslo. Men mora handler ikke romanen så mye om, den handler mest om jenta og faren. Kanskje fordi de hadde dette skriveprosjektet, kanskje fordi han er død? Det som sitter igjen som det sterkeste i denne romanen er forholdet til faren, hvordan faren svinner hen, aldringen som blir så vanskelig for ham, selv om han har hatt et langt produktivt liv.

Liv Ullmann har sagt i flere intervjuer at foreldrene var som barn og det står også i romanen; "at de ikke kunne lage mat, og kanskje var det derfor de ikke greide å bo sammen så lenge. Ingen av dem kunne stryke tøy eller vaske gulv, ingen av dem visste hvordan de tok hånd om et barm... De ville være frie. De ville være barn.....
Moren og faren min ville være bortkomne sønner, og når festen var over, ville de hjem" (s.s 306-307)

Linn bruker ikke navnene på foreldrene i romanen, og hun skifter mellom å fortelle med et jeg og i tredjeperson; jenta. Det er et grep som er vellykket for å skape nødvendig avstand. Det kan ikke være enkelt å skrive en biografisk roman om sin egen oppvekst med verdensberømte foreldre. De urolige står seg godt og sprenger en romans grenser fordi den er like mye en dokumentarisk selvbiografisk og biografisk beretning, om enn i en romans form. Linn Ullmann tematiserer også dette; det selvbiografiske. Hun antyder at kanskje ikke alt er sant. Kanskje husker hun ikke rett, kanskje dikter hun til noe, hun har dårlig hukommelse, sier hun, noe er trukket frem, noe forblir i glemselen, noe utelates med vilje.
Uansett så gir Linn Ullmann oss en fabelaktig historie om å være et barn av to berømte kunstnerforeldre, hvordan dette oppleves for dette barnet, og om kjærligheten til dem på tross av fraværet, mye handler det også om å være nær en far i aldring, en far på vei inn i døden. Og sorgen etterpå, stillferdig formidlet gjennom linjene, som en sildrende bekk.

Også Vetle Lid Larsen har skrevet en bok om sitt forhold til sin kjente far skuespiller Lars Andreas Larssen i høst. Om det er krevende å være barn av dem, så har det i det minste kommet gode forfattere ut av det.

Mer om Linn Ullmann her. Og om boka på forlagets side HER

Andre bloggere om De urolige:
Rose-Marie, Tine

Anmeldelser i andre medier:
VG, NRK, DN, Dagsavisen, Aftenposten,Morgenbladet +++ mange flere. Det har også vært utallige intervjuer med Linn Ullmann i de fleste store avisene ifm med De urolige.

Foto: Agnete Brun/Oktober forlag

Linn Ullmann: De urolige, 411 s

Forlaget Oktober 2015

Kilde: Anmeldereksemplar

I desember var jeg på en ny deilig helsebringende uke på Gran Canaria. Jeg hadde spart en uke ferie og avtalt med sjefen at jeg kunne bestille meg en tur raskt hvis det dukket opp en rimelig restplass. Jeg fikk stadig nyhetsbrev fra Ving, restplassdåttno, sjekket Apollo og Solfaktor om restplasser, men det var lite rimelig. Mange ville visst til Kanariøyene i år, og sannsynligvis hadde det noe med at færre dro til Egypt på grunn av flystyrt og kansellerte reiser dit, samt et krona er svak for tiden. Nå må du betale en tier for Euroen. Vel, det dukket opp en tur med fly med Ving slik at jeg kunne dra den uka Randi, en bokblogger- og fotovenn , også skulle dra, så da ble det slik. Jeg booket hotell utenom på bookingdåttcåmm som vanlig. De første dagene tilbrakte jeg i Playa del Ingles der Randi var, og den siste delen av uka på andre enden av øya, i Puerto de las Nieves. Det er dit jeg skal ta deg med på fotosafari i dag.

Puerto de las Nieves (foto: Anita Ness)

Puerto de las Nieves er en sjarmerende liten fiskerlandsby på nordvestsiden av Gran Canaria. Det ligger cirka en times bussreise fra Las Palmas. Jeg har aldri vært på denne siden av øya før, dvs ikke lenger enn til Las Palmas, og har alltid hatt lyst til å se flere steder her.

Å velge hotell kan mange ganger være vanskelig. I Puerto de las Nieves så valgte hotellet meg. Sjarmerende Hotel El Cabo hadde fått flere gode anbefalinger på booking.com. , og det var rimelig og enkelt. Rommet var rent og pent, men rimelig fører noe med seg, som null utsikt i mitt tilfelle. Ikke at det gjorde så mye. Jeg var for det meste ute, og ellers kunne jeg ta morgenkaffen på takterassen.

Puerto de las Nieves er en fiskerlandsby som har bevart sitt helt naturlige preg. Det er også øyas fergested. Herfra kommer og går fergene til Tenerife. Og skal du spise fisk, så er dette det rette stedet. Den første dagen gikk jeg etter anbefalinger fra hotellet og spiste lunsj på Las Nasas. Meget gode scampi. Kjapp service selv om det var stappfullt av folk på terrassen her. Stemningen var også annerledes enn det jeg er vant med fra turiststedene på sørsiden. Her var skandinavere i mindretall, mest hørte jeg det kaklet høylydt i spansk.

Jeg hadde bare tre dager her i denne vakre landsbyen. Den er ikke stor, men stemningsfull, rolig. Om dagene er det liv, dagturister preger stedet sammen med det daglige livet som skal gå sin gang. ferga går ut og inn flere ganger pr dag. Jeg vandrer.

Folk vandrer. Folk sitter og slapper av, kikker på folket, kikker på havet, kikker på ferga som kommer og går.

Den første dagen gråt jeg nesten over hvor vakkert det var her. Det er umulig å gjenskape på foto. På bildene jeg har sett i turistguider og på nett hadde ikke jeg heller inntrykk av stedets egentlige skjønnhet, det var det jeg leste om det som trakk meg hit.

Mange har kommet hit på grunn av den berømte Dedo de Dios, Guds finger, en spektakulær steinformasjon/klippe som det finnes flere av på Kanariøyene, både i sjøen og i fjellet. Fingern knakk visst av i en storm i 2005.

Det er ikke noen spesielt fine strender her, og havet er vanskelig med farlige strømmer og brå sjøer. Men det går fint av å sole seg på plattingene de har ordnet til. Men det er ikke hit du drar for soling og bading først og fremst.

Fiskere på platten.

Avslapning, gode måltider og fisk er tingen her. Restaurantene er ikke så mange, de fleste finner du langs havna her. Om kvelden er det ganske dødt. Det er mest spisesteder her, og de tømmes tidlig. I ti-ellevetiden er det kun få sjeler ute. Den siste kvelden var baren i restaurant Dedo de Dios (i enden av veien ved stranda mot fjellene) åpen. Det er den ikke hver kveld, så pass på når den er. Veldig lokal. Her får du testa spansken din, hvis du kan og vil.

De få butikkene stenger også tidlig, noe jeg bommet på, da jeg skulle handle noen smågaver med hjem siste kvelden. Da jeg var ferdig med å spise, var alt stengt. Flyplassen ble redningen, men postkortene fikk jeg ikke sendt derfra, fordi jeg ikke hadde frimerker.

Og fisken er fersk.

Fra fergeleiet går en flott promenade langs sjøen bortover til de naturlige bassengene de har laget en del av på denne siden av øya.

Det er flott å gå kveldstur her, se på solnedgangen eller havet som bølger og slår.

De har lagt inn nydelige flis med de gamle guanche-mønstrene

i promenaden.

De er så vakre. I turistbutikkene over hele øya får du kjøpt souvenirer og smykker med disse mønstrene. I museet Cueva Pintada i Galdar kan du se originale mønstre som er gravd ut. Jeg var i Galdar en dag, og skal skrive om det en annen dag.

Langs promenaden finnes flere treningsapparater - og lekeapparater, for de som vil mer enn bare å gå.

Poetene hilser også i sin egen gate.

Men det flotteste av alt er havet.

Fine informasjonsplakater pryder også veien. Denne forteller om de naturlige bassengene , Las Salinas. Som nevnt kan det være farlig å bade på nordkysten, og derfor har de laget noen naturlige havnebassenger man kan bade i. Men det er lurt å være oppmerksom uansett, fordi bølgene kan slå over. Strømmen kan også være sterk også her ved høyvann.

Fint ordnet med trapper og gelender man kan holde seg fast i.

Jeg fikk med meg to kvelder men en fantastisk solnedgang. Tidligere har det vært mye dis, calima på sørsiden av øya. Den ene kvelden sprang jeg på takterassen etter å ha kommet med bussen fra Galdar. Flott, ikke sant?

Fred Olsen Express er på vei ut.

Slik var det. Utrolige farger.

Enda noen bilder av den fine lille landsbyen. En annen vinkel. Denne veien gikk jeg fra hotellet til havna. Kirka under Dedo di Dios. Fjellene bak, dalene. Mektig natur.

Fiskerkona skuer mot havet, som fiskerkoner har gjort i alle land med kyst til alle tider. Kommer han hjem i kveld?

Fergeleiet. Jeg ble forbløffet over all denne trafikken som kom og gikk flere ganger hver dag fra lille Gran Canaria og Tenerife.

Fred Olsen er jo et norsk rederi som de fleste vet. Ferga tar cirka en time til Tenerife. Man kan ta en dagstur dit hvis man vil, men jeg drømte om øyhopping. Tenerife, La Gomera, La Palma, El Hierro, Lanzarote, Fuertoventura, La Graciosa, Gran Canaria. Alle de vakre kanariøyene. En dag.. noen uker må jeg ha på det.

Den siste kvelden nøt jeg solndegangen og havet her for siste gang i år. Jeg tok over femti bilder, men å velge noen få er vanskelig. Tilgi meg hvis det blir for mange, bare scroll forbi hvis det blir for mye...

Å se ferga gå inn i sola, forbi og mot Tenerife var veldig spesielt, og vakkert.

Til høyre ses tuppen av Teide, Spanias høyeste fjell, på Tenerife.

Teide

Og etterpå, kan du tøye ut...

