Quantcast
Channel: Artemisias Verden
Viewing all 1716 articles
Browse latest View live
↧

Oppsummering juli- 18

August 2, 2018, 11:24 am
$
0
0
August er her med regn og temperaturfall i dag, etter mange svært varme julidager. Jeg kan ikke huske slik en juli her i Trøndelag noensinne.  I fire av de varmeste dagene kjørte jeg i bil nordover og hjem igjen. Vi snakker om opp mot og rundt 30 grader. Syden frister ikke, for å si det sånn. Juli har gått fort. Jeg har vært på jobb, men har hatt en ukes ferie, hvor jeg var i Lofoten med sønnene mine og besøkte datteren med familie. Det var kjempetrivelig. Å være sammen, turer, mat, kos. Det ble lite lesing, ikke en eneste hel bok ble fullført. Viktigere å være sammen, og om kveldene spilte vi brettspillet Besserwisser, med unntak av en kveld de så film og jeg leste litt i Despentes Vernon Subutex 1. Ellers har det vært flere sammenkomster med familie og venner i juli og totalt sett brukbart med lesing når jeg teller opp.


 Hauklandstranda i Lofoten, juli - 18. (foto: Anita Ness)






Bøker lest:
1. Om nettene brukar mor dråpeteljar av Svanhild Amdal Telnes: dikt, debutant, leseeks, norsk2018, 86 s
2. Den emosjonelle revolusjon av Kathrine Aspaas: sakprosa, leseeks,204 s
3. I de beste sirkler av Lene Lauritzen Kjølner: krim, norsk2018, leseeks, 318 s
4. Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck: Østerrike, Tyskland/Berlin, Russland, leseeks, 258 s
5. Berlin Det 20. århundrets hovedstad av Torgrim Eggen: Tyskland/Berlin, sakprosa, kjøpt, 429 s
6. Mørkets testamente av John Hart: Krim, USA, leseeks, 524 s
7. Vernon Subutex 1 av Despentes: Frankrike, Spania, leseeks, 360 s
8. Melk og honning av Rupi Kaur: Dikt, lesesirkel, leseeks, debutant, USA, 208 s
9. Til de dyrebare døde av Durs Grunbein: Dikt, lesesirkel, Tyskland, fått bok, 47 s

Sum: 9 bøker , 2434 sider

3 diktsamlinger/2 sakprosa/2 krim/2 andre romaner
3 norske 2018
7 leseeks/1 kjøpt/1 fått

Land besøkt: Østerrike, Tyskland (3), Russland, USA, Frankrike, Spania (så vidt).

Alle bøkene var rimelig gode og verdt å lese. Lett blanding av det meste. Vernon Subutex har jeg enda ikke blogget om, men det kommer. En spesiell roman, rå som juling. Del 1 av en trilogi, så det kommer vel mer på norsk også, antar jeg. 





Ungene mine på Hauklandstranda

Filmer, TV-serier, litterære arrangement?
Nei, det har vært rolig på denne fronten.
Var på kino og så Trondheimsreisen med en venninne. Det er alt.



Men i Lofoten fikk jeg tatt en tur innom Galleri Gunnar Berg på Svinøya i Svolvær; Lofotkunstneren som døde så alt for ung, kun 30 år gammel. Det var et fint galleri, med mange av bildene og tegningene hans. Her er det et bilde fra inngangspartiet med et dikt av maleren Karl Erik Harr.
Jeg ble berørt av historien om Gunnar Berg sist jeg var i Lofoten og denne gangen var galleriet åpent.

Jeg kom ut derfra med tre bøker;  om ham, om Slaget i Trollfjord og hans tippoldefar presten Gunnar Berg. Boka om presten kan kanskje passe inn i en biosirkel en gang.




Kaker spiste vi mye av, både deilige kanelsnurrer ute på kafe, og hjemmelagete hos datteren min. Her var vi en tur på Himmel og Havn i Ballstad.



Jeg har også avholdt fjerde runde i diktlesesirkelen i juli med tema utenlandske lyrikere. Mer om den her. I august kan vi igjen stemme på nominerte til  Bokbloggerprisen, og det er samlesing av Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei. Les mer om det her

Og jeg har laget to reiseinnlegg fra Berlinturen i juni:
Berlin 2 og Potsdam
Berlin 1, Charlottenburg, East side gallery m.m

Da gjenstår bare å ønske dere alle en fin august :)

↧
Search

Vernon Subutex 1 av Virginia Despentes - rå fransk roman

August 5, 2018, 7:18 am
$
0
0
Jeg ble nysgjerrig på denne boka da jeg leste om den i Gyldendals nyhetsbrev tidligere i år. Jeg hadde med boka på ferie i Lofoten , og leste den stykkevis og delt. Det var ganske greit, for leses den i ett strekk kan det bli for mye av det gode. Her er det kilosvis med rå sitater, ordvekslinger, karakterer, situasjoner etc etc. Underholdende, morsomt, trist og tragisk.



Vernon Subutex er hovedpersonen. Han har bikket 50 og har drevet platebutikken Revolver i rocken og punkens storhetstider. Dårligere tider for direkte platesalg og liten evne til å henge med i tiden fører til at Vernon blir husløs. Butikken har gått konkurs og han har lenge solgt plater på E-bay for å overleve. Hans gode venn den verdensberømte indie-rockesangeren Alex Bleach har betalt husleia hans den siste tiden, men da han dør av overdose i et badekar, greier ikke Vernon de økonomiske forpliktelsene.
Rockestjerne Bleach overlater noen kassetter med videopptak til Vernon, som et testamente. Vernon aner ikke hva de inneholder, men han sitter muligens på en gullgruve, siden halve Paris nå er ute etter ham for å skaffe seg dem.
Blant annet en journalist som har fått i oppdrag å skrive en biografi om Bleach etter hans død. Blant annet en fiende av Bleach som frykter hva som kan finnes i opptakene.

Vernon kontakter gamle venner og bekjente for å få overnatting en natt eller to, og dras inn i mer eller mindre suspekte forhold og situasjoner.
Karakterene vi blir kjent med er allsidige for å si det mildt, der de dukker opp fra Paris underverden. Ifølge bokomslaget: En muslimsk pornostjerne, et godt betalt nettroll, en paranoid produsent, en rasistisk manusforfatter. Dette er bare noen av dem.

Vernon er ganske lett å like, man får sympati med ham. Han er egentlig bare snill og grei og vil ha et rolig liv med litt kjærlighet og et sted å bo, og musikk. De andre derimot, er det mer allsidige, for å si det sånn.

Romanen ble nominert til Man Booker International 2018, og beskrives som en treffende samfunnsanalyse i et usedvanlig friskt språk.  Den skal ha rystet det litterære Frankrike. Andre beskriver den som en sylskarp samfunnsatire.

Meg rystet den ikke, selv om det er mye grovt og rett på sak her. Dette er ikke en bok for pripne lesere, herved  er dere advart. Her er det mye sex & drugs & rock, roll hele veien gjennom.  Innimellom så mye at man kan gå litt lei. Men stort sett er den morsom og underholdende, og litt trist og tragisk. At bokas direkte språk, fargerike karakterer og politisk ukorrekte stil kan forarge, det kan jeg godt forstå. I så måte er Virginie Despentes i samme liga som Michel Houllebecq.

Vernon Subutex 1 er en del av en trilogi og de to andre bøkene blir oversatt og kommer i løpet av de neste to årene.

Andre bloggere:
Bjørnebok

Les gjerne Dagbladets fyldige anmeldelse. Her får du også et godt innblikk i romanens handling og persongalleri. Det får du også i Klassekampens god anmeldelse , samt NRK. Flere får du tak i hvis du googler, noen bak betalingsmur, som Aftenposten. Jeg har lest bare gode anmeldelser av boka.



Foto: Gyldendal

Virginia Despentes: Vernon Subutex 1, 360 s
Gyldendal 2018
Leseeksemplar
↧
↧

Lempi av Minna Rytisalo - finsk drama

August 7, 2018, 12:49 pm
$
0
0
Nå har jeg lest den kritikerroste finske debutromanen Lempi. Også bokbloggere har trykket boka til sitt bryst, og de sterke blogginnleggene fristet meg til å lese den. Det er alltid en fare med for store forventninger når en bok blir lovprist, og det led nok min lesing av. Jeg synes boka forsåvidt var god, men den tok meg ikke som den har tatt andre. Jeg ble ikke slått av banen, satt ut eller noe, selv om det er elementer som er svært sterke.






Forlagets omtale:


Året er 1944. Krigen preger tilværelsen i det nordlige Finland, der landsbyer raseres og familier må forlate sine hjem. For det nyforelskede paret Viljami og Lempi oppleves krigen likevel som fjern. De bygger sitt harmoniske liv på et lite gårdsbruk. Idyllen brister da Viljami kalles til fronten og må forlate en gravid Lempi alene med hushjelpen Elli. Lempis tvillingsøster Sisko blir kjæreste med en tysk offiser, som lover henne en bedre framtid i Tyskland. Da krigen er over er Lempi borte, og ingenting er som før.
I romanens tre deler opptrer tre ulike fortellerstemmer. Både Viljami, Elli og Sisko har alle hatt et intenst forhold til Lempi. Men de har svært forskjellige oppfatninger om hvem hun var. 

Jeg viser til de andre blogginnleggene under får mer utdypende referat fra romanen.
Lempi er kjøpmannsdatter som forelsker seg i bondesønnen Viljami. Viljami har en gårdsbruk som de flytter inn i. Bondelivet er hardt for Lempi, særlig når Viljami må dra ut i krigen. Tjenestejenta Elli forakter henne for det, mens Lempi forsøker å få til et vennskapelig forhold til henne.  Elli har et hardt hjerte og mener at Viljami er for god for Lempi. Det er hun, Elli, som skal ha ham. Hun bruker negativ magi for å ødelegge for Lempi. Etter at Lempi forsvinner tar Elli ansvaret for de to barna Antores og Aarre. Hun slutter etterhvert å snakke om mora deres, hun vil selv være deres mor og Viljamos kone når han kommer hjem.
Delene om Viljamo og Elli er tildels sterke. Viljamis sorg er bunnløs, og det er skildret godt. Likedan den svartsyke Elli, hennes grusomme tanker og målrettede handlinger fremstilles troverdig. Sisko, Lempis søster som vi møter i tredje og siste del har også en sterk egen historie som tyskertøs å fortelle, samtidig som hun gir et annet bilde av sin kjære søster enn de to andre.
Tidvis lot jeg meg ikke engasjere, men det ble bedre utover boka da jeg fikk mer flyt i lesingen. Dette er en mørk roman og minte meg litt om finsk fjernsynsteater fra gamle dager. Altså det tunge, mørke, litt langsomme finske.
Men at romanen er godt skrudd sammen, at det er godt arbeid av en debutant, at det er en sterk historie om kjærlighet, sorg, hva krig og armod kan gjøre med mennesker, det er jeg enig i. Og det er nok en roman som gir ettertanker.
Andre bloggere:
Beathe, Tine, Solgunn sitt, Kleppanrova og sikkert flere..

Minna Rytisalo: Lempi, 256 s
Pax forlag 2018
Leseeksemplar

↧

Peer Gynt- spelet på Gålå: Fantastisk!

August 13, 2018, 7:04 am
$
0
0
Fredag kveld dro jeg til Venabu fjellhotell for å bli med på en pakketur til Peer Gynt-spelet. Jeg rakk akkurat å få med middagsbuffeten og å pakke matpakke før bussen tok med gjestene den times lange turen til Gålåvannet for å se Peer Gynt-spelet i flotte omgivelser. Jeg har hatt lyst til å se Peer Gynt-spelet omtrent siden det ble satt opp første gangen på 90-tallet, og nå omsider fikk jeg det.


Regnet høljet ned og det var heller ikke lov å fotografere, men jeg tok et lite mobilknips på slutten av forestillingen. Håper det viser noe av stemningen i det minste. 

Å dra hit var en ganske impulsiv handling. Jeg hadde en langhelg fri som jeg tenkte jeg måtte bruke hvis jeg skulle dra på fjellet før det ble høst. Jeg ville gå i Rondane og søkte forskjellige ruter og overnattingsmuligheter og kom over Venabu fjellhotell som hadde pakker med middagsbuffet, nattmat, buss, før- og etternsnakk og billetter til Peer Gynt-spelet. Jeg sjekket med resepsjonen om de hadde ledig og de hadde ledige pakker fredag. Forestillingen forøvrig var utsolgt. Folk bestiller tidlig. Jeg leste i avisa i sommer at Peer Gynt-spelet er de mest solgte og sette friluftsspelet i år, og at det har gått forbi Spelet om Heilag Olav på Stiklestad i popularitet.

Denne fredagen den 10.august var det også meldt mengder av regn og en del vind. Underveis på kjøreturen høljet regnet ned, og jeg hørte på radioen at det var stengte toglinjer på Østlandet og trær som lå over skinnene. Jeg var spent. Regnet var jeg forberedt på, men jeg håpet vi slapp vinden.

