Søndag 10. januar døde David Bowie, to dager etter sin 69-årsdag. Samme dag han ga ut sitt 25. studioalbum. Nyheten om dødsfallet nådde verden mandag 11. januar. Varselet om dødsfallet traff meg rett i magen da jeg åpnet mobilen på senga før jeg sto opp. Ganske sjokka, etter å ha lest en flott artikkel i anledning både 69. årsdag og nytt album lørdagen. Uka som fulgte handlet om Bowie, i sosiale medier, avisene, så utrolig mange har hatt og har et forhold til Bowie og musikken hans som preget flere tiår. NRK2 sendte flere dokumentarer samt Bowie Live i Dublin fra den siste turneen hans i 2003. Jeg spilte mine favoritter av Bowie hele uka, og leste biografien av Paul Trynka som jeg hatt liggende en stund. Det er den jeg skal skrive litt om nå.
![]()
Starman er en ganske tettpakket biografi som ble utgitt i 2011 (på norsk 2013) og har med seg det meste av historien til David Bowie, med unntak av de siste begivenhetene selvsagt.
David Bowie ble født 8.januar 1947 og vokste opp i nr 40 Stansfield Road i bydelen Brixton i London sammen med moren Margareth Burns, kalt Peggy og faren Haywood Stenton Jones. Mora var serveringsdame da hun traff Haywood. Faren hadde tidligere eid et teater og drevet nattklubb, men senere jobbet han med vanskeligstilte barn og ungdommer. Faren hadde selv en meget vanskelig oppvekst siden foreldrene døde tidlig under første verdenskrig (faren ble drept) og han ble plassert hos ei tante. David heter egentlig David Jones. Han hadde en ti år eldre bror Teddy, som moren hadde fra et tidligere ekteskap/forhold. Teddy ble plaget av alvorlige psykiske lidelser og var i perioder innlagt på psykiatrisk sykehus. Det var ellers en del psykiske lidelser på morssiden, noe som Bowie nok både var skremt av (redd for å bli syk selv) og som preget ham og musikken hans. Sannsynligvis var et også en del skam forbundet med det. Bowie var aldri noe åpen om dette. Mange visste ikke engang at han hadde en bror.
David vokste opp i etterkrigstiden og det lå fortsatt nedbomba hus i ruiner som ungene i gata lekte i. Foreldrene var egentlig i middelklasseskiktet, men de hadde ganske dårlig råd, men det handlet vel mest om etterkrigstidens armod.
Når det ellers gjelder barndom og oppvekst så beskrives forholdet til faren Haywood å være sterkt og godt, men til mora bar det preg av kjølighet og distanse. Bowie gikk med et gullkors som han hadde fått av faren som tenåring, hele livet. Bowie fikk ikke den følelsesmessige næringen han trengte av mora, han uttrykte ofte at hun var kald, og i perioder i voksen alder ville han ikke ha noe med henne å gjøre. Hun aksepterte heller ikke hans drømmer om å gjøre artistkarriere. Faren derimot støttet David i det han ønsket, og var en viktig pådriver i den perioden i ungdomsårene David ønsket å få platekontrakt.
Da David var fyllt fem år flyttet familien til en av Londons forsteder, Bromley, til et småpent lite rekkehus. Haywood fikk seg jobb som PR-sjef. David begynte på skolen Burnt Ash som 8-åring hvor de fikk utfolde seg innen kulturelle fag som musikk og dans. David utviklet seg til en pen gutt med alveaktige trekk, og hadde mye sjarm , noe som preget ham og ble viktig for ham resten av livet. Davis hadde en bestekompis George Underwood og sammen oppdaget de musikkens vidunderlige verden sånn i 10-11 årsalderen. De stakk ofte fra skolen, eller etter skoletid, for å høre på musikk på platesjappene. (det gjorde jeg også fra jeg var 12- 15 sånn ca). Det store idolet til David Jones var Little Richard. De var også inspirert av Lonnie Donegan. Guttene begynte å spille og lage musikk, og ble en del av en ny generasjon rockere som vokste frem. Keith Richards som også vokste opp i nabolaget kalte dem "krigsbarna".