Senere skal du få bli med til Galdar og Valle Agaete på en finca som produserer kaffe. To utflukter jeg tok mens jeg var her i Puerto de las Nieves.

Fakta:

Buss fra Las Palmas (San Telmo) kostet 4, 40 euro i skrivende stund. Buss 103.

Det går jevnlig busser til Las Palmas, stort sett hver halvtime, noen ganger hver time. Også til Galdar, sjekk nettsiden til Global, busselskapet.

Restaurantene stenger cirka 22-23.00.

Det er lite natteliv her, ingen sene barer eller nattklubber. Det er en koselig kafe i restaurantrekken mot enden av havna, mot fjellene. Her kjøpte jeg morgenkaffen min en dag. God italiensk kaffe.

Butikkene stenger tidlig, handle før du spiser middag. Husk at butikkene også er stengt i siestaen.

Det er to hoteller her, og noen flere overnattingssteder i Agaete.

Alle bildene er mine , tatt med mitt nye mobilkamera Sony Xperia Z5. Copyright. Spør gjerne om å låne bilder, jeg liker ikke tyveri.

Tidligere innlegg fra Gran Canaria :

Puerto de Mogan - desember 2008

Puerto de Mogan- desember 2012

Vandring Puerto Rico- Amadores - desember 2012

Bloggtreff med Randi i Puerto Rico og Mogan - desember 2012

Diverse julefotos - desember 2012

Vandring Puerto Rico- Arguineguin - desember 2013

Mogan-Tauro-Taurito- livemusikk - desember 2013

Julefotos desember 2013

To bøker, et samleinnlegg. Bøker om tap, mørke, men også om kjærlighet. Om å skrive, om kunst, om å leve. Dø.

Flammen og mørket av Roskva Koritzinsky, 167 s
Aschehoug 2015
Kilde: lånt på biblioteket, innbundet

Flammen og mørketer en spesiell roman. Mørkt, eksistensielt. Hovedpersonen drar tilbake til øya der filmskaperen Hedda tok livet av seg for fire år siden. Hun var ung, i midten av tyveårene. Senere får vi tilbakeblikk fra livet før Hedda, med hennes mor, mennene, jobbene. Små sekvenser viser oss det onde, psykopaten, volden. Kan noe av dette utløst det mørke, har det ligget i genene, er det mor som overfører til barnet, eller faren? For jeg-fortelleren forstår egentlig ikke
hvorfor Hedda tok livet sitt. Men hun forstår heller ikke seg selv så godt.
Romanen er tildels poetisk, godt skrevet, men også tidvis fjern og utilgjengelig. Drømmerisk. Scener, brokker, sammenhengen er ikke så tydelig, men den kommer. Forfatteren bruker filmens virkemiddel, tenker jeg. Sveiper som et kamera over bruddstykker, tablåer. Den litt eksperimentelle filmen, (den norske, svenske, danske, finske mørke) ikke den Hollywoodske.

Men det er en ting jeg stusser på her. At en så ung (29) filmskaper skal ha rukket så mye, blitt så stor som jeg-personen påstår. Er det mulig?

Imot naturen av Tomas Espedal, 164 s
Gyldendal 2011
Kilde: lånt på biblioteket, innbundet

Dette er min første bok av Tomas Espedal. Etter mange flammende innlegg og kommentarer fra Marianne, og andres påtrykk satt jeg det som lesemål for dette året å lese minst en roman av Tomas Espedal. Det hadde jeg nesten helt glemt, inntil jeg gikk gjennom årsinnlegget fra i fjor. Jeg fikk anbefalt Imot naturen, og lånte den på biblioteket. I går greide jeg ikke å legge den fra meg før langt på natt. Jeg startet nok for sent å lese den, men det fenget voldsomt. Særlig det kapittelet som handlet om ham og Agnete, reisen til Nicaragua, det destruktive forholdet de hadde. Jeg ble vel ekstra engasjert i akkurat det siden jeg selv vurderte å dra på solidaritetsarbeid til Nicaragua på 80-tallet, men siden jeg hadde en datter slo jeg det fra meg. Faren min mente det var galskap. Kanskje det var det. I ettertidens lys slik Espedal skildrer det, var det ikke noen kjære mor. Men når man er ung bryr man seg ikke like mye om slikt.

Starten i romanen er sterk, der det skildres et forhold mellom ung kvinne - eldre mann. Refleksjoner rundt skam, alderforskjellen, hvor han også trekker inn forholdet mellom Abelaid og Heloise fra 1100-tallet, han som ble kastrert da de ble avslørt. Men på et punkt ble det for mye for meg. De rå sexskildringene mellom Tomas og den unge jenta, var de nødvendige? Det var da jeg tenkte ; enda en gammel griskaills fantasier. Gadd jeg lese videre?

(Funfact: Det er en av disse skildringene som førte til at Espedal havnet på en internasjonal prisliste for den kleineste sexskildringene tidligere i år. I et intervju i VG lover han at etter dette skal det aldri mer skal komme sexskildringer fra ham) )

Jo, det gjorde jeg, og bortsett fra dette var det en sterk roman som henger sammen som en roman om kjærlighet, sorg, tap. Om arbeidet, og arbeide på fabrikken som ung, om arbeidet med å skrive, om arbeidet med kjærligheten.

I Nicaragua greide han ikke å skrive. Han leide seg rom i et hotell under ombygging, men satt helt uvirksom der, var redd, drakk, mistrivdes, ville hjem. Forholdet til Agnete var allerede dødt da de dro dit, men de hadde jo en datter.

"Det var tilløp til borgerkrig i Nicaragua. Men urolighetene i landet ble overskygget av den krigen som utspilte seg i huset vårt. Det var krig i huset og i landet; vi hørte nyhetene i radioen, vi hørte skytingen i fjellene, men skuddsalvene ble overdøvet av skrik og rop, av dører som smalt, flasker som knuste og møbler som ble smadret" (s. 97)

Etter at de kom hjem, han kjøpte amerikanske dollar på svartebørsen, røk forholdet. Agnete kjøpte seg et hus med hage, dyrket grønnsaker og urter, levde i pakt med naturen. Hun døde etter noen år, av hva, vet vi ikke, annet ett at Tomas nevner et sted at hun strevde sånn med å leve med naturen at hun døde av det. Hva nå det måtte bety.

Han gikk sånn opp i sin datter. Da hun flyttet ut som nittenåring sørget han igjen. Han satt igjen som en patetisk gammel mann:

"En mann på snart femti som blir forlatt av sin datter; hva skal han gjøre, hva skal han ta seg til?" (s.162-3)

Skjønt gammel, det er han vel egentlig ikke, men han følte seg nok slik.

Det er mange sterke scener i boka, mye som berøres, som volden Agnete utsatte Tomas for, hans kjærlighetshunger, hans vandringer i Roma etter henne, hjemmefødselen, og den lille boka om lykken, det lykkelige forholdet han hadde med den yngre Janne, som romanen starter med og slutter med. Om arbeidet på fabrikken som ødela hans ansikt, så grusomt for et ungt menneske. Om alkoholen, det tarvelige i å stenge seg inne, drukne sine sorger i alkoholen, drikke dag og natt i senga, røyke. Den uutholdelige smerten. Forsøket med å skrive om seg seg selv som går imot naturen. Han kan jo død av det.

Vi vet at Tomas Espedal bruker mye av seg selv, skriver selvbiografisk, om ikke alt, så mye.
Jeg liker det når forfattere blir så ærlige, når de skildrer det tarvelige, det ekle, sorgen, det ulykkelige, ikke bare det vakre og lykkelige. Om å være menneske på godt og vondt. Men som han sier; å skrive en bok om lykke, det blir en kort bok.

Jeg skulle bare skrive noen få ord om denne boka, men det ble visst mye mer. Det betyr nok at den gjorde inntrykk på meg, at den har så mye med seg som må bearbeides, tenkes gjennom, noteres. Mine notater er denne bloggen, selv om også jeg har disse bøkene som han nevner, med permer på, som jeg kan notere i.

Og at jeg sikkert vil lese mer av Espedal, selv om jeg har vært provosert over utsagnet hans om at han kan betakke seg de middelaldrende kulturkjerringene som lesere. Uten oss vil han vel ikke ha så mange lesere igjen? Haha..

Andre bloggere:
Rose-Marie, Tones bokmerke, Marianne, Reading-Randi om foredrag Espedal har om boka, Groskro, Mette, Kulturbloggen til Guffen, Thauke2read

De dagene jeg var i Puerto de las Nieves brukte jeg på et par utflukter. Jeg har hørt og lest at Valle Agaete er så vakker, men hvordan skulle jeg komme meg dit? Og hvor skulle jeg gå? Noen sa det var så mange små landsbyer at det var lett å gå seg litt bort..I hotellresepsjonen lå det en brosjyre på en Finca i dalen som produserte både kaffe, vin og diverse frukt. Det kunne jeg tenkt meg. Gjorde litt research og fant ut at den lå mer enn en mil unna. Og jeg som ville gå litt. Taxi tur /retur ville også bli dyrt. Så jeg gikk inn på Tripadvisor og fikk tips om en som lå litt nærmere, ca 4-5 km fra Agaete sentrum. Overkommelig. Jeg fikk dama i resepsjonen til å ringe Fincaen, som svarte at det var åpent og at jeg kunne komme dagen etter klokken 14.00 siden det skulle komme en tysk gruppe dit som jeg kunne bli med. Gratis. Lucky me.

Valle Agaete (foto: Anita Ness)

Jeg bestilte taxi opp, og tenkte jeg kunne gå ned. Turen oppover med drosjen ga meg hakeslepp. Noe så vakkert. De grønnkledde spisse fjellene lå i disige skygger for hverandre, som et lappeteppe av fjell. Jeg fikk nesten en sånn Machu Picchu-feeling. Helt sant. Det må oppleves.

Finca Los Castanos har ingenting med kastanjer å gjøre. De produserer kaffe, og en del frukt. Det var kaffeproduksjonen jeg skulle få et innblikk i ved en guiding på gården. Jeg kom før tyskerne, så eieren Antonio sa jeg gjerne kunne gå og kikke mens jeg ventet, noe jeg gjorde.