I bussen hadde guiden foredrag om Ibsens stykke Peer Gynt. Det var en fin intro til forestillingen. Det er jo ikke så lett å få med seg all teksten hvis man ikke er godt kjent med stykket fra før, noe jeg ikke tror alle er, selv om det er en del av vår nasjonalskatt. Man har hørt bruddstykker, setninger her og der og vet sånn nogenlunde hva det handler om, men sånn i helhet? Det er nok forskjellig.
Selv har jeg sett Peer Gynt med Paul Ottar Haga som ble filmet og sendt på NRK. Den kan ses her Jeg husker jeg tok den opp på VHS. Den ble første gang sendt i 1993. Herre, så lenge siden.
Ellers har jeg nok sett det tidligere på Fjernsynsteatret med Toralf Maurstad og Wenche Foss- usikker på om jeg har sett det live på scene før.

-Peer du lyver!
Bøygen. Mor Åse. Anitras dans. Den grønnkledde, Solveig. Bukkerittet. Bruderovet. Hovmod, overmot, annerledeshet, kunstnersjelen. Å være seg selv nok. Å være seg selv.

Sistnevnte; å være seg selv nok, å være seg selv. Guiden snakket om dette, hva det betyr i stykket, hva Ibsen mente.
Dovregubbens motto var Troll vær deg selv nok! Han mente at Peer lærte dette av trollene da han flyktet og dro til Amerika for å leve livet.
Peer strevde senere med å finne ut hva det ville si å være seg selv. Var han det? Spørsmålene ble stilt av Knappestøperen ( Anne Krigsvoll) , men han selv som hadde rotet bort livet sitt måtte inn i selvransakelsen. Hva hadde han gjort for andre? Når hadde han vist integritet? Peer flyktet når det ble vanskelig, men han hadde ikke virkelig ikke vært en storsynder, men en middels en. Som veldig mange andre.
Peer Gynt er et eksistensielt stykke, og guiden mener at Ibsen selv brukte mye av seg selv da han skrev stykket. Mye er nok selvbiografisk. Å være en kunstersjel, å bli misforstått, å finne sin vei, være tro.
Det var også ganske artig å se hvor mange replikker, som nå har blitt en del av dagligtalen vår, var med i stykket. Jeg er usikker på om det er Ibsens verk, eller om de fantes før hans tid. Jeg har ikke reflektert over det før da jeg har sett stykket, men som nevnt er det veldig mange år siden. Jeg fikk lyst til å lese det i sin helhet.
Noe ble nok også lagt til i stykket av kunstneriske friheter, men det tror jeg var andre ting enn de"ordtakene" jeg tenker på.

Peer Gynt er et av Henrik Ibsens store mesterverk, mye spilt også ute i verden.

Spelet på Gålå var helt fantastisk!
Jakob Oftebro spilte den unge Peer, og Nils Ole Oftebro den eldre.
De spilte begge halt fantastisk, spesielt Jakob som bar mesteparten av forestillingen.
I kaldt regnvær, noe vind.
Hele ensemblet var utrolig gode. Koreografien, musikken, scenografiene, spillet, de naturlige kulissene. Været kan man ikke gjøre noe med, men mengder av regn gjorde forestillingen temmelig intens. Jeg var redd de ville bryte, men det gjorde de ikke. De holdt ut. rett og slett en imponerende prestasjon.

Det var pause etter to timer. Da var jeg og flere bløte og kalde. Det rant gjennom regnbuksa. Jeg angret for at jeg ikke hadde lett frem fjellregnponchoen min. Husk det til neste gang.

Området var flott ordnet med festivalpreg; mattelt, kiosker, utstilling, restaurant , souvenirtelt, toaletter med mer.  Salg av mat og vin/øl. Dessverre er det noen som ikke greier å styre seg der man får kjøpt alkohol, mye høylytt i teltet, men heldigvis ikke under forestillingen.

Jeg fikk også sett kunstutstillingen til årets Peer Gynt-kunstner Sverre Koren Bjertnes, og tok noen bilder derfra:


1. Peer Gynt. 2 Profeten



Solveig




Her er bilder og spilleliste fra Peer Gynt-spelet

Neste år er det ny regissør og skuespillere. Pål Christian Eggen spiller Peer Gynt og Marit Moum Aune- en kjent spelregissør, skal ha regien. 

Jeg er veldig glad for at jeg fikk sett forestillingen med far og sønn Oftebro. Det var helt spesielt å se dem i de rollene sammen. De er også blant mine favorittskuespillere.
Tiden får vise om jeg ser Peer Gynt- spelet igjen, men det frister absolutt til gjentagelse. Da kan jeg tenke meg å planlegge slik at jeg får med meg mer av programmet, blant annet høyfjellskonserten.  To damer som jeg traff på hotellet skulle dit. Det var ledige billetter, men det var fullt på hotellet, så jeg dro lenger nord i Rondane istedet.

Peer Gynt-program og hjemmeside
Dokumentar på NRK fra 2017 om forestillingen med Jakob og Nils Ole Oftebro. Ligger ute til 2020

Venabu fjellhotell sin side med Peer Gynt-pakke

↧

Lansering av Ravnens time av Roar Ræstad på Antikvariatet i Trondheim

August 13, 2018, 2:19 pm
$
0
0
I kveld arrangerte Roar Ræstad og forlaget Vigmostad § Bjørke lansering av Ræstads tredje bok om Gabriel Narvarseth i Trondheim. Det var stappfullt og mange fikk ikke sitteplass. Antikvariatet Bok og bar, har ellers en trivelig ramme med bokhyller, bøker og en flott utsikt til Nidelven.

Bildet:Redaktør Marius Antonsen bokbader Roar Ræstad.



Roar Ræstad er en av to/tre Trondheimsforfattere som skriver historisk krim i dag. De andre er Jan Boris Stene og den tredje er utflyttede Jørgen Brekke. 
Roar Ræstads kriminalromaner har handling fra andre verdenskrig i Trondheim. Det er mye å ta av. Ræstad er historiker og lærer på Strinda videregående skole til vanlig.  Samt familiefar. Han er opprinnelig fra Møre og Romsdal, noe som høres på dialekten.



Lanseringen ble åpnet av salgssjef Kjetil Sundet.


Randi var også der. Nå er bokhøsten i gang og vi er på plass. Randi er også tidligere kollega av Roar Ræstad.  Det var også mange andre kolleger av ham tilstede, men også en del andre ivrige lesere, antar jeg.

Bildet til høyre: Kolleger sang og spilte musikk før Ræstad ble bokbadet av sin redaktør. Det var veldig fint å høre på.


Roar Ræstad leser fra sin rykende ferske roman.

Bokbaderen mente at Ræstads siste bok er mer en thriller enn en tradisjonell krim, selv om den har alle krimelementene på plass. Det er mye fart og spenning her. Ræstad synes at det var spennende å skrive den også.  Han prøver å balansere med å skrive inn historiske fakta og å kjøre opp tempoet.
Han har nok lyktes veldig godt i Ravnens time, siden Adresseavisens anmelder Ørjan Greiff Johansen ga den terningkast fem i helga:

"Ræstad skriver gnistrende godt, og maner frem et levende bilde av Trondheim under krigens dager....
...Etter undertegnedes oppfatning er det knapt noen som skriver bedre krim enn ham i Norge i dag, i hvert fall ikke med historisk tilsnitt, og han fortjener et langt større publikum enn han har fått så langt. "Ravnens time" er krim av ypperste merke..." (Adresseavisen 10.august 2018)

Ikke småtteri dette.

I Ravnens time blir Trondheim bombet. Det smeller på Nyhavna (ikke langt fra der jeg bor, min anm) . Året er 1943. Et ungt tysk par blir funnet drept.Statspolitibetjent Gabriel Navarseth jonglerer etterforskningen  mellom norsk politi og Gestapo. Han har en fot innen motstandsbevegelsen, og møter igjen enn tidligere flamme.
Vi møter også Henry Rinnan i denne boka. Ræstad har valgt å bruke hans ekte navn istedet for å fiksjonalisere ham.
Jeg gleder meg til å lese boka. Ræstad sa også at han har planlagt fire bøker i serien og at ideen kom da han gikk på ski i Bymarka for noen år siden.



Roar Ræstad signerer bøker. Han har all grunn til å være fornøyd over lanseringen, publikumsoppmøte og anmeldelsen fra Adresseavisen.



Antikvariatet på Bakklandet. En populær plass som både har konserter, bokbad , quiz og andre arrangementer. Selv om det er ganske kaldt, sitter mange ute. Sola er på vei tilbake.



Bakklandet.


Bakklandet, i en annen retning.



Ravnens time.  Under: Med signatur av Roar Ræstad.




Fra lanseringa av den første boka på Rockheim i 2014, her

Bok 1: Sovende hunder, innlegg her
Bok 2: Elven, innlegg her


Randis blogginnlegg fra lanseringen kan du se her


↧
↧

Codex av Tom Egeland - Bjørn Beltø nr.8- litt sliten?

August 18, 2018, 8:23 am
$
0
0
Tom Egeland har skiftet forlag siden sist, og har gitt ut sin siste Bjørn Beltø-thriller på nystartede Capitana forlag. Akkurat det gjør ingen forskjell. Stilen på cover og layout, samt innhold, er som før. Bjørn Beltø-serien har mange fans der ute, og for tiden ligger Codex på toppen av salgslistene. Selv har jeg vært storfan fra første bok, men jeg må innrømme at Lasaruseffekten og Codex ikke har engasjert meg i like stor grad. Er det meg eller bøkene?


Når der gjelder Lasaruseffekten (som jeg dessverre ikke har rukket å blogge om) så likte jeg tematikken veldig godt, og jeg hadde planer om å skrive innlegg som tok for seg likheter og forskjeller i den og danske A.J.Kazinskys Søvnen og døden, siden de spinner rundt noe av den samme tematikken; gjenfødelse, gjenoppstandelse.  Det har det ikke blitt noe av så langt.
Angående Lasaruseffekten så likte jeg i starten at den var dvelende og rommet en del fakta og filosofering, men etterhvert synes jeg det ble for langsomt. Dette er tross alt spenningsbøker, og det er en balanse der mellom sak/tema og spenning.  Jeg hadde forventinger til Codex, på tross av lavt spenningsnivå i Lasarus. Men dessverre innfridde det ikke mer enn passelig.

Bjørn Beltø blir engasjert i en sak der Kristi tornekrone og en kodeks- en to tusen år gammel tekstsamling  som arkeologer i Roma har funnet i en gammel pavegrav forsvinner. I tillegg er to av arkeologene drept. Tekstsamlingen kan inneholde historier som kan endre det som kirken er tuftet på, nemlig Paulus sine tekster som grunnlag for den rolle kristendommen har fått. Her står det mange interesser på spill og som vanlig dukker det opp skumle folk med uhederlige hensikter fra flere kanter. Religion og kirkemakt er en ting, økonomiske interesser en annen.

Det er ganske forvirrende i starten, for det ikke åpenbart hvem som er venner med hvem, men etterhvert skjønner man jo tegningen, selv om det er temmelig innfløkt. Vi får også servert en historie fra 1944 parallelt med nåtiden.
Og til sist; ingen Beltø-historie uten en damehistorie, og hvordan den ender kan jeg selvsagt ikke røpe.

Codex  handler også mye om tekst/gamle tekster, teologi og den slags, noe jeg synes demper fremdriften til tider. Der jeg synes det blir mest nerve er når historien om Jakob den rettferdige- Jesu bror- og Peter kontra Paulus sin betydning blir berørt. Dette kunne jeg tenkt meg å lest mer om. Jeg synes også sidehistorien fra 1944 om et kjærestepar, en munk og om en kriminalinspektør, også er en spennende og gripende historie, samt hvordan den griper inn i nåtiden.
Som spenningsroman følger Codex samme mønster som før, som teologisk thriller er Codex grundig behandlet, men kanskje for grundig?
Tom Egeland skriver godt, det er ikke det. Men begynner han å lide av litt Beltø-tretthet? Og hvor lenge kan man greie å holde spenningen i bøker med bibelske konspirasjonstemaer? Er det bare jeg som har lest for mye av slik litteratur og har nådd et metningspunkt, eller handler det også om hvordan serien har utviklet seg?
Jeg synes forøvrig det er et pluss at kapitlene er korte, at det er mye luft, (boka er kjappere lest enn tykkelsen skal tilsi) at designen er estetisk lekker, at det er liste med forklaringer bakerst (mini-leksikon).

Andre bøker om Bjørn Beltø som jeg har blogget om:
Den 13. disippel - nr. 5
Djevelmasken - nr. 6

Jeg har lest alle bøkene i serien med unntak av Nostrademus testamente. (har den i hylla og den skal leses) Jeg har likt alle veldig godt, bortsett fra de to siste hvor det dabbet noe av. Det betyr ikke at jeg mislikte dem, kun at jeg likte dem mindre enn de forrige.

Serien:

Om Tom Egeland på wiki
Hans hjemmeside her

Andre bloggere?
Not yet!


Anmeldelser:
VG: - lekkert , terningkast 5
Dagbladet - fans og teologisk interesserte får full pakke, men hvor mange omdreininger av opplegget tåles det før det når sin egen parodi, spør Fredrik Wandrup. Terningkast 4
Adresseavisen: - bra start, fallende kvalitet. Terningkast 3


Tom Egeland: Codex, 479 s
Capitana forlag 2018
Leseeksemplar



Fra Jerusalem. Via Dolorosa. Jesus med korset. (foto: Anita Ness)
Han var ikke den eneste som ble henrettet, den eneste som figurerte som en ny Messias og profet i de dager, ifølge romanen Codex.  Hvorfor ble han utpekt som Guds sønn og ikke andre? Dette diskuteres i Codex. 



