Artemisias Verden

Trondheim får omsider sitt eget Litteraturhus i egne fysiske lokaler. Det er åpning i morgen, lørdag 15.10. ,men de startet med en preåpning i går den 13.10. Anledningen var en to timers boksamtale mellom psykiater og forfatter Finn Skårderud og blogger og forfatter Linneà Myhre. Begge er veldig kjente personligheter fra media, og trakk fullt hus på Kulturtorget. Jeg fikk sikret meg billett i siste liten for en ukes tid siden. Samtalen dreide seg om litteratur og sykdom.

Det er ikke så lett å gjenfortelle en to timers interessant samtale, men jeg skal prøve å gi et kort innblikk, fritt etter hukommelsen. Linneà Myhre har gitt ut tre bøker om spiseforstyrrelser, depresjon og nå sist om et kjærlighetsforhold. Hun startet med å lese fra sin første roman; Evig søndag.
Deretter dreide samtalen seg om bøkene, om psykisk helse og sykdom, om Linneàs forfatterskap og sykdom, om samfunnet, om sosiale medier, om å være ung i dag, om kroppspress mer med. Fint ledet av litteraturviter Silje Warberg.

Finn Skårderud har også vært Linneas terapeut, og hun kaller ham Finn i sin siste bok. Det er tydelig at de har et avklart forhold til dette, og er profesjonelle. Linnea forteller at hun fikk boken Uro som Skårderud har skrevet da hun gikk hos ham. Han synes det er rart, han husket ikke det. Han mener at han som terapeut ikke bør anbefale pasientene sine bøker, legge føringer for hva de skal lese. Hvis de snakker om bøker, må det kun være i smalltalken når timen avsluttes, men ikke som en del av terapien. I terapien er utforsking viktig, å være nysgjerrig på den andre. Vise interesse.
Linnea ler, og sier hun fikk ikke boka uoppfordret av ham. Hun hadde sagt at hun prøvde å få tak i den, men hadde ikke gjort det, og så hadde han et eksempler liggende som hun fikk.
Hun sier at hun aldri greide å lese den boka, den var for avansert for henne da, hun forsto den ikke.

Linneà sier at hun gjerne vil lese bøker, men greier sjelden å lese så mye. Det er mye lettere å surfe på nettet og lese blogger etc. I dag så unngår hun også bevisst å lese for mye for å unngå å bli påvirket i sitt forfatterskap, hun lar seg lett påvirke generelt sett. Men hun mener det er viktigere enn noen gang å fordype seg i en bok, siden folk er så hekta på internett og alt går så raskt.

Finn Skårderud er litteraturelsker, men vokste ikke opp med bøker hjemme. Han gikk i en klasse hvor læreren fikk dem til å lese, og det startet med Bjørneboe og han var frelst.
Skårderud mener skjønnlitteraturen er en fabelaktig måte å få innsyn i mennesker, bøker utvikler empatien, man får trening i å leve seg inn i andre, samt at man kan finne mye som åpner og virker trøstende for en selv. Han liker heller ikke ordet virkelighetsflukt ift litteratur, da vi trenger å leve oss inn i noe annet en gang i blant, livet er så strikt til vanlig. Litteraturen kobler oss på. Ikke av, nødvendigvis, men den kan det og.
Skjønnlitteraturen bør absolutt være et supplement til faglitteratur for mennesker som utdanner seg til å jobbe med mennesker i helsevesenet. Per Fuggeli fikk innført skjønnlitterære romaner om helse/sykdom på medisinstudiet i sin tid, men etter at han ble syk har de tatt det bort, noe Skårderud synes er veldig dumt. Norge er i bakleksa på dette området.

De snakket også om skriving er terapi. Skårderud mener man skal være litt varsom med ordet terapi, alt er ikke terapi. Å skrive dagbok kan ha en terapeutisk effekt for en selv, men det kan godt være at det skal være der, i dagboka, og ikke gis ut. Hvem som helst kan ikke skrive en bok om spiseforstyrrelser og depresjon slik Linnèa har gjort. Hvis man skal gjør det slik at det er nyttig for andre, må man selv ha noe distanse til egen problematikk og greie å se det utenfra for at det skal bli god og nyttig litteratur.
Å være midt i det og så skrive en bok, blir ikke nødvendigvis bra.
Folk bør også ha en grense for hva de utleverer av seg selv.
Men det er viktig at noen skriver om disse tingene, bare det gjøres ordentlig og godt.
Linneà har fått utrolig mange tilbakemeldinger fra lesere på bøkene sine, og særlig unge mennesker kan kjenne seg igjen i mye av det hun skriver om.

Da kommer de inn på dette med kroppspress, sosiale medier, hvordan påvirker dette utviklingen av feks psykiske lidelser og spiseforstyrrelser?
Skårderud mener at ingen får spiseforstyrrelse av å se perfektbilder på instagram, det er mer komplekst enn som så, men kulturen har en innvirkning. Det er lettere i dag å føle seg feil, når man ser alle de perfekte bildene og bloggene på nettet. Det skaper stort press.

Linneà sier hun er glad hun ikke er 14 år i dag hvor sosiale medier står så sterkt, det er et evig mas. Og folk skaper seg selv til perfekte mennesker gjennom bilderedigering og hva de velger å legge ut.

Når det gjelder spiseforstyrrelser så er det mange flere jenter enn gutter som har det. Skårderud tror det fortsatt handler om at jenter tar sine problemer innover seg, og gutter ut. Det finnes gutter som har spiseforstyrrelser, men det er mange færre.
Anoreksi er en alvorlig sykdom, og Linneà har hatt det siden hun var 15 år, og hun sliter med det fortsatt, selv om hun greier å leve med det på en bedre måte. Hun forteller også en del om hvordan det var før og nå.
Får hun det vondt reagerer hun ofte med å styre med maten.
Noen tror at anoreksi handler om kontroll og viljestyrke men det gjør det absolutt ikke, mener Skårderud. Det handler om mangel på kontroll og det ligger en dyp angst der. Man har ikke kontroll og prøver å kontrollere matinntaket.

Angående den siste boka; Hver gang du forlater meg, så sier Linneà at den handler om et trekantforhold; hun, han og spiseforstyrrelsen. Hennes tante leste boka og forsto den ikke. Da hun fikk vite at den handlet om det trekantforholdet, leste hun den på nytt og forsto den. Spiseforstyrrelsen kommer imellom henne og han.

Skårderud mener det har vært en fin utvikling i Myhres tre romaner, den første handlet om depresjonen og spiseforstyrrelsen, behandlingen, så har det utviklet seg til å omfatte andre, og i den siste et kjærlighetsforhold, noe av det mest risikable et menneske utsetter seg for.

Ca 250 personer fylte Kulturtorget torsdag. (foto: Anita Ness)

Adresseavisen har også omtalt boksamtalen og du finner en link til det HER

Jeg har lest ca 60 sider av Hver gang du forlater meg, de andre to har jeg blogget om her:

Evig søndag og Kjære

.....

Jeg kommer tilbake til mer fra Åpningen av Litteraturhuset utover helga og neste uke. Da er det mye som skjer, samt at det er Litteraturfestival.

Litteraturhuset bruker også lokaler andre steder. I morgen er det åpning i restauranten og bokkafeen Sellanraa og på Kulturtorget som er i bibliotekets lokaler, med inngang fra nyåpnede Sellanraa i Søndre gate 1.

Litteraturhusets nettside

Kategori: 1001-forfattere. (forfatter som har bok på 1001-bookslista)
Kategorivelger: Marianne, ebokhylla mi. På ferie, avlogget og mesker seg i Karibien.
Mitt valg:Doris Lessing en litterær forfølgelse, ikke en ren biografi per se, men den innehar mye biografisk stoff og analyser. Jeg tenkte først å lese Simone de Beauovairs selvbiografi, men droppet det, da de to er så lange, (i tillegg har det kommet en tredje i år om moden alder) , og siden jeg hadde Halvorsens bok her, som i tillegg er fra 2016, valgte jeg den i innspurten. Doris Lessing har vært en av mine tidlige favorittforfattere, som jeg har og har lest mange bøker av. She is special! At en norsk yngre forfatter velger å gå i hennes fotspor av begeistring for hennes forfatterskap, er kjempegøy.

Fakta:
Doris Lessing født 22 oktober 1919 i Kermanshah i Persia- død 17 november 1994 i London (94 år)
Fikk Nobelprisen i litteratur i 2007
Har et omfattende forfatterskap bak seg, se wikipedia
Debuterte med The grass is singing i 1950 (Det synger i gresset)
Gift med Frank Wisdom fra hun var 19 år til hun var 23. De fikk to barn; John og Jean.
I 1943 (23) møtte hun Gottfried Lessing i et kommunistisk miljø og giftet seg med ham. De fikk sønnen Peter. Peter bodde sammen med sin mor helt til han døde noen måneder før henne i London.
Lessing flyttet med foreldrene Emily Maude og Alfred Taylor fra Persia til Rhodesia i 1925 da Doris var 6 år. Hun bodde der til hun flyttet til London i 1949. (30 år). Gottfried bodde i Tyskland og de ble skilt i 1949. Doris hadde andre forhold etter det.
Doris avsluttet skolegangen da hun var 14 år. Hun flyttet hjemmefra da hun var 15, for å komme bort fra sin mor. Hun fikk seg jobb som hjelpepleier og etterhvert telegrafist. Hun studerte ved hjelp av sin arbeidsgiver politikk, litteratur og sosiologi.
Doris var aktivt med i et kommunistmiljø i Rhodesia, hun vil gjerne bidra til å få en bedre verden, og reagerte på urettferdighet og store forskjeller i Afrika.
Senere brøt hun ut fra dette, og studerte sufisme (islamsk mystikk) . Dette gjør seg også gjeldende i bøkene hennes etterhvert. Hun skrev også en del sci-fi/spacefictionbøker som Shikasta, og Canopus i Argus-arkiver. Mange mente at hun ved å skrive sci-fi ble tatt mindre seriøst og at det utelukket henne fra å få Nobelprisen. Som vi vet fikk hun den etterhvert, i godt voksen alder. (88)

Doris Lessing var glad i katter, og har skrevet en bok som heter Kattene.

Lessing var en svært privat person som ikke ville at hvem som helst skulle skrive hennes biografi. Hun var opptatt av å fortelle hva som var selvbiografisk i sine bøker, for å unngå spekulasjoner. Hun skal ha sagt at det folk trenger å vite om henne, finner de i bøkene hennes, ifølge Halvorsen

Halvorsens litterære forfølgelse:
Elisabeth B Halvorsen har lest bøkene til Doris Lessing grundig, og ble så begeistret at hun bestemte seg for å skrive en bok om henne. Hun har også skrevet skuespillet Forestilling om perlehøne, som handler om Doris og hennes romanfigurer og familie. Hun har også reist i Doris`fotspor, i Zimbawbe, Sør-Afrika, London- reist og lett etter stedene hun bodde, sett etter husene, snakket med folk som kjente henne. I boka følger vi Halvorsen på denne reisen gjennom notabøker fra Oslo, Harare og London. Samtidig er lesingen av hennes viktigste bøker sentrale i boka, og da spesielt henvisninger til Lessings selvbiografiene Under huden og Skyggevandring, samt bøkene om Martha Quest, Anna Wulf og Jane Sommer, Det femte barnet og Den gode terrorristen.
Kapitlene brytes opp av innslag fra Forestilling om perlehøne. Siden jeg er glad i teater, synes jeg dette var morsomt å lese, det gjør boka annerledes og levende.
Da Halvorsen var i Afrika kom hun i kontakt med teaterfolk der og fikk avtalt å sette opp forestillingen der på engelsk, noe hun gjorde.
Det hadde vært morsomt og sett forestillingen.

Jeg synes og det var interessant å lese om Doris sin oppvekst og liv, og analysen av fellestrekkene mellom hennes liv og romanene hennes. Hvordan hun brukte seg selv, ekteskapene, det å være mor, det å være et politisk menneske, kvinne, om politikken, om urettferdigheten, om volden.

Doris Lessing hadde tidlig en klar ide om å bli forfatter. Hun var idealist. Hun vil gjøre en forskjell. Hun ville ikke ha barn. Hun ville leve et bohemliv.
Hun ble likevel tidlig gift og fikk to barn, men ekteskapet gikk ikke så bra, og hun brøt ut. Hun fikk ikke skrevet. Hun led. Hun reiste fra de små barna sine. Mannen nektet henne da å ha kontakt med dem.
Mange har, ifølge Halvorsen, i årenes løp tatt avstand fra Lessings handlinger, og har ikke villet lese hennes bøker fordi hun reiste fra barna sine. Slikt gjør ikke en mor.
Men det var noe hun måtte da. Hun gjorde det for dem. Hun hadde ikke greid å ha dem alene og samtidig bli forfatter.
Mye tyder på at hun led mye av savnet, at det var vanskelig, at hun kompenserte ved å ta mye ansvar for andre senere i livet. Blant annet lot hun en tenåringsjente på skråplanet bo hos henne i flere år. Da hun reiste til London ble hun også alenemor for Peter. Det var vanskelig å finne sted å bo for en alenemor den gangen, men det ordnet seg etterhvert. Problemet var å få ro til å skrive, samt at hun måtte jobbe for å tjene penger og ta seg av Peter. Men hun greide det. Og fikk råd til bedre leilighet etterhvert.
Peter bodde hos henne hele livet.
Hun pleide ham, hun tok seg av ham. Han hadde sterk diabetes og slet psykisk i sitt voksne liv.
Hun var også et sosialt vesen og hadde mye besøk tidligere i livet. I de siste årene levde hun tilbaketrukket og et rolig liv.

