Demian Vitanza har allerede fått en del gode anmeldelser og oppmerksomhet for sin siste bok; Dette livet eller den neste. Forfatteren har holdt skrivekurs i Halden fengsel, hvor han ble kjent med personen som er fortelleren i denne romanen. Ja, for de kaller det en roman. Det var Tariqs, fortellerens, krav for å gi sin beretning til Vitanza. Selv om det meste skal være sant, i den forstand at historien er virkelig nok, reel nok slik Tariq opplevde det, så kan navn, detaljer, situasjoner, steder etc være ombyttet og oppdiktet. Tariq heter heller ikke Tariq i virkeligheten, men det skal jeg komme tilbake til. Hvis man ikke henger seg opp i slike ting, vil sannsynligvis lesing av denne dokumentariske romanen bli en sterk opplevelse. Noe det ble for også for meg.
![]()
Tariq soner en dom for deltagelse i terrorvirksomhet og tilknytning til terroristgrupper i Syria.
Han fikk åtte år, og er den første hjemvendte fremmedkrigeren/Syriafareren som fikk en slik dom.
Tariq forteller sin historie til forfatteren i fengslet. Vitanza tilbrakte over hundre timer i fengslet sammen med Tariq i 2016 og skrev ned hans historie som nå er publisert i bokform.
Tariq er norskpakistaner, født i Norge og hadde en broket oppvekst. Far satt i fengsel (og gjør det enda hvis jeg ikke tar helt feil), og mora var alene med barna mye av tiden. De var ofte i Pakistan og bodde en stor del av oppveksten hos mormora. I Norge følte han seg ofte utenfor på skolen. De hadde mye dårligere råd enn de fleste andre, og Tariq skilte seg ut med annerledes klær, at han gikk med plastpose til gymmen etc. Etterhvert begynte han å skulke skolen, og foreldrene sendte han på en militærskole i Pakistan med høy disiplin da han var 12 år. Det var en utrolig tøff tid for unggutten. Han fikk komme hjem til Norge etterhvert, faren skjønte at det ikke var bra for ham å være der.
Ungdomstiden til Tariq var vanskelig. Han fant seg ikke tilrette og fant likesinnede. sammen gjorde de brekk og etterhvert begynte de å deale med stoff. Tariq følte med tiden at det ble meningsløst og begynte å interessere seg mer og mer for islam. Sammen med sine bestekompiser Carlos og Abri dro de i moskeen og traff andre som opptatt av salafisme, rettroende muslimer. Tariq interesserte seg for dette og de diskuterte mye hva som var rett islam, og dette utviklet seg mer og mer ettersom de kom i kontakt med Islam Net og andre miljøer i Østfold og Oslo. Ideen om å dra til Syria og hjelpe andre muslimer dukket gradvis opp og ble til et kall.
Tariq og Abri bestemte seg for å dra. På samme måten som jentene i Seierstads bok To søstre, sa de ikke fra hjemme før de hadde kommet frem. De kjørte med bil avgårde.
Vi får et innblikk i reisen og livet i Syria. En kjenning av Abri møtte dem på grensa, Abu Saad. Han tok hånd om dem. Abri ønsket å knytte seg til en tsjetjensk gruppe, siden han selv var tsjetjener og valgte å knytte seg til Sayfullah, Jamaad Sayfullah. Tariq selv var veldig i tvil hvem han skulle knytte seg til og om han ville sverge troskap til en gruppe. Det var heller ikke lett å finne ut hvem av gruppene man passet best inn i, hvordan de samhandlet med hverandre, hvem som kjempet mot hvem osv. Men de fleste opprørsgruppene var jo mot Assad. Og så var det PKK, kurderene som kjempet mot Assad, men som ikke var helt i tråd med islamistenes målsettinger. Altså, det var mye som var kaotisk og vanskelig å ta stilling til, og værre ble det.
Tariq fikk besøke Abri og Sayfullahs gruppe, og fikk et godt inntrykk av dem, men han ville ikke binde seg. For det meste hjalp han Abu Saad i ambulansen hans med å frakte sårede til leger og sykehus, dele ut matforsyninger og vann. Men han måtte også skaffe seg våpen slik situasjonen var.
Etterhvert kom også Carlos nedover. Tariq hadde allerede da sett veldig mye av krigens brutalitet og ondskap og ville ikke påvirke Carlos til å komme nedover, samtidig savnet han vennen sin. Han ba ham tenke seg grundig om.