Utsikt over Jerusalem fra Oljeberget.  (foto: Anita Ness)
Jeg var i Israel og Palestina i vinter, og spurte meg mang en gang om fundamentet for alt det som er bygd opp på grunn av Bibelen, religion, kristendommen, all den kommersialismen , all den makta, alle de kirkene.. om hvorfor alt dette fortsatt har en funksjon når det er bygd på så skjørt grunnlag, faktisk ganske trolig faktiske feil.



↧

Hold fast! av Samuel Massie. Biografilesesirkel september- 18. Polfarere og villmarkinger.

August 20, 2018, 6:54 am
$
0
0
Kategorien i septembers biografilesesirkel er Polfarere og villmarkinger og det er Berit (BokbloggBerit) som har valgt tema. Berit er en svoren fan av polfarere og gjennom henne har vi blitt  kjent med glemte og kjente polfarere og eventyrere, siden vi selv har måttet lete opp våre egne kandidater i tillegg. Og det er fascinerende. Valget mitt denne gang falt på en moderne polfarer og eventyrer, Samuel Massie som deltok på den katastrofale ferden med Berserk og Jarle Andøy i 2011. Samuel var 16 år og skolelei, men fant mening og gnist i villmarking og polfaring.


(som andrevalg hadde jeg en bok liggende av Randulf Valle; Hjalmar Dale - den glemte eventyrer, men siden jeg lenge har tenkt å lese Samuels bok, ble det den. Den har også stått lengst i hylla etter kjøpt på salg en gang. Boka kom ut i 2014.  Men jeg har altså en bok liggende til neste runde med en villmarking og/eller eventyrer)

Å lese Hold fast! var en utrolig spennende opplevelse. Jeg leste den nesten i strekk i går (ca 300 sider) , men startet på den fredag. Endelig en bok som sugde meg inn, som jeg hadde vanskelig for å legge fra meg når jeg kom i siget. Denne gangen stoppet jeg heller ikke stadig opp for å merke med notislapper og understrekinger. Kun et par steder la jeg inn et par papirlapper. Det hjalp på leseflyten. Dessuten er ikke dette en typisk biografi med masse fakta som jeg ønsker å gå tilbake til. Dette er Samuel Massies personlige og selvbiografiske beretning fra noen skjellsettende og livsforandrende år i livet hans.  Det er også en beretning om en reise til Syd-Polen med Berserk, men også mer enn det.

Samuel Massie ble født i 1992 i Bergen. Han er like gammel som min yngste sønn. Det er ganske rart å tenke på. Innimellom satte jeg meg inn i hvordan morens hans måtte ha det. Den fortvilte moren som ikke fikk sønnen avgårde til skolen, som gjorde noen drastiske skritt for å få han på en annen kurs, den bekymrede moren når avisene meldte at sønnen og mannskapet var savnet i Antarktis, den kloke moren som støttet ham uansett, selv når han vurderte å ta en tur til ned til isødet.
Men mest levde jeg meg inn i Samuel og skipskameratenes eventyrlige reise.

Samuel er 16 år da boka starter. Han er dritlei skolen, har null motivasjon og overgangen fra ungdomsskole til videregående ga heller ikke noe løft. Han føler meningsløshet, at alle kravene og forventingene bare er pes, han aner ikke hva han vil med livet sitt. Han røyker hasj, skulker skolen, sover utpå, ser kun frem til en fest. Underveis kommer det frem at han har fått diagnose dysleksi og konsentrasjonsvansker, samt forskyvet søvnfasesyndrom . (litt usikker på om han fikk diagnosen på sistnevnte, eller om det bare var noen som fortalte ham at han kunne ha denne søvnlidelsen)

Hans mor er selvsagt fortvilet over sønnens passivitet. Samuel har også en yngre og en eldre bror, og en far som bor i England. De bare krangler og Samuel opplever alt fra henne som mas, gnål og kjefting. I all hemmelighet søker hun han inn på en folkehøgskole nordpå med villmarks- og seilerlinje. Han blir ganske forbanna da han får inntaksbrevet. Hva skal han i gokk å gjøre liksom? Friluftsliv og seiling, han som kun har travet rundt med røykelunger i Bergens asfaltjungel? Mora har løyet om hans friluftsinteresse, om hans erfaring med seiling. Hun må ha smurt tykt på siden han kommer inn som 17-åring, selv om det er 18 års grense på skolen.
Samuel fortviler, han sier til mora at han heller ville dratt til Spania og tatt videregående, paraplydrinker og senoritas, ikke til kalde nord med snø og kulde.
Etter noen runder med seg selv og kameraten Andreas som også har fått plass, velger han å starte.
Læringskurven er bratt for å si det mildt. Men det skjer noe med Samuel det året. Fra å være umotivert, passiv, begynner han å bli interessert, han kjenner mestring. Han opplever lærere som er helt annerledes enn de han har hatt før. Han møter Jarle Andøy, som er læreren deres i seiling og friluft. Samuel lærer å seile, i all slags hustrig vær. Han blir god ved roret. Han viser stålvilje for å komme opp på snødekte høye fjell. Andøy ser noe i gutten, og inviterer ham derfor med som mannskap på Berserk til Syd-Polen når skoleåret er over.

Det er flere morsomme passasjer så langt. Om Samuel og bygutta som er mer opptatt av at buksa skal sægge enn at den skal være praktisk når de er på tur. Feks. Samuel skal for all del ikke ha en bukse som gæsser. Selv ikke oljehyra når de skal ombord. Nei, de hopper heller rundt som handicappede høns.

Samuel er 17 år da han mønstrer på Berserk i Darwin i Australia. Turen dit er et kapittel for seg selv. Samuel er ikke akkurat så reisevant og nå skal han dra via Singapore til Australia, alene. Han kan jo ikke sitte inne på hotellrommet i Singapore de timene mens han venter på at flyet videre skal gå, så ut på byen , om enn litt nervøs, det må han jo. Samuel er en utadvendt ungdom og kommer i prat med både søte servitørjenter  og barske sjømenn. Han havner rett og slett på fylla,  mister bankkort og greier, men dette fikser han å ordne opp i, selv om han må ta flyet en dag forsinket. Han får ikke tak i Jarle, men greier å spørre seg frem til den store havna i Darwin der båten skal ligge, og finner den. Utrolig.

Han blir godt kjent med mannskapet; Rocket, Lennie, Robert mens de klargjør skuta. Det kreves enormt med arbeid og forberedelser, men snart er båten sjøklar og de seiler sydover, men først innom Papua New Guinea. Der skal det visst være kannibaler, og jaggu meg treffer de  på noen eks-kannibaler som inviterer dem hjem på middag. De er forsikret om at menneskekjøtt det har de sluttet å spise.

Videre skal de gjennom korallrev og dykker i havet der og fanger fisk, møter haier, sover under en stjerneklar himmel og lever et godt liv før de seiler mot siste stopp før Syd-Polen; New Zealand. Og siste sjans til en pubtur, hvor Samuel blir skikkelig banka opp av noen slemme idioter.  Det er sannerligen ikke bare bare å være ung matros på tur.

Turen fra New Zealand til Antarktis er den tøffeste uten tvil. Her møter de storm i dagesvis og bølger på 25 meter. Samuel sliter med sjøsyke, noe han gjorde også i Nord-Norge, men han har håpet at det skulle gi seg. Sjøsyka gjør at han ikke orker særlig med mat. Livet ombord går ellers i sin egen rytme. De har ikke do, men bæsjer utafor ripa. De lager mat på skift, står til rors på skift, vasker opp (sjelden) på skift. Og etter en del døgn seiler de inn mellom isfjell mot fastere grunn der to av mannskapet skal dra inn til Sydpol-punktet, mens resten blir igjen på båten. Alle er spent på hvem som skal bli med Jarle på land. Rocket ble dessuten skiftet ut med nordmannen Gisle, da de dro fra New Zealand.  Den heldige ble Samuel. Samuel er selvsagt glad og beæret, men føler litt dårlig samvittighet fordi han vet at familiefaren Robert har ønsket seg dit. Men det er Jarle som bestemmer. Han er kaptein og de andre må lystre. De andre respekterer det. Turen inn til Sydpol-punktet er også ansett som den farligste delen av turen.

Samuel og Jarle har hver sin ATV (firhjuling) med flere sleder med utstyr og proviant. Jarle har døpt ATV-ene for FRAM og ENDURANCE etter Amundsens og Shackletons skip. Det blir litt av en tur gjennom snøfyk, glatte strekk, storm, over farlige bresprekker i isende kulde. Litt av noen beskrivelser. Helt til den dagen Jarle ikke får kontakt med Berserk. Helt til den andre dagen han ikke får kontakt. Han aner at det er noe galt og tar kontakt med Norge og får vite at skipet sendte ut nødsignal for et par døgn siden. De har bare en ting å gjøre, returnere til Forskingsbasen og bukta i Rosshavet der skipet skal ligge så fort som mulig. Fire døgn uten søvn, de raser avgårde. Samuel er så sliten at han sovner og bikker ATVn, han fristes til å legge seg ned på bakken å sove og dø slik Scott gjorde det i sin tid. Jarle røsker ham opp. De kommer frem, men skipet og kameratene er borte.
Tilbake i land i New Zealand møter de et voldsomt mediesirkus. Og Samuels beskrivelser av tiden etterpå, hjemme, er gripende. At denne slutten på turen opplevdes traumatisk for en ung mann, er det ikke vanskelig å forstå.

Mer om hvordan dette gikk, har de som fulgte med i mediene på denne tiden fått med seg. Jeg husket det litt vagt. Jeg husker at Jarle Andhøy reiste ulovlig inn i området. Han fikk ikke de nødvendige tillatelsene  før han dro fra New Zealand, men valgte likevel å reise. Han var åpen til mannskapet da han fikk beskjeden og sa de selv fikk velge om de ville bli med videre eller ikke. Alle gikk i tenkeboksen. Alle ville. (Andøy har vært gjennom noen rettssaker etter dette, og ble frifunnet til slutt) Jeg husker at reisen ble kritisert, også fordi han tok med en mindreårig (Samuel) , samt at det var noen som døde. Jeg valgte å ikke google meg opp før jeg leste boka, men gjorde det etterpå.
Det er jeg glad for, fordi det gjorde lesingen ekstra spennende.

Hold fast! er en utrolig fascinerende historie, levende skrevet i et friskt ungdommelig språk, med en del humor.  Samuel er åpen og ærlig og deler masse refleksjoner han gjorde seg underveis. Det blir god tid til å tenke når man er ute på havet i dagesvis, uten mobiltelefon, nettbrett, sosiale medier etc. Han skriver en del om evnen og viktigheten av å kjede seg, ikke den kjedsomheten de opplever ved å se kjedelige serier, men den andre, den hvor de ikke gjør noe. Han skriver om skolesystemet , om hvor drepende det er for mange unge gutter som ikke får brukt ressursene sine fordi de presses inn i noe som ikke passer for dem, om forventinger og krav som ødelegger gnisten. Om viktigheten av følelsen av mestring. Jeg er imponert over refleksjonsnivået, om det som bor i denne gutten som holdt på å bli smuldret vekk i sløvhet, mismot og hasjrøyking. Samuel Massie var 18 år da han kom hjem fra den fatale ferden med Berserk.  Denne reisen på ha modnet ham veldig.

Samuel Massie har i de senere årene deltatt i TV-serier om Berserk (TV-Norge), Skal vi danse (TV2), vært programleder, i vår TV-serie sammen med sin bestefar, holder foredrag, med mer.
Han har en egen hjemmeside her

Jeg undret meg også underveis om Samuel har fått hjelp av en såkalt ghostwriter til å skive denne boka, men det har han ikke. Siden han har dysleksi bl.a. Det har han ikke, ifølge hjemmesiden, siden han ønsket å bruke egne ord.  At han kan skrive, det viser denne boka i høyeste grad. Han er en særs god formidler og forteller.


«Adrenalin! Det finnes ikke et snev av redsel i meg, det er ikke plass. Kun årvåkenhet og konsentrasjon. De legene som ga meg diagnosen «konsentrasjonsvansker», skulle sett meg nå. Men hva føler jeg mest av alt? Ansvar! Hver og en av dem som ligger inne i båten, har lagt livet sitt i mine hender. Det er en ære! Det jeg ser rundt meg, minner om filmen The Perfect Storm. Dette er min perfekte storm. En ny kjempebølge kommer. Båten begynner å klatre. Jeg trekker pusten. Nok en gang blir seilbåten en undervannsbåt. Men båten og jeg gjør som vi skal, vi jobber oss oppover igjen. Idet jeg kommer over vann, reagerer jeg dyrisk. Noe annet styrer i kroppen min, noe som bobler og hyler. «YIIIIIIIHAAAAAAAA!»


Intervju med Samuel i forbindelse med bokutgivelsen, med bilder

Et sterkt intervju med Samuels mor

Tilbake til Antarktis- Samuel 19 år

I Moshonistas blogg kan du lese flere innlegg om Polfarere og villmarkinger


Samuel Massie: Hold fast! , 388 s
Spartacus forlag 2014
Kjøpt

↧

Tung tids tale av Olaug Nilssen - urpremiere på Riksteatret i Nydalen (Turnestart i dag)

August 29, 2018, 1:22 pm
$
0
0
Sist fredag 24.08. 2018. var jeg så heldig å overvære Urpremieren på dramatiseringen av Olaug Nilssen sin utrolig sterke bok, Tung tids tale, på Riksteatrets lokaler i Nydalen i Oslo. Bokbloggere var invitert av forlaget til premieren. Siden jeg skulle til Oslo likevel den fredagen takket jeg mer enn gjerne ja til invitasjonen. Det angrer jeg ikke på.


