Artemisias Verden

Mens reinflokken flytter seg minutt for minutt på NRK, sitter jeg her minutt for minutt og orker egentlig ingenting. Hadde tenkt å se The Handmaid`s tale som har premiere på HBO i dag, men de ligger etter på Get så da må jeg nok vente til i morra. Da får jeg vel heller skrive dette blogginnlegget, før jeg glemmer boka helt. Er på etterskudd i biografisirkelen, men det er fordi sjefen ga oss lenger frist og da glapp det gitt, fordi jeg begynte å lese masse påskekrim istedet. Faktum er at jeg fortsatt har lyst til å lese påskekrim, men nå skal jeg disiplinere meg. Selv om innlegget denne gangen blir mer ustrukturert, kanskje kortere og uhemmet.

Fordi:
Jeg ikke har tatt notater, fordi jeg knapt har lagt inn postitlapper, fordi jeg ikke har streket under noe særlig.
Fordi jeg har bestemt meg for å skrive ned inntrykket etter hukommelsen. Bare, og den er ikke helt god for tiden. Men forhåpentlig god nok til at det gir en viss mening.

Inger Hagerup.
Alle i Norge som ikke har sovet seg gjennom skoleårene vet hvem Inger Hagerup er.
Dikter.
Hun diktet Lille Persille, Så rart, og mye mye mer.
Hun skrev skuespill.
Hun var aktiv kommunist, hun var politisk radikal, likte ikke å bli presset inn i en form, feminist, aktiv i Forfatterforeningen, redaktør i tidsskrift, skrev for Friheten. hun var vill, ærlig, levende, deprimert, sosial, raus, naturlig, hønemor, glad i å drikke, gift med Anders helt til han døde noen år før henne. Hun elsket å reise, oppleve nye ting, være som et barn, glad i menn, helt til hun døde.

Inger og Anders hadde sønnene Helge og Klaus. Helge var noen år eldre enn Klaus. Helge er faren til Henning Hagerup, anmelderen som Alv van der Hagen har skrevet om. Klaus er også forfatter av bl.a. mange barne- og ungdomsbøker og har vært aktiv med teater.
Familien bodde mange steder.
Inger Marie Hagerup ble født i Bergen 12.april 1905. Mora Marie ble tidlig enke og har bodd sammen med Inger, Anders og barna i barnas oppvekst. Noe som Klaus var veldig glad for. På tross av foreldrenes til tider utsvevende og sosiale liv, var det en trygghet i at bestemor alltid var der. Etter at Inger ble mer og mer aktiv og ble kjent for diktene sine ble det mye reising for henne.

Klaus, den yngste har skrevet en vakker og åpen bok om sin mor. Han beskriver også en mor som alltid var rastløs, som ville vekk, som var utilfreds, noe han mener stammet fra hennes barndom. Hun mistet sin far tidlig. Nesten alt hun skrev bar preg av denne rastløsheten, sier Klaus.

Under krigen flyktet familien til Sverige, og Inger levde fullt ut i to år i Stockholm. Hun blomstret, strålte. I Stockholm ble hun gravid med Klaus. Det var kafeliv med kunstnere, og andre selskapeligheter. Inger likte å gå på kafe. Det gjorde hun også mye hjemme i Norge. Teaterkafeen, feks. Klaus vokste opp der, sier han, under bordet som smårolling mens kunstnerne skravlet, kranglet, sang og skålte.

Inger var omgangsvenner med Aksel og Eva Sandemose, blant annet.
Hun hadde også omgang med mange kjente forfattere; Sigurd Hoel, Georg Johannesen, Haldis Moren Vesaas, og mange flere. Hun var veldig populær i kafelivet. Hun var sjarmerende, vittig, pen, hadde sterk utstråling, elsket å være midtpunkt, var seg selv.

Inger fikk gitt ut flere bøker, mest diktsamlinger som hun er kjent for, men også noen erindringsbøker, som "Det kommer en pike gående".

Familien kjøpte seg et feriested på Sørlandet som de elsket. Der var det ofte fester. Et vennepar av dem bodde på naboeiendommen. De ønsket nok å bli gamle der, Anders og Inger, men da de ble gamle skrantet helsa så de ikke greide seg alene der. de bodde også i Italia et års tid. Det var et av hennes beste år.

Både Inger og Anders drakk en del, Anders plages også mye med depresjon. Det gjorde også Inger i perioder, men hun beskrives først og fremst som et veldig levende og livsglad menneske. Men det er vel de motsetningene hun rommet, opptatthet av døden, det mørke, melankolien, samt det livsbejagende, nysgjerrigheten, gleden.
Begge hadde andre på si. Inger forelsket seg lett. Og selv om ekteskapet holdt på å ryke flere ganger, holdt de ut til døden skilte dem ad. De var sterkt knyttet til hverandre.

Når det gjelder Ingers forhold til alkohol, skriver Klaus at den på godt og vondt var en del av hennes liv, og mest på vondt. Som barn hadde han mye angst knyttet til hennes drikking.

" Hun hadde sine muntre øyeblikk når hun drakk, men de ble kortere og kortere. De flammet voldsomt opp og brant fort ut. Lengselen etter virkningen av alkohol var også en "hjemlengsel uten adresse", dyp, sugende, spent, lykkelig, rasende og sørgmodig og borte, borte, "på jakt etter en opplevelse det var umulig å få tak på." Virkningen kom fortere og fortere og ga henne færre og færre gleder." (s. 116)

Det sies at det riktignok var en god del drikkepress der hun ferdes, men hun var også den som var med på det. Klaus var den som passet på henne og hun godtok det på en måte, selv om hun ofte kommenterte det.

"Jaha, nå ser Klaus på meg med sitt strenge blikk!" (s.117)

På tross av dette er sønnens biografiske beretning om sin mor en kjærlig historie. Den er skrevet med respekt, og viser Inger på godt og vondt. Han har ikke forsøkt å være objektiv, han vil vise henne levende slik han og andre opplevde henne. Det er en bok å bli berørt av. Det er mye jeg ikke visste om Inger Hagerup som kommer frem her, blant annet hennes iherdige politiske engasjement og hennes utadvendte sosiale liv. Hvem hun var. Mørket i henne . Trassen, opposisjonen som hun alltid var i. Allsidigheten og dybden i hennes forfatterskap. Jeg har flere av hennes bøker, og de skal jeg sannelig ta frem igjen, og sannsynligvis leser jeg diktene hennes med et nytt blikk.

Alt er så nær meg er et nært, varmt og interessant portrett av en av våre mest kjente og kjære diktere.

Anders døde av slag 27. mai 1979. Inger var knust av sorg og sank sammen. Fysisk plagdes hun med slitt hofte og kne. Inger Hagerup bodde på slutten på sykehjem i Fredrikstad, hvor Klaus bodde med sin familie. Hun døde 6. februar 1985, 79 år.

Dette diktet fant Klaus bak et bilde i plastposen hun hadde ved sin seng da hun døde:

Til Anders

I dag er du, i dag er jeg
I dag, i dag er vi.
I morgen, om en stakket stund
er disse ting forbi.

Fra Inger

Stockholm
30. sept. 1944

Les mer om Inger Hagerup på wiki her
Intervju med Klaus om moren i Aftenposten her

Flere biografiinnlegg om unge og gamle døde. (under 30 - over 70) her hos Moshonista

Foto: nrk (tyvlånt)

Klaus Hagerup: Alt er så nær meg, Om Inger Hagerup, 201 s
Aschehoug 1988 (min utgave, pocket 2012.
Kilde: Kjøpt

Husker du gledens gullstøt?

Husker du smertens ild

dengang da øyeblikket

og intet annet var til?

Enda en måned er over. April. Lunefulle april, med vår, vinter, regn, vind, snø, hagl, sol, frost, varme, sprett på trærne, hestehov. Her i Trøndelag har vi visstnok hatt den kaldeste april på 88 år. Men mars var varmere enn normalt. Nå stiger atter temperaturen, mer sol, mer varme. Vi trenger det. Er det rart vi er opptatt av været her i landet? Tenk at jeg skulle skrive om det når jeg skal oppsummere lesemåneden april. Men ja, jeg har faktisk lest en del også. Og sett noen filmer og serier basert på bøker. Og så har det jo vært påske.

(Har lest alle unntatt Atwood, og er i gang med Han Kang)

Her er månedens oppsummering:

Bøker lest:
1. Bøddel av Torgrim Sørnes: sakprosa, lånt på bib, 246 s
2. I djevelens klør av Jan Boris Stene: krim, norsk2017, leseeks, 279 s
3. Menn som hater ulver av Lars Lenth: krim, norsk2017, leseeks, 298 s
4. Svarthuset av Peter May: krim, Skottland, leseeks, 362 s
5. Forliset av Frode Granhus: krim, norsk2017, leseeks, 314 s
6. Det blå barnet av Eirik Husby Sæther: krim, norsk2017, leseeks, 248 s
7. Selfies av Jussi Adler-Olsen: krim, Danmark, leseeks, 527 s
8. Avgrunnsblikk av Jørgen Brekke: krim, norsk2017, leseeks, 267 s
9. Alt er så nær meg av Klaus Hagerup: biografi, lesesirkel, Norge, Sverige, Italia, fra-hylla, kjøpt, 201 s
10. Western Desert av Rønnaug Kleiva: noveller, norsk2017, Norge, Afrika, leseeks, 141 s
11. På overflaten flyter vannliljene av Frode Eie Larsen: krim, norsk2017, Norge, Italia, leseeks,368 s
12. Um sakne springe blome av Catherine Blaavinge Bjørnevåg: dikt, BBP-16, lånt på bib, 137s
SUM: 12

*2 samlesingsbøker BokBloggerprisen (Bøddel og Um sakne springe blome)
8 krim (her har vi tatt igjen noe av det forsømte)
2 sakprosa- derav 1 biografi, kanskje kan man også definere Bøddel som en slags biografi? I så fall blir det 2 bios.
*1 lesesirkel- Moshonistas biografilesesirkel
1 diktsamling
1 novellesamling
*7 norske 2017 (6 romaner/krim og 1 åpen klasse/noveller)
2 lånt på bib/1 kjøpt/ 9 leseeks
*1 fra-hylla

Land besøkt:
Skottland. Danmark, Sverige, Italia (2), Afrika

Beste bok:
Svarthuset!

Forøvrig leste jeg mye bra påskekrim, men Svarthuset av Peter May er i en klasse for seg. Nydelig skrevet, dypt og berørende, interessant og sakte spenning.
Jeg vil også fremheve Jørgen Brekkes nye (kommer 18 mai) Avgrunnsblikk som en meget god og spenstig krim fra den norske leiren. Eirik Husby Sæther er også er navn verdt å merke seg. Det blå barnet er nok litt ujevn, men historien han forteller er sterk. Forliset av Frode Granhus er også et must for den som har fulgt Rino Carlsen og hans strabasiøse saker i Lofoten.
Og vil du ramsvart satirisk krim, så er Lars Lenths Menn som hater ulver, et anbefalt alternativ. I samme slengen kan du lese Selfies av Jussi. Begge har noe av den fandenivoldske svarte humoren som sparker til alle kanter.
Vil du ha mer klassisk rolig krim, et lukket-rom-mysterium, følg Jan Boris Stenes serie om Falkner og Wilberg. Også Frode Eie Larsen har denne gangen skrevet en mer rolig kriminalroman om Eddi Stubb. Riktignok går det over alle støvleskaft på slutten. (omtale kommer)

Påskekrimmen tok meg, så jeg kom på etterskudd med bioen om Inger Hagerup, men jeg fikk lest den før måneden var omme, den var også en god, varm og rørende biografi, skrevet av sønnen Klaus.
Jeg fikk også lest ferdig Um sakne springe blome i siste lite, dvs i går kveld. Innlegg om boka kommer senere, antageligvis i et samleinnlegg. Jeg kan si så mye at jeg på en måte likte det suggererende rare språket og rytmen, men at det var temmelig mørkt og dystert. Beathe og Eli som har hatt ansvar for samlesingen i april har gjort en kjempejobb med å promotere boka med egen facebokevent og hyppige smakebiter i innlegg.

Hva er ellers verdt å nevne?
Jo, les novellesamlingen til Rønnaug Kleiva; Western desert, hun skriver så fint. Mulig kandidat til BBP- 17. Omtale kommer.

faksimile fra Klassekampen

Jeg har sett noen filmer og serier basert på bøker i april. Fikk endelig sett de to siste filmene av Jussis bøker. I tillegg har The Handmaid`s tale av Margaret Atwood hatt premiere på HBO Nordic siste uke. Serien er så langt utrolig bra. Jeg gleder meg virkelig til fortsettelsen.

Film/Tv fra bok:
*Fasandreperne av Jussi Adler-Olsen. Veldig bra. Sett på TV2. Gripende om Kimmy, og Carl Mørck. Veldig godt spilt. Bokomtalen min her
* Flaskepost fra P av Jussi Adler-Olsen. Også bra, men jeg likte faktisk Fasandreperne bedre. Motsatt av de norske anmelderne. Mulig denne scoret høyere pga norske skuespillere som Pål Sverre Hagen og Jakob Oftebro var med? Og at Hans Petter Morand var regissør? Hagen spilte godt, ikke noe med det altså, selv om det var ekkelt å se han i en slik psykopatrolle.
I Fasandreperne var det rolletolkningen av Kimmie som gjorde sterkest inntrykk. Lie spilte en veldig plaget Carl Mørck i begge filmene, han spiller godt. Sett på Viasat. Min bokomtale her
*Vera av Ann Cleeves , NRK krim. 2 episoder.
* The Handmaid`s tale av Margaret Atwood. 3 av 10 episoder på HBO. Veldig bra. Gleder meg til resten.

Så alt i alt sier jeg meg fornøyd med lese- og film/seriemåneden april. Jeg har tatt det mer med ro på fritiden, noe jeg har hatt behov for etter en meget hektisk mars. Da blir det automatisk mer lesing. Og så hjalp jo påska på.

I mai skjer det mye, så hvem vet hvordan den måneden blir? Det er jo også noen ekstra fridager der. Vi får se. Jeg ønsker dere alle en riktig fin mai og en god lesemåned:)

Her kommer et kjapt samleinnlegg, siden jeg innser at tiden ikke alltid strekker til for å skrive enkeltinnlegg for hver bok. Akkurat nå sitter jeg på verandaen, sola er veldig varm her. Utenfor og i blokka er det yrende liv. Noen flytter inn. Biler til og fra. Forbipasserende som er nysgjerrige, som vil se hvordan det har blitt her på Nye Lilleby. Måker som skriker. Hjemmetjenesten besøker paret i første i oppgangen lenger bort. Noen lufter hundene sine. Musikk durer ut fra en etasje over. Trafikksuset fra Ladeveien høres godt, men det er deilig likevel, og ikke minst vårlig. Så utsetter jeg ryddingen litt til. Jeg satte meg ute for å lese mer av Han Kangs bok fra Korea, Levende og døde, men måtte legge den fra meg etter tyve sider. Alt for tung å lese på en dag som denne. Jeg orker det bare ikke. All den volden. Så jeg tok frem Ida Ringdals debutsamling; Det skjer ikke, som jeg fikk i posten som en overraskelse fra forlaget for noen uker siden. Plutselig var den ferdiglest i et jafs.

Her kommer noen ord i tur og orden om bøkene:

1.
Dette skjer ikke av Ida Ringdal, 78 s
Tiden forlag 2017
Kilde: Leseeksemplar

Debutant født 1988.
Ida Ringdal har skrevet en frisk diktsamling i et ungt språk om forelskelse, kjærlighetssorg, sex, drugs, depresjon, psykisk lidelse; altså lidelse i sjelen.
Det er gjenkjennbart. Been there done that.
Jeg likte boka bedre enn jeg trodde. Gjenkjennelsesfaktoren er en ting, det fandenivoldske, men også tristheten og fortvilelsen som ligger under. Jeg rykket tilbake til ungdomstiden og tidligere forelskelser. Hun har skrevet dikt sånn som jeg skrev dem før i tiden. Kanskje ikke det helt store litterære dyptgående dette her, heller lett tilgjengelig for den som dette appellerer til. Ung og lovende, som hun helst vil komme forbi.

snart er jeg ikke ung og lovende lenger
det blir en lettelse (s.76)

eller dette om følelser, en presis formulering som diktsamlingen har flere av

jeg er hun
som alltid blir for full
av følelser (s. 16)

Om savnet, kjærlighetssorgen

det ligger en gutt i senga mi
bakfra ligner han litt på deg
jeg snur meg så jeg slipper å se
hvem han ikke er (s.17)

Ida Ringdal har absolutt noe å fare med. Jeg skal følge spent med på fortsettelsen.

