Quantcast
Channel: Artemisias Verden
Viewing all 1711 articles
Browse latest View live
↧

Den som forvolder en annens død av Chris Tvedt

December 3, 2016, 3:27 pm
$
0
0
Bok nummer 6 om den litt rufsete forsvarsadvokaten Mikael Brenne ble lest raskt. Jeg startet på senga i går kveld, og ble for en liten time siden. Interessant, spennende, fengende. Det var artig å treffe Mikael Brenne igjen.


Forlaget skriver om handlingen:
En tidligere voldsdømt rockemusiker, som nå opplever suksess som forfatter, blir dømt for drap på sin litterære mentor. Forsvarsadvokat Mikael Brenne får saken. Aldri still et spørsmål hvis du ikke kjenner svaret, det er regel nummer en i retten. Mikael Brenne trodde at det verste som kunne skje hvis han glemte den regelen, var å tape. Han tok feil. Å tape en rettsak er ille, - å tape livet er mye verre.

Mye av denne saken foregår i rettsalen og i forberedelser til rettsaken. Jeg synes det er veldig interessant å lese hvordan det foregår og hva en forsvarsadvokat må tenke på. Siden forfatteren selv er jurist og har jobbet som advokat så vet jeg at han er nøye på at det juridiske er korrekt og at vi kan tro på at gangen i en rettsak slik han skildrer det er korrekt.
Men mye av handlingen foregår også ute. I drivende regnvær, i bil hit og dit, i gamle hus, på øde gårder, på toppen av Heksefjellet Lyderhorn i Bergen, på puber og spisested, i Brennes hjem, med mer.

Digresjon: En snedig ting er at jeg la fra meg en ungdomsbok som handler om voldtekt for å starte på denne siden jeg hadde lyst til å lese en god Mikael Brenne-krim. Sannelig viste det seg ikke at denne boka også hadde voldtekt som et sentralt tema.

Ellers vil jeg tro at Brenne er ganske original. Han bedriver selv en del etterforskning, siden han anser det som nødvendig for saken, men får stadig refs av politiet med beskjed om å holde seg unna. Likevel er de nok glad for hans samarbeid til tider. Hans klient er ikke videre sympatisk og aktor har en god sak, men Brenne finner smutthull og er ganske så sikker på at de kan vinne denne saken. Ting krøller seg til når Brennes kjæreste gjør det slutt mens han er på det mest intense i arbeidet og det påvirker ham mer enn godt er. 
Kompanjongen i hans lille firma, Synne, er også sentral i denne boka. Hun er jordnær når Brenne blir vel luftig i sine teorier, men får selv sitt å stri med etterhvert.
Tvedt skriver lett, morsomt, friskt og med et godt driv. Det ble aldri kjedelig, tvert imot, så jeg fikk ikke gjort alt jeg hadde planlagt i dag fordi jeg ble så oppslukt i boka. (Flyttepakkingen ble utsatt til i morgen, men Fretexesker fikk jeg dratt og handle ti dag i det minste)

Det er nok vrier og vendinger her til å holde oss på pinebenken, og løsningen, nei, den røper jeg ikke, Her dukker det opp flere overraskelser. Og Brennes erkjennelse på slutten er uhyggelig..
Dette er en spennende, ikke så veldig brutal og voldelig krim (noe er det, men det er ikke plagsomt mye av det) hvor spenningen ligger i oppklaringen, rettergangen og Brennes opp- og nedturer.  Dette er god advokatkrim, og jeg liker det veldig godt. Anbefales!

Andre bøker av Chris Tvedt jeg har lest og blogget om:
Dødens sirkel 
Den blinde guden (med Elisabeth Guldbrandsen)
Av jord er du kommet
Djevelens barn (med E.Guldbrandsen)


Andre bloggere om boka:
Tine
Rita Leser
Boktimmy



Chris Tvedt: Den som forvolder en annens død, 367 s
Cappelen Damm 2016
KIlde: Biblioteket
↧
Search

Fyllik av Julie Winge

December 10, 2016, 1:27 pm
$
0
0
Julie Winge (46) har skrevet en åpenhjertig om sitt 30 årige liv med et lidenskaplig forhold til alkoholen. Hun har vært tørrlagt i tre år, og startet å drikke som 13-åring. Winge er skuespiller og datter av den kjente kjente skuespiller og teatersjef Stein Winge og skuespiller Kari Winge.


Alle spør hvorfor Jeppe drikker, men ingen vet hvorfor. Julie spør seg selv hvorfor også, men finner hun noe klart svar? I den selvbiografiske boka Fyllik forsøker hun å gi et svar, men den som tror at det handler om en vanskelig barndom tar feil. Riktignok hadde Julie travle foreldre og kjente foreldre som jobbet mye på teatret og de kranglet en del. Julie vokste opp i gangene på teateret, flyttet fra Bergen til Oslo, hun var med på øvingene og lekte mye der for seg selv. Men det var mange som hadde travle og utearbeidende foreldre på den tiden.
Julie vokste opp med to yngre søsken, Nicolai og Victoria. Julie vil ikke skylde på noen andre enn seg selv. Hun sier at det er lett å ty til rus når man sliter med noe, og hos henne var det nok selvforakt, men hun aner ikke hvor den kom fra. Hun mener også at det å bli alkoholiker for henne sannsynligvis var biologisk betinget, at hun hadde en arvelig disposisjon for å bli det. Hun så også på forelskelser som rus, noe hun stadig jaktet etter.
Hun smakte alkohol første gangen da hun var 13 år. De hun var sammen med festet, og det ble hyppigere dess lenger ut i tenårene hun kom. Og hun opplevde at hun likte å drikke, ruse seg, og hun tok det stadig mer ut og greide ikke å stoppe.

Julie ville bli skuespiller, og studerte i England en periode. Hun hadde flere jobber på scene, kafe, og etterhvert i et firma som drev med barneteater og show på kjøpesenter rundt omkring. Alkoholen fikk etterhvert veldig stor plass i livet hennes og hun drakk heftig og rotet mye, både med menn og jobber.  De private relasjonene ble også vanskelige, siden hun prioriterte drikking og stadig løy for seg selv og andre.

Hun fikk etterhvert et forhold til Terje som drev firmaet hun jobbet i. Det var et av- og på-forhold, og han var gift. Julie og Terje flyttet sammen etter at de fikk to barn sammen.
Julie drakk etter at ungene hadde lagt seg og trodde hun hadde kontroll helt til barnehagen begynte å reagere og meldte bekymring til barnevernet.

Julie Winge har skrevet en sterk og åpenhjertig bok om sitt liv som alkoholiker. Hvordan kunne en ressurssterk jente som henne havne på kjøret? Hun skriver at det er veldig lett å lure omgivelsene lenge. Hun vet heller ikke om  noen kunne ha stoppet henne. Hvis folk stilte for mye spørsmål eller kommenterte drikkingen orket hun ikke ha noe med dem å gjøre.
Hun skriver også mye om det å være medavhengig. De nærmeste blir medavhengige og ute av stand til å hjelpe. Terje som hun bodde sammen med, drakk også sammen med henne- de skulle jo kose seg en gang i blant- selv om han var bekymret for at hun drakk for mye.

Store deler av boka handler om årene hvor det var mye drikking og festing, og det ble ganske kjedsommelig å lese om i lengden. Winge skriver med en snerten, småtøff penn, bruker en ram humor, men jeg føler ikke jeg kommer helt innpå henne egentlig.
Jeg synes det blir mer sårt da hun forteller om sitt forhold til Terje og barna, hvordan det virket på dem, spesielt barna. Hun greide stort sett å skjule drikkingen for dem og de husker ikke så mye, slik vi leser det ut fra intervjuene med dem senere i boka, men likevel var det et tidsspørsmål om når det ville skeie helt ut. Da fikk hun et ultimatum fra barnevernet om å dra på avrusing og behandling, noe hun gjorde.
Beskrivelsen av hennes forhold til Eremitten med skrumplever som hun møtte på Trasoppklinikken er også sterkt. Den siste delen av boka er den hvor jeg blir mest berørt. Før det ble det altfor mye festing og haloi, men det var jo slik det var for henne.  Ikke noe å trakte etter, med andre ord.

Dagbladet har anmeldt boka

Julie Winges blogg


Julie Winge: Fyllik, 232 s
Aller Forlag 2016
Kilde: Anmeldereksemplar



↧
↧

Polarlegen av Kaare R. Norum. Moshonistas biografilesesirkel desember 2016. Snø og is.

December 14, 2016, 10:30 pm
$
0
0
Det passer veldig bra å ha is og snøsom kategori for desembers biografilesesirkel, en kategori valgt av Polarentusiasten blant bokbloggere BokBloggBerit. Her i Trøndelag veksler dagene mellom hålke, is, snø, regn, vann, vind, sol som varer fra 9.50 til 14.30 hvis du er så heldig at du ser den og den ikke dukker ned bak trær og hustak vel og merke, og at du er våken de få dagene sola viser seg siden det er mye snø og regn. Men selv om her er mørkt og kaldt, så er det vel ingenting mot det herrene, våre gamle polfarere erfarte og måtte leve med i isødet mot polene. Den arktiske natt og så videre. Isbjørnfare, isbjørnmat, rått kjøtt og frosne multer. Ingen skjørbuk på gjengen jeg leste om, og det er nok takket være Nansens nøye planlegging av proviant, ferskt kjøtt  samt masse bær og saft og spesielt multer med C-vitaminer i bagasjen. Pluss en flink lege, som dessverre ble offer for sin egen medbrakte medisin; morfin og kokain. Henrik Greve Blessing er min polarhelt i denne kategorien.



Jeg har vært syk de siste dagene, andre runde på en kjedelig luftveisinfeksjon medførende en seig slapphet. Jeg skulle sikkert ha spist mye mer multer. Nå skal jeg huske det til senere, at den C-vitaminen disse gyldne bærene innehar er god medisin. Det har jeg lest i boka om Henrik Blessing. Der sto det også at folk ble friske hvis de drakk punsj og bayer lenge nok, men de medisinske fakta der er nok omstridte.

Lest har jeg gjort innimellom, og boka om Nansens skipslege på de tre årene på Fram-ekspedisjonen var spennende lesing.

Henrik Greve Blessing, født 29.september 1866. Hans søster Sissel ble født året før. Moren døde av tæring da Henrik var 2 år. Faren var prest, og folk kom langveisfra for å høre hans gode prekener. Faren Peder giftet seg på nytt med Charlotte Schiøtz. Hun var ingen god stemor for Henrik, hun var streng og ikke barnekjær. Henrik var da åtte år. Faren var preget av tungsinn etter morens død, og ble overarbeidet. De flyttet mye og barndommen var ikke lett for Henrik og Sissel.  Faren døde da Henrik var 16 år, og den eneste nær familie han hadde gjennom livet var søsteren Sissel og hennes to barn.

Henrik vurderte å studere teologi, men studerte medisin istedet.  Henrik hadde et godt hode og hadde et godt humør, var en omgjengelig person som lett kom i kontakt med folk. Men han brydde seg ikke så mye om skolearbeidet og karakterene ble så som så. Han var også praktisk anlagt og glad i å skrive. Han ble en dyktig lege som folk fikk tillit til.
Han ble valgt av Fridtjof Nansen som skipslege og botaniker på den berømte Fram-ekspedisjonen i 1893 - 1896. Han hadde et godt forhold til Nansen, men ble også veldig irritert og kritisk til ham i løpet av ekspedisjonen. Han beskrev Nansen som hovmodig, skrytepave, en som alltid ville ha rett. Det hendte også at han skjelte ut mannskapet, toppen var da Nansen kalte dem idioter.
Mannskapet fikk tiden til å gå med spill, daglige skiturer, måltider, soving. Det tok sin tid å drive gjennom isen mot nord. De måtte også passe seg for isbjørn som kunne overfalle dem og hundene ombord. Da måtte geværene frem. Bjørnene ble skutt og og brukt som mat. Hundene var også kilde til adspredelse og glede. Det var mange hundefødsler ombord.

Henrik hadde ikke så mye å gjøre som lege ombord, gutta var friske. Det var noen småskader, litt magesyke, men ikke mye. Han fungerte også som veterinær for hundene. Han gjorde en del undersøkelser av arktiske planter og alger på isen og førte nitidige dagbøker. Etterhvert fikk han også bidra i Nordlys-observasjoner.

Noen måneder før de skulle nå Nordpolen bestemte Nansen seg for å gå på ski til Nordpolen med hjelp av en båt de bygget og hundene. Han tok med seg Hjalmar Johansen og dro i 1895. Henrik var skuffet over dette. Både han og andre kunne tenkt seg å bli med til Nordpolen. Imidlertid godtok Henrik at Nansen ville han skulle være ombord siden han var lege og mannskapet trengte ham der.  Etterhvert modererte Henrik også sin kritikk mot Nansen.  De gikk vel hverandre på nervene alle mann, noe som er lett å forstå.

" Nervøsiteten): det arctiske Humør er dessværre tiltagende her hos alle. Det er jo naturligvis en Forskjæl, men jeg tror neppe at nogen er fri for denne ubehagelige Følge af det ensformige Liv. Jeg ser med Gru på den lange Vinternatt i Møde! " (s. 84) 

Etter at Nansen og Johansen dro, ble det mer uro ombord. De var savnet av mannskapet. Flere mente at det var mye bedre med en eneveldig sjef ombord (som Nansen var), enn de mange småkongene som nå kom på banen. Henrik holdt seg mye alene på sin lugar og fant trøst i dagbøkene og andre bøker. Han var spesielt opptatt av skjørbuk og leste mye om det. Enn så lenge var de fri for den fæle sykdommen, men frykten lå der.
Henrik trodde at det skulle store påkjenninger til for å utløse latent skjørbuk, så han bestemte seg for å eksperimentere på seg selv. Det ble skjebnesvangert.
Han begynte å ta morfin, da det utsetter kroppen for store påkjenninger over tid med forgiftning og svekkelse som nedsatt matlyst og søvnvansker.

Det som skjedde var at Henrik ble avhengig av morfin. Han greide å gjøre jobben sin godt allikevel, til et visst punkt.

Da de kom hjem til Norge ble de feiret som helter. Henrik fikk aldri helt grep om livet sitt etter dette. Men han var evig optimist og trodde alltid han skulle komme seg ut av narkotikamisbruket sitt etter perioder hvor han kjørte seg skikkelig ned. Han ba Nansen om penger flere ganger for å betale husleie, for å betale avvennings- og behandlingsopphold, han ba om hjelp til å komme seg i jobb med hyre på båt eller annet.
Henrik var til sammen på 20 avvennings- og behandlingsopphold for sin narkomani. Han hadde fler velgjørere som ville at det skulle gå bra med ham. En venn sørget for at legene i landet samlet inn penger til behandling.

" Herr Kollega!
Kollega H.G.B, der som Læge medfulgte Nansen paa Nordpolferden, faldt derunder, paa Grund av det triste Humør, som det ensformige Liv i den lange Vinternat deroppe i Isørkenen frembragte, for Fristelsen til at døve dette ved Morfin og blev derved Morfinist.... " (s. 197)

Men Nansen var den som alltid stilte opp og han gjorde det i hele livet til Henrik, men han satte også etterhvert krav. Mens andre trodde han var frisk, hadde Nansen lært ham å kjenne og ville etterhvert ta over formynderskapet for Henrik. Henrik ble som en typisk narkoman. Han skrev ut resepter for seg selv og hadde kreditt på flere av Oslos apotek. Når han fikk legejobber hadde han lett tilgang. Han stjal morfin, kokain og opium fra legene som behandlet ham.  Nansen krevde til slutt at han ikke skulle jobbe som lege mer. Han hadde for lett tilgang da, og ville aldri klare å bli frisk.