Foto: Tanja J.R.

Jeg dro med en venninne fra gamle dagers folkehøgskole, som bor i Oslo, noe som var kjempetrivelig. Jeg traff også andre bokbloggere der; Elliken, Elisabeth/Bokstavelig talt, Silje/Så rart , Kasiopeiia og Elin/Fra en annen verden. Veldig hyggelig å hilse på dere også.  Lokalet var ellers fylt av kjente fjes fra TV og teater. Det er rart, fordi man ser folk man tror man kjenner et øyeblikk, men så går det opp for en at det gjør man aldeles ikke likevel. Tilgi hvis det ble noen stirrende blikk.

Om forestillingen:
Tung tids tale ble Brageprisvinner 2017. Olaug Nilssen skildrer livet med sin sønn Daniel som har  autismespekterforstyrrelse. På folkemunne: Autisme.
Daniel var som alle andre barn til han var ca 2 år, så begynte han å regredere/gå tilbake i utviklingen. Han mistet språket, han mistet andre ferdigheter og funksjoner. Olaug beskriver hvordan det var å møte hjelpeapparatet, diagnostiseringensprosessen, sorgen over Daniels funksjonstap som blir stadig værre, fornektelsen, kampen mot systemet for å få hjelp/avlastning når familien er så nedslitt at mor innser at de må ha mer hjelp, men ikke får det de ber om, om det lite brukervennlige systemet, om forvaltningen som stadig henviser til andre etater, regler, køer, ventetid og lite ressurser.
(Mer om boka, kan du lese i innlegget som jeg linker til senere.)

Teatertykket er også veldig sterkt og intens, effektfullt. 
Det består av fire skuespillere - Siren Jørgensen, Marianne Krogh, Julie Moe Sandø, Jon Bleiklie Devik- som skifter på rollene. De skifter på å være mor Olaug og Daniel, helsepersonell og forvaltning. Kulissene er enkle, en slags celle, et rom med vegger og dører, en stige, et tak. Telefoner ringer stadig. 
Daniel er mye på taket, utilgjengelig for mor som ikke får sove, som prøver å få kontakt med ham, en mor som vrir seg i trappa av fortvilelse og søvnmangel.
Det er et intens fysisk stykke, med kraftige bevegelser, tildels akrobatiske- der mor vrir seg, slår kollbøtte, vrenger seg i hjul, sover opp ned, slåss med Daniel som skriker og slår, Daniel som rugger med øreklokker, fjern for andre. Det er enkelt, kraftfullt og fysisk. Det er så man kjenner hva mor står oppe i. Det er særdeles virkningsfullt.
Alle aktører gjør en fantastisk jobb. 

Urpremieren ble avsluttet med stående trampeklapp til skuespillerne som måtte komme inn på scenen  igjen flere ganger, samt Olaug Nilssen og regissør Marit Moum Aune som også måtte opp. Jeg lurte på hva mor og forfatter Olaug følte da. Det må ha vært utrolig sterkt å se sin egen historie bli fremstilt slik. Selv om hun har kalt boka en roman, vet vi alle at det er henne og hennes sønn det i utgangspunktet handler om. Samt hjelpeapparatsystemet i Bergen og politikken som føres på området.

Riksteatret reiser land og strand rundt med stykket fremover. Turneplan og mer om stykker kan du lese her  
Gakk hen å sjå! Dette stykket vil man lære noe av. Det er berørende, innsiktsfullt og virkningsfullt. Stykket har turnepremiere i dag, den 29.august. 
Boka og teaser fra stykket gjorde sterkt inntrykk på statsminister Erna Solberg og kronprinsesse Mette Marit da det ble vist på Litteraturhuset i Oslo før urpremieren. (sett på nyhetene)
I programmet man får kan man også lese mer om autismespekterforstyrrelser.






↧
Search

Oppsummering august -18

August 31, 2018, 4:17 pm
$
0
0
Det ble veldig lite lesing i august, men mye annet. Fjelltur, teater og spel, konsert med a-ha, boklansering og Oslotur i forbindelse med jobb, hvor jeg utvidet det til en helgetur. Det var kjempekoselig. Jeg traff gamle venner, koste meg, gikk tur. Det ble teater;  Olaug Nilssen og tidligere i august; Peer Gynt. August har vært en fin måned, men også utfordrende på et par personlige områder. Nå har ting landet for meg, enn så lenge. Håper det varer. Høsten blir vel travel nok. Mandag reiser jeg på ferie til Barcelona sammen med familie. Det ser jeg frem til. I helga skal jeg pakke, vaske klær, handle og være sammen med min yngste sønn. Kanskje det blir en tur i marka også, vi får se. Det er visst masse sopp ute nå, men det spørs om jeg rekker å gjøre noe med det hvis jeg finner, som skal reise avgårde igjen mandag. Nå kommer en kort oppsummering.


Jeg var innom Tronsmo i Universitetsgata for en uke siden. Helt tilfeldig lå den over gata for Savoy Hotell.  I samme gate lå også Norlis Antikvariat, og det ble et par-tre bøker der også. Samt Norli fagbokhandel hvor jeg kjøpte en fagbok.



Bøker lest:
1. Lempi av Minna Rytisalo: Finland, 2.verdenskrig, debutant, leseeks, 256 s
2. Codex av Tom Egeland: Krim, norsk2018,Italia, England, leseks, 479 s
3. Hold fast! av Samuel Massie: Biosirkel, kjøpt, frahylla, debutant, sakprosa, Austalia, Singapore, New Zealand, Ny Papa Guinea, Antarktis, 388 s
4. Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger: norsk2018, 2.verdenskrig, leseeks, 396 s

SUM: 4 bøker / 1519 sider

Hold fast! og Leksikon om lys og mørke er de bøkene som ga meg mest. Sterke bøker på hver sin måte. Omtale av Leksikon om lys og mørke kommer senere.

I krim
1 bio/sakprosa/lesesirkel
2 stk fra 2.verdenskrig
2 debutanter
2 norske 2018
1 fra-hylla
3 leseeks/1 kjøpt

Land besøkt:
Finland, Italia, England, Australia, New Zealand, Ny Papa Guinea, Antarktis


Det har blitt en del nye bøker denne måneden. Her er noen av dem.  Nok å lese utover høsten.

Litterære arrangementer:
1. Lansering av Ravnens time av Roar Ræstad. Antikvariatet i Trondheim, 13.08.18
2. Simon Stranger- Bandeklosteret på Litteraturhuset i Trondheim 16.08.18



Simon Stranger bokbades av Trond Åm på Kulturtorget i Trondheim hvor det var stappfullt.

Teater:
1. Peer Gynt-spelet på Gålå 10.08.18
2. Tung tids tale av Olaug Nilssen, Riksteatret 24.08.18





Film fra bok:
1. The Constant Gardener basert på roman av John Le Carre.  (2005) NRK 18.08.18

Konsert:
1. A-HA på Sverresborg 15.08.18. Oppvarmer: Kari Rueslåtten. Magisk.



 A-HA på Sverresborg. Knallbra konsert med gamle helter.




Sensommer og høst er også lesing av aviser, Bokmagasinet for eksempel som er tilbake etter ferien. 

Ønsker dere alle en riktig fin september og god bokhøst!




Natur er terapi!

↧
↧

Bak klostermurene av Nuria Esponella

September 11, 2018, 2:41 am
$
0
0
Jeg har drøvtygget meg gjennom Bak klostermurene, en bok jeg har hatt stående i hylla en stund. Jeg fikk den fra Juritzen forlag som en bok i serien Reisefølge. Bøker som har handling fra forskjellige land. De skal være lette å lese, lette å ha med på tur. Jeg har lest flere i serien fra Italia, Egypt og Cuba. Siden jeg skulle på ferie til Barcelona og omegn tok jeg frem denne og la den i kofferten.



Siden jeg fortsatt befinner med på ferie i Catalonia, og straks pakker sekken for en strandtur, skal denne omtalen bli kort. Jeg startet med å sitere forlagets og bokbasens omtaler:

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Handlingen foregår ved benedikterklosteret Sant Pere de Rodes i Nord-Spania på 1100-tallet. Trellen Blai, en foreldreløs gutt, forelsker seg i sin mesters datter. En umulig og farlig kjærlighet, for faren har lovet henne bort til visegrevens sønn. Vi følger Blais kamp for frihet og kjærlighet, og når klosterets berømte relikvier forsvinner, åpner det seg en mulighet for ham.
Omtale fra forlaget
Historisk roman om det store eventyret. Om kjærlighet, frykt, overtro, personlig vekst og med en intrikat kriminalgåte. Handlingen foregår ved det mektige benediktinerklosteret Sant Pere de Rodes i Nord-Spania på 1100-tallet - et valfartssted for pilegrimer på vei til Santiago de Compostela, Roma eller Det hellige land. Trellen Blai er en foreldreløs gutt med en stor skam på sine skuldre, og jobber under mester Peire, en navngjeten billedhugger som har fått i oppdrag å lage en monumental marmorportal til klosterets kirke. Blai forelsker seg hodestups i mesterens datter, en umulig kjærlighet, og også farlig - for mesteren har lovet henne bort til visegrevens sønn. Mot et fasinerende historisk bakteppe følger vi den unge trellens kamp for frihet og kjærlighet i et brutalt samfunn, og når klosterets berømte relikvier etter apostelen Peter forsvinner, åpner det seg uante muligheter for Blai. Romanen bygger på historiske personer og hendelser, og klosteret Sant Pere de Rodes er i dag en stor turistattraksjon. Bak klostermurene er av mange sammenlignet med romanen "Havets Katedral201D av Ildefonso Falcones.

La meg si det først som sist:
Denne boka fenget meg ikke nevneverdig. Jeg lot det gå på meg og min mangel på konsentrasjon først, men har lest i ettertid at det er flere som synes denne er kjedelig. Så ok, da er det nok ikke bare meg.
Det er ingen ny Havets katedral (som jeg enda har ikke lest hele av, men jeg har lest så mye om den at jeg tipper den har andre kvaliteter)- selv om noe kan være likt, som å handle om en mesterbygger bl.a. Her bygges det reileff til det viktige benediktinerklosteret Sant Pere de Rodes.
Jeg synes det var vanskelig å få tak på handlingen og måtte stadig bla meg tilbake og lese på nytt. Her er det konspirasjoner og allianser og så mange folk at jeg gikk helt i surr. Heldigvis er det en liste over folk og ord bakerst i boka.
Jeg ble noe grepet av historien om Blai (Fuglen) , kjærligheten og savnet til de døde foreldrene, om abbeden som var verge. Men ellers.. nei.
Historisk er det forsåvidt interessant, og spesielt fordi jeg er i området. Jeg er nå i den lille havne- og badebyen Roses og tok i går buss over Cape de Creus- hvor vi krysset veien som kommer/går til Port La Selva, og veien til klosteret Sant Pere de Rodes. Klosteret er bare to mil fra Roses som jeg bor i for noen dager. 
Jeg har vurdert, ja, selvsagt, å ta turen dit, men rekker det ikke denne gangen. Salvador Dalis kunstnerhjem i Cadaques og hans Theatro-Museo i Figueres frister nok mer. En annen gang, kanskje. 
Romanen ble kåret til beste historiske roman i Spania i 2009.
Mulig det ikke ble skrevet så mange historiske romaner da, eller så er oversettelsen slapp/dårlig, som noen skrev på Goodreads. Selv om Kjell Risvik er anerkjent nok som oversetter. Kanskje ikke like god i katalansk som i spansk? Hva vet jeg..
Liker du historiske romaner med klostere, munker, intriger, en dasj umulig kjærlighet , noen relikvier og pergament med mystiske koder- (som forfatteren absolutt kunne ha gjort mer ut av- hent hjelp av Tom Egeland eller Dan Brown) så kan dette likevel være en bok du kan like, på tross av sine svakheter.
Forfatteren har uten tvil gjort grundig research, noe kildeliste og eget etterord viser.


Nuria Esponella er en katalansk forfatter født i 1959.
Hun er journalist og lærer.

Nuria Esponella: Bak klostermurene, 469 s
Juritzen forlag 2012
Leseeksemplar



↧

Kapittel 18- litteraturfestival i Stavanger og Bokbloggertreff neste uke. Jeg kommer!

September 15, 2018, 9:18 am
$
0
0
I år skal Bokbloggertreffet være i Stavanger i forbindelse med Kapittel litteraturfestival. I årene før har det holdt til i Oslo, men etter at Oslo Bokfestival ble lagt ned ble det ikke samme scwhungen over det. Ny vri i år altså. Det å kunne kombinere festival og treff for oss bokelskere er jo bare toppers. Her er noe av det jeg ønsker å få med meg på festivalen:


Festivalen starter onsdag 19. september og varer til søndag 23. september utpå kvelden. Jeg kommer fredag morgen og drar søndag ettermiddag med direktefly fra Værnes, sammen med Randi. Selv om det er ting jeg gjerne skulle fått med meg på torsdag også, som blant annet skrivekurset med Ivo de Figueiredo som Solgunn skal på er det mer enn nok å ta av fra fredag-søndag. Primært skal jeg på Bokbloggertreffet som har et lite program på lørdag, med quiz, bokbord etc, samt utdeling av Bokbloggerprisen lørdag kl. 16.00. Bokbloggerprisen er forøvrig lagt inn i festivalens program.

