Quantcast
Channel: Artemisias Verden
Viewing all 1716 articles
Browse latest View live
↧

Hummus & granateple av Vidar Bergum- en særdeles fristende kokebok

May 23, 2018, 7:22 am
$
0
0
Tildigere år var jeg i Midt-Østen, nærmere bestemt Israel, Palestina og Jordan, og ble veldig begeistret for maten der nede. Smakene, luktene, alle grønnsakene og krydderne. Jeg som har en sensitiv mage hadde heller ikke snev av magetrøbbel de ti dagene jeg var der. Om det er all vegetarmaten, krydderne, eller rett og slett sammensetningen, stusser jeg enda på.  Vi fikk som regel servert en skål med oliven og små sylta agurker før maten kom på bordet, kanskje var de fermenterte i tillegg? Godt var det uansett. På omtrent samme tid kom kokeboka til den norske bloggeren Vidar Bergum som er bosatt i Istanbul ut. Hummus & granateple heter boka, og den var det aldeles for fristende å la være å skaffe seg. Jeg har testet en del av oppskriftene og lest boka flere ganger, og kort sagt så er den kjempegod. Første gang jeg bladde gjennom den fikk jeg utrolig mye vann i munnen, og det sier jo sitt om bildebruk, tekst, og oppskrifter.


Midt-Østenmat er ikke bare vegetarmat, for å ha sagt det, men kjøtt og fisk spiller en mindre rolle i dette kjøkkenet- som spenner over flere land; Tyrkia, Israel, Palestina, Libanon, Syria, Jordan- også Egypt og Irak har noen av de samme mattradisjonene, men det er flere lokale variasjoner utviklet over hundreder av år.
Bergum skriver litt om hvorfor han forlot London med en sikker jobb og dro til Istanbul sammen med kjæresten sin hvor han de siste årene har fordypet seg i mat, hans store hobby. Her jobber han med matrelaterte prosjekter. Men mer skriver han om matens historikk og tradisjoner og hvilket utvalg han har valgt i boka og hvorfor.  Dette er ikke et fullstendig verk om mat i Midt-Østen, skriver han- til det er temaet alt for stort, men han vil vise oss noe, en inngang til dette fantastiske kulinariske området av verden.
Bergum er også opptatt av å ta med oppskrifter som ikke inneholder utilgjengelige ingredienser. Det  aller meste kan kjøpes i en vanlig kolonialbutikk, også i bygde-Norge. Grønnsaker, krydder, kikerter, bønner, linser. Har man innvandrerbutikker i nærheten vil man også få tak i mye der.


En grønnsakshandler i Istanbul Foto: Forlaget

Jeg har prøvd en del av oppskriftene og de er enkle og gode å bruke. Hummus er veldig godt, og det har Bergum sin vri på, slik vi fikk den servert i Midt-Østen; med en ring av olje og noe pynt/fyll oppå, som olje, kikerter, hakka tomater, persille feks.

I påska var jeg i Lofoten til min datter og familie og vi brukte en dag på å lage Meze- (mange småretter, ala tapas) . Det er jo vanskelig å begrense seg når det er så mye fristende å lage, så vi hadde mat dagen etter også.


 Her er en panne deilig børek, aldeles nydelig, som vi spiste opp i en fei. Til høyre: En del av bordets retter. Salater, tabolleh, en rødbeterett, hummus, lam, falafel  (fritert) med mer.




Erlend koser seg med all den gode maten. Han er kjøttspiser av rang, så lammekoteletter var med på bordet, men alt det andre satt han stor pris på også. Han har også skaffet en flaske favorittvin, en libanesisk vin til måltidet, og jeg fant en flaske rødvin fra Israel- Golanhøydene på polet i Svolvær. (spør på Polet. Jeg har sett at de har flere av de libanesiske vinene her i Trondheim også, men ikke den israelske)

 Til høyre: Mitt matfat, vanskelig å begrense seg. Det ser mer ut som hummer og kanari enn Hummus og granateple, hehe.

Jeg husker ikke hva alle rettene vi laget heter. Datteren skulle skrive dem opp for meg, men det er visst glemt, så jeg må huske å etterlyse det hvis hun har gjort det.
Jeg har boka på PDF- og det er ikke like lett å bruke den siden jeg ikke har iPad/nettbrett, så jeg skal absolutt skaffe meg papirutgaven. Ved å bla gjennom boka på nytt finner jeg stadig flere retter jeg ønsker å prøve.

Boka rommer oppskrifter på brød, småretter (meze), hovedretter, supper, desserter og kaker. Også det vi forbinder med tyrkisk kjøkken er med som kebab, køfte, og annet. Alt med deilige bilder og enkle forståelige oppskrifter. Bakerst i boka finnes et vegetarisk register, samt tips til videre litteratur. Denne boka anbefales på det sterkeste! Den  er virkelig til å få vann i munn av. Jeg har bare superlativer om denne!

Vidar Bergums blogg ; Et kjøkken i Istanbul, finner du her
Han har også instakonto og egen fb-side.
Mer om boka her



Vidar Bergum på matshopping i Istanbul. Foto: Forlaget


Hummus og granateple. Mat fra Tyrkia og Midt-Østen av Vidar Bergum, 252 s
Cappelen Damm 2018
Leseeksemplar- PDF

↧
Search

Madonna i pels av Sabahattin Ali - en utrolig trist roman

May 24, 2018, 1:50 pm
$
0
0
Madonna i pels er en utrolig trist roman, men den er vakkert skrevet i en melankolsk tone. Til tider synes jeg den var hakket i tristeste laget. Det var liksom ikke ende på tragedier for hovedpersonen. Romanen kom ut i Tyrkia i 1943, fem år før forfatteren ble drept mens han forsøkte å flykte fra landet som politisk dissident.  Romanen er nå gitt ut på nytt som en gjenoppdaget verdenssensasjon, ifølge forlaget, og har ligget lenge på bestselgerlisten i Tyrkia.


Innledningsvis treffer vi en ung mann som er nyansatt på et kontor hvor han oppsøker bankkunder blant annet. Han forteller om en eldre kollega; Raif Efendi, en svært stillferdig mann som ikke har særlig kontakt med de andre, og som blir dårlig behandlet. Fortelleren begynner å undre seg over hvorfor og greier å få en viss kontakt med ham. En dag blir den eldre mannen syk og borte fra jobben i flere dager. Den unge mannen bestemmer seg for å besøke ham, og blir sjokkert over hvordan han bor og lever sammen med en storfamilie som ikke viser han noen form for respekt. Nå er de lei seg fordi Raif ikke kan gå i butikken for dem, og gjøre andre ting. Kun den eldste datteren viser en form for bekymring og tristhet.
Raif er mer syk enn han ønsker å innrømme og dør. Like før han dør henter kollegaen tingene hans på kontoret og finner en notisbok som han tar med. Etter først å ha nektet, han vil helst brenne boka, får kollegaen lov til å ta med seg notisboka for å lese den.

Heretter er det Raif sin historie vi får fortalt gjennom hans egne ord i notisboka.
Som ung mann fikk han penger av sin far fabrikkeieren til å reise til Tyskland- Berlin - for å gå i lære så han kan ta over farens såpefabrikk i Tyrkia.
Raif er en følsom ung mann, en skjør kunstnersjel, som sliter med å finne seg tilrette i tilværelsen. Han driver mye dank, og kommer ikke helt i gang med den læretiden.
Han går en del på kunstutstillinger, for kunst interesserer ham til en viss grad. Litteratur også.
En dag ser han et maleri av en ung kvinne som han blir enormt fascinert av.  Han kommer igjen og igjen og kan se på bildet i timesvis. Så kommer dagen hvor han blir han tilsnakket av en ung kvinne mens han studerer maleriet. Det er henne; kunstneren, men han kjenner henne ikke igjen.
Han er betatt, forelsket  i et bilde og en dag etter en våt tur på byen ser han en kvinne som ligner henne på maleriet. Han er helt sikker på at det er henne. Han greier etterhvert å finne henne.
De får kontakt, den sjenerte tiltaksløse Raif tar til mot, og de oppnår en kontakt som fører til et spesielt vennskaps- og kjærlighetsforhold. Men kan det vare?

Nå vil jeg ikke røpe mer.

Det er vakkert og inderlig skildret, men samtidig også veldig trist. Raif har en tendens til å bikke over i det depressive og selvmedlidende mer enn sunt er.  Historien om Raif er også historien om et menneske som mistet livsgnisten, om fatale feiltolkninger man kan gjøre når man er i en sånn negativ tankespiral som Raif ble da han var nedfor og grublende. Han levde lykkelig og lidenskaplig den tiden han var sammen med Maria, men ellers ble det bare et sorgens kapittel på alle plan. På bakgrunn av hans historie i notisboka, er det mulig å forstå hvorfor han ble som han ble som arbeidstager/kontorist og familiefar.

Men tross alt dette er det en medrivende roman, som jeg leste omtrent i ett strekk. Jeg ville jo vite hvordan det gikk med Raif og Maria, som hun het. Anbefaler den gjerne videre.

Andre bloggere:
Beathe, Kleppanrova

Om forfatteren (sitert fra forlagets omtale):
Sabahttin Ali (1907-1948)  ble født i den ottomanske byen Egridere (nå Ardino i Sør -Bulgaria). Ali var politisk dissident og virket som lærer, forfatter og journalist. To ganger ble han fengslet for sitt politiske syn. I 1948 ble han drept på den bulgarske grensen da han forsøkte å forlate Tyrkia. 

Foto: Aschehoug


Sabahattin Ali: Madonna i pels, 224 s
Aschehoug 2018
Leseeksemplar



↧
↧

Om sopp og sorg (Long Litt Woon) og Norsk litteraturfestival på Lillehammer

May 27, 2018, 3:49 pm
$
0
0
Tirsdag til uka starter den årlige Norsk litteraturfestival på Lillehammer og igjen skal jeg dit. Ikke alle dagene, men fra torsdag. Da jeg leste at Long Litt Woon også skal dit, hentet jeg frem boka hennes om sorg og sopp fra ventehylla. Altså, en gyllen anledning til å få den lest. Jeg har hatt boka i hylla siden i fjor høst, etter at jeg deltok på en grunnkurs i sopp. Men som med så mange andre bøker, blir den likevel stående på vent. Boka var faktisk så interessant og spennende at jeg leste den ferdig denne helga. Jeg skal si litt om boka under her, samt hva jeg ønsker å få med på Lillehammer.


Jeg måtte også ta frem sopphåndboka mi så jeg kunne bla opp soppene hun nevnte underveis i lesingen. Det er bilder av flere i boka hennes, men ikke alle.


Long Litt Woon (f.1958) er sosialantropolog av yrke og utdanning og det merkes , da hun inntar denne undersøkende holdningen til soppmiljøet som hun ble en del av. Det er veldig interessant å lese.
Woon mistet mannen sin plutselig. Han var knapt fyllt 50 og døde brått. Sorgen var totalt lammende for henne. De hadde vært sammen siden ungdomstiden da de var studenter. Hun er fra Malaysia og de hadde truffet hverandre under en studentutveksling.
Hun meldte seg på et kurs i sopp- og nyttevekstforeningen, som et steg for å komme seg videre i sorgen, få noe annet å tenke på. Hun ante ikke da at det ble hennes vei ut og videre. Hun orket knapt å forholde seg til folk, men sopp og natur, det kunne hun omgås i denne perioden. Den tok imot henne som hun var. Men på et kurs og en forening må man jo også forholde seg til folk, selv om fokuset er sopp. Det fungerte veldig bra for henne , og hun ble stadig mer nysgjerrig både på soppens forunderlige verden og miljøet som sådan. Soppentusiaster er for utenforstående ganske sære folk. Det finnes en hierarki, og et stammespråk som hun måtte knekke koden på. Hun ble selv ganske nerdete etterhvert, tok prøve som soppsakkyndig, deltok på sopptreff i utlandet og soppturer i New Yorks Central Park.

Boka er bygd opp rundt forskjellig temaer som har med sopp å gjøre, og innimellom fletter hun inn tanker om mannen Eiolf og sin egen sorgprosess. Vi får lære om soppkurs, nyttevekstforeningen, om typer sopper, om spiselige og giftige, om matoppskrifter, turer, og hvordan det er å gå i sorggruppe og hvordan man opplever at andre forholder seg til hennes sorg. Hun skriver også et kapittel om den spesielle fleinsoppen, fordi det forundret henne at det var så tabubelagt å snakke om den, og så lite å finne om den i norske soppbøker, noe som nok har med vår holdning til narkotika å gjøre. (Fleinsoppen er på narkolista) . Akkurat det er ganske morsomt kapittel, hvordan hun som sosialantropolog og utlending utforsker dette temaet.

Siden jeg selv gikk på soppkurs i fjor og er medlem av sopp-og nyttevekstforeningen, er det spesielt artig å kunne kjenne igjen både det hun skriver om miljø (tildels- jeg har ikke vært med så lenge og ikke på så mange soppturer- men noe kjenner jeg igjen) og om de soppene vi lærte om i fjor. Jeg ble også tent på å dra på sopptur igjen. Inntil videre får jeg glede meg med ville grønne vekster - hvor jeg deltar med foreningen for tiden. Vårsopptur skal de også ha , men da er jeg bortreist. Tror jaggu den avholdes neste helg da jeg drar til Lillehammer.

Okkesom- dette er en fantastisk spennende og interessant bok, som jeg tror også lesere som ikke er opptatt av sopp kan finne glede av å lese. Anbefales.

Long Litt Woon: Stien tilbake til livet. Om sopp og sorg. 297 s
Vigmostad & Bjørke 2017
Leseeksemplar


På ekskursjon med Sopp- og Nyttevekstforeningen i almeskogen i Leira Naturreservat i Trondheim i går for å lære om arter. Vi fant også tre typer sopp på tre, kjuker. Vi tok dem ikke med, for å ha sagt det, men det er artig å prøve å artsbestemme dem. (foto: Anita Ness)


OM LITTERATURFESTIVALEN PÅ LILLEHAMMER- Løypa mi

Nå har jeg nesten mistet tellinga om hvor mange ganger jeg har vært der, men jeg har i alle fall deltatt i 2017, 2016, 2015 , 2013 samt en gang tidligere- men jeg husker ikke året. Så da blir det min sjette gang, hvis hukommelsen er riktig.
I år  er det en tysk og japansk løype, nordisk løype, samfunnsktuell løype, Sigrid Undset-løype, filmløype, ung løype med mer. Jeg skal nok tråkke min egen løype, forhåpentligvis tidvis med andre bokbloggere.

Det er en stund siden jeg leste programmet første gang, og noen ganger etter det, og som alltid er det allsidig og digert og alt for mye man har lyst til å delta på. Jeg har spesielt merket meg Suzanne Brøgger, Erika Fatland og Jenny Erpenbeck, og så soppdama Long LItt Woon da.  Samt en programpost om Ferrante. Vigdis Hjorth er stamgjest og i år er hun ute med en essaysamling; Å tale og å tie. Jeg venter på den i posten. Dag Solstad kommer også. Samt Ingar Kolloen og Tore Renberg.

Erika Fatland er et must siden hun er nominert til Bokbloggerprisen for Grensen. Jeg har hørt både henne og Brøgger på Litteraturhuset i Trondheim i år, men det gjør ingenting. Forhåpentligvis snakker de også om noe annet også på Lillehammer.
Erpenbecks siste bok har jeg så vidt startet på.  Ferrantes bøker er lest.