Henrik hadde en god periode i Zululand (Sør-Afrika) der han bodde og jobbet for en slektning, men så ville han reise hjem for å få tatt engelsk legeeksamen siden den norske ikke gjaldt i Zululand. Han begynte også her å interessere seg for medisinplanter og den lokale tradisjonen og katalogiserte mange helbredende planter i skrift og tegning. Han ville hele tiden jobbe som lege, og det å bli nektet å praktisere var et stort nederlag for ham.  Gjelden til Nansen økte stadig, og han lovte å betale tilbake så snart han fikk seg jobb. Han dro på hvalfangst til Sørishavet utenfor Argentina og trivdes godt med det og tjente brukbart med penger, men narkotikaen greide han ikke å holde seg unna der heller. Han sank så lavt at han igjen stjal av skipslagerets innelåste medisin, noe som medførte mye skam da kapteinen oppdaget det.

Henrik bodde også mye hos sin søster i Norge, egen bopel greide han ikke å ha så lenge av gangen på grunn av pengenød.

Annet av interesse: 
Henrik Blessing arbeidet også en periode som lege på Gravdal i Lofoten. Det har også Torkil Damhaug gjort, og nå arbeider min datter og hennes samboer der. (funfact)
Dere lurer kanskje også på hvordan det var med Blessing og damer. Joda, han likte damer, men det ble aldri helt på stell der heller. Han hadde en forlovede hjemme mens han var på Fram. Hulda trodde i alle fall det og ventet på ham, men hans interesse for henne hadde bleknet, så der ble det ikke noe mer. Han var også forlovet med datteren av en lege som behandlet ham i Hamar. Han fikk jobbe som assistentlege der da han ble frisk og det gikk veldig brA en stund, helt til Blessing også der falt for fristelsen og stjal av svigerfarS medisindepot. Han ble tvunget til å avbryte den forlovelsen til den kommende bruds store sorg. Andre damer er ikke nevnt med navn.

Henrik Greve Blessing døde av nyresvikt, 20. mai 1916. (49 år gammel)
Årsaken var en blodforgifning han pådro seg ved å stelle en betent byll på en av mannskapet ombord på Hvalfangsskuta Solstreif. Han var slurvete med å vaske seg selv etterpå, og ble syk. Han selvmedisinerte seg med store doser narkotika. Han døde da han kom hjem til Norge.

Historien om den dyktige og omgjengelige skipslegen og botanikeren Henrik Greve Blessing endte trist. Det antydes at Nansen hadde dårlig samvittighet og følte seg medansvarlig for hans skjebne, siden han støttet ham så mye. Gjennom brevutdrag blir vi vitne til det gode vennskapet som utviklet seg mellom dem og et av brevene viser også Nansen fra et svært personlig hjørne hvor han forklarer hvorfor han er som han er og hvorfor andre kan oppleve han som kald og streng.

Polarlegen er en velskrevet, interessant og god biografi, om hvordan forholdene på Fram var, om forholdet til Nansen og de andre ombord var, om en leges fall, om hvordan narkomani kan utvikles og hvor vanskelig det er å komme seg ut av det. Og om en underfortalt polfarers historie som fortjener å trekkes frem i lyset.
Kaare R. Norum er selv lege og de medisinske betraktningene i boka er av den grunn både troverdige og spesielt interessante.
Norum skriver i etterordet at Henrik var en av mange som ble varig merket av lange opphold og store påkjenninger i polare strøk.
Han skriver også at det er vanskelig å stille annen diagnose på hans livs sykdom enn narkomani. Men at han i perioder var deprimert og periodevis veldig svært godt humør. Dette er ikke nok til å si at han hadde bipolar lidelse, sier Norum, som ender sitt etterord slik:

" Men han startet sitt eventyr mot Nordpolen og endte sine dager nær Sydpolen, så geografisk var han i alle fall bipolar." (s. 247) 

Her er Dagbladets omtale av Polarlegen (under betalingsmur)

Flere polare eller kalde biografier kan du lese om i Moshonistas blogg



Kaare R.Norum: Polarlegen, 247 s
Gyldendal 2015
Kilde: Leseeksemplar



↧

Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø

December 16, 2016, 10:49 am
$
0
0
Dette blir en kjapp omtale, men boka var så bra og interessant at den fortjener en anbefaling. Hennes løgnaktige ytre er historien om forfatteren Anna Munch og hennes forhold til Knut Hamsun. Forfattere Lønning Aarø hadde tenkt å skrive en biografi, men hun fant for lite stoff, så hun valgte å skrive historien i romans form. Hun har brukt av andres biografier om Hamsun, Munchs forfatterskap, samt brev og annet av dokumentasjon og har diktet videre slik hun mener at det sannsynligvis var.  Resultatet har blitt en svært leseverdig roman med "ny informasjon" om Knut Hamsun samt om Anna Munch, en glemt forfatterinne.


Anna Munch var eldst av flere søsken, født 1856.  Hun ble gift med Ragnvald Munch (fetter til Edvard) , sammen fikk de datteren Signe.
Anna trivdes aldri i ekteskapet, og hun brant for kunsten, for å skrive. Hennes mann tålte ikke at hun skrev, og nektet henne det, han brukte vold mot henne.
Anna måtte ta et valg, hun greide ikke å leve i dette kalde ekteskapet.
Hun ofret seg for kunsten, men mannen nektet henne å ta med datteren da hun flyttet ut.
Hun hadde ved et tidspunkt truffet Knut Hamsun og blitt betatt av ham. Hun var deltager i Forfatterforeningen, etter å ha skrevet en roman, og var stolt av det.
Hun bestemte seg for å reise til Kristiansund  for å treffe Hamsun da han var der en periode. Hun hadde datteren med seg, og han viste stor glede overfor barnet og tok henne også med til fotografen.

Det ble aldri noe egentlig kjønnslig forhold mellom dem, kun tilløp og noe kyssing, men Anna var helt forgapt og lidenskaplig forelsket og opptatt av ham. Hun reiste etter ham til Paris, til Lillehammer og andre steder. Hun dukket opp der han var, men det ble ofte noe krøll på tråden i disse møtene og hun begynte å skrive brev til ham. Skuffet fikk hun vite at han ikke leste dem, men derimot ba henne slutte med det avsindige brevskriveriet.
Men Anna greide ikke å uttrykke seg godt nok på andre måter. Hun ville at han skulle forstå. Hun mente også at de var sjelevenner og kunne være gode venner, de var til og med født på samme dag.

En periode fikk Hamsun utrolig mange brev og følte seg forfulgt og utsatt for en konspirasjon. Han meldte saken til og var sikker på at Anna Munch sto bak, ja, endog teosofisk selskap som hun var medlem i en stund.  Anna hadde vært i København i tre av de ukene brevskrivingen var på sitt mest intense og hevdet at hun ikke kunne stå bak brevene. Hun ble uglesett og utsatt for ryktespredning og mistet sin status. Hun ble innlagt på et psykiatrisk sykehus i Sverige og ble nektet å skrive siden det brakte henne så mye problemer.
Politiet henla forøvrig saken da de mente Hamsun selv sto bak skriveriene.

Hva som er sant, vites enda ikke med sikkerhet, siden Hamsun senere engasjerte en egen skriftekspert som hevdet at Anna Munch virkelig hadde skrevet brevene.

Historien er også fortalt gjennom Annas datter Signe, som sliter voldsomt over å bli forlatt av sin mor. Vi får også innblikk i Signes historie.

Dette er en absolutt leseverdig og interessant roman, som bør finne veien til mange lesere.  Den er også gripende og trist, trist fordi den viser hvor vanskelig det var å være kvinne på denne tiden. Anna hadde talent, men etter at hun fikk alle mot seg, mistet hun både status som forfatter, inntekt og levde svært kummerlig. De mannlige biografene som Aarø har brukt som kilder har heller ikke levnet Anna Munch noen ære.
Romanen har også sine komiske sider, ja, de var et underlig par disse to, slik de holdt på. At hun ikke ga seg, det er vanskelig å forstå, men hun var vel så besatt at hun ikke skjønte sitt eget beste. Dette kan vel kalles Syk kjærlighet som Hans Jæger kalte det i en av sine bøker.

Andre bloggere:
Bokelskerinnen, Groskrosverden, Åslaug

Mer om boka fra CappelenDamm her
Romanen har fått mange glitrende anmeldelser og flere kritikere har i årsoppsummeringene i avisene fremhevet den som en av årets beste bøker.



Selma Lønning Aarø: Hennes løgnaktige ytre, 301 s
Cappelen Damm 2016
Kilde: Lånt på biblioteket

↧

Elskere av Mattis Øybø - en av bokhøstens kritikerroste romaner

December 25, 2016, 2:59 pm
$
0
0
Omsider fikk jeg lest ferdig Mattis Øybø`s (1971) kritikerroste roman Elskere. Noen kritikere har fremhevet den som en av årets beste bøker i sine årsoppsummeringer. Jeg ser at jeg startet på den for 8 dager siden. Uka før jul var veldig hektisk, og det har også disse to juledagene vært med familiemiddager to dager på rad. Det var veldig hyggelig, men nå blir det godt å få en dag til å lese litt også. Fra tirsdag blir det fulle arbeidsdager igjen resten av romjula. That`s life. Mange snakker om juleferie, vel, det er det ikke her i år altså.
Tilbake til Elskere. Jeg ville lese den fordi jeg har lest flere gode anmeldelser av romanen. Øybø har jeg heller ikke lest noe av før. Han har skrevet tre romaner tidligere. Nå nærmer det seg siste liten for å få med seg norske bøker før fristen til å nominere til Bokbloggerprisen går ut, kun et par små uker igjen. Vil denne kunne hevde seg? Tja, si det..


Romanen handler om Mikkel, 40. Gift/samboende for andre gang, med Maja. Sammen har de lille Mao (Mikkel kaller henne det, hun har ikke fått navn enda). Mikkel har også sønnen Ask, 17, fra hans tidligere samliv.
Mikkel jobber med fondsforvaltning. Maja er fotograf. Ask er en reflektert ung mann som leser mye, og er mye alene. Mikkels mor Harriet har fått en sykdom som gjør at hun glemmer ting som hvor hun er blant annet.
Den 22. juli 2011 smeller det i regjeringskvartalet, samt på Utøya. Ask er borte og Mikkel leter etter ham, samme dag ligger han på et hotellrom og venter på elskerinnen Anna. De har truffet hverandre månedlig i 13 år. To timer hver måned på et hotellrom. Anna er godt gift med Johannes, har tre barn, blant annet 20 år gamle Nora.
Men Anna dukker ikke opp.

Mikkel ringer henne gang på gang, og gjør det han aldri skulle gjøre; ringer hjem til henne. Nora tar telefon; Mamma er død. Påkjørt av en bil.

Mikkel sørger, sørger så dypt. Vi får innblikk i både hans sorg, men også Annas familie sin sorg, bunnløst. Og hvordan er det å sørge i skyggen av 22.juli, en hel nasjons sorg?

Med tilbakeblikk, frem og tilbake får vi Mikkel og Annas hete historie, hans historie fra han var ung. Som 20-åring ble han innlagt på grunn av alvorlig depresjon og han gikk på antidepressiva i mange år.
Maja vet ikke dette. Det er mye Maja ikke vet.

Romanen handler både om sorg, om en het langvarig kjærlighetsaffære, utroskap, begjær, men også å leve som familiemann oppe i dette.

Mattis Øybø skriver godt, her er mange fine passasjer, men likevel griper ikke boka meg helt. Er det fordi jeg ikke fikk lest den sammenhengende nok? Fordi så mye annet har tatt tankene den siste uka? Eller er det fordi at det er noe med utroskapstemaet som jeg ikke liker ? Isolert sett er kjærlighetshistorien mellom Anna og Mikkel vakkert skrevet, man får en viss sympati med Mikkel. Maja kommer ganske mye i bakleksa, vi blir ikke så godt kjent med henne, men kanskje er det meningen? Det er jo ikke akkurat sympatisk dette forholdet han har hatt i årevis bak hennes rygg.

Og videre, han får kontakt med Nora etter Annas død. I grunnen er det litt forutsigelig. I sorgen ser han igjen henne, som om hun har gjenoppstått, så like som de er.

Ikke er det Maja han tyr til og parallelt driver han brannslukking i forhold til sin mor og sin sønn Ask i deres kriser, hans bekymringer for dem.
Er det lett å bli klok på Mikkel? Nei.
Hvorfor gjør han dette? Kone nummer to mens han har forhold til Anna på si.

Far og sønn-forholdet skildres med noen fine scener i denne boka, når de snakker om alvorlige ting, om litteratur, om døden. Ask er opptatt av de eksistensielle ting i tilværelsen. Mikkel blir litt bekymret. Er ikke Ask litt for opptatt av døden? Så ser han seg selv som ung, var ikke han også slik? Hva var det som førte til at han selv havnet i depresjonen? Camus, kanskje.. Han er redd Ask skal oppleve et samme, bli syk som han.
Dette er noe av det mest interessante i romanen, synes jeg. Far-sønn. Tankene, samtalene dem i mellom. Når de er nære.
Som de dessverre ikke så ofte er, noe Mikkel erkjenner etter en stund.

Om denne boka vil hevde seg i nominasjonen til Bokbloggerprisen? Jeg vet ikke om så mange som har lest den, et par. Kanskje det er flere jeg ikke vet om. Selv har jeg lest flere gode romaner i år, så om denne vil hevde seg i toppen er jeg usikker på, selv om dette er en roman med utvilsomme kvaliteter. Spørsmålet er om jeg likte den godt nok. Usikker, enda..

Bokelskerinnen leste og likte den veldig godt.

Dagsavisen, NRK
Andre omtaler finner du her på Oktobers hjemmeside, blant annet så har Adresseavisen gitt boka en sekser.




Mattis Øybø: Elskere, 341 s
Forlaget Oktober  2016
Kilde: Leseeksemplar


↧
↧

Damer og øl

December 26, 2016, 8:59 am
$
0
0
Øl er veldig i tiden. Det dukker opp små mikrobryggeri på snart hver en tue. Puber og kafeer har fler ølsorter å by på en noen gang. Hjemmebrygging har blitt in, og det er visst ikke så vanskelig å brygge selv på eget kjøkken. Øl har ofte vært en mannegreie, derfor har tre norske kvinner laget en ølbok myntet på damer. Det har blitt en informativ, lærerik, inspirerende og lekker bok.


Siden jeg fikk boka har jeg selv blitt inspirert til å teste ut flere ølsorter. Jeg har anbrakt en del tid på  Polet, der utvalget har blitt kjempestort. Pale ale, ale, ipa, blonde, apa, Saison, porter, stout, bayer , bokkøl, pils, kolsch, hveteøl, med og uten krydder, urter og bær, i alle varianter, fra mange små og store bryggerier, lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Utvalget er enormt. Den gamle halvliteren blir som lunka vann i sammenligning.

Alt grunnleggende om de forskjellige ølsortene får du lære i boka. Du får historier om kvinner som har startet bryggerier, om kjente kvinners forhold til øl, lynkurs i hjemmebrygging, tips om glass, øltips til gaver, til høytider, oppskrifter til mat med forslag til ølsorter, historikk om øl, om festivaler, og mye mye mer.