Beathe har også blogget om boka
Anmeldelse fra NRK

2.
Um sakne springe blome av Catherine Blaavinge Bjørnevåg, 137 s
Det norske samlaget 2016
Kilde: Lånt på biblioteket

De bi inkje sumar her
De vårar inkje
De bi haust u vintrar
u haust att.

Dette diktet som pryder baksiden på omslaget setter tonen for denne diktsamlingen, også dette en debut som fikk mye oppmerksomhet i fjor. Så mye at den fikk nok stemmer til å karre seg på kortlista til Bokbloggerprisen. Jeg hadde nok ikke lest denne boka hadde det ikke vært for det. I april sto bloggerne Beathe og Eli for samlesingen av boka, på en imponerende begeistret måte. De er begge uten tvil storfans av denne rare diktsamlingen med sitt særegne språk som langt i fra alle får noe ut av.

Jeg hadde fått med meg en del anmeldelser og smakebiter tidligere og følte at den ikke appellerte noe spesielt til meg. For det første er det det rare konstruerte språket , en blanding av gammelnorsk, nynorsk, dialekter. For meg ble det båe komisk og rart, avhengig av når jeg leste. Hvorfor gjemme handlingen bak et slikt merkelig og tungt tilgjengelig språk, liksom.

Nå da jeg har lest boka, så må jeg litt motvillig medgi at jeg liker den litt. (fordi jeg var så skeptisk i utgangspunktet) Den har en suggererende rytme, og det er litt fint med dette språket når man kommer inn i det. Historien som sådan er tragisk, mørk og dyster og nesten for mye av det gode.
Effekten hvis hun hadde skrevet den i bokmål eller moderne nynorsk hadde nok ikke blitt det samme. Så får man bare konkludere med at språket i denne boka er et viktig virkemiddel, et kunstgrep i seg selv. Jeg synes ikke det var vanskelig å forstå, men man må være villig til å gå inn i det.

Mer om boka finner dere på samlesingssiden her, og en oppsummering på Beathes blogg her.

3.
Western Desert av Rønnaug Kleiva, 141 s
Det norske samlaget 2017
Kilde: Leseeksemplar

Jeg har lest en bok av Rønnaug Kleiva før som jeg likte godt. Armenia, Albania, Argentina, som jeg har blogget om her.

Kleivas nye noveller er nydelige å lese. Et hvileskjær mellom alle krimbøkene jeg leste i påska. 7 korte, skarpe, presise noveller om kjærlighet, sorg, om å gå videre i livet, om vansker med å nå frem til hverandre, om liv som går i et spor, om liv som har tatt brå vendinger. Om en sønn som sitter på sin mors dødsleie, om paret som ferierer i Egypt, blant annet.

Jeg husker ikke alt innholdet nå, og derfor kan jeg med fordel lese den om igjen. Men jeg koste meg med boka, og vil gjerne anbefale den videre. Les les les! Oppdag Rønnaug Kleiva. Hun er en erfaren forfatter, en moden dame, som også har reist mye og det preger bøkene hennes.

Mer fra forlaget om boka her

Gro har også blogget om boka, og hun beskriver kort hva de forskjellige novellene handler om.

4.
På overflaten flyter vannliljene av Frode Eie Larsen, 368 s
Liv forlag 2017
Kilde: Leseeksemplar

Eddi Stubb sliter med hjertet, stress, og han går ikke til legen før det sier stopp og alt mørkner. Samtidig etterforsker han en savnetmelding på Larvik håndballlags trener Håkon Helstad. Et kvinnelik har også kommet til overflaten i Farriselva etter noen måneders forråtning i det våte element.
Dypt inne i skogen ligger det mørke tjernet. Eddi Stubb fornemmer at det skjuler en hemmelighet.

Dette er den femte boka om Eddi Stubb. Jeg synes denne er bedre skrevet enn de andre, men spenningsmessig er den tammere, og den griper meg aldri helt. Den blir for langsom, det er ikke noe spesielt som oppveier det, jeg bryr meg ikke nok om karakterene, dessverre. Jeg synes ikke boka er dårlig, men mer midt på treet, kanskje. Jeg skulle gjerne likt boka mer, men må jo være ærlig.
Omslaget er veldig vakkert, det er et pluss. Men leseopplevelsen er bare grei nok.
Pluss skal forfatteren også ha for at han ikke skriver makaber, blodig, ekkel krim med detaljerte og spekulative detaljskildringer.

Andre har likt boka bedre enn meg, som Bjørn Bakken, Bokbloggeir (som egentlig er litt inhabil), Ann Christin, Astrid Therese
Tine og jeg er mer på linje denne gang.

Rundt nytt år kom det en fin overraskelse fra forlaget Oktober i posten med boka Går, gikk, har gått av tyske Jenny Erpenbeck. Det så umiddelbart ut som dette var en bok jeg kunne like. Likevel ble den liggende en stund, noe mange bøker gjør, fordi det er så mye fristende å lese. Jeg har nå lest, og likt, selv om dette kanskje ikke er av de mest lettleste, hvis det er det man er ute etter. Hvorfor, skal jeg komme tilbake til lenger ned i innlegget.

Stedet er Berlin. Professor i filologi Richard går av med pensjon. Hva skal han bruke dagene til? Han elsket jobben sin, kollegaene, miljøet. Han savner kona som døde for fem år siden. Han savner sikkert også elskerinnene. Han har noen venner som han møter nå og da.

En dag mens han går sin daglige spasertur blir han vitne til en demonstrasjon utenfor rådhuset. Det er afrikanske menn som har kommet over havet, som demonstrerer. De sultestreiker.

Richard blir nysgjerrig på hvem flyktningene er, hvorfor de demonstrerer, hva de flyktet fra, hvordan de har det, og oppsøker det gamle aldershjemmet hvor de er midlertidig innlosjert. Han greier etter litt om og men å få en avtale om å få intervjue dem, som et slags forskningsprosjekt.
Ikke alle er like pratsomme, mange er skeptiske, men en etter en åpner de seg og Richard utvikler et slags vennskap med flere av dem. Han ønsker å hjelpe dem på sitt vis dess mer det går innover ham hvor lite de har å klare seg med og hvor vanskelig situasjonen deres er.
De venter alle på å få behandlet sin søknad om å få bli, om å få jobbe, men situasjonen er ganske håpløs siden de først kom til Italia og etter Dublin II-avtalen skal returneres dit. Men også det skal behandles. I Italia får de ikke jobb. I Tyskland kan de få jobb hvis de har de rette papirene i orden, men ikke uten oppholdstillatelse i landet. De får et minimumsbeløp av staten for å leve av. Mange har vært her i to år og ventet. Det eneste de ønsker er å jobbe. Noe de som sagt ikke får.

Vi blir kjent med Richards nye venner, med en vanskelig flyktningesituasjon, med Richards selv, og noen av hans venner. Særlig er beskrivelsen av Richard finstemt, og den berører meg. Når det gjelder flyktningene blir det noe mer overfladisk, siden de er så mange.
Erpenbeck har skrevet en interessant og god roman med et skarpt blikk på dagens flyktningepolitikk, hvor rådende stemning og myter også får plass. Her er en underfundig humor på tross av de afrikanske menneskenes tragiske skjebne. Det gjør romanen ganske morsom å lese, selv om den er både innsiktsfull, lærerik og egentlig ganske trist. Håper et at det finnes uselviske gode mennesker som Richard, som selv finner ny mening i å hjelpe andre. Det er også ganske interessant hvordan forfatteren bruker karakteren Richard og flyktningene til å se dagens flyktningesituasjon med et annet lys, med et mer indirekte blikk. Mye er veldig nytt for Richard, og for flyktningene selv må lovverket fortone seg helt absurd. De forlot sitt land for å få en bedre fremtid, og lever i et slags ingenmannsland hvor ingen har bruk for dem, menn i sin beste alder. Men hva skal de gjøre?

Jeg nevnte at boka også kan oppleves krevende, med det mener jeg at Richard er en filosofisk mann, og her og der er det noen mer krevende filosoferinger og diskusjoner både når det gjelder historie og annet. Ikke at jeg synes at det var noe problem, men det krever mer konsentrasjon når man leser de partiene rett og slett. Om de har noen stor betydning for handlingen som sådan, er jeg mer usikker på. Noen vil antagelig like det, andre ikke. Man kan godt lese romanene uten å fordype seg i dette. En roman med mange lag, som det heter. Jeg synes også det var interessant å lese hvordan forfatteren trekker fram Tysklands historie med Berlinmuren før og etter dens fall sammenlignet med dagens flyktningesituasjon. Er Tyskland i ferd med å lage nye murer for asylantene?

Anbefales!

Ingalill har lest boka og likt den veldig godt.
Anyone?

Mer om Erpenbeck , født 1967, her

Andre anmeldelser:
NRK - en ideroman, sjelden kost i våre dager
Dagsavisen
Adresseavisen - rystende realistiks og rørende rettskaffen.. terningkast fem
Morgenbladet- en begivenhet at en av Erpenbecks romaner endelig er utgitt på norsk

Jenny Erpenbeck: Går, gikk, har gått, 322 s
Oktober forlag 2017
Kilde: Leseeksemplar

Da Hvis helvete var av is dumpet ned i postkassa til meg, visste jeg ikke engang om boka, og i alle fall ikke at den skulle bli en av mine beste krimopplevelser det siste året. For det tror jeg at den er. Lang tykk bok på over 600 sider, så vidt jeg orket å starte på den, men innhold og tematikk på baksiden fistet for mye. Iskalde omgivelser i Pyreneene, en psykiatrisk anstalt for farlige kriminelle, en snurrig etterforsker, makabre drap og mer til pirret nysgjerrigheten min for mye. Nå er boka lest, og her er min dom.

Vel.. makabre drap er ikke det som pirrer meg for å ha sagt det, jeg kan klare meg uten slike grusomheter, men i denne boka synes jeg at forfatteren ikke veltet seg i det, selv om det var mer enn ille nok det som skjedde med de som ble drept.

Litt om handlingen:
Kriminalførstebetjent Martin Servaz, 40, blir kalt ut til en merkelig sak i Pyreneene. En hodeløs hest, ille tilredt og flådd er funnet på toppen av et fjell på 2000 moh. Det viser seg at det ikke er hvem som helst sin hest, nemlig en rik og mektig mann; Eric Lombard, som er fra landsbyen under fjellet.
Samme dag starter en ung sveitsisk psykolog, Diane Berg, på jobb på den psykiatriske Wargnier-klinikken for særdeles voldelige og farlige pasienter i fjellet. Hun blir møtt med en kald skulder av den nylig ansatte psykiateren Xavier, men etter en del om og men lar han henne bli. Det var hans forgjenger som ansatte henne.

Servaz får hjelp av det lokale gendarmeriet, og går i tospann med den tøffe og vakre Irene Ziegler, lesbisk motorsyklist, i gang med etterforskningen av det makabre drapet på den flotte hesten og nye drap som følger i kjølvannet av denne. Spor og teorier spriker i alle retninger, men at det har en tilknytning til noen på klinikken får vi snart en anelse om. Er det en av pasientene, en av de ansatte, noen i bygda, er det en eller flere som står bak?
Servaz holder på å slite seg ut i denne saken, selv om han får hjelp av mange, men også motbør. Noen liker ham ikke så godt. Han bekymrer seg også for tenåringsdatteren Margot som har blitt litt fjern i det siste og han ber kollega og venn Vincent Esperandieu, 30, skygge henne en periode.

Hvis helvete var av is en er isende god krim full av uhygge og spenning og mistenkelige karakterer. Den er creepy så det holder, frykten i bygda og da særlig den som Servaz etterhvert kjenner på, er til å ta og føle på. Den sniker seg inn. Hvilke gale mennesker er på ferde her? Hvem står i ledtog med hvem? Hvilken rolle har den farlige kriminelle Julian Hirtmann i saken? Xavier, andre på klinikken? Den unge psykologen Diane Berg får ferten i noe og begynner å snuse på egenhånd. Farlig, farlig..

Dette er ikke en så veldig original krim, i grunn. Elementene er kjent fra flere krimforfattere; uhygge forsterket av naturkrefter og uvær, merkelige folk i en liten landsby, en sliten skilt etterforsker med tenåring, psykiatrisk klinikk/sykehus, farlige pasienter, hevn og noe som skjedde i fortiden. Men det er sabla godt skrudd sammen, og selv om man tror man tidlig aner hvem og hvorfor, så dukker det stadig opp nye vendinger slik at man må revurdere tankene man får. Han sper også på med en mengde andre temaer, som kynisk kapitalisme, økokrim, selvmord blant ungdommer, voldelige datspill og empatiløse ungdomskriminelle. Det er godt skrevet, og flere interessante passasjer, blant annet en samtale om det ondes problem mellom Servaz og psykiater Xavier og en utlegning om Piagets teori om moralsk utvikling er med på å høyne boka til mer enn en lettbent krim. Musikkreferanser og gode måltid gir også boka ekstra krydder. Måltidene Servaz inntar hjemme hos den gamle dommeren Saint-Cyr terger apetitten. Nydelig vin og herlige dufter stiger opp fra boksidene.
Har jeg noen innvendinger, så er det at boka er ganske lang, Jeg tror nok at det hadde vært mulig å stramme den inn noe. Likevel ble det aldri kjedelig.

Hvis helvete var av is er forfatterens debutroman og jeg ser fram til flere bøker om kriminalførstebetjent Servaz, hans kolleger og datter. Han har hittil skrevet fire romaner.
Bernard Minier er toller, født i 1960, og han har fått flere priser i Frankrike for denne boka da den kom ut i 2011. Han skriver nå på heltid.

Originalens forside.

Forfatterens hjemmeside . Her står det at denne første boka i serien om Martin Servaz skal bli TV-serie. Den blir nok spektakulær. Her er mer om karakterene

Forlaget om boka

Anmeldelser:
Dagbladet - terningkast fem. Sammenligner den med Mays Svarthuset, kvalitetskrim som tar i bruk øde og værharde steder. (betalingsmur)
Adresseavisen ga den også en femmer i går. - Besettende underholdningskrim, verdt alle sidene..(betalingsmur)

Foto: Aschehoug

Bernard Minier: Hvis helvete var av is, 633 s
Aschehoug 2017
Kilde: Leseeksemplar

Å lese om sykdommen anoreksi skrevet innenfra, er ikke akkurat lystig lesing. Ingeborg Senneset har samlet på sine dagbøker fra flere års sykehusinnleggelser og resultatet har blitt denne boka. Hun skriver nådeløst og ærlig om sine mange år som syk, en lidelse som startet i barndommen. Psykiater og spesialist på spiseforstyrrelser Finn Skårderud har skrevet et langt, grundig og viktig forord.

Ingeborg Senneset er i dag journalist i Aftenposten og utdannet sykepleier. Hun greide å gå opp til eksamen på tross av legens frarådinger, og sto med glans, før hun ble innlagt på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser på Levanger (RKSF) hvor hun var i 2007-2008. Etter at hun ble utskrevet, langt fra frisk, ble hun igjen innlagt, denne gangen på Stjørdal DPS (2009). Her greide hun ikke kravene som ble stilt til henne (å gå opp så og så mye i vekt) og etter en periode hjemme igjen innlagt i psykiatrien. Denne gangen ble det et lengre opphold på Post 4 på Østmarka sykehus. (2009-2012).