Carlos var svært ivrig og ville ut å krige og skaffet seg våpen kjapt. Ganske raskt skaffet han seg forbindelser og valgte å knytte seg til IS, eller Dawla, som de kalte dem.
Krigen tilspisset seg og en dag ble Abu Saad og Tariq bedt om å dra ut i et farlig område for å hjelpe sårede. Begge hadde på følelsen av at dette var særdeles utrygt, og Abu Saad ville ikke ta med Tariq, som var som en sønn for ham etterhvert. Tariq ville i sin lojalitet heller ikke svikte ham.
De ble angrepet, og Tariq ble skutt og alvorlig skadd. Det var det som forårsaket at han ble sendt hjem til Norge. Han måtte få skikkelig behandling, han ville hjem, han hadde ikke mer i Syria å gjøre.
Dette ble et ganske langt resyme, men jeg kjenner at det vanskelig å skrive kort om denne boka.
Jeg synes boka var sterk lesing, særlig den prosessen hvor Tariq og vennene ble mer og mer radikalisert og dro til Syria, og hvordan det var for ham å være der nede.
Tariq fremstår som en reflektert ung mann, som ville det gode. Han ville tjene Gud/Allah og være en rettroende muslim og hjelpe sine muslimske brødre og søstre. Det var hans motivasjon for å reise til Syria. Han sier at krigen gjorde mye med ham, alt han så av brutalitet gjorde ham hard. Han følte også på et tidspunkt at det hele var meningsløst, særlig når også muslimer kriget mot hverandre. Og det han så av Sharia, hvordan Dawlasoldater henrettet folk, synes han var grusomt.
I starten synes jeg formen var litt uvant. Tariq forteller, Vitanza skriver, men spørsmålene hans får vi ikke vite. Etterhvert ble jeg vant til formen og ble fenget av historien. For meg ble det en dokumentarisk roman, enn sann beretning om en fremmedkrigers opplevelser. At ting er noe fiksjonalisert ble ingen hindring under lesningen.
Etterpå ble jeg selvsagt nysgjerrig og begynte å søke opp mediasakene om dommen hans på nett, og jeg fant ut hvem han og kompisene var gjennom navnelista i Erlend Ofte Arntsens bok Fremmedkrigerne. Blant annet så er ikke Tariq fra Halden, men Fredrikstad. (Resten får lesere finne ut selv hvis de ønsker det. )
Det som jeg undrer meg på i ettertid og etter å ha lest noen avisartikler om Tariq og dommen, er om han forherliger seg selv i stor grad, om dette er sant, eller en strategi for å fremstå med sin uskyld. Han er dømt for deltagelse i terrorvirksomhet, men mener seg uskyldig. Han hevder å ikke ha tilknytning til terrorgrupper eller deltagelse i sådane, men var der kun for å hjelpe.
Hvem vet...
Men etter så mange samtaler med forfatteren er det grunn til å tro at han ville ha sprukket underveis hvis han kun hadde løyet om sine intensjoner og sitt forhold til gruppene som var terrorlistet.
Dette livet eller det neste er absolutt en bok jeg anbefaler videre. Det er en av flere historier som kan bidra til å gi oss mer forståelse for hvorfor unge mennesker blir radikalisert og hva som skjer i Syria.
Et pluss med boka er ordliste og kart bakerst.
Anmeldelser:
VG synes romanformen er problematisk, Anmelder nevner også Tariqs reelle navn og henviser til Arntsnes Fremmedkrigere og Seierstads To søstre som bøker med samme tematikk, dog er de sakprosa. Anmelder mener boka er velskrevet, mer medrivende enn troverdig.
NRK - mener boka er et apropos til virkeligshetslitteraturen, som Hjorths Arv og miljø og Knausgårds Min Kamp. Anmelder mener man får sympati med denne islamisten og ber ham gi dette kalde rare Norge en sjanse til.
Aftenposten er svært kritisk til romanformen, og mener valget gjør det enkelt for forfatteren å slippe å ettergå fakta. De mener den delen om oppvekst er best fordi den viser en ung manns ferd mot stupet, mens historien i Syria er vanskelig å tro på. Den fremstår mest som et forsvarsskrift for en jihadist. (noe jeg også tenkte på etter å ha lest ferdig boka)
Dagsavisen - mener formen er grei, siden forfatteren ikke lover å fortelle sannheten.
Dagbladets Cathrine Krøger mener dette er den desidert beste boka hun har lest om Syriafarere, og ga den terningkast 6. (under betalingsmur)
DN- under betalingsmur- romanen er en blanding av dokumentar og roman, og sann på en måte.