Dette er en bok å virkelig kose seg med, å slå opp i igjen og igjen, og bildene er en nytelse i seg selv.

Jeg har testet Blonde, Saison, Ginger beer i forskjellige varianter. Det mørke ølet er jeg ikke like glad i,  jeg heller mer til det lyse, lette.
Bakerst i boka finnes en liste over aktuelle nettadresser samt andre boktips.



En belgisk Leffe, Blonde. Belgia er øllandet fremfor noe i Europa. Forfatterne anbefaler en pilgrimsreise hit, et must hvis man vil lære mer om øl, og er glad i øl.




Rabagaste er en Saison med rabarbrasmak fra Stjørdalsbryggeriet. Måtte testes. det var ganske godt. Miss Saison fra Austmann var heller ikke så værst, det skal passe spesielt godt til asiatisk mat, men det funka til hjemmelaga pizza også.



Dette bildet er ra Venezia i 2013. Jeg fant en lokal kafe der som jeg likte å sitte på. Fant et favorittøl, La Trappe, et godt øl fra Nederland, visstnok en Blonde det også, før jeg visste om alle disse ølsortene.



Nydelig hjemmebrygget ingefærøl som jeg fikk servert av venner av min søster da jeg var i Skorovass i høst. Der ble det en del ølsnakk og jeg fikk veldig lyst til å brygge mitt eget øl. Det skal bli et mål i 2017.


Har du en ølfavoritt?
Ønsker dere en riktig fin romjul!


Inger Lise Uhlen, Hilde Hummelvoll, Ingunn Larsen: Damer og øl, 290 s
VigmostadBjørke 2016
Kilde: Leseeksemplar

↧

Oppsummering desember -16

December 30, 2016, 2:43 pm
$
0
0
Desember er på hell. Det samme med året 2016. Jeg skal ikke si så mye om året, siden det kommer en egen årsoppsummering på bloggen i løpet av et par dager. Her blåser det fælt nå, det er uvær i Trøndelag denne nyttårshelga. Jeg skal heldigvis ta det med ro, etter en hektisk måned og en sosial jul med med mye familie rundt meg samt på jobb i alle virkedager. Så har det også blitt litt mindre lesing i desember enn vanlig, men slik er det. Livet består da også av andre ting. Jeg ser frem til nyåret og lysere tider, to mørke måneder er straks over. Vi sto han av denne gangen og. Her er en kort oppsummering av lesemåneden desember - 16.:




Bøker lest:
1. Den som forvolder en annens død av Chris Tvedt: krim2016, lånt på bib, 367 s
2. Fyllik av Julie Winge: selvbiografisk, norsk2016, leseeks, 232 s
3. Polarlegen av Kaare R. Norum: Biografi, lesesirkel, Sør-Afrika, Falklandsøyene, Uruguay, Arktis, Antarktis, leseeks,frahylla,  246 s
4. Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø: norsk2016, biografisk roman/dokumentarroman, lånt på bib, Paris, 301 s
5. Elskere av Mattis Øybø: norsk2016, Berlin, leseeks, 341 s
6. Damer og øl av Uhlen, Hummelvoll og Larsen: sakprosa, norsk2016, leseeks, 290 s
7. Djevelmasken av Tom Egeland: krim/thriller, norsk2016, 528 s, lånt privat
8. Jeg vet hvor du bor av Unni Lindell: norsk2016, krim, 401 s, leseeks

SUM: 8 bøker

Derav:
7 norsk2016
3 krim
2 biografi/selvbio
1 biografisk roman
1 sakprosa
5 leseeks/2 lånt på bib/1 lånt privat

0 1001-books, 1 fra-hylla

Beste krim/thriller:
Alle tre var gode, men holder en knapp på Djevelmasken da den var mest avansert og interessant.  Jeg liker jo å lese om okkulte temaer. Så om boka var mer langsom enn andre Beltøbøker, og mer langsom enn mye annet i krimgenren, så likte jeg den godt likevel. Dette med forbehold da jeg ikke er helt ferdig med Unni Lindells bok i skrivende stund.

Beste roman:
Hennes løgnaktige ytre

Land besøkt:
Sør-Afrika, Falklandsøyene/GBR, Uruguay, Syd- og Nordpolen, Tyskland 


AVBRUTT:
etter ca 80 sider: Med på leken av Von Hirsch. Ungdomsroman om voldtekt. Jeg tipper dette kan være et godt tips for ungdom som vil lese om temaet, men for meg ble det litt langdrygt slik boka var lagt opp. (jeg er jo heller ingen ungdom lenger heller, selv om jeg husker hvordan det var) Jeg leste nok til at jeg mener at dette er en bok som kan anbefales for de som ønsker å lese om såkalt "gråsonevoldtekt"/festvoldtekt, om å anmelde , om ikke å bli hørt, plagene man får i ettertid.

Alt i alt en brukbar lesemåned tatt i betraktning at den har vært hektisk, hatt besøk i jula og vært syk en uke, samt ordnet en del med leiligheten som har blitt klargjort for salg på nyåret.
Det gjenstår også en uke til nominasjonsfristen til Bokbloggerprisen og jeg tipper jeg rekker å lese et par bøker til: Et godt liv av Jens Johannesen og Menn som ingen trenger av Frode Grytten. Sistnevnte skaffet jeg meg i dag. Men først skal jeg lese ferdig Unni Lindells siste krim. Har så vidt kommet i gang, men satser på å bli ferdig i morgen da jeg ikke har andre planer enn å holde meg hjemme alene.  Mulig jeg drar ut en tur på kvelden, men det avhenger av været og lysten.
Jeg har også kjøpt Nils Chr. Moe-Repstads volumiøse diktsamling Wunderkammer, men den tipper jeg ikke når opp i BBP likevel, så den venter jeg med. Har ikke hørt at noen bokbloggere har kastet seg over den enda..



Håper på mange flere slike forfattertreff i året som kommer. Unni Lindells Jeg vet hvor du bor, leses i skrivende stund, den skal leses ferdig før årets utgang.

Årsoppsummering kommer lørdag eller søndag!

Ha en flott nyttårsaften dere og takk for det gamle året og lykke til med det nye!


↧

Oppsummering 2016 - pluss lesemål for 2017. GODT NYTT ÅR!

January 1, 2017, 8:03 am
$
0
0
Året 2016 er forbi. 2017 ønskes velkommen. 2016 var et turbulent år på mange måter, både nasjonalt, internasjonalt og personlig. Masse krig i verden, flyktningekrise, urolig vær, flere terrorangrep i Europa. DonaldTrump. Masse gode nye bøker. Jeg har skiftet jobb og skiftet stillinger tre ganger i den nye jobben siden april. Det er mye uro, og det er mulig at uro ute, samt hos andre fører til uro inne i meg også, det har vært vanskelig å slå seg helt til ro med ting. Jeg har lest en del i året som gikk, hele 121 bøker ble det, altså mer enn jeg tenkte da jeg satt mål for året. Men lesing gir meg mye, og det gjør også blogging og det å være en del av et litterært miljø både fysisk og digitalt, og det å ha tilgang på litterære arrangement. Jeg vil si det så sterkt, at når mye annet har vært tungt så er det det som har holdt meg oppe og i gang. Så får det heller være at trening og fysisk aktivitet har dalt til et lavmål. Det kan bare bli bedre i 2017. Jeg har i alle fall laget mer vegetarmat.


2016 var også året da mange gamle musikkhelter og andre kulturpersonligheter døde. David Bowies død sjokkerte mange. Selv om dette ikke er en musikkblogg, er jeg veldig glad i musikk og leste blant annet enn biografi om David Bowie i året som gikk. Hedre Bowies minne! Hedre også Leonard Cohen, Prince, George Michael, Umberto Eco, Bergljot Hobæk Haff, Sossen Krogh, Carrie Fisher og de andre som forlot oss.  (bildet tok jeg av et av mine gamle musikkblad som jeg har samlet på, jeg fant det i en eske min far har tatt vare på. Det er fra tidlig 70-tall) 


En årsoppsummering av bøker lest. Link til alle: Totalt lest 121 bøker.


Lansering av Jørgen Brekkes, med høydeskrekk,  nye krim Paradisplaneten i Trondheim i januar- 16. Her heises forfatteren opp til Olav Tryggvassons statue. Spektakulært. 



NORSKE 2016 som kan nomineres til Bokbloggerprisen: 56

Romaner: 36
Krim: 15
Andre: 21

Åpen klasse: 20
Sakprosa: 10
Noveller: 5
Dikt: 3
Barn- og ungdom: 2

Hva med måloppnåelse for 2016?
Jeg satte meg ikke så mange mål for 2016, annet enn å delta i Lines lesesirkel og Moshonistas biografilesesirkel samt lese frahylla og 1001-bøker. I LInes sirkel deltok jeg flittig første halvdel av året, men det dabbet av utover høsten pga utstrakt norskelesing. Dog har jeg lest 8 1001-bøker, og det er ganske bra.

1001-bøker: 8

Jeg hadde også som mål å lese minst 2 bøker frahylla pr.mnd. Det skar seg igjen. Jeg har lest totalt 13 frahylla. Flink i starten av året, dabbet av på slutten. Norskelesinga får ta skylda der og.

Frahylla/Offtheshelf/OTS: 13

Lese og blogge mindre.
Tja, jeg har lest 23 mindre bøker enn i 2015. Blogget jevnt og trutt. Har ikke kommet så godt i gang med egne skriverier som jeg håpet og ønsket. Next year? Har fått et oppdrag fra min far på 77 år om å skrive ned hans familie/sleksthistorie.  Vi skal snakke mer om det på nyråret, og det er en prosjekt jeg ser fram til med glede. 

Mål for 2015 her


Biografier lest: 13
Deltatt i samtlige måneder i Moshonistas biografisirkel. 6 stk.

Ellers har jeg lest jevnt og variert som vanlig. 





De beste leseopplevelsene fra 2016:

Norsk 2016:
Romaner:
Vigdis Hjorth- Arv og miljø, Tore Renberg- Du er så lys, Nicolai Houm- Jane Ashlands gradvise forsvinning, Bror Hagemann- Syng meg vekk, Birger Emanuelsen- Anna og kjærligheten, Selma Lønning Aarø- Hennes løgnaktige ytre, Torkil Damhaug- En femte årstid, Monika Isakstuen- Vær snill med dyrene, Ellen Vahr- Gaven, Nina Lykke- Nei og atter nei, Tomas Espedal- Året.



Jeg likte også flere krim/thrillerbøker:
Djevelmasken, Hviskeren, Paradisplaneten, Fortielsen, Elven, Lykkejegeren, Everest, Den som forvolder en annens død






Sakprosa:
To søstre av Åsne Seierstad, Doris Lessing av Elisabeth Beanca Halvorsen, Damer og øl. Flukten av Fredrik Græsvik.



Bøker som har inspirert meg mest:
Damer og øl og Kjøttfri mandag

Jeg har testet en del nye ølsorter, fått lyst til å lage øl selv og laget mye mer vegetarmat etter inspirasjon fra Kjøttfri mandag.






Dikt:
Sigd av Ruth Lillegraven



Noveller:
Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale, Alle mine demoner av Nikolai Frobenius

(det blir veldig vanskelig å nominere i romanklassen i år,  som i fjor, og det kan jo til og med hende at jeg legger til andre bøker blant de beste, som Kyrre Andreassens Khartagobok som har vokst siden den ble lest) 






 Diverse fotoklipp fra 2016: 



En av mange bokbunker jeg har fotografert og lagt ut på instagram. Med eller uten Pus. Siste sommer på Risvollan.  Av disse har jeg faktisk ikke lest noen enda. Overføres til 2017. Min konto: @artemisia60



 En veldig god bok om Doris Lessing og forfatterens reise i hennes fotspor. En bok jeg koste meg skikkelig med. 


 Kagge forlag fyllte 20 år i 2016. Forlegger, eventyrer og forfatter Erling Kagge feirer med å spandere kake på boktreffet. Han ga også ut en ny bok i 2016; Stillhet i støyens tid som jeg likte godt.




 Min lesebunke på ferien på Kreta i august. Just Kids, Syndenes forlatelse og Huset ved innsjøen innfridde. Skjebne og raseri rakk jeg ikke å lese, den er jeg enda ikke ferdig med. Piken fra Piemonte var kjedelig.



Best av alt:

Lest på Cuba.
Krim:
Den gjenfødte morderen av A.J. Kazinzki

Selvbiografisk:
Just Kids av Patti Smith
Selfportrait Che Guevara

Biografi:
Livet av Keith Richard

Beste sakprosa/reise:
Tequiladagbøkene av Morten Strøksnes

Beste 1001-bok:
Alias Grace av Margaret Atwood
En halv gul sol av Chimanda N Adichie

Beste utenlandske roman (minus 1001-bok og krim)
Sophie Starks liv og død av Anna North


 Den beste krimmen i 2016, av de norske, blant top tre av alle.


Fantastiske bøker og forfattere! Skal lese mer av disse i 2017.




Minneverdige forfattere og temaer, høydepunkt:
Hemingway leste jeg en del av og om, blant annet fordi jeg var på CUBA i mars. Var på museet hans, hjemmet, hotellet, barene. Det nye Cuba var også en god bok og Che Guevaras selvbiografiske samling som jeg kjøpte med meg hjem. 
Morten Strøksnes var hot i 2016, pga vinner av Bokbloggerprisens Åpen klasse for Havboka, samt at han deltok både på Lillehammer litteraturfestival og en litterær aften med havets mat i Trondheim. Han dukket også jevnlig som en aktuell samfunnsdebattant i aviser og på facebook. 
Vigdis Hjorth har hatt sitt livs år i rampelyset. At hennes roman Arv og Miljø satte i gang en flom av artikler og debatter om virkelighetslitteraturen var spesielt, og noe som preget høsten-16 i sterk grad.
Ellers har jeg lest en del Murakami som jeg skal fortsette med i 2017. Det samme med Margaret Atwood. Jeg fikk også en ny krimfavoritt; John Hart, og har et par uleste bøker av ham liggende på vent. Svenske Tove Alsterdal er også en forfatter jeg ser frem til å følge videre. Hun skrev en særdeles god krim som kom ut på norsk i fjor; Ingen vei tilbake. Hun kommer med en ny krim på norsk på vårparten.
2016 var også et år hvor snø, is, klatring på Everest og Polfarere var i sentrum hos noen bokbloggere. Jeg er i alle fall fristet til å lese mer om dette, og har Krakauers I tynn luft liggende her. 

Et annet trekk fra bokåret 2016 er tematikk rundt radikalisering og fremmedkrigere, Syriakonflikten. 
Åsne Seierstad skrev Brageprisvinneren To søstre, Fredrik Græsvik skrev Flukten. Jeg har også to andre bøker på vent om Syria og Fremmedkrigere, og jeg vet det er skrevet flere enn disse som jeg har nevnt. 

Øl, vin og mat , særlig vegetar- og veganmat har vært tema i flere sakprosabøker, og aldri har vel utvalget vært størrre. Jeg hilser den grønne bølgen i kokebokverdenen spesielt velkommen!  Selv har Jeg skaffet meg Jane H. Johansens Veganmat, en flott og praktisk vegansk kokebok samt Kjøttfri mandag av Maj-Britt Aagaard. 

REISER
Det har ikke blitt så mye utenlandsreising i 2016, men en to ukes rundtur til CUBA ble det i mars. Det ble seks blogginnlegg fra den fantastiske øya og turen.
Jeg var også en uke på Kreta i august og har blogget derfra.