I teltet har holder han foredrag, vi får smake på kaffe og kjeks. Den lille landsbyen ser vi på andre siden.

Herlige sitroner, men også papaya og annet godt gror på trærne på fincaen.

Vakre, viktige insekter, sommerfugl fly fly..

Dette er et naturskjønt og rolig sted, insekter summer og blomstene dufter.

Nå har tyskerne kommet og vi får en guiding på fincaen . Antonio til høyre spør om jeg vil at han skal snakke engelsk, spansk eller tysk. Engelsk. Skjønt jeg forstår litt tysk. Gruppa har med tolk som oversetter fra engelsk til tysk. Helt supert. Her holder han en babykaffeplante foran oss. Den er bare noen få uker gammel.

Denne busken er større og har fått frukter. Antonio sier at kaffebønna er en frukt, når den er rød høstes den. Han forteller at koffeinet i kaffen faktisk beskytter plantene mot skadelige insekter.

Den går gjennom en tørkeprosses i disse kassene.

Antonio forteller og forklarer. Det meste har jeg glemt nå, siden jeg ikke skrev det ned.

Det er en ganske omstendelig prosess som tar sin tid.

Når kaffen er tørket, så skal den kvernes, hvis man ikke skal ha hele bønner, beans, da. Antonio sier at de bruker Arabica, en kaffe som passer godt her. Det er gode vilkår for kaffedyrking på Gran Canaria, men vi er tross alt i Europa, så det er høykostnadsprosess hvis man skal ha kvalitet. Plantene krever mye vann, og det er det lite av her. De kan ikke konkurrere prismessig med afrikanske og sør-amerikanske land. Men kvalitetsmessig kan de det. De eksporterer ikke kaffen, så mye produserer de ikke. Det går til det lokale marked, Gran Canaria og Tenerife.

Etter runden gikk vi tilbake til teltet og fikk smake på kaffen og den var absolutt nydelig. Vi fikk også kjøpe med oss. Jeg hadde ikke så mye cash med, så jeg kjøpte med to poser a` 250 gram til 8 euro pr stykk. Luksuskaffe, Ja, den dyreste kaffen jeg har kjøpt noen gang. Men verdt det.

Da var det på tide å si takk for kaffen og vandre nedover. Jeg var så takknemlig for at jeg fikk være med gruppen på guidingen. Og Antonio var en veldig hyggelig mann som snakket bra engelsk.

Veien er smal og svingete, så man bør passe seg når det kommer biler. Men de kjører ikke så fort her, så det gikk fint. 4-5 km nedover på asfalt er en fin spasertur, men gode sko er påkrevet. Og naturen- amazing.

Jeg har lest at drar man lenger opp i Valle Agate så blir det veldig bratt og svingete og mye skumlere. Det var det ikke her. Men siden det skal være veldig vakkert, kanskje enda vakrere, så må jeg nok dit ved en senere anledning. Med leiebil, eller buss kanskje. Åsen prydes av kaktuser, planter og mange fine boliger.

Say no more...

På Tripdavisor kom jeg over informasjon om en gammel gravplass, fra guanchetiden , som ligger i Agaete. Den ville jeg prøve å få med meg. Men dessverre var det stengt litt tidligere på dagen. Synd.

Man kan se litt av det innenfor inngjerdingen. Nå har jeg enda en grunn til å besøke Agaete igjen. jeg er svært interessert i historien om guanchene og da hører dette med. Men sjekk åpningstiden dere, hvis dere tenker dere dit.

Hovedkirken i Agaete sentrum. Ellers er ikke Agaete by så mye å se. En del hvite hus i kolonistil, noen vanlig kanaristil, trange gater, noen få spisesteder, stengt da jeg var der. Siestatime.

Jeg gikk meg en tur nedenfor ei bru, fin park, benker. Jeg liker å være på oppdagelsesferd.

Fra Agaete sentrum til Puerto de las Nieves var det cirka et kvarter å gå.

Fakta:

Drosje fra Puerto de las Nieves til Finca los Castanos kostet 8 euro (80 kr)

Det går busser oppover alen også, men ikke så ofte. Sjekk Global, bussselskapets nettside.

Det er flere fincaer opp gjennom dalen, spør hotellet, eller sjekk på nettet. Ikke alle har egen nettsider.

Finca los Castanos fant jeg på tripadvisor, HER

Informasjon om Maipe, gravplassen HER

Mitt forrige innlegg fra denne uka på Gran Canaria var fra Puerto de las Nieves og det kan du se HER. Senere i helga kommer det innlegg fra Galdar.

Da ønsker jeg dere alle et riktig godt nytt år, og tusen takk for følget så langt. Jeg setter stor pris på mine lesere og håper dere finner det interessant også i fortsettelsen å følge bloggen, enten mine reiseinnlegg eller bokomtaler.

Bildene er tatt med Sony Xperia Z5, av meg. Copyright.

Desember og året 2015 er snart på hell. Her kommer en kort oppsummering av lesemåneden 2015. En årsoppsummering om lesemål, gamle og nye, kommer i løpet av helga. Jeg har lest så mye i 2105 og gitt så mange høye terningkast på Bokelskere, at det må nøye vurderes hva som holder seg nå. Det endrer seg som oftest i ettertid. Jeg kan imidlertid røpe at jeg har lest 141 bøker i 2015, og av dem har 66 vært norske 2015-bøker, som skal vurderes ift Bokbloggerprisen 2015 (se egen fane om bøker lest 2015 under headingen). Av dem krangler 12 romaner om å bli nominert, og 7 i Åpen klasse. Og enda kan det leses flere bøker før fristen går ut 7.januar. Det er til å bli svett av. Desember var en bra lesemåned, mye bra bøker, noe veldig bra. Har lest både tykke og tynne, og lagt noen på is enn så lenge. Here we go:

1. Englefjær av Frode Eie Larsen: krim, norsk2015, leseeksemplar
2. Solefall av Knut A. Braa: krim, norsk2015, leseeksemplar (302 s)
3. Bipolar Superstar av Bipolar Superstar (Stig Mass Andersen): norsk2015, debutant, psykisk helse/psykiatri, leseeksemplar (266 s)
4. Tiger i Hagen av Ari Behn: noveller, norsk2015, lånt på eBokBib, USA, Afrika, Japan
5. Sommerfuglene i Armero av Jon Magnus: norsk2015, sakprosa, leseeksemplar, USA,Latin-Amerika, Asia, Bosnia, Kroatia med mer..
6. Krukke -en biografi om Suzanne Brøgger : biografi, lesesirkel, Danmark, Thailand mm, kjøpt
7. Slekters gang av Jan Kjærstad : norsk2015, lese- og lytteeksemplar, India, USA, Kina, Spania
8. De urolige av Linn Ullmann: norsk2015, leseeksemplar, USA, Sverige, Hellas
9. Flammen og mørket av Roskva Koritzinsky : norsk2015, lånt på biblioteket
10. Imot naturen av Tomas Espedal: 2011, lånt på biblioteket, lesemål2015, Italia, Guatemala, Nicaragua
11. Bienes historie av Maja Lunde: norsk2015, fremtiden, leseeksemplar

SUM: 11 bøker.

2 krim, 9 norske 2015-bøker (BBP), 2 sakprosa, 1 novellesamling.
7 leseeksemplarer, 3 lånt på biblioteket, 1 kjøpt.

Land /verdensdeler besøkt:
USA, Japan, Afrika, Latin-Amerika, Bosnia, Kroatia, Danmark, Thailand, India, Kina, Spania, Sverige, Hellas, Italia, Guatemala, Nicaragua

Lesemål gjennomført: Lest 1 stk Tomas Espedal , Imot naturen. Frister til gjentakelse.

Påbegynt, skal leses ferdig:
Sekstitallet- verden som var min av Ketil Bjørnstad : norsk2015
Maleren av Sigrun Slapgård : norsk2015
Magnet av Lars Saabye Christensen : norsk 2015
Hva er en roman av Tone Selboe: sakprosa norsk2015
Neiden 1970 av Ingeborg Arvola

Best i desember:
Sommerfuglene i Armero, Slekters gang, De urolige, Bienes historie, Krukke, Imot naturen. Bipolar Superstar er også en bok jeg sitter igjen med en god følelse rundt.

Jeg likte Bienes historie overraskende godt. Leste den ferdig i natt. Godt stykke arbeid av Maja Lunde. Godt skrudd sammen, engasjerende historier. Den har vært mye diskutert blant bokbloggerne i løpet av høsten, mange har likt den godt, andre ikke så godt. Da ble mine forventninger mer normalisert, og jeg oppdaget at jeg koste meg med boka.
Slekters gang var også en positiv overrraskelse. Jeg har savnet å lese slike gode historier, fortellinger. Sommerfuglene i Armero var jeg veldig spent på, og den innfridde. Gripende, morsom og interessant. De urolige er i en klasse for seg, litterært sett.

Film:
Star wars The Force awakens (kino)
Himmelen over Havanna (kino)
Twilights Daggry 1 og 2 (gledelig gjensyn på NRK3)

Ferga går inn i solnedgangen i Puerto de las Nieves. Fra min ferie på Gran Canaria tidlig denne måneden. (foto: Anita Ness)

Et innlegg er laget fra Puerto de las Nieves, som du kan se HER h. Innlegget fikk cirka 1000 besøk før et døgn var gått. Utrolig bra! Og her er del 2, helt ferskt fra Valle Agaete .

Da ønsker jeg dere alle lesere og medbloggere en riktig god nyttårsfeiring og takk for det gamle. Vi ses på nyåret!

Her jeg sitter og koser meg med selvbakte krumkaker og julekaffe fra Guatemala, tenker jeg på alt jeg har lest og på veien videre med tanke på blogging og andre ting i 2016. Jeg kjenner jeg er mer på fremtidsplaner nå, enn det som har vært. Men en oppsummering må til. Det som også vil prege tankene en uke fremover er nominering til Bokbloggerprisen 2015. den prosessen har pågått lenge og vil også bli omtalt i dette innlegget. Altså, først av alt: Jeg har lest 142 bøker i 2015, og det er 5 bøker flere enn i 2014.