Notatene er skildringer fra et liv i et tvangshelvete. Boka gir ingen forklaringer på hvorfor hun ble syk, det eneste som er nevnt er at hun hadde noen vanskelige barndomsopplevelser, at hun var sårbar, og ble utsatt for vold (av hvem og når står det intet om), og måten hun taklet det vonde på var å skade seg selv. Hun gjorde det ved å ikke spise og kaste opp mat. Hun ville ikke at selvskadingen skulle vises. Etter hvert mistet hun kontroll og tvangen ble bare sterkere og sterkere. På den måten hadde hun likevel kontroll. Hun spiste minimalt, veide seg, ble aldri tynn nok, kastet opp mat, lurte seg selv om alle andre. Hun trente mye og treningen ble etterhvert veldig tvangsmessig. Hun beskriver hvordan hun måtte ta armhvinger mellom alle gjøremål, før hun kledde på seg, før hun kledde av seg for å gå i dusjen, i dusjen, før hun tørket seg, etter hun tørket seg osv. Hun var en slave av tvang. Under lå det dyp angst og fortvilelse.
Senneset beskriver også hvordan regimet på sykehusavdelingene var. Pasientene måtte gå opp så og så mye i vekt pr uke. De skulle spise så og så mye. Greide de ikke kravene måtte de hjem på en tenkeuke.
Hun beskriver gode pleiere og behandlere, men også de som ikke var det.

Boka er også en kritikk mot psykiatrien. Hun ble oppfordret av psykologen sin til å sende en klage til Fylkeslegen for mangelfull behandling på Stjørdal DPS og fikk medhold. De tok henne ikke på alvor, var mer opptatt av å gjennomføre regimet, som hun ikke greide, enn å se hvor syk hun var, lytte til henne, og justere behandlingsopplegget deretter. Hun sier et sted at hun ble sykere av behandlingen hun fikk på Levanger og Stjørdal enn friskere.

Hun var langt nede, og tenkte rett som det var på at hun ikke ville leve mer, da hun fikk plass på Østmarka. Her fikk hun hjelp og tiden hun trengte for å bli frisk nok til å fungere ute i samfunnet. Hun fikk god hjelp av behandler Bjørn og mange andre på avdelingen. Men en pleier skulle aldri ha vært der. Hun var kald og så ned på pasientene.

Senneset har skrevet ned en sterk historie. Forhåpentligvis kan boka hjelpe folk som er syke, men også de som er i fare for å bli det. Det har vært debatter i media om at bøker og blogger om spiseforstyrrelser bidrar til å øke nysgjerrigheten for å skade seg selv på denne måten, og at det skader mer enn det gagner. Senneset sier også sat hun leste alt hun kom over om dette før, og at det trigger er hun sikker på. Hun leste selv en bok om dette da hun var åtte-ni år og det utløste hennes spiseforstyrrelse. Ikke at boka var årsaken, men for henne ble det den som ga henne ideer om å håndtere det vanskelige hun strevde med.
Det finnes også en haug blogger og nettsider der ut- pro-ana og pro-mia- hvor syke mennesker deler erfaringer og forherliger spiseforstyrrelser. Senneset holder god avstand til disse, sier hun, fordi hun vet at det kan trigge.

Dette er også en bok som mennesker som jobber med mennesker i hjelpeapparat og skole, samt pårørende og venner også godt kan lese, fordi den beskriver godt hvordan en slik alvorlig lidelse arter seg.

Boka er ikke romantiserende eller idealiserende, slik Finn Skårderud også skriver i sitt interresante forord. Han mener at det ikke handler om å ikke skrive om spiseforstyrrelser som noen har forfektet, men å skrive bedre om det.
Det finnes ikke noe romantisk i denne boka slik jeg ser det. Det er bare trist, vondt, fælt, kjedelig og repeterende. For et liv. Alt dreier seg om mat, vekt, kropp og trening. Om skam og selvforakt. I tillegg hadde Senneset OCD- en tvangslidelse som de på Levanger og Stjørdal ikke så. (Noe som absolutt var viktig for å kunne gitt henne rett behandling) Hun hadde bakteriefobi, vaskemani og treningsmani, i tillegg til at spiseforstyrrelsen også er tvangsmessig på sitt vis. Ikke noe å trakte etter med andre ord.

All honnør til Ingeborg Senneset for at hun har orket å gi ut denne boka. Jeg kan tenke meg at det har kostet.

Anmeldelser:
Aftenposten -
"Dette ansiktet, det må vi se, vi må tåle det, skjønne det, åpne opp hjertene våre for det, for mental sykdom er fortsatt skambelagt, myteomspunnet og lagt i mørke.

Ingeborg Sennesets mørke hyl fra helvete er tross all smerte og angst blitt en dokumentar som fungerer som et lys for alle oss andre. "

Dagbladet- "rystende, men bringer ikke så mye nytt." Trekker også inn debatten om smitteeffekten av bøker om spiseforstyrrelser og kritikken mot Finn Skårderud i den forbindelse.

Intervju med Ingeborg Senneset i Adresseavisen her

Ingeborg Senneset er en norsk journalist, samfunnsdebattant, forfatter og styremedlem i Norsk PEN, samt meddommer i Oslo Tingrett. Senneset har fra 2013 jobbet som journalist i Aftenposten. Wikipedia

Ingeborg Senneset er fra Trondheim og Melhus. Hun er født i 1985.

Ingeborg Senneset: Anorektisk, 303 s

Cappelen Damm 2017

Kilde: Leseeksemplar

Torsdag og fredag forrige uke, altså den 18. og 19. mai gjestet utflyttet forfatter Jørgen Brekke Trondheimsbyen for å lansere sin nye krim om Odd Singsaker. Singsaker har mange fans i byen, naturlig nok, siden han holder til her med sin kone Patricia. I Avgrunnsblikk har de sågar blitt foreldre til et lite barn. Torsdag var det offisiell lansering på Sellanraa bok & bar, vis a vis Litteraturhuset, og fredag var det fest på Baklandet Skydsstation, hvor Odd Singsaker har fått et eget bord med inngravert navnetavle. Her følger noen glimt fra de to begivenhetene.

Ørjan Greiff Johnsen, Jørgen Brekke og Sarah Natasha Melbye på Sellanraa.

Som allerede nevnt overvar jeg den offisielle lanseringen på Sellanraa 18.mai, utgivelsesdatoen for AVGRUNNSBLIKK. Jeg dro dit sammen med bokbloggervenninne Reading-Randi. Hun har skrevet fyldige blogginnlegg fra begge arrangementene, som jeg anbefaler dere å lese. Så nøyer jeg meg med mindre tekst denne gang.

Boka hadde kommet i butikkene noen få dager før. Selv leste jeg boka for noen uker siden, siden jeg var så heldig å få et forhåndseksemplar fra forlaget. Boka er knallgod, og det var spennende å høre om arbeidet med den, samt andre ting rundt Odd Singsakers liv, tiden rundt da han ble syk og temaet moderne hekser og wicca som er sentralt i Avgrunnsblikk.

Ørjan Greiff Johnsen er anmelder for Adresseavisen, men jobber til daglig på Statoil. En erfaren kritiker og intervjuer ved flere bokbad bak seg. Han lot Brekke slippe mye til, som en god bokbader bør gjøre

Det ble også åpnet for spørsmål fra salen. Dette var nok enten en sjenert forsamling eller så hadde de/vi ikke noe særlig å spørre om. Noen var mest opptatt av Nils Bayer, som Brekke har skrevet om i tidligere bøker.

Etter bokbadet var det bokkjøp og signering, som seg hør og bør. Her er Randi for å få forfatterens hilsen i boka. Vi dro hjem rett etter bokbadet, og satset på å bruke mer tid på lanseringsfesten dagen etter.

Sellanraa er forøvrig en veldig koselig kafe/bar, med bøker i hyllene som man kan lese i det eller kjøpe. Litt ekslusiv og spennende mat og drikke kan man også få kjøpt. Arrangementet var i regi av Litteraturhuset i Trondheim, som har kontor vegg-i-vegg.

Baklandet Skydsstation fredag 19.mai. Bord var forhåndsbestilt til min gode venn Pål, Randi og meg. Vi møtte i god tid og kjente på stemningen som bygget seg opp, mens folk strømmet inn. Vertshuset er fylt med mange skakke små rom, og det var folk overalt. Deilig sildebord for den som ønsket, også med drikkepakke med akevitt til slik Odd Singsaker liker det. Randi og jeg er litt mer småspiste, så det ble en tallerken god og fyldig fiskesuppe på oss. Vi fikk også selskap av en annen lovende Trondheimsforfatter; Roar Ræstad, (Sovende Hunder og Elven) som også er en tidigere kollega av Randi.

Pål, min gode venn og tidligere kollega, med ny bok.

Selve sildebordet startet kl. 18.00. Når folk hadde fått forsynt seg og spist litt, startet boksamtalen mellom Sarah Natasha Melbye fra Juritzen forlag og Jørgen Brekke boksamtalen. Artig samtale, med skjemt og alvor. Forlagets Sigbjørn Vedeld var også tilstede, og det var veldig hyggelig å hilse på ham som jeg kun har mailet med.

Folk hygger seg, uten tvil.

Brekke leser fra Avgrunnsblikk. Skummelt...

Ny pose fra Pål. Nå har han fått boka signert. Avgrunnsblikk skal få bli med på togtur til hovedstaden denne helga.

Litt senere var det litteraturquiz om Odd Singsakerbøkene og Trondheimshistorie.Vi var fire på laget. Astrid, en kollega av meg, ved siden av Pål , samt Randi og meg. Sammen greide vi å få en bra score, ja, faktisk nesten full pott . (Minus fire poeng, egentlig minus to av 25. ) Gevinsten gikk til et annet lag, men det var artig lell. Så nå fikk jeg en liten forsmak til quizen på Litteraturfestivalen på Lillehammer som jeg skal på neste helg.

Det som går inn, må ut.

Rommet med klokkestrenger. De brukte mikrofon slik at alle kunne høre samme hvilket rom de satt i.

Korstingbroderi. Mange timer med nål og tråd.

Etter en lang og veldig trivelig kveld med samtaler om moderne hekser, Singsaker og Trondheimshistorie gikk jeg hjem. Her forbi Lamoparken. Vi nærmer oss St.Hans og det blir ikke helt mørkt for tiden.

Randi har blogget om lanseringen her Artig innlegg med mange fine bilder. I innlegget er det også link til lanseringen på Sellanraa.

Mitt innlegg om Avgrunnsblikk her

P.S. Jørgen Brekke er i gang med skrivingen av sin neste Odd Singsakerkrim. Gjett om jeg gleder meg!

Alle fotoene er tatt av meg. Copyright.

Malerens muse er en roman inspirert av kjærlighetshistorien bak Edvard Munchs malerier. Engelskfødte Lisa Strømme, gift med en nordmann, har bodd i nærheten av Åsgårdstrand, der Munch oppholdt seg i perioder. Hun ble interessert i Munch i 2012 etter at en versjon av det berømte maleriet Skrik ble solgt for en enormt høy sum hos Sotheby`s. Hun fikk etterhvert ideen om å skrive en roman om Munch og hans muse. For meg ble romanen en noe langtekkelig affære, selv om jeg ser at den har noen kvaliteter.

Sommer 1893:

I romanen møter vi Johanne Lien, som er veldig flink til å plukke bær og hun selger sine jordbær til de som vil kjøpe. Hun er kjæreste med den jordnære fiskergutten Thomas. Selv er hun begeistret for å male, og lærer noe av herr Hans Heyerdahl, en av kunstnerne som maler ved fjorden. En av de som kommer fra Kristiania for å male i det spesielle lyset i Åsgårdstrand er Edvard Munch. Munch er svært spesiell, og mange beboere på stedet frykter ham.

Johanne får huspost hos den velstående familien Ihlen, og blir venninne med deres yngste datter Tullik. Sammen drar de på turer i skog og mark, og de besøker Munch i hans hage. Tullik er forelsket i ham og det utvikler seg til noe mellom de to. Johanne blir hennes alibi, da familien Ihlen nekter henne å være sammen med en mann som han. Johanne blir viklet inn i svært vanskelige situasjoner med løgner og bedrag, men Tullik presser henne. Hun liker seg også hos Munch hvor hun også får male, men hennes egen mor får nyss i deres omgang med maleren og vil sende henne bort.

Historien, dramaet i romanen mellom de to familiene, jentene og Munch er spennende og interessant nok. Jeg synes også det var interessant å lese om Munch, som er i tiden også med Karl Ove Knausgård nye bok om hans bilder. Imidlertid er det som sagt over litt for langtekkelig. Jeg leste 150 sider før jeg synes det begynte å skje noe. Det er mye utbroderende språk, forsåvidt fine naturskildringer, mye om fargelære (sitater fra Goethe innleder hvert kapittel) , men det ble rett og slett for saktegående for meg. (det er mulig jeg bare greier å lese krim, sakrposa og biografier for tiden.;))

Et pluss ved boka er at jeg kommer til å se etter Munchs muse i bildene hans fremover. En liste med malerier som er nevnt står bakerst i boka.

Andre har likt den bedre enn meg:

Bokelskerinnen, Elikken, Bokvrimmel, Tones bokmerke, MinBokogPalett

Lisa Strømme: Malerens muse, 349 s

Harper Collins Nordic 2017

Kilde: Leseeksemplar

Forlaget side, med blurbes fra britiske anmeldelser av originalen The Strawberry girl

Intervju med forfatteren som har fått solgt romanen til 13 land

Årets store begivenhet, litteraturfestivalen på Lillehammer, nærmer seg med stormskritt. Attpåtil kommer den litt senere enn i fjor og forfjor. Neste helg har vi faktisk kommet til juni. Festivalen starter onsdag den 30.mai og varer til søndag 4.juni. I år har den ikke et gjennomgående tema som tidligere, men flere temaer som kan engasjere bredt. Ser man gjennom programmet så finner man litterære løyper på flere områder. Jeg kan heller ikke i år være tilstede alle dagene, men tar en feriedag så jeg kan reise ned på torsdag. Jeg får med meg mye da, selv om det er flere programposter på onsdag og tidlig torsdag jeg mer enn gjerne kunne tenkt meg å deltatt på. Her er min festivalløype:

Men først litt mer om løyper, forfattere og tema.

I år blir nasjonalisme I USA og Europa et tema, et svært viktig sådan. Man finner indisk løype, nasjonalismeløype, musikk og litteraturløype, samfunnsengasjert krimløype, klassikerløype mm. Det er mange arrangementer for barn, sjekk Pegasus. Det går også litteraturtog fra Trondheim, men det rekker ikke jeg å bli med på. Jeg tar et annet tog.

Store forfattere som kommer er bl.a. Karl Over Knausgård (akkurat nå meget stor i Tyskland, hvor han ble tatt imotsom en litterær rockestjerne ifølge Dagbladet), Vigdis Hjorth, mer aktuell enn noen gang og fast inventar på festivalen, men det som blir særdeles spennende i år, er at hun skal snakke om sin litterære metode (onsdag 31.mai, noe jeg dessverre ikke får med meg), men jeg får med meg Hjorth gjennom 30 år på fredag . Mener jeg også så en en samtale mellom henne og Dag Solstad på programmet.

Årets hovedgjest Ngugi wa Thiong'o og hans siste roman er omtalt i Dagbladet dag

Programmet et så stort og mangfoldig at jeg går i surr hver gang jeg leser gjennom det. En annen jeg gjerne skulle møtt er Jan Kristoffer Dale, som også deltar arrangement før jeg kommer. Dale er en av de unge lovende som ha fått stor oppmerksomhet med de knakende gode novellene i samlingen Arbeidsnever som kom ut i fjor. Anbefales for alle. Nuvel, her kommer mitt foreløbige program.

Som alltid er dette en ønskeliste, som kan forandre seg, som jeg ikke har sjans til å gjennomføre uten å springe meg ihjel, sulte ihjel og være to-tre steder samtidig. Et utgangspunkt er det dog.

Torsdag 1. Juni

17:00

Inspirasjon med døden til følge (endret)

Lillehammer Bibliotek

Hvor finner krimforfatterne litterær inspirasjon? Med Johan Theorin og Eystein Hanssen.

Må få med meg dette, tipper det blir en interessant samtale for meg som leser mye krim.

19:00

Litterær Festaften

Maihaugsalen

Med blant annet Karl-Ove Knausgård . Aktuell med bok om Munchs bilder, stor i Tyskland for øyeblikket. Jeg har enda ikke møtt ham live, så derfor vil jeg så gjerne. Men samtidig får jeg mitt første valgets kval med dette siden Nordisk mesterskap I slampoesi går paralellt. Holder en knapp på festaften, mulig jeg kan få med meg litt av begge.

19:00

Nordisk mesterskap i poesislam 2017

Teltet på Stortorget

Slam er så gøy, og her blir det nok stor stemming.