For å gjøre en meget lang historie kort, så ble David mer og mer sikker på at det var musikk han ville holde på med. Han og George starta band og fikk seg noen spillejobber, men veien til platekontrakt var lang. David begynte på Bromley Tech, skole, men var bare opptatt av kunst og musikk så det gikk så som så med de andre fagene. Mange hadde tro på unge David. Mange så at han hadde noe spesielt, selv om sangstemmen ikke akkurat var det som utmerket seg så tidlig. Men David var ung, målbevisst, ambisiøs, og ville opp og frem. Han imiterte, kopierte andre, lagde sin egen vri på ting, og fikk platekontrakt til slutt, med sitt opprinnelige navn, men det endelige gjennombruddet fikk han først etter flere skifter med managere, bandmedlemmer og navn til Bowie.
David var så frustrert over at det tok sånn tid for å slå gjennom at han en periode prøvde seg som danser istedet. Han holdt på å gi opp. Da var det at faren Haywood hjalp sin 17-årige sønn ( 1964) å skrive en skamløs salgstekst til en knallhard forretningsmann John Bloom for å få ham til å satse penger på bandprosjektet. Herfra ballet det på seg, og David fikk stadig flere støttepersoner i musikkbransjen som ble viktige for stadige nye trinn i karrieren. Unge David var frekk og frempå, hadde masse selvtillit, var sjarmerende, og godt likt.
Han slo skikkelig igjennom med The rise and fall of Siggy Stardust and the Spiders from Mars i 1972, selv om han gjorde det ganske bra med Hunky Doryåret før og The man who sold the world i 1970 også .
70- tallet var en tøff tid i musikkbranjen, hardt, rått og kynisk. Bowie brukte og kastet folk etter hva som funka, noe som var helt vanlig den gangen. Han opplevde selv å bli sveket noen ganger. Han hadde et langt samarbeid med Mick Ronson som gitarist i bandet, samt Lee Conn (manager) og Tony Visconti.
Og det ble veldig mye sex & drugs & rockn`roll.
David Bowie ville erobre USA. Han bodde en periode i LA og holdt på å ta knekken på seg selv med et enormt kokainmisbruk. De skjønte ikke den gangen at kokain var farlig og avhengighetskapende. Det var helt vanlig å forsyne seg med det ene og det andre. Bowie begynte å få vrangforestillinger, ble mistenksom og paranoid. Andre har sagt at han sannsynligvis fikk kokainutløst psykose. Til slutt hatet Bowie LA , alle de kyniske folka og dopet og dro tilbake til Europa. Han bestemte seg for å kutte ut kokain, og greide det bra. Noen ukers avrusing, en togtur til Moskva, andre tider. Litt ble det nå og da, og en del øl, men det store misbruket var det slutt på. Han har sagt i en dokumentar at han oppdaget at det faktisk gikk an å skrive låter selv i nykter tilstand.
Bowie var en som gikk fort lei av det han holdt på med, alltid et skritt eller to foran de andre, musikk rydde ut av ham på en -to-tre i perioder, han var en utforsker, en som stadig endret seg og lagde forskjellige ting, han overrasket stadig og det er nok kilden til hans popularitet over så mange tiår. Han inspirerte mange, som for eksempel Madonna, Kanye West og Prince.
I boka er det også mye fokus på hans seksuelle preferanser. Var han homo, bifil eller hva? Bowie selv har sagt etter hvert at han mest er heteroseksuell, men han hadde nok korte forhold til menn også. Han flørtet med andre menn, i en tid hvor homofili enda var forbudt . Men han hadde ikke seksuelt forhold til Mick Jagger, som det gikk rykter om. Jagger og Bowie var venner og hadde et musikalsk samarbeid, men de konkurrerte også.