Klassekampen - "Vitanzas bok gjør det mulig å forstå hvordan krigen i Syria fremstår som et svar – noe som vil gi en mening med livet."
Her er forlagets nettside med info om boka, med link til NRK Dagsrevyens innslag om boka og intervju med forfatter og forteller i fengselet. Jeg så det i går da jeg ferdig med boka.
![]()
Tariq soner en dom for deltagelse i terrorvirksomhet og tilknytning til terroristgrupper i Syria.
Han fikk åtte år, og er den første hjemvendte fremmedkrigeren/Syriafareren som fikk en slik dom.
Tariq forteller sin historie til forfatteren i fengslet. Vitanza tilbrakte over hundre timer i fengslet sammen med Tariq i 2016 og skrev ned hans historie som nå er publisert i bokform.
Tariq er norskpakistaner, født i Norge og hadde en broket oppvekst. Far satt i fengsel (og gjør det enda hvis jeg ikke tar helt feil), og mora var alene med barna mye av tiden. De var ofte i Pakistan og bodde en stor del av oppveksten hos mormora. I Norge følte han seg ofte utenfor på skolen. De hadde mye dårligere råd enn de fleste andre, og Tariq skilte seg ut med annerledes klær, at han gikk med plastpose til gymmen etc. Etterhvert begynte han å skulke skolen, og foreldrene sendte han på en militærskole i Pakistan med høy disiplin da han var 12 år. Det var en utrolig tøff tid for unggutten. Han fikk komme hjem til Norge etterhvert, faren skjønte at det ikke var bra for ham å være der.
Ungdomstiden til Tariq var vanskelig. Han fant seg ikke tilrette og fant likesinnede. sammen gjorde de brekk og etterhvert begynte de å deale med stoff. Tariq følte med tiden at det ble meningsløst og begynte å interessere seg mer og mer for islam. Sammen med sine bestekompiser Carlos og Abri dro de i moskeen og traff andre som opptatt av salafisme, rettroende muslimer. Tariq interesserte seg for dette og de diskuterte mye hva som var rett islam, og dette utviklet seg mer og mer ettersom de kom i kontakt med Islam Net og andre miljøer i Østfold og Oslo. Ideen om å dra til Syria og hjelpe andre muslimer dukket gradvis opp og ble til et kall.
Tariq og Abri bestemte seg for å dra. På samme måten som jentene i Seierstads bok To søstre, sa de ikke fra hjemme før de hadde kommet frem. De kjørte med bil avgårde.
Vi får et innblikk i reisen og livet i Syria. En kjenning av Abri møtte dem på grensa, Abu Saad. Han tok hånd om dem. Abri ønsket å knytte seg til en tsjetjensk gruppe, siden han selv var tsjetjener og valgte å knytte seg til Sayfullah, Jamaad Sayfullah. Tariq selv var veldig i tvil hvem han skulle knytte seg til og om han ville sverge troskap til en gruppe. Det var heller ikke lett å finne ut hvem av gruppene man passet best inn i, hvordan de samhandlet med hverandre, hvem som kjempet mot hvem osv. Men de fleste opprørsgruppene var jo mot Assad. Og så var det PKK, kurderene som kjempet mot Assad, men som ikke var helt i tråd med islamistenes målsettinger. Altså, det var mye som var kaotisk og vanskelig å ta stilling til, og værre ble det.
Tariq fikk besøke Abri og Sayfullahs gruppe, og fikk et godt inntrykk av dem, men han ville ikke binde seg. For det meste hjalp han Abu Saad i ambulansen hans med å frakte sårede til leger og sykehus, dele ut matforsyninger og vann. Men han måtte også skaffe seg våpen slik situasjonen var.
Etterhvert kom også Carlos nedover. Tariq hadde allerede da sett veldig mye av krigens brutalitet og ondskap og ville ikke påvirke Carlos til å komme nedover, samtidig savnet han vennen sin. Han ba ham tenke seg grundig om.
Carlos var svært ivrig og ville ut å krige og skaffet seg våpen kjapt. Ganske raskt skaffet han seg forbindelser og valgte å knytte seg til IS, eller Dawla, som de kalte dem.
Krigen tilspisset seg og en dag ble Abu Saad og Tariq bedt om å dra ut i et farlig område for å hjelpe sårede. Begge hadde på følelsen av at dette var særdeles utrygt, og Abu Saad ville ikke ta med Tariq, som var som en sønn for ham etterhvert. Tariq ville i sin lojalitet heller ikke svikte ham.