22:00

Litteraturquiz

Kulturhuset Banken, Festsalen

Et must som I fjor og forfjor. Håper bokbloggerlaget vårt greier litt mer poeng enn I fjor.

Fredag 2. Juni

10:00

Om å intervjue og å la seg intervjues

Nansenskolen

Dette er veldig tidlig for meg på en lørdag, så hvis jeg ikke er helt maroder etter kvelden før, så skal jeg prøve å få med Hans Olav Brenner snakke om intervjuet.

Hvis jeg får med meg dette, så tar jeg en kaffe og litt frokost før jeg drar på kritikerseminar I Banken. Greit å være opplagt der:

12:00

Kritikk som offentlighetsutøvelse

Kulturhuset Banken, Holbøsalen

Ane Farsethås, Karin Haugen, Arne Borge om kritikerrollen. Gjennom sine pririteringer har de innvirkning på hvilke bøker som får offentlig oppmeksomhet og hvilken.

Interessant! Også for oss bokbloggere.

Men- det er et men, arrangementet kolliderer med Mine brødre som jeg også gjerne vil ha med meg.

12:00

Mine brødre

Plan B

Adel Khan. Islam, I kjølvannet av Paristerroren, fremmedfrykt, rasisme..

13:00

Den biografiske muligheten

Elephant Kunsthall

Ja, absolutt interessant. (Hvor ligger Elephanten? I nærheten av biblioteket? Fikk det ikke opp på kartet.)

Med Steffen Kverneland, Selma Lønning Aarø (skrev om Anna Munch i fjor), Ane Nydal

13:00

Fredagslunsj

Søndre Park

Men oj, flere arrangement samtidig…

Fredagslunsjene er alltid trivelige. Lurt å møte opp tidlig for å få stol og bordplass. Sol gjør susen. Vi får se.. Med Ida Jackson, Pedro Carmona Alvarez, Ingrid Z. Aanestad, Sharad..

13:00

Mennesket og naturen

Café Stift

Kanskje…

14:00

Hjorth gjennom tretti år

Lillehammer Bibliotek

I alle fall dette. Høy prioritet! Sikkert lurt å være tidlig ute for å få god plass.

14:00

Poesi blant kunsten

Lillehammer Kunstmuseum

Skulle ha vært, men Hjorth kommer nok foran..

Det går også et arrangement om Ytringsfrihet under press med bl.a. Ulrik Imtiaz Rolfsen som jeg gjerne skulle hatt med meg. Anbefaler festivalen å ta opp alle arrangementene så vi kan se dem I ettertid.;)

15:00

Morgenbladetsalongen

Teltet på Stortorget

Interessant. Med Ane Farsethås som samtaleleder.

16:00

Slam og/eller poesi

Galleri Zink

Interessant. Pedro Carmona-alvarez, Joanna Rzadkowska, Evelyn Rasmussen Osazuwa og Peder Dyreborg. Mye poesi I slammen.

16:00

Veien hjem

Elephant Kunsthall

Og jeg som elsker reiselitteratur og reiser I litteraturen. Spørs om dette kommer foran slam og poesi. Ingrid Z. Aanestad og Erlend Flornes. Tove Nisen.

(OBS!fare for nye bokkjøp, siden jeg ikke har lest bøkene dere, mua Tove Nilsen)

17:00

Hvem bestemmer hva som er poesi?

Teltet på Stortorget

Bob Dylans Nobelpris, hvor går grensene? Låtskriver, lyrikere. Med Pedro Carmona Alvarez, Håvard Rem, Frode Grytten, Mathias R. Samuelsen. Kan bli en interessant samtale, skjønt jeg tipper alle er enige I at låtskiving kan være poesi.

17:00

Kritisk ettertanke

Kulturhuset Banken, Festsalen

Men så kolliderer poesien det med dette da. Knut Hoem, Kaja Skjerven Mollerin og Margun Vikestad diskuterer tre av fjorårets mest omdiskuteret bøker; Arv og miljø/Hjorth, To søstre/Seierstad, Wunderkammer/Repstad.

19:00

Banknatta

Kulturhuset Banken

Alltid fest og moro. Slampoesi, Liv Guldbrandsen, men noe må vike for jeg skal ha med meg Vigdis HJorth og Dag Solstad I Hobølsalen 20.30. Det går nok på bekostning av noe slam. Og hvis vi orker så kan natta bli lang med DJ Audun Vinger og dans.:)

Lørdag 3. juni

Om fredagen var et maraton, er det nok å finne på på lørdag også. Må rekke en frokost før jeg løper avgårde. (når skal man få tid til å blogge om begivenhetene? Må legge inn pauser, ta det før jeg går ut eller før jeg legger meg så dere får noen snaps underveis. Instagramming vil det i alle fall bli)

11:00

Nordisk mestermøte

Lillehammer Bibliotek

Kim Leine og Steve Sem-Sandberg.

(Fare for bokkjøp, har ikke lest noe av disse..)

12:00

Former for sorg

Café Stift

Tomas Espedal. Kanskje går jeg bare rett hit. Espedal er morsom å høre på.

13:00

Biografi som detektivhistorie

Lillehammer Kunstmuseum

Ja, dette må man få med seg. Artig at festivalen har så mye krim på programmet I år.

13:00

Lørdagslunsj

Søndre Park

Alltid koselig, men når det kolliderer med krimmen, så vet jeg ikke. Vitanza skal hit, men jeg har hørt/sett ham før.

14:00

Før og etter bruddet

Teltet på Stortorget

Nina Lykke og Monica Isakstuen. Leste bøkene deres I for, og det kan bli en interessant samtale dette.

15:00

De norske syriafarerne

Lillehammer Bibliotek

Åsne Seierstad og Demina Vitanza. Et must for den som interesserer seg for Syriafarere, radikalisering etc. Har lest begge bøkene, og tipper jeg må prioritere dette.

16:00

Finn morderen! Et litterært spill for krimelskere

Teltet på Stortorget

Ja!!

17:00

Espedals år

Elephant Kunsthall

Espedal, bare så bra. Må se. (Får man kjøpt mat her?)

18:00

Jason Timbuktu Diakité

Teltet på Stortorget

Vurderes. Om jeg greier å ta inn mer, eller bare må pause, kanskje spise middag?

20:00

Dylan, Cohen og Gud

Fra pub til pub

Så klart! Et must hvert år. Gode sko påkrevet.

Fra Pub til pub 2016 Levi Henriksen og Christer Mjåset (foto:Anita Ness)

Søndag 4. juni

13:00

Søndagslunsj

Søndre Park

Tove Nilsen. Monica Isakstuen, Johan Theorin, Ane Nydal. Bare været blir bra..

14:00

Krim i teltet

Teltet på Stortorget

Johan Theorin og Torkil Damhaug. Begge er opptatt av det psykologiske I bøkene sine. Kan bli veldig interessant.

14:00

Lillehammer i litteraturen

Café Stift

Virker interessant dette også, med flere forfattere som Åsne Seierstad, Trine Vollan, Arne Hugo Stølan, m.fl. Foreløbig holder jeg en knapp på krimmen.

15:00

Hageselskap på Bjerkebæk

Bjerkebæk

Hvis jeg rekker det før toget går hjem… Det er nydelig på Bjerkebæk.

Med Tove Nilsen.

Sukk, det er så mye man skulle fått med med seg. Flere internasjonale forfattere, politiske og litterære møter, men hard prioritering må til.

Av erfaring vet jeg at jeg ikke greier å få med meg det jeg setter opp på planen en gang. Ting må fordøyes imellom for å ta inn alt. Mat og drikke, sosiale samtaler tilbaketrekking, pauser etc..

Men bra blir det uansett!

Note to self:

*Sjekk værvarselet

*Pakk lett, husk paraply

*gode sko

*Ta med ferdamat og drikke til togturen

*Lesetoff

*Kamera
*Laptop
*Ladere
*Ørepropper

Link til festivalen og program her

Moshonista og Elisabeth skal også dit som i fjor, og forhåpentligvis enda flere bokbloggere.

Noen innlegg fra festivalen på Lillehammer tidligere år:

2013

2015- høydepunkt Margaret Atwood

2016- del 1

2016- del 2
Løypa mi fra 2016- ikke så ambisiøs som nå, virker det som, men fredagen innholdt mange flere arrangement enn det som ble skrevet..

Har lest mange av bøkene det skal snakkes om, men håper å få lest Knausgårds siste før jeg drar, den om Munchs bilder og Om Våren

Lillehammer Stasjon med vandrerhjem og hotell for festivalgjengere på lavbudsjett.. I år blir det enerom. Kjekt, praktisk, internett og mat/frokost i kafeen under for den som vil ha.

I fjor leste jeg Den gjenfødte morderen av forfatterduoen A.J.Kazinzky, på strender i Cuba. Jeg elsket den boka. I år er de ute med den fjerde boka om gisselforhandler Niels Bentzon i Københavnpolitiet og hans kone astrofysiker Hannah Lund. Denne boka er også god, men når ikke helt opp til Den gjenfødte morderen, men uansett så skriver de så godt at dette er bedre enn mye annet i krimgenren.

Psykolog og drømmeekspert Evelyn Heiberg blir funnet drept i sitt hjem. Hun er en anerkjent professor og psykoterapeut og den fremste i sitt slag i Danmark. Spesialist i jungiansk psykologi og drømmetyding. På hennes PC finner politiet en e-post sendt til det berømte Junginstituttet i Zurich i Sveits. Hun ber om hjelp til å tolke en drøm som en av hennes pasienter har hatt i mange år, som hun ikke greier å finne ut av.

Parallelt befinner Niels Bentzon og Hannah Lund seg i sitt livs krise. Hannah har nettopp fått en alvorlig kreftdiagnose. Langtkommen og antagelig uhelbredelig.

Bentzon kaster seg over arbeidet for å greie å holde ut de vanskelige dagene. Sentralt i etterforskningen er drømmen, hva betyr den? Kan nøkkelen til drapet ligge her? Bentzon og teamet oppsøker hennes pasienter, studenter, nær og fjerne bekjente. De havner i fristaden Christiana, innom et seruminstitutt, i Sveits. Spor fører i alle retninger, villspor, riktige spor? Hvem vet hva som fører hvor. Det er faktisk etterhvert helt umulig å skjønne hvem som kan ha gjort dette.

Romanen har også en parallelhistorie om noe som skjedde i Sarajevo i 1984. Daro, en serbisk ung mann, er en meget dyktig skytter og tar på seg farlige drapsoppdrag. Er det en link her? Ja, noe må det være.

Hannah får beskjed om at hun har kort tid igjen å leve. Hun bestemmer seg for å reise til en selvmordsklinikk i Sveits. Hvorfor forlenge lidelsen? Niels må bare akseptere, han er full av sorg og skal ta seg av de to barna deres samt gå på jobb i en meget vanskelig etterforskning. Hvordan greier han det?

Plutselig kommer han på at Junginstituttet er i Sveits, og ber Hannah dra dit siden hun allerede er der nede, for å hjelpe han med finne ut noe om den drømmen. Hun orker ikke, vil ikke, vil dø, men nysgjerrigheten tar overhånd.

Hannah kastes inn i en helt ny verden. Hennes liv har dreid seg om det som foregår i universet. Nå får hun et innblikk i sitt indre liv. Drømmer, kanskje har de noe for seg?

I to land foregår en intens kamp, på liv og død. Det er nervepirrende så det holder..

Kazinski skriver drivende godt. Effektivt og kortfattet der det er påkrevet, men også lyrisk der det passer inn. Ispedd dialoger og tankerekker av filosofisk og psykologisk karakter, denne gangen om kreftgåten, drømmetyding, Jung og Freud, biokjemi med mer. Det er det som gjør Kazinskis bøker så interessante. Det er ikke bare en krimgåte, det er så mye mer, metafysikk, vitenskap, liv og død, det indre og det ytre. Det imellom, det skjulte og det som vises.

Siden jeg selv, så lenge jeg kan huske, har vært interessert i drømmer ble det spesielt interessant. Jeg har gått flere kurs og en utdanning i drømmearbeid med en jungiansk psykolog, deltatt i drømmegrupper, lest mye og arbeidet med egne drømmer. Derfor blir jeg nok også ekstra kritisk og kan henge meg opp i ting som jeg mener ikke stemmer. Som at Evelyn Heiberg er den eneste, seriøse, i Danmark som kan arbeide med å tyde drømmer. Nå tror ikke jeg at hun er den eneste jungianske psykologen som jobber med drømmer i terapi i Danmark. Det finnes mange som arbeider profesjonelt med drømmer i Danmark, bl.a. på/fra Jes Bertelsens institutt Vækstsentret, Institutt for Kunstterapi (som er inspirert av jungiansk psykologi) for å nevne noe. Kazinski får det til å høres så eksklusivt ut, men det er det nødvendigvis ikke. Selvfølgelig har de rett til å bruke sin kunsteriske frihet, men allikevel. Ellers så synes jeg at måten de tenker på og nøster i drømmen gjennom Niels og Hannah for å finne ut av drapsgåten er veldig bra og interessant, bare for å ha sagt det. (men noe skal man jo henge seg opp i, ikke sant?) Hannah har helt spesielle tenkeevner, men også en svært utviklet intuisjon, noe også Niels har. Begge er på en måte en slags supermennesker som takler de mest umenneskelige av påkjenninger. De har en enorm kapasitet, slik bare krimhelter kan ha, antar jeg. Men artig er det å følge disse to.

Jeg lever med dem, føler med dem, Niels sin uutholdelige smerte og sorg, og jeg vil ikke helt godta Hannahs rasjonelle måte å forholde seg til kreften og døden på. Selv om temaet assistert selvmord er et interessant og viktig tema. Man får noe å tenke på etter Kazinskis bøker. Dette er ikke lettbent krim som forsvinner ut av hodet etter at boka er klappet igjen.

Hvis jeg ellers har noen innvendinger over Drømmetyderens død, så er det at det er en del repetisjoner, som irriterer meg noe. Dette kunne med fordel ha vært strammet inn. Tankerekkene/oppsummeringene til Niels, Hannah, Daro trenger ikke gjentas så mange ganger..

Men ellers; A. J. Kazinski er fortsatt i særklasse.

Mitt innlegg om Den gjenfødte morderen her

Mer om Drømmetyderens død på Gyldendals side

Foto: Bjarke Johansen

A. J. Kazinski: Drømmetyderens død, 405 s

Gyldendal 2017

Kilde: leseeksemplar

Tore Renberg er nominert i klassen Årets roman for Du er så lys. En ganske annerledes roman av Stavangerforfatteren, enn det mange av hans lesere er vant til fra før. I Du er så lys, skriver han blant annet på nynorsk. Dette er ikke en serie (så vidt meg bekjent) som Texas-bøkene eller bøkene om Charlotte Isabell og Yngve.

Dette er noe av det jeg skrev i min blogg i fjor om Du er så lys:

“Romanen handler om Jørgen og Vibeke som bor i en enebolig og har to sønner. Vibeke er en handlekraftig dame, et rivjern, rektor på barne- og ungdomsskolen på stedet. Jørgen er miljøterapeut på et bokollektiv for unge mennesker som sliter psykisk.

De får nye naboer, Steinar, lege og Liv Merete, med en liten sønn.

Steinar tar umiddelbart mye plass og blir naturlig sentrum der han befinner seg. Han er en gladlaks, som faren til Jørgen eller Vibeke kaller han. Han der gladlaksen.

Parene blir etterhvert gode venner, selv om de ikke helt kommer inn på Liv Merete. Da Jørgen reiser til London på fotballkamp, blir Steinar med, siden kompisen til Jørgen har blitt syk. Noe underlig skjer med Steinar, noe som gjør Jørgen urolig.

Og uroen øker hos både Jørgen og Vibeke i tiden fremover. Noe skurrer hos naboen. Men hva er det? Hva er det med Steinar?”

Resten av innlegget mitt her

Jeg likte romanen veldig veldig godt, men innrømmer at det er den første av Renbergs bøker jeg har lest. Han har likevel absolutt ikke vært ukjent for meg. Filmene om Yngve og Charlotte Isabell har jeg sett. Texas har jeg så vidt begynt på. Intervjuer med ham har jeg fått med meg i mange aviser og TV opp gjennom årene. Han fremstår som en likanes kar, en reflektert og engasjert forfatter som attpåtil spiller i band.