Andre som Bowie hadde gode samarbeids- og vennskapsrelasjoner til var Marc Bolan (ble drept i bilulykke 1977- noe som gikk sterkt inn på Bowie), Iggy Pop, John Lennon, Ian Hunter, Brian Eno, Lou Reed (vel, ikke kanskje så god venn med Reed egentlig, men han var viktig i kretsen). Han var knust da John Lennon døde. Han sørget også over broren Teddys selvmord, og sannsynligvis er Ziggy Stardust inspirert av broren Teddys sykdom schizofreni. Faren Haywood døde før Bowie opplevde sin store suksess, og det var nok også hardt for ham. Bowie kunne også være veldig raus og hjelpe musikerkolleger som trengte et dytt fremover, som da han ga bort låta All the Young dudes til Mott the Hoople, som fikk en kjempehit med den. Han dro også Iggy Pop opp fra rennesteinen og hjalp ham tilbake til livet, tok seg av ham i perioden han bodde i Sveits.
Tilbake til Europa så bodde han en periode i Berlin, før han flyttet til Sveits med Angie Bowie. Han var gift med Angie i ti år. De fikk sønnen Duncan sammen. Forholdet mellom David og Angie ble bare mer og mer turbulent, det var mye styr med henne. De skilte seg, endte opp med å hate hverandre, og David fikk foreldreretten til Duncan. David har uttalt i ettertid at han beklager at Duncan fikk en så stabil oppvekst, siden han var så mye ute og turnerte. Han likte å være sammen med sønnen, men var jo veldig mye borte. Duncan er i dag filmregissør.
David traff 18-årige Imam Abdul Majid i 1990, ved en blind date, arrangert av en venn, et par uker etter en stadionkonsert i Buenos Aires. Hun var internasjonal berømt supermodell og studerte statsvitenskap i Nairobi. Iman ble kjent gjennom en kampanje for kaffelikøren Tia Maria. Bowie skal ha falt pladask. Han fridde i 1991. Paret strevde med å få barn og forsøkte prøverør uten at det heller lyktes, men i februar 2000 ble hun gravid på naturlig vis. Lille Alexandra - oppkalt etter biblioteket i Alexandria- Zahra Jones ble født 15.august 2000.
Paret bodde i New York i mange år, hvor David gikk turer med lille Lexi, mens mora jobbet med firmaet sitt. Han levde et rolig liv, gikk på utstillinger, lagde litt musikk, leste mye (Bowie var veldig glad i litteratur) og har sagt at hans lykkeligste periode var etter at han traff Iman. Han lagde også musikalen Lazarus i sine siste leveår.
Bowie fikk ordnet seg nye tenner da han ble 50 år. Hele livet røyket han som en svamp, ca 60-80 sigaretter daglig var det snakk om. Men da han ble pappa trappet han ned. Under sin siste turne i 2003/2004, etter at Reality (2003) var gitt ut, måtte han avbryte flere konserter. Under en konsert i Tyskland 25.juni 2004 falt han sammen i smerter backstage. Det viste seg å være hjerteinfarkt og han ble operert samme natt. Han fortsatte å lage musikk, men dro ikke lenger på de lange turneer.
Bowie spilte også i en del filmer, og likte å male.
(se konserten live fra Dublin 2003, den er bare fantastisk)
Boka er innholdsrik, detaljert og gir et godt bilde av David Bowies mangfoldige og lange musikkarriere og liv, synes jeg. Ikke alle navnene i starten er like interresante å lese om, men jeg skjønner at de er viktige å ha med. Biografien som sådan gir et nyansert bilde av et svært allsidig og spesielt menneske. Paul Trynka har i alle hovedsak basert seg på samtaler med folk, 250 personer, som har kjent David Bowie når han skrev denne biografien. Paul Trynka er tidligere redaktør av rockemagasinene MOJO og Q. Han har skrevet biografien om Iggy Pop, en bok om blues og bøker om The Beatles og om rockegitar. Anbefales.
I april skal jeg delta i Moshonistas biografilesesirkel hvor tema er rockelegender. Jeg tenker da å lese selvbiografien til Keith Richard eller biografien om Mick Jagger, som var samtidige med Bowie. Det kan bli interessant å lese hvordan deres liv har krysset Bowies sett fra deres ståsted.
David Bowie døde av kreft etter 18 måneders sykdom, og lagde sitt siste album Black Star mens han var syk.