I år skal jeg dra også kun dra med håndbagasje, og erfaring tilsier at det ikke blir tid til noe lesing så bøker skal jeg ikke ta med meg, med unntak av den jeg skal lese på flyet og senga, samt et par bøker til bokbordet. Hva som blir med hjem igjen er ikke så godt å si, men med håndbagasje regulerer det seg litt selv. (sier hun som alltid får lurt med seg en del bøker i håndbagasjen uansett)

Det er mye spennende på programmet. Jeg har vært på bokbad med en del av forfatterne før, siden vi har et meget aktivt litteraturhus i Trondheim. Jeg har fått med meg både Zeshan Shakar, Olaug Nilssen og Niels-Fredrik Dahl, og anbefaler dem absolutt til andre. I Stavanger vil jeg først og fremst prioritere å høre på dem jeg ikke har truffet/hørt på før, som Lena Andersson, aktuell med Sveas sønn, Lina Wolff (De polyglotte elskerne) , Sara Omar (Dødevaskeren) , Tønes (som debuterer som romanforfatter). Jeg ønsker også å få med meg konserten med Bob Hund fredag kveld, og det håper jeg flere bokbloggere vil etter at vi har spist middag sammen.

Det er også noen temaposter, blant annet en hvor trollene diskuteres, de som truer kulturen i Kalmarunioen, etter valget i Sverige må vite. Ivo Figuerido, Lena Andersson og en danske med navn Kaspar Kolling Nilsen skal snakke om dette. Det kan være verdt å få med seg.

Det er også et par poster på lørdag, i tillegg sil Sara Omar, som foregår mens vi har Bokbloggertreff, som jeg har lyst til å få med meg. Det er Klassikerlaurdag kl. 14.00 om Gertrude Stein og en post om Kjærleik og raseri med Monika Isakstuen og Lena Andersson. Det tror jeg kan bli interessant. Begge disse forfatterne skriver om sterke følelser i sine romaner. Men, men- vi får se hva vi rekker, og hva jeg synes jeg kan lure meg unna ift progammet på treffet.
Utdeling av Bokbloggerprisen vil jeg uansett ha med meg.

Lørdagskvelden er det noe artig på programmet som kalles Å Vestlandet!
Vestlands-lokale forfattere og musikere, som Marit Eikemo, Tore Renberg, Olaug Nilssen, Tønes, Erlend Nødtvedt. Det er jo nesten et must for oss som skal gjeste Vestlandet for anledningen!

Søndag er det ikke så mye jeg rekker, men det hadde vært gøy og fått med seg Tønes i Ulstein Kloster. Om ikke, så vil jeg gjerne se filmen om Tomas Espedal, "Jeg vil bo i mitt hus" som går kl. 14.00.

Jeg regner med at det blir full rulle med programposter, bokbloggermingling med de ca noen og tyve bloggerne som kommer, kos, latter og alvor musikk og mye bra! Jeg gleder meg veldig. Det er lenge side jeg har vært i Stavanger også. Tror det var på 80-tallet da jeg var der mens jeg var student.

Hele programmet kan du se her!




↧

Psykehus av Drea Karlsen - sterk debut om å ha en alvorlig psykisk lidelse

September 16, 2018, 11:47 am
$
0
0
Drea Karlsen (f. 1989) kommer fra Frøya i Trøndelag, ytterst i havgapet, 16 mil fra Trondheim.  Hun har blogget i mange år, jobbet som fotograf og journalist, men har også vært innlagt i psykisk helsevern flere ganger på grunn av selvmordsforsøk og depresjoner. Hun har fått diagnosen bipolar lidelse og har skrevet bok om sine erfaringer som psykisk syk. Det er en sterk bok Drea har skrevet, brutalt ærlig, vond å lese, men ikke uten lyspunkter. Det er en bok som gir innsikt og derfor anbefales til alle som ønsker å forstå mer av hvordan det er å leve med en alvorlig psykisk lidelse.


Siden jeg nå skrev konklusjonen innledningsvis, kommer mer om innholdet her.

Boka er delt inn i tre deler samt et etterord. Vi følger Drea gjennom 2013, 2014 og 2015. Drea ble innlagt på DPS etter et selvmordsforsøk i 2013. Hun skildrer det første møtet med DPS sammen med sin mor da hun legges inn. Hun har tatt en overdose med tabletter, Seroquel, men våkner av fysisk smerte og ringer selv etter hjelp. Hun vil jo egentlig ikke dø, men er så sliten av å ha det psykisk vondt.
Vi får innblikk i tiden på DPS og behandlingen som består av samtaler, turer, rutiner, medisiner. Vi får innblikk i livet, det ensformige på institusjonen, men de skal jo ha ro der, ikke mye action for å si det slik. Drea er dypt deprimert, og ser ikke mange lyspunkt i tilværelsen, men blir gradvis bedre og skrives ut etter noen uker.
Året etter er det på`n igjen. Når våren kommer, kommer depresjonen. Depresjon avløses av hypomani- som hun elsker, og av mani- hvor hun mister all kontroll, som hun ikke vil ha.
Hun beskriver sterk selvforakt, hater seg selv for den hun er, den som ikke får  til noe, ikke greier å tenke positivt som "alle" mener man bør, hun som før var best i klassen og ville bli best i verden. Topp-blogger på blogglisten, startet eget firma som fotograf, kreativ, flink på skolen, helt til alt gikk i svart.
Drea fikk diagnosen Bipolar affektiv lidelse og på DPS ble både elektrosjokkbehandling og medikamentell behandling diskutert. Hun begynte på Lithium. (medisin mot bipolar lidelse). Selv hadde hun ikke mening om noe, hun var for deprimert, og lot legen bestemme.
Senere blir episodene enda mer alvorlige. Hun tenker stadig på å dø, hun vil ikke leve, og forsøker flere ganger. Hun kommer til et punkt hvor hun ikke vil leve, hun vil dø, hun vil ikke reddes, men hun greier ikke å få til det heller.  Hun tar tabletter igjen, hun hopper i elva etter en fest med mye drikking, men blir dratt opp av politi og redningsfolk og igjen kjørt på psykiatrisk. Det blir tvangsinnleggelser, reiming i belteseng, skjermet avdeling, mer enn en gang. Drea er krakilsk og tenker ; er det slik jeg har blitt. Hun føler hun har mistet seg selv, men greier ikke å gjøre noe med det.

Det er en sterk skildring av å være så ung å få en alvorlig psykisk lidelse. Drea skriver godt, levende, både om seg selv og sine følelser og tanker underveis, men også om de observasjoner hun gjør seg av dem rundt henne. Hun har hele tiden skrevet og det har blitt bok nå.
Det er sterkt å lese om tvangsbruken- jeg trodde ikke reiming var så vanlig i dag, men det er det nok, og bruken av politibistand og flere ansatte for å få henne innlagt, det er sterke saker.
Men sterkest av alt er den smerten hun greier å formidle av å ikke ville leve, av selvforakten, av å ikke strekke til som mor for sin lille datter som barnefaren har omsorgen for. Drea beskriver også hvor viktig familien hennes er, og har omtanke for sin mor som hun vet har det vondt på grunn av henne. Om den smerten hun påfører andre, som igjen forsterker følelsen av at det er best at hun dør.  Det er i de mørke periodene hun har det værst slik. Men også senere når alle følelsene av høy/lavt, eufori/dødstanker blander seg. Hun blir så sliten, så forvirret, for hva er dette her..

Avslutningen etter kapitlet om året 2015 kan se lys ut. Det ble bedre for henne da hun fikk bytte psykolog på DPS, en som så hele henne, som ikke bare tenkte på henne som en pasient med en psykisk sykdom. Identiteten som psyk ble det som etterhvert ble henne. I dette kan det ligge en kritikk mot psykisk helsevern, i hvordan pasienter blir sett på og behandlet. Det virker som det er lett å glemme mennesket, hele mennesket som også har friske deler i seg, ressurser, som er noe mer enn en pasient og en diagnose.
Drea Karlsen er ikke den første som skriver om akkurat det, men hvert bidrag er like viktig. Psykisk sykdom er fortsatt preget av tabu. Derfor er boka Drea har skrevet et viktig bidrag for å gi mer innsikt i hvordan det kan være å leve med en alvorlig psykisk lidelse.
Jeg synes også hun har gjort et godt grep med å ta med et etterord hvor hun skriver at det ble ikke bra etter 2015. Det ble mye av det samme i 2016, i 2017. Men å skrive om det, ville bli mer av det samme.  I dag, i 2018, virker det likevel som hun håndterer lidelsen sin bedre, men samtidig aksepterer at hun kanskje ikke vil bli helt på topp/helt frisk, men frisk nok, unik nok, og at målet er å fungere best mulig med de forutsetninger og utfordringer man til enhver tid har.

Mer om boka på forlagets side her

Bloggen hennes finner du her: Dreakarlsen.com 


Foto: Drea Karlsen/forlaget



Drea Karlsen: Psykehus, 159 s
Spartacus forlag 2018
Leseeksemplar




↧

Hjemkomsten av Victoria Hislop - sterkt om den spanske borgerkrigen og om gleden med flamenco

September 16, 2018, 10:00 pm
$
0
0

Jeg hadde med meg Victoria Hislops Hjemkomsten til Spania på ferie nettopp. Etter å delvis ha kjedet meg gjennom en annen historisk roman fra Spania, var ikke forventingene så veldig høye til denne heller, spesielt ikke etter å ha sjekket Goodreads og Bokelskere.no. Skjønt Hjemkomsten kom en del bedre ut enn Bak klostermurene. Dog sammenlignet mange Hjemkomsten med populære Øya og noen ble skuffet. Jeg ble ikke det. Jeg slet meg faktisk gjennom første del av Øya første gang jeg startet på den, men den kom seg senere, da jeg selv reiste til Kreta og besøkte Spinalonga. Hjemkomsten fenget meg fra første stund.




Hjemkomsten er bygd opp på samme lest som Øya. Ung engelsk kvinne i krise, lever i et dårlig forhold som hangler, reiser med en venninne til Spania, nærmere bestemt Granada.
Sonja, som hun heter, har ikke så lyst til å feste som venninna Maggie. Sonja står tidlig opp og går til en kafe i nærheten hvor hun kommer i snakk med eieren. Det er også noen fotografier på veggen som Sonja blir opptatt av, blant annet av en ung kvinne som danser flamenco.
Etterhvert blir Sonja godt kjent med Miguel, eieren av kafeen og får innblikk i en spesiell familiehistorie. Det er noe ved dette som rører Sonja sterkt.
Da Sonja kom hjem og besøker faren sin Jack, blir hun overrasket over at han blir så nysgjerrig når hun forteller om kafeen, flamencoen og at hun selv har begynt på dansekurs for å danse salsa. Det viser seg at hennes mor var så glad i danse og at de danset veldig mye før hun ble syk og døde da Sonja var tenåring.

Mens Sonjas dårlige ekteskap hangler videre, får hun en ny anledning til å reise tilbake til Granada med Maggie. Hun bruker mye av sin tid på kafeen for å snakke mer med Miguel.
Han innvier henne enda mer i den dramatiske historien om familien Ramirez som tidligere drev kafeen.
Mercedes var den unge jenta som danset flamenco. Hun hadde tre brødre, Antonio, Emilio og Ignacio. Ignacio var en sjarmerende ung mann med hissig temperament og tyrefekter. Antonio politisk bevisst og aktiv i motstandsbevegelsen mot Franco. Emilio den følsomme gitaristen som spilte for Mercedes når hun danset.
Mercedes traff en sigøyner som spilte som en gud, og etter mye motstand fra familien, fikk hun danse med ham. Javier som han het, ble hennes store kjærlighet.

Mørke skyer truet på den politiske himmelen. General Franco og fascistene gikk til krig i et meget splittet og urolig Spania, mot den demokratisk valgte regjeringen.
Romanens andre del handler om den spanske borgerkrigen, om hva som skjer politisk, og hva som skjer med familien Ramirez.
Brødrene er splittet, foreldrene forsøker å holde familien samlet. Ignacio er med Francos tilhengere, Antonio i mot, Emilio blir fengslet fordi han er homofil.

Det er helt grusomt å lese om hvor brutal den spanske borgerkrigen utartet seg. Franco kvier seg ikke for å drepe sitt eget folk så lenge de er motstandere, sosialister, kommunister, anarkister. Det bombes over en lav sko. Flyktningestrømmer bombes, barn, kvinner, gamle, folk i kirker under messe bombes, fengslede tortureres, drepes, slavedrives. Folk vet ikke hvem de skal tro på, alle kan være angivere.  Franco får hjelp fra Tyskland og Italia. Republikanerne og Francos mostandere mangler våpen, men sloss tappert for å holde fascistene borte. By etter by faller, bombes sønder og sammen; Granada, andre byer i sør og så videre nordover. Bilbao, Barcelona. Madrid holder til siste slutt. Folk prøver å flykte over grensa til fots til Frankrike , men blir møtt med kulde og trasige flykningeleire på forblåste sandstrender. Noen er så heldige å få bli med båt til Mexico eller England.