Jeg likte veldig godt å lese denne boka, den fløt lett og engasjerte meg. Jeg storkoste meg rett og slett. Jeg fikk også lyst til å gjenlese noen av hennes romaner, samt lese de jeg ikke har lest som jeg har i hylla, blant annet Under Huden og Mara og Dann.
Og så fikk jeg veldig lyst til å dra til Afrika. (Og London) Det var noen gode skildringer derfra, og Doris følte alltid at Afrika var hennes hjem. Naturen, luktene, klimaet.

Denne boka kvalifiserer også til nominasjon i Åpen Klasse Bokbloggerprisen 2016. Just saying!

Flere innlegg om 1001-forfattere i Moshonistas biografilesirkel her

Anmeldelser:
Dagsavisen , DN (betalingsmur ), Dagbladet (betalingsmur), Morgenbladet (betalingsmur)

Bloggere om boka:
Tone, Ågots bokblogg

Min samling av Doris Lessingbøker (minus Det femte barnet, som jeg ikke aner hvor er.) Anita N. Jeg har ikke skaffet meg nye Lessingbøker de siste årene, men det kan jeg tenke meg å gjøre nå. Bestemødrene (noveller) som kom i 2008 på norsk, er den siste jeg kjøpte.

Elisabeth Beanca Halvorsen: Doris Lessing en litterær forfølgelse, 335 s
Gyldendal 2016
Kilde: anmeldereksemplar

Fint i Trondheim for tiden (Foto: Anita Ness)

Tradisjonen tro har Gyldendal arrangert Forfatterne kommer i år også. I kveld kom turneen til Trondheim for et par timers hygge med presentasjoner av årets bøker, bokbad og bespisning. Selfietaking var det også mulighet til, og Randi, Isabella og meg rakk å få foreviget oss sammen med Gunnar Staalesen som vi dro med på gangen for å bedre fotolys. Her kommer noen korte glimt fra kveldens begivenhet.

Mona B. Riise er fremragende konferansier i år også.

Gyldendal har mye interessant i årets katalog. Noen bøker har jeg allerede lest, men ikke de som ble presentert.

Av årets sakprosa er nok Brent Jord av Asbjørn Jaklin en av de bøkene som har hevdet seg med gode omtaler og oppmerksomhet. Hadde dette skjedd sørpå hadde nok denne delen av krigshistorien vært viet mange flere bøker, mener forlagets representant Ronny.

Barne - og ungdomsbøker har de også en del av, og disse to bøkene representerer bestselgere som har slått an i mange land. Vi kan være særlig stolte over Jørn Lier Horst sine bøker om Detektivbyrået som blir oversatt til stadig flere språk. Nå har Russland også kastet seg på bølgen.

En veldig glad Helene Uri bokbades av Mona B. Riise om den nye romanen Hålke, som handler om et eldre ektepar som blir sperret inne. Uri sier hun ble inspirert til å skrive denne romanen ut fra sin fascinasjon for langvarige forhold. Det er en psykologisk thriller, som jeg absolutt skal lese. Hun mente ikke å skrive en psykologisk thriller, sier hun, men det bare ble sånn. Hålke ble nominert til Bokhandlerprisen i dag. Gratulerer så masse til forfatter og forlag!

Neste mann ut i stolen er Thor Gotaas, folklorist, som har skrevet flere bøker om skigåing. I sin siste bok "Mitt liv som middels langrennsløper" skriver han fortsatt om gamle og nye helter, om norsk skihistorie, men via seg selv som skiløper. Gotaas er veldig artig å høre på, og snakketøyet går nesten løpsk imellom, så om han er middelmådig i skisporet, så er han særdeles kjapp i kjeften.
Jeg har hørt Gotaas før, og igjen fikk jeg lyst til å lese bøker av han. Kanskje det nå blir realisert?

Mestermøte mellom to av våre største krimforfattere; Gunnar Staalesen og Jørn Lier Horst. Begge er ute med nye bøker om sine helter Varg Veum og William Wisting i år. (skjønt Horst sin nye bok blir ikke lansert før medio november. Noe å se frem til.:) Disse garva forfatterne er det alltid artig å høre på, og bøkene skal leses, derom ingen tvil. I disse bøkene går begge faktisk tilbake i sine helters livshistorier.

Berit Nordstrand (lege og forfatter fra Trondheim) har også kommet med ny bok; Ta vare på deg selv- 12 år yngre på 12 uker.

Nordstrand har hatt stor suksess om sine bøker om mat, livsstil og helse. Hun presiserer at hun ikke mener at det er noe galt i det å bli eldre, men man kan gjøre en del for ikke å fremskynde aldringsprosessen helsemessig. Og det er faktisk ikke så mye som skal til. Mosjon, gå i skogen, moderat gange, spise litt sunnere i det daglige, sørge for god og nok søvn. Det er mye vi kan gjøre og i denne boka gir hun gode tips.
Nordstrands bøker er også solgt til utlandet.

En annen trønderforfatter som har gjort suksess i utlandet er Tone Almhjell. Hun ga først ut sine fantasybøker Vindeltorn og den nye Maretorn på det engelske markedet før bøkene ble oversatt til norsk. Hun er også en av de få som har fått omtale i New York Times.
Jeg har lenge hatt lyst til å lese disse bøkene, og siden jeg fikk Maretorn i bokposen skal jeg helt sikkert gjøre det. Vindeltorn har jeg i hylla fra før.
Omslaget til Maretorn er aldeles nydelig også. Og Tone Almhjell var veldig søt der hun stilte i kostyme.

Bokhandlerne blir også hedret. Her er Herr Knudsen som har jobbet 54 år i bokhandel. Slå den da dere. Samt to damer som har jobbet hele 36 år. All ære til dem. De fikk Berit Nordstrands bok og en kurv med godt og sunt i. Applaus!

Til sist, men ikke minst, kveldens positive overraskelse, En forfatter som jeg har hørt lite om; Kyrre Andreassen som har gitt ut romanen Forøvrig mener jeg at Khartago bør ødelegges. Det han fortalte om fra boka og det utdraget han leste, ga i alle fall meg veldig lyst til å ta fatt på romanen så snart jeg bare kan.
Boka handler om Krister og Marianne, et ektepar midt i livet. Krister har blitt omskolert på grunn av prolapser i ryggen og er nå lærer for flyktninger. Kona ønsker seg en stor pergola som de så på en sydenferie, og byggingen av den fører mye med seg, masse ekstra administrasjonsbyrde, som Krister kaller det.
Her er det mye humor, så den ser jeg frem til.

Oj, helt sist så får vi en videosnutt med Thorvald og Jens Stoltenberg som ikke kunne komme. Jens har jo skrevet "Min historie"- en selvbiografi.

Under; en populær mann:

T.v: Isabella , Gunnar Staalesen og meg. T.h: Gunnar Staalesen og Randi.

Her er bokposen vi fikk.
To av bøkene har jeg lest: Året av Tomas Espedal og Springflo av Børjlind. Begge bøkene er gode, anbefales.
Heldigvis fikk vi også boka til Kyrre Andreassen, den ser jeg virkelig frem til, samt Maretorn av Tone Almhjell.
Vi fikk også katalog, drops og refleks. Pus er nysgjerrig på bøker og drops, - hva er nå dette for noe?

**Oppdatert 19.10:
Randi har også blogget om bokmøtet
Beathe var på møtet i Bergen i kveld , 19.10.og har nettopp blogget om det

Det er litteraturfestival i Trondheim denne uka, men det har også vært to forlagsmøter. Tidligere i uka var jeg på Gyldendals møte, den 19.10 var jeg på Aschehoug sitt. De hadde med Ketil Bjørnstad og Unni Lindell som forfattere. Ketil Bjørnstad forlenget sitt opphold for å delta i bokbad på litteraturfestivalen med Anne Grosvold på Dokkhuset. Her kommet en liten rapport om begge begivenhetene.

Unni Lindell og Ketil Bjørnstad bokbades av salgsjef Kjersti Myre Lessum.

Kjedeansvarlig Asbjørg Engebø Rystad er den ene av de to forlagsrepresentantene som presenterer høstens bøker. Først får vi et titt på aktuell skjønnlitteratur.

Aschehoug har også i år lovende debutanter. Brødre av Erling F. Guldbrandsen er en roman de har store forventinger til. Boka har allerede fått gode kritikker, og den kan jeg tenke meg å lese.

Aschehoug har tre bøker i sin katalog som har blitt nominert til Bokhandlerprisen 2016, noe de naturlig nok er kjempestolte av. Den ene boka er romanen Gaven av Ellen Vahr. Den er basert på historien om Anne Brannfjell, husmannsdatteren som ble Norges mest kjente kloke kone. Dette er Vahrs første roman.

Iben Aakerlie ble nominert for sin barnebok Lars er Lol. Hun er også debutant. Ketil Bjørnstad ble nominert for Syttitallet. Gratulerer til dem alle.

T.h. over er bilde av romanen Hjertet er en ensom jeger. Det er en nyutgitt eldre roman, som skal være svært god. Den er kalt en blanding av Stoner og Drep ikke en sangfugl.

Min venn pingvinen virker som en skjønn liten roman, om en liten pingvin som ble funnet alene på en strand full av oljesøl, vekk fra flokken sin. Den ble tatt vare på av Tom Michell, som har skrevet historien. Michell var på reise i Argentina i 1975 og fant den lille pingvinen som han har skrevet om.
Denne boka fikk vi leseeksemplar av, og jeg ser frem til å lese den.

Kjedeansvarlig Siv Helen Kjelstrup-Andersen presenterte Min venn pingvinen.

En annen bok som allerede har fått mye oppmerksomhet og gode anmeldelser er Ivo de Figueiredos familiefortelling En fremmed ved mitt bord. Dette er historien om hans far som var flyktning, om å være fremmed i et annet land. Dette er også en bok jeg ser frem til å lese, og jeg har også sikret meg en billett til et bokbad med forfatteren i Trondheim i november.

Forlaget har kommet med en ny serie som kalles Sidespor. Dette er bøker som er på siden av bestselgerne og de bøker som folk flest plukker opp, bøker som lett kan havne i skyggen. Hundevakta er en roman om en gresk sjømann, som virker veldig interessant, faktisk. Noteres.

Lyrikk må også være med på et høstmøte, og her er noen av Aschehougs utvalgte.

Sigrid av Johanne Hildebrandt er den første boka i en serie på fire. Jeg har lest Frøya, Idun og Saga i Sagaen om Valhall tidligere, og de var aldeles nydelige. Så denne nye serien må jeg også ta en titt på.

Krim har Aschehoug en del av og de har mange gode forfattere i stallen sin, bla.a. Tom Egeland, og Øystein Wiik. Wiik er ute med Skorpionen, en ny bok om Tom Hartmann. Den har jeg liggende her, lånt fra biblioteket, så den må leses snart. Jeg har lest et par av de andre Hartmannbøkene og de er fornøyelige.

Jorunn Thørring er også en svært dyktig forfatter. Jeg har lest alle bøkene om Aslak Eira, men ingen om Orla Os. Den tredje krimromanen om Orla Os er nå ute, og den må jeg få med meg.

Jørgen Brekke har hatt stor suksess med sine voksenkrimromaner om Odd Singsaker og Nils Beyer. Han har nå også startet på en barn- og ungdomserie i sci-figenren. Det virker som en trend at flere etablerte krimforfattere også skriver spenningshistorier for barn og ungdom, nå også altså Jørgen Brekke.

Etter bokpresentasjonene ble det en kort pause for påfyll av drikke eller annet, før det ble bokbad med Unni Lindell og Ketil Bjørnstad. Salgssjef Kjersti Myre Lessum var en glimrende bokbader og det ble mye latter både på scenen og i salen.

Foruten å snakke om sine bøker og forfatterskapet sitt, snakket de også om det å ha angst og om sine katter Knut og Kaos. De er begge veldig morsomme, og det ble et fornøyelig bokbad.
Bjørnstad fikk også spørsmål om hvorfor han trodde at en bok som Syttitallet ble nominert til Bokhandelprisen, den er jo så tykk. Han var veldig takknemlig og glad for at han ble nominert og trodde det hadde noe med at så mange hadde opplevelser fra Syttitallet og det var mye historie fra den tiden som også er spennende for andre. Det var Cubakrise og frykt for atombomben, noe som formet oppveksten til en hel generasjon.

Etterpå var det mulighet for signering. Her sitter forfatterne, og Isabella står bakerst i køen.