Har du ikke lest boka? Da er det på tide. Du er så lys har nettopp kommet i lekker pockeutgave. (bildet over)

Jeg satser på å komme med mer Tore Renbergstoff i løpet av juni. Nå er det viktigste at dere kommer i gang med å lese. Selv skal jeg lese meg opp på noen andre av hans bøker. Hva har du lest av Renberg? Hvem leser mer enn Du er så lys i juni?

Let`s go to the party!

Linker til Bokbloggeres innlegg om boka kommer etterhvert i bloggen til Norske Bokbloggere/Bokbloggerprisen. Følg med!

(pga litt tregt nett på NSB nedover dalan mot Lillehammer nå, får jeg ikke lastet opp bilde av Tore Renberg. Kommer senere---)

Denne oppsummeringen blir kjempekort. Mai har vært en travel måned. Mye sosialt, familie, arrangement, jobb, mindre lesing, noe serietitting. Her kommer en oversikt:

En av mai måneds høydepunkt. Krim. Lansering to dager til ende av Jørgen Brekkes Avgrunnsblikk. Her på Sellanraa i Trondheim. Bokblogger Reading-Randi slår av en prat etter samtalen og får sin bok signert. (foto: Anita Ness)

Bøker lest:
1. Dette skjer ikke av Ida Lorien Ringdal: dikt, debutant, norsk2017, leseeks, 78 s
2. Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood: dystopi, USA, 1001-bok, 285 s, fått
3. Går, gikk, har gått av Jenny Erpenbeck: Tyskland, samfunn, leseeks, 322 s
4. Hvis helvete var av is av Bernard Minier: Frankrike, krim, leseks, 633 s
5. Fordelen med å være sensitiv - en guide..av Lise og Martin August: sakprosa, kjøpt, 168 s
6. Anorektisk av Ingeborg Senneset: sakprosa, psykiatri, norsk2017, debutant,leseeks, 303 s
7. Malerens muse av Lisa Strømme: crossover-romanbio, debutant, leseeks, 349s
8. Drømmetyderens død av A.J. Kazinzki: krim, Danmark, Sveits, Bosnia, Østerrike, leseks, 405s

SUM: 8 bøker

(trodde jeg skulle rekke å lese ferdig Om våren av Knausgård, men det gjorde jeg ikke. Leste den ferdig på toget i dag, 1.juni)

*1 diktsamling/3 romaner (ikke-krim)/2 krim/2 sakprosa
*6 leseeks/1 fått/1 kjøpt
*2 norsk 2017
*4 debutanter

Land besøkt:
USA, Tyskland, Fankrike, Danmark, Sveits, Bosnia, Østerrike

Beste roman:
*Tjenerinnens beretning

Beste krim:
*Hvis helvete var av is

Alle bøkene var gode på sitt vis, men den jeg synes det gikk tregest å lese var Malerens Muse. Litt nedtur den der..

Film fra bøker:
*Wild av Cheryl Strayed. 2012. Boka ble skrevet i 2012 Interessant og sterk film om en ung jentes vandring i 3 mnd, etter en vanskelig periode med sorg over morens død, rusmisbruk og et heller utsvevende selvdestruktivt liv.
*Outlander av Diana Gabaldon. Sesong 2 , episode 1-9 , på Viaplay. Litt lei av Claires lidende fjes, men ellers er det nok drama. Episodene i Paris var også veldig fornøyelige. Tenker da på konegn og prinsen, spesielt..
*The Handmaid`s tale av Margaret Atwood, episode 4-7 . HBO Nordic.

Litterære arrangement:
Boklansering og lanseringfest av Avgrunnsblikk av Jørgen Brekke 18. og 19. mai.

Pluss kjempetrivelig fest for frivillige i Litteraturhuset i Trondheim, og hjelper på et arrangement med en somalisk/amerikansk poet. Ladan O.

Lillehammer litteraturfestival:
Min planlegger

Jeg ønsker dere alle en flott juni!

Det er litt varmere på Lillehammer enn hjemme. Litt lenger sør, litt mer sol da jeg kom, mye folk i telt og bank og høy stemning. Toget i går ble forsinket fordi en person befant seg ved sporene like før innkjøring til Lillehammer stasjon. Politiet måtte klarere før toget kunne kjøre inn. Litt ekkelt, må jeg si. Hva var på gang? Etter et kvarter, og allerede litt forsinkelse fra før i tillegg, kjente jeg det ble litt for mye stress å dra på Maihaugen på Festaften med Knausgård og co, så jeg joina de andre bokbloggerne og dro på Nordisk mesterskap i poesislam i teltet. Det var kult.

De tre finalistene fra Sverige, Norge og Danmark i fullt telt.

Finalistene hadde tre runder med fremføring av egne tekster. I tillegg hadde de en oppvarmingsartist før hver runde, blant annet en deltager fra i fjor; Fredrik Høyer, en artig kar.

Norske Evelyn Rasmussen Osazuwa (skuespiller, Hotel Cæsar, Blacbox), regjerende verdensmester i poesislam fra Paris tok hele kaka. Stemt frem av publikum og jury. Jeg synes tekstene hennes var gode og fremføringen helt strålende. Det er vel ikke bare patrioti, når jeg sier det. Hun vant tross alt i Paris med norske tekster. Sterk innlevelse med gåsehudfaktor, særlig med teksten om verdensproblemene vs kjærligheten.
De andre to var Agnes Torok , Sverige (3.plass) og Lasse Nyholm Jensen , Danmark, 2.plass. Sistnevnte skåret kun maxpoeng med en tekstom strikking. Det gikk vel rett hjem på Lillehammer. Dansk mann som snakker om strikking..

Evelyn mottar blomster , pokal og heder og ære.

Neste tradisjonsrike happening er litteraturquizen i festsalen på Banken. I år var laget vårt forsterket med atter to bokbloggere; Line (Lines bibliotek) og Solgunn (Solgunn sitt) . Elisabeth (Bokstavelig talt) og Ingalill (Moshonistabloggen ) og jeg har hatt treerlag de siste par årene. Og i år var det ikke enklere, men vi greide faktisk mer. Det har aldri vært så mange lag, sa quizmaster Cato Schiøts. 29 lag. Og maxpoeng var 47.

Vi havnet midt på treet sånn ca og fikk 27 poeng.

Og jeg skal love deg at det var ikke enkle spørsmål. Her trengs det kunnskaper om dyr i litteraturen, spesielt ulv, bøker utgitt i 1917, Fønhus, Undset, Munch, Knausgård, nytt og gammelt, titler og forfattere, årstall, diverse tekstutdrag, gåter, bokstavsammensurim, etc etc. Jeg er førnøyd med det vi fikk til denne gangene.

Laget vårt.

Intens sjekking av et annets lag svar.

Etter quizen var det på tide å gå hjem til hotellet. Det ble sent nok, og jeg kjenner at jeg trenger både søvn og hvile for å greie slike lange dager. Derfor droppet jeg de tidligste punktene på programmet i dag. Men nå skal jeg avgårde å høre på Vigdis Hjorth gjennom tretti år, og deretter går det slag i slag som kulimenerer med festaften på Banken i kveld, med slam, Liv Guldbrandsen og Vigdis Hjorth og Dag Solstad. Det er visst en luke før festaften for middag. Mat må man ha. Mat, drikke, søvn og gode stoler (men det er kanskje for mye forlangt? ). (ehe.. Moshonista har testet stolene og de er ikke for oss eldre damer. Jeg tipper hun har rett, hvis det er disse klapp/pinnstolene uten støtte i korsryggen som de setter opp overalt nå om dagen..)

Sjekk også Elisabeths festivalrapporter

Fra badet på rommet mitt, Stasjonen.

Fredag sto jeg opp senere enn jeg hadde planlagt. Hadde sovet dårlig, var sliten og ikke helt i vater. Best da å ta det med ro. Å presse seg til å fly på mest mulig arrangement kommer det ikke noe godt ut av, og hodet vil ikke greie å henge med likevel. Bedre da å være fokusert om det jeg går på.
Det ble noen veldig gode arrangement i går, Vigdis Hjorth, Morgenbladsalongen, Veien hjem. Noe ble avlyst, noe kom jeg ikke inn på, men poesislamen i festsalen på Banknatta reddet mye. Her er noen glimt:

Vigdis Hjorth gjennom tretti år på Biblioteket.

VIGDIS HJORTH gjennom tretti år.
Det var stappfullt på biblioteket. Mange kom ikke inn. Jeg fikk komme inn fordi jeg var akkreditert, mens flere ble avvist i døra. Vigdis deltar på en mengde arrangementer på denne festivalen, men nå er hun vel mer populær enn aldri før.
Arv og miljø. Hjulskift. 30 dager i Sandefjord. Leve posthornet.
Hun har blitt en av våre store forfattere. Hun er morsomt å høre på, hun har interessante refleksjoner, hun byr på seg selv.
I denne samtalen spør Kaja Schjerven Mollerin om hva som har vært tematikken i forfatterskapet hennes. Svaret kommer ikke umiddelbart. Hjorth tenker seg om. - Forelskene. Ja, så kommer det. Om forelskelsen til Jørgen da hun var ti år. Tenk i dag jobber han av alle ting i rusomsorgen i kommunen min, sier hun og ler. - Kanskje vi treffes igjen. (Vigdis har alltid vært ærlig på at hun drikker mye)
Så forteller hun om alle de ulykkelige forelskelsene hun har tjent penger på. Slitsomt, men innbringende. Så ler hun. Som hun ler og gestikulerer mye gjennom samtalen. Forteller episoder, historier. Om da hun satt i fengsel i Sandefjord, om de andre jentene, om behovet for å bli tatt i mot, om at de skulle sy vinhøner og hvor mye moro fikk de ikke ut av det. Vinhøner sydd av rusmisbrukere. Høna mi er det nok ingen som vil ha osv. Haha..
Om Hjulskift og forholdet til bilselgeren, hvorfor hun måtte skrive om det. Selv om hun tenkte at hun ikke skulle skrive om det. Han har fått lese alt. Han synes det var kjedelig. Så forskjellige. Likevel så er han en veldig klok mann, men ikke belest. Og Vigdis som trodde man leste for å bli klok, ble klokere av å lese, men altså så kan man være veldig klok uten å lese også. Erkjennelse. Møtet mellom akademia og en annen verden.

Man kommer ikke utenom debatten rundt Arv og miljø. Virkelighet eller ikke. Vigdis sier hun ble så forbauset over at hun ble nevnt i samme åndedrag som Knausgård og Espedal, hun skriver da ikke sånn som dem. Hun bruker noe fra sitt liv, men romanprosessen fungerer på sin egen måte. Når hun bruker noe fra sitt liv er det en ting, så må man huske på at veldig mye blir utelatt, historien blir en egen historie som hun prøver å løfte opp til noe allmengyldig.
Det vitner om at hun har greid det ut fra responsen hun har fått fra lesere som kjenner seg igjen selv om de ikke har opplevd det Bergljot i Arv og miljø mente hun hadde opplevd.

Hva er hun mest fornøyd med når det gjelder seg selv, spør Mollerin.
At hun har solgt så godt og kan leve av det..
Nei, med deg selv..
Tenker...
-At jeg har et så godt forhold til ungene mine.
-Utdyp.
- Jeg har ikke vært noen enkel mor. Men jeg har lært meg å legge meg flat, si unnskyld. Vi har et godt forhold i dag og det er ingen selvfølge, og det er det viktigste for meg.

Til slutt sier Vigdis noe om at kvinnefrigjøringsprosessen i Norden har vært den mest vellykkede i hele verden. Glem ikke det.

(dette ble raskt memorert ut fra noe av det hun snakket om.. mulig jeg endrer/redigerer senere)

Lillehammer, torget. På vei fra biblioteket til teltet.

Morgenbladetsalongen i et fullpakket telt.

Tre kritikere: Åsa L (Sverige), Bernard Ellefsen (Norge, kritiker i Morgenbladet), Tuve (Danmark) og Ane Farsethås. (kulturreadktør i Morgenbladet, leder samtalen)

Tema: Forskjellige tendenser i litteraturen. Forskjellige strømninger. Hva kan man skrive om, hva er man opptatt av i de tre landene for tiden? Den politiske i litteraturen. Hva er politisk litteratur?

Arbeiderlitteratur, i dag vs 70-tallet.

Ingen liker slagordlitteratur.

Ellefsen mener bøker han kan være enig i innholdet/budskapet i som feks Simon Strangers bøker faller sammen litterært. De blir for entydige politisk. Litteraturen bør være flertydig, skrives slik at man selv får nye tanker, stiller nye spørsmål, ikke kun få bekreftet det du allerede mener.

Det skrives mye om aktuell tematikk i dag, som flyktningekrisen, radikalisering, men få gjør det på en god litterær måte, mener Ellefsen.

Om forskjeller mellom landene:

Eks. I Danmark er det debatt rundt en bok om man skal/bør kjøpe sex til pleiepasienter. I Sverige er et sånt tema helt uaktuelt, Likedan i Norge hvor salg og kjøp av sex er forbudt.

Åsa mener at det som skjer i Sverige nå kommer til og bør, avspeiles i litteraturen. Sverigedemokratene, splittelsen i folket. Selv skriver hun mest om relasjoner, det å forstå andre.

Ellefsen mener vi har flere gode forfattere i Norge som skriver politiske bøker om arbeiderklassen, selv om det ikke er så tydelig på samme måte som 70-tallslitteraturen. Han nevner Carl Frode Tiller, Eivind Hoffstad Evjemo, Jan Kristoffer Dale. Samt at våre store forfattere som Karl Ove Knausgård, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Geir Gulliksen- føler en forpliktelse til å skrive politisk litteratur. (om 22.juli, postmodernismen, med mer)

Dette var en meget interessant samtale som jeg gjerne kunne hørt mer på, men den varte bare en liten time. Merker at det er slike ting som dette som gir meg noe ekstra, som jeg liker å høre på.

Mer av dette... (og kanskje skriver jeg et mer utfyllende referat fra samtalen senere)

Erlend Flornes Skaret og Tove Nilsen i samtale om Veien hjem.

Overskriften var Veien hjem, og reiser i litteraturen der Tove Nilsen, en erfaren reiseforfatter, bokbader Erlend Flornes Skaret (Nomade) og Ingrid Z. Aanestad (Sibylle).

Sted: Elephant kunsthall. Ute, sitter på paller, med pute og ryggstøtte, men litt kaldt, så jeg går før det blir helt ferdig. Med forkjølelse på lur bør jeg unngå å fryse.

Her hadde jeg nok forventet noe annet. Det ble ikke så mye snakk om reiser, selv om de hadde skrevet om reise i sine bøker. Bøkene ble jeg nysgjerrig på, særlig Nomade, men ellers synes jeg Tove Nilsen ble for dominerende i samtalen. De to andre kom lite til.

Kritisk ettertanke. Festsalen Banken.

Tre kritikere, Margunn Vikingstad, Merethe Granlund og Knut Hoem diskuterer tre av fjorårets mest omtale bøker; Arv og miljø av Vigdis Hjorth, To søstre av Åsne Seierstad og Wunderkammer 27 kataloger av Niels Chr.-Repstad. (dikt).

Hva er bøkene styrke og svakhet? Fortjente de alle prisene og oppmerksomheten?

Forsåvidt en interessant diskusjon, selv om det ikke kommer opp noe nytt vedrørende Arv og miljø og To søstre. Begge bøkene er behørig diskutert opp og ned i mente siden de kom ut. Virkelighetslitteratur. Litterær sakprosa. Det problematiske med mangel på kilder (to søstre) osv..

Det mest interessante var å høre dem snakke om Wunderkammer. Et stor og ambisiøst verk på over 700 sider. Granlund liker den veldig godt, mens Hoem ikke får spesielt mye ut av den. En bok som bør leses mer en en gang, mener Granlund. Ved andre gangs lesing åpnet den seg for henne på en annen måte enn ved første gangs gjennomlesing. Hun var også opptatt av at man ikke skal være så opptatt av å forstå alt når man leser dikt. Det handler mye om stemning, det udefinerbare, følelser man får når man leser.

(er helt enig med deg, altså)

Selv har jeg boka hjemme og har lest litt over 50 sider, og ble enda mer giret på å prioritere å lese den ferdig.

Mat må man ha. Kyllingsandwich på Cafe Sift før Banknatta åpner.