Her er min festivalløype slik den ser den ser ut i dag. (et forslag, et ønske, en veiviser- og som alltid vil den bli endret)

TORSDAG 31. mai:
13.00: Lunsj i parken- (væravhengig) med Beate Grimsrud og flere
13.00: Åpen bok - teltet. Med Brenner, Maja Lunde, Olaug Nilssen med fl. (to timer)
14.00 : Farvel til subjektet- kritikerlaget, Gunstein Bakke m.fl. Banken
14.00 : Berlin som poetisk eksil (fordi jeg skal dit snart). Elephant kunsthall
15.00: Kvinner i islam , med Åsne Seierstad m.fl. Litteraturhuset
16.00: Norge i ny poesi. Med Bendik Vada bl.a. Elephant kunsthall
16.00: Vi minnes Jon Michelet. Banken..Solstad, Hjorth, Emanuelsen NB!! Ny post.

MATPAUSE!

18.00. Finn morderen. Tyrilisenteret (håper ikke det er langt unna) . Med Liv Guldbrandsen
. Uansett blir det en nys sjanse lørdag.
19.00 Litterær festaften ???
22.00: Litteraturquiz , Banken. Must!

FREDAG 1.juni:
11.00:  Dokumentarpoesi eller lyrisk sakprosa. Kunstmuseum, sal 2
12.00: Algoritmene- fremtidens litteraturkritkere. Banken
13.00: Fredagslunsj med Cathrine Knudsen bla.a Parken
eller
13.00: Åpen bok med Zeshan Skahar bla. i teltet
15.00 : #MeToo med Brøgger og Bitch. Kunstmuseum
eller
15.00: Kritisk ettertanke- drøfting av bl.a Grensen. Litteraturhuset. (Her blir det vanskelig å velge... )
17.00: Judith Hermann og Jenny Erpenbeck. Kunstmuseum. Must! men jeg skulle gjerne vært på dette også: Morgenbladetsalongen om Ekstremisme.
19.00: Banknatta - med mye snadder

Lørdag 2.juni:
Erpenbeck, Brøgger, kunsterbiografier, reiselitteratur, Finn morderen. med mer.. Pub til pub med Tore Renberg. More to come..


Ingalill har innlegg om sin løype her, og mesteparten av lørdagen har vi like planer.

Søndag 3.juni:
12.00: Long Litt Woon, Aulestad. (har aldri vært der, litt unna, tror jeg)

Kan rekke både Herbjørg Wassmo om Dina eller Kolloen og Bohmann om monarkiet som utfordring kl. 14.00 også, hvis jeg fortsatt har energi.

Tog hjem utpå ettermiddagen.:)


Hvem flere skal avgårde enn Moshonista, Elisabeth og meg? Hva skal du få med deg? Ha på deg? Paraply eller Solbriller?
Det er meldt ganske bra vær. Tror det blir solbriller for min del, og en lett jakke i sekken.
↧

Bare du som passer på av Jarle Sten Olsen (krim)

May 29, 2018, 2:49 pm
$
0
0
Jeg har bestemt meg for å lese de indie-bøkene jeg har liggende nå. Bøker hoper seg fort opp og krim kan jeg ikke lese så mange av i slengen, som regel bare et par før jeg må lese noe annet. Variasjon er viktig for meg. Jarle Sten Olsen har gitt ut en roman på eget forlag før, Steady.  Den har jeg ikke lest. Forfatteren har brukt manuskonsulenter og annen kompetanse. I denne boka handler det om etterretning i en mindre kommune. Her finnes mulige terrorister, dulgte hemmeligheter og flere blir drept.



Forlaget om boka:
Tom Moen, video-journalist i NRK, blir presset til å dra til Bø i Telemark for å utføre et oppdrag for SORG, spesialenheten for overvåking av reaksjonære grupper. Oppdraget, som i utgangspunktet virker som en enkel jobb, viser seg å være langt farligere og gjør at han må nøste i en fortid mange ønsker å glemme.


Journalist Tom Moen og hans kompanjong/kollega i NRK Beta; Ram er to tøffe menn som er fascinert av droner som de har utviklet som både tar bilder og kan brukes som avlyttingsutstyr sammen med IMCI-cathere. Akkurat dette har jeg lite peiling på og det tok litt tid før jeg skjønte opplegget med catherene og dronene, og derfor synes jeg det er vanskelig å forklare dette Min tekniske innsikt har noen begrensinger. Tine forklarer dette derimot på en god måte i sin blogg som du kan lese her. På et oppdrag kjører de fra politiet som de har i hælene og havner på sykehus.
De venter en straff for å ha kjørt for fort, men blir plutselig oppsøkt av sjefen for SORG; Spesialenheten for overvåking av reaksjonære grupper. Hun heter Berit Veiseth og er litt av ei nøtt som dukker opp i tide og utide.
Hun lover at de skal slippe straff hvis de påtar seg et oppdrag i Bø i Telemark. Det består i å overvåke tre mindreårige flyktninger fra Syria, som SORG mistenker er terrorister som står i ledtog med IS.
Det har ikke Tom Moen det minste lyst til, men han føler at de ikke har noe valg hvis de skal unnslippe straff.  Veiseth tar seg av alt og sørger for at Moen får et sommervikariat i lokalavisa som alibi.
Der møter Moen Renate Iversen som blir hans kollega. Det er tendens til flørt mellom dem, men den stopper brått da hun blir funnet død.
Moen går også opp i rollen sin som overvåker av syrerne og tar den vel alvorlig og ser til tider  fanden på flatmark. Han får også lyst til å bistå i etterforskingen av det mistenkelige dødsfallet på sin måte, men får klar beskjed av Veiseth om å ligge unna.
Renate skrev bok om ting som skjedde i bygda for lenge siden. Tråder føres helt tilbake til krigen og etterkrigsoppgjøret. Slekter sto på hver sin side da og siden.  Kan hun ha blitt drept på grunn av dette?

Jeg synes plottet var spennende og interessant og jeg følte jeg ble ganske godt kjent med karakterene. Bygdekrim har sin sjarm og det er lett å se for seg feidene, skulingen, miljøet som Olsen skildrer, og syrerne som sykler rundt i bygda og hjelper til på Frivillighetssentralen når de ikke hjelper bonden Berger på gården, eller Moens møter med bygdefolk og Odins sønner på puben. Det som trekker noe ned for meg er den fortellende stilen som blir litt for tydelig til tider. Det blir litt for mye tell, for lite show.  Det tok også litt tid før jeg fant flyten og drivet, men da det kom så gikk det unna som bare det.
Interessant at boka bygger på noen sanne historier også.

Andre bloggere:
Tine, Åslaug, Hverdagsnett, Den kriminelle bokverden, Lillasjel

Forfatterens hjemmeside her
Jarle Sten Olsen er født i 1963 i Bergen.
Han har 20 års erfaring fra mediebransjen som produsent, fotograf med mer, og jobber i dag som medielærer i videregående skole.




Foto: Forlagets pressekit

Jarle Sten Olsen: Bare du som passer på, 251 s
Format forlag 2018
Leseeksemplar


↧

Oppsummering mai -18

May 30, 2018, 2:57 pm
$
0
0
Mai gikk som en fei, og du verden for et vær vi har hatt. Adresseavisen skriver at Trøndelag aldri har hatt en så bra mai, vedrørende sommerdager over 20 grader.  Det har for meg betydd fine lesedager på verandaen, samt fine dager med nyttevekstforeningen på tur.  Jeg har også hatt flere besøk av barna mine. Lesingen har gått fremover med tanke på konsentrasjonen som var laber i mars og april. Men det er jo mye annet som skjer også, så hvor mye jeg rekker, det er nå så. Fornøyd er jeg likevel, selv om jeg ikke fikk deltatt i Bokhyllesirkelen til Hedda denne  måneden. Diktlesesirkelen har jeg gjennomført, men antallet deltagere har vært lavere i mai. Er det været sin skyld?


Mye god verandalesing. Bøker som dette fikk leselysten frem igjen.





Bøker lest:
1. Eim av Margrethe Aas: Dikt, norsk2017, leseeks, frahylla, 92 s
2. Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne: Norsk2018, sci-fi/dystopi, 320 s, leseeks
3. Gratis og uforpliktende verdivurdering av Marit Eikemo: Norsk2018, leseeks, 221 s
4. Den dunkle dottera av Elena Ferrante: Italia, leseeks, 151 s
5. Omelette Norvegienne av Suzanne Brøgger: sakprosa/reise, Norge/Danmark, leseks, 339 s
6. Lucifers fall av Jan Boris Stene: Krim, norsk2018, leseeks, 280 s
7. Iran og det nye Midtøsten av Mah-Rukh Ali: Sakprosa, Iran, leseeks, norsk2018, 183 s
8. Utsikt med et sandkorn av Wislawa Szymborska: Dikt, lesesirkel, Polen, kjøpt, 160 s
9. En sang for druknede sjeler av Bernard Minier: Krim, Frankrike, Spania, leseeks, 639 s
10. Madonna i pels av Sabahattin Ali: Tyrkia, Tyskland, Berlin, leseeks, 224 s
11. Bare du som passer på av Jarle Sten Olsen: krim, norsk2018, leseeks, 251 s
12.  Livet er den eneste måten av Wislawa Szymborska : Polen, dikt, kjøpt, 141 s
13. Stien tilbake til livet om sopp og sorg av Long Litt Woon: sakprosa, frahylla,leseks, USA,297 s
14. Å tale og å tie av Vigdis Hjorth: Essay, leseeks, 90 s

SUM: 14 bøker / 3388 sider (i april ble det 8,5 bøker og 2763 s, mars ca 2000 s, februar 15 bøker, og 3363 sider og januar 17 bøker ,    3496 sider) 
Sånn sett ble mai en god måned- med nesten like mange bøker og sider som januar og februar.

3 diktsamlinger/ 4 vanlige romaner/3 krim/4 sakprosa
5 norske bøker 2018
2 frahylla
12 leseeks/2 kjøpt

Land besøkt: Italia (2), Danmark, Iran, Polen (2), Frankrike, Tyskland, Spania, Tyrkia, USA

Litterære arrangement:
1968- med Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen. Litteraturhuset i Trondheim 3.05.
Ren Poesi med Ellen Wisløff, Ingrid Lothe, Alexander Halle, litteraturhuset i Trondheim 28. 05

Litteraturfestivalen Lillehammer 31.05. Diverse- se eget innlegg.
Jeg reiser ned torsdag og rekker nok å få med meg noe før sengetid. Har med Erpenbecks siste bok på toget som jeg tenker å lese videre i. Hun er et av festivalens trekkplaster. Se mitt innlegg om festivalen her. Jeg har enda ikke bestemt meg for om jeg skal prioritere å dra på festaften, men det får vise seg.

Annet:
* Jon Michelet døde i 14. april av kreft. Han ble 73 år gammel. Det blir egen minnepost på Litteraturfestivalen på Lillehammer torsdag med bl.a. Vigdis Hjorth, Dag Solstad og Birger Emanuelsen.
* Philip Roth døde 22.mai, 85 år gammel
*Vigdis Hjorth er utropt til den nye Elena Ferrante av The Guardian. Hjorth vant også Doublogprisen i går sammen med Helge Torvund.
*Nina Lykke gjør stor suksess i Sverige med Nei og atter nei. 
* Bokbloggernominerte Zeshan Shakar, Erika Fatland, Olaug Nilssen- skal alle på festivalen.

MÅL FOR JUNI:
* lese bøker om/fra Berlin
* lese bøker som Erika Fatland har skrevet
* Delta i Biografilesesirkel med Obstfelder

* Lese Amerikansk pastorale av Philip Roth i lesesirkelen før 20.juni



Ren poesi, Sellanraa Bok og bar, litteraturhuset i Trondheim

Da ønsker jeg dere alle en riktig god juni! Husk samlesing Bokbloggerprisen- med Erika Fatlands  fabelaktige bok Grensen. Eget innlegg kommer, da jeg er ansvarlig for samlesingen i juni.


↧
↧

Samlesing juni-18: Grensen av Erika Fatland (Bokbloggerprisen 2017)

June 1, 2018, 2:48 am
$
0
0
Juni er i gang. Sommeren likeså. Jeg er på litteraturfestival på Lillehammer. Det er også Erika Fatland. Hun deltar på flere programposter. I går ledet hun samtaler med flere eminente forfattere under Festaften på Maihaugen. Erika Fatland er allsidig, dyktig og modig. Hun har reist rundt i fjerne Østen og skrevet bøker om det. Hun har vært i krigsherjede land, i gamle Sovjetstater, i diktatoriske regimer som Nord-Korea. Om det skriver hun i den fabelaktige boka Grensen som ble gitt ut i fjor. Grensen er også en av dem bøkene som skal diskuteres av ledende kritikere under en samtale her i morgen.  Dere som ikke er der; og/eller som ikke har lest Grensen enda; hiv dere med i samlesing og diskusjon på bloggen. Her, på din egen eller i på bloggen til Norske bokbloggere


Jeg håper også dere som har lest Grensen blir med og leser noen av hennes tidligere bøker. Hennes bibliografi er som følger:

  • Foreldrekrigen, Cappelen Damm 7. oktober 2009.
  • Englebyen, Cappelen Damm 11. juli 2011. 
  • Året uten sommer, Kagge Forlag, 2012.
  • Sovjetistan. En reise gjennom Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan, Kagge Forlag, 2014.
  • Vinterkrigen. [2] Cappelen Damm 2017. 
  • Grensen - En reise rundt Russland...  : gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia Norge og Nordostpossasjen Kagge 2017


Tar du utfordringen? Kanskje du har lest noen av disse? Hva synes du? Link gjerne i kommentarfeltet.
Hvilke land med grense til Russland har du vært i? Kommenter gjerne i kommentarfeltet.

Selv har jeg i alle fall tenkt å lese Året uten sommer (som jeg kjøpte på en litteraturfestivalen her et tidligere år da jeg hørte på henne), Sovjetistan og Englebyen.

Erika Fatland er utdannet sosialantropolog, født i 1983  (34 år) i Haugesund. Mer på wiki her


Samlesingsinnlegg i Bogbloggerbloggen finner du her. Link gjerne ditt innlegg om Grensen der og eller/her

I løpet av måneden satser jeg på å komme med mer stoff om forfatteren og bøkene hennes. særlig relatert til den kritikerroste Grensen på bloggen min!

Ferietips!
Hvis du ikke har lest Grensen enda , eller ikke bestemt deg for feriemål i år, så kan Grensen bli redningen. Her er mange reisetips for den vågale , men også noen trygge for den som vil se det vakre og trygge, som feks Georgia. Eller nærere steder som Finland, Grense Jakobselv eller en liten øy som en gang var svensk.  Om du ikke tør satse på land ved den russiske grensen, la deg inspirere til de norske grenselandene! (de fleste er imidlertid på grensa til Russland de også- mua Danmark og Island) Kanskje har du besøkt noen av landene med grense til Russland? Fortell, fortell! Bruk kommentarfeltet under her.