I Norge: 
Lofoten en uke hos min datter, Skorovass en helg hos min søster, Lillehammerfestival, Oslo bokbloggtreff. (Turer i Trondheim/Omegn teller ikke.)






















Ballstad, Skrova og en fjelltopp med mine kjære.



LITTERÆRE ARRANGEMENT
2016 har vært et toppår når det gjelder litterære arrangement. (alle er oppsummert under mine månedlige oppsummeringer)
Mye har Trondheim Litteraturhus og Folkebiblioteket æren for. Det har vært utrolig mange arrangementer, samt flere litteraturfestivaler i Trondheim. Litteraturhuset ble fysisk åpnet i oktober. Jeg var på åpningen. Den årlige litterære hagefest i Adrianstua var jeg også på.


Johan Harstad og Johan Mjønes på hagefesten.

Har ellers deltatt på en rekke arrangementer i Trondheim med blant annet:
Vigdis Hjorth, Ivo de Figueiredo, Linnea Myhre, Finn Skårderud, Edvard Hoem, Jørgen Brekke, Roar Ræstad, Morten Strøksnes, Dag Hoel, Erlend Loe, Ketil Bjørnstad, Tove Alsterdal, Yrsa Sigurdardottir, Odd Harald Hauge, Mimir Kristjansson, .Johan Harstad, Ruth Lillegraven....



Anne Marie og meg på Sellanraa Bok og Bar på Åpningsdagen. Drikker lokalt øl, Bohem fra Stjørdalsbryggeriet. t.h: Edvard Hoem med festforedrag. 


Samt deltatt på boktreff som forlagene VigmostadBjørke, Kagge, Aschehoug og Gyldendal har hatt.


Reading-Randi og Isabella-Graabekkas blogg, to andre bloggere på VigmostadBjørke sitt boktreff.



Unni Lindell og Ketil Bjørnstad på Aschehougs boktreff.


Og glem ikke litteraturfestvalen på Lillehammer i mai og Bokbloggertreffet i Oslo i september.  Utrolig bra som vanlig.




Hilde og meg på Lillehammer (t.v), er på festlig aften, fra pub-til-pub med Levi Henriksen og Christer Mjåset.










T.v. En av verdige vinnere av Bokbloggerprisen 2015; Bjørn Vatne for årets beste roman. T.h. Bokbloggertreffet avsluttes med Tvangsleskafe på Østbanen.




MÅL FOR 2017:
Jeg vil ikke ha for store og ambisiøse mål for 2017, men følge opp nogelunde de samme som i fjor.

- minst 2 bøker fra hylla pr.mnd. (bøker som har stått i hylla i mer enn et halvt år)
- prioritere å lese Johan Harstads Max, Mischa og Tetoffensiven og andre mursteiner som jeg har i hylla (biografier om VanGogh og Rudolf Steiner, Donna Tarts Stillitsen, Erik Valours Det syvende barnet, Ketil Bjørnstads Sekstitallet og Syttitallet- jeg har begynt, men er ikke ferdig. )
- delta i Moshonistas biografilesesirkel og Lines 1001-boksirkel
- lese mer Atwood og Murakami
- lese mindre nye norske bøker til fordel for de jeg har i hylla, samt klassikere og andre gode bøker ( i 2016: 56) 

Jeg har ingen store reiseplaner i 2017, siden jeg skal flytte i ny leilighet i mars, og vet ikke helt hva jeg får å rutte med utover i året. Jeg skal ha en uke ferie i uke 3 og dra på min årlige vinterflykningtur til Gran Canaria. Det ser jeg frem til. 



Jeg vil med dette ønske dere alle et riktig godt nytt år og takker alle følgere for det gamle!









Meg, en Mojito og Hemingway på en av hans stamplasser i Havana, La Floridita.
↧
Search

3 kjappe krimanmeldelser: Jeg vet hvor du bor, Djevelmasken og Skorpionen

January 2, 2017, 7:21 am
$
0
0
Jeg slår i dag et slag for minibloggingen og serverer tre kjappe krimanmeldelser til dere på årets andre dag. Tre godt etablerte forfattere har gitt ut nye krimbøker i 2016. Unni Lindell, Tom Egeland og Øystein Wiik bør være kjent for de fleste. Her er hva jeg synes om bøkene:


Unni Lindell: Jeg vet hvor du bor, 400 s
Aschehoug 2016
Kilde: Leseeksemplar fra bokmøte med forlaget

Marian Dahle er hovedpersonene i denne boka, og ifølge forfatteren er dette bok nummer en i en serie om den utradisjonelle politietterforskeren som har vært Cato Isaksens assistent, i hovedrollen.

Et barn forsvant for femten år siden i en parsellhage i Oslo. Dahle får i oppgave å lede en coldcase-etterforskning på saken. Dahle er ikke helt frisk og får jobbe på nåde. I alle fall er det slik hun selv føler det. Hun får hjelp av en pensjonert politipsykiater, Tønnesen.
Romanen starter med to parallelle historier. En forsvinning i nåtid av en ung mann; Andreas Lindeberg. Han er fanget, og blir utsatt for grov tortur.
Den andre saken er Marian Dahles coldcase-sak.
I starten forstår jeg ikke helt forbindelsen mellom disse sakene, men det avdekkes gradvis.

Dette er i grunn en innviklet historie som får et høyt tempo etterhvert. Her er det ikke spart på noe. Et forsvunnet barn, overgrep, vold, tortur, psykisk ustabile og skakkjørte personer, mange mistenkte, en mørk skog, et hus i ødemarken hvor onde gjerninger utspilles, en psykiatrisk avdeling, religiøse fantaster, forfølgelse, hissige maur og merkelige naboer.

I grunn smører Lindell på med en haug klisjeer, men det snekres sammen på en utmerket måte og blir til en makaløs spenningsbok. Marian Dahle er vel så ute å kjøre som hun kan, med angst og drikkeproblemer. Hun gjør alvorlige feil, men hun lykkes også i avgjørende oppklaringer. Jeg ble faktisk ganske bekymret for henne underveis. Klarer hun jobben? Jeg følte med hennes angst for maurene, for lydene hun hørte i leiligheten. Det ble skikkelig creepy, alstå.  Hun er absolutt over kanten for å gjøre jobben sin, realistisk sett, men ifølge Unni Lindell så er krim eventyr for voksne, så jeg forholder meg til det som det, selv om det er en hårfin grense for trovedighet her.
Dahle minner meg også forøvrig om Samuel Bjørks heltinne Mia, like skakkjørt. Sammen er de to de mest skakkjørte heltinnene i skandinavisk krim som jeg vet om. Værre enn de mannlige heltene jeg har lest om også.  Vel, uansett- så ser jeg faktisk frem til å følge Marian Dahle videre. Håper bare hun får seg en god ferie og får kontroll på drikkingen sin.

Andre bloggere:
Tine, Bjørnebok,  Rita leser, Bøker & bokhyller, Reading Randi, BokBloggBerit, Groskro’s verden



Tom Egeland: Djevelmasken, 532 s
Aschehoug 2016
Kilde: Lånt privat

Denne boka likte jeg godt.
Djevelmasken er Tom Egelands 6. bok i serien om arkeologen og den nevrotiske albinoen Bjørn Beltø. Jeg har lest alle med unntak av Nostrademus testamente som jeg har på vent i hylla.

I Djevelmasken møter vi Bjørn Beltø i bygda Juvdal der han skal assistere politiet som historisk sakkyndig etter at journalisten Daniel Lyche er funnet drept, trolig kastet ut av tårnet på kirka. Det samme skjedde i 1963 da kallskapellan Pontius Fjeldberg ble kastet ut av tårnet i samme kirke.
I 1708 ble predikanten Conrad Kremer funnet død utenfor Juvdal stavkirke.

Beltø tror det er en sammenheng mellom disse tre sakene, men det øret vil ikke det lokale politiet høre på. Beltø undersøker en del på egenhånd, noe han stadig får kjeft for av lensmannen. Han skal kun være sakkyndig, ingen etterforsker.
Men vi som kjenner Beltø, vet at han går sine egne veier.

Vi virvles inn i et drama som handler om demoner, galskap, religiøs fanatisme, maktmisbruk, manipulering etc etc..

Jeg likte som sagt denne boka veldig godt, men har lagt merke til at flere synes den har vært for saktegående. Det kan så være, men det gjorde ikke meg noe. Jeg liker å lese om okkultisme og demonologi synes jeg er interessant. Egeland har gjort grundig research som vanlig, og det er en fryd å lese hvordan han snekrer sammen fakta og fiction.

Andre bloggere:
BokBloggBerit, Tine, Zeldajenta, Ritaleser, Boktimmy, Reidarsbok



Øystein Wiik: Skorpionen, 505 s
Aschehoug 2016
Kilde: Lånt på biblioteket

Det er en stund siden jeg leste ferdig denne boka og har egentlig ikke så mye å si om den.
Kopierer fra forlagsomtalen:

Mellom livsfarlige isfjell i Antarktis jages linebåten «Skorpionen», mistenkt for ulovlig fiske. Men i virkeligheten er det helt andre ting som foregår bak det rustne skroget.

En ung eritreisk asylsøker hopper fra Nybrua i Kongsberg og ned i den frådende elven. En livsfarlig flukt og hjerteskjærende hendelser tvinger henne til å ta spranget.

Telenor er under etterforskning for grov korrupsjon, og konsernsjefen dør av uforklarlige blødninger utenfor sitt eget hjem.

Pilene peker mot De kaukasiske søstrene - en bande som driver sin virksomhet fra de mørkeste hjørnene av Internettet,The Darknet.

Tom Hartmann får i oppdrag å infiltrere banden, og dermed starter nedstigningen til et ukjent helvete, via det mørke nettet. Stedet der de mest uhyrlige tjenester kan kjøpes og ingenting kan spores. Et tastetrykk kan medføre døden.

Dette er den sjette boken om Tom Hartmann, som har en egen evne til å havne i de mest ekstreme situasjoner.

Jeg likte ikke denne boka spesielt godt. Jeg synes det var for mye teknologiprat som jeg synes er uinteressant, og den var alt for overdrevet. Jeg likte godt Casanovasyndromet og Rekviem av samme forfatter, og jeg liker den eventyrlige stilen, humoren, men altså- dette ble for mye.
Bedre lykke neste gang!

Andre bloggere:



↧
↧

Gran Canaria januar 2017. Puerto de Mogan. Mat, treff, vandring.

January 18, 2017, 1:00 pm
$
0
0
Vinterens tur til de kanariske øerne med herlig klima for kropp og sjel er her. Jeg dro fra Værnes en snøfull lørdag morgen og ankom 20 varmegrader og noen timer senere flyplassen i Las Palmas. Derfra tok jeg buss 91 (directo) til Puerto de Mogan. En dame på bussholdeplassen gjorde meg oppmerksom på at buss 91 tok mye kortere tid enn den jeg hadde tenkt å hoppe på, numero 1.
I Puerto Mogan hadde jeg booket meg plass på Pension Eva. Reiser lavbudsjett og hadde håpet på en rimelig restplass, men det var utrolig fullbooket i år. Jeg fikk  meg en flybillett via Apollo til ca 1800,- med bagasje og mat kostet det meg 2400,- t/r. På booking.com kom jeg over Pension Eva, da jeg delte opp uka. Puerto Rico og Playa Ingles hadde nesten ikke noe igjen, kun i høyere prisklasser. Så da ble det 4 døgn i Mogan og 3 i Las Palmas. Her kommer noen korte uredigerte fotoglimt fra Mogan:

Playa Mogan.





 Pension Eva. Terassen. Her spiste jeg frokost.

Pensjonatet var ganske ok, med eget rom, felles kjøkken og bad. Men, men... Den andre natta var det utrolig mye støy, da en person slamret med dørene hele natta, kastet opp og harket. Så lytt var det at jeg hørte det meste. Jeg har heldigvis med ørepropper, men den natta ble det lite og dårlig søvn. Senga var også veldig hard og jeg fikk smerter i hoftene, som jeg ofte får med senger som ikke er så gode. Nå må jeg lære, og heller koste på meg noe bedre neste gang. Det er utrolig slitsomt med dårlig nattesøvn. Og så skal jeg bestille tidligere for å få noe jeg blir fornøyd med.


Utsikt fra terrassen til Cordial Mogan Valle. Kjøpesenteret med Superdino ligger også der.



Enda mer utsikt fra terrassen.  Mot stranda og havet.





Over t. v. Den første boka jeg leste ferdig. Utrolig morsom og god ferielektyre. Nummer 12 utgitt i serien om Drum og Skarphedin Olsen.

 Over t. h: Frokosten min, hver dag det samme. Spansk salchichon, brød, smør, tomat, kokt egg, yoghurt, juice og kaffe. Kaffe har jeg med hjemmefra, da den spanske smaker æsj.

T.h: Første kvelden dro jeg ned på Zoo Bar og bestilte meg en tapastallerken. Den har jeg spist der mange ganger før, og den var like god nå også.



Jeg har tatt mange bilder av Puerto Mogan før, men hver gang der er forskjellig med tanke på vær, blomstring, folk etc. Her går jeg veien ned forbi de to Cordialhotellene. Der er det fint og rolig å gå. Mye bedre enn langs den trafikkerte veien fra pensjonatet og ned mot byen.



Utenfor Cordial Playa Mogan.



Går en tur gjennom "bargata", tenker meg over brua i "Lille Venezia" for å se om Aloeverabutikken som jeg handlet i for tre år siden fortsatt er der.  Sjekk denne baren med egen gratisbokhylle utenfor.
Slikt liker jeg.



Samme bar med glade livssynsuttrykk.



Jeg måtte ta hele runden, det er jo hele tre år siden jeg var der sist. Første gangen jag var akkurat her ved denne brua, var sammen med min nevø Richard og hans familie, for ca 8 år siden (des- 2008) . Det var forøvrig første gangen jeg var på Gran Canaria, og da ble jeg solgt.



Mogan er vakker med sine stilrene bygninger og alle båtene.  Mange gode restauranter har de også.




I år synes jeg det var mye mer liv og røre enn tidligere. Flere ungdommer som gjorde et eller annet for å tjene penger. De her blåser såpebobler for elleville unger. Jeg så også flere som spilte gitar og sang, og en som laget sandkunst.



Flott hva? Se ut som en skog dekt av snø med en brennende vulkan i midten. Verdt en euro.



Dag 2, lunsj på La Bruschetta. Reker og avocadosalat. Godt og dyrt, men jeg ble ikke mett. La Bruschetta har jeg vært på flere ganger før. De har skikkelig italiensk kaffe og en god atmosfære og ofte god musikk i bakgrunnen. Godt å sitte her.




Italiensk kaffe og bok på La Bruschetta.



Om kvelden er det fint å gå helt i enden av promenaden.






Utsyn mot Playa Taurito- eller er det Playa del Cura?



Mogans beste pizza får du på La Cicala, på strandpromenaden. Den var kjempegod, men jeg greide bare halve, småspist som jeg er. Jeg fikk med resten hjem og la den i kjøleskapet for å kunne varme den i mikroen. I går så jeg frem til å spise denne og ta et vinglass, og oppdaget at begge deler var borte i felles kjøleskapet på pensjonatet, etter turen jeg var på. Jeg spurte flere om de hadde sett maten og vinen, men ingen visste. En nordmann sa at huseier nettopp hadde vasket kjøleskapet så kanskje hun visste noe om det.
Jeg fikk ikke tak i henne da hun hadde kjørt seg en tur, og hørte ikke mer om saken. Ingen katastrofe, men irriterende.