Målet for året var å lese 100.
Et godt leseår med andre ord. Jeg har prioritert lesing foran andre sysler, jeg ser nesten ikke TV, og da rekker man å lese mye. Jeg får også lest/lyttet til lydbøker i forbindelse med reiser både privat og i jobb. Lydbøker er for eksempel fint å høre på når man kjører mye bil, såfremt det er spennende lydbøker som man ikke sovner av. EBOkBib er også en flott oppfinnelse som har gjort at man kan laste ned bøker på mobil eller nettbrett og lese i ledige stunder hvor enn man beveger seg.

Bokbloggerprisen- norske bøker fra 2015
Bokåret 2016 har også vært preget av mye lesing av norsk litteratur av året, i forbindelse med lesing til Bokbloggerprisen 2015. Jeg har ikke planlagt å lese så mye nytt norsk. Jeg syntes jeg leste for mye i fjor, og ville lese mindre i år, men det ble ikke slik. Jeg tror jeg blir litt bitt av basillen når det stadig kommer nye bøker og andre omtaler dem som interessante bøker. Men jeg har blitt flinkere å legge fra meg det som ikke fenger og noen har jeg avbrutt helt. Det er fremgang i forhold til mål jeg satt meg for dette året.

I år har jeg lest 67 norske 2015-bøker. De kan du finne i innlegget HER. Innlegget har oversikt over alle leste bøker i 2015, og de norske fra 2015 er markert med rødt.
I 2014 leste jeg 58 norske nye bøker, så jeg leste faktisk mer av dette i 2015.

Av de 67 er det:

3 novellesamlinger: Best : Kjell Askildsens Vennskapets pris. Jeg har også avbrutt et par novellesamlinger

4 diktsamlinger: Best : Åstedsblomster av Torgeir Rebbeledo Pedersen

22 krim: Best: Nødhjelp av Sidsel Dalen. Beste debutant , som også er en veldig god bok: Stjerner over, mørke under av Ingeborg Holm Berg. Andre gode: Kistemakeren av Frode Granhus, Monster av Jørgen Jæger, Skamtegnet av Helge Kåre Fauskanger.

27 andre romaner: De beste (urangert): Din alltid av Gøhril Gabrielsen, Bienes historie av Maja Lunde, De urolige av Linn Ullmann, Slekters gang av Jan Kjærstad, Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne (debutant), Slutten på verden slik vi kjenner den av Erlend Loe, Alt inkludert av Marit Eikemo, Hvordan elske en far og overleve av Vetle Lid Larssen, Vingebelastning av Helga Flatland, Personer du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund, Lev vel, alle av Hilde Kvalvaag.

(ifb BBP: vil noen gi meg gode argumenter for at noen av disse skal nomineres så rop det gjerne ut i kommentarfeltet, jeg er åpen for diskusjon siden det er så mange jeg liker)

10 stk Sakprosa: Beste: Havboka av Morten A Strøksnes, Frihet, Likhet, Island av Mimir Kristjansson, Sommerfuglene i Armero av Jon Magnus (nå leser jeg Bjørn Olav Jahrs kriminaldokumentar Hvem drepte Birgitte Tengs? bare nevner det, selv om den ikke er med i årets oppsummering, men den er aktuell til BBP-nominasjon)

Av alle bøkene er det flere debutanter, minst 9 er romandebutanter uten å ha gitt ut bok før, 3 andre har gitt ut bøker før men debuterer som voksenromanforfatter.

Andre leste bøker i 2015:
Det beste jeg leste i 2015 av andre bøker, er Margaret Atwoods trilogi om MaddAddam, Flommens år, Oryx og Crake. Fantastiske bøker. Jeg ble også veldig glad i Lena Andersson og Sara Stridsbergs bøker. Rettsstridig forføyning og Et personlig ansvar, Drømmefakultetet og Beckomberga.
Det var også fantastisk å oppleve Atwood og Andersson på Litteraturfestivalen på Lillehammer.
Den beste thrilleren var Terry Hayes`Jeg er pilegrim.

I tillegg vil jeg trekke frem Erlend Loes bøker om Doppler. De leste jeg i ett strekk. Utrolig artige bøker. Geniale. Jeg fikk også oppleve Erlend Loe i 2 litterære arrangement i Trondheim i høst.

Antall innlegg skrevet: 156 (bøker, litterære arrangment, film og reiser)

Trender og aktualitet:
Flyktningekrisen har blitt stadig mer aktuell, og flere har skrevet gode bøker om tematikken, blant annet Guiseppe Catozella, med Ikke si at du er redd, en kjempesterk roman. Michel Houllebecque kom med Underkastelse som skapte store debatter om islams utbredelse i Frankrike.... Vår egen Simon Stranger kom med Det som en gang var jord om å leve i en flykningeleir. Jeg likte ikke den like godt som jeg likte hans ungdomsromaner De som ikke finnes og Barsakh, om båtflyktninger og å leve papirløst.. (de leste jeg i 2014)

Ellers har flere skrevet om forbrukersamfunnet, om å være annerledes, som Marit Eikemo med Alt inkludert og Kersti Horgemoen med Håpet og festen. Erlend Loe og Maja Lunde (Bienes historie) , samt Margaret Atwood har skrevet om miljøproblematikken klimakrise, forbrukssamfunnet. Helga Flatland har tematisert prestasjonsamfunnet og diagnosesamfunnet i Vingebelastning. Erlend Loe og Eikemo berører også prestasjonsamfunnet. Jan Kjærstad berører tematikken i sin dystopiske slekstroman Slekters gang, skrevet om Norge fra Kina og fremtiden.
Det er interessante trender i tiden, at flere enn krimforfattere tok opp samfunnsaktuelle temaer i sine romaner i 2015. Jeg tipper at vi vil se mer av det i 2016.

Årsoppsummeringen fra 2014 HER

Oppnåelse av mål i 2015:
Kopiert fra oppsummering 2014:

"Mine mål for 2015:

* 100 bøker : Med 142 leste bøker, så er dette målet nådd til gangs

* 10 1001-bøker - 2 bøker (elendig)

* 30 frahyllabøker - 9 (alt for lite)

* 20 norske romaner fra 2015, 5 sakprosa-dikt-noveller -: Nådd. 67 norske lest..

Forfattere som skal leses:

*Hanne Ørstavik, Eivind Hofstad Evjemos tidligere bøker, Knut Hamsun, minst en roman av Tomas Espedal, Marit Tusvik : Har lest 2 av Hanne Ørstadvik, en av Tomas Espedal, ingen av de andre..

Deltagelse i lesesirkler:

Lines lesesirkel, Moshonistas biografisirkel, Trondheimslesesirkelen" ( Lines lesesirkel dabbet av, jeg deltok der en gang. Moshonistas: Ja, stort sett alltid, Trondheimslesesirkel, ja, med noe fravær..)

Reiser:
I 2015 har jeg vært på 3 utenlandsreiser, Krakow, Hellas (Korfu) og Gran Canaria. Jeg har blogget flere innlegg fra Korfu og Gran Canaria.

Mål for 2016:

I 2016 skal jeg ikke ha så mange mål.

*Det fremste målet er å lese mye mer fra hylla.

Det jeg ikke får lest av hyllebøker i 2016, skal gis bort eller kastes når året er omme, såfremt det ikke er klassikere eller bøker jeg absolutt vil beholde. Jeg skal flytte i 2017 så da må bøker bort.
*Minimum 2 bøker fra hylla hver måned. (fra hylla= minst et halvt år der)

*Jeg skal delta i Lines lesesirkel som starter opp igjen, og da får jeg nok slått sammen mål med å lese fra hylla. Det samme gjelder for deltagelse i Moshonistas Biografisirkel. I april 2016 er jeg så heldig å få velge kategori, som blir rockere. De har jeg mange uleste av i hylla, så her er det bare å stå på.

*Ang blogging, så kommer jeg til å bruke mindre tid på blogginga. Jeg ønsker å frigjøre tid til annen type skriving, som å ta opp igjen ønsket om å skrive for magasiner, samt annen skjønnlitterær skriving. Det er på tide å få uttelling for alle skrivekursene jeg har tatt. Penger må inn, ikke bare ut. Men først og fremst, så liker jeg å skrive, men jeg ønsker å vri det over fra bare lystskriving for blogg til noe mer. Jeg vil fortsette å blogge, fordi jeg koser meg med det, særlig det sosiale med bloggingen, alle diskusjonene, treffene. Men det blir nok færre innlegg, kortere innlegg eller flere samleinnlegg.

*Jeg har også drevet en del med reiseblogging, det vil jeg også fortsette med, men vil også der gå for noe enklere. Å blogge om reiser med mye fotoredigering etc, tar mest tid av alt.

*Jeg vil absolutt fortsette med å delta på litterære arrangement, boktreff/møter etc. Allerede denne måned skal jeg på bokbad med Linn Ullmann i Trondheim og litt senere kommer Vigdis Hjorth og Ruth Lillegraven.

Festivalen på Lillehammer er også et must!

Foto: Anita Ness

Da ønsker jeg dere igjen et riktig godt nytt år. Jeg takker alle dere som har fulgt meg, og håper dere vil bli med videre.

I høst opplevd jeg forfatter og journalist Bjørn Olav Jahr fortelle om arbeidet med denne boka på et bokmøte. Jeg ble så fascinert og interessert at jeg bestemte meg for at denne boka skulle jeg lese. Jeg husker jo litt av Tengssaken, men fulgte ikke med alt i avisene den gangen det sto på som værst. Uansett, en slik sak hvor det har skjedd så mye rart i en etterforskning er det verdt å lese om. Og saken er ikke løst. En gjerningsmann går fir, om han/hun da ikke er død. Skjønt rart, er et alt for mildt ord i denne sammenheng, etter å ha lest denne boka. Rystende, er mer riktig.

Leser på toget

Jeg har som mål i 2016 at jeg skal skrive kortere og færre blogginnlegg, så vi får se om jeg greier det her. Problemet er at ordene fyker avgårde når jeg er engasjert. Det er kanskje ikke det å skrive ned i flyt som tar tid, det er all linkingen, redigeringen etc. Så vi får se...