De ble angrepet, og Tariq ble skutt og alvorlig skadd. Det var det som forårsaket at han ble sendt hjem til Norge. Han måtte få skikkelig behandling, han ville hjem, han hadde ikke mer i Syria å gjøre.
Dette ble et ganske langt resyme, men jeg kjenner at det vanskelig å skrive kort om denne boka.
Jeg synes boka var sterk lesing, særlig den prosessen hvor Tariq og vennene ble mer og mer radikalisert og dro til Syria, og hvordan det var for ham å være der nede.
Tariq fremstår som en reflektert ung mann, som ville det gode. Han ville tjene Gud/Allah og være en rettroende muslim og hjelpe sine muslimske brødre og søstre. Det var hans motivasjon for å reise til Syria. Han sier at krigen gjorde mye med ham, alt han så av brutalitet gjorde ham hard. Han følte også på et tidspunkt at det hele var meningsløst, særlig når også muslimer kriget mot hverandre. Og det han så av Sharia, hvordan Dawlasoldater henrettet folk, synes han var grusomt.
I starten synes jeg formen var litt uvant. Tariq forteller, Vitanza skriver, men spørsmålene hans får vi ikke vite. Etterhvert ble jeg vant til formen og ble fenget av historien. For meg ble det en dokumentarisk roman, enn sann beretning om en fremmedkrigers opplevelser. At ting er noe fiksjonalisert ble ingen hindring under lesningen.
Etterpå ble jeg selvsagt nysgjerrig og begynte å søke opp mediasakene om dommen hans på nett, og jeg fant ut hvem han og kompisene var gjennom navnelista i Erlend Ofte Arntsens bok Fremmedkrigerne. Blant annet så er ikke Tariq fra Halden, men Fredrikstad. (Resten får lesere finne ut selv hvis de ønsker det. )
Det som jeg undrer meg på i ettertid og etter å ha lest noen avisartikler om Tariq og dommen, er om han forherliger seg selv i stor grad, om dette er sant, eller en strategi for å fremstå med sin uskyld. Han er dømt for deltagelse i terrorvirksomhet, men mener seg uskyldig. Han hevder å ikke ha tilknytning til terrorgrupper eller deltagelse i sådane, men var der kun for å hjelpe.
Hvem vet...
Men etter så mange samtaler med forfatteren er det grunn til å tro at han ville ha sprukket underveis hvis han kun hadde løyet om sine intensjoner og sitt forhold til gruppene som var terrorlistet.
Dette livet eller det neste er absolutt en bok jeg anbefaler videre. Det er en av flere historier som kan bidra til å gi oss mer forståelse for hvorfor unge mennesker blir radikalisert og hva som skjer i Syria.
Et pluss med boka er ordliste og kart bakerst.
Anmeldelser:
VG synes romanformen er problematisk, Anmelder nevner også Tariqs reelle navn og henviser til Arntsnes Fremmedkrigere og Seierstads To søstre som bøker med samme tematikk, dog er de sakprosa. Anmelder mener boka er velskrevet, mer medrivende enn troverdig.
NRK - mener boka er et apropos til virkeligshetslitteraturen, som Hjorths Arv og miljø og Knausgårds Min Kamp. Anmelder mener man får sympati med denne islamisten og ber ham gi dette kalde rare Norge en sjanse til.
Aftenposten er svært kritisk til romanformen, og mener valget gjør det enkelt for forfatteren å slippe å ettergå fakta. De mener den delen om oppvekst er best fordi den viser en ung manns ferd mot stupet, mens historien i Syria er vanskelig å tro på. Den fremstår mest som et forsvarsskrift for en jihadist. (noe jeg også tenkte på etter å ha lest ferdig boka)
Dagsavisen - mener formen er grei, siden forfatteren ikke lover å fortelle sannheten.
Dagbladets Cathrine Krøger mener dette er den desidert beste boka hun har lest om Syriafarere, og ga den terningkast 6. (under betalingsmur)
DN- under betalingsmur- romanen er en blanding av dokumentar og roman, og sann på en måte.
Klassekampen - "Vitanzas bok gjør det mulig å forstå hvordan krigen i Syria fremstår som et svar – noe som vil gi en mening med livet."
Her er forlagets nettside med info om boka, med link til NRK Dagsrevyens innslag om boka og intervju med forfatter og forteller i fengselet. Jeg så det i går da jeg ferdig med boka.
Foto: Aschehoug
Demian Vitanza: Dette livet eller det neste, 345 s
Aschehoug 2017
Kilde: Leseeksemplar
OBS! Absolutt en aktuell kandidat til Bokbloggerprisen 2017