Jeg visste egentlig ikke så mye om den spanske borgerkrigen, som foregikk i tre år før andre verdenskrig. (1936-39) En halv million mennesker ble drept, like mange dro i eksil.

Jeg synes Victoria Hislop har lyktes med å skrive atter en god historisk roman som gir innsikt og kunnskap om en stygg skamplett i Spanias historie. I etterordet skriver hun at mange av de som kjempet mot Franco og overlevde krigen måtte leve årevis i undertrykkelse og selv etter Francos død i 1975 tiet mange over det de hadde vært gjennom.

Jeg likte også å lese om lidenskapen til dansen flamenco og historien rundt den. Dansegleden veide opp for den mørket som Francoregimet brakte med seg av brutal krig, ødeleggelse, tortur og elendighet.

I oktober 2007 vedtok den nye sosialistiske regjeringen ved statsminister Jose`Luis Rodriguez Zapatero Lov om den historiske hukommelse.
Den inneholder en offentlig fordømmelse av Francos  opprør og diktatur, den forbyr symboler og andre henvisninger til Franco-regimet på offentlige bygninger, og den krever at monumenter som hedrer Franco skal fjernes, med mer. Blant annet at levninger etter dem som er begravet i umerkede graver skal begraves på nytt.
Glemselspakten er endelig brutt, skriver hun.

Kart fremst i boka over Spania i 1931 er også et pluss, da folk beveger seg mye rundt i landet i denne boka. Også i nordøst, der jeg befant meg i ferien, som i Catalonia, bl.a. Figueres på vei over til Frankrike, og i Barcelona.

Andre bøker av Victoria Hislop som jeg har blogget om:
Soloppgang (Kypros)
Tråden (Tessaloniki, Hellas)
Øya (Spinalonga, Kreta, Hellas)
Postkort fra Hellas
En aften på Kreta


En båt langs Costa Brava-kysten. På vei mot Frankrike, som flyktningene til fots under den spanske borgerkrigen?

Victoria Hislop: Hjemkomsten, 480 s
Schibsted 2009 (original 2008)
Plukk-med-seg-bok fra hyller på reise

↧
↧

Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger

September 17, 2018, 10:57 am
$
0
0
Simon Strangers nyeste roman er en sterk historie om en jødisk familie som flyttet inn i boligen der Rinnanbanden bodde under andre verdenskrig. Ja, riktig, Rinnan, Henry Rinnan & co. Hvorfor gjorde de det? Det er det Stranger ønsket å finne ut av da han dukket ned i dette stoffet og fikk ideen om å skrive en roman om det.



Simon Stranger er gift med Rikke Komissar, etterkommer av Komissar-familien som bodde i denne boligen som ble kalt Bandeklosteret, i Jonsvannsveien i Trondheim. At de bodde der var aldri noe tema i familien. Hvordan fikk han vite det?
Dette, og mer til får vi vite i romanen.
Romanen veksler mellom historien om Komissar-familien og Henry Rinnan.  Grete og Gerson flyttet inn i huset med små barn og barn som ble født. Grete trivdes aldri, og ble nærmest syk av det. Hun var den følsomme som stadig tenkte på hva som hadde skjedd der i kjelleren.
Romanen handler også om Hirsch og Marie. Hirsch Komissar var bestefaren til Grete, og han ble drept på Falstad utenfor Levanger i 1942 fordi han var jøde, som alt for mange jøder ble.
Henry Rinnan var liten av vekst og han ble plaget og mobbet på skolen. Han fant etterhvert strategier for å hevde seg, men han ble aldri populær hos jentene eller gjengen, men akseptert ble han til en viss grad da han fikk tilgang til sin rike onkels bil.
Da krigen nærmet seg ble han agent for nazistene, og med sine verbale evner og evne til å skrøne, gjorde han det faktisk så bra at han raskt steg i gradene. Med makt og uniform kom også draget på damer. Og mer enn brutal nok viste det seg også at han kunne være. Skjønt mot sine barn var han visst omtenksom og snill. Det skal han ha.

Mange har blogget om boka, mange har anmeldt boka og gitt den svært gode skussmål. Jeg føler derfor at jeg ikke trenger å skrive så mye, men jeg henviser gjerne til andres skriverier. Samt forlagets omtale:

Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?

Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.

Jeg føyer meg i høyeste grad inn i rekken av lovord. Leksikon om lys og mørke er en sterk roman, en gripende roman, en ytterst vellykket roman. Formen med å strukturere den i form av et alfabetisk leksikon fungerer utrolig bra, og jeg glemte fort akkurat det. Kapitler, deler, vinklinger, bokstaver, navn, glir sømløst over i hverandre. Dette er en sterk roman om et stygt kapittel i vårt århundrede. Og jeg tør tippe at boka vil bli stående som en av årets sterkeste norske romaner!

Anbefales på det sterkeste!


Andre bloggere:
Tine, Beathe, Hedvigs bokhjørne, Bjørnebok, BeritBok

Andre anmeldelser finner dere på google.

Innlegg fra bokbadet med Simon Stranger i Litteraturhuset i Trondheim hvor jeg også var tilstede. Reading-Randi har laget innlegget med omtale og bilder.

Foto: Aschehoug

Simon Stranger: Leksikon om lys og mørke, 396 s
Aschehoug 2018
Leseeksemplar

↧

Forfatterne kommer med Gyldendal i Trondheim september - 18

September 20, 2018, 1:07 pm
$
0
0
Bokhøsten er i full gang og dermed reiser forlagene ut til mange byer for å treffe bokhandlere, bibliotekarer og noen få bokbloggere. Randi og jeg var på plass på Byscenen da Gyldendal kom med et kobbel flotte forfattere. Som tidligere år var Mona B Riise  konferansier. I år var hun spesielt opptatt av forfatternes dyrebilder på sosiale medier. De fleste har hunder, men noen har katter. (Jeg tok dessverre ikke bilde av bildene..angrer nå)


Mona B Riise leder showet i år som i fjor.

Trondheim var først ute i år og forfatterne som besøkte oss var Lars Mytting, Tore Skeie, Anne Holt, Trude Marstein og Camilla Grebe. I tillegg ble høydepunkter fra årets mangfoldige katalog presentert samt videohilsener fra folka bark Radioresepsjonen (tror jeg det var).

Gyldendal er et stort forlag og det er alltid mye jeg har lyst til å lese fra dem. I tillegg hadde de med katalog fra Kolon forlag som har mange fine bøker. Her er noen snapshots av forfatterne, og jeg vil også nevne noen bøker jeg ble ekstra nysgjerrig på. 



Lars Mytting leser fra sin nye roman Søsterklokkene, som han allerede har fått meget gode anmeldelser for. Det er en bok jeg ser frem til å lese, når jeg får skaffet meg den. Den tror jeg er interessant og rørende.  (trykk på tittelen for å få frem link til informasjon om boka)



Oj, hva kommer her? Mona har kledd seg ut i gamle klær og hensikten får vi snart vite. Hun skal presentere Tore Skeie sin nye roman Hvitekrist, første bind i serien Kongens tid, som starter med Olav Haraldsson. For oss som bor i Trøndelag så er det særdeles interessant. Olav den hellige falt som alle vet på Stiklestad etter en brutal kamp med bøndene som ikke ønsket en slik inntrenger som skulle kristne folket for enhver pris.
Skeie ønsker å vise et annet bildet av den helliggjorte kongen. Han hadde ingen klar posisjon i Norge og ønsket å tilkjempe seg makt. Trøndelag var på den tiden det rikeste området i Norge og fikk man makta her betydde det mye. Her hersket Ladejarlene og bøndene kjempet hardt imot Olav H.
Resten er historie, og denne boka fikk jeg veldig lyst til å lese.


Er han litt oppgitt, eller ler han?



Neste post på programmet er krim. En av våre gamle travere; Anne Holt er ute med en ny krim med en ny heltinne, stjerneadvokaten Selma Falck. Denne krimromanen er inspirert av dopingssaken mot Therese Johaug.  Anne Holt får sagt sin mening om saken  og hun snakker også om forskjellige morbide drapsmetoder. Akkurat det ble der og da noe makabert for meg på grunn av dobbeltdrapstragedien i Trondheim dagen før. Men det kan jo ikke en krimforfatter ta hensyn til som lever av å spekulere i mord.

Romanen heter En grav for to og befant seg i goodiebagen vår.









Over til venstre:
Trude Marstein, som er ute med en ny roman, som har fått mye omtale. Så mye hadde jeg, heter den.  Den virker spesiell i formen da den følger en kvinne i forskjellige stadier i livet hennes. Fra hun er 13 til hun  er 52.
Marstein snakket om hva hun ønsker å få frem når hun skriver. Å kunne skrive dypt og godt om de vanlige livene. Det virket interresant og jeg fikk lyst til å lese boka.

Over til høyre og under: Camilla Grebe.



Camilla Grebe er sivilingenør og har skrevet flere kriminalromaner sammen med sin søster Åsa Treff.
I år er hun ute med Husdyret, en krim om en forferdelig forbrytelse. En adferdsviter, enn kvinnelig politietterforsker og en ung gutt føres sammen på grunn av et drap i en steinrøys i skogen.
Jeg har lest noen av søskenparets bøker før, men ikke Camillas solobøker. Denne ser spennende ut, og er med meg i kofferten til bokbloggertreff og Kapittel litteraturfestival i morgen. Jeg håper den kan bli fengende resielektyre.


Goodiebagen bestående av et knippe leseeksemplarer og kataloger. Jordan Petersons meget aktuelle bok er verdt å merke seg.  Han kommer til Norge i løpet av høsten og mange mener mye om denne mannen som har tatt unge menn med storm verden over med sin filosofi og skarpe meninger.

Andre bøker som jeg har lyst til å lese fra høstbøkene er blant annet:
Bendik Wold- Canada Dry - allerede fått en del gode anmeldelser
Nikolai Frobenius- Kongonotatene - basert på drapet i Kongo, Tjostolv/Molandsaken

Randi har lagt ut bilder fra arrangementet på Flickr her Her er det også bilder av oss sammen med Lars Mytting, som Randi er så begeistret for.


Her er liste over når Forfatterne kommer til landets byer.
Gyldendals hjemmeside med katalog her


Her er min favoritthund, "barnebarnet" Ollie, med egen instakonto @ollie.wss
↧
Search

Bokmøte med Press, Vega, Spartacus og Samlaget i Trondheim 19.september- 18

September 20, 2018, 2:13 pm
$
0
0
Denne uka har jeg vært på to bøkmøter. Det er alltid spennende, interessant og trivelig. Forleden var jeg med Gyldendal som hadde med seg et kobbel forfattere. I går var fire mindre forlag på Kulturtorget, Biblioteket i Trondheim. Det er mange mindre forlag i Norge og det at noen samarbeider slik er en veldig god ide. Det koster nok en del å reise rundt å markedsføre og presentere nyhetene sine på bokfronten for bokhandlere og bibliotekarer (og en skarve bokbloggere) landet rundt.


 Her er noen av årets bøker som heldige vinnere av quiztrekkingen ble til del på slutten av møtet.

Jeg vil presentere et lite utvalg snapshots av den mangfoldige listen vi ble kjent med. Forlagsrepresentantene vekslet på å vise frem et utvalg av sine nyheter, etter kategorier som populærvitenskap, skjønnlitteratur, natur, historie, mat og drikke, strikkebøker, kultur og underholdning, samfunn/stemmer og barnebøker. Som dere forstår er det mye sakprosa hos disse samarbeidende forlagene.


Vi hadde en forfatter på besøk. Han er kokk og har skrevet flere kokebøker. Ole Martin Alfsen er opptatt av at barn og barnefamilier skal ha sunn mat som er enkel å lage i en travel hverdag. Det skal ikke være så komplisert, det skal være lystbetont, det skal være sunt og godt og barn bør lære matglede fra de er små, mener han. Det er jeg veldig enig i.
Dette er ikke en kokebok for barnemat, men mat for barnefamilier. Familiemiddag heter den, og hadde jeg hatt hjemmeboende barn nå så hadde jeg nok satt pris på en slik bok.



Merete Morken Andersen er endelig ute med biografien om Amalie Skram, noe hun har brukt mange år på. Jeg var på et kurs om biografisk skriving med henne for en del år siden i Oslo og da fortalte hun at hun holdt på å jobbe med den. Jeg har faktisk lurt på hvor den ble av, og nå er den altså her.

Merete har gått grundig inn i materien og også laget en nettside med masse stoff som hun har funnet i løpet av prosessen, som man kan kose seg med. Det er visst stoff som tilsvarere flere bind bøker.
Dette er en biografi jeg virkelig ser frem til å lese når jeg får tak i den.
I unge år leste jeg det meste av Amalie Skram.

Bildet skal forestille Amalie Skram som et slags spøkelse, slik Mork Andersen har levd med henne i mange år nå. Boka heter Blodet i årene og kommer på Spartacus.



Psykehus av Drea Karlsen er en sterk bok om unge Dreas erfaringer og opplevelser fra hennes år som pasient i psykisk helsevern. Jeg har lest boka og blogget om den her.
Anbefaler den sterkt. Den er velskrevet og gir innsikt.



En bok om mange rare stedsnavn. De sprøeste navnene som salen lo godt av, rakk jeg ikke å ta bilde av.
Boka heter Nomino. Denne kan være et godt gavetips.



Det kan også denne boka være, en bok om øl og en guide til norske bryggerier. Øl er i vinden som aldri før og mangfoldet av norske små bryggerier er stort. Verdt en titt. Kommer på Vega forlag.