De flotte bøkene i uglenettet som vi var så heldige å få. Jeg gleder meg veldig til å lese dem alle sammen. Syttitallet har jeg hørt ca 180 sider av på lydbok, men det går for tregt, så jeg er veldig glad for å ha fått papirutgaven.

Beathe var på bokmøte i Bergen og har blogget om det her, og Tine her

-------

Dagen etterpå, torsdag 20.oktober var Ketil Bjørnstad igjen å se i Dokkhuset i Trondheim, da i et bokbad med Anne Grosvold om Syttitallet. Jeg kjøpte billett for en god tid tilbake, sammen med Randi og Pål. Det var temmelig fullt i salen. Det var også satt inn et flygel som Bjørnstad var veldig fornøyd med. Han serverte musikalske godbiter mellom snakkingen. Både Grosvold og Bjørnstad er slagferdige og humoristiske og det ble også en fornøyelig kveld. Lysforholdene var vanskelige, da det var helt mørkt i salen, så bildene ble udugelige. Jeg legger heller inn en link til Randis blogg der hun har skrevet om arrangementet.

---

Nikolaj Frobenius har skrevet flere romaner, men dette er hans første novellesamling. Jeg har likt det jeg har lest av Frobenius tidligere, spesielt likte jeg hans forrige roman Mørke Grener meget godt. Forfatteren skuffer heller ikke i denne boka, som inneholder et knippe noveller som har en uro og noe ubehagelig over seg.

Jeg startet på boka i går kveld, og tenkte jeg bare skulle lese en novelle før jeg ga meg i kast med en ny roman. Å lese noveller mellom romaner er ofte ok, synes jeg. Men jeg ble så hektet at jeg plutselig hadde lest over halve boka før jeg måtte legge meg. Frobenius har en lett skrivestil og novellene et godt driv så jeg måtte bare lese videre.

Alle mine demoner består av ni noveller som innholdsmessig er ganske forskjellige, men som alle har en hovedperson som havner i en situasjon som medfører uro, ubehag eller krise av et eller annet slag. Noen består av drømmeaktige opplevelser og /eller hallusinasjoner og ender i den vanskelige overgangen mellom drøm og virkelighet hvor man selv ikke helt vet hva som er hva, og ikke leseren heller før novellen er ferdig. Og kanskje ikke da heller.

Det er vanskelig å trekke frem noen av historiene fremfor andre, da jeg likte alle sammen.
Her møter vi Skiløperen som blir utsatt for en ulykke, et par noveller om sykdom ; Pasient 134 og Sovesyken, sistnevnte en dystopisk novelle om en dødelig epidemi i Kongo som sprer seg til Vesten, hvor jeg får assosiasjoner til Sars-epidemien. Den er ganske ekkel, for her vet vi ikke helt hva som egentlig skjedde. med hovedpersonen.

Vi er vitne til en heftig og opprivende nabofeide i Strålende utsikt, og hvordan det kan gå når man får naboene i vrangstrupen. Elskede jævel er også en underfundig historie om en sønn som oppsøker sin gamle gale far på dødsleiet i Brasil og som får seg en stor overraskelse.
Billen er også en temmelig ekkel historie om en rusmisbruker, og hvordan det kan arte seg med hallusinasjoner av værste sort.
Sist, men ikke minst er Min en temmelig spooky novelle, om en båtulykke, et kjærlighetspar, savn, om å gi slipp.

Som sagt er dette en novellesamling jeg likte veldig godt, den er fornøyelig, godt og lett skrevet, har et godt driv, og den er passe spennende og småekkel.

Anbefales!

Tine har også blogget om Alle mine demoner.

Mer om boka fra forlaget her

Min omtale av Mørke Grener her

Foto: Gyldendal

Nikolaj Frobenius: Alle mine demoner, 199 s

Gyldendal 2016

Kilde: Anmeldereksemplar

I år har det kommet flere interessante norske novellesamlinger, både fra debutanter og etablerte forfattere. Jan Kristoffer Dale er en av debutantene, og for en debut! Han har skrevet seks knappe noveller som rommer mye, om arbeiderliv, klasseforskjeller, om å droppe ut av skolen, om hverdagsslit og vanlige folks bekymringer.

Samlingen starter med novellen Arbeidsnever. Her møter vi Trygve som ikke har fullført videregående skole, han fikk seg jobb gjennom et vikarbyrå på et bryggeri. Han har samboer og samboerens far Geir kjører han til og fra jobb siden han ikke har førerkort. Trygve jobber og sliter, har vondt i kroppen, sovner på sofaen etter middagen. Dagene er et pes, usikkerheten over om han får fortsette henger også over ham. Arbeidsleder Regine pisker arbeiderne sine som slips.
Novellen en stillferdig skrevet som alle de andre novellene. Arbeidsnever viser arbeidsfolks usikre kår, særlig for de unge som enda ikke har fått kjørt seg inn i arbeidslivet med fast jobb. Her handler det om å stå på, så kanskje du er så heldig å få forlenget vikariatet. Uke etter uke, måned etter måned. Og andre jobber er det heller ikke lett å få i dag uten utdanning. Det er ikke som før i tiden, da man kunne slutte skolen etter ungdomsskolen og lettere få seg en ganske trygg og fast jobb.

De andre novellene har den samme jordnære, nøkterne stilen. I noen møter vi noen av de samme folkene igjen, som Andre` og Frank som vi møter i den neste novellen Tilflytter. Frank er litt betatt av Anne som er nyansatt på kroa og ny i bygda. Så kommer kompisen Andre` og sjarmerer henne på en måte som setter Frank i skyggen.

Andre` er glad i kvinner, og i Levende Bevis møter vi han igjen hos doktoren, noe overvektig og hvor han får på seg blodtrykksmåler som han må gå med en tid. Det gjør vondt, men han tør ikke helt å si fra, han blir også litt betatt av legesekretæren.

I ei grøft handler om tre kompiser, Kenneth, Terje og Tor Andre` fra skoledagene som drar på hyttetur på vinterstid. Tor Andre har også med seg en kollega, noe de andre ikke visste om på forhånd. De stopper på veien for å handle mat, og her blir vi vitne til hvordan forskjellene dem imellom har utviklet seg siden skoledagene. Noen vil ha lammelår med skikkelig tilbehør og krever de skal spleise, mens Kenneth og Terje helst vil ha øl og hjemmelaga pizza som før.

Jon er en novelle om Richard som har tenkt mye på barndomskompisen Jon som ble syk i ungdomsårene. Richard har lurt mye på hvordan det gikk med ham, særlig etter han han selv har fått sitt å slite med. Richard er arbeidsledig. Da Jon flytter tilbake til bygda oppsøker Richard ham. Han møter Jons kone som inviterer med ham inn, mens de venter på Jon. Men det møtet blir ikke akkurat som Richard hadde trodd.

I Sør møter vi Gunnvår som flyttet fra Trondheim for 25 år siden etter at hun traff Ivar fra Froland. Ivar døde av kreft og Gunnvår bor fortsatt her og tar mye ansvar for svigerfaren Bjarne. Dette er en rørende novelle om kjærlighet, ansvar, savn, som ga meg gåsehud.

Dialogene er skrevet på dialekt, noe som gjør dem mer levende på en måte. All handling foregår i bygda Froland. Selv om jeg ikke er sørlending, så synes jeg ikke det var noe problem å lese dialekt. Jeg måtte bare hente den frem i hodet mitt blant noen jeg kjenner som snakker slik.
Jeg synes også Dale er utrolig dyktig til å få frem livet til arbeidere på fabrikken, til de som faller litt utenfor, de som må ha hjelp av et eller annet slag, om det å bekymre seg for helsa, bli syk, om kontrastene mellom de som har utdannet seg og skiftet stil og språk, folk i Norge sett fra et annet perspektiv enn de vi møter i mange av dagens samtidsromaner, som handler mye om middelklasse.

Novellene er etter mitt skjønn helstøpte i sin form, og Dale har en utrolig sensitiv måte å skrive på som imponerte meg stort. Historiene er så godt skildret, han evner å skape stemninger som suger meg inn etter første side og holder meg der til samlingen er ferdig lest. Historier om mennesker og system som kryper under huden på meg.

Jeg håper virkelig at så mange som mulig leser Dales novelledebut. Og jeg ser virkelig frem til å følge ham videre i forfatterskapet. Jan Kristoffer Dale er et utvilsomt talent.

Anbefales!

Jan Kristoffer Dale er født i 1984 , oppvokst i Froland og bor i Grimstad. Mer om forfatteren her

Foto: Kjersti Sletteskog

Beathe har også blogget om Arbeidsnever

Andre anmeldelser:
NRK, Merete Granlund/Dag og tid

Intervju med Dale i Dagsavisen

Jan Kristoffer Dale: Arbeidsnever, 96 s
Kolon forlag 2016
Kilde: Anmeldereksemplar

Jeg har stort sett likt Jan Mehlums bøker om advokat og privatetterforsker Svend Foyn veldig godt. Mehlum skriver jordnær krim med en lun og litt syrlig humor og med et samfunnsengasjement som skinner gjennom. I denne boka synes jeg han har tatt munnen litt for full der han prøver å lage kobling mellom en gammel (virkelig) sak og drap (fiktivt) som skjer i nåtid.

Historien er som følger:
Svend Foyn blir oppsøkt av en gammel kjæreste som ønsker hjelp av han. Amanda Riley er gravejournalist, en meget engasjert og uredd en. Nå er hun derimot faktisk redd. Hun har kommet over en sak hvor hun trenger Foyns hjelp som vitne. Hun ber ham komme til København der hun skal møte en kilde. Hun forteller ham ikke hva det dreier seg om, han skal få vite det snart. Men snart, blir ikke. Etter ankomst København blir Amanda drept. Det kan se ut som selvdrap, men Foyn er temmelig sikker på at det ikke er det. Han blir selv mistenkt av Københavnpolitiet siden han var på hotellet og rommet hennes i det det skjedde. Foyn hevder hardnakket at han var nede i resepsjonen for å se etter kilden som ikke dukket opp, da Amanda falt (ble dyttet?) ut av vinduet på hotellrommet.

Foyn blir deretter oppsøkt av Amandas far, som vil betale ham godt for å finne ut av hva som skjedde med Amanda. Politiet har ikke den rike faren noen stor tro på.
Når han begynner å nøste i saken dukker det opp forgreininger til menneskehandel, prostitusjon, dop, hard kriminalitet, unge flyktninger som blir lurt inn i luksusprostitusjon. Det dukker også opp link til en gammel sak i København for over tyve år siden. Jan Wiborg døde etter å ha falt fra et hotellvindu. Han var en varsler i striden mellom Gardermoen og Hurum som ny hovedflyplass. Politiet henla også den saken som selvmord, selv om mye kunne tale imot.

Saken er vanskelig å finne ut av, og Foyn møter ikke særlig mye velvilje verken her eller der, men får tak i små bruddstykker, og noen navn fører ham videre. Hans gamle venn Mørk dukker også opp igjen, på en kneipe eller to.

To komma åtte sekunder er interessant nok i seg selv, men jeg blir ikke engasjert nok. Jeg synes den er noe langdryg og trådene henger ikke helt sammen slik jeg leser den. Koblingen til den gamle Wiborgsaken kommer sent, men den er heller ikke helt vellykket. Man skjønner jo at det handler om hard kriminalitet, penger og makt, men det er for ullent, for lite konkret når det gjelder retningen det tar med hensyn til en oppklaring og en gjerningsmann eller to. Og løsningen? Det er jo ingen klar løsning. Noen blir avslørt, men er det de rette? De som virkelig står bak? Jeg har mine tvil, og kanskje er det hensikten?

Vel, Svend Foyn, Hulda, Alice og Mørk er hyggelige gjensyn, men denne gangen ble jeg litt skuffet, dessverre.

Jan Mehlum sier i dette intervjuet i Dagbladet at han ønsket å skrive en annerledes krim denne gangen, en slags hybrid mellom True Crime og Fri fiction, med utgangspunkt i den gamle Wiborgsaken. Kanskje hadde det blitt en bedre bok hvis han ikke hadde gapt så høyt, men konsentrert seg om en av sakene, slik også Bjørnebok er inne på i sin blogganmeldelse.

My criminal mind har også blogget om boka

Andre anmeldelser: Aftenposten med apropos til debatten om virkelighetslitteratur

Tidligere har jeg blogget om disse bøkene av Jan Mehlum:
En god sak
Det annet kinn
Et hardt slag
Straffen
Ren samvittighet

Jan Mehlum: To komma åtte sekunder, 394 s
Gyldendal 2016
Kilde: Leseeksemplar

Oktober har vært en travel litterær måned med mange aktiviteter; åpning av Litteraturhus i Trondheim, litteraturfestival og flere forlagsmøter. Jeg har også fått lest en del, men har fortsatt mye igjen i lesebunken min av årets norske bøker. Det er ingen tvil om at det har vært der fokuset mitt har vært i oktober, og at det kommet til å vedvare enda en stund.

En av høstens høydare på novellefronten. Frobenius sine lett grøssende gotiske noveller passer godt i dag på halloween.