Starman er en ganske tettpakket biografi som ble utgitt i 2011 (på norsk 2013) og har med seg det meste av historien til David Bowie, med unntak av de siste begivenhetene selvsagt.
David Bowie ble født 8.januar 1947 og vokste opp i nr 40 Stansfield Road i bydelen Brixton i London sammen med moren Margareth Burns, kalt Peggy og faren Haywood Stenton Jones. Mora var serveringsdame da hun traff Haywood. Faren hadde tidligere eid et teater og drevet nattklubb, men senere jobbet han med vanskeligstilte barn og ungdommer. Faren hadde selv en meget vanskelig oppvekst siden foreldrene døde tidlig under første verdenskrig (faren ble drept) og han ble plassert hos ei tante. David heter egentlig David Jones. Han hadde en ti år eldre bror Teddy, som moren hadde fra et tidligere ekteskap/forhold. Teddy ble plaget av alvorlige psykiske lidelser og var i perioder innlagt på psykiatrisk sykehus. Det var ellers en del psykiske lidelser på morssiden, noe som Bowie nok både var skremt av (redd for å bli syk selv) og som preget ham og musikken hans. Sannsynligvis var et også en del skam forbundet med det. Bowie var aldri noe åpen om dette. Mange visste ikke engang at han hadde en bror.
David vokste opp i etterkrigstiden og det lå fortsatt nedbomba hus i ruiner som ungene i gata lekte i. Foreldrene var egentlig i middelklasseskiktet, men de hadde ganske dårlig råd, men det handlet vel mest om etterkrigstidens armod.
Når det ellers gjelder barndom og oppvekst så beskrives forholdet til faren Haywood å være sterkt og godt, men til mora bar det preg av kjølighet og distanse. Bowie gikk med et gullkors som han hadde fått av faren som tenåring, hele livet. Bowie fikk ikke den følelsesmessige næringen han trengte av mora, han uttrykte ofte at hun var kald, og i perioder i voksen alder ville han ikke ha noe med henne å gjøre. Hun aksepterte heller ikke hans drømmer om å gjøre artistkarriere. Faren derimot støttet David i det han ønsket, og var en viktig pådriver i den perioden i ungdomsårene David ønsket å få platekontrakt.
Da David var fyllt fem år flyttet familien til en av Londons forsteder, Bromley, til et småpent lite rekkehus. Haywood fikk seg jobb som PR-sjef. David begynte på skolen Burnt Ash som 8-åring hvor de fikk utfolde seg innen kulturelle fag som musikk og dans. David utviklet seg til en pen gutt med alveaktige trekk, og hadde mye sjarm , noe som preget ham og ble viktig for ham resten av livet. Davis hadde en bestekompis George Underwood og sammen oppdaget de musikkens vidunderlige verden sånn i 10-11 årsalderen. De stakk ofte fra skolen, eller etter skoletid, for å høre på musikk på platesjappene. (det gjorde jeg også fra jeg var 12- 15 sånn ca). Det store idolet til David Jones var Little Richard. De var også inspirert av Lonnie Donegan. Guttene begynte å spille og lage musikk, og ble en del av en ny generasjon rockere som vokste frem. Keith Richards som også vokste opp i nabolaget kalte dem "krigsbarna".
For å gjøre en meget lang historie kort, så ble David mer og mer sikker på at det var musikk han ville holde på med. Han og George starta band og fikk seg noen spillejobber, men veien til platekontrakt var lang. David begynte på Bromley Tech, skole, men var bare opptatt av kunst og musikk så det gikk så som så med de andre fagene. Mange hadde tro på unge David. Mange så at han hadde noe spesielt, selv om sangstemmen ikke akkurat var det som utmerket seg så tidlig. Men David var ung, målbevisst, ambisiøs, og ville opp og frem. Han imiterte, kopierte andre, lagde sin egen vri på ting, og fikk platekontrakt til slutt, med sitt opprinnelige navn, men det endelige gjennombruddet fikk han først etter flere skifter med managere, bandmedlemmer og navn til Bowie.