↧

Lillehammer Litteraturfestival: Du skal ikkje sova bort sumarnatta (del 1)

June 2, 2018, 4:44 pm
$
0
0
For et vær, for en varme. Selvfølgelig kan man ikke sove bort slike vakre netter. (om det er mulig, er en annen sak.. varmt!) Lillehammer strutter av sol, folk, varme, fest og musikk under Litteraturfestivalen. Her er noen stemningsglimt fra de tre siste kveldene:


Pub til pub slår sjelden feil. I kveld med Tore Renberg og Aleksander Flotve. Musikk og opplesinger fra Renbergs univers. Fansen gråter, danser og jubler. Tore har fans i alle aldre. Også blant bokbloggere. 







Ruta i år gikk fra Haakons pub til Paddys like ved,  deretter til Elephant kunsthall og finale i Teltet på Stortorget. Som årene før; stinn brakke overalt og ikke garantert sitteplass, men like bra for det. T.v. Paddys. T.h. Pallene i Elephanthallen er laget av Hillevåggjengen, sa Tore Renberg.  - De har vært her og.




For en fantastisk entertainer Tore Renberg er. Stor stemning blant publikum. Sang og tekster som gikk rett hjem. Jammen sjarmerte han stort.



Jarle Klepp og Hillevåggjengen. Jan Inge, Rudi og Berverly. Bryllupsnatta. Lest med stor innlevelse. Stort spenn mellom alvor og humor. Egne sanger, andres sanger. Morten Abel og Tor Viggo Torgersen.  Tenn lys!




Finale i teltet. Da Tore Renberg fremførte en sang han skrev etter hans mormor døde av kreft, og fikk oss med på allsang var det teltstemning (som jeg husker fra gamle dager med bestemor) , bokstavelig talt. Nesten religiøst. Hjertevarmt. Rørende.
Dette var virkelig en flott avslutning på kveldsarrangementene.


Fredag 1.juni: Banknatta!
For mange er dette den største begivenheten. Fest og moro, slampoesi og annen poesi, og de som syntes det var for varmt inne satt ute i sommervarmen. Grillmat, drikke, mygg.


 Cafe Stift: Poesi. Danske Naja Marie Aidt og Mette Moestrup har skrevet Omina sammen. Om amazoner, varseldikt. Flott og spesielt fremført.
De som var ute kunne høre på Endre Ruset, eller Dag Solstad snakke om Pessoa i andre etasje.
Vi ventet på slam.


NORDISK SLAMFEST!



Nordens beste samlet på ett brett. Et årlig høydepunkt. Det nye litterære uttrykket. En krysning mellom poesi, spoken words og standup. For en fantastisk gjeng. For få år siden var dette sært. Nå er det nesten mainstream. Nesten..
Fra venstre: Fredrik Høyer (N), Peter Dyreborg (D), Oskar Hanska (S), Sofie Frost (N), Olivia Bergdahl (S) og Sara Hauge (D) . Konferansier: Heidi Marie Vestrheim.


Som i fjor leverte Olivia sterke tekster. Om å være kvinne, #MeToo.



Peter leser tilfeldig fra Donald- og setter de inn i en helt annen kontekst. Humor.



Sofie Frost deltok i finalen i Norske talenter. Hennes dikt om 22.juli/flyktningekrisen grep meg da. I går leverte hun en to sterke tekster til, om depresjon, om overgrep. Dette er sterke saken, for et uttrykk, for en stemme. Henne kommer vi til å høre mer fra. Garantert. Sofie ble forøvrig nylig kåret til Nordisk Mester i slampoesi! Gratulerer!



Lars, rapperen fra Stavanger, klar etter en ryggoperasjon. Lars er en proff ordsmed og skaper stemning.



Special guest from Iceland! Ikke slampoet, men rapper med mye bannskap på amerikansk og noen islandske gloser, Gangsta`rap. Uforståelig, men fascinerende.



Oskar leverte også et par meget sterke tekster. Han har jobbet med film og det viste seg i uttrykket. Spesielt, vondt, forvirrende. Med kroppsspråk og stemme skapte han følelsen av flashbacks, kryssklipping, overgrep, psykisk smerte.  Rått!



Danske Sara var bare herlig. Etter gravalvoret løste hun opp med herlig humoristisk slam, langt utpå kanten.

Slamfesten varte i tre timer. Da var det tide for de gamle å gå hjem. Utenfor var natta enda ung for de som ville feste mer, med DJ på Cafe Stift, eller mingle med mygg og folk i den vakre og milde sommernatta.

..
TORSDAG 31.mai:

Litteraturquiz.  Vi deltok, intet bilde av begivenheter. Vi fikk ikke pokal i år heller, men hva gjør vel det? Artig lell. Midt på treet. Vanskelige spørsmål, men vi greide debutboka til Jon Michelet og ganske mye mer.


Alle bildene er tatt av meg med mobilkamera. Sony Experia.
↧

Reiseskildringer i dag. Samtale mellom Erika Fatland, Morten Strøksnes og Peter F. Idling. Litteraturfestivalen på Lillehammer (del 2)

June 4, 2018, 8:10 am
$
0
0
- Det skumleste var å sette seg inn i en bil med en fremmed sjåfør, - sa Erika Fatland, da hun snakket om å reise rundt i landene som grenser til Russland som hun skildrer i sin fabelaktige bok Grensen.


Stappfullt på dette arrangementet også. Mange vil høre om reiseskildringer. Det bor en eventyrer i oss alle. Fra venstre: Marius Warholm Haugen (leder samtalen), Morten Strøksnes, Erika Fatland, Peter Frøberg Idling.

Under denne samtalen var jeg ytterst skjerpet i sommervarmen. Fordi det er et genre jeg interesserer meg spesielt for, og fordi jeg har ansvar for samlesing av Erika Fatlands siste bok Grensen i forbindelse med kortlistenominasjon til Bokbloggerprisen. Heten i teltet bør man ikke skrive hjem om, men jeg gjør det likevel. En lunken lokal håndverksøl og vann attåt hjalp på. At jeg har notert mest av det Fatland og Strøksnes sa og ikke svenske Idling, får stå på patriotismens konto.

Problemstillinger:
Utfordringer, frykt, skumle situasjoner, artige situasjoner, hva velger man å skrive om/hva utelukkes?,   om å være på reise, hva er en reiseskildring/hva er ikke, hva var reiseskildringer før/hva er de nå?, genregrenser som flyttes- skjønnlitteratur vs sakprosa med mer.

Fatland :
Har vært i Nord-Korea blant annet. Et land det er vanskelig for journalister å komme inn. Hun måtte finne på noe annet for å kunne reise som vanlig turist. Heldigvis kjenner hun noen i slekta som driver slakteribedrift, og hun fikk skaffet en attest på at hun jobbet der i resepsjonen. I Nord-Korea får man bare reise med offentlige guider. Det gir noen begrensninger, som hun har skrevet mye om i boka.
Hun sier at hun ofte fikk spørsmålet om hvorfor hun ikke hadde skaffet seg vanlig jobb hun som var en voksen kvinne. Hun kunne da ikke studere for alltid?
Nord-Korea var et deprimerende land å være i. Høyttalerene spøy ut propaganda overalt.

Idling:
Har skrevet bok fra Kambodsja. Pol Pot-tiden.
(her melder jeg litt pass, siden jeg ikke har notert mer, og hjernen ble litt gullfisk i varmen)

Strøksnes:
Noe av det første han sier er at han ikke tenker på Havboka som en reiseskildring, noe ordstyrer Haugen kaller den.  Lofoten .  Fra havets dyp? Nei, mener Morten.
For ham er det å reise å dra langt hjemmefra. For ham er Nord-Norge hjemme. Han dukket heller ikke så langt ned i dypet av Vestfjorden akkurat. Men satt mer eller mindre trygt i en gummibåt. At været kan skifte brått er vel det farligste, men det gikk da fint. Han overlevde noe alle vet siden boka kom ut og han sitter her. Sier han nonchalant.
Han medgir at hvis man definerer reiseskildring veldig bredt, så kan jo det meste som er skrevet gjennom tidene være en reiseskildring. Som Gilgamesh, som Don Quijote etc. De dro jo også ut i verden.

Tequilladagbøkene er en slags reiseskildring.
Ikke Mord i Kongo. Som genre er det True crime. Han reiste ikke rundt i Kongo.
Man må ha et bindemiddel, en ramme, når man skriver en reiseskildring.  De aller fleste er ikke som Bill Brysom, som er så morsom at han kan skrive om hva som helst fra sine reiser og sope sammen noe fakta, og folk synes det er artig, og kjenner igjen hans signatur uansett selv om de ikke vet om det er han som har skrevet det eller ikke.

Fatland:
Sier hun ikke gjør så mye research før hun reiser. Hun vil reise mest mulig med åpent sinn, men hun gjør mye etterpå. Hun har som regel god tid når hun reiser. Tar med seg andres reiseskildringer som hun leser underveis. Særlig sånne fæle hvor folk lider. Å lese om andre fæle opplevelser hjelper på når hun synes ting er trist og vanskelig og hun synes synd på seg selv. Det hjelper å lese om noen som hadde det værre.  Ofte er det kuriøse gamle bøker med mye lidelse.

Å skrive om det som går galt blir som regel interessant lesestoff. Når hun er i vanskelige og frustrerende episoder tenker hun at dette kan hun skrive om. Det er trøst i det.

Strøksnes:
-  er enig i dette. Det leseren ikke vet noe om er alle de kjedelige lange nettene man tilbringer på ofte dårlige hotell på slike reiser. Med ymse folk rundt seg.

Han er opptatt av at det man skriver må være ekte. Hvis ikke, vil leserne avsløre det. Man bør ikke late som man er professor hvis man ikke er det. Man bør kaste litt frem og tilbake med leseren , slik at leseren kan være med. Bruke sin uvitenhet, som Fatland sier.

Fatland:
Bruker sin uvitenhet. Hun tenker at alt det hun ikke vet, det vet sikkert ikke leserne heller. Det er det hun skriver om, det hun bruker.
Fatland skal til Himalaya til høsten, nytt prosjekt. Det vet hun ingenting om og hun vil legge seg på et lavt forklaringsnivå, sier hun.

Idling om form:
Formen kommer etter hvilket materiale han har. han bestemmer seg aldri på forhånd om det skal bli en roman, en reiseskildring, sakprosa, dikt.

Strøksnes:
Æ like ikke ordet sakprosa.

Om risikosituasjoner og frykt:

Strøksnes:
Kan bruke mye tid på å bekymre seg på forhånd, om alt som kan skje, som kan gå galt, men når han er i gang med reisen så forsvinner det. Da blir han opptatt av å håndtere det praktiske.  Han innrømmer at det var litt guffent visse steder i Mexico. Steder der narkokartellene opererte. Ikke helt trygt overalt der, nei.

Fatland:
Hun var ikke i noen direkte farlige situasjoner. Mange har spurt henne om det. Var hun ikke redd? Var det ikke farlig å reise alene rundt i disse landene? Det mest risikofylte for henne var sjåførene, sier hun.  Det å sette seg inn i en bil med en fremmed mann som skulle kjøre henne til øde steder. Om han var edru, var et råskinn til å kjøre, hadde hederlige hensikter eller ikke. Men hun måtte ha tillit, ellers fikk hun ikke besøkt de stedene hun ville. Men ja, hun var redd noen ganger.

Idling:
Hans spesielle øyeblikk var da han brøt sammen foran en statue over et drept barn. Noe han brukte i boka. Det var personlig fordi han har mistet en bror, men han sier han brukte den erfaringen fordi det passet inn i historien. Ikke noe poeng å bruke det ellers.

Er dette styrken i moderne reiselitteratur?
At man kan være personlig, subjektiv, bruke emosjonelle øyeblikk, dele følelser og opplevelser.

Sakprosa er best når personlige opplevelser transenderes. (Strøknes? Men æ like ikke ordet sakprosa)

Sakprosa som felt i dag?

Strøksnes:
Det har vært en langsiktig bevegelse i Norge, som ble veldig tydelig etter Knausgård.
Fra det saklige, at akademikerne var de som skrev saklig sakprosa til nåtidens sakprosaforfattere, som har annen bakgrunn,  som skriver personlig, mange mer litterært hvor men nærmer seg skjønnlitteraturen, mens mange romanforfattere skriver mer virkelighetsnært.
Det er skapt et mellomrom mellom sakprosa og skjønnlitteratur hvor tidligere skarpere skiller glir ove r i hverandre. Det har vært en slik bevegelse i gang de siste tyve år.

Fatland:
Mener at menn leser mest sakprosa, kvinner mest skjønnlitteratur (har støtte i undersøkelser). Hun får veldig mange brev fra menn over 60, og tipper at de muligens er hennes kjernelesere.

Forfattere som har inspirert dem?

Strøksnes nevner Tom Woolf og Kapuscinski, gamle mestere innen genren.
Han savner noe av den respektløsheten de hadde når de skrev. Vi tar mye mer hensyn når vi skriver bøker i dag.

Fatland :
- er også glad i Kapuscinski (note to self, sjekk opp bøkene)

Idling:
Sven Lindquist, fra 50-tallet.

Nye planer og mål:

Fatland:
Å skrive bedre. Det er tross alt i språket alt skjer.
Neste prosjekt: Himalaya.

Idling:
Skal skrive barnebøker med mer.

Strøksnes?
(hørte ikke?)

Dette var en interessant samtale, som gjerne kunne ha vart lengre.
Morten Strøksnes vant Bokbloggerprisens Åpen klasse  for Havboka . Vil Erika Fatland gjøre det med Grensen?

Les mer om samlesing av Grensen her

og Mer fra Lillehammer litteraturfestival her og Arrangementet, ordstyrer og forfatterne spesielt her
↧
Search

Når ingenting finnes av Rikard Sommer- spennende indiekrim

June 13, 2018, 12:35 pm
$
0
0
Jeg har lest en debutant, en indiebok, en krimdebut av Rikard Sommer, bosatt i Oslo. Den handler om vitenskap, data, en trussel som kan bli katastrofal. Sommer er åpenbart dyktig til å skrive og historien er spennende.


Kanskje du lurer på hva en indiebok er? Her er et eksempel. Indie betyr uavhengig, selvstendig. Indie kommer av independent og ble opprinnelig brukt i forbindelse med musikk og film.

I bøkenes verden betyr det å bli utgitt på eget forlag eller små uavhengige forlag.
Rikard Sommer har gitt ut debutromanen sin på forlaget Spell, mer på siden hans her

Det er stadig flere som gir ut på egne forlag og kvaliteten varierer naturlig nok.
Det gjør jo også kvaliteten på tradisjonelle forlag, men der bør man i alle fall forvente at manus gjennomgår både korrektur, runder med redaktør etc. Når det gjelder indiebøker er det opp til forfatteren selv hvor mye han vil koste på eksterne konsulenter.  Nok om det.