Det kommer flere bøker om fugler i år også. Denne om Kråker skal visst være vakker. Både vakkert skrevet og illustrert. Så godt presentert at jeg ble nysgjerrig. Solgt.
Boka heter Kråkenes land , skrevet av Mark Cocker og gis ut på Press.

Forlagsmann Torgeir Husby, trønder, snakket også spesielt om kornkråkene, disse svarte vakre kråkene som vi har så mye av her i Trondheim, men ikke ellers i landet.





En bok om kunstig intelligens vekket også oppmerksomheten. Hvordan blir fremtiden? Hva overtas av roboter? Kan virkelig en robot bli et lands statsborger som påstått  Saudi-Arabia? (Sofia)

Boka som gis ut på Vega forlag ble presentert av forfatteren Per Kristian Bjørkeng. Veldig interessant. Boka var med i goodiebagen og den skal absolutt leses. Vi får også en god innføring i hva AI er. Noe jeg ikke vet enda, men skjønner at jeg må oppdatere meg på.

Det var også masse andre bøker som vekket min nysgjerrighet, men alt kan ikke tas med her.
Jeg henviser ellers til forlagenes katalaoger og hjemmesider. Her er det mange godbiter.

Samlaget
Jeg har allerede lest Patti Smiths nye bok Om å skrive, men ikke rukket å blogge om den. Vil bare si at den anbefales.
Jakob og Neikop lå i posten og den skal barnebarnet mitt Jakob få. Kari Stais bøker i denne serien er veldig populære.
Ellers er Agnes Ravatn og Brit Bildøen ute med nye bøker i høst.

Vega
De kommer også med en serie småbøker med ting som skjedde i flere år.. 1963, 1973 osv. Og om øl og stikking.

Spartacus
Har bøker om Tid, Lys, Psykehus, Genier, Sjarlataner, Norgeshistorie, Vikinger og overnaturlieg vesener blant annet.

Press
Har blant annet en interessant bok om Gener som jeg har tenkt å sjekke ut. Skrevet av Siddhartha Mukherjee. Ellers bøker om grønnsaksmiddager og familiemiddager, kjellermennesker (Carsten Jensen), asylsøkere, Russland, Ufrihet med mer.

Men det er Samlaget som har strikkeboka til Lothepus, som han ønsket å kalle Strikk og drikk.
Det ble ikke det da.. men Lothestrikk.




Mange flotte bøker og kataloger og et fint fint nett fra Samlaget med Elene Ferrante-trykk; Kvelande kjærleik.


↧

Bokbloggerprisen 2017 gikk til Zeshan Shakar for Tante Ulrikkes vei og til Erika Fatland for Grensen

September 23, 2018, 4:19 am
$
0
0
Utdeling av Bokbloggerprisen er et av årets høydepunkt for oss bokbloggere som har stemt og samlest. I år ble fire bøker kortlistet som Årets Roman og tre sakprosabøker ble kortlistet i kategorien Åpen klasse. Debutant Zeshan Shakar kom inn på kortlista som en joker i siste stund. Han var nominert på langlista, men ordningen med en joker betyr at av de som ikke kommer på kortlista kan stemmes frem blant de andre kandidatene på langlista, slik at vi får en til på kortlista. I år ble det altså Shakar.


Zeshan Shaker, Ingeborg Senneset, Monika Flatabø og Olaug Nilssen.
Senneset og Flatabø kom ens ærend til Stavanger for å delta i prisutdelingen og bokbad. Shakar og Nilssen deltar på Kapittel litteraturfestival med flere programposter. Siden Prisutdelingen også var lagt inn i programmet til Kapittel i år, så ble det logistisk enkelt for dem å prioritere dette, noe vi selvsagt er glad for.




Silje bokbader Ingeborg Senneset som er nominert for Anorektisk. En bok som gjorde inntrykk på mange bokbloggere. Senneset har skrevet om egne erfaringer og målet med boka var blant annet å sette søkelys på behandlingen av spiseforstyrrelser i psykisk og somatisk  helsevern . Det er altfor mye fokus på det syke og symptomer, for lite på det enkelte menneske, helheten, ressurser og hva som ligger bak, mener hun. Boka er også ment for alle som ønsker å forstå mer av hva anoreksi dreier seg om. Ikke primært for andre med spiseforstyrrelser. Hun har vært veldig bevisst på å ikke skrive på en måte som kan trigge eller romantisere en slik alvorlig lidelse og gått mange runder med fagkonsulenter.




Silje fortsetter med bokbading av Monika Flatabø som er nominert for En sånn jente. Boka handler om voldtekt. Hun ble inspirert til å skrive om denne etter Julio Kopseng-saken. Hun arbeider som journalist. Monika ble så sint mange ganger mens rettsaken pågikk. Holdninger som fortsatt henger igjen hos en del, som insunierer jentenes skyld, i form av spørsmål som handler om drikking, påkledning etc.
De fleste voldtektene er ikke overfallsvoldtekter av fremmede, men noen i nær omgangskrets, relasjoner, e.l.  Flatabø ønsker bevissthet om hva voldtekt er, og mer kunnskap om hva man kan gjøre for å unngå det.




Olaug Nilssen i ilden. Olaug Nilssen har gitt ut mange bøker og er en dreven forfatter, skribent og en engasjert dame. I boka Tung tids tale skriver hun om seg selv som mor og sønnen Daniel som har diagnose innenfor autismespekteret, og kampen hun har kjempet for å få hjelp. Hun har skrevet en politisk bok, en kampsskrift i romans form, men legger ikke skjul på at den er sterkt selvbiografisk. Olaug sier boka ligger i grenselandet mellom sakprosa og roman, hun kunne kalt den en memoarbok, men landet på roman siden hun har brukt en del slike virkemidler samt brukt noe diktning.
Tung tids tale har også fått mye oppmerksomhet og vant bl.a. Brageprisen.
Hun mener at boka har påvirket kampsaker de har hatt i Bergen for å unngå nedleggelse av spesialskole og andre ting i systemet.


 

Elisabeth bokbader Zeshan Shaker som debuterte med Tante Ulrikke vei i fjor. Han har fått priser og mye oppmerksomhet for debutroman om innvandreregutta Mo og Jamal på Stovner.  Stovner og Groruddalen har også fått mye oppmerksomhet i media, ofte negativ. Shakar håper at han har greid å nyansere bildet noe når det gjelder Groruddalen. Han har selv vokst opp der.



Elisabeth og Silje holder oss på nervebenken før de avslører vinnerne som er Erika Fatland og Zeshan Shakar. Fatland er i Himalaya og kunne ikke være tilstede.

Gratulerer så mye til vinnerne!

Her er link til den offisielle Bokbloggersiden og prisen.

Dette var kortlistene for 2017:
Årets roman:
  • Begynnelser av Carl Frode Tiller (Aschehoug)
  • Berge av Jan Kjærstad (Aschehoug)
  • Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar (Gyldendal)
  • Tung tids tale av Olaug Nilssen (Samlaget)
Åpen klasse:
  • Anorektisk av Ingeborg Senneset (Cappelen Damm)
  • En sånn jente av Monica Flatabø ( Vigmostad Bjørke)
  • Grensen av Erika Fatland (Kagge)

Omtaler av de bøkene jeg har lest og blogget om:
Tante Ulrikkes vei
Begynnelser
Berge
Tung tids tale
Anorektisk
Grensen


Stavanger by night

Alle fotos er mine egne snapshops fra mobilkamera.

↧
↧

Kapittel Litteraturfestival og Bokbloggertreff i Stavanger 2018

September 23, 2018, 3:00 pm
$
0
0
Været var det store tema fredag. Uværet Knud truet land, luft og strand i Sør-Norge. Kom folk seg frem til Stavanger i tide, kom de i det hele tatt? Noen gjorde dessverre ikke det på grunn av fly som returnerte og ble innstillt. Bergenserne ble forsinket med båten på bøljan blå, men hadde visst hatt en fin tur med masse ompamusikk. Fra Trondheim kom tre av fire frem. Et fly måtte returnere til Værnes.
Men, når alt dette var landet, så kom fokuset på festival og treff. Jeg har fått med meg flere interessante arrangement, spist god mat, skravlet blogging og litteratur med medbloggere, vunnet quizen sammen med Siljeblomst og Monika, hatt sene netter og sene morgenener, men rukket frokost, med mer. Her kommer noen snapshots fra helga.


Å, Vestlandet! Lørdag kveld og koselige samtaler mellom forfatterne Erlend Nødtvedt, 
Marit Eikemo og Olaug Nilssen. Ordstyrer Harald Birkevold til høyre.

Randi og jeg fløy tidlig fra Værnes, men jeg var trøtt og sliten så jeg slappet av på rommet noen timer før jeg dro ut i byen. Ikke fristet været til noen gatevandring heller akkurat.
Jeg var heldig og fikk rommet tidlig så jeg slapp å sitte i lobbybaren eller vandre gatelangs mens jeg ventet. Hotellet var kjempefint, for å ha sagt det. Her er utsikten fra rommet mitt i 7.etasje:


Jeg glemte å ta bilder av rommet. Det skulle jeg gjort. Jeg hadde så fint skråtak og lysegrønne vegger. Men man får et inntrykk her 

Før jeg dro på noen arrangementer traff jeg noen av de andre og spiste middag på Ostehuset. Skrubbsulten bør man ikke dra på festival. Ostehuset er absolutt å anbefale. Hyggelig betjening og god mat. Det ble vegansk bolle på meg:


Etter det var jeg klar for bokbad og samtaler. 
Her er det jeg fikk med meg før jeg møtte de andre ca 20 bokbloggerne på Bøker og Børst.

1. Sigrid Rausing i samtale med Camilla Stoltenberg:


Rausing (fra Sverige, men bor i London, grunnlegger av Granta Books og Granta Magazine) . Stoltenberg er lege. Begge har erfaring med rusavhengige i familien.
Rausing har skrevet boka Mayhem, en memoarbok om hvordan det er å være pårørende til en rusavhengig. Eva Rausing døde i 2012. Ektemannen Hans K. Rausing, er Sigrids bror. Både Eva og Hans var avhengige av tunge stoffer.
Paret har barn. Rausing forteller om hva det har gjort med familien, medias pågåenhet, skammen, fortvilelsen, bekymringene, uenighetene innad i familien, hvorfor hun valgte å skrive boka.
Dette var en sterk samtale som gjorde at jeg kjøpte boka etterpå. Denne er jeg spent på å lese.





2. Lansering av Frank Tønnesens roman Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem.


Jeg har ikke hørt noe på Tønes før. Han er visst ganske kjent når det gjelder musikken sin, gode sangtekster. Men noe dro meg hit, kanskje det var Moshonistas prat om han tidligere. Da jeg kom dit, var det fullstappet av folk, men jeg snek meg inn bakerst ved baren der det delvis var en glipe så jeg kunne se hva som foregikk der fremme.



Hørte gjorde jeg derimot godt, her jeg sto ved høyttaleren. Jeg og min øl. ( ser jeg noe fajanse baki der?) 



 For det meste så jeg ikke annet enn bakhoder og en vegg,


Og dette bestikket. Er det sølvbestikk? Ikke godt å se det i mørket.
Tønes snakket om et par av hovedkarakterene. Den ene samlet på fajanse som han stjal på menighetshuset. Han samlet på eggeglass og serviser. Et glass om gangen, en tallerken. Snart hadde han et fullt servise til tolv. Selv om han ikke trengte det.
Om å samle på ting, gleden ved å samle på ting. Om å være småkriminell.
Denne mannen hadde trolig sett seg hag i dette bestikket også?

Underfundigheten til Tønes var befriende morsom. Boka virker også morsom, selv om det sikkert også er alvor her. Jeg ville ha den, men de flyttet bøkene til scenen for salg og da kom jeg så langt bak i køa, så det orket jeg ikke.



 (så hvorfor gjorde jeg ikke bare som romankarakteren? Stappet en i sekken? Nei, det kom jeg på først nå, gitt)



3. Bokbloggeres uhøytidelige kveldstreff på Bøker og Børst






 Hvor kan man sitte på do i en evighet..


Natt og det ble det morgen og det ble dag.

4. Bokbloggertreff på Sølvberget
Jeg har ingen bilder som egner seg for å legges ut her, sånn er det.
Jeg kom litt sent, men akkurat tidsnok til å høre at det ble bestemt at neste års Bokbloggertreff også skal være i Stavanger under Kapittel litteraturfestival. Det er jo ikke så dumt. Bare det bestilles godt flyvær.

Quiz.
Alltid Qiuz, og denne gangen vant laget mitt; Books on the beach. Hurra hurra! 

Vi bommet på Olav Duun. Skammelig, siden jeg egentlig hadde han i tankene, men ikke var sikker på om det var han som sto for en Nobels litteraturnominering tidlig i det forrige århundre.

Nuvel, vi vant okkesom og fikk velge først på bokbordet. Bokbordet består av bøker vi tar med oss hjemmefra som vi gjerne vi gi videre. Jeg valgte en bok av Haruki Murakami - The Strange Library- og en om heksebrenning i Overhalla; Flammer i natten av Lillian Bergjlot Fredriksen.