Her er det jeg handlet første dag i Puerto Mogan. Håndkrem, dagkrem og leppepomenade fra La Fresca. Nydelige høykvalitetsprodukter med alle godkjenninger på bio-øko-naturale-parabenfritt, som tenkes kan. Litt over gjennomsnittet i pris, men verdt det.

Melatonin får du kjøpt på apoteket for en tredjedel av hjemmepris. Jeg har brukt det et par måneder på grunn av søvnproblemer og ønsker å bruke det en stund til for å se om det blir bedre. Litt bedre er det kanskje...?

Solbrilleklips til lesebrillene mine. Jeg har nettopp skiftet daglige briller og lesebriller, men skiftet ikke glasset i solbrillene mine og det var dumt.



Jeg synes det virket mye grønnere her nå enn det vanligvis er i november og desember. Vårlig blomstring? Grønne vekster i de karrige bergene, blomster på Agave (som over) og andre planter. Vakkert.



Bok nummer to, den har ligget i kofferten hos meg flere ganger, og nå er den over halvveis lest.  Her sitter jeg på Sunset, etter at jeg har ligget på stranda et par timer. Der hadde de øl til 2,50 euro. Vanligvis lå en halvliter på 4,50 i Mogan.



En kveld på byen. Beklager at bildet er snudd sidelengs. Jeg får ikke redigert det her. Jeg har lagt bildene inn rett fra mobilen da jeg sitter på restaurant og blogger. Jeg har ikke wifi på rommet her, så da må jeg ut og bruke data.
Altså; her vises en entrecote med hjemmelaget bearnaise. På La Linterna. Har spist der tre ganger før.
Jeg fikk kontakt med en tidligere klassekamerat fra sosialhøgskolen via facebook og vi avtalte å treffes her. Det viste seg at en annen av kullingene våre også var her, så da møttes vi sammen med den enes mann og den andres slektning.



Kanaripoteter med mojosaus hører med.



Årvåkne gammelsosionomer fra Lade Gård 1987 med familie på tur. Her er gjengen: Linda, meg, Martin, Magnhild og Mari-Elin/Lister. Det var en utrolig hyggelig kveld. Martin, Magnhild, Lister og meg bor i Trondheim, i samme bydel attpåtil. Og Linda i Sverige.
Facebook er fantastisk sånn. Her ser vi at kjente reiser hit og dit og så er det bare å ta kontakt hvis man vil treffes i utlandet.



Dag 4. Jeg har lengtet etter en vandretur, og i går dro jeg på meg joggesko, tok med en vannflaske og labbet oppover veien i berget. Her nede ser du blant annet det nye SAS Radisson Blu- hotellet med 400 rom. Det ligger like ved Cordial Valle Mogan. Det åpnet for tre uker siden.  Jeg var inne der en tur forleden og det er veldig spesielt. Fikk litt sånn romskip ala Star Warsfølelse.





 Utsikt mot havna. Veien (mot Veneguera) der man før gikk opp er nå stengt, så man må gå veien via husbebyggelsen et stykke og så klatre over et gjerde, og så deretter gå litt oppover i grus og ur før man kommer inn på veien som slanger seg oppover.




Det virker som de har oppgradert veien og beplantningen siden sist.


Jeg tok av før man nådde helt til toppen og tok en sti til høyre. Det sto privat der, men jeg gikk allikevel. Jeg gikk bare et lite stykke innover, siden jeg hadde avtale i Puerto Rico om kvelden. Fint var det, og veldig godt å gå. Men to-tre timer holdt, og det gikk veldig bra med hoftene. Jeg tror det er viktig å ikke overdrive gåingen når jeg plages med betennelse i hoftene. Jeg har ofte hatt en tendens til å bare gå og gå når jeg er ute og reiser, og det har ført til betennelser i både  knær og hofter.



En fin dag i fjellet.


Om kvelden ( i går kveld) har jeg avtale med Åslaug fra Smøla, bokblogger MedBOkOgPalett. Jeg har truffet henne i Trondheim før, og da jeg så på face at hun også skulle hit, tok jeg kontakt med positivt resultat. Åslaug bor over Europasenteret i Puerto Rico. Der har jeg aldri vært og ble overrasket over hvor stort det var, alle hotellene fra ned i Puerto Rico og oppover dit. Det tok sikkert et kvarter å gå fra bussholdeplassen og opp.



Vi møttes på senteret der og slo oss ned på en av flere El Toro-restauranter. Jeg hadde lyst på fisk, og det ble dagens ferske; saltbakt abbor, som kelneren her flamberer og renser for oss. Åslaug valgte også det samme.


Nysgjerrig på hele prossessen.





Åslaug og kelneren. (t.v)


Åslaug nyter det gode måltidet (t.h)













Det var veldig koselig å treffe Åslaug og jeg håper vi treffes igjen.

Nå er jeg altså i Las Palmas.

Jeg tok bussen 12.15 fra Puerto de Mogan. Directo bus nr 91 går en gang i timen. Den går innom Tauro, Playa del Cura, Taurito, Amadores, Puerto Rico og flyplassen, men ikke Maspalomas, Playa Ingles og de andre stedene nordover. Bussen gikk bare til San Telmo og jeg tok en drosje til hotellet ved Las Canteras siden jeg hadde så mye bagasje. Ellers kan man godt ta en gul guagua.  Drosjen kostet bare 6 euro, så det var jo helt ok. Man trenger ikke streve mer enn nødvendig.
Bussen fra Mogan til Las Palmas inkludert drosjeturen tok 1 time og 45 minutter.  Bussen kostet 8, 75 Euro.

I morgen tenker jeg å ta en buss til Teror. Værvarselet viser ikke strandvær her, så det kan være fint å ta en utflukt. Oppe i Teror blir det visst bare 8 grader i morgen, så da er det vel bare å ta frem boblejakka?  Teror ligger jo i fjellet.

Det vil komme et innlegg derfra senere, men kanskje ikke før jeg kommer hjem.

Ha en fin kveld dere.:)

Tidligere innlegg fra Puerto de Mogan:
2013
Vingløse Ving - 2013
Artes debut på Gran Canaria 2008
Bloggtreff med Randi M. P Desember  2012
Fra Mogan til Taurito - musikk live på Piri Piri desember 2013
Julefotos desember 2013




↧

Norsk- 16 og ferielesing. Samlenotat om Gert Nygårdshaug, Frode Grytten, Jens M. Johansson og Katherine Webb

January 19, 2017, 4:26 pm
$
0
0
I det siste har det ikke blitt så mye blogging på meg, og nå har jeg lest fire bøker etter hverandre som jeg ikke har rukket/orket å blogge om. Jeg liker å skrive noe om bøkene jeg leser, ikke minst for min egen oversikts skyld, så her kommer et samleinnlegg med noe kort og noe langt, etter som hva jeg husker.





 Herlig kosebok som jeg leste ferdig i Las Palmas i dag.


Det du ikke ser av Katherine Webb, 460 s.
Gyldendal 2012
Kilde: Kjøpt selv
Utfordring: Lest fra bokhylla

Dette er en spennende, interessant og velskrevet roman med et historisk bakteppe, mysterier på et engelsk gods i 1911. Journalisten Leah får vite om noen gamle brev funnet på en avdød soldat under krigen. Det er hennes eks-kjæreste Ryan som har fått tak i dem. Han har sviktet henne dypt, men hun lar seg lokke til å møte ham på grunn av teften etter en god sak som kan ligge i de gamle brevene.
Brevene er fra en kvinne til ham og bærer budskap om en fryktelig hemmelighet. Det er også snakk om et barn. Leah begynner å nøste og det fører henne til den engelske landsbygda hvor hun møter på en arving av godset som brevskriveren har vært frue på.

Historien handler om Hester og Albert Canning, deres husgjest teosofen Robin Durrant, og tjenestepiken Cat Morley.  Albert er også svært interessert i teosofi og naturånder. Han er prest i landsbyen.
Med Cat og Robin Durrant i huset begynner ting å skje. Cat har sitter i fengsel for suffragettevirksomhet, men Hester vet ikke hva hun har sittet inne for. Hun har bestemt seg for å gi jenta nestekjærlig omsorg og lede henne inn på den rette vei.  Cat på sin side er sta og ikke særlig villig til å være en underordnet slave for herskapet, men vet hun ikke har så mye valg. Hun er gløgg og har lært å lese av sin far. Men hva skal hun bruke det til, hun som er av underklassen? Durrant er en karismatisk teosof, Alberts lærer, og prøver å skape seg et navn på det okkulte området. Albert har sett naturånder, noe Robin enda ikke har. Han ønsker å feste dem til kameraet for å bevise deres eksistens for all verden og dermed oppnå berømmelse.

Jeg synes Webb har skrevet en fascinerende historie som også inneholder politiske hendelser, som kvinners kamp for stemmerett og et svært urettferdig klasseskille , iblandet okkulte mysterier og spiritualitet som var ganske vanlig i England på den tiden (også nå, muligens), samt romantikk.
En skikkelig kosebok dette, som jeg endelig fikk lest på ferie.
Boka har vært med meg flere ganger, og nå skal den omsider ut av hylla, og legges igjen på en kafe eller benk her i Las Palmas.

Jeg har også lest og blogget om Italienske netterav Katherine Webb tidligere. Dette er den andre boken jeg leser av henne.



På kafe med bok i Puerto de Mogan.


Budbringeren av GertNygårdshaug, 381  s
Cappelen Damm 2016
Kilde: Lånt på biblioteket

Budbringeren er den tolvte boka som er skrevet om Fredrik Drum og Skarphedin Olsen. Den har Skarphedin Olsen i hovedrollen. Han skal ha en uke ferie i Hessdalen for å fiske. Like før han drar blir en mann funnet myrdet utenfor restauranten Kasserollen, som nevøen Fredrik Drum eier. Det viser seg at personen som er funnet drept har en forbindelse til Hessdalen og forskning som  er gjort på UFO-mysterier der oppe.
Skarphedin håper han får ha ferien i fred, men den gang ei.
Flere ting skjer da han kommer til Hessdalen, og han blir raskt ,til egen irritasjon , svært involvert i etterforskningen av enda flere drap.

Nygårdshaug skriver så det lyser i denne siste boka om Drum og Olsen. Det går over stokk og stein som vanlig, iblandet nydelige naturskildringer og fisk som vaker i tjernet. Dette er den beste boka om Skarphedin Olsen synes jeg. Her er massevis av artige replikker, herlige karakter- og miljøskildringer og spenning så det holder. Og mye humor. Og kanskje får du vite mer om UFO-mysteriet i Hessdalen, kanskje ikke..

Denne leste jeg også ut på ferie på Gran Canaria.

BokbloggBerit og Bjørnebok har også blogget om Budbringeren.

Mine andre innlegg om Nygårdshaugs bøker:
Liljer i Jerusalem
Den balsamerte ulven
Kiste nummer fem og link til resten av bøkene
Mengele Zoo






Et godt liv av Jens M. Johansson, 395 s
Tiden forlag 2016
Kilde: Leseeksemplar

Denne boka var en av mange som jeg har lest gode anmeldelser av og ville lese i forbindelse med nominasjoner til Bokbloggerprisen. Jeg rakk ikke å lese den helt ferdig før 7.januar, men jeg leste nok til at jeg kunne vurdere om den ville komme blant mine syv beste leseopplevelser på romansiden. Det gjorde den ikke.

Et godt liv er både en samtidsroman og en historisk slektsroman. Simon er gift med Katja. Simon er forfatter. Katja journalist. Ekteskapet har sett bedre dager, de krangler og det hangler. Da Katjas far dør , kommer Simon over noen gamle papirer etter moren som døde for mange år siden. Det er dagbøker, notater. Han begynner å lese dem og blir mer og mer fascinert over Elses (som moren heter) liv, hennes ærlighet og åpenhjertige skriverier om sine følelser, arbeidslivet, sex, drikking. Gjennom det Else har skrevet får han en ny forståelse for hvordan Katja er som hun er.

Romanen er godt skrevet, men den bergtok meg ikke. Til det synes jeg at jeg har lest flere romaner med lignende temaer i det siste, ekteskapsproblemer, tur til Berlin, alkoholproblemer, skrivende folk og akademikere fra Oslos middelklasse.  Mulig jeg også hadde for store forventninger etter å ha lest gode anmeldelser av boka tidligere i høst? Og kanskje har jeg lest for mye norsk samtidslitteratur og gått litt lei.
Jeg synes heller ikke Johansson lyktes helt med løsningen han har valgt for å fortelle Elses historie. Det blir litt pent og distansert, selv om Elses historie er interessant og gripende i seg selv.  Hvordan hennes egne drømmer ble knust av datidens kvinnesyn/rolle. Hun ønsket å skrive, og jobbet i Morgenbladet, og viste en dyktig penn, men fikk aldri helt utløp for sine evner.




Menn som ingen trengav Frode Grytten, 245 s
Oktober forlag 2016
Kilde: Kjøpt selv

Denne novellesamlingen er bejublet av både profesjonelle anmeldere og bokbloggere. Så hva ventet jeg på? Jeg måtte jo få lest denne før 7.januar (BBP) og det gjorde jeg. Den var absolutt god nok til å få stemmer av meg i Åpen Klasse. (men den kom dessverre ikke med på langlista likevel, verken den eller noen av de andre gode novellesamlingen som kom ut i 2016. Mer om det kan du lese i Lines blogg her)
Jeg har ikke boka her nå, slik at jeg kan referere til novellene eller utpeke favoritter og tenker for så vidt ikke det er nødvendig å skrive om alle novellene heller. Det har andre gjort, se linker lenger ned.
Hva handler novellene om? Om menn som ikke finner ut av det.  Menn som kjører rundt i Volvoer. Menn i Oslo, Ål, Finnmark, Odda. Den siste om han i Finnmark som går berserk, er en av de sterkeste.

Jeg vil bare si at dette synes jeg var gode noveller, ganske lange, men fint skrevet med et skarpt blikk for stemninger og detaljer, karakterer og miljø. Det er min første bok av Grytten og nå skal jeg lese mer. Strålende!

Les gjerne innlegg fra andre  som har blogget mer grundig om Menn som ingen treng:
Rose-Marie, BokBloggBerit, Tine
Flere? Vær fri til å legge inn i link i kommentarfeltet.


PS: Trykk på bøkenes tittel så kommer du til forlagenens bokomtaler !




 Las Canteras i mitt hjerte. Las Palmas, Gran Canaria januar -17. Fotos: Anita Ness
↧

Mafiela av Hogne Hongset - thriller om norsk kraftbransje

January 22, 2017, 8:01 am
$
0
0
I Mafiela (snedig tittel, forresten, som rommer bokas tema på en snerten måte; Mafiela) fra Hogne Hongset oss med på en vill røverferd i kraftbransjen. Jeg leste boka på ferie i uka som var, og siden boka ble igjen der nede på Gran Canaria, forhåpentligvis til glede for andre lesere, har jeg bare hukommelsen å støtte meg til når jeg nå skal skrive en omtale av Hongsets siste spenningsroman.



Jeg leste Hongsets forrige spenningsroman Den femte dykkeren, som jeg likte svært godt. Der tok forfatteren for seg dykkertragediene i Nordsjøen hvor flere dykkere mistet livet i en bransje mer opptatt av å tjene store penger enn å sikre livet til dykkerne.