Bøker lest:
1. Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm: USA/Norge norsk2016, leseeks, 175s
2. Til bølgene av Ida Løkås: norsk2016, leseeks, 174 s
3. Syng meg vekk av Bror Hagemann: norsk2016, leseeks, 232 s
4. Nei og atter nei av Nina Lykke: norsk2016, leseeks, 269 s
5. Doris Lessing - en litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen: norsk2016, sakprosa/biografisk, lesesirkel, Zimbabwe, England/London, leseeks, 335 s
6. Den femte dykkeren av Hogne Hongset: England, Skottland/Norge, thriller, leseeks, 398 s
7. Historia om det tapte barnet av Elena Ferrante: Italia, leseeks, 570 s
8. Alle mine demoner av Nikolaj Frobenius: noveller, norsk2016, Norge/Kongo, leseeks, 199 s
9. Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale: noveller, norsk2016, leseeks, debutant, 96 s
10. Skorpionen av Øystein Wiik: krim, norsk2016, Antarktis, lånt på bib, 506 s
11. To komma åtte sekunder av Jan Mehlum: krim, norsk2016, Danmark, leseeks, 394 s

SUM: 11 bøker

3 krim
2 novellesamlinger
1 sakprosa/bio
9 norske 2016
10 leseeks/1 lånt på Bib

Land besøkt: USA, England (2), Skottland, Zimbawe, Italia, Kongo, Antarktis, Danmark

Denne måneden har jeg lest mest norsk, med unntak av Ferrantes nummer fire. (omtale kommer)
Av de norske romanene ønsker jeg å fremheve Jane Ashlands gradvise forsvinning, Syng meg vekk og Nei og atter nei. Dette er bøker jeg mener bør leses og vurderes i forbindelse med Bobloggerprisen neste år.
Begge novellesamlingene er gode og anbefales lest, men jeg ønsker å fremheve Arbeidsnever ekstra, siden det er en knallgod debut.
Doris Lessing- en litterær forfølgelse er også en bok jeg holder som aktuell i åpen klasse til Bokbloggerprisen.

Avbrutte bøker:

Linnea Myhre: Hver gang du forlater meg (avbrutt inntil videre)

Litterære arrangement:
Høstmøte med Vigmostad & Bjørke Trondheim 4.10
Samtale mellom Finn Skårderud og Linnea Myhre om litteratur og sykdom, Trondheim litteraturhus 13.10.
Forfatterne kommer med Gyldendal på Byscenen i Trondheim 18.10.
Bokmøte med Aschehoug 19.10 og Bokbad med Ketil Bjørnstad og Anne Grosvold 20.10
Foredrag av Edvard Hoem ifb med Åpning av Litteraturhuset i Trondheim 15.oktober

Film fra bok:
Miss Peregrine`s home for peculiar children av Ransom Riggs

Noen av høstens bøker som har kommet i posten eller fra forlagsmøter som skal leses.

Farvel vakre oktober. (foto: Anita Ness)

Nå er vi ved veis ende i Napoli. Søppelbergene har fyllt gatene og Lila er på avveie. Og noen har prøvd å avsløre pseudonymet Elena Ferrantes virkelige navn. Etter å ha lest Ferrantes begrunnelse for sin anonymitet, synes jeg det er grusomt gjort av en journalist å drive og grave og spekulere slik. La Ferrante beholde sin anonymitet. Alt annet fører til bare kluss, jfr debatten om virkelighetslitteratur som går her på bjerget. Men over til hovedsaken:
Var det verdt å lese disse fire tykke italienske bøkene på nynorsk? Hvis du leser videre får du svaret.

I fire bøker har vi møtt jentene Lila og Elena fra de var småjenter som lekte i en bakgård i Napolis sjuskete strøk frem til de nå er modne kvinner. I tillegg har vi blitt kjent med deres familier, venner, fiender, kjærester, lærere, kolleger, og andre viktige bekjente i tykt og tynt. Vi har også fått et godt innblikk i Italias politiske historie og samfunnsutvikling gjennom flere tiår. Det er bakteppet.

Historia om det tapte barnet er den fjerde og siste boka i verket. Elena er godt voksen, barna har reist ut og hun tenker tilbake, på seg selv og Lila og alt det andre. Og om hvorfor Lila dro. Og om hvor hun ble av.
Det er en stund siden jeg ble ferdig med boka, og derfor synes jeg det er litt vanskelig å skrive om den. Jeg har utsatt og utsatt. Hvordan yte denne boka, dette verket den rettferdighet og kvalifiserte omtale som den fortjener?
Jeg får trøste meg med at det har veldig mange andre gjort. Kritikerne i aviser og TV har vært over seg av begeistring. Jeg anbefaler deg å ta et googlesøk og lese flere av dem hvis du allerede ikke har gjort det. Så får jeg holde meg til mitt. En enkel formidling av en leseopplevelse, et kort resyme.

Det ligger i tittelen at et barn blir tapt. Vil det forsvinne? Vil det dø? Vil det mistes på en annen måte? Hvilket barn er det snakk om ?
Disse spørsmålene lå og ulmet til ganske langt ut i boka før svaret ble avdekket, og jeg synes det var så vondt, så smertefullt at det var nesten ikke til å bære. Kanskje det var derfor jeg utsatte å skrive noe om det, for jeg visste ikke hvordan. Dette var heller ikke en bok jeg raste gjennom, nettopp fordi det var mye sterkt stoff, mye drama, mye å ta inn. Vi har tross alt fulgt disse jentene og familiene i rundt 2000 sider. Blitt godt kjent med dem, følt med dem, rast med med. Når de mister noen, når de har det vondt, når de sliter, blir vi også berørt.

Det som skjer av ytre handling i boka er mye. Hovedtrekkene er at Elena har et heftig forhold til Nino (som forrige bok avsluttet med) og kommer til et punkt hvor hun og han må ta et valg. Nino vil at hun skal flytte til Napoli. Elena vil at han skal skille seg med sin kone hvis hun bryter med Pietro. Elena bryter med Pietro fordi hun ikke kan leve uten Nino. Det blir mye styr med svigerforeldre og Pietro om ungene, hun får heller ingen støtte av sin egen mor.
Nino på sin side, holder delvis det han lovet. Han skaffer Elena leilighet da hun omsider velger å flytte tilbake til Napoli. Men det er mye drama imellom som handler om Elenas karrierre, hun er suksessfull forfatter, hun skal greie seg alene med jentene sine, hun sliter med så mye, og det å komme til Napoli igjen blir ikke bare fryd og gammen. Lila involverer seg sterkt og selv om Elena prøver å holde henne på avstand, blir de venner igjen.
De får begge to barn på nytt, omtrent samtidig, og Lila hjelper Elena mye med det praktiske, barnepass og slikt.
I Napoli er det tøffe tider, vi får mye større innblikk i korrupsjon og cammorraens herjinger, Solarabrødrenes makt og grep over bydelden, antifascistenes motkamp og den politiske situasjon Italia befinner seg i gjennom denne boka.
Og det liker jeg.
Dette er desidert det mest komplekse og dramatiske bindet av de fire. Og selv om Ferrante også i denne boka drøvtygger en del med sin omstendelige skrivestil, blir det sjelden så veldig kjedelig.

Well done.

Omtale av bok 1, Mi briljante venninne, bok 2 Historia om det nye namnet og bok 3
Dei som flyktar og dei som blir

Andre som har blogget om Historia om det tapte barnet:
Med bok og palett, Har du lest, Kleppanrova

Elena Ferrante: Historia om det tapte barnet, 573 s
Samlaget 2016
Kilde: Anmeldereksemplar

Monica Isakstuens tredje roman har nylig blitt nominert til årets Bragepris. Jeg leste og likte hennes forrige roman; Om igjen, så jeg har vært litt spent på denne. Siden de første bloggomtalene var heller lunkne, la jeg den litt lenger ned i den store bunken over høstens bøker. Helt til det kom andre omtaler som var mer positive, samt denne nomineringen, og diskusjonene som har gått her og der. Jeg ville derfor vente, få alle andres meninger på avstand før jeg leste denne selv, men nå greide jeg ikke vente lenger. Hva er det med denne romanen som skaper så store sprik? Og hva er det som gjør den nominasjonsverdig til den store Brageprisen? Ikke det at man trenger å like alt som blir nominert og som blir kritikerrost, men man antar i alle fall at en bok har visse kvaliteter selv om man personlig ikke faller for den. Så la oss nå se...

Jeg tenker at man alltid vil bli påvirket i sin leseforståelse når man har hørt/lest mange andres meninger om en bok. Uansett om man vil eller ei, på en eller annen måte. Intet menneske er en øy.
Samt at mange andre ting påvirker; timing, hvor man er i livet, identifikasjon, dagsform, tidligere erfaringer, hvor mye man har lest om emnet og lest generelt, med mer.

Min forforståelse som kan ha påvirket meg i min lesing:
Andres meninger om boka. Stikkord: Trasig og selvmedlidende hovedperson, vanskelig å forstå hovedpersonen, kjedelig og langdrygt, oppstykket måte å skrive på, springende i tid og rom, ærlig, stor begeistring, mye gjenkjennelse, noe av det beste man har lest i år, original fortellerform, forfatter får frem hvor kaotisk en skilsmisse kan være, - med mer.
Forventinger = balanserte

Intervju med Monica Isakstuen om sin inspirasjonskilde Jenny Offill og om hvordan hun selv skriver.
Jeg ble ikke overbegeistret for Offills punktroman Avdeling for grublerier selv om den ble hyllet som årets beste bok over there = Minusforventing for meg.

Meg selv og mine erfaringer:
* Har vært gjennom samlivsbrudd med barn i bildet. (1995, altså 21 år siden.) Jeg var den som valgte å gå, det samme som Isakstuens Karen. Vi hadde ikke delt omsorg, men vanlig samværsordning hvor jeg hadde hovedomsorgen.
* Er egentlig ganske lei av å lese om skilsmisser. Som jeg skrev i et annet innlegg, så skal det være sabla godt gjort for at jeg skal like en bok med det temaet.

Forventinger = vil antagelig ha høy gjenkjennelsesfaktor, tema ikke så veldig engasjerende i utgangspunktet, ikke nå lenger.

Romanens handling, oppbygging og virkemidler:
Vær snill med dyrene handler om Karen som har en liten datter; Anna med en mann som hun ikke får det til med. De blir enige om å skilles, men det kommer frem at det er hun som helst vil ut av samlivet. Datteren er da ca 3 år.
Romanen handler om alt det praktiske rundt et samlivsbrudd, om barnefordelingen, meklingen, om de andres meninger, alle som vil komme med gode råd, morens anklager, Karens skyldfølelse og følelse av å ikke ha fått det til, at hun mislykkes som mor, om tilknytning.
Romanen er bygd opp i korte kapitler og avsnitt, delvis rene dialoger, enkelte sider med en setning, noen anekdoter. henvisning til dyrene og hvordan de er foreldre/mødre for sine barn, hvordan de knytter seg, hvordan og når de forlater barna sine.
Karen i sin krise tar også tilbakeblikk til egen barndom som skilsmissebarn, om det moren innpodet i dem, om forholdet til moren og lillesøsteren, Psykologspesialisten som belærer Karen om prosessen.
Romanen skrives i jeg-form.

Romanen belyser hvordan man kan ha det i en skilsmisse/et samlivsbrudd, den sorgen, det tapet man kan gå gjennom når man ikke har lyktes.
Jeg tenker at det er det sentrale for Karen; hun føler at hun er en mislykket person, en mislykket mor, hun hadde forventet mer av seg selv og det er disse spørsmålene hun graver seg ned i gjennom sorgen og krisen hun er i, med alle de følelser som det kan frembringe. Og når det blir bestemt at de skal ha delt omsorg; hvordan skal hun greie å være mor da? Skader hun barnet sitt ved å la henne være halve tiden hos faren og halve hos seg? Bør ikke så små barn være hos moren sin? Eller aller helst hos begge foreldrene, men det greide hun jo ikke? Det er det som er saken. Hun greide det ikke. Og er hun mor når Anna er hos sin far? Hva er Karen da?
Hun får stadig hint fra andre; så heldig du er som kan ha annenhver uke fri.
Skjønner ikke at du klager, det var du som gikk, da jeg ble skilt ble jeg forlatt, sier moren. Det er noe helt annet.

Min mening/vurdering:
Jeg synes Monica Isakstuen har skrevet en knallgod roman. Det hun gjør på en utmerket måte er å skrive så presist om hvordan det er å gå gjennom en slik krise som et samlivsbrudd med små barn kan være. Om alle de vanskelige følelsene og fortvilelsen det medfører. Selv om Karen er en fornuftig dame, føler og tenker hun jo sitt, og hun kjemper mellom fornuft og følelser. Menneskelig. Isakstuen setter ord på disse vanskelige menneskelige følelsene, er ærlig i sin fremstilling, og det er det som er viktig uansett om vi liker det eller ikke. Har vi ikke alle vanskelige ekle følelser og tanker som vi egentlig ikke vil vedkjenne oss til tider?
Jeg synes også tilknytningstematikken er ypperlig belyst gjennom Karens forhold til sin mor, sin mor til hennes mor, og via de små korte kapitlene om dyrenes måte å være mødre på. Menneskets arv gjennom generasjoner som kan forklare hvordan vi selv handler og reagerer når vi selv havner i kriser. Mennesket kontra dyr. Det dyriske.
Og språket - er presist, godt, drivende, god flyt.