Om Når ingenting finnes:
Romanen blir markedsført som en nordic noir om cyber trafficking.
Den er mørk. Den er vond. Den er spennende og interessant.
Paul Bild er en mikrobiolog som for syv år siden overlevde en livstruende sykdom. Nå vil han bruke resten av livet sitt til kamp mot resistente bakterier. Han har utviklet Anybio Analytics som er en programvare som skal hjelpe forskere til å identifisere potensielle mikroorganismer.
Han driver firmaet sammen med datageniet Tom Avild. Firmaet har også en avdeling i Ukraina.
Firmaet har slitt økonomisk en god stund. Produktet er ikke så lett å selge inn. De er i ferd med å hale inn en stor kontrakt og Avild drar til kontoret Ukraina for å lose den i havn.
Han oppdager snart at noe er galt. Yulia som jobber der er forsvunnet og datamannen Vasili Romanov og Tom Avild kastes inn i noe de ikke aner utgangen av. De virvles inn i en kamp med forskjellige krefter og det er ikke lett å vite hvem som jakter hvem og hvilke hensikter som ligger bak.
Barnehjem, menneskehandel, kampen mot resistente bakterier med mer er sterke ingredienser i en kriminalroman som fyker avgårde.

Rikard Sommer skriver godt og overbevisende, men det tar en del tid før det blir fart i handlingen. Det er mange tråder, men de nøstes etterhvert sammen mens vi øyner en slags sammenheng, og når løsningen nærmer seg aner jeg hvem som står bak de grufulle handlingene, og det stemmer.
Det betyr ikke at det er forutsigbart, men at jeg som leser får være med å kaste ball med Avild og Romanov. Romanov stoler selvsagt ikke på politiet, korrupt som det er, så dette må de finne ut av selv. Det er livsfarlig uansett om de varsler politiet eller lar være.
Bild, Arild og Romanov er også godt skildret og interessante som karakterer.

På mange måter er dette en klassisk røverroman med tildels høyt tempo, men det er også en dystopisk kriminalroman med en skremmende medisinsk fremtidsscenarie med biter av aktuell samfunnstematikk. Sommer har skrevet en god debutroman, og det blir spennende å følge ham videre. At det kommer flere bøker, har han lovt på hjemmesiden sin her


Rikard Sommer er født i 1965. Han er forretningsmann og friluftsmenneske .

Rikard Sommer: Når ingenting finnes, 308 s
Spell forlag 2017
Leseeksemplar mottatt av forfatteren
↧
↧

Mannen som førstørde mitt liv av Peter Lindforss. Om Leonard Cohen. Moshonistas biografilesesirkel juni.

June 20, 2018, 2:09 pm
$
0
0
Litt på etterskudd i junis slappe bloggeland. Dvs boka er ferdiglest sånn ca til fristen 15. juni, men først nå skriver jeg om boka. Og det får bli som det blir. Kort, langt, uredigert, emosjonelt eller ikke. Kategorien er Med ordet i sin makt, og Elisabeth med bloggen Bokstavelig talt har bestemt emnet. For lenge siden planla jeg å lese biografien om Obsfelder som kom for noen måneder siden, men siden tiden gikk fra meg valgte jeg å finne en kortere en fra hylla. Jeg fant tre- om Virginia Wolf (Vindsetmo) , en om fetter Jens Bjørneboe og en vennebio om Leonard Cohen. Valget falt på Cohen, siden boka var kort og jeg så det var mye fra Hydra der.



Jeg har lest et par biografiske bøker om sanger og poet Leonard Cohen før. Den som Marianne Ihlen skrev, samt en mer vanlig biografi om den folkekjære artisten Leonard Cohen.
Peter Lindforss skrev denne boka om Cohen etter et langt vennskap ( de drakk sammen i tyve år) med ham. Peter Lindforss var en svensk forfatter, poet og oversetter som ble kjent med Cohen på den greske øya Hydra tidlig på 80-tallet. Cohen hadde vært der tidligere og kjøpt seg hus. Cohen var en del av en kunstnerkoloni som bodde på Hydra i kortere eller lengre perioder på 60-80-tallet. Marianne Ihlen bodde der (So long, Marianne). Hun hadde forhold til både Leonard Cohen og Axel Jenssen. Boka til Marianne ble jeg veldig rørt av den gangen jeg leste den.
Peter Lindforss traff Leonard Cohen på et kafebord på Hydra i 1981. Det var starten på et langt og merkelig vennskap. Tittelen indikerer hva det betydde for forfatteren Lindforss, som den gangen var i slutten av tyveårene, mens Cohen var cirka tyve år eldre. (53)

Boka er veldig personlig, brutt opp av en del tekster av sanger, dikt, som er skrevet av Leonard Cohen, oversatt og originale. Mange er oversatt av Lindforss. Mange av Cohens sanger er udødelige, vi har vel alle våre favoritter.
For Lindforss var Cohen som en veiviser, en læremester, den mest omtenksomme og vennligste menneske han noen gang har truffet. Han var den beste venn, kollega og singer-songwriter han noen gang har visst om.
Begge to var glade i piker, vin og sang. Begge to hadde sine demoner å stri med. Cohen mistet sin far som niåring. Cohen led av bipolar lidelse ifølge Lindforss. (usikker om det har har vært sagt i de andre bøkene jeg har lest om ham), men det er vel noe med svingningene, stemningsskiftene. Cohen grublet mye, i perioder på meningen med livet, om religiøse ting, han gikk i kloster en periode, men kom ut igjen uten å ha blitt asket.

Da han kom ut fra munkeklosteret og fikk spørsmål om hvorfor, svarte han:
- Det fantes ikke restauranter og barer der.

" Leonard erkjenner utan omsvep att han varit manodepressiv- eller bipolar som det numera heter- i hela sitt liv. Først nu, vid sjuttitvå års ålder och efter tiden i zen-klostret på Mount Baldy seger han sig äntligen uppnått någonting som liknar frid.
   Betreffende droger sa han en gång: " Jag har provat dem alla- fritidsdrogarna, de tvångsmessiga drogerna og apotekerdrogarna. Jag skulle med glädje rekommendera vilken som helst av dem om det fanns någon som fungerade" (s. 77)

Både Peter og Leonard slet med depresjoner, noe de snakket om innimellom. Peter fant vel en likesinnet i Leonard, en som forsto, en som opplevde mye av det samme.

Cohen drakk mye til tider. Han kunne drikke et par flasker vin før han gikk på scenen. Ikke uvanlig.
Også Lindforss drakk en del, og hvordan livet hans endte er trist. Det visste jeg ikke noe om før jeg googlet ham opp etter at boka var ferdiglest.  Han var bostedsløs, hemløs, pga økonomiske problemer, han slet nok med andre ting også, og fikk ikke hjelp av den svenske velferdsstaten til å dekke husleia, så han måtte ut på gata. Funnet død, som en lassis, uten noe annet igjen enn noen oversettelser og diktsamlinger. 62 år gammel.

Boka inneholder en del fra samtaler de hadde, spesielle episoder, møter med barna og (eks)konene til Cohen, en del om Lindforss eget forhold til Hydra , hans kjærester , etc- og en del om sangene og hva de betydde.
Blant annet First we take Manhattan, then we take Berlin.
Cohen var egentlig ikke spesielt politisk av seg i sangene, men i denne sangen er han ironisk, ift hva som kan skje hvis man inntar ekstremistiske standpunkt. Han lekte seg med tanken. Og mente også at folk for lett lar være å ta ansvar, men hele tiden ber om at andre skal ta hand om dem. Og det vegrer de seg for å ta innover seg at faktisk ikke vil skje. Noen kan ta makt over deg, men ingen tar vare på deg.

På slutten i boka gjør Lindforss et intervju med Cohen og de diskuterer blant annet denne låta, samt Berlinmurens fall.
(spesielt interessant siden jeg var i Berlin mens jeg leste boka).

Cohen var ikke spesielt glad for det, og det han sier, vitner om en pessimistisk person, en som har levd lenge og ikke har tro på at det vil komme noe godt ut av noen ting som hender på verdensscenen.
Han sa dette ift med å ha skrevet låtene "The Future" og "Democracy":

"Jag forsøkte bara uttrycka mig exakt. Den hendelse som utløste de två sångarna var Berlinmurens fall, som alla såg som en storartad tilldragelse, men jag såg det som en ödesdiger hendelse. Kanske på grund av min motvila mot att delta i festen kände jag en sorts rustning som sa mig att någonting fruktansvärt var på veg att henda. Det var derfor, rent instinktivt och på intet sett planerat, som jag skrev " Ge mig tilbake Berlinmuren, ge mig tilbake Stalin og Paulus`, eftersom jag hade en föraning om att den etablerade ordningen var på veg att vittra sønder och jag tillegger klart och tydligt: " Jag har sett framtiden och den er morderisk". Tyvärr var det också vad som hende. Och jag er övertygat om att mänsklighetens mordiska instanker måste hållas i schack av mycket starka regimer. I annat fall kommer vi att få uppleva død och allment kaos. Det er sådan människan er. " (ur espresso, Portugal 1994) (s 136)

Jeg tror ikke jeg er helt enig med Cohen, ikke kan jeg se at det har skjedd med Tyskland etter Berlinmurens fall, hvis det er det han mente, men at det har skjedd i andre regimer, det ser jeg.
Det er mulig det er den generelle utviklingen Cohen tenkte på da han sa dette, som, hvis jeg leser rett, også Lindforrs delte- eksempel: når man kunne se avrettingen av Saddam Hussein på mobiltelefonen, når alt er så tilgjengelig, må det gå galt, og alt går mot slutten. Pessimistisk syn på verden, det hadde de nok begge to. Men humor hadde de, og de hadde glede av å drikke, synge og ha damer så lenge det varte. Lindforss har flere eksempler på at Cohen bryr seg med det som skjer på sine eldre dager, og at han velger side, som når det gjelder 11. september m.m som  han kommenterer i sine tekster. Om at mennesket stadig blir mer ensomt og at det blir lurt av komsumjag etc. Selv om han  politisk var mer til høyre enn til venstre, mener Lindforss at Cohen først og fremst var en visionær og rebell.( i pene klær.)

Han var god i replikken.

Lindforss har skrevet en fin liten bok, rørende på sitt vis, opplysende på sitt vis, men også litt ukritisk, slik det kan bli når man står for nært noen. Lindforss betrakter blant annet Cohen som mye større enn Bob Dylan, kunstnerisk sett, noe som selvsagt kan diskuteres.

Leonard Cohen på wiki
Leonard ble 82 år. 1934-2016

Peter Lindforss på wiki
Peter ble 62 år. 1953- 2015

Minneord om Peter Lindforss, som fikk en trist avslutning på livet.
Enda ett.. Norske Flamme forlag har også skrevet minneord

Her er et innlegg om Hydra som jeg skrev på min gamle VGB-blogg. Bildene er visst blitt borte, men teksten og linker er der. Om Axel Jenssen, Marianne, GøranTunstrøm, Cohen.

Cohen på wiki

Flere innlegg på Moshonistas blogg her




Peter Lindforss: Mannen som førstørde mitt liv. En bok om Leonard Cohen, 150 s
Ellerstrøms forlag 2007
Boka er kjøpt


↧

Bøker om Berlin 1: 16.07.41 av Dag Solstad

June 22, 2018, 2:58 pm
$
0
0
Jeg har nettopp vært i Berlin. Jeg hadde med meg denne boka, som handler om at Dag Solstad vandrer rundt i Berlin snart 60 år gammel. Det samme som meg, faktisk, men jeg var ikke der i flere måneder, kun fire dager. Det var fornøyelig lesing fordi jeg kjente igjen flere av stedene. Jeg var et par ganger i bydelen han bodde i, blant annet.


I 2009 ble 16.07.41 kåret til en av tiårets ti beste norske romaner i VG.




Dag Solstad har leid en leilighet i Berlin sammen med kona si for en periode. Han skildrer dagene mens han går og filosoferer, studerer mennesker, gater, hus, bydeler, kjører tog, U-bahn og S-bahn og trikk, frem og tilbake, rundt og rundt. Han går på kneiper, skriver i notisboka si,  har sine faste vaner om å drikke kaffe hver dag på kafe. Livet i Berlin. Han er snart 60 år og går og går, når han ikke tar banen eller trikken.
Han bor i Kreutzberg, en bydel med høy tyrkisk innvandring- omtrent 400 000 tyrkere bor i Kreutzberg i dag.


En av gatene Dag Solstad vandret i, i Kreutzberg (foto: Anita Ness)

Det er veldig morsomt å lese om Dag Solstad i Berlin, der han farter i gater og områder jeg selv nettopp har vært. Og der jeg ikke har vært må jeg følge med på kartet for å se hvor han befinner seg, som i de blokkområdene i gamle Øst-Berlin, og ved kanalen der han bor, noen få steinkast fra kanalen der jeg vandret for få dager siden. Banen han stadig tok- U 1, tok og også jeg flere ganger. Warshauer Strasse.  Schlesisches Tor. Gørliches Banhhof. Kurstfurerdamm. Vi følger Solstad innom et par kjøpesentre- KaDeWe og Gallerie Lafayette for å kjøpe sko. Han er besatt av å få tak i slangeskinnsko, men det må han gi opp. Det blir ingen sko.
Fornøyelig.

Etter 150 sider får vi et brått hopp i boka, da han drar til Litteraturfestivalen i Lillehammer for å holde foredrag. Foredraget finnes i sin helhet i romanen, hvor han diskuterer hva en roman er, en roman er ikke en historie og han snakker om hvorfor han skriver og hvordan han har utviklet seg og hva som er viktig for ham når han skriver/lager romankunst. Oppdraget er å snakke om forfattermakt og lesermakt, men det vil han ikke.

Etter foredraget drar han til Sandefjord for å delta i et 40-årsjubileum med sine kullinger etter avgang fra gymnaset. Han er bare hjemom i leiligheten i Oslo for å skifte dress. Deretter tar han toget til Sandefjord, på den kjedelige strekningen, losjer inn på hotellet i sentrum, drikker litt (og litt til) whisky og kommer seg alt for sent ut. Da det viser seg at han har bommet på stedet festen skal være, og har glemt invitasjonen med adressen, tar det helt av, og det blir egentlig ganske trist . Dag Solstad leier seg en drosje og blir fullere og fullere og står plutselig utenfor den gamle leiligheten til foreldrene sine og begynner å minnes sin far, sin barndom..



Wranglerstrasse, Kreutzberg, Berlin (foto: Anita Ness)

Jeg leste denne boka først og fremst på grunn av Berlin, og skulle ønsket han fortsatte i Berlin-sporet. Men siden han sporer helt av, til Lillehammer og Sandefjord, var det sikkert meningen, selv om det virker litt kaotisk og jeg ikke helt forstår hensikten. Men det er nok slik Dag Solstad skriver romaner. Uten at jeg har lest mange nok av ham til å uttale meg rettvist om det. Uten en klar historie. Han skriver ikke en fortelling fra a-å.
Men oj, så er det en link. Det er en link. Jeg glemte å fortelle om starten av boka, da han reiser med fly til Berlin fra gamle Fornebu og studerer skyene. Hva han opplever med det, en slags åpenbaring, det han ser i sin forestillingsverden. Noe, noen der ute i skyene.. Men det kan jeg ikke si nå, for da røper jeg jo linken,


Og han er ganske morsom, det skal han ha, underfundig, og han er også alvorlig og denne boka var trist på slutten, men i Berlin var det mest fornøyelig. Jeg hadde kjøpt denne boka fordi jeg skulle til Berlin, og hadde planlagt å lese den før jeg dro. Det gjorde jeg ikke. Jeg begynte å lese den på vei hjem med flyet. På en måte var det fint å lese den etter min egen Berlin-tur, fordi jeg kunne relatere til så mye, jeg kjente igjen gater, steder, situasjoner. Men det hadde også vært fint å ha lest den før, for da hadde jeg sikkert oppsøkt flere av de stedene han skrev om. Men det kan jeg jo gjøre en annen gang.