Hongset følger opp sitt samfunnskritiske engasjement også i Mafiela, da med blikk på kraftbransjen. I følge forfatteren har det skjedd og skjer mye muffens i den norske kraftbransjen med tanke på å tjene store penger, hvor toppfolk i politikk og næringsliv er involvert, stikkord : manipulering, legge ut strømkabler til utlandet, dyrere strøm til forbrukerne, Energimeldingen.  Jeg er ikke nok kompetent til å utbrodere eksakt hvordan dette foregikk/foregår, selv om Hongset forklarer det greit i denne boka. Hongset har bakgrunn fra kraftbransjen og selv om det han skisserer er troverdig nok, men ikke så lett å forstå for en utenforstående. Ikke lett nok til å kunne formidle det videre.

Uansett, det som er lett å følge er spenningsromanen som sådan, persongalleriet og miljøskildringene.  Her er spenning nok, og Hongset skriver lett, med korte setninger og historien flyter godt avgårde.

Siri Wickstrøm er vikarprest og venninne med Elisa Kvarme som er gift med Fred Kvarme, tidligere politiker/statsråd og mange toppstillinger bak seg, blant annet tilknyttet til energi og kraft. Han har også vært konsulent og rådgiver på området. Han har også nå er viktig høyere stilling.
Plutselig eksploderer mediene med historier om store pengesummer som er oppdaget i skatteparadiset Seychellene. Hvor har Kvarme fått disse pengene fra? Saken ruller videre.
En dag blir Kvarme funnet død på kontoret sitt i hjemmet. Skutt. Saken blir vurdert som selvmord.
Som vikarprest og venn av familien ber Elisa henne forrette  begravelsen. Elisa opptrer kjølig, distansert, men det er kanskje hennes måte å håndtere dette på, tenker Siri.
Elisa spør også om Siri er villig til å skrive Fred Kvarmes biografi. Det er tydelig at Elisa vil ha en uavhengig biograf som ikke er knyttet til forlag, og hun vet at Siri er dyktig siden hun har lest et annet biografiprosjekt som Siri skriver på.
Siri tar betenkningstid. Hennes samboer vil ha henne med til Houston siden han holder på å få en knalljobb der, men Siri er usikker. Hun får også løfter om forlengelse i prestejobben.
Siri har også litteraturvitenskap i utdannelsen sin og liker å skrive og grave.
Siri sier ja til Elisa og nei til samboeren.

Det skjer mye videre i boka og Siri fungerer som en slags etterforsker på sin måte. Det er politiet som etterforsker i boka, men Siris bidrag får betydning. Hun vikler seg inn i farefulle situasjoner, er tøff og modig, men sliter også med kvaler i forhold til samboeren, og når hun er sliten drikker hun en del.

Jeg synes historien var spennende, men boka er for omstendelig. Særlig tok det tid før vi ble ført inn i kraftbransjens dunkle hemmeligheter. Jeg tror jeg leste halve boka før jeg ble litt klokere på akkurat det. Jeg stusset også en del på presten Siris rolle, at hun skulle skrive en viktig biografi om en så omstridt og kjent mann som Kvarme, med sin uerfarenhet. Og deretter blir en slags etterforsker. Men skitt, her får man bare svelge unna, og ta det for det er, en røverhistorie med et samfunnskritisk perspektiv. For jeg er ikke i tvil om at Hongset vl belyse viktige temaer i denne boka, men jeg usikker på om det når frem i en slik form, det vil si med en såpass lite troverdig hovedkarakter som Siri Wickstrøm.

Men for all del, Hongset kan å snekre sammen gode spenningshistorier, men det hadde blitt enda bedre med en oppstramming av boka.


Min omtale av den femte dykkeren. (trykk på linken)

For den som vil vite mer om hva den nye Energimeldingen fører til og at private kan få adgang til å legge ut kabler til utlandet, kan lese artikkelen i VG med intervju av Hogne Hongset her. Opplysende om at det sannsynligvis vil føre til dyrere strøm for forbrukerne her hjemme.
Her er også et innlegg fra Hogne Hongset om kraftsaken.

Andre bloggere om Mafiela:
Bokbloggeir, Tine, Boktimmy



Hogne Hongset: Mafiela, 416 s
Hobi forlag 2016
Kilde: Leseeksemplar

Om Hogne Hongset her





Solen går ned over  Las Canteras, Las Palmas de Gran Canaria . (foto: Anita Ness)


↧

Bokbloggerprisens kortliste 2016 er her

January 23, 2017, 10:45 am
$
0
0
I dag ble kortlista til Bokbloggerprisen 2016 offentliggjort. Bokbloggere har siden 7. januar og offentliggjøringen av langlista ventet i spenning på de seks bøkene som går videre til finalen og deretter til endelig avstemning i august. Før den tid skal alle bøkene på kortlista samleses.



Takk til Reading-Randi for lånet av collagen over bøkene som er kortlistet til Bokbloggerprisen 2016. 



Her er kortlista. Trykk på tittelen så kommer du frem til mine blogginnlegg om de bøkene jeg har lest og blogget om.


Årets roman
Åpen klasse
  • Åsne Seierstad: To søstre (Kagge)
  • Catherine Blaavinge Bjørnevog: Um sakne springe blome (Samlaget)
  • Torgrim Sørnes: Bøddel (Vigmostad & Bjørke)

I tillegg kan vi stemme frem en ekstra joker blant de bøkene på langlista som ikke kom med på kortlista. Den boka som får mest stemmer er med i finalen og kjemper om den gjeve prisen sammen med de andre på kortlista.

Disse bøkene er:

  • Leiligheten Nora Szentiványi (Oktober)
  • Hviskeren Karin Fossum (Cappelen Damm)
  • Hennes løgnaktige ytre Selma Lønning Aarø (Cappelen Damm)
  • 60 damer du skulle ha møtt Jenny Jordahl og Marta Breen (tegneserie – Forlaget Manifest)
  • Blodskraft Lise Grimnes (ungdomsroman – Aschehoug)
  • Lars er LOL Iben Akerlie – (ungdomsroman – Aschehoug)

Jeg er veldig fornøyd med kortlista. Romanene har jeg selv vært med å gi stemmer til og kan røpe av at to av dem sto øverst på min liste, og den tredje litt lenger ned. Jeg har også lest Hviskeren og Hennes løgnaktige ytre, som begge var meget gode romaner. Det er også morsomt å se en krim på listea, selv om Fossums bok ikke er en typisk krimbok i tradisjonell forstand, men et strålende psykologisk portrett av en kvinnes drama.

I Åpen klasse er jeg også veldig fornøyd med at Åsne Seierstads To søstre ble nominert. Den fikk også flere av jeg mine stemmer. Skuffelsen min i forhold til langlista , noe som ble diskutert ivrig på en lukket facebokside for bokbloggere, var at ingen av fjorårets eminente novellesamlingene kom med.  Line har forklart noe av grunnen her. De fikk stemmer, men de ble nok spredt på mange novellesamlinger. Ergo ble det ikke nok for noen av dem til å komme opp. 

Jeg er imidlertid glad for at Bøddel kom med på lista. Jeg har selv ikke lest boka, men nå får jeg sjansen til det gjennom samlesingen. Jeg har lest mye bra om den og har tenkt lenge at jeg må lese den, selv om jeg tipper den er ganske fæl. Men det er uansett historie fra Trondheimstraktene og det må man jo ha med seg.

Av utfordrerne, har jeg som sagt lest to av romanene, og er i gang med Blodskraft av Lise Grimnes. Jeg skal også lese 60 damer du skulle ha møtt, og utover det får vi se hva jeg rekker.  Jeg har fine favoritter blant de aktuelle romanene også og må ikke lese alle bøkene som kan få jokerstemmer. 

Jeg tipper vi får et festlig bokbad under prisutdelingen i september såfremt alle forfatterne kan komme. Og så er det jo litt gøy for oss damer da, med tre menn blant kandidatene. Det må det være lov å si. Ikke til forkleinelse for damene altså, for de er jaggu meg bra damer.  Siden flere er såpass profilerte navn, er det bare å tvi-tvi og håpe at alle har tid, anledning og lyst til å delta på vår prisutdeling i september. 



↧
↧

Naboparet av Shari Lapena - spennende sidevender

January 24, 2017, 10:49 am
$
0
0
Akkurat nå er leselysten min laber. Det vil si, jeg har lyst til å lese, men vet ikke hva jeg har lyst til å lese. Det jeg leser har jeg ikke lyst til å lese mer i akkurat nå. Kanskje er løsningen å lese mer ala Naboparet? En lettlest spennende thriller med sider som fyker unna i en fei.
Naboparet leste jeg ut på reisen hjem fra Gran Canaria sist lørdag og den egnet seg ypperlig til lesing på flyplassen, flyet og flybussen. Reisedagen gikk fort unna med denne boka.


Naboparet handler om paret Marco og Anne som er invitert til en middagsfest hos naboene Cynthia og Graham. Barnevakten melder avbud i siste liten, og de blir enige om å gå likevel, men sikrer seg med babycall og innomstikk hver halvtime. Når de kommer hjem om natta har datteren Cora forsvunnet. Foreldres store skrekk er et faktum.
Hvordan kunne de gå fra henne? Alle slags selvbebreidelser og bebreidelser mot hverandre trer frem.
Politiet blir kontaktet og full etterforskning settes i gang.
Annes foreldre er villige til å betale dusør for informasjon som kan lede dem til barnet.
Timene, dagene, går uten at politiet finner spor etter kidnapperen og barnet.
Foreldrene blir mistenkt, alle blir sømfart. Ting de ikke visste om hverandre kommer frem i lyset. Hvor godt kjenner Anne og Marco hverandre? Hvor godt kjenner de naboene, og foreldrene til Anne? Annes velstående foreldre har aldri akseptert Marco fullt og helt, har de grunn til det?

Naboparet er en rykende spennende sidevender, med finurlige overraskelser, den er en godt sammensnekret psykologisk thriller og perfekt som reise og ferie- lektyre. Den kan minne om bøker som Piken på toget, Avslørt og Flink pike/Gone girl.

Andre som har blogget om Naboparet:
Tine, MyCriminalMInd

Forlagets omtale av boka her

Om forfatteren her, hjemmesiden


Foto: Penguin Books


Shari Lapena: Naboparet, 336 s
Gyldendal 2016
Kilde: Forhåndseksemplar fra forlaget

Originaltittel: The Couple next Door

↧

Jeg vet hva du driver med av Jakob Arvola- fremragende, underlige, interessante noveller

January 25, 2017, 2:02 pm
$
0
0
Jeg vet hva du driver med av Jakob Arvola havnet i postkassa mi i dag. Jeg begynte å lese litt i den til kaffen og ble straks fanget. Måtte bare lese en til, og så en til osv. Jeg prøver å porsjonere novellelesing, men noen ganger er det vanskelig. Med pauser og måltider innimellom leste jeg ut denne i kveld. Arvola ble et nytt og spennende litterært bekjentskap for meg. Les videre, så skal jeg fortelle litt mer om hvorfor.




Jeg vet hva du driver med er Arvolas andre bok. Han ga ut den første; Det går ikke over, i 2014, til gode kritikker.

 Jeg vet hva du driver med består av 9 noveller.

Jeg synes aldri det er lett å skrive om en novellesamling, for hva skal men egentlig skrive? Hvor mye skal man ta med og referere? Jeg føler at det lett kan bli oppramsende og kjedelig hvis jeg refererer innhold fra alle novellene. Jeg synes også det kan være vanskelig å trekke frem noen noveller fremfor andre. Men jeg ønsker å få frem gode noveller til andre lesere. Jeg ønsker at dere også skal lese denne boka, skjønt jeg er ikke så sikker på at det er en bok som vil falle i smak for alle. Men hvilken bok gjør det?

Det som kjennetegner novellene i denne samlingen er en form for ubehag. Det er dystert, desillusjonert; om kynisme, om kulde og hardhet, men også om former for kjærlighet, om det som var fint, men som gikk galt. Om hvordan vi lever livene våre, om valg.
Og innimellom finnes det en absurd humor.

Det er også mye absurdhet i enkelte av novellene, som i den siste; Postludium. Den er kanskje også den dystreste, som en dystopi. En organist er en genuin fan av sine egne drømmer og fører nitidig kartotek over dem. Han får en visjon i en drøm hvor han har en sentral rolle og venter på at den skal oppfylles. Han er sammen med klokkeren i denne endetiden. I drømmen ruller det tekster over himmelen som brenner, tekster om de fæle flyktningene, i kjølvannet av flyktningekrisen, tekster hentet fra kommentarfelt ifølge forfatteren i etterordet.
Det er ganske effektfullt slik Arvola gjør det i denne novellen, men også ganske skremmende og ekkelt. Denne novellen er nesten som en slags grøsser.

I Feminist? Ja visst, møter vi en sær form for feministisk tankegods gjennom en ung mann som forlyster kvinner som kjeder seg i sine ekteskap.

Vi møter ellers en arbeidsledig kvinne pga oljekrisen som kjøper en papegøye for å ha selskap på ensomme dager. Den er også urovekkende, ekkel.

Og så har vi henne som har gått lenge i terapi hos en merkelig psykolog som drikker gin i timene. (Det er noe som mangler)

Og vi møter Erik som besøker sin senile mor på sykehjemmet, en mor som sier hun hater ham. (Jeg vet hva du driver med) Den er trist. Så forstår vi at det er den samme Erik som nevnes i den første novellen, der vi møter Erik som barn, nesten som en skygge. (Hele folket i arbeid)

I noen noveller aner vi at overgrep har skjedd, det sies på en måte, men ikke helt tydelig.
Andre ting går igjen i novellene, som noen av hovedpersonene, og uttrykket; jeg vet hva du driver med, og annet. Det er også en litterær handling jeg synes er morsomt gjennomført.

Selv om det er mye dystert her er det også fandenivoldsk og med en del humor.
Novellene spilte på mange følelser, de fikk meg både til å le, føle meg trist, føle ubehag, og ga meg noe å tygge på.

Språket er frodig og friskt, men så er også Jakob Arvola nordfra (oppvokst i Finnmark og Trondheim). Det merkes. Og det mener jeg positivt.

Jakob Arvolas hjemmeside her

Arvola, født 1967 jobber som journalist i Oslo.




Jakob Arvola: Jeg vet hva du driver med, 194 s
Vigmostad og Bjørke 2017
Kilde: Leseeksemplar


OBS! Bokbloggere, dette er en novellesamling verdt å få med når dere leser til Bokbloggerprisen dette året.!


↧
Search

Kort om Blodskraft av Lise Forfang Grimnes - en ungdomsroman

January 26, 2017, 11:41 am
$
0
0
Blodskraft er Lise Forfang Grimnes`andre bok om Minja. Jeg ble kjent med Minja i Kaoshjerte, Grimnes sin debutroman for ungdom som kom ut i 2014.  Jeg likte godt den første boka og synes den var spennende, mystisk og urban. Men andreboka om Minja synes jeg det gikk tregere med.


Det er aldri helt enkelt å vite hva som gjør at en bok treffer eller ikke akkurat der og da, det er så mye som spiller inn. Så kanskje det var timingen denne gangen. Jeg synes objektivt sett ikke at boka er dårligere enn den første.

I Blodshjerte så utsettes Minja for store påkjenninger.  Forlaget beskriver essensen i boka her:

Minja er tilbake! Denne gangen er mørket hun støter på dypere, større og farligere. Minja er kvart hulder. Dette gir henne krefter ingen andre har. Dypt inni henne finnes en kobling direkte til underjorden, og det kjennes både forlokkende og farlig.