Bjørn Olav Jahr har skrevet en meget grundig dokumentarbok om Birgitte Tengssaken. Han har gått grundig inn i tilgjengelig kildemateriale og stiller spørsmålet om hvem som drepte Birgitte Tengs. Han er også sterkt kritisk til politiets etterforskning og fengslingen og behandlingen av fetteren. Han har ikke funnet svaret på drapsgåten, men belyser spor som burde vært gått nærmere i sømmene. Det er ikke like lett å gjøre det i dag, 20 år etter. Mye burde vært gjort på et tidligere tidspunkt, noe som dessverre ikke skjedde.

Birgitte Tengs ble funnet brutalt drept i Karmøy 6.mai 1995.
Gjerningsmannen ble aldri tatt.
Lokalt politi med bistand fra Kripos hadde flere spor, men famlet i blinde. Rykter gikk i lokalmiljøet og mange tips ble gitt politiet på bakgrunn av rykter. Politiet hengte seg fort opp i enkelte teorier som førte etterforskingen inn i smale spor, med den følgen at de ikke brydde seg om andre viktige spor og teorier. Birgittes fetter "Espen Espeseth" som han blir kalt i boka, kom tidlig opp som et navn som måtte sjekkes. På et tidspunkt ble han hovedsporet, spesielt etter diverse tips basert på rykter og fordommer, og fordi det var strid om alibiet hans. Foreldrene var sikker på at han kom hjem rundt midnatt, mens et vitne hevdet i ettertid å ha sett ham over en time senere. Foreldrene ble ikke trodd, heller ikke Espen.

Etter ca to år ble han siktet for drapet og satt i varetekt med full isolasjon. Gutten som da var 19 år, var sikker på at han kom ut med en gang, han samarbeidet med politiet, siden han hadde tro på rettssystemet og rettferdighet. Han var uskyldig.
Politiet hadde derimot bestemt seg for at Espen var gjerningsmannen, men de hadde ikke et eneste teknisk bevis. Avhører Stian Elle gjorde alt han kunne for å opparbeide seg tillit, sammen med den mye bryskere og konfronterende etterforskningsleder Ståle Finsal fra Kripos. Espen ble rett og slett manipulert til å tvile på seg selv, han greide ikke å huske noe fra de to timene som manglet i forklaringen, og etterforskerne mente det var fortrengt. De skulle hjelpe ham med å få frem minnene. Blant annet brukte Elle en metode hvor Espen skulle dikte en historie om hva som skjedde drapsnatta, noe fantasifulle Espen gjorde. Han var også en lydig "elev" og gjorde sine oppgaver , det være seg skriftlige oppgaver eller å svare på det han ble spurt om. Historien ble deretter omgjort til å handle om Espen , og at det var hans versjon, hans tilståelse. Etterhvert, nedbrutt som han ble, lot han seg overtale til å tilstå. Noe han heldigvis trakk senere, siden han følte det ikke stemte at han kunne ha gjort det uten å huske noe som helst av det.

Ja, det er mye mer jeg kunne referert, men jeg anbefaler at du leser boka selv.
Her gikk alt feil fra omtrent første stund. Politiet overså spor, sporet av i etterforskingen, bedrev regelrett hjernevasking og manipulasjon av en ung sårbar troskyldig ungdom. Etterhvert kom press om en oppklaring og prestisje sterkt inn i bildet, og ingen var mottagelig/villige til å stille kritiske motspørsmål, eller ta imot slike. Til og med aktorat og dommere, spesielt lagdommer i ankesaken virket å ha bestemt seg på forhånd.

Jahr lanserer også andre mulige kandidater som Birgittes drapsmann, og i starten reagerte jeg litt på det, men slik han behandler stoffet etterhvert, synes jeg det er viktig at det er med.

Dette var rett og slett en rystende bok. Jeg lar meg ikke så lett ryste, men her ble det bare værre og være, og jeg ble til slutt sint, kvalm og uvel over å lese om den behandlingen Espen og familien fikk. Hadde de ikke anket og han blitt frikjent til slutt hadde det blitt et regelrett justismord ala Lilandssaken eller Fritz Moen. I tillegg ble han idømt erstatning da retten mente det ikke var hundre prosent sikkert at han var uskyldig, men sannsynlig at han var skyldig, noe som ble et meget hardt slag for Espen. Han kunne ikke leve videre i bygda da han hadde fått et stempel som mulig skyldig for all evighet.

Jeg synes virkelig dette var en opprørende bok og jeg hadde veldig vondt av 19 årige Espen. Jeg tenkte som Helga Urrang, den psykiatriske sykepleieren han hadde noen samtaler med, at dette var en naiv, tillitsfull og troskyldig, flink ungdom, som bare trodde det beste om folk og systemet, og særlig om avhørsleder Elle, som han fikk meget god kontakt med. Det virket nærmest som Elle fungerte som en slags terapeut for Espen, som gjentok til stadighet at han ville hjelpe ham. Tenk da å bli manipulert på dette viset. Advokat Sjødin var det heller ingen hjelp i til å begynne med, da han trodde blindt på politiet, og selv ble utsatt for tilbakeholdelse av informasjon.

Visste de ikke bedre om avhørsmetoder på denne tiden? (1995-1998) Det nekter jeg å tro at de ikke gjorde. Med Bjugnsaken i nær fortid så var det mye fokus på falske minner, avhørsmetoder og den slags..

Heldigvis fikk advokat Klomsæt i ankesaken ført en av verdens ledende spesialister på falske tilståelser som vitne, og han var helt sikker på at Espens første tilståelse var falsk, ut fra flere tester og samtaler han hadde med Espen.

Det er trist å lese at for å få livet i gang igjen etter denne tøffe tiden som siktet og fengslet, måtte Espen reise utenlands i mange år. Jeg skal ikke røpe mer, siden jeg selv var meget spent på om vi fikk vite noe om hvordan det gikk med ham etter frifinnelsen.

(Jeg skjønner også etter å ha lest denne boka at TV-serien Frikjent er sterkt inspirert av Tengssaken.)

Oppsummert: Veldig sterk, rystende, godt skrevet, godt underbygd. Vi trenger at det skrives bøker om slike saker. La oss håpe at apparat og samfunnet lærer av det. Og at saken blir gjenopptatt. Noen vet hva som skjedde.

Mer om boka her på Gyldendals side

Andre som har blogget om boka:
Psykt opptatt
Rita leser

Annet:
Dagbladet : Om boka, saken, og mulig gjerningsmann
Aftenposten
NRK

Snutter fra anmeldelser på Gyldendals side

Foto: Gyldendal/Agnete Brun

Bjørn Olav Jahr: Hvem drepte Birgitte Tengs? 372 s, pluss fotnoter og kildeliste
Gyldendal 2015
Kilde: anmeldereksemplar

BBP -aktuell? Ja.

(Har jeg skrevet kort nok innlegg? Nei , - men det tar lengre tid å redigere og kutte enn å la det meste stå..Jeg har dog lest og utført korrektur og enkel redigering)

Jeg trodde ikke jeg skulle lese en bok om nabokonflikter, og det er det ikke sikkert jeg hadde gjort heller, hvis ikke forlagskontakten i Kagge anbefalte denne boka for meg. Han mente den var godt skrevet blant annet. Det kan jeg, etter å nå ha lest den, medgi at den er. Forfatterne har begge bakgrunn fra VG, Berg jobbe der fortsatt i helgemagasinet med portrettintervjuer. Denne erfaringen er nok viktig og nyttig når de skal dukke ned i såpass betente tema som nabokonflikter.

I boka besøker de folk som har hatt og har gående konflikter med naboene rundt i hele landet. De jakter på Norges værste nabo. De intervjuer berørte naboer, men også forskere, psykologer, advokater og andre som har en mening eller erfaring med tematikken.
De viser til sosiologiske og psykologiske forklaringsmodeller.
Det dokumenteres at det er en høy økning av naboer som går rettens vei , som oppsøker advokater i nabokonflikter, noe som antageligvis er lite lurt fordi konfliktene da eskalerer, og den som tjener mest på det er advokatene.

Naboer krangler om alt mulig , men det som går igjen mest virker å være konflikter om trær. Trær og hekker som skygger for naboens utsikt, eller ødelegger solingsmuligheter er hyppig årsak til nabokonflikter. Tomtegrenser kan også være en kilde til konflikt. Lyd og bråk er et kjent problem. Et av de værste tilfellene i denne boka er rikmannen på Nesøya som delte naboens uthus i to, fordi hans tomt gikk gjennom den. Eler han som malte husveggen sin med graffity for å ødelegge utsikten som hevn fordi de hogg ned trærne hans. Eller de folka som dreper trær, og diskuterer metoder på nettet..

Det virker som det er en del skrullete folk som driver disse konfliktene. I alle fall har jeg vanskelig for å forstå at folk kan ha utrivelige konflikter i årevis med naboen som de må forholde seg til, legge hverandre for hat, gjøre livet surt for andre. Men det finnes forklaringer på dette. Ofte er det to stridige parter, eller ekstreme personer involvert, man evner i liten grad å se sin egen rolle i konflikten, når det begynner å eskalere greier man ikke å se nyansene, man lager seg forestillinger om andres motiver og handlinger som ikke trenger å stemme med virkeligheten. Det er ikke sikkert at naboen gjør det han/hun gjør for å gjøre livet surt for deg, men av helt andre årsaker, for eksempel.

Med raushet, og å prøve å snakke med naboen, ta opp ting på en ordentlig måte, med mer, så går det mye oftere bra å finne en løsning enn det motsatte. Går man til angrep, kritiserer, går motparten lett i forsvar og man har det gående....

Gode råd for å unngå ødeleggende nabokonflikter finnes også i boka.

Det er mange morsomme historier i boka, jeg dro på smilebåndet og humret flere ganger. Det er lett å gjøre det når man får det presentert slik. Når man slipper å være midt oppe i det selv. Men egentlig er det bare trist. Jeg skjønner ikke at folk gidder. Hvis naboen er så utrolig jævlig, hadde jeg flyttet. Og noen gjør jo også det til slutt..