(og jeg likte virkelig denne mye bedre enn Offills siste roman, som jeg synes ble for fragmentarisk)

Et apropos;
Siden 2004 har jeg holdt jevnlige kurs for kommende fosterforeldre (Pridekurs). Et av de store temaene der er sorg og tap. Blant annet så får vi deltagernes tanker i sving med å få opp på en flipover hva som kan som kan være tap. Det med skilsmisser og samlivsbrudd var ikke noe som kom naturlig opp de første årene. Jeg måtte selv dra det frem, det var akkurat som om folk ikke tenkte eller var klar over at at brudd kan innebære et stort tap (egentlig flere tap) og som kan medføre mye sorg, og det gjelder uansett om du er den som velger å gå eller den andre. Det kan hende dette har endret seg med årene, siden det er mye mer fokus på skilsmisser/samlivsbrudd nå, men hva vet jeg.
Uansett så tenker jeg at det Isakstuen har gjort med denne romanen er å vise nettopp dette; hvor stor sorg og hvilket tap et samlivsbrudd med barn involvert kan være.

Fremragende!
(Sabla godt gjort!)

Min omtale av Om igjen

Bloggere om Vær snill med dyrene:
Gro - ikke begeistret
Beathe - ikke begeistret-lunken
Rose- Marie - begeistret
Elikken - begeistret

Ruth Lillegraven - begeistret

Andre:
Dagsavisen - begeistret
Hamar Arbeiderblad - begeistret

Monica Isakstuen: Vær snill med dyrene, 208 s
Tiden forlag 2016
Kilde: Anmeldereksemplar

Hva er kjærlighet verdt? Hvem eier sannheten om et ekteskap?
Disse spørsmålene står på omslaget av romanen Hålke, Helene Uris siste som nylig ble nominert til Bokhandlerprisen. Jeg var også og hørte Helene Uri snakke om romanen på et bokmøte i oktober og ble veldig nysgjerrig når bokbader mente at Uri hadde skrevet en psykologisk thriller. Uri sa at det var aldri hennes mening å skrive en psykologisk thriller, men det bare utviklet seg slik og hun har registrert at noen har oppfattet boka slik. Jeg liker psykologiske thrillere, så da var jeg solgt.

Men var det nå egentlig en psykologisk thriller?
Mnjnjanjei...

Ebba og Karl, to pensjonister i 70-årene, sitter fast i leiligheten en kald og hustrig vinterdag da det er så glatt ute at de er redd for lårbensbrudd hvis de går ut. Ingen strør. Dagene går, ingen strør.
De har levd sammen i et langt ekteskap, elsket hverandre, oppdratt barn. Som dagene i leiligheten går, går de hverandre også mer og mer på nervene.
Kaffen tar slutt, matskapene tømmes. Hvorfor ber de ikke om hjelp fra andre i blokka? Se, det kan man lure på og det får man svar på.
Gammel bitterhet kommer til overflata, gamle svik, gamle sår og uvisshet. Brutalitet.

Alt er ikke som man tror.

I starten ligger det en ulmende uhygge over paret, i leiligheten, som forfatteren greier å skrive frem. Jeg leste og synes den lovet godt, språket flyter bedre enn det jeg har lest i Uris bøker tidligere. Det er en god ide å konsentrere samlivsdynamikk i en tidsbegrenset periode, innestengt, hva skjer med folk da?
Brutalitet er nevnt. Jeg røper ikke noe når jeg sier, fordi det står på romanens omslag.
Hvem er brutal?
Er det han, eller hun?
Er han en kvinnemishandler? Er hun et offer? Er hun en bitch som terroriserer ham psykisk? Hva er hennes rolle i denne dynamikken? Hvorfor går hun ikke hvis han er så ille? Har de det mer godt enn fælt sammen? Blir de avhengige av den dynamikken de har viklet seg inn i? (it takes two to tango) Romanen legger opp til mange slike spørsmål, synes jeg og det er ingen klar fasit her. Jeg antar meningene vil være svært delte. Noe vi også ser gjennom Ebbas venninne Vera.

Detaljert blir vi loset gjennom time for time, dag for dag, og etter en stund mister jeg mer eller mindre engasjementet jeg hadde i starten. Jeg har lurt på hva det er som gjorde det. Det er intet galt med boka per se.
Jeg kom frem til at jeg ikke liker å lese om at folk kaster så mye dritt til hverandre som Ebba og Karl etterhvert gjør. Jeg blir litt sliten og lei av å lese om det. Jeg liker ikke når folk blir så primitive og ekle. Selv om det er noen kostelige scener og replikkvekslinger også, som jeg humrer over, noen overraskende vrier her og der, så er det ikke nok til at jeg kan si at jeg ble så veldig begeistret for denne boka.
Men at det er en elegant studie i samlivsdynamikk, det kan jeg skrive under på.
Men psykologisk thriller?
Mnja.. på en måte skjønner jeg at noen kan si det, Hålke har elementer av en slik oppbygging og et plott som kan utvikle seg i alle retninger, på en annen måte; så er dette langt fra like spennende som de mer drivende bøkene som kalles psykologisk thrillere i utgangspunktet.

(Hvis noen forventer bøker ala Piken på toget, Flink Pike, Før du sovnet, Avslørt etc, så er denne ikke i nærheten. Herved advart. Meg ga det litt feil forventinger)

Andre bøker av Helene Uri som jeg har blogget om:
Rydde ut
De beste blant oss

Andre bloggere:
Tine, MedBokogPalett, Lesmye, AvEnAnnenVerden, Bøker&Bokhyller, Reading-Randi

VG, Aftenposten, Dagsavisen

Mona B Riise og Helene Uri i boksamtale oktober- 16 på Byscenen i Trondheim.

Helene Uri: Hålke, 234 s
Gyldendal 2016
Kilde: anmeldereksemplar

Etter en del om og men i meg selv bestemte jeg meg for å lese den siste romanen av Tore Renberg. Forhåndsomtalen om denne boka fristet ikke spesielt, men en del anmeldelser, omtaler og diskusjoner i etterkant gjorde at jeg ombestemte meg. Det er jeg veldig glad for. Dette var en av de bedre, beste norske romanene jeg har lest hittil i år. Faktisk. Samt at det også er den første romanen jeg har lest ferdig av Tore Renberg.

I Du er så lys skriver Renberg på nynorsk, noe som visstnok ikke har vært helt vanlig. Han sa i Brenner og Bøkene nylig at han fikk det liksom ikke til helt med denne romanen, men da han fant på at han skulle prøve å skrive nynorsk funket det. Så bra! For ham, for oss.
Nynorsken til Renberg er et kapittel for seg, men det skal jeg komme tilbake til.

Som seg hør og bør må jeg vel skrive litt om hva boka handler om. Har du lest om det ørten ganger før, så hopp over til refleksjoner og konklusjon.
Og hva er det vel å si som ikke mange har sagt om boka før uten å røpe for mye?

Romanen handler om Jørgen og Vibeke som bor i en enebolig og har to sønner. Vibeke er en handlekraftig dame, et rivjern, rektor på barne- og ungdomsskolen på stedet. Jørgen er miljøterapeut på et bokollektiv for unge mennesker som sliter psykisk.
De får nye naboer, Steinar, lege og Liv Merete, med en liten sønn.
Steinar tar umiddelbart mye plass og blir naturlig sentrum der han befinner seg. Han er en gladlaks, som faren til Jørgen eller Vibeke kaller han. Han der gladlaksen.

Parene blir etterhvert gode venner, selv om de ikke helt kommer inn på Liv Merete. Da Jørgen reiser til London på fotballkamp, blir Steinar med, siden kompisen til Jørgen har blitt syk. Noe underlig skjer med Steinar, noe som gjør Jørgen urolig.
Og uroen øker hos både Jørgen og Vibeke i tiden fremover. Noe skurrer hos naboen. Men hva er det? Hva er det med Steinar?

----

Helt fra starten av boka merker jeg uhyggen, uroen. Det er Jørgen som er fortelleren, som tenker tilbake. Gradvis bygger uroen seg mer opp, hva er det med Steinar? Jeg får tidlig en ide om hva det dreier seg om. Tror jeg. Man kan jo tenke og tro det meste, det værste. Jørgen og Vibeke blir etterhvert så bekymret at de gjør noen spesielle valg, de hisser på en måte opp hverandre i sin bekymring og agerer ut fra det.

Når avsløringen kommer går romanen inn i en ny fase. Dette mange kaller slutten, som det er delte meninger om. Jeg var også litt usikker på om jeg synes den var litt lettvint, formen altså, men så vet jeg ikke hvordan Renberg skulle gjort det annerledes for å få frem det han ville?
Jeg tenker nå at det er det som avdekkes her, og overgangen fra den første delen av boka til slutten som gjør leseopplevelsen så sterk. Man tror så mye og så kan ting vise seg å være annerledes. For hva vet vi vel om andre mennesker når det kommer til stykket? Det er nok menneskelig å trekke for kjappe konklusjoner og å sette folk i båser, men så kan ting være helt annerledes, noe jeg synes denne romanen viser, og det er vel også det som er en stor del av romanens tematikk. At bak den lyse, kjekke, glade fasaden kan det befinne seg et dypt mørke.
At våre tolkninger ofte lett kommer inn i spor som forsterkes av at vi leter etter ting som kan bekrefte våre mistanker, bevisst eller ubevisst. Vi ser det vi vil se, vi hører det vi vil høre. Ofte.
Noe mer konkret ønsker jeg ikke å være, for da vil jeg unektelig røpe for mye, men hvis/når dere har lest boka vil dere forstå hva jeg mener.

Jeg synes også det var interessant å lese om Jørgens forhold til jobben sin og "gutane" hans. Jeg har selv jobbet mange år av mitt yrkesliv som miljøterapeut på barnevernsinstitusjoner samt et psykiatrisk senter for unge voksne, og mye er gjenkjennbart. Jeg ser for meg Jørgen som den solide, trygge miljøterapeuten, som alltid er der for "gutane sine". Men arbeidskulturen de har, er jeg ikke vant med. (kolleger som uhemmet ringer hverandre på privaten og bytting og triksing av vakter uten at ledelsen vet om det, etc) Men det kan jo hende det også er slik noen steder.
Det er trist å være vitne til at Jørgen også opplever tøffe ting på jobben i denne perioden, med gutten Finn spesielt. Det er en del av denne jobben, at slikt kan skje når man jobber med samfunnets aller skjøreste. I know. Dessverre.

Angående dialekten, så skjedde det med meg at Tore Renberg leste inne i hodet mitt da jeg leste. Jeg startet på en lydbok med ham før; Angrep fra alle kanter, tror jeg det var, uten at jeg fullførte, så det er vel der jeg har den fra. Stemmen. Tonefallet, uttalen.
For det å lese Renbergs nynorsk er noe annet enn å lese Carl Frode Tillers nynorsk, eller Ferrantes/Slørdals nynorsk. Hos Renberg er det mye dialekt og slang. For meg funket det bra at han leste i hodet mitt. På stavangersk.

Ellers var jo romanen en sann fryd å lese, alle de presise, morsomme, på kanten-formuleringene og betraktningene om folk Jørgen hadde rundt seg, beskrivelser av familien, av Vibeke, av situasjoner. Det var både frydefullt, fornøyelig, spennende og sterk lesing dette. Det er ikke langt fra komedie til tragedie. Fra latter til gråt. Det synes jeg Du er så lys viser oss i all sin glans.

Andre bloggere, de fleste veldig begeistret:
BokBloggBerit, Bjørnebok, Rose-Marie, Tine, MedBokogPalett

Andre anmeldere :
VGs Tjønn - mener at romanen faller sammen på slutten
NRKs Houm : "et romanangrep fra alle kanter"
Dagsavisens Stava Sandsve : "Grøss! og hulk."

Intervju med Renberg i Dagbladet

Foto: Tommy Ellingsen /Oktober forlag

Tore Renberg: Du er så lys, 268 s
Oktober forlag 2016
Kilde: leseeksemplar

Jørn Lier Horst er ute med sin 11. bok om politietterforsker William Wisting. I denne romanen går Horst 33 år tilbake i tid og vi blir kjent med en ung Wisting. Akkurat det er ganske trivelig, noe jeg nesten vil kalle kriminalromanen som sådan, for så skrekkelig spennende er den nok ikke.

William Wisting får overlevert et gammelt brev fra en avdød kvinne han møtte tidlig i sin karriere. Den gangen ble han involvert i en gammel forsvinningssak som delvis ble oppklart. Det største mysteriet sto fortsatt uoppklart og unge Wisting fikk høre av sin overordnede Odd Dokken at han måtte lære seg at man ikke alltid fikk svar på sine spørsmål i denne bransjen.