Oberhaumbrucke, som Dag Solstad krysset ofte. Jeg gjorde også det, minst fem ganger, både til fots og med U1. (foto: Anita Ness)





Birger Emanuelsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth og Fredrik Wandrup minnes Jon Michelet på Lillehammer 30.mai 2018. (foto: Anita Ness) Dag Solstad skrev flere bøker om VM i fotball sammen med Jon Michelet.

16.07.41 av Dag Solstad, 224 s
Oktober forlag 2002, pocket
Kjøpt

↧

Oppsummering juni -18 + reminder Samlesing av Grensen

June 29, 2018, 4:56 am
$
0
0
Årest første sommermåned - juni- er straks over, selv om mai i realiteten var sommer her i Trøndelag. Vi har vel hatt litt sol og varme i juni, men mest av alt har gradestokken holdt seg nede rundt 10-15 grader. Jeg fikk meg fire dager i Berlin hvor det var varmt, sydenvarmt, så jeg skal ikke klage. Klage gjør jeg heller ikke, kun konstantere tingenes tilstand. I juni har jeg hatt mye familiebesøk, barn og barnebarn. Ellers har vi flyttet kontor på jobben, noe som betyr bedre kontorlandskap, men lengre arbeidsvei. Jeg har vært på noen utflukter med nyttevekstforeningen som har gitt positivt påfyll og jeg kjenner at det å være ute i naturen er et savn, det gjør så godt for kropp og sjel, og jeg som bor så urbant må passe på å komme meg mer ut i naturen.  Når det gjelder lesing og blogging har det vært ganske labert, men jeg har nok ikke hatt kapasitet/tid til mer. Det føles som om ting tar mer tid for tiden. Juni er også sommeravslutningenes tid, og jeg har vært på to. Glemmes må heller ikke Litteraturfestivalen på Lillehammer.


På kunstutstilling i Berlin, Kathe Kollwitz, ved siden av Literaturhaus. Kollwitz var en sterk dame og hun malte om krigen, om det å være mor, om folks levekår, om sorgen over å miste en sønn. Ingen av bøkene om henne var på engelsk, så da lot jeg være å kjøpe.






Bøker lest:
1. Når ingenting finnes av Rikard Sommer: Krim, Ukraina, USA, debutant, leseeks, frahylla, 308 s
2. Mannen som førstørde mitt liv. En bok om Leonard Cohen. av Peter Lindforss.: Sakprosa/bio, lesesirkel, frahylla, kjøpt, Hellas, Sverige, 150 s
3. Berlin En veiviser av Knut Hoem: sakprosa/reise, Tyskland/Berlin, kjøpt, 294 s
4. 16.07.41 av Dag Solstad: Berlin/Tyskland, roman, kjøpt, 224 s
5. Elleve dager i Berlin av Håkan Nesser: Berlin/Tyskland, Sverige, kjøpt, 351 s

SUM: 5 = 1327 sider


Dette tror jeg er det minste jeg har lest på en måned på år og dag. Jeg leste heller ikke noe særlig da jeg var i Berlin. Jeg er alltid mye ute og går når jeg er på nye steder, og leste aller mest i Hoems veiviser om Berlin, samt et par lokale guider jeg fikk på hotellet. Berlin er en stor by, det er krevende å være ny i store byer, da det er så mye nytt å orientere seg om. Kollektivsystemet blant annet.  Det er en grense for hva jeg greier å ta inn, og da blir det mindre plass til lesing. Jeg kunne lagt meg i Tiergarten og lest, men det gjør man ikke første gangen man er i Berlin, i alle fall ikke jeg. Skrittelleren på mobilen- lifelogen- viste sånn ca 25 000 skritt per dag. Mot normalt er det meget  og mye. Jeg leste i alle fall ut Biosirkelboka om Leonard Cohen, samt veiviseren (flere ganger) til Knut Hoem mens jeg var der. Hoems bok er veldig god, anbefales spesielt hvis du er interessert i kultur av ymse slag. (litteratur, musikk, kunst, film)

Før jeg dro og etter at jeg kom hjem leste jeg ut Elleve dager i Berlin av Håkan Nessar. Jeg synes det var en fin bok, en slags feelgoodbok hvor Arne som har en liten hjerneskade, drar til Berlin etter farens ønske på dødsleiet. Han skal finne sin mor. Han treffer to andre spesielle personer i Berlin, og mye av dette er fornøyelig lesing, og på slutten litt spennende også.  Solstads 16.07.41 var også en fornøyelig bok. Artig å lese boka etter at jeg var i Berlin, da jeg kjente igjen mange av de stedene han vandret rundt i. Innlegg om min Berlintur kommer senere, når jeg rekker det.

Leseplaner, samlesing av Grensen
Lesingen i juni dreide seg mye om Berlin. Jeg hadde også planer om å lese mer av Erika Fatland, siden det er samlesing av Grensen i juni, men det har jeg altså ikke rukket. Jeg har funnet frem Året uten sommer, så den får jeg lese i juli. (satser på det) Og Sovjetistan skal jeg skaffe meg.  Hvor mange har lest Grensen i juni? Husk å legge inn link til blogginnlegg her



Literaturhaus i Berlin, utekafeen hvor det var kø hele tiden i godværet. Bildet av bokbunken over: Hadde med meg fem bøker til Berlin; fire av disse, pluss en underholdningsroman som var litt lettere enn Øyas. Leste Hoem og Lindforss. Startet på Solstad på flyet hjem. Note to self: Ingen vits i å drasse med så mange bøker på en storbyferie/tur.


Litterære arrangementer: 
Litteraturfestivalen på Lillehammer.
Del 1- nettene, Tore Renberg, slampoesi
Del 2- om reiseskildringer i dag med Morten Strøksnes, Erika Fatland og Peter Idling

Ansvarlig for Samlesing Bokbloggerprisen av Erika Fatlands Grensen



Litteraturfestivalen på Lillehammer, storteltet, her med Erika Fatland, Morten Strøksnes m.fl.  De snakker om reiseskildringer. 

Sommeravslutninger:
*Litteraturhuset i Trondheim 14.juni- med deilig middag på Sellanrå bok&bar. Jeg fortsetter som frivillig til høsten også.
 * Lesesirkelen i Trondheim- på Jossa mat og drikke på Nye Lilleby. Trivelig, men mye tull med serveringen, noe vi fikk kompensert for heldigvis. Maten var god. Ragnhild har blogget om det her.
* Sommeravslutningen med jobben gikk jeg glipp av siden jeg var i Berlin den fredagen.


Film fra bok:

4.juni: Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Fin film, rørende. Jeg ble mer rørt av filmen enn av boka som jeg leste for ca 5 år siden. Film fra andre verdenskrig, og om en lesesirkel.


Meself /metoo, ved rester av Berlinmuren, East side gallery.

Under: På tur med nyttevekstforeningen, for å lære om og plukke strandvekster. Mye godt å finne.


Da ønsker jeg dere alle fortsatt en riktig god sommer og mye god sommerlesing.:) 
↧

Sommerlesing. Samleinnlegg: Elleve dager i Berlin, Å tale og å tie, Ikkje alle gjorde motstand under krigen, Om nettene brukar mor dråpeteljar, Den emosjonelle revolusjon.

July 5, 2018, 2:43 pm
$
0
0
Når tiden blir for kort og det hoper seg opp med leste bøker, er samleinnlegg eneste råd. Noen ord om bøkene som er lest er bedre enn ingenting. De fem bøkene jeg skal presentere har jeg lest over lengre tid, med unntak av diktsamlingen av Svanhild Amdal Telnes som jeg leste sist helg. Alle bøkene er verdt å lese.



Jeg begynner med den siste først, siden jeg leste den ferdig i dag.





Den emosjonelle revolusjon av Kathrine Aspaas, 203 s
Kagge forlag 2018
Leseeksemplar

Aspaas har skrevet Raushetens tid, som hun fikk mye oppmerksomhet for, samt Rosa er den nye punken. Hun er journalist, økonom og foredragsholder.
Aspaas er personlig i stilen, har en lett og humoristisk penn, varm og nær, men likevel evne til å se helhet og ha overblikk.

 Den emosjonelle revolusjonen er en aktuell sakprosabok med en touch av selvhjelpsbok. Den er en samfunnanalyse og et emosjonellt treningssenter ifølge omslaget. (les mer i linken over, trykk på tittelen)
Aspaas vil at følelsene våre skal bli vår styrke og beskriver hvordan følelser stadig blir tatt mer på alvor, men at det enda er langt igjen. I en tid hvor den teknologiske utviklingen tar over stadig mer av våre oppgaver, vil de emosjonelle egenskapene våre bli viktigere og viktigere. Maskiner og roboter kan ikke erstatte mennesker og menneskelighet.
Vi trenger å lære å takle våre emosjoner, skjønne at vi alle har dem, vi opplever alle skyld, skam, sorg, skuffelser, sinne med mer- vi er ikke perfekte, vi må slutte å strebe sånn. Følelsene våre påvirker  hvordan vi handler, hvordan vi er.
Hun viser at den emosjonelle revolusjonen er i gang i store deler av verden, både i næringslivet, underholdningsbransjen, media med mer. Store konsern som Google og Facebook lar de ansatte meditere, fordi det er bra for dem, de blir mer utholdende, takler stress bedre osv- de vet at hvis de ansatte er i harmoni med seg selv går produktiviteten opp. De tar hensyn til at mennesker har følelser.
Aspaas skriver om varmt arbeid, kontra kaldt, om gåsehudfølelsen, om selvfølelse og selvtillit, om helbredende gråt, om språket, om lykken ved å skape, selvinnsikt, langsiktighet, emosjonelt våken journalistikk med mer.

Dette er en lettlest og fin bok som gir gode påminnelser og rom for ettertanke. For mange kan dette være nytt stoff, for andre ikke. For meg som jobber i et omsorgsyrke (varmt yrke) er mye kjent. Jeg har også lest mye selvutviklings- og selvhjelpslitteratur tidligere. Likevel er mye av dette stadig et viktig tema. Dette er ikke selvutviklingslitteratur i tradisjonell forstand, dette er en samfunnsanalyse med noen enkle øvelser og spørsmål som gir rom for refleksjon.  Skal samfunnet utvikle seg til et varmere samfunn må vi gi rom for følelser, og tåle å være oss selv og at andre er det. Vi må lære å snakke sammen uten å konkurrere, prestere.

Interessant bok som jeg absolutt anbefaler videre.

*Terningkast 4



Om nettene brukar mor dråpeteljar av Svanhild Amdal Telnes, 86 s
Gyldendal 2018
Leseeksemplar

Forfatteren er debutant.
Hun har skrevet en fin, vakker og poetisk diktsamling med sterkt innhold.
Anna treffer Jakob, de blir kjærester og flytter sammen. Det går fint noen måneder, men så dukker det opp ting i Anna, noe fra fortiden, som små glimt gjennom Polarodibilder fra oppveksten på 1990-tallet. Anna må gjennom dette, selv om det er veldig smertefullt.

Dette er en vond historie, men samlingen er så godt skrevet, så poetisk, så sterkt.

Det kjennes som om 
meitemakkar kravlar
over magen min
når du stryk meg.   

Eg syns det kilar, men ikkje 
på den gode måten. Dette er annleis,
som om makkane er slibrige
og dreg skinnet sitt seigt
mot huda mi, eg seier:
Ikkje lenger ned. (s.36)

Jeg kommer til å lese denne flere ganger, og jeg tenker at denne absolutt kan vurderes til Bokbloggerpris-nominasjon neste år.

*Terningkast 5

Andre bloggere:
Beathe, Kleppanrova, Åslaug/BokogPalett



Ikkje alle gjorde motstand under krigen av Jon Hjørnevik, ca 100 sider
Samlaget 2018
Leseeksemplar

Jon Hjørnevik er poet og humorist. Dette er hans syvende diktsamling. Den er helt helt annerledes enn Telnes sin, både i stil og tema. Jeg har lest og blogget om Heimekontor i gravferda her ( et innlegg som stadig kommer opp på 10-på-topp-lista mi på bloggen), en samling jeg likte veldig godt.
Ikkje alle gjorde motstand under krigen, går i samme gate. Det er humoristiske dikt - selv om tematikken er alvorlig- og har bilder som passer til.  (bildene er i en egen liga)
I denne boka skriver han om mange slags krigar- i heimen, i verden, mellom land og folk. Dette er annerledes krigslitteratur og mye kortere.

Hjørnevik er fortsatt morsom, og diktene kan med fordel leses stadig om igjen, leses høyt for andre, eller som konfekt til kaffen.

Eg vil vera fredeleg
Eg vil vera fredeleg,
godlynt og snill,
ukrigersk, stridlaus, 
det er dette eg vil.

Eg vil vera fredeleg,
ein forsonande fyr,
gå fridsamt fram,
ikkje gå over styr.

.....

Eg vil vera fredeleg,
men riv ut mitt hår
på sinnemeistringskurs,
der alle liksom forstår.

Eg kuttar diktet og kurset
med nok ein smell,
med mi korte lunte,
det går til helvete lell. (s.26721)

Anbefales!

*Terningkast 4 (design : 5)




Å tale og å tie av Vigdis Hjorth, 93 s
Essay om litteratur
Cappelen Damm  2018
Leseeksemplar

For dere som er glad i litteratur er dette en må-ha-bok.
Jeg hadde stor glede av å lese hennes essays Fryd og fare, og denne er minst like bra.
I de siste par årene har Hjorth stått svært sentralt i norsk litteraturdebatt med særlig fokus på virkelighetslitteratur. I denne debatten har hun stort sett tiet, ifølge omslaget på boka.
I fire essays taler hun indirekte, når hun skriver om Alf Prøysen & Rolf Jacobsen, Agnar Mykle, Bertolt Brecht og Alexander Kielland.
Hun viser hvordan forfattere fremstår og fremstiller seg selv, og drøfter hva en kunstner kan tillate seg skrivingen skaper ubehag for andre mennesker.

En interessant bok, og jeg liker veldig godt å lese Vigdis Hjorths reflekterte betraktninger og hva hun trekker frem om andre kunstnere, som blant annet Agnar Mykle som jeg har lest mye av.
Jeg fikk også et nytt syn på Alf Prøysen av å lese det hun skriver om ham. Brecht har hun lenge vært opptatt av, noe jeg har lest om i hennes skriverier også tidligere.

Dette er en liten fin klok bok, som kan tas frem om og om igjen! Anbefales!

*Terningkast 5




Elleve dager i Berlin av Håkan Nesser, 351 sider
Gyldendal  2016
Kjøpt

Det er noen dager siden jeg leste ferdig denne boka, men den sitter faktisk i meg enda. Arnes reise til  Berlin var en spesiell tur å bli med på. Han greide å finne ut av Berlin, på tross av sin hjerneskade. Han er en enkel sjel, litt naiv, og ble nok utnyttet av gal professor som han traff da han lette etter sin mor. Professoren drev med hypnose og regresjon, hadde noen ville ideer hvor Arne skulle bli et offer for hans eksperimenter. Heldigvis traff han Beate Bittner, som sitter i rullestol. Hun  var nysgjerrig på hans historie og ville hjelpe. Hjemme i Sverige venter onkel og tante på livstegn. Her er det jeg skrev i oppsummeringsinnlegget mitt for mai:

Før jeg dro og etter at jeg kom hjem fra Berlin leste jeg ut Elleve dager i Berlin av Håkan Nesser. Jeg synes det var en fin bok, en slags feelgoodbok hvor Arne som har en liten hjerneskade, drar til Berlin etter farens ønske på dødsleiet. Han skal finne sin mor. Han treffer to andre spesielle personer i Berlin, og mye av dette er fornøyelig lesing, og på slutten litt spennende også. 