Like interessant er det å lese om de psykologiske mekanismene som trår i kraft i slike konflikter, hvordan den primitive delen i mennesket kommer frem og tar over. Hvordan ellers rasjonelle mennesker kan gå ut av sitt gode skinn. Om hvordan forskjellige typer mennesker tenker og handler ut fra sitt ståsted, sin bakgrunn. Om klasseskiller i så måte, vestkant, østkant, rikfolk kontra vanlige folk, følelsen av å bli krenker, nedlatenhet, "de tror de er så mye bedre enn oss", gruppeprosesser, flokkdyrmentalitet, om nordmenns sinne, om at vi ikke tåler å bli snakket til lenger.

Ja, det er faktisk en ganske lærerik bok dette her. Rikt illustrert er den også.

Mer om boka HER

Om boka i Morgenbladet
Her kan du lese flere historier fra boka, som har vært mediasaker, Aftenposten
Her fra Adresseavisen

Artikkel om boka og forfatterne, med bilde i Budstikka HER

Folk legger ut massevis av rare eller irriterte videoer av naboene sine på youtube, hm.. snedige greier..

Ronny Berg og Olav Brekke Mathisen: Den jævla naboen om nabokrangler, tujahekker og norsk smålighet, 287 s

Kagge forlag 2015

Kilde: Anmeldereksemplar

Jeg har lenge hatt lyst til å dra til Galdar, den gamle hovedstaden nordvest på øya. Derfor la jeg inn en dagstur dit mens jeg bodde i Puerto las Nieves. Det tok knapt en halvtime dit med buss fra Puerto las Nieves, og samme tiden til Galdar fra Las Palmas. Galdar en sjarmerende liten by, som ligger rundt foten av vulkanen Pico de Galdar. Galdar var Gran Canarias gamle hovedstad før spanjolene kom og okkuperte øya. De bygde den nye hovedstaden litt lenger nord som de kalte Las Palmas. Gran Canaria har mye historie knyttet til urbefolkningen, guanchene, og det er gjort mange banebrytende arkelogiske funn her i Galdar. Vi skal se på noen av dem.

Guancheprinsessene troner i sentrum av Galdar. (foto: Anita Ness)

Mitt mål i Galdar var primært å se de berømte hulemaleriene fra Guanchetiden i Cueva Pintada. Jeg hadde også lyst å se galleriet til Antonio Padron. Jeg rakk begge deler. Avstandene er ikke store i denne byen, alt ligger ganske tett. Det er en fin liten fottur fra busstasjonen og inn i gamlebyen, og det er greit skiltet til severdighetene.

Første stopp er Casa-Museo Antonio Padron, som jeg faktisk gikk meg rett på, etter å ha konsultert dette skiltet:

Å ta seg noen minutter ved slike oversiktskart er alltid lurt. Avstandene er ikke så store som de kan virke som.

Jeg gikk gjennom en gågate med flotte kreative arrangementer med planter og frukt før jeg gikk meg på museet.

Antonio Padron ble født i 1920 og levde og døde i Galdar i 1968. Hans malerier, skulturer og annen kunst tilhører den ekspresjonistiske tradisjonen. Han søkte å forevige folket og livet i Galdar og ellers på øya.

Casa-Museo Padron rommer en utstilling i galleriet, samt hagen og huset han levde og malte i.

Huset, i klassisk kanarisk spansk stil.

Inne i hans atelier. Her er det siste han holdt på med før han døde.

En annen del av galleriet, med bilder og skisser på veggen. Jeg likte godt hans malerier, og kunne gjerne tenkt meg et av hans malerier på veggen. Jeg så derimot ikke at reproduksjoner var til salgs der.

Fine strelitziaer i hagen hans.

Det ligger en kafe` like ved museet, men går du et lite stykke videre så finner du enda flere spisesteder i dette området. Jeg var så sulten at jeg spiste en lett lunsj ved kafeen like ved museet. Det var helt greit, det virket også veldig lokalt.

Mange flotte bygninger, samt spisesteder på veien mot Cueva Pintada. Jeg liker så godt fargene på husene. Typical canario, typical hispanic.

Er hun ikke flott der hun står så bestemt i gata like overfor Cueva Pintada?

Nå er jeg inne på museet Cueva Pintada. Jeg var så heldig at det var en guiding akkurat da jeg kom. Det er ikke lov å gå på egenhånd inne i det arkeologiske området, noe jeg ikke visste, så jeg var heldig med timingen. Først viste guiden oss en del ting de har funnet som sto inne i montre, som disse små figurene med de eldgamle, førspanske mønstrene og symbolene som pryder mange souvenirer på øya.

Her er The idols, små figurer som man antar hadde en religiøs funksjon, men de kan også vært brukt som amuletter og leker. Vi ser her en del av gudinnen Tara til høyre.

Etter å ha sett et par gripende og interessante filmer hvor de har dramatisert historien om urbefolkningen på Gran Canaria, hvordan de levde og hva som skjedde da spanjolene kom og gikk til krig mot guanchene, en krig de tapte, fikk vi komme inn i området for utgravingene. Guanchene ble enten drept, tok livet av seg, tatt som slaver eller sendt bort fra øya. Svært mange ble drept, ja folket ble nesten utryddet, men jeg tror det finnes noen få etterkommere på Kanariøyene i dag. (som jeg har hørt) . (guiden er midt i bildet)

Det er veldig mye som fortsatt ikke er gravd ut. Det er nitidig arbeid og det koster mye penger. Dette er en enormt viktig kulturarv som de verner om.

De har funnet en del av bosettingen som runde hus. Guanchene bodde stort sett i grotter, men også noen i disse husene. Jeg har ikke helt klart for meg hvorfor de bygde disse husene og hvem som bodde her. Jeg fikk ikke med meg alt som guiden sa, da det meste gikk på spansk, men hun tok noen shortcuts for meg på engelsk. Jeg var mest opptatt av å se, uansett.. og kjøpte meg et hefte i museumsbutikken om historien og utgravingene som jeg kan lese mer i etterhvert.

Guiden tok bilde av meg utenfor et av de runde husene. Dette huset er rekonstruert.

De har også rekonstruert hvordan de levde og hvordan det så ut inne i dem, ut fra det de har funnet.

Jeg synes det var utrolig fascinerende å være her inne. De berømte hulemaleriene er inne i et ekstra beskyttet og låst rom med glassmonter, og der fikk vi ikke lov til å fotografere. De er nok ekstra ømtålige for blitz fra kameraer.

Vel ute igjen på gata, var det liv og røre, en gjeng med trommer med enorm sterk lyd fikk meg til å føle at jeg var tilbake i Buenos Aires igjen, for en stakket stund. (litt mindre folk her i Galdar, dog)

Det lakket utover ettermiddagen og jeg følte for å ta bussen tilbake til Puerto las Nieves for å spise middag der. Jeg gikk en annen vei tilbake for å se på de vakre bygningene i noen roligere gater i Galdar.

Det er mye fint å se på.

Parker og hus, gater og fasader.

Og noen julepyntede gater.

Galdar et absolutt verdt et besøk. Du rekker fint å få med deg severdighetene i løpet av en dag. Det er mer å se på enn det jeg har besøkt. Jeg kjøpte en billett på Casa-Museo Antonio Padron som også gikk til Cueva Pintada, da sparte jeg noen euro. Vil man se flere museum lønner det seg å kjøpe en sånn fellesbillett. Husk og spør om det hvis de ikke tilbyr deg det. Jeg betalte 6 euro for begge museene med den billetten.

Bussen til Galdar fra Puerto las Nieves kostet 1, 40 euro hver vei.

Info om Casa-Museo Antonio Padron HER og Cueva Pintada HER . Mer om byen Galdar HER

Hvis du er interessert i guancenes historie anbefaler jeg også å ta en tur til Museo Canario i Las Palmas . Det har den største samlingen om guancher i hele verden. Jeg var der for noen år siden, og det er virkelig imponerende. Du må også få med deg Guayadeque, dalen hvor de bodde i grotter og noen fortsatt gjør. Her finnes også restaurant og et visitormuseum

Andre innlegg fra denne turen i desember 2015:

1. Puerto de las Nieves

2. Valle Agaete, Finca los Castanos, Agaete

Bildene er mine egne, tatt med Sony Xperia Z5. Copyright.

Å få en ny Odd Singsaker-krim av Jørgen Brekke i handa, er en forventningsfull begivenhet som får det til å krible. Den 14.januar er det lansering i Trondheim. Men boka er ute i handelen, den første knallgode anmeldelsen kom i Adresseavisa i helga, og jeg fikk prøveeksemplar for en tid tilbake. Paradisplaneten leste jeg nesten i et jafs i helga. En krim jeg koste meg meg, så kanskje er den en kosekrim? For dere som får feil assosiasjoner til begrepet kosekrim kan jeg berolige med at dette er mer enn hardt nok. Men også lekent, lett, interessant og morsomt, samt intrikat og komplekst.

Odd Singsaker, den arbeidsomme førstebetjenten ved Trondheim Politikammer er tilbake.
Han er gjenforent med sin amerikanske kone Felicia Stone, og i denne boka har de nettopp vært på en lengre ferie. De har knapt rukket å komme hjem til Norge før det skjer et brutalt dobbeltdrap i Trondheim. En far og sønn blir funnet drept et hus på Strindheim og sønnen utenfor. Sønnen har for det meste ligget på et rom med mørke gardiner i kjelleren, men akkurat denne dagen sto han opp til en skjebnesvanger hendelse.

Russen i Trondheim har som tradisjon å sette russelue på hodet til Olav Tryggvasonstatuen på Torget, ved hjelp av Brannvesenet. Brannmesteren som har oppdraget får seg sitt livs overraskelse. Et avkappet hode og et sverd ligger på sokkelen.

På snedig vis blir Odd Singsaker koblet til saken. Han er riktignok sykmeldt, og har sannsynligvis ikke godt av å begynne å arbeide igjen, men han kan ikke la være, siden en kollega ønsker og trenger hans hjelp. Det viser seg også at Odd og Felicia har tatt hånd om en gammel bok for bibliotekar Siri Holm , verdt masse penger, som de skulle forsøke å selge i London. Boken var mer verdt enn de trodde så de tok den med tilbake og lot Siri plassere den trygt i Gunneriusbiblioteket.