Wisting underviser nå politistudenter og inviterer dem med på å løse en gammel sak. Dermed rulles teppet opp for en gammel historie, et gammelt mysterium som har forbindelser med en gammel ranssak han deltok i oppklaringen av mer eller mindre indirekte som ung politimann. Han etterforsket (først litt på si`) også det flere år gamle mysteriet om en pengetransport og en mann som forsvant knyttet til funnet av en gammel bil på en en forfallen låve.

Vi blir med Wisting tilbake til den tiden hvor han er gift med Ingrid. De har to små barn, tvillingene Thomas og Line. Line har vi truffet i flere Wistingbøker som en iherdig journalist som har hjulpet sin far med oppklaringer. Horst skisserer lille Line med et utålmodig og nysgjerrig temperament, noe vi vet i tidligere bøker at hun som voksen absolutt er.

Når det mørkner er velskrevet som en Horstkrim alltid er, og etterforskningen står i sentrum. Det er solid som vanlig, men blir aldri så veldig spennende, selv om det drar seg til mot slutten. De siste hundre sidene leste jeg omtrent i ett strekk. Selv om det ikke er en heseblesende eller neglebitende pageturner, så er det interessant nok til jeg vil lese videre. Jeg lurer virkelig på hva som har skjedd og hvem som har gjort hva og hva som skjuler seg på låven. Morsomt er det også å bli kjent med unge Wisting, og tankene om hvorfor han synes det nitidige etterforskningsarbeidet er så interessant, og at han er like opptatt av hvorfor som selve oppklaringen av en forbrytelse.
Oppsummert: En helt grei Wistingkrim.

Andre bøker om William Wisting som jeg har blogget om:
Hulemannen
Jakthundene

Andre som har blogget om Når det mørkner:
Reading-Randi, My Criminal Mind, Bjørneboe

Mer om Jørn Lier Horst sitt forfatterskap på Gyldendals side her

Foto: Gyldendal/Jlhorst.com

Jørn Lier Horst: Når det mørkner, 220 s

Gyldendal 2016

Kilde: Leseeksemplar

Historier om trøst er den tredje av Ida Hegazis fem bøker jeg leser. De fire første var romaner, denne består av tre noveller, historier, med kvinnelig hovedperson uten navn. Jeg likte godt Unnskyld (2014) som ble nominert til Bokbloggerprisen, men var mer ambivalent til fjorårets Fortellingen om Øde. Etter å ha lest et par gode anmeldelser av den nye samlingen, kastet jeg meg over den med en gang den var hentet på posten, dvs i går. Interessante og spennende historier med noen fiffige vrier.

Hver historie er ganske lang, fra ca 70-50 sider. De har ingen tittel, men åpnes med et sitat fra henholdsvis W.B. Yeats, Sylvia Plath og Keith Waldrop.

Alle historiene har en kvinnelig hovedperson som befinner seg i en europeisk storby for å studere eller jobbe. Historiene handler om hvordan de tilfeldig (eller ikke?) treffer en annen person som de innleder et forhold til, muligens for kun en natt, men så varer møtene i flere dager. Til felles har de også at språket blir en barriere eller ikke. Kommunikasjon foregår på mange plan.

I den første hvor kvinnen er i Lisboa for å studere språk treffer hun kjekk mann på et utested. Hun putter en lapp med et telefonnummer i hånda hans og går. De har stått og sett på hverandre i lang tid. Han ringer, de møtes, hun blir med ham hjem til hans stilrene leilighet. Hun er hans gjest, han lager mat og ordner alt, han vil ikke ha noen innblanding fra henne. Kontrollerende?
De har het sex, ting utvikler seg. Jeg vet ikke helt om jeg forsto slutten, jeg undrer meg enda over den. (dusjen, filmen) Hva skjedde og hva var det egentlig med han og med henne?

Skadeskutte sjeler i et dyptrørt hav...

så også med de andre møtene....

I den andre historien møter vi Kimmy som jobber med å sortere klær som er mottatt for å selge videre billig eller gi til trengende. Vi er i Tyskland, Berlin. Journalisten som Kimmy etterhvert kaller Tiger tilbyr seg å hjelpe til. Egentlig skal hun skrive en reportasje, men hun blir så grepet av Kimmy og det arbeidet hun og de andre gjør. Det å hjelpe andre, gjøre en forskjell, føles med ett mye viktigere.
Kimmy er så raus, hun inviterer med seg den nord-europeiske jenta hjem. Selv har hun flyktet fra Sør-Afrika og har sine traumer med seg. Kimmy kan ikke elske med menn og de nærmer seg hverandre. Tiger prøver ut, tror hun, vet nok ikke helt hvor hun har seg selv etterhvert.

Dette er en vakker historie om sår, varm, god kjærlighet mellom to mennesker som har vansker med å elske. Den ene mer enn den andre.

Den tredje historien handler om en forfatter som drar til en storby for å skrive. Den første dagen går hun rett på bar og en yngre pen mann spør om å få sitte ved siden av henne. Hun sier ja, det er en invitasjon fra ham, forstår hun, når hun har sagt ja, kan hun ikke være avvisende.
Han spanderer, de drikker, og det gjør de også ved flere andre anledninger, og han blir med henne hjem til den store leide leiligheten.
Hva gjør han til daglig? Hun bryr seg egentlig ikke, har ingen planer om at dette skal bli noe mer enn et treff. Hun skal jobbe og så dra hjem.
Men de møtes igjen og igjen, han sender meldinger, ringer, han er så ung på en måte, så leken og kjærlig, hun lar seg tine.

Dette er også en fin kjærlighetshistorie om to mennesker som har sine sår, som møtes uten egentlig å tenke så mye lenger enn det. De lever her og nå. Hun tenker at det er slik hun vil ha det, men noe gror i henne, kanskje er hun ikke så iskald likevel? Det største problemet jeg hadde med denne historien er at jeg ble så opphengt i hvilken by de var i. Det var så mange signaler, tegn, kunne det være i Midt-Østen? Øst-Europa? Nord-Afrika? Frankrike? Nederland? Nei, så var det Belgia, Brussel. Hadde jeg visst dette tidligere så hadde jeg sluppet å tenke så mye på det underveis.

Alt i alt synes jeg Ida Hegazi Høyer har skrevet en interessant og god novellesamling om kjærlighetsmøter, kommunikasjon, om de tilfeldige (eller ikke?) møtene som viser seg å bety noe for oss, som kan gi nærhet og trøst, lindring, som kan utfordre oss hvis vi gir de en sjanse.
På mange måter er det også erotiske noveller som damper av sex, men de er også mye mer enn det.
Skrivestilen til Høyer er litt særegen, men hun får frem mye på sin spesielle måte.

Jeg tipper at dette er en bok mange av mine bokbloggervenner vil like.

Beathe har også lest, likt og blogget om boka.

Ida Hegazi Høyer: Historier om trøst, 203 s
Tiden forlag 2016
Kilde: Leseeksemplar

Kyrre Andreassen er et nytt bekjentskap for meg. Jeg hørte ham for første gang under Gyldendals arrangement #forfatternekommer i Trondheim i oktober hvor han leste fra den nye boka si, og det var fornøyelig. Siden har jeg sett ham på Brenner & Bøkene, og han har også blitt nominert til Brageprisen for sin nye roman. Nå har jeg lest romanen og her kommer en kjapp omtale.

Boka handler om Krister og Marianne, et ektepar midt i livet. Krister er av yrke elektriker, men har blitt omskolert på grunn av prolapser i ryggen og er nå lærer for flyktninger. Kona ønsker seg en stor pergola som de så på en sydenferie, og byggingen av den fører mye med seg, masse ekstra administrasjonsbyrde, som Krister kaller det.

I tillegg har Krister mye annet å slite med. Deres elleve år gamle sønn Andreas har en del problemer på skolen (eller skolen har problemer med ham?) og foreldrene blir innkalt til et møte med hele kostebinderiet av pedagoger, rektor og helsesøster som Krister føler snakker over hodet på dem. De vil ha Andreas utredet for sine adferdsproblemer.
Ja, sier Marianne. Ja, sier Krister motvillig, han føler vel ikke han kan si nei for da vil han fremstå som en dårlig far.

Krister er frustrert og sint på så mye. Han har hatt problemer med aggresjon tidligere og har gått på kurs i aggresjonsmestring. Noe vi får høre en del om når han på forskjellige måter blir trigget. Og det blir han jo rett som det er nå da han både må jobbe med noe han egentlig ikke kan, samt at Marianne begynner å vise seg fra en annen side. I tillegg har de kranglet om den pergolaen og Krister fikk til slutt den lure ideen at han skulle spørre en elev i klassen sin, en mann fra Tetjenia som var møbelsnekker om han ville lage den, noe han var kjempeglad for å få lov til. Det ble jo ikke møtt med god tone av ledelsen på jobben hans. Man hyrer bare ikke elevene til svart arbeid. Men var det det Krister egentlig gjorde? Selv mener han at han gjorde en god gjerning, som ble aldeles misforstått.
Som så mye annet han har gjort og gjør.

Romanen er skrevet i et veldig muntlig språk, slik som Krister snakker det. Krister forteller, Krister tenker, i fortid og nåtid. Det er mange innskutte tilbakeblikk. Det er mye skråblikk på samfunnet, mange glitrende situasjoner og beskrivelser og jeg lo flere enn en gang. Men det var også trist. Krister har det ikke så greit.
Jeg likte romanen ganske godt, men jeg ble litt sliten av å lese en bok som har så hyppige tilbakeblikk innskutt i fremdriften, hvis du skjønner, Og det krever litt ekstra av meg som leser å lese Kristers muntlige språk, men man venner seg jo fort til det egentlig. Samtidig tenker jeg at det er utrolig godt gjort å skrive på den måten, på det språket, en hel roman igjennom, og så gjennomført. Det er i alle fall en annerledes roman i den norske bokhøsten, om en mann som har falt utenfor på grunn av sykdom, om NAV, skoleapparatet og mye annet. Om en mann som gjerne vil det gode. Om å ville, men ikke alltid få det til, om å ha egne upolitisk korrekte meninger. Og litt sårt om ekteskap som skranter, foreldreskap og litt parodisk om naboskap.

Det blir spennende å se hvordan For øvrig mener jeg at Karthago skal ødelegges gjør det når Brageprisen skal avgjøres. Lykke til!

Jeg har ikke funnet noen bloggomtaler enda, men her er noen andre anmeldelser:

NRK, - mener at tematisk kan denne boka ha noe til felles med Frode Gryttens novellesamling Menn som ingen trenger, og at det ikke er så dumt å lese disse opp mot hverandre.

VG - "utmerket portrett av en mann som kaver i et gjennomregulert og feminisert velferdsamfunn " (Sindre Hovdenakk)

Foto: Gyldendal

Kyrre Andreassen: For øvrig mener jeg at Karthago skal ødelegges , 358s
Gyldendal 2016
Kilde: Leseeksemplar

Ellen Vahr debuterer som romanforfatter om en roman om sin tipptippoldemor Anne Brannfjell, som var Norges mest kjente kloke kone. Jeg var bittelitt skeptisk tidligere på grunn av omslag og tittel, som ga meg assosiasjoner om underholdningsroman/"dameroman". Nå er det ikke noe galt i underholdningsromaner per se, men det er ikke min favorittgenre, for å si det sånn. Temaet og en del omtaler av denne boka lot nysgjerrigheten vinne. Romanen ble også nominert til Bokhandlerprisen. Likte jeg boka? Les videre og du får vite...

I Gaven følger vi Anne fra hun var liten pike i Vardal til voksen kvinne i Christiana. Anne vokser opp på en husmannsplass i Vardal med flere søsken. Når hun blir stor nok arbeider hun på Mustad gård. Da faren til kjæresten Jon ligger alvorlig syk med fare for koldbrann i foten, oppsøker Anne den kloke kona Elseby. Hun gjør det på tross av at hun blir nektet det både av sin egen familie og fru Mustad. Anne ble selv helbredet av Elseby da hun en gang falt og slo seg og fikk stygge sår, og det er et møte hun ikke glemmer. Elseby helbredet henne med groblad, og hun sa også at Anne hadde Gaven, en egen naturgitt evne til å helbrede. Dette fortrengte Anne til hun møtte Elseby igjen. Hun begynte da selv å lære det hun kunne om urter og deres helbredende egenskaper, av Elseby.
På denne tiden var folk redd for kloke koner, og mange mente de drev med mørke krefter og magi. Likevel var det svært mange som brukte dem.
En dag får Anne et tilbud om å bli tjenestepike i Christiana. Det er et tilbud alle anbefaler henne å ta imot. Selv er hun veldig i tvil. Hun ønsker også å være sammen med Jon, kjæresten. de har planer om å stifte bo sammen etterhvert. Og så ønsker hun å lære mer av Elseby og å virke som helbreder.
Anne reiser til Christiana for å tjene fru Andrea og Herman Øyset . Andrea er veldig syk, og har stor glede av å ha Anne der. Herman er ambisiøs gullsmed og har også glede av å ha henne der, men på en helt annen måte.
Anne blir kjent med andre tjenestepiker i området, siden de møtes ved vannposten og utveksler sladder og annet, de får et godt samhold.
Annes situasjon blir etterhvert svært vanskelig. Hun drømmer fortsatt om å få jobbe med å hjelpe syke, men det virker mye vanskeligere i byen enn på landet. Her er det nesten umulig å finne planter, samt at man kan komme på tukthuset for å drive med kvakksalveri. Anne er ganske fortvilet, og da hun blir gravid må hun flytte fra Øyset. Herman sender henne avgårde til en dame for å føde, og etter det må hun klare seg selv, noe som ikke er lett som alenemor uten jobb og sted å bo.