* Terningkast 4

Andre bloggere:
Tine, BokbloggBerit. , Heartart, Kleppanrova, MedBokOgPalett

Interessant intervju med Nesser, bak betalingsmur i Aftenposten





Trondheimsfjorden sett fra Korsvika i ettermiddag (foto: Anita Ness)

↧
↧

I de beste sirkler av Lene Lauritsen Kjølner- en topp sommerbok!

July 7, 2018, 3:45 pm
$
0
0
Kornsirkler og prosecco.  Finansfolk og lokalpolitikere. UFO-folk og treklemmere. Dop og trim. Frøken Detektiv Olivia Henriksen fra Ankerholmen utenfor Tønsberg er tilbake i storform. I de siste bøkene har det vært litt tamt i leiren, men nå er det fullt trøkk. Fest sikkerhetsbeltene. Her er ingen trygge.


Olivia får i oppdrag å etterforske hvem som lager kornsirklene som oppstår i åkeren til Erling og Vigdis Svingen. Oppdraget innbefatter nattespaning og en sen natt finner hun jaggu meg en død mann naken midt i åkeren.
Olivia får naturligvis ikke lov til etterforske drap, det skal politiet ta seg av, men helt utenfor greier hun ikke å være. Og dessuten kan det hende kornsirkelmysteriet og den døde mannen i åkeren har en forbindelse på et vis.
At mennesker har laget sirklene, som i fjor var en FRP-logo og i år et kommunevåpen er hevet over all Olivias og bondens tvil, men det finnes en gjeng som tror det er utenomjordiske som står bak. Olivia møter både de ekstremt troende samt de som er mer moderate.  Hun stiller opp på foredrag med UFO-grupper og møter den ene mer ekstreme etter den andre, som medlemmer av FlatJord-bevegelsen, og sykkelfantasten Anton. Men også ekstreme treningsfantaster, treklemmere og miljøvernaktivister, samt de som har egoistiske motiv for å hindre utbygging der åkrene nå ligger.
Så hva er hva, og hvem er hvem? Og hva dreier det seg om? Olivias etterforskning fører henne ut i farlig farvann og hun prøver alt, til og med tandemhopp- som hun er livredd for- for å finne brikker i mysteriet. På nakken har hun også klebrige journalister og på dagtid må hun vikariere som hotellsjef for Mona som er på ferie. Det er heller ingen hjelp å få av Torstein, kjæresten, som er på feire i Afrika med sønnen.
(akkurat den scenen med den treneren- er bare, akk, så ekkel)

Jeg har syntes at noen av de siste bøkene med Olivia Henriksen har vært litt tamme og for pratsomme, men her hun på alerten igjen.  Det er fortsatt noe prat, og en del for mange similes- men alt i alt så er dette kjempegod underholdning, med et godt og spennende plott, hvor jeg levende ser for meg persongalleriet, de sære folkene, de absurde scenene, Olivia i åkeren natterstid hvor hun ser grå små menn løpe omkring.. blant annet. Replikkene er snertne, dialogene sitter som skudd. Her er overskudd og fantasi og masse spark til det politiske miljø og alternativmiljø.  Det er akkurat på grensen til latterliggjøring, og noen ganger litt over, men heldigvis modererer forfatteren seg også til å beskrive de moderate innenfor slike miljøer. Det er ikke bare gærninger der ute, for å si det sånn.. (men noen, ja--Flat Jord-bevegelse, say no more-- eller hva med den karismatiske lederen Oleg, en typisk type som får damene til å dåne, dog med sine svin på skogen.. og lokalpolitikeren som vil opp og frem, KRF-politikeren med hemmelig syvende agenda osv)


I de beste sirkler er en topp sommerbok for deg som liker farseaktig krim. Sprett proseccoen og kos deg!

Andre som har blogget:
Tine, Hverdagsnett, Astrid Terese, Beathe, Lillasjel, Åslaug

Mine innlegg fra tidligere bøker i serien:
Ingen til bords - 2017
Dakota rød - 2016
Hvorfor spurte de ikke Evensen - 2015
Høyt henger de -  2014


Lene Lauritsen Kjølner er fra Nøtterøy, født 1962. Hun har tidligere vært lokalpolitiker for Miljøpartiet De Grønne. De fire første bøkene om Olivia ble utgitt på Vigmostad og Bjørke. Denne boka er utgitt på Juritzen krim.


Lene Lauritsen Kjølner: I de beste sirkler, 318 s
Juritzen krim 2018
Forhåndseksemplar




Foto: Eva Marie Brekkestø


↧

Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck

July 8, 2018, 2:06 pm
$
0
0
Åh, som jeg har brukt tid på å komme meg gjennom denne boka. I går leste jeg den ferdig. Jeg tror det er en fordel å lese den nogenlunde sammenhengende, ikke som meg med leseøkter med mange dagers mellomrom. Det er også en fordel å lese den når man er motivert og konsentrert. Det er nok derfor jeg har lest den såpass stykkevis og delt over tid- det er en krevende bok å lese, ikke en bok for trøtte hoder på sengekanten eller ukonsentrerte perioder forøvrig. I går bestemte jeg meg bare for å lese den ferdig.


Alle dagers ende er en ganske annerledes bok enn Går, gikk, har gått, som kom på norsk i fjor. Denne boka kom på tysk i 2012.

Romanen er spesielt komponert og er som en slags sliding-doors-film. Den navnløse hovedpersonen dør fem ganger; som spedbarn i Gallia i 1902, som forelsket tenåring i krigens Wien , som forrådt partifunksjonær i Moskva under stalinismen, som hyllet forfatter i Øst-Tyskland og som en nitti år gammel dame på aldershjem i Berlin.
Det høres voldsomt ut, og det er det også. Gjennom de personlige historiene får vi også en historie om Europa, om storpolitikk og viktige hendelser.
Gjennom intermezzi mellom kapitlene blir vi med på en refleksjon og undring over hva hvis. Hva hvis hun ikke falt ned trappen og døde, hva hvis hun ikke ble med mannen i drosjen den fatale natta, hva hvis moren tok en neve snø og la på barnets bryst, hva hvis, hva hvis..

Det er nennsomt gjort, en krevende øvelse, men også tidvis krevende for denne leseren å henge med. Men igjen, det kan ha med min konsentrasjon å gjøre.
Den første historien om babyen grep meg, der hadde jeg leseflyten, men så reiste jeg bort og skulle ta den igjen etterpå, mye skjedde, og det ble tyngre. I går fløt det stadig bedre, og jeg kan forstå lovordene og den gode kritikken, for dette er godt gjort av Erpenbeck. Jeg ble berørt av historien om sønnen som mistet sin mor, om morens angst, om morens alderdom. Likevel ble ikke romanen en fulltreffer for meg. Kanskje er det bare noe med at det ble for eksperimentelt? Eller den berømte timingen? Ikke vet jeg.. Uansett er det en bok som gir en noe å tygge på, og det er jo et godt tegn. Og jeg merker at jeg liker den bedre når jeg nå skriver om den. Kan hende er dette en bok jeg vil ta fram å lese på nytt en dag.

Min omtale av Går, gikk, har gått, her

Andre bloggere:
Tine, Aina Basso

Dagbladet, VG, Klassekampen, Dagsavisen, NRK




Jenny Erpenbeck på Litteraturfestivalen på Lillehammer nylig. Hun snakker om Alle dagers ende. Interessant samtale å høre på. også å høre hun lese fra boka på tysk, mens intervjuer leste den norske oversettelsen.  (foto: A. Ness)

Jenny Erpenbeck: Alle dagers enda, 258 s
Oktober forlag 2018
Leseeksemplar

↧
Search

Berlin 1. - en by som trenger flere besøk . Charlottenburg og East Side Gallery m.m. (fotos)

July 12, 2018, 3:41 pm
$
0
0
I juni dro jeg til Berlin. Turen var bestilt for lenge siden. En litt utvidet helg med billige billetter fra SAS via Gardermoen og et trivelig hotell booka via samme selskap. Jeg har aldri vært i Berlin før, så det var jaggu på tide. Jeg har derimot hatt lyst til det lenge. Jeg har faktisk heller ikke vært i Tyskland før. På tide det også. Jeg var spent på om hva jeg ville forstå av tysk siden skoledagene. Satt det igjen noe annet enn grammatiske puggerekker som an, auf, hinter, in --usw.. ?



 Den første lunsjen, den første dagen. Orientere seg.

DAG 1: Charlottenburg. Bikini Berlin. Banksy. Literaturhaus Berlin.
Berlin er en mangfoldig og en veldig stor by. Jeg hadde lite referanser å styre etter da jeg valgte bosted, annet enn personlige behov som blant annet at det ikke skulle være veldig trafikkert og bråkete. (hva er nå egentlig det, i en storby?) Vel, valget falt på MaxBrown Kudamm i Charlottenburg. Et lite artig hotell i Uhlandstrasse, artig utformet med gamle telefoner og hjemmekoselig preg, ganske kort vei til busser og baner og i en levende bydel. 



Jeg tok bussen inn til Kurfurstendamm, en av Berlins større gater. Brede avenyer, og følelsen av Paris kom raskt til meg.  I ettertid har jeg lest at den følelsen var ganske riktig, og ganske tilsiktet. Charlottenburg var en gang en stor by og den ville se ut som Paris. I området er det også en gate som heter Parizerstrasse.


Etter innsjekking gikk jeg meg en runde etter å ha spist lunsj på en fiskerestaurant (bildet øverst) siden jeg uansett måtte vente på rommet. Nye store moderne bygninger blander seg med kirkeruiner, andre ruiner og gamle hus. Berlin er en broket by, en sprø by, en fascinerende by. Charlottenburg er en "penere" bydel, en del av gamle Vest-Berlin.


Jeg liker å gå å se. Det er det jeg gjør i byer. Men noe museum/utstillinger/severdigheter prøver jeg også å få med meg, men det er ikke noen vits i å pakke inn for mye. Da blir jeg fort bare for sliten.
Og de typiske krigsminnene og museumene hadde jeg ikke så lyst til å oppsøke.


Jeg blir sliten av å gå mye også, men på en annen måte. Da blir jeg mest sliten i kroppen, føtter og hofter. Denne første dagen ble det veldig mye gåing og det kjentes om kvelden. Jeg hadde jo også den lange reisen bak meg. Lite søvn natta før på grunn av tidlig avgang fra Værnes.  Men jeg har en tendens til å bare gå og gå.. må se bare litt til.



 Og kvartalene i Berlin er lange, derfor blir det fort mange skritt. Men mellom bydelene må man ta bane eller buss. U-bahn, S-bahn, buss, trikk. Over jorda, under jorda. Det er litt av et system.  Etter et par dager hadde jeg funnet ut av det.



En kirkeruin, som jeg måtte kikke innom. Kaiser- Wilhelm-Gedachtnishkirche. Visstnok en kjent severdighet, men ukjent for meg før jeg dumpet borti den. Researchen på forhånd var så som så.  Jeg har lest meg opp på mer popkulturelle fenomener, ikke kirker og typiske severdigheter.


Inne i kirka sto Jesus.


Og i taket var erkeengelen Michael.



På baksiden, eller forsiden, alt etter som.



Like ved kirken var det laget et minnested for terrorangrep i Berlin for noen år siden. Det var stemningsfullt med blomster og minneplaketter med fotos og navn. Det ble noen minutter her før jeg tok turen i butikksenteret Bikini Berlin.



Her var det mange spesielle butikker, merkebutikker, mye kunst og kunsthåndverk, også kunstferdige kafeer og et galleri.



Jeg hadde lest i turistbladet om Berlin (øverste bildet) at det var siste dagen på en utstilling av streetart-kunstneren Banksy her, og den måtte jeg få med meg.



Banksy er en britisk kunstner med tydelige politiske - anarkistiske-  budskap, elle kanskje man kalle ham en samfunnskritisk kommentator.











Madonna med barnet var det flere varianter av. Bildene var ledsaget av tekst for å forklare litt av hensikten til Banksy. 



Jeg synes dette var en sterk utstilling. Banksy tar for seg alt mulig. Det er mye som handler om krig og terror, storpolitikkens konsekvenser. Men over her tar han en Andy Warhol (Marilyn-bildene) over Kate Mosse.    Bankys hjemmeside her



På toppen av kjøpesenteret finnes et par koselige spisesteder, samt benker og ved rekkverket kan man se ned til apene i Zoologischer Garten. Jeg gikk videre og ned på gata igjen, etter å ha handlet meg med mat og drikke på BioCompany.



Der borte ser du Bahnhof Zoo med et tog. Jeg skal inn dit en annen dag. Bahnhof Zoo har en spesiell klang etter at jeg leste Christiane F Å være ung er for jævligsom kom på norsk i 1978. Filmen kom i 1981. . Wir kinder vom Bahnhof Zoo. Den gjorde et uforglemmelig inntrykk på meg som mange andre i min generasjon (og sikkert mange av de som kom senere)





Utstilling om 1968. Det var store opptøyer her da som i andre steder av verden. Den 11. april (min eldste sønn ble født 11.april btw, dog mange år senere, da han lå i magen, da han ble født- ble Berlinmuren revet) syklet studentlederen Rudi Dutsche her, ble skutt og drept.  Han var sosialist og reiste rundt i landet og snakket om politikk og frihet.



En av de tingene jeg hadde plottet meg ut på forhånd var en tur til Literaturhaus Berlin i Fasanenstrasse. På cafeen skal visstnok Kjell Askildsen trives godt. Jeg så ham ikke da jeg var der. Ute var det fullt. Det var varmt, 28-29 grader de dagene jeg var i Berlin. Uteplassene var det ventetid på.  Jeg valgte å komme tilbake igjen en annen dag.



Rommet mitt. Etter en lang reise- og vandredag var det godt å slappe av her. Det var varmt også inne og ikke klimaanlegg, men en vifte i taket som jeg kunne slå på i små porsjoner.  Vifter bråker såpass mye, men må man så må man.

DAG 2. Brandenburger Tor, Berlinmuren, East Side Gallery, Kreutzberg.