Christian Kjeldsrup er kveldens banksjef og åpner Banknatta. Liv Guldbrandsen ble syk, så det ble litt slakke før Poesislamen startet kl. 20.00.

Vi fikk en liten overraskelse med lokal korsang, noe som gjorde meg glad. Flinke var de.

Jeg hadde bestemt meg for å få med meg Dag Solstad og Vigdis Hjorth kl. 20.30. Så litt på slam først og gikk ned. Jeg skjønte at det ble kø og fullt hus, men så gæli som dette, nei.

Vi var mange som ikke kom inn. De hadde flyttet arrangementet til Cafe Stift, og det er ingen tvil om at det lokalet ble for lite. Burde ikke arrangøren forstå at dette ble populært?
Vi som sto i kø utenfor varmen registerte at forlagsfolk og andre VIPs gikk forbi oss og rett inn.
Som en i køen sa:
- Hvorfor får ikke vi som er lesere og kjøpere av bøkene deres komme inn? Vi leserne, mens forlagsfolk og venner som treffer dem stadig vekk blir prioritert?

Så sant så sant.
Jeg innrømmer at dette ergret meg. Her har folk kjøpt dyr billett til Banknatta for å få med seg Solstad og Hjorth og så slipper de ikke inn. Det er ikke bra.
Noen av oss fikk stå i gangen. Jeg hørte. Jeg hørte at Vigdis snakket masse og at Solstad mumlet og svarte i korte setninger, uten at jeg fikk med meg hva han sa.
Jeg fikk vakta til å ta bilde for meg, siden han var så lang.

Etter en stund gikk jeg opp til de andre som var på Poesislam.

Svenske Olivia.

Taro på gjesteopptreden.

Verdensmester og nordisk mester Evelyn.

Så gikk de gamle hjem...

Dagen i dag: True crime, Isakstuen og Lykke, Syriafarere, detektivkrim i teltet, pub-til-pub, og kanskje noe mer..

Link til Rapport fra torsdag 1.juni

Lillehammer. 3. og 4. juni. Innspurten.
Planene var større enn deltagelse på diverse poster disse dagene også. Men sånn er det. Søvn, mat og sosialisering er også viktig. Mer kritisk til hva man løper på enn før også, antar jeg. Lettere å velge bort noe.
Både lørdag og søndag kom jeg meg opp til frokost sammen med de andre. Hyggelige stunder. Og jeg som er så morgentrøtt er forundret over at jeg orker å prate så mye som jeg gjør. Får et morgenkick, kanskje noe er i endring? Som noen sier de blir med alderen, mer våkne om morran. Ikke så dumt det, i grunn. Selv om søvnbehovet fortsatt er stort, kan det hjelpe å tvinge seg opp til frokost.
De fysiske basale behovene er også viktige på festival. Slik at man henger med og holder ut. Jeg valgte å bruke et par timer på å blogge på lørdagen før jeg dro ut. Det hjelper å fordøye inntrykkene med å skrive om dem. Angrer litt på at jeg ikke fikk med meg Espedal og Porter om sorg, når jeg leser hva Elisabeth skriver. Men jeg kan jo lese Porters bok.

Her kommer noen snutter fra lørdag og søndag:

Åsne Seierstad og Demian Vitanza om Syriafarerne. I samtale med Laila Bokhari. ( i midten) Et av høydepunktene for min del. (foto: Anita Ness)

Kl. 13.00:
Biografi som detektivhistorie.
Lillehammer kunstmuseum.
Formann i biografiforeningen innleder.
Fredrik Wandrup intervjuer forfatter Nicholas Møllerhaug om boka Stupet.
Overtema: Kan true crime-genren tilføre
biografien noe?

Stupet handler om den berømte Bergensarkitekten Leif Grung (1894-1945) (som jeg aldri har hørt om) og hans endelikt. Møllerhaug bodde i nabolaget der Grung hoppet inn i døden. Han ble nysgjerrig på hvorfor og startet sitt gravearbeid. Det førte ham til intriger, misunnelse blant arkitekter, krigen, motsandsarbeid med mer.. Beskyldninger haglet mot Grung og det endte med at han tok sitt eget liv. Rykter var en ting, men sannheten antagelig en annen.
Møllerhaug viser en del bilder fra bygninger Bergen som Grung tegnet. Jeg er ikke så godt kjent i Bergen, men tenkte at hadde dette vært Trondheim hadde det blitt kjempeinteressant.

En sympatisk samtale som gjorde meg interessert i boka.

Etter dette valgte Ingalill, Solgunn og jeg å lunsje på en gresk liten restaurant i Storgata. Det var billig og godt, salat og pai, og rolig i motsetning til mange av de andre kafeene som var stappfulle på denne tiden. God og mett, kjappet jeg meg til biblioteket.

15.00: De norske Syriafarene
Biblioteket.
Åsne Seierstad og Demian Vitanza. Laila Bokhari leder samtalen.

Her var det selvsagt stappfullt og så vidt jeg kom meg forbi køen av de som ikke kom inn. Pressepasset reddet meg. Det går bra på biblioteket, men ikke på Cafe Stift. Der er de nok strengere med brannforskriftene, men så er lokalet der langt mindre. Kanskje er akkriderte allerede telt inn i publikumstalllet på biblioteket også, hva vet jeg.

Seierstad og Vitanza har begge skrevet bøker om Syriafarere. Seierstads To søstre er en sakprosabok. Vitanzas I dette livet eller den neste, en roman, basert på utallige intervjuer med en hjemvendt Syriafarer som sitter i norsk fengsel.
Jeg har lest begge bøkene og synes de er veldig gode og lærerike.
Samtalen var grei nok, men det brukes mye tid på å snakke om innholdet i bøkene før det blir tid til meningsutvekslinger om hva som fører til radikalisering. Dette kunne de gjerne snakket om enda mer, men Bokhari måtte stoppe samtalen når det begynte å bli temperatur og engasjement.

Årsakene til radikalisering er nok sammensatte. Begge mente at det måtte ha tilløp i et miljø. Man treffer noen som deler de samme tankene, påvirker hverandre. Elementet utenforskap er helt klart der, behovet for å gjøre noe som betyr noe, samt religion. Religionens betydning er sterk, mener Seierstad. Man bør ikke undervurdere betydningen troen har når det gjaldt disse unge idealistiske menneskene. De to søstrene mente de gjorde det gode for familien sin, for hvis de kom døde som martyrer ville de også deres venner og familie komme til himmelen og da kunne ta med seg 70 stykker (hvis jeg husker det rett)

Seierstad sa også at vi vet lite om hva som skjer i Syria nå. IS grense til Tyrkia er stengt. Folk kommer verken inn eller ut. Søstrene har ikke gitt livstegn fra seg på 8-9 mnd. Hun tror likevel de lever, ellers ville noen ha ført budskapet om martyrdommen ut av landet.
Men radikaliseringen stopper ikke opp selv om radikaliserte ikke kan reise til Syria. Det skjer i hele Europa, får nye utløp, som det vi så i Manchester.

Med dystre tanker i hodet (Londonangrepet i friskt i minnet) gikk jeg over til teltet for å leke detektiv med de andre.

Klar for å løse en krimgåte. Vi skal finne navn på tittel, forfatter, detektiv og morder. Godt rustet med papir, penn, øl, vin og potetgull. Liv Guldbrandsen leser en sammenfattet tekst fra en kjent (?) kriminalroman. Navn og diverse er endret for å forvirre oss skikkelig, men plottet er riktig.

Her er de tre vinnerne som må legge ut som sine teorier om mordgåten. Unni Lindell, Jørn Lier Horst og Fredrik Wandrup er panelet som underveis deler sine kvalifiserte refleksjoner med oss.

Siden Elisabeth hadde den beste teorien av oss på bordet måtte hun opp å gjøre rede for seg. Hun hadde faktisk svaret, men ble dessverre villedet av oss andre. Men uansett; en tredjeplass er veldig bra!

Arket med svaret vårt og Lindells notater. Forfatter var Dorothy Strayers, tittel : Dødsklokkene. Morderen var også kirkeklokkene.

Tid for pause og middag. Vi prøvde en rolig vietnamesisk restaurant. Ikke så værst, selv om servitøren ikke forsto menyen helt og ga meg en meget sterk chilimarinert rett. Men jeg fikk bytte og sjefen beklaget så mye. Det kaller jeg god service.

20.00 - : Pub-til-pub med Cohen, Dylan og Gud med Rem & Rem og Holm

Fullstappet som vanlig der vi startet på Haakons Pub. Håvard Rem synger litt surt og lyden er ikke helt synkronisert. Kanskje det er lyden. Litt mørkt og dystert, og værre skal det bli.

Lydverket neste. Her ble vi stående i trappa ved inngangen, noe vi ble litt lei av, så vi dro avgårde til Teltet for å få gode plasser der. Vi ble ikke så begeistret over musikken/lesingen heller, så det gjorde ikke noe. Cohen og Dylan er hver for seg fantastiske låtskrivere og artister, men det skal noe til å få det i nærheten like bra på norsk. Håvard Rem er anerkjent forfatter og gjendikter, men likevel. Dette var ikke akkurat er så lystig. Det var tross alt lørdagskveld.

Vi må ikke glemme å ta en selfie av oss. Noen prøver seg på trutmunn. Jeg synes det er veldig vanskelig og holder på å le meg ihjel.

Etter en times tid strømmer det folk inn i teltet. Vi får selskap av biografikongen Ingar Sletten Kolloen på bordet vårt og da går praten lystig om (Moshonistas) biografilesesirkel etc. Tommel opp for gode biografier. Kolloen er imponert over at vårt litterære felleskap har kommet langveisfra til denne festivalen. Fra nord, fra midt, fra vest og øst for Oslogryta.

Hva skulle festivalen gjort uten de frivillige?

Rem & Rem på plass i teltet. Nå skal godbitene komme, som de har gjemt til slutt.

Ikke bare Cohen og Dylan, men også andre sanger. Om Hans Nilsen Hauge- sterkt som bare juling, taket reiser seg, Hallelujah. Og en av deres nye låter, om at man ikke trenger å forstå alt.
Jeg synes det var fint. Jeg synes det ble bedre og bedre, lyttet til tekstene. Musikken, fele, gitar og munnspill. Stemningsfullt. (mine venner var ikke enige, men dem om det)

Men alt i alt så forventet jeg nok noe lystigere på en pub-til-pub-runde på Lillehammer en lørdags kveld. (men det var dette med pinsa, da..)

SØNDAG 4. juni:
Frokost og deretter en tur i teltet for litt hjerneføde sammen med Elisabeth.

12.00: Hjerneføde
Teltet.
Søstrene Ylva og Hilde Østby og Kaja Nordengen i samtale med Gunnar Tjomlid.

Østby har skrevet Å dykke etter sjøhester, om hukommelse. Nordengen har skrevet Hjernen er stjernen, en mer generell bok om hjernen. I et lettfattelig språk.
Tema er hjernen, hukommelse og falske minner.
Vi har flere falske minner enn vi tror, sier de. Med eksempler. Vi kan fortolke ting så forskjellig. Vi kan "huske" ting vi ikke har opplevd. Vi kan ha sett bilder i et album da vi var barn, fått ting fortalt og siden huske dem som vi var der. Vi kan hente bruddstykker av minner ut av hjernens skuff, sette det sammen med noe annet og få en helt annen historie ut av det enn det som skjedde.

Jeg skulle ønske de kunne ha snakket mer om hukommelse og falske minner, men det inspirerte meg i alle fall til å lese bøkene, særlig den til Østby.
Hva er virkelig, hva er sant? Finnes det en objektiv sannhet? Samtalen ga næring til slike tanker..

14.00: Krim i teltet.
Johan Theorin og Torkil Damhaug i samtale med Magnhild Bruheim.

Begge er prisbelønnet, begge skriver såkalt "litterær krim", begge er opptatt av det psykologiske aspektet i sine bøker,

Først får de spørsmålet om litterær krim. Ingen av dem skjønner begrepet. Damhaug: Et underlig begrep. Er ikke all krim litterær? Hva er det ellers? Theorin: Jeg vet ikke hva som menes med litterær.

Men de er begge opptatt av å skrive kvalitativt gode bøker. Damhaug hevder at det er vanskeligere å skrive en god kriminalroman enn andre romaner.

Om skriveprosess, tematikk, motivasjon:
Damhaug er fascinert av ondskap som tema. Hvordan greier han å sette seg inn i de skjebnene han skriver om?
Han sier det er lett å skrive om sympatiske personer, men vanskelig å gå inn i det grusomme. Han sier at alle forfattere må bruke empatien sin, det er verktøyet. Men det krever å gå inn i det grusomste og det preger ham en stund etterpå også. Han tror folk leser krim som en måte for å tørre å gå inn det vanskelige og grusomme på, en måte å bearbeide angst på kanskje. Man kan jo klappe igjen boka når man vil.

Theorin mener at også sorg ofte er sentralt i krimlitteratur.
I hans bøker står også det mystiske sterkt, myter, det overnaturlige, spøkelser. Hvorfor?
Han sier ha ikke hadde noe valg. Han vokste opp med alle disse historiene på Øland. Mange hadde sett noe, opplevd noe, skumle ting. Han har tatt i bruk det i skrivingen sin. Han har ikke selv opplevd slike ting, men tror på folk sine opplevelser.

Damhaug er også opptatt av at erfaringer kan gå igjen i generasjoner og prege folks liv. Som krigen. Det kan bli godt romanstoff av det.

Angående debatten om samfunnskritikk i krim og skjønnlitteratur. Legger de inn det i sine bøker?
Nei, sier de begge. De skriver mer om det individuelle som går galt. Damhaug sier han ikke vil legge inn noen meninger i sine bøker. Ikke noe "70-talls" politiske budskap. Viktig å ikke være bundet av en ide om å være politisk korrekt eller ukorrekt når man skriver, men være åpen.
Samtidig er det viktig å være klar over at bøkene leses så forskjellig avhengig av kontekst. Ha et etisk ansvar uten å bli bundet.

Har de plottet klart? Hvordan er prosessen?
Ingen av dem har det.
Damhaug har noen karakterer og relasjoner klart og så begynner han å skrive. Ikke alltid han vet hvem morderen er i starten. Det gjør det gøy å skrive.
Theorin sier han kan ha et mål, men godt kan havne et annet sted.

Nye prosjekt på gang?
Damhaug kommer med ny bok i september, en bok i slekt med de andre. Handler om en som er språkløs og er vitne til et mord.
Theorin kommer med 3 bøker i 2018. To ungdomsbøker- nordisk fantasy fra Svartedauen, samt en psykologisk thriller som han skriver på nå.

Jeg gleder meg, og synes dette var en fin avslutning på årets litteraturfestival på Lillehammer.
Krim er også litteratur.

Mine andre innlegg fra årets festival:
Torsdag 2. juni
Fredag 3. juni
Festivalplanlegger (oppdatert)

Noen innlegg fra festivalen på Lillehammer tidligere år:
2013- del 1

2013- del 2

2015- del 1 - høydepunkt Margaret Atwood
2015- del 2

2016- del 1

2016- del 2
Løypa mi fra 2016

Alle fotoene er tatt av meg. Copyright.

Takk for i år Lillehammer!

Å lese om små barn som forsvinner, blir drept, mishandlet, misbrukt - er alltid fælt. Agnes Matre har i sin tredje bok, denne gangen en krim, latt historien spinne rundt et forsvunnet barn og grov omsorgssvikt i en familie med to barn. Øystese er stedet. Idyll møter skjulte tragedier og gamle hemmeligheter i vakre Hardanger.

Anders, 6 år, forsvinner hjemmefra og blir ikke meldt savnet før dagen etter. Hans søster Ina, 12 år, ringer politiet. Faren er syk, full, fyllesyk. Han hadde en heidundrende fest lørdag kveld og Anders vandret avgårde på morgenkvisten for å besøke den eldre damen Selma i nabolaget. Han kommer ikke hjem.
Lensmann Bengt Alvsaker møter også gutten den morgenen, men tenker ikke så mye over det. Gutten bruker å besøke Selma. De, både Selma og Anders, bor i nabolaget til lensmannen.
Mandag får Bengt besøk av sin sønn Thomas, 11 år, som han aldri har truffet. Moren skal på ferie med sin nye mann og tenker visst at far og sønn har godt av å bli kjent.
Det er bare det at Bengt har null peiling på barn, og da nabogutten Anders blir meldt savnet får han også hendene fulle med etterforskningen.
Alle stener snus, alle innbyggere blir oppsøkt, noen blir tatt inn til avhør. Små spor her og der og full ettersøking til vanns og til lands.