Det blir noen vanskelige år under vanskelige kår for Anne og barnet, men vi vet jo at hun ble Norges mest kjente kloke etterhvert så at hun fikk gjøre det hun drømte om til slutt, det røper jeg vel ikke for mye med å si.

Gaven er en gripende roman på mange måter. Den viser hvor vanskelig det kunne være på denne tiden, om fattigdom og armod i Christiania, om situasjonen for kvinner med uekte barn med mer. Det jeg synes var mest interessant er den delen som handlet om Annes evner og hennes vei til å bli en god urtekone og helbreder. Jeg har siden tenårene vært svært interessert i urter og deres medisinske virkninger selv og den kulturhistorien som forbindes med dette. Jeg synes også Annes kamp mot tilværelsen og kjærligheten hun hadde for familien og andre hun brød seg om også var fint skildret. Romanen er lett skrevet, og overlater ikke så mye til fantasien, men det er greit det og´ noen ganger.
Jeg hadde en fin leseopplevelse med denne romanen og koste meg.

Forfatteren skriver i sitt etterord at det historiske bakteppet er lagt tett opp til virkeligheten og de sentrale karakterene med unntak av Jon og Hanna er basert på virkelige personer, men at hun har tatt seg en del dikteriske friheter i sine fortolkninger.

Anne Brannfjell ble 90 år, og ble kalt "signekonenes dronning". Hun hadde en naturlig evne til å stille diagnoser og finne riktig medisin, og hun engasjerte seg spesielt for å finne en kur for rakitt (engelsk syke), lenge før legevitenskapen begynte å interessere seg for sykdommen. På slutten av hennes levetid begynte de å gjøre det, og i 1928 fikk en tysk kjemiker Nobelprisen for å finne ut hvor viktig D-vitminet (som dannes gjennom bl.a. sollys) var, og dette var viktig for å helbrede rakitt.

Mer om Anne Brannfjell her, wikipedia og på lokalwiki
Om forfatter Ellen Vahr her

Tine har også blogget om boka, det har ogsåÅslaug(medBokogPalett)

VG ved Elin Brend Bjørhei har anmeldt Gaven
Bjørhei mener at romanen ligger tett opp mot serieromangenren, noe jeg også tenkte mens jeg leste boka. Hun skriver også at det er bemerkelsesverdig at det ikke er skrevet med om Anne Brannfjell tidligere, og det er jeg enig i. Jeg hadde faktisk ikke hørt om henne selv før. Og det er rart siden hun var Norges mest kjente kloke kone. Marcello Haugen som var helbreder på Lillehammer er derimot mye mer kjent og om ham er det skrevet mye, som også vår tids Snåsamann.

Foto: Aschehoug/Pernille Marie Walvik

Ellen Vahr: Gaven, 393 s (inkl. etterord)

Aschehoug 2016

Kilde: Leseeksemplar

Fredrik Græsvik er kjent for de fleste av oss gjennom sin jobb som TV2-reporter. Hvem har ikke sett hans ansikt rapportere gjennom kuleregn fra krigsområder i Midt-Østen over mange år? Han er nå ute med sin fjerde bok som handler om den gedigne flyktningestrømmen fra Syria, personliggjort gjennom å følge en spesifikk familie. I tillegg får vi en veldig grei gjennomgang av bakgrunnen for den humanitære katastrofen vi nå er vitne til gjennom en grusom krig som har drept en kvart million syriske menneskeliv, sendt flere millioner på flukt og bombet flere byer sønder og sammen.

Mesteparten av boka handler om grunnlaget for at IS kunne oppstå og at vi har den forferdelige krigen i Syria som vi nå er vitne til. Vi blir også kjent med familien Halawi; Mazen og Doa og deres to små barn Jana og Modif som flyktet fra Aleppo i 2015.

Græsvik viser i denne boka sammenhengen mellom flyktningekrisen og de storpolitiske hendelsene som har rystet verden i vår tid, som terrorangrepet 11.september 2001 i USA og krigene i Afghanistan og Irak. Deretter fulgte den arabiske våren, med flere diktatorfall, som gikk fra håp til kaos. Om USAs og NATOs rolle, også Norges med sine bidrag av jagerfly og bombing i Libya, samt militær støtte andre steder.
De fleste mener i dag at USAs invasjon i Irak var et stort feilgrep, igangsatt som Bushregjeringens ledd i krigen mot terror. Han lanserte også begrepet Ondskapens akse - Irak, Iran og Nord-Korea. USA angrep også Afghanistan i oktober 2001.
President Obama har i ettertid beklaget USAs invasjon i Irak og at de hadde et ansvar for det som senere skjedde i regionen, blant annet at det oppsto grobunn for ekstreme islamister som blant annet IS.
Alt dette er vanskelig å forklare med få ord, men boka gir en veldig grei oversikt om hvorfor det som har skjedd skjedde.

I 2011 startet demonstrasjoner i Syria en måned etter Egypt. Det som utløste det var noen unge gutter som hadde tagget kritiske ord om Assad-regimet. De ble tatt og torturert på det groveste for noe mange vil hevde var guttestreker. Det fikk massene til å koke. Sommeren 2011 startet de væpnede kampene mellom opprørere og regjeringsstyrker, og dermed var krigen i gang. Nusfra-fronten etableres i januar 2012 som Al Qaida-gruppe i Syria, 1 2013 bruker militæret kjemiske våpen mot egen befolkning og det internasjonale samfunnet griper inn. Assad-regimet fortsetter massedrap av egen befolkning blant annet ved hjelp av tønnebomber (med feks spiker, klorin eller andre skadelige ting i) .
Juni 2014 oppretter IS-lederen et kalifat som strekker seg over store deler av Syria og Irak.
Assad må også krige mot IS, og det er det som gjør det vanskelig for Vesten, som både vil stoppe Assads krig mot folket pluss IS`voldsomme og brutale herjinger. Assad får imidlertid støtte fra Russland.
Tusenvis av mennesker, millioner, har fått ødelagt sine hus og hjem og lagt på flukt. Mange har bodd flere år i flyktningeleire i nærområdene, andre har lagt ut på den farefulle flukten til Europa, som også familien Haliwi gjorde.

Græsvik har fulgt den samme ruten som familien og intervjuet dem etter at de kom til Norge. Det er en hjerteskjærende historie de har å fortelle. Deres kamp som de holdt på å gi opp, etter som pengene de hadde samlet for å komme seg ut, ble brukt opp for å stadig betale flere kyniske menneskesmuglere. Familien berget seg så vidt over havet til Hellas i gummibåt, før de måtte forsere mange stengte grenser gjennom Europa. Hellas, Makedonia, Serbia, Ungarn, Østerrike, Tyskland, Danmark, Sverige, Norge.

Her er også grusomme skildringer av krigens ansikt, av IS´s forferdelige herjinger og bruk av rå vold, henrettelser, voldtekter og tortur. IS har også et eget harem av elskerinner som har ofret seg for å gi dem seksuell tilfredstillelse. Græsvik stiller også spørsmålstegn til den religiøse motivasjonen til svært mange av IS-krigerne, da det ser ut til at gruppen har tiltrukket seg svært mange sære individer, som de værste sadister, andre kriminelle, sosiale utskudd, konvertitter, andre som føler seg fremmedgjort og nå har fått muligheten til å kjempe for noe høyere enn seg selv med mer.

Græsvik har skrevet en meget interessant og viktig bok som kan gi oss større forståelse av flyktningekrisen, hva som har ledet til den , vårt (Vestens) ansvar for den og hva den har ført til av endring i holdninger hos "folk flest".

Flukten har også en veldig grei og oversiktlig tidslinje med de viktigste hendelsene, samt noter og fyldig litteraturliste bak i boka.

Anbefales !

NB! Boka er heller ikke så lang, bare 225 sider, og det betyr at mange bokbloggere kan rekke å få med seg denne før nominasjon til Bokbloggerprisen i januar.

Fredrik Græsvik snakker om arbeidet med Flukten på et bokmøte med Kagge tidligere i høst. (foto: Anita Ness)

Fredrik Græsvik: Flukten, 225 s
Kagge forlag 2016
Kilde: Leseeksemplar

I dag våknet vi til nyheten om at Fidel Castro er død, 90 år gammel. Han har vært syk en stund, og overlot ledelsen til sin bror Raol for noen år siden. Dagen i dag har vært preget av Fidels død i sosiale medier og nyheter i aviser og TV verden over. Jeg ble inspirert til avslutte min bloggserie fra Cubareisen i mars i år, ved å hedre Fidel Castros minne og ønske Cuba lykke til i inn i en ny epoke. Selv om Fidel var en omstridt mann, så vil han for alltid stå som en av de viktigste politiske lederne i verden i nyere tid, for ikke å snakke om i Latin-Amerika. Han og de andre i Cubas regjering gjennomførte store reformer for bedre helse og utdanning for folket på Cuba.
Nå skal jeg ta dere med på en bildereise til den siste del av turen vår, til Sancti Spiritus, området rundt med sukkerplantasjer og den nydelige lille øya Cayo Levisa.

Stopp ved et utsiktspunkt over vakker natur, og store sukkerplantasjer nedenfor.

Her på besøk i en gammel sukkerplantasje, hvor det demonstreres hvordan man presset sukker ut av plantene. Hardt kroppsarbeid må vite.. Den som ville, fikk smake etterpå.

I området var det masse selgere av diverse håndverk, spesielt duker og håndssøm.

I den lille landsbyen fikk vi også se hvordan rasjoneringen foregikk. Her står folk i kø for å få vann og juice.

Inne i butikken, hvor det føres nøye regnskap for hva som handles.

En gammel stilig bil. En av mange.

Her har vi dratt videre til et annet handlesenter. Det gikk litt i ett og dessverre husker jeg ikke alle stoppene og stedene nå. Men her er mye deilig frukt og grønnsaker. Cubas Bondens Marked.

Byen Sancti Spiritus er litt annerledes enn andre byer vi var i. Her var det ro og fred og ikke så mye turister. Jeg gikk rundt i bakgater og så hvordan cubarne levde livet. Det satt folk her og der, og barn lekte. Her ved elva, en rolig oase. Lonely Planet anbefaler også et besøk i denne vakre byen.

Pikene på broen.

Under broen.

Fin grafitti ved broen.

Busstasjonen

I sentrum er gatene som nyvaskete golv

Her spiste vi også vi også en lekker middag med lokal musikk før vi reiste videre.

mer om Sancti Spiritus her

CAYO LEVISA
Litt tidligere på rundreisen var vi på en dagstur til den nydelige øya Cayo Levisa. Cayo Levisa har en av mange vakre strender på Cuba. Øya ligger ikke så langt fra Vinales og Pinar del Rio. Bildene er tatt med mobilen. Vi måtte ta båt ut dit og der var det kø. På selve øya var det mest bare natur og strand, muligheter for snorkling og dykking og et senter med en restaurant og dansekurs.

På båten med gjengen og en del til.

På bøjan blå, nydelige Karibien.

Er det ikke herlig da?

Hasta Siempre! Cuba libre!

Måtte bare ta med bildet av sang kvelden vi hadde hos godeste Alberto Vitamina også (t.h) , der han sang sanger til Il commandante og Che Guevara!

Her er de andre innleggene fra Cuba:

Cuba 1- I Hemingways fotspor
Cuba 2- Havana

Cuba 3 - Vinales

Cuba 4 - Pinar del Rio- Santa Clara- Playa Giron

Cuba 5 - Cienfuegos og Trinidad

PS: Trykk på bildene for å se dem i større størrelse.

Åsne Seierstad fikk nylig Brageprisen for årets sakprosabok; To søstre. Etter å selv ha lest boka virker det vel fortjent. Historien om de to norsk-somaliske søstrene Ayan og Leila som rømte til Syria for å bistå IS-krigere i krigen er sterk kost.