Etter en lang deilig natts søvn. Ja, jeg sov godt på tross av varmen. Vinduet måtte opp, og det var en del trafikk utenfor, men jeg har alltid med meg ørepropper/sov-i-ro, og de kom godt med.
Frokost i Berlin er et kapittel for seg, merket jeg. Hotellets cafe; Cafe Benedikt var umåtelig populær og det var alltid fullt av folk der. Jeg satte meg ute, men fikk beskjed om å gå inn til en disk og høre om det var ledig. Det var det ikke og det var ventelister. Inne orket jeg ikke sitte. Det var alt for støyete der.  Jeg lot meg ikke trykke ned av det, siden det var plenty andre spisesteder i nærheten. Et kvartal lenger opp lå Cafe Hamlet og der gikk jeg inn. Det var fullt ute der også, men inne svalt og rolig. Og de hadde en nydelig frokostmeny. Det ble speilegg denne dagen. Drei stuck. Ikke småtteri altså. Nydelig anrettet og smakfullt. Og meget hyggelig betjening.
Frokostmenyene i Charlottenburg - antagelig i hele Berlin- varer til både 14.00 og 15.00. Sågar til 16.00 har jeg lest. Så her er det absolutt håp for B-mennesker. Likedan er det godt utvalg for vegetarianere og veganere.



Planen for dagen var å dra til Potsdamer Platz og Aleksanderplatz,  til Muren / East Side Gallery og museet der. Jeg fikk tips av en hyggelig ung mann i resepsjonen om å ta buss 100. Den går mye den samme ruta som CityTour-bussene, men er mye billigere. Og med dagsbillett til 7 euro kan du farte så mye du vil.  En Citybus koster 22 Euro minst, såfremt du ikke skal ta den lilla runden til 16 Euro som kjører en kortere rute og går til de trendy stedene ifølge reklamen.  Jeg tok lokalbuss nummer 100 som jeg hoppet på ved Bahnhof Zoo. Jeg tok en annen buss dit, men det var en kronglete vei, siden jeg måtte ned i en undergrunn å kjøpe billett. Jeg kunne heller ha gått direkte til Bahnhof Zoo. Det hadde ikke tatt mer enn 15-20 minutter å gå. Men man lærer og erfarer av slike ting. Det tar tid å finne ut av en storby.



Vel, vel- til Alexanderplatz kom jeg ikke, heller ikke Potsdamer Platz, for dit gikk bussen ikke. Det var en stor åpen konsert oppi gata, så bussen stoppet et par km fra Alexanderplatz. En hyggelig dame ville vise meg at det gikk en U-bahn dit, men der nede i undergrunnen fant vi ikke den banen. Jeg gikk opp igjen i stedet og rusla ned til Brandenburger Tor. Her myldret det av folk overalt. Tydeligvis typisk turistplass. Been there done that.



Parizerplatz, Unter den Linden. Hva neste? Jeg gikk litt rundt og bestemte meg for å finne en bane til East Side Gallery. Jeg tok en bane til Friedrichstrasse og skiftet der. Stolt over å skjønne hvordan banenettet funket, endelig.



Noen har skrevet at den var da så liten den muren. Ja, det er lite det de valgte å ta vare på. Da det endelig ble bestemt at Berlinmuren mellom øst og vest skulle rives var iveren stor og ingen tenkte at det var noe poeng å bevare noe av dette for ettertiden. Det viktigste var å rive skiten så fort som mulig. Skjønt noen sa visst stopp hallo, ta vare på litt, bare litt..



I dag er denne resten en vegg for kunstnere var hele verden. Motiver skifter, budskap likeså. Men alt handler om fred. Og kjærlighet.










Den gang- Sovjetrepublikkens president Gorbatsjov fikk Nobelprisen for sitt arbeid for å få muren revet. Det skal han ha all honnør for.


Under:
East Side Gallery Museum er absolutt verdt et besøk. Et multimedia-museum som dokumenterer byggingen av Muren, hvorfor, hva den gjorde med folk som bodde her som plutselig ble skilt fra naboer og familiemedlemmer. Om alle de som forsøkte å flykte, om alle som ble drept i forsøkene. Alle som druknet i elva, alle som ble skutt. Her er dokumentarfilmer og levende utstillinger som gir frysninger. I dag har vi andre murer, som den på Gazastripen for eksempel. Og hva med den Muren mellom USA og Mexico som president Trump vil ha. Det håper jeg han aldri får til.
Som sagt; dette må alle som er i Berlin få med seg.




Mer om Berlinmuren her (1961-1989)  og om East Side Gallery 



Etter denne tøffe runden i museet var det tid for mat. Det ble pizza og en øl i Pirates of Berlin like ved galleriet og elva Spree. Herlig å sitte her.



Knut Hoems Berlin-veiviser var med meg overalt, En utrolig bra guide som jeg både fikk mange tips av, samt lærte mye av å lese.



Fra mitt sittested så jeg over til denne spesielle brua. Ikke visste jeg da at det var brua over til Kreutzberg som jeg hadde planlagt å besøke en dag. Ikke hadde jeg lagt merke til at den er avbildet i boka til Knut Hoem heller. Jeg fikk noen aha-er etterhvert, kan du si.



Jeg måtte jo bare gå over denne brua da jeg først var der. Må bare, må bare.. Og vips så var jeg jo i Kreutzberg, men det visste jeg ikke før jeg kom tilbake til hotellet og skulle planlegge neste dag.



Noen har bosatt seg på brua, ser det ut som. Det er godt de ikke er alene, i det minste.



Jeg falt for dette huset. Jeg gikk meg en runde forbi mange kule vegetar- og veganske spisesteder. Jeg tenkte at hit vil jeg igjen. Jeg dro tilbake, men det ble ikke til at jeg spiste der, men langs en av kanalene til Spree. (også etter et tips fra resepsjonisten)



Her har det tydeligvis vært et eller annet. Det gikk en bred stripe gjennom landskapet. Jeg trodde at det kanskje var et slags merke etter muren, men jeg fant ut at det var det nok ikke.



Noe jeg dumpet over var verdens eneste Ramones-museum.  Kan man gå forbi noe slikt da? Selvfølgelig ikke. Det kostet bare noen få Euro, tror det var 6, inkludert en øl. Jeg fikk en button og har gratis inngang resten av livet.


Kul musikk, kul kafe/bar, kul historie, artig å se.



Jeg kommer gjerne tilbake hit igjen en gang.



Det er kveld ved Spree. Jeg tar U-bahn "hjem". Så enkelt det var. I dag har jeg faktisk tatt en rundreise i Berlin. For en merkelig by, jeg ble helt retningsforvirret. Kartet ble flittig brukt, og DET er et must!

To be continued....


Tine  her og her og Kleppanrova - om Kreutzberg , om Muren m.m.  har også vært i Berlin og laget fine reiseinnlegg derfra.

Del 2 om Berlin med Potsdam finner du her

↧

Berlin 2. og Potsdam. Kathe Kollwitz, Charlottenburg, Savignyplatz, Kreutzberg (fotos)

July 13, 2018, 4:13 pm
$
0
0
De to første dagene av min Berlintur har jeg allerede blogget om, og de finner du link til her.  Søndag, dag 3 hadde jeg en hviledag i gangavstand fra hotellet og den fjerde dagen hadde jeg igjen planlagt en tur til Potsdamer Platz, samt Kreutzberg. Om det ble slik skal du snart få vite.

 

Herlig frokost på Literaturhaus Berlin. 

Dag 3. Literaturhaus, Kathe Kollwiz museum, Savignyplatz.
Denne dagen orket jeg ikke tanken på å busse og bane byen rundt, så jeg tok en rolig dag i området.  Den startet med frokost på Literaturhaus, Cafe Wintergarten . Her var det igjen ventetid på bord ute så jeg valgte å sitte inne hvor det var rolig og ærverdig.  Jeg bestilte eggerøre og laks. Her var det ikke billig for å si det sånn og denne frokosten var den dyreste jeg spiste her nede.  Over 20 euro ble det for dette samt kaffe. Det hadde nok lønt seg å bestille de ferdige menyene, men det var nå denne komboen jeg hadde lyst på. 








Ved siden av Literaturhaus finner du nok en ærverdig gård hvor det er laget et museum /galleri over den tyske kunstneren Kathe Kollwitz.
Dette er i Fasanenstrasse, en av flere borgerlige brede gater i strøket. Kathe Kollwitz er kjent for å male barn, portretter og arbeidsfolk, levende bilder fra levd liv. Hun mistet sønnen Peter i 1. verdenskrig og det preget kunsten hennes.
Hun laget også skulpturer. Politisk var hun sosialist, og naziregimet klassifiserte kunsten hennes som degenert.
Bildene er sterke, de gjorde inntrykk på meg. Museet er absolutt verdt et besøk.
Mer om Kollwitz på wikipedia her ( 1867-1945)





Deretter gikk vandringen mot Savignyplatz. Jeg hadde lest om strøket i boka til Knut Hoem. Dette er oasen i bydelen Charlottenburg hvor flere norske kjente kulturpersonligheter har hatt sine stamsteder, samt at det er flere gamle kjente kneiper her. Blant annet skal Jahn Otto Johansen vært fast gjest på Dicke Wirtin og på Zwiebelfisch møtes mange andre journalister og forfattere.  Jeg var innom begge plassene etter å ha lett meg litt frem etter Hoems anvisninger i boka Berlin- en veiviser. 

Over her: En graffittivegg og en konsertplakat. Det er plenty konserter i Berlin. Rolling Stones skulle spille uka etter jeg dro hjem og Nightwish skal spille i november. Det er utsolgt, jeg har sjekket. Tenkte at det kunne gi meg en anledning til å dra tilbake snart, men den gang ei.


På Zwiebelfish slo jeg med ned og tok en øl og leste i Peter Lindforss sin biografiske bok om Leonard Cohen. Cohen har også vært i Berlin og sangen First we take Manhattan and then we take Berlin Berlin, kjenner vi vel alle.
Inne på Zwiebelfish hang det blant annet et bilde av Jan Eggum.



Ute satt mange og bivånet VM i fotball, tidlige runder. Nå er det kamp med Tyskland og det høres. Jeg tror de tapte. Det var store skjermer overalt på puber, kafeer og ute i friluft.



Gutt med geit i parken til Savignyplatz. 

Det er også en del små fine bokhandlere her, men det jeg vindusshoppa var stort sett på tysk.



På vei hjem gikk jeg innom den tyrkiske restauranten Istanbul i Uhlandstrasse og spiste falafel og haloumi til middag. Menykartet hadde fristet meg i et par dager, men jeg ble litt skuffet over smaksopplevelsen. Dette var bare sånn passe...Vel, vel, alt kan ikke være like bra.
En av kelnerne var veldig pratsom og det viste seg at han hadde bodd i Kabelvåg i Lofoten. Da fikk vi noe å prate om, for der har jeg jo vært. Dessuten skal datteren min med familie flytte dit.
Han sa forøvrig at favorittbyen hans i Norge var Bergen.  (ikke Trondheim, altså..?)


Dag 4. Potsdam og Kreutzberg




Vi starter mandagen med en god frokost igjen, denne gangen igjen på Cafe Hamlet. Og Egg igjen. Kokte egg, ferdigskrelte, dandert nydelig med gressløk og litt hakka tomat. Nam.






Jeg må bare ta med noen bilder til av Charlottenburg. De flotte fasadene, de sprø kombinasjonene . Glass, betong, gammelt, nytt om hverandre. Berlin er også arkitektenes by. Mange norske arkitekter har dratt hit.

Bilde over til venstre:
Bahnhof Zoo. Jeg måtte bare inn på stasjonen denne gangen. Se hvordan det var det. Det er ikke slik der lenger som da Christiane F vanket der på 70-tallet. Den har heller ikke den samme sentrale funksjonen som da. Men det går tog herfra fortsatt.
Christiane F lever i dag. Hun er 56 år. Det er i grunn et mirakel, så tidlig som hun havnet på kjøret som heroinist. For noen få år siden utga hun en selvbiografi i Tyskland. Jeg kan ikke huske å ha sett den på norsk.



Min plan var å ta bussen til Potsdamer Platz. Buss nummer 200 denne gangen.  På perrongen i Bahnhof Zoo leste jeg at det gikk et tog til Potsdam Hbf om syv minutter, Jeg tenkte meg nok ikke godt nok om, men lot impulsen ta meg og skyndte meg å kjøpe billett. Jeg trodde toget skulle til Potsdamer Platz, men begynte å ane uråd da det ble grønnere og grønnere utenfor vinduet.
What ?  Da skjønte jeg at jeg var på vei til forstaden Potsdam. Skulle jeg gå av på neste stasjon og ta tog tilbake eller bli med videre? Jeg har jo hørt at andre bloggere skryter av Potsdam, men det var liksom ikke min plan å dra dit i løpet de få dagene jeg var i Berlin.
Men skitt, jeg satt på helt frem til Potsdam. Forbi Wannsee.
En liten halvtime tok det.


Jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre i Potsdam, men siden det skulle være så fint gikk jeg bare litt rundt. Det var ganske stort der og ikke så lett å finne sentrum med butikker og kafeer med det samme, men derimot mange store bygninger med kupler og lignende.







Jeg måtte spørre meg frem for å finne handelsentrumet. Jeg ønsket å gå på kafe, og satte meg ned på den røde til høyre.





Jeg hadde også lyst til å se denne parken, selv om det var et stykke å gå. Skitt, når jeg først var her...
Jeg kjøpte med noe take-away fra en delikatessebutikk og tok lunsjen i parken.



Utrolig flott og stor park, skulle det vise seg. Ifølge noe jeg har lest er dette Tysklands fineste park.



Skulpturer, vann, planter, mange lunger og bygninger.





Sjokoladepause. Nydelig økologisk uten hvitt sukker og melk, kjøpt på BioCompany. Det er mange slike butikker i Berlin.







Slottet, et virkelig praktbygg som jeg måtte gå opp til.



En fryd for øyet. Dette var også et forlystelsesslott for han/de som bodde der en gang. Det ble anlagt av kong Fredrik den store. I dag forvaltes anlegget av en stiftelse. mer om det her










Skulpturene er en hyllest til vinguden Bacchus. Området under slottet er også belagt med vindrueranker.







Her er litt av utsikt.



Vindruerankene.





Nede igjen, ved vannet foran slottet, før trappene begynner.





På vei tilbake. Jeg skulle bare være her et par timer, men det ble 3, 5.  Ute på denne plassen ser de fotball-VM på storskjerm.



Kupler, ruiner og staselige bygg i skjønn forening.


Tilbake til Berlin:

Skulle jeg hoppe av toget i byen og dra til Potsdamer Platz? Eller Alexanderplatz? Det begynte å bli sent på ettermiddagen og skulle jeg ha noe tid i Kreutzberg kom det til å bli travelt. Jeg valgte å toge helt frem til Warshauer Strasse- der jeg var forleden for å se East Side Gallery. Man får jo sett en del fra toget også, og så er det behagelig å reise med.



Her hadde jeg et mål, etter tips fra resepsjonisten. Visionaire Club ved en av sidekanalene til Spree. Vel, jeg følte ikke at det var stedet for meg der og da. Et sted for unge folk, høy hip musikk, en spesiell stil. Jeg har lest at vaktene vurderer om du er passer inn der. Ikke vet jeg, jeg ville ikke utsette meg for en slik vurdering.


Visionaire Club til høyre.


Men det var også restaurant på den andre siden av kanalen, pluss et annet utested med utrolig høy musikk. Takke meg til restauranten ved siden av, den til venstre.


Jeg var heldig som fikk meg et bord. Her var det fullt. Tydeligvis en populær plass. Det var også et bryllup der. Jeg spiste en vegetar grill middag. Ganske godt og jeg ble i alle fall mett.



Godt å sitte her, på Freischwimmer som stedet heter.