Etterpå sto mange fristende arrangementer for tur. Selv om Kapittel er en rolig festival sammenlignet med Lillehammer, gikk det noen kolliderende arrangementer som jeg ville gå på her også denne lørdags ettermiddagen. Så ble det disse:


5. Sara Omar snaker om sin roman Dødevaskeren


Her var det også stappfullt. Jeg er glad vi var tidlig ute. Jeg har ikke lest boka enda, men visste hva den handler om. Sara Omar en sterk kvinne som vil noe, som vil reformere den delen av islam som fungerer kvinneundertrykkende. Hun har skrevet om volden mot kvinner, om æresdrap på kvinner som har vanæret familien, (det skal lite til)  om at de ikke får begraves blant de andre. Dødevaskeren er de som tar seg av disse døde. Omar mener disse grusomme skikkene både handler om religion og kultur, men hun vil ha en endring og føler at den er på gang.
Romanen har solgt i 30000 i Norge og 80000 i Danmark.
Omar er en tøff og modig kvinne. Tine også skrevet om arrangementet.



 Sara Omar er også et forbilde for bruk av lebestift. Moshonista maser mye om lebestift. Jeg glemte å ta med i år. Jeg blir bare sløvere og sløvere på outfit og sminke. Må skjerpe meg til neste år. Om jeg ikke blir så fiks som Sara Omar, det kan jeg aldri bli, så kan litt forbedring bli en stor forbedring, for meg. Man mister mye farge med alderen, og man kan hjelpe litt på, men jeg skal ikke dra det så langt at jeg kommer med sjokkturkis øyeskygge altså..

6. Monika Isakstuen og Lena Anderson: Kjærleik og raseri




Her sitter også noen dyktige damer. Både Anderson og Isakstuen er ute med nye romaner i år.  De har skrevet om vanskelige følelser. Rase heter Isakstuens nye bok.  Det er en punktroman og skildrer en mors raseri. Anderson er ute med Sveas sønn.

7. Utdeling av Bokbloggerprisen- har skrevet om den i eget innlegg her
Gratulerer til Zeshan Shakar og Erika Fatland!



Mat må man ha før man vandrer til Å, Vestlandet!
Marianne hadde booket bord på California Republic. God mat, men det var en voldsom stor tallerken og jeg ble mett bare av å se på det kjøttstykket der. Nå skal det sies at det var en del bein inni. Det er jo spareribs, men lell..


7. Å, Vestlandet.

Samtale mellom bergensere og rogalendinger. Eikemo er egentlig fra Odda og Nilssen fra Førde, men bor i Bergen. Nødtvedt er fra Bergen hvis jeg husker rett. I salen satt Tore Renberg og Frank Tønnesen med mikrofon og kunne hoppe inn hvis bergenserne sa noe de måtte kommentere/rette opp/protestere på.

Tema: Vestlendingen, Vestlandet, hvor går grensen? Hvem er med? Fylkesammenslåing, språket, vill vesten, farlig natur, glatte veier, bratte fjell, været. Koselig og litt artig samtale, men det beste kom etter pausen.



 Erlend Nødtvedt leser fra sin roman Vestlandet.



Tore Renberg intervjuer Tønes med sin helt spesielle metode; Opp- av-hatten-intervjuet.

Tre hatter, mange lapper, tre kategorier; pest eller kolera, musikken/tekstene og annet.
Fornøyelig.


Tønes tar en liten trall, men hva er det de ser så sinte ut for?



Til sist fikk vi en minikonsert med Tønes. Det var fint, synes jeg. Blant annet sang han Figjo Auksjon (?) den teksten har nok noe til felles med tema i hans nye roman, virker det som.
Tønes har fått en ny fan.



En tur på pub etterpå. Fargegata var full av liv. Men dette er på vei tilbake til hotellet.

Søndagen bød på dette:

8. Film: Jeg vil bo i mitt navn. En film om Tomas Espedal.
Ganske rørende og fin. Et portrett av en kunstner, en forfatter. Om forholdet til faren, om skrivingen, om reiser og om å gå. På tur i dress. Bilder fra Madrid, Chamomix, hjemme i Norge. Mye vin og røyk. En gammel støvete skrivemaskin. (det tastaturet)

9. Tvangslesing på Coffeberry. 
Mest så ble vel dette et samlingssted hvor vi kom og gikk. 

Takk for i år og takk for laget alle som var der.  Ser frem til mange fine blogginnlegg fra Stavanger i dagene som kommer.

Tanker jeg gjorde meg og som også ble diskutert her og der:
Hvordan kan vi inspirere andre bokbloggere til delta? Hva med alle de nye bloggerne, har ikke de lyst eller når ikke informasjonen frem? Hva kan gjøres annerledes neste år? Bør vi ikke endre programmet noe? Finne på noe nytt? Innledere, legge opp til diskusjoner med tema. etc etc.

Og hvem var de Memento Mori-damene med hatt?
Har noen funnet det ut? (de var også på kinoen med Espedalfilmen)

Andres innlegg så langt:


↧

Diktlesesirkel september - 18: Norske utgivelser 2018

September 24, 2018, 2:00 pm
$
0
0
Påminnelse om ny runde i diktlesesirkelen. Kategori: Norske utgivelser 2018.
Har du lest? I tilfell hva? Har du blogget? Skal du- vil du? Har du glemt?
Hiv deg med. Som vanlig legger du en kommentar en link i kommentarfeltet her eller under samlefanen. Link her.




Selv tenkte jeg å lese Venn med alle av Gunnar Værness, men i dag fikk jeg Sumala J Alis dikt Melanin hvitere enn blekemiddel, og ble fristet til å velge den.
Alltid disse valg.
Jeg vil lese begge, men kanskje ikke begge i denne runden.

Jeg minner også om at etter den siste runden diktlesesirkel i år, november, så vil jeg lodde ut diktsamlinger til dere som har deltatt. Hver gang dere har deltatt gir et lodd til trekningen.
Bli med , følg med!

Link til Samlefanen  her


↧

4 kjappe: Marita Fossum/Singularitet, Patti Smith/Om å skrive, Sigrid Rausing/Mayhem og Nøkkerosene/Anne Helene Guddal

September 28, 2018, 12:21 pm
$
0
0
Jeg har lest fire bøker i løpet av september som jeg ikke har rukket å skrive om før nå. Derfor kommer det fire kjappe og korte anmeldelser, før de går helt i glemmeboka. Alle fire er bøker jeg likte godt.


Marita Fossum: Singularitet, 150 sider
Oktober forlag 2018
Leseeksemplar

Jeg skal begynne å prostituere meg. Avgjørelsen er endelig tatt, ikke noe mer skal, skal ikke. Nå er det min tur til å leve på kanten. Dette er ingen sinnssyk idé, jeg er klar og nærværende, litt inntrykksøm, ja vel, men så lenge du ikke blir fiksert på religion eller universets mysterium, sa alltid far, er det ingen grunn til alarm. At det føles rett og rimelig, er den filosofiske erkjennelsen. Det blir min rettesnor heretter.
(fra forlagets presentasjon, mer her)

Denne boka leste jeg fort i starten av måneden og har dessverre glemt en del. Jeg husker at jeg koste meg veldig da jeg leste boka, humret godt her og der. Fossum skriver med en snerten penn, og tar visse ting på kornet. Blant annet har Gullemor en venninne som er litt/ganske (alt etter øynene som ser) alternativ, veldig følsom og har kontakt med galaksene. Hun har alltid råd til Gullemor ut fra hva de sier der oppe og hvilke energier hun føler.
Prostitusjonsprosjektet til Gullemor er noe ala selvproletariseringsprosjektet som en del folk drev med på 70-tallet. Et idealistisk prosjekt, say no more. Gullemor er også veldig opptatt av hvordan det går med mannen som hun fant bevisstløs under et tre i Botanisk hage, naken.
Morsom bok, anbefales, selv om jeg nok må lese den om igjen for å kunne huske mer av den. (noen slukebøker er bare slik)

Samlaget 2018
Leseeksemplar

Om å skrive er den nyeste boka til Patti Smith på norsk. Originalen heter Devotion. 
Her forteller Smith på sin særegne måte episoder som får henne til å skrive, hva som setter i gang en ide som spinnes videre, hvordan hun gjør det. 
Patti er som vi kjenner henne fra før, glad i kaffe, kafeer, å gå, reise, byer. Hun går i andre kjente kunstneres fotspor, besøker deres hus, gravsteder, i Sør-Frankrike , Paris, England. Vi hører om Camus, Simone Weil, Nabokov, Genet..
Jeg leste boka på reise. Det er en fin reisebok, fordi Patti også reiser og skriver om når hun er på reise. Vi var om ikke i samme fly eller båt, så i alle fall sammen på reise.
Boka er delt i tre deler; den første om hvordan sinnet fungerer, den andre om inderlighet, den tredje om en drøm som ikke er en drøm.
Det som fascinerte meg mest var del to, som er en historie, en diktet historie som jeg ble grepet av. Om et intens kjærlighetsforhold mellom en ung ambisiøs kunstløperske og en eldre velholden mann. Slutten ble ganske så dramatisk og den vet jeg ikke om jeg likte helt, men likevel er historien som helhet fascinerende.
I den siste delen skriver hun om hvorfor hun skriver, hvorfor må vi skrive.

Patti Smiths bøker er alltid koselige å lese. Jeg koser meg. 
Denne er illustrert med hennes egne svart-hvite fotos som før.

Anbefales!

Andre bøker av Patti Smith som jeg har blogget om:



Cappelen Damm 2018
Kjøpt selv

Jeg kjøpte denne boka etter å ha hørt forfatteren på Kapittel litteraturfestival i Stavanger sist helg. 
Sigrid Rausing er grunnlegger av Granta Books og Magazine. Hun er utdannet sosialantropolog. Hun er datter av Hans Rausing sr, en av verdens rikeste familier, og bestefaren var grunnlegger av Tetra-Pak. Svensk opprinnelse, bor nå i London.
Sigrid har to søsken, en søster og en bror. Boren Hans er yngst, men nær i alder med Sigrid. Hans jr ble narkoman etter en reise i India som 20-åring. Han traff noen jenter og prøvde heroin. Det startet en lang karriere som rusavhengig.  På en avrusingsklinkk traff han Eva som han senere giftet seg med.  De holdt seg rusfrie noen år før de tok et glass champagne på en nyttårsfest og det var starten på tolv års tilbakefall. Paret hadde fått fire barn og etterhvert ble barnevernet koblet inn og Sigrid og mannen ble fosterforeldre for de fire barna.
I 2012 døde Eva av at hjertet sviktet. Mange års tungt rusmisbruk hadde ødelagt kroppen og hjertet.
Hans gjemte henne under senga på det hemmelige soverommet deres i to måneder før hun ble funnet.

Sigrid Rausing skriver åpenhjertig om de tøffe årene med en rusavhengig i familien. Om påkjenningene med å være pårørende. Hun har prøvd å finne svaret på hvorfor han ble avhengig, var det gener, var det miljø,  hva var det? Hun skildrer hva det gjorde med familien å leve i konstant beredskap, om skyldfølelsen, skammen, alle rundene med møter og behandling på avrusingsklinikkene. De kunne betale for seg, det beste ble prøvd, men ingenting hjalp- i lengden.
Om hennes egen depresjon, om medavhengighet, om konfliktene med svigerinnen Eva som ble mer og mer paranoid og gikk ut i media med at Sigrid og Hans sin far var medskyldig eller sto bak drapet på Olof Palme.

Mayhem er en sterk bok som anbefales på det inderligste.



Camilla Stoltenberg og Sigrid Rausing på Kapittel 18 (foto: Anita Ness)


Kolon forlag 2018
Fått av Elikken (Takk Eli!)

Jeg har lest de andre bøkene til Anne Helene Guddal og jeg liker måten hun skriver på. Særlig diktene hennes. Hun har skrevet dikt om å være psykisk syk, og det er det denne romanen handler om også.
Hovedpersonen er skrevet ut av psykiatrisk sykehus og hjem til foreldrene sine. Jeg antar hun trenger den tette oppfølgingen med voksne rundt seg siden hun flytter hjem selv om hun egentlig har flyttet for seg selv for en god stund siden. Hun skildrer hvordan det er å være voksen og måtte flytte hjem til sine foreldre, følelsen av å være en byrde. Hun har en jobb på et sykehjem. Dagene går, med røyking utenfor hjemmet, jobbing med de eldre og tilbakeblikk. Om å lese Irving B. Yaloms notater om at han følte avsky for en fet pasient, noe hun husker da hun selv er hos psykiateren og blir opptatt av sin store kropp. Om trøstespising og dårlig selvdisiplin, om hva hun tenker om andres syn på seg selv.
Lavmælt, vart og fint skildret. Et blikk inn i det å ha vært pasient, det å leve med en psykisk lidelse.

Andre som har skrevet om å leve med en psykisk lidelse er blant annet Lars Asmund Vaage (Skuggen og dronninga- han har skrevet om sin mor), Beate Grimsrud (En dåre fri), Karin Fossum (De gales hus), Arnild Lauveng (I morgen var jeg alltid enn løve- om å ha en schizofrenidiagnose), Drea Karlsen (Psykehus- om å ha bipolar lidelse), Rigmor Galtung (Fullt lys og stummende mørke- om å ha bipolar lidelse), Ingeborg Senneset (Anorektisk).

Anbefales!

Andre bøker av Guddal som jeg har blogget om:
Bebo (roman)


Andre bloggere:


↧
Viewing all 1716 articles
Browse latest View live
Search