Det som videre skjer er et kappløp for å fakke en gjerningsmann eller fler, som fører Odd Singsaker til London igjen. Den gamle boka har en sentral rolle, likedan et gammelt brorskap som har hatt stor innflytelse gjennom tidene. Vitenskapsmenn som Francis Bacon står bak. Drømmen om Udødelighet og jakten på De Vises Sten er stikkord. Naturen og vitenskapen.

Jørgen Brekke har snekret sammen en skikkelig godbit av en røverroman som jeg storkoste meg med. Vips så var de 496 sidene slukt.
Dette er en leken krim, språket flyter lett , kapitlene veksler mellom fortid og nåtid på en måte som aldri blir uoversiktlig. Brekkes fantasi er grenseløs. Jeg humret godt over de stadige nye vendingene mer enn en gang. .Jeg synes tidligere at Brekke har veltet seg vel mye i groteske voldsdetaljer, særlig i Nådens omkrets og Drømmeløs, men i denne boka er det tonet ned. Vel er kapping av hoder temmelig brutalt, men han utbroderer ikke mer enn nødvendig.
Det er en positiv utvikling synes jeg. Boka er mer enn nok spennende uten. Drapsmetoden hodekapping har dessuten en helt spesiell betydning for gjerningsmannen/mennene.
Det eneste jeg stusset på var hvorfor ikke Singsaker og de han spurte visste om butikken Walhalla, når de skulle lete etter butikker som solgte middelaldersverd? For meg som er lokalkjent var det merkelig, men for andre betyr dette selvsagt ingen verdens ting.

Og slutten? Jeg tygger enda på den..

Jørgen Brekke plasserer seg med denne spenningsboka helt klart i samme kategori og divisjon som Tom Egeland, Helge Kåre Fauskanger, Gert Nygårdshaug og Dan Brown.

Paradisplaneten er så langt Brekkes beste!

Andre bloggere:
MedBokogPalett

Forlaget om Paradisplaneten

Mine andre innlegg om Brekkes bøker:
Menneskets natur
Drømmeløs
Nådens omkrets

Jørgen Brekke: Paradisplaneten, 496 s
Juritzen 2015

Kilde: Prøveeksemplar

I 15 kuldegrader møtte en knippe krimelskere opp på torget i Trondheim i går for å bivåne Jørgen Brekkes og Juritzen forlags lansering av Brekkes nye krimroman; Paradisplaneten. Selv har Brekke uttalt på sin offisielle facebokprofil at han har høydeskrekk og gruet seg meget til stuntet. Men hva gjør man ikke for kunsten, liksom.

Jørgen Brekke forbereder seg på å bli heiset opp i høyden av Trondheim kommunes brannvesen for å lese fra Paradisplaneten. (eget foto)

Paradisplaneten handler om et drap eller flere, hvor et avkappet hode blir funnet på toppen av Olav Tryggvassonstatuen . Brannvesenet oppdager det i forbindelse med at de skal heise opp en russelue for russen i deres tradisjonelle russefeiring.

På vei opp.. Jeg må medgi at jeg hadde stor medfølelse med Brekkes høydeskrekk. Selv er jeg ikke så mye plaget av det, men jeg tror heller ikke jeg hadde turt å bli heiset opp slik. Kabinbaner og sånt har jeg skrekk for. Sånn halvveis opp stoppet krana, og jeg trodde nesten at den skulle gå i stykker, kaldt som det var.. kanskje smøringen hadde frosset fast? Ja, så mange rare fantasier man kan få du..

Et hakk høyere, jeg tror det var her krana stoppet. Vi som sto nede på bakken, slo floker og hutret, sto gispende og ventet på neste rykk.

Her er han over toppen, men krana skal enda vri kurven med Brekke in i en passende posisjon.

Her oppe leser han et utdrag fra kapitlet om hodet på statuen. Han leser ikke hele, og det skjønner vi godt, kaldt som det var. At såpass mange hadde funnet veien til torget var tross alt imponerende. Vi liker oss best inne når det er barfrost og 15 speik.

I samlet flokk gikk vi til Trondheim folkebibliotek for å høre Brekke bli bokbadet.

Det var også anledning til å kjøpe boka og få den signert etterpå. Noe min gode kollega og venn Pål gjorde. Selv har jeg boka og har lest den.

Trond Åm, prosjektleder for Litteraturhuset i Trondheimønsker velkommen til arrangementet. Litteraturhuset i Trondheim har mange flotte poster på programmet i år, som i fjor. Og samarbeidet med biblioteket og bokbransjen virker å fungere utmerket.

Etter at Ørjan Greiff Johnsen (t.v) hadde bokbadet Jørgen Brekke, leste Brekke første kapittel i Paradisplaneten , som ga opptakten til historien om hemmelig brorskap, en gammel bok skrevet av Robert Burton; "The Anatomy of Melancholy,..." , som noen er villige til å drepe for.

Bokbadet var også veldig interessant, hvor vi foruten å høre om skapelsen av selve boka, får høre mer om Brekkes interesse for de temaer han skriver om. Ift Paradisplaneten har han drevet veldig mye research, og det er alltid en fare for at det blir brukt for mye i en slik roman. Han sa at første utkastet var helt annerledes enn den boka vi nå kan ta del i, takket være hans dyktige redaktør.

De snakket også om at Odd Singsaker er en litt spesiell politihelt, siden han er litt grå og ikke har for mange særtrekk (bortsett fra trangen til å drikke akevitt til frokost og hjernesvulsten) , og at bikarakterene er de som er mest spesielle. Og om at dette egentlig er et genialt grep. Slik blir det ikke så lett å bli lei Singsaker, som godt kunne ha vært en av oss vanlige lesere. Som forfatter har han også muligheten til å la bifigurene skinne i bøkene. I Paradisplaneten fikk vi bli mer kjent med bibliotekar Siri Holm, og kanskje får vi frem andre i senere bøker.

Johnsen mente også at Brekke var utrolig heldig med timingen i denne boka. Brekke sa han har brukt to år på å skrive denne, og ting han har skrevet har skjedd i løpet av skrivingen. Noe av tematikken i Paradisplaneten er verdens endelikt, ikke nødvendigvis total undergang, men det er mange tegn på at vi ikke kan leve som før og det blir trange og vanskelige tider. Vi har i det siste sett at oljeprisene har falt kraftig, og terrortrusselen øker stadig, med påfølgende flyktningestrøm og humanitære katastrofer. I boka ønsker brorskapet å sikre seg et godt liv også etter undergangen, ved å søke udødelighet, fryse ned kroppene sine, slik at de kan bli vekket når tidene blir gode igjen en gang i fremtiden. Dette var noe Francis Bacon syslet med i sin tid, og brorskapet er tuftet på hans ideer.

Bokbadet ga meg nye perspektiv og noen aha-opplevelser selv om jeg har lest boka. Og slutten ;- bokbader Johnsen nevnte en av de løsninger jeg selv har vært inne på i mine funderinger Det skal bli interessant å se om dette følges opp i nye bøker om Odd Singsaker. For de kommer, kunne Brekke love.

Jørgen Brekke signerer Paradisplaneten til Randi og Pål. Både de og køen bak har virkelig noe å glede seg til.

Randi har også blogget fra lanseringen.

Her er mitt blogginnlegg om Paradisplaneten

Jeg blir forresten stadig mer imponert over Brekkes evne til å skrive så lettfattet om såpass komplekse, historiske og moralfilosofiske temaer som denne boka dreier seg om. Godt gjort! Gleder meg til flere bøker i samme gate med Odd Singsaker.

Bildene er min egne, tatt med Sony Xperia z5

Playa del Ingles er et av de to store turiststedene på Gran Canaria, bygd opp for formålet med enormt mange hoteller, spisesteder og butikker. Det spesielle med Playa del Ingles er den lange flotte stranda, som strekker seg til Maspalomas og litt til. Mellom Playa del Ingles og Maspalomas er et noen flotte sanddyner, Las Dunas. Jeg har gått turen før, både gjennom sanddynene og langs stranda. I dette innlegget skal vise noen bilder fra strandturen, samt fra strandområdet og området rundt Kasbasenteret hvor jeg bodde ved denne gangen. Vi tar også en liten utflukt til Arguineguin.

Gangveien opp mot et par kjøpesentere, blant annet Kasbasenteret. Til venstre den svenske kirken. Mitt hotell lå like nedenfor her. (foto: Anita Ness)

Jeg bodde på apartmenthotell Las Arenas denne gangen. Et rimelig enkelt, litt slitt hotell og sentralt beliggende. Hotellet har en liten kafe og døgnåpen resepsjon. Jeg liker å bo i leilighet så jeg kan ordne meg selv med frokost og mat etter behov. Jeg kan bli lei av å bare spise ute. Rimeligere blir det også.

Her fra hotellets resepsjon. Men fikk jeg sendt noen kort? Hm, det drøyde og det drøyde. Jeg kjøpte kort i Galdar, men fikk ikke kjøpt frimerker tidsnok.

Utsikt fra balkongen min. Playa del Ingles som sagt er veldig tettpakket av hoteller. Sist jeg var i Playa bodde jeg på Walhalla. Det var nærmere det store Yumbosenteret. Herfra var det to km til Yumbosenteret, men jeg var ikke innom der en eneste gang nå. De er ganske masete de kjøpesentrene.

Bilder fra leiligheten. Den var helt ok. Balkong er et must. Jeg liker å sitte på balkongen tidlig på dagen, spise frokost og lese.

Jeg har som regel med meg mer bøker enn jeg greier å lese. Jeg liker å ha noe å velge i. Det tar en del vekt i kofferten, så jeg bruker å legge igjen bøker. Jeg tok med meg en bok til Casa Siri i Arguineguin, siden hun har bytte/låne/gi bort-bibliotek der. Jeg fant selvsagt et par som jeg lånte med meg hjem også.

Jeg hadde også noen trivelige stunder sammen med bloggevenninne Randi fra Trondheim, Hun bodde cirka ti minuter fra meg. Vi spiste middag sammen de dagene jeg var i Playa, og vi dro en dag til Arguineguin.