Bygda består av mange rare folk som virker å ha noe å skjule eller oppfører seg mistenkelig. Gamle Selma med den enfoldige voksne sønnen Johan som bruker å leke med Anders. Johans venn Kurt, einstøingen som skremmer vannet av et par av etterforskerne, unggutten uten alibi som kanskje har kjørt i fylla, den skjøre Solvår som sniker seg mistenkelig inn og ut av hus. Og gjestene på faren, Kjartan Gulliksens fest.

Skinnet bedrar er en trist og vond historie om grov omsorgssvikt som det gjør vondt å lese. En far som aldri burde hatt omsorgen for barn. Hjerteskjærende scener. Matre legger ikke noe imellom når hun skildrer dette. Far som slår datter, far som drikker, som presser, truer og kan være svært voldelig og uberegnelig. Dessverre er det for mange barn som har det slik.
Kontrasten til idyllen rundt er stor.
Lensmann Bengt sliter med dårlig samvittighet for egen sønn, for at han ikke har varslet barnevernet, for at at han ikke reagerte da Anders gikk ute alene i pysjen søndag morgen. Hans kollega Susanne Hauso har også sitt å slite med i denne boka.

Som krimroman er den spennende og vond, men ikke spesielt original. Matres styrke er noen nydelige naturskildringer, gode karakterer som vi blir godt kjent med (i alle fall en del av dem), spennende miljø og scener på land og vann. Det er et par undervannscener her som er utrolig fascinerende. Beskrivelsen av Inas angst og redsel. Betjent Susanne Hausos traumer. Godt språk rett og slett. Hun kan å snekre sammen en god spenningshistorie. Hvis jeg skal innvende noe, så er det at jeg synes det kunne bli litt for mange similes og metaforer som jeg følte ble litt påklistret. Disse trenger hun ikke, i alle fall ikke så mye, hun skriver nok like godt uten.

Jeg ser frem til å følge Agnes Matre, Bengt Alvsaker og Susanne Hauso videre. Antar at også sønnen Thomas og kollegaen Lerke dukker opp igjen.

I denne boka møter vi også igjen karakter fra hennes forrige bok; Kledd naken som jeg har blogget om her.

Stryk meg over håret var hennes første roman. Den har jeg blogget om her.

Flere bokbloggere har lest og lovprist Skinnet bedrar:
Bjørnebok, My Criminal Mind, Ebokhyllami, Tine, MedBokogPalett (og flere blir det nok)

Agnes Matre fikk gode anmeldelser i Dagbladet og VG også. Terningkast fire i begge avisene:
VG
Dagbladet (under betalingsmur)

Agnes Matre er født i 1966, jobber som lærer og bor i Haugesund sammen med Geir Tangen .
Hun har gitt ut de to første bøkene på Commentum og Comino, men er nå antatt på Gyldendal.

Agnes Lovis Matre: Skinnet bedrar, 350 s

Gyldendal 2017

Kilde: Leseeksemplar

En helt ny bok, på norsk, av Carlos Ruiz Zafon kommer snart ut på Juritzen forlag. Jeg har vært så heldig å få et forhåndseksemplar, som jeg kastet meg over med det samme den kom inn i døra her. De som har lest Vindens skygge og Engelens spill vet godt at denne forfatteren kan skrive gode historier. Det var Tåkens hersker også.

Vi befinner oss i Spania i 1943.
Unggutten Max flytter med familien sin, mor og far samt to søstre til en landsby ved kysten. Foreldrene har kjøpt et stort gammelt hus og faren har tenkt å innrede et verksted der. Huset med den gamle eiendommen viser seg å huse hemmeligheter av det skumle slaget.
Lenger bort på stranda bor den litt eldre Ronald i ei hytte og bestefaren hans bor i Fyrtårnet. Ronald elsker å dykke ned til et gammelt skipsvrak og lete etter skatter. Max blir kjent med Ronald ved en tur i landsbyen og de begynner å henge sammen. Både Max og søsteren Alicia vil bli med Ronald og dykke. Trekløveret har det mye moro sammen.

Max har imidlertid en del merkelige opplevelser hjemme. I den store hagen ligger det en park med mystiske statuer innhyllet i tåke. Lillesøsteren har også fått lov til å ta med seg en hjemløs katt på flyttelasset, en katt som skremmer Max. Max forteller Ronald om opplevelsene og det viser seg at også han har opplevd ting.

Så begynner enda skumlere ting å skje...

Jeg ønsker ikke å fortelle mer nå. Å spoile for mye er bare dumt.

Tåkens hersker skal være en slags grøsser. Romanen blir klassifisert som Young Adult noen steder. Forfatteren selv mener disse bøkene er like aktuelle for ungdommelige lesere som lesende ungdom.
Dette er den første romanen Zafon skrev, da han var 27 år, men det er først nå den kommer ut på norsk.

I min alder så skal det noe til for at jeg synes noe blir skummelt i litteraturen, og det synes jeg ikke denne boka er heller. Men likevel synes jeg den er spennende og godt skrevet. Historien flyter lett avgårde, og jeg koser meg hele veien. Tåkens hersker er en roman for den som liker velskrevne eventyrlige historier med mystikk og spenning. Denne er mye enklere i sin konstruksjon enn Vindens skygge, men i høyeste grad lesverdig også for en voksen leser. Anbefales!

Det kommer to bøker til i serien til høsten som heter Midnattspalasset og Skogens skygge. Jeg gleder meg til dem også.

Carlos Ruiz Zafon: Tåkens hersker, 231 s
Juritzen forlag 2017
Kilde: Forhåndseksemplar

Jeg lever. Kategorien i Moshonistas biografilesesirkel i juni er Jeg lever. Å finne en biografi om en levende person er ganske lett. Det finnes mange. Utfordringen kan være å bestemme seg. Som vanlig har jeg latt hyllebøkene stå for valgte mitt. Jeg hadde flere mulige, Robert Plant, Robert Eriksson, Samuel Massige, Gerd Liv Valla, Vladimir Putin, Toralf Maurstad, Frid Ingulstad, Mick Jagger, Neil Young, pluss noen til. Ganske raskt innsnevret jeg valgte til Robert eller Robert. Rockeren eller politikerrebellen? Langt eller kort hår/nesten ikke hår ? Trønder eller brite? Valget endte på verdalingen og politikeren. Rockern har fortsatt langt hår og kan vente til desemberkategorien som er Hårete. Eriksson passer ikke inn der, det er i alle fall sikkert. Robert Eriksson har i sin selvbiografiske Bare gjør det, med undertittel: Trofast rebell for Siv og Erna, skrevet om sitt liv som politiker fra sin spede ungdom i FrPu til sin tid som stortingsrepresentant og statsråd i Høyre/FrP-regeringen. Boka kom ut i 2016 på Kagge forlag. Interessant lesing om sosialpolitikk og politisk spill, og veien til toppen i politikken, fra en "liten gutt fra bygda", som han selv har titulert seg i boka.

Biografilesing i hjembygda til Robert Eriksson. Verdal Hotell skimtes gjennom vinduet. Her ble 15-årige Robert Eriksson "kastet ut" av Carl I Hagen. Best å holde seg på lang avstand fra "ondskapens hotell" .(foto: Anita Ness)

Vel. Min mor jobbet på Verdal Hotell som kokk fra 1974 og langt inn i pensjonsalderen. Hun ler når jeg forteller om Erikssons opplevelser på hotellet som han benevnte som Ondskapens hotell, i sin galgenhumoristiske tone som preger deler av selvbiografien. I dag kan navnet gi mening, sier hun. Det har gått nedenom og hjem med det velrennomerte hotellet siden et lederskifte for noen måneder siden.
Om det samme har skjedd med Robert Eriksson, tror jeg ikke, skjønt det gikk rykter om han selv måtte gå på NAV etter å ha fått avskjed i nåde som NAVs minister.

Når det gjelder Eriksson var hans inntreden i politikken på Verdal Hotell sentral. Det var i 1989 og han gikk siste året på ungdomsskolen, 15 år gammel. FrP med Carl I Hagen skulle stifte styre i Verdal FrP. Robert meldte seg til tjeneste for partiet. Han har så lenge han kan huske vært samfunnsengasjert og politisk interessert. Hagen spurte hvor gammel han var. Robert kunne ikke lyve. - 15 år. Hvor da partilederen ser stramt på ham og ber ham forlate lokalet.

"Jeg har lyst til å svare frekt tilbake. Det er urettferdig, jeg er klar for å stille opp for partiet , og så vil ikke Carl ha meg med, tenker jeg før jeg stormer ut." ( s. 10)

Den andre episoden han skildrer fra Verdal Hotell er fra 2013. Eriksson befinner seg på valgvake 9. september sammen med partikolleger fra Nord-Trøndelag. Eriksson har sittet i Stortingets arbeids- og sosialkomite i åtte år, og er mer enn klar for å fortsette i rikspolitikken. Dette var en kveld preget av stor spenning. Eriksson var plutselig inne, så ute. Da den 9. ble til den 10. var han ikke med . Det føltes tungt. I taxien hjem tenkte han dette:

" I taxien på vei hjem den natten lurte jeg på hva det var med Robert Eriksson og Verdal Hotell. Jeg startet FrP-karrieren min der med å bli vist døra av partiets store høvding, og nå hadde det norske folk tuppet meg ut av rikspolitikken. Var det ondskapens hotell?
Det føltes godt å le litt av seg selv. " (s. 35)

Verdal Hotell på andre siden av jernbanen, der mesteparten av sentrums servicefunksjoner og butikker nå befinner seg. En grå og regnfull lørdag i juni. (foto: Anita Ness)

Robert Eriksson ble født i 1974 på Levanger (det er der sykehuset er). Hans foreldre var arbeidere. Faren var yrkessjåfør og bergverkssarbeider, moren sekretær i en bedrift og en del år i skranken i Fokus bank. Ifølge wikipedia skal han ha vokst opp i Lysthaugen i Verdal, men ifølge andre kilder har han vokst opp i Inndalen. I boka sier han ikke akkurat hvor, bare at han har bodd på Stiklestad (i sitt voksne liv) og har slekstforbindelser til Vera, ei fjellbygd i Verdal.
Verdal har sterke AP-tradisjoner. Aker Verdal, hjørnsteinsbedriften, ble etablert i 1973. Fra før var Verdal ei rik jordbruksbygd. I dag er Verdal i tillegg kjent for Lottomillinærer, Spelet om Heilag Olav på Stiklestad, et rikt kulturliv innenfor teater og musikk; Paul-Ottar Haga, Hildegunn Eggen, Anitra Therese Eriksen, Ståle Bjørnhaug, Gjermund Larsen, Nord-Trøndelag Teaterhøgskole, LasseLom med instagramberømmelse, fotballstjerna Tina Svendsen, alt som gikk galt på 90-tallet; rusmisbruk, overdoser, selvmord, ulykker på topp i landsstatistikken, villmannskjøring, råning, Marte Hallem og I Skyggen av oljeeventyret. med mer..

Robert Eriksson er Verdals første statsråd. Han er i godt selskap med partikamerat Per Sandberg fra Skogn i samme fylke. Eriksson var også ung på 90-tallet og mistet mange han kjente i rusmisbruk.

Når det gjaldt valg av parti, følte han seg ikke hjemme i AP, heller ikke Høyre. Han leste partienes programmer opp og ned. Han var inspirert av Jens Bjørneboe, og synes Bjørneboes forakt mot formyndermennesker. var fascinerende (kred!) Han landet på FrP som det partiet som han følte seg mest hjemme i. Han kaller seg en hverdagsliberalist.
Etter nedturen med Carl I på Verdal Hotell, satte han seg på mopeden og kjørte hjem og engasjerte seg enda mer i idretten. Ifølge seg selv var han god i fotball og var aktiv også i andre idretter i oppveksten; hopprenn, skirenn, kombinert og skiskyting. Han var en kreativ og aktiv gutt, sier han.
Eriksson skjønte fort at politikk ikke var for sarte sjeler. Han merket som unggutt stigmatiseringen FrP ble utsatt for. Han fikk høre mye sjokkerende av voksne folk når han sto på stand med partiet og delte ut løpesedler, som at han ikke måte dele ut løpesedler for det rasistpartiet etc. Det var ikke lett å være FrPer i AP-kommunen Verdal. Men han ville noe, og kom langt. På tross av dysleksi og skjellsord.

Verdaln. Øragatan. Kor e råneran ? (foto: Anita Ness)

Han forteller om mange år som aktiv i et parti som har måttet tåle mye både av ytre press og indre konflikter. Fra lokal- og fylkespolitikk ble han innvalgt på Stortinget i åtte år, og deretter var han som nevnt statsråd i ca to år i Erna Solbergs regjering til hun skiftet ut en del i regjeringen høsten 2015. Bergunnelsen var en hestehandel. Justisdepartmentet var for stort, og det skulle opprettes et eget innvandringsdepartement, som Sylvi Listhaug skulle lede. Da ville Høyre ha tilbake Sosial- og arbeidsdepartmentet. FrP kunne ikke si nei til et eget innvandringsdepartement, het det. Så da måtte Eriksson ofres. Det kom som et sjokk på Robert Eriksson. Han var i gang med politiske prosjekter som han gjerne ville gjennomføre. I den tiden han var sosial- og arbeidsminister var han støtt og stadig ut i media i forbindelse med NAV- arbeidsplikten, få unge ut i arbeid, Uførereformen, Pleiepengesaken, Nordsjødykkerne, med mer. I boka fremstår han som en politiker med hjerte og stort engasjement for de vanskeligstilte i samfunnet og mot urettferdige ordninger. Det gjelder både barn, voksne og eldre.

Det var spesielt interessant å lese om å være politiker på regjeringsnivå, hvordan samarbeidet med de andre i regjeringen var, samt med embetsverket som han mener er et veldig tungt system, som han til tider følte seg sterkt motarbeidet av. Det er ikke rart det tar tid å få gjennom endringer når saker treneres, slik han opplevde det. Angående de politiske samarbeidspartnerne sier han rett ut hva han mener. Både på godt og vondt. Erna får ros for å være rettskaffen og en god leder, også Siv. Per Sandberg dolket han i ryggen ved en anledning, men de er likevel gode venner. Trine Skei Grande er trivelig, men alt for godtroende. Knut Hareide er også veldig trivelig, men prater for mye uten handling, og er mer sosialdemokrat enn kristenkonservativ. Jonas Gahr Støre har han ikke så mye til overs for, han er Tåkefyrsten, og som ventet levner han ikke SV noe særlig kred. LO følte han seg også svært motarbeidet av. Media er på godt og vondt. Grafsende og grådige ulver ute etter sensasjoner, men også viktige som vaktbikkjer.

Når det gjelder det politiske innholdet synes jeg det var mest interessant å lese om sosial- og arbeidspolitikken, da det ligger meg nærmest. Innvandringspolitikken skriver han også en del om, selv om det ikke var hans department, men det er et viktig område for FrP. Jeg synes han skriver mye vettugt og bra om sine tanker og planer i på velferd- og sosialpolitikk, mye mer enn det vi får inntrykk av gjennom å lese avisene og hvordan ting slås opp og blir vridd. Men når det gjelder innvandringspolitikken til FrP rygger jeg mer.
(Jeg presiserer at jeg ikke er noen FrP-tilhenger partipolitisk, ei heller SVer, og jeg har egentlig prøvd å lese boka uten å være farget av partipolitiske synspunkter -sympatier/antipatier)

Det som kom frem i media ved lanseringen av boka høsten 2016, var ryktene om forholdet Robert Eriksson skal ha hatt til sin politiske rådgiver, Ulrikke Holmøy, som han har skrevet en del om i boka. Han hevder selv at de ikke hadde et forhold selv om mange ville tro det. Sladder var det nok av i regjeringen og departementet, og media hengte seg på. Hva som er sant eller ikke, vet bare de to, og jeg har ikke tenkt å mene noe som helst om det. Jeg kjenner heller ikke Robert Eriksson personlig, selv om jeg har truffet ham et par ganger i familiære sammenkomster. Han var samboer med min kusine Elin som bor på Verdal.