Josef er bestekompisen til Minja. De siste månedene har han forandret seg. Minja trodde hun var den eneste med hemmeligheter, men når Josef og slekta hans trer fram fra skyggene med sine egne fremmede historier, blir Minja usikker på hvem han egentlig er. Og når Josef plutselig snur ryggen til
Minja, kastes hun ut i et mørke hun ikke klarer å kontrollere.

Blodskraft tar historien videre fra Kaoshjerte. Boka handler om tillit og kampen for å beholde et vennskap, om å oppdage nye hemmeligheter i egen fortid og plante seg selv midt i verden
som et digert tre.  Mer her

Jeg lar meg rive med av spenning i starten av boka, men så dabber det av. Men det tar seg opp igjen på slutten, det er mørkt og skummelt. Hadde jeg vært ungdom så hadde jeg nok likt denne boka kjempegodt, tror jeg. Men det er jeg jo ikke lenger, så jeg krever nok noe annet, for at jeg skal bli helt fornøyd. 

Men bevare meg vel- dette er velskrevet, godt konstruert, lekent og fantasifullt. Jeg anbefaler den absolutt videre for unge mennesker som ønsker å lese spennende fantasy fra Oslo basert på gamle myter og en god porsjon nåtids kjærlighet, vennskap og flerkulturelt felleskap. Og jeg likte godt det persiske i boka.

Jeg må også si at selv om Lise Grimnes er en tidligere bokblogger, har jeg ingen nær relasjon til henne, og anser meg ganske så uhildet i min bedømmelse. Vi kjenner til hverandre og har treftes på Bokbloggertreff for noen år siden og på litteraturfestival, men jeg tror ikke jeg har drukket øl sammen med henne.
Bare sånn at dere vet det.;)

Blodshjerte ble nominert til langlista Bokbloggerprisen 2016, og kan med jokerstemmer få plass på kortlista. 

Min omtale av Kaoshjerte her

Andre bloggere som har skrevet om boka:
Les mye,  Ellikken, Tine, Groskro, Elin/AvEnAnnenVerden, 

Rose-Marie har blogget fra slippfesten




Foto: Anja Ivanowitz


Lise Forfang Grimnes: Blodshjerte, 371 s
Aschehoug 2016
Kilde: Leseeksemplar
↧

60 damer du skulle ha møtt - Jokeroverraskelsen er nå på kortlista til Bobloggerprisen 2016

January 31, 2017, 7:05 am
$
0
0
Marta Breen og Jenny Jordahl har skrevet og tegnet "Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt", en bok med hovedtittel 60 damer du skulle ha møtt. Pionerer som kjempet seg frem i en mannsdominert verden. Kvinner som nektet å la seg kue og diskriminere. Kvinner som ikke godtok at de ikke skulle ha de samme rettigheter og muligheter som menn, muligheter vi i dag tar som en selvfølge. 60 damer du skulle ha møtt har blitt en artig og viktig bok som gir en kort innføring i norsk kvinnehistorie.


Jeg har nettopp hentet boka på biblioteket. Min venninne fra Frøya og jeg har kost oss og ledd mye av tegningene i denne boka i helga.
60 damer du skulle ha møtt, havnet på langlista til Bokbloggerprisen 2016 og var den store overraskelsen for de fleste. siden ingen, nesten ingen?,  hadde blogget om den, i alle fall ikke noen som mange hadde sett. Så hvor kom alle stemmene fra? Da ble det diskutert på facebook om man ikke burde blogge om bøkene som man hadde lest som man mente var så gode at de kunne bli stemt på, slik at alle andre også fikk vite om disse bøkene, osv.. Meningene var delte, og det er per i dag intet krav og blir det vel neppe heller. Men det oppfordres til at hvis man kommer over gode bøker så bør det skrives om, på en eller annen måte. 



 Oda Krogh, malerinne, bohem, den første dama på kafe i Oslo med sin søster. Jeg leste Ketil Bjørnstad biografiske roman om Oda på 90-tallet, og den gjorde sterkt inntrykk.


Men altså, nå er boka på kortlista. Og jeg og mange flere fikk lest den etter at den kom på langlista og det endte altså med at den fikk stemmer nok til å bli jokeren som fikk plass på kortlista. Teoretisk sett kan den nå vinne hele greia i Åpen Klasse. Det er godt gjort for en underdog, altså.



Åsta Hansteen var ei tøff dame, ingen silkehansker der i gården. 


Noen savner noen i denne boka, og slikt må det vel være, siden det skal godt gjøres å få plass til alle som har gjort en pionerinnsats for kvinnesaken. Flere forfattere og diktere er nevnt, journalister, fotografer, sanitetskvinner, skuespillere, politikere, professorer, lærere, de som kjempet for stemmerett og likestilling i arbeidslivet og hjemmet med mer.



På 70-tallet, nærmere bestemt i 1972, da jeg var tenåring, fikk faktisk ikke kvinner enda lov til å delta i Holmenkollstafetten. Noen kvinner gjorde opprør og deltok likevel. Etter tre års kamp fikk de i 1975 lov til å stille lag. Da var jeg 15 år.

Andre ting som skjedde på 70-tallet var at kvinner kjempet seg inn i pressen, som var en svært mannsdominert bransje.
Kvinner startet band, Amtmannens døtre la grunnlaget for mange andre kvinnelige artister der de reiste land og strand rundt med sine sanger.

I 1975 fikk 13 kvinner sparken på Våler, fordi de var kvinner og kunne bli forsørget av sine menn.  Saken engasjerte kvinnebevegelsen som fikk mye mediaoppmerksomhet og bedriften ble tvunget til å snu.

Tenk, dette er ikke lenge siden, det var i min ungdomstid.
Jeg husker selv hvor urettferdig jeg synes mye var fordi jeg var jente. Ting jeg hadde lyst til fikk jeg ikke komme i posisjon til å gjøre, feks innen musikk. Jeg var veldig interessert i musikk, og gikk mye på diskotek. Det var uhørt med jenter som discjockeys feks, noe jeg gjerne skulle vært.

Alle som betydde noe var gutter, menn, det var de som ble hørt innen musikk og også journalistikk på den tiden. Men da jeg var 18  (1978/79) gikk jeg på medialinje på folkehøgskole og fikk faktisk praksis i ukebladet VI MENN av alle steder. Jeg ble greit behandlet og fikk noen småoppgaver, og fikk delta på fotograferingen av DET NYE-piken som var i samme mediahus.
Det Nye-piken og Frøken Norge var populært på den tiden, til protester fra kvinnebevegelsen for sin ensidige kroppsfiksering med badedraktbilder og den slags. (jeg synes jeg hører ekkoet nå, vi er ikke mindre kroppsfiksert i dag) Konkurransene ble også endret og jeg tror de ble borte en stund også.  Jeg levde mine ungdomsår i en sterk brytningstid i forhold til kjønnsroller. Det var ikke bare enkelt.

Og det skjedde store endringer i løpet av 70- og 80-tallet. Som det gradvis har skjedd siden slutten av 1800-tallet. Kvinner som Camilla Collett, Aasta Hansteen, Fernanda Nissen, Gina Korg, Ragna Nielsen, Amalie Skram, Marie Høeg, Nanna With, Ellisif Wessel- stemmeretten i 1913 (tenk, det  er bare knapt hundre år siden kvinner fikk stemmerett) .. med flere med flere..
Les boka selv og du vil garantert få en aha-opplevelse.



Aasta Hansteen fikk gjennomgå.



Gerda Grepp var ei tøff dame som utfordret en mannsdominert verden innenfor journalistikken.



Det var også Lise Lindbæk, en utenriksreporter, den tidens Åsne Seierstad og Sissel Wold? Det ble tøft for henne, og mye ble dempet med alkohol. 



Elisabeth Meyer var en pioner innenfor fotojounalistikken.  Hun traff også Gandhi i India, og reiste alene i Persia. 




Kvinnelige journalister på 70-tallet samlet seg mot mannbastionen.

Dette er bare noen små smakebiter av boka. Jeg håper dette gir nok nysgjerrighet til å ville lese hele boka. Jeg kjenner folk som har gitt den bort i gave til unge tenåringsjenter, andre som mener den bør bli pensum i barne- og ungdomsskolen.  Boka nevner blant annet at i noen skolebøker så navngis flere nazister enn kvinner. Det er et tankekors. Og 8 av 10 biografier handler om menn. En svensk undersøkelse viste nylig at 87 prosent av alle personer som nevnes  skolens lærebøker er menn. De fleste statuene i norske parker forestiller menn. ( I Trondheim har vi Torgkona på torget, og Kristin Lavransdatter ved Ila kirke, men de er blant de sjeldne her i byen)

Det gjelder å kjenne sin historie.
De e itnå som kjæm tå sæ sjøl, som Vømmøl sang i sine glansdager på 70-tallet.


P.S. Jeg håper de retter opp en feil i neste utgave. Bergljot Hobæk Haff døde i 2016, ikke i 2009. 
Og så savner jeg Berit Ås i boka, dama som "oppfant" eller satte ord på hersketeknikkene. 

Andre bloggere:

Jeg ser ikke bort fra at denne boka kan stikke av med hele greia. Følg med samlesinegn av boka i august, og avstemning i september.



Marta Breen og Jenny Jordahl: 60 kvinner du skulle ha møtt, 157 s
Forlaget Manifest 2016
Kilde: Lånt på biblioteket
↧
↧

Oppsummering - januar 2017

February 1, 2017, 3:10 pm
$
0
0
Enn det, januar 2017 er over. Det har vært en innholdsrik måned, med en uke ferie til varmen foruten jobb, salg av leilighet, sykdom, flytting for yngstemann, med mer. Det er tid for oppsummering. Fordi det har skjedd så mye annet og leseformen er så som så, har det ikke blitt så mye lesing, men siden jeg hadde en uke ferie ble antallet ikke så værst likevel. Vi har også fått på plass en kortliste til Bokbloggerprisen dvs. vi som har stemt på fjorårets bøker. Det ble like spennende i år som i fjor og året før der. Here we go again!



En av mine favorittegninger i 60 damer du skulle ha møtt. Kortlistet til Bokbloggerprisen, den kom som en vind. Årets joker!




Leste bøker:
1. Jeg vet hvor du bor av Unni Lindell: krim, leseeksemplar, norsk2016, 400 s
2. Menn som ingen treng av Frode Grytten: norsk2016, noveller, kjøpt for byttelapp, 244 s
3. Et godt liv av Jens M. Johansson: norsk2016, leseeks, 392 s
4. Budbringeren av Gert Nygårdshaug: norsk2016/krim, lånt på bib, ca 380 s
5. Det du ikke ser av Katherine Webb: England, frahylla, kjøpt, 2 kjøpt460 s
6. Mafiela av Hogne Hongset: Thriller, norsk2016, leseeks, 416 s
7. Naboparet av Shari Lapena: Psykologisk thriller, USA, leseeks, 336 s
8. Jeg vet hva du driver med av Jakob Arvola: noveller, norsk2017, leseeks
9. Blodskraft av Lise Forfang Grimnes: ungdomsroman, fantasy, norsk2016, leseks, 371s
10. 60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl: Tegneserie/sakprosa,  norsk2016,lånt på bib, 157 s
11. Napolislekten av Domenica de Rosa: Italia, England, leseeks, 250 s

SUM: 11 bøker

4 krim/thrillere, 2 novellesamlinger,  1 ungdomsroman, 1 tegneserie/sakprosa, 7 norsk2016/ 1 norsk2017
7 leseeksemplarere/2 kjøpt/2 lånt på biblioteket
1 frahylla

Jeg meldte meg på Heddas lesesirkel bøkerfrahylla, men boka jeg meldte på er jeg ikke ferdig med, knapt begynt. Det er Tom Egelands Nostradamus Testamente, en blå bok, og den er jeg i gang med nå.
Det har kommet spennende nye norske bøker allerede, men jeg ønsker å holde igjen litt for å få lest noe annet. Men Jakob Arvolas novellesamling ble nesten slukt. Den er veldig bra!


En novellesamling som imponerte!


Land besøkt (litterært):
England (2), USA, Italia

Jeg tror vi kan si at det har vært en veldig norsk måned.


Litterære arrangement:
Syria -  om boka Flukten fra Syria av Lill Kongsli Hillestad sammen med Chimaa og Lawrence som er sentrale i boka. Arrangementet kom i stand ved samarbeid mellom Trondheim folkebibliotek og Litteraturhuset i Trondheim, og foregikk tirsdag 31.01. 17.
Det var veldig interessant hvor Chimaa og Lawrence fikk fortelle sine historier om flukten, tilstanden i hjemlandet og hvordan de møtte hverandre, samt hvordan det er å være flyktning i Norge og Trondheim. Oppmøtet var utrolig bra, bortimot 150 møtte. Det gleder meg at engasjementet og interessen er så stor for denne tematikken.






Reiseinnlegg:
1. Gran Canaria- Puerto de Mogan

Jeg har også planlagt å lage enda et innlegg fra ferieuka på Gran Canaria, da fra Las Palmas, der jeg var i tre døgn.



Dette er bøkene jeg hadde med meg på ferie. Man må jo ha noe å velge i. Leselyst og hva dagene brukes til bestemmer hva som ble lest. Dette er forholdsvis lett ferielektyre.
Jeg fikk faktisk lest ferdig fire av disse bøkene i løpet av reisen og uka på ferie. Det var:

* Mafiela av Hogne Hognset (fengslende)
* Det du ikke ser av Katherine Webb (omsider)
* Budbringeren av Gert Nygårdshaug (herlig bok)
* Naboparet av Shari Lapena (fungerte utmerket som flylektyre)



Sandkunst på Las Canteras, Las Palmas, januar 2017. (foto: Anita Ness)


Med dette ønsker jeg dere en riktig fin februar.:)

↧

Napolislekten av Domenica de Rosa

February 2, 2017, 1:52 pm
$
0
0
Når jeg så forsiden på denne romanen, tenkte jeg at den ga assosiasjoner til Ferrantes Napolikvartett. Og det gjør den jo med en slik tittel, men originaltittelen er faktisk The Italian Quarter, og boka er ikke ny. Den ble utgitt på engelsk i 2004 og nylig utgitt på norsk. Den er også helt annerledes. Mer om det lenger ned i innlegget.


Kort fortalt så handler romanen om Sophie og hennes bestefar Cesare. Sophie er kvart italiensk og har vokst opp og bor i England. Hennes bestefar Cesare er italiensk flyktning som kom til London med sin familie som ung gutt. De bosatte seg i det italienske kvarteret i London, som mange andre som flyktet fra Italia i mellomkrigstiden. (og mulig enda tidligere)
Når en journalist- Guido med rødt hår- begynner å grave i bestefarens historie ønsker Sophie selv å ta del i søkingen av sin slekts røtter,  samt finne svar på det store spørsmålet: Var bestefaren fascist? Hva gjorde han for å bli fengslet? Hvor ille var han?
Parallellt løper en kjærlighetshistorie mellom Sophie og en eks- Robertino- et brudd- en kjærlighetssorg- en ny affære, eller to.

Det som er interessant med romanen er å få litt innblikk i italienske flyktningers kår i England, hvordan de opplevde å bli sett på, som "de skitne italienerne", savnet etter et hjemland, stoltheten over å være italiensk , som førte til at mange italienere bekjente seg til Mussolini og fascismen før og under krigen.