David var så frustrert over at det tok sånn tid for å slå gjennom at han en periode prøvde seg som danser istedet. Han holdt på å gi opp. Da var det at faren Haywood hjalp sin 17-årige sønn ( 1964) å skrive en skamløs salgstekst til en knallhard forretningsmann John Bloom for å få ham til å satse penger på bandprosjektet. Herfra ballet det på seg, og David fikk stadig flere støttepersoner i musikkbransjen som ble viktige for stadige nye trinn i karrieren. Unge David var frekk og frempå, hadde masse selvtillit, var sjarmerende, og godt likt.
Han slo skikkelig igjennom med The rise and fall of Siggy Stardust and the Spiders from Mars i 1972, selv om han gjorde det ganske bra med Hunky Doryåret før og The man who sold the world i 1970 også .
70- tallet var en tøff tid i musikkbranjen, hardt, rått og kynisk. Bowie brukte og kastet folk etter hva som funka, noe som var helt vanlig den gangen. Han opplevde selv å bli sveket noen ganger. Han hadde et langt samarbeid med Mick Ronson som gitarist i bandet, samt Lee Conn (manager) og Tony Visconti.
Og det ble veldig mye sex & drugs & rockn`roll.
David Bowie ville erobre USA. Han bodde en periode i LA og holdt på å ta knekken på seg selv med et enormt kokainmisbruk. De skjønte ikke den gangen at kokain var farlig og avhengighetskapende. Det var helt vanlig å forsyne seg med det ene og det andre. Bowie begynte å få vrangforestillinger, ble mistenksom og paranoid. Andre har sagt at han sannsynligvis fikk kokainutløst psykose. Til slutt hatet Bowie LA , alle de kyniske folka og dopet og dro tilbake til Europa. Han bestemte seg for å kutte ut kokain, og greide det bra. Noen ukers avrusing, en togtur til Moskva, andre tider. Litt ble det nå og da, og en del øl, men det store misbruket var det slutt på. Han har sagt i en dokumentar at han oppdaget at det faktisk gikk an å skrive låter selv i nykter tilstand.
Bowie var en som gikk fort lei av det han holdt på med, alltid et skritt eller to foran de andre, musikk rydde ut av ham på en -to-tre i perioder, han var en utforsker, en som stadig endret seg og lagde forskjellige ting, han overrasket stadig og det er nok kilden til hans popularitet over så mange tiår. Han inspirerte mange, som for eksempel Madonna, Kanye West og Prince.
I boka er det også mye fokus på hans seksuelle preferanser. Var han homo, bifil eller hva? Bowie selv har sagt etter hvert at han mest er heteroseksuell, men han hadde nok korte forhold til menn også. Han flørtet med andre menn, i en tid hvor homofili enda var forbudt . Men han hadde ikke seksuelt forhold til Mick Jagger, som det gikk rykter om. Jagger og Bowie var venner og hadde et musikalsk samarbeid, men de konkurrerte også.
Andre som Bowie hadde gode samarbeids- og vennskapsrelasjoner til var Marc Bolan (ble drept i bilulykke 1977- noe som gikk sterkt inn på Bowie), Iggy Pop, John Lennon, Ian Hunter, Brian Eno, Lou Reed (vel, ikke kanskje så god venn med Reed egentlig, men han var viktig i kretsen). Han var knust da John Lennon døde. Han sørget også over broren Teddys selvmord, og sannsynligvis er Ziggy Stardust inspirert av broren Teddys sykdom schizofreni. Faren Haywood døde før Bowie opplevde sin store suksess, og det var nok også hardt for ham. Bowie kunne også være veldig raus og hjelpe musikerkolleger som trengte et dytt fremover, som da han ga bort låta All the Young dudes til Mott the Hoople, som fikk en kjempehit med den. Han dro også Iggy Pop opp fra rennesteinen og hjalp ham tilbake til livet, tok seg av ham i perioden han bodde i Sveits.