Ayan og Leila er to søstre som vokste opp med sin familie i Oslo. Foreldrene flyktet fra Somalia da jentene var små. I Norge fikk de flere søsken, blant annet broren Ismael som er sentral i denne boka.
Mens jentene går på videregående skole blir de mer og mer ytterliggående muslimer, uten at foreldrene merker hva som skjer.
Ayan var svært flink på skolen. Hun søkte og kom inn på en internasjonal linje og hadde ambisjoner om å bli ambassadør. Etter at jenta fikk ny koranlærer; Mustafa, ble hun mer og mer hektet på radikal islam og etterhvert aktiv i organisasjonen Islam Net. Det gikk utover skolearbeidet og de vennene hun hadde. Det gikk nedover med karakterene og fraværet økte. Hun kom med krav til lærerne og skolen som de ikke kunne akseptere; som å gå ut av timene fordi hun skulle be, samt å gå med niqab på skolen.
Hun og venninnene kom også i kontakt med de tøffe gutta i Profetens Ummah (Arfan Bhatti & co) . Dette ledet til at hun knyttet seg sterkt til menn i denne gruppen som senere reiste til Syria for å krige.
Da Ayan fylte 18 var hun myndig og kunne reise. Hun tok den to år yngre søsteren Leila med seg, frivillig. Sammen hadde de planlagt dette over lang tid, og de reiste uten at foreldrene visste det.

De ga beskjed etter at de hadde stukket av, og naturlig nok ble foreldrene svært fortvilte, og moren Sara ba faren Sadiq om å gjøre alt han kunne for å finne dem.
Faren setter seg i stor gjeld for å reise til Tyrkia og deretter Syria via smuglere for å finne døtrene. Døtrene har noe kontakt, på sine premisser, med faren og broren Ismael. Loggene fra chattekanaler og telefoner, presenteres i boka og levendegjør hvem jentene og familien er, og hvordan de tenker.
Når jentene har ankommet Syria øker farens fortvilelse i takt med mangel på kontakt og brutte håp om å få treffe dem. De vil ikke, de sier de har det bra, de sier de må gjøre dette og at alt de ønsker er å tjene Allah ( i sin mest ekstreme form), at de blir tatt vare på og har alt de trenger. Målet er Paradis.

Gjennom sin research og dokumentasjon gjennom samtaler, brev og logger har Åsne Seierstad bygd opp en svært gripende og sterk bok om veien til radikalisering, et bilde av en svært ekstrem islamsk bevegelse, om krigen i Syria og bakgrunnen for den, og ikke minst om to svært fortvilte foreldre som gjør alt for å få sine døtre tilbake. Vi møter også lærere på skolen som viste bekymring for jentenes endring, men de tolket det feil, de trodde det var foreldrene som ville at de skulle dekke seg til, de trodde at jentene skulle tvangsgiftes etc. Så feil kan man ta.
Foreldrene var/er moderate muslimer, og langt i fra så radikale som folkene i islam.net og den ekstreme gruppen Profetens Ummah.

Det som beskrives om de radikale muslimene og ekstremistene i IS er så langt ute, at jeg synes det var drøy kost å lese, selv om det egentlig ikke er nytt og ukjent stoff. Mye har vi hørt om før, men det er noe med få det servert i den rammen som denne boka gjør. Jeg tror aldri jeg greier å forstå at folk kan bli så himla hjernevasket at de godtar alt for å tjene Allah, underkaste seg menn, gå i niqab, låse seg inne, godta at mannen har flere koner, godta drap og tortur på vantro etc etc.. Og her snakker vi om intelligente jenter som har vokst opp i et moderat religiøst hjem i Norge.
Altså, jeg kan forstå hva som skjer i teorien, men ikke med fornuft og følelser.
Det er mye av det samme som skjer i andre religiøse ekstreme sekter, men da uten den grusomme voldsdimensjonen som er en del av Jihadismen som IS opererer med.

Seierstad reflekterer i sitt etterord om årsakene til radikalisering, uten å komme med noe konkret svar. Til det er nok årsakene for sammensatte, mangfoldige og individuelle. Utenforskap, romantikk, behovet for å tjene noe høyere enn seg selv, idealisme, søken etter identitet, mening, tilhørighet, spenning og opprørstrang for å nevne noe. Hun mener at det hun fant når et gjaldt disse jentene var en dyp form for religiøs vekkelse. Det er noe som trekker og noe som kan dytte dem vekk fra å bli radikalisert. Noen av Ayans venninner gikk ikke så langt som henne.
Når det gjelder Leila var hun nok ganske alene da hun gikk på skolen, hun var annerledes, så her kan utenforskapet ha virket inn.
Seierstad mener også man bør stille seg spørsmålet om det er noen sider ved vårt samfunn som kan skyve unge mennesker i denne retningen.

"Hva er det ved vårt samfunn som gjør at enkelte ungdommer mener seg ydmyket og diskriminert? " (s.477)

Det er et godt spørsmål og videre tenkes det at et godt barne- og ungdomsarbeid som inkluderer alle er særdeles viktig.

Faren Sadiq ville at denne boka skulle skrives for at andre foreldre kan advares. De så ikke tegnene, og han ber andre være oppmerksomme, slik at det kan stoppe de unge før det går for så langt.
Verken han eller noen andre vet hvordan det går med jentene i dag eller hvor de er.
Foreldrene vet at jentene er gift og har fått et barn hver, men ikke mer.
Etter som krigen har aksellrert og IS blir slått tilbake flere steder, kan alt ha skjedd.

Jeg anbefaler på det sterkeste To søstre. Det er en særdeles viktig og aktuell bok som jeg håper mange tar seg tid til å lese.

Boka er velskrevet, dramatisk, spennende som en thriller, grusom, sterk, trist, skremmende og utrolig interessant. Jeg lurte på underveis om jeg kunne tro på alt faren sa, og hva hans hjelper i Syria, Osman, sa og hva som fremkom. Sadiq har beviselig diktet opp en del ting for å få med seg journalister på laget, blant annet et filmteam samt Dagbladet for å tjene penger, men helhetlig er det grunn til å tro at ting er slik som beskrevet når det gjelder mekanismene for radikalisering og hva som skjer i IS.

Jeg leste Flukten av Fredrik Græsvik før jeg leste denne boka, og mye av det som Græsvik skrev om bakgrunnen for Syriakrigen og grunnlaget for dannelsen av IS er også beskrevet i To søstre, men det er ikke så utbrodert, men lettere flettet inn. Interessant. Dette er så komplekst at det er bare bra å få lest det på flere måter og flere ganger for å forstå sammenhengene.

Mer fra forlaget om To søstre HER
Her er en kildeliste med linker til artikler Seierstad har brukt.

Andre som har blogget om boka er:
Reading-Randi,Bokelskerinnen, Åslaug/MedBokogPalett

Når det gjelder andre anmeldelser er det mange på google..

Foto: Kagge forlag

Åsne Seierstad: To søstre, 490 s

Kagge forlag 2016

Kilde: Leseeksemplar

Hei hei!

1. desember er her. Jeg har skiftet arbeidsoppgaver, turnus, startet på full jobb etter 50 prosent sykmelding siden august. Jeg skal selge leiligheten og klargjør (rydder i bøker, pakker ned, flytte vekk ting, må vaske) for fotografering og visning, og min mor er 76 år i dag. Hipp hipp, sprekeste mamman min! Mye skjer for tiden, og plutselig er vi i adventstiden igjen. Snøen kommer og går. Jeg kan dra hjemmefra med masse snø om morran, og dra hjem i styrtregn. Ganske vanlig trønderdesember, med andre ord. Jeg har sett Frikjent på TV2 i kveld, og blir stadig mer forvirret. Jeg tror William har løyet om Aksel, etter press fra Eva, fordi det var den eneste måten for ham å fri seg fra incest- og drapsanklagene på. Episoden i kveld sluttet tragisk, med at Aksel tok en Virginia Woolf. Jeg skjønner godt at han var fortvilt. Enn at hans halmstrå også begynte å tvile på ham. Blir han reddet, eller redder han seg selv i neste episode?

Hva leste vi i november? Du? Jeg? Din samboer? Jeg leste mye bra, les videre så får du se.

Bøker lest:
1. Hålke av Helene Uri: norsk2016, leseeks, 234 s
2.Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen: norsk2016, leseks, 208 s
3. Søvnrevolusjonen av Arianna Huffington: sakprosa, leseeks, USA, 307 s (inkl.vedlegg)
4. Du er så lys av Tore Renberg: norsk2016, leseeks, 267 s
5. Varsjøen av Thomas Marco Blatt: norsk2016, lånt på bib, 182 s
6. Når det mørkner av Jørn Lier Horst: norsk2016, krim, leseeks, 220 s
7. Historier om trøst av Ida Hegazi Høyer: norsk2016, noveller, Portugal, Tyskland, Belgia, 203 s, leseeks
8. For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges av Kyrre Andreassen: norsk2016, leseeks,358 s
9. Gaven av Ellen Vahr: norsk2016, leseeks, 393 s (inkl.etterord)
10. Flukten av Fredrik Græsvik: sakprosa, norsk2016, leseeks, Syria, Irak, m.fl. 225s
11. To søstre av Åsne Seierstad: sakprosa, norsk2016, leseeks, Syria, Tyrkia, 490s

SUM: 11 bøker

7 norske romaner (derav 1 krim)
2 norske sakprosa
1 novellesamling
= 10 norske 2016-bøker som kan nomineres til Bokbloggerprisen

+ 1 veldig bra utenlandsk sakprosabok; Søvnrevolusjonen (også 2016-bok)

Hvilke av disse norske kjemper om toppen i nominasjonskøen denne måned?
*Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen
* Du er så lys av Tore Renberg

* For øvrig mener jeg at Khartago bør ødelegges av Kyrre Andreassen (?) (en bok som vinner seg over tid)

Jeg likte også Gaven godt, men nominere? tjanjai,ja,usikker? Så vanskelig. Husk alt kan snu seg og kastes om når januar kommer...

Åpen klasse:
* To søstre av Åsne Seierstad. Temmelig toppers!
Jeg grunner også på Flukten av Fredrik av Græsvik, muligens også Høyers Historier om trøst (litt usikker)
Novellesamlingen Arbeidsnever er også i toppen, men den leste jeg jo i forrige måned, oops..

Land besøkt:
USA, Portugal, Tyskland, Syria (2), Tyrkia, Irak, Belgia

10 leseeks/1 lånt på bib
0 1001-bøker
0 frahylla (det er kun pga norskelsinga alle andre målsettinger sprekker)

Mye skjedde på nyhetsfronten i november:
Mullah Krekar skal ikke utleveres til Italia likevel. To be continued...
Regjeringskrise..kanskje. Brutte budsjettforhandlinger. Venstre og Krf bryter..
Folk drepes an mass i Syria, fortsatt..
Stor barnepornosak avdekket i Bergen. (Det måtte kvinner til!)
Fidel Castro døde 25.11.16, 90 år gammel. Se under... Tenk at jeg fikk oppleve Cuba mens han enda levde, legenden. Det inspirerte meg til å gjøre ferdig det siste Cuba-innlegget mitt fra ferien i påska.
Donald Trumpblir president.

Reiseinnlegg:
Cuba 6: Sancti Spiritus - Cayo Levisa

Og så døde Fidel Castro, 90 år gammel, 26.11.2016. R.I.P.

Fidel og meg på revolusjonsmuseet i Havana.

Litterære arrangement:
7.11. 16.: Vigdis Hjorth og Ivo de Figoreida i regi av Trondheim folkebibliotek.
Veldig interessant. Virkelighetslitteraturdebatt, snart utdebattert i denne omgang? Ti år til neste gang?
Ivo sa at Vigdis tok støyten for ham denne gangen.

Faksimile fra Adresseavisen 8.11.16.

Film fra bok:
Inferno av Dan Brown- kino.
Spennende og heseblesende, som boka. Fine bilder fra Firenze, Venezia og Istanbul.

Slik det er nå. Det jeg ser når jeg venter på bussen til byen. Fint med snø, ikke uten akkurat nå.

Jeg ønsker dere alle en en finest mulig desember. Ta det rolig, gå i hi, les, tenn lys!

Tenn lys! Fred i verden! Fred på jord! Peace! Please!

Linneà Myhre og Finn Skårderud i boksamtale på Litteraturhuset i Trondheim

Doris Lessing - en litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen. Moshonistas biografilesesirkel oktober - 16.

Forfatterne kommer, bokmøte med Gyldendal i Trondheim 18.10.2016

Bokmøte med Aschehoug i Trondheim 19.10. Bokbad med Unni Lindell og Ketil Bjørnstad/ Bokbad med Ketil Bjørnstad og Anne Grosvold 20.10.

Alle mine demoner av Nikolaj Frobenius- historier av beste slag

Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale - en fremragende debut

To komma åtte sekunder av Jan Mehlum (norsk krim 2016)

Oppsummering oktober -16

Historia om det tapte barnet av Elena Ferrante (Bok IV i Napolikvartetten)

Vær snill med dyrene av Monica Isakstuen

Hålke av Helene Uri

Du er så lys av Tore Renberg- Strålende, fornøyelig, spennende og sterk roman!

Når det mørkner av Jørn Lier Horst

Historier om trøst av Ida Hegazi Høyer

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges av Kyrre Andreassen

Gaven av Ellen Vahr - en gripende roman om Norges mest kjente kloke kone

Flukten av Fredrik Græsvik - sterkt om den syriske krigen, bakgrunn og flyktningekrisen

CUBA 6: Sancti Spiritus- Cayo Levisa

To søstre av Åsne Seierstad - Årets sterkeste?

Oppsummering november -16