På andre siden av kanalen. Jeg blir fascinert av slike gamle bygg. Disse er helt annerledes enn de i Charlottenburg.  Mange av byggene og lagrene i denne bydelen er brukt som studio, gallerier - og boligkollektiv. Kreutzberg er en bydel med mange tyrkiske innvandrere- opptil 300 000 har jeg lest. Mange kreative folk har bodd her og bor her. Bohemer, punkere, kunstnere, tyrkere, afrikanere med mer. Det er en ganske rufsete bydel, slik jeg opplevde det. Helt annerledes enn det borgerlige Charlottenburg. Jeg likte meg her.
Blant annet er Galleriet Kunstlerhaus Bethanien et meget besøkt sted, som jeg ikke rakk denne gangen.


Utenfor Fleischwimmer. Plantene skal man ta vare på.



Jeg gikk videre oppover langs kanalen og tok ei gate ned mot Wranglerstrasse og så på hus.







Flotte farger og kontraster. 
















Kreuzberg er absolutt et sted jeg vil tilbake til. Jeg har sett bare en brøkdel. Og i tillegg har vi de andre bydelene jeg ikke har sett noe særlig av enda, som Neukølln, Prenzlauer Berg, Schønenberg- der David Bowie bodde , flere steder i Mitte- Potsdamer Platz, og stedene der Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht holdt til. Kanskje finner jeg kneipene der Munch, Strindberg og Brecht vanket ? Få nok tid til å slenge rundt i Tiergarten en dag. Lese en bok i parken. Berlin har så mye av alt, og jeg har bare så vidt luktet på byen. Auf wiedersehn Berlin!


U1- som brakte meg trygt tilbake til Uhlandstrasse. Gjennom Kreutzberg, Schøneberg og Wilmersdorf.

Mitt første innlegg om Berlin finner du her

Tine og Kleppanrova har også blogget om Potsdam og deres innlegg har mer informasjon om den lille byen.  Tine tok en Citybus og Ingun var på sykkeltur.

Om Potsdam på wiki her

Bøker som har inspirert meg:
Knut Hoem- Berlin en veiviser, Spartacus 2016
Torgrim Eggen- Berlin Det 20. århunderts hovedstad, Cappelen Damm 2013/2014

Bøker jeg leste etterpå:
Dag Solstad: 16.07.41, Oktober forlag (lest etter at jeg jeg forlot Berlin) Solstad vandrer rundt i Berlin, mye i Kreutzberg hvor han bor. Han skal kjøpe sko på Ka De We eller på Gallerie Lafayette.

Håkan Nessers Arne reiser også til Berlin. Han bor i Charlottenburg, han går mye i Fasanenstrasse, og kjøper gule sko på Ka De We.
Håkan Nesser: Elleve dager i Berlin

↧
↧

Mørkets testament av John Hart

July 23, 2018, 2:01 pm
$
0
0
Jeg har virkelig sett frem til John Hart sin nyeste roman. Da jeg fikk den i hus, ventet den ikke lenge før jeg satte klørne i den og leste den ut. Anmeldelser som jeg har lest har ikke vært så gode. Det har med å gjøre at John Hart i denne boka blander inn overtro og overnaturlige elementer. Hvis man ikke liker det, så kan det nok bli problematisk. Amerikanske anmeldere har sammenlignet med Stephen King, blant annet (jfr omslaget). Det kan jeg forstå. Dette er mørkt, spooky og tildels grøsseraktig. Men det er også en krim.



I Mørkets testament møter vi Jonny Merrimon og Jack fra Det siste barnet. Det har gått ti år og Jonny lever i villmarken på en eiendom han har arvet. Han lever av jakt og fiske og det han finner i naturen. Jonny kjenner hver krik og krok i det ville og store området. Han lever i ett med naturen og har lite kontakt med folk. Etter de dramatiske opplevelsene som rystet småbyen han kom fra, trakk han seg helt tilbake. Jonnys stefar Clyde er fortsatt politi i distriktet og har en sentral rolle også i denne boka.
Jack har blitt advokat og har fått seg en jobb i et advokatfirma. Jack og Jonny treffes med jevne mellomrom, spiser middag og drikker sammen. Vennskapet deres er solid.
Når Jonny blir avkrevd en del av eiendommen, ber han Jack om advokathjelp. Jonny har ikke penger, men håper Jack kan gjøre det som en gammel venn. Jack har ikke erfaring med vanskelige eiendomssaker og ber sin kollega Leslie om bistand. Hun er nysgjerrig på kjendisen Jonny og vurderer bistand. Men helt gratis vil hun nok ikke gjøre det..

Jack føler også at Jonny bærer på en hemmelighet, det er noe som plager han som han ikke vil snakke om. Det har med sumpen å gjøre, sumpen ikke langt fra der Jonny bor. Jack merker noe, men vet ikke hva det er. Jonny nekter å snakke om det, og vennskapet settes på prøve.

Så skjer det drap i marka og Jonny blir mistenkt. Mannen som ble drept har interesser i å kjøpe deler av eiendommen. Hans jaktkamerat ble mentalt syk etter turen hvor han ble drept. Noe skjedde som var helt forferdelig.  Jonny har ikke gjort det, men hva har han å stille opp med?

Vi virvles inn i en besettende historie som har tilknytning til slaveri. Forfedrenes synder kommer tilbake i senere generasjoner.  Noe foregår i sumpen, og vi vet ikke hva før siste slutt. Det skjer ikke bare ett drap..

John Hart har skrevet en meget spennende roman med grøsserelementer og magi. Det er skummelt og nifs, og utrolig levende beskrevet. Jeg som leser føler at jeg er i skogen, villmarka.
Dette er også en roman om sterke vennskap, om udødelig kjærlighet, om begjær og sorg.
Jeg likte boka veldig godt.

Mer om boka på forlagets hjemmeside her

Andre bloggere:
Tine

Andre bøker av John Hart som jeg har blogget om:
Syndenes forlatelse
Ved elven
Fra litterært måltid med John Hart her


John Hart: Mørkets hjerte, 524 s
Font forlag 2018
Leseeksemplar
↧

Diktlesesirkel juli 2018: Utenlandske lyrikere

July 29, 2018, 6:03 am
$
0
0
Hei på dere!
Juli er straks over og jeg er litt på etterskudd med diktlesingen denne måned. Påminnelsesinnlegg likeså.  Da er det godt å vite at noen av dere følger med likevel. Noen har lest og lagt inn innlegg. De som ikke har kan legge de inn i kommentarfeltet under her.  Kategoriene er som alltid i fanen her.


Skal jeg fortsatt lese Rupi Kaur eller noe annet?

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å lese Rupi Kaurs Melk og honning. Hver gang jeg har åpnet boka for å starte å lese, har jeg klappet den igjen. Av en eller annen grunn. Jeg vet ikke hvorfor.  Jeg har hatt med boka på flere turer i sommer, også til Lofoten nå nettopp.  Der leste jeg omtrent ikke noe, så hvordan skulle jeg da orke å lese denne? Jeg gir den en sjanse til, ellers så leser jeg Til de dyrebare døde av Durs Grunbein. Det er en eldre diktsamling utgitt på Solum Bokvennen i 1997, original tysk 1994, som jeg fikk av min datter.

Har du lest? Hva har du lest? Har du blogget? Kommentarer, innlegg etc - legg de gjerne i kommentarfeltet. 


De som allerede har lest og blogget:
Berit: Gå mot vinteren av Bei Dao (norsk-kinesisk)

Ha en fortsatt god juli!

↧

Diktlesesirkel juli- 18: Rupi Kaur og Durs Grunbein

July 31, 2018, 2:40 pm
$
0
0
Siden jeg er sent ute, flesker jeg til med to diktbøker lest på julis siste dag. Det har vært 30-31 grader her i på Lade ettermiddag , og alt for varmt å være hjemme, så jeg tok med meg bøkene og dro på stranda i nærheten. Vi har så mange fine steder på Lade, og mitt favorittsted er Djupvika. Her spiste jeg middag, - kyllingvinger, salat og potetsalat, leste ferdig bøkene og sov en dupp.  Bøkene var lette nok til å leses i varmen. Skjønt Grunbeins egentlig er ganske mørk siden den handler om døden, men det finnes også humoristiske absurde dikt i det tunge. Kaur sine dikt er av den lettleselige sorten, men likevel til å bli berørt av.


Deilig å ligge her. Her er det masse plass og roligere, mer skjerma områder, samt større åpne områder. Noe for en hver smak. Båtene og vannskooterne skapte også mye liv på fjorden i dag. Jeg trakk meg til et roligere område etterhvert, da jeg kjente jeg var litt sliten etter jobb og sensitiv for høylydt snakk og mye lyd. Jeg fikk nok ro til å lese.



Akkurat nå er det 27 grader og klokka er 22.40. Det er helt utrolig varmt for landsdelen. Lade har hatt varmerekord 2-3 ganger , minst,  i løpet av de siste to ukene med mellom 30- 34, 2 grader. Det har ikke vært så varmt her på 117 år, og Lade har vært blant de varmeste stedene i landet.

Men det var dikt vi skulle snakke om. Jeg har lest Melk og honning av Rupi Kaur.
Kategorien for diktlesesirkelen i juli er utenlandske lyrikere.

Melk og honning av Rupi Kaur, 228 s
Kagge 2017
leseeksemplar

Diktsamlingen har ligget på besteselgerlista i New York Times, oversatt til mange land, kjempepopulær.
Boka er designet av poeten selv med enkle, men fine og passende tegninger. Hun er art director av yrke, så dette kan hun.
Kaur har skrevet dikt om smerten, kjærligheten, bruddet og helbredelsen. I disse temaene er boka delt inn. Hun skriver at boka er en beretning om å overleve gjennom poesi.

dette er en beretning om å
overleve gjennom poesi
dette er tjueen år med
blod svette tårer
i dine hender
dette er
smerten
kjærligheten
bruddet 
helbredelsen

Det sier egentlig det meste om tematikken, men hun skriver også om kroppen, om å være kvinne, om å akseptere seg selv. De diktene liker jeg, spesielt fordi hun primært har en yngre mågruppe hvor utseende- og kroppspress er sterkt.

hår
var det ikke meningen at det skulle vært der
ville det ikke ha grodd
på kroppene våre i utgangspunktet

- vi er i krig med det som faller oss mest naturlig ( s.193)

Diktene om smerte handler om overgrep. De er vonde å lese. Det er også mye smerte i forholdet hun beskriver, kjærligheten som blir dysfunksjonell, det vonde bruddet. Håpet er at dette kan helbredes, ut av smerte kan det bli positiv vekst.

Jeg likte å lese denne boka, selv om den til tider er banal enkel. Dette er likevel en form for poesi som jeg kan forstå treffer mange, dikt som mange kan kjenne seg igjen i, og hvis ikke, så er det lett å skjønne dem uansett.

Anbefales!

Rupi Kaur er førdt i 1992 i India.

Andre bloggere:
Tine, Beathe, Birthe





Vakre Djupvika og Tindveden på Østmarknesset på Lade.


Til de dyrebare døde av Durs Grunbein, 47 s
(Den Teuren Toten)
Bokvennen 1997
Fått/overtatt av datter

Jeg synes at dette virket som en interessant bok, om enn dyster, siden den handler om døden og gravskrifter. I det siste har vi - nordmenn- og jeg opplevd at flere har dødd. Både kjente personer som Torvald Stoltenberg, Tor Erling Staff, Ap-politiker Hans Kristian Amundsen, samt den tragiske ulykken med Vibeke Skofterud sist helg, og den drepte 13-åringen på Sørlandet som preger nyhetsbildet i dag, med flere. Privat har en ungdomsvenninne av min datter dødd brått av hjertestans i en alder av 36 år. Det er kjempetrist. Hun skal begraves fredag på Lademoen.
I april døde en medblogger fra VG-blogg-tiden brått av hjertesvikt. Han kalt seg Kakemonster på VGB og jeg traff han flere ganger på bloggtreff siden han bodde i Trondheim. Han ble ca 40 ,  alt for ung revet vekk. I juli døde en annen av VGB-gjengen vår, Bjørn, også han fra Trondheim, etter et lengre sykeleie. 

Jeg tenkte på alle disse våre dyrebare døde da jeg bestemte meg for å lese denne boka i forbindelse med lesesirkelen. Det blir så merkelig når så mange forsvinner på samme tid og mange av dem så brått. Jeg tenker på alle de nærmeste som er fulle av sorg, hvordan de må ha det. 

Når det gjelder diktsamlingen så er det en samling med 33 såkalte epitafier eller gravskrifter.
I følge baksideteksten så skal disse være skrevet av en viss Pseudonymus 13 i andre halvdel av det 20- århundre, og tilsynelatende funnet av utgiveren i et arkiv i Dresden.

Diktene skal vise oss vår manglende evne til å hedre våre døde i dag, med et saklig-poetisk blikk på både bestialske og ulykkelige dødsfall. (ifølge baksideteksten)

Jeg synes dette var ganske voldsomme dikt på mange måter. Noen er fæle å lese, andre er triste, noen er tragikomiske.

Her er et om et en uheldig eier og et dyr:

En mann i Belgia ble skutt på vei til jakt
av sin trofaste hund. kunne en avis meddele,
under rubrikken Forunderlige verden.

Mannen fra Belgia satt til slutt ved rattet
i jeepen sin, inteteanende, og i baksetet
ved siden av hagla satt hunden, inteteanende.

Som alltid så de begge to i samme retning,
der skogen for forbi,- mannen taus,
jakthunden pesende- fordi det var lummert, sommer.

Det var mannens siste sommer. Skremt av
det ujevne lendet hoppet hunden ned fra setet
og utløste et skudd, som drepte dens herre.

Akk, begge belgierne kunne fortsatt ha vært underveis,
det idelle par, om ikke et hull i veien
su dumpt fikk splittet vennene. Synd.  (s. 32)


 Det er også et dikt om en 3 år gammel gutt som skyter sin 9 år gamle bror, fordi han fant farens hagle under sofaen. Faren hadde sovnet fra den og guttungen fikk tak i den og skjønte nok ikke alvoret der han skjøt sin bror.

Det er ellers gravskrifter over alle slags dødsfall; selvmord, ulykker, sykdom, psykoser, død i ensomhet foran TVn, med mer...

Dette var en spesiell diktsamling, må jeg si. Jeg leste den på kort tid, men  det hadde kanskje vært en fordel å porsjonert lesingen? Kanskje tar jeg frem diktene og leser dem på nytt.

Durs Grunbein er født i Dresden, Tyskland i 1962 og har utgitt flere diktsamlinger. Han ble tildelt Buchnerprisen i 1995 og har mottatt flere andre priser. (aner ikke hva det er, men det står bakpå). han anses som den mest betydningsfulle og suksessrike poeten som har kommet fra det tidligere Øst-Tyskland. Han har bodd i Berlin siden 1985.





Mer om diktsirkelen og de andre som har deltatt her

Jeg håper deltagelsen tar seg opp i september, da skal vi lese en norsk diktsamling fra 2018.
For å ha sagt det, så skjønner jeg at deltagelsen er lavere nå i juli, siden det er ferietid og varmt over hele landet. Jeg har selv vært treg på lesingen.

Mer om kategoriene på samlesiden her

Ønsker dere alle en god poetisk august!


↧
Viewing all 1716 articles
Browse latest View live
Search