På bilde t.v. spises det nydelig fisk på en av de beste restaurantene på stranda, La Ciudadela . Vi var skjønt enige om at både den og Costa Italy som vi spiste pizza og pannekaker på (t.h), samt middag en annen kveld var veldig gode restauranter. Costa Italy ligger på promenaden, litt oppe på et platå, litt på vei mot San Augustin. Herlig sted, hvor det også er litt lunere og roligere enn nede på stranda. Vi spiste også på El Rancho en kveld, en meksikansk restaurant som vi var veldig fornøyd med.

Etter at vi hadde spist gikk vi et par kvelder ned på stranda, på Ciao Ciao, for å høre på musikken der. Tydelig at dette var et populært sted. Vi synes det var litt harry, men musikk gir stemning det, og i kveld var det meksikanske rytmer.

Det blåste ganske mye om kveldene. Det hadde også blåst Calima, vinder med sand fra Sahara, en stund. Det kan være plagsomt for astmatikere og lungesyke, så det bør man være obs på.

Utelivet forøvrig:

Jeg er ikke akkurat en utelivsløve lenger, men jeg synes det er artig å høre litt musikk, så jeg sjekket ut noen utesteder på Kasbahsenteret. Over her er det en danseplass med latinsk musikk, som var ganske så fengende. Her danset folk alene , sammen med andre eller bare satt og lyttet. Brasil heter plassen.

For den som ønsker litt hardrock anbefales Turbo Bar. Jeg var der to kvelder og dj`n kjente meg igjen den andre kvelden. Jeg hadde bedt om Nigthwish , og det husket han og kelneren spurte hvilken låt han kunne spille for meg i dag. Veldig ok.:)

Ellers er det jo plenty av andre barer, med irsk musikk, dansebandmusikk, disko, etc etc..

Men kaffe er også godt, og jeg fikk faktisk god kaffe på kafeen på hotellet mitt.

En dag tok Randi og jeg bussen til Arguineguin for å besøke noen hun kjente. Vi spiste en lett lunsj på en restaurant ved stranda bak oss her. Det slo meg at stillheten her var så god. Helt annerledes enn de konstante lydene i Playa del Ingles. Vennene hennes bodde på et større hotell som heter Dorado Beach. Det så ikke så værst ut, og noe man kan tenke på en gang man ikke trenger å reise på lavbudsjett. Etter lunsjen gikk Randi og jeg en tur til Patalavaca, og kjøpte litt drikke på Casa Siri. En kafe som anbefales, med bokkrok og en norsk hyggelig vertinne.

En nisse i Playa del Ingles. Det er tross alt desember og snart jul

Den sise dagen jeg var i Playa del Ingles denne gangen gikk jeg til Maspalomas langs stranda. Det er en utrolig fin og populær tur. Jeg brukte sikkert et par timer fra hotellet til Faro Maspalomas. Men jeg bruker lengre tid enn normalt når jeg skal stoppe stadig vekk for å ta bilder. Jeg kom ned på stranda herfra.

Oversiktsbilde den andre veien, mot San Augustin lengre nord.

Kattepusen som lå ved trappa ned mot stranda flere ettermiddager og kvelder.

En liten strandselfie..

Det var så flott å gå der, flott lys når det nærmer seg skumring..

Det var små kiosker med jevne mellomrom bort gjennom... Det er flere strender, blant annet nudiststrender.

Nå er jeg straks i Maspalomas, og ser to fiskere...

Fyret langt der borte..

Litt vegetasjon er det i ørkenen..

Faro Maspalomas.

Flott Sandkunst, som fortjente noen euro.

Faro Maspalomas.

Her tok jeg meg et lite glass øl før jeg dro tilbake til Playa del Ingles med bussen. Det går en fin promenade videre herfra også, men det får bli en annen gang.

Takk for følget!

De andre innleggene mine fra denne turen:

Del 1- Puerto de las Nieves

Del 2- Agaete og Valle Agaete, Finca Los Castanedos

Del 3- Galdar, Cueva Pintada og Casa-Museo Antonio Padron

Her er Randis innlegg fra Playa del Ingles.

Bildene er tatt med Sony Xperia Z5 av meg. Copyright.

De litterære begivenhetene står i kø i Trondheim for tiden. I går kveld besøkte Linn Ullmann Trondheim, byen hun tilbrakte store deler av sin oppvekst i, siden mora Liv og mormora er derfra. Hun har også mye slekt på morssiden i Trondheim, og føler hun kommer litt hjem når hun kommer hit, kunne hun fortelle til Adresseavisens journalist Ole Jacob Hoel (Adresseavisen 19.01.16) . Linn Ullmanns roman De urolige havnet temmelig raskt på bestselgertoppen i Trondheims bokhandlere, og at arrangementet på Folkebiblioteket ble utsolgt fort, var derfor ingen stor overraskelse. 320 publikummere ble det plass til på Bibliotekets Kulturtorg i 1.etasje.

Marit Album Kvermo bokbadet Linn Ullmann på Trondheim folkebibliotek. (foto: Anita Ness)

Det har vært foretatt mange intervjuer med Linn Ullmann i aviser og TV i forbindelse med hennes nye roman om hennes foreldre Liv og Ingmar, så jeg skal ikke gi store referatet her, kun en liten stemningsrapport, med det viktigste jeg bet meg merke i.

Litt av det store antallet publikum som var så heldige å få billetter.

Jeg dro dit sammen med min venninne Anne-Marie og møtte også bokbloggervenninne Randi og Mette. Det var usedvanlig stor overvekt av kvinner til stede. Jeg tror at mennene kunne telles på ei hånd. Vi vet at kvinner er ivrige lesere, og de leser nok mye mer av romaner som handler om relasjonelle temaer enn det menn gjør. Hvorfor menn ikke bryr seg i like stor grad, kan man bare gjette om. Til sammenligning så var det mange flere menn som møtte opp på lanseringen av Paradisplaneten (krim) av Jørgen Brekke i forrige uke.

Linn snakket om arbeidet med boka, om de lydbåndene hun snakket inn sammen med sin far på slutten, om hvordan han ble sykere, om hvor vanskelig det var å se ham eldes, at han begynte å glemme - noe som var veldig ulikt ham. At han var en arbeidets mann, en mann av sin tid, hvor kvinner hadde sine roller å fylle og menn sine. Hun ble opptatt av dette med å kjønnsroller når hun skrev, at det var alle kvinnenes, mødrenes lodd i livet å ta seg av barna og huset, mens menn pleiet karrieren. At hennes egen mor som også var karrierekvinne tok seg av Linn etter foreldrenes skilsmisse var en selvfølge på den tiden

Linn sa også at hun vanligvis ikke vil mene noe om hvordan lesere forstår og tenker om hennes bøker, men når det gjelder De urolige har hun opplevd at noen feilleser hennes roman. Hun har skrevet boka som en kjærlighetserklæring, en hyllest til sine foreldre, og hun mener det er helt feil hvis folk skal sitte igjen med følelsen av at det handler om det stakkars barnet Linn og voksne som ikke kunne ta seg av henne. Hun mener at alle har noe å bale med i sine familier, det er ikke noe unikt. Hun har også skrevet om alderdom, oppvekst, utsatthet, savn og kjærlighet før, sier hun. Det er noe som går igjen i hennes forfatterskap. Hun sier hun er stolt av sine foreldre, at mora er helt nydelig, begavet, morsom, og hun synes hun er heldig som fikk vokse opp med henne som mor.

Hun hadde også lyst til å utforske det selvbiografiske i denne romanen, noe hun skriver en del om. Hvor går grensen? Hva er minnenes betydning for våre liv? Hva er sant, hva ikke? Hun ser at hennes minner om oppveksten og hva hun husker som sant, kan være noe helt annet enn det for eksempel hennes mor husker.

Linn Ullmann sa også at hun mest har hun utlevert seg selv i denne romanen, og slik var det en vanskelig bok å skrive.

Etter bokbadet, hvor hun også leste fra De urolige, stilte hun opp til signering. Køen var lang..

Jeg var også så heldig å få signering.

Adresseavisen var også tilstede. Papirutgaven hadde et et lengre intervju med henne i dag. (under betalingsmur) Randis innlegg fra bokbadet kan du lese HER

Min omtale av De urolige kan du lese HER

Bildene er tatt av meg med Sony Xperia Z5 ( som fortsatt er i uttestingfasen. )

Frihet, likhet, Island av Mimir Kristjansson - en bokanbefaling!

7 norske 2015-bøker, enda et samleinnlegg (Eikemo, Emanuelsen, Stranger, Hegazi Høyer, Wiik, Askildsen, Namløs&McMenanin)

Havboka av Morten A. Strøksnes - Fabelaktig!

Oppsummering november -15

Sommerfuglene i Armero, Bipolar Superstar, Englefjær, Solefall, Tiger i hagen, Håpet og festen ( 6 bøker i enda et samleinnlegg av norske bøker 2015)

Moshonistas biografilesesirkel: KRUKKE - en (intens) biografi om Suzanne Brøgger

Slekters gang av Jan Kjærstad - fantastisk roman både i lyd og papir

De urolige av Linn Ullmann - en sår, men vakker historie om Linns forhold til sine to kunstnerforeldre

Gran Canaria - en uke i desember del 1. Puerto de las Nieves (fotos)

Flammen og mørket av Roskva Koritzinsky (2015) og Imot naturen av Tomas Espedal (2011)

Gran Canaria del 2: Agaete og tur til kaffeplantasje i Valle Agaete (fotos)

Oppsummering desember -15

Blogg- og leseåret 2015, samt mål for 2016 (oppsummering)

Hvem drepte Birgitte Tengs? Sterk, rystende og velskrevet kriminaldokumentar av Bjørn Olav Jahr

Den jævla naboen av Ronny Berg og Olav Brekke Mathisen - kort omtale av interessant og artig bok

Gran Canaria del 3: Galdar, Cueva Pintada og Casa-Museo Antonio Padron (fotos)

Paradisplaneten av Jørgen Brekke - Hans beste!

Spektakulær lansering av Paradisplaneten på torget i Trondheim

Gran Canaria del 4: Playa del Ingles - Maspalomas

Linn Ullmann på Trondheim folkebibliotek 19.01.16