Elles må jeg dessverre si at jeg fant romanen ujevn, både med hensyn til intensitet og innhold. Slekten var det vanskelig å holde styr på, men heldigvis var det tegnet et familiekart/genogram bakerst i boka.  Det brukte jeg flittig for å huske hvem Antonio, Giovanni, Guiseppe, Fausto, Marco, Maria,  etc var i forhold til hverandre.
Jeg synes også det ble litt kjedelig at bestefarens historie ble ført i en fortellerform som virket kunstig for meg. Selv om historien er basert på forfatterens bestefars virkelige historie, kunne formen på denne fortellingen vært bearbeidet på en annen måte enn jeg-forteller. Det ville nok gjort romanen mer interessant for meg i alle fall. Mulig det fungerer bedre for andre.

Historien om Sophies kjærlighetsaffærer før og nå, var temmelig klisje, men der hadde jeg ikke forventet noe annet heller, etter å ha lest et par av Rosas romaner fra Italia tidligere.  Det er greit nok med sur-søt romantikk innimellom, men det kan gjøres adskillig bedre enn det her.

Andre bøker av forfatteren som jeg har blogget om:
Villa Serena
Evighetens Roma

Jeg ser jo nå at jeg ikke var så begeistret for dem heller, så hvorfor leste jeg da Napolislekten?
Hm.. det er vel fordi jeg elsker å lese om Italia. Men nå skal jeg bli strengere altså, ikke alt om Italia i en romans form er like interessant, tross alt.


Domenica de Rosa har også skrevet en del kriminalromaner under navnet Elly Griffith.


Domenica de Rosa: Napolislekten, 250 s
Juritzen 2017
Kilde: Leseeksemplar





↧

Født sensitiv - våre historier av Prinsesse Martha Louise og Elisabeth Nordeng

February 5, 2017, 11:45 am
$
0
0
Så dere Gullfisken på TV2 i går kveld? Hvor Henriette Stensrup var programleder? Hun sa at vinneren av prisen skulle få boka Født sensitiv og en pengesum (1 mill, tror jeg).  Og vinneren av den beste reklamevideoen fikk boka når de kom på scenen.  Var det flere enn meg som stusset over dette? Hva var det? En reklamegimmick fra Cappelen Damm eller komiker-Henriettes forsøk på å harselere  med Martha Louise og/eller begrepet sensitivitet ? Ikke vet jeg. Jeg forsto det bare ikke.  Men så forstår jeg ikke alltid spøk heller, visstnok. Kanskje det ikke var noen spøk. Okkesom.  Det er ikke noe å harselere over i alle fall. Martha Louise og Elisabeth har skrevet en åpenhjertig bok om sine liv som høysensitive barn, ungdom og voksne og deres søken/kamp for å finne sin plass i verden.


I følge psykolog Elaine N. Aron  (på siden det er linket til kan du også finne HSP-testen) som har forsket på sensitivitet og lanserte boka Særlig sensitiv for noen år siden, er halvparten av befolkningen sensitive og den andre ikke-sensitive. Av de sensitive er ca 20 prosent høysensitive/særlig sensitive- dvs ekstra følsomme personer, med en medfødt mer følsomt nervesystem enn andre. Det er altså et karaktertrekk, ingen diagnose eller noe sånt.

Martha Louise og Elisabeth skiver om hva sensitivitet er innledningsvis i boka og underveis via egne erfaringer, men også andres. De henviser til Arons forskning og andre på feltet, som Ted Zuff. De har også med kritikk av begrepet høysensitivet som deler av psykologstanden har kommet med, med henvisning til at det ikke er funnet noe sensitivgen.  At begrepet er omstridt, betyr ikke at det ikke finnes en del mennesker som er særdeles følsomme og reagerer annerledes og sterkere enn de fleste på en del ting i tilværelsen som gjør det ekstra utfordrende, spesielt i vår hektiske vestlige verden med høyt tempo, mye krav og mye støy.

Før jeg sier mer om boka som sådan, kan det være greit å skissere kort hva som ligger i dette karaktertrekket høysensitiv/særlig sensitiv.
De med dette trekket kan reagere mer på lyd, lukt, folkemengder, mye aktivitet og stimuli enn andre. De blir fortere slitne og overstimulerte. De sanser mer enn andre, og tar inn energier/stemninger og kan lett kjenne andres følelser som smerte, sinne, tristhet, glede- og blir påvirket av dette. Det kan ta tid å skille mellom hva som er ens egne følelser og hva som er andres. Som barn vet man jo ikke hva dette er, og kan derfor fort bli veldig overveldet, eller føle seg annerledes fordi man føler annerledes enn mange andre. Man har dyp innlevelse og bruker mye tid på å absorbere inntrykk.
Man trenger mye alenetid og rom for å hente seg igjen.

Å være ekstra følsom betyr ikke at man er svak eller som Martha sier; skjøre persillefrø. Man kan være sterk,  utadvendt  og sosial. Mange kunstnere og kreative personer, terapeuter og mennesker som jobber i hjelpeyrker er sensitive. Det finnes både ekstroverte og introverte blant høysensitive, men man antar at de fleste er introverte. ( ca 70/30) Det handler mye om å finne styrkene ved å leve som særlig sensitiv, for de finnes det mange av, og å lære å skjerme og regulere seg slik at man får brukt seg selv på en best mulig måte i stedet for å bli utslitt og ulykkelig. Det er også viktig for de som lever sammen med sensitive å forstå deres særtrekk, at de trenger alenetid, og at det ikke oppfattes som noe negativt. Å gi hverandre rom og godta hverandres forskjelligheter er viktig uansett hvordan man er, og det gjelder begge veier, ikke noe som kun de særlig sensitive skal ha enerett på, forsåvidt.  Dette og mye mer til er forfatterne innom i boka.

Det finnes flere bøker på området og nettsider, som her, hvor man kan lese mer om emnet.

Boka er bygd opp i kapitler hvor Martha Louise og Elisabeth forteller om sin barndom, ungdom, forhold til relasjoner, arbeidsliv, voksen alder. Elisabeth forteller også om hvordan det har vært å være skyggen til Martha når de startet Astarte Education (Engleskolen), nå Soulspring, en mye omtalt selvutviklingsskole.  Til slutt er det et eget kapittel med tips og øvelser man kan gjøre. Tips til hvordan takle åpent kontorlandskap, gå i en støyete by, resie på offentlige transportmidler, hvordan skjerme seg,  etc.  Samt litteraturliste og adresser til nettsteder og artikler.

Jeg kunne ha trukket frem mange eksempler fra deres historier, men anbefaler heller at man leser boka selv.
Jeg synes det var ganske gripende innimellom å lese hvordan Martha hadde det i oppveksten og særlig ungdomstiden og som tidlig voksen hvor hun strevde med å finne sin rolle og hvordan hun skulle mestre det å stadig være i søkelyset. Hun sier at hun hadde en utrolig kjærlig familie, men selv følte hun seg helt feil. Det var jo lillebror Haakon som skulle bli tronarving, men hva skulle hun være? Hun var veldig glad i broren og de har et nært forhold fortsatt, men at det var ikke var så lett å finne plassen sin, det kan man forstå.
I ungdomstiden strevde hun veldig, hadde lett for å gråte og var i perioder dypt nede. Hun torde ikke gå til psykolog fordi hun var redd for at de skulle sladre til pressen.  Hun fant trøst hos hestene, noe hun skriver mye om i boka.
Da hun var 19 reiste hun til USA, og studerte, og opplevde å kunne være anonym. Hun kom etterhvert i kontakt med en terapeut som hjalp henne med å sette ord på hennes følsomhet og etterhvert falt brikkene på plass. Hun traff også en rosenterapeut og begynte i behandling der og tok selv utdanning i rosenterapi etter fysioterapiutdannelsen med blant annet Marion Rosen som lærer.
Apropos; det var rørende å lese at selveste Marion Rosen som 87-åring absolutt ville delta i bryllupet til Martha og Ari i Trondheim og hun kom og gikk veien med dem fra Nidarosdomen til Stiftsgården.

Mye av det som senere skjedde vet vi via pressen, og det meste er omtalt i boka; som studiet hvor hun møtte Elisabeth, hvordan de etterhvert fant hverandre med felles interesser og når de startet Engleskolen. Martha Louise sier hun absolutt ikke var forberedt på alt mediastyret og den negative oppmerksomheten som de fikk.  At det ble mediaoppslag visste hun, men ikke at det ble så mye negativ kritikk. Men de kom seg gjennom det også, og hun sier at hun har lært å skjerme seg gjennom alle verktøyene hun har lært seg, uten det hadde det ikke gått. Hun beskriver også et par sammenbrudd.

Man kan jo tenke seg at det er vanskelig nok for folk flest å ha så mye mediafokus og det å være en offentlig person som henne, født til å være en kongelig, men i tillegg å være så sensitiv gjør det jo ekstra utfordrende. Martha Louise er ei tøff dame som har turt å gå sin egen vei, og det takker hun også sine foreldre for. De har også oppdratt både henne og Haakon til å bli selvstendige mennesker med tro på seg selv om det de selv ønsker å gjøre.

Når det gjelder Elisabeth har hun naturligvis en annen oppvekst enn Martha Louise. Hun beskriver seg som en barn som følte seg  ganske utenfor, veldig følsom, en som likte å pusle med sitt som gjerne ville være sosial, men helst litt på sidelinjen.  Opptatt av å finne ut av meningen med livet, dagdrømte mye. Hun sier hun  er en introvert type, mens Martha er ekstrovert. Sammen utfyller de hverandre. Martha liker å prate med folk etter sceneopptredene deres og liker å fortelle historier, mens hun er den som vil bremse for sosialt samvær og mye folk og vil trekke seg tilbake når de er ferdige.
Elisabeth utdannet seg til skipsmekaniker, men på grunn av lite jobber i skipsfarten på den tiden ble det en kortvarig karriere.

Det er også et eget kapittel om Høysensitive menn. Det kan ofte være vanskeligere for menn, særlig i machokulturer, og der gutter helst skal være tøffe og ikke gråte fra de er barn av.
Arne Kristian Kolberg, konsernsjef i Nortura, brukte sin sensitivitet til å komme seg til topps. Som følsom var han sterkt berørt av hvordan dyr ble behandlet noen steder og bestemte seg for å arbeide for en trygg og god dyrevelferd, så han søkte seg til topps, selv om han foretrekker trygghet.  Han har snudd sin introverthet og høysensitiv til sin fordel og har en jobb som gir ham mening i livet. Han fanger lett opp stemninger og kan fort snu en dårlig atmosfære i sin jobb som leder.  Sin sterke samvittighet bruker han til å arbeide for dyrevelferd og å arbeide etisk.  Intervju med Kolberg ble trykket i Aftenposten og fikk stor oppmerksomhet.

Han sa i intervjuet at det var mange år siden han oppdaget at han ble helt tappet og tom av for mange inntrykk og aktiviteter i hverdagen. Det han trodde var påfyll, kunne gi motsatt effekt. Han lurte en stund på om det var noe galt med ham, men så fikk han vite mer om høysensitivitet og opplevde at det var en berikelse. Han bruker mye alenetid i naturen for å lade opp og koble av.  (Martha og Elisabeth er også avhengige av å bruke naturen, og de har også et eget kapittel om det)

Ted Zuff har laget egne kurs for sensitive gutter.

Det er også en eget kapittel om å jobbe i Åpent Kontorlandskap i boka. Det er nok mange flere enn meg som sliter med det. Forfatterne mener at det kan være svært problematisk for høysensitive å arbeide i åpne kontorlandskap, men mange har ikke så mye valg. Det blir jo bare mer og mer av det.
(jeg husker at da jeg startet å jobbe på sosialkontor for snart 30 år siden, hadde jeg et eget stort kontor. Det var vanlig den gangen. I 2004 etter noen jobbskifter ble vi omorganisert i den jobben jeg hadde og endte opp i et gedigent kontorlandskap. Siden har det bare blitt mer og mer av disse kontorlandskapene, samt at de har blitt trangere og trangere, flere folk på mindre plass, og mange er svært dårlig egnet særlig til saksbehandling og arbeid som krever stor konsentrasjon)

Forfatterenes tips til å håndtere å arbeide i åpent landskap er følgende:


Faksimile fra Født sensitiv, s 249

Avslutningsvis vil jeg sitere fra kapitlet Ta ansvar for deg selv, som jeg sier noen pauli ord om det å være særlig sensitiv.

"Overkjørt. Overdøvet. Overstimulert. Nærtagende. Annerledes. Utslitt. Smerte. Ensom. Sjenert. Uten filter. Overfølsom. Nevrotisk.
Da vi begynte arbeidet med denne boken, skrev vi ned på et ark alle ord som kunne beskrive høysensitivitet. Med en gang oppdaget vi at det var lett å finne negative ord.
    Derfor snudde vi arket og bestemte oss for å skrive ned de positive ordene. Det hjalp. Raskt viste det seg at den nye siden av arket var enda mer tettskrevet.
    Innlevelsesevne. Åpenhet, Empati. Antenner. Omtanke. Fantasi. Sansevarhet. Intuisjon. Kreativitet. Fintfølende. Forståelsesfull. Tilstede. Ærlighet. Årvåkenhet. Musikalitet. Følsomheten gjør oss til et instrument med ekstra mange strenger og muligheter for nyanser og toner, mener Martha.
    Da jeg sluttet å tenke på meg selv som offer og et mennesker med begrensinger, fant jeg plutselig styrken i meg selv. Jeg begynte å jobbe med meg selv, tok ansvar for tankene og følelsene mine - og ble kjent med hvem jeg egentlig er.
....
   Det er lett å gå i offerrollen og tenke at ingen andre tar hensyn til din sensitivitet. Men da kommer man  ingen vei. De fleste mennesker har noe i livet som er vanskelig for dem. Da snakker vi ikke om forhold utenfor vår kontroll, som sykdom og død, men vi snakker om det vi kan gjøre noe med...." (s.228)



Født sensitiv har allerede fått noen anmeldelser, blant annet i VG og Dagbladet som jeg har sett. Anmelder Sindre Hovdenakk er ikke begeistret. Jeg tror ikke han er særlig sensitiv heller, det virker ikke som han har forstått boka.
Dagbladet ga boka en treer, og mener den er mest interessant som skildring av Marthas oppvekst.
Aftenposten er heller ikke nådig, og har etter mitt skjønn ikke lest boka godt nok.
Det handler ikke om sykeliggjøring eller diagnoser, tvert i mot argumenterer forfatterne med det motsatte, slik alle som har skrevet bøker om høysenitivitet har.  Det handler om å forstå hva dette er. Hvordan man kan leve med det. Det krever ingen behandling eller spesiell tilrettelegging i seg selv. Boka oppfordrer til å ta ansvar for seg selv og gir tips til å håndtere det som er utfordrende. (min. anm)

Anne Grosvold har bokbadet damene her krever innlogging på facebook.



Prinsesse Martha Louise og Elisabeth Nordeng: FØDT SENSITIV Våre historier, 259 s +kilder
Cappelen Damm 2017
Kilde: Leseeksemplar

Født sensitiv er skrevet i samarbeid med journalist Kristin M. Hauge





Trær, frisk luft, stillhet, ro, natur - livseliksir. Det skal ikke så mye til og det er gratis. Her i borettslaget mitt, hvor der finnes mange grønne/hvite oaser for leik og rekreasjon. (foto: Anita Ness, februar 2017) 

På søndager kan du finne smakebiter av bøker bloggere har lest på bloggen til Mari i Flukten fra virkeligheten. Jeg har postet innlegget mitt der. Gå gjerne dit for å finne flere boktips.

↧
Viewing all 1711 articles
Browse latest View live
Search