For meg er boka først og fremst ei politisk bok hvor Robert Eriksson beskriver sin vei inn i politikken, hva som har motivert ham, hvorfor han valgte som han gjorde, og hans redegjørelser for sine hjertesaker og arbeidet med dem i samarbeid med andre. Om motbakker og motbør, om trump og seier. Om sitt privatliv skriver han ikke så mye, annet enn noen oppvekstskildringer og forholdet til familien, om en bror som døde så alt for ung og om sine to brutte forhold med Aashild og Elin, med to barn fra hvert av dem og om forholdet til sine barn i et liv som pendlerpolitiker.
Man kan tenke seg at han kanskje forherliger seg selv, at det er et forsvarsskrift fordi han måtte gå av, men jeg tenker ikke slik. Jeg tenker mer at det er et slags manifest over hva han tenker politisk og hva som skal til for å få til de nødvendige endringer når det gjelder å bevare en fremtidig velferdsstat for de som trenger det, blant annet. Jeg har ikke lest så mange andre politikerbiografier, faktisk kun to andre også de om FrP-ere, en om Carl I Hagen og en om Per Sandberg. At jeg har valgt dem, jeg som ikke sympatiserer med det partiet i det hele tatt, handler nok mest om at fenomenet FrP er interessant i norsk politikk, det inneholder mye konflikt og har flere sterke markante medlemmer.
Jeg har også lest en bok om Gerd Liv Valla og en om Reiulf Steen (AP), men det er lenge siden. Jeg tror jaggu meg jeg må lese en bio fra et annet partis ståsted også, snart.

Boka er forøvrig ganske lettlest, men en bør være interessert i politikk og i velferdsstaten for å få noe ut av den, tenker jeg. Den er skrevet av en mann som tydelig har satt seg inn i tingene, noe han også sier har vært viktig for ham som politiker. I tillegg er han rett på sak og har et friskt språk. (Itj verdaling ferr itjnå. )

Innlegg om Per Sandberg og Carl I Hagen

Status etter biografien:
Robert Eriksson har nylig tiltrådt som toppleder i Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL) med hovedkontor i Trondheim. Før dette var han manager i Manager i MSLGROUP Norway.
Han forlovet seg med Ulrikke Holmøy i februar d.å. De bor i en leilighet på Grunerløkka i Oslo. Eriksson har også hus i Verdal, Stiklestad.
Han sitter fortsatt i FrPs sentralstyre.

Du kan lese om andre biografier i Moshonistabloggen her

Robert Eriksson: Bare gjør det Trofast rebell for Siv og Erna, 381 s
Kagge forlag 2016
Kilde: Leseeksemplar

Noen ganger hoper det seg opp med leste bøker jeg ikke får blogget om der og da. Jeg liker imidlertid å ha skrevet noen ord om bøkene jeg har lest. Så husker jeg dem bedre og har et slags kartotek for meg selv. Om det kan gi andre noen tips er det også veldig fint. Nå har jeg lest fem bøker som alle har fått veldig gode kritikker. Sto de til forventningene? Både og. Det som blir et tydelig skille er språket, men også om historien er godt fortalt og om det fenger meg. Denne gangen gir jeg terningkast selv om det er sjelden jeg gjør det.

Myrkongens datter av Karen Dionne, 316 s.
Juritzen thriller 2017
Kilde: Leseeksemplar

Myrkongens datter ble utgitt før planlagt lansering på grunn av de gode anmeldelsene den fikk i hjemlandet, USA, nylig. Kjente forfattere blurber boka med "sensasjonell", "jeg elsker denne boka" etc. VGs Tom Egeland ga den terningkast fem og mener den kommer til å bli sommerens snakkis.

Klart man får forventinger. Jeg synes dessuten boka virket interessant og spennende ut fra hva den skulle handle om:

En ung pike blir kidnappet og lever mange år i skogen i Upper Peninsula med en mann av indianeravstamning. Hun blir voldtatt og gravid. De får datteren Helena som bor 12 år i skogen med dem. Mor og datter greier å rømme og faren blir satt i et høyrisikofengsel. Han erk jent som Myrkongen. En dag greier han å stikke av, og den eneste som kan få tak i ham er datteren Helena. Hun kjenner faren sin veldig godt, skogen og myrlandskapet ut og inn.

Romanen som blir karakterisert som en thriller, har en interessant historie, men for meg blir den for treg og språket er haltende. Noen ganger flyter det bra, og vi får fine naturskildringer. Andre ganger halter det og det blir, ja, for enkelt? Boka fortelles gjennom Helena i jeg-person, og det er lange tilbakeblikk til tiden i fangenskapet. Om vold, om å lære naturen å kjenne, om jakt, om et spesielt far-datter-forhold. Selv om faren tukter henne og plager moren, elsker Helena ham.

For meg blir tilbakeblikkene for lange. de dreper drivet i historien. Det er mest på slutten jeg føler det er en thriller.

For det meste er dette en oppvekstskildring om en spesiell familie, en spesiell livssituasjon, om jakt, leve enkelt utenfor samfunnet, om hvordan et menneske formes av en sær og utrygg oppvekst, om hvor sterke familiebånd kan være på tross av vold. Og om psykologien mellom en sterk far og en like sterk datter.

Jeg tenkte også på Natascha Kampusch da jeg leste boka. Situasjonen er ikke helt lik mellom henne og Helena, eller moren, men for begge handler det om bli kidnappet av en overgriper. Om hva som da kan skje med en.

Jeg føler når jeg skriver at det kan virke som jeg likte boka ganske godt. Men eh, det vet jeg ikke om jeg gjorde. Jeg kan forstå at den kan bli en snakkis, temaet tatt i betraktning. Men jeg syntes som sagt den var i tregeste laget og den kjedet meg dessverre enn del. Antagelig er det pga mangel på driv, de lange tilbakeblikkene og språket som jeg ikke likte spesielt godt, og for mye detaljer kanskje? Jeg ville så gjerne likt den bedre. Myrkongens datter kunne blitt så mye bedre med strammere redigering, bedre språk og større fremdrift.

Bjørn og Ann-Christin har også blogget om boka.

Terningkast: 3 +

Levende og døde av Han Kang, 343 s

Pax forlag 2017

Kilde: Leseeksemplar

Han Kang vant Man Booker-prisen for The vegetarian (kommer på norsk i 2018).

Levende og døde handler om folkeopprøret i Sør-Korea i 1980 som ble brutalt slått ned av hæren.

14 år gamle Dong-Ho leter etter sin beste venn blant de døde.

Historien blir fortalt fra flere synsvinkler. Det skifter mellom tider og år, mellom levende og døde.

Forfatteren legger ikke noe imellom når hun skildre den grusomme massakrens konsekvenser. Skjendete lik, tortur, blodig vold på sitt grusomste.

Forfatterens styrke er språket. Det er vakkert, selv om det er brutalt rett på sak. For meg ble det tungt å lese fordi det var så enormt grusomt og massivt voldelig. Jeg leste boka i porsjoner, la den fra meg en stund, leste litt. På den måten mister jeg en del av flyten, men jeg fant aldri tidspunktet til å lese om all den volden mer sammenhengende. Det ble for tøfft rett og slett. Det er ikke alt man orker, eller trenger å ta inn så direkte.

Mange har blogget om boka, bl.a:

Tine, Rose-Marie

Terningkast: 4 +

Om våren av Karl Ove Knausgård, 187 s
Forlaget Oktober 2016
Kilde: Kjøpt sjæl

Nydelig bok fra Knausgård som jeg leste ferdig på toget på vei mot Lillehammer litteraturfestival.
Jeg har ventet litt med å lese disse årstidsbøkene til Knausern etter Min Kamp-epidemien. Jeg var også usikker på om jeg var såå begeistret for årstidsprosjektet om å skrive brev til sin ufødte og etterhvert fødte datter, selv om jeg liker Knausgård som forfatter veldig godt.
Da Munchboka; Så mye lengsel på en liten flate, kom i vår, så jeg et intervju med ham og Ole Torp hvor han snakket en del om Om våren, og han også skriver om denne kornåkeren av Munch som han er så begeistret for. Han skriver også om kona Linda, hennes sykdom/bipolare lidelse, om hvor mye hun lå og ikke gjorde noe fordi hun var så deprimert, og om hvor lei han ble av at hun ikke greide å ta seg sammen. Knausgårds styrke er at han er så ærlig og at han vil bruke det litterært, hvordan det er å være menneske med alt slitet det kan innebære. Han beskriver hvordan han som far må ta så mye ansvar for barna og hvor vanskelig det er å være mannen til en periodevis svært syk kone. Og så skriver han så godt og har et meget høyt refleksjonsnivå og en dybde som jeg liker.

Om våren er en roman som berørte meg på mange måter og som jeg tenkte mye på etterpå, en bok jeg måtte snakke om da jeg var på Lillehammer.
Boka er nydelig illustrert av Anna Bjerger.
Anbefales!

Andre bloggere:
Rose-Marie

Terningkast: 5+

Velkommen til Amerika av Linda Bostrøm Knausgård, 93 s

Forlaget Oktober 2017

Kilde: Leseeksemplar

Dette er den første boka jeg leser av Linda Bostrøm Knausgård, nå eks-kona til Karl Ove.

Wow, som hun også kan skrive!

Romanen er ikke lang, kun 93 sider, men den er knapp og konsis og rommer så mye. Skulle jeg savne noe, så er det noen sider til for mer utdyping, selv om det strengt tatt ikke er nødvendig. Kanskje er det slik Linda må skrive for i det hele tatt å få skrevet? Fire barn, en berømt forfattermann, periodevis syk og innlagt, når skal man rekke seg selv?

Romanen er mørk. Den handler om en liten familie. Mor, far avdød, datter og bror. Jeg-forteller som er datteren, her som i Myrkongens datter. Også her skildres et far-og-datterforhold som er vanskelig. Ellen var redd sin far. Han kunne være voldelig, han var uforutsigbar, han drakk, han var syk, han var høyt opp, dypt nede. Han godtok ikke at moren kastet ham ut. Ellen tenkte at hun ville drepe ham, hun ønsket ham død, så døde han. Han oppsøker henne på sengekanten.

Ellen slutter å snakke. Broren spikrer igjen døra til rommet sitt , pisser i flasker og lever i musikken sin. Moren er skuespiller og sier ofte at de er en lys familie. En lys familie. Mens Ellen lever i mørket.

Ser hun ungene? Er det morens måte å overleve på? Ellen vil bare at moren skal være glad. Men snakke vil hun ikke.

Når jeg leser en så god roman som dette etter Myrkongens datter som jeg leste ferdig i natt, ser jeg veldig tydelig hvor mye språket har å si for leseopplevelsen. Hvor tydelig skillet mellom godt og mindre godt- dårlig er.

Selv om jeg ikke er helt i lesemodus for tiden, så leste jeg ut denne i et jafs i dag med unntak av nødvendige pauser. Det sier ganske mye.

Anbefales!

Terningkast: 6

Andre bloggere:

Rose-Marie, Åslaug (medbokogpalett)

Wunderkammer (27 kataloger) av Nils Chr. Moe-Repstad, 748 s

Flamme forlag 2016

Kilde: Kjøpt sjæl

Jeg leste en knallgod og fristende anmeldelse i Adresseavisen i fjor av Wunderkammer. Forfatteren hadde jeg knapt hørt om, selv om dette ikke er hans første diktsamling. Tematikken virket å være mørk, om døden, om livet, om universet m.m. Jeg måtte bare lese denne boka. Flere gode anmeldelser kom. Nominert til Brageprisen. I mai også debattert på Litteraturfestivalen i posten Kritisk ettertanke som en av fjorårets mest kritikerroste bøker.

Jeg har lest diktene i etapper. Wunderkammer er et massivt verk, et svært ambisiøst verk. Diktene består av tre linjer på hver side, organisert i 27 kataloger. Verket rommer det meste; fysikk, genier, oppfinnelser, metafysikk, krigene, reiser, døden, sykdom, smerte, kjærlighet, universet, religion.

Repstad spenner opp et bredt og svimlende lerret gjennom århundrer, landegrenser, fra det innerste i kroppen til det personlige og det store universet. Ambiøst. ja. Begripelig. Både og.

Dette er en bok man godt kan lese i flere ganger. Repstad skriver vakkert, godt. Gir noe å tenke på. Jeg liker det. Jeg liker formen, språket, selv om jeg ikke forstår alt. Jeg mener man godt kan lese dikt uten å forstå alt , man fornemmer likevel noe. Det er fornemmelsene, stemningen, hvordan ord settes sammen, som er det unike med poesi. Noe taler til sjelen, selv om man ikke kan forklare helt hva det er. Som musikk kan gjøre, som billedkunst, som natur.

Noe som går igjen i boka er kroppen, sykdommen, lidelsen. Repstad ble selv lam etter en stupeulykke i ung alder. Han skriver også om dette i Svalestupkatalogen for viderekommende (18). Som jeg har skjønt er dette noe av det mest personlige/selvbiografiske i diktsamlingen.

Det er vanskelig å plukke ut noen dikt, fordi de best leses i en helhet, en sammenheng, men her er et par smakebiter:

Jeg lå lydig i sengen det første året, men det er ikke vanskelig å si at Gud

har tatt årstider fra meg, og ønsker meg død i flere tilfeller; jeg forurenser

tilværelsen for biene og englene, tar hverken på meg skyld eller arveskyld (s.511, Svalestupkatalogen)

Jeg senker deg ned i et skogsvann som ligner øyet: når solen

står høyt, ser jeg hele kroppen din gjennom et filter av alger

ingenting annet levende ser deg (s.392, Venusbergkatalogen)

Anbefales hvis du ønsker å lese en fascinerende og ambisiøs diktsamling med åpent sinn. Ta deg god tid, denne raser man ikke gjennom. Kan med fordel leses om igjen, kanskje ta en katalog og noen dikt nå og da.

Jeg finner ingen blogger om diktsamlingen, men her er noen anmeldelser fra andre media:

Dagsavisen, Klassekampen, Aftenposten, Morgenbladet

Intervju med Repstad i Dagbladet. Han måtte ha hjelp fra legen til å fullføre samlingen.

Terningkast: 5+

Foto, snapshot: Anita Ness

Knapt en uke igjen av samlesingen av Du er så lys. Hvordan går det med dere? Har dere lest den før, men har lest noe annet istdet? Hvis ikke- det er fortsatt tid! Selv har jeg funnet et skuespill jeg skal lese; Femti flotte år med Frode Kommedal. Biblioteket har også mange bøker av Tore Renberg.

Jeg anbefaler også å se programmet med Tore Renberg i serien Hvem tror du at du er? som ligger på nrk.no. samt et intervju med ham i Brenner og bøkene om romanen Du er så lys, som er på kortlisten til Bokbloggerprisen.

Link til omtaler på Norske bokbloggeres blogg her

Alt er så nær meg av Klaus Hagerup. Om mora Inger, Moshonistas biografisirkel april -17

Oppsummering april- 17

4 norske: Kleiva, Ringdal, Eie Larsen og Blaavinge Bjørnevåg. Dikt, noveller og krim i skjønn forening.

Går, gikk, har gått av Jenny Erpenbeck

Hvis helvete var av is av Bernard Minier. Ypperlig isende ekkel fransk krim.

Anorektisk av Ingeborg Senneset

2 x Lansering av Jørgen Brekkes nye krim Avgrunnsblikk i Trondheim!

Kort om Malerens Muse av Lisa Strømme

Lillehammer Litteraturfestival -17 Planlegger

Drømmetyderens død av A.J. Kazinski. Igjen en spennende, interessant og mørk krim fra det danske radarparet

Samlesing Bokbloggerprisen juni: Du er så lys av Tore Renberg

Oppsummering mai -17

Litteraturfestivalen på Lillehammer (1) - Torsdag

Litteraturfestivalen på Lillehammer (2) Fredag

Litteraturfestivalen på Lillehammer - 17 (3) lørdag og søndag

Skinnet bedrar av Agnes Lovise Matre. Spennende og velskrevet, men vond krim.

Tåkens hersker av Carlos Ruiz Zafon

Bare gjør det. Trofast rebell for Siv og Erna. Av Robert Eriksson. Moshonistas biografilesesirkel Juni -17

Velkommen til Amerika Myrkongens datter. Levende og døde Om våren. Wunderkammer.

Tore Renberg- Du er så lys- hvordan går det med samlesingen?