Tilbake til Europa så bodde han en periode i Berlin, før han flyttet til Sveits med Angie Bowie. Han var gift med Angie i ti år. De fikk sønnen Duncan sammen. Forholdet mellom David og Angie ble bare mer og mer turbulent, det var mye styr med henne. De skilte seg, endte opp med å hate hverandre, og David fikk foreldreretten til Duncan. David har uttalt i ettertid at han beklager at Duncan fikk en så stabil oppvekst, siden han var så mye ute og turnerte. Han likte å være sammen med sønnen, men var jo veldig mye borte. Duncan er i dag filmregissør.
David traff 18-årige Imam Abdul Majid i 1990, ved en blind date, arrangert av en venn, et par uker etter en stadionkonsert i Buenos Aires. Hun var internasjonal berømt supermodell og studerte statsvitenskap i Nairobi. Iman ble kjent gjennom en kampanje for kaffelikøren Tia Maria. Bowie skal ha falt pladask. Han fridde i 1991. Paret strevde med å få barn og forsøkte prøverør uten at det heller lyktes, men i februar 2000 ble hun gravid på naturlig vis. Lille Alexandra - oppkalt etter biblioteket i Alexandria- Zahra Jones ble født 15.august 2000.
Paret bodde i New York i mange år, hvor David gikk turer med lille Lexi, mens mora jobbet med firmaet sitt. Han levde et rolig liv, gikk på utstillinger, lagde litt musikk, leste mye (Bowie var veldig glad i litteratur) og har sagt at hans lykkeligste periode var etter at han traff Iman. Han lagde også musikalen Lazarus i sine siste leveår.
Bowie fikk ordnet seg nye tenner da han ble 50 år. Hele livet røyket han som en svamp, ca 60-80 sigaretter daglig var det snakk om. Men da han ble pappa trappet han ned. Under sin siste turne i 2003/2004, etter at Reality (2003) var gitt ut, måtte han avbryte flere konserter. Under en konsert i Tyskland 25.juni 2004 falt han sammen i smerter backstage. Det viste seg å være hjerteinfarkt og han ble operert samme natt. Han fortsatte å lage musikk, men dro ikke lenger på de lange turneer.
Bowie spilte også i en del filmer, og likte å male.
(se konserten live fra Dublin 2003, den er bare fantastisk)
Boka er innholdsrik, detaljert og gir et godt bilde av David Bowies mangfoldige og lange musikkarriere og liv, synes jeg. Ikke alle navnene i starten er like interresante å lese om, men jeg skjønner at de er viktige å ha med. Biografien som sådan gir et nyansert bilde av et svært allsidig og spesielt menneske. Paul Trynka har i alle hovedsak basert seg på samtaler med folk, 250 personer, som har kjent David Bowie når han skrev denne biografien. Paul Trynka er tidligere redaktør av rockemagasinene MOJO og Q. Han har skrevet biografien om Iggy Pop, en bok om blues og bøker om The Beatles og om rockegitar. Anbefales.
I april skal jeg delta i Moshonistas biografilesesirkel hvor tema er rockelegender. Jeg tenker da å lese selvbiografien til Keith Richard eller biografien om Mick Jagger, som var samtidige med Bowie. Det kan bli interessant å lese hvordan deres liv har krysset Bowies sett fra deres ståsted.
Starman
David Bowie døde av kreft etter 18 måneders sykdom, og lagde sitt siste album Black Star mens han var syk.
Både Lazarus og tittellåta Blackstar er sterke låter, Blackstar er dog ganske dyster. Å se disse videoene og høre disse tekstene etter det ble kjent at han var død er særdeles spesielt. Bowie regisserte sin egen død. Han visste det..
R.I.P. David Bowie. Takk for all den nydelige musikken du ga verden, du ga meg. Jeg vokste opp med din musikk, jeg var 12 år da du var Ziggy Stardust. Jeg lyttet, sang og danset meg gjennom tenårene og de tidlige tyveårene med dine hits. Jeg har fortsatt å spille dem. Ingen andre rockere fra 70-tallet har laget musikk som har vart så lenge. Takk for den du var. Du vil alltid skinne på stjernehimmelen og din musikk er evig, udødelig. <3
Paul Trynka: David Bowie Starman , 477 s
Libretto forlag 2013
Kilde: Kjøpt
